I Katys fotspor

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Bare Alma hadde overlevd – Alma, den yngste av dem. De andre fem hadde, den ene etter den andre, glidd fra kjærlige, klamrende armer inn i den store Stillheten, og etterlatt seg noe verre enn stillhet. Verken Nathan Kelsey eller hans kone Mary kunne ha sagt hva som gjorde mest vondt – å si et siste farvel til en kraftig, voksen gutt på tjue år, eller å legge små, voksaktige hender over et hjerte som ikke hadde slått et eneste år. Likevel hadde begge deler rammet dem.

Når det gjaldt Alma – i sin delikate skikkelse bar hun med seg all den kjærligheten, håpet, ømheten, ambisjonene og bønnene som ellers ville ha blitt gitt til seks personer. Og nå kom Alma hjem.

"Mary," sa Nathan en junikveld, mens han og kona satt på verandaen bak huset, "jeg så Jim Hopkins i dag. Katy har kommet hjem."

"Hm-m," – den lave gyngestolen svaide forsiktig frem og tilbake – "Katy har vært på college, akkurat som Alma, vet du."

"Ja; og – og det var det Jim snakket om. Han følte seg dårlig – skikkelig dårlig."

"Dårlig!" – gyngestolen stoppet brått. "Hvorfor, Nathan!"

"Ja; han –" Det ble en pause, før ordene kom med desperasjonens hast. "Han sa at hjemmet ikke var som hjem lenger. At Katy var så god som gull, og at de var stolte av henne; men hun var fryktelig opprørende. Jim må nå stå opp om natten for å spise middag – ta på seg frakk og en stiv krage; og han sier at han har blitt så redd at han ikke tør å åpne munnen. Alle de andre er også slik – fru Hopkins, Sue og tante Jane – ingen av dem tør å si noe."

"Hvorfor, Nathan? – hvorfor ikke?"

"Fordi – Katy. Jim sier at ingenting av det de sier faller i smak hos Katy – jeg mener, når det gjelder ordlyden. Hun endrer det og forteller dem hva de burde ha sagt."

"Hvorfor, den frekke, lille kjerringa!" – gyngestolen begynte å svaie igjen, og Mary Kelseys fot traff verandaens gulv med bestemte, rytmiske dunk.

Mannen rørte seg urolig.

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Men hun er ikke frekk, Mary," protesterte han. "Jim sier at Katy er så snill og hyggelig at man ikke kan gjøre noe som helst. Hun forteller dem at hun retter dem for deres eget beste, og at de trenger oppdragelse. Og Jim sier at hun bruker hele måltidet på å fortelle om tingene på bordet – saltet og hvor folk får det fra, pepperet, glassene og hvordan folk lager dem. Han sier at i begynnelsen var det ganske hyggelig, og at han likte å høre på det; men nå virker det som om han ikke har noen appetitt igjen hver gang han setter seg til bords. Han liker ikke å spise så store ord og rare navn.

"Og det er ikke alt," fortsatte Nathan etter en pause for å hente pusten. "Jim kan ikke gå med hakken eller grave uten at hun følger etter og forteller om insektene og ormene han graver opp – hvor mange bein de har og alt sånt. Og månen er ikke bare en måne lenger, og stjernene er ikke stjerner. De er kuler og planeter med hedenske navn og ringer og baner. Jim føler seg dårlig – skikkelig dårlig – over det, og han sier at han ikke ser noen vei ut av det. Han vet at ingen av dem har fått mye skolegang, bortsett fra Katy, og han sier at noen ganger skulle han nesten ønske at – at hun heller ikke hadde fått det."

Nathan Kelseys stemme hadde sunket nesten til en hvisken, og med de siste ordene sendte øynene hans et skyhastig blikk mot den lille skuldrene figuren i den lave gyngestolen. Stolen var urørlig nå, og den som satt i den, plukket på en løs tråd i forkleet av bomullstøy.

"Jeg – jeg ville ikke ha snakket om det," stammet mannen, med smertefull nøling, "bare – vel, du skjønner, jeg – du –" Han stoppet hjelpeløst.

"Jeg vet," stotret den lille kvinnen. "Du tenkte på – Alma."

"Hun ville ikke gjøre det – Alma ville ikke!" svarte mannen skarpt, nesten før kona hans hadde sluttet å snakke.

