Min herre Risposen

# book_id: global-gutenberg-translation-036ccff7ab1a4b6a99cf68088a7ce33a
# book_title: Min herre Risposen
# chapter_id: 1-min-herre-risposen
# chapter_title: Min herre Risposen
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge, lenge siden, i Japan, levde det en modig kriger som alle kjente som Tawara Toda, eller «min herre rissekken». Hans egentlige navn var Fujiwara Hidesato, og det finnes en svært interessant historie om hvordan han kom til å endre navnet sitt.

En dag dro han ut for å søke etter eventyr, for han hadde en krigers natur og kunne ikke tåle å være inaktiv. Så spente han på seg sine to sverd, tok sin enorme bue, som var mye høyere enn han selv, i hånden, og etter å ha slengt pilkassen på ryggen sin, satte han i vei. Han hadde ikke kommet langt før han kom til broen Seta-no-Karashi, som spente over den ene enden av den vakre innsjøen Biwa.

Knapt hadde han satt foten på broen før han så en enorm drage ligge rett over stien hans. Kroppen dens var så stor at den så ut som stammen til et stort furutre, og den tok opp hele bredden av broen. Den ene av dens enorme klør hvilte mot rekkverket på den ene siden av broen, mens halen dens lå helt inntil den andre siden. Monsteret så ut til å sove, og mens det pustet, kom det ild og røyk ut av neseborene dens.

Først kunne ikke Hidesato la være å føle seg skremt ved synet av dette forferdelige reptilet som lå i veien for ham, for han måtte enten snu eller gå rett over kroppen dens. Han var imidlertid en modig mann, og etter å ha lagt all frykt til side, fortsatte han uredd videre. Krask, krask! Nå tråkket han på dragens kropp, nå mellom dens vindinger, og uten så mye som et blikk bakover fortsatte han sin vei.

Han hadde bare gått noen få skritt da han hørte noen rope på ham bakfra. Da han snudde seg, ble han svært overrasket over å se at drageuhyret hadde forsvunnet helt, og i stedet stod det en merkelig kledd mann som bukket høytidelig ned mot bakken. Hans røde hår strømmet over skuldrene, og på hodet hadde han en krone formet som et dragehode; hans sjøgrønne kjole var mønstret med skjell. Hidesato skjønte straks at dette ikke var noen vanlig dødelig, og han undret seg mye over den merkelige hendelsen. Hvor hadde dragen blitt av på så kort tid? Eller hadde den forvandlet seg til denne mannen, og hva betydde alt dette? Mens disse tankene fløy gjennom hodet hans, kom han bort til mannen på broen og sa:

# book_id: global-gutenberg-translation-036ccff7ab1a4b6a99cf68088a7ce33a
# book_title: Min herre Risposen
# chapter_id: 1-min-herre-risposen
# chapter_title: Min herre Risposen
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Var det du som ropte på meg akkurat nå?"

"Ja, det var meg," svarte mannen: "Jeg har en alvorlig forespørsel å komme med til deg. Tror du at du kan innvilge den?"

"Hvis det står i min makt å gjøre det, vil jeg gjøre det," svarte Hidesato, "men fortell meg først hvem du er."

"Jeg er Dragekongen av innsjøen, og hjemstedet mitt ligger i disse vannene rett under denne broen," sa Dragekongen.

"Og hva er det du ber meg om?" sa Hidesato.

"Jeg vil at du skal drepe min dødelige fiende tusenbeinet, som bor på fjellet bortenfor," og Dragekongen pekte på en høy topp på den andre siden av innsjøen.

"Jeg har nå bodd i denne innsjøen i mange år, og jeg har en stor familie med barn og barnebarn. I lengre tid har vi levd i frykt, for et monster av en tusenbein har oppdaget hjemmet vårt, og natt etter natt kommer det og tar med seg et av familiemedlemmene mine. Jeg er maktesløs til å redde dem. Hvis dette fortsetter mye lenger, vil jeg ikke bare miste alle barna mine, men jeg selv må bli offer for monsteret. Jeg er derfor svært ulykkelig, og i min nød bestemte jeg meg for å be om hjelp fra et menneske. I mange dager har jeg med denne hensikten ventet på broen i skikkelse av den fryktelige slangedraken dere så, i håp om at en sterk og modig mann skulle komme forbi. Men alle som kom denne veien ble skrekkslagne så snart de så meg og løp av gårde så fort de kunne. Dere er den første mannen jeg har funnet som klarte å se på meg uten frykt, så jeg visste med en gang at dere var en mann av stort mot. Jeg ber dere ha medlidenhet med meg.

Vil dere ikke hjelpe meg og drepe fienden min, tusenbeinet?"

Hidesato følte stor medlidenhet med Dragekongen da han hørte historien hans, og lovte villig å gjøre alt han kunne for å hjelpe ham. Krigeren spurte hvor tusenbeinet holdt til, slik at han kunne angripe skapningen med en gang. Dragekongen svarte at dens hjem var på fjellet Mikami, men at ettersom den kom hver natt på et bestemt tidspunkt til innsjøpalasset, ville det være bedre å vente til da. Så ble Hidesato ført til Dragekongens palass under broen.

