Hans AanrudSidsel Sidsærk og andre kjærring emner

BokRobot leseutgave

Bøker

Gratis

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner

Hans Aanrud

Kategorier:Korte klassikereHans Aanrud
29 650 ord
Velg versjon
Kapitler
Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1Kjørt: 2026-10-06 02:39BokRobot · Side 1 / 85

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1

Sidsel Sidsærk og andre kjærring-emner bokselskap.no Oslo 2024 bokselskap.no, Oslo 2024 Hans Ånrud: Sidsel Sidsærk og andre kjærring-emner Teksten i bokselskap.no følger 1. utgave, 1903 (Kristiania/Aschehoug). Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no). ISBN: 978-82-8319-783-9 (bokselskap.no), 978-82-8319-784-6 (epub), 978-82-8319-785-3 (mobi) Filen er lastet ned fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no

I. Sidsel Sidsærk som spindekjærring Bjørnen, den store, gamle, rufsete gårdshunden på Hoel, satt alvorlig ute på trappen og så seg om på gården. Det var en kald, klar vinterdag langt ut på våren, og solen skinte over den glitrende snøen. Men helst ville han likevel ha gått inn, for det var ikke til å stikke under stol at kulden skar i labbene mens han satt der, så han måtte vekselvis løfte snart den ene og snart den andre og holde dem oppe fra steinhellen en stund for ikke å få neglesprekk i klørne. Men det gikk ikke an, for både grisene og geitene var ute idag. Enda drev de begge så pent med sitt; grisene gikk der på solsiden og klødde seg mot fjøslåftet, og geitene holdt på å gnage bark borte i en stor barhaug som var lagt frem til det bruket borte ved saufjøset, som om de ikke hadde annet å tenke på.

Men han visste fra før at ikke før han hadde gått inn, så la de seg straks inn i dørene og gjorde all den ugagn de kunne komme til – den store, nye geita, Kroghornet, som var kommet dit i høst, og som han ikke hadde fått temmet skikkelig ennå, hadde alt vært en sving helt bort ved bygningslaftet og sett så likegyldig og viktig på ham. Det var virkelig en ufordragelig en, men den våget bare – Han fikk iallfall bli sittende en stund til.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 2 / 85

– skotte bortover veiene også, om der kom noen. Han kom til å vende hodet bortover mot den smale veien som kom på skrå nedover lia bort fra Øverbygden. I all verden, hva var det –! Der kom noe – noe rundt, rart, lite – synd at synet var blitt så dårlig – ja- ja, iallfall fikk han meldt det. Han satte i å bjeffe noen dype bjæf som bar seg utover. Geitene samlet seg i en klump og reiste ørene, grisene stanset brått midt i kløingen og lyttet – man kunne se at de hadde respekt for ham. Så ble han sittende igjen og se oppover. Neimen om han hadde sett noe slikt før – kanskje det ikke engang var noe han trengte å melde; han fikk ta seg en tur. bortover veien og se litt nærmere på det. Han slo en stor bue med den buskede halen, satte på seg den skikkelig oppstemte halen sin og ruslet bortover. Jo, det måtte nå være et menneske allikevel.

Det begynte så til de grader å ligne Fin-Katrine, som pleide å gå der om vinteren, men henne kunne det ikke være, for det var altfor lite. Men en vid, sid stakk det frem, og under den stakk nesen av et par store sko, som det var trukket avklippede grå strømpeføtter utenpå, og ovenpå den var det en stor tul med strikketørklæde, og frem av den stakk to stumper med røde grevvatner på. Ovenpå der var en mindre tul strikketørklæde – det var nok hodet. – Bakpå ryggen var det en stor bylt i et mørkt tørklæde, og foran hang en pen, liten, rødmalt spann. Bjørnen måtte virkelig stanse og se. Den andre hadde også blitt klar over ham, stanset like forvirret, den også. Da gikk han ut til veikanten og ble stående og prøvde å se likegyldig ut, for ikke å skremme. Den andre stilte seg forsiktig frem igjen, søkte tett opp til den andre veikanten, svingte seg, etter hvert som den kom nærmere, så den gikk helt på tvers da den kom midt foran Bjørnen.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 3 / 85

Da fikk Bjørnen såvidt tittet inn gjennom en liten åpning i den øverste tørklædetulen, og der så den først en liten, rød, oppadstrebende nesetipp, så en rød munn som var trukket litt ut i munnvikene, som om hun skulle begynne å gråte, og et par store blå øyne som forferdet var festet på ham. Pytt, det var jo bare en liten jente, godt innpakket mot kulden. Han kjente henne ikke, men – vent litt – spandet syntes han nå at han hadde sett før. I hvert fall var det ikke særlig smart å gjøre seg morsom og skremme en sånn en. Han kom ufrivillig til å le på halen, idet han gikk bort for å snuse på spandet. Men den vesle jenta forsto det ikke med det samme, trakk seg til og med et skritt tilbake, så hun dumpet ned på enden ved siden av veien; da gjorde Bjørnen et kast til siden, sprang litt foran, så seg tilbake, gjorde seg blid i øynene og lo sterkt på halen. Da forsto hun, reiste seg, smilte og ruslet etter.

Bjørnen dalte foran, hele tiden så han seg tilbake; han skjønte nok at hun hadde ærend til Hoel, og da var det bare hans plikt å hjelpe henne på rett vei. Det var Sidsel Sidsærk oppe fra Kigud Slott, som således gjorde sitt inntog på Hoel.

Kigud Slot lå fremme på en rabbe, like under Storhammeren, allerøverst i Øverbygden, og navnet – det het egentlig Nyrabben – var nærmest et klengenavn som en skøyer hadde gitt det, fordi det var så god utsikt derfra, og fordi det lignet alt annet enn et slott. Kongsgården som hørte til, bestod bare av noen lyngrabber hvor blåbærriset og tyttebærlyngen vokste frodig, med en liten åkerflekk eller et engstykke her og der imellom. Uthusene var et murbygd fjøs med to båser, gravd halvveis inn i bakken, og et lite grisehus i samme stil. Og selve slottet var bare en bitte liten torvtakket stue som lå midt ute på rabben. Den hadde bare et lite, smårutet vindu som vendte ut mot dalen. Men omtrent uansett hvor man var i bygden – når man så i den retningen og tilstrekkelig langt bort, så man dette slottet og dette vinduet, som lå der som et lite øye og kikket utover.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 4 / 85

Når det ikke var den større herligheten hun kom fra, så kan man da lett skjønne at Sidsel Sidsærk ikke var noen forkledd prinsesse, men bare en liten fattigjente, og at det å komme til Hoel for første gang var som å komme til en kongsgård for henne; hun kom istedenfor moren sin som spinnkjærring. Det var Sidsels mor, Rønnaug, som nå i de siste fire årene alene hadde strevd med å skaffe mat til seg selv. og sine oppe i Kigud Slot. Før hadde de hatt det godt, men så døde mannen, og da satt hun igjen med slottet, en ku og to barn, Jakob, som da var omkring seks år, og Sidsel, som var et par år yngre. Det var ofte stridigheter, men de hadde da hus over hodet, og veden var det ikke langt etter; skogen lå like ved. Om sommeren klarte hun å skrape i jorden, så hun på de små flekkene avlet både poteter og litt korn, og ved å skjære gress og rive løv hadde hun også hvert år klart å drive frem Bliros; for hvor det er ku, er det alltid mat.

Om vinteren spant hun både lin og ull for gårdskjerringene nede i bygden, og da mest for Kjersti Hoel, for der hadde hun tjent før hun ble gift. Slik hadde hun klart seg. – Imidlertid var Jakob blitt så stor at han kunne klare seg selv. I fjor vår kom det bud etter gjetergut til Nordrum, og han hadde straks tatt imot. Han og Sidsel hadde så ofte stått på kne ved det lille vinduet oppe i Kigud Slot og sett seg ut, hvor de skulle tjene når de ble store, og han havde altid nævnt Nordrum for sig, sikkert fordi han altid havde hørt Nordrumen nævnt som en svær kar i bygden, – hun havde ment, at det var mere gældende på Hoel, for der var der bare kjerringer. I høst havde Nordrumen ment, at han havde brug for en sådan kar også til vinteren, og så var Jakob blevet der. Han havde endda været hjemme en hel dag nu i julen, og da havde han med julegave til søsteren sin fra en lille pige på Nordrum, en overlag gild stak af grå vadmel.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 5 / 85

Og han var blevet så overlag morsom. Det var, da hun fik den stakken på, og den nåede ned både bag og foran, at han kaldte hende Sidsel Sidsærk. Men efter jul var det blevet lidt vanskeligt oppe i Kigud Slot. Bliros, som plejede at melke næsten hele året, gav sig til at stå borte i flere måneder; hun skulle ikke kalve før til sommermål. I den sidste uge havde der ikke været så meget som kaffefløde engang. Til nabopladsen, Svehaugen, var der heller ingen snartur, og der var det også småt med melk; det vidste Rønnaug, og desuden havde hun ikke tid; hun måtte se at få færdig den ulden, hun havde for Kjersti Hoel, og komme afsted med den; så blev der vel altid råd både til kaffefløde og andet.

Og så hang hun i hele uken – Sidsel var nå så stor at hun hjalp til med kardingen – og drakk kaffen svart; men enten det nå var fordi hun ikke tålte svart kaffe eller ei, da hun var ferdig sent igårkveld, kjente hun en sugen under brystet, og da hun stod opp idag og skulle gjøre seg klar til å gå til Hoel med spinningen, ble hun så svimmel at hun måtte lene seg bortpå sengen igjen. Hun var rent utslått. Det var nå skikk og bruk at spinnkjærringen skulle komme selv med det hun hadde spunnet, og få både godlåt og traktement og beskjed om hvordan det neste skulle spennes; men det ble virkelig ingen annen råd: hun måtte be Sidsel om å dra. Hun ville nok finne frem, selv om hun aldri før hadde vært på Hoel, og litt kunne hun vel bære med seg hjem, så de kunne få en ordentlig kopp kaffe iallfall; så fikk hun heller dra selv en annen dag.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 6 / 85

Når bare hun var sikker på at Sidsel kunne oppføre seg ordentlig og ikke vise seg skikkelig som en bytting? Ja, fikk hun bare lov til å dra, så skulle hun oppføre seg akkurat som en spinnkjærring også, hun, for hun husket nok hvordan de hadde gjort da hun fikk lov til å være med. med moren til Nordrum! Så fikk da Sidsel sidsærken på – den var bare til stasbruk – ble svøpt inn i tørklær, fikk garntullen på ryggen, spandet foran og mange formaninger med på veien, og således gikk det til at hun idag kom ruggende etter Bjørnen ned på gården på Hoel. Da hun kom ned mellom husene, måtte hun virkelig stanse og se seg om. Jo, her var det annen storleik på alt enn hjemme! En låvedør så bred at gjerne hele Kigud Slott kunne gå igjennom, og glassruter så store som hele vinduet hjemme! Og slikt gjed – hun fikk nettopp se Kroghornet, som var kommet betenkelig nær gangdøren og såvidt trakk seg unna da Bjørnen kom –. Ikke ræd hunden engang!

Ånei, den var jo også så stor som en skikkelig kalv. Var kjørne derefter, så måtte de kunne stå på marken og ete gress av taket på Kigud Slott. Hun måtte virkelig skotte til fjøsdøren. Nei, den var ikke større enn dører i almindelighet – så var vel kjørne som andre likevel. – Bjørnen hadde gjort en liten tur etter Kroghornet; nå kom han tilbake, logret med halen, vendte seg mot døren og ville liksom lede henne inn. Ja, hun fikk nok se å utrette sitt ærende og ikke bli stående her og kope. Hun fulgte etter Bjørnen, gikk inn i gangen, løftet klinken, snudde seg helt rundt mens hun lukket etter seg, og så stod hun innenfor døren i det store kjøkkenet på Hoel. Inne i kjøkkenet var det ingen andre enn en tjenestejente, som satt midt på gulvet og spant, og så Kjersti Hoel selv, som satt borte ved den store hvite peismuren og malte kaffe. De så begge opp da det gikk i døren.

Sidsel Sidsærk ble stående litt, så bøyde hun seg dypt inn i den siden av stakken og sa så voksent, som hun hadde hørt moren sin si: «Gudag, og Gud signe arbeidet!» Kjersti Hoel måtte smile da hun så den vesle tulla bortved døren, som talte så voksent, og så talte hun også som til en voksen: «Gudag, er det fremmed jente ute og går?» «Ja, det er nok det!»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 7 / 85

«Hva heter den jenta da, og hvor er du fra? Jeg ser at jeg ikke kjenner deg.» «Nei, det er vel ventelig; men moren hennes og Jakob kaller meg for Sidsel Sidsærk, og jeg er oppe fra Kigud Slot, og jeg skulle egentlig gå hit for moren min med det ullgarnet hun har spunnet til deg, og si at hun ikke har kunnet komme med det før, for hun fikk så vidt spunnet den siste snellen sent i går kveld.» «Nei, er det spinnkjærringa som er ute og går! Og jeg som glemmer rent å be deg sette deg innpå; du får da virkelig ta av deg og se til å få satt deg!» Nei, så gemensom en kjerring som Kjersti Hoel var. Hun reiste seg ikke engang selv og satte fram en stol til henne. «Å takk, jeg får nok sitte.» Hun tok av seg spanden og tullen og satte dem fra seg ved døren, og så begynte hun å sitte på gulvet.

Hun syntes aldri det tok slutt å komme bort til den stolen – det var nesten like langt som fra stuedøren til fjøsdøren hjemme! – Endelig nådde hun fram og fikk så vidt skjøvet seg opp på kanten av stolen, som også var høyere enn hun var vant til. Kjersti Hoel kom bort til henne: «Jeg tror virkelig jeg vil løse opp og se hva som er inni denne tullen,» og hun begynte å ta av henne de røde vottene og løse opp strikketørklærne. Snart satt Sidsel Sidsærk der var hun kledd, men allikevel så rund og god og kort i livet, for det var ikke bare nedenfor at sidsærken var så lang, – den nådde også nesten opp under armene. Kjersti ble stående og se på henne litt: «Det var det jeg tenkte jeg, at jeg skulle finne en skikkelig pen liten jente her inne. Du ligner moren din.» Sidsel ble så sjenert at hun rent glemte at hun skulle være spinnkjærring. Hun slo øynene ned og kunne ikke svare noe.

«Men hva er på ferde med henne Rønnaug, moren din da, siden hun ikke kommer selv?» «Hun var litt låk idag.» «Nei, er hun ikke frisk; hun pleide da å ha helsen også, hun Rønnaug. Hva feiler henne da?»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 8 / 85

«Å, hun mente nok at hun ikke hadde tålt den svarte kaffen.» «Nei, er dere melkeløse? Ja, jeg ser du har spann med.» «Ja, mener du ikke at hun Bliros har gitt seg til å stå borte i vinter da?» «Nei, har hun det? Ja, da er det vel ikke så greit. Blir hun stående lenge borte?» «Hun skal nok ikke kalve før til sommermål.» «Hm!» Kjersti ble ettertenksom og sa mer som for seg selv: «Jeg har virkelig så ofte tenkt at jeg skulle se opp til Rønnaug engang, men det har aldri blitt av; nå skal jeg da se om det ikke skal bli i vår engang.» * Sidsel Sidsærk ble lenge på Hoel den dagen. Selv om hun var kommet som spinnkjærring, hadde hun likevel aldri trodd at en storkjærring som Kjersti Hoel kunne være så gjestfri og så snill mot henne. Hun trakterte henne både med mat og kaffe og melk og kaker, som om hun var til gjestebud, og hun snakket med henne slik at hun rent glemte å være beskjeden. Og så mye rart hun viste henne!

Men fjøset var likevel det mest spennende! Så mange kyr at hun knapt kunne telle dem, og griser og sauer og geiter! Og høner inne i et stort sprinkelverk, sikkert så mange som det var kråker om høsten oppi Kigud. Og alt ville hun ha greie på, både om hun kunne lese og skrive – og det kunne hun, for

Det hadde hun lært av Jakob – og om hvordan de hadde det med maten oppe på Kigud Slott, og hvordan det var med avlingen. Og Sidsel kunne fortelle at de i høst hadde avlet tre tønner poteter og én tønne og seks mål med blandkorn, og at de hadde raket så mye løv at de hadde nok fôr til å fø frem Bliros og mer til. Og da Kjersti hadde vist henne sauene og geitene, hadde hun virkelig slått fast at hun nok kom til å trenge en gjeterjente til våren, og da hadde Sidsel, før hun visste ordet av det, begynt å fortelle hvordan hun alltid fra vinduet hjemme hadde sett seg ut Hoel, når hun skulle ut og tjene.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 9 / 85

Ville hun da gjerne ut? Ja, når det ikke var så leit å komme bort fra mor. Ja, de skulle ikke snakke om dette nå – hun skulle komme opp og snakke med moren igjen til våren. Men nå fikk de gå inn, så hun fikk seg litt mat til reisen, for hun måtte vel se å komme hjemover, det led mot kveld. Så gikk de inn igjen, og Sidsel Sidsærk ble traktert på nytt, og mens hun spiste, så hun hvordan Kjersti fra kjelleren tok opp både smør og ost og annet også, som hun pakket inn i tørklædet sitt. Men melkespannet rørte hun ikke ved; derimot så hun at hun sa noe lavt til tjenestejenten, og at denne gikk ut. Da Sidsel hadde spist og sagt: «takk og ære nå både for mat og drikke,» sa Kjersti: «Ja, nå får du lette på tullen da og se om du orker den.» Ja, den var ganske tung, men hun skulle nok få den med seg. Men likevel nevnte ikke Kjersti noe om spandet. «Ja, så får du komme da, skal jeg hjelpe deg med tørklædene igjen!»

Hun satte på seg vottene, tullet henne inn i tørklædene, og snart stod Sidsel Sidsærk der igjen, akkurat slik som da hun kom. Hun gikk fattigslig bort til døren, der spandet stod. Men enda nevnte ikke Kjersti noe om det. Hun ble stående tvilrådig; hun hadde fått så mye at det ikke gikk an å minne om det.

Hun tenkte på det også, men hun ville mye heller ha unnvært noe av den maten hun hadde fått, enn å komme hjem uten fløte til kaffen til mor. Hun tok spannet, trakk nesetippen inn i skjerfet, så Kjersti ikke skulle se at hun fikk tårer i øynene, da hun bøyde seg ned og tok spannet. Da sa Kjersti: «Nei, det er sant, jeg glemte rent å spørre deg om du ikke ville bytte med meg, når du får igjen et spann som er sånt at det aldri blir tomt?» Sidsel Sidsærk slapp spannet ned på gulvet. Hun hadde sett og hørt mye rart idag, som hun aldri hadde tenkt eller sett maken til! Men at Kjersti også hadde et spann som aldri ble tomt –! Hun sto igjen med åpen munn.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 10 / 85

«Ja, du får se på det, – det står utenfor døren.» Sidsel var ikke sen om å komme ut. Kjersti fulgte etter. Der stod tjenestejenten og holdt den store geita, Kroghornet, i bånd. Kjersti sa: «Den er vant til bånd, så du får den nok med deg. Og så får du hilse moren din fra meg og spørre om hun er fornøyd med å bytte spann?» – og hun ble slett ikke fornærmet fordi Sidsel Sidsærk glemte å si takk da hun dro avsted med Kroghornet, mens Bjørnen fulgte etter, langt oppover veien; for dette skjønte han ikke. * Det kan nok være at Rønnaug Kigud også undret seg da hun så det optoget som kom. Men det ble ikke tid til å fortelle det med en gang. Båsen ved siden av Bliros måtte ryddes, for nå var det liksom to kyr der, og Kroghornet gikk opp på båsen, så viktig og overlegen, som om den selv var en ku, og som om den aldri hadde gjort annet enn å stå på bås.

Bliros ble fornærmet over dette nye vidunderet som kom og ville spre seg i fjøset, og gjorde et kast med hodet for å stange den. Men da satte Kroghornet hornene imot så likegyldig, som om den bare var vant til å bli stanget av kyr. Bliros måtte virkelig se på den –: Hun hadde aldri sett maken til en så prangende ku! Hun vendte seg mot veggen igjen og så ikke på den.

Kroghornet siden. Den kvelden hadde Sidsel Sidsærk så mye å fortelle at hun snakket seg selv i søvn.

