Klodenes kamp

I de siste årene av det nittende århundret gikk folk rundt trygge og stolte. Vi trodde vi forsto naturen, og at alt på jorden var vårt å bestemme over. Ingen av oss tenkte på at noen der ute kunne kikke ned på oss, slik vi selv ser på små dyr i en dråpe vann. På Mars, en eldre og kaldere verden, var livet blitt hardt. Der hadde fornuften seiret over medfølelsen. De så jorden vår som en grønn, våt og lysende planet, nær solen. Og de begynte å planlegge.

En sommer begynte merkelige lys å blusse på Mars. En augustnatt sto jeg sammen med Ogilvy i observatoriet i Ottershaw og så en rødlig ildstråle skyte ut fra Mars sin rand, som fra et kjempestort våpen. Natten etter kom et nytt bluss. Vi noterte tall og tidspunkter, men verden gikk videre. Jeg lærte meg å sykle. En kveld gikk jeg under stjernene med min kone, pekte ut tegnene på himmelen og Mars, som steg bratt. Alt virket trygt.

Så en natt falt en stjerne. Den fosset over himmelen som en grønn stripe og slo ned i sandgropene ved Horsell Common, rett utenfor Woking. Ved daggry sto Ogilvy ved et knekt furutre og så ned i et hull. Nede i sanden lå en glødende sylinder, så varm at man ikke kunne nærme seg. Den var stor som et hus, og et lokk vred seg på skrå som en skrue som ble skrudd opp innenfra. Ogilvy løp for å hente folk. Ryktet spredte seg.

Jeg kom ved ni-tiden. Rundt gropen sto folk og stirret. Sylinderen avkjølte seg, og sprekkene i lokket glødet gult. Nyfikenhet og frykt kjempet i oss. Flere menn klatret ned for å hjelpe til å grave frem mer av metallet. Ved kvelden var det som om alt holdt pusten. Lokket spratt opp, falt ned med en skingrende lyd, og noe beveget seg i mørket innenfor.

Det som kom til syne, var ikke et menneske. Først så vi to flate skiver som glinset i lyset. Det var øyne. Så kom noe som lignet en blek stokk med sugepader, og en til. Til sist hevet det seg en rund, våt, brun masse, omtrent som størrelsen på en bjørn, men uten bein. Den hadde en spalte som munn og en krans av tentakler som en manke. Den gispet som om luften gjorde vondt. Lukten i gropen var tung av sopp og olje.

Alle ble stående helt stille. En ung mann som var blitt dyttet nær kanten, falt brått ned. Det var som om både vi og de der inne var for sjokkerte til å handle. Mens skumringen kom, reiste en tynn stang seg over kanten av sylinderen. Den ristet som en antenne. Da noen lærde menn gikk ned i gropen med hvitt flagg for å snakke, svarte ikke ord, men lys. Et pukkelaktig apparat pekte mot dem. I et øyeblikk kom en usynlig stråle. Mennene sto i et hvitt glimt, og blek forsvant de som ved trylling. Busker tok fyr uten flamme. Borte i mørket begynte et fjøs å brenne, som om ild hadde sprunget dit usett.

Panikken spredte seg. Folk presset seg opp Chobham Road, ropte og falt, noen ble klemt under jernbanebroen. Jeg løp blind av støv og sjokk. Ved en kanal var det plutselig stille, vanlige gater, naboer som spurte hva som sto på. Jeg fikk ikke ord. Hjemme drakk jeg vin med skjelvende hender og prøvde å berolige min kone. Jeg snakket om vitenskap og tyngdekraft, om at de fra Mars ville være for svake her, om at en granat sikkert kunne knuse dem. Nå vet jeg at det var forenklede tanker. De hadde ikke reist gjennom verdensrommet for å bli stoppet av noe så enkelt.

Utenfor denne lille delen av Surrey gikk livet videre. Togene gikk. Noen ropte menn fra Mars på stasjonen og ble ledd ut. Men mellom Chobham, Horsell og Woking lå det forkullede kropper og brente busker, og en rolig, farlig varmestråle feide av og til over lyngen. Litt etter midnatt kom en ny sylinder ned i skogen ved Addlestone. Natten var ikke lenger tom og trygg.

