Gaven fra de vise menn

# book_id: global-gutenberg-translation-bb4b8e8b60074495972b3c1954021493
# book_title: Gaven fra de vise menn
# chapter_id: 1-gaven-fra-de-vise-menn
# chapter_title: Gaven fra de vise menn
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En dollar og syttisju cent. Det var alt. Og seksti cent av det var i pennies. Pennies spart, én og én, ved å forhandle hardt med kjøpmannen, grønnsakshandleren og slakteren, helt til kinnene hennes brente av den stille anklagen om gjerrighet som en så nøye handel innebar. Tre ganger telte Della dem. En dollar og syttisju cent. Og neste dag skulle det være jul.

Det var ingenting å gjøre, bortsett fra å slenge seg ned på den falleferdige, lille sofaen og hulke. Så det gjorde Della. Hvilket bringer oss til tanken om at livet består av gråt, hulk og smil, der hulkene dominerer.

Mens husets frue gradvis roet seg ned fra den første fasen til den andre, ta en titt på hjemmet. En møblert leilighet til åtte dollar i uken. Den lot seg ikke akkurat beskrive, men navnet "Dillingham" fikk folk til å se opp etter tiggerpatruljen.

I vestibylen nedenunder var det en postkasse som ingen brev ville gå inn i, og en elektrisk knapp som ingen dødelig finger kunne få til å ringe. Også festet til den var et kort med navnet "Mr. James Dillingham Young".

Navnet "Dillingham" hadde blitt kastet bort under en tidligere periode med velstand, da eieren fikk betalt tretti dollar i uken. Nå, da inntekten var redusert til tjue dollar, så bokstavene i "Dillingham" utflytende ut, som om de alvorlig vurderte å forkorte seg til et beskjedent og lite prangende D. Men hver gang Mr. James Dillingham Young kom hjem og nådde leiligheten sin ovenpå, ble han kalt "Jim" og fikk mange klemmer av Mrs. James Dillingham Young, som allerede er presentert for dere som Della. Hvilket er helt greit.

# book_id: global-gutenberg-translation-bb4b8e8b60074495972b3c1954021493
# book_title: Gaven fra de vise menn
# chapter_id: 1-gaven-fra-de-vise-menn
# chapter_title: Gaven fra de vise menn
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Della avsluttet gråten og tørket av kinnene med pudderkluten. Hun sto ved vinduet og så sløvt ut på en grå katt som gikk langs et grått gjerde i en grå bakgård. I morgen var det julaften, og hun hadde bare én dollar og syttisju cent å kjøpe en gave til Jim for. Hun hadde spart hver eneste krone hun kunne i flere måneder, og dette var resultatet. Tjue dollar i uken strekker ikke langt. Utgiftene hadde vært større enn hun hadde regnet med. Det er de alltid. Bare én dollar og syttisju cent til å kjøpe en gave til Jim. Hennes Jim. Mange en lykkelig time hadde hun brukt på å planlegge noe fint til ham. Noe fint og sjeldent og verdifullt – noe som bare var litt nær å være verdig æren av å tilhøre Jim.

Det var et speil mellom vinduene i rommet. Kanskje har du sett et slikt speil i en leilighet som kostet åtte dollar. En svært tynn og svært smidig person kan, ved å observere sitt eget speilbilde i en rask rekke av langsgående striper, få seg en ganske nøyaktig forestilling om sitt eget utseende. Della, som var slank, hadde mestret kunsten.

Plutselig snudde hun seg bort fra vinduet og sto foran speilet. Øynene hennes skinte strålende, men ansiktet hennes hadde mistet fargen i løpet av tjue sekunder. Raskt dro hun håret opp og lot det falle ned til full lengde.

Nå var det to eiendeler som ekteparet James Dillingham Young var svært stolte av. Den ene var Jims gullklokke, som hadde tilhørt hans far og bestefar. Den andre var Dellas hår. Hadde dronningen av Saba bodd i leiligheten på den andre siden av luftesjakten, ville Della latt håret henge ut av vinduet en dag bare for å nedvurdere Hennes Majestets juveler og gaver. Hadde kong Salomo vært vaktmesteren, med alle sine skatter stablet opp i kjelleren, ville Jim ha tatt frem klokken sin hver gang han gikk forbi, bare for å se ham rive seg i skjegget av misunnelse.

Så nå falt Dellas vakre hår ned rundt henne, bølgende og skinnende som en kaskade av brunt vann. Det nådde henne under kneet og fungerte nesten som et plagg for henne. Og så satte hun det opp igjen, nervøst og raskt. Én gang nølte hun et øyeblikk og sto stille mens en tåre eller to sprutet ned på det slitte røde teppet.

