To byer

Det var året 1775. Natten var mørk og kald, og postvognen skramlet langs den humpete veien mellom London og Dover. Regnet hadde falt tidligere på kvelden, og veien var gjørmete og tung. Inne i vognen satt en eldre herre i en enkel reisekåpe, med kragen trukket opp rundt ørene. Han het Jarvis Lorry og jobbet i Tellson's Bank, en gammel bank som likte at alt var som det alltid hadde vært. Han holdt hendene foldet i fanget og stirret ut i mørket, der ingenting var synlig bortsett fra egne tanker.

En rytter red opp ved siden av vognen, hesten peset tungt etter lang ferd. Han banket på vognens side og rakte inn en lapp. Mr. Lorry tok imot den med skjelvende hender, holdt den opp mot lyktelyset og leste. På lappen sto det tre ord: «Tilbake til livet.»

Jarvis Lorry kjente et støt i hjertet. Han hadde ventet på disse ordene i mange år, men nå som de kom, føltes de like overveldende som et tordenskrall. Han la lappen forsiktig i lommen og så ut i mørket igjen, mens vognen fortsatte fremover.

I Dover ventet en ung kvinne med gyllent, mykt hår som falt i bølger over skuldrene. Hun het Lucie Manette. Hun hadde vokst opp i troen på at faren hennes, doktor Alexandre Manette, var død for lenge siden. Nå hadde hun fått beskjed om at bankmannen kunne fortelle henne noe som ville forandre alt. Ansiktet hennes var blekt av spent forventning.

I et lite rom på vertshuset, der ilden knitret i peisen og kastet dansende skygger på veggene, satte Mr. Lorry seg overfor henne. Han snakket mildt, men hendene hans skalv litt mens han foldet dem. «Frøken Manette, faren din er i live. Han satt fengslet i Bastillen i Paris i atten år. Nå er han funnet. Hvis du tør, reiser vi dit sammen og henter ham hjem.»

Lucie ble først hvit, så rød i kinnene. Hun nikket stille og grep Mr. Lorrys hånd med en fasthet som overrasket dem begge. «La oss dra,» sa hun, og stemmen skalv ikke lenger.

Paris luktet vin, røyk og støv. I en trang gate i Saint-Antoine, et fattig strøk der husene sto tett og solen sjelden nådde ned, lå vinstuen til Defarge. Han var en sterk mann med mørke, oppmerksomme øyne som så alt og glemte ingenting. Ved disken satt kona hans, Madame Defarge. Hun strikket hele tiden, og fingrene hennes beveget seg som om hver maske betydde noe, som om hun vevde inn hemmeligheter i garnet.

Mr. Lorry og Lucie ble ført gjennom et bakrom, der tomme vinfat sto stablet opp mot veggen, og opp en smal trapp som knirket under vekten deres. Enda en trapp, helt opp til et lite loft med lavt tak, der støvet danset i lysstrimene fra et lite vindu. Der satt en mann ved et bord. Han hadde grått, sammenfiltret hår som hang i tjafser, og hule kinn som fortalte om mange år uten sol. Hendene hans jobbet med en sko, men han så ikke opp da de kom inn.

«Doktor Manette,» sa Defarge forsiktig.

Mannen løftet blikket. Øynene hans var tomme, som om han så på noe langt borte, noe ingen andre kunne se. Hendene fortsatte å arbeide, som om de hadde glemt å slutte.

«Hva heter du?» spurte Mr. Lorry stille.

Mannen svarte med en stemme som hadde glemt verden, en stemme som knirket som en rusten dør: «Én hundre og fem, Nordtårnet.»

Lucie tok fram en liten hårlokk hun bar på hjertet, en lokk som moren hadde gitt henne før hun døde. «Far?» sa hun mykt. Hun la hånden på skulderen hans, og den hvite lokken lyste i hånden hennes som et lite bluss i mørket.

Noe dirret i mannens ansikt. Han rakte langsomt ut hånden og rørte ved håret, som om han kjente igjen en lukt fra en drøm. En svak gjenkjennelse lyste i øynene hans, som en gnist som endelig fant brensel. En tåre trillet ned det magre kinnet.

«Min datter?» hvisket han.

Lucie falt om halsen hans og gråt stille, mens hendene hennes strøk over det filtrete håret.

