Hans AanrudEn odelsbonde og andre fortællinger for barn

BokRobot leseutgave

Bøker

Gratis

En odelsbonde og andre fortællinger for barn

Hans Aanrud

Kategorier:Korte klassikereHans Aanrud
24 411 ord
Velg versjon
Kapitler
En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1Kjørt: 2026-10-06 16:49BokRobot · Side 1 / 72

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1

En odelsbonde og andre fortellinger for barn bokselskap.no Oslo 2024 Hans Ånrud: En odelsbonde og andre fortellinger for barn Teksten på bokselskap.no følger 1. utgave, 1917 (Kristiania/Gyldendal). Digitaliseringen er basert på en fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no) ISBN: 978-82-8319-810-2 (bokselskap.no), 978-82-8319-811-9 (epub), 978-82-8319-812-6 (mobi) Filen er lastet ned fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelige på bokselskap.no

Amunds nye ski Amund skottet opp under skinnfelden: «Ane Marja? – A–ne Mar–ja! Sa'n nå om det skulde bli længe før jeg fik de skiene, Vorherre?» Han lyttet. Nei, Ane Marja sov nok alt. Dæken også! Han måtte ha greie på dette nu, for det gikk ikke an slik lenger. Ane Marja hadde sagt at alle snilde gutter fikk ski av Vorherre, og da kunne det ikke være noen tvil om det. Men det var om å gjøre at han fikk dem snart; Ane Marja og Vorherre måtte bare vite hvordan det var å stå bortpå Sørjordet og se på alle de andre guttene ake. Og slikt skiføre som det var! Om Vorherre var for gammel til å stå på ski selv, så måtte han da skjønne at Amund ikke gjorde noe med ski ut på vårparten, når det enten var lindt eller skare. Nei, skulle han ha dem, så måtte det være nå. Han kunne heller ikke skjønne hvorfor det dro ut så lenge. For snill hadde han vært.

Det var andre juledag, hadde Ane Marja sagt, og nå var de i trettenhelgen, og i all denne tiden hadde han ikke kranglet med vesle Lise, ikke engang da treakstangen begynte å minke i skrinet hans – ja, for det kunne ikke være noen annen enn Lise som var skyld i det. Han hadde bare låst igjen skrinet, for det måtte da være grenser også. De kunne da

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 2 / 72

Han krevde ikke at hun skulle spise opp alt. Nei, det kunne ikke være noe galt i det. Jon Renningen hadde fått ski for lenge siden, han – ja, Amund trodde nå ikke de skiene var så fine som han skrøt av forresten – men han var slett ikke snill; – skikkelig en flab – og sånn som han bandet! Så var det Hans Svebakken. Han hadde fått dem til jul; ja, det var jo mer enn rimelig; for han var snill; han hadde lånt Amund skiene sine to turer bortpå Sørjordet igår. Nei, han kunne ikke skjønne dette. Hadde det endda vært så at det var mange som skulle ha, så kunne Vorherre vært unnskyldt om han ikke hadde fått nok ski ferdig; men det var jo bare Amund og Lars Saghaugen som ikke hadde. Å jo, han trodde nok han skulle få før Lars, for Lars sa «Dæken æta» igår, og det hadde Ane Marja sagt var banning.

Men kjære – hvorfor kunne han ikke få dem straks? Det var galt for hver dag det dro ut. Det var vel det, lel, at de mente han ikke var snill nok. Jo, han hadde gjort hva han kunne – han måtte – – og Amund trakk hodet under skinnfelden igjen. Hadde Lykkelin virkelig kiljet snart, så skulle han verken krenke Ane Marja eller Vorherre; for Lykkelin fikk alltid tvillinger, og skinnene av dem kunne han alltid få et par ski for – om de end ikke ble så rare –; men Lykkelin skulle også føde i år. Hun skulle ikke kilje før etter kyndelsmes. Han stakk hodet opp igjen. Nei, han måtte tenke over igjen hva det kunne være om å gjøre. Hadde han gjort noe som ikke var riktig? Ja, han hadde tatt ut båndet i kjælken for at Lise ikke skulle bruke den; men det måtte han da gjøre som han ville med, for det var hans kjælke. Jo, han hadde vært snill. Men kanskje trodde de ham ikke?

