Oliver Twist

Oliver Twist ble født i et rom der lukten av desinfeksjon og fattigdom hang som en tung tåke. Moren hans var alene, utmattet, uten noen til å holde hånden, og uten ring på fingeren. Hun klarte så vidt å løfte hodet og kysse pannen hans før livet rant ut av henne. Ingen kjente navnet hennes, ingen visste hvor hun kom fra. Gutten fikk navn etter menigheten og byen: Oliver Twist.

Han ble sendt til barnefilialen under fru Mann, et sted der spedbarn fikk akkurat nok mat til å holde seg i live, men ikke mer. Når inspektørene kom på besøk, ble ungene gnidd rene i ansiktene og fikk en ekstra brødskalk. Så snart besøket var over, gikk alt tilbake til det normale: tynn grøt, harde ord, og en lege som pleide å si at døde barn bare var barn med for lite inni seg.

Da Oliver var ni år gammel, mager som en stilk men med en seig tråd av vilje i blikket, kom bedelen herr Bumble for å hente ham tilbake til selve arbeidsanstalten. Porten smalt igjen med en lyd som sa at alt som liknet vennskap nå sto på feil side av gjerdet.

I den store salen i arbeidsanstalten lærte Oliver å plukke tauverk. Han fikk den samme tynne grøten tre ganger om dagen, med en løk i ny og ne og en halv skalk på søndager. Guttene sto i rekker og stirret ned i blanke kjeler med blikk som ville spise. Magene knurret som en evig tromme.

En dag orket de ikke mer. De trakk lodd om hvem som skulle be om mer. Lappene ble lagt i en lue, og da de ble ristet ut, pekte skjebnen på den minste. Oliver reiste seg, skalv, men desperasjonen var sterkere enn frykten. Han gikk frem med kjelen i hånden.

«Vær så snill, sir,» sa han. «Jeg vil ha litt mer.»

Det ble helt stille. Mesterens øse føk gjennom luften og traff Oliver i hodet. Styremedlemmene ropte om frekkhet. En mann i hvit vest hvisket at gutten sikkert ville bli hengt. Straffen kom fort: isolasjon, juling, og en plakat på porten som tilbød fem pund til den som ville ta ham som lærling.

Først prøvde de å plassere ham hos en skorstensfeier som het Gamfield. Dommeren skulle binde ham til læretiden, men da den gamle, nærsynte mannen så Olivers ansikt – frosset av skrekk og fortvilelse – lot han papirer være papirer. Han nektet. Oliver ble sendt tilbake til anstalten. Styret hvisket om sjøen, om en kaptein som kunne løse problemet en gang for alle.

I stedet kom undertakeren Sowerberry forbi. Han trengte en gutt til å gå foran kistene. For en liten sum tok han Oliver med til butikken sin. Butikken luktet spon, kister og stram økonomi. Olivers soveplass ble under disken, ved siden av platebiter og en uferdig liten kiste. Før Oliver rakk å finne seg til rette, kom Noah Claypole brasende inn – en løpegutt med et frekt ansikt og en stemme som alltid var klar til å mobbe. Han la listen for hvordan dagen skulle bli: rop, tramping og pirk.

Herr Sowerberry mente at Oliver var en pen liten sørger. Barnebegravelser krevde små skritt og et alvorlig fjes. Fru Sowerberry syntes gutten var for dyr i brød, men ektemannen fikk som han ville. Oliver ble den som bar svart bånd og fulgte små kister til graven.

Første oppdrag var inn i et hus som nesten hadde sluttet å være et hus. Vinduene var lapper av papp, veggene lente seg mot stokker for å holde seg oppreist. En død kvinne lå på et bord. Mannen hennes lå krøket ved en kald ovn og tryglet undertakeren om å la henne ligge. «Ormene vil ikke engang ha henne,» sa han med en stemme som var tom for gråt. Barna stirret med tørre øyne, som om de hadde glemt hvordan tårer så ut.

Slik ble Oliver kjent med sorgens arbeidsmåte. Den tørket fort når tekoppen sto på bordet. Undertakeren målte, lovet og fakturerte. Oliver så på og lærte at døden var en forretning som alle andre.

