Utouch og Touchu

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En lys høstdag gikk to gutter ut for å samle nøtter. Den første, Alfred, hadde skarpe øyne og gikk med en selvhøytidelig holdning.

Den andre, Ernest, hadde milde, dype øyne og beveget seg som blomster som svaier i en myk bris. Alfred klatret opp i treet og ristet det. "Jeg skulle ønske jeg eide et dusin trær som dette," sa han, "og hadde alle nøttene for meg selv."

"Å, se så vakkert den synkende solen skinner gjennom grenene og over på stammen! Den gløder som gull!" utbrøt Ernest.

"Hvis solen var som gamle Midas fra skoleboken vår," svarte Alfred, "ville det vært litt moro med det. Hvis den gjorde alt den berørte om til gull, kunne jeg skrelle av barken og kjøpe en hest for pengene."

Ernest stirret stille på det gylne skyhavet i vest, så på det varme lyset det kastet over det gamle valnøttreet. Han sto der bare et øyeblikk, for kameraten hans kastet en nøtt mot hodet hans og ropte: "Skynd deg og fyll kurven, din late fyr!"

Snart hadde de samlet nøttene og lagt seg ned på gresset mens de pratet om skolen. En fugleflokk fløy over hodene deres, på vei sørover. "De flyr bort fra vinteren," sa Ernest. "Så gjerne skulle jeg reise med dem dit hvor palmer og kokosnøtter vokser! Se så vakkert de glir gjennom luften!"

"Jeg skulle ønske jeg hadde en rifle," sa Alfred. "Da hadde jeg tatt noen av dem til middag."

Det var en mild høstkveld.

Køene hadde forlatt beitemarkene, og alt var stille bortsett fra den jevne kvitringen fra sirissene. Guttenes sporadiske plystring stilnet av til en drømmende stillhet. Mens de lå der, halvt sovende, så Ernest en merkelig liten dverg som kikket frem fra under en vridd rot på valnøttreet.

Hans bittesmå, blå øyne så kalde og glassaktige ut, som biter av turkis. Hendene hans var som fugleklør. Men han var tydeligvis en velstående mann, for den brune fløyelsvesten hans var brodert med gull, og en diamant glitret på hatten hans.

Mens Ernest lurte på hvem dette kunne være, fikk han øye på et lite, lysende skinn som svevde i luften foran ham. Først trodde han det var et stort insekt eller en liten fugl, men da det fløt nærmere, så han et nydelig lite ansikt med milde, lysende øyne.

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Her skimret kjolen som såpebobler i solen, og hatten hennes var laget av en hvit petuniablomst som var snudd opp ned. Krøllene hennes skinte som fine gulltråder. Hun holdt en tryllestav laget av støvbærerne fra en hvit lilje og rakte den mot ham, idet hun sa med en myk, bønnfull stemme: «La meg få røre ved øynene dine!»

«Du ville gjøre bedre i å røre ved tryllestaven min,» knurret dvergen fra under valnøttrota. «Se her! Ville du ikke like dette?» Han ristet på en pung full av mynter mens han talte.

«Jeg liker ikke dine kalde øyne eller dine tynne fingre,» svarte Ernest. «Si meg, hvem er du?»

«Jeg heter Utouch,» sa gnomen. «Jeg bringer stor lykke dit jeg kommer.»

«Og hva heter du, kjære lille luftånd?» spurte Ernest.

Hun så på ham med kjærlighet og svarte: «Jeg heter Touchu. Vil du være min venn for livet?»

Han smilte ivrig. «Å ja, ja! Ansiktet ditt er så fullt av kjærlighet!»

Hun fløt grasiøst ned og rørte ved øynene hans med støvbæreren fra liljen. Luften fyltes av en delikat parfyme, som duftende fioler kysset av en myk sørbris. En regnbue spant seg over himmelen og speilet sitt bilde i et disig speil. Det gamle treet så ut til å strekke ut vennlige armer og vugge solstrålene. Blomstene nikket og smilte til Ernest som om de kjente ham godt, og de små fuglene sang rett inn i sjelen hans. Så følte han at han steg forsiktig opp, fløt på luften som et bevinget frø grepet av en bris, og han seilte bort på dunete skyer under regnbuens bue.