Å, han skulle gjerne gi bort både kjælken og treakstangen, om han bare fikk dem snart! Treakstangen! Enda om han prøvde med den for å vise dem at det var alvor? Ja, det ville han. Han reiste seg forsiktig opp på den ene albuen og lyttet etter om Ane Marja sov. Jo, hun sov. Så krøp han forsiktig frem under felden og stilte seg bortover gulvet til skrinet.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 3 / 72

Nøkkelen hadde han lagt under. Han åpnet, tok treakstangen ut og viklet papiret av. Så gikk han bort til vinduet. Det var best å legge den der, så Vorherre kunne se den gjennom ruten. Han stoppet og tenkte på om han skulle smake på den først. Nei, det var ikke verdt det. Vorherre skulle se at han mente det alvorlig. Han la den fra seg og krøp til sengs igjen. Nå var det gjort. Han følte seg liksom så sikker. Det kunne ikke gå galt at han fikk ski imorgen den dagen. Han syntes allerede at han stod på dem, og han begynte å tenke på hvordan han skulle være mot de andre guttene. Lars Sagbakken skulle kanskje få låne dem en tur eller to, når Amund ikke selv brukte dem. Men Jon Rønningen skulle han virkelig være streng mot. Han hadde

Han hadde nok ikke glemt den gangen han fikk låne skiene til Hans Svebakken. Da hadde Jon, den tullingen, sagt at han så ut som han hadde en skjeppe poteter i bukselommen. Ja, det kom av at han hadde livbukse med lokk på. Heretter ville han ha knapbukse med hengsler i, akkurat som de større guttene. Jo, Jon skulle få det igjen. Han skulle si til ham at han så ut som han hadde melkemat i knærne, for Jon var så kalvbent. Så sovnet han. Og han drømte at han stod og så på Vorherre, som holdt på å snekre ski; men iblant syntes han også at det liksom ikke var Vorherre, men Ola Snekker, for han hadde de samme krokete fingrene og et stygt arr over den ene knoken. * Om morgenen sov han så lenge at både Ane Marja og Lise var stått opp. Han kikket bort mot vinduet mens han knep igjen bukselokket. Sandelig hadde ikke treakstangen minket! Han skyndte seg ut. Lise stod bak døren og tittet for å se om han ble sint. Han så straks Ane Marja.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 4 / 72

Hun stod liksom og ventet på ham. Så så han seg rundt. Å! Der stod de oppmed veggen, nye og fine, tjærebredde helt opp til horken! Han ble stående som fjetret. Han så på dem og på Ane Marja – vekselvis flere ganger – så begynte munnvikene å skjelve og trekke seg ut og ut krampaktig – nesten helt opp til ørene til et uendelig smil, og da han skulle si noe, trakk han pusten baklengs, så han ikke fikk det frem. Ane Marja strøk ham over håret: «Jo, de er til deg, men nå må du være skikkelig snill, verken skryte eller banne, for da tar Vorherre dem igjen.» Han gikk rundt og så på dem fra alle kanter med det samme smilet, og så våget han seg til å ta dem ned. Nei, maken til ski så fine hadde han aldri sett; og slik som brettene stod, og så myke som de var! Mon tro det var bjørk? Nei, det var gran; ja, det var også det beste. Bjørkeski var noe filleri, for de slo seg så lett.

Så måtte han prøve om hærkene passet. Jo, det – var – gilde – ski! Han måtte straks avsted bort på Sørjordet. Der var de allerede samlet, både Jon Rønningen og Hans Svebakken og alle de andre som hadde ski, ja selv Lars Sagbakken, som ingen hadde, stod der, fåmælt og fattigslig og frøs. Amund syntes rigtig synd på ham idag. Der var stort skrål og spektakkel. Allerede på avstand fikk de se Amund, og Jon ropte: «Nei, sjå'n Amund Sidræva, nå har'n fått truger!» Amund glemte at han ikke skulde skryte: «På de trugene er jeg ikke ræd deg om du hadde dobbelt så mye melkemat i knærne!» Så skulde de se på og taksere skiene. Jon mønstret dem nøie: De var nu ikke meget stegrendte! Å, de var alltid såpass som bjørkestikkene til Jon, som satte begge endene i veiret. Åsså smalnet de ikke bakover. De kom ikke til å gå fort. Nei, men så bar de oppe, selv i løssne. Skiene skulde ikke være som en bakstestikke heller. Og hvordan var det, var de indbøigde?

