Hans AanrudEn vinternat og andre fortællinger

BokRobot leseutgave

Bøker

Gratis

En vinternat og andre fortællinger

Hans Aanrud

Kategorier:Hans Aanrud
35 152 ord
Velg versjon
Kapitler
En vinternat og andre fortællinger – del 1Kjørt: 2026-10-06 19:49BokRobot · Side 1 / 103

En vinternat og andre fortællinger – del 1

En vinternatt og andre fortellinger bokselskap.no Oslo 2024 bokselskap.no, Oslo 2024 Hans Ånrud: En vinternatt og andre fortellinger Teksten i bokselskap.no følger 1. utgave, 1896 (København/Gyldendal). Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no) ISBN: 978-82-8319-807-2 (bokselskap.no), 978-82-8319-808-9 (epub), 978-82-8319-809-6 (mobi) Filen er lastet ned fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no

En vinternatt Månen stod spiss og tynn et stykke over skogkanten i øst, kastet et svakt, gult skjær over det snedekte dalføret. Den nådde bare å frembringe et matt lys over den østlige himmelen; mot nord og vest tindret stjernene på blå bunn med et skjelvende lys som glimtet og glitret i den kalde snøen og i trærnes fjærlette rimdusker. Mot sør trakk dalsidene seg sammen, så månen ikke nådde ned; det var, som man anet, at selve mørket begynte der ute; nordover videt dalen seg ut til en flat myr med granskog, og over den – lengst borte, hvor dalsidene igjen trakk seg nærmere – flimret et svakt nordlys. Ut av mørket der sør kom landeveien bugtende forbi bakker og fjell; den var også skinnende hvit, bare kjennelig ved de blå skyggene som den høye snøplogkanten kastet.

Plutselig bøyet den langt utenfor en bakke som stakk lenger frem enn de andre, med skråning helt ned til elven; forbi en grind, hvor en enda smalere sidevei smøg seg på skrå oppover og bugtet seg inn i et skogholt; så bøyet den inn igjen et langt stykke, tok så plutselig en rett, snorlig retning rett over myren og forsvant i et litt mørkt gap der inne i skogen. Oppe i gårdene på begge sider av dalen var det lys, gjerne i to vinduer, så hver gård liksom så med to øyne ut over dalen; oftest usikkert, blafrende, rødlig lys – det kom nok fra bål på peisen. Fra

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 2 / 103

Fra gården som lå oppe i bakken ovenfor grinden, lenger fremme enn de andre, lyste det kun fra et vindu, et stadigt, hvitt lys. Det var ganske stille, ikke det svakeste vindpust, ikke en lyd, kun nå og da et kort knitrende smell, når isen sprakk i den skarpe kulden, eller et dumpt smell når man smelte igjen en dør på en av gårdene. Det knirket nesten umerkelig oppe i skogholtet, der den smale veien kom ned; en jevn knirking i takt som av fottrinn; dette gjorde stillheten enda større; det var som om alt lyttet etter denne lyden, det eneste tegnet på liv; den økte, ble sterkere, tydelige fottrinn; det var som om denne lyden, den eneste, fylte hele dalen. Ut fra skogholtet kom en svak skygge, buktet seg bortover den skinnende snøen. Plutselig stoppet den, lyden hørte opp; en mann sto et øyeblikk stille like i overgangen mellom skogens skygge og det svake måneskinnet.

Det var bare et øyeblikk, og han så seg om med bøyd hode – så satte han foten frem; det var som om det gikk et gufs gjennom ham, samtidig som han hørte knirkingen av sine egne skritt. Han gikk raskt videre, men ikke lenger i takt; det var noe vaklende, ubestemt i trinnene hans, som om det gjorde vondt hver gang han satte foten ned. Han svingte seg tett inntil den ene grindstolpen, og vendte raskt hodet til begge sider idet han tok det siste nølende skrittet ut på veien. Han så igjen, med bøyd hode, til begge sider, tok deretter et par skritt ut til veikanten og så seg omkring. Det var bratt utenfor; bakken raget så langt frem på begge sider at den stupte rett ned i elven, som rant nede i kløften, og det var mørkt der nede. Han så ned. Midt nede var det et stort, svart hull. Elven var ikke frosset til i stryket, og dypt derfra kom det svakt opp enkelte gråtlignende klyuk.

Han sto en stund, satte begge hendene ned i snøen på den ytterste stabbesteinen og la øret til, som for å lytte. Han bøyde seg mer og mer utover; det var som om noe dro i ham. Plutselig støtte han fra med begge hendene, så han med ett stod på den øvre kanten av veien, løftet hodet høyt og rettet seg opp – en høy, slank og spenstig mann. Lyset falt på ham.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 3 / 103

Det skjægløse, markerte ansiktet. Det var forferdelig blekt. Slik stod han et øyeblikk, så skvatt han til og gjespet, idet han trykket armen til siden og kjente noe under frakken. Men så vendte han ansiktet rett oppover som i trods, og tok raskt veien nordover. Månen hadde steget høyere, dempet det ubestemt flimrende stjernelyset; nå stod stjernene som bleke, rolige punkter på den lyse himmelen, og nordlyset hadde trukket seg helt ned til åskanten i nord, bare en svak, skjelvende lysstripe. Hans skygge var blitt fast, gikk først og bugtet seg opp og ned langs den høye veikanten, mens mannen bøyet seg inn i svingen; da veien tok retning rett over myren, gikk skyggen rett foran, jevn med et lite hopp for hvert skritt.

Mannen gikk fremdeles med løftet hode, skrittene økte, ble raskere og raskere; det gikk nesten i løp bortover den flate veien; blikket hans var festet på det mørke gapet hvor veien gikk inn i skogen; det ble større og større etter hvert som han gikk, og skrittene økte uvilkårlig. Så var han plutselig inne i gapet, skyggen foran forsvant, han dukket seg igjen, stanset og lyttet fremover.

Ikke en lyd, bare et dypt gjøl fra en hund som gjøde langt borte. Han begynte igjen å gå, men det var som en lyttende angst i skrittene hans. Det var en merkelig blanding av lys og mørke der inne, vekslende, forvirrende: sorte hull under de rimdækkede grantrærne, lange mørke skygger tvers over veien, og så plutselig en glitrende månestripe; det samme gjentok seg igjen og igjen gjennom den lange, flate myren, hvor veien skar seg smalt frem og frem, som om den aldri skulle få noen ende. Her og der slapp en dusk med rim, falt, rev med seg andre, så de drysset som blinkende, kalde snøfnugg og brakte det rolige lyset til å skjelve. Da stoppet han uvilkårlig opp med foten i luften, holdt pusten og så seg om. Men det var ingen spor å se av liv, bare et fordækt spor etter en rev som ihærdig hadde fulgt veien og krysset den flere ganger.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 4 / 103

Men etter en slik stans satte han foten enda forsiktigere ned, som om han var redd at dens knirking skulle få hele skogen til å drysse. Han gikk og gikk i det uendelige. Så svingte veien plutselig innover; et lyst gap viste seg, myren var slutt. Han stoppet, lyttet fremover. Nei. Han rettet seg opp og så seg om. Slik sto han litt. Plutselig gikk det et rykk gjennom ham; han bøyde seg helt frem og lyttet. En tynn, forfrossen bjelle sendte støtvis en sprukken lyd frem mot skogen. Lyden kom jevnt stødvis, som fra noen som kjørte i skritt. Han stod litt og lyttet; lyden vokste, støtene ble raskere; den kjørende hadde gått over til smått trav.

Han vendte seg og gikk langsomt tilbake bortover moen. * Ut av svingen og fremover den lille sletten foran moen kom en liten, raggete hest, dultende i smått trav og slangende i de vide skjæker; en stor, lurvet hatt hang den frem i øynene, om munnen og langs de langhårede sidene var den dekket med rim; der stod en sky av damp om den; for hver gang den liksom hinkende satte forbenene ned, ga det noen magtesløse slag i den lille bjellen som hang i brystremmen, så tonløst og forfrossent. Den var spent for en langslæde med bylast på. Det gnistret og hvinede under stålmeierne for hvert ryk. Foran på sleden satt en mann, med et hestedekken viklet om føttene, og luen ned over ørene; han duppet frem og tilbake, så hodet slingret på skuldrene, og det rimdækkede, store, mørke skjegget bredte seg tett inn til frakken.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 5 / 103

Man kunne tro han sov, men av og til rykket han i de løst hengende tømmene, og stakk vekselvis hendene med grevvattene på inn under frakken. Det gikk sakte fremover over sletten; farten sank litt etter litt, til den gikk over i skritt da veien stakk inn i skogen. Mannen så opp – hesten hadde stoppet. Han skjøv luen tilbake, strøk våtten over de rimede øyenhårene, og festet et par blå, uskyldige øyne på en mann som stod tett inntil veikanten. Hesten sto også og luttet med hodet over til den siden hvor mannen var. Det ble helt stille et øyeblikk; ingen rørte seg. Så sa mannen på sleden: «Er det deg, Even?» Han svarte ikke. «Er det ikke deg da, Even?» «Jo.» Det kom liksom så nølende, dypt innenfra. «Skal du nordover eller sydover?»

«Sydover.» Mannen på sleden beveget seg. «Vil du sitte på?» «Å ja.» Langsomt satte han seg skrått over lasten bak. De puslet litt før de kom til rette, og så rykket det i tømmene, og hesten dultet avgårde igjen. Det gikk en lang stund. Ingen sa noe. Så vendte han hodet litt foran seg og sa bakover: «Det er virkelig hyggelig i slikt måneskinn. Jeg ble så blek idet jeg så deg. Du så ut som om du var så blek at du virkelig lignet en dødning.» Han holdt hodet litt vendt mens han ventet på svar. Det kom ingenting. Han slapp hodet halvforundret tilbake. Ingen sa noe. Det var ganske stille mens de ruslet langsomt frem over den lange, flate myra, vekslende i måneskinn og skygge. * Månen begynte å helle mot vest, lysene fra gårdsvinduene på begge sider av dalen døde langsomt bort, ett for ett, til slutt slukket; det ble så merkelig øde etter dem.

Kun den ene gården oppe på bakken, der den lille sideveien tok opp, så fortsatt med sitt rolige, hvite øye ut over dalen, så ensformig uten et eneste blink. Dette lyset kom fra en lampe som hang ned fra taket i en lang stålvire oppe i stuen, og kastet sitt skinn ut i en rund kret, men så svakt at mørket tittet frem fra hvert hjørne. Sterkest lyste den ned på det tunge, hvitkalkede trebordet som stod rett under, og den hvite tallskiven på

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 6 / 103

Det store slaguret, som stod rett overfor. Det var ingen ild i stuen, peisen var slukket, og spjeldene var lukket. En lun ovnsvarme gled utover fra den store kokeovnen, som stod svart med den ene enden opp i peisen. Utover den ene bordenden lå hvitt lintøy, og på hver sin side av bordsnippen satt to kvinner og sydde.

Den ene var gammel, litt fyldig og kort i livet, med bredt ansikt og bestemte, velformede trekk. Et par tykke briller med messingspinner og et snøre rundt halsen utenpå skjerfet satt så langt fremme på nesen at hun av og til måtte løfte hodet for å se gjennom dem ned på sømmen; da kom et par rolige, blå øyne til syne. Den andre var ung, men høy og fyldig; det var noe modent over alle disse formene, det grovt skårne ansiktet med de merkelig faste, isblå øynene og den brede, kraftige munnen, og det store brystet som var nesten for stort for den smale overkroppen. Håret hennes var lyst og stritt, men hun virket ikke spesielt lys – en svak, mørkere dun begynte ved halsen, gikk som en svak skygge over hele ansiktet, og kom også frem igjen under kjolelinningen på armene, nesten dunaktig, helt frem til den lille brune, faste hånden som arbeidet litt usikkert med sømmen. Det var ganske stille, ingen av dem snakket.

Det store uret tikket jevnt og ensformig, mens den lille viseren nederst på skiven beveget seg som en svak skygge; av og til knirket det i det grove lerretet når de stakk med nålen for å få stoffet til å falle. Den gamle så opp av og til over brillene bort på den andre; det var som om hun hadde lyst til å snakke, men senket hodet igjen når hun ikke møtte blikket hennes. Og uret tikket. og nålene kradset igjen. Endelig sa den gamle uten å se opp: «Du er så stille og fordypet idag, Karine.» Det kom ingen svar. «Å ja, ja, det er nå ikke noe rart heller, om det kommer mange underlige tanker mens man syr på brudesærken. Det husker jeg enda så godt fra meg selv.» Karine bøide hodet enda dypere over sømmen, så den gamle bare så den øverste delen av pannen, hvor en dyp rødme gled helt opp til hårrøttene.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 7 / 103

Hun fortsatte: «Å ja, ja, det er rart å skulle inn i det nye, men du skal se hvor godt vi skal få det alle sammen; vi to skal nok komme overens, og en snillere mann kunne du ikke få; Niels er så enkel og så troskyldig.» Karine sa ingenting, og det ble en pause; så fortsatte den gamle:

«Og arven får dere jo også; til våren skal han få gården.» Det ble stille en stund. «Hvor tror du Even er gått hen i kveld da?» fortsatte den gamle. Karine vendte plutselig hodet, et kort blikk mot døren, og bøide det like raskt igjen. «Ja, han Even, ja. Det er liksom et annet menneske i ham enn i Niels. Ingen skulle tro at de var brødre. Du Karine?» – det kom noe fortrolig i den gamles stemme. For første gang så Karine opp, og den gamle ble litt forvirret av det fremmede, fraværende blikket. «Ja?» «De sa at han Even var over hos dere en gang iblant om høsten. Hørte du noe om det?» «Nei.» «Han spekulerer vel på søsteren din. Hun skal jo ha gården, hun. Tror du hun tar ham?» Karine så fraværende rett frem for seg og svarte ikke. «Hørte du ikke hva jeg spurte om?» «Å jo, hvis far vil.» Karine bøide seg igjen over sømmen. Den gamle så litt på henne, skjøv så underleppen misbilligende frem og bøide seg også.

En lang stund etter sa hun: «Han blir lenge på byreisen, han Niels. Han må nå være her på denne siden av midnatt.» Ingen svarte. Litt etter. «Du skal se, han har glemt at han skal ha bryllup om tre dager, så vi må ha av bylastet i grålysningen i morgen, skal vi bli ferdige.»

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 8 / 103

«Å nei, det har han ikke likevel, men han er så beskjeden han Niels; han vil ikke innrømme at det haster med å komme hjem. Han hadde nok ikke kommet seg til å fri til deg heller, hadde ikke faren din kommet hit, så jeg kunne hjelpe ham.» Litt etterpå. «Men han blir nok ikke lenge så beskjeden når dere blir gift, skal du se.» Så ble det stille igjen. Symaskinen skramlet, klokken tikket, den lille viseren krøp rundt som en skygge på den hvite skiven. Plutselig stoppet Karines fingre opp et øyeblikk; hun beveget ikke hodet, men det var som om hun lyttet med øynene. Så arbeidet fingrene igjen raskere et øyeblikk, og så lyttet øynene igjen. Leppene knep seg sammen, hodet bøyet seg dypere, fingrene arbeidet krampaktig. Litt etterpå løftet den gamle kvinnen hodet, skjøv skjerfet bak øret og lyttet. Nå hørtes tydelig knirkingen av raske, ujevne skritt i veien rett utenfor vinduet. «Der er han Even,» sa hun.

Skrittene ble langsommere opp langs huset, forsvant en stund utenfor gangdøren, kom så tungt inn i gangen. Håndtaket ble forsiktig løftet. Begge kvinnene så mot døren, som lå nesten i mørket. Karines blikk fanget underdelen av et ansikt – han var liksom så lav og vendte ansiktet ned idet han kom inn. Den gamle kvinnen fikk ikke tid til å se; det kom et tynt, skarpt skrik fra Karine, som en blanding av glede og smerte. Den gamle kvinnen skrek også: «Uf, i Jøsses navn, så du skremte meg, Karine! Hva er det?» «Jeg stakk meg i fingeren.» Det hadde strømmet ut et par dråper blod på det hvite lerretet, og hun satte fingeren i munnen og sugde til.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 9 / 103

Even gikk tvers over gulvet, la våttekne langsomt fra seg på komfurets rør og satte seg på en lav krakk i den mørke krogen mellom veggen og komfuren, slik at han satt rett bak moren sin og hadde Karines ansikt rett foran seg. Om litt sa den gamle: «Har du vært ute og gått, Even?» «Ja.» «Vil du ikke ha mat? Det står noe i skapet.» «Nei.» Mellom hvert spørsmål og svar gikk det en liten stund, hvor bare sømmens skraping og klokkens tikking hørtes. «Er det kaldt ute i kveld?» «Ja.» «Så du ikke noe til Niels?» Hun fikk ingen svar, og det var ikke sånn at hun ventet noe heller, for hun spurte ikke igjen. Om en lang stund sa hun: «Ja, du kan gå og legge deg, du, Even. Vi sitter og venter til Niels kommer, vi.» * Tiden gikk så sakte, så sakte. Der satt de tre etter hverandre, og ingen rørte seg, ingen sa et ord.

Karines hender hadde sunket ned i skjødet, det hadde den gamles også; lampen brant så rolig og jevnt uten et blaff, bare den lille viseren krøp rundt og rundt i det uendelige, stille som en skygge. Plutselig gikk det som et gys gjennom den gamle; hun rørte seg, trakk uvilkårlig i stolen liksom for å komme ut av linjen mellom de to, men ga opp, flyttet seg bare et par ganger nervøst på stolen, vendte så hodet og så bortover, hvor Even

Hun satt trist, men ga også opp det. Så satt hun stille en stund, men beveget seg enda mer nervøst på stolen og så seg ubestemt omkring. Så sa hun:

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 10 / 103

«Jeg fikk en slik angst inni meg da du skrek Karine – her er det også så mørkt.» Hun reiste seg opp og famlet etter å skru på lampen. Deretter gikk hun bort til skuffen i skapet etter et lys, som hun satte på bordet, men tente det ikke. Hun satte seg igjen. Om en stund. «Nei, jeg har aldri sett meg slik – det blir liksom så langt til veggen.» Det var igjen stille en lang stund. Viseren krøp rundt. «Nei, kommer ikke Niels snart da?» Hun sank tilbake; det var som om det hørtes i stuen lenge etterpå, opp igjen og opp igjen, som et mangfoldig ekko: «Kommer ikke Niels snart, kommer ikke Niels snart.» Det var som om det svake tikket fra klokken sa det samme, som om det samme lå i den korte bevegelsen av Karines bryst, som hevet og senket seg kort for hvert åndedrag. Det var som om hun hørte seg selv si det om igjen, om igjen, bare svakere og svakere. Plutselig brøt hun ut: «Men i Herrens navn, så tal til meg da!

Dere sitter jo begge to som om dere var døde.» Det kom ingen svar. – En kort, åndeløs stillhet. Med et skjøv hun stolen midt ut på gulvet, ble sittende slik at hun kunne se dem begge. Hun så vekselvis på dem; begge hadde vendt ansiktet ned. Karine satt med tett sammenpressede lepper og en skarp rødme på de litt utstående kinnbena. Borte

I mørket skimtet hun Evens ansikt, så forferdelig blekt. Hun reiste seg, støttet et øyeblikk de skjelvende hendene mot stolryggen, bøyde overkroppen frem og liksom gled baklengs bakover mot veggen. Blikket for fra den ene til den andre av de to, munnen trakk seg sammen, som om hun ville skrike, men det kom ingen skrik. Det var åndeløs stillhet. Hun gled igjen fremover mot bordet. «Even, kom hit!»

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 11 / 103

Han reiste seg og kom langsomt over gulvet, uten å se opp. Hun vendte seg nervøst – det var som om hun var redd for å vende ryggen til Karine – og sa tett opp i ansiktet hans: «Kommer Niels aldri mer?» Det var som om han fikk et slag i nakken idet ordene ble sagt. Han falt ned på knærne, så han slo pannen mot bordplaten. Den gamle vendte seg mot Karine: «Og du har visst det!» Han løftet hodet og skrek i angst: «Nei, mor, Karine har ingenting visst!» Karine skalv, så stolen ristet: «Jeg har villet det.» Den gamle sank ned på stolen. Even lå med pannen ned i bordplaten, Karine hadde sunket ned på gulvet og støttet hodet mot stolens kant. Det var dødstille – bare klokken tikket, og den lille viseren beveget seg rundt som en skygge.

Byrejse I. Jens Oppistuen hadde vært sur og gretten i tre-fire dager. Ikke så at han egentlig beit noen, men han løp urolig omkring og fikk ikke bestilt noe, og svarte bare kort hver gang han skulle si noe. Men det ble det ikke så ofte anledning til, for Jensine, den tredveårige, voksne datteren hans, visste omtrent hva det betydde; hun sa ikke mer enn det strengt tatt var nødvendig, og så gikk de bare og tiet fullstendig i et par dager. Men plutselig en morgen var han overmåte blid igjen. Han kom til og med bort og ville bære vann til fjøset for henne mens hun stelte dyrene, og ytret noe om at det nok ble for tungt for henne med den lange veien. Hun rettet bare på sin store, sterke kropp og sa at det gjorde ingenting; det var ikke flere bøtter som skulle til. Nei, nei, men han kunne jo bære av og til likevel – og det gjorde han.

Da han var ferdig, stod han liksom og ventet på at hun skulle si noe, og prøvde både med det ene og det andre. Hun svarte – ikke uvennlig, men bare kort ja og nei. Så gikk han inn i fôrhuset. Om hun hadde fôr, ville hun klare seg denne uken uten at han kjørte hjem mer? Hun så opp, rolig, rett inn i ansiktet hans, og svarte ikke med det samme. Raskt la han til unnskyldende: «Ja, for jeg får nok ikke...» stunder denne uken.» «Jaså. Jo, jeg berger meg nok.» Det lød så kort og uinteressert, og hun tok fatt på sitt igjen.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 12 / 103

Han stod uvis og ventet, ville liksom si mer, men så snudde han seg og gikk ut av fjøset. Han kunne bli så irriterende på henne – hun spurte aldri! Hun kikket ut etter ham og så at han først gikk opp på loftet, deretter på låven og til slutt inn i stuen. Nå var det ikke som de dagene før, da han løp hit og dit uten mål og mening; nå var det som om han hadde noe bestemt å gå etter. Ja, hun visste godt at det ikke hjalp, men han skulle i hvert fall få si fra selv; hun skulle slett ikke hjelpe ham på glid. Da hun kom inn i stuen, satt han rolig oppi benken og leste i en fjorten dager gammel «Tilskuer». Hun begynte å stelle i stand ved peisen. Han så opp over avisen og fulgte henne med øynene en stund. Så sa han plutselig: «Snakket du ikke om noe garn du skulle sende til farveren i byen, du?» «Det er sendt for lenge siden.» «Hvem med?» «Han Per Sletten reiser hver måned, vet jeg.» «Hm.»

Det ble stille en lang stund, og han leste videre i bladet, halvhøyt: «Auksjon. Tirsdag den 16. april avholdes frivillig auksjon på gården Opdal søndre – – –» «Nå har han solgt gården Opdalen, du.» «Jasså.» «Å ja, han var gammel nok.» Han leste videre: «Lånte sekker og dunker må leveres tilbake snarest mulig. P. Opstad.» Jensine kikket over skulderen. Nå det kom nok. Han hostet, og så sa han:

«Ja, det er rent forgalt også, nå har jeg beholdt dunken siden jul.» Saken var nok den at Jens Oppistuen hadde hatt dunken de siste fire årene, og at han hadde gjort mer enn én reise for å levere den tilbake, men hadde alltid lånt den på nytt; og det var heller ikke første gang Jensine hadde hørt et slikt påskudd bli lest opp. Hun så da også nå over skulderen at han brettet sammen avisen og puttet den i lommen. «Å, det haster vel ikke så.» «Du kan vite at han trenger dunken når han reiser.» Jensine svarte så inderlig blidt: «Ja, da treffer det seg riktig heldig at han Per Sletten skal reise i begynnelsen av neste uke; jeg skal gå ned til ham med den, jeg.» Jens overhørte det. «Og så skulle jeg også ha solgt disse tre kalveskinnene som jeg har hengende.» Jensine svarte ikke. «Og skal jeg reise, så må det bli i denne uken, for senere får jeg ikke stunder.» Lang pause.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 13 / 103

«Og føret kan snart gå opp også –» Han så ut av vinduet: «Men det blir nå klarvær de første dagene –» Han klødde seg bak øret: «Å ja, sant – det er et slit å ligge og skrangle i veiene – – jeg har rett så lite lyst til det, så jeg får iallfall se på skinnene om de har godt av å henge lenger.» Han reiste seg. og gikk ut. En stund etter kom han traskende inn med tre kalveskinn. Han bredte dem ut og klemte dem og bøyet dem: «Ja, jeg er ikke god for å tro annet enn at Opstaden gir meg halvfjerds mark stykket – når jeg kommer selv; skikker jeg dem, får jeg ikke mer enn tre.»

