Phineas og bilen

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Phineas lurte ofte på når det egentlig var at han begynte å beile til Diantha Bowman, den rosenkinnete, gyllenlåtte idolen fra hans barndom. Dianthas kinn var ikke lenger rosafargede, og håret hennes var mer sølvfarget enn gyllent, men hun var ennå ikke hans kone.

Og han hadde anstrengt seg så hardt for å vinne henne! År etter år fant de rosenrødsteste eplene fra hans frukthage og den beste honningen fra hans bigård veien til Dianthas bord; og år etter år fant fylkesmessen og landsbypikniken ham ved Dianthas dør med hans gamle hoppe og hans kjerre, klar til å være hennes hengivne slave for dagen. Diantha var heller ikke uoppmerksom på all denne oppmerksomheten. Hun spiste eplene og honningen, og tilbrakte mange behagelige timer i kjerra; men hun svarte likevel på hans bønner med sitt milde: «Jeg har ingen grunn til å gifte meg ennå, Phineas», og ingenting han kunne gjøre syntes å fremskynde hennes beslutning det minste. Det var imidlertid hoppa og kjerra som viste seg å være årsaken til det som var begynnelsen på slutten.

De var på vei hjem fra fylkesmessen. Hoppa, med hengende hode, pløyet seg trøtt gjennom støvet da den ene automobilen som byen kunne skryte av, kom susende rundt svingen foran dem. I neste øyeblikk hadde den suste forbi, og etterlot en utslitt, gammel hoppe som tårnet opp gjennom en støvsky og danset på to vaklende bakbein.

«Måtte pesten ta de der automobilene!» knurret Phineas gjennom sammenbitte tenner mens han trakk i tømmene. «Jeg ber deg om unnskyldning, Dianthy, det er jeg sikker på,» la han skamfullt til da hoppa hadde sunket ned i en mer normal stilling; «men jeg har ingen bruk for de der greiene!»

Diantha rynket pannen. Hun var redd – og fordi hun var redd, var hun sint. Hun sa det første som falt henne inn – og aldri før hadde hun snakket så skarpt til Phineas.

«Hvis du hadde hatt bruk for dem, Phineas Hopkins, ville du ikke ha krøpet av gårde i en så elendig, gammel kjerre som denne; du ville ha hatt en selv og vært noen!» For sin del likte hun dem, og hun lengtet etter å få kjøre i dem også!

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Phineas mistet nesten tøylene av forbløffelse. "Achin' ter ride in 'em," hadde hun sagt – og alt han kunne gi henne var denne "uselviske, gamle vognen" som hun så foraktet. Han husket noe annet også, og ansiktet hans ble plutselig rødt av skam. Det var oberst Smith som eide og kjørte den bilen, og oberst Smith var også ungkar. Hva om – Øyeblikkelig vokste en voldsom sjalusi i Phineas' sjel.

"Jeg liker hester selv," sa han da, med en viss verdighet. "Jeg vil ha noe som er levende!"

Diantha lo lurt. Faren var over, og hun hadde råd til å være munter.

"Vel, det slår meg at du kom ganske nær å ha noe som _ikke_ var levende, bare fordi du hadde noe som var det!" svarte hun. "Seriøst, Phineas, jeg hadde ikke trodd at Dolly kunne bevege seg så fort!"

Phineas trakk i tømmene.

"Dolly visste hvordan hun skulle bevege seg – en gang," gjentok han dystert. "Selvfølgelig later ingen seg til å si at hun er ung nå, ikke mer enn vi er," avsluttet han med en viss trass. Men han så synlig nedslått ut ved Dianthas neste ord.

"Hvorfor, jeg føler meg ikke gammel, Phineas, og jeg er heller ikke gammel. Se på oberst Smith; han er på min egen alder, og han har en bil. Kanskje jeg får en en dag."

For Phineas føltes det som om en kald hånd grep om hjertet hans.

"Dianthy, du ville vel ikke virkelig – kjøre i en sånn!" stotret han.

Inntil det øyeblikket hadde ikke Diantha vært sikker på at hun ville gjøre det, men skjelvingen i Phineas' stemme avgjorde saken for henne.

