Karakter

"Med mindre mennesket kan reise seg over seg selv, hvor fattig en skapning er det ikke da" – DANIEL.

"Karakter er moralsk orden sett gjennom et individs natur…. Karaktermennesker er samvittigheten i det samfunnet de tilhører." – EMERSON.

"Et lands velstand avhenger ikke av rikdommen i inntektene, heller ikke av styrken i festningsverkene, heller ikke av skjønnheten i offentlige bygninger; men den består i antallet av dannede borgere, i menn med utdannelse, opplysning og karakter; her finner man dets sanne interesse, dets fremste styrke, dets virkelige makt." – MARTIN LUTHER.

Karakter er en av de største drivkreftene i verden. I sine edleste former eksemplifiserer den menneskenaturen i dens høyeste uttrykk, for den viser mennesket fra dets beste side.

Menn av ekte fortreffelighet, i alle livets stillinger – menn med flid, integritet, høye prinsipper og ekte ærlighet i hensikt – vinner menneskehetens spontane hyllest. Det er naturlig å tro på slike menn, å ha tillit til dem og å etterligne dem. Alt som er godt i verden, blir opprettholdt av dem, og uten deres nærvær ville verden ikke være verdt å leve i.

Selv om genialitet alltid vekker beundring, er det karakter som sikrer respekt. Det førstnevnte er mer et produkt av hjernekraft, det sistnevnte av hjertets kraft; og i det lange løp er det hjertet som styrer livet. Geniale menn står i forhold til samfunnet som dets intellekt, mens karaktermennesker står som dets samvittighet; og mens de førstnevnte beundres, blir de sistnevnte fulgt.

Store menn er alltid usedvanlige menn; og storhet i seg selv er bare relativ. De fleste menneskers livsløp er så begrenset at svært få har muligheten til å bli store. Men hver mann kan spille sin rolle ærlig og hederlig, og etter beste evne. Han kan bruke sine gaver og ikke misbruke dem. Han kan strebe etter å gjøre det beste ut av livet. Han kan være sann, rettferdig, ærlig og trofast, selv i små ting. Kort sagt, han kan gjøre sin plikt i den sfæren hvor Forsynet har plassert ham.

Selv om det kan virke trivielt, innbefatter det å gjøre sin plikt livets og karakterens høyeste ideal. Det er kanskje ikke noe heltemodig ved det; men menneskenes felles lodd er ikke heroisk. Og selv om den varige pliktfølelsen oppholder mennesket i dets høyeste holdninger, støtter den ham like mye i håndteringen av de vanlige gjøremålene i hverdagen. Menneskets liv er "sentrert i sfæren av vanlige plikter." De mest innflytelsesrike av alle dyder er de som er mest etterspurt til daglig bruk. De varer best og lengst. Overfine dyder, som ligger over standarden for vanlige mennesker, kan bare være kilder til fristelse og fare. Burke har med rette sagt at "det menneskelige systemet som hviler på heroiske dyder som grunnlag, er sikkert på å ha en overbygning av svakhet eller utskeielse."

Da doktor Abbot, senere erkebiskop av Canterbury, tegnet karakteren til sin avdøde venn Thomas Sackville, [101] dv alte han ikke ved hans fortjenester som statsmann eller hans genialitet som dikter, men ved hans dyder som menneske i forhold til livets vanlige plikter. "Hvor mange sjeldne ting var det ikke i ham!" sa han. "Hvem var mer kjærlig mot sin hustru? Hvem mer snill mot sine barn? – Hvem mer trofast mot sin venn? – Hvem mer måteholden mot sin fiende? – Hvem mer sann mot sitt ord?" Faktisk kan vi alltid bedre forstå og sette pris på en manns virkelige karakter ved måten han oppfører seg på overfor dem som står ham nærmest, og ved hans håndtering av de tilsynelatende trivielle detaljene i daglig plikt, enn ved hans offentlige fremvisning av seg selv som forfatter, taler eller statsmann.