# book_id: global-gutenberg-translation-036ccff7ab1a4b6a99cf68088a7ce33a
# book_title: Min herre Risposen
# chapter_id: 1-min-herre-risposen
# chapter_title: Min herre Risposen
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Merkelig nok skilte vannet seg da han fulgte verten sin nedover, slik at de kunne passere, og klærne hans ble ikke engang fuktige da han gikk gjennom flommen. Aldri hadde Hidesato sett noe så vakkert som dette palasset bygget av hvit marmor under innsjøen. Han hadde ofte hørt om Sjøkongens palass på bunnen av havet, hvor alle tjenerne og følget var saltvannsfisk, men her var en praktfull bygning i hjertet av innsjøen Biwa. De yndige gullfiskene, de røde karpene og de sølvfargede ørretene tjente Dragekongen og gjesten hans.

Hidesato var forbløffet over festmåltidet som var dekket opp for ham. Rettene var krystalliserte lotusblader og -blomster, og spisepinnene var laget av det sjeldneste ibenholt. Så snart de hadde satt seg ned, åpnet skyvedørene seg, og ti vakre gullfiskdanserinner kom ut, og bak dem fulgte ti røde karpedansere med koto og samisen. Slik fløy timene avsted til midnatt, og den vakre musikken og dansen hadde fortrengt enhver tanke på tusenbeinet. Dragekongen skulle akkurat skjenke krigeren et nytt glass vin da palasset plutselig ble rystet av et tramp, tramp! som om en mektig hær hadde begynt å marsjere ikke langt unna.

Både Hidesato og verten hans reiste seg og skyndte seg ut på balkongen, og krigeren så på det motsatte fjellet to store, glødende ildkuler som kom nærmere og nærmere. Dragekongen sto ved krigerens side og skalv av frykt.

"Tusenbeinet! Tusenbeinet! De to ildkulene er øynene dens. Den kommer for å hente byttet sitt! Nå er tiden inne til å drepe den."

Hidesato så dit verten pekte, og i det svake lyset fra stjernehimmelen så han, bak de to ildkulene, den lange kroppen til et enormt tusenbein som krøllet seg rundt fjellene, og lyset i de hundre føttene skinte som mange fjerne lanterner som beveget seg langsomt mot kysten.

Hidesato viste ikke det minste tegn til frykt. Han forsøkte å berolige Dragekongen.

"Vær ikke redd. Jeg skal helt sikkert drepe tusenbeinet. Bare hent buen og pilene mine."

Dragekongen gjorde som han ble bedt om, og krigeren la merke til at han bare hadde tre piler igjen i koggeren. Han tok buen, satte en pil i pilsporet, siktet nøye og skjøt.

# book_id: global-gutenberg-translation-036ccff7ab1a4b6a99cf68088a7ce33a
# book_title: Min herre Risposen
# chapter_id: 1-min-herre-risposen
# chapter_title: Min herre Risposen
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Pilen traff tusenbeinet rett i midten av hodet, men i stedet for å trenge gjennom, spratt den uskyldig av og falt til bakken.

Uredd tok Hidesato en ny pil, satte den i buen og skjøt. Igjen traff pilen målet; den traff tusenbeinet rett i midten av hodet, men den sprettet bare av og falt til bakken. Tusenbeinet var usårbart for våpen! Da Dragekongen så at selv denne modige krigerens piler var maktesløse mot tusenbeinet, mistet han motet og begynte å skjelve av frykt.

Krigeren så at han nå bare hadde én pil igjen i koggeren, og hvis denne ikke traff, kunne han ikke drepe tusenbeinet. Han så over vannet. Det enorme reptilet hadde viklet sin grusomme kropp syv ganger rundt fjellet og ville snart komme ned til innsjøen. Nærmere og nærmere skimtet man ildkulene fra øynene, og lyset fra de hundre føttene begynte å kaste refleksjoner i innsjøens stille vann.

Så husket krigeren plutselig at han hadde hørt at menneskelig spytt var dødelig for tusenbein. Men dette var ingen vanlig tusenbein. Den var så uhyrlig at selv tanken på et slikt vesen fikk en til å krype av skrekk. Hidesato bestemte seg for å prøve sin siste sjanse. Så tok han sin siste pil og satte først enden av den i munnen, satte pilen i buen, siktet nøye én gang til og skjøt.

Denne gangen traff pilen tusenbeinet igjen rett i midten av hodet, men i stedet for å sprette av uskadelig som før, gikk den rett inn i skapningens hjerne. Så, med et krampaktig rykk, sluttet den slangeaktige kroppen å bevege seg, og det flammende lyset fra de store øynene og de hundre føttene bleknet til et matt skinn som solnedgangen på en stormfull dag, og så sluknet det i mørket. Et stort mørke bredte seg nå over himmelen, tordenen buldret og lynet blinket, og vinden brølte rasende, og det virket som om verden var på vei mot sin ende. Dragekongen og hans barn og tjenere lå alle sammenkrøpet på forskjellige steder i palasset, livredde, for bygningen ristet i grunnvollene. Endelig var den fryktelige natten over. Dagen grydde vakker og klar. Tusenbeinet var borte fra fjellet.