Det var farlig å få en Bastille-fange ut av Paris. Byen var full av øyne som så alt, ører som hørte alt. Defarge skaffet falske papirer med fingre som ikke skalv, selv om alt rundt dem kunne falle sammen som et korthus. Madame Defarge strikket og så ut som hun ikke fulgte med, men ingenting gikk henne forbi. Øynene hennes var som knapper som aldri ble lukket opp.

Om natten førte de doktoren ned trappene. Han vaklet og famlet etter veggen, som om bena ikke husket hvordan de skulle bære en mann. Når han hørte et ekko som lignet skohammerens lyd, stanset han opp og hendene hans ville tilbake for å sy sko. Men Lucie holdt ham fast og sa mykt i øret hans: «Bli med meg, far. Jeg er her.»

De gikk gjennom trange smug der kloakken rant, holdt pusten ved vaktposter der soldater sto med fakler, og nådde frem til vognen som ventet i en mørk gate. Defarge nikket kort til Mr. Lorry, og stemmen var lav som en hvisking i graven. «Ta ham hjem. Det dere gjør nå, er større enn dere forstår.»

Madame Defarge sto i døråpningen og så på dem med øyne som knapper som ikke kunne åpnes. Fingrene hennes strikket videre, og i garnet lå en historie som ennå ikke var ferdig skrevet.

Vognen rullet ut av Paris i nattemørket. I morgengryet, da himmelen ble svakt rosa, sovnet doktoren med hodet i datterens fang. Hjulenes rytme var som en ny sang i ham, en sang han hadde glemt. «Tilbake til livet,» tenkte Mr. Lorry og klemte hatten sin godt ned over ørene.

Flere år senere var London like travel og grå som alltid. Regnet silte ned over gatene, og folk hastet forbi med bøyde hoder. Ved Tellson's Bank sto budet Jerry Cruncher og ventet på beskjeder. Han likte ikke at kona ba kveldene sine; han kalte det tull og ristet på hodet når hun knelte.

En morgen fikk Jerry beskjed om å gå til Old Bailey, rettssalen hvor alvorlige saker ble avgjort. En ung mann, Charles Darnay, sto tiltalt for høyforræderi. Han var høflig og rolig, med et ansikt som så rettferdig ut – og han var i stor fare. Folk hvisket i salen at han skulle ha gitt hemmelige opplysninger til Frankrike.

Vitnene var to mistenkelige menn, John Barsad og Roger Cly. De så ut som folk som alltid visste mer enn de sa, som om de hadde nøkler til låser ingen andre kunne åpne. Mr. Lorry ble ført frem. Han hadde reist med samme båt som Darnay, men kunne ikke si at han hadde sett noe galt.

Så reiste en lys, rolig stemme seg i salen. Det var Lucie Manette. Hun sto der med hendene foldet foran seg, og stemmen bar som en klokke i stillheten. Hun fortalte at Darnay hadde vært høflig på skipet, hadde hjulpet henne og faren hennes, og hadde sagt at George Washington en dag ville bli kalt en helt. Noen lo i salen, andre ristet på hodet, men alle lyttet.

Doktor Manette vitnet også. Han var en fri mann nå, med klarere øyne og fastere skritt, men minnene hang i ham som jernkroker som ikke lot seg rive løs. Han husket nesten ingenting fra reisen, men han husket ansiktet til Darnay, og han husket vennligheten.

Da forsvarsadvokaten, Mr. Stryver, reiste seg, pekte han plutselig på en mann som satt tilbakelent i salen med et likegyldig uttrykk. «Se på den tiltalte,» sa han med høy stemme. «Og se på denne mannen. De ligner hverandre som to dråper vann.»

En uro gikk gjennom salen. Folk snudde seg, hvisket, strakte hals. Hvis to menn kunne forveksles, hvordan kunne vitnene være sikre på hvem de hadde sett?

Spørsmålene haglet som hagl i en storm, og til slutt trakk juryen seg tilbake. Tiden sneglet seg av gårde. Så kom de tilbake, og ordene falt som en stein i stille vann: «Frifinnes.»

En lettelse blåste gjennom rommet. Jerry Cruncher var allerede på vei til Tellson's med nyhetene, skrittene raske mot døren.

Utenfor retten møtte Darnay mannen som lignet ham. Han het Sydney Carton, og han så sliten og likegyldig ut, som om livet hadde slitt ham ned. «Skål for flaksen din,» sa han kort og snudde seg bort.

Senere delte de et måltid på en taverna. Carton drakk for mye, og øynene ble blanke. Han så seg selv i speilet på veggen med et blikk fullt av forakt. «Jeg misunner deg,» sa han. «Du gjør det lett for folk å like deg.»