"Ville jeg ikke? Bare vent og se!"

Og Phineas ventet – og han så. Han så Diantha, ikke en uke senere, med rosa kinn og strålende øyne, sitte ved siden av oberst Smith i den forhatte bilen. Han lot seg heller ikke stoppe av tanken om at Diantha bare var én av et dusin som oberst Smith, i begeistringen over sin nye eiendel, gjerne viste oppmerksomhet. For Phineas kunne det bare bety én ting; og han endret ikke mening da han hørte Dianthas beretning om turen.

"Det var helt nydelig," pustet hun. "Å, Phineas, det var akkurat som å fly!"

"Å fly!" Phineas klarte ikke å si mer. Han følte seg som om han kvelte – kvelte av støvet som ble hevet av Dollys traskende hover.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Og trærne og husene fløy forbi som spøkelser," fortsatte Diantha. "Hvorfor, Phineas, jeg kunne ha fortsatt å kjøre for alltid!"

Før den ekstatiske gløden i Dianthas ansikt hadde Phineas lidd nederlag. Uten et ord vendte han seg bort – men i sitt hjerte avla han et høytidelig løfte: også han skulle ha en bil; også han skulle få Diantha til å ønske å kjøre videre og videre for alltid!

Svære dager fulgte for Phineas. Phineas var ingen rik mann. Han hadde nok til sine beskjedne behov, men inntil da hadde disse behovene ikke inkludert en bil – inntil da hadde han ikke visst at Diantha ønsket å fly. Gjennom hele høsten og vinteren sparte og nøys han, til han hadde kuttet bort all luksus og det meste av livets gleder. Selv da er det tvilsomt om han ville ha nådd sitt mål om han ikke, om våren, hadde arvet en beskjeden formue på noen tusen dollar. Nyheten om hans lykke var ikke to timer gammel da han oppsøkte Diantha.

"Jeg tenker kanskje jeg skal skaffe meg en av de der bilene i vår," sa han, som om han bare tilfeldig fylte en pause i samtalen.

"_Phineas_!"

Ved den ærefryktige gleden i Dianthas stemme glødet mannens hjerte innvendig. Dette ene triumfens øyeblikk var verdt hele den lange, miserable vinteren med sitt smørløse brød og sine tobakksløse piper. Men han skjulte omhyggelig sin glede da han talte.

"Ja," sa han nonchalant. "Jeg skal til Boston neste uke for å velge ut en. Jeg regner med å få tak i en ganske bra en."

"Å, Phineas! Men hvordan – hvordan skal du styre den?"

Phineas' hake kom opp.

"Styre den!" spottet han. "Vel, jeg har ikke hatt noen problemer med å styre en hest ennå, og jeg regner med at jeg ikke får noen flere med å styre en haug meningsløst metall som ikke har noen øyne til å se ting og bli redd! Jeg bekymrer meg ikke det minste for å styre den."

"Men, Phineas, det er ikke bare å styre," våget Diantha seg forsiktig. "Det er mange små spaker og ting å vri på, og det er noen ting man gjør med føttene. Oberst Smith gjorde det."

Navnet Smith var som krutt for Phineas. Han flammende opp av raseri umiddelbart.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Vel, jeg regner med at jeg kan gjøre det oberst Smith gjør," knurret han. "Dessuten" – luftig – "kanskje jeg ikke får den typen man styrer med føttene uansett; jeg vil ha den beste. Jim Blair sier at det finnes så mye som fire eller fem forskjellige typer, og jeg regner med å prøve dem alle."

"Åh!" pustet Diantha og sank tilbake i stolen med et ekstatisk sukk. "Å, Phineas, blir det ikke flott?" Og Phineas, som så det glade lyset i øynene hennes, stirret rett inn i en horisont av lykke som førte til bryllupsklokker og lykke.

Phineas var borte en stund på Boston-turen sin. Da han kom tilbake, så han tynn og bekymret ut. Han ble nervøst skremt av trivielle lyder, og øynene hans viste en sky og rastløshet som raskt vakte oppmerksomhet.

"Hvorfor, Phineas, du ser ikke bra ut!" utbrøt Diantha da hun så ham.

