Antony and Cleopatra

Alexandria glitrer som en drøm ved elven. I et palass med søyler av marmor ligger Mark Antony i dronning Cleopatras armer. Han er en av verdens tre mektigste menn, men her glemmer han alt annet. Romerne Philo og Demetrius, offiserer som har fulgt ham, kjenner nesten ikke igjen sin general. Antony ler, danser, fisker om natten og sover når Roma roper. Cleopatra er både lek og alvor. Hun prøver ham med små tester: Elsker du meg i dag? Elsker du meg like mye som i går? Hun nevner Fulvia, hans hustru i Roma, og Octavius Caesar, hans strenge maktfelle. Antony vifter plikten unna som støv. Her i Egypt, sier han, er tiden en myk elv. Her bestemmer hun, ikke Roma.

Men verden utenfor leken rører på seg. Partherne i øst vokser seg sterke. Roma murrer. Til slutt kommer et bud som legger en skygge over lykken: Fulvia er død. Antony blir stille. Han kjenner en streng inni seg stramme seg til. Var alt dette lettsinnet? Har han skadet sin ære? Cleopatra merker skiftet, men hun skjuler frykt med skinnende øyne. Hun ler det bort, så blir hun plutselig alvorlig. Hvis du må dra, sier hun, så si det som en mann. Antony svarer at han må til Roma. Ikke fordi kjærligheten er mindre, men fordi verden drar i ham. Cleopatra trekker pusten dypt. En ny sakte storm spinner i henne.

Enobarbus, Antonys mest jordnære venn, ser alt. Han elsker Egypts varme, men han kjenner også romersk måtehold. Han sier det slik: Cleopatra er ikke bare spill. Hun er som en kilde som hele tiden fornyer seg. Du blir aldri ferdig med henne. Antony forsøker et kort farvel. Cleopatra spiller alle strenger: hun blir såret, så hånlig, så bønnen, så dronning. Hun sier at kjærligheten hans er som vind i sanden. Han svarer at hans hjerte er hennes havn, men plikten er et tau som trekker ham.

Til slutt bøyer hun seg halvt. Reis, sier hun. Reis da. Men ikke tro at jeg ikke ser hvem du er. Antony lover å vende tilbake. Det er lett å love i Alexandria. Likevel kjenner han at det brenner i ham. Han forlater den grønne gårdsplassen, draperier som blafrer, lukten av parfyme og brent kanel. Cleopatra står igjen, rank og vakker, og inne i henne svømmer sjalusi, frykt, mot og kjærlighet i en stor og forvirret strøm. Hun sier til sine kvinner Iras og Charmian at denne romerske verdenen er kald, men den skal ikke vinne uten kamp.

I Roma er luften skarpere. Octavius Caesar snakker om plikt og mål. Han er ung og alvorlig, og han liker ikke at Antony drikker og ler i Egypt mens Roma trenger ham. Lepidus, den tredje i deres styrende trekløver, er mild og ønsker fred mellom dem. Men ute på havet bygger Sextus Pompeius en flåte av misfornøyde menn. Byen hvisker. Allianser knaker.

Når Antony og Caesar møtes, kommer gamle sår opp. Fulvia og Antonys bror har løftet våpen mot Caesar. Antony har oversett løfter. Caesar har vært kald og stiv. Stemningen skifter mellom stolthet og regnestykker. Da trer Agrippa fram med en praktisk lenke: Antony kan gifte seg med Caesars søster, Octavia. Et ekteskap som binder sterkere enn mange avtaler. Antony ser at dette kan lappe verden. Han sier ja. For en tid er alle smil. De skåler for fred og lover hverandre rette veier.

Men Enobarbus bærer et bilde som ikke lar seg viske bort: Cleopatra på elven Cydnus. Han husker glitrende gull og purpur, sølvårer som slo vannet som musikk, og luften som fyltes av parfyme. Folk sa hun var en gudinne, og selv sjømenn ble stille. Vanen kan ikke spise henne opp, sier han. Hun blir aldri kjedelig. Dette er grunnen, ikke skandaler og drinker, men en kraft som holder Antony fast.

Ekteskapet mellom Antony og Octavia gjør freden glatt som nypolert marmor. Samtidig ordnes en avtale med Pompey om korn og ro på havet. De fire mektige møtes til fredsfest på en stor galéy. Vin flyter, latteren ruller over dekk. Men ute ved siden av visker Menas, Pompeys slu hjelper, noe mørkt i Pompeys øre: Kapp tauene og drep dem nå. Et enkelt kutt, og du er konge. Pompey trekker seg unna. Ikke på en fest, sier han. Ære veier mer enn lykke. Der og da glipper en sjanse som kunne ha snudd alt.