En spottende latter rykket ham ut av trancen. Han hørte Utouch spotte: «Der drar han på en reise til et av luftslottene sine på månen!»

Plutselig følte Ernest at han falt, og så var han på bakken igjen. Fuglene, blomstene og regnbuen var borte. Skumringen hadde blitt til en dyster kveld; vinden suste gjennom trærne, og sirissene fortsatte sin sørgmodige sang. Ernest var redd for å være alene. Han famlet etter kompanjongen sin og ristet ham i armen. «Alfred! Alfred, våkn opp! Jeg hadde en så vidunderlig drøm her på gresset!»

"Det gjorde jeg også," sa Alfred og gned seg i øynene. "Hvorfor vekket du meg akkurat idet den gamle mannen la en veske full av penger i hånden min?"

"Hvilken gamle mann?" spurte Ernest.

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Han kalte seg Utouch," sa Alfred. "Og han lovte å bli min faste følgesvenn. Jeg håper han holder ord, for jeg liker en mann som gir meg en veske med gull når jeg ber om det."

"Jeg drømte om den samme mannen," sa Ernest. "Men jeg likte ikke utseendet hans."

"Kanskje han ikke viste deg hele vesken?" sa Alfred.

"Det gjorde han," sa Ernest. "Men jeg følte en slik kjærlighet til den lille feen med de ømme øynene og den hjertevarmende stemmen at jeg valgte henne som min livsledsager. Og å, hun gjorde jorden så vakker!"

Alfred lo. "Jeg drømte om henne også. Så du valgte altså den flyvende såpeboblen? Det burde jeg ha skjønt. Men kom, hjelp meg å bære nøttene hjem. Jeg er sulten på middag."

Årene gikk, og guttene vokste opp til å bli menn. Ernest satt og skrev i et lite rom som vendte mot den synkende solen. Hans lille barn hadde hengt opp en prismatisk lysekronependel i vinduet, og han skrev omgitt av regnbuene den kastet over papiret hans. På skrivebordet hans sto en enkel vase med en stilk med strålende røde kardinalblomster. Usynlig for ham sirklet feen Touchu rundt hodet hans, vinket med liljepollenstengelen sin, og fint, gyllent støv falt ned på håret hans som et duftende regn.

Ute, i det grønne gresset, satt to vakre, gule fugler blant kattemyntblomstene og plukket frø mens de dinglet i de vindkastede plantene. Ernest smilte for seg selv. "Løvetannblomstene som spredte gyldne stjerner over gresset mitt, er borte," tenkte han. "Og nå kommer disse bevingede blomstene for å friske opp øyet. Når de flyr til varmere strøk, kommer de gule sommerfuglene i par. Og når også de drar bort, sover de gule tonene her i oboen min, alltid klare til å våkne og glede meg med sin barnlige glede."

Han tok opp oboen og spilte en liten melodi. En liten fugl i et kirsebærtre i nærheten hørte tonene og svarte med en glad trille, et lite lydbrøl. Poeten reiste seg, ansiktet glødende som hos en forvandlet mann. Men snart la en skygge seg over hans glade uttrykk. "Å, om du bare ikke var redd for meg!" sa han. "Om du ville komme, lille sangfugl, og sette deg på oboen min og synge en duett med meg, hvor glad jeg ville bli! Hvorfor holdes mennesket og naturen adskilt på denne måten?"

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En annen liten fugl i rosmarinbusken svarte ham med lave, søte toner, som endte i en vemodig, synkende frase. Tårer fylte de dype, ømme øynene til mannen som fortsatt var et barn i hjertet. "Vi er ikke adskilte," tenkte han. "Mitt hjerte er i harmoni med naturen, for den reagerer på mine dypeste tanker, akkurat som ett instrument vibrerer i harmoni med et annet. Velsignet er naturen og dens beroligende kraft." Mens han talte, fløt Touchu på en mild bris og spredte over ham duften av mignonette hun hadde plukket fra hagen nedenfor.