II. Bort fra Kigud Slot Neste gang Sidsel Sidsærk kom til Hoel, da kom hun ikke alene, og da kom hun for å bli der. Det hele hadde nå gått så rent, så annerledes enn hun hadde tenkt. Men det hadde liksom ikke blitt tid til å tenke ordentlig over det før nå, idet hun kom ut gjennom porten oppe ved Kigud Slot – det hadde vært så travelt, så mye nytt å se og høre i det siste, at hun ikke hadde fått grått ordentlig engang, selv om hun liksom hadde hatt en gråtekule i halsen hele tiden –; men da kom hun til å stanse og se seg tilbake, og bildet hun da så, brakte med engang alt så klart og sørgelig frem for henne; nå var noe forbi, noe som aldri kunne komme igjen, nå skulle hun ikke komme til Kigud Slot mer, uten som en fremmed; hun hadde ingen – ingensteds hjemme.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 11 / 85

Og da begynte hun å gråte så bittert at alle som virkelig syntes hun hadde oppført seg så pent og fornuftig før, måtte stanse og se forundret på henne. * De siste par vintermånedene hadde gått så fort oppe i Kigud Slot at Sidsel rett og slett ikke visste hvor de var blitt av. Og dette skyldtes ikke minst at hun, i tillegg til alt det andre, hadde fått så urimelig mye å gjøre i fjøset. Kroghornet var nå liksom hennes. ko, og det var selvsagt at hun skulle stelle den, for Bliros viste tydelig at hun heller ikke ville likt det om Rønnaug selv skulle gi seg til å stelle en skarv geit, som om den var en like viktig person i fjøset som hun selv – for fjøset var nå hennes – dette andre dyret fikk bare være der av nåde. Og så stelte Sidsel for Kroghornet, akkurat som hun så moren stelle for Bliros; ja, hun fikk enda mer å gjøre i fjøset enn moren, for hun lærte snart å melke den også, og Bliros, mors kua, melket ikke lenger.

Og Kroghornet ga melk – hun måtte melke den tre ganger om dagen –; det ble ikke vanskelig verken til kaffefløte eller grøtmelk, det ble til og med vafler en gang imellom. Så kom våren, og den kom alltid tidlig oppi Kigud Slot; lyngrabberne der, som lå rett mot solen, var først i hele dalen til å stikke opp av snøen.

Og så var Sidsel borte og prøvde dem – det var noe så forunderlig ved å trå på den bare jorden igjen; og dag for dag fulgte hun med, hvordan de ble større og større, hvordan snøen gled nedover, langsomt, akkurat som sidsærken på henne selv, når hun løste båndet og slapp den, så den ble liggende som en stor ring rundt føttene. For når snøen hadde gledet seg ned til den store steinen, hvor hun og Jakob pleide å ha fjøs og ha kongler både til kjører og sauer, – da begynte også de ytterste knoppene på trærne å bli lubne og bristefærdige; det visste hun fra i fjor, – og hun så også etter dem hver dag nå – og dada var den store dagen kommet, da Kroghornet skulle få slippe ut; det hadde moren sagt. Det var det hun ventet på. Ikke bare fordi det var så morsomt, men fordi ingenting ga så sterk melk som de første knoppene om våren.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 12 / 85

Moren hadde ikke vært frisk helt siden den dagen Sidsel for første gang var på Hoel, men når bare Kroghornet fikk knopper, så skulle hun nok bli helt frisk. Det kan nok være at det lå igjen en bitte liten strime med snø på oversiden av steinen – selv om hun hadde lurt seg til å strø litt sand på, for at den skulle smelte fortere – den dagen da Sidsel Sidsærk gikk inn i fjøset, løste Kroghornet og

Hun ledet den ut. Kroghornet gikk alvorlig, til de var kommet utenfor fjøsdøren. Der stanset den, så seg om og stirret mot solen. Sidsel dro i båndet, ville trekke den avsted bortover mot rabben, hvor hun hadde det bjørketreet som knoppene hadde kommet lengst på. Kroghornet ble stående stille, som ingenting; den var så sterk at den ikke engang strakte på halsen, uansett hvor hardt hun dro. Hun gikk da nærmere for å ta kort bånd, men da gjorde Kroghornet et nikk med hodet, dyttet til Sidsel så hun datt i bakken med et søkk, og spankulerte likegyldig bortover veien. Sidsel kom seg på beina og satte etter. Men til hennes forferdelse, da hun var så nær at hun skulle ta etter den, begynte Kroghornet å trave; den galopperte ikke, slik en gjed pleier, den travet som en ku eller en elg, travet forbi stuen og tok veien bortover mot Svehaugen. Sidsel etter; men selv om hun løp, vant hun ikke inn på den.

Til slutt snublet hun over en stein og falt så lang hun var; hun fikk bare såvidt tid til å se opp, øyne bakenden på Kroghornet, som i trav forsvant over bakken. Det var ikke annet råd; hun måtte løpe hjem og hente moren, og så satte de begge to i sprang etter. Men det ble et langt sprang; de nådde ikke Kroghornet. igjen foran Svehauggrinden. Der stod den og så likegyldig gjennom sprinklerne; den holdt seg tydeligvis for god til å hoppe gard, den som innbilte seg at den var ku. Rønnaug hadde blitt varm og svettet av løpet, og om kvelden da de hadde lagt seg, sa hun at hun frøs så veldig; det syntes Sidsel var rart, for da hun kom til å legge ansiktet bort til halsen hennes, var den varm som en glo. Om morgenen vekket hun Sidsel og ba henne stå opp, gå bort og be Kari Svehaugen komme og se til henne; hun var så svak at hun nok ikke ville klare å stå opp.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 13 / 85

Dette syntes også Sidsel var rart, for hun hadde aldri sett moren så rød i kinnene og med så blanke øyne; men alt ble så underlig med en gang; hun klarte ikke å si noe, men stod opp og kledde seg skyndsomt og stille på og løp avsted. Det ble noen merkelige dager oppe i Kigud Slott. Da Sidsel Sidsærk senere tenkte tilbake på dem, var det som én eneste lang dag der så mye hadde hendt at hun liksom ikke klarte å sortere det og holde det fra hverandre; alle minnene derfra var som skygger som gled om hverandre og forbi hverandre i et gult, flammende, ondt lys, og gjennom alt hørtes uavlatelig som et sus et tungt, sårt åndedrag.

Hun syntes hun kunne skimte Kari Svehaugen, som gled omkring og stelte både inne og i fjøset, og hun selv hadde vist flere ganger hengt oppi en birk og plukket knopper; Lars Svehaugen gled fort forbi, som han hadde det travelt, og så var det kommet en kjørende i pels og med store støvler, som alle flokket seg om og hørte på, og som det fulgte en så besynderlig lukt med, at han liksom fylte hele stuen også etter at han var borte. Hun syntes også hun hadde sett Kjersti Hoel, som hadde sittet på en stol og pakket opp veldig nøye fra en stor kurv, og Jakob, som stod ved siden med en stor rosinkakeskive i hånden og tygget og tygget, som om han ikke var god for å få rosinkake ned; det var mest øynene hans hun husket – de var så store og rare. Så var hun våknet en morgen i klart, grått lys. Og fra da av så og husket hun alt så tydelig.

Hun lå i den vesle sengkarmen, som Jakob hadde liget i den gangen han var hjemme – hun hadde vist ligget der i alle disse nettene – og Kari Svehaugen stod over og så på henne. Det var så stille, det tunge såret

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 14 / 85

Hun hørte ikke lenger pusten; det knitret bare litt fra varmen ved peisen, og en varm strøm kom fra den. Kari sa ganske stille: «Nå har moren din det godt, vesle Sidsel, så godt som hun aldri har hatt det før. Og derfor skal du ikke gråte.» Og Sidsel gråt heller ikke; hun stod bare opp og gikk så stille omkring den første dagen. Og senere ble det så mange forberedelser til noe høytidelig at hun liksom ikke fikk tid til å tenke på den store forandringen. Lars Svehaugen kom fra kjøpmannen med så mye fint, hvitt, skinnende tøy at hun aldri hadde sett maken, og så kom det en kvinne til og hjalp Kari med å klippe og sy sammen både puter og en fin, hvit kjole; alt dette skulle moren ha på seg, og hun skulle ligge på putene. Lars Svehaugen kom og begynte å snekre en seng til moren, og så kalvet Bliros, og kalven skulle slaktes, og Lars kom med fine barbusker og spigred både ved døren utenfor og på grindstolpene og strødde bar helt dit.

Og det kom forsendelser, så mye godt både fra Kjersti Hoel og fra andre, at Sidsel aldri hadde smakt så mye godt. Og så kom dagen da moren skulle til kirken og begraves. Det kom mange folk; Jakob kom også i nye, grå vadmelsklær, så det skinte i ham, og alle ble de traktert, og det var så stille og høytidelig. Selve

Skolemesteren kom også, og han sang så vakkert, mens Lars Svehaugen og tre andre bar mor ut gjennom døren og satte henne på en slede. Og så dro de langsomt avsted, nedover bakkene; sleden gikk først, og alle de andre gikk stille bak. Men nede i veien var det to hester til, og hun og Jakob fikk virkelig sitte oppe i bredkjærren hos selve Kjersti Hoel og kjøre. Så kom de til den hvite kirken; det ringte så vakkert i tårnet, idet de bar mor inn gjennom den store porten. Så så hun ikke alt så tydelig lenger; men de senket mor ned i jorden og strødde grønne lyngkranser over, og så sang skolemesteren igjen, og alle karerne tok hattene av og holdt dem lenge i hendene foran ansiktet. Så gikk de ut og kjørte igjen, og nå kjørte de mye fortere; det så ut som skigardstaurene løp om kapp etter hverandre den motsatte veien, og hun og Jakob prøvde å telle dem, men de klarte det ikke. Og de kom alle hjem; Kjersti Hoel var også med.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 15 / 85

Hjemme hadde Kari Svehaugen, som ikke hadde vært med i kirken, dekket bordet med tallerkener og hvitt duk og god mat, og de spiste alle og snakket, men de snakket ikke høyt. Etter måltidet tok Sidsel med seg Jakob bort i fjøset for å se på Kroghornet. Jo, han kunne nok si at det var en ganske bra gedde, men den var visst en leielaks; det så han på øyelaget. De gikk også bort til bakken for å se på kværnbruket hans, men det var rent i forfall, siden han selv ikke hadde vært der på så lenge. Så ble de ropt inn, og alle drakk kaffe, og da de var ferdige med det, begynte Kari å pakke alt ned i kurvene. Da det var gjort, sa Kjersti Hoel: «Ja, så er vi vel ferdige her da. Du, Sidsel, får ta med deg Kroghornet og bli med meg. Det var det siste jeg lovte moren din.»

Slik var det gått til at Sidsel Sidsærk stod utenfor grinden sammen med Kjersti Hoel og Bjørnen med Kroghornet i bånd, og da var det hun så seg tilbake og begynte å gråte: Der så hun Kari Svehaugen med en stor kurv på armen og Bliros i bånd etter seg i den ene veien, og borti den andre så hun ryggen til Jakob, som hun nettopp hadde tatt i hånden og sagt: «du får leve vel!» til – han så så underlig liten og fattigslig ut, Jakob – og der satte Lars Svehaugen en barkvist i dørklinken som tegn på at nå var det tomt og låst og lukket i Kigud Slot.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 16 / 85

III. Når bølingen løses Sidsel Sidsærk våknet ute i det lille gangkammerset, som var bygget inn under den store trappen ute i gangen på Hoel. Hun slo med engang øynene vidt opp og prøvde å tenke seg om. Hun kjente en slik deilig forventningsfull skjelving i kroppen, følte at hun våknet til noe stort og viktig og nytt, noe hun hadde ventet på og gledet seg så urimelig til; men hun kunne ikke straks komme på hva det var. Det var ganske lyst i det lille kammerset, hvor det bare stod en seng og en stol og så en liten trehylle med speil over. Solen falt skrått inn gjennom et par ruter som var satt høyt oppe på veggen rett over sengen hennes, og tegnet dem av som to lysende gule firkanter borte ved den vesle ovnen; det ene hjørnet var til og med brettet langt oppover siden på den. Hun fulgte det med øynene; der traff hjørnet nettopp noe skjørt lysegrønt, og i samme øyeblikk kom det en merkelig fin duft mot henne.

Hun sniffet litt – jo visst – nå husket hun: det var de fine bjørkekvistene som hun hadde pyntet med i går; det var spirende, sprudlende vår ute; i dag skulle bølingen løses, kalvene få navn; i dag skulle hun for første gang virkelig begynne sin tjeneste, bli noe for seg selv, bli gjeterjente på Hoel. Hun hadde nå vært en måned på Hoel. Men hittil hadde hun gått omtrent bare på stas, gikk og ruslet inne med Kjersti, hentet kaffesnacks til henne fra skålen, malte kaffe og småpratet med henne. Sauene og geitene var nok ute, men de hadde lov til å gå over alle jordene ennå; det var bare hagen de ikke fikk komme inn i, men den passet Bjørnen. I fjøset var det heller ingenting å gjøre; for der var både budeie og underbudeie som stod for stell og pleie. Melking burde egentlig en gjeterjente kunne, men de mente at hun måtte vente et år med det; hendene hennes var for små til å melke ku ennå.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 17 / 85

Og det kan nok være at hun både målte dem og dro i fingrene og spurte budeien om hun ikke syntes de var svært store; men hun måtte ikke ha helt rett i øynene på budeien, for hun syntes slett ikke det. Kroghornet skulle hun egentlig stelle selv, mente både Kjersti og hun, men heller ikke av det ble det noe; for Kroghornet var blitt så vanskjøttet at de iblant de fleste mente at den var rent på styr; inne i fjøshuset gikk den fra vegg til vegg og drev mot de andre geitene eller sauene, så det knaket i sidbenene – til slutt måtte de binde den til veggen og til og med gjøre båndet lovlig kort, og der inne ville den ikke la seg melke; første gang Sidsel prøvde, gjorde den et kast og sparket mot henne, så både hun og melkespannet trillet hver sin vei; siden måtte budeia selv gjøre det, men det måtte støt gå med makt og en til å holde i hornene.

Og når den slapp ut – det var ikke råd å få den til å følge de andre geitene bortigjennom enger og lier for å søke føde; den stilte seg trut ved fjøsdøren, og der stod den så hele dagen – og rautet som en ku, sa tjenestegutten – så den om kvelden, når de andre kom gode og mette hjem, var mager og sulten som en skrubbe. Sidsel mente nok at dersom hun fikk en bås til den inne i fjøset, så skulle det bli folk av den igjen; men både Kjersti og budeia sa nei til det – en geit skulle ikke læres til slike uvaner. Sidsel hadde altså ikke mye å gjøre; det eneste Kjersti hadde satt henne til, var å holde det i stand og pent ute i gangkammerset sitt; og det hadde hun gjort; hver dag redte hun selv opp sengen, og hver lørdag vasket hun både gulvet og hyllen og strødde med eners, og sist lørdag hadde da også Kjersti kommet bort til henne og sagt at hun hadde det ryddigere hos seg, hun, enn de voksne jentene oppe på sørkammerset; og det var sant, for det hadde hun selv sett.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 18 / 85

Men nå skulle det bli annerledes. For igår kveld hadde Kjersti kommet bort til henne og sagt at idag tidlig skulle de løse bølingen, og da måtte hun være med; og senere på dagen skulle kalvene slippes for første gang, dem måtte hun gjete den første halve dagen iallfall, og så skulle hun få gi dem navn, navn som de skulle ha siden, helt til de ble store gamle kyr, og dagen etter skulle hun få skræppen på og dra til skogs med sauene og geitene, for nå gikk det ikke an å ha dem inne på jordet lenger. Nå tenkte hun; det var de navnene hun hadde ligget og grublet på igår kveld; men hun kom ikke lenger enn til å tenke på om ikke den fine rødsidede, som var hvit i hodet og så inderlig blidspændt i ansiktet, skulle hete Bliros. Men hun ga opp det. Det var liksom bare en ku som kunne hete Bliros. Men det ville hun ikke tenke på. Så sovnet hun.

Bare hun nå ikke hadde forsovet seg – for det hadde hun hørt Kjersti si at hun ikke likte, at jentene lå og drog seg for lenge ut over morgenen – og det ville nå ikke

Det var nok ikke helt det samme, om hun ikke hadde vært så tidlig på pletten som de andre i dag, da hun skulle begynne. Hun kom seg fort opp og hoppet i sidsærken. Så skyndte hun seg å stelle sengen, åpnet døren, gikk ut gjennom gangen og ut på trappen. Solen hadde nettopp dukket opp over de øverste grantoppene oppe på likanten i øst, og nå flommet den som en foss ut over dalsidene; strålene skjalv i duggen bortover enger og lier; det sitret i gult, det glitret i grønt, det blinket i bekker som suste nedover. Fra hver eneste busk kom det kvidder og pip, skvatring og vingeslag; fra alle kanter kom det bud om lys og spirende liv og bevegelse. Alt smeltet sammen til én eneste stor morgenbrusen, hvor det enkelte forsvant; bare gjøken gol, så det hørtes over hele området, der langt oppe i birkelien, og inne i hvert blanke vindu stod et stort, rolig soløye.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 19 / 85

Og slik som det var tusen slags lyder, var det tusen slags dufter, fra dampende jord, fra spirende gress, fra knopper og blomster, og gjennom det hele – som gjøkens gal i den store brusen – den fine skarpe duften av nysprøytet bjørkeløv. Sidsel Sidsærk stoppet opp litt, pustet dypt inn og lot duften og brusen strømme inn over seg. Så så hun seg rundt på gården. Der var det helt stille; alle dørene var lukket; av alt det levende som hørte til gården, var det ingenting å se.

Endelig kom Bjørnen, som langsomt reiste seg fra hellen hvor den hadde ligget og kost seg i solen, bort til henne, så henne opp i ansiktet og log med halen. Sandelig trodde hun ikke at hun var den første oppe på gården idag! Ja, så fikk hun vente. Hun satte seg ned på trappen. Å nei, det var det hun visste – der hørte hun alt Kjersti, som kom fra kammerset ut i kjøkkenet, tok kjeppen og stampet de tre slagene i taket til sørkammerset, hvor de andre jentene lå. Straks etter hørte hun dump i dump, idet de hoppet ut av sengene, og raslingen av sko som ble tatt på. Så kom Kjersti ut – hun skulle over i drengestuen og vekke karene. Da hun så Sidsel, sa hun: «Nei, er det ikke hun Sidsel, som alt er oppe? Det er jenta som er vak det; jeg mener, jeg får gjøre deg til overbudeie jeg.»

Sidsel ble så sjenert med det samme at hun ikke klarte å se opp på Kjersti; men da budeia og de andre jentene kom ned trappen, klarte hun likevel å løfte nesen litt høyere enn hun pleide. Snart var det liv og røre over hele gården, men det var ikke som på en vanlig dag; alt hadde hast, og alt så ut til å peile inn mot fjøset; dørene sto vidåpne i begge ender, og alle hadde ærend derigjennom; vårluften strømmet inn og fikk kyrne til å vende seg i båsene, spile opp neseborene og se ut; og da Kjersti selv tok seg en tur dit mens de satt og melket, snakket til kyrne og klappet bjældkoen på kinnet, skjønte også de straks hvilken dag det var. Bjældkoen løftet hodet og rautet så det ljomet utover; det var tegnet til alle de andre; de trakk i båndene, viftet med halene og satte i gang hele rekken, den ene etter den andre, så fjøset skalv; et mangestemt, forventningsfullt jubelbrøl som aldri tok slutt.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 20 / 85

Og over alt dette hørtes storoksen, som brølte så dypt og jevnt og godmodig – den behøvde liksom ikke å anstrenge seg for å bli hørt. Selv om alt gikk fortere idag enn ellers, syntes Sidsel Sidsærk at det tok lang tid. Hun klarte ikke å forstå at de hadde ro på seg til å sitte så lenge og spise føredugurd; hun ble ferdig lenge før de andre, og spurte om hun ikke kunne gå og slippe ut småkreaturene, sauene og geitene; så var det gjort. Jo, det kunne hun. Hun fikk dem ut i en fei, og de spredte seg som vanlig med spratt og kast bortover jordene – bare Kroghornet fant anledning til å snike seg inn i fjøset gjennom den åpne døren. Men Sidsel hadde ikke tid til å legge merke til det. Med ett ble det et øyeblikk så stille: det hørtes noen dype, dype dunk fra en grov bjelle.

Men det var bare et øyeblikk, så svarte det fra fjøset med en slik jublende rauting og brøling og snøfting og klirring av bånd, som om et tordenvær hadde rast over gården; nå skjønte de at det var alvor, siden de hørte bjellen, som de ikke hadde hørt siden de ble satt inn i fjor høst. Og så kom de i høytidelig prosesjon, Kjersti selv i spissen med bjellen i den store jernbeslåtte klaven, så budeia og underbudeia og indejenten og så de to tjenesteguttene med digre svolker som de delte ut – Sidsel fikk også sin – og aller sist Bjørnen, som også var med idag. De gikk inn i fjøset. Da ble det med ett stille; alle kyrne vendte hodet mot den kanten de kom inn fra, og så på dem med store, forventningsfulle øyne.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 1BokRobot · Side 21 / 85

Så ble de fordelt. – Budeien skulle løse dem. Sidsel og underbudeien og indejenten skulle med hver sin svolk styre dem ut gjennom døren; ute i gjeilen skulle karerne stå og ta imot, styre dem på rette vei – bølingen skulle opp i Nordenget idag – og skille dem som kom i klammeri; og ute ville Kjersti og Bjørnen stå og se på det hele gjennom grinden. Øyeblikket var kommet! Kjersti gikk opp på båsen til bjældkoen. Den rettet seg opp, løftet hodet så høyt den kunne, og stod døvende stille som en mur. Den visste nok at den var den fornemste her, at den skulle gå først ut og inn gjennom fjøsdøren; men den måtte også oppføre seg verdig når Kjersti selv gjorde henne den ære å knappe på den heders- og maktstegnet, bjellen, og selv løse den. Kjersti knappet på bjellen og løste båndet, som falt klirrende i gulvet.