Samtidig, mens Plikt for det meste gjelder håndteringen av saker i det vanlige liv for gjennomsnittsmennesker, er den også en opprettholdende kraft for menn av den høyeste karakterstandard. De har kanskje verken penger, eiendom, lærdom eller makt; og likevel kan de være sterke i hjertet og rike i ånden – ærlige, sanne, pliktoppfyllende. Og den som strever etter å gjøre sin plikt trofast, oppfyller formålet med sin skapelse og bygger opp i seg selv prinsippene for en mannlig karakter. Det er mange mennesker som man kan si ikke har annen eiendom i verden enn sin karakter, og likevel står de like fast på den som noen kronet konge.

Intellektuell dannelse har ingen nødvendig forbindelse med renhet eller fortreffelighet i karakter. I Det nye testamentet appelleres det stadig til menneskets hjerte og til "ånden vi er av," mens henvisninger til intellektet er svært sjeldne. "En håndfull godt liv," sier George Herbert, "er verdt en skjeppe lærdom." Ikke at lærdom skal foraktes, men at den må være forbundet med godhet. Intellektuell kapasitet finnes noen ganger forbundet med den laveste moralske karakter – med avskyelig servilitet overfor dem i høye stillinger, og arroganse overfor dem av lav stand. En mann kan være dyktig i kunst, litteratur og vitenskap, og likevel, i ærlighet, dyd, sannferdighet og pliktånd, være berettiget til å rangere etter mange en fattig og ulærd bonde.

"Du insisterer," skrev Perthes til en venn, "på respekt for lærde menn. Jeg sier: Amen! Men glem samtidig ikke at storsinn, tankedybde, verdsettelse av det opphøyde, livserfaring, finfølelse i manérer, takt og energi i handling, kjærlighet til sannhet, ærlighet og elskverdighet – at alt dette kan mangle hos en mann som likevel kan være svært lærd." [102]

Da noen, i Sir Walter Scotts påhør, kom med en bemerkning om verdien av litterære talenter og ferdigheter, som om de sto over alt annet å verdsette og hedre, bemerket han: "Gud hjelpe oss! for en fattig verden dette ville være om det var den sanne læren! Jeg har lest nok bøker, og observert og samtalt nok med fremragende og strålende dannede sinn, også, i min tid; men jeg forsikrer deg, jeg har hørt høyere følelser fra leppene til fattige UUTDANNEDE menn og kvinner, når de utøvde ånden av streng, men mild heltemot under vanskeligheter og lidelser, eller uttalte sine enkle tanker om omstendigheter i venners og naboers lodd, enn jeg noen gang har møtt utenfor Bibelen. Vi vil aldri lære å føle og respektere vårt sanne kall og skjebne, før vi har lært oss å betrakte alt som måneskinn sammenlignet med hjertets dannelse." [103]

Enda mindre har rikdom noen nødvendig forbindelse med opphøyet karakter. Tvert imot er den langt oftere årsak til dens fordervelse og fornedrelse. Rikdom og fordervelse, luksus og last har svært nære forbindelser med hverandre. Rikdom, i hendene på menn med svak vilje, mangelfull selvkontroll eller dårlig regulerte lidenskaper, er bare en fristelse og en snare – kilden, kan det være, til uendelig ulykke for dem selv, og ofte for andre.

Tvert imot er en tilstand av relativ fattigdom forenlig med karakter i dens høyeste form. En mann kan bare eie sin flid, sin nøysomhet, sin integritet, og likevel stå høyt i rang av sann manndom. Rådet som Burns' far ga ham, var det beste:

"Han ba meg opptre en mannlig del, selv om jeg ikke hadde en skilling, For uten et ærlig mannlig hjerte var ingen mann verdt å akte."

En av de reneste og edleste karakterene forfatteren noensinne kjente, var en arbeidsmann i et nordlig grevskap, som oppdro familien sin respektabelt på en inntekt som aldri oversteg ti shilling i uken. Selv om han bare hadde grunnleggende allmennutdannelse fra en vanlig prestegjeldsskole, var han en mann full av visdom og omtanke. Biblioteket hans besto av Bibelen, 'Flavel' og 'Boston' – bøker som, bortsett fra den første, sannsynligvis få lesere noensinne har hørt om. Denne gode mannen kunne ha sittet modell for Wordsworths velkjente 'Vandrer'. Da han hadde levd sitt beskjedne liv med arbeid og tilbedelse, og endelig gikk til hvile, etterlot han seg et rykte for praktisk visdom, for ekte godhet, og for hjelpsomhet i alt godt arbeid, som større og rikere menn kunne ha misunt.