Han så på Jensine; hun holdt fortsatt på med sitt og lot som ingenting. Han skjøt underleppen frem og stod en lang stund mens han tenkte etter: «Hm! hm! Jeg har ikke stunder! Ja, så er det det garnet også, som du endelig skal ha igjen; – jo, det legges til! – Fanken også, at det skal haste så med den filledunken, at han skal ligge og vente på den!» Han gikk ut igjen, og Jensine hørte at han trampet ovenpå. En stund etter kom han inn igjen med den solide ti-potters dunken under armen. «Ja, her er den.» Han stod igjen en stund og så vekselvis på skinnene og på dunken. Ansiktet hans antok et irritert uttrykk, og så sa han plutselig bestemt: «Nei, jeg skjønner, det blir ikke noe annet råd. Jeg må ta meg til å reise tidlig i morgen. Du får finne i skuffen, Jensine.» Han skyndte seg ut så fort at Jensine ikke fikk tid til å si noe. Resten av dagen var han usedvanlig lett og livlig, og hadde svært mye å gjøre.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 14 / 103

Han trakk frem sleden og sjekket den nøye, og han slet i kjelleren og fylte en sekk med de største, vakreste potetene, og han stappet i høysakker og la dunken pent oppå i den ene av dem, og han surret det hele så usedvanlig godt fast på sleden, og da det ble kveld tok han sleden inn og smurte remmene og hengte staldvække i brystremmen, og alt i et snakked han til Jensine så overmåte blid. Men han fikk nesten ikke et ord ut av henne; hun fant i skræppen som vanlig og stelte som vanlig, men ikke et eneste oppmuntrende ord om denne reisen – ikke engang da han ba om fargeseddelen på garnet, så han kunne løse det inn for henne. Om natten sov han så urolig, og lyttet hele tiden etter hvor mange ganger klokken slo; han hadde lyst til å stå opp da han hørte den slo tre, men det var kanskje best at han ikke vekket Jensine ennå – og så lå han våken en hel time.

Men da den slo fire, kunne han ikke holde seg lenger; han måtte iallfall stå opp og gi Blakken. Han stod opp så stille han kunne, tente lykt og gikk inn i stallen, hvor han holdt på lenge. Da han kom inn igjen, var Jensine oppe og hadde hengt på kaffekjelen. «Nei, er du allerede oppe?»

«Ja, du skal vel avsted.» Han prøvde på mange måter, men det var ikke mulig å få henne til å si noe av seg selv. Hun svarte bare så vidt, vennlig, men likegyldig. Fanken til førkje også! Hadde hun endda gjort seg sint, så kunne han da ha sagt til henne at han var sin egen herre! Han spiste i taushet. Så tok han på seg frakken, hengte skjerpet over skulderen og tok svepen ned av spigeren. «Ja, så er jeg vel ferdig da, så jeg kan sette avsted.» Han stod litt og ventet på svar, og så gikk han ut. Da han hadde spent for, kom hun ut for å se ham reise av gården. Da han var ferdig og hadde tatt ned tømmene, stod han litt og tenkte seg om. «Du Jensine? Ville du ha et silkebasttørklæde du? Dersom jeg fant et skikkelig pent.» «Det er best du ikke har for mye å huske på. Du kunne glemme – å levere dunken.» Han slo opp en tvungen latter. «Nei, du er god du, Jensine. Det er jo derfor jeg reiser, vet jeg!» II.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 15 / 103

Da Jens Oppistuen neste morgen våknet i et lite, tapetseret rom inne i gården hos kjøpmann Opstad, hadde han til å begynne med omtrent det samme følelsen som Jeppe i baronens seng. Han måtte virkelig gni øynene både én og to ganger før han skjønte hvor han var. Jo visst, han var i byen – han var kommet igår ettermiddag –! Men det var da besynderlig, så dunkelt det stod for ham og slig en smak han hadde i munnen! Han rakte opp på bordet etter vannflasken og drakk kraftig. Nei, det var da besynderlig med hukommelsen – ja, det kom der ut av å ha så mye å huske på.

La oss se, hvordan var det nå? Jo, han hadde kommet ruslende inn i gården, han og Blakken, som vanlig igår; han hadde hilst på gårdsgutten og fått anvist rom, og så hadde han gått inn i butikken med dunken under den ene armen og kalvskinnene under den andre. Han selv hadde som vanlig sittet på den høye krakken inne på kontoret med døren på gløtt, det ene øyet nede i protokollen og det andre ute i butikken. Og Jens hadde gått rett bort til ham og levert dunken og fått den strøket ut – Opstaden hadde til og med spurt så høflig om han skulle stryke den. Å ja, han forstod nok hva Opstaden mente, – men det måtte han være blåøyd for – denne gangen, slik som han snytte ham på skinnene med bare en halv daler stykket og to mark for en tønne poteter! Og så blandet han vann i brennevinet også, – det hadde den forrige gårdsgutten sagt!

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 16 / 103

Men han var jo greit å ha Opstaden likevel; han ga jo på borg denne gangen også, etter å ha forhørt seg – han trodde nok ikke at Jens merket det – om han hadde like mange kyr som før. Han reiste seg opp i sengen og begynte å kle på seg. Æsch, trodde han ikke at han hadde vondt i hodet også! Ja, hvordan var det nå videre? Han hadde jo gjort seg klar til reisen i går kveld og lastet. La oss se, – han hadde fått ut en tønne sild – et bismerpund kaffe og en top sukker – ja, og hundre firtomsspiger, – men hva var det mer –? jo, tre skålpund hvetemel og en gang hestesko – ja, også et pund grønsåpe. Jo, så var det. Så var han gått til farveren og hentet garnet til Jensine – det var pine dødelig sant, han hadde glemt silkebasttørklædet til henne, det måtte han huske idag –; så hadde han vært inne på kontoret igjen og fått en dram, og så var det at han gikk på apoteket etter krokpulveret, som Blakken skulle ha mot hosten.

Ja, det var riktig, det var da han møtte ham Simen Harstad, som han ba med seg inn til madam Svenstad på en doktor. Jaha, så satt de der til den var tom, og så tok også Harstaden en. Jens hadde nå fått på seg buksene og stod med skoene i hånden: Hva pokker var det for en kropp som hadde kommet til! Jo visst var det kommet en kropp til, de hadde til og med drukket øl da – men hvem i all verden kunne det være –?! Han satte skoene ned og fikk den ene foten nedi, men stanset igjen: Den kroppen og Harstaden, de hadde visst handlet også – det måtte være en skikkelig strid kropp – for det hadde vært skikkelig trøbbel, det kunne han huske – jo visst. hadde de handlet, for der ble drukket kjøpskål. Han satte den andre foten nedi skoen og stanset igjen. Hm – det var da liksom som det svant ham for at de hadde vært ute og kjørt også – men hvordan han var kommet hjem til losjeleiligheten – det var da merkelig at han ikke skulle huske det! Full –?

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 17 / 103

Pøt – hørt slikt tull – full –? hæ, det var da ingenting å bli full av det lille han hadde drukket! Men mon tro han hadde gitt Blakken fôr til natten –? Nei, sannelig, om han kunne huske det heller! Han tok hatten og gikk ut. Hu, det kulsed så i ham, og lyset skar så ondt i øynene. Jo, der stod lasset ganske riktig i full stand – han så etter, jo, han hadde da alt – ja, ja, så fikk han gi Blakken og se til å komme seg avsted så snart som mulig. Han tok en høsæk og ruslet bortover mot det spiltouget hvor han hadde satt Blakken. Han så ikke opp før han var rett ved der. Da ble han stående med stive øyne og vidt åpen munn. Blakken var blitt rød! Han ble stående lenge. Hesten, som hørte knasingen i høsækken, vendte hodet mot ham og homret. – Nei – han trodde ikke det var Rauen til Harstaden! Han slapp sekken og klødde seg bak øret: Han skulle da vel aldri tro at de hadde byttet

– at det var ham selv, som hadde inngått avtale med Harsteden! Han ble stående lenge. Nei, hva kunne det være for en kropp som hadde vært med? Eller kanskje det ikke hadde vært noen –? – han ble liksom mer og mer fraværende, jo lenger han tenkte på ham! Jo, det var nok fare for at de hadde byttet likevel.

Ja, ja – han kunne ikke si det, han var så svært skyldig i det –; – bare han kunne huske om de hadde byttet lik? – eller om han hadde gitt noe imellom? Hm, – det ville forresten bli rart å ikke ha Blakken lenger; og hva ville Jensine synes? Hun ville naturligvis tro – hva som slett ikke var sant – at han hadde gått og vevet og handlet i fylla –! – nei, det var Harstaden som hadde vært full! Hm, det beste ville nå likevel vært om han kunne ha gjort det om. – – Det kunne jo hende at Harstaden var likegyldig også –? – han hadde jo hatt Rauen lenge, og kjerringa hans skulle vel ikke være så grei? – Kvinnfolkene hadde generelt sett avsky mot all slik handel ute på veiene. Han tok en rask beslutning: Jo, han ville gå bort til Harstaden i losjeleiligheten! Han ga Rauen både høy og vann, og så gikk han ut av porten og bortover gaten. Det var tidlig, og få folk ute. Der så han en mann komme borti gaten.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 18 / 103

Jo, så visst var det ikke Harstaden, som alt var ute. Han så ganske uvel ut, han også. Å ja, det var ikke så rart, så full som han hadde vært i går! De møttes og stanset. Det tok tid å komme til orde. «Er du også ute alt?» – det var Harstaden som begynte. «Ja, det er jeg.» «Skal du –» nogetsteds hen?» «Nej, jeg er omtrent rejsefærdig, jeg vilde bare rusle lidt bortover gaden. End du – skal du nogetsteds hen?» «Nej, ikke egentlig det heller.» Deres øjne mødtes, men de trak dem hurtigt hver til sig. «Du er rejsefærdig du også da?» «Ja, jeg er omtrent det.» De stod en stund. Så sagde Jens ligegyldigt:

«Jeg undrer meg: hvor bor den fremmede kroppen jeg?» «Hvilken kropp?» «Å, det var bare en som kjørte forbi meg på veien i går.» «Jaså. Jeg så ingen fremmed i går, jeg.» «Nei, han bor vel på hotellet, tenker jeg.» De sto der en lang stund. Så sa Jens: «Du kommer vel hjem i kveld?» «Ja, det tror jeg nok.» «Hva sier kjerringa når hun ser at du har handlet?» «Å, kvinnfolk er snille, vet du. – Men det er jo ikke så verst en handel jeg har gjort denne gangen.» Jens skjelet bort til ham og sa forsiktig: «Nei, du vet, det er mellomsjiktet som gjør det.» «Mellomsjiktet? Jeg lovte jo ikke å gi noe imellom. – Det lovet du deg selv på.» «Nei, nei, jeg sier heller ikke det. Angrer du kanskje på byttet?» «Å nei, jeg kan ikke si det. Du også?» «Å nei, – men det er det samme – vi er jo gamle busser, – du skal få bytte om igjen, lel, dersom du tar kontakt med en doktor.» Nå ble Harstaden oppmerksom: «Nei, det synes jeg nok tilkommer deg!» «Synes du?»

«Ja, det synes jeg virkelig.» «Ja, ja, la gå da. Det er kaldt her på gaten, og akkurat nå åpnet madam Svenstad.»

De var så lette begge to, da de smatt inn i sjappa hos madam Svenstad.

* Jens var allerede på en liten pisk igjen, da han langt utpå formiddagen stod inne i Opstads butikk for å få fylt reiseflasken.

Opstaden stod i kontordøra. Da flasken var fylt, ble Jens stående litt.

«Ja, så får jeg vel se til å komme meg avsted jeg da.»

«Skal du dra alt?»

«Ja, jeg skal nok det. Ja, farvel da og takk for denne gang.»

«Du får vel komme inn og ta en reisedram.»

«Å tak, jeg burde vel ikke det heller.»

Han ble med inn på kontoret og fikk sin dram.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 19 / 103

Han ble stående litt tvilrådig i døra.

«Ja, nå er det vel ikke noe jeg har glemt da. Ja, farvel!»

«Farvel, lykkelig hjemtur!»

Han gikk.

En stund etter stod han igjen inne i butikken:

«Det er pine dødelig sant, jeg burde ha et vakkert silkebasttørklæde til Jensine.»

Opstaden var særlig imøtekommende. Han kom selv ut i butikken og hjalp ham å finne et.

Da det vel var gjort, stod han igjen litt:

«Du får vel ta en dram på denne handelen også,» sa Opstaden.

«Bare det ikke blir for mye.»

«Å pyt, når du skal reise hele dagen –!»

Han tok drammen, og nå tok det enda lenger tid å komme seg avsted. Da han hadde tatt farvel og blitt ønsket en lykkelig reise, stod han igjen en stund, som om han ventet på noe, men så fikk han det plutselig travelt: «Ja, så får jeg spenne for hesten da.» Han gikk ut i gården og puslet både lenge og vel før han fikk Blakken spent for. Da det var gjort, skyndte han seg inn i butikken igjen. Opstaden kikket inn gjennom kontordøren idet han kom. «Det er pine dødelig sant, jeg må ha med peppermynte for 6 skilling til henne Jensine.» Han fikk det og gikk mot døren igjen. Der stanset han plutselig og knep seg i fingrene. «Ja, var det ikke det jeg kjente på meg, at det var noe jeg hadde glemt. Jeg skylder ham Per Sletten en pot brennevin siden jul, og den må han absolutt ha igjen.» «Ja – ha,» sa betjenten – «har du noe å ha den i?» «Nei, det er det jeg ikke har. Har dere ikke noe jeg kunne låne?» Nå hadde også Opstaden kommet inn.

«Hva er det?» «Å, jeg skulle ha hatt en pot brennevin, som jeg skylder ham Per Sletten, men jeg har ingenting å ha den i. Har dere ikke en liten enpotdunk jeg kunne låne?» «Er det noen sånne?» – Opstaden kikket på betjenten. «Nei, dessverre, ingen ledig.» «Nei, jeg kunne tenke det, nei, dessverre.» Jens klødde seg bag øret. «Nejgu om jeg da ved, hvad jeg skal gjøre.» Opstaden var meget tjenstvillig.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 20 / 103

«Jeg skal se etter.» Han tok et raskt blikk ut og kom straks tilbake. «Nei, vi har ingen dunk tilgjengelig, bortsett fra den du leverte i går. Den står fortsatt inne på kontoret.» «Ja –?» «Men den kan jeg ikke låne ut uten at den fylles opp – det er så mange som vil ha den.» «Ja, det er vel det.» «Ja, da.» «Det er ingen råd da?»n1 «Nej, det er nok ikke det.» Jens klødde seg bak øret. «Det er skammelig å la det stå hen også!» «Ja, det er vel det.» «Men det får vel være likevel – til en annen gang.»n2 «Ja, det må vel det da.» «Ja, farvel da, og takk for nå.» «Farvel, farvel og lykkelig reise!» Jens gikk langsomt ut av døren. Opstaden stod og ventet og kikket gjennom vinduet. Jo, så sant nok tok ikke Jens med seg tømmeret. Nå kjørte han ut på gaten. Nei, der stanset han! Opstaden ga seg noe å gjøre. Straks etter var Jens igjen inne i butikken. «Du får nok låne meg dunken igjen denne gangen også.

Det går ikke an at han Per Sletten må vente!»

III. Det kunne vel være rundt midnatt – fullmånen skinte rolig og klart ut over dalen, som lå under et eneste uhyre snøflate, frosset tett og fast etter lindværet for noen dager siden. Gjennom alt det hvite slyngede de små, smale veiene seg som mørkere striper oppover mot gårdene, smøg seg etter lange buktninger innom hver og en, krøp ut igjen enda smalere på den andre siden og fortsatte oppover, oppover til den siste husmannsplassen, ja enda videre som en tynn strikk som endte oppi skogen ved en vedhaug eller oppi engene ved en liten, mørk, gapende låvedør. Det var så lyst og så lydt og så stille. Man kunne la øyet følge alle disse veiene over dalen – ikke et eneste liv som rørte seg – før øyet nådde den bratte bakken like nedenfor Neristuen. Der stod en gamp og så seg bakover over det tunge lass og lurte på om mannen som hang bakerst på sleden, ikke ville gå av i den tunge bakken.

En vinternat og andre fortællinger – del 1BokRobot · Side 21 / 103

Det var Jens Oppistuen og Blakken, som var på vei hjem. Jens hang bakerst på lasset og holdt seg godt fast i rebet som sildtønden var surret fast med på sleden. Han kikket også fremover mot Blakken, da denne stoppet og så seg tilbake. «Nei, se på skjelmen du! Hva mener du Blakken? Å hej å hå, å hej å hå, Bakken den er så tung å gå, han Jens vil gjerne få sitte på.» Jens smålo for seg selv og nikket skøyeraktig til Blakken, mens han gjentok sangen: «Å hej å hå, å hej å hå! Å Blakken har nå så lett for å stå. Men bakken den er nå så tung å gå, å'n Jens er vant til å sitte på – men har du noe på flasken nå, så tar vi oss en dram.»

Blakken var ikke fornøyd med det den så; den la ørene bakover og stod og nappet utålmodig i tømmene, og så seg alt i ett tilbake – den kjente Jens når han hadde kommet til det stadiet at alt gikk på rim for ham. «Å har du noe på flasken nå, så skal vi ta oss en dram, ja, det skal vi, Blakken, så greier vi bakken. Å hej, å hå.» Han begynte å famle etter lommene på ytterfrakken, men kunne ikke finne dem i den ubekvemme stillingen han hadde på sleden. Han slapp taket i rebet og lot seg gli ned. Han ble liggende på alle fire og krabbet en stund før han klarte å snu seg slik at han kunne prøve å reise seg. «Å hej, å hopp. Å vil du opp, din late kropp?» Han tok i ordentlig, og endelig stod han da på beina, men hadde nesten fått en overhaling med en gang. «Ptro, ptro, Jens, vil du stå! Stille nå!» Det var dette øyeblikket Blakken hadde ventet på.

Ikke før Jens hadde kommet seg opp, så tok den i et rykk, så det knaket i sleden, og dro avsted oppover bakken. «Ptro! Ptro! Vil du stå, din rakker!» Jens tok noen skritt etter i sprang og var så nær at han syntes han kunne henge seg fast i sleden. Han grep også etter den med begge hender, men Blakken gikk for fort, og der lå

Jens så langt han kunne med nesen nede i veien, mens Blakken skyndte seg videre. «Ptro! Ptro! Fola Blakken, fola, fola!»3 Han kom seg opp på fire igjen, og så oppover. Jo, der var Blakken stoppet midt oppe i bakken og stod og så seg tilbake. Jens kom seg endelig opp, og begynte å krype oppover bakken.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 22 / 103

En vinternat og andre fortællinger – del 2

«Nå, nå, forsiktig nå, så dere ikke kommer i veien for hverandre – så, så – det går bra. Ja, fola Blakken, du er en snill gutt, vil du stå, ja, du vil ikke; han Jens skal kravle i bakken – ja, fola gutten, stå du, til jeg når deg igjen.» Han grep igjen etter lasset, men Blakken hadde fulgt godt med, den passet på snittet sitt, og der lå Jens igjen. Han så opp: «Å, hyp san, å, hej san, der deisa'n. Skjøyer, storskjøyer, tjuv og kjeltring! Jeg kjenner deg nok jeg, skurken. Du stopper av deg selv når du kommer opp bakken; jeg skal visst ikke mase på deg. Ja, se, om han ikke står. Å, du trenger ikke å se deg tilbake; her er jeg.» Blakken hadde virkelig stoppet da den kom opp bakken og stod riktig og hvilte seg ut, mens Jens brukte både god og lang tid på å krype etter. Da han var fremme, krypte han helt bort til Blakken og klappet den på halsen. Blakken spisset ørene og så nokså fornøyd ut. «Ja, Blakken, du har rett.

Hører du, jeg sier at du har rett. Du vil at den som skal ha en dram, også skal ha fortjent den. Og nå har jeg fortjent den, men du har ingen fortjent den, og derfor får du heller ingen. Nå skal du få stå og se på mens jeg drikker.» Han støttet seg på Blakken og begynte å fumlende i lommene. Endelig fant han flasken. Den var uten kork og tom; enten hadde han tømt den, eller så hadde han glemt å sette på korken, så den hadde tømt seg selv. Han merket det ikke med det samme. «Ha ha ha, ser du den, du?»n5 Han satte den for munnen. «Hæ, ler du av meg, Blakken? Tror du ikke jeg har mer?» Ja, flasken er tom, men dunken er full; kom, min venn, kom. Han kom seg bakover på lasteplanet igjen og begynte å løse opp tauene. Endelig, etter mye besvær, kom han så langt at han fikk tak i sekken med dunken i. Men å finne åpningen på sekken, det var verre. Han snudde og vendte den og ristet den.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 23 / 103

Å hei, vil du ut du digre stud, jeg vet du er full, og flasken er tom. Kom, vennen min, kom. Og så kom dunken – han hadde endelig fått tak i den gale enden på sekken og ristet den ut. Men den kom på en annen måte enn Jens hadde ventet – den falt, så vidt utenfor veikanten, på den harde snøen, og vips fór den som en stripe rett nedover Neristuageren, gjorde et vellig hopp over veien langt nede, og fór som et vilt dyr inn i småskogen på sletten nedenfor. Jens satt en stund. Så nikket han etter den: «Farvel, vennen min! Kom snart igjen.» * En stund etter var det svært mye rabalder inne i fjøset på Neristuen. Det var Jens, som tross alle hindringer famlet seg frem i mørket for å finne Frederik, tjenestegutten, og få ham til å løpe etter dunken. Ville han bringe den hjem på stuegulvet til Jens, så skulle det stå et lag som han ikke hadde kjent maken til, ja kanskje skulle han få lov til å fri til datteren hans også.

Ja, Frederik var ikke sen til å komme i bukserne – han visste at det ikke var noen stopp hos Jens før dunken vendte opp ned, og det ville han gjerne være med på – han satte i løp nedover snøen. Jens kastet seg på lasset og skulle rusle så smått videre – han glemte å knyte lasset fast igjen. Det gikk så godt som det kunne oppover bakkene. Da Frederik kom etter med dunken i en sekk, fant han først en gang hestesko i veien, derpå en madskræppe, og til slutt tett oppunder husene til Per Sletten fant han en stor sukkertop. Han samlet alt opp i sekken og skyndte seg videre. Da han kom forbi stuehjørnet på Sletten, så han så vidt i snøret på lasset bortved fjøshjørnet, og ville nettopp rope at

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 24 / 103

Jens måtte stanse og passe seg da han hørte et kraftig brak. Han skyndte seg etter. Der lå sildtønna og Jens begge nede på gjødselhaugen til Per Sletten – Per hadde kjørt gjødsel, og veien var skjev. Jens slo i tønna med knyttneven: «Nei, jeg kom meg opp igjen, heldigvis.» «Hvordan gikk det?» ropte Frederik.n6 «Det gikk lynende fort, å hei gut!» Frederikn7 hjalp ham opp igjen. «Ja, hva skal vi gjøre nå? Vi kan jo ikke la tønna ligge der?» «Skal vi ikke la den ligge der? Ligger den ikke godt der kanskje? Er jeg ikke en så god mann i bygda at jeg kan være betrodd oppgaven med en tønne sild?» «Ja, men var det ikke best at vi vekket Per, og fikk ham til å hjelpe oss?»n8 «Den sleipingen! Nei, vi har vennen vår med; hei, nå kjører vi som storkarer! Sett deg på!» Det var ikke annet å gjøre, Frederikn9 begynte å pusle med å få snørt på det lille som var igjen.

Men Per Sletten hadde også ligget på åtte, som han alltid gjorde når Jens var på bytur; han ville gjerne være med på festen etterpå – og ganske riktig stod han der fullt påkledd med begge hendene i bukselommene: «Hva er det dere bestiller da, karer?» Han fikk øye på tønna. «Nei, nå blir det fruktbart på Sletten, når det begynner å vokse sildtønner på gjødselhaugen.» Det endte med at tønna ble liggende. og at alle tre kom kjørende inn i gården på Oppistuen. Da de var kommet inn i gården, ble Jens meget nervøs; han ville slett ikke gå inn før de andre var ferdige med å sette inn Blakken, og han ville heller ikke bære kannen; han ga Frederikn10 ordre om å bære den rett inn i kammerset.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 25 / 103

Han fikk både Frederik og Per inn i kammerset, og selv ble han igjen inne i stuen, der Jensine lå: «Er du våken, Jensine?» «Ja.» «Jeg glemte ikke silkebasttørklædet til deg – men jeg vet ikke hvor jeg har det.» «Det haster ikke.» «Jo, det var noe som forsvant for meg – og så har jeg lovet ham Frederik en doktor – ville du vel ikke varme litt vann til oss?» Jensine bet seg i leppen; så reiste hun seg plutselig opp i sengen: «Å jo. Dess før blir det slutt!» «Ja, jeg vet at du ikke liker dette, Jensine. Men jeg kunne ikke unngå det. Det var Opstadens og Per Slettens skyld; men nå skal det være siste gang.» «Jeg kjenner det, ja.» Han var ganske nedslått, Jens, da han kom inn i kammerset til gjestene sine. Jensine varmet vann og bar det ut til dem.