# book_id: global-gutenberg-translation-bb4b8e8b60074495972b3c1954021493
# book_title: Gaven fra de vise menn
# chapter_id: 1-gaven-fra-de-vise-menn
# chapter_title: Gaven fra de vise menn
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

På kom den gamle brune jakken; på kom den gamle brune hatten. Med flagrende skjørt og glimtet ennå i øynene, fløy hun ut døren og ned trappene til gaten.

Der hun stoppet, stod det på skiltet: «Mme. Sofronie. Hårvarer av alle slag.»

En etasje opp løp Della, samlet seg mens hun peset. Madame, stor, for blek, kjølig, så knapt ut som «Sofronie».

«Vil du kjøpe håret mitt?» spurte Della.

«Jeg kjøper hår,» sa Madame. «Ta av deg hatten, så får vi se hvordan det ser ut.»

Den brune kaskaden fløt ned.

«Tjue dollar,» sa Madame, idet hun løftet hårmassen med en øvet hånd.

«Gi meg det fort,» sa Della.

Å, og de neste to timene fløy av gårde på rosenrøde vinger. Glem den klønete metaforen. Hun ransaket butikkene etter en gave til Jim.

Til slutt fant hun den. Den var helt sikkert laget for Jim og ingen andre. Det fantes ingen annen maken i noen av butikkene, og hun hadde snudd hver eneste butikk opp ned. Det var en fobkjede av platina, enkel og stilren i designet, som på behørig vis viste sin verdi gjennom materialet og ikke gjennom prangende utsmykning – slik alle gode ting bør gjøre. Den var til og med verdig til klokken.

Så snart hun så den, visste hun at den måtte være til Jim. Den var lik ham. Stilhet og verdi – beskrivelsen passet på begge deler. Tjueen dollar kostet den henne, og hun skyndte seg hjem med de åttisyv centene. Med den kjeden på klokken kunne Jim med rette være opptatt av tiden i hvilket som helst selskap. Selv om klokken var så flott som den var, så han iblant på den i smug på grunn av den gamle lærreimen han brukte i stedet for en kjede.

Da Della kom hjem, ga rusen litt vei for forsiktighet og fornuft. Hun fant frem krølltangen, tente på gassen og satte i gang med å reparere ødeleggelsene som gavmildhet kombinert med kjærlighet hadde forårsaket. Det er alltid en enorm oppgave, kjære venner – en gigantisk oppgave.

I løpet av førti minutter var hodet hennes dekket av bittesmå, tettliggende krøller som fikk henne til å ligne forbløffende mye på en skulkende skolegutt. Hun så lenge, nøye og kritisk på speilbildet sitt.

# book_id: global-gutenberg-translation-bb4b8e8b60074495972b3c1954021493
# book_title: Gaven fra de vise menn
# chapter_id: 1-gaven-fra-de-vise-menn
# chapter_title: Gaven fra de vise menn
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hvis Jim ikke dreper meg," sa hun til seg selv, "før han tar en ny titt på meg, vil han si at jeg ser ut som en korjente fra Coney Island. Men hva kunne jeg gjøre – å, hva kunne jeg gjøre med én dollar og syttisju cent?"

Klokken sju var kaffen klar, og stekepannen stod på baksiden av komfyren, varm og klar til å steke biffene.

Jim var aldri sen. Della doblet lenken på nøkkelringen i hånden og satte seg på bordkanten nær døren som han alltid kom inn gjennom. Så hørte hun hans skritt på trappen helt nede ved første avsats, og hun ble blek som et laken i et øyeblikk. Hun hadde for vane å be små, stille bønner om de mest hverdagslige ting, og nå hvisket hun:

"Vær så snill, Gud, få ham til å tro at jeg fortsatt er pen."

Døren åpnet seg, og Jim kom inn og lukket den. Han så tynn og svært alvorlig ut. Stakkars fyr, han var bare tjuefem år – og skulle bære byrden av en hel familie! Han trengte en ny frakk, og hadde ingen hansker.

Jim stoppet ved døren, urørlig som en fuglehund ved duften av vaktel. Blikket hans var festet på Della, og det var et uttrykk i dem som hun ikke kunne tyde, og det skremte henne. Det var verken sinne, overraskelse, avsky, skrekk eller noen av de følelsene hun hadde forberedt seg på. Han stirret bare fast på henne med det særegne uttrykket i ansiktet.

Della reiste seg fra bordet og gikk bort til ham.

"Jim, vennen min," ropte hun, "ikke se på meg sånn. Jeg klippet av meg håret og solgte det fordi jeg ikke kunne ha overlevd julen uten å gi deg en gave. Det vokser ut igjen – du har vel ikke noe imot det? Jeg måtte bare gjøre det. Håret mitt vokser utrolig fort. Si 'God jul!', Jim, og la oss være glade. Du aner ikke hvilken fin – hvilken vakker, fin gave jeg har til deg."