Så kalte Hidesato på Dragekongen for at han skulle komme ut på balkongen sammen med ham, for tusenbeinet var dødt og han hadde ingenting mer å frykte.

# book_id: global-gutenberg-translation-036ccff7ab1a4b6a99cf68088a7ce33a
# book_title: Min herre Risposen
# chapter_id: 1-min-herre-risposen
# chapter_title: Min herre Risposen
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så kom alle innbyggerne i palasset ut med glede, og Hidesato pekte mot innsjøen.

Der lå liket av det døde tusenbeinet og fløt på vannet, som var farget rødt av dets blod.

Dragekongens takknemlighet visste ingen grenser. Hele familien kom og bøyde seg ned for krigeren, og kalte ham deres redningsmann og den modigste krigeren i hele Japan.

Det ble tilberedt enda en fest, enda mer overdådig enn den første. All slags fisk, tilberedt på alle tenkelige måter – rå, stuet, kokt og stekt – ble servert på fat av korall og i skåler av krystall, og vinen var den beste Hidesato noen gang hadde smakt i sitt liv.

For å gjøre alt enda vakrere skinte solen klart, innsjøen glitret som et flytende diamant, og palasset var tusen ganger vakrere om dagen enn om natten.

Verten forsøkte å overtale krigeren til å bli noen dager, men Hidesato insisterte på å dra hjem, og sa at han nå hadde fullført det han hadde kommet for å gjøre, og måtte vende tilbake.

Dragekongen og hans familie var alle svært lei seg for at han skulle dra så snart, men siden han skulle dra, ba de ham om å ta imot noen små gaver (sa de) som et symbol på deres takknemlighet overfor ham for at han hadde befridd dem for alltid fra deres fryktelige fiende, tusenbeinet.

Mens krigeren stod i verandaen og tok avskjed, forvandlet et følge av fisk seg plutselig til en følge av menn, alle iført seremonielle klær og dragekroner på hodet for å vise at de var tjenere under den store Dragekongen.

Gavene de bar med seg var som følger:

Først en stor bronseklokke. Deretter en sekk med ris. Så en rull silke. Deretter en kokegryte. Til slutt enda en klokke.

Hidesato ønsket ikke å ta imot alle disse gavene, men siden Dragekongen insisterte, kunne han ikke akkurat si nei.

Dragekongen selv fulgte krigeren helt til broen, og tok deretter avskjed med mange hoderystelser og gode ønsker, mens prosesjonen av tjenere fulgte Hidesato til huset hans med gavene.

# book_id: global-gutenberg-translation-036ccff7ab1a4b6a99cf68088a7ce33a
# book_title: Min herre Risposen
# chapter_id: 1-min-herre-risposen
# chapter_title: Min herre Risposen
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Krigerskens husfolk og tjenere hadde vært svært bekymret da de oppdaget at han ikke hadde kommet tilbake kvelden før, men til slutt konkluderte de med at han hadde blitt holdt tilbake av den voldsomme stormen og hadde søkt ly et sted. Da tjenerne som holdt vakt for hans retur fikk øye på ham, ropte de til alle at han nærmet seg, og hele husstanden kom ut for å møte ham, mens de undret seg over hva følget av menn, som bar gaver og bannere, som fulgte ham, kunne bety.

Så snart Dragekongens følge hadde lagt ned gavene, forsvant de, og Hidesato fortalte alt som hadde hendt ham.

Gavene han hadde mottatt fra den takknemlige Dragekongen viste seg å ha magiske krefter. Bare bjellen var vanlig, og ettersom Hidesato ikke hadde bruk for den, ga han den til tempelet i nærheten, hvor den ble hengt opp for å slå an timene på døgnet over hele nabolaget.

Den ene sekken med ris ble aldri mindre, uansett hvor mye som ble tatt fra den dag etter dag til måltidene for ridderen og hele familien hans – forsyningen i sekken var uuttømmelig.

Rullen med silke ble heller aldri kortere, selv om det gang på gang ble skåret av lange stykker for å lage en ny drakt til krigeren som han kunne gå til hoffet i ved nyttår.

Kokekjelen var også vidunderlig. Uansett hva som ble lagt i den, ble det tilberedt nydelig, uansett hva som var ønsket, uten at den måtte fyres opp – virkelig en svært økonomisk kjele.

Berømmelsen om Hidesatos formue spredte seg vidt og bredt, og ettersom han ikke hadde behov for å bruke penger på ris, silke eller fyring, ble han svært rik og velstående, og ble fra nå av kjent som «Min herre Rissekken».