En morgen gikk Noah over en linje han ikke visste fantes. Han begynte med hviskestikk om tukthus og hengning. Da han så at Olivers øyne fyltes ved ordet mor, spisset han stemmen. «Jenta di var nok av den sorten som ender på de verste stedene. Lika greit hun døde.»

Da brast noe i Oliver. Noe som hadde ligget sammenrullet inni ham i alle år, spratt ut som en fjær. Han grep Noah i halsen og ristet ham til tennene klirret. Charlotte stormet inn, fru Sowerberry kom med klør, og Noah fant mot bak en dør. Til slutt dro de Oliver i kullkjelleren og stengte ham inne. Herr Bumble ble hentet og ga på juling og formaninger som om det var samme sak.

Den natten satt Oliver i mørket og gråt uten vitner. I grålysningen tok han det lille han eide, knyttet det i et tørkle og gled ut av huset, ut på landeveien. Han visste ikke hvor han skulle, men han visste at han aldri skulle tilbake.

Han kom til gjerdet ved barneanstalten for å ta farvel. Dick, den syke gutten, klatret forsiktig opp og la armene rundt Olivers hals. «Legen sier jeg skal dø,» hvisket Dick. «Gud velsigne deg, Oliver.» Det var den første velsignelsen Oliver noen gang hadde fått. Han bar den som en myk stein i lommen, noe han kunne kjenne på når alt annet ble hardt.

Ved milesteinen sto det 70 miles til London. London var stor, tenkte han. Stor nok til at ingen fant ham. Han gikk. Første dag gikk han tjue mil på tørt brød og vann han tigget i døra hos fremmede. Han sov under en høyruke, frossen og utmattet, men i live. Morgenen etter sto han opp med stive ledd og fortsatte.

Dagene slo mot føttene hans som steiner. Blod i støvet. På den syvende morgenen haltet han inn i Barnet, for svak til å be. Han satte seg på en trapp og håpet at noen ville legge merke til ham – eller at han bare skulle forsvinne.

En gutt omtrent på hans alder stanset. Han var kledd som en voksen uten å være det, hatten satt med et rykk, lommene var store og øynene enda større. Jack Dawkins, kalte han seg. I gata sa de Artful Dodger.

Dodger skaffet ham brød med skjult skinke og et krus øl i bakrommet hos en vertshusholder. Han fortalte om en respektabel gammel herre i London som ga husly gratis, uten spørsmål. Oliver lyttet, mellom svelg og håp. Da mørket kom, gikk de inn i byen via skitne gater som ikke brydde seg om hva noen het.

Dodger førte ham opp en trapp som luktet fukt, og åpnet døren til et rom som var svart av sot og fullt av sølvglans. En skrukkete gammel jøde sto ved ilden og stekte pølser. Over ham hang et helt skogholt av silkeskjerf til tørk, som flagrende flagg i en underlig parade.

«Dette er ham, Fagin,» sa Dodger.

Den gamle bukket, smilte bredt, grep Olivers hånd med den ene og en brødspidd med den andre. Rundt bordet satt gutter med lommer fulle av latter og glimt i øynene. De tok luen til Oliver, stakk hendene i lommene hans og la dem tilbake med bare fleip. Pølser og vannet gin ble servert. Oliver sovnet på en sekk og våknet i en verden han ikke kjente, men som føltes trygg i øyeblikket.

Morgenen etter lot han som han sov da Fagin, alene i rommet, låste døren og dro ut en liten eske fra en løs panelbit. Under lokket blinket gullklokker, ringer og brosjer. Fagin snakket lavt til seg selv om flinke gutter og nyttige lover. «Småtingene er min,» sa han vennlig da han så at Oliver så på. Oliver forsto ikke helt, men nikket.

Dodger og Charley Bates kom med frokost i luen. De leverte dagens arbeid: en lommebok, noen tørkler. Fagin lo som om det var lek. Han lærte Oliver å pille sømmer og se etter monogram. Oliver trodde det var lek, ikke øvelse i tyveri.