Lørdagen var full av rykter. Soldater kom fra kasernene, kanoner ble rullet på plass ved Byfleet, feltarbeider reiste seg ved Weybridge. Avisselgere ropte lite som var sant. Fra Pyrford hørte vi smell av granater, og over Horsell hang en grågrønn damp. Utpå ettermiddagen rakk varmestrålen langt nok til å sette Oriental College i brann. Kirketårnet i Woking sprakk. Hus ga etter som om noe gigantisk hadde dyttet dem. Vinduer klirret i vårt hjem.

Da pakket jeg sølvtøyet, litt klær, ordnet en liten hest og vogn fra vertshuset ved Spotted Dog og kjørte min kone mot Leatherhead, til familie. Bak oss lå røyk som trådde rødt opp gjennom skogen. Woking brant. Varmen i luften var som før tordenvær, men lydene var ikke naturlige. Vi nådde Leatherhead ved ni-tiden. Jeg fikk henne inn til trygge mennesker. Så kom spørsmålet: skulle jeg bli der? Jeg var for urolig, for fanget av en blanding av frykt og nysgjerrighet. Rundt elleve vendte jeg tilbake alene.

Himmelen lynte som en maskin. Over Addlestone skjøt en grønn ildtråd ned. En ny sylinder. Hesten skremtes. Ved foten av Maybury Hill sto det plutselig en metallkoloss som ingen på jorden hadde sett før. Den var høy som et hus på tre bein. Den beveget seg som om den trillet og gikk samtidig, raskt men gyngende. Tentakler hang fra undersiden. Høyt oppe var en blank hette som dreide seg, som et hode som så. En annen slik koloss kom til syne mellom furutrærne. Jeg dro hesten skarpt. Vognen veltet, remmer sprakk, og jeg ble kastet i et lite vann. Under en busk hørte jeg dem hyle, en lyd som gikk i marg og bein, og så dem dundre forbi. Bak dem hang hvite kurver som fiskegarn. Kald blågrønn damp pustet fra leddene deres.

Jeg kom meg hjem gjennom mørket. Vertshusholderen fra Spotted Dog lå død ved gjerdet, nakken bøyd på en måte som ikke kunne reddes. I arbeidsrommet mitt sto vinduet åpent mot en rød himmel over Horsell. Svarte skikkelser beveget seg jevnt i gløden, som maur rundt et lysende bo. Jernbanen var et mørkt bånd med en knust lokomotivnese som brant som et dyr.

Da klatret en soldat over hagegjerdet. Han var sotet i ansiktet og lød som om halsen hans var full av sand. Han var artillerist. De visket oss ut, sa han, og løftet glasset jeg rakte ham. Bit for bit fortalte han. Batteriet hans hadde fått ordre om å skyte fra en høyde, men plutselig reiste det seg en skjerm på tre bein i lyngen. En varmestråle sveipet, ammunisjon eksploderte, hester og menn ble til svarte hauger. Noen fotfolk gikk frem i en kjede, og et øyeblikk så det nesten modig ut. Så kom strålen, og ingenting sto igjen. Han selv hadde overlevd ved å ligge under en død hest til det ble stille.

Vi bestemte oss for å flykte i hver vår retning. Jeg ville til Leatherhead igjen, og videre mot kysten om det gikk. Han ville til London. Nede i veien lå de tingene folk mistet da de løp: klokker, sko, barnevogner, skuffer med undertøy som hadde falt ut i grøfta. Tre husarer vi møtte, lo av oss da vi prøvde å forklare om tre meter høye ben og et skrin som skjøt ild. Vi gikk videre.

Ved Wey og Themsens sammenløp var det fullt av folk og båter. Soldater spøkte på en kro-løkke, som om alt bare var en øvelse. Så, uten varsel, kom fire marsmaskiner over engene. De gikk lett på sine tre bein, raskere enn noen av oss kunne løpe. En stråle tegnet en lysende linje mot Chertsey. Skrikene var høye, men varte ikke lenge. Jeg ropte under vann, og stupte. Seks skjulte kanoner på Shepperton-enden åpnet ild. En granat traff den nærmeste maskinen rent. Den bulte, blinket og sprakk som en knust leke, og veltet, knuste et tårn og styrtet i elven. Vannet ble til kokende damp. De tre andre dro seg bakover og slepte det ødelagte vraket mellom seg.