Samme time gikk Alfred rundt i drivhuset sitt, omgitt av velduftende geraniumer og rikt blomstrende kaktuser. Han røykte en sigar og så idyllisk fra sine broderte tøfler til marmorgulvet, uten å legge merke til de kostbare blomstene. Gartneren, som vannet en gruppe kameliaer, bemerket: "Dette er et flott eksemplar som åpnet seg i dag. Vil du se på det, sir?"

Alfred stoppet opp et øyeblikk og så på en ren hvit blomst med den svakeste rosafarge i midten. "Den burde være vakker," sa han. "Prisen var høy nok. Men etter all den pengene jeg har brukt, sier gartnerne at herr Duncans kameliaer er bedre enn mine. Det er irriterende å bli overgått."

Den gamle gnomen sto bak en av plantene, trakk på skuldrene og gliste. Uten å se ham, mumlet Alfred: "Utouch lovte at blomstene mine skulle være uovertrufne i skjønnhet."

"Det var i fjor," kvekket en liten stemme, som Alfred kjente igjen med det samme.

"I fjor?" gjentok Alfred, og etterlignet tonen. "Skal jeg alltid streve etter ting jeg aldri beholder? Det er en vidunderlig trøst, din provoserende rakker!"

En dempet latter runget opp fra under fortauet idet den rike mannen kastet bort sigaren sin. «Måtte djevelen ta kameliablomstene!» ropte han utålmodig. «Hva bryr jeg meg? De er ikke verdt å bekymre seg for.»

Uker senere kom hviledagen sabbaten. Det lille barnet som hadde fått hjemmelagde regnbuer til å danse over farens dikt, lå svært sykt, og de engstelige foreldrene fryktet at dette vakre, uskyldige barnet snart ville dø. Skygger fra en madeiravintre beveget seg over vinduet, og rommet var fylt med den delikate duften av dens blomster.

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ingen lyd brøt sabbatens stillhet, bortsett fra sangen fra den lille fuglen i rosebusken Sharon, hvis toner var like sørgelige som minnenes stemme.

Barnet hørte den og sukket ubevisst, idet han la sin lille, feberhete hånd i morens. «Vær så snill og syng en salme for meg, kjære mor,» sa han. Med en myk, klar stemme, dempet av dyp følelse, sang hun Schuberts Ave Maria.

Mange og vidunderlige er de sammenvevde påvirkningene i den åndelige verden. Hva var det som rørte ved den lille fuglens hjerte og fikk den til å synge så klagende toner? Disse tonene fikk barnet til å lengte etter en salme, og både fuglen og barnet vekket sammen Schuberts bønnerike ekko i morens hjerte. Og nå kom andaktsånden fra komponisten i det fjerne Tyskland til faren, båret på vingene av den vakre musikken.

Ernest bøyet hodet i ærbødighet og knelte ved sengen. Mens han lyttet, gled Touchu mykt inn i hjertet hans og la tryllestaven sin på det. Da den søte, inderlige melodien ebbet ut, presset Ernest sangerens hånd mot leppene sine og forble stille en stund. Så overmannet et sterkt begjær etter bønn ham, og han utøste en inderlig bønn. Med dyp veltalenhet ba han om en ydmyk og resignert ånd for seg selv og sin kone, og for deres lille barn, slik at enten de levde eller døde, måtte gode engler alltid bære barnet i sine beskyttende armer.

Da de reiste seg, lente kona hodet mot skulderen hans og hvisket med tårefylte øyne:

«Gud hjelpe oss, denne og hver dag, / Til å leve nærmere slik vi ber.»

Samme morgen kjørte Alfred til kirken i vognen sin, og tjeneren hans ventet med hestene mens Alfred utførte sin ukentlige gudstjeneste. Flerfargede nyanser fra de rikt dekorerte vinduene falt på vegger og søyler og ga silke og ullstoff en metallisk glans som påfuglfjær. I en praktfull, rød kappe, med en gyllen glorie rundt hodet, strålte Josefs, tømrerens, ydmyke sønn, og hans beskjedne fiskere fra Galilea var strålende i lilla og gull. Det fine støvlaget, opplyst av solstrålene, glitret med prismatiske refleksjoner.