"Nei, nei, selvfølgelig ikke! " lo hun forvirret. "Og – og Alma ville heller ikke."

"Nathan, jeg – jeg tror det er 'korrigering'," foreslo kvinnen, litt andpusten.

Mannen snudde seg og stirret på kona uten å si noe. Så sank kjeven hans.

"Vel, for pokker, Mary! _Du_ skal vel ikke begynne med det, skal du?" spurte han.

"Hvorfor, nei, selvfølgelig ikke!" lo hun forvirret. "Og – og Alma ville heller ikke."

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nathan Kelsey rystet på hodet.

"Selvfølgelig ikke!" bekreftet han, men stemmen hans skalv. "Ikke vær redd, Mary," trøstet han. "Alma kommer ikke til å rette på oss."

«Selvfølgelig ville ikke Alma gjøre det,» gjentok mannen hennes. «Kom, nå er det på tide å stenge huset.»

Datoen for Almas forventede ankomst var ennå en uke unna.

Etter hvert som dagene gikk, ble både Nathan og hans kone mer og mer rastløse. Det var den siste kvelden i den ukelange ventetiden at fru Kelsey tok til orde.

«Nathan,» begynte hun med kunstig mot, «jeg har vært hos fru Hopkins – og spurt henne om hvilke spesielle ting det var som Katy satte så stor pris på. Jeg tenkte at kanskje, hvis vi visste om dem på forhånd og kunne gjøre dem, så –»

«Det er akkurat det jeg spurte Jim om i dag, Mary,» avbrøt Nathan ivrig.

«Nathan, det gjorde du ikke, nå! Å, jeg er så glad! Og vi skal gjøre dem, ikke sant? – bare for å glede henne?»

«Selvfølgelig skal vi det!»

«Du skjønner, det er fire år siden hun var her, Nathan, med tanke på at hun underviste om sommeren.»

«Sukker, nå! Er det det? Det har ikke føltes så lenge.»

«Nathan,» blandet fru Kelsey seg inn, engstelig, «jeg tror at 'hain't' og 'ain't' – jeg mener _aren't_ – ikke er riktig. Jeg tror du burde si: 'Det har ikke føltes så lenge.'»

Mannen rynket pannen og gjorde en utålmodig bevegelse.

«Ja, ja, jeg vet,» beroliget kona hans; «men – vel, vi kan like gjerne begynne nå og bli vant til det. Fru Hopkins sa at de to ordene, 'hain't' og 'ain't', var det Katy hatet mest av alt.»

«Ja; Jim nevnte dem også,» erkjente Nathan dystert. «Men han sa at selv de ikke var halvparten så ille som hans oppstuss om kveldene. Han sa at Katy mente at etter 'dagens slit' måtte de 'ta på seg friske klær og komme til kveldsmaten med sinn og kropp forfrisket.'»

«Ja; og, Nathan, er det tre av de kragene jeg har, eller fire? – Kokte, mener jeg.»

«Ahem! Jeg tror ikke det var jeg som sa 'ain't' den gangen,» avbrøt Nathan.

«Kjære, kjære, Nathan! – Gjorde jeg det? Å, kjære, hva _vil_ Alma si?»

«Det gjør ingen forskjell hva Alma sier, Mary. Ikke bekymre deg,» svarte mannen skarpt, idet han reiste seg. «Jeg tror Alma må ta oss som vi er – omtrent som vi er.»

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Likevel var det Nathan som spurte, akkurat idet kona hans holdt på å sovne den kvelden:

«Mary, er det tre av de kragene jeg har, eller fire? – Kokte, mener jeg.»

Klokken fem neste ettermiddag tok fru Kelsey på seg den dyrebare svarte silkekjolen, som i et dusin år hadde vært forbeholdt kirke, bryllup og begravelser. Nathan, varm og ukomfortabel i sin søndagskjole og stive krage, hadde for lengst kjørt til stasjonen for å hente Alma. Huset, pusset og skrubbet til en tilstand av plettfritt renhet, ble vidåpent åpnet for å ta imot den hjemvendende datteren. Et kvarter før seks kom hun.

"Mor, du vennen min!" ropte en stemme, og fru Kelsey fant seg selv i omfavnelsen av sterke, unge armer og stirret inn i et rødt, ivrig ansikt. "Ser du ikke bra ut? Og ser ikke alt bra ut?" avsluttet jenta.

