Et dukkehjem

Et dukkehjem Hovedtekst, 1. utg. 1879 Henrik Ibsens skrifter Historisk-kritisk utgave, elektronisk versjon Edering Christian Janss (ansv.), Hilde Bøe, Stine Brenna Taugbøl Kollasjonering og koding Maria Alnæs, Hilde Bøe, Ingrid Falkenberg, Stine Brenna Taugbøl, Mette Witting Kommentering Vigdis Ystad (ansv.), Svend Eegholm-Pedersen, Narve Fulsås, Karl Gervin, Nils Grinde, Dag Gundersen, Arnbjørn Jakobsen, Kristoffer Kruken, Erik Mørstad, Kristian Smidt, Olav Solberg, Asbjørn Aarseth, Maria Alnæs (manusred.), Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy (manusred.)

Advokat Helmer

Nora, hans hustru

Doktor Rank

Fru Linde

Sakfører Krogstad

Helmers tre små børn

Anne-Marie, barnepike hos Helmers

Stuepiken sammesteds

Et bybud

(Handlingen foregår i Helmers bolig.)

(En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.) (Der ringes ute i forstuen; litt efter hører man at der blir lukket opp. Nora kommer fornøyet nynnende inn i stuen; hun er kledd i yttertøy og bærer en hel del pakker, som hun legger fra seg på bordet til høyre. Hun lar døren til forstuen stå åpen efter seg, og man ser der ute et bybud, der bærer en julegran og en kurv, hvilket han gir til stuepiken, som har lukket opp for dem.)

NORAGjem juletreet godt, Helene. Børnene må endelig ikke
få se det før i aften, når det er pyntet. (til budet; tar portemonéen
frem.) Hvor meget -?

BYBUDETFemti øre.

NORADer er en krone. Nei, behold det hele.
(Budet takker og går. Nora lukker døren. Hun vedblir å le stille fornøyet
mens hun tar yttertøyet av.)

NORA(tar en pose med makroner opp av lommen og spiser et par;
derpå går hun forsiktig hen og lytter ved sin manns dør). Jo, han er
hjemme. (nynner igjen, idet hun går hen til bordet til høyre.)

HELMER(inne i sitt værelse). Er det lerkefuglen som kvidrer
der ute?

NORA(i ferd med å åpne noen av pakkene). Ja, det er det.

HELMEREr det ekornet som romsterer der?

NORAJa!

HELMERNår kom ekornet hjem?

NORANu nettopp. (putter makronposen i lommen og visker
seg om munnen). Kom her ut, Torvald, så skal du få se hva jeg har kjøpt.

HELMERIkke forstyrr! (litt efter; åpner døren og ser inn, med
pennen i hånden.) Kjøpt, sier du? Alt det der? Har nu lille spillefuglen
vært ute og satt penge over styr igjen?

NORAJa men, Torvald, i år må vi dog virkelig slå oss litt løs.
Det er jo den første jul vi ikke behøver å spare.

HELMERÅ, vet du hva, ødsle kan vi ikke.

NORAJo, Torvald, litt kan vi nok ødsle nu. Ikke sant? Bare
en liten bitte smule. Nu får du jo en stor gasje og kommer til å tjene
mange, mange penge.

HELMERJa, fra nyttår av; men så går det et helt fjerdingår
før gasjen forfaller.

NORAPytt; vi kan jo låne så lenge.

HELMERNora! (går hen til henne og tar henne spøkende i øret).
Er nu lettsindigheten ute og går igjen? Sett nu jeg lånte tusen kroner
i dag, og du satte dem over styr i juleuken, og jeg så nyttårsaften fikk
en taksten i hodet og lå der.

NORA(legger hånden på hans arm). Å, fy; tal ikke så stygt.

HELMERJo, sett nu at slikt hendte, - hva så?

NORAHvis der hendte noe så fælt, så kunne det være ganske
det samme enten jeg hadde gjeld eller ikke.

HELMERNå, men de folk jeg hadde lånt av?

NORADe? Hvem bryr seg om dem! Det er jo fremmede.