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 5 / 72

Jon tok den ene opp og siktet. Jo litt; men det var ikke jevnt; for meget fremved brettet; var det løssne, skar de under, og på skare korsla de seg. Men så var de myke! Myke! Trodde han kanskje det var noe gromt at brettene hang og slang som en taugende! Nei, telemarkingene, som stod tyve alen høie hop, hadde stive bretter. med en bøying så fin, så fin som en sprætbue. Slike som disse tok ikke opp i et sprøithop, endsige i en ordentlig knæk. Jo, Amund skulle vise ham at de tok opp. Han skulle påta seg å stå etter overalt hvor Jon stod foran med bjørkestikkene sine. Ja, de kunne prøve – bare over veien dernede. Så satte de avsted, Jon foran og Amund etter utover Sørjordet. Jon gikk utenom hoppet og rett på veien nedenfor. Han sjanglet litt i knærne, men hoppet til, så han kom over.

Det var første gang Amund våget seg ut på slik fart, og derfor var han mer enn sedvanlig sid i baken, da han lå på skakke på staven og grov så snespruten stod etter ham. Han fikk for liten fart, klarte ikke veikanten, skiene tok i og – knæk –; tross sin baklast gikk Amund hodestups frem i snehaugen. Han sprat opp igjen som tullet. Han syntes han hadde hørt et knæk. Han grep tak i den ene skien og rev og slet som avsindig før han fikk den ut – knækket midt på brettet. – Så var den herligheten forbi. Med den andre gav han seg god tid. Han måtte stappe våtten langt inn i munnen og bite til for å kvæle gråten. Noget slikt hadde han aldri kunnet tenke seg. Aldeles bedøvet tok han dem i horken, én i hver hånd uten å se på dem, og gav seg for å rusle hjemover. Det gikk trått.

Han var så merkelig tynn og liten og kroket i buksene, da han mer krabbet enn gikk oppover stien ved siden av renden, og det var ikke utenkelig at buksene nesten hang ned på ryggen. Han så ned i snøen – også da han gikk forbi kameratene, og de lot ham være i fred; han syntes det ble så stille blant dem med ett. Han gikk hjem og forsøkte å gå slik at ingen så ham. Skia gjemte han vel under stabburet blant noen sagbord. Så skyndte han seg opp på loftet. Når det skulle være sånn, så ville han ha tilbake treakken sin. Han skyndte seg bort til vinduet. Sandelig var den ikke halvspist!

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 6 / 72

Han tok det med et ryk: «Kom hit med treakket mitt, gutt,» og så viklet han det godt inn i papiret og låste det ned i skrinet sitt.

Martin med Stavom Jo, det ble nok fiskebitt idag! Han la salmeboken omvendt fra seg på verkstedbænken, reiste seg opp i lenestolen, la de runde hornbrillene inntil den grønne ruten og så ut. Jo, skikkelig sånn fin, sommervarm duskregn! Om et par timer ville elven være akkurat passe til å fiske i. Synd at det skulle skje idag! Å – ja, det kunne vel alltids hende at han kunne lure et par sløingjekjøer imorgen også, når elven holdt på å synke igjen, men det ble nå bare med trusler – føi da! Han så oppover langs den lille, krokete elven, så hvordan gresset bortover den flate vollen stod og lutet under regnet, som ble hengende som bitte små dråper og ga det et gråtblinkende skjær. Det var ganske stille, og tåken lå lavt nedover lia. Akkurat fiskeveir –! Ja, ja, sant nok – det var iallfall velsignet å se at ingen var så ugudelige at de var ute og fisket idag!