"Gjør det – jeg mener, _gjør_ det?" stotret den lille kvinnen oppspilt. "Å, Alma, jeg er så glad for å se deg!"

Bak Almas rygg børstet Nathan av litt støv fra frakken sin. I neste øyeblikk løftet han en hemmelig hånd og dro kraftig i kragen og halsbåndet.

Ved middagsbordet den kvelden hadde det gått ti minutter med ivrige spørsmål fra Almas side før fru Kelsey innså at samtalen så langt ikke hadde handlet om noe viktigere enn Nathans revmatisme, hennes egen helse og velferden til Rover, Tabby og hoppen Topsy. Sammen med lykken hun hadde følt i løpet av de ti minuttene kom nå angeren. Hun skyndte seg å gjøre det godt igjen.

"Der, der, Alma, jeg ber deg om unnskyldning, det er jeg sikker på. Jeg hadde – øh – jeg hadde ikke tenkt å la deg snakke om sånne bagateller, vennen min. Nå kan du fortelle oss om ting – hva som helst – hva som helst som ligger på bordet eller i rommet," avsluttet hun febrilsk.

Et øyeblikk stirret den muntere jenta oppriktig forbløffet på moren; så lo hun lystig.

"På bordet? I rommet?" gjentok hun. "Vel, det er det herligste rommet noensinne, og det ser så bra ut for meg! Når det gjelder bordet – rundstykkene er som fjær, kaffen er nektar, og jordbærene – vel, jordbærene er bare jordbær – de kunne ikke vært bedre."

"Å, Alma, men jeg mente ikke –"

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Tut, tut, tut!" avbrøt Alma leende. "Som om kokken ikke likte å få ros for arbeidet sitt! Når jeg tegner et bilde – å, og jeg har ikke fortalt deg det!" avbrøt hun ivrig. I neste øyeblikk var hun på beina.

"Alma Mead Kelsey, illustratør; til din tjeneste," annonserte hun med en lav bue. Så satte hun seg på plass igjen og fortsatte å snakke.

"Du skjønner, jeg har holdt på med sånt en stund," forklarte hun, "og har hatt en viss suksess med å selge. Læreren min har alltid oppmuntret meg, og etter hans råd ble jeg en uke i New York hos en venn og tok med meg noen av arbeidene mine til de store forlagene. Det er derfor jeg ikke kom hit like fort som Kate Hopkins gjorde. Jeg hatet å utsette besøket mitt; men nå er jeg så glad for at jeg gjorde det. Bare tenk! Jeg solgte absolutt alt, og jeg har ordre på ordre i kø."

"Vel, ved sukkeret!" utbrøt mannen ved bordets ende.

"Å-å-åh!" pustet den lille kvinnen på den andre siden av bordet. "Å, Alma, jeg er så glad!"

Til tross for fru Kelseys protester den kvelden etter middagen, løp Alma rundt i kjøkkenet og spiskammeret og tørket av tallerkenene og satte dem bort.

Ved skumringstid satte far, mor og datter seg på verandaen på baksiden av huset.

"Der!" sukket Alma. "Er ikke dette avslappende? Og er ikke den månen strålende?"

Fru Kelsey sendte et raskt blikk mot mannen sin; så klarte hun nervøst strupen.

"Er—ja," samtykket hun. "Jeg—jeg antar du vet hva den er laget av, hvor stor den er, og—og hva som finnes på den, gjør du ikke, Alma?"

Alma hevet øyenbrynene.

"Hm-m; vel, det er fortsatt noen punkter som jeg og astronomene ikke helt har kommet til enighet om," svarte hun med et lurt smil.

"Og stjernene, de har vel navn, antar jeg—hver eneste av dem," fortsatte fru Kelsey, så oppslukt av sine egne tanker at Almas svar gikk upåaktet hen.

Alma lo; så inntok hun en holdning av simulert henrykkelse og siterte:—

"'Scintillate, scintillate, globule vivific, Fain would I fathom thy nature specific; Loftily poised in ether capacious, Strongly resembling the gem carbonaceous.'"

Det ble en lang stillhet. Almas øyne var rettet mot de flyvende skyene.

"Ville—ville du ha noe imot å si det igjen, Alma?" spurte fru Kelsey til slutt, litt blygt.

