BokRobot leseutgave
Bøker
GratisSølve Solfeng
Hans Aanrud
Velg versjon
Kapitler
Sølve Solfeng – del 1
bokselskap.no Oslo 2024 bokselskap.no, Oslo 2024 Hans Ånrud: Sølve Solfeng Teksten i bokselskap.no følger 1. utgave, 1910 (Kristiania/København/Gyldendal). Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no). ISBN: 978-82-8319-780-8 (bokselskap.no), 978-82-8319-781-5 (epub), 978-82-8319-782-2 (mobi) Filen er lastet ned fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no Påskemorgen Jorden ruller ustandselig avsted. Det er som hvert sted haster mot solens opgang. Og alt, som lever på jorden, har denne hast; det tøier og strekker seg opp og mot øst.
Trærne får sine lengste grener mot den kanten, blomstene vender sine kroner dit, fuglene bygger sine reder og rævene graver sitt hi med åpningen mot soloppgangen; det er som alt streber etter å komme først til å hilse, hylde og tilbe solen og motta dens velsignelse; det er den som bringer varmen og livet og håpet. Intet under at også menneskene kom til å vende sitt ansikt mot soloppgangen. Det ble solen som først gav dem tanken om gud, livets opphav; det ble solen som ble menneskenes første gud. Troen på livet og håpet om livet steg ved soloppgang og sank ved solnedgang, sank mot vintertiden og steg mot sommertiden. Og denne vekslingen mellom fortvilelse og håp og seiersjubel ble stor og størst i de egner hvor vinteren ble idel mørke og sommeren idel lys, hvor livets opphav snart syntes helt å ha tapt, snart helt å ha vunnet over mørket, livets fiende.
Og disse inntrykkene fra naturen ble til en tro på livet og en tro på gudene, som var livet selv.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 1 / 85
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
bokselskap.no Oslo 2024 bokselskap.no, Oslo 2024 Hans Ånrud: Sølve Solfeng Teksten i bokselskap.no følger 1. utgave, 1910 (Kristiania/København/Gyldendal). Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no). ISBN: 978-82-8319-780-8 (bokselskap.no), 978-82-8319-781-5 (epub), 978-82-8319-782-2 (mobi) Filen er lastet ned fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no Påskemorgen Jorden ruller ustandselig avsted. Det er som hvert sted haster mot solens opgang. Og alt, som lever på jorden, har denne hast; det tøier og strekker seg opp og mot øst.
Trærne får sine lengste grener mot den kanten, blomstene vender sine kroner dit, fuglene bygger sine reder og rævene graver sitt hi med åpningen mot soloppgangen; det er som alt streber etter å komme først til å hilse, hylde og tilbe solen og motta dens velsignelse; det er den som bringer varmen og livet og håpet. Intet under at også menneskene kom til å vende sitt ansikt mot soloppgangen. Det ble solen som først gav dem tanken om gud, livets opphav; det ble solen som ble menneskenes første gud. Troen på livet og håpet om livet steg ved soloppgang og sank ved solnedgang, sank mot vintertiden og steg mot sommertiden. Og denne vekslingen mellom fortvilelse og håp og seiersjubel ble stor og størst i de egner hvor vinteren ble idel mørke og sommeren idel lys, hvor livets opphav snart syntes helt å ha tapt, snart helt å ha vunnet over mørket, livets fiende.
Og disse inntrykkene fra naturen ble til en tro på livet og en tro på gudene, som var livet selv.Menneskehetens barndom har holdt seg ved like på mange måter gjennom alle tider. Menneskene fikk nok andre og større forestillinger om livet og verden og Gud. De så at dagen og natten, vinteren og sommeren gjentok seg i stadig skift. Når de i de klare nettene stod under stjernehimmelen og iaktet, så de at himmelen hadde et fast punkt som alt syntes å dreie seg om, og selv om de ikke forstod hele sammenhengen, skjønte de at alt fulgte lover, og at solen selv måtte følge disse; den var et redskap for en større og sterkere hersker. Men soloppgangen og sommeren, selv om den stadig gjentok seg, var likevel alltid like vidunderlig, like utrolig, like ny, og hadde alltid den samme forunderlige kraften til å vekke håpet og livsmodet. Den berørte det umiddelbare i deres sinn, noe som hadde vært med på å forme deres vesen.
Den var virkelig nok, ble forstått og forklart, men forble likevel vidunderet fra menneskehetens barndom og hadde fortsatt den samme umiddelbare kraften. Alle folkeslag har i sitt sinn bevart forbindelser med solen; muslimen vender seg mot soloppgangen når han ber, og i de kristne kirkene ligger koret mot øst: menigheten skal vende sitt ansikt dit, mot guden som kommer derfra med håpet om evig liv. Det er da sannelig heller ingen tilfeldighet at påsken, oppstandelsesfesten, livsfesten er lagt slik at den kommer i solens følge. Den er lagt umiddelbart etter jevndøgn i våren, da solen på jordens nordlige halvkule står i horisonten ved soloppgang og solnedgang.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 2 / 85
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Menneskehetens barndom har holdt seg ved like på mange måter gjennom alle tider. Menneskene fikk nok andre og større forestillinger om livet og verden og Gud. De så at dagen og natten, vinteren og sommeren gjentok seg i stadig skift. Når de i de klare nettene stod under stjernehimmelen og iaktet, så de at himmelen hadde et fast punkt som alt syntes å dreie seg om, og selv om de ikke forstod hele sammenhengen, skjønte de at alt fulgte lover, og at solen selv måtte følge disse; den var et redskap for en større og sterkere hersker. Men soloppgangen og sommeren, selv om den stadig gjentok seg, var likevel alltid like vidunderlig, like utrolig, like ny, og hadde alltid den samme forunderlige kraften til å vekke håpet og livsmodet. Den berørte det umiddelbare i deres sinn, noe som hadde vært med på å forme deres vesen.
Den var virkelig nok, ble forstått og forklart, men forble likevel vidunderet fra menneskehetens barndom og hadde fortsatt den samme umiddelbare kraften. Alle folkeslag har i sitt sinn bevart forbindelser med solen; muslimen vender seg mot soloppgangen når han ber, og i de kristne kirkene ligger koret mot øst: menigheten skal vende sitt ansikt dit, mot guden som kommer derfra med håpet om evig liv. Det er da sannelig heller ingen tilfeldighet at påsken, oppstandelsesfesten, livsfesten er lagt slik at den kommer i solens følge. Den er lagt umiddelbart etter jevndøgn i våren, da solen på jordens nordlige halvkule står i horisonten ved soloppgang og solnedgang.Halvdelen av året har seiret; fra den dagen er døgnets mørketid kortere enn dets lystid, lyset seirer. Påsketanken og påskestemningen kunne møtes her – og de møttes – med de eldgamle tankene og stemningene fra soldagene, og de var så like at de kunne gå helt over i hverandre og til slutt ble ett med hverandre. Derfor er det blitt en fast tro, som finnes den dag i dag, at den som på påskemorgenen først av alle mennesker får se soloppgangen, han vil få se solen danse. Da gjelder det å komme høyt opp. Nesten hver bygd har sitt bestemte fjell, fjernt eller nær, det høyeste i vid omkrets, hvorfra dette kan skje. Det krever særlig flaks; det nytter ikke å prøve mer enn én gang i livet; man må være helt alene, og man må være et søndagsbarn. Men det er verdt strevet. Den som har sett det, for den vil livet bli lyst – han vil for alltid være beskyttet mot tungsinn.
Sølve, som bare var åtte år gammel, og den som hadde satt ham opp der, visste nok ikke at de dyrket solen på urgammel vis, men å få se solen danse, det var det han ville prøve i dag. Klokken med de store stenlodder rett over sengebænken hans, som stod på gulvet ved fotenden av en stor seng, begynte å surre og senke slagloddet, så det dunket mot veggen, og slo
Endelig et kraftig slag. Han reiste seg forsiktig – visste ikke helt om han hadde sovet eller ei, gned seg i øynene og krøp over fotenden opp i den store sengen. Han kunne ingenting se, det var nesten mørkt. Månestriben som kom skrått inn gjennom vinduet, berørte bare så vidt sengepinnen, skjøt rett bort på peismuren og tegnet den øverste delen av vinduet der, omtrent riktig, mens tegningen av den andre halvdelen lå nede på gulvet og trakk seg uendelig langt bortover mot vinduet, slik at rutene ble underlig lange og smale og urimelige. Han måtte se på og legge merke til dette mens han lyttet etter om bestefar og bestemor oppe i den store sengen sov. De pustet så lett at han ikke riktig kunne bli klok på det. Ja, ikke for det, det gjorde ingen større forskjell om de hørte ham.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 3 / 85
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Halvdelen av året har seiret; fra den dagen er døgnets mørketid kortere enn dets lystid, lyset seirer. Påsketanken og påskestemningen kunne møtes her – og de møttes – med de eldgamle tankene og stemningene fra soldagene, og de var så like at de kunne gå helt over i hverandre og til slutt ble ett med hverandre. Derfor er det blitt en fast tro, som finnes den dag i dag, at den som på påskemorgenen først av alle mennesker får se soloppgangen, han vil få se solen danse. Da gjelder det å komme høyt opp. Nesten hver bygd har sitt bestemte fjell, fjernt eller nær, det høyeste i vid omkrets, hvorfra dette kan skje. Det krever særlig flaks; det nytter ikke å prøve mer enn én gang i livet; man må være helt alene, og man må være et søndagsbarn. Men det er verdt strevet. Den som har sett det, for den vil livet bli lyst – han vil for alltid være beskyttet mot tungsinn.
Sølve, som bare var åtte år gammel, og den som hadde satt ham opp der, visste nok ikke at de dyrket solen på urgammel vis, men å få se solen danse, det var det han ville prøve i dag. Klokken med de store stenlodder rett over sengebænken hans, som stod på gulvet ved fotenden av en stor seng, begynte å surre og senke slagloddet, så det dunket mot veggen, og slo
Endelig et kraftig slag. Han reiste seg forsiktig – visste ikke helt om han hadde sovet eller ei, gned seg i øynene og krøp over fotenden opp i den store sengen. Han kunne ingenting se, det var nesten mørkt. Månestriben som kom skrått inn gjennom vinduet, berørte bare så vidt sengepinnen, skjøt rett bort på peismuren og tegnet den øverste delen av vinduet der, omtrent riktig, mens tegningen av den andre halvdelen lå nede på gulvet og trakk seg uendelig langt bortover mot vinduet, slik at rutene ble underlig lange og smale og urimelige. Han måtte se på og legge merke til dette mens han lyttet etter om bestefar og bestemor oppe i den store sengen sov. De pustet så lett at han ikke riktig kunne bli klok på det. Ja, ikke for det, det gjorde ingen større forskjell om de hørte ham.Han hadde nok godt skjønt av dem i går kveld både at han hadde fått lov, om han hadde spurt, og at de gjerne ville; bestemor hadde til og med lagt frem mat på bordet, visstnok for at han skulle kunne ta med seg niste om han ville. Det hadde begynt med at bestefar hadde sittet og sammenlignet den trykte almanakken med den på tobakksdåsen sin. Han fikk det visst ikke helt til å stemme. For han sa at den trykte almanakken var ikke til å stole på lenger, siden han som hadde laget den tidligere, var død. Bestefar hadde sett ham, han hadde
Skydset ham engang. Og da hadde han fortalt at det var han som laget almanakken, og at han hadde vært i et land så langt nord at solen aldri gikk ned om sommeren; men likevel var det så kaldt at da han brakte skåken på sleden, så spjælket han den med smør. Han hadde ikke sagt hva han gjorde der; men det var lett å skjønne at han hadde vært der for å finne aspekter. Men han hadde ikke villet lære dem bort lett, slik det var rimelig, og derfor var det nå nesten ingen aspekter i almanakken. De kunne dem ikke lenger; å spå været etter almanakken med noen rimelighet var blitt helt umulig. Og det var heller ikke så lett å holde ut med dagene. Hvert fjerde år var det alltid noe galt med søndagsbokstaven når en kom ut på vårsiden. Gikk det riktig til, så var det kanskje ikke påskekvelden i kveld. Men da hadde bestemor sagt at slikt skulle en ikke tenke på.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 4 / 85
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han hadde nok godt skjønt av dem i går kveld både at han hadde fått lov, om han hadde spurt, og at de gjerne ville; bestemor hadde til og med lagt frem mat på bordet, visstnok for at han skulle kunne ta med seg niste om han ville. Det hadde begynt med at bestefar hadde sittet og sammenlignet den trykte almanakken med den på tobakksdåsen sin. Han fikk det visst ikke helt til å stemme. For han sa at den trykte almanakken var ikke til å stole på lenger, siden han som hadde laget den tidligere, var død. Bestefar hadde sett ham, han hadde
Skydset ham engang. Og da hadde han fortalt at det var han som laget almanakken, og at han hadde vært i et land så langt nord at solen aldri gikk ned om sommeren; men likevel var det så kaldt at da han brakte skåken på sleden, så spjælket han den med smør. Han hadde ikke sagt hva han gjorde der; men det var lett å skjønne at han hadde vært der for å finne aspekter. Men han hadde ikke villet lære dem bort lett, slik det var rimelig, og derfor var det nå nesten ingen aspekter i almanakken. De kunne dem ikke lenger; å spå været etter almanakken med noen rimelighet var blitt helt umulig. Og det var heller ikke så lett å holde ut med dagene. Hvert fjerde år var det alltid noe galt med søndagsbokstaven når en kom ut på vårsiden. Gikk det riktig til, så var det kanskje ikke påskekvelden i kveld. Men da hadde bestemor sagt at slikt skulle en ikke tenke på.En måtte tro at det var kristne folk som laget almanakken nå også, selv om de ikke kunne det så godt som før, så de ikke ville snyte verken Gud eller menneskene for den rette påsken. Å ja, det fikk en vel, mente bestefar, men det kunne nå vært artig likevel, om en hadde vært slik at en kunne, å vært oppe på Suluhø tidlig om morgenen i solnedgangen og sett om solen danset. Solen lot seg ikke narre på påsken den, verken ifølge almanakken eller noe annet. Det kunne nok vært bra for andre også, sa bestemor. Det hadde nok folk hørt. Hun kjente bare én som hadde sett det, og det var Gjermund Snertingdalen, og han hadde da også, så lenge han levde, vært mer glad enn andre folk, og alt hadde gått ham vel. Hun hadde selv engang prøvd, som ung jente, selv om hun ikke kunne si at hun hadde lidd av tungsinn, verken da eller senere. Men hun fikk ikke se noe; i solskinnet ble det overskyet.
Det var forventelig, for hun var jo ikke født på en søndag, og hadde hun vel snakket om morgenen også? Ja, det hadde hun nok. De visste ingenting om at det var galt. De hadde vært et helt følge opp til foten av Suluhø. Hun var i nabobygden på den andre siden av åsen den gangen, som han vel visste. Men hun hadde gått opp alena. Synd at hun ikke hadde vist at det var galt å snakke. Så ble det stille en stund, og så sa bestemor plutselig: «Men Sølve, han er født på en søndag.» Bestefaren svarte ingenting på det, men reiste seg og så ut av vinduet. «Det blir klart i natt», sa han, «og månen blir oppe lenge ut på morgensiden.» «Hvor lang tid tror du det ville tatt å gå til Suluhø nå?» sa bestemor. «Skogen ligger hel, så man kan gå midt gjennom skogen. En klarte det greit på omtrent tre timer. Vi gikk da Nordstjernen stod rett overfor peisepipa og fjøsmønet; da måtte klokken her være omtrent ett, så var det sikkert solnedgang.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 5 / 85
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
En måtte tro at det var kristne folk som laget almanakken nå også, selv om de ikke kunne det så godt som før, så de ikke ville snyte verken Gud eller menneskene for den rette påsken. Å ja, det fikk en vel, mente bestefar, men det kunne nå vært artig likevel, om en hadde vært slik at en kunne, å vært oppe på Suluhø tidlig om morgenen i solnedgangen og sett om solen danset. Solen lot seg ikke narre på påsken den, verken ifølge almanakken eller noe annet. Det kunne nok vært bra for andre også, sa bestemor. Det hadde nok folk hørt. Hun kjente bare én som hadde sett det, og det var Gjermund Snertingdalen, og han hadde da også, så lenge han levde, vært mer glad enn andre folk, og alt hadde gått ham vel. Hun hadde selv engang prøvd, som ung jente, selv om hun ikke kunne si at hun hadde lidd av tungsinn, verken da eller senere. Men hun fikk ikke se noe; i solskinnet ble det overskyet.
Det var forventelig, for hun var jo ikke født på en søndag, og hadde hun vel snakket om morgenen også? Ja, det hadde hun nok. De visste ingenting om at det var galt. De hadde vært et helt følge opp til foten av Suluhø. Hun var i nabobygden på den andre siden av åsen den gangen, som han vel visste. Men hun hadde gått opp alena. Synd at hun ikke hadde vist at det var galt å snakke. Så ble det stille en stund, og så sa bestemor plutselig: «Men Sølve, han er født på en søndag.» Bestefaren svarte ingenting på det, men reiste seg og så ut av vinduet. «Det blir klart i natt», sa han, «og månen blir oppe lenge ut på morgensiden.» «Hvor lang tid tror du det ville tatt å gå til Suluhø nå?» sa bestemor. «Skogen ligger hel, så man kan gå midt gjennom skogen. En klarte det greit på omtrent tre timer. Vi gikk da Nordstjernen stod rett overfor peisepipa og fjøsmønet; da måtte klokken her være omtrent ett, så var det sikkert solnedgang.Og det ville være fint å gå, og lett å finne frem; man ville se rundingen av Suluhø gjennom hele skogen.» Så hadde de ikke sagt mer, men de hadde sett så underlig på ham. Sølve skjønte nok at de hadde sagt alt dette liksom til ham, og han hadde hørt godt etter. De passet nok på å ikke gjøre seg bemerket med noe, selv om de hørte ham; de ville nok ikke lure ham til å snakke. Han kom seg raskt opp på gulvet og smatt i buksen. Livremmen fikk han spent fast; det ble lenge til han fikk mat; for han ville ikke være den som tok med niste på en slik tur, selv om bestemor hadde laget den. Han satte seg på gulvet og trakk på seg strømpene. Vesten og trøyen fikk han også på, før han tok fatt på støvlene; de var nok solide, men de var ikke riktig til å gå stille i; det nytter ikke å snike seg frem med dem. Han prøvde å holde beina oppe fra gulvet mens han tok dem på; det gikk bra, men da han skulle feste snørebåndene ble det verre.
De skulle festes utenpå buksen, og festet var på siden; oppe ved kneet ble det så vanskelig at han holdt på å miste balansen og kom til å dunke hælene temmelig hardt i gulvet. Da sto han stille en stund og kegget tilbake over skulderen. Nei, de hadde visst ikke hørt. Han hektet forsiktig på resten; så knep han opp trøyen, tullet skjerfet to ganger om halsen, tok på seg den røde luen og dro den helt ned over ørene. Han fant vottene i trøyelommen og tok også på seg dem. Nå var han ferdig; han kegget igjen bakover over skulderen. De var helt stille, så fikk også han stå stille en stund til. Han satte vottene i gulvet, løftet hælene opp og skjøv seg bakover mot døren. Der måtte han opp for å nå klinken. Han kom opp, nådde den og klemte til. En frisk, kjølig vind møtte ham idet han åpnet og smatt ut i svalen. Døren knirket og begsømskoene klampet, men nå hjalp det ikke lenger. Ute var det nesten lyst.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 6 / 85
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og det ville være fint å gå, og lett å finne frem; man ville se rundingen av Suluhø gjennom hele skogen.» Så hadde de ikke sagt mer, men de hadde sett så underlig på ham. Sølve skjønte nok at de hadde sagt alt dette liksom til ham, og han hadde hørt godt etter. De passet nok på å ikke gjøre seg bemerket med noe, selv om de hørte ham; de ville nok ikke lure ham til å snakke. Han kom seg raskt opp på gulvet og smatt i buksen. Livremmen fikk han spent fast; det ble lenge til han fikk mat; for han ville ikke være den som tok med niste på en slik tur, selv om bestemor hadde laget den. Han satte seg på gulvet og trakk på seg strømpene. Vesten og trøyen fikk han også på, før han tok fatt på støvlene; de var nok solide, men de var ikke riktig til å gå stille i; det nytter ikke å snike seg frem med dem. Han prøvde å holde beina oppe fra gulvet mens han tok dem på; det gikk bra, men da han skulle feste snørebåndene ble det verre.
De skulle festes utenpå buksen, og festet var på siden; oppe ved kneet ble det så vanskelig at han holdt på å miste balansen og kom til å dunke hælene temmelig hardt i gulvet. Da sto han stille en stund og kegget tilbake over skulderen. Nei, de hadde visst ikke hørt. Han hektet forsiktig på resten; så knep han opp trøyen, tullet skjerfet to ganger om halsen, tok på seg den røde luen og dro den helt ned over ørene. Han fant vottene i trøyelommen og tok også på seg dem. Nå var han ferdig; han kegget igjen bakover over skulderen. De var helt stille, så fikk også han stå stille en stund til. Han satte vottene i gulvet, løftet hælene opp og skjøv seg bakover mot døren. Der måtte han opp for å nå klinken. Han kom opp, nådde den og klemte til. En frisk, kjølig vind møtte ham idet han åpnet og smatt ut i svalen. Døren knirket og begsømskoene klampet, men nå hjalp det ikke lenger. Ute var det nesten lyst.En halvminkende måne hang et stykke over mot vest og lyste så sterkt at stjernene stod ganske bleke og stille; han tenkte uvilkårlig at de visst sov, de skalv ikke og tindret ikke slik som han ofte hadde sett dem i mørke kvelder. Alt lyset var så stille at det ikke engang glitret i snøen, som lå som en blålig hvit, ubrutt flate utover på kanten som vendte vestover, og i det uendelige bortover fjellvidderne på den andre siden. av dalen – selve dalen lå så dypt og langt nedenunder at han bare såvidt skimtet den øverste skogkanten på den andre siden, før fjellvidderne begynte. Innover på den siden han stod var det ikke langt til granskogen. Den stod der som en mørk vegg; men bak den løftet kollen av Suluhø seg rund og hvitere enn alt omkring; månen hadde bedre tak på den; og den rykkede liksom nærmere; det så ut som bare et par skritt, enda han jo visste at skogen lå der i svak skråning hele milen innover før Suluhø dukket opp av den.
Han så etter Syvstjernen. Jo, der var den kommet nesten rett over fjelltoppen; han var ute akkurat i passelig tid. Han gikk avsted, rett mot skogen, søkte ikke vei; underlaget var ganske fast, det bar så lett som om han gikk på et stuegulv. Rett foran skogkanten stanset han litt. Det var litt underlig; han hadde aldri vært der inne om natten før. Ingen skjælvning i lyset, og ingen lyd, bare en svak knirkning i underlaget hver gang han satte foten ned. Men der stod jo Suluhø, trygg og rolig. Det var ingenting å være redd for. Han gikk inn i skogen. Den skrånet ganske forsiktig oppover, så forsiktig at han knapt merket at det bar oppover. Det var slett ikke så mørkt der inne som det så ut fra utsiden. Grantrærne stod romt, så månelyset slapp inn hist og her, og de var høystammet, så skyggene, der hvor månen skinte, lå som et nettverk over skogen, med brede lysstriper imellom.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 7 / 85
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
En halvminkende måne hang et stykke over mot vest og lyste så sterkt at stjernene stod ganske bleke og stille; han tenkte uvilkårlig at de visst sov, de skalv ikke og tindret ikke slik som han ofte hadde sett dem i mørke kvelder. Alt lyset var så stille at det ikke engang glitret i snøen, som lå som en blålig hvit, ubrutt flate utover på kanten som vendte vestover, og i det uendelige bortover fjellvidderne på den andre siden. av dalen – selve dalen lå så dypt og langt nedenunder at han bare såvidt skimtet den øverste skogkanten på den andre siden, før fjellvidderne begynte. Innover på den siden han stod var det ikke langt til granskogen. Den stod der som en mørk vegg; men bak den løftet kollen av Suluhø seg rund og hvitere enn alt omkring; månen hadde bedre tak på den; og den rykkede liksom nærmere; det så ut som bare et par skritt, enda han jo visste at skogen lå der i svak skråning hele milen innover før Suluhø dukket opp av den.
Han så etter Syvstjernen. Jo, der var den kommet nesten rett over fjelltoppen; han var ute akkurat i passelig tid. Han gikk avsted, rett mot skogen, søkte ikke vei; underlaget var ganske fast, det bar så lett som om han gikk på et stuegulv. Rett foran skogkanten stanset han litt. Det var litt underlig; han hadde aldri vært der inne om natten før. Ingen skjælvning i lyset, og ingen lyd, bare en svak knirkning i underlaget hver gang han satte foten ned. Men der stod jo Suluhø, trygg og rolig. Det var ingenting å være redd for. Han gikk inn i skogen. Den skrånet ganske forsiktig oppover, så forsiktig at han knapt merket at det bar oppover. Det var slett ikke så mørkt der inne som det så ut fra utsiden. Grantrærne stod romt, så månelyset slapp inn hist og her, og de var høystammet, så skyggene, der hvor månen skinte, lå som et nettverk over skogen, med brede lysstriper imellom.Her var det ikke så ensformig som ute på sletten foran skogen; men der granene stod tettere, ble det mørke gap under dem, og det var som om den trykkende stillheten som hersket i hele skogen, kom fra dette mørket; han gikk uvilkårlig utenom hvert slikt gap, løftet øynene og festet dem på Suluhø. Han gikk og gikk – lenge. Stjernene bleknet mer og mer, månen sank lavere mot vest.n2 Stilheten begynte litt etter litt å legge seg over ham, trykket liksom bakfra, så han uvilkårlig skyndte seg, satte foten hardere og hardere, til slutt ilte han på tå, så underlig urolig. Da, plutselig, gikk det et langt og høyt «sjoogs» gjennom skogen. Han rykkte til, ble stående og lyttet, med den ene foten i luften. Etter denne lyden ble det et øyeblikk som det ble enda stillere, som om alt lyttet. Litt etterpå kom det et «sjo-o-gs» til, og deretter et høyt bulder så luften dirret.
Han satte foten ned; nå visste han hva det var: det var århanen som begynte å spille. Da den første var ferdig, begynte en annen å buldre på en annen kant; så ble det stille en stund, som om de lyttet etter hverandre, og så lød sterke vingeslag, og han så en mørk stripe fare over tretoppene og slå ned langt borte på den kanten hvorfra det første «sjo-o-gs» hadde kommet. Flere våknet overalt; det var som om hele skogen ble levende på én gang; stillheten skyllet bort; det buldret, det kaklet, det sjokket og vingene slo på alle kanter. Mindre fugler våknet også med små kvakk og pip som lød så merkelig lyst inn i det mørke bulderet. Han ble stående og lytte. Bulderet trakk seg litt etter litt sammen som om et sentrum lå et stykke borte og til siden for der han stod, nettopp der hvor han hadde høt det første. Og de mørke stripene som dannet seg hver gang en fugl fløy forbi, peilte alle dit.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 8 / 85
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Her var det ikke så ensformig som ute på sletten foran skogen; men der granene stod tettere, ble det mørke gap under dem, og det var som om den trykkende stillheten som hersket i hele skogen, kom fra dette mørket; han gikk uvilkårlig utenom hvert slikt gap, løftet øynene og festet dem på Suluhø. Han gikk og gikk – lenge. Stjernene bleknet mer og mer, månen sank lavere mot vest.n2 Stilheten begynte litt etter litt å legge seg over ham, trykket liksom bakfra, så han uvilkårlig skyndte seg, satte foten hardere og hardere, til slutt ilte han på tå, så underlig urolig. Da, plutselig, gikk det et langt og høyt «sjoogs» gjennom skogen. Han rykkte til, ble stående og lyttet, med den ene foten i luften. Etter denne lyden ble det et øyeblikk som det ble enda stillere, som om alt lyttet. Litt etterpå kom det et «sjo-o-gs» til, og deretter et høyt bulder så luften dirret.
Han satte foten ned; nå visste han hva det var: det var århanen som begynte å spille. Da den første var ferdig, begynte en annen å buldre på en annen kant; så ble det stille en stund, som om de lyttet etter hverandre, og så lød sterke vingeslag, og han så en mørk stripe fare over tretoppene og slå ned langt borte på den kanten hvorfra det første «sjo-o-gs» hadde kommet. Flere våknet overalt; det var som om hele skogen ble levende på én gang; stillheten skyllet bort; det buldret, det kaklet, det sjokket og vingene slo på alle kanter. Mindre fugler våknet også med små kvakk og pip som lød så merkelig lyst inn i det mørke bulderet. Han ble stående og lytte. Bulderet trakk seg litt etter litt sammen som om et sentrum lå et stykke borte og til siden for der han stod, nettopp der hvor han hadde høt det første. Og de mørke stripene som dannet seg hver gang en fugl fløy forbi, peilte alle dit.Da det stilnet litt, kunne han langt borte høre et svakt bulder av andre flokker som trakk seg sammen – det var nok flere lekeplasser i skogen. Han hadde hørt mye om fugleleken, men aldri sett den; sannelig ville han ikke bøye av og prøve å få se den. Han gikk forsiktig etter lyden; den steg og falt slik at den snart hørtes nær og snart fjernt, men gjennom alt kjente han hele tiden målet for den, som hadde begynt først. Til slutt åpnet skogen seg, og nå hørtes det helt nært. Det var vel en myr eller et svaberg under snøen, siden det var åpen plass midt i skogen. Han la seg ned og krøp forsiktig frem bak en grantrær. Derfra kunne han se. I det sparsomme lyset så det ut som et helt mylder av fugler ute på sletten.
Hanene løp rundt hverandre, strakte halsene, slo ut stjertene som et hjul, skjøt og buldret. Hønene var snart nede og trippet rundt, snart kastet de seg i lav flukt fra tre til tre tvers over sletten. Steder vis hadde to haner tak i hverandre, danset rundt mens den ene holdt den andre i nakken og sparket til hverandre, så fjærene stod som en sky rundt dem. Men nærmest ved var det en som snart fikk hele Sølves oppmerksomhet. Den drev helt alene frem og tilbake mellom to enerkjær. Vingene dro den vidt utover snøen; den trippet, spankulerte, gikk rett frem, gikk på tvers, strakte halsen frem, strakte den opp, buldret og skjøt, og hver gang den tok til å buldre, skinte det ildende rødt i ringene rundt øynene; det så ut som den virkelig vred dem. Sølve måtte se lenge på den; den var så merkelig at han nesten higet etter å ikke le.
Og høyere og høyere buldret den; det var nok selve spilhanen, den som bestemte hele leken; det så ikke ut som noen våget å nærme seg den. Men plutselig hørtes et kraftig skjøt langt borte. Det stilnet med ett, de lyttet. En annen skar i skrå stripe rett ned på sletten like ved den. Det var nok en fra en annen lek som ville prøve. De stod litt urørlige. Så strakte den nyankomne halsen og begynte å buldre.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 9 / 85
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da det stilnet litt, kunne han langt borte høre et svakt bulder av andre flokker som trakk seg sammen – det var nok flere lekeplasser i skogen. Han hadde hørt mye om fugleleken, men aldri sett den; sannelig ville han ikke bøye av og prøve å få se den. Han gikk forsiktig etter lyden; den steg og falt slik at den snart hørtes nær og snart fjernt, men gjennom alt kjente han hele tiden målet for den, som hadde begynt først. Til slutt åpnet skogen seg, og nå hørtes det helt nært. Det var vel en myr eller et svaberg under snøen, siden det var åpen plass midt i skogen. Han la seg ned og krøp forsiktig frem bak en grantrær. Derfra kunne han se. I det sparsomme lyset så det ut som et helt mylder av fugler ute på sletten.
Hanene løp rundt hverandre, strakte halsene, slo ut stjertene som et hjul, skjøt og buldret. Hønene var snart nede og trippet rundt, snart kastet de seg i lav flukt fra tre til tre tvers over sletten. Steder vis hadde to haner tak i hverandre, danset rundt mens den ene holdt den andre i nakken og sparket til hverandre, så fjærene stod som en sky rundt dem. Men nærmest ved var det en som snart fikk hele Sølves oppmerksomhet. Den drev helt alene frem og tilbake mellom to enerkjær. Vingene dro den vidt utover snøen; den trippet, spankulerte, gikk rett frem, gikk på tvers, strakte halsen frem, strakte den opp, buldret og skjøt, og hver gang den tok til å buldre, skinte det ildende rødt i ringene rundt øynene; det så ut som den virkelig vred dem. Sølve måtte se lenge på den; den var så merkelig at han nesten higet etter å ikke le.
Og høyere og høyere buldret den; det var nok selve spilhanen, den som bestemte hele leken; det så ikke ut som noen våget å nærme seg den. Men plutselig hørtes et kraftig skjøt langt borte. Det stilnet med ett, de lyttet. En annen skar i skrå stripe rett ned på sletten like ved den. Det var nok en fra en annen lek som ville prøve. De stod litt urørlige. Så strakte den nyankomne halsen og begynte å buldre.Den hadde ikke kommet halvveis før den første med et vellig hopp satt den i nakken. Sølve var så med at han uvilkårlig spratt opp på knærne. Mer skulle det ikke til. Som om et vindkast hadde feiet over sletten, var den tom på et øyeblikk; de var som blåst inn i skogen. En rev reiste seg forsiktig opp på forbenene bak et ensomt tre, dreide hodet med de forundrede ørene og så langt etter dem. Hva kunne det være som hadde skremt dem nå? Det hadde sannelig ikke vært han; han hadde ligget helt stille og ventet på at noen skulle komme nær nok, bare så vidt glipet med øyelokkene. Å ja, det var det han kunne tenke seg: at det var mennesker! Sølve hadde fått øye på den og var kommet ut på sletten. Den snudde seg langsomt og gikk mot skogen med halen slepende langt etter seg og kroppen på skrå tilbake. Nei, han kom ikke etter.
Så gikk han bare en omvei for å komme inn til sletten fra en annen kant; den visste nok at spillet kom igjen lenger ut på morgenen. Da Sølve ble alene, så han at det hadde blitt lysere. Han så mot øst; ja, himmelen var i stadig endring. Han måtte skynde seg – godt likevel at han ikke hadde blitt heftet lenger. Han tok igjen retning mot Suluhø og gikk raskt avsted. Nå var det liksom ingen engstelse lenger.
Nå var det liv i hele skogen. Han hørte årfuglenes sang fra flere kanter, og nå begynte de også å buldre igjen over toppene der hvor han hadde skremt dem. Det begynte å helle sterkere oppover, grantrærne ble lavere og mer spredte med bjørketrær iblant. Snart var han oppe over granskogen; det var bare et smalt belte med småbjørketrær igjen, og så lå siden av Suluhø jevn og hvit oppover. Han stoppet og så seg tilbake. Nedenfor ham lå skogen som et stort, mørkt hav. Langt, langt borte i vest gled nettopp månen ned under randen av de snødekte fjellene. Samtidig gled en kald, blålig skygge over hele området, og stjernene flammet opp. Men det var bare et øyeblikk det kalde, blå lyset hersket; det ble møtt av et fint, varmt, rødlig lys fra øst; her begynte himmelen å få sitt morgenrøde skjær. Nei, han måtte nok skynde seg; det var nok nesten en time til toppen.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 10 / 85
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Den hadde ikke kommet halvveis før den første med et vellig hopp satt den i nakken. Sølve var så med at han uvilkårlig spratt opp på knærne. Mer skulle det ikke til. Som om et vindkast hadde feiet over sletten, var den tom på et øyeblikk; de var som blåst inn i skogen. En rev reiste seg forsiktig opp på forbenene bak et ensomt tre, dreide hodet med de forundrede ørene og så langt etter dem. Hva kunne det være som hadde skremt dem nå? Det hadde sannelig ikke vært han; han hadde ligget helt stille og ventet på at noen skulle komme nær nok, bare så vidt glipet med øyelokkene. Å ja, det var det han kunne tenke seg: at det var mennesker! Sølve hadde fått øye på den og var kommet ut på sletten. Den snudde seg langsomt og gikk mot skogen med halen slepende langt etter seg og kroppen på skrå tilbake. Nei, han kom ikke etter.
Så gikk han bare en omvei for å komme inn til sletten fra en annen kant; den visste nok at spillet kom igjen lenger ut på morgenen. Da Sølve ble alene, så han at det hadde blitt lysere. Han så mot øst; ja, himmelen var i stadig endring. Han måtte skynde seg – godt likevel at han ikke hadde blitt heftet lenger. Han tok igjen retning mot Suluhø og gikk raskt avsted. Nå var det liksom ingen engstelse lenger.
Nå var det liv i hele skogen. Han hørte årfuglenes sang fra flere kanter, og nå begynte de også å buldre igjen over toppene der hvor han hadde skremt dem. Det begynte å helle sterkere oppover, grantrærne ble lavere og mer spredte med bjørketrær iblant. Snart var han oppe over granskogen; det var bare et smalt belte med småbjørketrær igjen, og så lå siden av Suluhø jevn og hvit oppover. Han stoppet og så seg tilbake. Nedenfor ham lå skogen som et stort, mørkt hav. Langt, langt borte i vest gled nettopp månen ned under randen av de snødekte fjellene. Samtidig gled en kald, blålig skygge over hele området, og stjernene flammet opp. Men det var bare et øyeblikk det kalde, blå lyset hersket; det ble møtt av et fint, varmt, rødlig lys fra øst; her begynte himmelen å få sitt morgenrøde skjær. Nei, han måtte nok skynde seg; det var nok nesten en time til toppen.Han gikk igjen lenge; det bar mer oppover, så han måtte løsne på skjærfet og lette på toppen av luen. Det lysnet mer og mer; den røde stripen i øst ble sterkere og sterkere. Han skyndte seg. Endelig stod vardene der, om et øyeblikk var han oppe. Nå så han ikke tilbake, men rett frem inn i det nye. Mot øst var hele landskapet lavere enn Suluhø. Nedenfor lå bølgende skog, og nedenfor den en bygd, nærmere enn hjembygden; han kunne til og med se enkelte av de øverste gikk over til den andre siden av dalen og videre gjennom skog og skog i det uendelige, til den forsvant langt ute mot horisonten; intet fjell dukket nøgent opp av skoghavet på den kanten. Han ble stående lenge og så rett fram. Derfra ville solen komme. Han kjente bare såvidt det kuldegyspet som alltid følger solnedgangen, og trakk uvilkårlig på luen.
Himmelen skiftet farge, ble flammende rød, og der – Et strålebunt skjøt plutselig opp over skogen langt ute i øst, spredte seg rett opp på himmelen til alle kanter. Det flimret et øyeblikk som om skogen og himmelen var i heftig bevegelse, og så gled solranden stor og mektig opp over skogkanten og flommet sitt lys ut over alle fjellene. Solhavet traff ham så plutselig og vellig at han virkelig syntes at solskiven dreide seg heftig rundt. Om en stund stoppet den, ble mørk, nesten svart, med en flammende strålekrans rundt – han hadde stirret rett inn i soløyet og blitt blendet. Han måtte flytte øynene bort, men hvor han satte dem, så han fremdeles den sorte skiven. Da holdt han hendene for, lenge; da han tok dem bort, var solen helt oppe, stod rolig og strålte som den pleide. – Først da vendte han blikket til siden, over på den andre siden av varden. Det kvakk i ham.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 11 / 85
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han gikk igjen lenge; det bar mer oppover, så han måtte løsne på skjærfet og lette på toppen av luen. Det lysnet mer og mer; den røde stripen i øst ble sterkere og sterkere. Han skyndte seg. Endelig stod vardene der, om et øyeblikk var han oppe. Nå så han ikke tilbake, men rett frem inn i det nye. Mot øst var hele landskapet lavere enn Suluhø. Nedenfor lå bølgende skog, og nedenfor den en bygd, nærmere enn hjembygden; han kunne til og med se enkelte av de øverste gikk over til den andre siden av dalen og videre gjennom skog og skog i det uendelige, til den forsvant langt ute mot horisonten; intet fjell dukket nøgent opp av skoghavet på den kanten. Han ble stående lenge og så rett fram. Derfra ville solen komme. Han kjente bare såvidt det kuldegyspet som alltid følger solnedgangen, og trakk uvilkårlig på luen.