Da Luther døde, etterlot han seg, som angitt i hans testamente, "ingen kontanter, ingen skatt av mynter av noe slag." Han var så fattig på en del av livet at han var nødt til å tjene sitt brød ved dreiing, hagearbeid og klokkeproduksjon. Likevel, på samme tid som han arbeidet med hendene, formet han sitt lands karakter; og han var moralsk sterkere, og uendelig mer æret og fulgt, enn alle Tysklands fyrster.

Karakter er eiendom. Den er den edleste av besittelser. Den er en eiendom i menneskenes alminnelige velvilje og respekt; og de som investerer i den – selv om de kanskje ikke blir rike på denne verdens gods – vil finne sin belønning i aktelse og omdømme rettferdig og hederlig vunnet. Og det er riktig at i livet gode egenskaper skal telle – at flid, dyd og godhet skal rangere høyest – og at de virkelig beste mennene skal være fremst.

Enkel ærlighet i hensikt hos en mann kommer langt i livet, hvis den er grunnlagt på en rettferdig vurdering av seg selv og en stadig lydighet mot den regelen han vet og føler er rett. Den holder en mann rett, gir ham styrke og næring, og danner en hovedfjær for kraftfull handling. "Ingen mann," sa Sir Benjamin Rudyard en gang, "er bundet til å være rik eller stor – nei, heller ikke til å være vis; men enhver mann er bundet til å være ærlig." [104]

Men hensikten, i tillegg til å være ærlig, må være inspirert av sunne prinsipper og forfulgt med uavvikende troskap mot sannhet, integritet og rettskaffenhet. Uten prinsipper er en mann som et skip uten ror eller kompass, overlatt til å drive hit og dit med hver vind som blåser. Han er som en uten lov, eller regel, eller orden, eller styring. "Moralske prinsipper," sier Hume, "er sosiale og universelle. De danner på en måte MENNESKEHETENS PARTI mot last og uorden, dens felles fiende."

Epiktet fikk en gang besøk av en viss praktfull taler som var på vei til Roma i en rettssak, og som ønsket å lære noe av stoikerens filosofi. Epiktet tok i mot besøket kjølig, uten å tro på hans oppriktighet. "Du vil bare kritisere stilen min," sa han; "ikke virkelig ønske å lære prinsipper." – "Vel, men," sa taleren, "hvis jeg følger den slags, vil jeg bli en ren tigger, som deg, uten sølvtøy, uten hester og vogner, uten land." – "Jeg VIL IKKE ha slike ting," svarte Epiktet; "og dessuten er du fattigere enn meg, tross alt. Beskytter eller ikke, hva bryr jeg meg? Du BRYR deg. Jeg er rikere enn deg. Jeg bryr meg ikke om hva Cæsar mener om meg. Jeg smigrer ingen. Dette er hva jeg har, i stedet for ditt gull- og sølvtøy. Du har sølvkar, men leirgrytefornuft, prinsipper, appetitter. Mitt sinn er et kongerike for meg, og det gir meg rikelig og lykkelig beskjeftigelse i stedet for din rastløse lediggang. Alle dine eiendeler virker små for deg; mine virker store for meg. Ditt begjær er umettelig – mitt er tilfredsstilt." [105]

Talent er på ingen måte sjeldent i verden; heller ikke genialitet. Men kan talentet stoles på? – kan genialiteten stoles på? Ikke med mindre det er basert på sannferdighet – på pålitelighet. Det er denne egenskapen mer enn noen annen som befaler andres aktelse og respekt, og sikrer deres tillit. Sannferdighet er grunnlaget for all personlig fortreffelighet. Den viser seg i handling. Den er rettskaffenhet – sannhet i handling, og skinner gjennom hvert ord og gjerning. Den betyr pålitelighet, og overbeviser andre mennesker om at den kan stole på. Og en mann er allerede av betydning i verden når det er kjent at han kan stoles på – at når han sier han vet en ting, så vet han det – at når han sier han vil gjøre en ting, så kan han gjøre det, og gjør det. Slik blir pålitelighet et pass til menneskehetens alminnelige aktelse og tillit.