Da svingte den langsomt og besindig som et stort tungt skip fra båsen; høytidelig og alvorlig tok den kursen mot døren; den bar hodet så høyt og støtt at man ikke kunne se hornene bevege seg engang, og bjellen ga bare et bestemt slag for hvert steg. Den neste var storoksen; den løste budeien; den seilte like støtt og tungt og med hornene så høyt at de nesten tok taket, og det så ut som den fylte hele midtgangen. Sidsel hadde aldri sett den så stor. Og så

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 22 / 85

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2

de kom etter tur, Brandros og Morlik, Kranslin og Reindrople, Svartsi og Drive, Farskol og Litago, Sommerløv og Spasergang, Mørkei og Guldros, hele rekken nedover til kyrne, hvis navn ingen riktig husket ennå, og småoksene, som slett ikke hadde noe navn. Og etter hvert som de kom nedover, gikk det fortere og fortere; de strakte hals og trakk i båndene, de stupte på knærne idet tauene slapp, hoppet opp igjen så det knaket i bena, løp rett på veggen eller opp i fôrgangene, stimlet mot døren, kom to og to side om side, kjørte seg fast så det saket i de tykke magene, og hele tiden kom det nye bakfra som presset på, stakk med hornene, støtte, brølte; så gav taket etter og hele klumpen styrtet ut. Den siste Sidsel så, var Kroghornet, som slo bakover og gjorde et langt hopp ut gjennom fjøsdøren. Der ute var det støy og leven.

De løftet hodene og snøftet mot lien, og så ble de som gale; gamle, stivbente kyr som ungfe slo bakenden i været, gjorde kåte kast bortover, støtte sammen i kåthet og sinne så det knaket i horn og gjærder, ga et kort brøl når de tapte, støtte på en annen og en tredje, det hele ble et eneste virvar av rauting og brøl, knaking i horn og gjærder, smelten av svolk og rop av mennesker, og frem og tilbake gjennom virvaret med hornene høyt over det hele gikk storoksen som en mektig snøplog og banet vei. Bare bjældkoen stod rolig og så på; den turde ingen røre. Endelig var budeien kommet i spissen og lokket; da løftet den hodet, rautet så det ljomet, og satte etter. Etter den kom Brandros, ennå så sint at den snøftet; nå hadde den tuktet alle som fortjente tukt, og hadde den ikke fått bjellen, skulle den iallfall være bjældkoen nærmest.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 23 / 85

Etter den kom Kroghornet, høyt og viktig, tett innpå, men Brandros forstod ikke spøk idag, svingte ut med det ene bakbenet og traff den midt i planeten så det gnistret for øynene. Men Kroghornet bare ristet på hodet – lot som ingenting – slikt var vel skikk blant kyr. Lokkingen tiltok, den ene etter den andre ble oppmerksom, satte etter; snart var alt under rauting og brøl, rop og bjelleklang, lokking og smeld av flokken i sterkt løp oppover mot Nordenget. Der oppe var det slett og vidt og mindre farlig; ungfeet danset av gårde i vill lek, og der stod den siste kampen mellom dem som ennå ikke hadde avgjort styrkeforholdet; for denne første kampen var avgjørende for hele sommeren. Men snart falt de til ro; om et par timer beitet de fredelig side om side. Folkene begynte å gå hjem. Bare budeien og Sidsel skulle være igjen en stund til for å passe på. om noe hendte. Og det hendte noe.

Brandros var den eneste som ikke hadde lagt seg til ro; den gikk snøftende og urolig frem og tilbake – det var egentlig den som burde ha hatt bjellen – og så havnet den på bjellekoen. Det ble et basketak, så torven sprutet; så hørtes et knakk og et kort, voldsomt brøl – Brandros' ene horn hang og slang. Den ristet på hodet, så blodet sprutet, satte i nok et brøl, vendte og satte i fullt sprang benest hjem og rett bort til fjøsdøren, og der satte den i å raute, som om den ville rive hele gården ned. * Etter middagen slapp de kalvene ut. Sidsel døpte dem Gulddrople, Rødsi og Morskol – oksen skulle ikke ha noe navn ennå –; hun så nok at Kjersti undret seg over at hun ikke kalte noen av dem Bliros, men det lot hun seg ikke merke med. De fikk dem ut av bingen og over på fjøsgulvet ved at de hadde hver sin bøtte med en drikkeskvett i.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 24 / 85

Kalvene stakk hodet nedi helt til bunns, og så løp de med bøttene; kalvene ville ha den siste skvetten, og så løp de også – med bøttene over hodene som en hette. Utenfor fjøsdøren nappet de så bøttene bort – og der stod de, som om de aldri hadde vært utenfor fjøset før, midt ute i den store, underlige nye verden. De så ned og trakk seg tilbake, som om de stod ute på en trapp. Men snart våget de å flytte den ene foten forsiktig frem, så den andre. Det gikk langsomt, steg for steg, men så – det var fast grunn under føttene her også, dette var bare en større, men en så underlig lys kalvebinge, hvor det visst var langt til veggen – vips, satte de halene i været og fór avsted som de villeste skogdyr. Og det ble et løp fra gjærde til gjærde, på kryss og tvers og i ring gjennom de store jordene, og hver gang de løp over en haug, så Kjersti og Sidsel halene stå rett opp mot himmelen som et styre. Sidsel hadde aldri sett noe så morsomt.

Men de kunne ikke lenge holde sammen; snart løp de hver til sin kant, og om kvelden måtte Sidsel lete dem opp i de ytterste krokene av jordet og lokke dem hjem én for én med en bøtte; for de hadde jo ingen anelse om at de skulle gå hjem, de som var ute for første gang. * Sidsel lå igjen ute i det vesle gangkammerset. Det var kveld den første dagen. Hun leste først

Den lille kveldsbønnen hun pleide å be, strakte hun seg, følte seg så inderlig deilig og trøtt i kroppen. For en dag – hun visste at den hadde vært lang, men neimen om hun skjønte hvor den var blitt av. Hun måtte tenke det gjennom enda en gang. Men søvnen kom snikende og kastet bildene om hverandre. Der så hun et par store horn som pløyde som en snøplog gjennom et helt virvar, og der så hun Brandros, som stod på båsen og skakket på hodet med en stor klut om det ene hornet; hun lignet akkurat en gammel kjerring som hadde vondt i hodet og bar skalleduk. Og der – hun syntes virkelig hun så et vers hun en gang hadde hørt: Kalvan dansa, rompa stod høyt oppe med lidom. Og så sovnet Sidsel Sidsærk.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 25 / 85

* Neste dag tok Sidsel Sidsærk matskræppen på og dro til skogs med småkreaturene – Kroghornet fikk hun ikke med seg; det satte bena opp i Nordenget til kjørne. Den dagen ble lang; det var så underlig ensomt og stille i skogen; hun kom til å tenke på så mye, på mor og Jakob og Kigud Slot, og det var ikke uten grunn at hun begynte å gråte.

IV. Til fjelds Opp over lien på den andre siden av dalen drar et stort tog. Kjersti Hoel står selv hjemme i kammersglaset og følger det med øynene, så langt hun kan, til det forsvinner over likanten inne på fjellet. Det er bølingen som drar tilsæters idag. I spissen rir budeien selv på jægerhesten, som har fått kvindfolksadel på, en høy karm som ser ut som en lenestol, og der høyt oppe sitter hun helgeklædt og i hvitt skaut, rød og rund og selvsikker. Nå er hun den viktigste, hun som har kommandoen. Etter henne kommer to karer som hver fører sin hest, som formelig bugner i ryggen under den tunge kløven. Så kommer bølingen i stolt orden. Først bjældkoen, så Brandros med sitt skjeve horn, så Kroghornet, så Mørkei og deretter hele rekken nedover – unntatt Farskol og Litago, som skal være hjemmekjør og lære opp kalvene til å følge – helt til storoksen, som går sist, liksom for å passe på.

Deretter kommer geitene, som skynder seg og gjerne vil forbi, så sauene i en tett klump, deretter fire store griser og til slutt underbudeien og Sidsel Sidsærk med gjæterskræppen på ryggen. I begynnelsen gikk det som en dans; alle husket fjellet fra forrige sommer, alle hadde lengtet dit, ingen syntes de kunne komme fort nok frem. Men etter hvert som de stiger, blir det brattere og brattere, solen kommer høyere opp og steker dem i ryggen, grisene begynner å

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 26 / 85

Sakke, som prøver å stikke av på hver sti for å lure seg til litt skygge eller finne en sølepytt for å kjøle seg i; geitene og sauene merker at de trenger litt mat, smetter bort hvor de ser en løvbusk å nappe av, et gjerde å kikke gjennom eller en grønn flekk, og kalvene, som ikke har vært på setra før, forstår ikke hastverket og gir opp hele greia når ikke regnet er over dem. Og så må Sidsel Sidsærk ut av veien, inn på stier, bak busker, ned i skogsnar og myrsøkker og pille dem frem igjen, og aldri før har hun fått dem inn fra den ene siden av veien før de smetter ut på den andre. Hun har måttet ta sitt ene strømpebånd og stutte opp sidsærken med idag, så den ikke skal være i veien, for hun må løpe og mase og lokke og rope uavbrutt.

Det er nok slitsomt; det lyse håret blir ganske vått, og ansiktet blir rødt som et tyttebærkart; men hun merker det ikke, så opptatt er hun av det hun skal gjøre. Det er hun som er ansvarlig for småkreaturene hele sommeren, at alle kommer frem og at alle kommer fete og blanke hjem til høsten; de har liksom ansvaret for hver sin ende av flokken, hun og budeien, og selv om det bare er bakenden hun har, vil hun ikke ha den skammen at hun ikke skulle få alle med. Langsomt stiger de høyere og høyere, snart ligger hele dalen under dem, dyp og bred og lysegrønn. Grantrærne blir mindre og glisnere, småbirken tettere, snart møter de de første utsendingene av krækling og kjærringris (dvergbirk). Men så er de også oppe over likanten.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 27 / 85

Da er det som et tungt tak glipper, all tretthet er som strøket av både folk og fe, hele fjeldets vidunderlige ro og friskhet strømmer mot dem, de er i en ny verden; foran dem ligger fjellet i endeløse sletter og skråninger, til det taber seg langt langt borte i blånende fjell med hvite snestrimler over; og ser de seg tilbake, så er dalen borte, sunket ned, på dens andre side ser de også vide fjeldsletter med blinkende vann og grønne setergrender. Alle puster ut, alle ser seg om; det kommer en slik ro over alt; helt av seg selv ordner kreaturene seg på den steinete veien, som bugter seg uendelig langt fremover, prøver ikke å stikke av mer, men går jevnt og langsomt. Nå får også Sidsel Sidsærk tid til å se seg om. Så vidt har hun aldri sett, og heroppe skal hun være hele den lyse sommeren. Hun føler seg med ett så merkelig liten i alt dette uendelig store; men hun blir slett ikke redd, bare høytidelig og stille.

Hun begynner å tenke videre fremover, ut over denne dagen og denne sommeren, mange somre fremover; engang skal også hun være stor og voksen, akkurat som budeia, som hun ser høyt oppe på hesten, langt foran. Engang skal kanskje også hun sitte der og ri i spissen. Kløvhestene vil ikke gå langsomt under sin tunge bør; de springer av gårde, forbi budeia, og snart er de borte over en fjellkam langt der foran. Toget kommer langsomt etter; time etter time går det fremover, over elver og bekker, forbi setre og myrer og blanke fjellvann. Sidsel får til og med sitte opp og ri en stund istedenfor budeia, som gjerne vil gå litt.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 28 / 85

Det begynner å lakke mot kveld. Så drar de høyt gjennom et skar i fjellet, som de så i det fjerne i morges, og så begynner det å gå nedover igjen; de møter birk og et enkelt forkrøplet gran, og nedenfra kommer suset fra en stor elv. De har kommet ut på kanten av seterdalen hvor Hoelsæteren ligger, og ser ned. Der nede på en slette ligger seteren fredelig og grønn, tre seterbuer: Høgseth, Lunde og Hoel. På de to ryker det av pipa i den stille ettermiddagen. De stopper og ser. Der er det de skal tilbringe sommeren. Kyrne begynner å raute, og småfeet springer nedover forbi alt sammen. Neste morgen tidlig er Sidsel Sidsærk på vei med småfeet bortover stølen på Hoelsæteren. Hun har ikke skræppen på, for på seteren skal hun hjem en tur midt på dagen. Det er blendende solskinn.

Kyrne er alt sluppet løs og tar beina fatt i en linje som trukket på en snor; bjellen klinger jevnt og dypt og blander seg med andre like dype lyder fra nabosetrene, og inn i denne dype, høytidelige lyden skinger den fine, raske klokkeklangen fra småfeet sine bjeller. Nå skal Sidsel Sidsærk inn i dette store, ukjente landskapet, hvor hun aldri har vært før. Budeien har da også sagt at hun ikke må våge seg for langt den første dagen, så hun ikke finner veien hjem; hun skulle lytte til de andre gjeterne og holde seg i nærheten av dem. nærheten av dem – hun visste forresten ikke om det var gutter eller jenter som var gjætere på Høgseth og Lunde i år. Sidsel så seg hele tiden tilbake for å merke seg retningen og hadde liksom vondt for å slippe setet med øynene.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 29 / 85

Men kreaturene raste fort avsted, hun måtte følge etter for ikke å miste dem helt av syne, og så, da hun så seg tilbake, var setet borte; rundt henne var det bare de endeløse vidder med hauger og myr og høye fjell langt borte, og det var så vidt og stille, bare bjellene hørtes; ikke engang suset fra elven nådde hit opp. Hun følte seg med ett så uendelig ensom og langt borte, fikk en slik trang til å kjæle med noe levende at hun gikk inn i flokken og kjælte snart med den ene og snart med den andre. for den andre, så ble bjælgjeden så misunnelig at den stanget alle de andre unna og ble stående og gnide seg mot henne. – – «Ho – i – ho, ho – i – ho!» lød det med én gang, så det ljomet over fjellet. Gjeterne spisset ørene, og Sidsel ble også stående og lytte med pusten i halsen; det kom så uventet, hun hørte ikke hvorfra, det var liksom nær ved og fra alle kanter. «Ho – i – ho, ho – i – ho!» enda sterkere.

Litt etter hørte hun bjeller, mange bjeller, og så så hun en stor flokk småkreaturer komme rækkende over en bakkekam. Det måtte vist være de andre gjeterne. Der så hun også to halmhatter stikke opp over bakken, og så vokste det litt etter litt opp to lange gutter, vel så store som Jakob. Hun ble så forfjamset at hun la seg på kne og gjemte seg bakom en tue. De skygget for øynene og så nedover. «Ho – i – ho!» De lyttet. «Ho – o – i – ho!» Stille. «Å hei du gut i Hoelsgjæterham, Er du en kar, så syn deg fram!» De sto litt igjen. Så kastet de seg, stupte over hodet og kom nedover et stykke, hujet og ropte. Men så stanset de igjen og lyttet, liksom de ikke var sikre. «Ho – i – ho!» De lyttet igjen. «Å har du gjemt deg, husk og berg, så kom og syn, du har hein med merg!» Så kom de helt ned til kreaturflokken, så sig om. Nei, de så ingen. Det måtte være rigtig en brand, den nye gjæteren på Hoel, som turde gjæte bort første dagen.

Det måtte være en, de kunde kjennes ved. Han hadde gjerne hørt om laugerdammen deres inne på Skråmyren – var kanskje alt der. Ja, så fikk de ta med kreaturene hans og gå dit; men huje først, – kanskje var han ikke lenger borte enn at han hørte, når de tok i skikkelig hardt: «Ho – i – ho!» Dvergmålet hørtes lenge som en ljom innover.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 30 / 85

Da det ble stille igjen, kom det rett ved, så grant og tynt som en fuglepipe. «Ho – i – ho!» Det var Sidsel Sidsærk, som syntes hun måtte si fra nå, da hun hørte at de ville ta flokken hennes, selv om hun syntes det var så leit. De ble stående ytterst forbauset. Der bak tuen vokste det opp noe lite, riktig en bitte liten haugkjerring i rutete nakketørkle og sid stakk, som ble stående dørgende stille og se på dem med store undselige øyne. De ble også litt undselige; der hadde de gått og brukt store ord mot en stakkars liten fjellunge. Men ergerlige også. De hadde ventet en jevnstor kamerat. Jo, en kunne se at det var kvinnfolkstyre på Hoel, når de ikke engang kunne holde gjeterbarn! Hadde det enda vært en stor fjellunge, større enn dem selv, så kunne de ha hånt og jaget henne, men med denne! Nei, voksne karer skjemte ikke ut hverken kjeften eller nevene mot slikt kræ.

De fikk snakke til henne og høre om det ikke kom en annen siden, og så behøvde de ikke å ha mer med henne å gjøre; de fikk greie seg i sommer to alene. Bare skremme henne litt, så hun holdt seg unna. De kom hen til Sidsel og stilte seg karslig opp med hendene i lommen. Den ene sa: «Er det du som skal være gjeter på Hoel i sommer?» «Ja» – og hun la raskt til, som for å unnskylde seg – «det var hun Kjersti som ville det.» «Hva heter du?» «Sidsel – og han Jakob kaller meg for Sidsærk.» «Hvor er du fra?» «Fra Kigud.» «Du er kanskje søster til han Jakob Kigud? Vi gikk sammen på skolen i vinter.» «Ja, det er jeg da.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 31 / 85

«Pokker, at ikke han Jakob kunne kommet selv, for vi har ikke lenger bruk for noen førkjeunge her.» Han sto litt og ventet på svar; men Sidsel visste ingenting å svare på det. Så fortsatte han: «Ja, det var bare det vi ville si deg, jeg, Jon Høgseth, og han der, Peter Lunde: at du skal holde deg unna; du har ikke lov til å komme over en strek fra Klininggrautstenen nedenfor Skråmyren og til Pegestubben ved Høgsethråket, og hvis du krysser den streken, så skal han Jakob til vinteren få all den julingen du skulle ha fått i sommer.» Sidsel ble rent redd og begynte å skjelve i munnvikene. Da sa den andre gutten, som var litt mindre: «Ja, men kan Jakob er sterk, han tar deg!» «Ikke når jeg får øvd meg – hoi!» Han gjorde et rundkast. «Der ser du hva han kan vente seg. Pass deg så! Og nå drar Hoelsæterguttene opp på Skråmyren og lager seg en fest. Hoi – ho!»

Med hyl og skrik dro de oppover bakken igjen; men der oppe så de seg tilbake og så litt tvilrådige på hverandre, da de så Sidsel Sidsærk stå på samme flekken med store tårer i øynene. Sidsel Sidsærk følte seg så fattigslig og liten der hun sto. Hun skulle visst ikke gjøre slik at Jakob fikk juling, om hun bare hadde visst hvor hun ikke hadde lov til å være; men hun visste verken om Pegestubben eller Skråmyren. Hun kunne ikke gjøre annet enn å følge dyrene og så finne ut av det siden. Da hun langt om lenge kom opp på en haug, hørte hun bjellene igjen. Hun ble redd og begynte å drive dyrene sine bort til en annen kant; men da hun snudde seg, så hun langt, langt nede på myren to hvite kropper som sprang og hoppet og stupte kråke i solskinnet rundt en blinkende dam. Så hadde de gjætet bort dyrene sine! Da måtte hun sannelig ta og passe på dem så lenge.

Det kunne de da ikke bli sinte for; for hun visste at det var den største skammen som kunne hende en gjeter, å gjæte bort. Og det ville da være for stor skam om så store gutter kom hjem til setra uten dyr.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 32 / 85

Hun tok seg da av dem, og mens hun var oppe på haugen, så hun om de snart skulle slutte, men det så ut som de hadde glemt alt. Til slutt så hun at de plutselig stanset, lyttet og speidet til alle kanter. Så fikk de travelt, tok på seg klærne og satte av gårde i full fart bortover til en annen kant. Alle på én gang stanset de, lyttet og satte så igjen i løp. Det var så langt at det ikke nytte å rope eller skrike. De løp opp på en haug på den andre siden av myren, speidet lenge til alle kanter. Så kom de i full fart over myren igjen, på samme måte – tok så veien nedenfor haugen hvor hun stod; dyrene gikk på den andre siden av haugen, de ville ikke høre bjellene. Da våget hun seg til å rope; det var for svakt; hun satte i gang med å rope litt sterkere. Da stanset de og svarte. Hun ropte én gang til, og så kom de oppover.