Det var allerede langt ut på morgensiden; hun syntes ikke det var noe å legge seg igjen etter, hang over kaffekjelen og ble sittende ved peisen; hun visste jo også at det ikke ville bli lett å få ro. I begynnelsen var de ganske stille inne i kammerset – de hvisket til og med på hverandre innimellom. Men litt etter litt ble de mer høylytte, og det hørtes også av og til slag i bordet. Jensine satt og hørte hvordan de begynte å snakke om henne, og hun hørte også så tydelig på stemmen – at Per Sletten var oplagt til å erte Jens. Per slo i bordet: «Ja, jeg sier som jeg alltid har sagt, at en sånn jente som datteren din, fins ikke i hver gård.» Nei, det vedkjente også Jens seg, at maken fantes ikke der i bygden.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 26 / 103

«Ja, det er ikke godt å vite, hvem hun ligner på. Det er andet i hende end i dig.» «End i mig? Nei, kom ikke der!» «Jo, det er hun som styrer. Du tør ikke kny.» «Tør ikke jeg kny? Jo, jeg er herre i mitt hus, det skal jeg vise både deg og Jensine!» «Vise ja, du tør ikke så mye som å kjøpe en pot brennevin uten å spørre henne om lov.» «Tør ikke jeg? Og det sier du! Tør ikke jeg; jeg skal kaste henne ut i denne stund om du vil.» «Nei, nei, snakk ikke slik. Det var bare noe jeg sa. Jeg vet jo at Jensine er snill og føyelig og gjør alt som du vil, er blid, uansett hva du så gjør.» «Er blid sier du! Nei, hun er ikke blid! Hun erter meg opp – hun går og snakker ikke; hun kan ergre en stein på seg! Hun går og later som ingenting, likevel får hun det til slik hun vil.» «Ja, det nytter ikke å snakke om det, Jens; når en først som du har begynt å ligge under for kvinner, så er det forbi. Det er ingenting å gjøre ved den saken.»

«Ingenting å gjøre! Sa du, ingenting å gjøre? Hun skal ut, skal hun, ut på timen også.» «Å, det tør du ikke!» «Hun skal ut, sier jeg – i denne stund; kom, skal du se!» Han reiste seg. sig og stormet inn i stuen. Der sto Jensine, høy og selvsikker midt på gulvet og så på ham – han stanset, kom seg ikke av flekken. Samtidig slo det store stueuret seks. «Vil du tie, filla! Ja, nå skal du ut!»

Han tok det store uret i favnen, bar det ut og kastet det utenfor trappen så stykkene spratt. De andre to kom etter og så på. I samme øyeblikk kom også Jensine ut med dunken under armen: «Nå vil jeg også more meg. Kom hit skal dere se!» De fulgte alle etter henne, som de ikke turte annet, og sa ingenting. Hun førte dem ut på bakken utenfor stallen. Der kastet hun dunken mot snøhaugen. Alle så hvordan den fløy nedover, til den fór mot en bjørkeløv og gikk i mange stykker. «Nå har jeg vel sett den for siste gang. Gå inn og legg deg, far, og dere andre får se å komme dere avsted litt fortere enn vanlig!» Alle tøffet av like stille som de hadde kommet. Det ble ikke sagt et ord.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 27 / 103

Fuglefangere En julaftens morgen, gnistrende kald med et stort, rødt soløye langt inne i frosttåken mot syd. Nede i dalbunnen er det grått, mørkt og rimt med en brandgul tåke over. Oppefter de bratte, snedekte liene kommer en jevnt tiltakende lysning, ettersom tåken svinner; øverst oppe er luften klar, over de øverste grantoppene like ved himmelbrynet ligger et svakt gyldent solstreif. Nede i tåken ferdes dalens mennesker i den siste travlheten før festen. På alle stier er det folk som løper de siste ærendene; bortover alle gårder smeller det fra huggestabben eller skålen, hvor juleveden skal lages til; store høkurver vandrer fra låve til fjøs, og kornbånd tas ut, de beste som finnes. Nede ved kirken går graveren og skuffer bredere vei frem til hoveddøren, og henover veien klinger en enslig dombjælde fra en doktorskyds.

Ut fra husmandsstuen, som ligger bent opp for kirken tett oppunder skogen, lav og nedsneet med lysning fra tørkvistbålet helt opp gjennom den brede pipa og lavende rimskjæg langs alle veggene, kommer to gutter i trettenårsalderen, tykke og tettbygde karer med toppluene helt ned i øyenbrynene, våtterne på og snesokkene knappet stramt utenpå buksene. Det er de to uadskillelige, veldige jegerne, Per nede fra gården og Kristian, som har hjemme i husmandsstuen. De stopper og ser begge oppover skogsveien, som kryper og bugter seg på skrå langs gjærdet, til den forsvinner i et sort gap i skogen. «Det er nok ikke rart fuglevejr nå,» sier

Per: «Det er blankt i høiden.» «Det kan også være det samme,» sier Kristian. «Ja, det kan det.»

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 28 / 103

De går bort mot veggen, tar hver sitt par ski, som står der med store tjærebrædde bretter, legger dem på axlen og legger skistaven på skrå under. «Det er vel best vi tar rypegardene først!» «Ja, og haresnuruerne; vi går opp gjennom Lienget.» * De fanget fugl sammen, Per og Kristian, og fuglefangere har også noe å gjøre like før julen. Det var ikke et vanlig besøk til snarene deres de skulle gjøre idag. Det var ikke den vanlige spenningen over det. Ellers ventet de alltid å finne fugl; det skjedde riktignok ikke så ofte forresten; hittil hadde de bare fått en århane og en rype; men det kom av at det var så urimelig lite fugl; for det var ikke mange fuglefangere som satte opp så pene fuglegarder som dem; rypegardene var så tette, så tette av det fineste birkeriset og snaren i snaren hele målsvæggen; foran storfuglegardene var det feiet som på et stuegulv og strødd frisk gran langt bortover snøen; haresnuruerne var så blankpussede at haren minst måtte ha briller på hvis han skulle se dem.

Og da var det rimelig at de de vanlige dagene ventet å finne en tiur eller iallfall en røi straks de begynte turen, og ikke mistet håpet om at det iallfall måtte finnes en århøne eller en hjerpe før de hadde vært ved det siste snaret. Fuglen måtte jo komme ned i skogen en gang! Men idag var det annerledes.

Idag skulle de tas ned, både storfuglsnarene og de andre. I julen skal det også være fred i skogen; den skal bringe fred både til fugl og løpende dyr, da skal ikke et snar være oppe; de visste at da står selv de blanke, gnistrende rævesaxene og biter om en stok istedetfor om rævefoten. Og det skulle vare – ja, til andre nyttårsdag; de visste nok at det var dem som ikke satte dem opp igjen før over trettenhelgen, men det måtte være mening i alt; etter nyttår var julen slutt, det var bare papistisk overtro, dette med at Trettenkari var ute og kjørte julekût om trettenkvælden – det hadde skolemesteren sagt. Og så ruslet Per og Kristian oppover skogsveien mot Lienget. Det var bratt og gikk smått. Hm, enten måtte den toppen være fryktelig varm, eller også måtte det være omslag i været. Oppunder skogen stoppet Per, trakk opp toppen og så seg tilbake:

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 29 / 103

«Jeg synes her begynner å lukte lindt.» Kristian fikk den blåfrosne nesen opp av sjærfet. «Han lukter lindt støt denne bakken, synes jeg. Men jeg synes nu ikke, en har bruk for vatterne lenger.» Han trakk grebvåtterne av og puttet dem i lommen. De ble stående en stund og se ut over dalen. Der nede lå frosttåken tett, det var bare såvidt de skimtet det mørke, skiferkledde kirketårnet som stakk opp så underlig langt og spist. Oppover baklien ble det jevnt lysere og lysere, gikk over til ullent grått, den gyldne stripen oppe på likanten bleknet langsomt, himmelen mistet sin blå farge og senket seg tungt ned til grantoppene, som liksom stakk helt opp i den. Jo, det ble nok omslag i været. «Skal se der blir fuglevejr, likevel.» «Ja, det ville være likt seg, nå vi skal ta snarerne ned.» «Men det er det ikke noe å gjøre ved.» «Nei, det er det ikke.

Legger fuglen seg ned, så blir det vel gående igjen en eller annen i skogen til over jul også; men det er harmelig likevel.» De snudde og forsvant inn i det mørke gapet i skogen. Det var så underlig stille og mørkt og dødt der inne. Ikke et liv å se, ikke et spor etter liv. Selv ekornene lå nok nå stille i sine mosforede reder, og markmusene var dypt nede i sine huler. Ingen susning i trærne, som stod der stivnet under den frosne snøen. ingen lyd uten den jevne, forsiktige knirken under deres føtter. Og de trådte uvilkårlig forsiktigere, og skottet varsomt inn i de mørke gapene under trærne. Slik var det lenge; det var som om skogen ikke ville ta slutt. Det lettet nærmest da det kom en lysning ovenfor dem; skogen åpnet seg, de var oppe under Lienget. Her spente de på seg skiene og gikk inn gjennom passet.

Her hadde det vært liv – for en uke eller fjorten dager siden – sterke harespor, hvor haren hadde løpt mange ganger, med avstikkere rundt hver busk. Men nå var

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 30 / 103

De nesten rimet igjen, intet nytt spor; selv haren lå nok og frøs under de tetteste buskene. Ja, da var det ikke skadelig å ta snorene ned. Og først gikk de til låven, hvor de hadde en dobbeltsnur i døren; den festet de forsiktig opp, så hullet ble fritt. Nå kunne den krype ut og inn så mye den ville. Deretter gikk de langs gjæret – de hadde en snur i hvert skigardshull – og gjorde det samme. Fri vei i julen! Derpå satte de kursen rett bort gjennom Lienget og ut på kanten av den videvokste myren. Der stod rypegardene, nesten usynlige – hver eneste kvist var belagt med tykt, lavende rim. Det var ikke bryet verdt å riste dem opp nå; bare et puff med skistaven mot hver snur, så falt det ned og trakk seg sammen, slik at et rypehode ikke kunne komme inn. De gikk langs rypegardene to ganger for å være helt sikre på at ingen snur var glemt. Det var den ikke, og så satte de kursen utover og rett inn i skogen igjen.

Der skulle de besøke storfuglegardene. Nå var det ikke lenger uhyggelig; nå var de vant til stillheten; det knakk ikke lenger i dem om snøen rutsjet av en gran idet de dro forbi. Himmelen var blitt mørkere, jevnt ullen; et og annet stort, løst snøflak begynte å seile langsomt ned gjennom luften, men tåken var borte – det ville nok bli omslag i været. Men de merket det.

Nei. De gikk raskt på kryss og tvers inn mellom grantrærne helt inn til grantrærnes grense, der snarerne stod. De tenkte ikke på annet enn at nå skulle snarerne ned. De snakket høyt og lo og satte ut over de bratteste stedene, så de rullet og forsvant i snøen; det var bare å reise seg igjen, riste litt på luen og så fortsette som snømenn gjennom skogen. De tenkte ikke på at de skulle gå stille i dag. Så hadde de bare én gard igjen, den store rett ute på berghamren, hvorfra de så ned i dalen. De gikk ikke omveien som vanlig, satte kursen rett ned. Da lød det med ett et vell av sus i skogen.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 31 / 103

En stor, svart fugl med enormt vingespenn lettet, fløy litt ut fra berghamren og inn i den grå luften, svingte raskt og fløy inn i skogen, slik at det ble en mørk sti etter den, idet snøen fløy av trærne. Begge guttene stoppet opp, nesten på huk; ansiktene deres var bleke og spente, øynene stirret stivt, fulgte suset fra den forsvinnende fuglen og ble lenge festet på det punktet i skogen der den forsvant. Så var det som om de våknet og så på hverandre; men de sa ingenting med det samme, øynene drogs igjen mot den mørke stripen inn i skogen. Da Per skulle til å gå, trakk han pusten baklengs, så han hikstet: «Det var djevelen!» «Det var nok en tiur.» «Hadde vi kommet litt senere, så hadde vi fått den.» «Kanskje han har slitt av snaren?» De listede seg frem. Nå var hele skogens varsomme spenning kommet over dem igjen; de gikk så forsiktig som om det skulle være fugl under hver eneste busk.

Der så de sporene, enorme labber i snøen; der hadde den slått ned, gått frem rett ved snaren; der hadde den lettet, skremt akkurat idet den skulle lande. Snaren sto rund og pen; de kunne sikkert ha fått den. Det var med avsky de så opp i luften; først nå merket de at det hadde begynt å snø.n11 Ja, nå kom fuglevejret, nå begynte storfuglen å legge seg ned i skogen. «Nei, noe så avskyelig burde man vel aldri ha sett –» Per dirret. i stemmen. «Den karen kommer igjen, når han først har fått smaken på enerkjærret,» mente Kristian. «Ja, det gjør han sikkert, imorgen den dag også.» «Det finnes nå heller ikke noe lugomere sted i hele skogen.»

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 32 / 103

De talte frem og tilbake, gikk og så bedre på sporene, slo som tilfeldig sneen av nærmeste graner med skistaven, rystet enerkjærret og barkvistene i fuglegarden, så de stod der friske og mørkegrønne, rispet også som i harme et par næver ener af kjærret og kastet dem liksom i sinne hen etter veien til snaren. Eneren ble liggende så frisk og innbydende på den hvite snøen. Da de hadde holdt på med dette en stund, stoppet de, ble stående og så nedover dalen, hvor den tett fallende snøen seilte ned i lette, svevende flokker. De ble stille, det var som den ene ventet på at den andre skulle si noe. Endelig sa Per: «Nei, vi får vel se å komme oss nedover.» Kristian så undrende på ham: «Ja-a, det får vi vel. Vil du gå først?» «Nei, du kan gå først.» Kristian nølte litt, som om han fortsatt ventet på noe, men så, plutselig, stakk han skistaven i snøen og fór nedover. Per ble stående litt, så skrått bakover mot fuglegarden.

Nei, Kristian var allerede borte; han måtte skynde seg å følge etter. De glemte å ta med seg snaren. * «Det er svært stille med ham Per idag», sa moren hans utpå ettermiddagen. «Er det noe som feiler deg?» Nei, det var det da ikke. Per gikk rundt så blek og slapp, var hele tiden inne og så på været og klarte ikke å ta seg til noe. Det var litt mildere, det snødde tett og jevnt. Til slutt, da de andre var inne og spiste middag, var det som om han tok en rask beslutning, tok dem stille ned, spente dem på og skyndte seg bort over jordet. Da han var kommet bakom gjærdet, slik at han ikke kunne sees fra gården, bøyde han seg oppover. Det var så bratt at han ikke kunne komme frem på skiene, så steg han av, tok én i hver hånd og satte dem ned i snøen, og slik krabbet han oppover, så der det ble en dyp renne etter ham i den løse snøen. Da han hadde kommet på høyde med husmannsplassen, stoppet han og kikket over gjerdet.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 33 / 103

Mon tro om Kristian var borte? Skia stod ikke ved veggen, der de pleide. Kanskje han var på ærend nede hos kjøpmannen? Ja, da hadde han ikke behøvd å gå denne omveien. Nei, Kristian hadde vel bare tatt dem inn og satt dem i brøtte. Det var nok best han holdt seg, så de ikke kunne se ham fra vinduet. Og Per krabbet videre langs gjerdet, til han langt ovenfor plassen kom inn på skogsveien. Pokker, hadde det fart folk her nå! Det var spor i veien etter en som hadde trukket skiene etter seg. Ja, det var vel han Even Stubsveen, som var oppe og tok ned hareteinene sine, for han hadde satt opp til haren, det visste Per, om han enn ikke ville være med på det. Jo, dette måtte bære oppover mot Lienget. Ja, det kom ikke ham ved; han måtte se å komme dit han skulle, skulle han finne frem før det ble mørkt. Så urimelig som det snødde også, skikkelig gamle kjerringer!

Han spente på seg skiene, tok beint bort gjennom skogen, så fort han kunne i den nysnøen, rett opp på berget, der de hadde sett tiuren. Det var allerede ganske mørkt da han kom så langt at han så frem til fuglegarden. Han stoppet med pusten i halsen: – der var noe svart, som beveget seg. Han ble redd med det samme, men så fikk han se en skistav som stod rett opp og ned i snøen. Han gikk forsiktig frem. Der lå Kristian på kne i snøen, hadde lagt vottene fra seg ved siden av og holdt på å ta av seg snøret. «Er det deg, Kristian?» Kristian skvatt opp og stirret: «He –! Nei, er det deg, Per! Huff, så du skremte meg!» De sto litt forlegne. Til slutt sa Kristian: «Jeg kom til å tenke på at vi nok glemte å ta av denne snøringen.» «Ja, det var det jeg tenkte på også. Men nå er det alt gjort, ser jeg.»

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 34 / 103

«Ja, det er nok det.» Kristian spente på seg skiene: «Det snør så kraftig.» «Ja, og det blir mørkt også. Vi får se å komme oss nedover.» De stod klare til å sette avsted. Samtidig følte de en svak dirring i luften. Det var som om en bred vei ble dannet i den tett fallende snøen, det var som om en lysning dukket opp oppover denne veien, og sammen med den kom noen fjerne, dempede klokkeslag i jevn stigning og fall. De tok av seg luene: «Nå ringer de høytiden inn,» sa Kristian. «Ja,» sa Per, «jeg tenker vi lar snørene være nede til over trettenhelgen.» Så fløy de nedover.

Sau-laug Solen, en skikkelig hvit, skarp morgensol, sto Morten rett i ansiktet mens han stod der ute på den lille åkerflekken og skulle grave. Han grynter mot den og retter ryggen helt ut – det hastet jo ikke så mye med denne gravingen – faren kunne gjøre litt av det også. Han så annerledes ut, Morten, enn 17-årige bondegutter flest. Han var stor, men så myk og fin og hvit i skinnet, og han var nok treg, men med kattens bevegelser – det var ingen tyngde i dem; da han stod der og løftet hakken, som var svært liten og lett, var det som om han bare beveget armene fra albuene. Han rettet seg opp, så mot solen: det skulle visst bli skikkelig varmt i dag –! – og ned på hakken: skikkelig hestearbeid sånt –! – og deretter, med et kjælent blikk bort mot husmannsstuen: tro, skulle han gå bort og se om mor hadde igjen en liten skvett kaffe og var i det humøret? Nei – han hadde visst ikke vært ute en halv time ennå – han måtte iallfall ha ærend.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 35 / 103

Men sette seg litt ville han – han ville ikke arbeide seg svett, det var så klisset og ekkelt. Han satte seg på en stein og lente ryggen mot solen, kjælent som en katt – man kunne nesten høre ham male. Det var en sprudlende vårmorgen. I alle sørvendte bakker var det deilig grønt, knoppene holdt på å sprette ut. på bristepunktet. På åkrene var det overalt en mørk stripe nedenfra og oppover; der hadde de kommet med pløyingen. Men bare ett sted så man et pløyebeite i åkeren – det var en som hadde forsovet seg idag; ellers var alle inne til føredugurs. Jorden dampet under den varme solen, og det var et brus av liv gjennom luften. En klar, klingende latter kom svingende opp over bakken. Morten lyttet: Hva trodde de de holdt på med nede på gården idag, siden kvinnene var ute alt nå?

Han reiste seg og beveget seg dovent frem mot bakkekammen, så vidt hodet nådde opp, og han kunne se skrått rett ned på gården: Piskedød skulle de ikke lauge sauen idag! Der stod den digre karren bak saufjøset og dampet med varmt vann i. Der stod Rønnog og Ingeborg med bare armer, kun en stak som nådde til knærne; de skulle ta imot. Der kom alt gjætergutten med de første sauene etter luggen. Piskedød trodde han ikke at de stod uten strømper heller! Nei, det kunne han ikke se, men det så så hvitt ut nedenunder stakken. Der tok Rønnog den første sauen og løftet den opp i karret, så spruten stod. All latskapen var som strøket av ham; det var bare den katteaktige kraften igjen, da han skottet bort mot vinduet, om noen så. Nei, moren var vel i fjøset. Piskedød kunne han komme dem ganske nær uten å bli sett! Han så seg forsiktig omkring, gled så bortover mot gjæret og snek seg nedover langs det.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 36 / 103

Et stykke måtte han huke seg helt ned for ikke å bli sett, om det skulle stå noen i vinduene nede på gården. Da han var kommet like bak ildhuset nede på gården, rettet han seg hurtig opp og speidet. Derpå et langt hopp over, så merkelig mykt at det ikke ga minste døn i marken da han kom ned. Og så gled han frem til ildhushjørnet og kikket inn. Knapt ti skridt fra dem! Der stod de, Rønnog og Ingeborg, unge og friske, ved hver sin side av karret og såpe-gned sauen, så vandspruten stod om dem med blank glans og regnbuens farger i rask veksling. De la hendene over dens ører mens de dukket den og vasket den i hodet. Derpå tok de den med et kraftig tak i ulden og løftet den ut. Den ristet seg, så det stod en regnbueglans rundt den. Og så leverte gjetergutten to nye sauer og slapp de vaskede gjennom grinden. Piskadød, så rund og lubben hun var på armene til Rønnog. Synd at han bare kunne se henne fra siden og ikke rett mot!

Hans øyne gled nedover den unge frodige kroppen, som viste seg omtrent i sin naturlige skikkelse. Han hikstet nesten da han nådde nedenfor stakken: Ja visst, om de hadde annet enn sko på, og stakken nådde ikke engang helt opp til knærne. Å nei, så rund og lubben – akkurat som skinnet på en nyfødt griseskilling!

Han grep tak i laftet og klemte seg inntil veggen; det var som om noe ville tvinge ham til å springe frem og legge kinnet inntil dette kneet. Slik sto han og stirret stille en lang stund. Jentene merket ingenting; de lo og snakket og holdt på, så vannspruten stod rundt dem. Under et opphold så de på hverandre: «Nå burde virkelig noen komme og se oss!» «Å, de blir inne en stund til. Forresten fikk de ikke se mer enn Vorherre har skapt,» – Rønnog slo hendene sammen nede i vannet, så en vannstråle skjøt opp i ansiktet og det ville håret hennes, og ble hengende som glinsende duggperler i håret, på nesen og de runde, røde kinnene. «Her er den siste!» – Det var gjetergutten som sa det. «Den tar vi sammen.» De tok den i hver sin ende og løftet den opp i karet. «Ja, du skal bli ren du.» De dukket den mange ganger, gned den og kjælte den. Endelig var de ferdige; det siste sauet var løftet opp av karet. Hva piske tro, skulle de nå?

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 37 / 103

De hadde så travelt med å få gjetergutten vekk. De skjelte ham ut og ba ham skynde seg å drive sauen, så den ikke fikk legge seg ned og søle seg til igjen. Da gjetergutten var gått, så de seg forsiktig, speidende rundt som svaner som stikker hodet opp av vannet. Og så sa Rønnog: «Tør vi?» «De blir inne en stund ennå.» Piska død, de ville visst oppi selv! Morten klemte seg enda tettere inn til veggen og pustet kort. Der løste Rønnog staklinningen; hun slapp staken litt ned, men holdt i den på den ene siden, som vendte bort fra ham. Han så som gjennom tåke en hvit, rund hofte – hodet hans kom helt frem forbi laftet, uten at han visste det.

Rønnog speidet igjen. Så vendte hun seg likegyldig mot Ingeborg, trakk opp skjørtet og bandt opp linningen, idet hun blunket. «Bare vi nå hadde hatt noen til å hjelpe oss å velte karret12 og få det tømt!» Hun tok et par skritt til siden, slik at hun så helt bak laftet. «Nei, der står jo Morten. Kom hit da, gutt, og hjelp oss å velte karret!» Morten sank med ett sammen i sin latskap igjen, og temmelig motvillig kom han frem. «Døkk har sauelaug idag?» «Ja, det ser du vel. Kom nå hit, skal du få bruk for kreftene dine! Tråkk på fjælen der, så blir du ikke våt!» Han gjorde som hun sa. «Ja, hvorledes skal vi nå få tak i det?» Hun bøyde seg ned, som for å se, men grep i samme øyeblikk Mortens ben, som stod løst på fjælen som var glatt av grønsåpen, og så rykkede hun til. Kanten på karret var akkurat passe høy til at Morten vippet over og falt oppi med et vellig plask. Der stod de to unge jentene og lo med sine skinnende hvite tenner.

«Nå lærer du å stå på lur til en annen gang! Morten kom seg opp og satte av gårde. Rønnog ropte etter ham: «Kom igjen, når du er blitt tørr, så skal vi klippe deg også!»

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 38 / 103

Når Grågåsen farer Under den store, enslige rognen oppå bakken strax søndenfor gården stod Ivar med begge hendene dypt nede i bukselommerne og så ut over dalen og opp på himmelen i syd. Det var hel vår i luften. Snøen hadde krøpet bort bakom hver lille skråning mot nord og langt opp mot lidkanten; på hver sydskråning og bortover de lange åkrene var det bart, og jorden dampet under den milde solen. Skjærerne skvattet ennå vinterkoldt oppi det lille granholtet, men bortetter åkrene gikk kråkene alvorlige, løftet vingene, som det var for varmt, og frådsed i alt det krypet som solen narret frem; langs plogfurene – Per Madslien prøvde allerede å sette plogen i i Sørbakken – gikk linerlene, de ekte vårfuglene, og kvidret og vippet med halen.

Trærne stod med ullne knopper, som ennå ikke var sprunget ut, og langs åkerrenene stakk en og annen liten, gul, lubben blomst opp; nede fra haugene nederst i jordet lød en grov kobjelde med blandinger av den rappe, fine klangen fra småkreaturenes bjeller, og gjennem det hele skar en enkel, lang, melankolsk tone fra en siljefløyte – gjetergutten hadde nok alt funnet en silje som slapp barken. Luften var full av all slags lyd, som blandet seg til en eneste stor vårstemning – fargene var fattige og vinterlige med skarpe grenser, til de gikk over i hvitt ovenfor granlinjen helt oppe på lidkanten. Det var stille i luften og fuktiglunt i stillheten. men da det kom et vindkast, ble det iskaldt og vinterlig. Ivar satte seg i bevegelse nedover, gjetergutten svarte, og tok idet samme en lang, dragende tone på fløyten sin.