I livets eller forretningens anliggender er det ikke intellektet som teller så mye som karakter – ikke hjernen så mye som hjertet – ikke genialitet så mye som selvkontroll, tålmodighet og disiplin, regulert av dømmekraft. Derfor er det ingen bedre forberedelse for bruk i enten privat eller offentlig liv, enn en rimelig andel av vanlig sunn fornuft ledet av rettskaffenhet. Sunn fornuft, disiplinert av erfaring og inspirert av godhet, resulterer i praktisk visdom. Godhet innebærer faktisk i en viss grad visdom – den høyeste visdom – foreningen av det verdslige med det åndelige. "Sammenhengene mellom visdom og godhet," sier Sir Henry Taylor, "er mange; og at de vil følge hverandre, kan sluttes, ikke bare fordi menns visdom gjør dem gode, men fordi deres godhet gjør dem vise." [106]

Det er på grunn av denne kontrollerende kraften til karakter i livet at vi ofte ser menn utøve en mengde innflytelse som tilsynelatende er helt ute av proporsjon med deres intellektuelle evner. De synes å handle ved hjelp av en eller annen latent kraft, en slags reservert styrke, som virker i hemmelighet, ved ren nærvær. Som Burke sa om en mektig adelsmann fra forrige århundre: "hans dyder var hans midler." Hemmeligheten er at målene til slike menn føles rene og edle, og de virker på andre med en tvingende kraft.

Selv om ryktet til menn med ekte karakter kan vokse langsomt, kan deres sanne egenskaper ikke skjules helt. De kan bli feilaktig fremstilt av noen, og misforstått av andre; ulykke og motgang kan for en tid overta dem, men med tålmodighet og utholdenhet vil de til slutt inspirere respekten og befale den tilliten de fortjener.

Det er blitt sagt om Sheridan at hvis han hadde hatt pålitelig karakter, kunne han ha styrt verden; men i mangel av det var hans strålende gaver relativt ubrukelige. Han blendet og moret, men var uten tyngde eller innflytelse i liv eller politikk. Selv den fattige pantomimekunstneren fra Drury Lane følte seg overlegen i forhold til ham. Da Delpini en dag presset lederen for etterskudd i lønn, irettesatte Sheridan ham skarpt og sa at han hadde glemt sin stilling. "Nei, virkelig, herr Sheridan, det har jeg ikke," svarte Delpini; "jeg kjenner forskjellen mellom oss perfekt. I fødsel, avstamning og utdannelse er du overlegen meg; men i liv, karakter og oppførsel er jeg overlegen deg."

I motsetning til Sheridan, var Burke, hans landsmann, en stor mann av karakter. Han var trettifem før han fikk en plass i Parlamentet, men han fant likevel tid til å riste navnet sitt dypt inn i Englands politiske historie. Han var en mann med store gaver og en usedvanlig kraft i karakteren. Likevel hadde han en svakhet som viste seg å være en alvorlig mangel – det var hans manglende sinnsro; hans genialitet ble ofret til hans irritabilitet. Og uten denne tilsynelatende ubetydelige gaven av sinnsro, kan de mest strålende evner være relativt verdiløse for sin eier.

Karakter formes av en rekke små omstendigheter, mer eller mindre under individets regulering og kontroll. Ikke en dag går uten sin disiplin, enten til det gode eller det onde. Det finnes ingen handling, uansett hvor ubetydelig, uten at den har en rekke konsekvenser, likesom det ikke finnes et så lite hår at det ikke kaster sin skygge. Det var et klokt ord av fru Schimmelpennincks mor: gi aldri etter for det som er lite; for ved det lille, uansett hvor mye du forakter det, vil du bli praktisk talt styrt.