Han slapp seg ned igjen i stolen, tok den lange, smale salmeboken og fortsatte med å synge på «egen melodi». Det var en ganske liten stue med et eneste lite, rutete, grønt vindu, som vendte ut mot den smale, krokete elven. I hjørnet på den ene siden av vinduet stod peisen, på den andre sengen med to høider, hvorav den øverste tjente til skraphyll, og midt imellom, med den ene enden i sengen, den andre i peismuren, stod verkstedbænken, fastspikret. til veggen. Midt foran den satt Martin med Stavom i sin skinnbetrukne lenestol. Her hadde han sittet daglig i mange år; da han hadde vondt for å gå, gikk han alltid med staver, og derav hadde han også fått navnet.

Han satt ganske bekvemt; han trengte bare å vende seg i stolen til den ene siden, så nådde de lange armene opp til skraphyllen, eller til den andre siden, så nådde han loddboltene i peisen eller kaffekjelene – der var både kobberkjel og «koker» – og denne vendingen hadde han nok gjort ofte: man kunne godt speile seg både i stolens skinnbetrekk og i betrekket på den tilsvarende delen av buksen, så blanke var de.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 7 / 72

Han var smed, men i bygden gikk han bare under navnet «kladdesmed», ettersom det ofte gikk galt for ham – det hendte at han slo spiker som man kunne ta hodet av med fingrene; forresten reparerte han sprukne kaffespilkummer og andre stentøimøbler, loddet blikktøi med tinn og støpte i utfallne grytestetter med «materi». Utendørs var han bare når det var fiskevær; da krøp han ut bare med en stav – fiskestangen gjorde nytte for den andre – og satte seg ned på elvebredden i sin lappede oljekappe og sin stive, blanke sjømannshatt, som han hadde hatt siden han i sin ungdom lå i «garrison» i Fredrikstad. Der kunne han sitte hele dagen, småsnakkende med seg selv, spente øyne stirrende på flua, og kaste opp den ene kjøen etter den andre. Han var læser, alvorlig og oppriktig; ingen hadde hørt ham banne uten én gang, da han slo feil på kallbiten, så den spret i veggen, og han slo fingrene i stedet. Nå satt han altså i stolen sin og sang.

Han var både vasket og barbert idag; det lå en søndagsstemning over både ham og stuen, og det falt ham ikke engang inn at det var mulig å gå ut og prøve fiskelykken. Men fiskeværet virket likevel på ham, så det gikk ikke helt bra med sangen. Han vendte seg i stolen, løftet på lokket av den dampende kaffekjelen som stod på glørne i peisen og sendte en frisk, ren kaffeduft ut. i stuen, og så gled hans øyne igjen ut gjennom vinduet. Jo, det ville nok ikke gå lenge før elven ble stilt. Den hadde vokst litt og dannet hvite skumtopper, et tegn på at det ville komme mer regn. Harmelig likevel at det ikke kunne vente til i morgen! Han tok opp boken igjen, men bare leste; det ble stille, bare kaffekjelen surret så smått. * Ned til elven litt lenger oppe, så langt oppe at han ikke kunne ses fra vinduet, kom en liten fisker, vadende gjennom det våte gresset. Det var en tiåring, Per oppe fra gården.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 8 / 72

Han var kledd i nesten fotside klær med et belte utenpå, og midt foran på magen hang en diger brynkop med mark i; han var barbent, og på hodet hadde han en stråhatt som gikk helt ned over ørene. Han var så ivrig at han løp utover mot elvebredden, og da han skulle sette den første marken på kroken, skalv han på hånden. Han måtte bite tennene sammen for ikke å hikste av bare spenning. Nei, for urimelig gildt fiskevær! Slikt hadde det ikke vært og ville heller ikke bli mer i sommer – jo, han skulle dra den!