"Du har klippet av deg håret?" spurte Jim, anstrengt, som om han ennå ikke hadde kommet fram til denne åpenbare sannheten, selv etter den hardeste mentale anstrengelse.

"Klippet det av og solgte det," sa Della. "Synes du ikke jeg er like pen likevel? Jeg er meg uten håret, er jeg ikke?"

Jim så seg nysgjerrig rundt i rommet.

"Du sier at håret ditt er borte?" sa han, med et uttrykk som nesten kunne kalles idiotisk.

# book_id: global-gutenberg-translation-bb4b8e8b60074495972b3c1954021493
# book_title: Gaven fra de vise menn
# chapter_id: 1-gaven-fra-de-vise-menn
# chapter_title: Gaven fra de vise menn
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Du trenger ikke lete etter det," sa Della. "Det er solgt, det sier jeg deg – solgt og borte også. Det er julaften, gutt. Vær snill mot meg, for det ble solgt for din skyld. Kanskje hårene på hodet mitt var nummererte," fortsatte hun med en plutselig, alvorlig sødme, "men ingen kunne noen gang telle min kjærlighet til deg. Skal jeg sette kjøttbitene på, Jim?"

Jim så ut til å våkne raskt opp fra sin transe. Han omfavnet Della. La oss i ti sekunder rette blikket mot et hvilket som helst ubetydelig objekt i den andre retningen. Åtte dollar i uken eller en million i året – hva er forskjellen? En matematiker eller en vittig person ville gi deg feil svar. Magi-kongene kom med verdifulle gaver, men disse var ikke blant dem. Denne mørke påstanden vil bli belyst senere.

Jim trakk frem en pakke fra lommen på frakken sin og kastet den på bordet.

"Ikke gjør noen feil, Dell," sa han, "når det gjelder meg. Jeg tror ikke det finnes noe som en hårklipp, en barbering eller en hårvask som kunne få meg til å like jenta mi mindre. Men hvis du pakker opp den pakken, vil du kanskje skjønne hvorfor du lurte meg en stund i begynnelsen."

Hvite, fingerferdighe hender rev i snoren og papiret. Og så et ekstatisk skrik av glede; og så, akk! en rask forandring hos kvinnen til hysteriske tårer og hyl, noe som gjorde det nødvendig umiddelbart å ta i bruk alle de trøstende kreftene til herren over leiligheten.

For der lå kamene – settet med kammer, til sidene og baksiden, som Della lenge hadde beundret i et utstillingsvindu på Broadway. Vakre kammer, av ekte skilpaddeegg, med juvelprydede kanter – akkurat den fargen som skulle passe til det vakre, borte håret. De var dyre kammer, visste hun, og hjertet hennes hadde bare lengtet og suktet etter dem uten det minste håp om å eie dem. Og nå var de hennes, men lokkene som skulle ha prydet de ettertraktede smykkene var borte.

Men hun holdt dem tett inntil brystet, og etter en stund klarte hun å se opp med slørede øyne og et smil og si: "Håret mitt vokser så fort, Jim!"

Og så hoppet Della opp som en liten, svidd katt og ropte: "Å, åh!"

# book_id: global-gutenberg-translation-bb4b8e8b60074495972b3c1954021493
# book_title: Gaven fra de vise menn
# chapter_id: 1-gaven-fra-de-vise-menn
# chapter_title: Gaven fra de vise menn
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jim hadde ennå ikke sett den vakre gaven sin. Hun holdt den ivrig frem til ham på sin åpne håndflate. Det matte, edle metallet så ut til å glitre med et gjenskinn av hennes lysende og glødende sjel.

"Er den ikke flott, Jim? Jeg lette over hele byen for å finne den. Nå må du se på klokken hundre ganger om dagen. Gi meg klokken din. Jeg vil se hvordan den ser ut på den."

I stedet for å adlyde, veltet Jim seg ned på sofaen, la hendene under bakhodet og smilte.

"Dell," sa han, "la oss pakke bort julegavene våre og oppbevare dem en stund. De er for fine til å brukes akkurat nå. Jeg solgte klokken for å få pengene til å kjøpe kamene dine. Og nå, kan du vel sette i gang med matlagingen."

De vise menn, som du vet, var kloke menn – usedvanlig kloke menn – som kom med gaver til barnet i krybben. De oppfant kunsten å gi julegaver. Fordi de var kloke, var gavene deres utvilsomt kloke, og hadde muligens et bytteprivilegium i tilfelle det ble dobbeltgaver. Og her har jeg klønete fortalt deg den begivenhetsløse historien om to ufornuftige barn i en leilighet som på det mest ufornuftige vis ofret husets største skatter for hverandre. Men som et siste ord til de vise i våre dager: La det være sagt at av alle som gir gaver, var disse to de klokeste. Av alle som gir og mottar gaver, er de uten tvil de klokeste. Overalt er de de klokeste. De er de vise menn.