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Alma snudde seg med et rykk.

"Si hva, vennen min? —å, det meningsløse verset? Selvfølgelig ikke! Det er bare en annen måte å si 'blink, blink, lille stjerne' på. Betyr akkurat det samme, bare at det bruker noen flere bokstaver for å lage ordene. Hør her." Og hun gjentok de to linjene, linje for llinje.

"Åh!" sa moren hennes svakt. "Er—takk."

"Jeg—jeg tror jeg legger meg," sa Nathan Kelsey plutselig.

Neste morgen var Almas bønnfall forgjeves. Fru Kelsey insisterte på at Alma skulle fortsette med skisseringen sin, og la husarbeidet på hennes egne skuldre. Med et lattermildt protestskrik og en lekent rynket nese stappet Alma skisseboken under armen og forlot huset for å gå ned til elven. Utpå marken kom hun over faren sin.

"Travlt opptatt, pappa?" ropte hun kjærlig. "Gamle Moder Jord gir ikke avkastning uten mye arbeid, gjør hun vel?"

"Det gjør hun ikke," lo mannen. Så rødmet han raskt og tråkket lett på en krypende skapning med mange bein som hadde kommet frem fra under en veltet stein.

"Åh!" utbrøt Alma. "Foten din, far—du knuser noe!"

Rødmene ble dypere.

"Å, jeg tror ikke det," svarte mannen, løftet foten og sukket merkelig resignert mens han sendte et engstelig blikk mot jentas ansikt.

"Kjære, kjære! Er han ikke morsom?" mumlet jenta, bøyde seg lavt og stakk forsiktig med blyanten i hånden. "Tenk bare," la hun til, rettet seg opp, "tenk bare om vi hadde hatt så mange bein. Bare tenk på størrelsen på regningen for skoene våre!" Og hun lo og vendte seg bort.

"Vel, for pokker!" utbrøt mannen og så etter henne. Så satte han i gang med arbeidet, og mens han arbeidet, bar plystringen hans preg av sangen til en fugl som var satt fri fra et bur.

En uke gikk.

Dagene ble tilbrakt av Alma med å vandre rundt i skogene og markene, med blyant og papir i hånden; av moren hennes ble de tilbrakt i det varme kjøkkenet over en enda varmere komfyr. Til Almas protester og bønnfall var fru Kelsey døv. Almas plass var ikke der, hennes arbeid var ikke husarbeid, erklærte Almas mor.

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For fru Kelsey begynte anstrengelsen å sette sine spor. Det var ikke bare arbeidet – selv om det var ingen lett sak, på grunn av hennes bekymring for at Almas glede og velvære ikke skulle mangle noe – det var mer enn bare arbeidet.

Hver kveld klokken seks tok den engstelige, lille kvinnen, rød i ansiktet av å ha bakt kaker og stekt kylling, og nesten utmattet av tretthet, frem den svarte silkekjolen og den hvite kniplingen og tok dem på med skjelvende hender. Således, staselig kledd, gikk hun ned til middagsbordet, der hun skulle møte sin mann, enda mer elendig i den stive kragen og den svarte jakken.

Men det var ikke alt. Verken arbeidet eller den svarte silkekjolen inneholdt for fru Kelsey den samme muligheten for sjelelig tortur som lå i ordene som kom fra hennes lepper. Etter hvert som dagene gikk, ble oppgaven den lille kvinnen hadde satt seg, mer og mer håpløs, til hun knapt kunne få seg til å snakke i det hele tatt, så stumpe og usammenhengende var setningene hennes.

På slutten av den åttende dagen kom kulminasjonen av det hele. Alma, med nesen i været mens hun luktet på luften, løp inn på kjøkkenet den kvelden for å oppdage at det ikke var noen der, og at kakene brant i ovnen. Hun tok kakene ut, åpnet dører og vinduer på vidt gap, og skyndte seg så opp til morens rom.

"Hvorfor, mor!"

Fru Kelsey sto foran speilet, med en dyp rødme i kinnene og tårer som rant nedover ansiktet. To skjelvende hender kjempet med kniplingen ved halsen hennes, til den skarpe spissen på en nål stakk henne i tommelen og etterlot en liten, blodrød flekk på den plettfrie kragen. Da dekket fru Kelsey ansiktet med hendene og sank ned i den lave stolen ved siden av sengen.