Himmelen skiftet farge, ble flammende rød, og der – Et strålebunt skjøt plutselig opp over skogen langt ute i øst, spredte seg rett opp på himmelen til alle kanter. Det flimret et øyeblikk som om skogen og himmelen var i heftig bevegelse, og så gled solranden stor og mektig opp over skogkanten og flommet sitt lys ut over alle fjellene. Solhavet traff ham så plutselig og vellig at han virkelig syntes at solskiven dreide seg heftig rundt. Om en stund stoppet den, ble mørk, nesten svart, med en flammende strålekrans rundt – han hadde stirret rett inn i soløyet og blitt blendet. Han måtte flytte øynene bort, men hvor han satte dem, så han fremdeles den sorte skiven. Da holdt han hendene for, lenge; da han tok dem bort, var solen helt oppe, stod rolig og strålte som den pleide. – Først da vendte han blikket til siden, over på den andre siden av varden. Det kvakk i ham.Der stod en annen, en liten jente med rød kyse på. hovedet og gapte mot solen, hun også. Ved at han rørte på seg, kom også hun til å se til siden og ble ham var. Også hun kvak til. De ble begge stående med åpen munn og se stivt på hverandre. Ingen turte liksom å røre seg. Han så bare at øynene hennes ble så uendelig store og skremte, og at det litt etter litt begynte å skjelve om munnvikene og at de trakk seg ut. Han syntes han måtte gjøre noe, og så prøvde han – det lød så underlig forsiktig: «Er det folk, så – glædelig påskefest!» Hun stod enda litt, og munnvikene trakk seg mer ut. Så vendte hun seg plutselig om og la på sprang nedover; han så bare såvidt det blinket i heljene hennes. Han så etter nedover. Der langt nede stod tre fire voksne mennesker skygget med hånden for øynene og så opp. Å ja, da skjønte han at det hadde vært folk. Det var vel noen fra den andre dalen, som også var oppe for å se solen danse.
Der kom de oppover; de ville nok se solen fra toppen, de også. Da la han på sprang – han syntes liksom det ville være leit å treffe dem nå. Da han ilte hjemover gjennom skogen, var det så underlig; han klarte slett ikke å høre etter århanen, som akkurat nå holdt på med solspillet. Og heller ikke tenkte han så mye på – at han hadde sett solen danse. Han syntes hele tiden at han så de store øynene hennes og den rare jepen under kysen og så glimtet av heljernene da hun hoppet. Da han kom hjem langt utpå dagen, måtte han fortelle bestefar og bestemor nøyaktig alt sammen, og han kunne forsikre dem om at solen virkelig hadde danset. Men hvordan det var eller ikke, kom han seg ikke til å fortelle at han hadde truffet noen på Suluhø. Madklokkerne Solfeng; det er et stedsnavn. Plassen ligger ikke som de fleste plasser, som er plassert på dals kanten slik at en nedenfra ser dem mot himmelbrynet; den ligger langt inne i dalen i en svak sørhelling.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 12 / 85
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Der stod en annen, en liten jente med rød kyse på. hovedet og gapte mot solen, hun også. Ved at han rørte på seg, kom også hun til å se til siden og ble ham var. Også hun kvak til. De ble begge stående med åpen munn og se stivt på hverandre. Ingen turte liksom å røre seg. Han så bare at øynene hennes ble så uendelig store og skremte, og at det litt etter litt begynte å skjelve om munnvikene og at de trakk seg ut. Han syntes han måtte gjøre noe, og så prøvde han – det lød så underlig forsiktig: «Er det folk, så – glædelig påskefest!» Hun stod enda litt, og munnvikene trakk seg mer ut. Så vendte hun seg plutselig om og la på sprang nedover; han så bare såvidt det blinket i heljene hennes. Han så etter nedover. Der langt nede stod tre fire voksne mennesker skygget med hånden for øynene og så opp. Å ja, da skjønte han at det hadde vært folk. Det var vel noen fra den andre dalen, som også var oppe for å se solen danse.
Der kom de oppover; de ville nok se solen fra toppen, de også. Da la han på sprang – han syntes liksom det ville være leit å treffe dem nå. Da han ilte hjemover gjennom skogen, var det så underlig; han klarte slett ikke å høre etter århanen, som akkurat nå holdt på med solspillet. Og heller ikke tenkte han så mye på – at han hadde sett solen danse. Han syntes hele tiden at han så de store øynene hennes og den rare jepen under kysen og så glimtet av heljernene da hun hoppet. Da han kom hjem langt utpå dagen, måtte han fortelle bestefar og bestemor nøyaktig alt sammen, og han kunne forsikre dem om at solen virkelig hadde danset. Men hvordan det var eller ikke, kom han seg ikke til å fortelle at han hadde truffet noen på Suluhø. Madklokkerne Solfeng; det er et stedsnavn. Plassen ligger ikke som de fleste plasser, som er plassert på dals kanten slik at en nedenfra ser dem mot himmelbrynet; den ligger langt inne i dalen i en svak sørhelling.Skal en se til dalsbunnen, må en helt opp på Skagahammeren. Den har heller ikke alltid hett Solfeng, men Vårsæteren. Før i tiden hadde storgårdene en hjemmesæter, hvor de flyttet opp med buskapen om våren, før det var blitt en skikkelig havn inne på den egentlige sæteren langt inne i fjellet, og plassen hadde den gang vært vårsæter til Kjelle. Tore Solfeng, Sølves bestefar, var vokst opp der; det var faren hans som først hadde flyttet opp. Han hørte til ætten på Kjelle og hadde et lite føderåd der; men han fikk det som så mange andre: at han ikke kunne trives nede i dalen, og så byttet han føderådet mot Vårsæteren, for seg og sine etterkommere, så lenge de ville bo der; siden skulle den falle tilbake til Kjelle.
Da han døde var Tore i fremslængalderen, og han kom da til bygden og ble der lenge fremover, noen år på hver av storgårdene Bø, Skagamo og Kjelle. Men han fant seg heller ikke riktig til rette. Han var ikke så lettlevd som annen ungdom; han leste det han kunne komme over, gikk alltid som om han iakttok og tenkte på noe, og tok så mange forholdsregler og gjorde så mange høytideligheter før han begynte på et verk, at de begynte å kalle ham Tore Fortænkt. En vår, da han nærmet seg de 30, giftet han seg, og selv om de ristet på hodet, var de vant til å anse ham som så mye annerledes enn andre at de ikke ble særlig overrasket da han ut på sommeren dro opp til Vårsæteren med den unge kona si og begynte å tømre stue – den gamle var i mellomtiden råtnet ned.
Sikkert var det at da han en ettermiddag ut på høsten tok seg fri og folk fra bygden, som skikk og bruk var, var samlet oppe på Vårsæteren for å legge torvtaket på den nye stuen, da var han så glad og tilfreds som de ikke kunne huske å ha sett ham før. Da de var ferdige med taket og stod og så på den vesle, lave stuen, hadde gamle Åmund Kjelle, som selv var med, sagt: «Ja, her blir ganske lekkert; men folk burde nu ikke slå seg ned i ødemarken, lel. Det kan være.»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 13 / 85
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Skal en se til dalsbunnen, må en helt opp på Skagahammeren. Den har heller ikke alltid hett Solfeng, men Vårsæteren. Før i tiden hadde storgårdene en hjemmesæter, hvor de flyttet opp med buskapen om våren, før det var blitt en skikkelig havn inne på den egentlige sæteren langt inne i fjellet, og plassen hadde den gang vært vårsæter til Kjelle. Tore Solfeng, Sølves bestefar, var vokst opp der; det var faren hans som først hadde flyttet opp. Han hørte til ætten på Kjelle og hadde et lite føderåd der; men han fikk det som så mange andre: at han ikke kunne trives nede i dalen, og så byttet han føderådet mot Vårsæteren, for seg og sine etterkommere, så lenge de ville bo der; siden skulle den falle tilbake til Kjelle.
Da han døde var Tore i fremslængalderen, og han kom da til bygden og ble der lenge fremover, noen år på hver av storgårdene Bø, Skagamo og Kjelle. Men han fant seg heller ikke riktig til rette. Han var ikke så lettlevd som annen ungdom; han leste det han kunne komme over, gikk alltid som om han iakttok og tenkte på noe, og tok så mange forholdsregler og gjorde så mange høytideligheter før han begynte på et verk, at de begynte å kalle ham Tore Fortænkt. En vår, da han nærmet seg de 30, giftet han seg, og selv om de ristet på hodet, var de vant til å anse ham som så mye annerledes enn andre at de ikke ble særlig overrasket da han ut på sommeren dro opp til Vårsæteren med den unge kona si og begynte å tømre stue – den gamle var i mellomtiden råtnet ned.
Sikkert var det at da han en ettermiddag ut på høsten tok seg fri og folk fra bygden, som skikk og bruk var, var samlet oppe på Vårsæteren for å legge torvtaket på den nye stuen, da var han så glad og tilfreds som de ikke kunne huske å ha sett ham før. Da de var ferdige med taket og stod og så på den vesle, lave stuen, hadde gamle Åmund Kjelle, som selv var med, sagt: «Ja, her blir ganske lekkert; men folk burde nu ikke slå seg ned i ødemarken, lel. Det kan være.»«Vidnefast, Tore, at den dag du vil flytte til bygden og lar meg få Vårsæteren igjen, skal du få samme føderåd på Kjelle, som din far hadde.» «Det er ærlig talt tak verdt og verdt å minnes», sa Tore og så utover: «men her blir jeg nok; for her er solfeng», sa han, «det er det som vanter nedi bygden.» De visste ikke riktig hva solfeng betydde, men da de så utover, hvor det milde høstsolskinnet lå så rolig og fredelig, slo det dem at her var det nok mer sol enn andre steder, og at det vel måtte bety noe slikt. Og Tore fortsatte: «Og som et tegn på at jeg tenker å bli her, planter jeg her mitt tuntræ. Det er en flogrogn som jeg har tatt av tuntræet på Kjelle.» Og så tok han frem et lite rognetre fra en våt mosehaug, spadde opp et hull et stykke fra veggen midt mellom begge vinduene og satte det der. «Trives det, så trives jeg», sa han. Fra den dagen av begynte Vårsæteren litt etter litt å bli kalt Solfeng.
Nå har gresset på det torvtaket de la oppi Solfeng den høstkvelden spiret og visnet over førti ganger, og Tore og Marit, hans kjæreste, bor der ennå. En datter har de hatt, men hun er allerede både gift og død og har etterlatt dem Sølve. Det er Tore selv som har gitt ham navnet, enda det ikke er et navn som brukes der i bygden. Den lille stuen har blitt ganske brun av sol og regn og alder, og flogrognen har vokst opp til et mektig tre, hvis runde krone rager høyt opp over stuen og breder seg utover slik at den skygger over hele den ene halvdelen av torvtaket. Og den har blitt gammel og erfaren, kan både spå og varsle, så Tore tar mange av sine merker fra den. Slikt er det blitt skikk og bruk å kalle overtro, men det er ikke så sikkert at det er det. Den har kronen sin høyt oppe i solen og røttene sine dypt nede i jorden; den har lært seg å føle og merke mye av det som går menneskene forbi.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 14 / 85
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Vidnefast, Tore, at den dag du vil flytte til bygden og lar meg få Vårsæteren igjen, skal du få samme føderåd på Kjelle, som din far hadde.» «Det er ærlig talt tak verdt og verdt å minnes», sa Tore og så utover: «men her blir jeg nok; for her er solfeng», sa han, «det er det som vanter nedi bygden.» De visste ikke riktig hva solfeng betydde, men da de så utover, hvor det milde høstsolskinnet lå så rolig og fredelig, slo det dem at her var det nok mer sol enn andre steder, og at det vel måtte bety noe slikt. Og Tore fortsatte: «Og som et tegn på at jeg tenker å bli her, planter jeg her mitt tuntræ. Det er en flogrogn som jeg har tatt av tuntræet på Kjelle.» Og så tok han frem et lite rognetre fra en våt mosehaug, spadde opp et hull et stykke fra veggen midt mellom begge vinduene og satte det der. «Trives det, så trives jeg», sa han. Fra den dagen av begynte Vårsæteren litt etter litt å bli kalt Solfeng.
Nå har gresset på det torvtaket de la oppi Solfeng den høstkvelden spiret og visnet over førti ganger, og Tore og Marit, hans kjæreste, bor der ennå. En datter har de hatt, men hun er allerede både gift og død og har etterlatt dem Sølve. Det er Tore selv som har gitt ham navnet, enda det ikke er et navn som brukes der i bygden. Den lille stuen har blitt ganske brun av sol og regn og alder, og flogrognen har vokst opp til et mektig tre, hvis runde krone rager høyt opp over stuen og breder seg utover slik at den skygger over hele den ene halvdelen av torvtaket. Og den har blitt gammel og erfaren, kan både spå og varsle, så Tore tar mange av sine merker fra den. Slikt er det blitt skikk og bruk å kalle overtro, men det er ikke så sikkert at det er det. Den har kronen sin høyt oppe i solen og røttene sine dypt nede i jorden; den har lært seg å føle og merke mye av det som går menneskene forbi.Skal høsten bli tidlig, vet den det allerede om våren og skynder seg å spire og blomstre, slik at den kan bli ferdig før kulden kommer om høsten; skal høsten bli sen og mild, venter den så lenge som mulig om våren; skal vinteren bli streng, setter den tykkere knopper med store skjell utenpå og tykt harpiks imellom; den vet hva som kreves. Den som kjenner den og har observert den år etter år, kan se hva den vet om årstidene både av dens form og dens farge. Og oppe i kronen dens har et skjærepare holdt til i mange år, helt siden den ble stor nok til å gi ly. Tore tar det som et godt varsel så lenge.
De holder seg der og vokter dem. Hver vår bærer de nye pinner og ny kvist og bygger og bygger og fletter dem sammen med grenene, slik at det kan stå imot den sterkeste vind og holde ute det verste regnet. Det er nok et helt hestelass med kvist de har båret opp gjennom årene. De varsler også vær og vind og kulde og mye annet, når en som Tore forstår dem. * Det er en tidlig morgen langt utpå våren, den samme våren da Sølve var på Suluhø og så solen danse. Morgensolen glitrer i det spede løvet på den store rognen, som nettopp har sprunget ut. Skjærene er der av og til, men flyr så langt bort med vippende vinger i luften og kommer om en stund igjen med lange pinner i nebbet, som de kunstferdig stikker inn i hestelasset oppe i rognens krone. Snøen er for lengst borte oppe i Solfeng, ja til og med Suluhø står bar med blinkende vannflater nedover svabergene på sidene. Bare i fjellene langt borte i vest ligger det ennå skinnende former.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 15 / 85
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Skal høsten bli tidlig, vet den det allerede om våren og skynder seg å spire og blomstre, slik at den kan bli ferdig før kulden kommer om høsten; skal høsten bli sen og mild, venter den så lenge som mulig om våren; skal vinteren bli streng, setter den tykkere knopper med store skjell utenpå og tykt harpiks imellom; den vet hva som kreves. Den som kjenner den og har observert den år etter år, kan se hva den vet om årstidene både av dens form og dens farge. Og oppe i kronen dens har et skjærepare holdt til i mange år, helt siden den ble stor nok til å gi ly. Tore tar det som et godt varsel så lenge.
De holder seg der og vokter dem. Hver vår bærer de nye pinner og ny kvist og bygger og bygger og fletter dem sammen med grenene, slik at det kan stå imot den sterkeste vind og holde ute det verste regnet. Det er nok et helt hestelass med kvist de har båret opp gjennom årene. De varsler også vær og vind og kulde og mye annet, når en som Tore forstår dem. * Det er en tidlig morgen langt utpå våren, den samme våren da Sølve var på Suluhø og så solen danse. Morgensolen glitrer i det spede løvet på den store rognen, som nettopp har sprunget ut. Skjærene er der av og til, men flyr så langt bort med vippende vinger i luften og kommer om en stund igjen med lange pinner i nebbet, som de kunstferdig stikker inn i hestelasset oppe i rognens krone. Snøen er for lengst borte oppe i Solfeng, ja til og med Suluhø står bar med blinkende vannflater nedover svabergene på sidene. Bare i fjellene langt borte i vest ligger det ennå skinnende former.Det damper av jorden, og mange steder i retning av dalen ser man store røksøyler stige opp og legge seg som en blålig dis utover i den stille luften. De har nok begynt med bråtebrenning nå; de er ferdige med våråkeren. Sølve står lent mot den brunstekte veggen med hendene i bukselommen, myser mot solen og følger skjærene oppe i treet. Han ser at mange av pinnene de bringer er brent i den ene enden. De henter dem nok borte ved bråtebranden; de blir liggende igjen såpass lange og passende i en rund ring rundt en slik avbrent kvisthaug, og så blir de så harde og tørket at de ikke råtner så lett. De er nok også tenksomme skjærere. Han er helgedekket idag og i hvite skjorteermer. Han står egentlig og venter på bestefar – de skal til bygden idag, begge to – senere på dagen; men først har bestefar sagt at de skal gå en tur ut på Skagahammeren, når de ringer til fóredugurs nede i dalen og hører hva madklokkene sier.
Det kan være verdt å legge merke til det, når man skal ut iblant folk. Både Tore og Kari hadde begynt å tenke på at han vel måtte dra ut på bygden nå, iallfall en del av året. Før hadde de liksom ikke lagt merke til at han vokste og ble større, og at det engang måtte bli en forandring slik at de ikke hadde ham hos seg; iallfall hadde det ligget langt borte og ikke vært noe hyggelig å tenke på, så de hadde skjøvet det fra seg. Men etter at han hadde vært på Suluhø, ble det annerledes; der lå liksom et varsel i dette, noe som peilte mot fremtiden, at han var en av de få utvalgte som hadde fått se solen danse. Etter det ble det ikke
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 16 / 85
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det damper av jorden, og mange steder i retning av dalen ser man store røksøyler stige opp og legge seg som en blålig dis utover i den stille luften. De har nok begynt med bråtebrenning nå; de er ferdige med våråkeren. Sølve står lent mot den brunstekte veggen med hendene i bukselommen, myser mot solen og følger skjærene oppe i treet. Han ser at mange av pinnene de bringer er brent i den ene enden. De henter dem nok borte ved bråtebranden; de blir liggende igjen såpass lange og passende i en rund ring rundt en slik avbrent kvisthaug, og så blir de så harde og tørket at de ikke råtner så lett. De er nok også tenksomme skjærere. Han er helgedekket idag og i hvite skjorteermer. Han står egentlig og venter på bestefar – de skal til bygden idag, begge to – senere på dagen; men først har bestefar sagt at de skal gå en tur ut på Skagahammeren, når de ringer til fóredugurs nede i dalen og hører hva madklokkene sier.
Det kan være verdt å legge merke til det, når man skal ut iblant folk. Både Tore og Kari hadde begynt å tenke på at han vel måtte dra ut på bygden nå, iallfall en del av året. Før hadde de liksom ikke lagt merke til at han vokste og ble større, og at det engang måtte bli en forandring slik at de ikke hadde ham hos seg; iallfall hadde det ligget langt borte og ikke vært noe hyggelig å tenke på, så de hadde skjøvet det fra seg. Men etter at han hadde vært på Suluhø, ble det annerledes; der lå liksom et varsel i dette, noe som peilte mot fremtiden, at han var en av de få utvalgte som hadde fått se solen danse. Etter det ble det ikkeDet var så umulig å tenke på at han engang ikke skulle ha dem lenger til å ta seg av ham, men bli stor og klare seg selv i verden. Og de hadde virkelig snakket seg imellom om dette gjennom hele våren – de hadde liksom plutselig oppdaget at de begge var blitt svært gamle. Vel, det fantes ingen livligere plett i hele bygden enn Solfeng; men de visste ikke hvor lenge de kunne holde ut, og Tore ville ikke unne ham den samme skjebnen som han selv hadde hatt: å bli igjen der helt alene i alderdommen, og så komme til bygden som en hjemføding. Det var ingen vanskelighet å få ham bort; han visste at de gjerne ville ta imot ham på nesten hvilken gård som helst i bygden – på de store gårdene har de alltid bruk for både én og to av slike karer. Det ble nok likevel ikke mer enn snakk av det i år.
Men så, for et par dager siden, kom det bud nede fra bygden, fra skolemesteren, om det ikke var et egnet mannfolk der oppe i Solfeng som han kunne få se på når skolen begynte til høsten; han ville så gjerne ha tak i slike mannfolk og forme dem litt. Det var dette som avgjorde saken. Ja, ikke for det – Tore hadde nok lært ham å lese selv, ja å skrive også, på sin måte, nemlig å skjære navn i tre, og han hadde gått gjennom almanakken sammen med ham, slik at han kunne de få aspektene som var igjen, så skolestyreren selv knapt kunne lære ham dem bedre. Men nå som de hadde tenkt å få ham til bygden likevel, var det like godt at det ble først som sist – de måtte se seg ut hvor han skulle dra. Tore hadde nok sin mening om hvor han helst ville at han skulle komme, men man kunne aldri ta for mange merker; man måtte ta et merke. Derfor skulle de ut på Skagahammeren nå tidlig om morgenen. Tore kom ut helgeklædt og med skjorteermene opprullet.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 17 / 85
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var så umulig å tenke på at han engang ikke skulle ha dem lenger til å ta seg av ham, men bli stor og klare seg selv i verden. Og de hadde virkelig snakket seg imellom om dette gjennom hele våren – de hadde liksom plutselig oppdaget at de begge var blitt svært gamle. Vel, det fantes ingen livligere plett i hele bygden enn Solfeng; men de visste ikke hvor lenge de kunne holde ut, og Tore ville ikke unne ham den samme skjebnen som han selv hadde hatt: å bli igjen der helt alene i alderdommen, og så komme til bygden som en hjemføding. Det var ingen vanskelighet å få ham bort; han visste at de gjerne ville ta imot ham på nesten hvilken gård som helst i bygden – på de store gårdene har de alltid bruk for både én og to av slike karer. Det ble nok likevel ikke mer enn snakk av det i år.
Men så, for et par dager siden, kom det bud nede fra bygden, fra skolemesteren, om det ikke var et egnet mannfolk der oppe i Solfeng som han kunne få se på når skolen begynte til høsten; han ville så gjerne ha tak i slike mannfolk og forme dem litt. Det var dette som avgjorde saken. Ja, ikke for det – Tore hadde nok lært ham å lese selv, ja å skrive også, på sin måte, nemlig å skjære navn i tre, og han hadde gått gjennom almanakken sammen med ham, slik at han kunne de få aspektene som var igjen, så skolestyreren selv knapt kunne lære ham dem bedre. Men nå som de hadde tenkt å få ham til bygden likevel, var det like godt at det ble først som sist – de måtte se seg ut hvor han skulle dra. Tore hadde nok sin mening om hvor han helst ville at han skulle komme, men man kunne aldri ta for mange merker; man måtte ta et merke. Derfor skulle de ut på Skagahammeren nå tidlig om morgenen. Tore kom ut helgeklædt og med skjorteermene opprullet.Han så først opp på solen, så ut over dalen, og deretter opp i rognen. Skjærene var ikke der akkurat da; de var dratt avsted etter nye kvister. Han stod litt, så sa hun til Sølve: «Har de ikke begynt idag heller?» «Jo, nå har de begynt; de drar kvist, så de nesten ikke har tid til å sette seg.» «De har satt ut så lenge i år. De har liksom tenkt over noe og vært så stille.» «Ja, men så har de heller ikke begynt å brenne bråte for; det er visst fra bråtene i Bø øverjordet at de drar.» «Hm, jeg liker ikke dette riktig; men de har da ikke tenkt å sky, siden de drar. Ja, nå får vi gå skal vi rekke ut på hammeren før ringningen begynner.» De gikk avsted i solskinnet. Det var en fjerdedels vei nordover og utover til Skagahammeren. Veien gikk bort gjennom en eng med enkelte små lavstammete bjørker. Her holdt trostene til; de hadde allerede begynt å ruge.
Alltid mens de gikk, fløy trosten frem, skvatt og skrek og skjenket; den fløy så nær at de nesten rørte ved hodene deres, og holdt et slikt leven at man ikke kunne høre hva man selv sa. Kvidringen fra de små sangfuglene, som også bygde rede blant dem, ble helt borte i denne støyen; men likevel trivdes de der; trostene holdt vakt og varslet om alt farlig som nærmet seg, og var så ivrige etter å jage bort de farlige kråkene. Hvert trostepar fulgte skvattende med til de var passe langt fra sitt eget rede; da snudde de og overlot jakten til de nærmeste. Dette fulgte Sølve og Tore gjennom hele engen; først da de nærmet seg stupet utover mot dalen, var det ingen flere igjen. Der kom skjæreparet flyvende tungt oppover med hver sin store pinne i nebbet. De stoppet og så: «Se, se, bestefar! Det ryker av den ene pinnen!» ropte Sølve. «Ja, jeg tror ikke de har hentet varme», sa Tore, «undrer meg hva det betyr; det har jeg aldri sett før.»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 18 / 85
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han så først opp på solen, så ut over dalen, og deretter opp i rognen. Skjærene var ikke der akkurat da; de var dratt avsted etter nye kvister. Han stod litt, så sa hun til Sølve: «Har de ikke begynt idag heller?» «Jo, nå har de begynt; de drar kvist, så de nesten ikke har tid til å sette seg.» «De har satt ut så lenge i år. De har liksom tenkt over noe og vært så stille.» «Ja, men så har de heller ikke begynt å brenne bråte for; det er visst fra bråtene i Bø øverjordet at de drar.» «Hm, jeg liker ikke dette riktig; men de har da ikke tenkt å sky, siden de drar. Ja, nå får vi gå skal vi rekke ut på hammeren før ringningen begynner.» De gikk avsted i solskinnet. Det var en fjerdedels vei nordover og utover til Skagahammeren. Veien gikk bort gjennom en eng med enkelte små lavstammete bjørker. Her holdt trostene til; de hadde allerede begynt å ruge.
Alltid mens de gikk, fløy trosten frem, skvatt og skrek og skjenket; den fløy så nær at de nesten rørte ved hodene deres, og holdt et slikt leven at man ikke kunne høre hva man selv sa. Kvidringen fra de små sangfuglene, som også bygde rede blant dem, ble helt borte i denne støyen; men likevel trivdes de der; trostene holdt vakt og varslet om alt farlig som nærmet seg, og var så ivrige etter å jage bort de farlige kråkene. Hvert trostepar fulgte skvattende med til de var passe langt fra sitt eget rede; da snudde de og overlot jakten til de nærmeste. Dette fulgte Sølve og Tore gjennom hele engen; først da de nærmet seg stupet utover mot dalen, var det ingen flere igjen. Der kom skjæreparet flyvende tungt oppover med hver sin store pinne i nebbet. De stoppet og så: «Se, se, bestefar! Det ryker av den ene pinnen!» ropte Sølve. «Ja, jeg tror ikke de har hentet varme», sa Tore, «undrer meg hva det betyr; det har jeg aldri sett før.»Litt etter var de ute på Skagahammeren. Det var et berg som stupte ned noen hundre fot med en stor ur nedenunder. Derfra kunne de se over hele den trange dalen, som lå rett under dem, fylt av morgensolen med røykestolper rett opp av peispipene og fra de brennende bråtene borte gjennom utmarkene. Akrene var ennå svarte, og det stod damp opp av dem; kornet hadde ikke spiret ennå; de hadde nettopp fullført våråkeren. Men over gressmarkene og engene tittet det grønt frem, og løvet på trærne skinte – ennå ikke større enn museører. Dalen var ikke tettbevokst. Egentlig var det bare tre storgårder, og de lå med store mellomrom; resten var plasser. Lengst mot sør lå Bø, stor og tung. Rett ned så de rett inn i tunet på Skagamo, med hovedbygningen hvitmalt og nymodens, og alt som het uthus under ett tak.
Og der lengst mot nord, høyere oppe fra dalbunnen, inne i det store skarret for bekken oppe på åsen, lå Kjelle, grå og gammeldags, med mange små hus spredt utover tunet. Det var bare disse tre det kunne være tale om, når Sølve skulle til bygds. De stod en stund og så. Så satte Tore seg på en stein og sa: «Nå må du passe godt på, Sølve. Den madklokken du hører først, den kaller på deg. Og så skal jeg fortelle deg hva de sier.» Sølve stod og så på de tre gårdene. Han visste ikke hvilken av dem som så mest gjestfri ut, men iallfall syntes han at både Bø og Kjelle lignet mer på de kongsgårdene han hadde forestilt seg, da bestefar fortalte eventyr. Da dirret det plutselig i luften, som om
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 19 / 85
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Litt etter var de ute på Skagahammeren. Det var et berg som stupte ned noen hundre fot med en stor ur nedenunder. Derfra kunne de se over hele den trange dalen, som lå rett under dem, fylt av morgensolen med røykestolper rett opp av peispipene og fra de brennende bråtene borte gjennom utmarkene. Akrene var ennå svarte, og det stod damp opp av dem; kornet hadde ikke spiret ennå; de hadde nettopp fullført våråkeren. Men over gressmarkene og engene tittet det grønt frem, og løvet på trærne skinte – ennå ikke større enn museører. Dalen var ikke tettbevokst. Egentlig var det bare tre storgårder, og de lå med store mellomrom; resten var plasser. Lengst mot sør lå Bø, stor og tung. Rett ned så de rett inn i tunet på Skagamo, med hovedbygningen hvitmalt og nymodens, og alt som het uthus under ett tak.
Og der lengst mot nord, høyere oppe fra dalbunnen, inne i det store skarret for bekken oppe på åsen, lå Kjelle, grå og gammeldags, med mange små hus spredt utover tunet. Det var bare disse tre det kunne være tale om, når Sølve skulle til bygds. De stod en stund og så. Så satte Tore seg på en stein og sa: «Nå må du passe godt på, Sølve. Den madklokken du hører først, den kaller på deg. Og så skal jeg fortelle deg hva de sier.» Sølve stod og så på de tre gårdene. Han visste ikke hvilken av dem som så mest gjestfri ut, men iallfall syntes han at både Bø og Kjelle lignet mer på de kongsgårdene han hadde forestilt seg, da bestefar fortalte eventyr. Da dirret det plutselig i luften, som omDer kom bølger nedenfra. Klokken begynte å ringe på – Kjelle, så fast og lyst. «Der er det,» sa Sølve og pekte. Å ja, Tore kjente den nok, og han hadde ventet det også; det hadde alltid vært gammel skikk på Kjelle at de hadde passet tiden, og gjerne ville være først. Og det var vel en mening i dette også, for de var nå av Kjellefolket, selv om det var langt borte. «Kan du høre hva den sier?» prøvde Sølve. Nei, han klarte ikke helt å få tak i det, selv om han tydeligvis syntes den sa noe. Da sa Tore: «Smør og kaku, Smør og kaku, Smør og kaku, sier den.» Ja, så sant var det ikke det den sa; nå hørte Sølve det også. Han stod ennå og gjentok det sagte for seg selv, da klokken på Bø begynte å slå, så tungt og langsomt og dypt. «Hva sier den?» spurte Tore. Nei, Sølve klarte det heller ikke. «Jo, den sier: Sur suppe og salt sild. Spis fort og vær stille! Sur suppe og salt sild. Spis fort og vær stille!»
Så slo klokken nede på Skagamo i et raskt og iltert tempo. Den hørtes nesten sint ut. «Nei, hva er det den sier?» spurte Sølve. «Jo, det skal jeg si deg. De har alltid vært så vanskelige å jage på i utrængsmål på Skagamo, og derfor har den lært seg å tutre og småskjelle og si: Gjerr en bet-ta.»
Med du æt en bet-ta Æt og bit og tyg Og – skund' deg. Gjerr en bet-ta Med du æt en bet-ta Æt og bit og tyg Og – skund deg.» Sølve ble stående med åpen munn. Ja, så skinbarlig var det ikke det hun hadde sagt. Han kunne høre det enda lenge etter at hun hadde holdt opp. Var det ikke flere? Nei, ikke som de kunne høre herfra. Men det var en ute i storbygden som sa «Kjøtt og kål, til hvert måltid.» Forresten kunne han fortelle at de hadde egne navn også på disse låtene i matklokken. Nå skulle han huske at han hadde hørt Kjelle-Sullen, Husmandsmarschen og Jagapåe'n. Hvis han så utover og så folkene som nå begynte å strømme til, ville han se at de ikke gikk likt.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 20 / 85
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Der kom bølger nedenfra. Klokken begynte å ringe på – Kjelle, så fast og lyst. «Der er det,» sa Sølve og pekte. Å ja, Tore kjente den nok, og han hadde ventet det også; det hadde alltid vært gammel skikk på Kjelle at de hadde passet tiden, og gjerne ville være først. Og det var vel en mening i dette også, for de var nå av Kjellefolket, selv om det var langt borte. «Kan du høre hva den sier?» prøvde Sølve. Nei, han klarte ikke helt å få tak i det, selv om han tydeligvis syntes den sa noe. Da sa Tore: «Smør og kaku, Smør og kaku, Smør og kaku, sier den.» Ja, så sant var det ikke det den sa; nå hørte Sølve det også. Han stod ennå og gjentok det sagte for seg selv, da klokken på Bø begynte å slå, så tungt og langsomt og dypt. «Hva sier den?» spurte Tore. Nei, Sølve klarte det heller ikke. «Jo, den sier: Sur suppe og salt sild. Spis fort og vær stille! Sur suppe og salt sild. Spis fort og vær stille!»
Så slo klokken nede på Skagamo i et raskt og iltert tempo. Den hørtes nesten sint ut. «Nei, hva er det den sier?» spurte Sølve. «Jo, det skal jeg si deg. De har alltid vært så vanskelige å jage på i utrængsmål på Skagamo, og derfor har den lært seg å tutre og småskjelle og si: Gjerr en bet-ta.»
Med du æt en bet-ta Æt og bit og tyg Og – skund' deg. Gjerr en bet-ta Med du æt en bet-ta Æt og bit og tyg Og – skund deg.» Sølve ble stående med åpen munn. Ja, så skinbarlig var det ikke det hun hadde sagt. Han kunne høre det enda lenge etter at hun hadde holdt opp. Var det ikke flere? Nei, ikke som de kunne høre herfra. Men det var en ute i storbygden som sa «Kjøtt og kål, til hvert måltid.» Forresten kunne han fortelle at de hadde egne navn også på disse låtene i matklokken. Nå skulle han huske at han hadde hørt Kjelle-Sullen, Husmandsmarschen og Jagapåe'n. Hvis han så utover og så folkene som nå begynte å strømme til, ville han se at de ikke gikk likt.Der kunne han se: På Bø, hvor de gikk etter husmandsmarchen, kom de så langsomt, den ene foten bak den andre, men langt etter; på Skagamo gikk de snart fort, snart stoppet de, og den ene stakk forbi den andre; men på Kjelle – – Da hørtes plutselig et høyt skrik rett bak dem oppe i engen. De snudde seg raskt og så bestemor komme løpende med høye skrik og vinket med armene. Hva i all verden –! Da så de forbi henne, og lenger oppe i retning av Solfeng veltet en tykk, nesten svart røyk i heftige virvler opp i luften. Tore skjønte straks, hva det var. «Ut på hammeren og hoj, gut!» De sprang begge ut på stupet, satte i å huje så det ljomet over dalen og svinged med armene så det lyste i skjorteærmene. Folkene dernede standsed og så opp, forundret. Tore vinked bakover.
Nu var vel røken også steget så høit at de så den over hammeren, for plutselig slapp de alt hva de hadde i hendene og lagde på sprang, noen mot veien som førte utenom hammeren oppover mot Solfeng, andre mot gårdene for å hente bøtter og redskap. Så lagde også Sølve og Tore på sprang hjemover, glemte endog å se etter bestemor, som var sunket ned på en stein midt borte i engen. Da de nådde frem stod allerede stuen i lys lue og røken veltet sort opp fra torvtaket. Det var tydelig at varmen hadde begynt oppe i skjæreredet, skjærerne hadde kommet til å dra en pinde som det ennå var varme i, rognens krone var nesten helt avbrent. Tore så straks at det var ingenting å gjøre. Han sank ned på en stein, og der ble han sittende med armene hengende slapt ned og se inn i ilden. Sølve stod ved siden. En stund etter begynte folk å komme til; det tok tid å nå helt opp til Solfeng selv om de løp.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 21 / 85
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Der kunne han se: På Bø, hvor de gikk etter husmandsmarchen, kom de så langsomt, den ene foten bak den andre, men langt etter; på Skagamo gikk de snart fort, snart stoppet de, og den ene stakk forbi den andre; men på Kjelle – – Da hørtes plutselig et høyt skrik rett bak dem oppe i engen. De snudde seg raskt og så bestemor komme løpende med høye skrik og vinket med armene. Hva i all verden –! Da så de forbi henne, og lenger oppe i retning av Solfeng veltet en tykk, nesten svart røyk i heftige virvler opp i luften. Tore skjønte straks, hva det var. «Ut på hammeren og hoj, gut!» De sprang begge ut på stupet, satte i å huje så det ljomet over dalen og svinged med armene så det lyste i skjorteærmene. Folkene dernede standsed og så opp, forundret. Tore vinked bakover.
Nu var vel røken også steget så høit at de så den over hammeren, for plutselig slapp de alt hva de hadde i hendene og lagde på sprang, noen mot veien som førte utenom hammeren oppover mot Solfeng, andre mot gårdene for å hente bøtter og redskap. Så lagde også Sølve og Tore på sprang hjemover, glemte endog å se etter bestemor, som var sunket ned på en stein midt borte i engen. Da de nådde frem stod allerede stuen i lys lue og røken veltet sort opp fra torvtaket. Det var tydelig at varmen hadde begynt oppe i skjæreredet, skjærerne hadde kommet til å dra en pinde som det ennå var varme i, rognens krone var nesten helt avbrent. Tore så straks at det var ingenting å gjøre. Han sank ned på en stein, og der ble han sittende med armene hengende slapt ned og se inn i ilden. Sølve stod ved siden. En stund etter begynte folk å komme til; det tok tid å nå helt opp til Solfeng selv om de løp.De kom som regel i full fart med bøtter og økser og hakker og var i sprang til de kom like inn på branntomten. Da stoppet de plutselig, så seg rundt og lot alt falle. Det var ikke å tenke på å redde noe. Det kom flere og flere til, til slutt sto de som en mur på den siden veien kom fra. Snart falt torvlaget gjennom med et brak, og gnistregnet steg høyt opp i sollyset og dalte ned igjen vidt omkring som sorte snøflak. Da gikk det en bevegelse gjennom mengden, som om de skulle til å gripe tak, men de stoppet og ble stående. Om en times tid var stuen helt nedbrent, det sto bare igjen en askehaug, og over den raget peisepipa, som hadde stått igjen, og den forkullede stammen av det store rognetreet. Det hadde vært så mye saft i det at det hadde stått seg mot ilden. Skjærerne satt stille og skremte bortpå fjøsmønet. Da så de på Tore. Han satt der på samme flekken uten å røre seg.