De var litt stille; de syntes visst det var litt dumt å spørre den kjerringa, men det var ingen annen råd: «Har dere sett dyrene våre?» Sidsel så bedende på dem: «De går her nedenfor haugen. Jeg har passet dem; men dere må ikke kjefte på Jakob for det.» De ble litt flate, men de måtte jo si noe, og så sa Jon: «Å ja, for denne ene gangens skyld får han vel slippe!» Da

Sidsel skulle lukke kveggrinden om kvelden, da kom Peter Lunde stikkende forbi kvegjærdet: «Du har vel ikke en fremmed sau her?» «Nei, jeg har talt mine.» «Ja, det kan hende; jeg har talt galt også, kanskje de alle var der.» De sto litt og så på hverandre, til de ble blyge og måtte ta øynene bort. Så sa endelig Peter:

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 33 / 85

«Du Sidsel, dersom du vil, kan du gjerne få gjæte sammen med oss og komme ut til laugerdammen. Forsto jeg Jon riktig, så vil han det også, og slår han seg gal, så kan jeg dænge ham, hvis jeg virkelig vil.» «Ja, det kan du da vite, jeg vil så gjerne.» «Ja, så skal jeg komme og hente deg her bakom haugen imorgen!» Sidsel fikk ikke sagt mer, for i samme øyeblikk stakk han fort av rundt hjørnet. Han hadde sett Jon, som kom fra en annen kant. Han kom karslig med hendene i lommen: «Du har vel ikke en fremmed sau?» «Nei!» «Hm!» «Er det noen der borte for deg?» «Ja, – jeg vet ikke riktig. Hm! – Og så ville jeg si deg at du ikke skal bry deg om det jeg sa idag. Jeg mente det ikke så farlig; det var han Peter som fikk meg til det, og vil du, så kan jeg dænge ham for det imorgen.»

V. Kroghornet tæmmes Det er en tidlig morgen med blank sol over Hoelsæteren. Inne i kveen går Sidsel Sidsærk alene og melker gjed. Det er så stille og fredelig, ingen bjeller høres ennå, bare en sagte sus av elven langt nede, og et sagte dunk inne fra fjøset når en ku reiser seg og dunker hornene mot veggen. Der inne holder budeien på og melker. Sidsel Sidsærk har ennå for små hender til å melke ku, og så har de fordelt det slik at hun har gjederne alene. Plutselig høres det klirring fra bakken ovenfor sæteren: «Ho – o – i – ho!» Litt etterpå svarer det litt lenger borte og nesten irriterende: «Ho – o – i – ho!» Sidsel ser opp, lytter; så smiler hun så inderlig tilfreds, går bort til kvegrinden og begynner: «Ho – o – i – ho» – Nå kan også hun ta i, så det svarer fra alle haugene; nå er hun ikke redd for å svare de store guttene lenger.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 34 / 85

Nå vet hun at de kommer bare for å hente henne, og at de i dag tør å komme helt ned til sæteren med dyrene sine, fordi de har et ærend; – de har avtalt det både med henne og budeien. Og hun kan høre på bjellene at de driver på med all kraft, og at han som er bakerst – det er nok Peter – er irritert over at han ikke kommer. først. Men de får værsgod bie, til hun blir færdig, det er nu også svært tidlig, de er ude idag. * Hvordan det nu var eller ikke var, det hadde ikke vart lenge, før Sidsel Sidsærk var blitt den fornemste gjæteren oppe på Hoelsæteren. Allerede den andre dagen hadde de møtt henne der rett bak haugen, Peter først og så Jon, og det var liksom ikke tale om annet, enn at hun skulle være med dem, så kunne hun passe kreaturene deres, mens de lauged seg, mente Jon. Ja, det syntes Peter også, og så gjorde hun det. Men de holdt ikke på så lenge den dagen; det var liksom ikke så gøy lenger med dammen, og når de var to alene.

Og så var det blitt sikkert, slik som dagen var, at Sidsel aldri mer kom ruslende over haugen om morgenen med kreaturene sine; nå kom de dit, oftest fra hver sin kant, og passet liksom på hvem som kunne huje først. Og når de så møtte hverandre, hadde de det travelt med å lyve om hvordan de helt tilfeldigvis hadde kommet dit, for det var ikke lenger siden enn kvelden før at de hadde vært karer og snakket seg imellom om denne førkjeungen som de aldri kunne bli kvitt, og sagt at de neste dag skulle dra en helt annen vei og se om det hjalp. Og så kappet de om å gjøre rundkast, og så tok de tak, holdt på ofte hele økten, fordi ingen ville gi seg, og mer enn én gang måtte Sidsel jage dem etter kreaturene, fordi de glemte det hele og holdt på å gjete dem bort. Noen ganger kunne det hende at den ene kom først, og da ville han insistere på at de skulle dra fort avsted, for den andre var visst tatt på en annen kant idag.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 35 / 85

Og da var det nesten morsomt, syntes Sidsel, for da hadde de alltid så mye å vise henne, som den andre ikke visste om: en myrteig hvor det var drivende hvitt av multeblomster, og hvor det til høsten ville bli så urimelig mange multer – den skulle de beholde for seg selv, det var ikke verdt at den andre fikk vite det – et ryperede hvor det var hele tretten store eiketrær, eller en rabbe hvor skjæftegræsset var så urimelig langt og tykt. Og da snakket de også mer med henne, og skrøt ikke og huserte, slik de gjorde når de var begge sammen. Og så klatret de i trærne og fant kvæ til henne, og hun fant skjæftegræs til dem – for skjæftegræs er noe sånt at det krever et helt eget lag for å se det; og de hadde aldri sett maken til det; fantes det virkelig et eneste strå, kunne man være sikker på at hun fant det, mente Peter. Ja, Jon mente mest at hun fant det selv om det ikke var noe der; han hadde aldri sett noe lignende. Og alt det de fant på!

En dag det regnet, lagde Jon en stor næverhatt til henne, og dagen etter kom Peter med et par næversko – det kan nok være at budeia lo da hun kom hjem i denne geita med de rette skoene i hånden. Dagen etter ga Jon henne like godt en lommekniv – hun burde ha noe å spikke med hun også, og han hadde ikke bruk for den; han hadde tollekniv – men dagen etter kom Peter med en fin gjedhornpipe som han hadde laget kvelden før, og den hadde en så urimelig fin lyd at det gikk an å blåse «kjærringa med staven» på den. Jon grublet en stund på hva han skulle gjøre mot denne siste; men så fant han ut det. De hadde ofte sett Kroghornet, som fulgte med buskapen som en annen ku, og Sidsel hadde fortalt dem at det var hennes geit, men at det var helt umulig å få den til å følge småfeet, ja, at det ikke engang gikk an å ha den inne i sauhuset om vinteren – Kjersti Hoel hadde sagt at de nok måtte gjøre ende på den til høsten.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 36 / 85

Jon tilbød seg å temme Kroghornet; han skulle nok lære den å følge; det fantes ingen geit som han ikke hadde fått bukt med. Ja, kunne han gjøre det, skulle Sidsel gjerne gi ham alt hun hadde. Nei, han skulle ikke ha noe for det. Ville hun gi ham noe, måtte det bli hornene, når den likevel skulle slaktes. For det skulle bli gjedhornpiber som man aldri hadde sett maken til. Ja, da skulle Peter være med også; for var den

Det var en skikkelig tråd, så det trengtes nok to, og så kunne de få et horn hver. Jon visste ikke om han ville det, for det var han som hadde kommet på det. Ja, men hvordan skulle han gjøre det? Peter trodde ikke det gikk uten at de hadde en sterkere å binde den til. Men det hadde ikke Jon. Det var han som hadde den store gjedebukken, og den var den eneste som var sterk nok. Ja, det var sant. Da fikk han være med likevel, dersom han ville låne bort bukken til det. Ja, det syntes Sidsel også, at de skulle være alle om det; det var ikke tale om annet, og så ble det slik. * Det var i dag det skulle skje; det var derfor Jon og Peter var så tidlig ute.

Kreaturene kom rækkende fort over haugen, og da de skjønte at de skulle få gå helt ned til setra, satte de i løp – det er alltid så gøy å komme til et fremmed sted, noe nytt å se og snuse på, kanskje litt melrøre i grisetroen, litt salt på saltsteinen eller et hull i gjerdet hvor man kan lure seg til å snike gjennom uten å bli sett. Bjellene klang, guttene løp og skrek og hoiet for å holde styr på de verste geitene – kanskje litt høyere enn nødvendig. Der det før hadde vært så stille, ble det med ett liv og røre – budeia måtte kikke ut av fjøsdøra, og Sidsel Sidsærk hadde sikkert glemt å melke den siste geita, hvis den ikke hadde meldt seg selv og stilt seg i veien for henne da hun skulle ut av kveen. Da Jon fikk se budeia i fjøsdøra, ropte han: «Skal dere ikke snart løse dem?» «Jo, nå er jeg ferdig. Er du ferdig, Sidsel?» «Jeg holder på med den siste geita.» Snart var de ferdige, kreaturene skulle løses.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 37 / 85

Jon hadde med seg et sterkt vidjebånd med en spenne i hver ende; den ene skulle være til bukken, den andre til Kroghornet. Han trodde nok det var fine greier. «Hvor er hun?» «Hun er i fjøset.» «Da er det best at jeg går inn selv og tar henne. Kom med bukken, Peter, og hold den fast.» Peter lokket på den store bukken. Den kjente navnet sitt og kom straks. «La meg kjenne hvor sterk du er.» Han tok den i hornene som for å stange; bukken spente imot, tok tak – slik gjorde de ofte – og satte Peter mot kvegjærdet.

«Å jo, jeg tenker det er en buk som kan trekke en gjed, om den var dobbelt så stor.»n1 Peter strålte bokstavelig talt av stolthet. Jon ville også vite. Jo, den var svinaktig sterk. Så gikk han inn i fjøset, og litt etter kom han traskende ut med Kroghornet i bånd. Der tok de bukken og festet det andre båndet om halsen på den; nå var den og Kroghornet bundet sammen, men det så ikke ut som om noen av dem la merke til det. Alle ble stående litt og vente; men bukken ville ikke gå så lenge de stod der, og så lenge dyrene var like ved; den stod bare og var kjælen. Så sa Jon: «Slapp ut dyrene dine, Sidsel, og sett våre på råket, Peter, så skal vi se på tvibeite.» Sidsel åpnet grinden, dyrene raste ut og tok den sedvanlige veien oppover haugen. Peter drev de andre etter. Da syntes bukken det var på høy tid å labbe etter, og tok et skritt. Den måtte virkelig se seg tilbake. Hva var det for en rar ting som hang igjen?

Der stod Kroghornet med alle fire beina plantet fast i bakken og bare strakte halsen. Pyt ikke annet! Den tok et par skritt. Kroghornet måtte bli med, men den la hodet bakover og strittet imot. Da strammet bukken båndet, satte hornene høyt til værs og la seg i båndet. Den skulle vise at den ikke lot seg hindre av slikt tull! Kroghornet måtte bli med; men den

Den strittet og strittet imot av alle krefter, til slutt røk den på knærne med forbenene; men bukken gikk, som ingenting var, og så måtte den gå på knærne bortover hele den flate setervangen. Sidsel Sidsærk og guttene hvinte av glede, og selv budeia måtte begynne å le.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 38 / 85

Da den kom bort til kanten av haugen, hvor det ble mer ulendt, fant den det fornuftigst å reise seg og dingle med på bena; men den hang fortsatt godt fast. De dro sin sedvanlige vei innover fjellet. Litt etter litt så det ut som om Kroghornet fant seg i det uunngåelige. I begynnelsen gikk den sur og tvær og lot seg dra; men da dagen gikk videre, ble visst magen litt slapp, den begynte å gå stille og æde, som en annen gjed, så bare opp en gang imellem, når den hørte den grove kobjælden langt borte. Da ble det ikke så morsomt lenger, og så begynte de som vanlig å ta tak og gjøre kast, og det holdt de på med til det snart led mot den tiden da de skulle hjem til middagshvil. Da sa Jon: «Ja, nå får vi slippe henne løs på prøve. Nå tror jeg nok at hun er kurert.» Ja, det ville de andre også. Så lokket de på bukken; den kom vaggende med de store hornene rett opp og Kroghornet dinglende med.

Jon løste bukken fra, og så la han seg på kne foran Kroghornet og tok den i skjegget. Den skrabed med foten, slik geiter pleier når de vil slippe unna taket; men Jon slapp ikke – han ville holde formaninger til den først: Nå hadde hun sett overmakten, hun behøvde ikke innbille seg at hun var noen ko. Herefter

Skulle hun være folk, ellers skulle hun få med ham å bestille. Han rykket i skjegget for å understreke formaningen. Det gjorde vondt; Kroghornet gjorde et spratt rett frem, så han trillet bakover, og satte seg på kne over ham med båndet etter seg og satte i trav ut over myren i retning av kobjælden. Jon spant opp igjen, trampet i bakken av sinne og satte etter. Sidsel Sidsærk og Peter var allerede på vei. De ropte og skrek og løp og lovte Kroghornet alt ondt, om den ikke stanset; men Kroghornet lot som den ikke forstod. Den løp. De fulgte etter. Guttene ble sintere og sintere; det hadde aldri hendt at de ikke kunne jage inn en gjed, og nå ville de begge gjerne være først. Det gikk fortere og fortere, og selv om Sidsel Sidsærk var lett til bens – hun som hadde næversko – sakket hun likevel akterut; hun hadde jo også denne sidsærken å vasse i, og hadde glemt å stutte opp i dag, da det hastet så med å komme seg avsted.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 39 / 85

Snart så hun dem i det siste snåret, da de forsvant over en haug på den andre siden av myren – jammen var Peter kommet foran nå; hun trodde nok at han var raskest likevel – selv var hun bare midt ute på myren ennå. Hun stanset. Det var nok best at hun gikk tilbake også og fant opp dyrene, ellers var de i stand til å drive dem alle bort. Hun tok retningen dit de var kommet fra. Da hun kom et stykke bortmed haugen, hørte hun et drønn som ble sterkere og sterkere; hun kjente bokstavelig talt at bakken ristet under henne. Og der langs haugen kom en diger flokk hester. Det var en mengde av dem, føll og unghester og voksne hester, brune og flekkete, sorte og hvite, og alle var de så skinnende blanke og fete og kjekke. De løp om hverandre i trav og rystet på hodene, og det drønnet under dem som en svak torden. Sidsel stoppet opp, halvt engstelig; en så stor flokk hadde hun aldri sett før.

Men de var forsiktige; de løp slett ikke mot henne; bare et par stanset, spisset ørene og så på hva dette vesle vesenet var. Så løp de igjen; i løpet av et øyeblikk var de forbi – hun hørte bare drønnet av dem da de slo inn på veien til setra. Men dyrene hadde de sannelig skremt, for dem fant Sidsel ingensteds. Hun løp fra haug til haug, hun lyttet og løp igjen. Da ingenting hjalp, hun fant det best å gå hjem. Det var første og eneste gang Sidsel Sidsærk kom hjem uten noen kyr. Men hjemme lå kyrne fredelig i kveen og ørted – de hadde gått hjem av seg selv. Hestestroen var også der, gikk og slikket saltet som budeien hadde strødd ut. Utpå ettermiddagen kom også budeiene fra de andre setrene og spurte etter gjeterguttene sine; kyrne der hadde også kommet hjem for lenge siden. Til slutt kom Jon og Peter; de dro Kroghornet mellom seg.

Da budeiene lo av dem, ble de litt flaue – at de hadde drevet dem bort, kunne ikke benektes; men – ingen kunne nå si at de kom hjem uten noen kyr, selv om det kanskje så litt mandsterkt ut at det var to lange gjetergutter til én ku, uansett hvor diger den var.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 40 / 85

Det hadde gått galt i dag, mente Jon, men den skulle ikke slippe unna med det. De skulle ta den igjen i morgen også – den skulle tilpers! Men det ble det ingenting av; Kroghornet visste bedre. Da de hadde løst den, sto den med strupen strukket og så bortover mot hestetroen, som akkurat var i ferd med å trekke bort. Slik sto den en stund. Så slo den plutselig ut med bakbeina, som en annen hest, og satte etter. Både budeiene og gjeterne sto og gapte da de så at den sluttet seg til hestetroen. Trodde de ikke at den innbilte seg at den var en hest? De sto lenge og så uten å si noe. Da sa Jon ganske tørt: «Hadde det vært elefanter her, så hadde den gjerne innbilt seg at den var en elefant.»n2

VI. Hjem fra sæteren Den lyse sommeren skrider raskt frem; den er kort, men heftig oppe på fjellet. Den begynner med piblende lysegrønt rundt hver tue, i de sagte skråningene og bortover de endeløse myrene; rypeparene går alene omkring og knurrer og skjender, når noen kommer rederne for nær; mygg og klæg surrer gjennom luften, og kjørnene setter halene i været og springer avsted for å unngå deres iltre stikk, og over det hele ligger ølrøken tett og mørkeblå og hindrer det frie utsynet. Men snart kommer det blåbær og myruld og multeblomster, og en vakker dag piper det overalt rundt rypemødrene, som skjender enda verre når mange små lyse nøster svirrer et par alen opp og noen alen frem og faller på hodet igjen ned i lyngen; da går kjørnene rolig og besindig bortover alle fjell og finner det fineste krydrede gresset, og ølrøken forsvinner, luften blir så tindrende klar at man ser like fint og skarpt fjellet milevis borte som den nærmeste tuen.

Så faller multeblomstene, snart gulner og rødner det bortover myrene, røslyngens fine blomster farger alle knauser og berg, det grønne svinner, fjellet flammer opp i brunt og rødt på den hvite renmosen, som her og der stikker frem som skinnende sneflekker. Det er høsten som nærmer seg. Oftest er det sol, og da er det herlig å være gjeter. Men det kan også komme dager da tåken legger seg ned som et tett grått teppe, som

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 41 / 85

Jorden med tuer og busker og lyng liksom kryper tett inunder og blir borte et par armlengder fremme, og ut av den kommer det et fint, fint støvregn som legger seg som bittesmå grå perler på hvert strå og på hver barnål, så hvor en kommer nær, drysser det vann. Da kan det være vondt å være gjeter; da er det å søke ly under hver busk med en sekk over skuldrene til skjerm mot væten eller å løpe, så vannet sukler i skoene. For da vokser det sop opp, kreaturene bryr seg liksom ikke om annet, setter i rend for å finne den; det kan være vanskelig å følge med, og så får en kanskje til og med en støkk når det ved myrkanten rett foran ens ben letter et par veldige traner som er på gjennomreise – i tåken ser de enda veldigere ut, som et par digre sauer med vinger på. Så en morgen er det skinnende hvitt; det har falt litt snø om natten. Ikke så at den blir liggende; den smelter bort utover dagen.

Men da vil ikke kreaturene lenger inn. på fjeldet – kjørnene stopper ved grinden til setervollen, rauter; de vet at de til slutt skal få slippe inn der og ta med seg fjellens siste godbit; gjeterne ser seg spørrende tilbake. Sommeren er likevel slutt, alt lengter tilbake til bygden. Så en dag åpnes grinden, kjørnene styrter inn på setervollen; nå vet de at de ikke skal inn over det snaue fjellet mer i år. Karerne er kommet opp med hestene, og andre som har gått i fjellet hele sommeren hentes hjem. Kløver snøres, det vaskes og ryddes og stelles og settes bort til neste sommer, og endelig er den lenge ventede dagen, bufardagen, kommet. * Sidsel Sidsærk står oppe på mønet av det torvtakede fjøset og ser seg omkring. Hun er alt reiseferdig; hun har gjetersekken på ryggen, næverhatten på, og gjedehornspipa hengende i en snor om halsen. I hånden har hun en kjepp.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 42 / 85

Inne på setervollen går både kjørne og småkreaturene, streifer utålmodig om fra gjærde til gjærde. De skjønner også at bufardagen er kommet; for langs veggen står snørede kløvmeiser i rekke med smørbutter og ostbutter og ostbommer, og ved gjærdet står hestene bundne med kløvsadlene på, forrest jægerhesten med kvindfolksadel. Karerne står også ute med piper i munnen, ferdige; de venter bare på budeia, som holder på inne og yster bufarosten, den siste, av melka som ble melket i morges, og som de ikke kan la stå igjen. Jon og Peter kommer stikkende forbi kvegjærdet. De er også stillere idag, end de pleier; de blir stående stille og se på Sidsel, og ingen sier noget på en stund. Så sier Peter: «Skal du reise idag, Sidsel?» «Ja, jeg skal nok det.» De ser alle uvilkårlig inn over fjellet. «Å ja, det begynner å bli ødslig på fjellet nå. – Jeg skal være åtte dager til.» «Skal du være så lenge? End du, Jon?» «Jeg skal reise iovermorgen.»

Det blir igjen stille en stund. Så sier Sidsel.