Hadde de presset videre den ettermiddagen, ville lite ha hindret dem i å gå rett på London. I stedet trakk de seg tilbake mot Horsell. Jeg drev nedover Themsen på en løsnet båt, nesten uten klær, hendene brent. Halliford var tom. Her og der brant et hus som ingen lenger prøvde å slukke. Ved Walton sank jeg sammen av feber og tørst og våknet under en hekk. En prest satt der. Ansiktet hans var grått av sot, og øynene fulle av himmel.

Jeg spurte etter vann. Han ristet på hodet. Han snakket i bibelord om dom og undergang. Jeg prøvde å snakke fornuft, men ordene preller av når frykten har tatt over. Vi gikk sammen i retning nord. Aske falt som tung snø. Under føttene knaste det som ved frost, men det var bare restene av noe som hadde brent usett. Vi lyttet etter kanoner langt borte og rare hyl som virret i vinden.

I London denne helgen merket min bror lite til det som skjedde i sørvest, før ryktene ble fler. Søndag formiddag var byen rolig. På Waterloo ble det bråk da tog ble innstilt. Vakre damer skjente på billettselgere. Båtturister kom tidlig hjem og fortalte tynne historier om stengte sluser og dampbåter som snudde. Ved femtiden kom artilleri fra Woolwich og Chatham, og en ekstraavis ropte om forferdelig katastrofe ved Weybridge, London i fare. Der sto det skrevet at monstrene var hjerner som styrte hundre fots maskiner, med en varmestråle som brant alt. Noen ble trøstet av at et av monstrene var felt. Andre ble vettskremte.

Søndag kveld kom marsboerne ut igjen. Tre maskiner gikk forbi Byfleet og Pyrford, stilte seg i en linje mot Weybridge. Noen kanoner skjøt for tidlig og flyktet. Et bein ble skutt i stykker ved St. George's Hill, men så kom varmestrålen, og alt ble ild. Etter en stillstand på en halvtime kom det fire nye maskiner, hver bar på et svart rør. De skjøt sylindre som ikke eksploderte, men åpnet seg og slapp ut en tung, svart damp. Den fløt langs dalbunner og grøfter som en seig væske. Oppe i trær og på tak kunne man puste. Nede kvelte den alt. Når dampen var brukt opp, dro de den til side med hvite stråler som hvislet, som om de feide luften ren.

Mot midnatt var dalen fylt av tåke og glød. Søkelys ved Richmond og Kingston ble borte. En ny sylinder kom ned i Bushy Park som en grønn stjerne. Da morgenen kom, våknet London til bank på dører. Politiet ropte om svart røyk og stengte linjer. Gatene fyltes av vogner, folk og rop. Togene ble slåssplasser. Noen sjåfører nektet å snu bussen sin for å kjøre tilbake inn i byen slik de fikk beskjed om. En enorm strøm av mennesker begynte å bevege seg nordover og østover.

Min bror kom seg ut med nød og neppe. Han fikk tak i en sykkel etter at en butikkrute sprakk under presset av folk, og presset seg forbi en bråstoppet vognrad. Ved High Barnet så han tre menn prøve å rane to kvinner som reiste alene. Den yngste av dem pekte en liten pistol, skøt i været og ropte at de skulle holde seg unna. Broren min kom til, og sammen jaget de mennene vekk. De tre slo følge. Den eldste kvinnen het Mrs. Elphinstone. Søsteren hennes var lavere og fastere, en av dem som handler når andre venter.

De fulgte strømmen. Det var vogner tvers og på skrå, piskeslag som pisket mer nervøsitet enn fart, og øyne som trillet. En blind mann ropte om evigheten fra en vogn. Et sted mistet en mann pengestykkene sine i grusen og ble trampet mens han lettet etter dem. Folk var varme, redde og sinte. Et sted i Hadley så de et tog med folk til og med på kullvognene. De sov i et felt under stjernene da det ble for mørkt å gå, og var tidlig på beina igjen, utmattet men drevet frem av lyden bak seg og bildet foran seg: havet.

