De elendige

Året er 1815. I en liten by i Sør-Frankrike bor en biskop som heter Charles-François-Bienvenu Myriel. Alle kaller ham Monseigneur Bienvenu, for han er en usedvanlig vennlig mann. Han bor i et enkelt hus med lave tak og slitte steingulv, men døren hans står alltid åpen for de som trenger hjelp – om så midt på natten. Han deler nesten hele lønnen sin med de fattige, og de to sølvstakene på kaminen er det eneste av verdi han eier. De står der som to små fyrtårn i rommet. Han sier ofte: 'En prests dør skal alltid være åpen, for aldri vet du hvem som banker på.'

En dag besøker biskopen en gammel mann som alle i byen kaller ond. Ryktene sier han har gjort forferdelige ting, men biskopen går likevel inn i det mørke huset hans. De snakker lenge om rett og galt, og den gamle mannen blir overrasket over at biskopen ikke viser noen frykt. 'Uvitenhet er den verste tyrannen,' sier den gamle mannen. Så blir samtalen mykere, og de begynner å snakke om Gud. Rommet føles plutselig varmere, som om solen titter inn gjennom sprekkene i gardinene. Den gamle mannen dør stille den kvelden, med biskopens hånd i sin. Etterpå blir biskopen enda mildere mot alle som lider, og han går ofte ut i hagen om kvelden for å se på stjernene.

En kveld kommer en fremmed mann til den lille byen. Han har barbert hode, skjeggstubb og grove, slitte klær som stinker av veistøv. Han heter Jean Valjean og har vært i fengsel i nitten lange år – for å ha stjålet et brød. Alle vertshusene stenger dørene for ham; ingen vil husere en tidligere straffange. Han blir stående alene i mørket, kald og sulten. Til slutt møter han en eldre kvinne som peker mot biskopens hus. 'Bank på der,' sier hun. Han nøler, men går likevel bort og banker tungt på døren. Biskopen åpner med et vennlig smil og sier: 'Kom inn. Dette er huset til Jesus Kristus.'

Mens de spiser sammen, forteller Jean Valjean om hele livet sitt – om de harde årene i fengsel, om brødet han stjal, om all urettferdigheten. Biskopen lytter tålmodig uten å dømme, og sier bare: 'Sett Dem ved ilden, bli varm.' De spiser en enkel suppe med litt kjøtt, og Magloire, husholdersken, henter fram sølvtøyet. De to sølvstakene blir tent, og lyset får hele rommet til å føles varmt og trygt. Etter måltidet får Jean Valjean sove i en hvit, myk seng – noe han ikke har opplevd på mange år. Men midt på natten våkner han med et rykk. Gamle minner flommer over ham: brødet, fengselet, all bitterheten. Han reiser seg stille og går mot døren.

Før morgengry stjeler Jean Valjean sølvet fra biskopen og rømmer ut i natten. Men gendarmene fanger ham raskt og bringer ham tilbake til biskopens hus, med sølvet som bevis. De forventer at biskopen skal anklage ham. I stedet smiler biskopen rolig og sier: 'Men da har jeg vel gitt Dem lysekronene også?' Han tar de to sølvstakene og gir dem til Jean Valjean. Så bøyer han seg frem og hvisker: 'Glem aldri at jeg gir deg sjelen din tilbake. Jeg gir den til Gud.' Gendarmene går forvirret. Jean Valjean går ut av huset med sølvstakene i hendene. Men på veien møter han en liten gutt som står og gråter. Uten å tenke tar han en mynt fra gutten og går videre. Gutten gråter enda mer.

Jean Valjean bryter sammen bak en steinmur like utenfor byen. Han gråter som han ikke har grått på tjue år. Alt flimrer foran øynene hans: brødet, lenkene, de hatefulle blikkene, sølvet som skinner i mørket, lyset fra biskopens øyne. I det øyeblikket bestemmer han seg for å leve på en ny måte. Noen år senere kommer han til en liten kystby. Han kaller seg Madeleine og åpner en stor fabrikk. Han gir arbeid til hundrevis av mennesker og blir til slutt ordfører. En vinterdag ser han en tung vogn som har veltet over en mann. Uten å nøle løfter han den tunge vognen med bare hendene og redder mannen. En politimann ved navn Javert ser styrken hans og begynner å mistenke at ordføreren egentlig er en tidligere straffange.

I samme by arbeider en ung kvinne ved navn Fantine i fabrikken. Hun har en liten datter, Cosette, som bor hos et vertshuspar langt unna. Fantine jobber hardt for å sende penger til dem. Men så mister hun jobben fordi noen sprer onde rykter om henne. Hun blir syk og svak, men ordføreren – som egentlig er Jean Valjean – lover å hente Cosette til henne. Før han rekker det, blir en annen mann tatt for å være Jean Valjean og skal dømmes. Den ekte Jean Valjean står fram i rettssalen og sier høyt: 'Jeg er Jean Valjean.' Han blir tatt med en gang. Fantine dør av sjokket og sorgen, uten å få se datteren sin igjen.

Jean Valjean rømmer fra fengselet igjen, sterkere enn noen gang. En kveld ved juletider kommer han til vertshuset der Cosette bor. Han ser et magert barn i filler som blir behandlet som en tjener. Vertshusverten sender henne ut i den mørke skogen for å hente vann – alene. Jean Valjean følger etter og møter henne ved vannposten. Han tar bøtten og bærer den for henne. Tilbake på vertshuset kjøper han en stor, vakker dukke til henne – den fineste hun noensinne har sett. Så tar han henne med seg bort fra vertshuset, og de forsvinner inn i natten.