Ivar Kjelle gikk bort til ham, la hånden på skulderen hans og sa: «Det er folksomt hos deg i dag, Tore!» Da så Tore seg opp og rundt seg for første gang, nesten som om han våknet. «Ja – a. Det har ikke – vært så folksomt her siden jeg plantet tuntræet mitt.» Han pekte på stammen. «Nå er det over. Det er lenge siden.» «Ja, det er lenge siden, men ikke lenger enn at jeg husker det. Jeg var med, var vel ikke stort større enn gutten der dengang. Og
Jeg husker godt hva Åmund, faren min, sa, og som han tok vitner på, da vi hadde lagt torvtaket på stuen. Og det han har sagt får stå. Du vet at det er husrom for deg og dine på Kjelle.» Slik gikk det til at det ikke ble bare Sølve, men hele Solfengfolket som kom til å flytte til Kjelle den kvelden. Tunkallen Sølve våknet den første morgenen på Kjelle av at hanen gol. Ikke så at han hørte det, eller sanset det; for han sov mens den gol sine tre ganger; men det var en lyd han ikke var vant til på den tiden av døgnet, og derfor vekket den ham. Han lå nettopp og drømte at bestefaren stod ute på Skagahammeren, slo ut med de hvite skjorteermene og sang «Smør og kaku, Smør og kaku» så det ljomet utover dalen.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 22 / 85
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De kom som regel i full fart med bøtter og økser og hakker og var i sprang til de kom like inn på branntomten. Da stoppet de plutselig, så seg rundt og lot alt falle. Det var ikke å tenke på å redde noe. Det kom flere og flere til, til slutt sto de som en mur på den siden veien kom fra. Snart falt torvlaget gjennom med et brak, og gnistregnet steg høyt opp i sollyset og dalte ned igjen vidt omkring som sorte snøflak. Da gikk det en bevegelse gjennom mengden, som om de skulle til å gripe tak, men de stoppet og ble stående. Om en times tid var stuen helt nedbrent, det sto bare igjen en askehaug, og over den raget peisepipa, som hadde stått igjen, og den forkullede stammen av det store rognetreet. Det hadde vært så mye saft i det at det hadde stått seg mot ilden. Skjærerne satt stille og skremte bortpå fjøsmønet. Da så de på Tore. Han satt der på samme flekken uten å røre seg.
Ivar Kjelle gikk bort til ham, la hånden på skulderen hans og sa: «Det er folksomt hos deg i dag, Tore!» Da så Tore seg opp og rundt seg for første gang, nesten som om han våknet. «Ja – a. Det har ikke – vært så folksomt her siden jeg plantet tuntræet mitt.» Han pekte på stammen. «Nå er det over. Det er lenge siden.» «Ja, det er lenge siden, men ikke lenger enn at jeg husker det. Jeg var med, var vel ikke stort større enn gutten der dengang. Og
Jeg husker godt hva Åmund, faren min, sa, og som han tok vitner på, da vi hadde lagt torvtaket på stuen. Og det han har sagt får stå. Du vet at det er husrom for deg og dine på Kjelle.» Slik gikk det til at det ikke ble bare Sølve, men hele Solfengfolket som kom til å flytte til Kjelle den kvelden. Tunkallen Sølve våknet den første morgenen på Kjelle av at hanen gol. Ikke så at han hørte det, eller sanset det; for han sov mens den gol sine tre ganger; men det var en lyd han ikke var vant til på den tiden av døgnet, og derfor vekket den ham. Han lå nettopp og drømte at bestefaren stod ute på Skagahammeren, slo ut med de hvite skjorteermene og sang «Smør og kaku, Smør og kaku» så det ljomet utover dalen.I halvsøvnen, i den korte stunden han brukte til å røre seg, hadde han nok en snev av noe fremmed og uvanlig, særlig en fremmed lukt, og det var så stille, som en lyd som hadde forsvunnet; men da han slo opp øynene, fullt våken, ventet han ingenting annet enn at de som vanlig skulle møte det røyklagte sperreløftet oppe i Solfeng, og den store pendelen som pleide å svinge frem og tilbake med faste knep i klokken rett over sengbænken hans. Han sprat opp, så han satt igjen i sengen, med øynene vidt oppspente. Det var blikkende stille.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 1-solve-solfeng-del-1
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 1
# book_page: 23 / 85
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
I halvsøvnen, i den korte stunden han brukte til å røre seg, hadde han nok en snev av noe fremmed og uvanlig, særlig en fremmed lukt, og det var så stille, som en lyd som hadde forsvunnet; men da han slo opp øynene, fullt våken, ventet han ingenting annet enn at de som vanlig skulle møte det røyklagte sperreløftet oppe i Solfeng, og den store pendelen som pleide å svinge frem og tilbake med faste knep i klokken rett over sengbænken hans. Han sprat opp, så han satt igjen i sengen, med øynene vidt oppspente. Det var blikkende stille.Sølve Solfeng – del 2
og alt omkring ham var fremmed! Han grep seg uvilkårlig med den ene hånden fast i sengekanten – han hadde en følelse av at han liksom var midt oppå veggen. Han gned seg i øynene flere ganger, ventet på at han skulle våkne helt, og at det vanlige bildet av stuen oppe i Solfeng skulle komme frem. Nei, han måtte være våken likevel! Han så seg om: Han var på et loft med skråtak, som gikk ned på begge sider, så det inne ved veggene var ganske lavt, knapt to sengehøyder. Det var nok derfor han hadde synts at han var så langt oppe på veggen, idet han våknet – han som hadde vært vant til å ligge på gulvet. Det var tømret av store, runde tømmerstokker med jevn tykkelse, så fintæljet at de mest så ut som høvlet. Høyt oppe i den ene gavlen satt et lite vindu, nesten bare som en lang glugge. Det var i hjørnet under det at sengen hans stod, og den var fastsnakket til veggen.
Der kom et dempet lys inn fra vindusgluggen, gikk midt gjennom rommet og traff rett mot en liten dør, som så så rent ubegribelig sterk ut. Den hadde nok svære jernbeslag på den andre siden; han så store, blanke naglehoder som gikk nesten tvers over den, og den hadde en svær, snirklet lås. Langs den andre veggen stod store, malte kister med snirklede jernbeslag både på lokket og på sidene – de også – og på veggen nedenfor fotenden
Fra sengen og bortover mot døren hang hele rekker av helgeklær. Og han kjente en så fin lukt, en blanding av den perserjernslukten som han hadde kjent av nye klær første gang han hadde dem på seg, og som alltid liksom fulgte med helgen, og så lukten av rent, gammelt tre. Og det var et så underlig mildt og dempet lys. Hvor var han? Han summet litt for seg selv. Jo, nå husket han. Han var nok på burloftet på Kjelle; Berit Kjelle hadde nok selv fulgt ham opp dit i går kveld og vist ham hvor han skulle ligge. Ja, det hadde hendt mye i går; så mye at han ikke hadde hatt tid til å sanse det og holde det fra hverandre. Alt gikk liksom i ett for ham. Nå fikk han tenke etter. Ja, det hadde begynt med at han og bestefaren hadde vært ute på Skagahammeren for å høre madklokkene, og så kom bestemor løpende og ropte på dem.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 24 / 85
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
og alt omkring ham var fremmed! Han grep seg uvilkårlig med den ene hånden fast i sengekanten – han hadde en følelse av at han liksom var midt oppå veggen. Han gned seg i øynene flere ganger, ventet på at han skulle våkne helt, og at det vanlige bildet av stuen oppe i Solfeng skulle komme frem. Nei, han måtte være våken likevel! Han så seg om: Han var på et loft med skråtak, som gikk ned på begge sider, så det inne ved veggene var ganske lavt, knapt to sengehøyder. Det var nok derfor han hadde synts at han var så langt oppe på veggen, idet han våknet – han som hadde vært vant til å ligge på gulvet. Det var tømret av store, runde tømmerstokker med jevn tykkelse, så fintæljet at de mest så ut som høvlet. Høyt oppe i den ene gavlen satt et lite vindu, nesten bare som en lang glugge. Det var i hjørnet under det at sengen hans stod, og den var fastsnakket til veggen.
Der kom et dempet lys inn fra vindusgluggen, gikk midt gjennom rommet og traff rett mot en liten dør, som så så rent ubegribelig sterk ut. Den hadde nok svære jernbeslag på den andre siden; han så store, blanke naglehoder som gikk nesten tvers over den, og den hadde en svær, snirklet lås. Langs den andre veggen stod store, malte kister med snirklede jernbeslag både på lokket og på sidene – de også – og på veggen nedenfor fotenden
Fra sengen og bortover mot døren hang hele rekker av helgeklær. Og han kjente en så fin lukt, en blanding av den perserjernslukten som han hadde kjent av nye klær første gang han hadde dem på seg, og som alltid liksom fulgte med helgen, og så lukten av rent, gammelt tre. Og det var et så underlig mildt og dempet lys. Hvor var han? Han summet litt for seg selv. Jo, nå husket han. Han var nok på burloftet på Kjelle; Berit Kjelle hadde nok selv fulgt ham opp dit i går kveld og vist ham hvor han skulle ligge. Ja, det hadde hendt mye i går; så mye at han ikke hadde hatt tid til å sanse det og holde det fra hverandre. Alt gikk liksom i ett for ham. Nå fikk han tenke etter. Ja, det hadde begynt med at han og bestefaren hadde vært ute på Skagahammeren for å høre madklokkene, og så kom bestemor løpende og ropte på dem.Og så, ja – så var det en stund da alt liksom var borte; han husket ingenting før han plutselig ble klar over at det stod mange folk rundt ham, og at Ivar Kjelle kom bort og snakket med bestefar, som satt på en stein. Det hadde blitt stilt spørsmål etter bestemor, og først da husket de henne. De fant henne borte i engen; hun satt på den samme flekken hvor de hadde sett henne da de løp hjem, og hun hadde blitt så
Så utmattet av å løpe at to karer måtte støtte henne da hun gikk hjem. Da hadde hun satt seg på dørstokken til fjøsdøren og begynt å gråte. Derpå sto de alle sammen en stund uten å vite hva de skulle gjøre, før bestefar reiste seg, gikk etter en bøtte vann og slo bort på branntomten. Han så at det steg en tykk, svart røyk opp der han hadde slått vannet – og så begynte de andre å gjøre det samme. Bestefar begynte å grave i branntomten; det var noe han lette etter – det var visst almanakkdåsen – for da de andre også begynte å grave og han fant en sammenklumpet masse, så han lenge på den, puttet den i lommen og sa at det ikke var noe mer å grave etter. Så hadde de liksom ingenting å gjøre lenger. Men så tok Ivar Kjelle kommandoen og sa at det vel var best at de begynte å tenke på å flytte. Men da hadde bestemor sagt at det ikke var aktuelt før om kvelden, når kjørerne og gjeterne kom hjem.
De var i skogen; hun hadde som vanlig fulgt dem på vei om morgenen; det var da hun hadde fått se varmen; og det skulle nå ikke skje at de skulle komme hjem til en slik forandring og ikke finne henne – det ville bli hardt nok for dem også, stakkars, å måtte flytte. Ivar Kjelle hadde
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 25 / 85
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og så, ja – så var det en stund da alt liksom var borte; han husket ingenting før han plutselig ble klar over at det stod mange folk rundt ham, og at Ivar Kjelle kom bort og snakket med bestefar, som satt på en stein. Det hadde blitt stilt spørsmål etter bestemor, og først da husket de henne. De fant henne borte i engen; hun satt på den samme flekken hvor de hadde sett henne da de løp hjem, og hun hadde blitt så
Så utmattet av å løpe at to karer måtte støtte henne da hun gikk hjem. Da hadde hun satt seg på dørstokken til fjøsdøren og begynt å gråte. Derpå sto de alle sammen en stund uten å vite hva de skulle gjøre, før bestefar reiste seg, gikk etter en bøtte vann og slo bort på branntomten. Han så at det steg en tykk, svart røyk opp der han hadde slått vannet – og så begynte de andre å gjøre det samme. Bestefar begynte å grave i branntomten; det var noe han lette etter – det var visst almanakkdåsen – for da de andre også begynte å grave og han fant en sammenklumpet masse, så han lenge på den, puttet den i lommen og sa at det ikke var noe mer å grave etter. Så hadde de liksom ingenting å gjøre lenger. Men så tok Ivar Kjelle kommandoen og sa at det vel var best at de begynte å tenke på å flytte. Men da hadde bestemor sagt at det ikke var aktuelt før om kvelden, når kjørerne og gjeterne kom hjem.
De var i skogen; hun hadde som vanlig fulgt dem på vei om morgenen; det var da hun hadde fått se varmen; og det skulle nå ikke skje at de skulle komme hjem til en slik forandring og ikke finne henne – det ville bli hardt nok for dem også, stakkars, å måtte flytte. Ivar Kjelle haddeHan gikk med på det, men han hadde begynt å se seg om etter staburet og låven, og hadde sagt at det var mye som ikke kunne bli værende her, og så hadde han sendt Peder Kværnhuset og en annen av husmennene sine hjem etter to hester og sleder. Da hadde de fleste av folkene gått, så det var ikke mange igjen utenom dem fra Kjelle. Da de kom tilbake med hestene, hadde de med både mat og drikke og en hilsen fra Berit Kjelle: at de vel trengte litt næring og at de var velkomne til Kjelle. De spiste alle sammen oppe på trappen til staburet, og da var de alle blitt mer avslappede og glade, men bestemor hadde ikke hatt lyst til å spise; hun begynte å gråte med en gang. Så hadde de lastet og gjort seg klare, men måtte vente på kjørerne – gjeterne hadde kommet for lenge siden – men det var varmt om dagen, og kjørerne hadde nok tatt seg langt opp i høyden.
Endelig hørte de bjellen, og en stund etter kom de frem fra skogen, Guldhorn først som vanlig og Morskol etterpå. Da de hadde kommet så langt frem at de så det, stoppet Guldhorn – han trodde fortsatt at han så henne – spredte neseborene, stønnede og begynte å raute så langt og underlig som de aldri hadde hørt før; og da begynte bestemor å gråte igjen.
Men da hadde de skyndt seg å ta dem i bånd, og to karer dro avsted med dem. Da hadde det også begynt å haste med bestemor; hun ville være med straks. De måtte sette henne på den ene langslæden; hun var ennå så svak at hun ikke orket å gå. Så hadde de dratt avsted. Først karerne med Guldhorn og Morskol, så Peder Kværnhuset med flyttelasset og en kar til å støtte det, så den andre slæden med bestemor og Iver Kjelle, og bestefar til å støtte henne, én på hver side, og til slutt Sølve med Blåsale, bjælgjeten i bånd. Kvitlin fulgte med av seg selv. Det siste han kunne huske, da han dro fra Solfeng etter at alle de andre var gått, var at det glødet gult i øynene på katten, som satt igjen på staburstrappen. Den hadde de ikke tatt med seg, for bestefar sa at klodyr skulle man aldri flytte. De kom selv, hvis de ville.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 26 / 85
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han gikk med på det, men han hadde begynt å se seg om etter staburet og låven, og hadde sagt at det var mye som ikke kunne bli værende her, og så hadde han sendt Peder Kværnhuset og en annen av husmennene sine hjem etter to hester og sleder. Da hadde de fleste av folkene gått, så det var ikke mange igjen utenom dem fra Kjelle. Da de kom tilbake med hestene, hadde de med både mat og drikke og en hilsen fra Berit Kjelle: at de vel trengte litt næring og at de var velkomne til Kjelle. De spiste alle sammen oppe på trappen til staburet, og da var de alle blitt mer avslappede og glade, men bestemor hadde ikke hatt lyst til å spise; hun begynte å gråte med en gang. Så hadde de lastet og gjort seg klare, men måtte vente på kjørerne – gjeterne hadde kommet for lenge siden – men det var varmt om dagen, og kjørerne hadde nok tatt seg langt opp i høyden.
Endelig hørte de bjellen, og en stund etter kom de frem fra skogen, Guldhorn først som vanlig og Morskol etterpå. Da de hadde kommet så langt frem at de så det, stoppet Guldhorn – han trodde fortsatt at han så henne – spredte neseborene, stønnede og begynte å raute så langt og underlig som de aldri hadde hørt før; og da begynte bestemor å gråte igjen.
Men da hadde de skyndt seg å ta dem i bånd, og to karer dro avsted med dem. Da hadde det også begynt å haste med bestemor; hun ville være med straks. De måtte sette henne på den ene langslæden; hun var ennå så svak at hun ikke orket å gå. Så hadde de dratt avsted. Først karerne med Guldhorn og Morskol, så Peder Kværnhuset med flyttelasset og en kar til å støtte det, så den andre slæden med bestemor og Iver Kjelle, og bestefar til å støtte henne, én på hver side, og til slutt Sølve med Blåsale, bjælgjeten i bånd. Kvitlin fulgte med av seg selv. Det siste han kunne huske, da han dro fra Solfeng etter at alle de andre var gått, var at det glødet gult i øynene på katten, som satt igjen på staburstrappen. Den hadde de ikke tatt med seg, for bestefar sa at klodyr skulle man aldri flytte. De kom selv, hvis de ville.Så husket han ikke stort mer, bare at han hadde blitt så trøtt, og at det hadde gått svært tungt og smått ned gjennom Skagamobrækkerne. De hadde kommet inn gjennom en grind, inn på et tun, hvor det stod et stort tre, og hvor det var urimelig mange hus, som han syntes var himmelhøye. Der hadde en tykkfallen, vennlig kvinne med grått hår kommet imot dem; de kalte henne Berit Kjelle, og det var nok kvinnen selv, og hun hadde ført dem inn i en svært stor stue med brede benker langs veggene og et bord så langt at det nesten rakk fra den ene veggen til den andre, og hadde bedt dem sette seg borttil og få mat. Men bestemoren hadde ikke vært til noen nytte; hun hadde bedt om å få legge seg. Han selv må ha sovnet på benken der han satt, for han husket bare så vidt at den vennlige kjerringa hadde rykket i ham og sagt at han skulle følge henne opp på loftet, så skulle hun vise ham hvor han skulle ligge. Så var alt borte, helt til nå da han våknet.
Han så seg om igjen. Sandelig var det ikke noe særlig her. Men så merkelig fredelig og trivelig. Han kunne nesten få lyst til å legge seg ned igjen og kose seg slik som han pleide å gjøre på søndagsmorgener oppe i Solfeng. Men nei, her var visst mye som var enda merkeligere. Han trodde han heller ville opp og ut og se seg om; han hadde nesten ikke sett noe i går kveld, bare at alt var så underlig fremmed og stort. Det gjaldt visst her nede i bygden! Han hadde nesten ikke vært der før, bare vært med et par ganger ved kirken, og slett ikke vært inne på noen av storgårdene. Han hadde bare sett dem oppe fra hammeren, og derfra hadde de sett så flate ut, og husene slett ikke høyere enn stuen oppe i Solfeng. Han stod op, fant klærne og tok dem fort på – helt til den røde toppen; den brukte Sølve både vinter og sommer.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 27 / 85
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så husket han ikke stort mer, bare at han hadde blitt så trøtt, og at det hadde gått svært tungt og smått ned gjennom Skagamobrækkerne. De hadde kommet inn gjennom en grind, inn på et tun, hvor det stod et stort tre, og hvor det var urimelig mange hus, som han syntes var himmelhøye. Der hadde en tykkfallen, vennlig kvinne med grått hår kommet imot dem; de kalte henne Berit Kjelle, og det var nok kvinnen selv, og hun hadde ført dem inn i en svært stor stue med brede benker langs veggene og et bord så langt at det nesten rakk fra den ene veggen til den andre, og hadde bedt dem sette seg borttil og få mat. Men bestemoren hadde ikke vært til noen nytte; hun hadde bedt om å få legge seg. Han selv må ha sovnet på benken der han satt, for han husket bare så vidt at den vennlige kjerringa hadde rykket i ham og sagt at han skulle følge henne opp på loftet, så skulle hun vise ham hvor han skulle ligge. Så var alt borte, helt til nå da han våknet.
Han så seg om igjen. Sandelig var det ikke noe særlig her. Men så merkelig fredelig og trivelig. Han kunne nesten få lyst til å legge seg ned igjen og kose seg slik som han pleide å gjøre på søndagsmorgener oppe i Solfeng. Men nei, her var visst mye som var enda merkeligere. Han trodde han heller ville opp og ut og se seg om; han hadde nesten ikke sett noe i går kveld, bare at alt var så underlig fremmed og stort. Det gjaldt visst her nede i bygden! Han hadde nesten ikke vært der før, bare vært med et par ganger ved kirken, og slett ikke vært inne på noen av storgårdene. Han hadde bare sett dem oppe fra hammeren, og derfra hadde de sett så flate ut, og husene slett ikke høyere enn stuen oppe i Solfeng. Han stod op, fant klærne og tok dem fort på – helt til den røde toppen; den brukte Sølve både vinter og sommer.Han åpnet døren – den var så tung, selv om den var liten, at han virkelig måtte undre seg, og den knirket så tungt og høytidelig. Så stod han ute på en lang, smal svalgang som liksom hang under taket; taket raget ut over den. I gulvet i den ene enden av svalgangen var det et hull, og derfra førte en trapp ned til marken. Foran var den bordkledd, men i bordkledningen var det skåret ut store dører som var runde oppe og gikk så langt ned at han passende kunne se utover. Foran ham lå tunet med all sin nye, underlige prakt. Det var veldig tidlig om morgenen. Ingenting rørte seg ennå på gården. Solen hadde ikke engang begynt å titte over i bakgrunnen. Sølve stod helt stille og så – lenge. * Kjelle er en gammel og en gammeldags gård. Den har to tun, folketunet og nautgarden, med et utall av hus rundt dem begge. Gården ligger i en bakke, og alle husene vender inngangen mot tunet.
De fleste av dem står derfor med den ene siden mot høye murer eller kraftige stolper. Store steintrapper fører opp til inngangsdørene, og på forsiden er det både på stuene og på burene svalganger, hvor lyset faller dempet og hemmelighetsfullt inn. Ingen av husene er malte; de står der med sin veirbidte trefarve, og stuehusene er torvtakket med gress på taket. I det ene hjørnet av tunet står et stort, gammelt eiketre og breder seg utover. Det er tuntræet, det samme hvorfra Tore Solfeng tok flogrognen, som ble hans tuntræ for over førti år siden. Nå er det gammelt og mosegrodd og har et stort gap i den ene siden nede ved roten; men også nå står det oppe i den første kløften en flogrogn på et par alen i høyden. Under tuntræet ligger en stor stein.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 28 / 85
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han åpnet døren – den var så tung, selv om den var liten, at han virkelig måtte undre seg, og den knirket så tungt og høytidelig. Så stod han ute på en lang, smal svalgang som liksom hang under taket; taket raget ut over den. I gulvet i den ene enden av svalgangen var det et hull, og derfra førte en trapp ned til marken. Foran var den bordkledd, men i bordkledningen var det skåret ut store dører som var runde oppe og gikk så langt ned at han passende kunne se utover. Foran ham lå tunet med all sin nye, underlige prakt. Det var veldig tidlig om morgenen. Ingenting rørte seg ennå på gården. Solen hadde ikke engang begynt å titte over i bakgrunnen. Sølve stod helt stille og så – lenge. * Kjelle er en gammel og en gammeldags gård. Den har to tun, folketunet og nautgarden, med et utall av hus rundt dem begge. Gården ligger i en bakke, og alle husene vender inngangen mot tunet.
De fleste av dem står derfor med den ene siden mot høye murer eller kraftige stolper. Store steintrapper fører opp til inngangsdørene, og på forsiden er det både på stuene og på burene svalganger, hvor lyset faller dempet og hemmelighetsfullt inn. Ingen av husene er malte; de står der med sin veirbidte trefarve, og stuehusene er torvtakket med gress på taket. I det ene hjørnet av tunet står et stort, gammelt eiketre og breder seg utover. Det er tuntræet, det samme hvorfra Tore Solfeng tok flogrognen, som ble hans tuntræ for over førti år siden. Nå er det gammelt og mosegrodd og har et stort gap i den ene siden nede ved roten; men også nå står det oppe i den første kløften en flogrogn på et par alen i høyden. Under tuntræet ligger en stor stein.De forestillingene som opprinnelig var knyttet til tuntræet, er nå glemt nesten overalt; men så mye har likevel holdt seg at det i eller nær ved gårdene gjerne står et enslig stort tre som skånes uten at noen egentlig vet hvorfor. Til tuntræet på Kjelle knytter seg likevel ennå blant gammelt folk troen på at så lenge det står, så lenge skal en av ætten sitte på Kjelle. Dette gir det liksom noe mer betydningsfullt enn et vanlig tre, og noe hemmelighetsfullt. Det er vel også derfor, og fordi det er så mange gamle, merkelige hus med dunkle kroker her, at Kjelle er en av de få gårdene hvor det ennå finnes nisse, og at denne her kalles tunkal. Det sies nok bare liksom for spøk, og den som sier det later som han ikke selv tror det. Men sikkert er det at tjenestejentene ikke gjerne går på låven eller på høloftene når det
Det er mørkt. Sølve hadde nok hørt om dette fra bestefar, men han tenkte slett ikke på det der han stod, og dessuten var det jo lyst. Han bare så. Det var visst ingen oppe ennå; han ville gå ned og se seg nøye om. Han gikk ned trappen i svalgulvet og ned i tunet. Han gikk uvilkårlig på tå; det drønnet så underlig mellom husene bare han satte foten ned. Han så på tungrinden, på svalgangene og særlig på det underlige lille huset som stod på to stolper oppe på det ene burmønet. Oppe i det huset hang en umåtelig stor bjelle. Å, nå skjønte han! Det var madklokken. Det var den han hadde hørt som kunne si «Smør og kaku.» Han måtte uvilkårlig tenke at det måtte ha vært merkelig å se en ku så stor at den kunne bære en slik bjelle. Men de var vel like store kyr her også! Han gikk inn i nautgården. Nei, så stort fjøs hadde han virkelig aldri trodd det kunne være. Døren stod åpen nå i vårvarmen; han ville kigge inn.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 29 / 85
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De forestillingene som opprinnelig var knyttet til tuntræet, er nå glemt nesten overalt; men så mye har likevel holdt seg at det i eller nær ved gårdene gjerne står et enslig stort tre som skånes uten at noen egentlig vet hvorfor. Til tuntræet på Kjelle knytter seg likevel ennå blant gammelt folk troen på at så lenge det står, så lenge skal en av ætten sitte på Kjelle. Dette gir det liksom noe mer betydningsfullt enn et vanlig tre, og noe hemmelighetsfullt. Det er vel også derfor, og fordi det er så mange gamle, merkelige hus med dunkle kroker her, at Kjelle er en av de få gårdene hvor det ennå finnes nisse, og at denne her kalles tunkal. Det sies nok bare liksom for spøk, og den som sier det later som han ikke selv tror det. Men sikkert er det at tjenestejentene ikke gjerne går på låven eller på høloftene når det
Det er mørkt. Sølve hadde nok hørt om dette fra bestefar, men han tenkte slett ikke på det der han stod, og dessuten var det jo lyst. Han bare så. Det var visst ingen oppe ennå; han ville gå ned og se seg nøye om. Han gikk ned trappen i svalgulvet og ned i tunet. Han gikk uvilkårlig på tå; det drønnet så underlig mellom husene bare han satte foten ned. Han så på tungrinden, på svalgangene og særlig på det underlige lille huset som stod på to stolper oppe på det ene burmønet. Oppe i det huset hang en umåtelig stor bjelle. Å, nå skjønte han! Det var madklokken. Det var den han hadde hørt som kunne si «Smør og kaku.» Han måtte uvilkårlig tenke at det måtte ha vært merkelig å se en ku så stor at den kunne bære en slik bjelle. Men de var vel like store kyr her også! Han gikk inn i nautgården. Nei, så stort fjøs hadde han virkelig aldri trodd det kunne være. Døren stod åpen nå i vårvarmen; han ville kigge inn.Han ventet å se umåtelig mange og umåtelig store. Det var nesten ingen; fjøset gapte så underlig tomt. Å nei, de var nok alt dratt til setra med bølingen; det var bare et par av hjemmekjørene igjen. Da hørte han en surring, som han kjente igjen, og så over på den andre siden. Å! Der var Guldhorn og Morskol! De lå våkne. de også, med store forundrede øyne – vendte hodene og ble stille straks de så noen i døren. Det gikk en varm følelse gjennom ham. Sandelig fikk han ikke lov til å gå inn og klappe dem. De kjente ham igjen – det ble liksom så hjemlig med en gang. Samtidig fløy en skinnende hane fra fjøsboden og ned på gulvet. Den slo med vingene og gol. Sølve syntes den sa akkurat: «Kua er min.» Han husket eventyret som bestefar hadde fortalt ham, om hanen og gjøken og ørnen, som skulle kappes om hvem som kunne våkne først. Hanen gol igjen, og Sølve syntes den sa akkurat det samme.
Da knyttet Sølve neven mot den og sa: «Nei, du; kua er min; jeg våknet først.» Han gikk ut igjen. Men han ville se om han kunne finne Blåsale og Kvitlin også – de var vel i et av de små husene. Nei, så sant lå de ikke oppå det lave torvtaket på gjethuset, og døren var oppe. Å ja, det var det han tenkte; det fantes vel ikke dør her heller, mer enn oppe i Solfeng, som stod for Blåsale når den ville. De ristet på hodet, så ned på ham og makket. Han måtte opp på taket til dem også en tur. Så ville han se inn i stallen; hester var nå det mest spennende han visste likevel, for det hadde de aldri hatt oppe i Solfeng. Men stallen stod helt tom. Å nei, det var rimelig; de vel ute på havna oppe i engene nå en sommerdag. Nu var det vist ikke mer å se her; han ville gå tilbake til tunet. Han gikk rundt om tuntræet og så på det. Det var nok dette han hadde hørt så mye om av bestefar.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 30 / 85
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han ventet å se umåtelig mange og umåtelig store. Det var nesten ingen; fjøset gapte så underlig tomt. Å nei, de var nok alt dratt til setra med bølingen; det var bare et par av hjemmekjørene igjen. Da hørte han en surring, som han kjente igjen, og så over på den andre siden. Å! Der var Guldhorn og Morskol! De lå våkne. de også, med store forundrede øyne – vendte hodene og ble stille straks de så noen i døren. Det gikk en varm følelse gjennom ham. Sandelig fikk han ikke lov til å gå inn og klappe dem. De kjente ham igjen – det ble liksom så hjemlig med en gang. Samtidig fløy en skinnende hane fra fjøsboden og ned på gulvet. Den slo med vingene og gol. Sølve syntes den sa akkurat: «Kua er min.» Han husket eventyret som bestefar hadde fortalt ham, om hanen og gjøken og ørnen, som skulle kappes om hvem som kunne våkne først. Hanen gol igjen, og Sølve syntes den sa akkurat det samme.
Da knyttet Sølve neven mot den og sa: «Nei, du; kua er min; jeg våknet først.» Han gikk ut igjen. Men han ville se om han kunne finne Blåsale og Kvitlin også – de var vel i et av de små husene. Nei, så sant lå de ikke oppå det lave torvtaket på gjethuset, og døren var oppe. Å ja, det var det han tenkte; det fantes vel ikke dør her heller, mer enn oppe i Solfeng, som stod for Blåsale når den ville. De ristet på hodet, så ned på ham og makket. Han måtte opp på taket til dem også en tur. Så ville han se inn i stallen; hester var nå det mest spennende han visste likevel, for det hadde de aldri hatt oppe i Solfeng. Men stallen stod helt tom. Å nei, det var rimelig; de vel ute på havna oppe i engene nå en sommerdag. Nu var det vist ikke mer å se her; han ville gå tilbake til tunet. Han gikk rundt om tuntræet og så på det. Det var nok dette han hadde hørt så mye om av bestefar.Jo, sannelig var det ikke en flogrogn der nå heller – det skulle han da så visst være den første til å fortelle ham, før han fikk se det selv. Han begynte å kjenne seg sliten etter å ha vært så tidlig våken. Han satte seg på steinen under tuntræet, gispet. Nu skulle det nok snart bli morgen. Der så han at solen så vidt tittet frem over åsen i baklien. Han trakk begge bena opp på steinen og ble sittende lent mot tuntræet, helt stille. Den røde toppen stakk rett opp i luften. Han trodde nesten at han hadde sovet. Da hørte han plutselig et hvin. Han så opp mot stuesvalen. Der så han de hvite leggene til en barbent kvinne i bare stakk, som løp bortover svalen og inn gjennom en dør. – Sølve kunne slett ikke vite hva han hadde vært årsak til, ved at han hadde vært oppe så tidlig og satt under tuntræet. Berit Kjelle hadde som vanlig vekket Synøve, tjenestejenten, klokken fem, for at hun skulle gå ned på burloftet og vekke de andre.
Hun kom så langt som ut på trappen utenfor svalen. Da satte hun i et skrik og snudde og løp rett foran sengen til Ivar og Berit Kjelle, og ba Gud trøste og bære henne, for nå satt tunkallen nede under tuntræet i rød topplue og glodde på henne. Hun hadde sett lyset skinne i øynene hans. * Det var mye liv og røre ved det store føredugurdsbordet på Kjelle den morgenen. Synøve var så rød og flau og hadde vanskelig for å se opp. Og det ble ikke bedre da Ivar Kjelle kom inn med Sølve ved hånden – han hadde topplua på, og sa at nå skulle han vise dem tunkallen på Kjelle. Synøve hadde vært ute idag og hadde kastet stål over ham, så nå hadde de ham. Siden kalte de Sølve tunkallen på Kjelle. Ny bestemor Peder Kværnhuset, den gamle husmannen på Kjelle, kom kjørende hjem i tanet i bredkjærre med selve Rauen foran. Han var helgeklædt og hadde storkarsminen på idag; han hadde vært i doktorskyds.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 31 / 85
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jo, sannelig var det ikke en flogrogn der nå heller – det skulle han da så visst være den første til å fortelle ham, før han fikk se det selv. Han begynte å kjenne seg sliten etter å ha vært så tidlig våken. Han satte seg på steinen under tuntræet, gispet. Nu skulle det nok snart bli morgen. Der så han at solen så vidt tittet frem over åsen i baklien. Han trakk begge bena opp på steinen og ble sittende lent mot tuntræet, helt stille. Den røde toppen stakk rett opp i luften. Han trodde nesten at han hadde sovet. Da hørte han plutselig et hvin. Han så opp mot stuesvalen. Der så han de hvite leggene til en barbent kvinne i bare stakk, som løp bortover svalen og inn gjennom en dør. – Sølve kunne slett ikke vite hva han hadde vært årsak til, ved at han hadde vært oppe så tidlig og satt under tuntræet. Berit Kjelle hadde som vanlig vekket Synøve, tjenestejenten, klokken fem, for at hun skulle gå ned på burloftet og vekke de andre.
Hun kom så langt som ut på trappen utenfor svalen. Da satte hun i et skrik og snudde og løp rett foran sengen til Ivar og Berit Kjelle, og ba Gud trøste og bære henne, for nå satt tunkallen nede under tuntræet i rød topplue og glodde på henne. Hun hadde sett lyset skinne i øynene hans. * Det var mye liv og røre ved det store føredugurdsbordet på Kjelle den morgenen. Synøve var så rød og flau og hadde vanskelig for å se opp. Og det ble ikke bedre da Ivar Kjelle kom inn med Sølve ved hånden – han hadde topplua på, og sa at nå skulle han vise dem tunkallen på Kjelle. Synøve hadde vært ute idag og hadde kastet stål over ham, så nå hadde de ham. Siden kalte de Sølve tunkallen på Kjelle. Ny bestemor Peder Kværnhuset, den gamle husmannen på Kjelle, kom kjørende hjem i tanet i bredkjærre med selve Rauen foran. Han var helgeklædt og hadde storkarsminen på idag; han hadde vært i doktorskyds.Da han kjørte inn i nautgarden for å spenne fra og sette fra seg hesten, lurte Sølve seg etter og stilte seg usett bak gjethusloftet for å se. Han hadde nå vært tre dager på Kjelle, og hadde alt sett mye; men det han allikevel syntes var det mest spennende av alt, det var hestene og det som vedkom dem. Sæletøi og kjøregreier og bidsler og grimer og hestesko og krybber, det var noe for seg selv, for det var ting som de ikke hadde hatt noe av oppi
Solfeng; han var alltid på vakt for å se når de hadde noe på gang av den sorten. Han var alt blitt litt forsiktig med å vise seg frem; de var blitt så flinke til å snakke om tunkallen, så snart de så ham, både tjenestegutten og husmennene og kvinnfolket også, bortsett fra Synøve; og særlig når han holdt seg nær hestene og det som tilhørte dem; det var noe alle visste: at tunkallen nok sørget for alle gårdens dyr, både i fjøs og stall, men at det særlig var hestene han hadde hjerte for, både med for og annet. Bestefar hadde nok sagt at det var noe rent merkelig dette, at han for alvor ble tatt for selve tunkallen den første dagen han var på Kjelle, og at det var et merke som betydde noe mer enn de kanskje tenkte, og at han slett ikke mislikte at de kalte ham så.
Men det var likevel litt leit; det var som om de drev ham opp når de sa det –; han hadde ikke hørt at noen andre på gården hadde et annet navn eller ble regnet for noe annet enn det han var. Det var bestemor som var låk; det var til henne de hadde hentet legen. Men Sølve tenkte ikke noe særlig over det. Han visste ingenting om sykdom ennå, og enda mindre om døden. Han hadde nok hørt at både moren hans og faren hans var døde en gang, men det
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 32 / 85
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da han kjørte inn i nautgarden for å spenne fra og sette fra seg hesten, lurte Sølve seg etter og stilte seg usett bak gjethusloftet for å se. Han hadde nå vært tre dager på Kjelle, og hadde alt sett mye; men det han allikevel syntes var det mest spennende av alt, det var hestene og det som vedkom dem. Sæletøi og kjøregreier og bidsler og grimer og hestesko og krybber, det var noe for seg selv, for det var ting som de ikke hadde hatt noe av oppi
Solfeng; han var alltid på vakt for å se når de hadde noe på gang av den sorten. Han var alt blitt litt forsiktig med å vise seg frem; de var blitt så flinke til å snakke om tunkallen, så snart de så ham, både tjenestegutten og husmennene og kvinnfolket også, bortsett fra Synøve; og særlig når han holdt seg nær hestene og det som tilhørte dem; det var noe alle visste: at tunkallen nok sørget for alle gårdens dyr, både i fjøs og stall, men at det særlig var hestene han hadde hjerte for, både med for og annet. Bestefar hadde nok sagt at det var noe rent merkelig dette, at han for alvor ble tatt for selve tunkallen den første dagen han var på Kjelle, og at det var et merke som betydde noe mer enn de kanskje tenkte, og at han slett ikke mislikte at de kalte ham så.
Men det var likevel litt leit; det var som om de drev ham opp når de sa det –; han hadde ikke hørt at noen andre på gården hadde et annet navn eller ble regnet for noe annet enn det han var. Det var bestemor som var låk; det var til henne de hadde hentet legen. Men Sølve tenkte ikke noe særlig over det. Han visste ingenting om sykdom ennå, og enda mindre om døden. Han hadde nok hørt at både moren hans og faren hans var døde en gang, men detHan tenkte ikke noe særlig over det. Visst syntes han det var leit at bestemor skulle ha det vondt – det hadde hendt at hun hadde ligget et par dager før også oppe i Solfeng, men da hadde bestefar doktorert på henne selv og hun hadde kommet seg opp igjen. Hun hadde nok også vært så snill mot ham tidlig den morgenen; hun hadde strøket ham på håret og sett nøye på ham. Men han tenkte mest at det var fordi det var så uvant at doktoren skulle komme – hun var en så nærtagende bestemor –; hun kom nok snart opp igjen, – og det var det han ventet på; det var så mye nytt han skulle vise henne. Dette med doktoren var vel bare noe som skulle være her nede i bygden. Han stod og kikket. Peder Kværnhuset spente Rauen så omstendelig og høytidelig fra og tok av den blanke salen. Og der leide han den inn i stallen; den skulle nok få hvile nå; den hadde gått så langt før de slapp den på beite.
Da Peder var kommet vel inn i stallen, smatt han frem; han måtte se på den underlige kjerra; skulle en ha sett så rart – setet var ikke hengslet opp i to store fjærer som gikk i en bue ut bakover og så krøllet seg opp og fremover igjen – jo, den måtte være god å sitte i. Mon tro om han skulle prøve! Men hva er det? Sandelig trodde han ikke at Peter Kvernhuset gikk og snakked. med seg selv inn i stallen! Ja, det måtte han, for der fantes det ikke et liv i nautgarden nå. Det var så langsomt og høytidelig og knotende, akkurat som da han hadde hørt presten på stolen i kirken. Sølve lurte seg bort til døren og lyttet. Peder var stanset, men nå begynte han igjen, og Sølve hørte: «Goddag og sign arbeidet!