"Hvorfor, mor!" ropte Alma igjen, mens hun skyndte seg over rommet og falt på kne ved morens side.

"Jeg kan ikke, Alma, jeg kan ikke!" stønnet kvinnen. "Jeg har prøvd og prøvd; men jeg må gi opp, jeg må gi opp."

"Kan ikke hva, vennen min? —gi opp hva?" spurte Alma.

Fru Kelsey ristet på hodet. Så slapp hun hendene og så reddende inn i datterens ansikt.

"Og faren din også, Alma — han har prøvd, og han klarer det ikke," stakket hun frem.

"Prøvd hva? Hva mener du egentlig?"

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Med blikket festet på Almas urolige, forbløffede ansikt gjorde fru Kelsey et siste forsøk på å gjenvinne sin tapte posisjon. Hun løftet de skjelvende hendene til halsen og famlet etter nålen og kragen.

"Der, der, vennen min, ikke vær redd," stammet hun. "Jeg tenkte ikke over hva jeg sa. Det er ingenting – jeg mener, det er _ikke_ ingenting – det er _ikke_ – åh!" hun gråt; "der, ser du, Alma, jeg kan ikke, jeg kan ikke. Det nytter ikke å prøve lenger!" Det grå hodet sank ned på Almas sterke, unge skulder.

"Der, der, vennen min, gråt bare løs," trøstet Alma, med kjærlige klapp på skulderen. "Det vil gjøre deg godt; så skal vi høre hva dette hele handler om, helt fra begynnelsen av."

Og fru Kelsey fortalte henne – og helt fra begynnelsen av. Da fortellingen var over, og den lille kvinnen, litt andpusten og redd, satt og ventet på hva Alma skulle si, ble det en lang stillhet.

Almas lepper var tett sammenpresset. Hun var ikke helt sikker på om hun, hvis hun åpnet dem, ville få et latterutbrudd eller en gråtetur. Latteren lå nærmest, og var nær ved å rive opp de stramt sammenpressede leppene, da et blikk på den skjelvende ansiktsuttrykket til den lille kvinnen i den store stolen forvandlet latteren til et halvkvalt gråt. Da talte Alma.

"Mamma, vennen min, hør her. Tror du at en silkekjole og en stiv krage kan gjøre deg og pappa enda kjærere for meg? Tror du at et 'ain't' eller 'hain't' kan få meg til å elske noen av dere mindre? Tror du at jeg forventer at du, etter femti år med å tjene andre, skal være like forsiktig i dine måter og ord som om du hadde brukt de femti årene til å trene deg selv i stedet for å oppdra seks barn? Hvorfor, mamma, vennen min, tror du at jeg ikke vet at du i tjue av de årene ikke hadde noen tanker, ingen bønner, utenom for meg? – at jeg har vært selve øyestenet ditt? Vel, nå er det min tur, og du er øyestenet mitt – du og pappa. Hvorfor, vennen min, har du ingen anelse om hvilke planer jeg har for deg. Det kommer en sterk, dyktig kvinne neste uke for å ta seg av kjøkkenarbeidet. Å, det er helt i orden," forsikret Alma raskt, som svar på uttrykket i morens ansikt. "Hvorfor, jeg er rik! Bare tenk på alle de bestillingene!

# book_id: global-gutenberg-translation-5f3861163ba14abb98df078a107aab8e
# book_title: I Katys fotspor
# chapter_id: 1-i-katys-fotspor
# chapter_title: I Katys fotspor
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og så skal du kle deg i silke eller fløyel, eller bomull – hva du enn liker, så lenge det ikke klør eller stikker," la hun muntert til, mens hun bøyde seg forover og festet blonnekragen. "Og du skal –"

"Ma-ry?" Det var Nathan ved foten av baktrappen.

"Ja, Nathan."

"Er det nesten middagstid?"

"Velsignet være min sjel!" utbrøt fru Kelsey og reiste seg brått.

"Og, Mary—"

"Ja."

"Har jeg ikke en krage—en kokt en—på byrået der oppe?"

"Nei," ropte Alma, tok kragen og kastet den på sengen. "Det er ikke spor etter den der. Skal du la det ligge i kveld, pappa?"

"Vel, hvis du ikke har noe imot det!" Og et svært hørbart sukk av lettelse steg oppover baktrappen.