Det var så lokkende, en slik uro i alt, umulig å stå stille og holde seg hjemme ved husene; Ivar løftet foten for å sette i gang med å løpe nedover; men idet samme løftet han igjen øynene opp dit hvor dalsidene møttes i sør. Han trakk foten tilbake, ble stående med åpen munn, dro hendene opp av bukselommerne og skygget for øynene. Jo, der var den!

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 39 / 103

Like over skardet kom en liten mørk stripe seilende, jevnt og stødig, høyt oppe, alltid fremover. Det var den første flokken med grågjess som Ivar hadde ventet på i mange dager. Samtidig blusset kinnet hans opp; han vendte seg liksom for å løpe inn, men tenkte seg om; det var gøy å stå og se dem dra forbi. Flokken kom fremover, bøyd litt over mot den vestlige dalsiden; det så ut som den steg, etter hvert som den kom nærmere. Snart kunne han skimte de enkelte fuglene; en stor, sterk gås basket et par alen foran som veiviser, og bak kom den store flokken i to linjer som løp sammen i en spiss foran. De fløy så jevnt og sikkert med taktfast vingeslag. Da de var midt foran ham, ble han grepet av en vill lyst til å forstyrre denne regelmessigheten. Både mor og bestemor hadde sagt at han aldri måtte gjøre det, men før han visste ordet av det, stod han med den ene hånden utstrakt og pekte på flokken.

I samme øyeblikk vaklet en av de fremste i flokken og falt ut av rekken; så fulgte en til, en til; de falt fra hverandre, sank, bremset farten; det var som om de med ett mistet kreftene sine og kom i den største forvirring. Lange, hjelpeløse skrik kom ned fra luften, fjernt fra dalen; de sank, og det var så rart, som om de kom fra alle kanter. Like plutselig ble Ivar grepet av en sterk angst, som om han hadde gjort noe skikkelig galt – han visste jo at det var synd å peile på grågåsen. Han begynte å be Fadervår – han hadde hørt at det var den eneste måten å hjelpe på. Veiviseren tok noen kraftige tak og kom foran, bøyet litt mer østlig; én etter én jobbet de seg igjen opp i rekken bakover, snart tok den siste noen kraftige tak og sluttet seg til; flokken gled videre med vingslag i takt rett mot nord.

Ivar stod og vendte hodet langsomt; etter hvert som flokken fløy frem, ba han ferdig sin Fadervår; så nikket han amen idet den gled inn over granskogen, som blånet langt der mot nord, og forsvant. Det var som om gleden ved det var borte, men han fikk likevel gå inn til bestemor.

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 40 / 103

* Inne i fødselsstuen satt hans bestemor, gamle Beret Madslien, i lenestolen sin og småskjente. Hun var liten og sammenkrøket, satt borti hjørnet mellom kakkelovnen og sengen, godt innpakket i strikkede skjerf og med store, strikkede sokker på bena og et mørkerutet skjerf over den strikkede ørevarmeren. Døren inn til stuen stod på gløtt, og det hørtes stemmer derfra. Beret mumlet noe, fikk med besvær trukket ørevarmeren til side og lyttet: Hm! Hm! Å nei, de passet nok på å snakke så lavt at hun ikke skulle høre dem! Hva trodde hun at det var for noe hemmelig de hadde fore seg nå igjen? Å nei, de måtte ikke innbille seg at de skulle slippe unna! «Oline!» Intet svar. Hun tok krogstaven sin, som stod borti hjørnet ved ovnen, og banket i gulvet. «Oline!» «Ja – her er jeg da, mor! Hva er det du vil?»n13 En ferm, middelaldrende kvinne kom til syne i døren. «Jeg har aldri sett deg slik før, Oline! Du kommer ikke engang når jeg roper på deg!» «Jeg kom jo så snart jeg kunne, mor! Og det er vel ikke noe alvorlig heller?» «Nei, når du kan prate i vei selv, så er du like glad om jeg sitter alene hele dagen! Hvem er det som er inne?» «Er det noen inne da?» «Å ja, jeg hørte det nok! Hvem er det som er inne? Jeg vil vite det med en gang, hører du!» «Ja, ja da, det er ingen andre

«Marthe Moen?» «Hva vil hun?» Oline begynte å rote med noe inne i skapet og svarte ikke.

«Hører du ikke da, Oline! Har aldri sett slikt som du er blitt heller! Hva vil hun, sier jeg?» «Å, hun vil ingenting! Hun vil bare høre etter om hun kan få en gris når vi får.» «Hm, hm! Har du hørt slikt? Du kan ikke love bort flere griser nå!» Hun satt litt stille og så rett frem for seg. Så hadde hun glemt det hele, og spurte plutselig: «Er det noen fremmede folk inne?» Oline så bort på henne og ristet svakt på hodet og ble straks mildere i tonen: «Jeg sa jo til deg at Marthe Moen er inne!» «Nei, er hun det? Hun må jeg absolutt snakke med. Be henne komme ut til meg før hun går.» «Ja, det skal jeg nok gjøre,» og Oline gikk inn igjen. Litt etter kom Ivar inn i kammerset. Ansiktet hennes lyste opp straks hun så ham: «Nei, er du der, Ivar!» «Ja, bestemor; jeg kan hilse deg fra grågåsen, nå fløy hun!» «Hys!»

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 41 / 103

Hun vinket med hånden mot døren – «slå døren igjen, Ivar, så de ikke kan høre oss.» * Disse to hadde nok mange hemmeligheter sammen, og det var gått slik til: Det var nå lenge siden gamle Beret Madslien hadde vært utenfor det vesle føderådskammeret sitt. Hun var nå så gammel at hun satt der godt innpakket og frøs bestandig. Hendene var hun frisk i, men når hun hadde kommet seg i stolen, satt hun der og så rett frem for seg.

Hun der kunne ikke reise seg alene. Synet og hørselen hadde hun sånn noenlunde beholdt, men med de andre sansene var det bare så som så, især havde hun mistet al hukommelse og dømmekraft. Som alle gamle folk var hun blitt gretten og nysgjerrig og umulig å gjøre tilfreds; det hun bad om i ett øyeblikk, var hun misfornøyd med at de ga henne i det neste. Mest gikk dette ut over Oline, hennes egen datter og guttens mor, fordi hun var mest sammen med henne. For hun innbilte seg nå at hun hadde så urimelig mye å snakke om. I virkeligheten var det ingenting med sammenheng i; det var bare en og annen ting fra lang, lang tid tilbake, dengang da mannen levde, ting som hun bare husket i de groveste trekk og ofte blandet sammen. Av og til hørte jo Oline på henne, men hun merket godt at voksne folk ikke hørte etter med oppmerksomhet, ofte med et smil, og det irriterte henne. Slik var det gått til at hun hadde valgt Ivar til sin fortrolige.

Han hørte på, og det smigret ham at bestemoren bestandig var så forsiktig og hvisket, så ingen andre skulle høre det. Det var særlig én ting bestemoren hadde maset svært om denne vinteren. Hun ville ut. De turte ikke gi henne lov til det. Én gang om vinteren hadde de tilsynelatende gitt etter for henne, ført henne inn i stuen og mot døren, men da hun kom så langt, hadde hun plutselig blitt sint «fordi det så så ut i stuen» og ville ut i kammerset igjen. Og siden –

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 42 / 103

Hun hadde vel forstått at det bare var på skryt de hadde gitt seg etter den gang – hun snakket aldri med de voksne om å komme seg ut, men med Ivar snakket hun desto mer om det. Hun var syk bare av lengsel; hun var sikker på at hun skulle bli frisk igjen, bare hun fikk se dalen og åsene rundt og kjenne solen. Og det skulle være den dagen grågåsen fløy, for da var våren kommet. Det var en avtale mellom de to at Ivar skulle hjelpe henne ut, slik at ingen visste det, den dagen – derfor hadde han stått og speidet etter grågåsen borte på bakken i dag og mange dager før. * Bestemor var veldig ivrig før Ivar fikk lukket døren. Så så hun langt bort mot vinduet, bøyde seg mot ham og hvisket: «Fløy de pent i rekke? Det er et godt tegn.» Han skvatt til, ble blendende rød og svarte ikke med en gang. Hun spurte heller ikke igjen, bare holdt øynene spørrende rettet mot ham. Så sa han: «Ja, bestemor, de fløy virkelig pent som en snøplog.»

«Så sørg for å få moren din ut, så vi kan komme oss gjennom stuen.»

Han gikk mot døren. «Nei, vent litt, Ivar; dra opp den øverste skuffen i kommoden min; der finner du et stykke brunt sukker.» «Du vet jeg fikk det siste i går, bestemor.» «Nei, gjorde du det? Jeg skulle virkelig ha hatt noe å gi deg. Se etter om du ikke finner noe du vil ha.» Han gikk bort, dro skuffen opp, og fingrene hans famlet etter et sølvhjerte med svamp inni. Hun så det. «Ja, ja, det skal du få, Ivar!» Han ble med ett så hoppende glad, men så kom han samtidig til å se på bestemor og husket at han ikke hadde sagt sannheten. «Nei, bestemor, jeg kan heller få det senere,» sa han stille, la det ned i skuffen igjen og gikk ut. Litt etter kom han fort inn igjen, tok en stol og fulgte med. Så kom han inn igjen: «Mor er med Marte Moen borti grisehuset.» «Er hun det, du?» «Ja, og nå har jeg satt stolen bak den søndre veggen. Kom så, bestemor!»

En vinternat og andre fortællinger – del 2BokRobot · Side 43 / 103

Han rakte henne krogstaven og satte spissen godt fast i gulvet, så den skulle stå støtt, og satte så skulderen under den andre armen hennes og løftet. Hun kom seg opp. Hun var oppspilt som et barn, og spenningen ga henne liksom krefter; det gikk lettere enn man kunne vente. Over dørstokken inn til stuen gikk det bra, for den var så lav, men da de hadde krabbet seg over gulvet i stuen, ble det verre.

Hun måtte støtte seg mot dørkarmen på den ene siden, mens han bøyde seg ned og løftet den ene foten over dørstokken – hun klarte ikke å løfte den så høyt. Så måtte hun flytte seg litt for at han også skulle kunne løfte den andre over. Hun gøs og ble liksom enda mindre idet hun kom ut gjennom døren og den friske luften slo inn mot henne. Men så tok hun seg sammen og forsøkte å le: «For noe tull at jeg ikke skal komme ut – jeg er jo frisk som en ungdom.»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 44 / 103

En vinternat og andre fortællinger – del 3

De fortsatte ivrigere langs veggen; snart var de ved hjørnet. Da begynte hun å bli trett. Det første hun så etter, var stolen. Den stod fortsatt et stykke borte, mellom begge vinduene. De krabbet videre. Et par skritt fra stolen var det som om hun ikke klarte mer; hun slapp staven, strakte hånden hjelpeløst, lengselsfullt mot stolryggen, vaklet et skritt til og fikk såvidt tak i stolen, idet hun holdt på å falle og rive Ivar med seg. Hun sank tungt ned på den; Ivar satte henne til rette. Solen skinte varmt inn i solvæggen, bekkesusen kom i stigende og fallende bølger, fugler kvidret, insekter summet – det var vår i luften. Ivar stod og så på henne. Hun hadde vanskelig for å holde hodet oppreist; hun løftet det forsiktig, begynte ved den ene siden og lot blikket langsomt gå rundt hele synskretsen; men det var så matt og likegyldig, og så sank hodet igjen, og hun så ned for seg.

Angst og skuffelse kom over Ivar: «Er det ikke godt, bestemor?» Hun kvakk til, gjespet da hun hørte stemmen hans – i samme øyeblikk kom det også et kaldt gufs rundt hjørnet. «Hm! Alt blir ødelagt. Åsen er ikke slik som i gamle dager.» Ivar gjorde store øyne; «Hvordan var den da, bestemor?» «Den var mye vakrere. Og solen er ikke varm lenger heller! Slik som de steller med alt! Jeg vil inn igjen, jeg fryser! Hu!» Ivar skalv i stemmen, og han hadde tårer i øynene: «Ja, ja, bestemor, vi skal inn igjen! Kom.» «Hu, så kaldt! Nei, jeg kan ikke! Du får hente moren din!» * Dagen etter var det mange folk ute i det vesle føderådskammeret. I sengen lå bestemor og fantaserte. Doktoren hadde nettopp reist og sagt at det var lungebetennelse, og at det ikke var rimelig at bestemor, som var så gammel, skulle overleve det. De andre var stille og snakket lavt, men de gråt ikke noe videre.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 45 / 103

Oline måtte likevel en og annen gang, når bestemor i villskapen sa noe virkelig hyggelig, ty til forklædningskunsten. Bare Ivar stod borti hjørnet ved skapet og gråt så dypt såret. Ingen kunne begripe det, for barn pleier ikke å ta det så alvorlig. Han hadde grått hele gårsdagen også, og derfor hadde de ikke skjennet ham noe særlig for det med bestemoren, og de hadde slett ikke fortalt ham at legen hadde sagt at hun hadde fått forkjølelse dagen før, og at det altså på en måte var hans skyld. Det var ganske stille i føderådskammeret, bare bestemoren som snakket, og Ivar som hulket. Så plutselig ble bestemoren stille. Litt etter sukket hun lavt og så seg rundt. Så sa hun, med en stemme så usedvanlig mild at alle hørte at hun nå hadde samlet seg: «Er det han Ivar som gråter så?» «Ja,» sa Oline. «Ivar, spør bestemoren etter deg?» Han gikk bort, kastet seg på kne foran sengen og hvisket: «Det var ikke sant, bestemoren!

For jeg pekte på grågåsen igår!» «Ja, men så ba du Fadervår, for det har jeg sagt deg.» Så sa hun lett, med et smil: «Nei, det er sant, Oline, det hadde jeg nesten glemt: «Han Ivar skal ha mitt sølvhjerte.» Det var det siste bestemoren sa.

Doktoren hjalp Han Pål Berget hadde det veldig travelt i dag, han hadde ikke ro på noen plett. Snart stod han ved det ene glasset, snart ved det andre, snart var han borte på låvebroen, snart på bakken utenfor fjøset, og overalt satte han hånden over øynene, gjorde skût og stirret så langt fremover veien der nede som han kunne se, stirret så øynene formelig stod ut av hodet på ham. Frem og tilbake trippet han, frem og tilbake, og for hver gang han så et menneske lød det: «Nei, Gud få meg råd, om jeg skjønner hvor det blir av ham Simen med doktoren! Jeg dør visst før de kommer!» Han Pål Berget var liksom på føderåd; han var yngre bror til Simen, brukeren, som var reist etter doktoren. Det hadde gått slik til: Det kunne vel være omtrent et halvt år siden, en tidlig høstdag, at Pål en kveld ble så urimelig syk at han lå og vred seg og skrek. Da ble gamledoktoren hentet.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 46 / 103

Pål hadde spist melkegryn til kvelds, og de hadde nok ikke vært riktig godt kokt, men om slikt spurte ikke gamledoktoren; han lette ikke etter årsaker og slikt. Han tok enhver sykdom på alvor, undersøkte ikke, spurte bare hvor man hadde vondt, og ga seg så til å drive bort ondet. På Pål brukte han da også varme tallerkener og etterpå noe fryktelig vond medisin, som overbeviste Pål enda mer om at

Dette var en farlig sykdom; og ganske riktig, den gikk over den gangen. Men den gamle doktoren var heller ikke av dem som ville forringe en heldig kur, og han ga uttrykk for at dette var en temmelig sjelden og farlig historie – hadde de ikke hentet ham i tide, så –. Pål burde være meget forsiktig. Skulle de hente doktoren en gang til –?

Jo – nei – jo, hvis det noen gang gikk så mye som to dager – og – og det ikke ble til noe, – ja, noe sånt var naturligvis på høy tid. Siden da hadde Pål fått skrekken i livet; han hadde ikke gjort annet hele vinteren enn å gå og passe på seg selv og helsen sin. Ja, det var ikke utenkelig at han hadde sin egen almanakk med blyant i stroppene, som ingen fikk se og ingen fikk røre ved, og folk la også merke til at nå bar han alltid det fine urverket sitt, som han ellers aldri brukte til daglig. Han var aldri rolig og tilfreds, sov ikke trygt om natten engang, og ingenting turte han å gjøre; for han måtte være forsiktig – kom dette igjen, så kunne han falle bort før han visste ordet av det; det hadde han skjønt av gamledoktoren.

Den siste natten hadde det vært skikkelig ille; de hørte ham tøffe om i dørene hele tiden; han hadde nok ikke sovet i det hele tatt, og da klokken var fem om morgenen, gikk det ikke lenger – han måtte gå og vekke Simen: «Ja, nå får du stå opp og reise etter doktoren, Simen!» «Er du blitt syk, Pål?» «Jeg kjenner ingenting ennå, men det kommer, det kommer!» «Det er mørkt ennå; ville det ikke vært best å vente til du får vondt?»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 47 / 103

Jeg skal dø på flekken da, Simen, – nå er det to dager siden – og doktoren sa for Guds skyld, skynd deg Simen! Bare det ikke alt er for sent!» «Ja, jeg får vel det da. Men kjenner du slett ingenting? Gamledoktoren er i stand til å bli sint, hvis han er i det humøret, og det er ingenting galt med deg.» «Å, det er nok ikke fare for annet enn at jeg blir syk nok! Bare jeg lever til du kommer igjen!» Ja, så måtte da Simen opp i all hast og avsted, og det ble sagt ham hva han skulle si til doktoren, og det var omtrent at nå stod det om livet. Nå var det den tiden da de kunne være ventende, og derfor var det at Pål ikke hadde ro på noen flekk, trippet fra det ene stedet til det andre, og så fremover veien, så øynene stod ut av hodet på ham.

Endelig fikk han se en liten prikk der langt fremme på veien, en prikk som beveget seg fremover. Nå, der var de endelig! Bare det nå også var dem! Hm, det var en sledeskyss, men mon tro om ikke den gamlingen var litt for mørk? Han ble stående med hodet langt fremskjøvet, og fulgte den prikken han så, som om han ville suge den til seg. De kjørte fort – ja, det var en spidsslede, hm, nå så han det: det kunne ikke være noen andre enn den gamle doktoren; så bred en last så man ikke i noen annen slede på veien, selv om det satt mange oppå hverandre. Ja, nå var han sikker – Gud ske lov!n16 Han gikk inn i kammerset, hvor det var pusset og strødd ener på gulvet, og hvor det sprudlet i ovnen og var hett som i en badstue. Han kledde av seg, vasket seg, lyttet, og så ble han sittende i underbuksene på kanten av den store omhengssengen. * I mellomtiden hadde Simen og doktoren kjørt raskt langs den flate veien.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 48 / 103

Det var lindt i været og sleden gled lett; likevel var den gamle doktoren for tung for Blakken. Når den gamle doktoren kom kjørende langs veien, var det en kar som fylte mye for seg selv; å møte ham var omtrent det samme som å møte snøplogen. Man kunne se et stort stykke av doktoren på begge sider av hesten. For det første var han nå så tykk i seg selv, at han iallfall aldri kunne ri, fordi det ikke fantes hesterygger som bar ham, og for det andre så kledde han seg godt om vinteren. Først hadde han støvler, så raggsokker, og utenpå dem igjen reisekengler fôret med saueskinn, som rakk helt opp til skrævet. Ovenpå hadde han først ytterfrakk, så tullup, og utenpå det ulvepels med et rødt skjerf rundt, så langt at det var en hel spasertur for den som skulle gå rundt ham og rulle det av og på. Slik var han også kledd idag, enda det var så glatt på veien at det klabbet under hestehoven, og så kan en skjønne at det var læs nok for Blakken.

Da de kom til grinden, hvor veien tok opp i jordet, standsed de. Simen klødde seg bak øret og spyttet til til den ene siden.

Blakken så seg tilbake langs siden, flere ganger; hun var vant til at skikkelige folk gikk ut av sleden her, hvor det ble bratt. Simen klødde seg engang til. Det ble sannelig hardt både for ham og Blakken dette – men det var ingen annen måte; det fantes ingen levende skapt råd å få doktoren opp på annen måte enn ved å kjøre ham. Ja, ja, så fikk de begynne da – hyp, Blakken! Veien opp til gården hadde nå ikke vært noen kongevei før heller, og bedre ble den ikke i dette lindværet – ret som det var, trådte Blakken igjennom. Det var nå ikke så farlig, for Blakken var forsiktig og vant til litt av hvert. Men verre var det at meien skar alt i ett igjennom, snart på den ene, snart på den andre siden. Da måtte Simen være våken, henge i styrehornene som om det var en plog han kjørte, og sleden slengte ham hit og dit, så svetten rant av ham. Det gikk i små ryk oppover, med hvil i hvil, de få skrittene Blakken tok mellom hver gang den stoppet.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 49 / 103

For hver gang så den seg tilbake langs siden og prustet: «Det var da noe for vetløse folk også, som ikke gikk ut av her!» Endelig var de ved den lille, bratte bakken ved nylåven, hvor veien gjorde en liten sving før den ble jevnere. Under denne bakken hvilte de en lang stund. Da

Simen ville ha Blakken i vei igjen; da den var uvillig, trakk den seg tilbake mange ganger, gjorde seg klar til å ta i, men lot det være; det var som om den gruet seg for denne bakken. Men da den endelig skjønte at det ikke var annet råd, tok den i med all kraft, rykkede til og tok bakken i trav, så Simen ble kastet mellom styrehornene og nesten ikke kunne følge med. Men da de endelig var oppe, sakket farten av; sleden falt ned på veien med hele sin tyngde, den ytre meien skar dypt ned i bakken, og – pang! der lå sleden overende, og gamledoktoren på ryggen langt nede i bakken, godt klemt fast mellom bakken og et digert tre. Det ga et støkk i ham, så han sa «øff», idet han la seg til rette. * Pål satt fremdeles på sengekanten ute i kammerset. Plutselig hørte han at det gikk utenfor huset, og at noen kom inn i stuen.

Ja, nå var det best å legge seg syk, og han veltet seg bakover opp i den store himmelsengen og trakk den langhårede skinnfellen over seg opp til ørene. Litt etter stakk Simen hodet inn gjennom døren og sa med pusten i halsen: «Er du i live, Pål?» «Ja, men det er ganske dårlig.» Han sa det med klagende stemme, men så gikk det plutselig opp for ham at han ikke hørte noe fra doktoren: «Er ikke doktoren med?» «Nei, han ligger nede i bakken; jeg veltet ham og kan ikke få ham opp, og det fins ingen kar hjemme på gården. Enten du er dødsens eller ei, må du stå opp og bli med –! Vi kan ikke la doktoren ligge og omkomme!» Pål ble også ivrig: «Ja, verre er jeg ikke likevel», og i en fei trakk han på seg klærne og straks etter dro han og Simen i full firsprang nedover med hver sin digre håndspake på nakken.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 50 / 103

Der lå doktoren ennå, god og varm og sprutrød i ansiktet og bannet over den elendige stien, og oppe på bakken stod Blakken ganske fornøyd og så på. Det var ingen enkel sak å få doktoren opp – jo mer han og Simen arbeidet, desto fastere ble den kramme snøen klemt ned rundt ham. De forsøkte å reise ham opp, men det gikk ikke. Det var ingen annen råd: de måtte trampe snøen skikkelig fast i bakken ovenfor, legge sine håndspakene ned som ruller og forsøkte å trille ham opp. Det var vanskelig å få ham løs, men da det vel var gjort, gikk det bedre. De tok godt tak, stemte skuldrene imot, og så gikk det i små rykk med hyp og hyp, men de måtte passe godt på at ikke taket glapp, så han kunne rulle ned igjen. Etter et kvarters hardt arbeid hadde de ham endelig oppe på veien. Der snudde de ham forsiktig; den ene tok under armene så godt det lot seg gjøre, den andre brukte håndspaken, og se, der stod han endelig på sin ende.

Først da doktoren kom opp, ble han skikkelig sint, så sint at han ikke engang så at det var Pål som hadde hjulpet ham, og Pål holdt seg da også litt til side; kanskje var det best å ta bena fatt og komme seg videre før doktoren kom. op. Men det var umulig i dette føret; han måtte holde seg tett bak – det mente både han og Simen – og se til å komme inn i kammerset og i seng før doktoren fikk av seg pelsene. Men doktoren bandet og sverget på at nå ville han snu; ville de ha doktor, så måtte de også holde veien. Hadde de ikke annet å gjøre enn å holde skikkelig vei til gården, kanskje? «Snu kjerra!» Men da tok også Simen til: «Nei, er du nå kommet så langt, så jeggu skal du opp, om jeg så må ta deg i to vendinger!» Da måtte den gamle doktoren se på seg selv og smile, og dermed var sinnet over.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 51 / 103

Han satte seg rolig i sleden: «Ja, ja, det får gå for denne gang også, men jeg sier deg, Simen Berget: veltar du meg enda en gang, så setter jeg alle verdens syv plager på deg!» «Da vet jeg også hva jeg gjør.» «Nå, hva gjør du da, Simen?» «Veltar jeg doktoren enda en gang, så er det vel rådeligst for meg at jeg lar ham ligge.» Dermed dro de oppover igjen. Nå var veien bedre, nå gikk det både fort og godt, for nå var også Blakken uthvilt. Det gikk så raskt at Simen rent hadde glemt å se etter Pål før de var like oppe ved gården. Nei, så langt var han blitt hengende igjen. Nå var det ingen råd å få ham. inn i kammerset, før doktoren fikk tatt av seg pelsene. Og ikke skyndte han seg heller! Nå først kom nok det ordentlige spektaklet. For var det noe den gamle doktoren krevde, så var det at de syke skulle holde sengen. Men det var ikke noe å gjøre med det; inn måtte de.