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 33 / 85
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han tenkte ikke noe særlig over det. Visst syntes han det var leit at bestemor skulle ha det vondt – det hadde hendt at hun hadde ligget et par dager før også oppe i Solfeng, men da hadde bestefar doktorert på henne selv og hun hadde kommet seg opp igjen. Hun hadde nok også vært så snill mot ham tidlig den morgenen; hun hadde strøket ham på håret og sett nøye på ham. Men han tenkte mest at det var fordi det var så uvant at doktoren skulle komme – hun var en så nærtagende bestemor –; hun kom nok snart opp igjen, – og det var det han ventet på; det var så mye nytt han skulle vise henne. Dette med doktoren var vel bare noe som skulle være her nede i bygden. Han stod og kikket. Peder Kværnhuset spente Rauen så omstendelig og høytidelig fra og tok av den blanke salen. Og der leide han den inn i stallen; den skulle nok få hvile nå; den hadde gått så langt før de slapp den på beite.
Da Peder var kommet vel inn i stallen, smatt han frem; han måtte se på den underlige kjerra; skulle en ha sett så rart – setet var ikke hengslet opp i to store fjærer som gikk i en bue ut bakover og så krøllet seg opp og fremover igjen – jo, den måtte være god å sitte i. Mon tro om han skulle prøve! Men hva er det? Sandelig trodde han ikke at Peter Kvernhuset gikk og snakked. med seg selv inn i stallen! Ja, det måtte han, for der fantes det ikke et liv i nautgarden nå. Det var så langsomt og høytidelig og knotende, akkurat som da han hadde hørt presten på stolen i kirken. Sølve lurte seg bort til døren og lyttet. Peder var stanset, men nå begynte han igjen, og Sølve hørte: «Goddag og sign arbeidet!Jeg skulle gå hit og hilse fra ham Ivar Åmundsen Kjelle og henne Berit, og be Skagamofolket om de ville gjøre så vel at komme til Kjelle torsdag førstkommende, som er en uke før jonsok, klokken ti om formiddagen, ledsage deres avdøde føderrådskone Marit Rasmusdatter Solfeng til hennes grav og siste hvilested, følge med til kirken, overvære jordpåkastelsen, følge med hjem fra kirken og derpå ta tiltakke med hva husets leilighed kan formå.» Peder Kværnhuset var den eldste av husmændene på Kjelle, og den som liksom var den fornemste. Ikke så at han var flinkere enn de andre i noe slags gårdsarbeide, men han hadde alltid ført seg annerledes og faret med så megen høytidelighet og vært så ærekjær. Det var blitt en selvfølge at når det var noe ut over det vanlige, som et storærend eller en storfolkskyds, så måtte Peder til. Det var da også han som hadde skysset doktoren idag både frem og tilbake.
Men det at han liksom var så fornem og fin på det, hadde også skaffet Peder en annen bestilling. Han var som skapt til og var da også blitt bjøren, den som skulle be gjestene og være kjøkemester, den som skulle stå for seremoniene og bevertningen, når det var gravøl eller bryllup på Kjelle og andre steder også. Det hadde han nå vært i tredve år. Men det hadde ikke skjedd ofte i det siste. Ivar og Berit Kjelle var barnløse, og der hvor det ikke er barn, blir det ikke mye av slikt. Det hadde ikke vært stort gravøl på Kjelle siden gamle Åmund døde, og det var nå over ti år siden. Dette irriterte Peder. Var det noe han likte, så var det slike store lag, hvor han selv hadde noe å si og liksom stod for det hele. Og i Åmunds gravøl hadde han da oppført seg så merkelig at selve presten hadde lagt merke til ham og kalt ham Faraos munnskjenk.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 34 / 85
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jeg skulle gå hit og hilse fra ham Ivar Åmundsen Kjelle og henne Berit, og be Skagamofolket om de ville gjøre så vel at komme til Kjelle torsdag førstkommende, som er en uke før jonsok, klokken ti om formiddagen, ledsage deres avdøde føderrådskone Marit Rasmusdatter Solfeng til hennes grav og siste hvilested, følge med til kirken, overvære jordpåkastelsen, følge med hjem fra kirken og derpå ta tiltakke med hva husets leilighed kan formå.» Peder Kværnhuset var den eldste av husmændene på Kjelle, og den som liksom var den fornemste. Ikke så at han var flinkere enn de andre i noe slags gårdsarbeide, men han hadde alltid ført seg annerledes og faret med så megen høytidelighet og vært så ærekjær. Det var blitt en selvfølge at når det var noe ut over det vanlige, som et storærend eller en storfolkskyds, så måtte Peder til. Det var da også han som hadde skysset doktoren idag både frem og tilbake.
Men det at han liksom var så fornem og fin på det, hadde også skaffet Peder en annen bestilling. Han var som skapt til og var da også blitt bjøren, den som skulle be gjestene og være kjøkemester, den som skulle stå for seremoniene og bevertningen, når det var gravøl eller bryllup på Kjelle og andre steder også. Det hadde han nå vært i tredve år. Men det hadde ikke skjedd ofte i det siste. Ivar og Berit Kjelle var barnløse, og der hvor det ikke er barn, blir det ikke mye av slikt. Det hadde ikke vært stort gravøl på Kjelle siden gamle Åmund døde, og det var nå over ti år siden. Dette irriterte Peder. Var det noe han likte, så var det slike store lag, hvor han selv hadde noe å si og liksom stod for det hele. Og i Åmunds gravøl hadde han da oppført seg så merkelig at selve presten hadde lagt merke til ham og kalt ham Faraos munnskjenk.Men så hadde det også vært et gravøl; han trodde knapt det hadde vært et større og staseligere i bygden i hans tid! Og nå skulle det kanskje endelig bli et igjen. Gamledoktoren var ikke pratsom, og Peder visste at det ikke nytter å spørre ham direkte om sykdommen. Men Peter kunne snakke med de store; han spurte om doktoren kom til likferd på Kjelle? Da hadde doktoren sett skarpt på ham og sagt: «Likferd? Jeg har ikke tid til slikt!» – så Peder trodde da at han hadde lurt det ut av ham. Han kunne da ikke tro noe annet. end at Ivar Kjelle ville holde et stort gravøl. Vel, Tore Solfeng og Marit tilhørte ikke overklassen; de var ikke stort bedre enn en husmann. Men de tilhørte nå slekten, og de var på en måte føderådsfolk på Kjelle, og det var skikk og bruk at føderådsfolket skulle ha stor likferd, selv om de var utenfor slekten. Å, ja, han trodde nok at nå skulle han få et stort gravøl igjen.
Bare han nå ikke hadde glemt alt det som skulle være, nå som det var så lenge siden. Det var dette Peder tenkte på da han leide Rauen inn i stallen; han prøvde om han husket hva bjørnen skulle si. Han hadde nettopp tenkt på Bø og var kommet til Skagamo da Sølve hørte ham. Det slo med engang så underlig ned i Sølve; særlig dette med «grav og siste hvilested». Han forstod det ikke riktig, men det kom liksom en klump i halsen hans. Han pilte stille og fattigslig ut av nautgarden og gikk opp på kammerset til bestemor. Bestefar og Berit Kjelle var der; Berit holdt på å stelle med noe ved sengen. De så så langt og underlig på ham begge to da han kom inn, at han ble stående stille ved døren. Bestemor lå i sengen; så rød i kinnene som han aldri kunne huske å ha sett henne, med store blanke øyne og famlet urolig med hendene over skinnfellen. Og hun snakket: «Shut! Shut!»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 35 / 85
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men så hadde det også vært et gravøl; han trodde knapt det hadde vært et større og staseligere i bygden i hans tid! Og nå skulle det kanskje endelig bli et igjen. Gamledoktoren var ikke pratsom, og Peder visste at det ikke nytter å spørre ham direkte om sykdommen. Men Peter kunne snakke med de store; han spurte om doktoren kom til likferd på Kjelle? Da hadde doktoren sett skarpt på ham og sagt: «Likferd? Jeg har ikke tid til slikt!» – så Peder trodde da at han hadde lurt det ut av ham. Han kunne da ikke tro noe annet. end at Ivar Kjelle ville holde et stort gravøl. Vel, Tore Solfeng og Marit tilhørte ikke overklassen; de var ikke stort bedre enn en husmann. Men de tilhørte nå slekten, og de var på en måte føderådsfolk på Kjelle, og det var skikk og bruk at føderådsfolket skulle ha stor likferd, selv om de var utenfor slekten. Å, ja, han trodde nok at nå skulle han få et stort gravøl igjen.
Bare han nå ikke hadde glemt alt det som skulle være, nå som det var så lenge siden. Det var dette Peder tenkte på da han leide Rauen inn i stallen; han prøvde om han husket hva bjørnen skulle si. Han hadde nettopp tenkt på Bø og var kommet til Skagamo da Sølve hørte ham. Det slo med engang så underlig ned i Sølve; særlig dette med «grav og siste hvilested». Han forstod det ikke riktig, men det kom liksom en klump i halsen hans. Han pilte stille og fattigslig ut av nautgarden og gikk opp på kammerset til bestemor. Bestefar og Berit Kjelle var der; Berit holdt på å stelle med noe ved sengen. De så så langt og underlig på ham begge to da han kom inn, at han ble stående stille ved døren. Bestemor lå i sengen; så rød i kinnene som han aldri kunne huske å ha sett henne, med store blanke øyne og famlet urolig med hendene over skinnfellen. Og hun snakket: «Shut! Shut!»«Stygge sjora», sa hun, «stygge, stygge sjora!» «Nei, hva er det hun sier nå, egentlig?» sa Berit, og så la hun til, nærmest forklarende, vendt mot Sølve: «Hun er ikke helt våken, bestemor, skal jeg si deg. Men hun vil nok gjerne se deg; du får komme hit til sengen.» Sølve kom stille bort til henne og ble stående og se på bestemor. «Shut! Stygge sjora», sa hun enda en gang, vinket med hendene og så opp på veggen – «stygge, stygge sjora!» Berit bøyde seg ned til henne og sa høyt og nærmest overtalende: «Her er Sølve, bestemor, som vil se til deg. Bestemor husker vel gutten sin, han Sølve?» Bestemor snudde seg: «Han Sølve?» Det så ut som hun tenkte seg om. Så så hun rett på ham og smilte, men så underlig fremmed: «Jovisst husker jeg vel han Sølve. Han var så stor og lys, sist jeg så ham, og solen danset, solen danset, den.» Da flyttet Berit seg og stilte seg slik at hun sto mellom ham og sengen: «Nei, nå vil nok bestemor sove», sa hun.
«Du får gå du, Sølve; vi skal nok rope på deg straks hun våkner – hun vil nok gjerne se deg.» Sølve gikk ut igjen, like stille som han hadde kommet. De var så underlige, alle sammen. Han forstod det ikke helt, men han følte med en gang at alt hadde blitt så tomt og trist, som om det aldri kunne bli bedre.
Riktig igjen! Han gikk og gjemte seg vel bort under et av burene. Da kjente han at han begynte å gråte, ganske stille. Der satt Sølve resten av dagen. Ingen hadde lagt merke til at han var borte, selv da han ikke kom inn til kveldsmat, for de i stuen trodde han var oppe på loftet, og de på loftet trodde han var i stuen. Sent om kvelden kom noen og ropte på ham. Han kom frem. Det var beskjed fra loftet om at bestemor nå var våken og ventet på ham. Han gikk stille opp igjen. Bestemor lå og så mot døren; som om hun ventet. Han så at hun smilte straks hun så ham. Nå var det liksom ikke så underlig lenger. Han gikk bort til sengen og sa ganske stille: «Er du veldig trøtt, bestemor?» Hun strøk maten nedover den vesle hånden hans og sa lavt og langsomt: «Nei, Sølve, nå skal du tro at bestemor får det så godt som hun aldri har hatt det før.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 36 / 85
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Stygge sjora», sa hun, «stygge, stygge sjora!» «Nei, hva er det hun sier nå, egentlig?» sa Berit, og så la hun til, nærmest forklarende, vendt mot Sølve: «Hun er ikke helt våken, bestemor, skal jeg si deg. Men hun vil nok gjerne se deg; du får komme hit til sengen.» Sølve kom stille bort til henne og ble stående og se på bestemor. «Shut! Stygge sjora», sa hun enda en gang, vinket med hendene og så opp på veggen – «stygge, stygge sjora!» Berit bøyde seg ned til henne og sa høyt og nærmest overtalende: «Her er Sølve, bestemor, som vil se til deg. Bestemor husker vel gutten sin, han Sølve?» Bestemor snudde seg: «Han Sølve?» Det så ut som hun tenkte seg om. Så så hun rett på ham og smilte, men så underlig fremmed: «Jovisst husker jeg vel han Sølve. Han var så stor og lys, sist jeg så ham, og solen danset, solen danset, den.» Da flyttet Berit seg og stilte seg slik at hun sto mellom ham og sengen: «Nei, nå vil nok bestemor sove», sa hun.
«Du får gå du, Sølve; vi skal nok rope på deg straks hun våkner – hun vil nok gjerne se deg.» Sølve gikk ut igjen, like stille som han hadde kommet. De var så underlige, alle sammen. Han forstod det ikke helt, men han følte med en gang at alt hadde blitt så tomt og trist, som om det aldri kunne bli bedre.
Riktig igjen! Han gikk og gjemte seg vel bort under et av burene. Da kjente han at han begynte å gråte, ganske stille. Der satt Sølve resten av dagen. Ingen hadde lagt merke til at han var borte, selv da han ikke kom inn til kveldsmat, for de i stuen trodde han var oppe på loftet, og de på loftet trodde han var i stuen. Sent om kvelden kom noen og ropte på ham. Han kom frem. Det var beskjed fra loftet om at bestemor nå var våken og ventet på ham. Han gikk stille opp igjen. Bestemor lå og så mot døren; som om hun ventet. Han så at hun smilte straks hun så ham. Nå var det liksom ikke så underlig lenger. Han gikk bort til sengen og sa ganske stille: «Er du veldig trøtt, bestemor?» Hun strøk maten nedover den vesle hånden hans og sa lavt og langsomt: «Nei, Sølve, nå skal du tro at bestemor får det så godt som hun aldri har hatt det før.Og» – hun strøk også bortover hånden til Berit Kjelle, som satt ved sengen – «jeg ville gjerne si deg at du ikke skal glemme at det er Berit Kjelle som har gjort meg glad i dag. Og» – hun rørte igjen forsiktig ved hånden hans – «nå skal du gå og legge deg til å sove. Følg ham du, Tore». Så tok hun litt fastere om hånden hans: «Velsigne deg», sa hun.
* Morgenen etter var det Berit Kjelle selv som vekket ham. Hun satte seg på sengekanten og strøk ham på pannen: «Ja, Sølve», sa hun langsomt. «Nå skal jeg hilse deg fra bestemor og si at fra nå av får du ta kontakt med meg som bestemor.» Det skjønte Sølve med en gang. Han sa ingenting. Gråt heller ikke. Men den lille hånden hans kom uvilkårlig frem fra skinnfellene og fikk forsiktig tak i hennes. Gravøl Det var ikke til å unngå at Peder Kværnhuset innvendig var litt gladere enn det som var passende ved en slik anledning, da han tidlig om morgenen fikk vite at Marit Solfeng var død ut på morgensiden, og iallfall mer glad enn det på noen måte gikk an å vise; men han var ikke den som gjorde noe upassende, Peder, og ved slike anledninger hadde han et ypperlig middel til å skjule seg; han tok bare på seg kjøkemesterminen. Da ble han sittende med fast sammenkneppede lepper, gikk forsiktigere og rankere med korte skritt, nikket og så seg rundt til alle lyttet før han begynte å tale, sikkert og rolig som den som visste alt, og ansiktet ble med ett verdig og mildt, som hos den som kjenner og ser overbærende på tingene, og kan være klar til mild alvor, men også til en liten passende spøk. Han hadde allerede minen på seg da han kom inn til det store føredugurdsbordet på Kjelle. Der satt de
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 37 / 85
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og» – hun strøk også bortover hånden til Berit Kjelle, som satt ved sengen – «jeg ville gjerne si deg at du ikke skal glemme at det er Berit Kjelle som har gjort meg glad i dag. Og» – hun rørte igjen forsiktig ved hånden hans – «nå skal du gå og legge deg til å sove. Følg ham du, Tore». Så tok hun litt fastere om hånden hans: «Velsigne deg», sa hun.
* Morgenen etter var det Berit Kjelle selv som vekket ham. Hun satte seg på sengekanten og strøk ham på pannen: «Ja, Sølve», sa hun langsomt. «Nå skal jeg hilse deg fra bestemor og si at fra nå av får du ta kontakt med meg som bestemor.» Det skjønte Sølve med en gang. Han sa ingenting. Gråt heller ikke. Men den lille hånden hans kom uvilkårlig frem fra skinnfellene og fikk forsiktig tak i hennes. Gravøl Det var ikke til å unngå at Peder Kværnhuset innvendig var litt gladere enn det som var passende ved en slik anledning, da han tidlig om morgenen fikk vite at Marit Solfeng var død ut på morgensiden, og iallfall mer glad enn det på noen måte gikk an å vise; men han var ikke den som gjorde noe upassende, Peder, og ved slike anledninger hadde han et ypperlig middel til å skjule seg; han tok bare på seg kjøkemesterminen. Da ble han sittende med fast sammenkneppede lepper, gikk forsiktigere og rankere med korte skritt, nikket og så seg rundt til alle lyttet før han begynte å tale, sikkert og rolig som den som visste alt, og ansiktet ble med ett verdig og mildt, som hos den som kjenner og ser overbærende på tingene, og kan være klar til mild alvor, men også til en liten passende spøk. Han hadde allerede minen på seg da han kom inn til det store føredugurdsbordet på Kjelle. Der satt dealle sammen, både husmennene, tjenestegutten og jentene og Ivar Kjelle selv, og det var mye stillere enn vanlig; de fleste hadde nettopp fått vite om dødsfallet. «Det gikk virkelig uventet fort med henne Marit», sa en av tjenestejentene og sukket. «Det kunne kanskje synes så», mente Peder, men han hadde allerede tenkt sine tanker straks han så henne den dagen oppe i Solfeng, og igår hadde han vist det helt sikkert. Han hadde, – ja, ikke spurt rett ut, for det nytter ikke – men han hadde fått vite det av gamledoktoren selv, da han skydset ham. Samtidig kom Sølve og Berit inn; hun hadde vært med ham oppe på kammerset for at han skulle få se bestemor. Han var så liten og fattigslig og kunne liksom ikke feste blikket på noe; øynene ville ned i gulvet, da han kjente at alle så på ham, og en av jentene sa ufrivillig: «Å, stakkars lille!» Det ble helt stille igjen. Så harket Peder seg.
Nå fikk det komme, det han satt og brente etter: «Ikke gråt, du Sølve, men syn deg som en kar. Nå skal du bare tenke på at vi skal hedre bestemor; vi skal holde stort gravøl etter henne.» Han så bort på Ivar Kjelle; han ville at han skulle høre at de ventet det, og han syntes han hadde fått til dette nesten like godt som det med gamledoktoren. Det var det han hadde brent så innmari etter å få til. vide, Peder Kværnhuset, om der skulle bli stort gravøl på Kjelle. Han visste nok at det skulle bli det, og at han i alle tilfeller skulle bli bjoer og kjøkemester, men det var en forskjell. Han syntes virkelig at Ivar Kjelle kunne gjøre det som det sømmet seg, for hun var nå liksom føderådskjærringen hans og hørte på en måte til ætten også; og det var noe helt annet å være kjøkemester i et stort gravøl, hvor de kom fra storgårdene. Og så var det én ting til, noe særlig, uvanlig, som han ventet på.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 38 / 85
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
alle sammen, både husmennene, tjenestegutten og jentene og Ivar Kjelle selv, og det var mye stillere enn vanlig; de fleste hadde nettopp fått vite om dødsfallet. «Det gikk virkelig uventet fort med henne Marit», sa en av tjenestejentene og sukket. «Det kunne kanskje synes så», mente Peder, men han hadde allerede tenkt sine tanker straks han så henne den dagen oppe i Solfeng, og igår hadde han vist det helt sikkert. Han hadde, – ja, ikke spurt rett ut, for det nytter ikke – men han hadde fått vite det av gamledoktoren selv, da han skydset ham. Samtidig kom Sølve og Berit inn; hun hadde vært med ham oppe på kammerset for at han skulle få se bestemor. Han var så liten og fattigslig og kunne liksom ikke feste blikket på noe; øynene ville ned i gulvet, da han kjente at alle så på ham, og en av jentene sa ufrivillig: «Å, stakkars lille!» Det ble helt stille igjen. Så harket Peder seg.
Nå fikk det komme, det han satt og brente etter: «Ikke gråt, du Sølve, men syn deg som en kar. Nå skal du bare tenke på at vi skal hedre bestemor; vi skal holde stort gravøl etter henne.» Han så bort på Ivar Kjelle; han ville at han skulle høre at de ventet det, og han syntes han hadde fått til dette nesten like godt som det med gamledoktoren. Det var det han hadde brent så innmari etter å få til. vide, Peder Kværnhuset, om der skulle bli stort gravøl på Kjelle. Han visste nok at det skulle bli det, og at han i alle tilfeller skulle bli bjoer og kjøkemester, men det var en forskjell. Han syntes virkelig at Ivar Kjelle kunne gjøre det som det sømmet seg, for hun var nå liksom føderådskjærringen hans og hørte på en måte til ætten også; og det var noe helt annet å være kjøkemester i et stort gravøl, hvor de kom fra storgårdene. Og så var det én ting til, noe særlig, uvanlig, som han ventet på.Han kom nok ikke til å bli bare bjoer og kjøkemester denne gangen. Skolemesteren var borte, visste han – skulle være borte i tre uker til –; så lenge kunne de ikke vente, og så var det ingen annen enn han til å synge ut liket, og det kunne han; han hadde kanskje like god tone som selve skolemesteren; og han hadde gjort det før, om det ikke nettopp hadde vært i noe stort gravøl eller på Kjelle. Og kanskje skulle han også holde tale; det hadde han nok aldri gjort før, men han kjente på seg at han kunne. Ja, han måtte ha greie på dette, snarest mulig. Det ble så urimelig mye å gjøre og tenke på, hvis det skulle bli stort gravøl. Da de andre karerne dro bort i jordene etter føredugurden, ble da også Peder igjen i tunet, ga seg noe å gjøre borte ved stalldøren. Han kunne ikke tenke på annet enn at Ivar Kjelle hadde noe å rådføre seg med ham om nå. Men han kom ikke.
Sølve hadde også kommet ut igjen og gikk bort mot Peder og ble stående og se på ham; han hadde fått slik interesse for Peder siden gårsdagen, og siden det han sa inne ved bordet. Peder la også mer merke til Sølve nå; han var en som hørte med til gravøllet. Der hadde han kanskje en han kunne sette opp mot Ivar Kjelle og få vite noe! Slike kunne plumpe ut med det de ville vite, så man ble nødt til å svare. Men før Peder fikk sagt noe, plumpet Sølve ut med noe han minst hadde ventet: «Var det til gravøllet etter bestemor du ba Skagamofolket i går?» Peder så seg hastig omkring. Han hadde sannelig ikke trodd gutten hadde hørt ham – han fikk forklare det så godt han kunne: «Hysj, gutt, ti stille med det, så skal jeg lære deg opp til kjøkemester.» Og så kom det i en helt annen tone: «Så du tenker altså på gravøllet, du Sølve? Ja, det er rimelig nok at du vil vite om det skal være et så stort gravøl at Skagamofolket skal bli bedt.
Og neimen om det er verdt at du går og grubler på det; når du likevel vil det, så skal jeg straks følge deg til Ivar Kjelle, så vi får vite det. Bare kom og bli med meg!»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 39 / 85
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han kom nok ikke til å bli bare bjoer og kjøkemester denne gangen. Skolemesteren var borte, visste han – skulle være borte i tre uker til –; så lenge kunne de ikke vente, og så var det ingen annen enn han til å synge ut liket, og det kunne han; han hadde kanskje like god tone som selve skolemesteren; og han hadde gjort det før, om det ikke nettopp hadde vært i noe stort gravøl eller på Kjelle. Og kanskje skulle han også holde tale; det hadde han nok aldri gjort før, men han kjente på seg at han kunne. Ja, han måtte ha greie på dette, snarest mulig. Det ble så urimelig mye å gjøre og tenke på, hvis det skulle bli stort gravøl. Da de andre karerne dro bort i jordene etter føredugurden, ble da også Peder igjen i tunet, ga seg noe å gjøre borte ved stalldøren. Han kunne ikke tenke på annet enn at Ivar Kjelle hadde noe å rådføre seg med ham om nå. Men han kom ikke.
Sølve hadde også kommet ut igjen og gikk bort mot Peder og ble stående og se på ham; han hadde fått slik interesse for Peder siden gårsdagen, og siden det han sa inne ved bordet. Peder la også mer merke til Sølve nå; han var en som hørte med til gravøllet. Der hadde han kanskje en han kunne sette opp mot Ivar Kjelle og få vite noe! Slike kunne plumpe ut med det de ville vite, så man ble nødt til å svare. Men før Peder fikk sagt noe, plumpet Sølve ut med noe han minst hadde ventet: «Var det til gravøllet etter bestemor du ba Skagamofolket i går?» Peder så seg hastig omkring. Han hadde sannelig ikke trodd gutten hadde hørt ham – han fikk forklare det så godt han kunne: «Hysj, gutt, ti stille med det, så skal jeg lære deg opp til kjøkemester.» Og så kom det i en helt annen tone: «Så du tenker altså på gravøllet, du Sølve? Ja, det er rimelig nok at du vil vite om det skal være et så stort gravøl at Skagamofolket skal bli bedt.
Og neimen om det er verdt at du går og grubler på det; når du likevel vil det, så skal jeg straks følge deg til Ivar Kjelle, så vi får vite det. Bare kom og bli med meg!»Sølve visste slett ikke at han hadde sagt noe slikt, men det måtte vel være sant når Peder sa det. Men enda mer forundret ble han underveis, da Peder sa: «Og så vil du lære å bli kjøkemester, sier du? Ja, det krever det sitt, kan du tro, men ellers tror jeg nok du kunne lære det.» Dette visste nå Sølve helt sikkert at han ikke hadde sagt; men sånne var de visst her nede i bygden; de la så mye i ens ord som man slett ikke hadde tenkt. De kom bort til Ivar Kjelle. Han stod og lente seg på armene utover svalgangen. Peder slo an en munter tone: «Her kommer jeg med en kar som endelig vil vite hvordan det skal være med gravøllet,» sa Peder. «Jeg slapp ham ikke før jeg måtte følge ham,» sa han. «Nei, det var da skikkelig galt at du skulle ha bryderi med slikt,» sa Ivar, «han kunne jo ha kommet selv.» «Han ville absolutt, og så tenkte jeg at jeg skulle få overtale ham idag. Han vil lære å bli kjøkemester, sier han.»
Sølve stod litt skamfull; dette hadde han virkelig aldri verken sagt eller tenkt. Han så opp på Ivar Kjelle, for å se hva han måtte mene om ham. Men det så slett ikke ut som han syntes det var noe bra av ham; han så snarere ut til å lure på noe i øyekroken da han så på Peder. De hadde nu også så mange miner her nedi bygden, som en ikke kunde bli klog på; en kunde aldrig rigtig vide om de mente hvad de sagde. Men det var kanske ikke så, for han hørtes ganske alvorlig ud, da han sa: «Ja, gravøllet hadde jeg nu tænkt at spørge dig om da, Peder. Det er du som bedst ved hvordan det høver sig.» «Ja, du ved, jeg har været med, så jeg skulde jo vide det», sa Peder. «Jeg hadde nu mest hug på å gjøre stort gravøl jeg», sa Ivar, «men det vet jeg jo at du ikke synes om.» «Synes ikke jeg?» sa Peder. «Nei, du tenker vel som så, at de kanskje vil synes i bygden at det er rart, og det kan du ha rett i.» «Rart? Rart?» sa Peder forarget.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 40 / 85
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Sølve visste slett ikke at han hadde sagt noe slikt, men det måtte vel være sant når Peder sa det. Men enda mer forundret ble han underveis, da Peder sa: «Og så vil du lære å bli kjøkemester, sier du? Ja, det krever det sitt, kan du tro, men ellers tror jeg nok du kunne lære det.» Dette visste nå Sølve helt sikkert at han ikke hadde sagt; men sånne var de visst her nede i bygden; de la så mye i ens ord som man slett ikke hadde tenkt. De kom bort til Ivar Kjelle. Han stod og lente seg på armene utover svalgangen. Peder slo an en munter tone: «Her kommer jeg med en kar som endelig vil vite hvordan det skal være med gravøllet,» sa Peder. «Jeg slapp ham ikke før jeg måtte følge ham,» sa han. «Nei, det var da skikkelig galt at du skulle ha bryderi med slikt,» sa Ivar, «han kunne jo ha kommet selv.» «Han ville absolutt, og så tenkte jeg at jeg skulle få overtale ham idag. Han vil lære å bli kjøkemester, sier han.»
Sølve stod litt skamfull; dette hadde han virkelig aldri verken sagt eller tenkt. Han så opp på Ivar Kjelle, for å se hva han måtte mene om ham. Men det så slett ikke ut som han syntes det var noe bra av ham; han så snarere ut til å lure på noe i øyekroken da han så på Peder. De hadde nu også så mange miner her nedi bygden, som en ikke kunde bli klog på; en kunde aldrig rigtig vide om de mente hvad de sagde. Men det var kanske ikke så, for han hørtes ganske alvorlig ud, da han sa: «Ja, gravøllet hadde jeg nu tænkt at spørge dig om da, Peder. Det er du som bedst ved hvordan det høver sig.» «Ja, du ved, jeg har været med, så jeg skulde jo vide det», sa Peder. «Jeg hadde nu mest hug på å gjøre stort gravøl jeg», sa Ivar, «men det vet jeg jo at du ikke synes om.» «Synes ikke jeg?» sa Peder. «Nei, du tenker vel som så, at de kanskje vil synes i bygden at det er rart, og det kan du ha rett i.» «Rart? Rart?» sa Peder forarget.«Hun var jo din føderådskjærring, vet jeg; og jeg har aldri hørt at noen her i bygden har gjort ringere gravøl etter føderådsfolkene enn etter sjølvefolkene! Og så hører jo Tore til ætten!» «Ja, det vet du; men så synes du vel ikke at du har stunder heller. Det ble jo deg det kom til å hvile på, det meste.» «Sligt får en ta seg stunder til», sa Peder; «det er ikke oftere det skjer.» «Du mener kanskje som jeg da, at vi skal gjøre stort gravøl likevel?» «Jeg mener vi ikke skal gjøre noe vi skammer oss over på Kjelle.» «Nei, dette var virkelig galt.» sa Ivar. «Og jeg som trodde du ikke var noe for store lag. Men nå får du like godt ta på deg hele greia da, så vet jeg at jeg får det gjort som det skal være.» Peder Kværnhuset ble stående og stirre. Dette var enda mer enn han hadde ventet. «Ja», sa han, «det skal jeg. Og nå skal det bli gravøl, som skal spørges. Jeg tenker vi gjør det like stort som etter han Åmund, faren din.»
«Ja», sa Ivar, og nå så han på Sølve. «Mindre kan vel heller ikke gjøre det. For vi må jo huske på at hun var bestemor til selve tunkallen på Kjelle.» Således ble det bestemt at det skulle være stort gravøl etter bestemor. * Det gikk på Kjelle som det alltid går på landet; det blir liksom ikke mer tid for de nærmeste til å sørge og grunne over det de har mistet. Det blir så mye annet som tar tankene; det skal lages til fest, og den skal arte seg mer som en minnefest til den dødes ære enn som egentlig sørgefest; alt som forsømmes, som ikke går etter skikk og bruk, blir til mindre ære for den døde, og derfor blir det så ufattelig mye å gjøre og passe på. Alt på en hel gård kommer i et annet gjenge, noe utover det hverdagslige; ja, det smitter videre over hele grøften, der hvor man kan vente å bli budt. og måtte begynne å tenke på sendingen.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 41 / 85
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Hun var jo din føderådskjærring, vet jeg; og jeg har aldri hørt at noen her i bygden har gjort ringere gravøl etter føderådsfolkene enn etter sjølvefolkene! Og så hører jo Tore til ætten!» «Ja, det vet du; men så synes du vel ikke at du har stunder heller. Det ble jo deg det kom til å hvile på, det meste.» «Sligt får en ta seg stunder til», sa Peder; «det er ikke oftere det skjer.» «Du mener kanskje som jeg da, at vi skal gjøre stort gravøl likevel?» «Jeg mener vi ikke skal gjøre noe vi skammer oss over på Kjelle.» «Nei, dette var virkelig galt.» sa Ivar. «Og jeg som trodde du ikke var noe for store lag. Men nå får du like godt ta på deg hele greia da, så vet jeg at jeg får det gjort som det skal være.» Peder Kværnhuset ble stående og stirre. Dette var enda mer enn han hadde ventet. «Ja», sa han, «det skal jeg. Og nå skal det bli gravøl, som skal spørges. Jeg tenker vi gjør det like stort som etter han Åmund, faren din.»
«Ja», sa Ivar, og nå så han på Sølve. «Mindre kan vel heller ikke gjøre det. For vi må jo huske på at hun var bestemor til selve tunkallen på Kjelle.» Således ble det bestemt at det skulle være stort gravøl etter bestemor. * Det gikk på Kjelle som det alltid går på landet; det blir liksom ikke mer tid for de nærmeste til å sørge og grunne over det de har mistet. Det blir så mye annet som tar tankene; det skal lages til fest, og den skal arte seg mer som en minnefest til den dødes ære enn som egentlig sørgefest; alt som forsømmes, som ikke går etter skikk og bruk, blir til mindre ære for den døde, og derfor blir det så ufattelig mye å gjøre og passe på. Alt på en hel gård kommer i et annet gjenge, noe utover det hverdagslige; ja, det smitter videre over hele grøften, der hvor man kan vente å bli budt. og måtte begynne å tenke på sendingen.Det varte heller ikke lenge ut på dagen før Sølve var over det verste; han følte seg mest i en slags helgestemning, samtidig som han hadde så mye å ta seg av. Ja, selv Tore, som hadde vært nedtrykt både på grunn av brannen og fordi Marit hadde vært syk, rettet seg også opp og ble mer livlig. Det fulgte med så mye som han måtte ta merke av, som kunne komme til å bety noe. Straks var det katten; den hadde kommet etter fra Solfeng dagen etter og hadde lagt seg ved fotenden i Marits seng, og der hadde den ligget, umulig å flytte. Men straks hun var død ville den ut, og da hadde han sett den løpe opp gjennom engen mot Skagamobrækkerne, slik at halen hang etter den; den gikk nok hjem til Solfeng. Å ja, kom Marit til å vise seg igjen noe sted, så ville det nok bli der, syntes katten. Og så var det så mye annet han måtte passe på ble gjort riktig; man kunne aldri være forsiktig nok med slikt.
Det skulle ligge en salmebok under Marits hodegjerde, og det måtte være en storstilt en; så var det å få tak i den. Og det skulle ligge en skilling på brystet hennes, men det skulle være en kobberskilling og en av de gamle – så var det å finne den. Så var det Peder Kværnhuset, som måtte rådføre seg med ham, både om det ene og det andre ved gravølet, og de passet liksom så godt sammen de to; de hadde sånn omtrent de samme meningene både om det som passet seg, og om hva de forskjellige merkene betydde. Da det led ut på dagen var han så virksom og snakkesalig som Sølve ikke kunne huske å ha sett ham. Og da steg han og Peder Kværnhuset side om side opp i bredkjærren med selve Rauen foran og kjørte ut av tungrinden. De måtte skynde seg til presten og få bestemor «slettet ut av kirkeboken». For et stort gravøl tar tid, og det visste de da begge, at en ikke skal begynne å stelle i stand til gravøl før den døde er «slettet ut av kirkeboken».
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 42 / 85
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det varte heller ikke lenge ut på dagen før Sølve var over det verste; han følte seg mest i en slags helgestemning, samtidig som han hadde så mye å ta seg av. Ja, selv Tore, som hadde vært nedtrykt både på grunn av brannen og fordi Marit hadde vært syk, rettet seg også opp og ble mer livlig. Det fulgte med så mye som han måtte ta merke av, som kunne komme til å bety noe. Straks var det katten; den hadde kommet etter fra Solfeng dagen etter og hadde lagt seg ved fotenden i Marits seng, og der hadde den ligget, umulig å flytte. Men straks hun var død ville den ut, og da hadde han sett den løpe opp gjennom engen mot Skagamobrækkerne, slik at halen hang etter den; den gikk nok hjem til Solfeng. Å ja, kom Marit til å vise seg igjen noe sted, så ville det nok bli der, syntes katten. Og så var det så mye annet han måtte passe på ble gjort riktig; man kunne aldri være forsiktig nok med slikt.
Det skulle ligge en salmebok under Marits hodegjerde, og det måtte være en storstilt en; så var det å få tak i den. Og det skulle ligge en skilling på brystet hennes, men det skulle være en kobberskilling og en av de gamle – så var det å finne den. Så var det Peder Kværnhuset, som måtte rådføre seg med ham, både om det ene og det andre ved gravølet, og de passet liksom så godt sammen de to; de hadde sånn omtrent de samme meningene både om det som passet seg, og om hva de forskjellige merkene betydde. Da det led ut på dagen var han så virksom og snakkesalig som Sølve ikke kunne huske å ha sett ham. Og da steg han og Peder Kværnhuset side om side opp i bredkjærren med selve Rauen foran og kjørte ut av tungrinden. De måtte skynde seg til presten og få bestemor «slettet ut av kirkeboken». For et stort gravøl tar tid, og det visste de da begge, at en ikke skal begynne å stelle i stand til gravøl før den døde er «slettet ut av kirkeboken».Og det ble ikke tid til å gruble senere heller; det ble en travel uke på Kjelle. Peder Kværnhuset ville ha et helt naut til slakt, og han ville ha brygget av en tønne malt og ikke så lite brennevin heller – han ville be hele grånden og dessuten de nærmeste av skyldfolket ute i nabobygden, folkene på Kruke, Snaghol og Loftsmo, slik som da Åmund ble lagt i jorden. Og så ble det brygget og bakt, kokt og stekt, vasket og skuret, og Peder Kværnhuset gikk rundt på gårdene i hele grånden og ba dem komme og ledsage Marit Rasmusdatter til hennes «grav og siste hvilested» og siden «ta tiltakke med hva husets leilighed kunde formå» på Kjelle. * Solen skinte varmt ned i tunet på Kjelle. Luften stod og dirret mellom de brune husene, og det kjentes en sterk duft som fra skog. Det var spikret granbusker både på tungrinden og på svalstolpene, og hele veien imellom var det strødd med frisk granbar.
Inne i sommerstuen var gulvet hvitkalket og strødd med ener. Det store langbordet var dekket med hvit duk og mye mat, store smørøskjer og brede brødbåter – man kunne se at det ikke var for ingenting at madklokken sa «smør og kaku» på Kjelle. Rett ved døren stod et lite skjænkebord med to glass, en brennevinskaraffel og biteti. Fra vinduet kom et matt og gult sollys inn over bordet, dempet av de gamle grønne rutene. Døren stod oppe på vid vegg, og derfra flommet det uhindret inn over det hvitkalkede gulvet, og der midt i solstrålen, rett utenfor døren, stod Peder Kværnhuset for å ta imot gjestene. Sølve stod ute i svalen og så nedover tunet; derfra kunne han se helt gjennom sprinklerne i tungrinden. Nå begynte de å komme. De kom i en flokk for seg fra hver gård, passet på å ikke komme sammen eller samtidig, men med passende mellomrom, slik at det ble tid til å ta imot dem.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 43 / 85
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og det ble ikke tid til å gruble senere heller; det ble en travel uke på Kjelle. Peder Kværnhuset ville ha et helt naut til slakt, og han ville ha brygget av en tønne malt og ikke så lite brennevin heller – han ville be hele grånden og dessuten de nærmeste av skyldfolket ute i nabobygden, folkene på Kruke, Snaghol og Loftsmo, slik som da Åmund ble lagt i jorden. Og så ble det brygget og bakt, kokt og stekt, vasket og skuret, og Peder Kværnhuset gikk rundt på gårdene i hele grånden og ba dem komme og ledsage Marit Rasmusdatter til hennes «grav og siste hvilested» og siden «ta tiltakke med hva husets leilighed kunde formå» på Kjelle. * Solen skinte varmt ned i tunet på Kjelle. Luften stod og dirret mellom de brune husene, og det kjentes en sterk duft som fra skog. Det var spikret granbusker både på tungrinden og på svalstolpene, og hele veien imellom var det strødd med frisk granbar.