«Nei, nå får jeg nok ned. De er vist ferdige.» Hun klatrer ned fra taket og går bort til dem. De blir stående og klarer ikke å si noe. Endelig sier Peter: «Kommer du igjen til sommeren, Sidsel?» «Ja, dersom Kjersti Hoel er fornøyd med meg. Men det er ikke sikkert, når jeg kommer hjem uten Kroghornet.» «Nei, så urimelig er ikke Kjersti Hoel; for det finnes ingen gjeter som kunne passe Kroghornet.» «Det måtte da være en hestegjeter,» mente Jon. Det ble stille en stund igjen. Så sier Jon: «Det ble ikke noe av at vi kom oss opp på Herfjeldet i sommer, og så dit hvor kongen har vært.» «Nei, det ble det ikke.» «Vi kommer også igjen til sommeren, begge to.» «Kanskje vi kan gjøre det da, selv om det nok er svært langt.» «Ja, det kan vi. Og jeg kan fortelle mye om det, for faren min var med og skjøt.» «Kongen?» «Nei, ikke kongen, men amtmannen.» «Faren min var også med og skjøt,» innskjøt Peter, «så jeg vet også.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 2BokRobot · Side 43 / 85

«Ja, men han skjøt bare en gammel hurpe. Hun var den som gikk avsides med henne nedenfor Herfjeldet.» Samtidig ble det ropt på Sidsel. Hun sto litt, så rakte hun frem den vesle hånden og sa: «Ja, så får dere leve vel da, og ha takk for i sommer.» «Takk selv, sa Jon; ja, så sees vi.» vi igjen til sommeren.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 44 / 85

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3

«Ja.» «Lev vel,» sa Peter. Han ble stående litt med hånden hennes, og så følte han at han måtte si noe mer: «Jeg skal hilse Jakob fra deg, jeg, Sidsel Sidsærk.» Og så forsvant guttene igjen bortmed kvegjærdet, like stille som de hadde kommet. * Inne på setervollen holdt karerne på å kløve opp; jægerhesten var ledet frem til grinden. Sidsel løp inn på setervollen og drev kveget sammen og telte dem nok for tiende gang idag; snart var alt klart til avmarsj. Så dukket budeien opp i døren, hun var helgeklædt, som den dagen de kom. Hun slo seterdøren hardt igjen, dreide høytidelig den store nøkkelen om, tok den ut og puttet den i lommen; den ville hun selv passe på og levere personlig til Kjersti Hoel. Derpå banket hun hardt på porten for å sjekke om den sikkert var låst, gikk til vinduet og så inn for å se om alt var i orden og om varmen var godt slukket.

Så steg hun opp på hesten; en av karerne åpnet grinden for henne som for en dronning – hun red ut. Etter henne kom rekken av kløvhester, og så kom de igjen i den gamle ordenen: bjældkoen og Brandros og hele rekken nedover. Til slutt kom småfeet, og helt bakerst Sidsel Sidsærk, med kjepp i hånden, næverhatt på hodet og skræppen på ryggen. Hun måtte se seg tilbake. Setervollen lå der så ødslig og vakker, fjellet så underlig ensomt og forladt; vel hadde hun også i de siste dagene lengtet mot bygden, men det var så rart allikevel, nå da hun skulde forlate det hele. Hun kjente noe av det samme som dengang hun forlot – Kigud Slot. Det var underlig at hun skulde komme til å tenke på det akkurat nå, – hun hadde ikke tenkt på det i hele sommer. Nei, hun vilde ikke tenke på det nå heller – hun hadde annet å bestille. Gudskjelov likevel at de nå skulde til bygden, og at alt hadde gått bra; hun hadde da alle sine – undtagen Kroghornet.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 45 / 85

Det hadde hun ikke sett noe til siden den dagen. da de temmet den, men hun hadde hørt at det langt borte i fjellet var sett en diger gjed, som fulgte en hestestroe. * Dagen lang går det store toget frem over fjellet, støtt og jevnt; alt er liksom fetere og tyngre nå enn om våren, alt trår sikrere og fastere i bakken, det er ingen tegn til at noen blir trette og vil legge seg ned. Og enten det er budeia – smørkløven, som hun alltid kalles om høsten – som ser seg tilbake, rund og tilfreds og rødkinn, eller det er Sidsel Sidsærk som ser frem, så synes de begge at dette både er bøling og budråt, som de kan være stolte av å komme hjem til Kjersti Hoel med. Det lakker mot kveld, og så med ett heller det nedover, dalen begynner å åpne seg foran dem; de ser hele lien over på den andre siden. Alle ser over dit, men ennå ser de bare en stripe øverst oppe.

Den eneste som ser huset, er Sidsel Sidsærk – der oppe på skråen langt borte ser hun at den nedgående solen glitrer i en liten rute i en lav, grå hytte – det er Kigud Slot. Så med ett er de ute på kanten, hele dalen ligger åpen og bred og fredelig foran dem, med gule åkre og korn på stør, grønne volde og birkelier som flammer i gult og rødt. Der ser de også Hoel, stort og tungt. og velstelt, med brede, skinnende vinduer. Det ryker fra pipa, virkelig en slik innbydende, kaffeduftende velkomst; nå har nok Kjersti allerede satt på kaffekjelen for å ta imot dem, slik det sømmer seg. Og nå kommer det liv i rekkene, alle vet at nå står Kjersti der inne i vinduet og ser toget svinge ned i lia; alle setter fart, hestene langer ut, kjørnene setter i trav, bjellkoen rauter langt ut over dalen, bjellene klinger, og Sidsel Sidsærk slår en trille på sin gedhornpipe. Alle skal høre at nå er det den store Hoelsbølingen som kommer til bygda.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 46 / 85

Så går det nedover til dalbunnen og så oppover på den andre siden; snart er de hjemme. Kjersti Hoel står selv ved fjøsdøra og åpner. Kjørnene kjenner henne igjen, går alle forbi henne etter tur for å få et ord og bli klappet på hodet, og så går de stolte og fornøyde inn og søker hver sin bås; ikke én eneste tar feil. – Og det haster, for de vet at det er noe godt i krybben til velkomst, og det kan trenges, for det har ikke blitt tid til å spise noe underveis i dag. Budeia stiger av, Kjersti tar henne i hånden og sier «velkommen hjem». Så går hun bort til saufjøsdøra, åpner også den og teller geitene og sauene, og da Sidsel Sidsærk kommer frem, så tar hun også henne i hånden og sier «velkommen hjem». «Ja, men – jeg har ikke Kroghornet.» «Nei, jeg ser det, og det er bra; da er vi kvitt det spetaklet for en stund. Du har vært en veldig flink jente, ser jeg; og jammen har du vokst også; jeg ser at sidsærken knapt når deg til tærne.»

Så skulle budeien og Sidsel binde kyrne, mens Kjersti var hos henne og så på; de tok av kløvene, og så på budråtten. Så kom hun igjen og ba dem være så snille å gå inn; det var rent, som om de var fremmede storfolk. Og inne ble både hun og budeien bedt inn i kammerset, og der var det dekket opp med lefse, erterbrød og varme nypoteter, for det er den rette maten for dem som kommer fra setra – og Kjersti satt selv og skjenket kaffen til dem og ba dem forsyne seg. Og så måtte de fortelle om alle hendelsene på fjellet, om alle dyrene og om budråtten, hvem som hadde melket mest, og hvem som hadde slått seg ut; og så var det bare glede, fordi alt hadde gått så bra, og fordi de hadde vært så flinke. Da Sidsel Sidsærk om kvelden igjen lå og strakte seg i sin lille seng ute i gangkammerset og tenkte tilbake på sommeren og på fjellet, syntes hun virkelig at hun hadde hatt det så godt og herlig og morsomt, som

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 47 / 85

Det var tenkelig, men jammen var det hyggelig å komme hjem også, når en kom til en slik urimelig gjerrig kjerring som Kjersti Hoel. * Høsten går, alle markene blir blakke; bladene faller, trærne står og spriker ut i den kalde luften, kornstaurerne står igjen skjeve og tomme over alle åkrene. Det er ikke mer føde for dyrene ute, og så kommer slaktingen. Det er gjeterens siste dag i året; fra den dagen opphører hans ansvar; fra den dagen er han ikke lenger noe for seg selv; siden skal han gå alle til hånde. Og når vinteren kommer med de lange kveldene, da bålet skinner fra peisen utover den store stuen, mens kardene går og rokken surrer og karerne lager soplimer og sælepinner og økseskaft, da skal han sitte ved vedroen, gjerne på kvisthaugen, og passe varmen, så alle kan se, mens han leser leksene sine.

Der ved vedroen på Hoel hadde også Sidsel Sidsærk sin plass de lange vinterkveldene. Hun leste og hun lyttet og hun hørte så mye rart som ble fortalt, at kveldene liksom ble for korte og dagene for få allikevel. Hun visste ikke ordet av før det var vår igjen, og da hun skulle se etter, rakk ikke sidsærken lenger enn til smallegen.

VII. På Herfjeld En morgen – det er igjen høysommer og sol over alle fjell – begynner det plutselig å lyde en klagende sang fra tre gjedhornpiber på setervangen utenfor Hoelsæteren – én fin og to grovere. Det er tegn til avmarsj; i dag skal Sidsel Sidsærk og Jon og Peter dra opp på Herfjeld og se der hvor kongen var. Nå har guttene også fått gjedhornpiber, og det noen som duger også; for Sidsel Sidsærk har holdt ordet hun ga med hornene av Kroghornet og har gitt dem hver sitt. Det gikk ikke bedre med Kroghornet; da de endelig sent på høsten fikk det hjem med de siste hestene fra fjellet, var det så innbilsk at det ikke var råd å ha det i gjedhuset lenger; det måtte få være i fjøset; men det likte seg ikke der heller; aldri så snart så det anledning, så smatt det ut og travet bortover til stalldøren – tjenestegutten sverget endog på at han hadde hørt det knegge.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 48 / 85

Men så en dag, da de var inne og ga hestene, så det sitt snitt, smatt inn og prøvde nokså kontant å gå opp på spiltauget til jægerhesten. Men det skulle det ikke gjort; det var mørkt, og jægerhesten så ikke hva det var som kom nær bakbenene på den, og dermed slo den opp og ga det et midt i planeten, så det satt i den andre veggen. Det ble Kroghornets endelikt. Det var vel ikke andre enn Sidsel Sidsærk, som sørget særlig over den – hun kunne ikke helt glemme den vinteren som hadde gitt dem kaffefløte oppi Kigud Slot –; men nå fikk den iallfall et hederlig ettermæle. Slike horn hadde Jon aldri sett; ikke bare var de så store, men det var en egen låt i dem, man kunne straks høre at det ikke var horn fra en alminnelig gjed; det hadde vært noe merkelig ved den, som ingen begrep.

Ja, det hadde Peter også lagt merke til; når han tenkte etter, trodde han at det akkurat ville vært en slik låt i hestehornene, dersom det hadde vært hester med horn. Gjædehornene var nemlig nye idag, i bruk for første gang; turen var blitt utsatt til de var blitt ferdige. Og det var ikke bare med gjædehorn de var utrustet. De hadde sine beste klær på seg, og alle tre hadde gjæderskræppen på ryggen full av mat og nye staver i hendene – turen ville ta hele dagen.

De satte i gang alle tre, så kreaturene så forundret opp, og budeien kikket ut av fjøsdøren. Så dro de avsted – de hadde drevet alle tre flokkene sammen til én idag. Og de drev dem rett frem; det ble ikke tid til å beite, for langt borte blånet Herfjeldet, langt bortenfor alle de stedene Sidsel Sidsærk hadde vært. Jon og Peter hadde heller ikke vært der mer enn én gang. * Det lakket mot middag da de kom oppover den slake skråningen som fører opp til toppen av Herfjeld. Her var eneren og kjærringriset så høyt at kreaturene ble helt borte; de så bare at det bølget bortover overflaten etter hvert som de gikk; hist og her stakk et par horn opp. Her mente Jon at de skulle la dem etter seg og gå opp først; nå var de så trette og sultne at de gikk stille en stund. De kom nok etter når de ville hvile, for gjeden ga seg aldri før den hadde vært oppe på det høyeste, der den kunne se til alle kanter. Det gjorde de da.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 49 / 85

Jon førte dem en sving lenger nordover; nå skulle han vise dem akkurat hvor kongen og dronningen kom opp dengang. Ja, de var ikke konge og dronning da, men de stod på nippet til å bli det, for de var prins og prinsesse. De satte igjen hestene sine der nede og gikk. Å, det var et stort følge, både amtmannen og skriveren og offiserene, så fine at det var et syn for seg, og syv-åtte av de mest likte mennene i bygden var også med i følget, og først blant dem var Nordrummen og mannen på Hoel, som til og med levde den gangen – de var kledd i fine, gammeldagse spælvester. Og utenfor, over hele fjellet, var det tett med folk som ville se på. «Kongen var vel veldig fin?» spurte Sidsel. «Nei, amtmannen var mye finere, og offiserene også, ja, til og med de som bare serviterte. Men man kunne straks se at han var kongen, for han var et hode høyere enn alle de andre.» «Han må ha vært grusomt sterk,» mente Peter.

«Ja, sterk? men man kunne vite at han trengte det også, siden han skulle styre alle de andre.» «Var dronningen også så stor?» spurte Sidsel.

«Nei, hun var nok ikke stort større enn et alminnelig kvindfolk. Men hun var så stø og alvorlig og beskjeden, sa far; det var ikke slikt fnis og fjas med henne som med de andre kvinnfolkene som var med.» «Nei, hun hurpen som far min kjørte,» sa Peter, «hun satt endog og lo og ertet amtmannen, fordi han hadde for store knyttnever.» «Ja, der hører en vettet til,» sa Jon, «ligesom en voksen mann ikke skal ha knyttnever; forresten kunne hun ikke se det, for amtmannen hadde hvite votter på, enda det var høysommer.» Han fortsatte å vise dem: «Så kom de oppover her, hele følget, akkurat forbi den steinen der borte, og så sprang kongen fra dem. Han ville være den første oppe, kan en si. Og nå skal jeg vise dere akkurat hvordan han gjorde det; følg nå etter, så skal jeg være kongen. Du, Sidsel, kan være dronningen. Kom nå!»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 50 / 85

Han gikk raskt oppover den siste skråningen, de andre fulgte etter; så sprang de de siste skrittene, og med ett stod de på toppen. Jon slo ut med hånden og ble stående lenge. De andre ble også stående, ufrivillig grepet av det vidunderlige synet. Inn over det endeløse fjellet lå blinkende innsjøer og fjellvann, langt borte i det fjerne stakk snødekte topper opp, i hver skråning lå grønne setre, og mot sør, så langt øyet kunne se, lå vakre bygder og mørkegrønne, skogkledde åser. Jon slo igjen ut med hånden. hånden: «Her er det vakreste stedet jeg har sett.» Og litt senere: «Kom, Sofi, og se.» Han tok Sidsel Sidsærk i hånden og trakk henne frem. «Ja,» sa Peter, «akkurat slik gjorde han det, det har jeg hørt også.» «Javisst var det slik, tror du ikke jeg vet det?» «Hva gjorde han så mer?» spurte Sidsel. «Ja, så kom de til alle de andre da, og så begynte de å dra frem lange kikkerter og se bortover overalt og spørre etter navnene.

Amtmannen var hos kongen og dronningen og viste dem; først de hvite toppene der borte, det var Rondane, og så der rett mot nord skulle Snøhetta være, men den var han ikke.» veldig usikker på om de kunne se; og du» – Jon pekte – «der var Galdhøpiggen, den lille svarte der lengst borte, og den var den høyeste toppen i hele Norge. Og så snudde de seg sørover; men da ble kongen også forundret, da han så den store sjøen langt der nede, som er Mjøsen, og skogene langt bortenfor, nesten helt til Sverige, mente han. Så det var ikke rart at han ikke syntes å ha sett mer på én gang, selv om han var kongen. Og da de var ferdige med det, gikk Nordrummen bort og tok en hel neve med renmose; det var nok mange som undret seg over hva han skulle med den; men han gikk rett bort til kongen og viste den frem; og så sa han: «Har du lyst til å se den mosen som vi blandet i barkebrødet under krigsårene?» Kongen tok et stykke og tygget.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 51 / 85

«Ja, det er fuglelim i den,» sa han. Det ble helt stille rundt omkring, for de undret seg, og han hørte til og med at en av offiserene sa: «Det er merkelig hvor taktløse bønder kan være!» «Hva er det?» spurte Sidsel. «Ja, det vet jeg ikke, men det er lett å skjønne at det er noe verdifullt, for kongen klappet Nordrummen på skulderen og sa: «Takk, min gode mann; vi kan alle takke Gud for at det er lykkeligere dager i Norge nå.» «Det var det jeg

«Jeg mente å vise deg mosen,» sa Nordrummen. Så viste de ham denne varden her, som var satt opp til minne, og ba ham rispe navnet sitt på steinen. Og det gjorde han; O. S., som skal være Oscar og Sofie, for dronningen het Sofie, eller Sofi, som han kalte henne, og så årstallet; her kan dere se; – det ble hugget inn i steinhellen siden, akkurat etter den rispen han hadde gjort.» De så på bokstavene. Jo, det var pent skrevet, mest som trykt; han måtte kunne skrive urimelig vakkert på papir, kongen, når han kunne få til noe sånt på stein! Kreaturene kom rækkende oppover kanten av fjellet; de tyed også bortover mot varden og det store stenbordet, som stod like ved, begynte å legge seg; nå ville de også hvile. «Hva gjorde de så mer?» spurte Sidsel. «Da var det ikke stort mer. Jo, da han hadde skrevet, så syntes han nok at de trengte litt liv, for så satte han i å synge for amtmannen – han hadde god målsang: «Å har du noe på flasken, du?»

Og så lo de og kom frem med en kurv og dekket på bordet her, og så fikk de drikke og bitei – og så reiste de igjen. Og så tenker jeg også at vi trenger litt liv. Nå setter vi oss ved kongens bord og spiser, vi også.» De tok av seg skjerpene og satte seg på det store, tykke steinbordet – dyrene lå fredelig rundt omkring og beitet. Skjerpene ble åpnet, og det kom frem mye godt idag. Det var både smør og flesk og ertbrød, og i Sidsel Sidsærks skjerp var det til og med fløtevafler, og det var flasker med melk på – bortsett fra i Jons, for han hadde glemt det. Men det gjorde ingenting, for de andre hadde nok, og de trakterte hverandre, og når Jon ville ha melk, sang han bare: «Å har du noe på flasken, du?» – og så fikk han nesten mest likevel. De sa ikke stort i begynnelsen; det var så godt å få mat.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 52 / 85

Men da de hadde holdt på en stund, og munnen begynte å gå saktere, sa Peter ettertenksomt: «Jeg undrer meg på hva kongen spiser, jeg – sånn.» til hverdags?» «Det er rømmegrøt hele dagen det,» sa Jon med overbevisning. «Ja, men når han engang imellem skal ha knivmad –?» spurte Sidsel. Peter hadde nettopp laget seg en skikkelig godbit av flesk og ertebrød. Han så på den og nøt den skikkelig på forhånd: «Det er sikkert flesk og ertebrød,» sa han. Sidsel tok den siste vaffelen og bet av et stykke. Så sa hun: «Ja, men dronningen spiser vel ikke annet enn fløtevaffler.» *

Mens de satt der på steinen og spiste, fikk de se en skikkelse langt borte i fjellet. Han tok også retningen mot Herfjeld. Det er rart og sjelden å se et menneske der oppe i fjellet, og snart tenkte de ikke på annet enn ham. «Det må visst være en øikjeleiter,» mente Jon. «Ja, det er det sikkert,» sa Peter. «Men hvem er det, som skal ha hestene hjem nå?» «La oss se – det må være på Nordrum.» «Ja, det stemmer. De har bare 'Gamleblakken' hjemme, og nå skal de vel begynne med slåttonningen.» «Ja, men da går han april idag. Nordrumsmærren går på den andre siden av setra; jeg så den for fjorten dager siden.» «Når vi retleder ham, så finner han den imorgen.» «Ja, det gjør han.» De ble sittende og se; det tok så lang tid; det er så rart når noen kommer mot en i fjellet; han går og går – man kan se at han går fort også – men kommer liksom ikke nærmere; han vokser så langsomt, fordi avstandene er så store.

Kreaturene reiste seg og tok veien ned fra Herfjeld i retning av setra; men de ville sitte til han kom. – Endelig var han fremme. Det stemte – han gikk for å finne Nordrumshestene. Han fikk god beskjed om hva de visste, så han tok dem ikke med idag; da var han sikker på å ta dem med imorgen. Da han var

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 53 / 85

Da han var ferdig med det, spurte han: «Er det ikke du som heter Sidsel Sidsærk?» «Jo, det er nok det.» «Da skal jeg hilse deg fra han Jakob, broren din. Her har jeg med et brev fra ham. Jeg skulle ha svar også; men det haster ikke før imorgen – jeg kommer innom på Hoelsæteren og får hus for natten, enten jeg finner hestene eller ikke, men jeg må se meg litt om før kvelden, så jeg er sikker på at jeg ikke har dem på denne siden av setra.»n4 Han gikk.

Sidsel satt ved kongebordet. Det var første gang hun fikk brev –; ja, det hadde heller aldri Jon og Peter fått; de stod rent overveldet og på behørig avstand. «Salve Titel Til velakte Pige Sidsel Jakobs-Datter Sidsærk på Hoels-Sæter. Vestfjeldet. Ved Leilighed. Med Bud. Franko,» stod det utenpå. Hun brøt lakken høytidelig og åpnet det. Så leste hun halvhøyt: Nordrum Sæter Den 15tende Dennes. Salve Titel Pige Sidsel Sidsærk. Gode Søster! I Anledning av at Tiden tillater Det, så vil jeg nu ta pennen i min hånd og skrive til Deg og fortelle Deg at jeg Intet haver å fortelle Deg. Med unntak av at det er lenge siden jeg har sett Deg. Men jeg har tilgode en dag av Hans. Jeg gjæted for ham da han var hjemme og hans Moder fór i Jorden. Men det var to dager, men jeg regner det bare som én, ettersom det var hans Moder. Og nå vil jeg ta den dagen av ham på Søndag førstkommende Dennes.