"Vel? Åh, jeg har det bra."

"Og kjøpte du den – den automobilen?"

"Det gjorde jeg." Phineas' stemme var triumferende. Dianthas øyne glitret.

"Hvor er den?" spurte hun.

"Den kommer – neste uke."

"Og prøvde du dem alle, slik du sa du skulle?"

Phineas rørte på seg; så sukket han.

"Vel, jeg vet ikke," innrømmet han. "Jeg har ikke gjort annet enn å kjøre i dem siden jeg dro ned – det vet jeg. Men det er så mange av dem, Dianthy; og da de fant ut at jeg ville ha en, tok de alle tak og viste fram sine beste sider – 'demonstrasjon' kalte de det. De kjørte meg opp og ned bakker og svingte meg rundt hjørner til jeg ikke visste hvor jeg var. Jeg hadde ikke et minutt for meg selv. An og de kjørte fort, Dianthy – skikkelig fort. Jeg er ikke helt sikker ennå på om jeg puster normalt."

"Men det må ha vært flott, Phineas! Jeg ville ha elsket det!"

"Å, det var det, selvfølgelig!" forsikret Phineas hastig.

"Og du tar meg med på en tur med den med en gang?" Hvis Phineas nølte, var det bare et øyeblikk.

"Selvfølgelig," lovet han. "Er – det kommer en mann med den, og han skal bli her litt, bare for å – for å forsikre seg om at alt er i orden. Etter at han har dratt, kommer jeg. Og du må være klar – jeg skal vise deg et par ting!" avsluttet han med en selvsikker holdning som var ment å skjule skjelvingen i stemmen hans.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Til slutt kom mannen og bilen, men Diantha fikk ikke kjøreturen med en gang. Det må ha tatt litt tid å forsikre seg om at «alt var i orden», for mannen ble værende mange dager, og mens han var der, var selvsagt Phineas opptatt med ham. Oberst Smith var ondsinnet nok til å bemerke at han håpet det tok Phineas Hopkins lang nok tid til å lære seg å styre den greia; men kommentaren nådde ikke Dianthas ører. Hun visste bare at Phineas, sammen med mannen og bilen, dro tidlig hver morgen ut på en lite brukt vei, og kom ikke tilbake før om kvelden.

Det kom imidlertid en dag da mannen forlot byen, og ikke tjuefire timer senere sto Phineas med en skinnende, blankpolert sak utenfor Dianthas dør.

«Er ikke det pent, nå?» stotret Diantha oppspilt. «Er det ikke skikkelig pent!»

Phineas strålte.

«Skikkelig stilig, synes jeg selv,» erkjente han.

«Og grønt er så mye finere enn rødt,» nynnet Diantha.

Phineas glødet nesten av glede – oberst Smiths bil var rød. «Å, grønt er det rette valget,» parerte han luftig; «og se!» la han til; og straks brøt han ut i en lovprisning der dekk, horn, lys, pumper, kurver, bremser og skvettlapper var de dominerende tonene. Det så nesten ut som om han hadde kjøpt den praktfulle saken foran seg for å se på og snakke om den, snarere enn for å bruke den, så uvillig var han til å slutte å snakke og sette hjulene i bevegelse. Først da Diantha hadde minnet ham to ganger om at hun lengtet etter å kjøre i den, hjalp han henne inn i bilen og gjorde seg klar til å starte.

Det ble ingen fullstendig suksess – den starten. Phineas gjorde flere feilgrep, og Diantha klarte ikke å la være å skrike litt og hoppe nervøst til ved diverse uventede puff, snøft og knirk fra den pulserende saken under henne. Hun skrek enda høyere da Phineas, i nervøsiteten sin, utløste sirenen, og et hyl som et skrik fra åndeverdenen gjallet i ørene hennes.

«Phineas, hva var det?» skjelv hun, da lyden hadde stilnet.

Phineas' lepper var tørket ut, og hendene og knærne hans skalv; men stoltheten hans marsjerte modig fremst.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Jo da, det er selvsagt sirenefløyten," bablet han. "Er det ikke flott? Jeg tenkte du ville like det!" Og å høre ham, skulle man tro at det å utløse sirenen alltid var en nødvendig forberedelse før hjulene kunne settes i gang.