I et stille hus i Soho, der bladene visket i vinden og lyset falt mykt gjennom vinduene, bodde doktor Manette og Lucie sammen med den trofaste Miss Pross. På et rom stod fortsatt en skomakerbenk med verktøy. Det var som en skygge fra et annet liv, en påminnelse om alt som hadde vært.

Av og til kom uroen over doktoren om natten. Da våknet han med et rykk, og hendene hans lette etter noe som ikke var der. Lucie hørte det alltid. Hun kom stille inn og gikk med ham frem og tilbake i gangen til han roet seg. Hun snakket ikke om Bastillen, spurte ikke om hva han så. Hun hadde lært at kjærlighet noen ganger betyr å tie, å bare være der.

Charles Darnay kom ofte på besøk i de lyse ettermiddagene. En kveld fortalte han om en gammel innskripsjon i Tower of London, et navn risset inn for hundre år siden. «Noen merker overlever menneskene som laget dem,» sa han og så ut i luften.

Lucie hørte på, men ørene fanget en annen lyd – en rytme utenfor, som skritt av folk de ennå ikke kjente. «Det er ekkoet av dem som kommer inn i livene våre,» sa hun stille.

Torden rullet over London, og i et glimt av lynglimt så de Sydney Carton stå i regnet nedenfor huset, med ansiktet vendt mot lyset som strømte ut fra vinduene deres.

I Paris var det gull og silke i slottene, men sult og elendighet i gatene. Monseigneur, en mektig adelsmann, trengte fire tjenere bare for å helle sjokolade, og han så aldri på dem som om de var mennesker. Mens han og hans like festet i opplyste saler, kjørte markien av Evrémonde gjennom Saint-Antoine i vognen sin og knuste alt som kom i veien.

Et barn løp ut i gaten. Et skrik skar gjennom luften, skarpt som glass. Hjulene stoppet ikke før det var for sent. Moren sto med tomme armer, og faren Gaspard ble stående som forvandlet til stein, med ansiktet tomt.

Markien kastet en gullmynt ned i gaten, som om penger kunne betale sorgen vekk, som om liv var noe man kunne veksle inn. Defarge la hånden på Gaspards skulder og hvisket noe ingen hørte. Madame Defarge sto i døråpningen og strikket. Ansiktet var rolig, men blikket var hardt som flint.

Markien fortsatte til slottet sitt på landet. Den kvelden kom nevøen hans på besøk, en ung mann med alvorlige øyne. Charles Darnay sa stille, men bestemt, at han sa fra seg navnet og rikdommen. Han ville leve ærlig i England, av eget arbeid, og ingen adel skulle binde ham.

Markien smilte kaldt, som en slange som ser på byttet sitt. «De fattige er til for å bære,» sa han. «Barmhjertighet er svakhet, og svakhet er dødens nøkkel.»

Om natten sov markien trygt i sin store seng, med putene myke og dynen varm. Men vinduene sto åpne, og månen skinte på marmorgulvet som et hvitt øye.

Da morgenen kom, fant tjenerne ham med en kniv i hjertet. Blodet hadde størknet i en mørk flekk på lakenet. På kniven hang en lapp med skjelvende skrift: «Kjør fort til graven. Dette fra Jacques.»

Ryktene fløt som mørkt vann tilbake til byen, gjennom smug og over torg. Da de nådde vinstuen, sa ingen noe. Men Madame Defarge strikket litt fortere, og garnet beveget seg som om det fortalte en historie bare hun kunne høre.

Ett år gikk, med regn og sol og høst og vinter. I England underviste Charles Darnay og oversatte tekster fra fransk til engelsk. Han elsket Lucie, men tok ett skritt om gangen, som om han var redd for å skremme lykken vekk. En dag ba han Mr. Lorry om hjelp til å snakke med doktor Manette. «Jeg vil gi henne livet mitt,» sa han. «Men jeg må først få hans velsignelse.»

Doktor Manette lyttet i stillheten. Hånden famlet etter en hammer som ikke var der. «Hvis hun elsker deg, skal jeg ikke stå i veien,» sa han til slutt. «Men gi meg ett løfte. Si ikke ditt sanne navn før bryllupsdagen.»

Utpå kvelden hørte Lucie en banking ovenfra. Hun gikk opp og fant faren ved skomakerbenken, bøyd over arbeidet som i gamle dager. Hun sa ingenting. Hun tok hånden hans, og de gikk side om side i gangen, akkurat som før.