Men dersom Du har en dag av Peter eller Jon, så vil jeg skrive til Deg og spørre Deg om Du ikke kunne ta den av Dem. Men dersom Du ikke har, så kan du likevel ta den, ettersom jeg er sterkere; men jeg mente ingenting med at jeg dængte Peter i vinter. Men så ville jeg skrive til Deg og spørre Deg om vi ikke kunne møtes hjemme i Kigud Slot, for jeg har ikke har vært der siden. Man anmodes om å møte i god tid. Ta med mat. Med stor respekt, ærb. Jakob Jakobs-Søn Nordrum Esqu. D. U. S. P. Svar ønskes. Den kvelden satt Sidsel Sidsærk med tungen langt ute i den ene munnviken og skrev et svarbrev. Det kom til å lyde slik: Hoels-Sæter Den 17. Denne. Til ungkarlen Jakob Jakobs-Søn Nordrum. Kjære bror!

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 54 / 85

Jeg vil nå skrive noen ord til deg og takke deg for ditt meget kjærkomne brev, som jeg virkelig har mottatt. Det gleder meg meget å se at du lever ved hilsen, og det samme kan sies om meg, med unntak av tannverk. Men jeg vil gjerne komme, og budeien sier jeg skal få være borte om natten, da det er for langt. Og så kan Jon og Peter få hver sin dag. For jeg hadde ingen av dem. Men de kranglet derfor, men Peter er nesten like sterk. Her må jeg avslutte mitt enkle brev til deg med mange hilsener til deg. Men først og sist hilser jeg deg fra meg. Din hengivne søster Sidsel Jakobs-Datter Sidsærk E.S. Unnskyld skriften. Kjære, brenn dette brevet.

VIII. Hjemme i Kigud Slot Sent lørdag kveld kom Sidsel Sidsærk ruslende oppover bakkene til Hoel – budeien hadde gitt henne hjemlov til bygden, og hun skulle få være borte til mandag kveld. Hun hadde vært tidlig oppe idag, for det var ikke tale om at hun ville gå fra setra før hun hadde gjort ferdig morgenstellet, melket geitene og løst bølingen. Og dette måtte gjøres tidlig; både fordi det hastet med å komme seg avsted, og fordi hun visste at Jon nok ikke ville sovne, han som hadde vært så bestemt på at han iallfall ville gjete for henne den første dagen; og hun var heller ikke mer enn såvidt ferdig da han kom. Og han hadde ikke Peter med seg; men hun hadde snakket med Peter sent igår kveld, og han var ganske fornøyd med at han skulle få søndagen for seg selv, og så skulle de være sammen om det på mandag.

Og Jon hadde vært både beskjeden og høytidelig, hadde tatt henne i hånden og bedt henne hilse Jakob og si at han, Jon Hogseth, ikke ville regne disse dagene så nøye, siden det var Jakob som til slutt måtte snakke med søsteren sin. Han visste nok ikke at Peter hadde sagt akkurat det samme igår kveld. Og så hadde hun overlevert ham dyrene sine, og begynt på den lange veien fremover fjellet. Hun gikk og hun gikk, time etter time – hun hadde nå gått den seterveien ofte. men hadde aldri før lagt merke til at den var så lang. Hun hvilte ved en bekk, tok frem nisten sin, spiste og drakk vann til, og så begynte hun igjen.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 55 / 85

For å glemme at tiden gikk langsomt, begynte hun å telle skrittene, først til ti, så til hundre, og for hver gang hun var ferdig, så hun seg tilbake for å se hvor langt hun hadde kommet; det hjalp ikke det minste; så ville hun telle til tusen, men da hun var nesten ferdig, husket hun ikke om hun hadde åtte eller ni hundre, og så tok hun fire hundre til for å være helt sikker på at hun ikke hadde regnet feil. Det gikk imidlertid ikke fortere av den grunn, og det var allerede solnedgangstid over dalen da hun kom så langt at hun så ut over den og ned; skyggen hadde så vidt begynt å krype oppover på den andre siden, ovenfor den skarpe skyggelinjen lå hele dalsiden ennå i rødlig aftensol; men skyggen åd seg jevnt oppover. Da glemte Sidsel å telle skrittene mer – det skulle være morsomt å prøve om hun ikke kunne nå solen igjen før den hadde gått forbi Hoel, som lå og skinte derover.

Hun løp nedover lia; men det tok tid likevel – da hun kom ned til dalbunnen og skulle begynne på bakkene, var solen gått ned; hun så bare det siste glimtet av den i de øverste grantoppene, og et lite glimt idet den forsvant oppi Kigud Slot. Da stanset hun og pustet ut; det var så stille og varmt og lummert der nede i dalen – annerledes enn på fjellet; hele jorden åndet liksom ut, idet solen var gått ned, en merkelig tung duft som fikk henne til straks å føle seg så engstelig og urolig; det var som om hun skulle ha gjort noe galt, som hun ikke kunne huske. Da kom hun til å tenke på at hun skulle ha sendt bud i forveien; folk i dalen blir alltid så engstelige for at det skal være noe galt på ferde når det kommer uventet bud fra setra, og det ville nå være for galt om noen skulle komme og skremme Kjersti Hoel. Derfor kom hun ruslende så forsiktig oppover bakkene til Hoel.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 56 / 85

Hun ventet at de skulle få se henne, eller at Bjørnen i det minste skulle melde fra, så skulle de se at hun ikke hadde hastverk, og ikke kom med noen dårlige nyheter. Men de ble nok ikke var henne; hun så ingen bevegelse på gården, og da måtte hun gå inn likevel. Jo, Kjersti Hoel ble virkelig overrasket da hun kom – hun fikk ikke tid til å hilse, for hun sa: «Men i Jøsses navn, er det fjeldfugl som er ute og går! Det er vel ikke noe påfærde på sæteren?» Og så skyndte Sidsel seg å svare: «Å nei da. Jeg skulle hilse fra budeien og si at du ikke skulle bli redd idet du så meg, og at det står riktig godt til både med folk og fe. Jeg skulle bare få gå hjem og treffe han Jakob, broren min.» «Å Gud ske lov da,» sa Kjersti, – «ja så skal du virkelig være velkommen.» Da var det som om bekymringen slapp taket på Sidsel, og hun følte det med en gang så inderlig festlig og koselig å være kommet hjem.

Og Kjersti var virkelig i godt humør; hun trakterte henne og behandlet henne så høytidelig, nesten som om hun kunne ha vært selve budeien, og da hun skulle legge seg, fulgte hun henne til og med inn i gangkammerset, som stod der akkurat så pent som hun hadde stelt det til da hun reiste, og ble sittende på sengekanten og spørre om hver enkelt av alle kreaturene – Kjersti hugset dem alle. Og Sidsel fortalte – det var bare én ting som var så urimelig leit, men hun måtte ut med det likevel, og det kunde jo heller ikke skjules i lengden.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 57 / 85

Og det var med kalven, som hun ifjor hadde døpt for «Morskol»; navnet kom ikke til å passe: den begynte å få horn, enda hun hadde prøvd å strø salt på, for at de ikke skulle vokse. * Sidsel Sidsærk syntes virkelig at denne søndagen begynte godt; for den begynte med intet mindre enn at Kjersti Hoel selv kom ut i gangkammerset til henne med et stort kaffebrett med biteti og trakterte henne på sengen – ja, så stor stas hadde det aldri før vært gjort på Sidsel, det kunne hun huske; ja, hun trodde knapt at dette kunne ha hendt med selve budeia; og hva mer var, da hun hoppet i sidsærken, sa Kjersti at hun måtte skynde seg og vokse, for det skulle bli en ny når den ikke nådde lenger enn til knærne; og selv om hun slett ikke hadde sagt noe om hvor hun skulle treffe Jakob, så skjønte Kjersti det også, for hun laget i stand en tul til henne med så urimelig fin niste og sa at hun skulle trakterte Jakob, for han skulle vel tilbake til Nordrumsæteren til kvælds og hadde ikke tid til å komme nedom Hoel idag.

Men Kjersti skyndte ikke på noe videre – hun trodde

Vel, at Jakob ikke kunne komme videre tidlig, han som skulle gå helt fra sæteren idag, – Sidsel måtte til slutt vise henne brevet, hvor det uttrykkelig stod: «man anmodes om å møte i god betid» – da forstod også hun at det hastet. Litt etter var Sidsel på vei oppover – Bjørnen fulgte henne helt opp dit hvor birkelien begynte, – da snudde den og ruslet hjem med sin blideste og fineste søndagskrøll på halen. Dalen lå for henne i stille søndagsmorgenfred, det var ingen folk ute på veien eller marken; hist og her bortover på gårdene stod en eller annen mann og lente seg opp mot karmen i gangdøren, barhodet og i drivende hvite skjorteermer; fra alle piper steg røken langsomt opp i den stille luften.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 58 / 85

Hun ser uvilkårlig opp på Kigud Slott; der så det så ødslig og grått ut, ingen røyk steg opp fra pipen, og dette øyet, som liksom så ut over dalen – solen var ennå på den andre siden, så det blinket ikke i det – det var liksom blindt; hun kom virkelig til å tenke på en blind hun engang hadde sett, og de rare tomme øynene hans, som fikk henne til å gråte; hun kjente akkurat det samme nå, og så gikk hun ikke så fort lenger; hun hadde ikke lyst til å komme frem før Jakob var kommet.

Da hun kom frem til Kigud Slot, var det første hun så de barbuskene som hadde vært spikret på grindstolpene sist hun var her; de stod der ennå, men nå var de tørket, og nålene hadde falt av; hun måtte straks se på døren; jo, de stod der også – akkurat like. Men i klinken var det satt inn en ferskere barkkvist; altså hadde noen vært inne der siden. Veien, som hadde ført fra grinden rett forbi døren og bort til fjøsdøren, var borte; det hadde vokst gress over den; fjøsdøren var borte, og rundt dørstokken hadde det vokst opp høi brændenesle; det var ingen spor å se verken av menneskefot eller av fefot. Sidsel hadde gledet seg til å komme hit; det hadde liksom ikke falt henne inn annet enn at Kigud Slot måtte være det hyggeligste stedet å komme til i hele verden.

Nå følte hun seg tvertimot med ett så forferdelig ensom, mer ensom enn noe sted oppe i fjellet eller i skogen; hun følte det slik som når man går i mørket og er mørkeræd, da man går varsomt for at det ikke skal knake noe sted. Uvilkårlig gikk hun en stor bue utenom både stuen og fjøset; hun ville heller gå bort til den store steinen ved bekken, der hun og Jakob før hadde hatt sine leketøy; kanskje var det ikke så ødslig der. Da hun kom bort på lyngrabben, så hun Jakob – han satt allerede på steinen. Da det ble liksom liv i alt det ødslige igjen; hun ble så glad at hun nesten begynte å hoppe av glede; men så husket hun at det ikke var passende ved et så høytidelig møte, og det var jo også så lenge siden hun hadde sett Jakob at han nesten var en fremmed for henne. Da han så henne, hoppet han også ned fra steinen og begynte å børste av den grå buksen og rette på luen – han hadde til og med skyggelue og ikke stråhatt som hun.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 59 / 85

Begge ble så flaue, som om de var helt fremmede for hverandre, og de klarte ikke å se hverandre i øynene da de håndhilste; han gjorde et stort nikk med hodet mens hun bøyde sidsærken helt ned mot jorden. De slapp raskt hverandres hender, og så sto de flaue og så utover en lang stund – det var ikke så lett å finne på noe å si, selv om de begge hadde tenkt at de måtte ha så mye å snakke om. Til slutt fant Jakob likevel noe – han så seg langt omkring og sa så, som etter en lang og grundig overveielse: «Det er et nydelig vær i dag.» «Ja, virkelig nydelig.» «Ja, om dette været holdt seg i fjorten dager, ville det ikke være dårlig for høstværet.»

«Nei, det ble det ikke.» «Men det er vel knapt ventet.» «Å nei, det er vel knapt det.» Der ble det stille igjen, for det var ikke stort mer å si om den saken. Sidsel så stjålent på Jakob; hun tenkte på om hun skulle si noe om at han var blitt så stor, men så syntes hun ikke det gikk an, for han var den eldste. Hun kom til å se på matpakken sin – der hadde hun noe å begynne med: «Jeg skulle hilse deg fra Kjersti Hoel og spørre om du ville ta en bit av nisten hennes i dag.» «Jo, du skal ha takk, men jeg har faktisk med mat selv også.» «Og så er du kanskje sulten, siden du har gått så langt i dag.» «Ja, det er ikke fritt for det.» «Da skal vi rigtig dekke opp på steinen her.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 60 / 85

Litt etter hadde Sidsel dekket opp på steinen med alt det gode som Kjersti hadde lagt i matpakken til henne, og så sa hun, slik hun hadde hørt var vanlig når man hadde fremmede: «Vær så god da, Jakob, og sett deg innover», og Jakob nølte også, slik skikken var, og sa: «Å, takk, men du skal ikke pådra deg noen utgifter for min skyld.» De satte seg. I begynnelsen foregikk det hele enda litt høytidelig, og Sidsel bød ham velkommen. Men da Jakob hadde spist en lefse og akkurat hadde begynt på den andre, glemte han at han liksom var på gjestebud, og kom til å si helt naturlig og med overbevisning: «Det var merkelig god lefse!» «Ja, men så er den fra Hoel også,» sa Sidsel. Da var det med en gang som om de kjente hverandre igjen, som om det hadde vært i går de stod på kne ved glasset i Kigud Slot og så ut over dalen og fant ut hvor de helst ville være, og som om de aldri hadde vært fra hverandre – et

Øyeblikk etter var de i ivrig disputt om hvor det var likest, på Nordrum eller på Hoel. Enige ble de nå ikke, men da Jakob var blitt mett og god, gikk han til slutt med på at de var bra hver på sin måte, og at de iallfall var de to likeste i bygden. Og nå ble det ikke slutt på alt det de hadde å snakke sammen om og å fortelle hverandre. Jakob fortalte fra Nordrum og fra Nordrumsæteren og gjeterne der, og Sidsel måtte fortelle om Jon og om Peter og bringe frem deres hilsen; og hun hadde mye å fortelle om dem; men Jakob syntes det var rart at hun snakket mer om Jon enn om Peter, for Jon var nok en grei kar, men det var ikke til å stikke under stol at han var litt flabbet. Og så snakket de om sin fremtid. Jakob ville bli på Nordrum til han ble voksen og kanskje til og med lenger.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 61 / 85

Nordrummen hadde sagt at når han ble voksen og giftet seg, skulle han igjen ta over Kigud Slot på odel; men han trodde mest at det var Nordrummens spøk, og så var det tid nok til å tenke på det da; for Nordrummen begynte å dra på årene, og han kom til å trenge en husbondskar da. Sidsel ville bli på Hoel; hun hadde det så godt der som hun kunne forvente, for Kjersti var så overmåte snill mot henne, hun nevnte ikke noe om sin ærgjerrighed at bli budeie selv, for det var ialfald så langt frem, at hun ikke turde tænke på det. Da de så nogenlunde havde snakket fra sig, så begyndte de at se sig om og hugse op igjen alt de havde legt og alle de steder, de havde holdt til. Der havde de havt fjøs lige ved stuen – jamen lå storoksen igjen der endda, og der på den andre siden av rabben hadde der vært sæter, hvor de hadde flyttet bølingen op og ned mange ganger om sommeren.

Og der i bakken hadde Jakobn5 havt sitt sagbruk, det som Sidsel aldri fikk røre; men lenger nede hadde hun havt sitt meieri, hvor han kom og kjøpte ost for gulerodplanker, som han hadde skåret på sagen sin. Og der var ikke en sten eller en tue hele veien bortover til like under Storhammeren med alle de digre bringebærrøsene, hvor de ikke hadde et minne; og det var liksom så festlig å gå slik sammen – Sidsel syntes, at Jakob liksom var blitt så stor, og det samme syntes han om henne i all hemmelighet – og snakke om dette som noe forbigangent og si «hugser du det»; alt det en snakker slik om, blir også så stort og gjeldende. Slik drev de på hele dagen – de hadde vært helt borte under selve Storhammeren, og det var allerede ut på ettermiddagen da de igjen nærmet seg Kigud Slot. så det ikke ut som det hastet med å komme frem igjen. Ved

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 62 / 85

Ved bekken og ved steinen stanset de lenge og sa igjen og igjen «husker du det» – ofte om den samme tingen; de utfordret hverandre, det gjaldt liksom å finne på noe nytt uavbrutt, så det ikke ble noen pause, og likevel å få strukket ut tiden. Ingen av dem hadde ennå nevnt et eneste minne fra fjøset eller fra stuen; de hadde ikke vært innom noen av dem ennå – de hadde unngått å nevne mor. Nå visste de begge at det nærmet seg, og at det ikke godt kunne unngås. De dro seg langsomt nedover den siste rabben, og nå snakket de enda raskere og febrilskere og lo høyt og anstrengt. Plutselig stoppet denne latteren som avskåret – de hadde kommet frem på rabben like bak fjøset. Det ble helt stille, og de sto litt; så løftet de hodene og vendte dem mot hverandre, og øynene møttes; de så ikke ut som de nettopp hadde ledd – de var så merkelig store og blanke. Slik sto de en stund. Så kom plutselig et klunk fra en bjelle borte fra Svehaugkanten.

Jakob ristet på hodet, som om han ristet av seg noe, og sa helt likegyldig: «Tror du det er Svehaugbjellen vi hører der borte?» Sidsel svarte så likegyldig hun kunne: «Ja, det er den; jeg kjenner den igjen.» «Hvem tror du de har som hjemmeko på Svehaugen i år da?» «Vi kunne jo alltids gå bort og se, om –» det er – Bliros.» Dette var første gang siden morens død at Sidsel nevnte Bliros høyt; men det var alltid lettere enn å nevne mor. Litt etter var Sidsel og Jakob på vei bortover til Svehaugen; de hadde gått utenom både fjøset og stuen i Kigud Slot – for det var ikke verdt å tråkke ned gresset, hadde Jakob sagt. De fant ganske riktig Bliros, som stod ved Svehauggrinden. Og jammen trodde de ikke at den kjente igjen Sidsel.

De klappet den og snakket til den og om den og ga den både vaffel og lefse; det var som om de ville gjøre det godt igjen, at de ikke hadde hatt mot til å gå inn til minnene i stuen i Kigud Slot, og Jakob tok til slutt til med så stor iver at han lovte at han skulle kjøpe Bliros tilbake til Sidsel så snart han ble voksen. Da klarte ikke Sidsel å holde tårene tilbake lenger; hun tok Bliros om halsen, klemte den hardt og sa: «Tror du, Jakob, at Bliros husker mor?» – og så begynte hun å gråte.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 63 / 85

Det kom så plutselig over Jakob at han ikke kunne si noe med det samme; men etter en stund ga han også etter, og da kom det med overbevisning: «Ja, skulle hun huske noen, så måtte det vel være mor.»

IX. Søndag på fjeldet Fem somre er gått siden Sidsel Sidsærk første gang kom på fjeldet, og ingen som ikke visste det, skulle kunne gjette at det er henne, den lange jenta som denne søndagen sitter ganske alene på den steinen som så langt noen kan huske har hett Klininggrautstenen, og som ligger så ensomt og bortgjemt der langt borte i fjellet. Hun er blitt lang nå; sidsærken som nå brukes som understak, når ikke engang til knærne, og hun har verken næverhatt eller næversko lenger, men sitt søndagsnakketørkle på, og hun sitter med en bok i fanget; for til vinteren skal hun gå til presten, og til våren skal hun stå på kirkegulvet. Det blir ikke noe med lesingen; boken har sunket ned i fanget hennes, og hennes rolige, blå øyne, som nå er blitt så voksne og alvorlige, glir ut over alle disse stedene som nå er så kjente og kjære for henne. Rundt om steinen ligger dyrene stille og beiter.

Det er et stykke ut på sensommeren, luften er høy og klar og kjølig; så langt øyet rekker tegner alt seg med de skarpeste konturer, og hauger og myrer flammer opp i høstens farger – for høsten har alt gjort sitt inntog her oppe – og solen skinner så rolig og liksom kjølig den også. Alt er så stille; det høres ikke engang bjeller – alle dyrene holder nok middagshvilen sin – og ingenting rører på seg; bare langt, langt borte ser hun en falk slår ut fra Herfjeldet. Sidsel har sett dette på samme måte alle disse somrene; det har blitt henne kjent og kjært, og hun tenker på hvor bestandig, hvor uforanderlig alt dette er i all sin veksling, mens så mye annet blir annerledes for aldri å komme igjen; for mye har blitt annerlig siden den første gangen hun satt der og så det samme. Kreaturene har skiftet; de eldste er borte, og nye har kommet til. Den uheldige Morskol har blitt en voksen ku med mer enn vanlig vakre horn.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 3BokRobot · Side 64 / 85

Buduien har flyttet, og en annen har kommet i stedet. Hennes gjeterkamerater Jon og Peter er borte; de har ikke vært der de to siste somrene, da de ble konfirmert for to år siden, samtidig med Jakob. Jon har til og med reist til Amerika. Hun har savnet dem mye; det har vært ensomt mange ganger de to siste somrene, for det har ikke kommet nye gjetergutter verken til Hogseth eller Lunde. Hjemme på Hoel har også mange av folkene skiftet; Bjørnen er blitt blind, og hun selv har om vinterkveldene ikke lenger sin plass ved vedovnen, men på kardekrakken ved siden av Kjersti – når hun da ikke må lese spørsmålsboken sin eller salmeversene sine, til hun skal på skolen. Og nå blir vel alt annerledes igjen, for nå er det vel også den siste sommeren hun sitter her. Og hva skal det så bli til? Kjersti Hoel har ikke sagt noe til hende

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 65 / 85

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4

om det, kanskje vil hun ikke engang ha henne lenger. Men hun skyver disse tankene fra seg, hun vil ikke tenke på dette nå, da alt er så deilig og fredelig og vakkert omkring henne; hvordan det så blir, eller hvor hun kommer hen, én ting er hun sikker på: disse stedene vil hun aldri glemme, og denne steinen, som alltid har vært hennes yndlingsplass, særlig etter at hun var blitt så alene her i fjellet. Og hun ser seg igjen omkring. Da får hun langt borte på en myr øye på en mann som kommer ruslende i den retningen hun er, og som av og til bøyer seg, øyensynlig for å plukke en og annen multe, som nå har begynt å modnes. Da tar tankene hennes en annen retning: Hvem kan det være? Det kan ikke være en øikjeleiter, for de pleier aldri å gå om søndagen. En multesanker kan det heller ikke være, for multene er ikke så langt fremme ennå at det nytter. Det må være en som går i fjellet for moro skyld.