Inne i sommerstuen var gulvet hvitkalket og strødd med ener. Det store langbordet var dekket med hvit duk og mye mat, store smørøskjer og brede brødbåter – man kunne se at det ikke var for ingenting at madklokken sa «smør og kaku» på Kjelle. Rett ved døren stod et lite skjænkebord med to glass, en brennevinskaraffel og biteti. Fra vinduet kom et matt og gult sollys inn over bordet, dempet av de gamle grønne rutene. Døren stod oppe på vid vegg, og derfra flommet det uhindret inn over det hvitkalkede gulvet, og der midt i solstrålen, rett utenfor døren, stod Peder Kværnhuset for å ta imot gjestene. Sølve stod ute i svalen og så nedover tunet; derfra kunne han se helt gjennom sprinklerne i tungrinden. Nå begynte de å komme. De kom i en flokk for seg fra hver gård, passet på å ikke komme sammen eller samtidig, men med passende mellomrom, slik at det ble tid til å ta imot dem.Kvinnfolkene var svartkledde og i hvitt skaut; de gamle kjerringene fra storgårdene hadde strimmelluer, silkeluer med hvit, pibet krus foran rundt ansiktet; karerne var i helgeklær. De gikk så uendelig langsomt. Ved tungrinden ble det en stans; en som bare hadde vært med å bære sendingen, snudde og gikk sin vei. Så åpnet de tungrinden, langsomt og stille, og kom opp over tunet; hvert følge hadde en stor, flat kurv med hvitt klede over, sendingen, og en stor, prangende, malt grøtspand. Nede i tunet møtte de reikjærringene – det var litt eldre jenter fra bygden som uttrykkelig var bedt til det; det var en ære. De kom for å ta imot sendingene; det var de som skulle stå for bevertningen. De tok imot og takket, og sa at dette var nå rett og slett for mye, og fikk til svar at det slett ikke var det; det var bare noe småtteri. Så ble de bedt om å være så vennlige å gå inn.
Det tok tid å komme opp trappen og inn i svalen, men der stod Peder Kværnhuset; han ønsket dem velkommen og ba dem være så vennlige å komme og få skjenket. De skulle egentlig ikke ha noe, men etter at han hadde overtalt dem en stund, nippet de endelig til glasset og ville så sette det fra seg. Men det fikk de ikke; Peder Kværnhuset visste hva som måtte til. Så gikk de bort og satte seg på benkene eller ble stående i hjørnene, så avsides som de kunne komme. Det tok lang tid – sikkert en times tid – før de alle var kommet. Det skulle spises dugurd. før de dro til kirken, og nå kom det hvor det knep for reikjærringene. Bordet var nok dekket, men nå skulle grøtspandene stilles frem. Og det var ikke lett, så de ikke fornærmet grøten til noen; det var plassen det kom an på.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 44 / 85
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Kvinnfolkene var svartkledde og i hvitt skaut; de gamle kjerringene fra storgårdene hadde strimmelluer, silkeluer med hvit, pibet krus foran rundt ansiktet; karerne var i helgeklær. De gikk så uendelig langsomt. Ved tungrinden ble det en stans; en som bare hadde vært med å bære sendingen, snudde og gikk sin vei. Så åpnet de tungrinden, langsomt og stille, og kom opp over tunet; hvert følge hadde en stor, flat kurv med hvitt klede over, sendingen, og en stor, prangende, malt grøtspand. Nede i tunet møtte de reikjærringene – det var litt eldre jenter fra bygden som uttrykkelig var bedt til det; det var en ære. De kom for å ta imot sendingene; det var de som skulle stå for bevertningen. De tok imot og takket, og sa at dette var nå rett og slett for mye, og fikk til svar at det slett ikke var det; det var bare noe småtteri. Så ble de bedt om å være så vennlige å gå inn.
Det tok tid å komme opp trappen og inn i svalen, men der stod Peder Kværnhuset; han ønsket dem velkommen og ba dem være så vennlige å komme og få skjenket. De skulle egentlig ikke ha noe, men etter at han hadde overtalt dem en stund, nippet de endelig til glasset og ville så sette det fra seg. Men det fikk de ikke; Peder Kværnhuset visste hva som måtte til. Så gikk de bort og satte seg på benkene eller ble stående i hjørnene, så avsides som de kunne komme. Det tok lang tid – sikkert en times tid – før de alle var kommet. Det skulle spises dugurd. før de dro til kirken, og nå kom det hvor det knep for reikjærringene. Bordet var nok dekket, men nå skulle grøtspandene stilles frem. Og det var ikke lett, så de ikke fornærmet grøten til noen; det var plassen det kom an på.Det kunne endda gå an nedover bordet, der var det ikke så nøye, og spandene pleide de å flytte om hverandre mens de spiste, så alle skulle få smake alles grøt, men å komme øverst fra først av var en stor utmerkelse. Nå var det selvsagt at spandene fra Bø og Skagamo skulle stå øverst, men hvilken skulle komme først. Hadde de endda husket hvordan det var i Åmunds gravøl, så kunne de gjort omvendt nå; men det var så lenge siden at ingen husket det, kanskje bortsett fra Bøkjærringen og Skagamokjærringen selv, men dem gikk det ikke an å spørre. Til slutt våget en av reikjærringene å sette Bø-spanden øverst – Bø var nå enda større gård enn Skagamo. Da reiste Bøkjærringen seg, gikk bort til bordet og byttet spandene. «Nei, jammen skal Skagamogrøten stå foran min lel», sa hun, «det vet jeg den fortjener» – nå hadde hun liksom fått æren tilbake.
Da hvisket kvinnfolkene litt sammen langs benkene – dette syntes de var mesterlig gjort av Bøkjærringen. Peder Kværnhuset trådte frem på gulvet og sa: «Ja, så får dere vær så god og sette dere bortover og få spise» – han var så fin,
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 2-solve-solfeng-del-2
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 2
# book_page: 45 / 85
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det kunne endda gå an nedover bordet, der var det ikke så nøye, og spandene pleide de å flytte om hverandre mens de spiste, så alle skulle få smake alles grøt, men å komme øverst fra først av var en stor utmerkelse. Nå var det selvsagt at spandene fra Bø og Skagamo skulle stå øverst, men hvilken skulle komme først. Hadde de endda husket hvordan det var i Åmunds gravøl, så kunne de gjort omvendt nå; men det var så lenge siden at ingen husket det, kanskje bortsett fra Bøkjærringen og Skagamokjærringen selv, men dem gikk det ikke an å spørre. Til slutt våget en av reikjærringene å sette Bø-spanden øverst – Bø var nå enda større gård enn Skagamo. Da reiste Bøkjærringen seg, gikk bort til bordet og byttet spandene. «Nei, jammen skal Skagamogrøten stå foran min lel», sa hun, «det vet jeg den fortjener» – nå hadde hun liksom fått æren tilbake.
Da hvisket kvinnfolkene litt sammen langs benkene – dette syntes de var mesterlig gjort av Bøkjærringen. Peder Kværnhuset trådte frem på gulvet og sa: «Ja, så får dere vær så god og sette dere bortover og få spise» – han var så fin,Sølve Solfeng – del 3
at han ikke sa mad idag. Der måtte igjen megen nøden til, ingen vilde gå først. Men nu tog Skagamokjærringen sin mon igjen, Bøkjærringen skulde sidde øverst. Da de hadde satt seg ble det ganske stille, og Peder Kværnhuset leste bordbøn der han stod. De fleste måtte reise seg da de begynte å lange til grøten; spannene stod i rekke midt på gulvet. Alt i ett gikk reikjærringene rundt og flyttet på spannene, så alle skulle få smake på alle, og Peder gikk langs bordet med sine to glass i hånden og skjenket. Han skjenket i ett mens det andre ble drukket, derfor kunne han bruke to. Det ble nesten ikke snakket ved bordet, og det tok ikke så lang tid. Litt etter litt la de ned skjeene, den siste raskere enn de andre, da han så at han holdt på alene. «Ja, er dere forsynte, så skal vi takke Gud for maten. Velbekomme!» Det var igjen Peder Kværnhuset som var på ferde. De reiste seg.
Bordet ble fort tatt av bordet, og det lille skjenkebordet ble flyttet ut. Fire lange karer gikk bort til døren, der ble de stående. To krakker ble satt midt på gulvet. Da gikk de langsomt ut. Litt etter kom de inn med kisten, satte den på krakkene og løftet av lokket. Der lå bestemor, helt kledd i hvitt! Det var ganske stille. Bare en og annen av kvinnene hvisket. «Så pen!» «Akurat som en skulle se henne.» hende!» Imidlertid hadde Peder Kværnhuset fått brillene på – de satt så besynderlig langt ute på nesen – og salmeboken i hånden. Nå var det han som skulle gjøre det han aldri hadde gjort før. Han trådte hen til enden av kisten med tommelfingeren inne i salmeboken. Han harket seg. Alle så på ham. Så begynte han: «Ungdommen er ikke alderdommen lik –» han ble så underlig, det var som om han ikke kjente igjen sin egen stemme – «Vi springer ut likt som en knopp og faller om likt som et morkent tre.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 46 / 85
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
at han ikke sa mad idag. Der måtte igjen megen nøden til, ingen vilde gå først. Men nu tog Skagamokjærringen sin mon igjen, Bøkjærringen skulde sidde øverst. Da de hadde satt seg ble det ganske stille, og Peder Kværnhuset leste bordbøn der han stod. De fleste måtte reise seg da de begynte å lange til grøten; spannene stod i rekke midt på gulvet. Alt i ett gikk reikjærringene rundt og flyttet på spannene, så alle skulle få smake på alle, og Peder gikk langs bordet med sine to glass i hånden og skjenket. Han skjenket i ett mens det andre ble drukket, derfor kunne han bruke to. Det ble nesten ikke snakket ved bordet, og det tok ikke så lang tid. Litt etter litt la de ned skjeene, den siste raskere enn de andre, da han så at han holdt på alene. «Ja, er dere forsynte, så skal vi takke Gud for maten. Velbekomme!» Det var igjen Peder Kværnhuset som var på ferde. De reiste seg.
Bordet ble fort tatt av bordet, og det lille skjenkebordet ble flyttet ut. Fire lange karer gikk bort til døren, der ble de stående. To krakker ble satt midt på gulvet. Da gikk de langsomt ut. Litt etter kom de inn med kisten, satte den på krakkene og løftet av lokket. Der lå bestemor, helt kledd i hvitt! Det var ganske stille. Bare en og annen av kvinnene hvisket. «Så pen!» «Akurat som en skulle se henne.» hende!» Imidlertid hadde Peder Kværnhuset fått brillene på – de satt så besynderlig langt ute på nesen – og salmeboken i hånden. Nå var det han som skulle gjøre det han aldri hadde gjort før. Han trådte hen til enden av kisten med tommelfingeren inne i salmeboken. Han harket seg. Alle så på ham. Så begynte han: «Ungdommen er ikke alderdommen lik –» han ble så underlig, det var som om han ikke kjente igjen sin egen stemme – «Vi springer ut likt som en knopp og faller om likt som et morkent tre.Og – og –» – han hadde tenkt ut mye mer, men det var som om han ikke klarte å komme på det – han fikk ta sluttningen: «– og du Marit Rasmusdatter har med ære fullført dette løpet, og derfor vil vi nå synge deg ut av dette huset og til din grav og siste hvilested.» Han rettet på brillene, løftet salmeboken og begynte å synge. Under verset la de lokket på kisten og skrudde det fast. Sølve syntes det var så underlig akkurat da, da han ikke så bestemors ansikt, da hun liksom ikke skulle være med lenger, og han kjente igjen klumpen i halsen; men han kom til å huske det som Berit Kjelle hadde sagt til ham tidlig i dag, at når han ikke visste hva han skulle gjøre eller si, så skulle han gjøre som de andre. Han så seg rundt. omkring, ingen gråt, han tvang seg. Da verset var ferdig, sa Peder: «Og nå ville vi lese en Fadervår.»
Han begynte; men om det nå var fordi han hadde mistet talen eller noe annet, kunne han ikke begripe det – da han kom midt inn i det, mistet han helt grepet. Det gikk fortere enn et blunk gjennom hodet hans at dette likevel ikke var mulig, at de skulle tro at han ikke kunne Fadervår. Han stoppet plutselig, så skjevt rundt seg over brillene og sa fort: «Ja, det er ikke verdt at jeg leser mer av det; dere kan det før – det blir rett og slett for sent for oss.» Han gikk fort og stilte seg foran kisten, begynte å synge igjen. Kisten ble løftet, og så gikk han foran og sang den ut av huset. Verset varte lenge etter at den var satt på sleden – han sang ikke fort, Peder Kværnhuset. Så satte toget seg i bevegelse, langsomt, til takten av et nytt vers av Peder; han skulle også synge henne ut av tungrinden.
Først kjørte bestefar og Ivar Kjelle i bredkjærre, så kom Peder som gikk og sang, så en slede med kisten og Rauen foran, så en annen bredkjærre med Sølve og Berit Kjelle – det var første gang han kjørte storkar i bredkjærre, og så alle de andre. De som skulle være hjemme sto på trappen og telte hestene, og syntes
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 47 / 85
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og – og –» – han hadde tenkt ut mye mer, men det var som om han ikke klarte å komme på det – han fikk ta sluttningen: «– og du Marit Rasmusdatter har med ære fullført dette løpet, og derfor vil vi nå synge deg ut av dette huset og til din grav og siste hvilested.» Han rettet på brillene, løftet salmeboken og begynte å synge. Under verset la de lokket på kisten og skrudde det fast. Sølve syntes det var så underlig akkurat da, da han ikke så bestemors ansikt, da hun liksom ikke skulle være med lenger, og han kjente igjen klumpen i halsen; men han kom til å huske det som Berit Kjelle hadde sagt til ham tidlig i dag, at når han ikke visste hva han skulle gjøre eller si, så skulle han gjøre som de andre. Han så seg rundt. omkring, ingen gråt, han tvang seg. Da verset var ferdig, sa Peder: «Og nå ville vi lese en Fadervår.»
Han begynte; men om det nå var fordi han hadde mistet talen eller noe annet, kunne han ikke begripe det – da han kom midt inn i det, mistet han helt grepet. Det gikk fortere enn et blunk gjennom hodet hans at dette likevel ikke var mulig, at de skulle tro at han ikke kunne Fadervår. Han stoppet plutselig, så skjevt rundt seg over brillene og sa fort: «Ja, det er ikke verdt at jeg leser mer av det; dere kan det før – det blir rett og slett for sent for oss.» Han gikk fort og stilte seg foran kisten, begynte å synge igjen. Kisten ble løftet, og så gikk han foran og sang den ut av huset. Verset varte lenge etter at den var satt på sleden – han sang ikke fort, Peder Kværnhuset. Så satte toget seg i bevegelse, langsomt, til takten av et nytt vers av Peder; han skulle også synge henne ut av tungrinden.
Først kjørte bestefar og Ivar Kjelle i bredkjærre, så kom Peder som gikk og sang, så en slede med kisten og Rauen foran, så en annen bredkjærre med Sølve og Berit Kjelle – det var første gang han kjørte storkar i bredkjærre, og så alle de andre. De som skulle være hjemme sto på trappen og telte hestene, og syntesDet var et stort gravøl. Sølve passet vel på idet samme Rauen gikk gjennom tungrinden; om den så seg tilbake, skulle det bety at noen flere var feige på Kjelle. Bestefar hadde bedt ham gjøre det, fordi han selv var foran og ikke kunne. Men Rauen gjorde det ikke. Det gikk langsomt fremover veien; på fremveien kjører man kun i skritt. For hver gang de kom forbi et sted hvor det bodde folk, steg Peder, som ellers satt hos kjørekaren på kisten, av og stemte i et vers. Endelig var de ved kirkeporten, og klokkerne begynte å ringe. Sølve tok seg i å tenke på hva de sa, men kunne ikke få noe ut av det. Peder stilte seg igjen foran kisten; den ble løftet, og han stemte i et nytt vers. Det varte lenge etter at de hadde kommet bort til graven, så de ble stående og holde kisten, og presten, som var der, så vist på ham. Kisten ble senket ned. Presten holdt en liten tale, og så kastet de graven over bestemor.
Hjemover gikk det fortere, men nå måtte Sølve sitte bakpå et annet sted; presten skulle ha plass i bredkjærren, han skulle være med til middag på Kjelle. Hjemme ble de ønsket velkommen hjem fra kirken, og straks bedt til bords – reikjærringene blir aldri med til kirken, men blir hjemme og steller i stand. I begynnelsen var det også nå en del nøden, men det gikk fortere; de visste jo sine pladser, og det kunne ikke være tvil om hvem som skulle sitte øverst; det skulle være presten. Og de spiste og drakk, og etter hvert som Peder Kværnhuset fylte ølkrusene, ble det mer snakk og dempet munterhet. Og de gikk fra bordet, og de spiste og drakk til kvelden igjen. Og hele tiden gikk presten rundt iblant dem og var så vennlig og hyggelig; han sa til Peder Kværnhuset at det visst hadde gått tapt en stor klokker i ham; han hadde hørt ved graven at han hadde en så sterk og langvarig stemme. Det var et ord som ble husket.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 48 / 85
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var et stort gravøl. Sølve passet vel på idet samme Rauen gikk gjennom tungrinden; om den så seg tilbake, skulle det bety at noen flere var feige på Kjelle. Bestefar hadde bedt ham gjøre det, fordi han selv var foran og ikke kunne. Men Rauen gjorde det ikke. Det gikk langsomt fremover veien; på fremveien kjører man kun i skritt. For hver gang de kom forbi et sted hvor det bodde folk, steg Peder, som ellers satt hos kjørekaren på kisten, av og stemte i et vers. Endelig var de ved kirkeporten, og klokkerne begynte å ringe. Sølve tok seg i å tenke på hva de sa, men kunne ikke få noe ut av det. Peder stilte seg igjen foran kisten; den ble løftet, og han stemte i et nytt vers. Det varte lenge etter at de hadde kommet bort til graven, så de ble stående og holde kisten, og presten, som var der, så vist på ham. Kisten ble senket ned. Presten holdt en liten tale, og så kastet de graven over bestemor.
Hjemover gikk det fortere, men nå måtte Sølve sitte bakpå et annet sted; presten skulle ha plass i bredkjærren, han skulle være med til middag på Kjelle. Hjemme ble de ønsket velkommen hjem fra kirken, og straks bedt til bords – reikjærringene blir aldri med til kirken, men blir hjemme og steller i stand. I begynnelsen var det også nå en del nøden, men det gikk fortere; de visste jo sine pladser, og det kunne ikke være tvil om hvem som skulle sitte øverst; det skulle være presten. Og de spiste og drakk, og etter hvert som Peder Kværnhuset fylte ølkrusene, ble det mer snakk og dempet munterhet. Og de gikk fra bordet, og de spiste og drakk til kvelden igjen. Og hele tiden gikk presten rundt iblant dem og var så vennlig og hyggelig; han sa til Peder Kværnhuset at det visst hadde gått tapt en stor klokker i ham; han hadde hørt ved graven at han hadde en så sterk og langvarig stemme. Det var et ord som ble husket.Og da han kom til Sølve og spurte hvem han var, ble det også sagt et ord som ble husket. Sølve svarte først, slik han hadde lært: «Jeg heter Sølve, og det var bestemoren min som ble lagt i jorden i dag.» Men så husket han at han skulle si som de andre sa, og la til: «Og jeg er tunkallen på Kjelle.» De drakk gravøl i tre dager på Kjelle. Og alle kunne ikke rose nok hvor hyggelig og trivelig gravølet var. Peder Kværnhuset var fornøyd med seg selv. Han fikk visst aldri vite at det siden i bygden har vært et ordtak når det er noe man ikke kan komme på: «Det er ikke verdt at jeg leser mer av det; dere kan det bedre, sa Per Kværnhuset, kom ut av fadervor.» Kvindfolkball og nautsvein Det
Det er en søndag ettermiddag ute på sommeren. Solen er på vei ned og sender et rødt, varmt lys over dalen og tunet. Luften er fylt av den søte duften fra kløveren og engplantene nede på jordene, blandet med en fin, krydret duft av bjørkeløv og hassel, og av og til, ved en ganske svak vind, kommer det en enda finere og skarpere duft, som for et øyeblikk overvinner dem alle: duften av timian og konglyng oppe fra bråkkene og fra ura under Skagamohammeren; det er der de holder til, disse mest solkjære og varmekjære plantene. Mellom de tette husene på Kjelle høres en skarp, skurende, hvesende lyd i stigende og synkende bølger; den forsterkes av ekkoet fra de mange veggene, og den skjærer bokstavelig talt i tennene og gjør vondt i ørene. Men det er en hyggelig lyd likevel, en som hører sommeren til.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 49 / 85
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og da han kom til Sølve og spurte hvem han var, ble det også sagt et ord som ble husket. Sølve svarte først, slik han hadde lært: «Jeg heter Sølve, og det var bestemoren min som ble lagt i jorden i dag.» Men så husket han at han skulle si som de andre sa, og la til: «Og jeg er tunkallen på Kjelle.» De drakk gravøl i tre dager på Kjelle. Og alle kunne ikke rose nok hvor hyggelig og trivelig gravølet var. Peder Kværnhuset var fornøyd med seg selv. Han fikk visst aldri vite at det siden i bygden har vært et ordtak når det er noe man ikke kan komme på: «Det er ikke verdt at jeg leser mer av det; dere kan det bedre, sa Per Kværnhuset, kom ut av fadervor.» Kvindfolkball og nautsvein Det
Det er en søndag ettermiddag ute på sommeren. Solen er på vei ned og sender et rødt, varmt lys over dalen og tunet. Luften er fylt av den søte duften fra kløveren og engplantene nede på jordene, blandet med en fin, krydret duft av bjørkeløv og hassel, og av og til, ved en ganske svak vind, kommer det en enda finere og skarpere duft, som for et øyeblikk overvinner dem alle: duften av timian og konglyng oppe fra bråkkene og fra ura under Skagamohammeren; det er der de holder til, disse mest solkjære og varmekjære plantene. Mellom de tette husene på Kjelle høres en skarp, skurende, hvesende lyd i stigende og synkende bølger; den forsterkes av ekkoet fra de mange veggene, og den skjærer bokstavelig talt i tennene og gjør vondt i ørene. Men det er en hyggelig lyd likevel, en som hører sommeren til.Det er karerne som holder på å slipe opp de nye ljåene sine; det har gått bud rundt til husmennene om at i morgen skal de sette i gang med slåtten. Og så har de kommet ned – de har nok slipesteiner hjemme, men de er for små, duger ikke til å slipe opp nye ljåer. Det gir en annen lyd når man sliper ljåer enn når man sliper øks eller kniv, og det følger liksom noe forskjellig med dem; med kniven følger høsten, det glitrer i issvul, det dufter av slakting og julemat; med øksen følger vinteren, man hører de raske, fine lydene av hugg, fjernt. borte fra, ser en snøen virvle ned fra høye graner over bøyde rygger og nakker, kjenner suset og duften av stor skog; men med ljåen følger sommerstemningen; en ser nesten de blålige blinkene fra eggen når den skjærer gjennom engen, hører den underlige sjogen av gresset når det faller, og kjenner en duft som av nyslått høy; en må stanse og lytte og gå nærmere.
De store slipestenskrakkene på Kjelle sto nedenfor den ene burveggen, den med matklokken på taket, og deromkring var alle som var på gården, samlet. Der var fem husmenn, tjenestegutten og en leiekar som skulle være der i slåttonna, Ivar Kjelle selv og Tore og Sølve. De var alle i hvite skjorteermer, og de som ikke holdt på å slipe, hang på slipestenskrakkene eller satt på bolken under buret. Der sto også tre jenter og Berit Kjelle selv; de tok seg ut river, som sto i rad og rekke langs burveggen, – Tore hadde hatt arbeid i fjorten dager med å tinde og stelle dem, – og hver skulle ha sin; det gjaldt å få den som var lettest og sterkest og passelig romtindet. Berit Kjelles egen rive sto der også finbygget og slank.
De tok på seg rakehanskene, halvhansker med skinn inni håndflaten for at skaftet skulle gli lett, og prøvde rivene i lange drag bortover tunet, hvordan de falt i hånden og hvordan de lå til marken, og om den ga den riktige, rappe
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 50 / 85
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det er karerne som holder på å slipe opp de nye ljåene sine; det har gått bud rundt til husmennene om at i morgen skal de sette i gang med slåtten. Og så har de kommet ned – de har nok slipesteiner hjemme, men de er for små, duger ikke til å slipe opp nye ljåer. Det gir en annen lyd når man sliper ljåer enn når man sliper øks eller kniv, og det følger liksom noe forskjellig med dem; med kniven følger høsten, det glitrer i issvul, det dufter av slakting og julemat; med øksen følger vinteren, man hører de raske, fine lydene av hugg, fjernt. borte fra, ser en snøen virvle ned fra høye graner over bøyde rygger og nakker, kjenner suset og duften av stor skog; men med ljåen følger sommerstemningen; en ser nesten de blålige blinkene fra eggen når den skjærer gjennom engen, hører den underlige sjogen av gresset når det faller, og kjenner en duft som av nyslått høy; en må stanse og lytte og gå nærmere.
De store slipestenskrakkene på Kjelle sto nedenfor den ene burveggen, den med matklokken på taket, og deromkring var alle som var på gården, samlet. Der var fem husmenn, tjenestegutten og en leiekar som skulle være der i slåttonna, Ivar Kjelle selv og Tore og Sølve. De var alle i hvite skjorteermer, og de som ikke holdt på å slipe, hang på slipestenskrakkene eller satt på bolken under buret. Der sto også tre jenter og Berit Kjelle selv; de tok seg ut river, som sto i rad og rekke langs burveggen, – Tore hadde hatt arbeid i fjorten dager med å tinde og stelle dem, – og hver skulle ha sin; det gjaldt å få den som var lettest og sterkest og passelig romtindet. Berit Kjelles egen rive sto der også finbygget og slank.
De tok på seg rakehanskene, halvhansker med skinn inni håndflaten for at skaftet skulle gli lett, og prøvde rivene i lange drag bortover tunet, hvordan de falt i hånden og hvordan de lå til marken, og om den ga den riktige, rappeSjogs når de trakk dem til seg og ikke skranglet i tinderne. De måtte også prøve Berits. Men den lå merkelig godt i hånden, og skaftet var så glatt at det glapp, så man nesten ikke kjente det. Den som kunne ha en slik! Men den var nå ikke noe stor å ta i med; de ville nok brekke skaftet den første dagen; den var der mest for syns skyld; sjølkjærringen brukte den bare en og annen liten stund i høiingen, når det bare var finraking, og ikke gikk farlig på raka. Og de så langt utover, fjernt, og tenkte vel på om de engang skulle bli sjølkjærringer og ha den fineste raka. Karerne drev med å slipe og se på og vurdere og sammenligne de nye ljåene. Man kan aldri få ljåene gode nok! De hadde fått dem fra mange steder, fra forskjellige kanter, og hadde forskjellig tro på dem og forskjelligt håp til dem.
Ivar selv hadde nå ljåen fra forrige år, som hadde bestått prøven; han hadde bare en ny, egentlig en ljåunge, som han hadde skaffet seg bare for moro skyld; han hadde kjøpt den av en nautkar fra vest for bygderne, som hadde vært der og kjøpt fe i vår. Den var liten og så smal at det ikke kunne være noe å ha i hendene og gå skår med, men han kunne jo prøve den borti steinurene og ulendet. De hadde rykte på seg for å være
Gode smeder der borte, særlig i egredskap og naudende fin skap måtte en si det var på den om den var liden; den skulde ta finntåtten, om der ikke fandtes ljådugg, hadde karen sagt; men det var nu vel ikke rimelig og han satte ikke større lid til den. Peder Kværnhuset hadde fått sin av en omstreifer – det var kar som kunne snakke for seg, gut, og så svart både i hår og i ansikt at det virkelig gløste inn i øynene på ham; han hadde selv laget den, og han herdet den i smedjen på Bø mens Peder selv så på, både i sildelake og i nordrindende vann – men så vet du den var dyr også, la Peder til; jeg måtte gi en mark ull og et sauskind for den. Han Rasmus Raskebakken, den av husmændene som egentlig var slåtkaren, og alltid fikk ljåen til å bite, han hadde nå bare kjøpt sin på markedet i vinter i en skrapbutikk, så det var ikke ventelig at det var noe ved den, mente han, men en måtte gnage med det en hadde.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 51 / 85
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Sjogs når de trakk dem til seg og ikke skranglet i tinderne. De måtte også prøve Berits. Men den lå merkelig godt i hånden, og skaftet var så glatt at det glapp, så man nesten ikke kjente det. Den som kunne ha en slik! Men den var nå ikke noe stor å ta i med; de ville nok brekke skaftet den første dagen; den var der mest for syns skyld; sjølkjærringen brukte den bare en og annen liten stund i høiingen, når det bare var finraking, og ikke gikk farlig på raka. Og de så langt utover, fjernt, og tenkte vel på om de engang skulle bli sjølkjærringer og ha den fineste raka. Karerne drev med å slipe og se på og vurdere og sammenligne de nye ljåene. Man kan aldri få ljåene gode nok! De hadde fått dem fra mange steder, fra forskjellige kanter, og hadde forskjellig tro på dem og forskjelligt håp til dem.
Ivar selv hadde nå ljåen fra forrige år, som hadde bestått prøven; han hadde bare en ny, egentlig en ljåunge, som han hadde skaffet seg bare for moro skyld; han hadde kjøpt den av en nautkar fra vest for bygderne, som hadde vært der og kjøpt fe i vår. Den var liten og så smal at det ikke kunne være noe å ha i hendene og gå skår med, men han kunne jo prøve den borti steinurene og ulendet. De hadde rykte på seg for å være
Gode smeder der borte, særlig i egredskap og naudende fin skap måtte en si det var på den om den var liden; den skulde ta finntåtten, om der ikke fandtes ljådugg, hadde karen sagt; men det var nu vel ikke rimelig og han satte ikke større lid til den. Peder Kværnhuset hadde fått sin av en omstreifer – det var kar som kunne snakke for seg, gut, og så svart både i hår og i ansikt at det virkelig gløste inn i øynene på ham; han hadde selv laget den, og han herdet den i smedjen på Bø mens Peder selv så på, både i sildelake og i nordrindende vann – men så vet du den var dyr også, la Peder til; jeg måtte gi en mark ull og et sauskind for den. Han Rasmus Raskebakken, den av husmændene som egentlig var slåtkaren, og alltid fikk ljåen til å bite, han hadde nå bare kjøpt sin på markedet i vinter i en skrapbutikk, så det var ikke ventelig at det var noe ved den, mente han, men en måtte gnage med det en hadde.Alle hadde de noe å berette om hvor de hadde fått dem fra, og hva de tenkte om dem. Det var formelig spending, når en ny skulle prøves. Først ble det slipt bare på et lite stykke midt i skårbogen; det er skårbogen det kommer an på. Så kom tollekniven ut av sliren, og tolleknivbakken ble satt på. mod eggen. Bøied eggen sig i en krøl, så var den for blød, da kunde en ligeså gjerne kaste den med engang; at gå og stampe med en ljå som eggen ikke stod i, det var som at vade i erterris, en kom ikke af flekken! Brast eggen mod tollekniven, da var den for hård; men det var der råd med; blev skarene ganske små, så kunde en bare slipe den på tør sten, men var de større, så fik en lene den på et gloende jern! – og der lå da også et jern færdigt ind i peisen. Men stod eggen, når en satte jern imod, da var den framifrå, da kunde der være håp om at en hadde fått en finntåtljå.
Og det var sjelden, for fintåtten var så seig at det mest ikke bed egredskab på den. Ljåungen der vestfra ble prøvet først. Jo sandelig, eggen stod ikke; nei, den så ut til å bli kvas som en eiterorm, så liden den var! Han hadde nok ikke bare skrytt, karen! Så skulle Peder Kværnhuset til. Å føi da, eggen bøied seg som en osteskorpe, enda den var herdet i nordrindende vann! Alle måtte bort og se. Han hadde tatt det lettvindt den smeden; det fantes ikke stål i eggen! Den ble kastet bort, Peder Kværnhuset måtte få låne en av Ivars gamle så lenge. De ble alle etterhvert prøvd, og det gloende jernet ble båret ut og ble satt i bruk; de fleste var litt for harde – det er det tryggeste for smeden; for er de for myke, er han pliktig til å ta dem igjen!
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 52 / 85
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Alle hadde de noe å berette om hvor de hadde fått dem fra, og hva de tenkte om dem. Det var formelig spending, når en ny skulle prøves. Først ble det slipt bare på et lite stykke midt i skårbogen; det er skårbogen det kommer an på. Så kom tollekniven ut av sliren, og tolleknivbakken ble satt på. mod eggen. Bøied eggen sig i en krøl, så var den for blød, da kunde en ligeså gjerne kaste den med engang; at gå og stampe med en ljå som eggen ikke stod i, det var som at vade i erterris, en kom ikke af flekken! Brast eggen mod tollekniven, da var den for hård; men det var der råd med; blev skarene ganske små, så kunde en bare slipe den på tør sten, men var de større, så fik en lene den på et gloende jern! – og der lå da også et jern færdigt ind i peisen. Men stod eggen, når en satte jern imod, da var den framifrå, da kunde der være håp om at en hadde fått en finntåtljå.
Og det var sjelden, for fintåtten var så seig at det mest ikke bed egredskab på den. Ljåungen der vestfra ble prøvet først. Jo sandelig, eggen stod ikke; nei, den så ut til å bli kvas som en eiterorm, så liden den var! Han hadde nok ikke bare skrytt, karen! Så skulle Peder Kværnhuset til. Å føi da, eggen bøied seg som en osteskorpe, enda den var herdet i nordrindende vann! Alle måtte bort og se. Han hadde tatt det lettvindt den smeden; det fantes ikke stål i eggen! Den ble kastet bort, Peder Kværnhuset måtte få låne en av Ivars gamle så lenge. De ble alle etterhvert prøvd, og det gloende jernet ble båret ut og ble satt i bruk; de fleste var litt for harde – det er det tryggeste for smeden; for er de for myke, er han pliktig til å ta dem igjen!Så ble eggen ført langsomt langs jernet – det var gjerne Rasmus Raskebakken som gjorde det, når det var noen som ville hevde at han ikke var skikkelig selvhjulpen i dette; og da stod den også klar til knivbakken. Så ble ljåen bundet til orvet, surret fast med et langt, seigt rødt tau av silke eller pil, og det ble målt opp på burveggen slik at den «sto passelig over», så spissen ikke kom til å vende innover mot slåtkarens føtter; den måtte stå slik at kraften kom midt i skårbogen! Deretter ble den satt i laftet og bøyet, så den lå passelig mot jorden, ikke gned nedi torven og ikke bare tygget oppe i gresstoppene. Og så ble den endelig slipt opp og hengt bort på trepinner i burveggen; nå var den klar til å tas i bruk imorgen tidlig.
Og hver var glad i sin; somme tok dem ned igjen, så på og prøvde dem enda en gang – den var nå deres egen, en god kamerat som de skulle være sammen med hele sommeren, som måtte passes og stelles, da den kunne ha sine luner – ljåen og karen hører sammen – man kan kjenne på ljåen hva karen er. Sølve hadde stått og sett på alt dette, mens han var utenfor. Han kjente for første gang en slik lyst til å vokse og bli kar han også, få noe å gjøre. Den ljåungen til Ivar Kjelle syntes han var usedvanlig vakker, men han visste jo at han var for liten ennå, det var ikke å tenke på slikt. Men det var harmelig å stå utenfor alt, liksom å være tilovers! Bestefar så nok at han stod og tenkte på noe, for han sa: «Det ble ingen ljå til ham Sølve denne gangen.» «Nei», sa Ivar Kjelle, «han Sølve får liksom være husbondskar, og drive på de andre, han, i sommer. Så slipper jeg litt av huggsoten også», sa han.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 53 / 85
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så ble eggen ført langsomt langs jernet – det var gjerne Rasmus Raskebakken som gjorde det, når det var noen som ville hevde at han ikke var skikkelig selvhjulpen i dette; og da stod den også klar til knivbakken. Så ble ljåen bundet til orvet, surret fast med et langt, seigt rødt tau av silke eller pil, og det ble målt opp på burveggen slik at den «sto passelig over», så spissen ikke kom til å vende innover mot slåtkarens føtter; den måtte stå slik at kraften kom midt i skårbogen! Deretter ble den satt i laftet og bøyet, så den lå passelig mot jorden, ikke gned nedi torven og ikke bare tygget oppe i gresstoppene. Og så ble den endelig slipt opp og hengt bort på trepinner i burveggen; nå var den klar til å tas i bruk imorgen tidlig.
Og hver var glad i sin; somme tok dem ned igjen, så på og prøvde dem enda en gang – den var nå deres egen, en god kamerat som de skulle være sammen med hele sommeren, som måtte passes og stelles, da den kunne ha sine luner – ljåen og karen hører sammen – man kan kjenne på ljåen hva karen er. Sølve hadde stått og sett på alt dette, mens han var utenfor. Han kjente for første gang en slik lyst til å vokse og bli kar han også, få noe å gjøre. Den ljåungen til Ivar Kjelle syntes han var usedvanlig vakker, men han visste jo at han var for liten ennå, det var ikke å tenke på slikt. Men det var harmelig å stå utenfor alt, liksom å være tilovers! Bestefar så nok at han stod og tenkte på noe, for han sa: «Det ble ingen ljå til ham Sølve denne gangen.» «Nei», sa Ivar Kjelle, «han Sølve får liksom være husbondskar, og drive på de andre, han, i sommer. Så slipper jeg litt av huggsoten også», sa han.«Å nei», sa Berit, «han Sølve skal du slett ikke få i sommer. Han skal være min kar han. Jeg må jo ha kar hjemme i tunet jeg også, når alle er borti engene.» «Det spørges om han Sølve vil finne seg i å være bare kvinnerball, når han kan få bli husbondskar», sa tjenestegutten. «Det må han, dersom han noen gang skal bli full kar», sa Rasmus Raskebakken. «Først kvinnerball, så nautsvein og så full kar», sa han, «det er den veien vi alle har gått.» «Ja, og den veien skal også han Sølve gå», sa Berit. «Og kvinnerballen er ikke den man har minst bruk for; jeg har sannelig god bruk for en slik kar både til å drive kalvene og hjemmekjørene til skogs og til å å bære inn litt ved og gå ærend», sa hun, «at jeg er skikkelig glad for at jeg har ham! Men du må lage en liten, fin rive til ham, Tore», sa hun til bestefar. «Det kan jeg nok», sa Tore, «men hva skal han egentlig med rive, når han skal gå hjemme på tunet?»
«Å, jeg har nå tenkt å gi ham en oppgave som jeg ikke turte å betro til noen av dere andre. Han Sølve skal bli hampefuten min, han; hampefut har jeg aldri hatt, og det har jeg savnet. Du tar det vel på deg, Sølve!» «Ja, det gjør jeg», sa Sølve; han kjente liksom at han vokste i klærne, enda han ikke visste hva hampefut var. * Sommeren skrider fram, slåtten går med latter og lystighet og glede ute på markene og oppe i engene på Kjelle. I tunet er det ganske tomt hver gang matklokka kaller dem hjem til måltid; der holder bare Berit og Sølve og hønsene til – ja også Blåsale og Kvitlin; de har nå en gang satt seg fore at der og ingen andre steder vil de være. Nå kjenner ikke Sølve seg til overs og utenfor lenger; han er kommet med han også, har noe å gjøre og noe å svare for. Om morgenen, når folkene har gått ut til slåtten og Berit skal i fjøset, kommer hun selv opp på burloftet og vekker ham. Han står fort opp, får mat og følger
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 54 / 85
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Å nei», sa Berit, «han Sølve skal du slett ikke få i sommer. Han skal være min kar han. Jeg må jo ha kar hjemme i tunet jeg også, når alle er borti engene.» «Det spørges om han Sølve vil finne seg i å være bare kvinnerball, når han kan få bli husbondskar», sa tjenestegutten. «Det må han, dersom han noen gang skal bli full kar», sa Rasmus Raskebakken. «Først kvinnerball, så nautsvein og så full kar», sa han, «det er den veien vi alle har gått.» «Ja, og den veien skal også han Sølve gå», sa Berit. «Og kvinnerballen er ikke den man har minst bruk for; jeg har sannelig god bruk for en slik kar både til å drive kalvene og hjemmekjørene til skogs og til å å bære inn litt ved og gå ærend», sa hun, «at jeg er skikkelig glad for at jeg har ham! Men du må lage en liten, fin rive til ham, Tore», sa hun til bestefar. «Det kan jeg nok», sa Tore, «men hva skal han egentlig med rive, når han skal gå hjemme på tunet?»