I Chelmsford ble ponnien deres tatt av en komité som sa de måtte samle både dyr og brød for alle. De fikk litt mat og en blank lapp som var verdiløs der og da. De gikk videre. Ved Tillingham åpnet landet seg mot vannet. Der lå det en armada som ingen av dem hadde sett maken til: alt som fløt, fra små fiskebåter til store passasjerskip, i ferd med å stikke ut fra kysten.

De fikk til slutt plass på en liten damper. Ute i sumpene i vest reiste tre marsmaskiner seg. De gikk ut i grunt vann for å stenge flukten. Skip tutet. Noen forsøkte å snu. Dette var verre enn å møte storm i åpent hav. Men utenfor dem, lav og grå, lå Thunder Child, et sterkt panserskip. Hun holdt igjen skuddene sine. Det var som om hun ville late som hun ikke så fienden, for å få inn nærkampen hun var laget for.

Så veltet svart damp utover vannet fra de fremmede rørene. Sjøen kokte der varmestrålen traff. Men ut av røyken kom det dunk. Thunder Child skjøt og dundret videre. Hun braste inn i den første tripoden. Kjempemaskinen veltet i brennende metall. Flammer slikket skroget hennes, men hun satte fart mot den andre og krøllet den sammen. Hun var som et dyr som biter fast uansett hvor det brenner. Idet hun traff nummer to, ble hun selv slått til flammer og gikk ned.

På dekket rundt broren min brøt folk ut i skrik av glede og gråt. De så to av de store monstrene falle. I det neste øyeblikket la svart damp seg igjen mellom dem og fienden, og både panserskipet og den tredje maskinen forsvant. Men damperen hans kom seg fri, sammen med mange flere. De gikk ut på havet, mot flatt og blått. Vannet var ikke vennlig, men det var ærlig. På land bak dem var alt plutselig uklart og tett.

Samtidig, inne i landet, var jeg og presten som på en øy av dagslys ved Halliford, skjermet av svart damp i dalene. Da kanten av røyken hadde passert, dro vi fra sted til sted, lett etter vann og mat, og prøvde å holde oss usynlige. Hampton Court lå grønt og normal, en forræderisk ro som ga hjertet slag. På Richmond Bridge fløt ting i elven som ingen av oss ville stirre på for lenge. Ved Kew skjulte vi oss i et hageskur da en maskin nærmet seg.

Vi snek oss videre i skumringen, bak murer og gjennom hager. Ute på engene så vi en maskin plukke opp mennesker én etter én med en lang arm og slippe dem i en nettingkurv. Da skjønte jeg at det ikke bare var utslettelse det handlet om. Det var også fangst.

Vi kom oss inn i en hvit murvilla i Sheen. I pantryet fant vi brød, skinke, en boks suppe og noen flasker. Vi åt i mørket og satt stille en stund. Så ristet jorden. Et grønt lys flommet gjennom rommene. Hele huset skrek som skip i storm. Da det ble stille, lå vi i kanten av en ny grop. En ny sylinder var landet, og huset vårt var blitt halvt jord, halvt brokk i kanten av det store hullet. Over oss hørtes metall, som sangen til en kjempestor maskin som jobber uten pause.

Vi lå stille og pustet gjennom små sprekker. Gjennom en glipe i mursteinene kunne vi se ut i gropen. Der var en håndteringsmaskin, en edderkoppaktig konstruksjon som beveget seg mykt og sikkert. Den tok tak i stenger, plater og kasser med de lange armene sine og stablet dem som om det var trepinner. En svak damp hang i luften. Langs kanten av gropen begynte det å vokse noe rødt. Det var ikke jordas gress. Det var en rød, blank slyngplante som bredte seg som et teppe, som om noen hadde rullet ut karmosin fløyel over grøfter og vann. Hver tråd hadde små kroker som grep.

Vi så marsboerne selv når de kom ut på åsen av jord og slagg. De var nesten bare hoder, store og runde med to mørke øyne, en hard munn og kranser av tentakler. Kroppene deres var mer tanke enn muskler. De hvilte ikke lenge og snakket ikke, men beveget seg i et stille samspill, som om de forsto hverandre uten ord. Vi skjønte at de ikke spiste slik vi gjør. Vi så ikke måltider, men vi skjønte at de tok alt de trengte rett inn i kroppen.