Tro det skulle være Jakob – ham har hun ikke sett siden i fjor høst, og da sa han at han ville se opp til henne i sommer; men hun syntes ikke at det lignet Jakob heller, og han var ikke særlig kjent her i vestfjellet, kunne sikkert ikke finne Klininggrautstenen, og det så ut som denne mannen var på vei akkurat dit, og at han kjente myren, både hvor multer var, og hvor den ikke var bløtere enn at det var fremkommelig. Det skulle vel aldri være –? Hun ble rød idet hun tenkte det, og idet hun tenkte det, kom han også inn under haugen, slik at hun ikke så ham mer. Uvilkårlig knyttet hun om hodetørkleet, strøk det lyse håret vel tilbake under det og glattet ut brettene i skjørtet. Så satte hun seg med ryggen halvt vendt mot kanten han ville komme fra, tok opp boken og bøide hodet ned mot den, som om hun leste. Litt etter dukket en ung mann opp over bakken bak henne.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 66 / 85

Han var kledd i flunkende nye vadmelsklær med kjøpeskjærf om halsen og hadde skaftestøvler utenpå buksene; han var ikke høy, men tett og velbygd, og i det unge ansiktet, som såvidt hadde fått en liten skygge av dun under nesen, satt et par brune, troskyldige og trofaste øyne. Han ble stående litt og se ned på sletten, hvor Sidsel satt på steinen med den hvilende kreaturflokken rundt seg; det var tydelig at dette var et minne for ham, at han hadde sett dette bildet før. Sidsel så ikke opp, men hun visste at han var der, kjente liksom i ryggen at han stod der og så på henne. Han smilte, så gjorde han en sving for å komme ned til henne fra siden, og for at kreaturene skulle få tid til å bli vant til ham og ikke til henne. skvætte op. Han gik stilt rett bort til henne, så skyggen hans streifet over bogen; da så hun opp, og deres øyne møttes; de rødmet begge litt idet samme, men så sa han raskt: «Gudag, Sidsel Sidsærk!» «Gudag.

Nei, er det du, Peter, som er ute og går?» De rakte hverandre hånden. «Ja, jeg tenkte det skulle være så rart å se de gamle stedene igjen, og da Jakob ville opp og besøke deg, slo jeg følge med det samme.» «Er Jakob med også?» «Ja, men han ble igjen på setra; han var trøtt, for vi har vært ute tidlig i dag, og så har vi lovet å ta med hjem et par gamper til Hogsethen i morgen. Jeg skulle hilse deg fra ham.» «Var du sikker på at du skulle finne meg her da?» «Å ja, jeg visste omtrent hvor du var i slikt vær. Og det er alltid rarere for meg å rusle rundt her, jeg som er kjent.» Han satte seg på steinen ved siden av henne og så seg langsomt omkring. «Synes du du kjenner deg igjen?» «Ja, alt er så uforandret, som om det var i går jeg gjæted her. Men deg kjente jeg nesten ikke igjen; du har blitt så stor.» «Synes du?» «Ja, men så er det også to år siden jeg har sett deg.»

Det ble en liten pause; så fortsatte Peter: «Jeg gikk over Skråmyren forbi laugerdammen vår; den er reist ut.» «Ja, det er den.» «Jeg tenkte på, om jeg skulde sette opp igjen dæmningen for deg.» «Nei, det behøves ikke; jeg har min laugerdam et annet sted, som ingen vet om.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 67 / 85

«Jaså.» «Ja, det hadde jeg det siste året du og Jon var her også.» «Å, så var det der du var de dagene du var borte for oss.» «Sommetider, ja.» Kreaturene begynte å reise seg og rusle avsted, og så måtte Peter se på de gamle geitene og se om han kjente dem igjen, og han husket dem alle sammen, og Sidsel fortalte om de nye; men snart var de kommet seg bort, og så var det liksom ikke mer å snakke om. De satt fremdeles på steinen. Så sa Peter: «Har du ikke geitehatten lenger, Sidsel Sidsærk?» «Nei, den er utslitt for lenge siden.» «Men hva er det du har i den snoren?» Han tok forsiktig tak i en snor hun hadde om halsen og dro til. Fra barmen trakk han fram gedhornfløyten han en gang hadde gitt henne. «Tror jeg ikke du har den gedhornfløyten ennå!» Sidsel ble ganske rød over at han skulle se at hun var så barnslig ennå, og skyndte seg å si: «Ja, jeg tar den med – av og til.»

«Ja, jeg har også min ennå; det er det eneste jeg har igjen fra geitertiden min,» og han trakk fram Kroghornfløyten fra innerlommen. «Skal vi prøve?» Så lo de begge to og spilte «Kjærringa med staven» sammen, slik som de så ofte hadde gjort – det hørtes ikke ut som om noen av dem hadde glemt det. Da de var ferdige, ble det igjen en pause. Til slutt sa Sidsel: «Nei, jeg får vel følge etter kreaturene jeg, ellers driver jeg dem bort.» «Kan de ikke gå; de finner nok hjem av seg selv, og så kan vi gå sammen til setra?» «Jo, det kan de gjerne også.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 68 / 85

Det ble igjen stille en stund. Da reiste Sidsel seg og sa: «Ja, så får vi vel gå da.» Peter reiste seg ikke; han sa bare ganske stille: «Kan du ikke sitte litt til? Det var noe jeg gjerne ville spørre deg om.» Sidsel bøyet hodet og satte seg igjen uten å si noe. «Jeg har en hilsen til deg. – Fra Jon. Jeg fikk et brev fra ham fra Amerika for fjorten dager siden. Han ber meg uttrykkelig om å hilse deg.» «Takk. Står det godt til med ham?» «Ja, han har det bra; han har fått god plass og tjener godt.» «Ja, Jon fortjener det; han har blitt en flink kar.» «Ja, det har han. – Han spør om jeg – vil komme etter til våren. Han vil skaffe meg billett.» Da så Sidsel Sidsærk opp på ham et øyeblikk, men så bøyet hun hodet igjen og sa ingenting. Peter fortsatte: «Det var det jeg ville spørre deg om – vil du at jeg skal gjøre det?» Det ble ganske stille, og han satt og så spørrende på henne.

Hun satt lenge med hodet bøyd; så så hun plutselig opp, festet sine blå øyne på ham og sa raskt og bestemt: «Nei, det vil jeg ikke.» * Det ble ikke snakket mer om den saken, og litt etter var de på vei i retning av setra. De gikk forbi alle de merkelige stedene som de kjente langs veien, både om

Lågardammen og om Pegestubben, og alle steder hadde de så mye å minnes fra den tiden de gjette sammen her, og mer enn én gang sa de at de syntes synd på Jon, som kanskje aldri fikk komme her mer. Himmelen hvelvet seg høy og klar over dem, og fjellet lå bortover med sine uendelige, stille vidder, og de var så vidunderlig lette og glade. Skjønt de ikke hadde avtalt noen ting, var det som om de hadde en hemmelig avtale, en merkelig hemmelighet seg imellom, som ingen, ikke engang Jakob, måtte vite.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 69 / 85

X. Budeien sjøl Det er første søndag etter påske, tidlig på formiddagen. Sidsel Sidsærk sitter ved det lille bordet ute i gangkammerset på Hoel med den ene albuen støttet på bordet og hånden under kinnet, mens hun stirrer ned i en stor svart bok som ligger åpen foran henne – Det nye testamentet – og beveger leppene forsiktig, som om hun leser. Hun har ikke vært med i fjøset denne morgenen – den første på mange år – Kjersti Hoel har sagt at hun skal få være et par timer for seg selv og alene, ingen må forstyrre henne. Hun sitter der i lang, svart kjole med hvit krage i halsen, litt stiv og ubehjælpsom; kjolen trykker henne, så hun klemmer albuene tett inn til siden og liksom ikke tør å bøye ryggen; det er første gang hun har ordentlig kjole på seg, før har det vært stakk og trøye.

Det lyse håret er strøket glatt bakover og satt opp til en knute i nakken; også nå er hun litt blekere enn vanlig, og leppene, som hun beveger, er sterkt røde og fuktige, men øynene er rolige og blanke; alt i alt er hun vakker, der hun sitter i sitt lille kammer og venter på at kirketiden skal komme. Det er i dag hun skal konfirmeres. Det banker på døren, og inn kommer Kjersti Hoel, også hun i full stas: gammeldags svart kjole med rynket liv, nyvasket pibehue på hodet og

Hun holder den store salmeboken – den storslåtte, som hun bare bruker på høytidsdagene – i hånden, oppå det sammenfoldede lommetørkleet. Hun stopper litt, ser alvorlig på Sidsel og sier: «Tror du at du er beredt nå, Sidsel?» Sidsel svarer stille: «Ja, jeg tror det.» «Ja, da er det på tide at vi kommer oss avsted. Kom, jeg skal knytte hodeplagget på deg, så du ikke ugreier håret.» Hun knytter tørkleet på henne, og de går langsomt ut og videre gjennom gangen. Utenfor gangdøren står bredkjærren med jægerhesten foran: «Nå får du sette deg oppi hos meg, Sidsel.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 70 / 85

De stiger opp og kjører; det blir ikke talt på veien. Mens de kjører nedover fra gården og ut på veien, er hele vårens brus rundt dem. Bekker og elver suser, fugler i tusentall synger og skråler, insekter summer, trær og urter dufter utover hele dalen, og over alt står solen og kaster sitt glitrende lys. Men alt dette virker ikke på Sidsel idag som ellers; det virker som larm, støy, som noe uharmonisk som får henne til å skjelve av ubehag – ufrivillig trykker hun seg nærmere inn til Kjersti i bredkjærren – det er som om hun har trang til én eneste ting: stillhet. Slik kjører de en stund. Da kommer det plutselig, som en bred bølge som veller mot dem og skyller all støyen til side – det er kirkeklokkene som begynner å slå så bredt, rolig og sikkert. De overdøver ikke vårens brus, men de tar den liksom opp, ordner og harmoniserer den, tar den som et mykt akkompagnement; det hele blir som orgelbrus rundt salmesangen.

Da blir det med ett fred, høytid, helg, så høytidelig som Sidsel aldri har kjent det før. Hun kommer i en stemning der alt rundt henne blir annerledes, lysere, høyere, høytideligere; hun føler seg så uendelig glad. Fra det øyeblikket av har hun ikke særlig rede på hva som foregår. Da hun kommer frem til kirken, synes hun at mengden er så stor og så høytidelig, og hun tror aldri hun har sett så mange mennesker samlet på ett sted. at kirken var så høy og så lys. Da hun går innover kirkegulvet, føler hun seg så rank og så fri; der inne er det også et så underlig lys, og da hun ser nedover radene med sine lesekamerater, som står på rekke på begge sider av kirkens midtgang med bøyd hode, synes hun at alle ansiktene liksom skinner.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 71 / 85

Da presten kommer frem, synes hun at han er mye større enn før, og at ansiktet hans er så mildt, og da han begynner å tale, forstår eller hører hun egentlig ikke hva han sier, men det er likevel noe stort og godt; det berører henne som musikk. Ved salmen synger hun høyere enn hun pleier; det er som om brystet hennes ufrivillig utvider seg, og da hun blir spurt, vet hun ikke om hun hører, men hun svarer høyt og frimodig og vet likevel sikkert at det er riktig, og da hun kneler ned og gir presten hånden, synes hun at de klossete alterbildene smiler. Først da handlingen er over, kommer hun helt tilbake til seg selv, og hun setter seg opp i kirkestolen ved siden av Kjersti Hoel.

Denne tar hendes hånd og siger halvhøjt: «Til lykke og velsignelse da, Sidsel.» Hun står lidt, ser så op på hende, som hun vågner, smiler og hvisker sagte: «Tak, Kjersti Hoel.» Så er det slut, og de går ud af kirken. Udenfor kirkedøren står Jakob og Peter. De løfter på luerne og hilser først på Kjersti Hoel, og så kommer de til Sidsel også efter tur, løfter på luerne, tager hende i hånden og siger: «Til lykke og velsignelse!» Så går de langsomt bortover kirkevangen – der er så mange som skal hilse på Kjersti Hoel og spørge, hvilken jente hun har hatt på kirkegulvet idag – endelig kommer de til bredkjærren, som allerede er forspent, stiger opp og kjører på hjemveien. De snakker ikke sammen. Først da de er kommet hjem, sier Kjersti: «Du vil vel gjerne være alene en stund i ettermiddag også?» «Ja tak!» * Om ettermiddagen satt Sidsel Sidsærk igjen alene i det vesle gangkammerset.

Bjørnen, som nå var blitt blind, lå utenfor døren – de gangene den var ute av kjøkkenet, hvor den som oftest holdt til i sin egen krok, hadde den valgt denne plassen fremfor sin forrige ute på hellen utenfor gangdøren; der gikk det så mange, og de gikk så urolig at de spente til ham; Sidsel gikk alltid så varsomt. Nå satt hun ikke og leste i noen bok, hun satt rett og slett med sidsærken, som

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 72 / 85

Hun hadde forresten ikke brukt den den siste vinteren, og nå så den så merkelig liten og lappet ut, bredt ut foran seg på sengen. Da hun denne ettermiddagen kom inn i sitt kammer, hvor kveldssolen falt skrått inn gjennom det lille vinduet og tegnet det av på sengeteppet – om kvelden kom solen fra en annen side av rommet enn om morgenen – var hun så merkelig rolig og tilfreds; hun følte ingen trang til å sette seg ned og tenke på alvorlige ting eller å lese; hun følte at det falt seg så enkelt og naturlig å pusle og være glad uten egentlig å tenke på noe. Hun skapte ingenting av betydning på denne jorden, men hun hadde da en liten kiste som hun hadde fått det andre året hun var på Hoel, og i den var det både leddik og rom i lokket, og der hadde hun samlet det lille hun hadde, og som hun hadde syntes det var umaken verdt å gjemme på. Nå tok hun den frem og åpnet den; det var så morsomt å ta frem og se på hver lille ting og minnes.

Der var en gammel, skjør foldekniv – den hadde hun fått av Jon den første sommeren i fjellet, og der var et brev fra ham, som hun hadde fått i høst og som ingen visste om, der han spurte henne om han skulle få lov til å sende henne og Jakob billetter til Amerika når hun var blitt konfirmert. Hun hadde ikke svart ham ennå, men nå skulle hun snart gjøre det og takke ham, for hun visste at hun aldri kunne reise. Og der hadde hun gjedhornpiben som hun hadde fått av Peter – hun fikk så lyst til å prøve den, men turte ikke, fordi det ville høres rart ut – og ved siden av den et silkehalstørkle som hun hadde fått av ham til jul, sendt med Jakob; hun hadde ikke selv sett eller snatt med Peter siden den dagen oppe på fjellet i fjor.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 73 / 85

Og der hadde hun brevet som hun hadde fått fra Jakob, det eneste, fra den gang da de skulle møtes oppe på Kigud Slot; han hadde det. ikke med å skrive, Jakob, men hun hadde da også et par andre småting som hun hadde fått av ham. Og nederst på bunnen hadde hun et skjerf som hun aldri hadde tatt frem før; det var etter mor; nå var det liksom første gang hun virkelig turte å tenke på mor; hun tok det frem og bredte det ut på sengen, og da hun samtidig fikk øye på sidsærken som hang på veggen, tok hun også den ned og bredte den ut; så satte hun seg ned og så på disse fattige tingene; nå kunne hun virkelig tenke tilbake uten å bli så håpløst sørgmodig, tenke tilbake på alle de rike minnene som disse fattige tingene skjulte, ikke minst fra tiden oppe på Kigud Slott. Slik satt hun lenge; hun begynte med begynnelsen, så langt tilbake hun kunne huske, og gikk fremover helt til denne dagen.

Minnene kom så lett og i bestemt rekkefølge, og alle var de liksom gode – alt som hadde vært ondt, forsvant enten eller fikk liksom et lysere, et formildet skjær. Plutselig banket det på døren, og før hun fikk tid til å gjemme det bort eller sans til å reise seg, kom Kjerste Hoel inn. Hun så at Kjersti straks la merke til disse tingene, men hun ble likevel ikke flau, for Kjersti smilte og sa:

«Jeg ser at du nok sitter og tenker på moren din idag, Sidsel, og det gjør du rett i. Men nå vil jeg at du skal følge med meg inn i kammerset mitt. Det er noe jeg vil snakke med deg om.» Sidsel ble halvt forvirret med det samme; aldri før hadde Kjersti talt så alvorlig til henne. Hun reiste seg stille og fulgte etter. Kjersti gikk foran gjennom kjøkkenet og rett mot døren til kammerset. Sidsel like etter, og de andre så nok opp og undret seg over hva dette skulle bety. Da de kom inn i kammerset, satte Kjersti seg på den ene siden av bordet og ba henne ta plass ved den andre. Så sa hun: «Ja, Sidsel Sidsærk, nå er du altså voksen, og fra nå av skal du styre deg selv.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 74 / 85

Nå har jeg holdt det siste jeg lovte moren din; og jeg kan idag si deg at jeg bare har hatt glede av at du har oppført deg bra, slik enhver bra jente skal gjøre; og vil du fortsette å oppføre deg slik i fremtiden, tror jeg nok at moren din ville vært fornøyd både med deg og meg. Men fra idag av har ikke jeg rett til å bestemme over deg lenger; fra nå av får du selv velge hva du vil og hva du synes er riktig. Jeg vil derfor spørre deg – du skal velge helt fritt – om du nå vil bli her lenger, eller du nå, da du skal begynne å sørge for deg selv, heller vil prøve noe annet. Jeg kan legge til at jeg gjerne vil at du skal bli.» Det ble helt stille en stund. Da så Sidsel opp med store tårer i øynene og sa: «Jeg vil bli hos deg, Kjersti Hoel, så lenge du er fornøyd med meg.» «Det tenkte jeg også at du ville. Og derfor har jeg også tenkt på noe annet. Du er riktignok svært ung ennå, men det er ikke alltid galt å begynne tidlig.

Du har vist deg så påpasselig og så flink både i fjøset og på setra, at jeg nok tør betro deg dette. Hvis du vil, så knytter jeg deg med en gang til som budeie på Hoel.»

ANDRE KJÆRRING-EMNER

Veslemarthe Det var tidlig om morgenen. Opp på en haug like ovenfor gården satt Veslemarthe, en liten jente på åtte år, og så skrått oppover den store birkelien, som strakte seg i det uendelige bortover; øverst oppe brøt en mørkere stripe av, der grantrærne begynte å trenge seg nedimellom. Av og til trakk hun det rutete nakketørkleet bort fra øret og lyttet spent. Nei, ingenting å høre! Det var da også svært, så det trakk ut iår før det ville komme skikkelig vår i luften! Det hadde jo vært såpass varmt midt på dagen at snøen hadde forsvunnet her på solsiden, men over i baklien lå den ennå i hvite striper langs dalsenkninger og bekkefar og sendte kalde, isnende gufs over dalen, så snart solen var nede. Slik hadde hun nå sittet og ventet hver morgen de siste åtte dagene; men først i går kom den milde varmen som bredte seg ut over alt, enten solen var oppe eller ei.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 75 / 85

Og da hadde hun også med én gang sett hvordan bekkene vokste og fylte dalen med sitt brus, og hun hadde sett hvordan birkeknoppene med én gang svulmet opp og begynte å sprekke, og idag kunne hun allerede se at det tittet frem lysegrønt i den milde morgensolen, som flammet ned over lierne som et mektig lyshav. Hjertet hennes banket: Nå kunne det ikke vare lenge! Hun vendte seg og så nedover mot gården, som lå der tilsynelatende så fredelig med glitrende ruter og røken rett opp av pipa, uten noe annet usedvanlig enn en stor, fremmed hund som strakte seg ute på dørhellen. Bare det ikke ble for sent! Det var gjøken som Veslemarthe satt og ventet så inderlig på. Og det hadde sine grunner. For nede på gården var det ikke så fredelig inne som ute: inne i kammerset lå moren hennes og kjempet mellom liv og død. Hun hadde blitt syk for vel åtte dager siden, plutselig, og hadde i den skarpe vårluften fått en kraftig lungebetennelse.