Simen forsøkte å utsette det; det store, røde skjerfet hadde han så merkelig vanskelig for å få av, men

Doktoren var rask til å skifte når han først var kommet i hus; snart var både pelsen, tuluppen og støvlene av. «Nå, pasienten er vel på kammerset?» Han ville gå dit inn. «Ja, nei – han – han er nok ikke kommet opp igjen ennå. Ja, han kommer visst straks.» «Hva faen, ligger han ikke?» «Nei, jo – han hadde lagt seg, men – så var det ingen kar hjemme – og vi kunne ikke la doktoren ligge og omkomme!» I det samme kom Pål luskende inn, så inderlig blid. Doktoren satte begge hendene i siden og gikk rett på ham. «Hva faen er dette for en måte, sende bud at du ligger for døden – hvordan synes du at du har det nå?» Pål ble svært forlegen. «Jo – jo takk, det er liksom over nå –» og så la han hurtig til: «Det hjalp så merkelig at jeg løftet på doktoren.»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 52 / 103

Frieren Det fineste, blankeste høstværet lå over dalen med en luft så fin at de kunne se rett inn i hverandres dører over hele fjerdingens lengde. Det var en så merkelig søndagsstille, selv om det var hverdag; kornstokkene stod på rekke over åkrene og solte seg i det stille været – høstingen hadde ennå ikke begynt, og folk hadde et par dager uten noe videre å gjøre – bare ordne litt på låven og sette sledene i stand og så gå inn igjen, karve i pipa og få seg en kopp kaffe, slik som røken som rett opp fra peispipene lenge hadde lovet. Og røyk gjorde det i dem alle sammen, men mest oppe i Kleiven; en slik tung, fet røyk som de så rett opp mot himmelen, fordi Kleiven lå så høyt. Og folk snudde seg og sa: «Nå koker de nok skurgrøten oppi Kleiven.» Jo, rømmegrøt kokte de, det var sikkert, men det kan nok hende at det hadde en annen grunn enn den at Peder Klev hadde fått skåret sine stakkars blandkornstratter og fått dem på størrelse.

Det var en fin familie som bodde oppe i Kleiven. Han het ikke Per Kleiven, men Peder Klev, for han hadde i sin ungdom vært i byen og hadde ennå igjen en blå klædesfrakk etter baker Hansen, og kjerringa het ikke Marthe, men Martha, for hun var av skredderslekt, og det er alltid noe særlig fint ved dem på landet. Når disse var så fine hver for seg, kan en begripe hvilken

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 53 / 103

Det ble en fest når de kom sammen, og denne festens frukt, deres eneste datter, het heller ikke Kari, slik hun rettmessig skulle ha het etter bestemoren; hun het Karolinea, og var skredderjente med enkelttråds maskin. Som de fleste skredderjenter hadde hun blå årer på hendene og pannen, var kaldskjær og skvetten, hadde vanskelig for å tygge flatbrød, gikk med snørliv og skvatt og skvatt unna for menn, første gang de tok etter henne. Det kan nok være at det var hennes skyld at de kokte rømmegrøt oppi Kleiven, på en måte da, men det hører nå til de tingene som ikke skulle nevnes. De sa i bygden at Karolinea hadde svært vanskelig for å få friere. De sa også, med et uttrykk hentet fra fjøset, at hun begynte å få ringer på. hornene, hvilket skulle sies å bety så mye som at årene begynte å sette sine merker. Sikkert var det iallfall at hun var i den tiden da det gjaldt. Og de hadde så sine grunner til å si dette i bygden.

Før i tiden hadde det hendt at Peder Klev hadde klaget seg, og var enig med dem som mente at det måtte være vanskelig å klare seg oppi Kleiven. Men for hvert år som gikk, ble Kleiven mer og mer fruktbar; det var ingen grense for avlingen, både av høy og korn; og så lett å dyrke – man skulle ikke tro det! Slikt som det var, fantes det ingen småbruk som var lettere å drive i hele bygden – ja, han skrøt slik av Kleiven at folk sa at tyttebærtuene stod i rødt over engen hans, og havreråene stod og gliste. Og så begynte Martha: Ja, de kunne ha gjort det akkurat slik de ville, også de; men det skal alltid være noe her i verden; gid de hadde klart seg bra med denne jenta, for dette kunne Martha ikke holde ut lenger – slikt bråk som det var ved dørene fra frierne om lørdagskveldene. Døren stod ikke, det var ingen ro å få, så lenge natten var; hun måtte, rett og slett, ut og jage bort hele flokken.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 54 / 103

Det var galt når ingen ville ha henne, men verre var det når hele dusinet bød seg til. Hun hadde ofte sagt til Korolinea at hun fikk å velge seg ut en skikkelig kropp, så fikk de få Kleiven med det samme, men Karolinea var nå så sjenert hun; hun tålte slett ikke mannfolk, hun ville helst bli hjemme hos mor. Hvordan det nå var eller ei med dette, så hadde ingen hørt annet enn at mannfolk ble svært godt mottatt og traktet når de kom til Kleiven om dagen; om natten hadde vist ingen vært der, uten han Simen, den tutlete tjenestegutten i Nordlien, han som hadde rendt til alle jentene i vid omkrets, og som ingen ville vite av – og at døren var blitt stengt for ham, det var nå ikke mer enn rimelig. Sikkert var det iallfall at de oppi Kleiven la seg svært etter ham Jens Perstuen. Han var deres nabo og en av de fineste og sprækkeste løskarler i bygden.

Han var nå også ofte der, men ikke slik folk trodde; han mente visst ingenting med det; den skøieren gikk bare og lot seg traktet. Men det var nå allikevel til hans ære at røken av rømmegrøten stod tykk og fet opp fra pipa i Kleiven idag. Han hadde endog sendt bud igår om at han ville komme; han hadde noe viktig å snakke med Peder om. Å jo, det var gut som visste hvordan det skulle være! Han visste at de ikke likte nattefrieriet, det passet seg heller ikke for en jente som Karolinea – og så kom han om dagen.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 55 / 103

Dagen! Peder hadde tatt på seg den blå frakken, tatt på seg langpipen og hatten og satt ved vinduet. Karolinea var i hvitt forklæ, med bart hår, og satt ved det lille bordet. med maskinen foran seg og sydde på noe urimelig fint, hvitt noe. Rømmegrøtgryten var tatt av og stod på peishellen så tett inntil ilden at den kunne holde seg varm, kaffekjelen stod fremme på glørne, og i den åpne stuedøren stod Marthan18 i søndagspynt i solen, skygget med hånden for øynene og så bortover stien til Persstuen. Og nede i bygden, både i Nordlien og andre steder, hvor de hadde sett på den tykke røken som steg opp fra pipa i Kleiven, hadde de også øynene med seg, og da de så en mann i søndagsklær komme bortover fra Perstuen, visste de like godt som Martha19 at det var Jens, og meldte straks, akkurat som hun, at nå kom Jens Perstuen for å spise rømmegrøt i Kleiven.

Så snart Martha hadde meldt det, tok Peder en gammel avis, holdt den langt ut for seg med et alvorlig uttrykk og dunket flittig på pipa. Karoline satte maskinen i gang og holdt i tråden slik at lillefingeren stakk langt opp i luften, Martha tok selv noen blåblomstrede tallerkener og begynte å sette dem utover bordet. Å ja, de visste nok hvordan en frier skulle mottas i Kleiven! Ja, så kom Jens Perstuen, den spreke løskaren, med et nytt rødt og hvitt skjerf, to knapper oppe midt på vesten, så det også var synlig der, vannkjemmet hår, hatten litt på skrå, bonjurfrakk og blankt urkjede, kalveskinnsstøvler utenpå buksene, støvler med lange stropper og overlag fin rix i.

Jo, sannelig var han ute på et viktig ærend idag, han krøp ikke over dørstokken heller, han satte begge bena opp på den, så det ristet så fornemt, idet han steg ned, og med et stort og alvorlig nikk tok han hatten og hilstet «Goddag!» Per så opp fra avisen, overrasket: «Å, goddag, goddag.» Han skulle si mer, men idet Jens tok et skritt frem. Jo, han ville visst hilse med hånd også, og så måtte Peder reise seg, og han rekte hånden: «Goddag!» Jens gikk bort til Martha. Hun slapp tallerkenen, strøk baksiden av hånden mot skjørtet og rakte ham hånden: «Goddag!»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 56 / 103

Så gikk han til Karolinea. Hun reiste seg halvt opp, nikket og rakte ham hånden over den enkelttråds maskinen uten å se opp, satte seg så igjen, idet hun tok i begge sider av det hvite forklædet og bredte det ut, så det seilte sagte ned på skjødet hennes, båret av luften. «Du får se til å sitte.» Martha tok en stol, feide over setet med hånden og satte den frem midt på gulvet: «Å tak, jeg får nok sitte.» Han satte seg, og det ble ikke sagt noe på en stund. Endelig sa Peder: «Så du er ute og maserer idag?» «Ja, det er liksom så lekkert vær nå.» «Ja, det er det.» «Og du studerer bladene?» «Ja, – Peder knoted mer enn vanlig – «den som har vært ute, vil jo gjerne se, hvordan det står til i fremmede land.» «Å ja, det hender vel alltid noe et eller annet sted i verden. Det har vel vært ulykker med stort mandefall et eller annet sted nå også?»

«Å ja, Gud bedre, vi vet vel ikke hvor godt vi har det vi, som bor oppi disse fredelige dalene og er fri både for havsnød og ville dyr. Her i bladet står det om en stor ulykke som har hendt et sted som heter Columbia. Der har det strøket med mange både skip og folk.» «Hvordan er det gått til da?» «Ja, neimen om jeg vet det. Det står at det er en cyklon. Såvidt jeg kan skjønne, må det være et stort dyr, som lever både på sjøen og på landet. Det begynte ute på sjøen og veltet skip. De skjøt til og med på det med kanoner, men det gjorde ingenting, og det burde de vist ikke gjort, for da satte det i land og rev husene ned og kastet dem høyt opp i luften.»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 57 / 103

«Det er vel i Amerika dette også; det er jo derfra vi hører om de fleste ulykker?» «Nei, det er gudskjelov lenger borte. Det er et sted som heter – ja, det er ganske merkelig, men det heter Karolina.» «Hi, hi, hi, uf da far, som du snakker. Du gjør meg rett og slett redd» kom det fra symaskinen. «Hø, hø, hø, din jåle. Kommer noen og tar deg, så blir det nok ingen syklon. Forresten så het det ikke Karolinea, men Karolina. Det første er jo et folkenavn. Martha var borte og sydde i Karolina. «Hva skal jeg gjøre med denne kjerringa, du Jens? Hun vil bare henge over symaskinen hele dagen og har ikke en stund til å hjelpe meg.» «Du da mor! Det er jo du selv som vil at jeg skal sy meg opp litt.» «Å ja, når man har råd til det, så er det jo greit å ha litt i skuffene også. Men se her Jens! Hva skal hun med slikt da?» «Nei, nei, hi, hi, nei, du kan ikke få se.» «Å jomen er det så lekkert, at han gjerne kan se,» påstod Martha.

«Nei mor da, du er rett og slett sprø –» «Se bare, du Jens» – og hun viste ham en kjole med blonder både rundt halsen og armhulene. «Er den ikke lekker?» «Jo, det er den.»

«Det var virkelig fine saker,» innrømmet Jens. «Å ja, det er ikke det eneste hun har heller; hun har faktisk et par kommodeskuffer fulle av slike ting, som er av det fineste linlærredet. Du kan jammen vise Jens inn på rommet ditt.» «Nei, mor da, nei, hi, hi, hi! Nei, det vil jeg virkelig ikke.»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 58 / 103

«Du er en pyntedame. Det er ingen grunn til å skamme seg over å ha noe som er vakkert. Vil ikke du, så skal jammen jeg. Kom nå Jens, så skal du få se.» «Å, det er galt å lage bråk.» «Å nei da, det er ingen bråk det.» «Hø, hø, hø,» sa Peder, «kvinnene tenker nå på seg selv og stasen sin, vi får bare følge dem, vi Jens, og være med og se på greiene deres.» «Ja, kom nå.» Martha gikk foran, så kom Jens og Peder, og i døren, som ble stående åpen, stod Karolinea og skvatt. Martha trakk ut den øverste skuffen i kommoden. «Her har hun småtingene sine. Her kan du se øredobbene hennes – Ja, jeg synes nå disse er penere enn de hun har på seg. Og her er en sølvring som hun aldri har villet si hvor hun har fått. Ja, jeg har nå mine egne meninger jeg. Og her har hun –» «Nei mor da, hi, hi, hi – nei nå får han virkelig ikke se mer –» og Karolinea kom og lukket skuffen igjen.

«Ja, så kan vi gå ned hit vi også,» og Martha trakk opp den neste skuffen med lintøy. Hun tok opp plagg for plagg og viste dem frem og snakket og diskuterte med Karolinea om det ikke skulle være to til. Da de var ferdige med den, gikk de til den neste. Karolinea stod på lur, og idet skuffen ble trukket ut – ble åpnet, nappet hun et par stykker og holdt dem på ryggen. «Nei, hva var det du stjal undaf?» «Nei, er du tullet da mor. Jamen blir jeg ret så sint på deg, at – hi, hi, –» «Så frem med dem nå.» «Nei, hi, hi!» «Så la oss få se dem nå, Karolinea,» sa Peder alvorlig. «Ja ja, når jeg ikke kan la være, så –» Og så holdt Karolinea frem to ubeskrivelige saker med bånd og blonder på.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 59 / 103

«Hæ, hæ,» «ho, ho,» «hi, hi, hi.» De lo i kor. Så ble Karolinea plutselig ivrig. «Gå vekk med dere nå; dere roter så i kommoden min at jeg ikke får orden igjen på en hel dag.» Hun fikk dem vekk og begynte å rydde opp. «Å, hun har rett av hvert; det er ikke alle jenter som er såpass forsynte som hun. Her ser du sengen hennes. Den er hennes i full oppredd stand, både med dyne og skinnfell. Ja, hun ligger her om natten, skjønner du.» «Ja,» sa Peder, «hun ligger her, for jeg vil ikke ha noe ræl av friere; det kommer så mangt slags av dem. Jeg skjønner ikke hva de tenker på; selv han jafsen, han Simen Nordlien, kom hit en kveld. Men jammen fikk jeg da føtter under fyren. Så ser du, her er en lem i veggen. Tror du ikke at de fant på å komme inn den veien? Men det satte jeg da en stopper for; du ser, jeg har satt på en krok på innsiden.» «Jeg ser det,» sa Jens.

Martha tok ham til side og hvisket: «Jeg kan gjerne si det til deg, Jens; men du må ikke la Peder merke noe til det. Det er ingen sak å ta av den kroken med en pinne utenfra.» «Du, Martha,» sa Peder, «nå har vi hatt nok av dette tullet. Jeg synes du hadde noe rundt deg.»

«Foran peisen, var det ikke slik at vi skulle ta den mens den var varm?» «Jo, det er helt sant. Jeg glemmer alt. Kom, Karolinea, og hjelp meg å øse opp.» Så gikk de inn i stuen igjen, og snart stod rømmegrøten på bordet og fløt i sitt eget fett, og de satt rundt den. Peder mente at en fikk spise litt godt innimellom, når en hadde råd til det. Råd, mente Martha, nei, det var ikke tale om råd; de hadde så mye rømme at de ikke visste hvor de skulle gjøre av den. Det så ikke ut til å være noen særlig god avling, men kua melket av den, så det var helt utrolig. Ja, mente Peder, det var nok bedre bruk enn noen visste; Kleiven, for det skulle en ikke tro, men jammen avled han også korn så tungt, midt nedi tykkeste... storbygden. Enten Jens ville tro det eller ei, så var melet i denne grøten avlet her. Hvor det nå var avlet eller ei, så lot det ikke til å smake Jens.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 60 / 103

De hadde nok lagt merke til at han var så høytidelig og så fåmælt hele tiden, men det var ikke så rart; det var vel alltid litt vanskelig å komme frem med et slikt ærende. De hadde iallfall ikke kommet halvveis inn i grøtfadet før han la fra seg skjeen og tørket seg om munnen. Etter at de hadde bedt ham en stund, gjorde da alle likeså, og det ble ganske stille en stund. Så sa Jens: «Hm, – hm! Jeg får vel se til å komme frem med mitt ærende. Vi er jo grander, Peder, og så syntes jeg det var best å henvende meg til deg.» Peder så rett opp i luften, Karolinea ned i fanget sitt, og Martha fikk travelt med å stryke av med forklædet en flenge på en tallerken. «Jeg ville høre om du ville gjøre meg den tjenesten å følge meg til presten som kaveringmann i morgen.» Martha slapp tallerkenen i gulvet så den gikk i stykker.

Peder bet tennene sammen så hodet dirret på skuldrene, og satt slik en stund, men så brast han plutselig ut i påtatt munterhet: «Jaså, så du skal avsted nå, ja, det er det jeg har sagt hele tiden: at snart smeller Jens til, har jeg sagt. Det er

«Vel, er det Tonetta Nymoen du skal danse avsted med?» «Ja, det er nok det.» «Ja, hun er ikke så verst en jente!» «Å, hun kan ikke være så stormvakker, men hun er alltid bra nok for meg, og så er hun flink, så jeg tror nok jeg kan ha nytte av henne.» Det ble en ordentlig feststemning; både Peder og Marthan21 og Karolinea snakket plutselig så høyt og engasjert, og var så blide, og snakket om det lystige bryllupet. Men da Jens straks etterpå sa at nå måtte han også gå til Ola Nordlien og få ham med, ba de ham slett ikke å bli lenger; det var nesten som om de hadde glemt at kaffekjelen stod ferdig og ventet. *

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 61 / 103

Da Jens kom nedover til Nordlien, stod Ola allerede ute og ventet på ham, for han hadde sett hvor han kom fra. Og da Jens vel hadde utført sitt ærend, var det ikke lenge før Ola hadde fått vite av ham alt som hadde hendt, og visste at halvparten av rømmegrøten var tilovers, og at kaffekjelen stod på kokeplaten foran peisen i Kleiven. Da ropte han på tjenestegutten, Simen. «Nå får du ta på deg stasplaggene og gå en tur opp i Kleiven, Simen.» Simen så med de dumme, blå øynene sine på ham. «Vil du drive ap med meg, Ola Nordlien?» «Nei, du skal få et ærend. Du kan spørre om jeg kan få Peder til å være med og kjøre lo et par dager neste uke.» «Det vet du at han ikke gjør likevel.» «Det er da ikke farligere å spørre. Og du har slikt å gjøre idag. Det haster ikke med å komme tilbake. Men så må du pynte deg; du skal få låne skaftestøvlene mine.» Han dyttet Simen i siden og hvisket: «Det er en fin jente.»

Simen så litt usikkert ut først, men så blinket han igjen: «Hi, hi, hi! – du da!» Det var ikke lenge før Simen tøffet avsted, i sjørf og skaftestøvler han også, og halvdalerspiben med kjærnespissmunnstykket stakk opp av vestelommen, og det kan nok være at de stod i vinduet i Kleiven og undret seg på hvem det var.

En fin kar som kom. Sent på kvelden kom Simen igjen; han var mye mer brå og direkte enn vanlig, og med et høytidelig blikk tok han Ola Nordlien til side. «Jeg skulle hilse og si at du ikke kan få han Per i uken.» «Nei, det var vel rimelig nok. Ble du vel mottatt forresten da?» «Å ja, jeg skulle tro det. Nå har jeg virkelig sett så mye fint som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få se.»

«Jaså.» Simen stod og vred seg litt. Så sa han alvorlig: «Jeg må nok høre om jeg kan få beholde støvlene dine til imorgen.» «Hva skal du med dem nå da?» «Hm! Det ble sånn at de ville at jeg skulle komme igjen ikveld.»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 62 / 103

Når man blir gammel Skodden lå og trykket over den brede fjellsletten, helt ned til det tette granvoksteret; regnet silte gjennom som fint, fint grått støv. Det stengte for lyden, og det stengte for lyset; det var så stille der inne – alt viste seg som i grålysningen. Langs den brede, steinete kløvveien, som nå stod med dam ved dam, kom to skikkelser som så trolsk store ut inne i tåken; først når man kom dem nær, så man at det var ganske vanlige mennesker: Per Oppistuen og hans 13 år gamle sønn Kristian. De gikk med fiskekrukker ved siden og på skuldrene lange fiskestenger som vippet med toppene, idet de hoppet fra stein til stein eller plumpet ned i hullene ved siden. De sa ingenting, men skyndte seg avsted; Per foran med lange, lange skritt, og Kristian en fiskestangslengde bak; begge så rett ned i kløvveien; det gjaldt å gå forsiktig, og i slik skodde var det ingen grunn til å se opp. Slik gikk de i det uendelige, i flere timer.

Plutselig svingte veien ned en bakke; noen forkrøplede grantrær hadde krøpet opp under den; så svingte den enda en gang, enda lenger oppover en bakke; den tok de nesten i løp – og så stanset Per. Alt var forandret: de var liksom falt ned gjennom skodden, midt inn i skogen, og en bred, drønnende sus møtte dem; en sus som fylte hele dalen som lå foran dem. Dalen var omgitt av mørke granskoger på begge sider; lengst nede mot sør gikk de ikke helt ut til elvebredden, men levnet plass til smale, grønne voller; der nede lå også en setergård. Nordover gikk skogen helt til elvebredden, og dalen steg raskt; lengst i nord innsnevret den seg til et trangt skar, hvorigjennom elven kom fossende, hvittoppet, og fortsatte nedover, voldsom og bred; bak skaret, klemt mellom fjellene, lå de store fiskevannene, hvorfra den hadde sitt utspring. Begge sto de og så utover.

Til slutt sa Per, dirrende i stemmen: «Å ja, hun er seg selv lik, Dokka; her kjenner jeg meg igjen.»

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 63 / 103

Det var minst førti år siden Per hadde vært her. Den gang hadde han vært gjetergutt på setervollen22 nede ved broen. Men straks han var konfirmert, kom han til å få tjeneste i nabobygden søndenfor; senere ble han så gift og fikk plass der, og derfor hadde det aldri falt seg slik at han hadde ærend i disse trakter mer, og altfor langt var det jo også til en lysstur. Det var vel ikke en av de siste tretti somrene uten at Per hadde snakket om at han ville ta seg en tur borti Dokka og fiske. Det meste han hadde å fortelle om, var den tiden da han var gjetergutt her: Det fantes ikke slikt fiskevann i hele Østenfjellene som Dokkavannene; det var en annen slags fisk enn alle andre steder, så urimelig stor; ja, det kunne nok hende den ikke så større ut enn andre steder, men det var kar som først virkelig kom til sin rett når de kom på vekten; de var jevnt tykke hele sporden bakover, spissen skar seg ikke av som en gulrot, og hodet var så forsvinnende lite og fint at den kunne lignes ved en velfødd gris.

At det var aparte fisker kunne de nå også skjønne på Furudølerne. Selv om det nok lå fiskevann i deres egne distrikter, måtte de alltid ta den lange veien helt over til Dokka og stjele fisk. Og det hadde de ikke lov til. Han kunne godt huske, mens han var gjætergut, at han hadde vært med og jaget på Furudøler, som endog hadde bygget seg koie oppe i lien på den andre siden av elven. Dengang hadde Furudølerne måttet la donskaben ligge igjen, foruten en hel kløv fisk som var lagt til rakefisk, og koia var blitt revet ned; men likevel så hadde de nok vært der igjen seint på høsten og fisket i elven med stang. Jo, én kunne tro det var underlig i de mørke høstkveldene, når én plutselig fra setrene fikk se bål der borte i skogen; da gjaldt det om å samle så mange som var på setra, og sette avsted over broen, for da kunne man være sikker på at Furudølerne var på ferde.

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 64 / 103

Ved grålysningen dro de så sine rever oppe i oset og fisket med stang i elven, og pokker skulle tro om de ikke kunne fiskekunsten, for et par av dem var i stand til å få hele kløven en slik morgenstund. Jo, Furudøler var et folkeslag som skulle utryddes! Å, det var vakkert borti Dokdalen, med havner og fete kreaturer! Det visste nå også bjørnen, for jammen gjaldt det å ha en god gjeterhund til å passe på, skulle man holde den nogenlunde borte fra buskapen! Hitil var det blitt med disse fortellingene, men nå da Kristian var vokst til, var det en annen sak; den gutungen gnagde så på å komme seg avsted, og så måtte Per ta seg tid. Jo, det var bare for å imøtekomme

Gutten!

De stod lenge og så utover. – Jo, elven var stor, nå gikk fisken ut. Her skulle det bli fisk når den begynte å minke igjen! – Nei, de måtte nok skynde seg ned til setra før det ble mørkt; det kunne være så merkelig mørkt om kveldene selv tidlig i august her nede i dalen. De satte avsted nedover lia. Tåken lå og lukket som et lokk over dalen, elvebrusningen runget mellom liene og kom ikke over; det ble mørkt fort. Da de om en time var nede ved setra, var det ganske mørkt. Hva i all verden var dette? – Her skulle jo grinden være! Hm, – de måtte ha flyttet den. De måtte holde seg langs skigarden. Hm! Han trodde sannelig at hele setra var borte. Nei, der stod fjøset! Ja, da skulle seterstua være her. Nei, alt dette nymotens tullet med å flytte på alt! De kunne da ikke finne noe bedre tomt enn den gamle, men jammen hadde de flyttet seterstua over på den andre siden av fjøset!