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fra koret kom Schuberts Ave Maria, som fløt inn i Alfreds øre, men ingen Touchu var der for å legge tryllestaven sin på hjertet hans. Til en gjest i kirkebanken med de polstrede benkene hvisket han at han betalte den høyeste prisen for musikken deres, og at den var det beste pengene kunne kjøpe. Predikanten oppfordret til at det ble gitt noen form for religiøs opplæring til de fattige, for ellers ville det ikke være noen beskyttelse for eiendom mot ran og brann. Alfred bestemte seg for å starte en innsamling umiddelbart og å gi dobbelt så mye som Mr. Duncan, uansett beløp.

Utouch, som i hemmelighet hadde foreslått dette, slo saltoer på den forgylte bønneboken og laget djevelske grimaser, men Alfred så ham ikke, og han hørte heller ingen latter under vognen da han sa til kona si på vei hjem: «Kjære, hvorfor hadde du ikke på deg det broderte sjalet ditt? Jeg sa jo at vi ville ha fremmede i kirkebanken vår. I en så vakker kirke forventer folk å se menigheten elegant kledd.»

Men selv om Utouch var en spottende skikkelse, kunne ikke Alfred klage på at han hadde vært utro mot avtalen deres. Han hadde lovet å gi Alfred alt han ønsket seg fra sitt rike i den ytre verden. Alfred hadde bedt om ære i kirken, innflytelse på børsen, en rik og vakker kone og ypperlige hester. Han hadde fått dem alle. Hvem sin skyld var det at han stadig så seg rundt, ivrig etter å se om andre hadde mer av det han ønsket seg?

Han hadde ønsket seg et luksuriøst bord, og det sto dekket med de mest sjeldne delikatesser. Men med et anstrengt smil sa han til gjestene sine: «Er det ikke irriterende å være omgitt av luksus som jeg ikke kan spise? Den paien ville gitt meg mareritt. Faktisk har jeg ikke særlig lyst på den, for jeg sitter ved et bord fullt av mat mens jeg sulter etter appetitten, slik den vittige Madame de Sévigné pleide å si.»

Om og om igjen spurte han seg selv hvorfor all den frukten som så så moden og fristende ut på utsiden, alltid var tørr og støvete inni. Og selv om han var forvirret over hvorfor han syntes å ha alt og likevel virkelig ikke hadde noe, var han enda mer forvirret over hvordan Ernest så ut til å ha så lite og likevel eide alt.

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En kveld på en konsert satt han tilfeldigvis nær Ernest og hans kone mens de lyttet til Spohrs vakre symfoni, «Tonenes innvielse». De var like begeistret som barn da musikken syntes å bringe vinden som hvisket gjennom skogene, insektene som kvitret, og den ene fuglen etter den andre som sang sine gledelige toner. Hvordan så de uttrykksfullt på hverandre under den ømme, vuggende vuggesangen! Og hvordan lyste ansiktene deres opp da de fortryllende tonene beveget seg gjennom den livlige dansen og inn i den utsøkte serenaden. Men da vuggesangen, dansen og serenaden alle kom sammen i en vidunderlig trestemt harmoni, lyste Ernests gjennomsiktige ansikt av indre glede. Det var tydelig at Touchu igjen hadde lagt sin spennende tryllestav på hjertet hans.

«Hvordan i all verden klarer han alltid å være så glad?» tenkte Alfred. «Jeg lurer på om musikken virkelig er noe spesielt.»

For å finne ut av det vendte han seg bort fra Ernest for å se på ansiktet til en musikkritiker i nærheten, en av de ulykkelige mennene som nyter musikk på samme måte som en korrekturleser nyter poesien han retter. Hvordan kan en vakker metafor glede ham når han ser et komma opp ned eller et punktum på feil sted? Hvordan kan han glede seg over versenes melodiøse flyt mens han prikker over et i eller jakter på en omvendt s?

Kritikeren virket mindre oppmerksom enn en korrekturleser, for han så seg rundt og hvisket, tilsynelatende uvitende om de vakre tonene som fylte luften. Likevel hvisket Utouch til Alfred at denne kritikeren var den som skulle fortelle ham om han burde la seg begeistre av musikken. Så, ved slutten av symfonien, snakket Alfred med ham og sa: «Jeg inviterte en fransk amatør i kveld, i håp om at han skulle få et godt inntrykk av musikken i Amerika. Du er en fremragende dommer. Tror du han vil bli fornøyd med fremføringen?»