Endelig var de i gang. Det var riktignok en viss usikkerhet om de skulle kjøre bakover eller fremover, og det var en viss nøling om hvorvidt Dianthas geraniumbed eller innkjørselen ville være den beste veien å følge. Men da disse små spørsmålene var avgjort til tilsynelatende alles tilfredshet, rullet bilen nedover innkjørselen og ut på hovedveien.

"Åh, er ikke dette flott!" mumlet Diantha, mens hun trakk pusten dypt, men noe skjelvende.

Phineas svarte ikke. Leppene hans var stramme, og blikket hans var festet på veien foran seg. I flere dager hadde han kjørt bilen selv, og han hadde fått offisiell forsikring om at han var fullt i stand til å håndtere den; likevel var han her, på sin første tur med Diantha, og gjorde nesten hele greia til en fiasko helt fra starten av. Skulle han bli slått – slått av en meningsløs bil og oberst Smith? Ved tanken løftet Phineas haken og ga bilen mer kraft.

"Åh, herregud! Hvor f-raskt kjører vi!" ropte Diantha rett ved øret hans.

Phineas nikket.

"Hvem vil krype?" ropte han; og bilen skjøt av gårde igjen ved et enkelt trykk på hånden hans.

De var ute av byen nå, på en bred vei med få svinger. Av og til møtte de en hestevogn eller en lastebil, men de skremte hestene og de ikke mindre skremte kuskenes ga bilen et stort avstandstillegg – noe som var bra; for hjulsporene bak Phineas viste at bilen fortsatt hadde sine øyeblikk av usikkerhet om hvilken retning den skulle følge.

Byen lå fire miles bak dem da Diantha, som en stund forgjeves hadde klamret seg fast i de flyvende endene av sløret sitt, ropte til Phineas at han skulle stoppe.

Forespørselen kom som en overraskelse på Phineas. I et forferdelig øyeblikk var tankene hans tomme – han hadde glemt hvordan man skulle stoppe! I panisk hast vendte han seg, vred, dyttet og trakk, og avsluttet med en så brå bremsing at Diantha nesten skjøt hodet først ut av bilen idet den stoppet.

"Hvorfor, hvorfor – Phineas!" ropte hun litt skarpt.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Phineas svelget klumpen i halsen og satte seg støtt i setet.

"Du skjønner, jeg--jeg kan stoppe henne kjapt hvis jeg vil," forklarte han muntert. "Du kan gjøre nesten hva som helst med disse greiene her hvis du bare vet hvordan, Dianthy. Var vi ikke smarte?"

"Ja, sannelig," stammet Diantha, og glattet raskt ut rynkene i ansiktet og fikk frem et smil. Ikke for noe i verden ville hun la Phineas vite at hun ønsket seg trygt hjem og bilen tilbake dit den kom fra.

"Vi skal kjøre hjem gjennom Holler," sa Phineas, etter at hun hadde knyttet sløret sitt på nytt og de var klare til å starte. "Det er den lange veien rundt, vet du. Jeg skal ikke gi deg noen kjapp, liten tur på to miles, Dianthy, slik som oberst Smith gjorde," avsluttet han lystig.

"Nei, selvsagt ikke," mumlet Diantha, og dempet et sukk idet bilen startet med et rykk.

En time senere, trøtt, redd og litt andpusten, men vedholdende i sin erklæring om at hun hadde hatt en "fantastisk tid", ble Diantha satt av ved sin egen dør.