HELMERNora, Nora, du est en kvinne! Nei, men alvorlig, Nora;
du vet hva jeg tenker i det stykke. Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer
noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån
og gjeld. Nu har vi to holdt tappert ut like til i dag; og det vil
vi også gjøre den korte tid det ennu behøves.

NORA(går hen imot ovnen). Ja, ja, som du vil, Torvald.

HELMER(følger efter). Så, så; nu skal ikke lille sanglerken
henge med vingene. Hva? Står ekornet der og surmuler. (tar portemonéen
opp.) Nora; hva tror du jeg har her?

NORA(vender seg raskt). Penge!

HELMERSe der. (rekker henne noen sedler.) Herregud, jeg
vet jo nok at der går en hel del til i et hus i juletiden.

NORA(teller). Ti - tyve - tredve - førti. Å takk, takk,
Torvald; nu hjelper jeg meg langt.

HELMERJa, det må du sannelig gjøre.

NORAJa, ja, det skal jeg nok. Men kom her, så skal jeg
vise deg alt hva jeg har kjøpt. Og så billig! Se, her er nye klær til
Ivar - og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er
dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det
jo snart i stykker allikevel. Og her har jeg kjoletøyer og tørklær til
pikene; gamle Anne-Marie skulle nu hatt meget mer.

HELMEROg hva er der i den pakke der?

NORA(skriker). Nei, Torvald, det får du ikke se før i
aften!

HELMERNå så. Men si meg nu, du lille ødeland, hva har du
nu tenkt på til deg selv?

NORAÅ pytt; til meg? Jeg bryr meg slett ikke om noe.

HELMERJo visst gjør du så. Si meg nu noe rimelig, som du
helst kunne ha lyst til.

NORANei, jeg vet virkelig ikke. Jo hør, Torvald.

HELMERNå?

NORA(famler ved hans knapper; uten å se på ham). Hvis du
vil gi meg noe, så kunne du jo -; du kunne -

HELMERNå, nå; ut med det.

NORA(hurtig). Du kunne gi meg penge, Torvald. Bare så meget
som du synes du kan avse; så skal jeg siden en av dagene kjøpe noe for
dem.

HELMERNei men, Nora -

NORAÅ jo, gjør det, kjære Torvald; jeg ber deg så meget om
det. Så skulle jeg henge pengene i et smukt gullpapirs omslag på
juletreet. Ville ikke det være morsomt?

HELMERHva er det de fugle kalles som alltid setter penge
over styr?

NORAJa ja, spillefugle; jeg vet det nok. Men la oss gjøre
som jeg sier, Torvald; så får jeg tid til å overlegge hva jeg mest har
bruk for. Er ikke det meget fornuftig? Hva?

HELMER(smilende). Jo visst er det så; det vil si, hvis du
virkelig kunne holde på de penge jeg gir deg, og virkelig kjøpte noe
til deg selv for dem. Men så går de til huset og til så mangt og meget
unyttig, og så må jeg punge ut igjen.

NORAÅ men, Torvald -

HELMERKan ikke nektes, min kjære lille Nora. (legger armen
om hennes liv.) Spillefuglen er søt; men den bruker svært mange
penge. Det er utrolig hvor kostbart det er for en mann å holde
spillefugl.

NORAÅ fy, hvor kan du da si det? Jeg sparer dog virkelig
alt hva jeg kan.

HELMER(ler). Ja, det var et sant ord. Alt hva du kan. Men
du kan slett ikke.

NORA(nynner og smiler stille fornøyet). Hm, du skulle bare
vite hvor mange utgifter vi lerker og ekorne har, Torvald.

HELMERDu er en besynderlig liten en. Ganske som din far
var. Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penge; men så
snart du har dem, blir de liksom borte mellem hendene på deg; du vet
aldri hvor du gjør av dem. Nå, man må ta deg som du er. Det ligger i
blodet. Jo, jo, jo, slikt er arvelig, Nora.

NORAAkk, jeg ville ønske jeg hadde arvet mange av pappas
egenskaper.