En vinternat og andre fortællinger – del 3BokRobot · Side 65 / 103

Det var som om noe av gleden ved det hele var borte for Per, da de endelig fant døren og trådte inn i en romslig stue med store vinduer. Han hadde tenkt at han skulle føle seg kjent og hjemme her, men det ble ikke noe av: det hørtes så høytidelig ut da han hilste god kveld. Inne i stua var det bare budeia, en ung jente, som hilste tilbake og sa: «Er det fremmed folk?» ude og går i slikt vejr?» Jo, det var da det; de hadde lyst til å friste fisken; de kunde vel få være der inatt? Jo, det ble vel en råd med det. Ja, Per hørte jo ligesom hjemme her; – men hvorfor hadde de flyttet sæterhuset da? Jenten så forundret på ham: Flyttet? Nei, det hadde da stått på samme flekken al sin dag, såvidt hun visste. Neigu hadde det ej! Var hun tullet? Han hadde jo selv vært gjeter her. Ja, var det flyttet, så måtte det være over tredve år siden. Per ble alvorlig: Nei herregud, var det så lenge siden han hadde vært her!

De ble imidlertid snart gode venner, og de fikk både kaffe og mat; Per fulgte med både i fjøs og bu og spurte og fikk vite. Men hvor var gjetergutten henne, – og

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 66 / 103

En vinternat og andre fortællinger – del 4

nauthunden? Hun hadde ingen av delene. Lå hun her helt alene? Ja, det var ingen fare. Men bjørnen da? Å, det hadde ikke vært bjørn her på evigheter. Ikke bjørn heller? Nei, så gikk det tilbake med alt! Forsyne ham, om det var noe ved verden mer; nei, da var det andre greier i gamle dager! Per var ganske nedslått og trist, da de om kvelden, etter at budeia var ferdig i fjøset, satt på krakken ved peisen, hvor et stort bål var tent. Det var det samme, hva han søkte tilbake til, så var det forandret; det var ikke engang minner igjen om det som hadde vært. Han satt urolig og flyttet seg på krakken, tente snadden gang på gang. Det var så besynderlig, som noe han hadde glemt. Samtalen hadde stoppet opp. Han reiste seg og slo et slag bortover gulvet, stanset uvisst, slo et slag til og så, helt uten å vite det, gjennom vinduet og over i lien på den andre siden av elven. Han sto et øyeblikk og måpte, før han virkelig sanset seg.

Gjennom mørket, som lå tett og kvelende der ute, så han et rødt, flammende bål midt oppe i lien. Det var som om hele skikkelsen ble spent på et øyeblikk. Han knep igjen trøyen og bet tennene sammen: «Nei, se der er de forbannede Furudølerne igjen! Kom, Kristian!» Han snudde seg raskt og gikk med lange skritt mot døren, Kristian etter. Budeia

Sad satt igjen og stirret etter dem. Per og Kristian satte avsted nedover veien mot broen. Det var så mørkt at de ikke kunne se en fot for seg; de snublet og stupte og trådte ned i vannpyttene til knes. Men de merket det ikke; det var som om det bare gjaldt én ting i verden: å nå frem til det flammende skinnet der borte i baglien. Det gikk bra nedover til broen, så lenge de hadde vei. Men da de kom over broen, delte veien seg i en mengde stier som forsvant til alle kanter bortover.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 67 / 103

Skogen. Mørket møtte dem og liksom presset seg imot ovenfra; elvebrusningen stilnet. De stanset litt og lyttet. Ingenting å høre, og ingenting å se. De måtte ta retningen rett fram, og så beveget de seg rett mot bakken, rett inn i skogen. Det var et fortærende, intenst mørke der inne; man så ikke granlunden før man støtte skoen imot den, og elvebrusningen fylte alt, så det var umulig å lytte seg fram. Brattere og brattere ble det; de måtte legge seg på alle fire og krype, føle seg fram med hendene. Men spenningen slapp dem ikke. Av og til stanset de, holdt pusten og lyttet, selv om de visste at det ikke nyttet til noe; og de snakket ikke, bare hvisket en og annen kort setning til hverandre, som om skogen hadde ører, og så krøp de igjen febrilsk avsted – ukjente av tretthet. Slik holdt de visst på i sine to timer. Endelig var det som et knekk i bakken.

Per stakk hodet over den, og der på en liten slette flammet bålet og kastet et flimrende skjær inn i de mørke hulene mellom grantrærne. Per ga seg ikke tid til å se. Han var så inne i stemningen fra gamle dager at han med et skrik, så det ljomet i skogen: «Hei!» Han hadde ventet å se mennesker hoppe opp og sette avsted som jagede skogdyr – slik var det i gamle dager – og etterlate alt. Han gned seg i øynene. To menn, som havde siddet på hug ved bålet, rejste sig bare halvt op og lyttede; to unge, kække karer. De så på hinanden, sagde noget, lyttede igen. Det var, som om spændingen med ét slap Per; han havde rejst sig halvt op, nu ville knæene ikke længere bære ham, og han sank ned, råbte ikke mere. De to ved bålet rejste sig, lyttede igen, og tog så hver sin store brand fra varmen. Derefter råbte de: «Hej!» – De stod og lyttede igen. Intet svar.

Så talte de lidt sammen, pegede i forskellige retninger og styrede derefter lige hen til der, hvor Per og Kristian lå.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 68 / 103

«Hei! er det folk her?» ropte den ene. Intet svar. Han gikk noen skritt og lyste rundt seg, til han snublet rett i Per, som stønnede. Han ropte tilbake: «Jo. Her ligger en gammel mann. – Og her er en til også – en ung gutt! Men i all verden, hvordan er dere kommet hit midt på natten?» Per så skjelvende opp. «Ja, enten dere er Furudøler eller ei, så får dere skåne en gammel mann. Jeg skal ikke melde dere for fisketyveri.» «Jo, vi er da Furudøler – men har dere gått dere vill?» «Ja, vi skulle til setra der borte.» «Å, og så har dere ikke funnet broen og er blitt trette?» «Det er nok så ja.» «Ja, da får dere overnatte hos oss til i morgen. Det er umulig å finne broen i dette mørket. Kom så opp med dere. Vi har både mat og drikke.» En stund etter satt de alle godt rundt bålet og snakket både om løst og fast. Men Per fikk ikke riktig munn på seg. Det var noe han ikke var sikker på.

Til slutt våget han seg forsiktig frem: «Dere skal vel dra ut på isen en liten tur i morgen tidlig, vel?» «Fiske, mener du? Nei, vi går ikke så langt for å fiske. Vi har bedre fiskevann nærmere. Nei, vi går og leter etter hester.» Da mumlet Per mellom tennene: «Stjeler ikke Furudølfolket fisk lenger heller! Å nei, det er slutt med alt!»

Mari Smehaugen Mari Smehaugen, som ellers ikke var noen forknytt kjerring, skalv skikkelig idag, da hun mer stilfærdig enn ellers kom inn og satte seg bort til peisen i kjøkkenet på Opsal. Mannen hennes var død i vår og hadde bare etterlatt henne tre unger og en høstbær ko. Men, gud bære, – koen hadde ikke gitt noe mel i sommer, så det hadde vært å ty til andres hjelp, og Opsalen hadde vært mer enn snill – det meste hun hadde levd av, det hadde hun rett og slett fått av ham, hun kunne ikke si noe annet, og han hadde gitt henne henstand med det hele, så det hadde hopet seg opp – ja, hun visste rett og slett ikke hvor mye det var, – og han hadde ikke krevd henne heller, og aldri sagt nei når hun ba om et mjølpund eller to; hun kunne ikke si det, når hun skulle si sannheten, – og han gjorde det nok ikke heller etterpå. Men hun hadde nå fått skjelvingen i seg, for det var noe annet som var mye verre.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 69 / 103

For åtte dager siden hadde Opsalen kommet ruslende forbi Smehaugen – hun holdt til og med på og karret sammen litt høy utenfor fjøset, og Bliros stod tjoret, tykk og god og mett like ved gjærdet. Han stoppet, sa goddag, la begge armene over gjærdet og ble stående en stund uten å si noe mer, og så på Bliros, som løftet hodet og så på ham igjen, stakkaren, og så hadde han plutselig sagt: «Du får sende kua di på utstillingen om fjorten dager, Mari, så får den premie.» Hun hadde virkelig fått en styng under brystet med det samme; vel hadde hun aldri vært på utstilling, men så mye visste hun da at premie i og for seg var noe ille, som de aldri skulle få lov til å gjøre med Bliros, og at det betydde så mye som at de ville ta Bliros fra henne, når de ville ha den på utstilling.

Hun sa da også rett ut: nei, det skulle de være blå for; hun hadde hatt Bliros fra den var kalv, og før de fikk gjøre den noe ille, før skulle det gå som det kunne både med henne og ungene. Hun visste nok at Opsalen hadde makt til å ta den fra henne, om han ville, men de behøvde ikke å innbille seg at den kom til å trives noe annet sted enn på Smehaugen, slik den var – selv om de ikke var onde mot den og ga den premie. Men Opsalen hadde noe bak øret, for han ga seg ikke – han forsøkte å innbille henne både det ene og det andre; han sa at premie var noe gildt, og snakket så lenge til hun nesten trodde det, så jålete som hun var, men så la han også til at hun kanskje fikk penger i tillegg, og da skjønte hun gudskjelov at det hele enten var noe juks eller noe tøis, for så mye visste hun da også: ingen fikk penger for ingenting.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 70 / 103

Men Opsalen holdt på sitt, og til slutt ble hun så irritert at hun begynte å gråte og bønnfalte ham om Guds skyld å være barmhjerttig! Men da ble han nesten sint – hun hadde aldri sett ham slik før, og da han gikk, mumlet han noe om galne kvinner som burde få juling til de lærte. En hel uke hadde hun ikke vært på Opsal – hun hadde virkelig prøvd å få noe andre steder; men det ble det ingenting av – Opsalen var likevel den beste i slike saker, og så ble det ikke noe annet. råd – hun måtte gå til Opsal igjen, så redd hun enn var, at Opsalen ikke skulle ha glemt det, men begynne på dette med utstillingen igjen. Derfor var det at hun idag var litt skjelven både på hendene og i stemmen, da hun hadde satt seg ved peisen. Hun var usedvanlig fattigslig og lavmælt, da hun endelig spurte om Opsalen var hjemme. Jo, det var han da – og kjerringa snakket ut gjennom kammersdøra. Litt etter kom han inn: «Nei, er det ikke hun Mari, som er ute og går?

Det er lenge siden jeg så noe til deg?» Gudskjelov, han var akkurat som vanlig. Å ja, man burde nok helst passe på å ikke gå for ofte til ham, den som kom i et slikt ærend som hun. Men hun hadde ingen andre å ty til enn Opsalen – det var vel ikke ventet – men jammen hadde hun tenkt å be ham om han ikke ville betro henne et par mjølpund og en gjedost eller to endnu, – for det var småt med maten oppå Smehaugen –; ja, hun skjønte rett ikke selv, når hun skulde få betalt ham, men hun skulde da friste, det hun kunde –? Å jo, det fik vel bli en råd med det, – dennegangen også. Ja, hun skulde nu friste å ta op et mål poteter for ham ihøst. – Å, det var ikke så farligt, – de skulde nok se at komme ud af regnskabet på en måde. Akkurat som før, gav hun tjenestejenten ordre til å gå ned i kjelleren og hente to gjedeoster, og selv tok hun melposen fra henne, tok vekten ned av veggen og gikk på staburet og veide i den.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 71 / 103

Da hun kom inn, fikk Mari hastverk. Hun knyttet ostene med skjelvende fingre inn i tørklædet, sa mange takk, grep melposen i mulen og dro til dørs. Da sa Opsalen: «Ja, det er sant, Mari, – så møter du med Bliros på utstillingen tirsdag klokken 9 da.» Mari slapp melposen ned på gulvet så det gjøv: «Nei, det gjør jeg da vel ikke?» «Jo, du er nok nødt til det. Jeg har meldt den inn; det var siste dagen igår.» Mari bævred i munnvikene: «Skal den ikke slippe premie likevel?» «Nei, vi får håpe det.» «Er det ingen, ingen råd for å slippe?» «Nei, det er for sent nå, da.» «Å – å – men jeg møter ikke!» «Ja, så kommer lensmanden og tar den, og da ved du at du aldri ser den mer.» «Å nei – å nei – jeg arme kræk, – hva skal jeg gjøre.»

Det glimtet i øynene til Opsalen: «Ja, vil du lyde meg, så skal du stelle den og pusse den så godt du kan, og møte opp i god tid, så – kan det hende den vinner en premie likevel.» Han snudde seg fort og gikk inn i kammerset. * Det var ikke få tårer som fløt den uken oppe på Smehaugen, alt mens Bliros ble matet og kardet og vasket og børstet og bortskjemt på alle kanter – kunne det hjelpe mot en premie, så skulle Mari slett ikke spare på kreftene – og så lenge holdt hun på med dette, til hun ble spent og spenningen ble til håp – så hun nesten glemte å gråte utstillingsmorgenen, mens hun tok på seg sitt fineste antrekk.

Det var først da hun skulle løse Bliros og dra avsted at det brøt løs, verre enn før – da gråt de i kor, både hun og ungene, fordi Bliros, stakkaren, ikke skjønte at den skulle vinne en premie. * Da Mari kom til utstillingsplassen med Bliros, ble hun svært redd da noen kom og sa at den skulle stå akkurat i den bestemte båsen, men hun tok seg litt sammen da hun fryktsomt hadde spurt om hun fikk være med, og fikk vite at det nettopp var hun selv som skulle passe den – og da hun vel hadde fått den på plass i båsen, var det så mye å se på at hun nesten glemte å gråte.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 72 / 103

Et øyeblikk glemte hun hvor galt det var; så mye folk og fe hadde hun aldri sett på én gang. Folkene beveget seg i lange rekker mellom båsene. Opsalen kom også. Han sa bare: «Gudag, Mari, det var riktig,» – og gikk forbi. Plutselig spilte hun opp øynene. Hun ble klar over tre menn som var både finere og tykkere enn alle de andre, og de gikk sammen, stoppet ved hver ku og tok i den, sa noe, og så skrev den ene i en notisbok. Disse var visst de farlige! Hun trodde det var futen som var én av dem! De så så mørke ut og gikk så fort; nå var de like ved Mari. De stoppet bak Bliros, og den tykkeste så ut som han ble overrasket. Han så også straks på Mari, og så sa han, helt som om det gjaldt å få vite det: «Er det din ku?» Mari ble vek i knærne, og hun svarte:

«Ja, gudbære!» Manden smilte da han så på de andre, og sa: «Å, jeg synes ikke det er noe å sørge over akkurat – ja, i sammenligning med det.» De gikk. Gudskjelov; han sa at det ikke var noe å sørge over! Hva trodde han med det? Mon tro om hun og Bliros skulle slippe unna? Hun våget seg til å spørre en av de nærmeste om de var ferdige nå. Ja, han trodde det. Visste han om hun kunne gå? Ja, det kunne hun sikkert. Småfolk hadde ingenting å gjøre her – det var kaxene som skulle ha det. Mari ble så hoppende glad at hun ikke visste hva hun gjorde; hun løste Bliros og ruslet avsted. Men straks kom det en løpende og befalte henne å binde kua på plassen igjen – ingen fikk gå før premiene var delt ut. Mari ble så liten og skuttrygget da hun hadde bundet Bliros igjen; hun ble stående oppi båsen og se ned – hun orket rett og slett ikke å... Der var de igjen, de tre. Hun hadde ikke lagt merke til dem før de var helt i nærheten.

Nå gikk de forbi mange kuer og rett bort til hennes. De stoppet og snakket sammen og sa noe som hun ikke skjønte, og de tok Bliros i yvret og klemte henne i skinnet og så på hornene – Mari fikk så vondt at hun måtte vende seg bort – hun orket rett og slett ikke å...

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 73 / 103

Se på dette, så fælt var det. Endelig gikk de da; de hadde til og med spurt henne ut, både om det ene og det andre, men hun var så sanseløs at hun ikke visste hva hun hadde svart. – * Det led utover mot middag. Enda hadde ingenting hendt, og Mari svævet fremdeles i angst.

Så kom det endelig en mann og sa at nå måtte alle gå bort til talerstolen på plassen, for nå skulle det begynne; kyrne skulle holdes under oppsyn så lenge. Da begynte Mari å gråte stille og tok et brød frem fra tullen; det var gjemt til skilsmissen – for nå ville hun nok aldri se Bliros mer. Borte ved talerstolen var det fullt av folk, og der stod en mann og holdt tale, som hun ikke skjønte noe av. Til slutt gikk han ned, og den tykke kom opp. Han talte også en stund, men Mari hørte det ikke før han sa: «Og nå skal vi gå over til utdelingen av premiene!» Da ble det bevegelse blant folk – det var nok flere enn henne som ble redde! Og nå hadde det også kommet flere opp på talerstolen! Der var virkelig Opsalen også! Den tykke fortsatte: «Av førstepremien for kyr ble det kun utdelt én. Den gikk til Mari Smehaugen for 'Bliros'. Femti kroner.» Hun hørte bare at folkemengden rundt henne sa «Å!» idet det ble svart for øynene på henne.

Så ble det en merkelig stillhet en stund, og så hørte hun igjen: «Er ikke Mari Smehaugen der?» «Ja,» hørte hun noen svare. «Ja, vil hun så komme frem og motta premien?» Hun visste ikke om hun ble dyttet frem eller gikk, men plutselig stod hun rett foran den tykke. «Jeg vet ikke om du forstod det,

Jeg leste høyt. Men skal du få pengene, må du forplikte deg til å beholde kua i minst tre år.» Mari bare gapp opp: «Jeg er ligeglad med pengene, bare jeg får beholde kua!» «Å, de kan vel være greie å ha med seg. Versgod! Ja, nå kan du ta kua di og gå hjem og stelle pent med den.»

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 74 / 103

Hun ble som tullet; hun snudde seg raskt og gikk noen skritt, men kom så tilbake: «Er du den høyeste her?» «Ja!» «Er det ikke noe lureri med dette?» Opsalen hadde imidlertid hvisket med den tykke. «Nei, vær du ganske trygg!» * Om kvelden kom Mari inn på kjøkkenet hos Opsal; hun var så merkelig skjev i munnen, som om den ikke visste på hvilken kant den skulle smile, og hun hadde så vanskelig for å se Opsalen i øynene – han så så skøyeraktig ut. Endelig fikk hun frem: «Jeg ville egentlig komme ned og betale deg det jeg skylder deg.» «Haster det så med det, da? Kan du ikke trenge pengene til noe annet?» «Å, du vet det, men –» «Vil du som jeg, Mari, så gjør vi en handel. Den blir nok dyr, men jeg kvitterer med deg likevel, dersom jeg får kalven fra Bliros i høst.» Mari holdt på å falle av stolen av bare forundring; hun trodde alle folk var gale!

Først ga de henne mange penger bare for å få knipe Bliros i skinnet, og nå ville Opsal betale kopris for en ufødt kalv! Nei, dette ble nesten morsomt – hun ble jo rik før hun visste ordet av det – det kom en tanke så morsom at hun måtte si den: «Holder det på slik, så tror jeg at jeg kjøper gården av deg til våren, Per Opsal!» De lo begge.

Den gale tiden Det var en søndagskveld ute på forsommeren. Årets første varme luft har lagt seg over dalen. Gjennom kløften i nord, hvor elven kommer fossende frem, sees enda høyt oppe i fjellskråningen en lang stripe snø, som skinner så underlig varmt og vemodig under den synkende solen. Øyet begynner uvilkårlig der oppe og glir så langsomt nedover. Først møter det, like under snestriben, berghamre og svaberg som glitrer og blinker idet de overrisles av vann fra snøsmeltingen, glir så ned i birkeskogen som lys og lett strekker seg i tunger oppover fjellskråningen, glir videre og når nettopp ned i den mørke gran- og furuskogen, idet utsikten skjæres av den fremspringende skogen på den andre siden av dalen. Langs denne tar så øyet fart helt ned til bunnen, hvor det liksom blir et skar, gjennom hvilket den hvit fossende elven kommer skummende frem.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 75 / 103

Og så har ikke øyet lenger noe fast punkt, for nå ligger skogen som et mykt bølgende teppe over det hele, på begge sider, helt ned til dalbunnen – først i bratte lier, kun her og der brutt av en tømmerløype som går loddrett ned i elven, eller av et blinkende bekkefar som kommer oppe fra høgfjellet og går med sus ned gjennom den tette granskogen – senere i jevnere skråninger som trekker seg mer og mer tilbake i det endeløse utover, så langt øyet kan nå, helt til det helt i sør glir mykt over i de blåskjærende skogene fra et tilstøtende dalføre. Kun et sted oppe i den bratte lia på solsiden er det et større brudd i skogen, med en grønn spirende eng og med tilsådd åker. Den har bredt seg som en halvsirkel opp fra elven, og like oppe i dens krumning, med skog på de tre sidene, ligger en gammel gård.

Det er Solberget, en av de største eiendommene i vid omkrets; den har så å si vært et kongesete, som eide hele den lille bygden som ligger lenger oppe i dalen, på grensen mellom skogen og fjellene, men hvorav kun en plass, Libakken, sees oppe på en knaus. Den gamle gården er ikke særlig pen å se på; sett oppe fra veien, som slynger seg frem gjennom skogen ovenfor, ser den nærmest ut som et skjærered med sine mange små hus, som både er skjeve og sadeltakede. De fleste er torvtækkede; på den allerældste føderådsbygning – der er to – står endog et frodigt, halvvoksent birketræ. Kun nybygningen – den er i barnealderen, bare femti år gammel – er tækket med skifer og spidser til i mønet, som om den vilde danne tårn. Den står ytterst ute på bakken i rekke med uthusene.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 76 / 103

Ovenfor den, nesten gravd inn i bakken, ligger den egentlige stuen, en korsformet østerdalsstue, bred og lav med tre peispiber; ingen skulle se på den og tro at den er to hundre år gammel. Og tilfeldig spredt her og der mellom de andre husene ligger fem små stabur med utbygginger og svalganger – ja, det er til og med glemt et midt på den bratte gårdsplassen, like ved innkjørselen, med en høy steintrapp. Alt er gammelt og ser skralt ut; men ser man nøiere etter, er det gamle godt utført i hver eneste fuge, og det er tømmer i de husene som man ikke bruker det til i våre dager. Det ser man også straks; for ovenfor en uhyre grunnmur til fjøs ligger en haug med hustømmer, smått og smalt, bare én eneste stor stok øverst; det må vel være tøftstokken. Det er stille og fredelig på gården; kveldssolen gjør det lunt mellom de gamle husene, alle dørene står åpne, og fra de to peispipene stiger en lys blå røyk rett opp i luften.

Ute på den bratte gårdsplassen står noen menn. Først en alvorlig, skjegget tømmerarbeider fra Guldbrandsdalen med gutten sin – han som «er med»; deretter Solbergets bestyrer, en middelaldrende mann med tykk hals og et lunt glimt i de skarpe, forstandige øynene; og til slutt Jon Libakken, husmann på gården, med en bred munn og et par grå, listige øyne som tyder på at han er både flabbet og lur. Litt unna disse, like under den høye staburstrappen, står en gammel, spissnøst mann litt foroverbøyd med hendene bak på ryggen under sjøderne på den gammeldagse, blå spælvesten med blanke knapper. Han har skjøvet den gammeldagse skyggeluen bak i nakken og stikker nesen frem mens han ser forventningsfullt opp på staburstrappen. For der oppe, med den ene hånden i lommen på sin tettknappede pjækkert og den andre støttet til en sølvknappet stokk, står en høy og bred mann med grått kinnskjegg og ser overlegent ut over de andre.

Jon Libakken går bort til tømmerhaugen, tar en bile som står der, og slår på den store stokken så det gnistrer mellom husene: «Det finnes fortsatt stokker i Solbergets skog, gutt.» Tømmermannen ser seg langsomt rundt over dalens endeløse skogsstrekninger: «Ja, skulle det finnes noe sted, måtte det vel være her.»

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 77 / 103

«Å, det kunne nok bli litt trangt; husk den gale tiden.» Bestyreren smilte bare bekreftende – det er jo ikke verdt å gjøre dem til lags med at stokken kommer fra statens skog, kjøpt og betalt. Samtidig løftet han den sølvknappede stokken høyt, og alle vendte seg dit. «Hr. tømmermann!» Tømmermannen så forundret opp. «Har De sett på grunnmuren, hr. tømmermann?» «Ja–a –» «De har formodentlig fått beskjed om at fjøset bare skal bygges over den ene halvdelen av muren, og at den andre halvdelen skal rives ned – ja, jeg ser det på tømmeret. Dette kan jeg ikke tillate.

Etter grossererens ønske er jeg for tiden fritatt fra tjeneste; men da jeg ser at den nåværende bestyreren gjør alt for å redusere og ødelegge de planene for gårdens restaurering som jeg i sin tid har lagt, akter jeg fra imorgen av å gjenoppta tjenesten, gjenoppta mitt kassekontor og bokholderi i den nye bygningen i sørenden, og derefter er det både De og hr. bestyreren og alle andre som må rette dere etter meg.» Han slo verdig ut med hånden idet han avsluttet talen. Den gamle mannen nærmet seg, knipset med fingrene og hvisket: «Det er riktig, slik skal det være. Kom, jeg har visst en dram borte på kammerset.» Og så gikk de to avsted, den ene med små, trippende skritt, den andre med stram, militær holdning, bort i den gamle føderådsbygningen, uten å vie de andre et blikk. Tømmermannen så spørrende etter dem. Bestyreren smilte og sa: «Ja, det er mine to føderådsmænd, den ene er fra den gamle tiden, og den andre fra den gale tiden.»