Det var bare den første av mange slike turer. Alltid runget Dianthas ord i Phineas Hopkins' ører og drev ham til nye anstrengelser: "Jeg kunne ha kjørt videre for alltid"; og dypt i hjertet hans lå beslutningen om at hvis det var bilturer hun ønsket seg, skulle hun få bilturer! Den lille gården hans i utkanten av byen – en gang stoltheten i hjertet hans – begynte å se øde og forlatt ut; for når Phineas ikke faktisk kjørte bilen sin, var han som regel å finne bøyd over den med skiftenøkkel og poleringsklut. Han kjøpte lite mat og enda mindre klær, men alltid – bensin. Og han snakket med enhver som ville lytte om biler generelt og sin egen spesielt, og kom lærdommelig med hyppige henvisninger til sylindere, hastighet, hestekrefter, vibratorer, forgassere og tennplugger.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Når det gjaldt Diantha – hun la seg hver kveld med takknemlighet for at hun hadde alle lemmer og sanser i behold, og hun stod opp hver morgen med frykt for at den kommende natten skulle by på at noen av dem manglet. Overfor Phineas og byen generelt virket det som hun var oppslukt av denne halsbrekkende susingen langs landeveiene; og ville hester kunne ikke ha dratt sannheten ut av henne: at hun lengtet med en overveldende lengsel etter de gamle dagene med Dolly, dovning og fred.

Hvor det hele ville ha endt, er vanskelig å si – hadde ikke selve bilen blandet seg inn i spillet – slik biler av og til gjør – og spilt trumfkortet.

Det var den første dagen av fylkesmessen igjen, og Phineas og Diantha var på vei hjem. Rett frem gikk veien mellom grønne klumper, for så å snirkle seg av gårde som et hvitt støvbånd over vide jorder og åpne enger.

"Det er ikke helt som i fjor, er det vel, Dianthy?" skrek Phineas skarpt henne i øret – så gikk noe galt.

Phineas visste det umiddelbart. Den skjelvende tingen under dem fikk nytt liv – men et liv for seg selv. Den var ikke lenger en slave, men en herre. Phineas' ansikt ble hvitt. Hittil hadde han klart å holde seg på veien, men rett foran lå det en skarp sving, og han visste at han ikke ville klare å svinge – noe var galt med styremekanismen.

"Se opp – hun har tømmene i tennene!" ropte han. "Hun har løpt løpsk!"

Det kom et skrik, et skarpt smell og et knasende brak – så ble det stille.

* * * * *

Langt borte i det fjerne hørte Phineas en stemme.

"Phineas! Phineas!"

Noe knakk, og han syntes å sveve opp, opp, opp, ut av det svarte intet. Han prøvde å snakke, men visste at han ikke laget noen lyd.

"Phineas! Phineas!"

Stemmen var nærmere nå, så nær at den syntes å være rett over ham. Den lød som – Med en enorm anstrengelse åpnet han øynene; så kom full bevissthet tilbake. Han lå på bakken, med hodet i Dianthas fang.

Diantha, med knust hatt, skjev halsbøy og revet frakk, bøyde seg over ham og ropte navnet hans febrilsk. Ti fot unna stod den vrakede bilen, vippet opp mot et stort lønnetre, og fullendte bildet.

Med et stønn lukket Phineas øynene og vendte bort hodet.

# book_id: global-gutenberg-translation-d5c93ce638a04a06b57bea7c8a01f10d
# book_title: Phineas og bilen
# chapter_id: 1-phineas-og-bilen
# chapter_title: Phineas og bilen
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hun er helt utslitt – og nå vil du aldri si ja," sukket han. "Du ville jo ri videre og videre for alltid!"

"Men det skal jeg – jeg mente det ikke – jeg mente det ikke," gråt Diantha usammenhengende. "Jeg ville heller ha Dolly to ganger om igjen. Jeg _liker_ å krype. Å, Phineas, jeg hater den tingen – jeg har alltid hatet den! Jeg skal si ja neste uke – i morgen – i dag, hvis du bare vil åpne øynene dine og fortelle meg at du ikke er døende!"

Phineas var ikke døende, og han beviste det raskt og effektivt, til og med til Dianthas forbløffede tilfredshet. Og der fant redningsmennene dem en god halvtime senere – en lykkelig gammel mann og en glad gammel kvinne som satt hånd i hånd ved den ødelagte bilen.

"Jeg regnet med at noen ville dukke opp ganske snart," sa Phineas, idet han reiste seg stivt. "Du skjønner, vi har hver vår fot som ikke fungerer, så vi kunne ikke skaffe hjelp; men vi har ikke brydd oss om ventetiden – ikke det minste!"