«Å, jeg har nå tenkt å gi ham en oppgave som jeg ikke turte å betro til noen av dere andre. Han Sølve skal bli hampefuten min, han; hampefut har jeg aldri hatt, og det har jeg savnet. Du tar det vel på deg, Sølve!» «Ja, det gjør jeg», sa Sølve; han kjente liksom at han vokste i klærne, enda han ikke visste hva hampefut var. * Sommeren skrider fram, slåtten går med latter og lystighet og glede ute på markene og oppe i engene på Kjelle. I tunet er det ganske tomt hver gang matklokka kaller dem hjem til måltid; der holder bare Berit og Sølve og hønsene til – ja også Blåsale og Kvitlin; de har nå en gang satt seg fore at der og ingen andre steder vil de være. Nå kjenner ikke Sølve seg til overs og utenfor lenger; han er kommet med han også, har noe å gjøre og noe å svare for. Om morgenen, når folkene har gått ut til slåtten og Berit skal i fjøset, kommer hun selv opp på burloftet og vekker ham. Han står fort opp, får mat og følgerHun er i fjøset, gir kalvene drikke, og han går bort til henne. Det kan trenges nå; de har fire hjemmekjør, siden de fikk de to Solfengkjørene – de har ikke funnet det verdt bryet å sende dem opp på setra for denne korte tiden. Når Berit har melket, løser han kjørene, slipper kalvene ut av bingen og driver dem oppover råket helt opp i skaret – derfra kan han så vidt skimte fjøstaget bort i Solfeng. Det er bratt oppover, og kalvene er så late og slemme til å stikke seg bort i småskogen; det går sent, det er ofte nesten dugurdsmål før han kommer ned igjen. Da må han bære ved, for nå skal Berit stelle i stand til dugurdsmåltid, og så, ja så skal han ringe på madklokken; nå har han lært det. I begynnelsen fikk han den ikke til å si riktig; den ville bare si smør «og – smør, smør!» Men nå har han lært trikset, han får den til å rope ut «smør og kaku» både lenge og vel.
Da de har fått høyet inn fra den første varme, tørketidlige solbakken, sier Berit at han skal begynne som hampefut. Nå får han vite hva det er. Han skal passe og stelle med hampen fra den står på åkeren og til han omtrent har den som skjorte på kroppen. Og det tar to år! Den han først får med å gjøre, er den fra i fjor.
Den blir tatt ut av låven og kjørt bort i solbakken. Der skal han bre den utover bakken, i tynne rader, og ikke røre den; sol og vind og regn skal få virke på den, bleke den, gjøre den fådd. Berit er selv med og viser ham og hjelper ham også i lange stunder. Han forstår at det er et viktig arbeid, og driver på både sent og tidlig – det tar mange dager. Men da sier også Berit at han har vært en flink kar; det er som om hun skulle ha gjort det selv. Og lykken følger ham, sier hun; det kom et regnskyll akkurat idet han var ferdig, og et regnskyll er det beste man kan få for hampeplantene. Deretter går han hver dag og ser til den og bretter den ut igjen der hvor vinden har rykket den og gjort den ujevn. Rett etterpå må han ta fatt på den som står på åkeren, den som skal brettes ut og bli fådd neste sommer. Det er nesten enda morsommere. Det er to sorter i hampeplantene, en som blir ferdig lenge før den andre, og den må man plukke ut.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 55 / 85
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hun er i fjøset, gir kalvene drikke, og han går bort til henne. Det kan trenges nå; de har fire hjemmekjør, siden de fikk de to Solfengkjørene – de har ikke funnet det verdt bryet å sende dem opp på setra for denne korte tiden. Når Berit har melket, løser han kjørene, slipper kalvene ut av bingen og driver dem oppover råket helt opp i skaret – derfra kan han så vidt skimte fjøstaget bort i Solfeng. Det er bratt oppover, og kalvene er så late og slemme til å stikke seg bort i småskogen; det går sent, det er ofte nesten dugurdsmål før han kommer ned igjen. Da må han bære ved, for nå skal Berit stelle i stand til dugurdsmåltid, og så, ja så skal han ringe på madklokken; nå har han lært det. I begynnelsen fikk han den ikke til å si riktig; den ville bare si smør «og – smør, smør!» Men nå har han lært trikset, han får den til å rope ut «smør og kaku» både lenge og vel.
Da de har fått høyet inn fra den første varme, tørketidlige solbakken, sier Berit at han skal begynne som hampefut. Nå får han vite hva det er. Han skal passe og stelle med hampen fra den står på åkeren og til han omtrent har den som skjorte på kroppen. Og det tar to år! Den han først får med å gjøre, er den fra i fjor.
Den blir tatt ut av låven og kjørt bort i solbakken. Der skal han bre den utover bakken, i tynne rader, og ikke røre den; sol og vind og regn skal få virke på den, bleke den, gjøre den fådd. Berit er selv med og viser ham og hjelper ham også i lange stunder. Han forstår at det er et viktig arbeid, og driver på både sent og tidlig – det tar mange dager. Men da sier også Berit at han har vært en flink kar; det er som om hun skulle ha gjort det selv. Og lykken følger ham, sier hun; det kom et regnskyll akkurat idet han var ferdig, og et regnskyll er det beste man kan få for hampeplantene. Deretter går han hver dag og ser til den og bretter den ut igjen der hvor vinden har rykket den og gjort den ujevn. Rett etterpå må han ta fatt på den som står på åkeren, den som skal brettes ut og bli fådd neste sommer. Det er nesten enda morsommere. Det er to sorter i hampeplantene, en som blir ferdig lenge før den andre, og den må man plukke ut.Det er det han skal gjøre nå. For å klare det må han og Berit lage smale ganger i hampeåkeren – de bruker til og med et snøre for å markere dem – så langt fra hverandre at de akkurat kan nå hverandre med hendene. Og så går han i den ene gangen og Berit i den andre og plukker, og hampen er så høy at hatten bare så vidt stikker opp av den smale gangen. Berit er med nesten alltid når hun har en stund; hun vet ikke selv hvordan det er, det er liksom blitt noe nytt; hun synes det er så trivelig å gå og småprate med den gutten og ha ham rundt seg! De er barnløse folk på Kjelle. Og Sølve synes også det er gøy; det er bare det at hampen er så hard at man får såre fingrer, og lukter så sterkt at man blir svimmel. Ikke før de er ferdige med denne, så er den andre høstet. Den har blitt nesten hvit. Nå må den rakes sammen igjen og kjøres inn – det var til dette Sølve skulle ha rive.
Det gjør de; men så er også den andre på åkeren moden, og så skal den rykses, rykkes opp med roten og bindes i kjærver. Det pleier de nå å ta alle folkene til, men jammen vil ikke Berit at de skal gjøre det selv også i år, når hun har hampefut. Det er hardt arbeid og tar mange dager, men når de er ferdige, sier også Berit at nå er de kvitt denne for i år; nå skal karerne gjøre resten – nå har hampefuten ikke mer å gjøre før senhøsten, når de skal begynne å «bråke». Men det ser ikke ut til at Sølve blir arbeidsløs av den grunn. De trenger ham overalt. En dag kommer Ivar og spør om han kan låne ham til å bære band mens han drar opp kornet på staur; de skal begynne med skårånnen. Ja, Berit kan nesten ikke undvære ham nå; det er alltid så urimelig mange folk i skårånnen. Men han får låne ham om ettermiddagen; og så blir det slik at Sølve også kommer til å håndtere nesten hvert eneste kornband på Kjelle.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 56 / 85
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det er det han skal gjøre nå. For å klare det må han og Berit lage smale ganger i hampeåkeren – de bruker til og med et snøre for å markere dem – så langt fra hverandre at de akkurat kan nå hverandre med hendene. Og så går han i den ene gangen og Berit i den andre og plukker, og hampen er så høy at hatten bare så vidt stikker opp av den smale gangen. Berit er med nesten alltid når hun har en stund; hun vet ikke selv hvordan det er, det er liksom blitt noe nytt; hun synes det er så trivelig å gå og småprate med den gutten og ha ham rundt seg! De er barnløse folk på Kjelle. Og Sølve synes også det er gøy; det er bare det at hampen er så hard at man får såre fingrer, og lukter så sterkt at man blir svimmel. Ikke før de er ferdige med denne, så er den andre høstet. Den har blitt nesten hvit. Nå må den rakes sammen igjen og kjøres inn – det var til dette Sølve skulle ha rive.
Det gjør de; men så er også den andre på åkeren moden, og så skal den rykses, rykkes opp med roten og bindes i kjærver. Det pleier de nå å ta alle folkene til, men jammen vil ikke Berit at de skal gjøre det selv også i år, når hun har hampefut. Det er hardt arbeid og tar mange dager, men når de er ferdige, sier også Berit at nå er de kvitt denne for i år; nå skal karerne gjøre resten – nå har hampefuten ikke mer å gjøre før senhøsten, når de skal begynne å «bråke». Men det ser ikke ut til at Sølve blir arbeidsløs av den grunn. De trenger ham overalt. En dag kommer Ivar og spør om han kan låne ham til å bære band mens han drar opp kornet på staur; de skal begynne med skårånnen. Ja, Berit kan nesten ikke undvære ham nå; det er alltid så urimelig mange folk i skårånnen. Men han får låne ham om ettermiddagen; og så blir det slik at Sølve også kommer til å håndtere nesten hvert eneste kornband på Kjelle.Men når han er ute på åkeren, går Berit og ser rett ut av vinduet om han ikke kommer. Skårånnen går sin gang og blir ferdig. Men så kommer den store dagen da bølingen skal komme hjem fra setra. Den har Sølve ventet på. Det skal være nesten førti naut, et halvt hundretall gjetergutter og like mange sauer, og en okse så stor at den nesten ikke går gjennom fjøsdøra! Og da kommer Sveinung, nautsveinen, gjetergutten, som han har hørt så mye om, og som er en slik kar at han til og med har sett bjørn! En slik kar skal Sølve også engang bli, når han arver hans embete! Og Sølve er den som skal være med på alt nå også. Han er med på å feie i båsene og gjøre det fint i fjøset, han skal se etter båndene, han skal hjelpe til med å bære høvandler og legge i krybbene, og han er den som er satt på vakt oppe i bakken, da de er ventende, for å varsle, da han ser bølingen komme nedover lien på den andre siden av dalen.
Han er den første som hører den dype bjellen, idet bølingen kommer strømmende inne fra fjellet og ned i lien; han er ved grinden ved siden av Berit da de endelig kommer frem. Men da er det også et slikt mylder, en slik brølen og rauten og brægen og mækring, klang av store bjeller og små bjeller, lyden av rop og bukhornstut, kjælen og klappen og gjenkjennelse, at det rent går rundt for ham; han sanser ingenting, ikke engang å se på Sveinung, før de endelig langt om lenge har fått dem alle inn og hver på sin plass. Da ser han på Sveinung; han er så høy og rak og snakker så underlig høyt – han vet ikke det, Sølve, at de kommer til å gjøre det, de som går alene i fjellet en hel sommer. Nei, en slik kar som Sveinung, som råder med hele denne bølingen og har greie på så mange, det blir han nok aldri! Han tør ikke nærme seg ham! Men Sveinung ser seg om og får øye på ham; han har gått så alene, han er rent sulten etter å få en kamerat.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 57 / 85
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men når han er ute på åkeren, går Berit og ser rett ut av vinduet om han ikke kommer. Skårånnen går sin gang og blir ferdig. Men så kommer den store dagen da bølingen skal komme hjem fra setra. Den har Sølve ventet på. Det skal være nesten førti naut, et halvt hundretall gjetergutter og like mange sauer, og en okse så stor at den nesten ikke går gjennom fjøsdøra! Og da kommer Sveinung, nautsveinen, gjetergutten, som han har hørt så mye om, og som er en slik kar at han til og med har sett bjørn! En slik kar skal Sølve også engang bli, når han arver hans embete! Og Sølve er den som skal være med på alt nå også. Han er med på å feie i båsene og gjøre det fint i fjøset, han skal se etter båndene, han skal hjelpe til med å bære høvandler og legge i krybbene, og han er den som er satt på vakt oppe i bakken, da de er ventende, for å varsle, da han ser bølingen komme nedover lien på den andre siden av dalen.
Han er den første som hører den dype bjellen, idet bølingen kommer strømmende inne fra fjellet og ned i lien; han er ved grinden ved siden av Berit da de endelig kommer frem. Men da er det også et slikt mylder, en slik brølen og rauten og brægen og mækring, klang av store bjeller og små bjeller, lyden av rop og bukhornstut, kjælen og klappen og gjenkjennelse, at det rent går rundt for ham; han sanser ingenting, ikke engang å se på Sveinung, før de endelig langt om lenge har fått dem alle inn og hver på sin plass. Da ser han på Sveinung; han er så høy og rak og snakker så underlig høyt – han vet ikke det, Sølve, at de kommer til å gjøre det, de som går alene i fjellet en hel sommer. Nei, en slik kar som Sveinung, som råder med hele denne bølingen og har greie på så mange, det blir han nok aldri! Han tør ikke nærme seg ham! Men Sveinung ser seg om og får øye på ham; han har gått så alene, han er rent sulten etter å få en kamerat.Han sier at det blir umulig å gjete alene; for det første, nå som de har fått fremmede dyr, kommer de til å støte så fælt. Han må ha med seg noen. Og så det blir snart bestemt at det skal være Sølve. Han blir med hver dag i de fjorten dagene til loen er kommet inn og de kan slippe bølingen inn på jordet. De første dagene er det harde basketak, før Guldhorn har stanget med alle og vunnet over alle, bortsett fra bjældekoen; men så blir det ro. Og han og Sveinung blir gode kamerater; Sveinung er ikke så flink til det som man kunne vente av ham som er nautsvein; han forteller så urimelig mye fra tiden borte fra fjellet, og Sølve lærer å kjenne hver enkelt av buskapen, både de store og de små – å ja, han tror nok han kan bli nautsvein likevel. Så slipper de kreaturene inn på jordet, og da blir det lite å gjøre for gjæteren. Men da må hampfuten til igjen; da skal de begynne å «bråke».
Det kommer mange kjerringer, alle husmannskjærringene, og hampen blir båret bort på badstuhjellen – badstuen står langt bortpå jordet fordi den er farlig for varmen – og der blir det fyrt i til hampen blir så tørr at det braker i den. Bråken står inne bak badstuedøren, og der er det bygget for med sagbord. Det er en lang stok med banketrær som er festet i den ene enden. Og så må Sølve inn på hjellen, hvor det er så brennende hett at svetten renner av ham, og han bærer hamp til dem; og så banker de så at agnene driver om dem som en sky, og fester seg overalt i hår og ansikt og klær, så de blir seende ut rent som troldkjærringer. Og de blir tørste, Sølve må hente drikke til dem og kålrot og alt som lædsker. Når de har banket ut en neve hamp, holder de en fin dot stry i hånden og den vrir de sammen til en brugde, og når de har fått tolv, binder de dem sammen til en brigding, og Sølve skal passe på at det er tolv.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 58 / 85
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han sier at det blir umulig å gjete alene; for det første, nå som de har fått fremmede dyr, kommer de til å støte så fælt. Han må ha med seg noen. Og så det blir snart bestemt at det skal være Sølve. Han blir med hver dag i de fjorten dagene til loen er kommet inn og de kan slippe bølingen inn på jordet. De første dagene er det harde basketak, før Guldhorn har stanget med alle og vunnet over alle, bortsett fra bjældekoen; men så blir det ro. Og han og Sveinung blir gode kamerater; Sveinung er ikke så flink til det som man kunne vente av ham som er nautsvein; han forteller så urimelig mye fra tiden borte fra fjellet, og Sølve lærer å kjenne hver enkelt av buskapen, både de store og de små – å ja, han tror nok han kan bli nautsvein likevel. Så slipper de kreaturene inn på jordet, og da blir det lite å gjøre for gjæteren. Men da må hampfuten til igjen; da skal de begynne å «bråke».
Det kommer mange kjerringer, alle husmannskjærringene, og hampen blir båret bort på badstuhjellen – badstuen står langt bortpå jordet fordi den er farlig for varmen – og der blir det fyrt i til hampen blir så tørr at det braker i den. Bråken står inne bak badstuedøren, og der er det bygget for med sagbord. Det er en lang stok med banketrær som er festet i den ene enden. Og så må Sølve inn på hjellen, hvor det er så brennende hett at svetten renner av ham, og han bærer hamp til dem; og så banker de så at agnene driver om dem som en sky, og fester seg overalt i hår og ansikt og klær, så de blir seende ut rent som troldkjærringer. Og de blir tørste, Sølve må hente drikke til dem og kålrot og alt som lædsker. Når de har banket ut en neve hamp, holder de en fin dot stry i hånden og den vrir de sammen til en brugde, og når de har fått tolv, binder de dem sammen til en brigding, og Sølve skal passe på at det er tolv.Å jo, hampefuten har da noe å gjøre! Sveinung kommer også og hjelper til, han er slett ikke for stor på det, enda han er nautsvein! Da de er ferdige med bråkingen kommer det bud fra skolemesteren, og så må Sølve på skolen, enda han knapt synes han kan ha stunder; men noe mer må han jo lære, enda han både kan lese og kan aspektene. Og da han har vært der én gang, venter han alltid på skoledagen. Det er så underlig å treffe så mange slike som ham selv, det har han aldri gjort før. Men det merkeligste synes han nå er jentene; han hadde slett ikke tenkt seg dem slik. De gikk bare og trippet, slo slett ikke opp, så han så hæljernene; kanskje de ikke engang hadde hæljern! Så kommer sauklippingen og høstslaktningen, og endelig er julen der med mye underlig stell både i fjøs og stall og inne i stuene, med kirkefærd og julebuk og mye annen moro, så en ikke vet ordet av før det er over. Så kommer en stille tid, med de lange kveldene rundt peisen.
Folkene sitter i en stor halvsirkel ute på gulvet, karene på den ene siden og kvinnene på den andre. På peisen brenner et stort bål. Karene lager sopelimer og såpepinner og alt annet nyttig av tre, kvinnene spinner, og på kvisthaugen ved vedroen sitter Sveinung og Sølve og skal passe varmen. De har boken med seg og skal lese, men det blir ikke stort av det; det er så mye å høre på, for det snakkes og fortelles historier, og alt i alt må de nøre på varmen; men Sveinung synes ikke han vil gjøre det så ofte nå, han har liksom en under seg. Og nå har Sølve igjen noe å gjøre som hampefut; det er stryingen av det de spinner. Rett som det er ryker tråden av, og enden forsvinner inn på snellen, og så må Sølve bort med en tyristikke og lyse til de finner den igjen, og så skal han telle – den som mister enden sju ganger på en kveld, blir ikke gift.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 59 / 85
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Å jo, hampefuten har da noe å gjøre! Sveinung kommer også og hjelper til, han er slett ikke for stor på det, enda han er nautsvein! Da de er ferdige med bråkingen kommer det bud fra skolemesteren, og så må Sølve på skolen, enda han knapt synes han kan ha stunder; men noe mer må han jo lære, enda han både kan lese og kan aspektene. Og da han har vært der én gang, venter han alltid på skoledagen. Det er så underlig å treffe så mange slike som ham selv, det har han aldri gjort før. Men det merkeligste synes han nå er jentene; han hadde slett ikke tenkt seg dem slik. De gikk bare og trippet, slo slett ikke opp, så han så hæljernene; kanskje de ikke engang hadde hæljern! Så kommer sauklippingen og høstslaktningen, og endelig er julen der med mye underlig stell både i fjøs og stall og inne i stuene, med kirkefærd og julebuk og mye annen moro, så en ikke vet ordet av før det er over. Så kommer en stille tid, med de lange kveldene rundt peisen.
Folkene sitter i en stor halvsirkel ute på gulvet, karene på den ene siden og kvinnene på den andre. På peisen brenner et stort bål. Karene lager sopelimer og såpepinner og alt annet nyttig av tre, kvinnene spinner, og på kvisthaugen ved vedroen sitter Sveinung og Sølve og skal passe varmen. De har boken med seg og skal lese, men det blir ikke stort av det; det er så mye å høre på, for det snakkes og fortelles historier, og alt i alt må de nøre på varmen; men Sveinung synes ikke han vil gjøre det så ofte nå, han har liksom en under seg. Og nå har Sølve igjen noe å gjøre som hampefut; det er stryingen av det de spinner. Rett som det er ryker tråden av, og enden forsvinner inn på snellen, og så må Sølve bort med en tyristikke og lyse til de finner den igjen, og så skal han telle – den som mister enden sju ganger på en kveld, blir ikke gift.Og så lysner det, påsken kommer, og det er snakk om å gå til Suluhø og se solen danse; det er der hvert år, men det blir ingenting av det, akkurat som hvert år. Og snøen smelter bort, våren kommer, det pløyes og harves og brennes bråte, og Sølve ser to skjærer, som er borte ved bråterne og henter pinner i år også, og jeg tror mest det er de fra Solfeng. Så en dag ligger det en helt ny klædning til ham på kisten oppe på burloftet, og ovenpå den ligger tre splitter nye skjorter. De er av den hampen han selv har stelt, og Berit smiler og sier at det skal være årslønnen hans som hampefut. * Slik har et år gått. To år til går omtrent på samme måte, bare at Sølve blir større. Men den siste vinteren vil ikke Sveinung sitte på kvisthaugen; han har avansert opp på stabben. Han skal være med som kjørekar i vinter, og skal stå på kirkegulvet til våren. Derfor må Sølve være med i fjøset.
For til sommeren skal han arve embetet etter Sveinung, stige fra kvindfolkball til nautsvein. Guri Kruke Det er kommet en liten jente til Kjelle. Hun heter Guri Kruke og er fra Kruke ute i nabobygden, søsterdatter til Berit Kjelle. Berit Kjelle hadde virkelig syntes det var blitt så tomt på Kjelle den våren, etter at buskapen var reist til setra og Sølve var borte. Hun mente virkelig at hun hadde blitt glad i den gutten; det var nesten som om hun savnet ham! Hun hadde blitt vant til å ha noen rundt seg; det var vel derfor; nå var hun helt alene, når folkene var ute på marken. Tore gikk nok der som oftest i tunet, men han hadde blitt så slapp og gammel at nesten ingen sa noe til ham. ting, gikk bare og så på tuntræet og tok merker, så det var ingen hygge med ham. Jamen angret hun nesten på at hun ikke hadde beholdt gutten hjemme også i sommer!
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 60 / 85
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og så lysner det, påsken kommer, og det er snakk om å gå til Suluhø og se solen danse; det er der hvert år, men det blir ingenting av det, akkurat som hvert år. Og snøen smelter bort, våren kommer, det pløyes og harves og brennes bråte, og Sølve ser to skjærer, som er borte ved bråterne og henter pinner i år også, og jeg tror mest det er de fra Solfeng. Så en dag ligger det en helt ny klædning til ham på kisten oppe på burloftet, og ovenpå den ligger tre splitter nye skjorter. De er av den hampen han selv har stelt, og Berit smiler og sier at det skal være årslønnen hans som hampefut. * Slik har et år gått. To år til går omtrent på samme måte, bare at Sølve blir større. Men den siste vinteren vil ikke Sveinung sitte på kvisthaugen; han har avansert opp på stabben. Han skal være med som kjørekar i vinter, og skal stå på kirkegulvet til våren. Derfor må Sølve være med i fjøset.
For til sommeren skal han arve embetet etter Sveinung, stige fra kvindfolkball til nautsvein. Guri Kruke Det er kommet en liten jente til Kjelle. Hun heter Guri Kruke og er fra Kruke ute i nabobygden, søsterdatter til Berit Kjelle. Berit Kjelle hadde virkelig syntes det var blitt så tomt på Kjelle den våren, etter at buskapen var reist til setra og Sølve var borte. Hun mente virkelig at hun hadde blitt glad i den gutten; det var nesten som om hun savnet ham! Hun hadde blitt vant til å ha noen rundt seg; det var vel derfor; nå var hun helt alene, når folkene var ute på marken. Tore gikk nok der som oftest i tunet, men han hadde blitt så slapp og gammel at nesten ingen sa noe til ham. ting, gikk bare og så på tuntræet og tok merker, så det var ingen hygge med ham. Jamen angret hun nesten på at hun ikke hadde beholdt gutten hjemme også i sommer!Så en dag før slåttonnen tok hun like godt Rauen og kjørte ut til søsteren sin på Kruke, og spurte om hun hadde en jente som ville være med til Kjelle. Det var mange på Kruke, og alle ville de nok gjerne være med til Kjelle. Men da Berit sa at meningen nå var at hun skulle bli der for alltid, eller så lenge hun trivdes, mistet de motet; det var bare Guri som stod ved det, og det var nå også henne Berit nærmest hadde tenkt på. De tenkte nå sitt ved dette, både på Kruke og andre steder i bygden. De begynte nå å bli til års, Ivar og Berit, og det var ikke for tidlig at de begynte å tenke på en arving. Men jammen var det rart at de gikk til kjerringætten og på toppen av det tok en jente. Slikt hadde man sjelden hørt; der hvor kjerringen ikke var rent enerådende da. Men hun var kanskje ikke så borte likevel – Berit Kjelle kunne få sin vilje gjennom!
Ivar og Berit sa ingenting om hva de hadde tenkt, men det falt liksom av seg selv, ble slått fast både på gården og i bygden, at nå var det kommet gardjente til Kjelle. Gardjenten blir nå nesten alltid likt, iallfall mens hun er liden. Og Guri så virkelig ut til å være likendes, selv om hun ikke akkurat var slik pene jenter skal være. Allerede andre dagen satt hun høyt oppe i tuntræet – noe ingen hadde gjort før – og trallet. Men da la også Tore merke til det. Han nikket til de andre og mumlet: «Hun blir sittende! Hun blir sittende!» sa han – de visste ikke riktig hva han mente. Hun var med overalt, kunne lage ugagn, men kunne også være så rask og flink til å hjelpe og ta et tak, og om hun gjorde en skøyerstreg, som da hun første slåttedagen dro en spiker etter ljåeggen til Peder Kværnhuset, så den ble helt ubrukelig, og han sto der og banket og ikke kom seg av flekken, så var det noe godlynt ved det.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 61 / 85
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så en dag før slåttonnen tok hun like godt Rauen og kjørte ut til søsteren sin på Kruke, og spurte om hun hadde en jente som ville være med til Kjelle. Det var mange på Kruke, og alle ville de nok gjerne være med til Kjelle. Men da Berit sa at meningen nå var at hun skulle bli der for alltid, eller så lenge hun trivdes, mistet de motet; det var bare Guri som stod ved det, og det var nå også henne Berit nærmest hadde tenkt på. De tenkte nå sitt ved dette, både på Kruke og andre steder i bygden. De begynte nå å bli til års, Ivar og Berit, og det var ikke for tidlig at de begynte å tenke på en arving. Men jammen var det rart at de gikk til kjerringætten og på toppen av det tok en jente. Slikt hadde man sjelden hørt; der hvor kjerringen ikke var rent enerådende da. Men hun var kanskje ikke så borte likevel – Berit Kjelle kunne få sin vilje gjennom!
Ivar og Berit sa ingenting om hva de hadde tenkt, men det falt liksom av seg selv, ble slått fast både på gården og i bygden, at nå var det kommet gardjente til Kjelle. Gardjenten blir nå nesten alltid likt, iallfall mens hun er liden. Og Guri så virkelig ut til å være likendes, selv om hun ikke akkurat var slik pene jenter skal være. Allerede andre dagen satt hun høyt oppe i tuntræet – noe ingen hadde gjort før – og trallet. Men da la også Tore merke til det. Han nikket til de andre og mumlet: «Hun blir sittende! Hun blir sittende!» sa han – de visste ikke riktig hva han mente. Hun var med overalt, kunne lage ugagn, men kunne også være så rask og flink til å hjelpe og ta et tak, og om hun gjorde en skøyerstreg, som da hun første slåttedagen dro en spiker etter ljåeggen til Peder Kværnhuset, så den ble helt ubrukelig, og han sto der og banket og ikke kom seg av flekken, så var det noe godlynt ved det.Rasmus Raskebakken uttrykte folkets mening da han sa: «Hun vanter bare én ting – at hun ikke er gutt» – Ivar Kjelle skulle likevel høre at de mente det burde ha vært en gardgut. Berit likte henne også. Hun syntes det var trivelig å ha henne rundt seg; hun var riktignok ikke så stø og stilfærdig og så at lide på som Sølve; men det fulgte liv med henne; og det var ikke så galt; hun folket seg nok og ble roligere etter å ha gått der alene en stund! Men jammen kunne hun finne på og få til mye nå, som ingen hadde tenkt på.
Før Berit visste ordet av det, var det en dag bestemt at hun og Guri skulle ta en tur helt inn til setra. Det var nå ingen spesiell grunn til det midt i slåtten; hun hadde slett ikke tid, og de hadde ingen ærend heller. Men Guri hadde ment at hun selv burde da vel opp og se etter! Om hun hadde en budeie som hun likte så godt, så var det jo bruk overalt! En grei budeie likte heller ikke annet! Og så trengte hun vel å se hvordan han stilte seg til den nye gjetergutten, som hun hadde snakket så mye om? Ja, tenkte Berit, sånn var det alltid; når det var noe hun ville, fikk hun sagt det slik at en selv fikk lyst på det. Ja visst lot det seg gjøre – det var nå også særlig lurt på en måte; Sveinung skulle akkurat opp og hente hjem et par hester, så de kunne få med ham til å bære og vise dem veien over Skarven. Og jammen kunne det være trivelig å komme en tur til setra på den årstiden!
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 62 / 85
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Rasmus Raskebakken uttrykte folkets mening da han sa: «Hun vanter bare én ting – at hun ikke er gutt» – Ivar Kjelle skulle likevel høre at de mente det burde ha vært en gardgut. Berit likte henne også. Hun syntes det var trivelig å ha henne rundt seg; hun var riktignok ikke så stø og stilfærdig og så at lide på som Sølve; men det fulgte liv med henne; og det var ikke så galt; hun folket seg nok og ble roligere etter å ha gått der alene en stund! Men jammen kunne hun finne på og få til mye nå, som ingen hadde tenkt på.
Før Berit visste ordet av det, var det en dag bestemt at hun og Guri skulle ta en tur helt inn til setra. Det var nå ingen spesiell grunn til det midt i slåtten; hun hadde slett ikke tid, og de hadde ingen ærend heller. Men Guri hadde ment at hun selv burde da vel opp og se etter! Om hun hadde en budeie som hun likte så godt, så var det jo bruk overalt! En grei budeie likte heller ikke annet! Og så trengte hun vel å se hvordan han stilte seg til den nye gjetergutten, som hun hadde snakket så mye om? Ja, tenkte Berit, sånn var det alltid; når det var noe hun ville, fikk hun sagt det slik at en selv fikk lyst på det. Ja visst lot det seg gjøre – det var nå også særlig lurt på en måte; Sveinung skulle akkurat opp og hente hjem et par hester, så de kunne få med ham til å bære og vise dem veien over Skarven. Og jammen kunne det være trivelig å komme en tur til setra på den årstiden!Så ble det slik, og tidlig en formiddag midt i den varmeste sommeren var de på vei opp gjennom lien på den andre siden av elven. Berit gikk bakerst, helgekledd med hvitt skaut og en stor tykk stav i hånden; deretter kom Guri, også hun helgekledd, men med begsømsko på; hun ville ikke ha noe annet. når hun skulle på fjelltur. Berit hadde nok villet at hun skulle ta med de andre, eller iallfall legge dem i sekken, slik at hun kunne bytte og være fin når de kom frem. Men Guri mente at de hadde annet å bruke sekken til. Skoene satt best på føttene; og disse holdt! – hun spente baglengs til en stein, så det klang, hun ville vise Sveinung at hun hadde hæljern under også. Et langt stykke foran gikk Sveinung, jevnt og seigt, også med en stav i hånden og sekk på ryggen. Over den ene skulderen hadde han slengt et bidsel, så det hang ned på den andre siden som et skjerf; det syntes han tok seg karslig ut.
Av og til snudde han seg og så seg tilbake, når han følte at han hadde kommet for langt foran. Og han hadde lett for det. Stien var bratt, og solen skinte rett i ryggen på dem; akkurat som det var, måtte Berit puste ut og stryke seg med hånden over pannen under skautet; og Sveinung hadde ikke lett for å gå sakte. Han var ikke den som hadde gledet seg minst til å komme på setra, selv om han som voksen mann ikke ville vise det. Men han måtte passe på å dempe seg, huske på at det var han som hadde ansvaret, og at det var sjølvefolkene han fulgte! Det var en varm dag. Nede i dalen lå luften tung og lummer, mettet av all en slags duft av dalens gress; etter hvert som de steg, ble den annerledes; den var ennå lunken, men nå hadde skogen tatt over, duften av solbrente barnåler og dryppende kvister; etter hvert som de steg, letnet den, ble tynnere og friskere, blandet med den syrlige duften fra moser og lyng og fjellplantene.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 63 / 85
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så ble det slik, og tidlig en formiddag midt i den varmeste sommeren var de på vei opp gjennom lien på den andre siden av elven. Berit gikk bakerst, helgekledd med hvitt skaut og en stor tykk stav i hånden; deretter kom Guri, også hun helgekledd, men med begsømsko på; hun ville ikke ha noe annet. når hun skulle på fjelltur. Berit hadde nok villet at hun skulle ta med de andre, eller iallfall legge dem i sekken, slik at hun kunne bytte og være fin når de kom frem. Men Guri mente at de hadde annet å bruke sekken til. Skoene satt best på føttene; og disse holdt! – hun spente baglengs til en stein, så det klang, hun ville vise Sveinung at hun hadde hæljern under også. Et langt stykke foran gikk Sveinung, jevnt og seigt, også med en stav i hånden og sekk på ryggen. Over den ene skulderen hadde han slengt et bidsel, så det hang ned på den andre siden som et skjerf; det syntes han tok seg karslig ut.
Av og til snudde han seg og så seg tilbake, når han følte at han hadde kommet for langt foran. Og han hadde lett for det. Stien var bratt, og solen skinte rett i ryggen på dem; akkurat som det var, måtte Berit puste ut og stryke seg med hånden over pannen under skautet; og Sveinung hadde ikke lett for å gå sakte. Han var ikke den som hadde gledet seg minst til å komme på setra, selv om han som voksen mann ikke ville vise det. Men han måtte passe på å dempe seg, huske på at det var han som hadde ansvaret, og at det var sjølvefolkene han fulgte! Det var en varm dag. Nede i dalen lå luften tung og lummer, mettet av all en slags duft av dalens gress; etter hvert som de steg, ble den annerledes; den var ennå lunken, men nå hadde skogen tatt over, duften av solbrente barnåler og dryppende kvister; etter hvert som de steg, letnet den, ble tynnere og friskere, blandet med den syrlige duften fra moser og lyng og fjellplantene.Da var de like ved overgangen mellom skog og fjell; trærne ble små og vide, som om de hadde satt seg på huk, og samtidig begynte kirkeklokkene nede i bygden å ringe til dugurdsmåltid. De stanset og så seg tilbake. Der lå hele dalen nedenfor dem i blålig, tung varmetåke; det så ut som luften dirret under klokkeslagene. Nede i bunnen skimtet de såvidt elven som en grå stripe, sanden langs dens bredder. Bare her og der, hvor det ennå var så mye vann at den dannet et lite strykslag, glitret og glinsede det som i sølv. Oppover skråningen fra elven lå jordene, ennå mørkegrønne der hvor det var gress, lysere der hvor det var åker, og der oppe, like nedenfor hammeren, som styrtet seg bratt og mørk ned med grå ur nedenunder, lå gårdene, tunge og døsige, som de pæsed i solvarmen.
Ovenfor gårdene i brattlandet kom engene og utmarkene, lysgrønne med hvitstammet birkeskog, og så tok granskogen til som et mørkt hav; opp av den dukket så vidt opp den nakne kolen av Suluhø. Mot nord, hvor dalen bøide seg ned mot nabobygden og dannet liksom et høyt nes i svingen, stod den hvite kirken midt i gapet, så den tegnet seg mot himmelen. «Jamen, er det vakkert her?» sa Guri. Berit så på henne og deretter utover dalen igjen. «Ja, hjembygden er alltid vakker, uansett hvorfra man ser den,» sa hun. «Det blir visst en utrolig varm dag,» sa Sveinung. «Og vi har langt igjen,» sa han. Han ville skynde seg; det var annet å se inne på fjellet. «Ja, det er vel best vi rusler,» sa Berit, «skal vi nå frem til kvelden?» De snudde og gikk igjen; åsen bøyet seg over med et knekk, de så langt innover. Da de vendte seg og så, var dalen liksom sunket ned bak dem; de så bare granskogen og Suluhø på den andre siden.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 64 / 85
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da var de like ved overgangen mellom skog og fjell; trærne ble små og vide, som om de hadde satt seg på huk, og samtidig begynte kirkeklokkene nede i bygden å ringe til dugurdsmåltid. De stanset og så seg tilbake. Der lå hele dalen nedenfor dem i blålig, tung varmetåke; det så ut som luften dirret under klokkeslagene. Nede i bunnen skimtet de såvidt elven som en grå stripe, sanden langs dens bredder. Bare her og der, hvor det ennå var så mye vann at den dannet et lite strykslag, glitret og glinsede det som i sølv. Oppover skråningen fra elven lå jordene, ennå mørkegrønne der hvor det var gress, lysere der hvor det var åker, og der oppe, like nedenfor hammeren, som styrtet seg bratt og mørk ned med grå ur nedenunder, lå gårdene, tunge og døsige, som de pæsed i solvarmen.
Ovenfor gårdene i brattlandet kom engene og utmarkene, lysgrønne med hvitstammet birkeskog, og så tok granskogen til som et mørkt hav; opp av den dukket så vidt opp den nakne kolen av Suluhø. Mot nord, hvor dalen bøide seg ned mot nabobygden og dannet liksom et høyt nes i svingen, stod den hvite kirken midt i gapet, så den tegnet seg mot himmelen. «Jamen, er det vakkert her?» sa Guri. Berit så på henne og deretter utover dalen igjen. «Ja, hjembygden er alltid vakker, uansett hvorfra man ser den,» sa hun. «Det blir visst en utrolig varm dag,» sa Sveinung. «Og vi har langt igjen,» sa han. Han ville skynde seg; det var annet å se inne på fjellet. «Ja, det er vel best vi rusler,» sa Berit, «skal vi nå frem til kvelden?» De snudde og gikk igjen; åsen bøyet seg over med et knekk, de så langt innover. Da de vendte seg og så, var dalen liksom sunket ned bak dem; de så bare granskogen og Suluhø på den andre siden.Fremdeles gikk det jevnt oppover, men det var blitt så utrolig lett å puste og å gå; Guri kjente nesten ikke at hun løftet bena, selv om støvlettene slett ikke var lette. Oppover gikk stien først gjennom lav bjørkeskog med en og annen forkrøplet furu, så kom rødslyng og einer, og der det var fuktig vokste kjaerringris og multegras, og mellom dem stod hvit myrdun og nikket. Om en stund så de rett foran seg, øverst i skråningen, en seter. «Det er Lisæteren,» sa Sveinung. Da de kom opp dit, gjorde bakken enda en bøying; lenger innover ble den nesten flat, der kunne de se innover mot den første blåningen. Langt borte i den hevet en koll seg langsomt opp; det var Suluhø, den høyeste toppen i området. var Skarven, som de skulle forbi. På Lisæteren gikk de inn og fikk melk. Budeien kjente nok Berit Kjelle, og måtte virkelig spørre om det var den nye gardjenta, som hun hadde hørt var kommet til Kjelle, hun som de hadde med seg.