Så satte de to seg ned på bakken, – Jon Libakken listede seg etter de andre bort til kammerset, for å se om han ikke kunne skvise i seg en dram. Bestyreren begynte å fortelle, og hans fortelling var omtrent av følgende innhold.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 78 / 103

* Manden med den sølvknappede stok er den tidligere sergent Lars Pedersen Myhrvold, senere bestyrer af Solberget, dengang det ejedes af grossereren i Frederikshald. Han er et af de mange ofre for den gale tid, men på en anden måde end de fleste andre. Den gale tid ja, det er en bestemt tid, hvis begyndelses- og slutningsårstal kunne nævnes, en tid, som i væsentlig grad har haft betydning for vort lands østlige dalføre. Den tog det med sig til en hvirvlende springdans, hvis rus det endnu ikke har overvundet. Den kom som en bølge, begyndte i dalens sydlige ende og væltede sig i løbet af nogle få år opover til dens nordligste sidedale, førte uanede rigdomme og ukendt luksus med sig. Paladser blev opført, silkekjoler kom lige fra Paris og fik være med på en «blåpluk» eller en «sveis», hundestalde med de fineste racer kom i stedet for det lille hundehus, hvor den strithårede og stridøjede elghund før stod bundet, og ved sankt Hans-tid knaldede champagnen lystigt inde i byen. Men dengang gav champagnens knald kun et enkelt fast ekko i de stille skove, blinkerøxens fald mod det store mastetræ, som både skulle og kunne betale for det. Den gale tid er for længst forbi, men den har gjort menneskene gale. Når vi nu ved sankt Hans-tid ser den tids afkom, velnærede drenge fra seksten til tyve år, knalde champagne med de umyndige hænder, så giver blinkerøksen et tolvstemmigt ekko, til næste år vil dette igen være fordoblet, og det kan ikke

å være annerledes – man er odelsmann, ætling av sin far og av den gale tiden. Stilt blir det vel ikke i de store skogene, så lenge småtømmeret betaler driften. Kun enkelte steder er det stilnet av – der hvor gården er kommet ut av ætten, og til disse gårdene hører Solberget, skjønt det har vært en mer turbulent historie her enn på de fleste andre steder. Det fortelles, og gamle menn sier at det finnes papirer som beviser at engang i fordums tider – de vet ikke om det er halvannet eller tre hundre år siden – reiste den danske kongens eller lensmannens foged opp gjennom disse dalene og forsøkte å få bøndene til å løfte på kistelåket og se etter på kistebunnen.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 79 / 103

Nå, kongens foged hadde ingenting å by på; men kongen ville man ikke nekte en villighet, man tok frem tretti eller femti blanke sølvdaler, og så fikk man brev på at man eide en halv kvadratmil mer av sitt fedrelands jordbund – det var naturligvis ikke noe verdt, man hadde mer enn nok av hustømmer og ved og havn til overflod; men man kunne jo ta brevet likevel, ettersom det var fra kongen. Dengang ble grunnlaget lagt for dalens rikdom eller ruin, ettersom man tok det, og dengang fikk bonden på Solberget nesten hele kvadratmilen for tretti daler. Ingen trodde han var blitt rikere av det, men heller ikke særlig fattigere. Der kom sønn etter sønn som små bygdekonger i velstand og makt, og det vedvarte helt langt inn i dette århundret, så ættens siste, han som har bygget nybygningen, og hvis navn står innstøpt i malm på peisheller og kakkelovner, Pål Johnsen Solberget, ble til og med kalt «Solbergkongen» i vide kretser.

Han opplevde begynnelsen på den gale tiden. Den raste allerede i dalens sørligere distrikter, rev skoger overende som en orkan, hvirvlet formuer sammen og spredte dem igjen som visnet løv. Den begynte å slå sine småbølger helt nord hit; men gamle Pål Solberget ristet bare på hodet. Han hørte at det iblant kom fremmede folk og snuste i hans store skoger; han fikk besøk sønnenfra, og man diskuterte det ene og det andre; men han hadde klart seg uten å ty til skogen – for lang transport og for dyr drift, det kunne likevel ikke bli noe særlig ut av det – han visste ikke engang om det var noe videre tømmer i skogen. Han visste at han var en velstående mann, Pål Solberget, som også hadde alles aktelse; men likevel ble han litt forbauset da han en gang var nede i hovedbygden på tinget, da en præsenterede ham for en fremmedkar som en av dalens mektigste menn. Ja, i sin egen lille bygd visste han nok at han var det –.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 80 / 103

Men ingen visste likevel hvilke rikdommer som gjemte seg i Solbergets skoger. Det var nettopp da bølgen av den gale tiden slo høyest, at Pål Solberget ga fra seg gården. Han var barnløs. Nærmeste arving var en bror – ja, han med spælvesten og sølvknappene, som tømmermannen nettopp hadde sett. Han hadde gått der og ruslet og tullet hele dagen – ham kunne det ikke være tale om; han fikk gå slik til sin dødsdag – og slik går han også. Noen fjerne slektninger fikk gården for seks tusen daler – et røverkjøp, det skjønte alle; men verken Pål eller andre hadde tenkt at den kunne være verdt mer enn sine tolv tusen. Pengene skulle bli stående i gården, men kunne sies opp til betaling på dagen; som muntlig betingelse satte han at den ikke måtte selges til fremmede; kom det noe i den retningen, kunne han bare tvinge dem ved å si opp pengene, og hvor skulle de ta seks tusen daler fra? Man gikk ikke alltid med dem mellom hendene.

Men det gikk som det måtte gå; den yngre slekten var smittet av tiden. De begynte å handle innbyrdes, løste hverandre ut og inn igjen, hugget tømmer, fikk penger mellom hendene, begynte å forstå at det hele var mer verdt enn de hadde tenkt, og de fikk det som de syntes var et svimlende tilbud på fem og tyve tusen daler; de måtte være gale om de tok hensyn til gamlingens tåbeligheter, – de betalte ham de seks tusen, og da Pål Solberget døde, lå han i prosess med fremmede folk som holdt på å drive ut hans store skoger. Da først var Solberget fritt for alle ættehensyn, den gamle tidsånden var borte – nettopp da den gale tiden slo sin allerhøyeste bølge, sin fortvilte kjempestøt før det dype fallet. I dens virvel kom Solberget inn. På mindre enn et år gikk det gjennom fire, fem hender; man bød over hverandre som på en auksjon – det var, som man trodde, ingen grense for dets verdi.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 81 / 103

Først da den uhyre summen på hundre tusen daler var nådd, først da stanset det. Da skulle tømmeret begynne å drives ut – og det kunne nok trenge det. Da var det at grossereren i Frederikshald,n26 den ene av eierne, på anbefaling fra en gammel kaptein ansatte Lars Pedersen Myhrvold som overbestyrer og kasserer, med en tidligere tømmerhugger ved navn Olsen som underbestyrer for tømmerdriften. Selve driften av gården skulle stå under Myhrvolds personlige kommando. * Det ble et liv på Solberget som det vistnok aldri har vært før, og som det vel heller aldri blir mer, så lenge verden står. Bestyreren husket godt den septemberaftenen, da disse to kom. Det hadde vært så stille og fredelig hele sommeren, bare fire, fem mennesker – han selv hadde vært som en husbond på gården mens den gikk fra hånd til hånd.

Det var kunngjort i avisene at nå skulle det settes i gang, og det var sikkert over hundre mennesker samlet, huggere og blinkere og alle slags folk som ville arbeide – de stod spredt over gården og så forventningsfullt bortover veien. Og så kom de: Myhrvold i en kariol i spissen med et stort jernbeslått skrin, «kassen», bakpå; etter ham kom Olsen, også han i kariol; så et lass med blinkerøkser, et med andre økser, og så lass på lass med alle slags ting – det var visst et tog på de tyve hestene.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 82 / 103

De kjørte stolte inn på gården og steg ut blant den glødende folkemengden. Myhrvold rakte bestyreren et papir; denne leste det og gikk så inn etter alle nøklene, som han høytidelig overrakte. Deretter gjorde de alle tre en kort visitt inn i de tre beboelsesbygningene. Da de kom ut igjen, steg Myhrvold opp på den høye trappen til låven, et sted hvor han siden alltid har stått ved høytidelige anledninger. Det ble en forventningsfull stillhet: «Hr. Olsen vil behage å ta sitt kontor i den øvre bygningens øverste rom, straks begi seg dit og leie ti mann til å hjelpe oss med ordningen.» Olsen tok med hjelp fra en mann en koffert av kariolen og bar den inn. «De som måtte ønske ansettelse for i kveld, går etter Olsen. Etter anvisning fra ham vil betaling erholdes hos meg; jeg har mitt kassekontor i nybygningens søndre ende.» Alle strømmet til, så de ble sittende fast i døren til den gamle bygningen. En stund etter kom Olsen ut med ti mann.

«Vil hr. Olsen avgi to mann til å bære 'kassen' inn på mitt kontor!» Det ble utført. «Vil hr. Olsen deretter med sitt mannskap sørge for at alt blir losset og brakt inn i føderådsbygningen, i det nordre rommet hvor butikken skal være, deretter ta en fortegnelse over de forskjellige gjenstandene, en fortegnelse som skal leveres på mitt kontor, og endelig utstede anvisninger til kjørere og arbeidere, som får betaling på kontoret fra klokken 7 til klokken 1/2 8.» Myhrvold steg ned fra trappen, gikk gikk høytidelig gjennom folkemengden og begav seg ned til sitt kontor. Alle stod og stirret uvisst på denne mannen, som de ikke hadde sett før. Alt ble raskt lastet av og brakt inn i butikken, bortsett fra en stor tønne som Olsen lot bringe opp i gangen utenfor sitt kontor – vanntønnen som tidligere hadde stått der, ble flyttet. Det var en brennevinstønne.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 83 / 103

Så gikk Olsen inn på kontoret sitt og skrev instrukser, og så løp folkene tvers over gården med disse, mens de som ikke hadde fått ansettelse, stod og stirret og ble store i øynene da de så at det stod 1 mark og 6 skilling på sedlene. Jo, her var det nok penger å tjene! Så ble det stille på gården. Alle stod og hang og visste ikke hva de skulle ta seg til, men de hadde liksom ikke lyst til å gå heller. Det var som om de ventet på noe. Og det kom. Da Myhrvold nøyaktig hadde ført inn i bøkene og skrevet journalen sin – det ble ikke gjort den minste ting i hele den tiden Myhrvold var her som ikke ble skrevet opp – kom han ut i gangdøren. Han stod litt, men tenkte seg om og gikk igjen opp trappen til staburet, satte den sølvknappede stokken sin – den samme som han har ennå – godt ned og sa: «I alt som angår tømmerdriften, må arbeiderne henvende seg til Olsen, som rimeligvis begynner allerede imorgen – er det ikke så, herr Olsen?»

Olsen svarte ja – som altså begynner allerede imorgen. Selv trenger jeg seks mann, hvoriblant en butikkbestyrer og en arbeidsformann, til min personlige assistanse på gården. De som måtte ønske disse stillingene, kan melde seg på mitt kontor imorgen klokken 10. Og så, idet jeg ønsker godt samarbeid under den store driften som skal begynne her, vil jeg be herr...

Olsen om å traktere folkene.» Der gikk et bifallsbrøl gjennom hele forsamlingen. Og der ble det traktement. Brennevinstønna ble åpnet, og det ble ikke utøvd noen kontroll. Ut på morgensiden lå Olsen selv, fullt påkledd, på sengen inne på kontoret sitt, og ute på gården bak alle husveggene lå de kommende tømmerhuggerne som døde fluer, og midt oppe i en stor steinrøs lå Jon Libakken og sov, som om han lå på edderdun. Den kvelden ble det drukket halvtredsindstyve potter brennevin. Slik gjorde den gale tiden sitt inntog på Solberget. Men likevel var det handlekraft i disse to karerne. Allerede dagen etter var arbeiderne antatt. Den nåværende bestyreren fikk butikken, Jon Libakken ble arbeidsformann på gården, og blinkerlagene var allerede klare.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 84 / 103

Neste dag smalt øksene allerede rundt omkring i Solbergets skoger, mens man felte trær og bygde sine køyer; om et par dager røyk det allerede gjennom deres ljorehuller, mens kaffekjelen stod og dampet, og så spredte blinkerne seg som små hærer utover de store skogen, og der hørtes skrik og rop og et tusenstemmigt ekko av blinkerøxernes fall mot de store trærne, så de gamle, grå elgoxene vetkræmte kom styrtende i store drifter helt ned til veien. Og pengene strømmet ut – Olsen skrev og Myhrvold betalte – det ble ikke spurt om hva det kostet, bare driften gikk. Og driften gikk – det ble vinter, og det ble vår; hele hærskarer av huggere, lunnere, kjørere og dragere gjennemkrysset skogene på de seks ukedagene, og hver lørdag kom de ned; så ble en ny brændevinstønde boret inn i gangen utenfor Olsens kontor, og da hendte det nok at de lureste fikk mer enn gode akkorder av Olsen – det var dem som tjente sine to daler dagen.

Og våren kom med turing og merking; det var tusenvis av tylvter som ble drevet frem, stort, deilig tømmer av det som ennå hadde pris, så det ble ikke spurt om hva driften hadde kostet. Og det var herlighet og glede. Vel var småtømmeret falt, men det var umulig at det kunne vare i disse tider; det ville nok stige til neste vår – gikk man langt nok ned, kunne man ennå finne det dobbelte i Solbergets skoger. Og så turte man hele uken til ende, mens merkingen stod på. Etter merkingen kom Olsens ferier, og han lå hele sommeren og drakk. Men da kom Myhrvolds tid. Om vinteren hadde han ikke hatt stort annet å bestille enn å betale og føre bøker.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 85 / 103

Forresten hadde han tent sin sigar og stått på staburstrappen og sett utover. En dag ut på våren, da han stod der, fikk han plutselig den idéen at gården måtte bygges om. Man fant senere nøiaktig i journalen, både når idéen kom, og hvorledes den skred frem. Da stengte han seg inne på sitt kontor i åtte dager og utarbeidet planen, en plan som finnes vedlagt journalen. Alle husene skulle jevnes med jorden, ute i bakken skulle det reises en uhyre mur, og rett utenfor den skulle samtlige hus bygges, hovedbygningen med tyve rom i midten, to like stabur, ett på hver side av den; som fløi skulle det så på den ene siden reises fjøs og stall, på den andre låve og redskapsbod under ett tak. Ovenfor skulle det planeres en stor gårdsplass, og ovenfor den igjen skulle det anlegges hage. Det eiendommelige ved hele denne planen er at det øyensynlig ikke falt Myhrvold inn å tenke på hva det ville koste.

I begynnelsen hadde han tenkt å rive alle husene med én gang, men heldigvis ga han opp dette til fordel for en «jevnt

«en fremadskridende arbeidsplan,» som det står i journalen. Og så begynte han på begge fløyer; låven lot han rive ned plutselig en dag, og så leide han murere og gav seg til på vårføret å kjøre stein med fem gamper og reiste den grunnmuren til fjøset, som står her ennå. Han hadde en arbeidsstokk på tyve mann, men kom ikke lenger enn til å få muren ferdig – det viste seg at han hadde glemt å tenke på at tømmeret bare kunne hentes inn på vinterføret. Så kom slåttonen over ham, og da han ennå ikke var kommet så langt som til å begynne på grunnmuren til den nye låven, måtte han en vakker dag ta hele arbeidsstokken og sette låven opp igjen slik den var før, og den står der ennå. Og så kom slåttonen. Bestyreren husket godt den klare morgenen da de skulle begynne. Seksten mann sto oppstilt i geledd på gården rett foran nybygningen og Jon Libakken på fløyen. Myhrvold kom ut med et papir i hånden, gikk langs rekken og telte dem.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 86 / 103

Så stilte han seg midt foran fronten: «Vil Jon Libakken ta åtte mann med seg og hente ljåene og de øvrige rekvisittene.» Jon marsjerte bort til loftet i føderådsbygningen og kom tilbake med det som var forespurt. «Legg alt sammen bak meg og still dere opp igjen.» Det ble gjort. «Vil nå alle enkeltvis marsjere forbi for å få utlevert sine saker.» Han leste opp fra listen sin: «Trettito ljåer, to per mann.» De gikk i gåsegang forbi ham og fikk hver sine to, gikk tilbake på plass og stod med dem over skulderen som et gevær. Han leste videre: «Seksten belter med ring, ett per mann.» De gikk samme runden og fikk hver sitt belte.

«Still ljåene opp mot veggen og spenn på dere beltene!» Det ble gjort. «Ta ljåene igjen.» Likeså. «Seksten brynekopper, én til hver mann.» De marsjerte igjen, fikk hver sin brynekop og hengte den i ringen. «Seksten bryner, én til hver mann.» Jon Libakken var allerede på marsjen. «Men her er jo ikke mer enn én?» «Nei,» sa Jon, «det var ikke flere.» «Greit, vent et øyeblikk mens jeg ser etter i bøkene om de ikke er bestilt.» Han gikk inn og fant i bøkene at de både var bestilt og mottatt. Han kom ut igjen. «Seksten bryner!» sa han. «Ja, men det er ikke mer enn én,» hevdet Jon. «De står i bøkene.» «Ja, så vet jo bestyreren hvor de er da.» «Sludder. De må finnes. Let!» Og Jon lette både lenge og vel; men så særlig grundig gjorde han det nok ikke, skjøieren, for det var han selv som hadde gjemt dem; de ble funnet året etter under et av staburene. Han kom tilbake og meldte at de ikke kunne finnes.

En vinternat og andre fortællinger – del 4BokRobot · Side 87 / 103

«Men jeg skal si bestyreren én ting – vi klarer oss vel så godt med én.» «Ja, lar det seg gjøre?» Det var første gang Myhrvold så litt betenkt ut. «Jøss, jada. Ser vi etter, så er det kanskje vel så bra. Den som går forrest i skårgangen begynner, og så sender vi brynet bakover gjennom hele rekken, så én står og bryner bestandig.» Han blinket til de andre. «Det blir vel så strengt, for på den måten kommer den ene til å jage på den andre, men det får ikke hjelpe, bestyreren glemmer nok ikke det ved oppgjøret.» «Nei,» sa Myhrvold, «kan dere klare dere med et bryne, så kan vi si tolv skilling mer om dagen. March avsted!» De seksten mennene dro bort i jordet med sitt ene bryne, og Myhrvold gikk inn for å føre de femten mennenes fravær inn i bøkene. Det var nok den rareste slåtøyen som noen gang hadde funnet sted på Solberget.

Jon Libakken drev dem, og alt han fant på snakket han Myhrvold rundt med, så han syntes det var det beste som kunne gjøres. Han var aldri selv ute i jordet og så på, og så lå karerne halve skiftet i låvene og spilte kort. Han tente bare en sigar og stod ute på bakken og så nedover. Men endelig en dag, da han ikke så noen av dem, gikk han nedover og lette. Nei, de var ingensteds å se; han fant dem i låven, hvor de lå og spilte sveis. Jon reiste seg: «Nei, vil bestyreren se ned på oss engang også da? Ja, hadde det ikke vært en så forstandig mann som bestyreren, så hadde han gjerne funnet det greit å sitte og spille kort midt i skiftet. Men han skjønner hva det vil si å ha bare ett bryne.»

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 88 / 103

En vinternat og andre fortællinger – del 5

et bryne, han.» «Jan28 vel, det er strengt, Jon.» «Ja, jeg har ikke spurt om bestyrernes tillatelse; men jeg har funnet det best å utpeke én mann for hvert skift, som ikke har annet å gjøre enn å bære brynet frem og tilbake.» «Den interne arbeidsordningen befatter jeg meg ikke med. Du er kun ansvarlig for at ånen er ferdig på en måned.» «Selvfølgelig,» sa Jon, og han vendte seg til karerne. «Siden bestyreren har gjort oss den æren å besøke oss, tenker jeg at vi hviler resten av dette skiftet; så arbeider vi desto bedre neste gang.»

Og således ble det – de ruslet alle sammen opp med bestyreren; Myhrvold var i det beste humør, og da han kom opp, strakte han seg og sa: «Det var en deilig tur.» De ble ferdige med slåtten på to dager mindre enn en måned, og da de skulle ha regnskap, mente Jon at de også burde få betaling for disse to dagene, og det fant Myhrvold var bare rimelig. Den gang kostet slåttonen på Solberget atten hundre kroner, mye mer enn hele høstavlingen var verdt. På lignende måte ble gården drevet utover høsten. Jon Libakken var Myhrvolds høyre hånd, og han sørget for at alt ble dyrt nok og galt nok. Og så kom høsten med blinking og tømmerdrift igjen, i dobbelt så stor målestokk som før – nå skulle driften gå helt til siste pinnen. Det ble en hard snøvinter, og huggerne krevde mer, og kjørerne krevde mer, og Olsen ga akkorder og skrev anvisninger, Myhrvold betalte – tømmeret skulle frem, om så midt gjennom fjellveggen.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 89 / 103

Det hadde kommet som en feber over alle, som om noe lå i luften; det hadde kommet rykter søndenfra om store eiendomsbesittere som ramlet lenger nede i dalen, og om håpløst fallende priser på tømmeret. Arbeiderne ble rett og slett ublu i sine krav; det var som om de hadde følelsen av at snart var det slutt. Olsen var også nervøs; det var som om han bare hadde én tanke: at driften skulle gå, koste hva det koste ville. koste hva det ville, og instruksene ble større og fyllekulene på lørdagskveldene verre. Olsen var ganske ofte full. Myhrvold var den eneste som ikke merket noe. Han holdt på med planene sine om ombygginga av gården, og da våren kom og tømmerdrifta var ferdig, satte han en dag i gang igjen med grunnmuren sin. Da grossereren fra Fredrikshald29 plutselig kom en dag, for første gang, helt uventet, fant han Olsen full, Myhrvold på kontoret sitt, og ti hester i gang med å kjøre gråstein.

Og det som var verre – han fant kassa tom og tusenvis av tylfter med småtømmer, som knapt nok kunne betale drifta med de prisene som nå var. Det var som om grossereren med én gang falt sammen; han hadde lidd store tap andre steder, det var Solberget han hadde satt sin lit til; dette betydde at når

Da merkingen var over, var han fallit. Den eneste kraftanstrengelsen han gjorde, var å gi Olsen og Myhrvold avskjed. Det gjorde han på den måten at han sa: «Ja, så er det best at dere to får fri inntil videre.» Olsen forstod øyeblikkelig, og allerede dagen etter var han borte. Men Myhrvold forstod ingenting; han takket grossereren mange ganger for at han fikk tjenestefri en tid, så han fikk bedre stunder til å ordne de planene som han hadde utarbeidet for gårdens ombygging, og som han skulle ha den fornøyelsen å legge fram for grossereren til godkjenning. Ville grossereren se hans bøker og journal? Han håpet at alt skulle være til grossererens tilfredshet. Om det var slik eller ikke, fra det øyeblikket av hadde grossereren godhet for Myhrvold.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 90 / 103

I hvert fall krevde han, da han kort tid etter solgte eiendommen, at Myhrvold skulle få bli der og få hus og føde så lenge han ville, og han sa endog: «Stakkars Myhrvold, han og jeg har opplevd samme ulykke; men jeg er redd det er jeg som har gjort ham gal ved å sette ham på en slik post.»* Så reiste bestyreren seg og avsluttet sin fortelling: «Ja, slik gikk det her på Solberget: Det ble plyndret i hopetall; verre har den gale tiden ikke herjet noe sted; enten du tror det eller ei, så er ikke den stokken funnet i Solbergets skoger.» Men det er vel skog igjen. Nå smeller ingen blinkerøx lenger.

Innenfor dens grenser er det nå en så merkelig stillhet i disse uhyre skogene. Om høsten vil du bare møte en enkelt jeger med sin stridøyde elghund, og så den tidligere sersjanten Lars Pedersen Myhrvold, som går og noterer trær og fører dem inn i bøker for den for lengst avdøde grossisten i Fredrikshald.

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Den gamle spillemannen Den første tørste g–r–u–n–d, tørstegrund –? t–r–ø–s–t – sier trøst e sier trøstegrund, – den første trøstegrund. Her – må – nå – det, som – i – i fo – f–o–r sier for – e sier foregå – ende k–a sier ka – p–i–t tip ka–tip – el katipel –? Hm, hm, det var da svært så dunkle brillene var idag, eller også var de vejrsjuke, – og han la boken fra seg, løste forsiktig brillene fra ørene og begynte å pusse dem med håndbagen. Det var Ole Smed, som satt i sitt lille kammers innenfor stuen og stavet i Jersins: «Troens kamp og seier.» Det var ikke så rart igjen av ham nå. Det var greit å se, at han hadde vært en velvoksen kar, både stor og grovlemmet, men nå var det liksom han ble borte i klærne.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 91 / 103

Den brede ryggen hadde bøyd seg sammen, så det lille hodet med den skarpe nesen og de små, grå øynene var sunket ned mellom skuldrene, bena var blitt uforholdsmessig lange og tynne; de nektet også sin tjeneste, så han brukte to staver når han skulle krype over gulvet, og øynene ville ikke lenger greie å skjelne det som var nær ved. På hans høyre hånd var fingrene krokete og stive, men den venstre hånden var ennå velformet og bevegelig – det var den han hadde brukt til strengene. Foruten å være smed, hadde Ole også været bygdespillemand. Det var lenge siden nå – vel en tyve år, siden han hadde fele. Sist gang han spilte til dans og gikk hjem på hålken en høstmorgen med en liten sving på hatten, falt han, brakk fele, slo også hoften fordervet, og da han kom hjem, puttet han felestumpene i ovnen.