Han spyttet omhyggelig på marken – for det trakk til seg fisken – og slengte vaden ut i elven.n1 Det var med vilje at han gikk ned til elven så langt oppe; han hadde ikke hug til å vise seg for ham Martin med Stavom idag. Han var nok den eneste som fikk lov til å rote om på verkstedsbenken hans og bruke finfilen på fiskekrokene sine, og han var også den eneste som fikk lov til å sitte ved siden av ham på elvebredden når de fisket, – ja, Martin ble til og med ikke særlig sint om han slengte uti så nær ham at snørene deres kom sammen. Han husket engang da han hadde fått vaden sin borti Martins, så Martin trodde det var fisk i, og slengte opp, så han nesten rev stangen ut av hendene på ham; han sa bare: «hm! hm! det bærer ille med deg!» – og så var de like gode venner og fisket videre. Men likevel – det var ikke verdt å vise seg frem for ham Martin – idag. Jo, det var fiskebitt –; der dro han straks en –!

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 9 / 72

Men elven var ikke riktig stor nok ennå –; det var ingen skikkelig bitt – –! – nei, det var nok ikke flere der – – hm – litt lenger – ned – kunne – han – vel – våge – seg (han gled nedover mens han tenkte) – uten å bli set –; han vendte hurtig hodet og så i retning av stuen –: jo, nesten ned til svingen der! Han kom dit, – gikk oppover igjen, fulgte strømmen nedover en gang til – nei – dæken også at han ikke turte å våge seg ut på revet der like utenfor stuen! Der var det fisk å få – alltid – jo, det var det beste revet i hele elven! Litt lenger ned fikk han våge seg enda. Se så, der kjente han igjen en, men den slapp unna – svinet –! – den ville bare ha sløingjemarken, – men han skulle nok lure den; han skulle ikke sette på mer mark enn kroken, så fikk den bite på, ville den ha noe. Han gikk opp igjen og dro nedover – jo, se der om han ikke lurte den!

Han satte på ny mark og prøvde igjen – tøiet seg enda litt lenger ned – jo, der ytterst ute kjente han igjen en –; om igjen, – – nei, den var borte – hadde naturligvis beveget seg lenger ned – jo, den skulle han ha! Han gikk igjen opp, dro nedover, – ned – ned – – – – – –? Før han visste ordet av det, stod han like utenfor vinduet, og da han stjålent skottet dit, så han de runde hornbrillene klemt like opp mot ruten. Han så ikke dit mer, men han formelig følte to store, svarte hull i nakken, idet han gled nedover langs elven og nidstirret på vaden.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 10 / 72

Var han kommet så langt, så kunne han like godt gå ut på revet også, – nå var det galt likevel! Han prøvde å stramme seg opp og late som ingenting, men han følte seg så ubegripelig liten og tynd i buksene. Så kom han ut på revet. Da glemte han seg igjen. Nei, så lugom elven var! – å ja, om den var litt større, skadet ikke, – men det ble den nok. Å, som det regnet, så lunt og varmt, vannet var nesten lunkent! Se så, det var det han visste – der hadde han alt en! Neimen om han hadde tid til å sette på ny mark, når det var slikt fiskebitt! Oppover sandet igjen, og et drag til. Han glemte igjen tungen ute i den ene mundvik, og glemte å trekke pusten. Han bare ventet på nappet for å slenge opp. Der –! han rykket til – dæken – den slapp igjen! Ny mark måtte på. Han skalv på hånden, så det gikk senere enn det skulle, og han glemte å spytte på, slik hast hadde han. Hornbrillene kjente han ikke lenger.

Der –! nei, den tok bare sløingemarken igjen – ja, ja, den skulle få den igjen straks, slik den var! Han slengte uti igjen og dro litt lenger nedover. Der igjen –! Han slengte til – – – Å, det var bare fastnet i en bråte! Og han som hadde visst så godt om

Den bråten! For et stas og for en lur på den da elven var klar, og for en grubling på hvordan den skulle unngås! Nei, for en tosk han var! Og så hadde han bare denne ene vadestaven og denne ene kroken også! Hadde han den engang løs igjen! Han begynte å prøve seg frem, forsiktigt. Han dro vadestaven mot strømmen, med strømmen, inn mot seg – nei, det hjalp ikke; – han prøvde det samme om igjen – nei –; så prøvde han å stange til bråten med enden av stangen – se så, der fikk han mer av vadestaven viklet inn! Han prøvde å vade ut – nei, det var for dypt – ja, så fikk han friste til å dra i; vadestaven var sterk, kanskje fulgte bråten med. Han dro i – forsiktig – på prøve – nei, den satt merkelig fast, den bare dirret som en streng. Han dro i sterkere; der gav den etter – litt, men så satt den fast. endnu fastere. Så dro han i – det måtte gå som det kunne –; han bet tennene sammen. Å, der røk den av midt på!