Ja, hun syntes vel hun så ut som en gardjente, hun som bare ville gå i begyndersko? Å, det var ikke skoene som skapte jenta. Men når hun fikk slike fremmede, så måtte de jammen vente, så hun fikk koke kaffe og steke vafler til dem! Nei, det fikk de nok heller ikke lov til å ha tilgode til på veien videre; de hadde lang vei og var kommet så rent for sent avsted. Ja, men så måtte det være sikkert! De måtte absolutt ikke gå forbi. Det måtte de love. Så dro de avsted innover. De tok av fra den egentlige seterveien, som gikk langt sørover gjennom Nysæterskaret og gikk rett på Skarven. Det ble mye kortere, og det gikk an nå; det var tørt, man kunne komme seg tørskodd over nesten enhver myr. Og Sveinung var kjent her; de trengte ikke råk eller sti; han kjente hver myr og rabbe på denne siden av Skarven også; han hadde gjettet på Lisæteren en sommer før han kom til Kjelle.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 65 / 85
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Fremdeles gikk det jevnt oppover, men det var blitt så utrolig lett å puste og å gå; Guri kjente nesten ikke at hun løftet bena, selv om støvlettene slett ikke var lette. Oppover gikk stien først gjennom lav bjørkeskog med en og annen forkrøplet furu, så kom rødslyng og einer, og der det var fuktig vokste kjaerringris og multegras, og mellom dem stod hvit myrdun og nikket. Om en stund så de rett foran seg, øverst i skråningen, en seter. «Det er Lisæteren,» sa Sveinung. Da de kom opp dit, gjorde bakken enda en bøying; lenger innover ble den nesten flat, der kunne de se innover mot den første blåningen. Langt borte i den hevet en koll seg langsomt opp; det var Suluhø, den høyeste toppen i området. var Skarven, som de skulle forbi. På Lisæteren gikk de inn og fikk melk. Budeien kjente nok Berit Kjelle, og måtte virkelig spørre om det var den nye gardjenta, som hun hadde hørt var kommet til Kjelle, hun som de hadde med seg.
Ja, hun syntes vel hun så ut som en gardjente, hun som bare ville gå i begyndersko? Å, det var ikke skoene som skapte jenta. Men når hun fikk slike fremmede, så måtte de jammen vente, så hun fikk koke kaffe og steke vafler til dem! Nei, det fikk de nok heller ikke lov til å ha tilgode til på veien videre; de hadde lang vei og var kommet så rent for sent avsted. Ja, men så måtte det være sikkert! De måtte absolutt ikke gå forbi. Det måtte de love. Så dro de avsted innover. De tok av fra den egentlige seterveien, som gikk langt sørover gjennom Nysæterskaret og gikk rett på Skarven. Det ble mye kortere, og det gikk an nå; det var tørt, man kunne komme seg tørskodd over nesten enhver myr. Og Sveinung var kjent her; de trengte ikke råk eller sti; han kjente hver myr og rabbe på denne siden av Skarven også; han hadde gjettet på Lisæteren en sommer før han kom til Kjelle.Og han ble snakkesalig og viktig og fortalte om alt det merkelige han hadde opplevd her. Å, det var en trivelig tur en slik innover fjellet, syntes de alle. Solen skinte, luften var høy. og klar og blå, og det var usedvanlig stille til å være på fjellet; nesten ikke et vindpust. Rundt omkring på alle kanter hørte de klangen av bjeller, grove og fine og middels, kobjælder og gjetebjælder og hestebjælder. De hadde alle forskjellig klang, og Sveinung kjente dem alle; han kunne fortelle hvor de hørte til. Da de gikk forbi en myr, steg fjeldtiten, heiloen, opp på tuene, vendte det hvite brystet mot dem og fløytet så langt og sørgmodig; så løp den foran til neste tue, steg også opp der og gjorde det samme. En musvåk kredset høyt, høyt oppe i luften med en klar, pipende lyd – den lurte nok på rypekyllingene nede i lyngen. Og akkurat da fløy rypesteggen opp foran dem, fløy lavt over lyngen, med hengende vinger, og ropte: «Ta kar'n, ta kar'n!»
Og rypemoren løp fort etter og gjemte seg bak kjerrerene, og slepte vingene; hun ville nødig fly, var ennå sårvinget etter rugingen. Berit måtte virkelig fortelle dem om den glupe bjørneskytteren som traff rypesteggen. Han hadde pakket en svær nisteskræppe og lagt en diger smørøske i. Han var så modig; han skulle stå og skyte bjørn. Men det første han traff var rypesteggen. «Ta kar'n, ta kar'n», sa han, og det syntes skytteren var fælt, så han satte i løp. Da han hadde løpt et stykke, gikk skræppelåget opp, og smørøsken datt ned på hælene hans. «Å kjære vene», ropte han, «kast ikke så!»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 3-solve-solfeng-del-3
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 3
# book_page: 66 / 85
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og han ble snakkesalig og viktig og fortalte om alt det merkelige han hadde opplevd her. Å, det var en trivelig tur en slik innover fjellet, syntes de alle. Solen skinte, luften var høy. og klar og blå, og det var usedvanlig stille til å være på fjellet; nesten ikke et vindpust. Rundt omkring på alle kanter hørte de klangen av bjeller, grove og fine og middels, kobjælder og gjetebjælder og hestebjælder. De hadde alle forskjellig klang, og Sveinung kjente dem alle; han kunne fortelle hvor de hørte til. Da de gikk forbi en myr, steg fjeldtiten, heiloen, opp på tuene, vendte det hvite brystet mot dem og fløytet så langt og sørgmodig; så løp den foran til neste tue, steg også opp der og gjorde det samme. En musvåk kredset høyt, høyt oppe i luften med en klar, pipende lyd – den lurte nok på rypekyllingene nede i lyngen. Og akkurat da fløy rypesteggen opp foran dem, fløy lavt over lyngen, med hengende vinger, og ropte: «Ta kar'n, ta kar'n!»
Og rypemoren løp fort etter og gjemte seg bak kjerrerene, og slepte vingene; hun ville nødig fly, var ennå sårvinget etter rugingen. Berit måtte virkelig fortelle dem om den glupe bjørneskytteren som traff rypesteggen. Han hadde pakket en svær nisteskræppe og lagt en diger smørøske i. Han var så modig; han skulle stå og skyte bjørn. Men det første han traff var rypesteggen. «Ta kar'n, ta kar'n», sa han, og det syntes skytteren var fælt, så han satte i løp. Da han hadde løpt et stykke, gikk skræppelåget opp, og smørøsken datt ned på hælene hans. «Å kjære vene», ropte han, «kast ikke så!»Sølve Solfeng – del 4
store stener, nå har du meg snart lel! Jo, det var bjørneskytteren det! Således gikk de lenge. I begynnelsen så det ut som Skarven stod like langt borte, uansett hvor mye de gikk. Det er så merkelig med avstandene på fjellet. Men litt etter litt begynte den å nærme seg, og til slutt begynte det å skråne oppover igjen. En liten klar bekk kom rislende nedover. Der satte de seg, hvilte, og tok opp skreppen og spiste. Tørrkosten og det klare vannet smakte som man aldri skulle ha smakt maken. Da de hadde spist, sa Sveinung og så opp mot Skarven: «Det er så fint vær i dag; jammen skulle det vært rart å komme seg opp på toppen». «Du sier noe», sa Berit; hun følte seg også så frisk og lett og sterk. «Tror du vi har tid?» «Det blir ikke mer enn en times omvei», sa Sveinung. «Ja, jeg har faktisk ikke vært der siden den første sommeren jeg var der, Kjelle», sa Berit. «Og jeg skal dit den første sommeren også», sa Guri.
«Ja, dette skal virkelig bli noe å fortelle», sa Berit, idet hun bestemte seg. De dro oppover mot toppen. Etter hvert som de steg, dukket nye ting opp i landskapet nedenfor dem, ting de ikke hadde sett da de gikk gjennom. Der lå blinkende stille tjern, godt gjemt før de så dem ovenfra; nye myrer dukket opp; hvite bølger rann langs haugene; og store hestestrær. Og Sveinung pekte og viste og fortalte hva alt var, og av og til sa han: «Nå er det ikke langt igjen» – han var litt redd for at han kanskje hadde nevnt for kort tid. Endelig var de på toppen. Skarven var høy, de stod som midt i en sirkel med vid utsikt til alle sider.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 67 / 85
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
store stener, nå har du meg snart lel! Jo, det var bjørneskytteren det! Således gikk de lenge. I begynnelsen så det ut som Skarven stod like langt borte, uansett hvor mye de gikk. Det er så merkelig med avstandene på fjellet. Men litt etter litt begynte den å nærme seg, og til slutt begynte det å skråne oppover igjen. En liten klar bekk kom rislende nedover. Der satte de seg, hvilte, og tok opp skreppen og spiste. Tørrkosten og det klare vannet smakte som man aldri skulle ha smakt maken. Da de hadde spist, sa Sveinung og så opp mot Skarven: «Det er så fint vær i dag; jammen skulle det vært rart å komme seg opp på toppen». «Du sier noe», sa Berit; hun følte seg også så frisk og lett og sterk. «Tror du vi har tid?» «Det blir ikke mer enn en times omvei», sa Sveinung. «Ja, jeg har faktisk ikke vært der siden den første sommeren jeg var der, Kjelle», sa Berit. «Og jeg skal dit den første sommeren også», sa Guri.
«Ja, dette skal virkelig bli noe å fortelle», sa Berit, idet hun bestemte seg. De dro oppover mot toppen. Etter hvert som de steg, dukket nye ting opp i landskapet nedenfor dem, ting de ikke hadde sett da de gikk gjennom. Der lå blinkende stille tjern, godt gjemt før de så dem ovenfra; nye myrer dukket opp; hvite bølger rann langs haugene; og store hestestrær. Og Sveinung pekte og viste og fortalte hva alt var, og av og til sa han: «Nå er det ikke langt igjen» – han var litt redd for at han kanskje hadde nevnt for kort tid. Endelig var de på toppen. Skarven var høy, de stod som midt i en sirkel med vid utsikt til alle sider.Mot øst, den siden de kom fra, lå først den fjellvidda de hadde gått gjennom; men dalen de kom fra var som sunket og borte, de så skogene rundt Suluhø og selve Suluhø, og så rett over nabodalen, som også var som sunket og deretter skog innover, blått i blått i det uendelige, tyndere og tyndere blått til det i synsranden gikk helt over i himmelen. På den andre siden av Skarven lå et landskap likt det de hadde gått gjennom, men med sterkere helling nedover mot en lang seterdal; lengst nede mot sør kunne de se helt til bunnen med dens blinkende elv. Men dalen steg raskt, bare nederst mot sør var det granskog, som sluttet midt oppe på sidene, og så ut som mørke skred som hadde rast ned fra fjellene. På den andre siden av denne dalen stod fjell høyere enn Skarven, ennå med lange snøstriper på og stengt for utsikten; mot nord skimtet en så vidt helt snødekt fjelltopp, så fjernt at man kunne ta den for skyer. Der langt nord kunne
De så at det gikk et tordenvær. De ble sittende lenge på toppen og se. «Der nede omtrent ligger Kjellesæteren», sa Sveinung og pekte. «Hvor langt er det igjen?» spurte Guri. «Å, omtrent tre timer?» sa Sveinung. De dro avsted igjen. Nedover gikk det fortere. Også her kjente Sveinung hver bekk og hver tue; hit opp hadde han gjætet fra Kjellesæteren. Og han pekte og fortalte. Der borte på den andre siden var det han hadde sett bjørnen. Den var kommet nordfra og gikk hele dalen nedover flere mil; det var en slagbjørn, og for hver dagsmarsj slo den en ku. Den fikk ikke tid til å stanse og spise den helt; de var etter den, det var derfor den raste så fort. Hvor den gikk sørover gjennom lierne, kunne de se; kråken sirklet alltid over den, ventet på åtslet etter kyrne den slo. – Og Sveinung fortalte i det uendelige. De kom inn på den egentlige seterveien igjen.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 68 / 85
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Mot øst, den siden de kom fra, lå først den fjellvidda de hadde gått gjennom; men dalen de kom fra var som sunket og borte, de så skogene rundt Suluhø og selve Suluhø, og så rett over nabodalen, som også var som sunket og deretter skog innover, blått i blått i det uendelige, tyndere og tyndere blått til det i synsranden gikk helt over i himmelen. På den andre siden av Skarven lå et landskap likt det de hadde gått gjennom, men med sterkere helling nedover mot en lang seterdal; lengst nede mot sør kunne de se helt til bunnen med dens blinkende elv. Men dalen steg raskt, bare nederst mot sør var det granskog, som sluttet midt oppe på sidene, og så ut som mørke skred som hadde rast ned fra fjellene. På den andre siden av denne dalen stod fjell høyere enn Skarven, ennå med lange snøstriper på og stengt for utsikten; mot nord skimtet en så vidt helt snødekt fjelltopp, så fjernt at man kunne ta den for skyer. Der langt nord kunne
De så at det gikk et tordenvær. De ble sittende lenge på toppen og se. «Der nede omtrent ligger Kjellesæteren», sa Sveinung og pekte. «Hvor langt er det igjen?» spurte Guri. «Å, omtrent tre timer?» sa Sveinung. De dro avsted igjen. Nedover gikk det fortere. Også her kjente Sveinung hver bekk og hver tue; hit opp hadde han gjætet fra Kjellesæteren. Og han pekte og fortalte. Der borte på den andre siden var det han hadde sett bjørnen. Den var kommet nordfra og gikk hele dalen nedover flere mil; det var en slagbjørn, og for hver dagsmarsj slo den en ku. Den fikk ikke tid til å stanse og spise den helt; de var etter den, det var derfor den raste så fort. Hvor den gikk sørover gjennom lierne, kunne de se; kråken sirklet alltid over den, ventet på åtslet etter kyrne den slo. – Og Sveinung fortalte i det uendelige. De kom inn på den egentlige seterveien igjen.Etter hvert som de gikk fremover, ble den sterkere og sterkere, og der hvor det begynte å helle sterkere nedover, stanset Sveinung. «Nå ser vi Kjellesæteren», sa han. De stanset også og så. Der lå den. Kveldssolen skinte vennlig inn i vinduene, og fra pipa steg en blå røyk opp, som om den ville by dem velkommen. * Det ble ikke liten oppstandelse på Kjellesæteren da de skjønte at de skulle få fremmede. De så dem allerede, der de stod oppe i råket. På seteren, som
Et annet sted på landet går man aldri forbi vinduet uten å kaste et blikk ut, og siden det ofte skjer, går man ikke mye usett forbi. «Nei, nå mener jeg –!» sa hun, da hun kom til å gå forbi vinduet. Tonetta, budeia, var også straks der og presset nesen inntil. «Nei, nå mener jeg vi får fremmede gjester. I jøsses navn, hvem kan det være!» Hun kastet et blikk rundt i seterstua, dyttet til side en krakk som stod litt for langt fremme, tok sopelimen og sopte fort frem foran peisen. «Kast på deg en annen stakk», sa hun til underbudeia. «Og gi meg hovedtørklædet mitt. Pass på at hatten ligger pent utenfor døra!» Hun tok igjen sopelimen, sopte fort sammen den gamle eneren på gulvet og strødde ny utover. Hun tok på seg tørklædet og var mellom hvert sving borte ved vinduet. Da de kom frem, stod hun allerede ute. Hun slo hendene sammen da hun så at det var Berit. «Nei, nå mener jeg!
Dette er det hyggeligste som har hendt meg siden jeg kom på setra!» «Ja, dette hadde du vel ikke ventet på denne årstiden?» «Nei, det hadde jeg slett ikke heller. Bare jeg nå har stelt slik at du er fornøyd også.» «Å, det er det nok ingen fare for», sa Berit. «Ja, dere får nå vær så god komme inn. Dere er vel både trøtte og sultne, kan jeg tenke.» Og de kom inn, og det ble stelt i stand. og trakteret, og Berit gikk rundt og så inn i hver krok og kunne ikke rose nok innredningen og den store sommersdråtten; det var bare prakt og velstand overalt. Og Guri gikk omkring både høyt og lavt; det så ikke ut som hun var det minste trett, men slo seg nå særlig på underbudeien. Og straks spurte hun etter buskapen og etter Sølve.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 69 / 85
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Etter hvert som de gikk fremover, ble den sterkere og sterkere, og der hvor det begynte å helle sterkere nedover, stanset Sveinung. «Nå ser vi Kjellesæteren», sa han. De stanset også og så. Der lå den. Kveldssolen skinte vennlig inn i vinduene, og fra pipa steg en blå røyk opp, som om den ville by dem velkommen. * Det ble ikke liten oppstandelse på Kjellesæteren da de skjønte at de skulle få fremmede. De så dem allerede, der de stod oppe i råket. På seteren, som
Et annet sted på landet går man aldri forbi vinduet uten å kaste et blikk ut, og siden det ofte skjer, går man ikke mye usett forbi. «Nei, nå mener jeg –!» sa hun, da hun kom til å gå forbi vinduet. Tonetta, budeia, var også straks der og presset nesen inntil. «Nei, nå mener jeg vi får fremmede gjester. I jøsses navn, hvem kan det være!» Hun kastet et blikk rundt i seterstua, dyttet til side en krakk som stod litt for langt fremme, tok sopelimen og sopte fort frem foran peisen. «Kast på deg en annen stakk», sa hun til underbudeia. «Og gi meg hovedtørklædet mitt. Pass på at hatten ligger pent utenfor døra!» Hun tok igjen sopelimen, sopte fort sammen den gamle eneren på gulvet og strødde ny utover. Hun tok på seg tørklædet og var mellom hvert sving borte ved vinduet. Da de kom frem, stod hun allerede ute. Hun slo hendene sammen da hun så at det var Berit. «Nei, nå mener jeg!
Dette er det hyggeligste som har hendt meg siden jeg kom på setra!» «Ja, dette hadde du vel ikke ventet på denne årstiden?» «Nei, det hadde jeg slett ikke heller. Bare jeg nå har stelt slik at du er fornøyd også.» «Å, det er det nok ingen fare for», sa Berit. «Ja, dere får nå vær så god komme inn. Dere er vel både trøtte og sultne, kan jeg tenke.» Og de kom inn, og det ble stelt i stand. og trakteret, og Berit gikk rundt og så inn i hver krok og kunne ikke rose nok innredningen og den store sommersdråtten; det var bare prakt og velstand overalt. Og Guri gikk omkring både høyt og lavt; det så ikke ut som hun var det minste trett, men slo seg nå særlig på underbudeien. Og straks spurte hun etter buskapen og etter Sølve.Nei, han var ikke kommet hjem til kvæll ennå, men nå var han ventet også; de hørte alt bjellene og en lang sul på en bukkehornstut, og da han kom slentrende etter buskapen, som i en uendelig lang rekke kom drivende frem etter råket, da satt hun allerede på taket. Han kunne ikke fatte hva det var på taket. Det så ut som en liten jente, og det blinket; sannelig, han trodde ikke hun hadde hæljern heller! Men der stod de alle ved grinden og vinket til ham! Han ble så underlig undselig i det samme han så det var Berit; han kom stille, kunne ikke se opp, og fikk ikke frem et ord da han rakte henne hånden gjennom grinden. Jenta hadde også kommet ned. Tonetta hvisket til ham at det var en ny gardjente som var komet til Kjelle. «Ja, jeg heter Guri Kruke», sa hun, «og jeg vil være med deg og gjete i morgen.» Han ga også henne hånden, men snek seg unna og gikk bakom huset. «Jeg mener han Sølve ble rent blug, jeg», sa
Kjesti. Men det går nok over – utpå kvelden. Da de gikk inn igjen, lurte Sølve seg ut bakveien, fikk inn småkreaturene i kveen og ville begynne å melke geiten. Da var Guri der igjen. Hun hadde skjørtet opp, tatt på seg underbuksene og melketrøya, og hadde melkekak i hånden, som en ekte budeie. «Nå skal jeg hjelpe deg å melke geiten», sa hun. Og som en skulle ha sett det, tok hun ikke tak slik hun aldri skulle ha gjort noe annet! Han ble med ett som kamerat med henne, kjente at han ikke var sjenert lenger. Blåsale, som alltid holdt seg fremme, kom bort og gned seg straks kjærlig inn til henne, ville være den første som ble melket. «Ikke ta Blåsale», sa han, «hun er så svinaktig hardmelket». «Hun? Nei, da skulle du kjent Lykkelin hjemme», sa hun og tok Blåsale. Da hun satt skrått over Blåsale, så hun til siden på ham. «Har du sett hulder her?» sa hun. «Nei», sa han. «Er det hulder her da?»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 70 / 85
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Nei, han var ikke kommet hjem til kvæll ennå, men nå var han ventet også; de hørte alt bjellene og en lang sul på en bukkehornstut, og da han kom slentrende etter buskapen, som i en uendelig lang rekke kom drivende frem etter råket, da satt hun allerede på taket. Han kunne ikke fatte hva det var på taket. Det så ut som en liten jente, og det blinket; sannelig, han trodde ikke hun hadde hæljern heller! Men der stod de alle ved grinden og vinket til ham! Han ble så underlig undselig i det samme han så det var Berit; han kom stille, kunne ikke se opp, og fikk ikke frem et ord da han rakte henne hånden gjennom grinden. Jenta hadde også kommet ned. Tonetta hvisket til ham at det var en ny gardjente som var komet til Kjelle. «Ja, jeg heter Guri Kruke», sa hun, «og jeg vil være med deg og gjete i morgen.» Han ga også henne hånden, men snek seg unna og gikk bakom huset. «Jeg mener han Sølve ble rent blug, jeg», sa
Kjesti. Men det går nok over – utpå kvelden. Da de gikk inn igjen, lurte Sølve seg ut bakveien, fikk inn småkreaturene i kveen og ville begynne å melke geiten. Da var Guri der igjen. Hun hadde skjørtet opp, tatt på seg underbuksene og melketrøya, og hadde melkekak i hånden, som en ekte budeie. «Nå skal jeg hjelpe deg å melke geiten», sa hun. Og som en skulle ha sett det, tok hun ikke tak slik hun aldri skulle ha gjort noe annet! Han ble med ett som kamerat med henne, kjente at han ikke var sjenert lenger. Blåsale, som alltid holdt seg fremme, kom bort og gned seg straks kjærlig inn til henne, ville være den første som ble melket. «Ikke ta Blåsale», sa han, «hun er så svinaktig hardmelket». «Hun? Nei, da skulle du kjent Lykkelin hjemme», sa hun og tok Blåsale. Da hun satt skrått over Blåsale, så hun til siden på ham. «Har du sett hulder her?» sa hun. «Nei», sa han. «Er det hulder her da?»«Ja, hvorfor skulle det ikke være hulder her?» sa hun. Berit hadde kommet bort til kvegjærdet uten at de hadde sett henne. «Jeg mener du har fått hjelp jeg, Sølve», sa hun. «Ja, og det av en som duger også», sa han; han følte at han ville skryte litt av henne. Og de melket og de snakket og de satt oppe til langt på kveld, den kvelden, på Kjellesæteren. Og det ble trangt om sengeplass. Der var også to andre fremmedkarer der, som var kommet kvælden før, og så måtte de og Sølve og Sveinung ligge i høladen; der lå igjen en klat hø fra ifjor. «Gentiana nivalis» Kvelden før underbudeien hadde sett Berit og Guri og Sveinung borte i råket; det var Sølve som stod ved vinduet. I vinduskarmen var det skåret en strek; det var høstdagsmærket; når skyggen av vindusstolpen kom til den, da var det akkurat midt på dagen.
Han stod og stirret ned på streken og tenkte på om det ikke gikk an å lage flere streker, så en kunne se hver time på dagen; skjønt den som var vant til å se på solen, trengte det ikke; han visste tiden likevel. Nå ville han prøve trolldøyet sitt igjen, se om det hadde forandret seg! De små rutene i vinduet var ujevne og grønaktige; det man så gjennom dem, særlig når man kom veldig på skrå, ble så rart og forrykket og fikk en annen farge. Men Sølve hadde oppdaget en helt klar sprekk i ruten, lik en blemme; den var ikke større enn en buksknapp engang; men når man så gjennom den, ble alt så vidunderlig tydelig og klart, mye klarere enn når han så med bare øyne, og han kunne se mye lenger; det var den han kalte trolldøyet. Han la øyet tett inntil og så. Det ble så tydelig at han gjerne kunne telle hver stein øverst oppi råket. Men hva var det?
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 71 / 85
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Ja, hvorfor skulle det ikke være hulder her?» sa hun. Berit hadde kommet bort til kvegjærdet uten at de hadde sett henne. «Jeg mener du har fått hjelp jeg, Sølve», sa hun. «Ja, og det av en som duger også», sa han; han følte at han ville skryte litt av henne. Og de melket og de snakket og de satt oppe til langt på kveld, den kvelden, på Kjellesæteren. Og det ble trangt om sengeplass. Der var også to andre fremmedkarer der, som var kommet kvælden før, og så måtte de og Sølve og Sveinung ligge i høladen; der lå igjen en klat hø fra ifjor. «Gentiana nivalis» Kvelden før underbudeien hadde sett Berit og Guri og Sveinung borte i råket; det var Sølve som stod ved vinduet. I vinduskarmen var det skåret en strek; det var høstdagsmærket; når skyggen av vindusstolpen kom til den, da var det akkurat midt på dagen.
Han stod og stirret ned på streken og tenkte på om det ikke gikk an å lage flere streker, så en kunne se hver time på dagen; skjønt den som var vant til å se på solen, trengte det ikke; han visste tiden likevel. Nå ville han prøve trolldøyet sitt igjen, se om det hadde forandret seg! De små rutene i vinduet var ujevne og grønaktige; det man så gjennom dem, særlig når man kom veldig på skrå, ble så rart og forrykket og fikk en annen farge. Men Sølve hadde oppdaget en helt klar sprekk i ruten, lik en blemme; den var ikke større enn en buksknapp engang; men når man så gjennom den, ble alt så vidunderlig tydelig og klart, mye klarere enn når han så med bare øyne, og han kunne se mye lenger; det var den han kalte trolldøyet. Han la øyet tett inntil og så. Det ble så tydelig at han gjerne kunne telle hver stein øverst oppi råket. Men hva var det?Mente han ikke at det satt to karer der på den store steinen, og skulle du se så rart, den ene hadde en drivende hvit lue! Der reiste de seg og kom fort nedover! Han meldte fra til Tonetta, og de ble alle stående og undre seg og se. Og i en glad stemning. Hvor trivelig det enn kan være iblant langt der inne i fjellet, blir det ensomt; man blir liksom sulten på folk! Og særlig når setra ligger som Kjellesæteren ganske alene! Der hørte de at de satte stavene fra seg utenfor veggen; nå kom de inn. De hilste pent og spurte om det var i orden at de kunne få hus der inatt og kanskje få være der en dag eller to. Å jo, det kunne vel ordnes, sa Tonetta. Men hvem var disse karene da? De var studenter, sa de, og gikk mest for moro skyld; den ene var svensk og hadde nå det ærendet at han ville se på plantene deromkring. Slike karer hadde Sølve virkelig aldri sett før.
De var så merkelig fine, særlig han som de sa var svensk; og så var han så usedvanlig lang og tynn! Han hadde hvit lue med en rød knapp midt foran, og så hadde han lang, svart frakk, og langt, mørkebrunt hår som var strøket glatt bak ørene og hang helt ned til frakkekragen, og
Han gikk også med briller, selv om han var så ung! Det måtte vel være en som skulle bli prest! Den andre var ikke så høy og var kledd mer folkelig; han hadde også en rød knapp foran på luen, men luen hans var svart! Og så hadde de begge på ryggen firkantede, stive skrepper med mange remmer i, og svensken hadde en grønn, rund, lang strutt hengende i et bånd over skulderen – da han satte den fra seg, skranglet det i den, som om den var av blikk. Det var han som ikke var svenske som snakket; den andre sa nesten ingenting. De fikk mat og takket, og siden holdt de seg mest for seg selv. Sølve holdt øye med dem hele kvelden; han hadde en særlig evne til å vite hva slike tenkte og hva de snakket om. Da han var ferdig med melkingen, så han at de satt på en stein ute i gresset på setervollen. Han måtte snike seg nærmere for å se og høre.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 72 / 85
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Mente han ikke at det satt to karer der på den store steinen, og skulle du se så rart, den ene hadde en drivende hvit lue! Der reiste de seg og kom fort nedover! Han meldte fra til Tonetta, og de ble alle stående og undre seg og se. Og i en glad stemning. Hvor trivelig det enn kan være iblant langt der inne i fjellet, blir det ensomt; man blir liksom sulten på folk! Og særlig når setra ligger som Kjellesæteren ganske alene! Der hørte de at de satte stavene fra seg utenfor veggen; nå kom de inn. De hilste pent og spurte om det var i orden at de kunne få hus der inatt og kanskje få være der en dag eller to. Å jo, det kunne vel ordnes, sa Tonetta. Men hvem var disse karene da? De var studenter, sa de, og gikk mest for moro skyld; den ene var svensk og hadde nå det ærendet at han ville se på plantene deromkring. Slike karer hadde Sølve virkelig aldri sett før.
De var så merkelig fine, særlig han som de sa var svensk; og så var han så usedvanlig lang og tynn! Han hadde hvit lue med en rød knapp midt foran, og så hadde han lang, svart frakk, og langt, mørkebrunt hår som var strøket glatt bak ørene og hang helt ned til frakkekragen, og
Han gikk også med briller, selv om han var så ung! Det måtte vel være en som skulle bli prest! Den andre var ikke så høy og var kledd mer folkelig; han hadde også en rød knapp foran på luen, men luen hans var svart! Og så hadde de begge på ryggen firkantede, stive skrepper med mange remmer i, og svensken hadde en grønn, rund, lang strutt hengende i et bånd over skulderen – da han satte den fra seg, skranglet det i den, som om den var av blikk. Det var han som ikke var svenske som snakket; den andre sa nesten ingenting. De fikk mat og takket, og siden holdt de seg mest for seg selv. Sølve holdt øye med dem hele kvelden; han hadde en særlig evne til å vite hva slike tenkte og hva de snakket om. Da han var ferdig med melkingen, så han at de satt på en stein ute i gresset på setervollen. Han måtte snike seg nærmere for å se og høre.Kveldssolen var i ferd med å gå ned bak Gråhø; gresset og blomstene ute på setervollen stod og nikket og beveget seg under kveldsvinden; den tok tak i håret til svensken og rykket den fine krøllen helt frem foran ørene; den glitret i lyset, og han ristet på hodet for å få krøllen bakom igjen. «Hva synes du om stedet her?» sa den andre. Svensken så langt utover og opp, så brilleglassene glitret, og rakte hånden langt ut: «Når en
«Hadde jeg sangen med, ville dette vært et paradis», sa han. Da de la seg om kvelden måtte Sølve ligge på hjellen oppunder taket; fremmedkarerne skulle ha sengen hans. Han lå og så ned og lyttet etter om de skulle si noe; men det var nesten ingenting, og snart ble det helt stille; han kunne høre at den ene allerede sov. Han skulle også til å sovne, så at lyset fra glørne i peisen, som gjennom søvnen, lekket i fine striper bortover setergulvet. Da knaket det; dernede strekte en seg i sengen, og han hørte så vidt gjennom søvnen: «Et paradis – når man hadde sangen med!» Så sovnet Sølve. Om morgenen ville svensken være med Sølve opp i fjellet; og da snakket han også, spurte om han visste noe sted hvor han kunne finne blommer. Den andre ville ned til elven og spurte om det var noe sted den hadde skåret seg ned i et dypt gjel, og om berget på siden da lå i lag – liksom skifer? Jo, det kunne Sølve fortelle; men blommen –?
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 73 / 85
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Kveldssolen var i ferd med å gå ned bak Gråhø; gresset og blomstene ute på setervollen stod og nikket og beveget seg under kveldsvinden; den tok tak i håret til svensken og rykket den fine krøllen helt frem foran ørene; den glitret i lyset, og han ristet på hodet for å få krøllen bakom igjen. «Hva synes du om stedet her?» sa den andre. Svensken så langt utover og opp, så brilleglassene glitret, og rakte hånden langt ut: «Når en
«Hadde jeg sangen med, ville dette vært et paradis», sa han. Da de la seg om kvelden måtte Sølve ligge på hjellen oppunder taket; fremmedkarerne skulle ha sengen hans. Han lå og så ned og lyttet etter om de skulle si noe; men det var nesten ingenting, og snart ble det helt stille; han kunne høre at den ene allerede sov. Han skulle også til å sovne, så at lyset fra glørne i peisen, som gjennom søvnen, lekket i fine striper bortover setergulvet. Da knaket det; dernede strekte en seg i sengen, og han hørte så vidt gjennom søvnen: «Et paradis – når man hadde sangen med!» Så sovnet Sølve. Om morgenen ville svensken være med Sølve opp i fjellet; og da snakket han også, spurte om han visste noe sted hvor han kunne finne blommer. Den andre ville ned til elven og spurte om det var noe sted den hadde skåret seg ned i et dypt gjel, og om berget på siden da lå i lag – liksom skifer? Jo, det kunne Sølve fortelle; men blommen –?Han visste ingen steder hvor han kunne finne flere blommer enn ute på setervollen; der stod jo fullt av smørblom, både gul og hvit, og maikåpe og storknæb og – Ja, det var nå ikke akkurat slike han så etter, og ikke mange heller. Hadde han ikke sett noen som han ikke kjente fra dalen, eller helst ingen andre steder? Jo, han hadde nå sett en liten blå en, som var så nydelig. vakker; men det var mange av den. De kalte den fjeldsøte. «Ah, Gentiana nivalis», sa svensken; ja, den var vakker; men han lette nå ikke bare etter de vakre heller. Sølve kunne ikke begripe hva han lette etter da! Svensken ble med ham hele dagen. Han var flink til å plukke blomster; lå han ikke og plukket av den minste og elendigste mosen og skrapte lav av steinene – mon tro han skulle bli farger –? Sølve hadde sett bestemor skrape lav da hun skulle farge brunt. Han våget seg til å spørre.
Men da begynte svensken å fortelle; han ble akkurat som skolemesteren iblant, når de kom til å spørre om noe som han likte og som han sa det var vitenskap i: Han ville fortelle om plantenes vandringer, sa han. Alle plantene var på vandring, nordover eller sørover, opp eller ned; de prøvde alle veier; var én stengt, tok de en annen; fremover og utover til alle kanter ville de; og de slo seg sammen i store følger, de som trivdes sammen og kunne hjelpe hverandre. Han måtte ikke tro at her alltid hadde vært slik som nå; engang hadde det ligget hel is over alt; da den gikk bort, var fjellet helt blankskuret; men så kom plantene vandrende søndenfra; og det var disse bitte små mosene og laverne som først nådde hit opp; de kunne leve av bare sol; de var solens første barn; og de bygde broer og la ned med maten til de større som kom etter, og til slutt kom skogene etter i tung marsj.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 74 / 85
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han visste ingen steder hvor han kunne finne flere blommer enn ute på setervollen; der stod jo fullt av smørblom, både gul og hvit, og maikåpe og storknæb og – Ja, det var nå ikke akkurat slike han så etter, og ikke mange heller. Hadde han ikke sett noen som han ikke kjente fra dalen, eller helst ingen andre steder? Jo, han hadde nå sett en liten blå en, som var så nydelig. vakker; men det var mange av den. De kalte den fjeldsøte. «Ah, Gentiana nivalis», sa svensken; ja, den var vakker; men han lette nå ikke bare etter de vakre heller. Sølve kunne ikke begripe hva han lette etter da! Svensken ble med ham hele dagen. Han var flink til å plukke blomster; lå han ikke og plukket av den minste og elendigste mosen og skrapte lav av steinene – mon tro han skulle bli farger –? Sølve hadde sett bestemor skrape lav da hun skulle farge brunt. Han våget seg til å spørre.
Men da begynte svensken å fortelle; han ble akkurat som skolemesteren iblant, når de kom til å spørre om noe som han likte og som han sa det var vitenskap i: Han ville fortelle om plantenes vandringer, sa han. Alle plantene var på vandring, nordover eller sørover, opp eller ned; de prøvde alle veier; var én stengt, tok de en annen; fremover og utover til alle kanter ville de; og de slo seg sammen i store følger, de som trivdes sammen og kunne hjelpe hverandre. Han måtte ikke tro at her alltid hadde vært slik som nå; engang hadde det ligget hel is over alt; da den gikk bort, var fjellet helt blankskuret; men så kom plantene vandrende søndenfra; og det var disse bitte små mosene og laverne som først nådde hit opp; de kunne leve av bare sol; de var solens første barn; og de bygde broer og la ned med maten til de større som kom etter, og til slutt kom skogene etter i tung marsj.Og det kunne komme lange vintertider som stoppet dem og drev dem tilbake. Nå så det ut som vi var i en slik vintertid; engang hadde skogene nådd opp dalen her, og var gått gjennom skarene helt over fjellet og ned på den andre siden. Nå hadde fjellet kløvet dem igjen; det så ut som de stod der nede og ventet på en ny sommertid eller rustet seg bedre til ny ferd! Sølve ble rent forbløffet. Slikt hadde han virkelig aldri hørt eller tenkt; da han så langt sør i dalen, syntes han formelig at skogene beveget seg, at de vandret. Og svensken fortalte, og viste ham de små mosene og hvor merkelig de var skapt, og før Sølve visste ordet av det, hadde han også begynt å lete og skrape og finne frem planter til ham, planter som han aldri før hadde sett engang.
De ble virkelig som gode kamerater, han og svensken; og han sa til og med at når han kom hjem, skulle han sende Sølve en stor bok som handlet om plantenes vandringer, og at det var så mye å se her at han ville komme igjen neste sommer. Slik gikk den dagen. Da han kom hjem om kvelden, var det at Berit og Guri hadde kommet. * Det er ny morgen på Kjellesæteren. Underbudeien og Sølve og Guri holder på å løse bølingen. Guri har vært oppe tidlig, og også idag vært med Sølve for å melke geitene. Hun har så godt lag med dem og kjenner snart dem alle sammen; ja, hun vil til og med løse selve storoxen. Ute på setervangen står de alle – Berit og budeien og de to fremmede karene og Sveinung – og ser på kyrne som kommer ut av fjøset. De kjenner Berit, og alle skal bort og hilse på henne og få klapp og kos.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 75 / 85
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og det kunne komme lange vintertider som stoppet dem og drev dem tilbake. Nå så det ut som vi var i en slik vintertid; engang hadde skogene nådd opp dalen her, og var gått gjennom skarene helt over fjellet og ned på den andre siden. Nå hadde fjellet kløvet dem igjen; det så ut som de stod der nede og ventet på en ny sommertid eller rustet seg bedre til ny ferd! Sølve ble rent forbløffet. Slikt hadde han virkelig aldri hørt eller tenkt; da han så langt sør i dalen, syntes han formelig at skogene beveget seg, at de vandret. Og svensken fortalte, og viste ham de små mosene og hvor merkelig de var skapt, og før Sølve visste ordet av det, hadde han også begynt å lete og skrape og finne frem planter til ham, planter som han aldri før hadde sett engang.