«Han kan bli fornøyd, sir, men ikke tilfreds,» svarte kritikeren. «Komposisjonen er svært fin, men han har sikkert hørt den i Paris. Før man har hørt et fransk orkester, kan man ikke ha noen anelse om hva musikk er. Deres rytmiske presisjon er av absolutt fullkommenhet.»

«Og synes du orkesteret spilte bra i kveld?»

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Tilstrekkelig bra, sir. Men i 'Cradle Song' hang klarinetten litt etter én eller to ganger, og effekten av 'Serenade' ble ødelagt fordi celloen var stemt en sekstendedel av en tone for lavt.»

Alfred bøyde seg og gikk bort, og gratulerte seg selv med at han ikke hadde latt seg begeistre mer enn det sømmet seg.

Tanken om at han ikke virkelig kunne forstå musikk uten å reise til Europa vekket et gammelt ønske til live. Han stengte sitt storslåtte hus og la ut på den moteaktige reisen. Ernest, som nå også var maler, møtte ham tilfeldigvis i Italia. Alfred virket glad for å se barndomsvennen sin, men vendte snart samtalen bort fra muntre emner for å klage over en statue han hadde kjøpt. «Jeg betalte en formue for den,» sa han, «i den tro at den var en ekte antikvitet. Men eksperter forteller meg nå at den er et moderne verk. Det er så irriterende å kaste bort penger.»

«Men hvis den virkelig er vakker og gleder deg, er pengene ikke bortkastet,» svarte Ernest. «Selv om det selvfølgelig er opprørende å bli lurt. Se på dette elfenbenshodet av Hebe på stokken min! Jeg kjøpte det for en bagatell i går. Dens verdi er liten, men skjønnheten gir meg uendelig glede. Om den ikke er en antikvitet, fortjener den å være det. Det plager meg at jeg ikke kan finne kunstneren og betale ham mer enn jeg ga.»

Kanskje er han fattig og har ennå ikke skapt seg et navn, men hvem han enn er, den guddommelige gnisten er helt sikkert i ham. Se den vakre kurven i brystet og den grasiøse vinklingen av hodet!

"Ja, det er en vakker gjenstand," sa Alfred avvisende. "Men jeg er for sint på den skurken som solgte meg statuen til å la meg begeistre meg over et skaft til en stokk. Det som gjør det verre, er at herr Duncan kjøpte en ekte antikvitet i fjor for mindre enn jeg sløste bort på dette moderne stykket."

Etter å ha mislykkes med å formidle sitt varme syn på saken til Alfred, tok Ernest avskjed med ham og vendte tilbake til sitt beskjedne bosted utenfor byen. Mens han dvælet i appelsinlundene og lyttet til nattergalene, tenkte han: "Jeg skulle ønske at den vakre, lille feen fra barndomsdrømmen min ville røre ved Alfred med tryllestaven sin, for vesken som gamle Utouch ga ham, gir ham lite glede."

# book_id: global-gutenberg-translation-a85701d97f304543b9330b8c62906abd
# book_title: Utouch og Touchu
# chapter_id: 1-utouch-og-touchu
# chapter_title: Utouch og Touchu
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tilfeldigvis så han opp, og der, like ved hånden hans, stod Touchu, balansert på tåspissene på et appelsinblomstblad. Hun hadde de samme lysende, kjærlige øynene, den samme prismatiske kappen og den samme gyldne gløden i håret. Hun smilte og sa: "Så du angrer altså ikke på ditt tidlige valg, selv om jeg ikke kunne gi deg en veske full av penger?"

"Å, nei da," sa han. "Du har vært den største velsignelsen i mitt liv."

Hun kysset ham på øynene og vinket med tryllestaven sin mens hun kjærlig sa: "Ta da imot den beste gaven jeg har å tilby. Når du blir en gammel mann, skal du fortsatt, helt til det siste, forbli et enkelt, lykkelig barn."