Siden hadde han ikke spilt, og da smedjen hans brant for tre år siden, så la han også opp både hammer og tang, brukte bare filen eller loddebolten inne i peisen en gang imellem.

Forresten hadde han nå overlatt stuen til den raske, langbente kjærringen sin, som vel var de tyve årene yngre enn han, og hadde selv flyttet ut i kammerset – for der var verken så mye støy eller trekk; ryggen og den høyre hånden var litt plaget av trekk. Der satt han nå som oftest, og med ensomheten hadde det kommet at han hadde begynt så smått å tenke på døden. Ja, ikke så at han trodde den var kommet innenfor stueveggen, enda mindre inn i kroppen ennå, men lenger borte enn i neste sogn kunne den heller ikke være, for han hadde ikke så langt igjen til de åtti. I hvert fall var det nå ikke helt av veien å begynne å forberede seg litt – særlig for en som hadde vært så jordnær som han, ja endog spilt til dans, om enn det var lenge siden. For å gjøre sin plikt hadde han da også for tre uker siden kjøpt «Troens kamp og seier» av en reisende lekpredikant og ærlig betalt 3 mark og 6 skilling for den.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 92 / 103

Og en enestående bok var det, hadde lekpredikanten sagt – han trengte ikke mer når han leste den fra perm til perm. Og det holdt han da også flittig på med; det var som om han ikke hadde ro før han hadde kommet gjennom den. Han satte på seg brillene igjen, tok den store, sort innbundne boken og prøvde seg lenge frem og tilbake, før han fikk den rette avstanden fra øynene: «Den første tørstegrunnen. Her – må – nå – det – som i – for –». Tankene hans var ikke med, ufrivillig kom han til å løfte øynene både over boken og over brillene, så blikket gikk ut gjennom vinduet. Der lå hele skråningen bortover i blank, rødlig høstsol. Det var søndag ettermiddag og så stille, så stille. Det var ingen bevegelse, ingen susen i trærne; de var for lengst bladløse og stakk de nakne grenene opp i den skarpe luften, bare rogntrærne hadde ennå en krans av metallgule blader rundt de flammende, frosne bærklasene.

Bortover marker og åkre lå strimler av sølvblank is, og mellom dem stakk tuer med gult, visnet gress frem – og over det hele kastet den matte høstsola et varmt, gulrødt skjær som blinket og glitret i vinduene på noboplassen, Bækkemellem, som lå oppe på bakken på den andre siden av bekkedalen.

Hm, det var virkelig en vakker dag, et velsignet vær. Men nå var det nok også slutt; himmelen var så hvitblå der over åsen; nå ville det nok ikke gå mange netter før snøen kom. Ja, ja, sant nok. Det var svært så blankt; det glitret i glasset borti Bækkemellem! Og så fin røyk som steg opp fra pipa! Ja, det var sant; der hadde vært dans der inatt; han hadde rent glemt å spørre hvordan det hadde vært. Mon tro de hadde holdt på til morgenen? Ja, ja, sant nok; en slik dag var det også at han skadet hofta si. – – – – Hm, – det hadde vært artig å se det. Det var vel ikke noe særlig ved en slik dans nå til dags. Det var dette evindelige bælgespillet; det kunne jo alle sage på! De kunne si hva de ville; så ble det aldri slik liflighet i et bælgespill som i en fele!

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 93 / 103

Ja, til denne reilænderen og mazurka'n, eller hva de het, var det alltid godt nok; men til en Skotsk eller Firetur eller Feier – føi fanken skind –! for ikke å snakke om en springdans eller en halling! Å ja, forresten, det fantes vel ingen i hele bygden som kunne «gå hallingen» lenger. – Jamen måtte han le, når han husket dengang han Mads Monsen, Monsegutten, som de kalde ham, tok bjælken så Perhusen gråt – ja, Perhusen var full, – han la da også en daler i felen.

Bogen hadde sunket ned på knærne hans. Han satt igjen med blikket ute i den fine høstsola; og minnene fra hans yngre dager kom først ett for ett, siden i følge, og de fløy forbi med munter livlighet, med felelåt og hallingkast; han ble ung igjen, revet med, knyttet hånden og mumlet for seg selv de beste tingene som han eller andre hadde sagt. Med et brøt han av, skjøv brillene opp på pannen og la ansiktet helt inntil vinduet: Der kom en svartkledd skikkelse ut borti Bækkemellem. Hm, det var vel en som hadde ligget igjen der og sovet ut. Han kom hitover? Men hva var det han bar tro? – Langt og smalt – i en hank. Det så ut som – nei, tro de hadde hatt felemusikk! Ja, han hadde vel hørt at unggutten borti Perhus hadde skaffet seg fele, – men at han kunne spille – ja, såpass at det gikk an å danse etter det –? Å ja, føi, de var ikke så nøye med tonen nå til dags, når en bare spilte i takt!

Ja visst var det Perhusgutten, nå kjente han ham – og det var et felehus han bar –; ja stort skal det være, han selv hadde aldri eid et felehus, alltid båret fele i et tørkle –; ja, det var jo derfor det gikk så galt sist gang også. Montro – nei – jo, der tok han av veien! Ja, så sant kom han ikke ned! Å Herregud, det skulle være artig å få se fele igjen! Ansiktet hans lyste opp, han begynte å skjelve både på hendene og i knærne – trodde Perhusgutten ville be ham –? Han beveget ufrivillig fingrene på venstre hånd, som om han fingret på strengene. Boken falt fra knærne ned på gulvet. Nei, hva var det han gjorde – nei – nei – dette var så sin sak.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 94 / 103

Han tok raskt opp boken, flyttet brillene ned på nesen, tilpasset avstanden og begynte å mumle: «Den første tørstegrund. – – Nu var han kommen ind, nu satte kjærringen stol for ham – her – må – nu – det, som i fo–for–e–gå–en–de ka–katip – kapitel er om–talt, at – fri–stel–ser–ne ram–ram–e al–e–ne – – nu spurgte han, om Ole var hjemme, og om, hvorledes det stod til med ham – – al–ene de gud–fryg–tige – –» Hva var det han sa nå – det var så lavt at han ikke kunne høre – og der svarte kjærringen – men det var også så lavt – hva skulle

Er det nu også mulig å snakke så lavt –? Hans ører beveget seg nærmest mot døren, men boken holdt han fast og øynene var stivt festet på den. Det lød et klunk over alle fire strengene, og så et fint et på kvinten alene til slutt. Å, herregud, hvor liflig det lød – «med rette anses før– for– før» – – nei, her ble det så mørkt at det var umulig å lese mer. Klunkene kom tettere og tettere, men alltid på de løse strengene; det lokket og trakk – så kom et sterkt, som liksom ropte på ham!

Uvilkårlig byttet han boken over i høyre hånd og grep etter staven med den skjelvende venstre. Han reiste seg og krøp bort til døren. Han måtte støtte seg til dørkarmen mens han la albuen ned på vrideren og klarte å dreie den ned. Døren gikk opp, raskt på vid vegg av seg selv. Han rettet seg opp og stod høyt i døråpningen med et bredt barnesmil, boken i den ene hånden og staven i den andre. Kjærringen stoppet opp der hun stod, Perhusgutten, som satt bøyd over felehuset akkurat klar til å gjøre et nytt klunk, vendte hodet opp. Slik stod de et øyeblikk og så på hverandre. Så sa Perhusgutten dempet og alvorlig: «Gudag!» «Å, gudag! Jeg syntes jeg hørte – – og så måtte jeg – –» han så bort på kjærringen og sa unnskyldende i en annen tone: «det ble så mørkt der inne at jeg ikke kunne se å lese lenger; undres på om det ikke skulle være bedre her?» Det kom et umerkelig smil i ansiktet hennes: «Ja, det kan nok hende det.»

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 95 / 103

Hun gikk bort til ham og tok ham under armen: «Nå, skal jeg hjelpe deg.» De gikk bortover gulvet; han hadde øynene stivt festet på felehuset, og de glemte begge at de skulle bort til vinduet; hun satte ham på bordkrakken rett ved felehuset. Han satt litt og kikket ned i felehuset: «Nei, hva er det du har der da?» «Hm –» Perhusgutten smilte «ja, gjett på det, kanskje du kunne treffe det rette.» «Ja, du sier noe. Jeg synes nok at jeg har sett noe slikt før.» «Det var det jeg trodde også, ellers hadde jeg vel ikke tatt den med.»

Ole satt og kjælte den med øynene: «Er den god?» «Ja, det var jo det jeg egentlig ville spørre deg om.» «Hm. Jeg kan nok ikke vite noe om det jeg.» «Skulle noen her i bygden skjønne det, så måtte det vel være du. Kunde du ikke gjøre vel og klunke litt på den?» «Nei, nei, – det er artig å se, men – jeg skal ikke røre –, jeg har andre ting å tenke på, her er min fele nå –» og han holdt boken høyt opp i hånden. «Det er en merkelig fin bok, jeg har også gitt 3 mark og 6 skilling for den.» «Ja, men feilen er vel morsommere.» «Å herregud –» han sukket «jeg er ikke i den alderen at jeg må tenke på moroa lenger, jeg – kanskje dersom du kommer igjen, når jeg får lest den ferdig.» Han la likevel boken fra seg på bordet. Det ble en pause. Endelig bøyde Perhusgutten seg ned og klunket litt på strengene. Ole kikket ned: «Den er ikke helt godt stemt, hører jeg.» «Nei, det er den ikke.» Pause. «Jeg kunne kanskje prøve å stemme den for deg.»

Perhusgutten tok den opp og rakte den til ham. Øynene lyste og hendene skalv mens han tok og snudde den og strøk den kjærlig over halsen og under den glatte, polerte bunnen. «Å herregud, hvor den ligner Marit! Ja, Marit – det var feilen min, jeg kalte den –» den Marit, etter den første kjærringen min.» Han klunket på strengene, og de krokete fingrene famlet etter skruene. Han skrudde og stemte og la øret ned til strengene; det ble aldri fint nok.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 96 / 103

«Kanskje det hadde vært bedre om du hadde tatt buen?» Han fikk buen og hadde mye strev med å feste den mellom de krokete fingrene. Så satte han buen opp til haken, la kinnet kjælende ned mot den og begynte å stryke, først på løse strenger mens han stemte. Endelig var den stemt, og så la han en finger ned på strengen. Det kom en tynn tone, men så lokkende fin at han måtte legge en annen finger nedpå også. Så falt de én etter én bortover alle strengene; de hadde liksom vanskelig for å komme unna hverandre i begynnelsen, men litt etter litt ble de livligere, hånden kom inn i sin gamle vane og rundet seg vakkert etter gripebrettet. Til slutt en lang, vedvarende tone, sterkere enn de andre, så et lite løp – den første takten til en springdans. Den stoppet plutselig, den første tonen kom igjen, og så kom den i faste toner, men famlende, den vakre melodien til: «På Gud alene setter jeg all min lit.»

Etter hvert som han skred frem i melodien, la kinnet seg tettere ned mot strengenes sangbund, øynene stirret ut i det fjerne, og store tårer trillet nedover kinnene hans. * Det hadde blitt kveld og mørkt. Lyset var for lengst tent, og Ole satt fortsatt med fiolinen. Han hadde famlet seg frem gjennom både skotsk og feier og halling og springdans – han trampet takten med foten, og Perhusgutten lyttet, og Ole fortalte om dengang og den gangen, alt som var knyttet til de raske tonene. Men «Valdershvælven» kunne han ikke komme på; han famlet og famlet, lyttet ut i rommet, en slags svak angst kom over ham, det var som om nettopp den melodien han ikke kunne komme på, rommet mer enn alle de andre. For hver melodi han spilte, famlet han etter «Valdershvælven,» og da Perhusgutten så på klokken og sa at nå måtte han nok gå, brast Ole plutselig i gråt: «Å, herregud, at han ikke kunne finne den igjen!»

Han så opp i angst, det var som om han ikke kunne slippe fiolinen før han hadde funnet den. Da sa Perhusgutten:

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 97 / 103

«Dersom du vilde, så kunde du gjerne beholde felen en ugestid.» Ole så opp, forvirret, som om han ikke forstod det. Så kom det et bredt smil i ansiktet hans, men like plutselig gikk det over til angst: «Ja, nei – ja –» han grep boken med den hånden han holdt buen i – «ja dersom du vil låne denne og love meg å lese den ut så fort som mulig; du behøver ikke å begynne på – du kan begynne på: Den første trøstegrunnen.»

Sognebud Gamle Hans Øvrebø lå i sengen ute i sitt kammers. Der hadde han nå ligget de siste par månedene; han var blitt så trett i ryggen nå utpå vårsiden at han ikke orket å sitte oppe lenger. På en krakk ved siden av sengen satt hans sønnesønn, Veslehans – han var oppkalt etter gamlingen selv, og de hadde alltid vært gode busser – med en katekismus i hånden og hørte bestefar i den tredje artikkelen: «Nei, det står ikke så, bestefar!» «Står det ikke så? Jo visst står det; det er bare du som leser galt. Det må være tufs til skolemester denne nye – jeg har merket det før også, at du ikke kan lese rent utenat.» «Nei da, bestefar, så står det!» Og han leste opp det som stod i boken. «Hm, hm! Det var da svært så mørkt; her skal det være lys bestandig!» Han prøvde igjen. «Nei, før jeg kan holde linjene fra hverandre i dette mørket» – den lyseste vårsolen skinte inn gjennom vinduet.

«Ja, men det står allikevel slik, bestefar; du kan da vite at jeg kan lese – til og med utenat!» «Ja, det trodde jeg også. Artikkelen må vel ha blitt endret også, som alt annet. Jeg vet ikke –» hva slikt skal være til! Det kunne forresten være det samme, når jeg bare husket hva som stod dengang jeg lærte det, for vil ikke presten ta det for

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 98 / 103

«Vel, da kan han gjøre hva han vil. Gå ut og se etter hva faren din holder på med, så skal jeg tenke over det, men kom straks inn igjen og fortell meg det.» Veslehans snek seg ut; gamlingen lyttet etter ham en stund, men så tok han seg i det og begynte å mumle om den tredje artikkelen. Saken var at han skulle få besøk av presten idag og motta sakramentet. Det var likevel ikke slik at verken han selv eller andre trodde at det egentlig var slutt med gamle Hans Øvrebo – han selv minst av alle – skjønt de andre nok tenkte at når en slik gammel hardhaus først havnet i sengen, så kunne det gå fortere enn noen ventet. Og heller ikke hadde han selv noen særlig trang til sakramentet. Men det var likevel hans egen idé at han skulle ha presten på besøk.

Det hadde blitt temmelig tregt der ute i kammerset; Iver og Kari, sønnen og sønnekonen, var ikke helt som før; de snakket ikke særlig med ham, og selv om Iver hørte på det han sa iblant, fikk han vite av Veslehans at han likevel gjorde stikk motsatt, både i fjøset og på åkeren. Nå i vår, for eksempel, hadde han begynt å ale ned i stedet for å harve ned ertene – var det lignende i slikt! Dessuten hadde han sådd Nerbakken med gressfrø – den beste åkeren på hele gården, forresten! Når han dessuten hadde hatt noen å snakke med... med om dette. Men da han begynte å snakke om at han ville be noen om å komme, sa de bare «ha» og «ja», og så ble det ingenting av det likevel. Han var ofte skikkelig sint på dem; de var visst redde for at han skulle fortelle folk hvordan de oppførte seg. Ja, det kunne nok stemme; han hadde det ganske bra, men det var synd. Hadde bare Veslehans vært stor nok, så; det var noe annet i ham enn i Iver!

Så var det en dag han fikk den idéen at han ville ha presten. Det visste han at de ikke ville nekte ham, for det var tre år siden han hadde kommet så langt som til kirken, og tok han ikke mye feil, så hadde Kari begynt å henge litt med hodet i det siste. Og den gamle presten var en usedvanlig hyggelig kar; det gikk an å snakke om mangt og meget med ham – kanskje var det ikke så rent umulig å få ham til å irettesette Iver litt heller.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 99 / 103

Straks gamlen bragte dette på bane, ble det bestemt, og det var idag presten skulle komme. I begynnelsen hadde ikke gamle Hans tenkt videre over det hele, men for et par dager siden, da dagen var bestemt og Iver alt hadde snakket med presten, kom Kari og spurte om han nå også husket noe av det han hadde lært som barn, for det var greit at han måtte lese for presten, både budene og artiklene. Om han kunne artiklene! Hun skulle vite at han hadde stått fremst på kirkegulvet da han ble konfirmert, og svart på hver eneste tøddel han ble spurt om. Ja, men hun tenkte at han kanskje kunne ha glemt dem; det var nå best at han tenkte litt over det likevel. Dette begynte å dra ut med ham; det ville nå være en urimelig skam om presten skulle spørre ham om noe han ikke hadde greie på. Han prøvde seg selv, og dagen etter fortalte han alt til Iver at det kanskje ikke var verdt å uleilige presten nå midt i våråkeren.

Men Iver sa at alt var bestemt, og at presten hadde lovet å komme. Ja, da var det ingenting å gjøre med det – og han betrodde seg til Veslehans: han måtte se til å kunne budene og artiklene. Det var dette de to holdt på med idag, så ingen andre skulle vite det. Veslehans kom en stund etter ut i kammerset igjen. «Hva holder han på med?» faren din?» «Han har begynt å skifte klær og stelle seg, til presten skal komme.» «Det var da bra at han vet såpass. Lager moren din noe å spise til ham? Han burde se at det ikke er skikkelige fattigfolk han kommer til heller, om det ikke er på Øvrebø som i gamle dager.» «Ja da, de holder på både å koke og steke, så det lukter helt bort på jordet.» «Ja, ja, så får vi lese gjennom en gang til.» De begynte på nytt og kom seg vel gjennom både budene og de to første artiklene, men den tredje gikk ikke, og han kunne ikke huske hvordan det hadde vært da han lærte den.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 100 / 103

Så var det ingen annen råd, de måtte ta den slik den stod i boken. Veslehans leste foran, Gamlen etter, mange ganger. De prøvde igjen og igjen. Jo, endelig gikk det da! De prøvde én gang til. Da gikk det også. Så sa gamlen: «Ja, nå kan presten komme når han vil til meg. Se ut i glasset, om du ser noe til ham!» Veslehans så: «Jo, nå kan jeg hilse deg fra ham. Nå er han ikke langt unna. Jeg ser ham nede på jordet.» Litt etter kom Kari også inn i kammerset og la et splitter nytt varmeapparat oppå skinnfellen. * Da presten endelig kom inn i kammerset, lå gamle Hans med hendene foldet oppå apparatet og et høytidelig ansikt. Presten var også litt høytidelig; han trodde tydeligvis at det stod verre til med gamlen enn det gjorde. Både Iver, Kari og Veslehans var med. Presten hilste høflig på gamlen og sa at det var gøy å se ham igjen, og gamlen syntes også det var gøy å se «han far».

«Han far» hadde virkelig begynt å bli gammel også; han hadde blitt skikkelig grå på disse tre årene! Ja, tiden gikk. Ja, det var lenge siden han far kom hit til bygden nå – ja, ikke for det; gamlen husket nok da formannen hans kom også. Han var ikke alltid så lett å komme overens med, han, men en skikkelig kar var han likevel – det var overlegent i forhold til prestene de hadde hatt i bygden. støt – – – og før de visste ordet av det, var de inne i bygdeforholdene i gamle dager. Dette gikk både lenge og bra, men så kom det noe som gamlingen ikke husket, og det ble en pause. Da kom presten i hu at det var i et annet ærend han var her, og han kremtet så ettertrykkelig at gamle Hans så forundret på ham og glemte å si mer. Så sa presten alvorlig:

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 101 / 103

«Det var jo slik at du ville snakke med meg om alvorlige ting – ønsker du at noen skal være til stede, eller skal vi være alene?» Gamlen så seg raskt omkring, litt hjelpeløs. Så tok han en rask beslutning: «Jeg tenker at Veslehans kan være her.» Iver og Kari gikk stille ut, Veslehans satte seg på krakken, liten og fattigslig, med foldede hender. Presten begynte med en innledning om at det var vel gjennomtenkt dette, når man var blitt såpass gammel og svak som Hans Øvrebø nå var. Å, så svak var han likevel ikke; det var bare ryggen som ikke ville bære lenger, men det var best å ha slikt sånn noenlunde på det rene likevel. Ja, og følte han seg altså som en synder som trengte nåde? Å ja, sannelig; han var ikke stort bedre enn alle andre. Var det noe spesielt, noen spesiell synd, som han ville betro presten? Hm, – nei, han kunne ikke huske noen akkurat nå.

Det var vel neppe noen heller, for han hadde vært inne disse tre siste årene, siden han sist gikk til alters, så det hadde ikke vært anledning til annet enn slikt småtteri som det ikke var så godt å huske. Så snakket de en del om angeren; gamlen kunne ikke si annet enn at han angret også. Dermed var de ferdige, og Presten ba ham fremsi trosbekjennelsen. Han foldet hendene igjen over brystet og begynte.

Veslehans foldet også hendene, og han beveget leppene i den største angst for at bestefar skulle komme ut. Det gikk bra, helt til de kom til den tredje artikkelen. Ved det vanskelige stedet brast det for ham. Veslehans satt så ivrig at han glemte seg og sa det høyt foran. Presten vendte seg forundret, og Veslehans dukket på krakken: «Hm, se sånt! Gutungen avbryter meg, det er nok best at jeg tar hele artikkelen om igjen.»n30 Så gjorde han det, mens presten strøk Veslehans vennlig over håret.

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 102 / 103

Da han var ferdig, begynte presten å gjøre forberedelser til å gi ham sakramentet. Gamlingen lå og fulgte ham med øynene, og av og til så han på Veslehans. Plutselig sa han: «Kanskje presten synes det er best at vi utsetter det til en annen gang, for det var nok så leit at jeg ikke klarte å artikulere ordene første gang?» * Da presten hadde spist middag og skulle til å reise, kom han inn i kammerset igjen for å ta avskjed med Hans Øvrebø. Gamlingen hadde så urimelig mye å snakke om at han ikke var det minste høytidelig lenger, og presten ble sittende en god stund og snakke både om løst og fast. Da han skulle til å gå, syntes han nok at det var nødvendig å ta opp tråden igjen, og så sa han: «Ja, så må du love meg å vende ditt sinn bort fra alt verdslig, Hans Øvrebø. Du er jo også i en slik situasjon at du ikke behøver å bekymre deg om annet enn det ene nødvendige.»

Jo, det lovte da gamlingen, og de tok farvel, og presten lovte å komme igjen snart og snakke med ham. Da presten var kommet til døren, sa gamlingen: «Det er sant, det hadde jeg nesten glemt; jeg må nok få snakke litt til med ham far.»n31 Presten kom bort til sengen igjen. «Han far må virkelig gjøre sitt beste og snakke med Iver om hvordan han forvalter gården. Han vil ikke lytte.» mig mer. Kanskje det tok litt mer klem, når faren hans sa det.»

Noter n1. da?»] rettet fra: da? (trykkfeil) n2. gang.»] rettet fra: gang. (trykkfeil) n3. fola!»] rettet fra:fola! (trykkfeil) n4. ha] rettet fra:har (trykkfeil) n5.du?»] rettet fra:du? (trykkfeil) n6.Frederik] rettet fra:Fredrik (trykkfeil) n7.Frederik] rettet fra:Fredrik (trykkfeil) n8.os?»] rettet fra:oss? (trykkfeil) n9.Frederik] rettet fra:Fredrik (trykkfeil) n10.Frederik] rettet fra:Fredrik (trykkfeil) n11.sne.] rettet fra:sne, (trykkfeil) n12.karret] rettet fra:karrret (trykkfeil) n13.vil?»] rettet fra:vil? (trykkfeil) n14.bestemor] rettet fra:bestemor (trykkfeil) n15.hvisked] rettet fra:hvisket (trykkfeil) n16.lov!] rettet fra:lov!

En vinternat og andre fortællinger – del 5BokRobot · Side 103 / 103

(trykkfeil) n17.nu] rettet fra:uu (trykkfeil) n18.Martha] rettet fra:Marthe (trykkfeil) n19.Martha] rettet fra:Marthe (trykkfeil) n20.Martha] rettet fra:Marthe (trykkfeil) n21.Martha] rettet fra:Marthe (trykkfeil) n22.sæteren] rettet fra:særen (trykkfeil) n23.Han] rettet fra:Ha (trykkfeil) n24.få] rettet fra:på (trykkfeil) n25.sølvknappede] rettet fra:sølvknappede (trykkfeil) n26.Frederikshald] rettet fra:Frederikstad (trykkfeil) n27.bestyreren] rettet fra:bestyrersn (trykkfeil) n28.«Ja] rettet fra:Ja (trykkfeil) n29.Frederikshald] rettet fra:Frederikstad (trykkfeil) n30.igjen.»] rettet fra:igjen. (trykkfeil)

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

En odelsbonde og andre fortællinger for barnHans AanrudSølve SolfengHans AanrudSidsel Sidsærk og andre kjærring emnerHans AanrudHvordan vinne venner og påvirke menneskerDale CarnegieKlassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911)Bulfinch, Thomas, Gayley, Charles MillsKarakterSamuel Smiles