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 11 / 72

Han holdt på å styrte etter for å få tak i enden, som han så gli under i det grumsete vannet. Han vadet slukøret i land og ble stående og se på resten av vaden. Således stod han en stund, før han sanset seg. Derpå så han ut på elven. Nei, nei, nei, dette var da det skinbarligste også! Så lugumt fiskeveir ble det aldri mer – ikke så lenge verden stod! Han følte den dypeste medlidenhet med seg selv, hjelpeløs som han stod der. Så gled øynene hans oppover mot hornbrillene. Og så skulle det vise seg å være søndag idag! Hadde det vært en hverdag, så kunne han bare gå inn til Martin med Stavom og låne en vad. Han hadde gjerne fått langvaden hans – den som var tre ganger så lang som stangen og helsnud! Å, det kunne gjerne vært søndag hele uken for ham, bare det ikke hadde vært idag! Han måtte nok gå hjem, han, stakkaren! Han så på elven igjen. Nei, det var for grusomt å gå hjem i nesten fiskeskit i slikt vær!

Det kostet nå ikke mer å prøve Martin likevel – – han var jo så hjelpsom til hverdags – –? Han tok stangen og ruslet oppover mot stuen. Hornbrillene fulgte ham hele veien, og han holdt også blikket bedende festet på dem, men det ble vanskeligere jo nærmere han kom. Da han kom like utenfor vinduet, tok han stangen i den ene hånden, holdt vadstumpen utenfor med den andre, la hodet på skakke, så først på den og siden på hornbrillene for virkelig å synliggjøre sin jammer. Martin nikket med hodet innenfor som tegn på at han forstod; og han så slett ikke sint ut; det var nesten spor til et smil! Per satte stangen fra seg ved veggen og gikk inn, men ikke støiende som ellers; han gikk ganske stille og fattigslig og satte seg på benken tett inni kroken. «Nei, har du solgt unna donkapen din nå?» mottok Martin ham.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 12 / 72

Ja, han hadde rett; det var den svinaktige bråten! – han kunne ikke tro annet enn at den hadde flyttet seg høyere opp i elven, for sist han så den, da – Hm, bråten ja, tenkte Martin, det var vel ikke så sikkert – hm – det kunne nok hende det var en underlig bråte – Jo visst var det bråten, jo –! Han skulle nettopp til å si noe om det urimelig lukomende fiskeværet som innledning til at han ville låne vad; men så sa Martin: «Det ville nok ikke vært så rart om du hadde satt deg midt på den flate sanden heller, når du fisker i dag.» Per ble ganske liten der han satt, og trykket seg nærmere opp i kroken; nå var det slutt på å be om vadene –! «Har du fått noen da?» fortsatte Martin. «Ja, tre allerede, – den bet så urimelig kvast!» Han letnet da han fikk sagt det; det var alltid en begynnelse. Men så sa Martin: «Kan tenke meg det, ja; det kunne ligne Ham – for hm – er du virkelig sikker på at du vet hva det er du fisker etter i dag –?»