HELMEROg jeg ville ikke ønske deg annerledes enn nettopp
således som du er, min søte lille sanglerke. Men hør; der faller meg
noe inn. Du ser så - så - hva skal jeg kalle det? - så fordektig ut i
dag -

NORAGjør jeg?

HELMERJa visst gjør du det. Se meg stivt i øynene.

NORA(ser på ham). Nå?

HELMER(truer med fingeren). Slikkmunnen skulle vel aldri ha
grassert i byen i dag?

NORANei, hvor kan du nu falle på det.

HELMERHar slikkmunnen virkelig ikke gjort en avstikker inn
til konditoren?

NORANei, jeg forsikrer deg, Torvald -

HELMERIkke nippet litt syltetøy?

NORANei, aldeles ikke.

HELMERIkke en gang gnavet en makron eller to?

NORANei, Torvald, jeg forsikrer deg virkelig -

HELMERNå, nå, nå; det er jo naturligvis bare mitt spøk -

NORA(går til bordet til høyre). Jeg kunne da ikke falle på
å gjøre deg imot.

HELMERNei, jeg vet det jo nok; og du har jo gitt meg ditt
ord -. (hen til henne.) Nå, behold du dine små julehemmeligheter for
deg selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset i aften når
juletreet er tent, kan jeg tro.

NORAHar du husket på å be doktor Rank.

HELMERNei. Men det behøves jo ikke; det følger jo av seg
selv at han spiser med oss. Forresten skal jeg be ham når han kommer
her i formiddag. God vin har jeg bestilt. Nora, du kan ikke tro hvor
jeg gleder meg til i aften.

NORAJeg også. Og hvor børnene vil fryde seg, Torvald!

HELMERAkk, det er dog herlig å tenke på at man har fått en
sikker, betrygget stilling; at man har sitt rundelige utkomme. Ikke
sant! det er en stor nydelse å tenke på?

NORAÅ, det er vidunderlig!

HELMERKan du huske forrige jul? Hele tre uker i forveien
lukket du deg hver aften inne til langt over midnatt for å lage
blomster til juletreet og alle de andre herligheter som vi skulle
overraskes med. Uh, det var den kjedeligste tid jeg har opplevet.

NORADa kjedet jeg meg slett ikke.

HELMER(smilende). Men det falt dog temmelig tarvelig ut,
Nora.

NORAÅ, skal du nu drille meg med det igjen. Hva kunne jeg
for at katten var kommet inn og hadde revet all ting i stykker?

HELMERNei visst kunne du ikke, min stakkars lille Nora. Du
hadde den beste vilje til å glede oss alle, og det er hovedsaken. Men
det er dog godt at de knepne tider er forbi.

NORAJa, det er riktignok vidunderlig.

HELMERNu behøver ikke jeg å sitte her alene og kjede meg;
og du behøver ikke å plage dine velsignede øyne og dine små skjære
fine hender -

NORA(klapper i hendene). Nei, ikke sant, Torvald, det
behøves ikke lenger? Å, hvor det er vidunderlig deilig å høre! (tar
ham under armen.) Nu skal jeg si deg hvorledes jeg hadde tenkt vi
skulle innrette oss, Torvald. Så snart julen er over - (det ringer i
forstuen.) Å, der ringer det. (rydder litt opp i stuen.) Her kommer
visst noen. Det var da kjedelig.

HELMERFor visitter er jeg ikke hjemme; husk det.

STUEPIKEN(i entrédøren). Frue, her er en fremmed dame -

NORAJa, la henne komme inn.

STUEPIKEN(til Helmer). Og så kom doktoren med det samme.

HELMERGikk han like inn til meg?

STUEPIKENJa, han gjorde så.
(Helmer går inn i sitt værelse. Piken viser
fru Linde, som er i reisetøy, inn i stuen og lukker
efter henne.)

FRU LINDE(forsagt og litt nølende). God dag, Nora.

NORA(usikker). God dag -

FRU LINDEDu kjenner meg nok ikke igjen.