De ble virkelig som gode kamerater, han og svensken; og han sa til og med at når han kom hjem, skulle han sende Sølve en stor bok som handlet om plantenes vandringer, og at det var så mye å se her at han ville komme igjen neste sommer. Slik gikk den dagen. Da han kom hjem om kvelden, var det at Berit og Guri hadde kommet. * Det er ny morgen på Kjellesæteren. Underbudeien og Sølve og Guri holder på å løse bølingen. Guri har vært oppe tidlig, og også idag vært med Sølve for å melke geitene. Hun har så godt lag med dem og kjenner snart dem alle sammen; ja, hun vil til og med løse selve storoxen. Ute på setervangen står de alle – Berit og budeien og de to fremmede karene og Sveinung – og ser på kyrne som kommer ut av fjøset. De kjenner Berit, og alle skal bort og hilse på henne og få klapp og kos.Sølve åpner kveggrinden og slipper sauene og geitene ut; de hopper og kaster seg og strekker seg i en lang rekke bortover setervangen, og det er solskinn og bjellene klinger. Guri vil være med Sølve og gjete, svensken også; Sveinung, som står der med bidslet som axelskjerf, skal også følge et stykke; han skal bort i fjellet og hente hestene hjem. De tenkte å dra høyt oppover idag, det tegnet til å bli så varmt – opp gjennom Skiringsåsen på nordsiden av Skarven, ja kanskje helt opp på Skiringskletten, tenkte Sølve; for derfra kunne de se østover og såvidt skimte Suluhø; så kunne han vise Guri skogene rundt hjembygden hennes. Småfeet beveget seg av seg selv inn på det øvre råket. Men kyrne ble stående. De vendte seg nordover og så seg tilbake, og bjellkoen rautet. Sølve og Guri prøvde å drive dem bort i råket. Nei, de ville ikke. De gikk bare til side, snudde seg og så mot seteren igjen.
«Skulde det være slik som bølingen er idag», sa Tonetta, «jeg
«Jeg får prøve å lokke dem», sa hun. Hun gikk foran og lokket. Noen av kjørene fulgte etter et stykke, men bjældkoen flyttet seg ikke; så sakket de andre også av og snudde. «Jeg tror det er fordi de ser deg, jeg, Berit,» sa Tonetta. «Du får prøve å lokke dem du.» Berit prøvde også. De fulgte litt lenger, men så stanset de, stod i en eneste rad, og så etter henne. Hun måtte snu; da snudde de også. De ble alle stående og undre seg. Sveining så opp på himmelen og sa: «De kan vel ikke vente uvær i dag?» «Nei, det er da rent utænkelig,» sa de alle. «Det er vel bare et lune,» sa Berit; «vi får gå inn, så går de vel avsted; og du vil vel også helst være kvitt dem i dag?» sa hun til Sølve. «Du har jo både gjeterne og Guri å passe på; Guri er vel verre enn Guldhorn.»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 76 / 85
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Sølve åpner kveggrinden og slipper sauene og geitene ut; de hopper og kaster seg og strekker seg i en lang rekke bortover setervangen, og det er solskinn og bjellene klinger. Guri vil være med Sølve og gjete, svensken også; Sveinung, som står der med bidslet som axelskjerf, skal også følge et stykke; han skal bort i fjellet og hente hestene hjem. De tenkte å dra høyt oppover idag, det tegnet til å bli så varmt – opp gjennom Skiringsåsen på nordsiden av Skarven, ja kanskje helt opp på Skiringskletten, tenkte Sølve; for derfra kunne de se østover og såvidt skimte Suluhø; så kunne han vise Guri skogene rundt hjembygden hennes. Småfeet beveget seg av seg selv inn på det øvre råket. Men kyrne ble stående. De vendte seg nordover og så seg tilbake, og bjellkoen rautet. Sølve og Guri prøvde å drive dem bort i råket. Nei, de ville ikke. De gikk bare til side, snudde seg og så mot seteren igjen.
«Skulde det være slik som bølingen er idag», sa Tonetta, «jeg
«Jeg får prøve å lokke dem», sa hun. Hun gikk foran og lokket. Noen av kjørene fulgte etter et stykke, men bjældkoen flyttet seg ikke; så sakket de andre også av og snudde. «Jeg tror det er fordi de ser deg, jeg, Berit,» sa Tonetta. «Du får prøve å lokke dem du.» Berit prøvde også. De fulgte litt lenger, men så stanset de, stod i en eneste rad, og så etter henne. Hun måtte snu; da snudde de også. De ble alle stående og undre seg. Sveining så opp på himmelen og sa: «De kan vel ikke vente uvær i dag?» «Nei, det er da rent utænkelig,» sa de alle. «Det er vel bare et lune,» sa Berit; «vi får gå inn, så går de vel avsted; og du vil vel også helst være kvitt dem i dag?» sa hun til Sølve. «Du har jo både gjeterne og Guri å passe på; Guri er vel verre enn Guldhorn.»Så gikk de som skulle bli igjen inn, og Guri og Sølve og Svensken og Sveinung slentret etter småkreaturene, som alt hadde kommet så langt oppover åsen at de så ut bare som hvite prikker. Det er litt over middagstid. Opp ved værden på Skiringskletten sitter Guri og Sølve ganske alene. Sveinung er forlengst gått fra dem; han hadde tenkt seg en annen vei. Svensken går der langt nede og ser på steinene; kreaturene ligger også et stykke nedenfor og tar sin middagshvil. Det har vært en
En varm dag oppover åsene; karerne måtte bære trøiene sine, ja, de angret på at de hadde tatt dem med. Guri hadde ingenting å angre på; hun hadde bare på seg en kort stakk og en bomullstrøye som hun hadde lånt av underbudeien. Det var trykkende her oppe på kletten også, ikke et vindpust beveget seg. Langt nord og nedover hørte de døn i marken og så lange hestetog som ilte sørover. Merkelig, så mange hester de hadde møtt idag, og alle gikk de samme veien, sørover og nedover! Sveinung gikk nok forbi dem nå. De satt og så utover den endeløse vidda som lå rundt dem på alle kanter; bare mot sør stengte Skarven for noe av utsikten. Sølve satt og peilte og fortalte det han visste, og han visste ikke hvordan det var, men til slutt avslørte han hemmeligheten: «Og der», sa han til slutt, «der kan vi så vidt se Suluhø, og der bortenfor ligger hjembygden din.» «På Suluhø har jeg vært engang», sa hun. «Skulle du se solen danse da?»
«Ja, men jeg fikk faktisk se noe annet så rart at jeg aldri glemmer det: selveste nissen; han stod midt på toppen i rød topplue, og solen skinte på ham.» «Nei, var det deg!» sa Sølve; han visste ikke ordet av før det hadde kommet ut av ham, dette hadde han aldri sagt til noe menneske før. Hun vendte seg mot ham, spærret opp øynene og
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 77 / 85
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så gikk de som skulle bli igjen inn, og Guri og Sølve og Svensken og Sveinung slentret etter småkreaturene, som alt hadde kommet så langt oppover åsen at de så ut bare som hvite prikker. Det er litt over middagstid. Opp ved værden på Skiringskletten sitter Guri og Sølve ganske alene. Sveinung er forlengst gått fra dem; han hadde tenkt seg en annen vei. Svensken går der langt nede og ser på steinene; kreaturene ligger også et stykke nedenfor og tar sin middagshvil. Det har vært en
En varm dag oppover åsene; karerne måtte bære trøiene sine, ja, de angret på at de hadde tatt dem med. Guri hadde ingenting å angre på; hun hadde bare på seg en kort stakk og en bomullstrøye som hun hadde lånt av underbudeien. Det var trykkende her oppe på kletten også, ikke et vindpust beveget seg. Langt nord og nedover hørte de døn i marken og så lange hestetog som ilte sørover. Merkelig, så mange hester de hadde møtt idag, og alle gikk de samme veien, sørover og nedover! Sveinung gikk nok forbi dem nå. De satt og så utover den endeløse vidda som lå rundt dem på alle kanter; bare mot sør stengte Skarven for noe av utsikten. Sølve satt og peilte og fortalte det han visste, og han visste ikke hvordan det var, men til slutt avslørte han hemmeligheten: «Og der», sa han til slutt, «der kan vi så vidt se Suluhø, og der bortenfor ligger hjembygden din.» «På Suluhø har jeg vært engang», sa hun. «Skulle du se solen danse da?»
«Ja, men jeg fikk faktisk se noe annet så rart at jeg aldri glemmer det: selveste nissen; han stod midt på toppen i rød topplue, og solen skinte på ham.» «Nei, var det deg!» sa Sølve; han visste ikke ordet av før det hadde kommet ut av ham, dette hadde han aldri sagt til noe menneske før. Hun vendte seg mot ham, spærret opp øynene ogMunnen stod åpen akkurat som dengang. Nå kjente han henne igjen. «Var det deg da?» sa hun stille. «Ja. – Solfeng, der jeg kommer fra, ligger under Suluhø på denne siden.» De ble begge så underlig forlegne, så langt borte, de kunne ikke se på hverandre. «Så du noe på Suluhø?» sa hun etter en stund. «Ja, sa han, jeg så solen danse. Men det er så underlig –» han så ned mot støvelskoene hennes – «jeg husker bare et par hesteskodører.» I det samme kom en ny hestestræ dundrende i full galopp rett nedenfor der de satt. De stoppet et øyeblikk, så mot nord og satte i nytt, heftigere sprang nedover mot kvelven nedenfor kletten. Kreaturene spant opp, så også mot nord og satte i løp etter. De hørte svensken rope der nede, og ham peile. Da så de også mot nord. Der langt borte var fjellene og alt forsvunnet; det stod som en mørk vegg helt fra bakken og opp mot himmelen, den beveget seg fremover, svelget liksom den ene høiden etter den andre.
Med ett kom en skarp, isende vind farende over fjellet. De satte i sprang nedover, skjønte hva det var. Og så hendte det som undertiden hender midtsommers på fjellet. Det kom et forrykende snøvær. Hestene hadde stilt seg i en halvsirkel nede i kvelven, med hodene vendt bort fra vinden; på tvers under halsene deres stod føllene. Småkreaturene løp sammen i en klump. De selv måtte skyndsomt finne det beste skjulestedet de kunne bak en stor stein; det fantes ingen trær så høyt oppe. Og så kom snøstormen. Den var ikke som en snøstorm om vinteren; den var så voldsom, kom så tett at det ble nesten mørkt; og den kom liksom ikke ovenfra, den kom jevnsides med marken, så luften syntes gjennomsyret av tusenvis av lyse striper som løp kapp bortover marken. De klynget seg tett sammen bak steinen, med Guri mellom seg. Sølve tok av seg trøyen og ville bre den over skuldrene hennes.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 78 / 85
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Munnen stod åpen akkurat som dengang. Nå kjente han henne igjen. «Var det deg da?» sa hun stille. «Ja. – Solfeng, der jeg kommer fra, ligger under Suluhø på denne siden.» De ble begge så underlig forlegne, så langt borte, de kunne ikke se på hverandre. «Så du noe på Suluhø?» sa hun etter en stund. «Ja, sa han, jeg så solen danse. Men det er så underlig –» han så ned mot støvelskoene hennes – «jeg husker bare et par hesteskodører.» I det samme kom en ny hestestræ dundrende i full galopp rett nedenfor der de satt. De stoppet et øyeblikk, så mot nord og satte i nytt, heftigere sprang nedover mot kvelven nedenfor kletten. Kreaturene spant opp, så også mot nord og satte i løp etter. De hørte svensken rope der nede, og ham peile. Da så de også mot nord. Der langt borte var fjellene og alt forsvunnet; det stod som en mørk vegg helt fra bakken og opp mot himmelen, den beveget seg fremover, svelget liksom den ene høiden etter den andre.
Med ett kom en skarp, isende vind farende over fjellet. De satte i sprang nedover, skjønte hva det var. Og så hendte det som undertiden hender midtsommers på fjellet. Det kom et forrykende snøvær. Hestene hadde stilt seg i en halvsirkel nede i kvelven, med hodene vendt bort fra vinden; på tvers under halsene deres stod føllene. Småkreaturene løp sammen i en klump. De selv måtte skyndsomt finne det beste skjulestedet de kunne bak en stor stein; det fantes ingen trær så høyt oppe. Og så kom snøstormen. Den var ikke som en snøstorm om vinteren; den var så voldsom, kom så tett at det ble nesten mørkt; og den kom liksom ikke ovenfra, den kom jevnsides med marken, så luften syntes gjennomsyret av tusenvis av lyse striper som løp kapp bortover marken. De klynget seg tett sammen bak steinen, med Guri mellom seg. Sølve tok av seg trøyen og ville bre den over skuldrene hennes.Hun ville ikke, men han sa at han frøs mye mer med trøyen enn uten, og så måtte hun. Svensken slo også de lange skjørtelappene fra frakken sin rundt henne. De satt ganske stille mens snøen drev over og rundt dem. De satt der lenge; snart var de helt nedgravd i snø; det var bare litt av ansiktene deres, der hvor de pustet, som var bare. De sa ingenting, men begge satt de og så på Guri; de så bare de blå øynene, som stod stille og rettet blikket ut, som om de fulgte snøstripene; det så slett ikke ut som hun frøs. Det var noe dette minnet Sølve om, som han ikke kunne sette fingeren på. Da sa svensken plutselig: «Gentiana nivalis!» sa han. Det var det Sølve også hadde lett etter; han så liksom blå blomster i det samme. Svensken så på ham: «Hva synes du om stedet her?» sa han. Sølve rørte litt på sa han at han frøs, så tennene hakket, men syntes han måtte svare noe høvelig.
«Hvis vi hadde hatt songen med oss, så ville dette vært omtrent som et paradis», sa han. Veiret stoppet like plutselig som det hadde kommet. De hvite stripene i luften ble færre, man kunne se mellom dem, det ble lysere. Det var som når et tak glipper. De så baksiden av snøværet, idet det dro fra dem sørover, og nå som en lys vegg; nesten i samme øyeblikk kom solen frem igjen, rolig og klar. Hestene ristet seg, knakk og dønnede avsted, klumpen av småfe løsnet opp og satte i kåte og glade hopp nedover. De bak steinen reiste seg og ristet snøen av seg. Hvor alt var forvandlet, hele området rundt dem lå i blendende, skinnende hvitt, og langt mot sør så de de siste flikene av uværet gli som et fint slør langs skråningene! Også de satte i løp nedover åsen. Før de nådde ned til Kjellesæteren var snøen nesten smeltet bort, og der var minst hundre hester samlet, som hadde flyktet ned for uværet. * Dette var Guris første dag på setra.
De ble enda to dager til, så hadde Sveinung funnet hestene, og de dro hjem til bygden. Og sommeren gikk sin vante gang på Kjellesæteren, høsten kom, og enda en vinter. Den vinteren satt Sølve helt alene på kvisthaugen. Sveinung var kommet helt opp blant karerne, og Guri var på kvinnesiden.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 79 / 85
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hun ville ikke, men han sa at han frøs mye mer med trøyen enn uten, og så måtte hun. Svensken slo også de lange skjørtelappene fra frakken sin rundt henne. De satt ganske stille mens snøen drev over og rundt dem. De satt der lenge; snart var de helt nedgravd i snø; det var bare litt av ansiktene deres, der hvor de pustet, som var bare. De sa ingenting, men begge satt de og så på Guri; de så bare de blå øynene, som stod stille og rettet blikket ut, som om de fulgte snøstripene; det så slett ikke ut som hun frøs. Det var noe dette minnet Sølve om, som han ikke kunne sette fingeren på. Da sa svensken plutselig: «Gentiana nivalis!» sa han. Det var det Sølve også hadde lett etter; han så liksom blå blomster i det samme. Svensken så på ham: «Hva synes du om stedet her?» sa han. Sølve rørte litt på sa han at han frøs, så tennene hakket, men syntes han måtte svare noe høvelig.
«Hvis vi hadde hatt songen med oss, så ville dette vært omtrent som et paradis», sa han. Veiret stoppet like plutselig som det hadde kommet. De hvite stripene i luften ble færre, man kunne se mellom dem, det ble lysere. Det var som når et tak glipper. De så baksiden av snøværet, idet det dro fra dem sørover, og nå som en lys vegg; nesten i samme øyeblikk kom solen frem igjen, rolig og klar. Hestene ristet seg, knakk og dønnede avsted, klumpen av småfe løsnet opp og satte i kåte og glade hopp nedover. De bak steinen reiste seg og ristet snøen av seg. Hvor alt var forvandlet, hele området rundt dem lå i blendende, skinnende hvitt, og langt mot sør så de de siste flikene av uværet gli som et fint slør langs skråningene! Også de satte i løp nedover åsen. Før de nådde ned til Kjellesæteren var snøen nesten smeltet bort, og der var minst hundre hester samlet, som hadde flyktet ned for uværet. * Dette var Guris første dag på setra.
De ble enda to dager til, så hadde Sveinung funnet hestene, og de dro hjem til bygden. Og sommeren gikk sin vante gang på Kjellesæteren, høsten kom, og enda en vinter. Den vinteren satt Sølve helt alene på kvisthaugen. Sveinung var kommet helt opp blant karerne, og Guri var på kvinnesiden.Men lyse, da de hadde tapt enden inne på rokkesnellen, det gjorde han ikke; det gjorde Guri, og de beskyldte henne for at hun iblant lurte seg til å kappe tråden, når en av jentene var på hægten til ikke å bli gift. Tuntræet Tre somre og tre vintre til er gått rolig hen over Kjelle. Det har ikke hendt noe større uten det som livet alltid umerkelig fører med seg, at noe vokser og noe eldes. Flogrognen oppi hæggen er blitt et stort tre, og tuntræet selv er eldet, klarer knapt å sette blomster mer om våren og aldri å få frukt; gapet i den ene siden har etset seg dypt inn og strekker seg helt opp til midten av stammen. Tore går fortsatt rundt og ser på det en gang om dagen, og det er alltid i solnedgangen. Han ser opp i kronen og inn i gapet i siden, mumler noe ingen kan høre og rusler så opp på kammerset sitt igjen; han er blitt så rent slapp og sliten.
Guri er blitt nesten en voksen jente, har iallfall fått voksenes stille, tenksomme ansigt med rolige øyne; de fleste synes hun er vakker. Ivar og Berit er kanskje de som årene synes minst på, selv om Berit har fått flere fine rynker rundt øynene, og Ivar begynner å dukke aldri så lite i nakken. Sølve har også vokst mye, blitt en stor, sterk gutt, og ganske lys; nå er han slik som bestemoren så ham, dagen før hun døde. Alle de tre somrene hadde Sølve vært på setra. Og det hadde også blitt slik at Berit kom til å gå mye alene i tunet. Den første sommeren var Guri på setra i fjorten dager, den andre en hel måned, og i fjor ville hun endelig være underbudeie. Hun ville være på setra og være budeie når hun ble voksen, sa hun, og da var det best å begynne for alvor i tide.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 80 / 85
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men lyse, da de hadde tapt enden inne på rokkesnellen, det gjorde han ikke; det gjorde Guri, og de beskyldte henne for at hun iblant lurte seg til å kappe tråden, når en av jentene var på hægten til ikke å bli gift. Tuntræet Tre somre og tre vintre til er gått rolig hen over Kjelle. Det har ikke hendt noe større uten det som livet alltid umerkelig fører med seg, at noe vokser og noe eldes. Flogrognen oppi hæggen er blitt et stort tre, og tuntræet selv er eldet, klarer knapt å sette blomster mer om våren og aldri å få frukt; gapet i den ene siden har etset seg dypt inn og strekker seg helt opp til midten av stammen. Tore går fortsatt rundt og ser på det en gang om dagen, og det er alltid i solnedgangen. Han ser opp i kronen og inn i gapet i siden, mumler noe ingen kan høre og rusler så opp på kammerset sitt igjen; han er blitt så rent slapp og sliten.
Guri er blitt nesten en voksen jente, har iallfall fått voksenes stille, tenksomme ansigt med rolige øyne; de fleste synes hun er vakker. Ivar og Berit er kanskje de som årene synes minst på, selv om Berit har fått flere fine rynker rundt øynene, og Ivar begynner å dukke aldri så lite i nakken. Sølve har også vokst mye, blitt en stor, sterk gutt, og ganske lys; nå er han slik som bestemoren så ham, dagen før hun døde. Alle de tre somrene hadde Sølve vært på setra. Og det hadde også blitt slik at Berit kom til å gå mye alene i tunet. Den første sommeren var Guri på setra i fjorten dager, den andre en hel måned, og i fjor ville hun endelig være underbudeie. Hun ville være på setra og være budeie når hun ble voksen, sa hun, og da var det best å begynne for alvor i tide.De undret seg nok litt over at Berit ville la jenta gå dit som underbudeie, og hun undret seg kanskje selv også over at hun slett ikke syntes det var så trivelig å gå der alene; men nå hadde hun liksom alltid den sommerturen til setra å glede seg til og tenke på; for nå ble det av seg selv slik at hun skulle opp og se til dem hver sommer, og at det ble sendt bud slik at Sølve og Guri kom og møtte henne ved Skarven. Svensken var også der igjen de to første somrene. Sølve hjalp ham å finne blomster og moser, og svensken ga ham bøker om plantene og deres familier og hvor de hadde sine nærmeste slektninger, og lærte ham alt han visste om dem. Det var dem som hadde hele familien og sine nærmeste slektninger med seg, og det var dem som hadde kommet så langt bort fra sine at de ikke hadde noen nær slægt før i Nordamerika lige op mod ishavet. Snart kjendte han dem alle og vidste noget om dem.
Men så kom ikke svensken igjen på lenge, sa han; de hadde gjort ham til et slags doktor for den store boken han hadde skrevet om «Skogene på vandring», og neste sommer skulde han helt til Island og se om disse små levermosene også hadde våget seg dit. Han sa han vilde skrive til Sølve. Det hadde vært litt underlig den siste høsten, da han skulde reise hjem fra setra. Han visste jo at nå kom han ikke dit mer, ikke på samme måte; han skulde ikke være der hele sommeren, fra de første små mosene pep grønt frem om våren, og til røslyngen flammet som et skinnende brunt teppe over alle åsene om høsten. Han måtte, så ingen visste det, ikke engang Guri, ta seg en siste ensom tur opp på Skiringskletten dagen før de skulde reise. Han syntes aldri han hadde sett fjellet så stort og høytidelig og så rolig før. Det var ingenting som rørte seg, intet liv og ingen bjeller. Det ble som en høytidelig, stille avskjed.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 81 / 85
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De undret seg nok litt over at Berit ville la jenta gå dit som underbudeie, og hun undret seg kanskje selv også over at hun slett ikke syntes det var så trivelig å gå der alene; men nå hadde hun liksom alltid den sommerturen til setra å glede seg til og tenke på; for nå ble det av seg selv slik at hun skulle opp og se til dem hver sommer, og at det ble sendt bud slik at Sølve og Guri kom og møtte henne ved Skarven. Svensken var også der igjen de to første somrene. Sølve hjalp ham å finne blomster og moser, og svensken ga ham bøker om plantene og deres familier og hvor de hadde sine nærmeste slektninger, og lærte ham alt han visste om dem. Det var dem som hadde hele familien og sine nærmeste slektninger med seg, og det var dem som hadde kommet så langt bort fra sine at de ikke hadde noen nær slægt før i Nordamerika lige op mod ishavet. Snart kjendte han dem alle og vidste noget om dem.
Men så kom ikke svensken igjen på lenge, sa han; de hadde gjort ham til et slags doktor for den store boken han hadde skrevet om «Skogene på vandring», og neste sommer skulde han helt til Island og se om disse små levermosene også hadde våget seg dit. Han sa han vilde skrive til Sølve. Det hadde vært litt underlig den siste høsten, da han skulde reise hjem fra setra. Han visste jo at nå kom han ikke dit mer, ikke på samme måte; han skulde ikke være der hele sommeren, fra de første små mosene pep grønt frem om våren, og til røslyngen flammet som et skinnende brunt teppe over alle åsene om høsten. Han måtte, så ingen visste det, ikke engang Guri, ta seg en siste ensom tur opp på Skiringskletten dagen før de skulde reise. Han syntes aldri han hadde sett fjellet så stort og høytidelig og så rolig før. Det var ingenting som rørte seg, intet liv og ingen bjeller. Det ble som en høytidelig, stille avskjed.Også om vinteren som fulgte, ble det annerledes. Nå var det kommet ny nautsvein; Sølve satt ikke lenger på kvisthaugen. Nå var han også rykket opp blant karerne; nå skulde han bli «full kar», som Rasmus Raskebakken hadde sagt den gang; og han var mindre hjemme i tunet; han skulde være med som kjører både i skogen og på fjellet; engang hadde han endog vært helt bort i sæteren for å hente hjem renmose, men der hadde han slett ikke kjent seg igjen; alt var liksom stivnet, og det var ingenting å feste blikket ved, bare en uendelig flate av hvitt og det snodde, svinaktige på høiden under Skarven. Og alltid skulle han kjøre Rauen; det hadde Ivar Kjelle selv bestemt, og det var Peder Kværnhuset meget forarget over; han hadde aldri før sett at gutunger skulle ha den likeste hesten, og kunne ikke skjønne hva det skulle bety.
Den samme vinteren hadde han gått for presten; det hadde Guri også, men de hadde ikke hatt samme dag. * Det er en søndag ettermiddag ut på forsommeren, søndagen etter at de hadde stått på kirkegulvet. Sølve sitter ganske alene oppe på det vesle burloftet. Her er alt uforandret; sengen står der like fast, kistene står på rekke langs veggene, og på knaggene henger festklærne; ettermiddagssolen sender en fin, gul stripe langs rommet og bort til døren; alt er som den første morgenen han våknet her. Og likevel er alt så rent annerledes. Sist søndag, da han kom hjem fra kirken, og de hadde ønsket ham tillykke og velsignelse og sagt at nå var han voksen, hadde det kommet så plutselig og så merkelig over ham. Han hadde ikke tenkt på det før; men nå visste han at alt det gamle var over, nå begynte noe nytt, noe fremmed. Han var liksom blitt en annen, som ikke skulle kjennes igjen på samme måte lenger.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 82 / 85
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Også om vinteren som fulgte, ble det annerledes. Nå var det kommet ny nautsvein; Sølve satt ikke lenger på kvisthaugen. Nå var han også rykket opp blant karerne; nå skulde han bli «full kar», som Rasmus Raskebakken hadde sagt den gang; og han var mindre hjemme i tunet; han skulde være med som kjører både i skogen og på fjellet; engang hadde han endog vært helt bort i sæteren for å hente hjem renmose, men der hadde han slett ikke kjent seg igjen; alt var liksom stivnet, og det var ingenting å feste blikket ved, bare en uendelig flate av hvitt og det snodde, svinaktige på høiden under Skarven. Og alltid skulle han kjøre Rauen; det hadde Ivar Kjelle selv bestemt, og det var Peder Kværnhuset meget forarget over; han hadde aldri før sett at gutunger skulle ha den likeste hesten, og kunne ikke skjønne hva det skulle bety.
Den samme vinteren hadde han gått for presten; det hadde Guri også, men de hadde ikke hatt samme dag. * Det er en søndag ettermiddag ut på forsommeren, søndagen etter at de hadde stått på kirkegulvet. Sølve sitter ganske alene oppe på det vesle burloftet. Her er alt uforandret; sengen står der like fast, kistene står på rekke langs veggene, og på knaggene henger festklærne; ettermiddagssolen sender en fin, gul stripe langs rommet og bort til døren; alt er som den første morgenen han våknet her. Og likevel er alt så rent annerledes. Sist søndag, da han kom hjem fra kirken, og de hadde ønsket ham tillykke og velsignelse og sagt at nå var han voksen, hadde det kommet så plutselig og så merkelig over ham. Han hadde ikke tenkt på det før; men nå visste han at alt det gamle var over, nå begynte noe nytt, noe fremmed. Han var liksom blitt en annen, som ikke skulle kjennes igjen på samme måte lenger.En følelse av uendelig ensomhet slo ned i ham, slik som han bare såvidt kunne skimte at han hadde kjent et øyeblikk før, da Berit kom opp på loftet til ham og sa at bestemor var død. Og slik hadde det vært hele uken. Det var noe ubestemt, som han ikke kunne få tak på, som fulgte ham overalt; han hadde liksom ingen ro noe sted, og hadde også vanskeligere for å snakke med folk enn før, trakk seg unna for å være alene. Og han hadde heller ikke kommet seg til å ta fatt på noe større; og når han trakk seg unna etter måltidene, visste han at Berit fulgte ham med blikket og så annerledes på ham. Det var også med denne følelsen han gikk opp på loftet idag. Han satt lenge på en kiste og så bort på solstrålen på døren; men han så liksom ingenting, og tankene ville ikke samle seg om noe bestemt. Han prøvde å tenke fremover; nå var han jo voksen.
Men i tankene møtte ham bare noe ubestemt, uvist; han klarte ikke å samle det til noe fast eller helt; han visste ingenting han ville. Han ville heller prøve å tenke tilbake. Han skimtet en soloppgang, så et par blinkende hæljern og så seg selv løpe ned gjennom
Skogen over det skinnende landskapet i sterkt sollys, hjem til Solfeng, til bestefar. – Bestefar? Han ville virkelig gå over til bestefars rom; han var også så ensom, gikk for seg selv, og han ble alltid så glad når Sølve kom. Han reiste seg og gikk ned. Nei, på tunet møtte han bestefar, som var på vei opp til ham. Han stoppet og så forundret på ham; han pleide ikke å komme dit opp. Bestefar gikk med et lite smil og mumlet: «Det var det Berit har ment hele tiden! Derfor tok jeg feil av merkene. Hun blir sittende likevel! Hun blir sittende. Det var det jeg så.» Han fikk øye på Sølve, smilet ble stort. Sølve syntes han skimtet bestefar oppe fra Solfeng: «Nå slår tuntræet rot», sa han. «Jeg skulle be deg gå inn til Ivar og Berit. De vil gjerne snakke med deg!» Sølve visste med en gang at nå kom det til å skje noe. Det at de ville snakke med ham på den måten, kalte ham inn; det hadde aldri hendt før. Han gikk opp gjennom tunet.
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 83 / 85
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
En følelse av uendelig ensomhet slo ned i ham, slik som han bare såvidt kunne skimte at han hadde kjent et øyeblikk før, da Berit kom opp på loftet til ham og sa at bestemor var død. Og slik hadde det vært hele uken. Det var noe ubestemt, som han ikke kunne få tak på, som fulgte ham overalt; han hadde liksom ingen ro noe sted, og hadde også vanskeligere for å snakke med folk enn før, trakk seg unna for å være alene. Og han hadde heller ikke kommet seg til å ta fatt på noe større; og når han trakk seg unna etter måltidene, visste han at Berit fulgte ham med blikket og så annerledes på ham. Det var også med denne følelsen han gikk opp på loftet idag. Han satt lenge på en kiste og så bort på solstrålen på døren; men han så liksom ingenting, og tankene ville ikke samle seg om noe bestemt. Han prøvde å tenke fremover; nå var han jo voksen.
Men i tankene møtte ham bare noe ubestemt, uvist; han klarte ikke å samle det til noe fast eller helt; han visste ingenting han ville. Han ville heller prøve å tenke tilbake. Han skimtet en soloppgang, så et par blinkende hæljern og så seg selv løpe ned gjennom
Skogen over det skinnende landskapet i sterkt sollys, hjem til Solfeng, til bestefar. – Bestefar? Han ville virkelig gå over til bestefars rom; han var også så ensom, gikk for seg selv, og han ble alltid så glad når Sølve kom. Han reiste seg og gikk ned. Nei, på tunet møtte han bestefar, som var på vei opp til ham. Han stoppet og så forundret på ham; han pleide ikke å komme dit opp. Bestefar gikk med et lite smil og mumlet: «Det var det Berit har ment hele tiden! Derfor tok jeg feil av merkene. Hun blir sittende likevel! Hun blir sittende. Det var det jeg så.» Han fikk øye på Sølve, smilet ble stort. Sølve syntes han skimtet bestefar oppe fra Solfeng: «Nå slår tuntræet rot», sa han. «Jeg skulle be deg gå inn til Ivar og Berit. De vil gjerne snakke med deg!» Sølve visste med en gang at nå kom det til å skje noe. Det at de ville snakke med ham på den måten, kalte ham inn; det hadde aldri hendt før. Han gikk opp gjennom tunet.Hele tunet virket å spinne rundt ham; han så bare solflekkene som drysset ned gjennom den unge løven på hekken, og nedenunder på steinen satt Guri, helt stille, og så på ham. Han gikk opp trappen og inn i stuen. Der satt Berit og Ivar alene borte ved den ene enden av det store bordet. «Kom hit og sett deg, Sølve», sa Berit. «Vi vil gjerne snakke med deg!» med deg». Han gikk stille bort til enden av benken og satte seg. Det ble stille en stund. Så sa Berit: «Du har vært så stille og rar i det siste, Sølve, og jeg tror nok jeg forstår det. Du føler deg usikker og vet ikke hva du vil. Og derfor har jeg sagt til Ivar: Ungdommen har ikke godt av å gå i det uvisse; den må vite hva den har å gå til, og vite hva den vil. Og så kan den velge, og derfor har jeg villet at han nå skulle si deg hva vi hele tiden har tenkt. Nå, Ivar», sa hun. «Ja», sa Ivar, «nå har du jo vært her hele oppveksten, i syv år. Du har oppført deg bra.
Men nå er du voksen, og fra nå av skal du styre og råde over deg selv. Og det er det Berit mener det er på tide å si deg: dersom du fortsatt vil bli på Kjelle, så skal du være gardgutten og bli sittende her etter oss. Du hører jo til ætten!» Det var som om Sølve fikk et slag. Noe slikt hadde aldri vært i hans innerste tanker. Han, som alle andre, hadde vendt seg til å tenke på Guri som gardjenten. Det fløy som et glimt gjennom hodet hans: slikt måtte aldri skje. Plutselig kjente han en forandring i seg, følte seg sterk, kjente viljer. Han så opp, og det var første gang de så bestemthet og motstand i øynene hans: «Nei, det vil jeg ikke», sa han, og litt etter la han til spakere, fordi det ikke var sant: «Jeg har lenge tenkt på at jeg vil bort fra Kjelle». Ivar ble veldig forbauset. «Det var uventet», sa han, «jeg visste ikke at du hadde hatt det så vondt her?»
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 84 / 85
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hele tunet virket å spinne rundt ham; han så bare solflekkene som drysset ned gjennom den unge løven på hekken, og nedenunder på steinen satt Guri, helt stille, og så på ham. Han gikk opp trappen og inn i stuen. Der satt Berit og Ivar alene borte ved den ene enden av det store bordet. «Kom hit og sett deg, Sølve», sa Berit. «Vi vil gjerne snakke med deg!» med deg». Han gikk stille bort til enden av benken og satte seg. Det ble stille en stund. Så sa Berit: «Du har vært så stille og rar i det siste, Sølve, og jeg tror nok jeg forstår det. Du føler deg usikker og vet ikke hva du vil. Og derfor har jeg sagt til Ivar: Ungdommen har ikke godt av å gå i det uvisse; den må vite hva den har å gå til, og vite hva den vil. Og så kan den velge, og derfor har jeg villet at han nå skulle si deg hva vi hele tiden har tenkt. Nå, Ivar», sa hun. «Ja», sa Ivar, «nå har du jo vært her hele oppveksten, i syv år. Du har oppført deg bra.
Men nå er du voksen, og fra nå av skal du styre og råde over deg selv. Og det er det Berit mener det er på tide å si deg: dersom du fortsatt vil bli på Kjelle, så skal du være gardgutten og bli sittende her etter oss. Du hører jo til ætten!» Det var som om Sølve fikk et slag. Noe slikt hadde aldri vært i hans innerste tanker. Han, som alle andre, hadde vendt seg til å tenke på Guri som gardjenten. Det fløy som et glimt gjennom hodet hans: slikt måtte aldri skje. Plutselig kjente han en forandring i seg, følte seg sterk, kjente viljer. Han så opp, og det var første gang de så bestemthet og motstand i øynene hans: «Nei, det vil jeg ikke», sa han, og litt etter la han til spakere, fordi det ikke var sant: «Jeg har lenge tenkt på at jeg vil bort fra Kjelle». Ivar ble veldig forbauset. «Det var uventet», sa han, «jeg visste ikke at du hadde hatt det så vondt her?»«Nei», sa Sølve, og han kjente bevegelsen stige opp i ham, «jeg har hatt det så godt, så jeg vet nok aldri å takke dere fullt ut for hvordan dere har vært mot meg, men –» og munnen hans skalv – «det er – en annen som skal ha Kjelle!» Et stort smil spredte seg over Berits ansikt, og hun gjorde tegn til Ivar om at han ikke skulle si mer. «Ja, ja», sa hun, «så snakker vi ikke mer om det, når han Sølve ikke vil være hos oss lenger. Han er voksen og får bestemme selv». Hun reiste seg, de andre også. Hun så liksom tilfeldig ut av vinduet og sa lett henkastet: «Men der ser jeg Guri sitte nede under treet. Og ganske alena. Du får like godt si det til henne også med en gang, at du vil reise fra oss». Sølve visste ikke mer hva han skulle si, og så gikk han langsomt bort under treet og satte seg. ved siden av henne på steinen. De satt der en stund uten å se på hverandre.
Så sa han endelig lavt og langsomt: «Jeg ville bare si deg at jeg kommer til å reise. Jeg har snakket med Ivar og sagt at jeg ikke vil være her lenger.» Hun så opp på ham, og øynene ble store. Hun så lenge og fast: «Men jeg vil det», sa hun. Hun holdt øynene festet på ham. Det ble lenge stille. Endelig sa han enda lavere og liksom med besvær: «Blir – du – da? Dersom jeg – blir?» Da sa hun bestemt: «Ja, det blir jeg vel. Jeg er jo den første som har sett tunkallen på Kjelle, skulle jeg mene. Den morgenen da solen danset. Gyldne solstråler drysset ned over dem gjennom tuntrærnes løv.» Noter: n1. skogen.] rettet fra: skogen. (trykkfeil) n2. vest.] rettet fra: vest (trykkfeil) n3. Berit] rettet fra: Beret (trykkfeil) n4. hennes – «jeg] rettet fra: hennes –» jeg (trykkfeil) n5. det var så trivelig] rettet fra:duetvar såtrivelig(trykkfeil) Hans Ånruds Sølve Solfeng er lastet ned gratis fra e-bokportalen Bokselskap.
Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no
# book_id: global-pdf-6837bbc4f5964f10ba6b6f81fd8c44c9
# book_title: Sølve Solfeng
# chapter_id: 4-solve-solfeng-del-4
# chapter_title: Sølve Solfeng – del 4
# book_page: 85 / 85
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Nei», sa Sølve, og han kjente bevegelsen stige opp i ham, «jeg har hatt det så godt, så jeg vet nok aldri å takke dere fullt ut for hvordan dere har vært mot meg, men –» og munnen hans skalv – «det er – en annen som skal ha Kjelle!» Et stort smil spredte seg over Berits ansikt, og hun gjorde tegn til Ivar om at han ikke skulle si mer. «Ja, ja», sa hun, «så snakker vi ikke mer om det, når han Sølve ikke vil være hos oss lenger. Han er voksen og får bestemme selv». Hun reiste seg, de andre også. Hun så liksom tilfeldig ut av vinduet og sa lett henkastet: «Men der ser jeg Guri sitte nede under treet. Og ganske alena. Du får like godt si det til henne også med en gang, at du vil reise fra oss». Sølve visste ikke mer hva han skulle si, og så gikk han langsomt bort under treet og satte seg. ved siden av henne på steinen. De satt der en stund uten å se på hverandre.
Så sa han endelig lavt og langsomt: «Jeg ville bare si deg at jeg kommer til å reise. Jeg har snakket med Ivar og sagt at jeg ikke vil være her lenger.» Hun så opp på ham, og øynene ble store. Hun så lenge og fast: «Men jeg vil det», sa hun. Hun holdt øynene festet på ham. Det ble lenge stille. Endelig sa han enda lavere og liksom med besvær: «Blir – du – da? Dersom jeg – blir?» Da sa hun bestemt: «Ja, det blir jeg vel. Jeg er jo den første som har sett tunkallen på Kjelle, skulle jeg mene. Den morgenen da solen danset. Gyldne solstråler drysset ned over dem gjennom tuntrærnes løv.» Noter: n1. skogen.] rettet fra: skogen. (trykkfeil) n2. vest.] rettet fra: vest (trykkfeil) n3. Berit] rettet fra: Beret (trykkfeil) n4. hennes – «jeg] rettet fra: hennes –» jeg (trykkfeil) n5. det var så trivelig] rettet fra:duetvar såtrivelig(trykkfeil) Hans Ånruds Sølve Solfeng er lastet ned gratis fra e-bokportalen Bokselskap.
Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