Doktoren hadde vært der flere ganger, og nå i natt hadde han vært der hele tiden; det var den store hunden som lå ute på hellen som viste det. Den første dagen var Veslemarthe inne hos henne; hun lå da og stønnet, og Veslemarthe gråt og syntes det var fælt at moren skulle ha det så vondt, men hun forstod ikke riktig før om kvelden, da hun hadde lagt seg, og faren kom og sa: at nå fikk hun be til Gud om at de fikk beholde moren. Hun hadde ikke tenkt seg at de kunne miste henne. Da ba hun ganske inderlig, og hun trodde nok at det ville hjelpe; han hadde vært så inderlig snill før, som i fjor da hun ba ham om en kjelke. Faren kom med den et par dager etter, enda han slett ikke visste at hun hadde bedt om den. Men da hun kom inn i kammerset dagen etter, var det så merkelig. De andre gråt, og moren lå der med et så besynderlig fremmed smil og snakket så mye rart, som Marthe ikke skjønte, om at hun og gamle provstinnen skulle ake.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 76 / 85

Men til slutt sa hun at gamleprovsten kom etter med et helt hestelass med sjokoladekaker. Da gikk det et stikk gjennom Veslemarthe. Det skjedde med én gang, som om det hele var hennes skyld. Det var nok ikke å vente at Gud ville hjelpe henne denne gangen. For han visste godt om sjokoladekaken som moren hadde hatt gjemt i skapet, og som Veslemarthe hadde spist opp uten lov. Hun hadde egentlig ikke tenkt å spise den heller, ville bare se på den; men så hadde hun kommet til å bite av et lite stykke, det var ikke så stort at de kunne se det engang, og hun hadde ikke tatt mer den dagen. Men så ble det litt hver dag, og så visste hun ikke ordet av, før der ikke var mere igjen. Først da kom hun til å tenke på, hvor galt det var, og hun hadde også tenkt å si det til moren; men det dro ut dag for dag, og så ble moren syk. Hadde endog moren vært såpass ved sans og samling at hun hadde fått sagt det, så kanskje –?

Å nei, nei, det var ikke å vente at Vorherre ville hjelpe henne nå, likte kanskje ikke engang at hun ba ham! Hun kunne ikke gråte, bare snudde seg og gikk, så fattig, så fattig ut av kammersdøren gjennom stuen og ut på dørhellen. Hun følte seg så inderlig ensom, forlatt og hjelpeløs. Hun visste ingenting. Bare hun kunne finne på noe, noe å gjøre, så Vorherre kunne skjønne at hun mente det alvorlig. Hun skulle gjøre hva det måtte være! I det samme lød en høy, klar fløitetone oppe fra stabburstaget. En liten svart fugl slo seg jublende ned. Det var stæren, som kom, det første vårbudet.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 77 / 85

Gjøken!? Hun hadde hørt at den som kunne komme under treet hvor den satt og gol, og ønske noe virkelig inderlig, ville få ønsket oppfylt. Å, om den bare ville komme! Hun skulle gjerne løpe så langt som til verdens ende for å komme under dens tre. Fra det øyeblikket stod dette for henne som den eneste redningen, og det var derfor Veslemarthe nå i mange dager hadde sittet der på haugen og ventet og lyttet, og derfor var det også at hun satt der idag. Å bare, bare det ikke ble for sent! Hun hadde hørt doktoren snakke om noe han kalte krise, som han ville vente på, om det skulle bli nødvendig å årelate henne. Men det kunne ikke være noe på ferde ennå; alt var så stille der nede på gården, bare hønsene som gikk og sparket nede ved fjøsdøren, og så stærparet oppe på stabburstaget – de hadde nok bygget rede der. Med et sprett hun opp, dro skjerfet til side og lyttet andeløst.

Det kjente ku-ku kom med en gang, så klart og fulltonet og taktfast der borte fra lien – langt, langt borte. Blodet fór opp i kinnene hennes, og hjertet hennes hamret. Hun sto et øyeblikk helt stiv, så sprang hun bortover. Alt i ett stanset hun, holdt pusten og lyttet – ja, hun hørte den faktisk – nå beveget den seg høyere opp. Og hun sprang igjen.

Slik fortsatte det lenge – det var så utrolig langt, og hun kunne høre at alt beveget seg; nå var det helt oppe ved Lienget. Hun sprang og sprang – hadde bare én tanke: hun måtte, måtte nå den. Endelig var de oppe i Lienget – der så det ut til at den ville slå seg ned; den beveget seg ikke så fort lenger. Nå var hun den ganske nær. Der så hun den borte i den store birken! Hun løp til. Nei, der beveget den seg over til en annen. Hun fulgte etter. Den beveget seg igjen. Og så begynte en jakt rundt hele Lienget. Hun forsøkte å holde pusten og snike seg frem; hun forsøkte å hoppe, men hver gang hun var den ganske nær, hoppet hjertet hennes av spent forventning. Nå var de tilbake ved den store birken; hun så den så tydelig, hvordan den bredte halen ut til en vifte og vippet med den for hver gang den gol. Nå var hun rett ved. Bare den ville sitte de to-tre skrittene! Hun holdt pusten, samlet krefter til et hopp.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 78 / 85

Alt vimret for øynene hennes, det banket i tinningene – bare – bare! Da lettet den!

Spenningen hadde vært for sterk; i hikstende gråt sank hun sammen under den store birken. * Det gikk som en lettelse gjennom hele gården da doktoren ved middagstid meldte at krisen nå var over. Den syke hadde slått opp øynene og var i ferd med å samle seg. Den første hun spurte etter, var Veslemarthe. De ville hente henne – hun var ingensteds å finne. Nå begynte de først å huske at hun hadde gått så underlig ensom og stille og forlatt omkring i disse dagene, da ingen hadde hatt tid eller tanke for å ta seg av henne; det var skikkelig synd på Veslemarthe, men nå skulle det nok bli annerledes igjen. De lette høyt og lavt, ute og inne; ingensteds var det spor av henne. Angsten tilspidde seg, snart var hele gården med; angsten spredte seg til den syke, og hun spurte igjen. Da ble doktoren redd; de måtte finne på et påskudd så lenge – den syke tålte ikke den minste følelsesutbrudd – og se til å finne henne snarest mulig.

Han fikk en idé – hunden hans. Hvor hadde de sett henne sist? Opp på bakken. Hadde de et plag som hun hadde brukt? Det fikk han tak i, gikk opp på bakken og kalte på hunden. Den kom hoppende i glade hopp og logret med halen. Han holdt skjerfet bort til den; den snuste til det og så opp på ham. Så pekte han ned på bakken, hvor han så at noen hadde satt. Den snuste også der og så igjen på ham med vaktsomme, spørrende øyne. «Ja vel!» – og doktoren tok et par skritt. Hunden forstod, tok straks sporet, mens halen logret ivrig, og sprang noen skritt bortover, stanset så igjen og så seg spørrende tilbake. «Ja vel!» – og doktoren vinket ned til de andre: «Dere trenger ikke å følge med, nå skal nok jeg finne henne,» – og han fulgte raskt etter hunden, som logrende sprang et langt stykke foran, bort gjennom birkelien. * Trettheten og spenningen hadde overveldet Veslemarthe, hun hadde sovnet.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 79 / 85

Hun lå og drømte at hun så gamleprovsten komme kjørende på et digert lass med sjokoladekaker, og han hadde også en gjøk et sted i lasse – hun hørte den så tydelig, men hun kunne ikke se den. Da kjente hun med ett noe varmt i ansiktet, våknet og slo opp øynene. En stor hund stod logrende og slikket henne i ansiktet – og rett over henne satt

Gjøken gol så høyt og klart. Hun sanset seg hurtig og fikk akkurat tid til å sende opp et brennende ønske om at moren måtte bli frisk igjen, før den lettet – for hunden snudde og satte i en glad gjøen idet den sprang mot noen som kom. Det var doktoren. Han tok henne opp på armen: «Jeg skal hilse deg fra mor; nå blir hun frisk igjen.» Veslemarthe slo begge armene om hans hals og gråt stille.

Tretten-Kari og Fjorten-Kari Den som fra høstkveldens ubegripelige mørke kom inn i den lille stuen der oppe under den tykke granskogen – hvis han da overhodet fant frem dit, i det mørket – kunne straks se at det ikke akkurat var noe slott han kom inn i; det var ikke mange alen fra vegg til vegg, og det ene hjørnet var opptatt av en stor, murte peis, og det andre av en bred seng, og når så bordplaten, som forresten nå var slått opp mot veggen, var nede, så kunne det ikke være stor plass igjen til dansegulv. Skulle han likevel falle på at det var et slott, så måtte det iallfall være et forhekset; og det kunne han kanskje – for det første han fikk øye på i lyset fra en bitte liten lampe i taket, var noe han sannelig kunne ta for heksen selv; for over en gammel rok, som gikk så stille at man ikke kunne høre den minste lyd, satt en gammel, krokrygget kjerring med grått hår og duppet og duppet med en lang nese, mens hun spant stry så det gjøv om henne, og på en krakk ved siden satt noe han med nød og neppe kunne ta for prinsessen, en liten, lys og lyshåret jente med en bunding i hånden.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 80 / 85

Men det var nå verken heks eller prinsesse, for det var Gamlekari, som hele bygden kalte Tretten-Kari, og så datterdatteren hennes, som også het Kari. Og de var men alene også, for det kom sannelig ingen helt opp i Karistuen, og aller minst en kveld som denne – de hadde ingenting der å gjøre. Det var lunt i stuen, spjeldet var satt i peisen, og på den lille kokeovnen stod en svart kaffekjele og spyttet ut frisk kaffeluft, og rokkehjulet gikk så stille at man kunne høre den sagte høstsusen i granskogen utenfor. Ingen av de to sa noe; den lange nesen duppet raskere og raskere i takt med hjulet, og Veslekari, som vel kunne være ni år, satt og så på den med sine blå øyne, til hun slapp den ene masken etter den andre – hun satt så oppmerksom som om hun ventet på noe; og ganske riktig, der røk tråden for Gamlekari – stry har så urimelig lett for å gå av.

Hun stanset hjulet med et rykk, så ikke opp, men duppet nesen helt ned til rokken og begynte å lete etter trådenden på snellen. Da kom det fra Veslekari: «Hvorfor vil du ikke ha meg lenger, bestemor?» Den gamle bøide seg enda lenger ned:

«Fordi jeg har nok med å fø og kle meg selv. Du skal slett ikke bry deg om å være her lenger; det er mye bedre for deg å dra et annet sted.» «Men jeg ville helst være hos deg hele dagen.» «Hele dagen, ja! Hadde jeg ikke blitt rammet av lungebetennelse i vår, kunne det ha vart lenge ennå – altfor lenge. Hadde ikke mora di vært så innstendig på å kalle deg Kari heller –» «Men det er jo etter deg det!» «Ja, det er vel verdt det å være oppkalt etter meg!» Hun hadde fått tak i tråden, satte hjulet i gang igjen og begynte å duppe som et tegn på at det skulle være slutt på snakket. Men de krokete fingrene grep så merkelig skjelvende tak i strikkepinnene, og det varte ikke lenge før tråden røk igjen. Veslekari hadde slett ikke begynt å strikke igjen, men sittet og sett rett frem for seg med et ettertenksomt uttrykk. Da hun hørte hjulet stanse, spurte hun: «Hva er Tretten-Kari for noe, bestemor?»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 81 / 85

Den gamle slapp rokken som om hun hadde brent seg: «Hvor har du hørt det?» «Det var noen som ropte det etter meg, sist jeg var på skolen.» Langsomt begynte det å dirre i munnvikene på den gamle, og en tåre kom frem i de rynkede øyekrokkene. Veslekari ble helt beklemt. Hun hadde aldri før sett bestemor gråte, så hard og bestemt som hun var, og hun

Sagde helt ræd: «Hvad er det, bedstemor?» Gamlekari skjøv rokken fra seg, reiste seg og børsted av sitt fang. Så flytted hun rokken bort i krogen, tog soplimen og sopte avnerne sammen bort til vedroen og tog så stolen og satte seg bort til den lille ovn. Veslekari hadde hele tiden fulgt henne forundret med øinene. «Tag med dig krakken og sæt dig hid, skal jeg friste at fortælle dig, hvorfor jeg ikke vil ha dig længer.»

Veslekari ble enda mer forundret; hun kunne ikke si et ord, men flyttet seg ganske stille og ble sittende og se på bestemoren med store øyne. Hun begynte: «Det er fordi jeg ikke ville at du skulle arve meg. Jeg har ikke annet enn navnet, og det ville jeg gjerne spare deg for. Jeg ble ærlig og redelig døpt Kari, men jeg har ikke hett annet enn Tretten-Kari fra – ja, fra jeg var så stor som du. Du spurte hva Tretten-Kari er for noe. Det er en heks eller et troll, som de trodde ikke kunne få samkvem med kristne folk, men bare fikk lov til å komme frem én gang i året og kjøre julekut gjennom bygden, og det var på trettenkvælden. Det navnet har de ropt etter meg på skolen da jeg var liten, ved dans og lystighet, da jeg ble voksen, og nå – ja, nå kan det vel passe; en blir lett det, en holdes og kalles for, når en er slik som jeg. Og nå har de begynt å rope det etter deg også.

Jeg trodde jeg skulle dø av deg i vår, da hadde de vel glemt meg, og at du hørte til meg, og kommer du bort, helst langt bort, så kanskje de kunne glemme det enda.» Hun hadde igjen tårer i øynene. Veslekari forstod ikke alt dette, bare at de hadde vært onde mot bestemoren, og så spurte hun: «Men hvordan?»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 82 / 85

«Fikk du det navnet?» Bestemoren tørket tårene bort med vesken. «Hm. Å ja, jeg kan gjerne fortelle deg det også. Har du sett den gamle kjerringa på Hoel noen gang, hun Berit? Ja, det er sant, du sa at hun engang hadde snakket til deg. Det er hun som har gitt meg det. Vi var omtrent jevngamle, og jeg var på lægd på Opsal, der hvor hun er fra. Vi lekte sammen til daglig og hadde både fjøs og sauer og kyr og alt slikt, og eide det liksom sammen. Så var det engang hun hadde fremmede gjester, mange småjenter like store som oss. Jeg fikk jo ikke være med dem inne jeg, siden jeg bare var lægdjente; men da de gikk bort for å se på stallen vår, så kom jeg, for jeg tenkte vel at det var liksom min også. Så spurte en: «Hva er dette for en?» Berit har alltid vært stolt, og så ville hun vel ikke kjennes ved meg, som var kledd i filleklær, for hun sa: «Det er Tretten-Kari, hun som dere vet kjører julekutten trettenkvælden. Hva vil du her?

Pakk sammen, styggen!» Jeg ble stående helt lammet. Så sa hun: «La oss mane henne bort!» og så begynte de alle å rope i kor: «Tretten-Kari, Tretten-Kari, alt mens jeg ser deg! Tretten-Kari, Tretten-Kari, alt mens jeg ser deg!» Jeg løp av sted og hørte det hele tiden etter meg; jeg synes noen ganger at jeg hører det ennå. Siden lekte jeg aldri med henne, uansett hvor mye skjenn jeg fikk, og siden jeg kom derfra, har jeg aldri snakket med henne, selv om vi har møttes ofte, og jeg har aldri satt min fot på Hoel, selv om hun engang sendte bud etter meg, etter at vi ble gamle. Det var straks etter at hun hadde mistet sønnesønnen sin.» Hun tiede litt, og Veslekari satt og så på henne med åpen munn. Så kom det i en annen tone, idet hun reiste seg: «Hm, se sånn; jeg sitter her og snakker som om du var voksen; men jeg vil ikke at de skal rope etter deg; det er derfor du skal bort.»

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 83 / 85

Veslekari reiste seg også: «Men jeg vil ikke bort fra deg, bestemor; de kan kalle meg Tretten-Kari så mye de vil!» «Det er ikke mer å snakke om det. Imorgen går jeg langt utenfor bygden og får deg bort.» Veslekari lå lenge våken den natten; det var nok første gang hun tenkte. Men alt hun tenkte, fløt sammen til et bilde, et vakkert gammelt ansikt med en bestemt, sammenknebet munn og et par sterke, men vennlige blå øyne, og da hun endelig sovnet, fulgte ansiktet med inn i drømmen hennes, da hun syntes at Berit Hoel og hun var ute og kjørte julekut. Det ble ikke noe av at Tretten-Kari kom til bygden den dagen. For om

Om morgenen hadde hun en så sterk smerte i venstre skulderblad at hun ikke kunne stå opp. Hun kjente igjen smerten fra i vår. Veslekari måtte bort til nabogården, Hoelsrønningen, og få Oline til å komme og hjelpe henne. Men da Oline spurte om hun ikke skulle bli med hjem, svarte hun at hun hadde et ærend for bestemor ned til bygden først. Hun tøfflet raskt nedover med de små hendene fast knyttet av iver, for nå visste hun at hun ville noe, og hva hun ville. Hun Berit Hoel, som var så flink til å gi bestemor det navnet, måtte kunne ta det av henne også – eller iallfall flytte det over på Veslekari. For hun skulle ikke bry seg det minste om, at de ropte etter henne, bestemor skulle ikke ha det vondt mer; hun var liksom blitt så anderledes glad i bestemor i går kveld enn hun hadde vært før. En stund etter stod hun inne på det store kjøkkenet på Hoel og spurte om hun kunne få snakke med Berit. Hun ble vist inn i kammerset til henne.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 84 / 85

Berit satt i en stor lenestol borte ved den varme kakkelovnen, med en bunding i hånden og et lite bord ved siden, hvor det lå bok og briller. Da døren gikk opp, så hun opp, som hun pleide, og fikk se en liten lys jente i sid stakk, som støpte lys helt ned til gulvet. Hun ventet litt, så sa hun forundret: «Nei, hvem er den lille pene småjenta som vil komme og se til meg så tidlig om morgenen?» «Jeg heter Kari og er fra Karistuen.» «Nei, er det hun Veslekari, datterdatter til –» hun stanset plutselig. Om litt sa hun enda vennligere: «Kom hit, la meg se på deg.» Kari gikk nærmere. «Jo, du ligner virkelig bestemor din da hun var liten. Hvordan står det til med henne nå da?» «Hun er låk i dag.» Det gikk en svak rødme over Berits ansikt, og hun sa stillere: «Har du kanskje et ærend til meg fra henne?»

Kari var så ivrig etter å få sagt det hun skulle, at hun knyttet de små hendene og dirret i munnvikene: «Nei, det er ikke fra henne, det er fra meg selv.» «Nå ja –» «Det var, om du ikke kunne gjøre så inderlig vel og ta navnet fra bestemoren –» Øynene hennes var bedende festet på Berits ansikt, og hun så at brynene hennes med én gang rynket seg og fikk et strengt uttrykk; hun ble helt redd, og i forvirringen la hun

Hun fortsatte, mens tårene fylte øynene hennes: «Ja, du må så inderlig gjerne kalle meg, om du vil – Fjorten-Kari istedenfor!» Det ble stille en lang stund. Veslekaris øyne hang bedende ved den gamles ansikt. Langsomt løsnet det opp, som om hun tenkte på noe vakkert, og så med ett så hun vennlig inn i Veslekaris blå øyne, la hånden på hodet hennes og sa bestemt: «Nå skal jeg følge deg opp til bestemoren din.» Da de kom opp til Karistuen, fikk ikke Veslekari være med inn; Berit ville gå alene. Hva hun og Tretten-Kari da snakket om, vet ingen, men sikkert er det at det ikke lenger ble snakk om at Veslekari skulle flytte, og det kunne heller ikke bli noe av, for Tretten-Kari ble svakere og svakere, og tre uker etter ble kisten hennes båret ut. Men da Tretten-Kari kjørte julekut den gangen, var det til kirken og under salmesang, og i bredkjærren rett bak kisten kjørte Berit Hoel og Veslekari.

Sidsel Sidsærk og andre kjærring emner – del 4BokRobot · Side 85 / 85

Og da de kjørte hjem, ble Veslekari med til Hoel og flyttet inn i kammerset hos Berit, og der ble hun aldri kalt noe annet enn Fjorten-Kari, men alle visste at det var et kjælenavn.

Noter: n1. stor.»] rettet fra: stor. (trykkfeil) n2. elefant.»] rettet fra: elefant. (trykkfeil) n3. endog og] rettet fra: endog (trykkfeil) n4. sæteren.»] rettet fra: sæteren. (trykkfeil) n5. Jakob] rettet fra: Peter n6. Så] rettet fra: så (trykkfeil) Hans Ånruds Sidsel Sidsærk og andre kjærring-emner er lastet ned gratis fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

En vinternat og andre fortællingerHans AanrudSølve SolfengHans AanrudEn odelsbonde og andre fortællinger for barnHans AanrudHvordan vinne venner og påvirke menneskerDale CarnegieKarakterSamuel SmilesKlassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911)Bulfinch, Thomas, Gayley, Charles Mills