NORANei; jeg vet ikke -; jo, visst, jeg synes nok - (ut
brytende.) Hva! Kristine! Er det virkelig deg?

FRU LINDEJa, det er meg.

NORAKristine! Og jeg som ikke kjente deg igjen! Men hvor
kunne jeg også -. (saktere.) Hvor du er blitt forandret, Kristine!

FRU LINDEJa, det er jeg visstnok. I ni - ti lange år -

NORAEr det så lenge siden vi sås? Ja, det er det jo
også. Å, de siste åtte år har vært en lykkelig tid, kan du tro. Og nu
er du altså kommet her inn til byen? Gjort den lange reise ved
vintertid. Det var tappert.

FRU LINDEJeg kom nettopp med dampskibet i morges.

NORAFor å more deg i julen, naturligvis. Å, hvor det er
deilig! Ja, more oss, det skal vi riktignok. Men ta dog overtøyet
av. Du fryser dog vel ikke? (hjelper henne.) Se så; nu setter vi oss
hyggelig her ved ovnen. Nei, i lenestolen der! Her i gyngestolen vil
jeg sitte. (griper hennes hender.) Ja, nu har du jo ditt gamle ansikt
igjen; det var bare i det første øyeblikk -. Litt blekere er du dog
blitt, Kristine, - og kanskje litt magrere.

FRU LINDEOg meget, meget eldre, Nora.

NORAJa, kanskje litt eldre, bitte, bitte litt; slett ikke
meget. (holder plutselig inne, alvorlig.) Å, men jeg tankeløse
menneske, som sitter her og snakker! Søte, velsignede Kristine, kan du
tilgi meg!

FRU LINDEHva mener du, Nora?

NORA(sakte). Stakkars Kristine, du er jo blitt enke.

FRU LINDEJa, for tre år siden.

NORAÅ, jeg visste det nok; jeg leste det jo i avisene. Å,
Kristine, du må tro meg, jeg tenkte ofte på å skrive til deg i den
tid; men alltid oppsatte jeg det, og alltid kom der noe i veien.

FRU LINDEKjære Nora, det forstår jeg så godt.

NORANei, det var stygt av meg, Kristine. Å, du stakkar,
hvor meget du visst har gått igjennem. - Og han efterlot deg jo ikke
noe å leve av?

FRU LINDENei.

NORAOg ingen børn?

FRU LINDENei.

NORASlett ingen ting altså?

FRU LINDEIkke en gang en sorg eller et savn til å tære på.

NORA(ser vantro på henne). Ja men, Kristine, hvor kan det
være mulig?

FRU LINDE(smiler tungt og stryker henne over håret). Å, det
hender undertiden, Nora.

NORASå ganske alene. Hvor det må være forferdelig tungt
for deg. Jeg har tre deilige børn. Ja nu kan du ikke få se dem, for de
er ute med piken. Men nu må du fortelle meg alt -

FRU LINDENei, nei, nei, fortell heller du.

NORANei, du skal begynne. I dag vil jeg ikke være
egenkjærlig. I dag vil jeg tenke bare på dine saker. Men ett må jeg
dog si deg. Vet du den store lykke som er hendt oss i disse dage?

FRU LINDENei. Hva er det?

NORATenk, min mann er blitt direktør i Aksjebanken.

FRU LINDEDin mann? Å hvilket hell -!

NORAJa, umåtelig! Å være advokat, det er jo så usikkert å
leve av, især når man ikke vil befatte seg med andre forretninger enn
de som er fine og smukke. Og det har naturligvis Torvald aldri villet;
og det holder jeg da ganske med ham i. Å, du kan tro vi gleder oss!
Han skal tiltre i banken allerede til nyttår, og da får han en stor
gasje og mange prosenter. Herefter kan vi leve ganske annerledes enn
før, - ganske som vi vil. Å, Kristine, hvor jeg føler meg lett og
lykkelig! Ja, for det er dog deilig å ha dyktig mange penge og ikke
behøve å gjøre seg bekymringer. Ikke sant?

FRU LINDEJo, iallfall måtte det være deilig å ha det
nødvendige.