Etterpå smuldrer vennskap langsomt. Caesar, som ikke hviler lenge i forbund, skreller Lepidus av som en tom skall når jobben er gjort. Antony, som prøver å være både lojal ektemann og trofast elsker, reiser fram og tilbake som en båt i motstrøm. Octavia er mild og ønsker fred, men hun står mellom is og ild. Nyheter fra øst gjør alt vanskeligere: Ventidius, Antonys mann, slår partherne og bærer Pacorus, kongens sønn, død foran hæren. Seierens glans hjelper lite når verden hjemme blir urolig igjen.

I Alexandria nekter Cleopatra først å tro at Antony har giftet seg. Ryktet er for stygt, det må være oppspinn. Men sannheten kommer som en stein i vannet: Gift. Med Octavia. Cleopatra kaster ut ord som stikker. Hun slår etter luften, ler og gråter samtidig. Så snur hun og blir kjølig. Hun kaller budet tilbake og spør nøkternt: Er Octavia høy? Har hun stor panne? Hva slags hår? Hun vil måle den romerske søsteren liten.

I Roma liker ikke Caesar det han hører om Alexandria: Antony og Cleopatra sitter på troner som guder, deler ut land, kaller barna deres kongers konge. Octavia forsøker å dempe bruddet. Hun reiser for å møte Antony med fred i hendene. Men Caesar bruker hennes godhet som et bevis. Se, sier han, min søster er kasteball mellom bror og mann. Antony lar seg styre av en dronning fra Egypt. Bak ordene, dypere enn stolthet, ligger det allerede en avgjørelse som vil bli krig.

Krigen vokser i stillheten mellom kyss og kunngjøringer. Cleopatra nekter å sitte hjemme. Hun vil seile sammen med Antony og dele faren. Enobarbus ber henne la være. Folk sier allerede at Antony er lett. Hvis hun leder hæren hans, blir det enda verre, sier han. Generalene er rådville. Canidius ber om landkrig. Soldatene vil kjenne jord under føttene sine. Men Antony, irritert og sta, velger sjøslag ved Actium. Caesar setter Taurus på land for å holde linjen. Flåtene møtes.

Slaget blir en rasende dans av seil, ror og skrik. Midt i alt hever Cleopatra seilene. Hun trekker seg. Om det er frykt eller plan, vet ingen. Antony ser henne gå. Han nøler i ett øyeblikk, så følger han etter, som om et tau lå rundt hjertet hans. Flåten hans bryter sammen uten ham. Scarus banner i skjul. Enobarbus lukker øynene. Det som ikke skulle skje, skjer: de mister dagen, og verden vet det med en gang. Navnet Actium blir et sår.

De vender tilbake til Alexandria med tunge hoder. Antony samler vennene sine og sier de kan flykte med gull og takk. Han står som en mann som betaler en fremmeds gjeld. Han sier til seg selv at han har lært feige å fly. Da kommer Cleopatra inn, tårevåt, redd, men også stolt. De ser på hverandre. Mye er sagt uten ord. Antony sender en skoleholder med et bud til Caesar: La meg få leve som en vanlig mann i Athen. Cleopatra legger seg lavt og ber bare om rett for barna sine. Hun alene trenger ingenting, sier hun, bare at blodet hennes får et sted å bo.

Caesar avviser Antonys bønn. Han sender Thidias til Cleopatra med hyggelige ord og skjulte forslag. I rommet mellom håp og frykt blir Cleopatra myk mot det seirende navnet. Thidias tar hånden hennes. Antony stormer inn. Noe gammelt og stolt tenner i ham. Han får Thidias pisket. Ikke fordi budet er farlig, men fordi hånden rørte ved Cleopatras som om hun allerede var Caesars. Etterpå brenner han av både skam og ny ild. Han lover sine menn at han skal være Antony igjen. Om så bare for én dag. De roper med ham, fordi de vil tro.

Natten er merkelig. Noen soldater hører musikk de ikke forstår, som om en gud forlot leiren i stillhet. Antony vet hva det betyr. Herkules, som en gang var hans stjerne, går fra ham. Han sier ikke ordet tap høyt. I grålysningen går han likevel ut og hilser sine tjenere som en far. Det er et farvel uten å si farvel.

De kjemper på land, og Antony vinner først. Scarus blør og ler, han smaker seier i blod og støv. I mellomtiden har Enobarbus flyktet til Caesar, presset av sin egen skam. Antony får høre det. I stedet for å forbanne ham, sender han all Enobarbus’ bagasje og gull etter ham, med vennlige ord. Da brister noe i Enobarbus. Han står i måneskinnet utenfor Caesars leir og hvisker til natten at han ikke fortjente en slik mildhet. Hjertet hans tåler ikke godheten. Han faller ned, ikke for sverd, men for skam og sorg. Slik dør den som sa sannheten med latter.