Det kom så plutselig over ham at han uvilkårlig svarte: – nei – i –? «Du fisker etter djevler,» sa Martin. Han ble ganske blek; det hadde han virkelig aldri tenkt på –! Han kunne ikke la være å titte stjålent gjennom spundset på fiskeskrukken som hang over akselen hans. Nå, gudskjelov, så han sikkert at det var kjøer, det han hittil hadde fått, men – Der gikk noen tanker gjennom hodet hans, og han spurte ganske forsiktig: «Tror du – at det var en – – djevel som holdt i vaden min og ikke bråten –?» Å nei, Martin kunne nå egentlig ikke si at han nettopp trodde det; han hadde sett gjennom glasset, og det var omtrent akkurat på det stedet hvor bråten var – han hadde til og med selv satt bort en krok der, sist gang det var fiskeveir. Det var iallfall en lettelse; men å be om vad etter dette, det ble umulig.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 13 / 72

Han satt ganske stille på benken. Martin holdt på å lage kaffe til han var ferdig, og skjenket den så opp i en stor kopp med blå blomster, som han først hadde hatt noen skjeer med pulverisert sukker i. Han skjenket også opp en skål – han hadde ikke mer enn én kopp – og bød Per. De drakk i stillhet, men Per hadde litt vondt for å svelge. Martin så ut av vinduet: «Det regner ganske jevnt nå.» «Ja, skikkelig!» «Men elven er ikke særlig stor ennå, ser jeg.» «Hun er akkurat passe!» Det kom så sørgmodig og klagende, og han så på Martin samtidig som han sa det, men Martin merket liksom ingenting. Det ble stille en stund, så sa Martin, som fremdeles så ut av vinduet: «Nei, men er det noen ute og fisker i dag også –! Hvem tror du det er?» Per var med ett like oppslukt av vinduet. «Det er Hans Svebakken. Se – se! Der tok han en!» «Jeg mener han gjorde det! – en ganske lekker kjøttmeis også,» sa Martin. «Å!

Når han kommer ut på revet, så tar han dem så fort han kan slenge uti!» Hans Svebakken var allerede kommet ut på revet. «Se, – nei, se nå, Martin –! Der tok han en diger en!» Han hikstet av spenning og var nesten på gråten. Martin ble også livlig og fulgte med synlig interesse. «Det er nok hardt for deg å stå

«Og se på dette her,» sa han, og det var et glimt i øynene hans. «Ja, et slikt fiskeveir blir det aldri så lenge verden står, det vet jeg visst! Se, – nei, se da! – der tok han en til –!» Han gikk rundt seg selv, som om han var forvirret: «Se, – se –! Å, hadde han bare solgt bort vaden sin, Hans Svebakken også!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 14 / 72

Martin satt litt tvilrådig, så sa han: «Inne ved dørkarmen står det nå et vadspjeld med full dunskappe på; – du får gjøre som du vil, Per, enten du vil ta det eller ei.» Et mer takknemlig blikk enn det Martin med Stavom nå fikk, har visst intet menneske fått. Nei, hans like fantes ikke i den vide verden! Per var heller ikke sen før han var ute av døren, og det var ikke lenge før den nye vad var satt på, og han i fullt løp diltet ut på revet. Da ble det vel en skikkelig fiskefangst! Han nappet en fisk for den ene, så måtte den andre slenge uti akkurat på samme sted; det hjalp ikke om de måtte slenge i kryss, og om vadene kom i hverandre; det gjaldt å være både øverst på revet og nederst og på midten, alt sammen på én gang. Martin satt igjen inne i stuen og så på; men alt ettersom de to slengte vadene opp på land, kom hornbrillene nærmere og nærmere vinduet: Hm, hm! – det bærer ille med sånne guttejåker –!

Står hverandre i veien når det er sånne fiskebitt! Æsch, der slengte han Per opp for tidlig –! – nei, nei, han trodde da virkelig han hadde lært ham også, men de husker jo ingenting sånt! Nei –? se på den skøyergutten Hans Svebakken, dyttet han ikke den andre unna! Å ja, han hadde godt av å slenge. på ham, – men det skulle det ikke bli noe av, – nei, han fikk nok gå ut og passe på den skøyergutten litt! Han fikk travelt med å finne frem regnkappen og blankhatten. Da han hadde dem vel på, tok han begge stavene og dro seg ned gjennom gresset på vollen, så det ble en dyp rende etter bena, som han ikke kunne løfte. «Å, han biter som han aldri har smakt mat før,» ropte Per ham i møte; «han biter nesten bare på kroken!»n2 Hans Svebakken skjelet bare og trakk seg litt unna. Martin satte seg ned på elvebredden og så på en stund. Nei, nei, de rykket opp for kvast! Kunde de ikke høre da; de skulle gi fisken tid til å leke litt med kroken –!

Skulle en ha sett slikt, – der slapp jo en diger en unna, bare fordi Per oppførte seg som en tosk! Ja, han skulle dra der – nei, der – litt lenger ut, akkurat der, ja – der stod fisk – hm, hm! Det var da svært så det hastet, – om igjen! – nei, nei – «å, det bærer ille med deg, jafsen –! Ta hit stangen, så skal du se!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 15 / 72

Per var litt slukøret da han rakte ham stangen. Dette hadde han ikke regnet med. Martin slengte uti, og Per ble stående og se på. «Sjå, sjå, nå er'n i! Dra opp da!» Martin dro munnen skjevt og la hodet på skakke. «Vent litt, så skal du få se!» Han halte inn en diger kjøe. «Sett på mark, skal jeg ta en til!» Per lystret. Martin gjorde et par kast uten å få napp. «Hm, hm! sånne fillegreier! Hadde jeg bare nådd ut i kulpen der, så –, der står det bestandig et par digre kjøer.» Per sto som på glør; han hadde nok mest lyst til å fiske selv. «Sjå, der tok han Hans en igjen! Det er mer fisk oppå sandet.» «Å, tullsnakk, hadde jeg bare skikkelige greier så –!» «Skal jeg springe opp etter stangen din? Du skal få mark av meg –» han sto allerede på spranget. «Ja, jeg mener nesten du får gjøre det, – jeg kan ikke utrette noe med denne – filledonskapen!» – han hadde nettopp slengt etter kulpen og ikke nådd ut.

Jon og Jehans på fisketur Gamlen satt oppe på stabburstrappen og tvinnte vidjer til en kløvmeis. Jon stod nedenunder med hendene i bukselommen og en diger brynkop med mark i, hengende i et knapphull. «Far, skal jeg få lov å gå og spørre ham Jehans Toppom om han vil være med meg bort i Hindalssjøbækken og fiske i dag da?» Remsen var så lang at han måtte trekke pusten midt i den. Det var visst tiende gang Jon spurte og intet svar fikk. Tåken gled sakte fra sør langs liene og la seg over dalen. Nedenfor tåkekanten hang en stripe granskog, nedenfor den kom dyrkingslandet, lysegrønt med eng og løvskog, der som plasser eller utmarker stakk lange tunger opp i granskogen. Der nede i dalen var det lunt og varmt med stille luft og fin, sommermettet støvregn.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 16 / 72

Bækkene styrtet skumhvite ned langs dalsidene med ensformig, søvndyssende sus, og nede i den trange dalbunnen fløt den lille krokete elva, grå og stind, sakte avsted og gikk nesten over sine bredder. Jo, skulle fisken gå ut i fjellbækkene en gang, så måtte det være nå. Nå måtte de være passe store, og nå måtte det også være varmt nok. Jon kjente det fine regnet sile fra nakken langs ryggen som lunkent vann. «Far, skal jeg få lov å spørre ham Jehans om han vil være med bort i Hindalssjøbækken og fiske i dag da? Skal jeg få lov da? Du far? Hvorfor hører du ikke?»

«På meg da, far!» «Det var da et svar på gnag på deg også! Du ser ut til å orke å gå dit, du!» Gamlingen hadde regnet med høveir i dag, og istedet måtte han bare traske opp til setra etter en mysekløv.

Jon fikk tårer i øynene. «Ja, men – når jeg får med meg ham Jehans, så – så –» han klarte seg opp med et smil – «så orket vi nok; vi kunne gå en stub hver.» Gamlingen måtte sette kniven i munnen: det var nå sannelig så ordrik den gutungen var! «Og så går jeg like fort som ham Jehans, for han har lik på stortåen, han. Skal jeg få lov da, far? Du–u?» «Kan du innbille deg at han Jehans har tid til sånt tull da?» «Jo, det? Oppi Toppom, hvor de bare sitter i peisen hele dagen!» Gamlingen måtte smile igjen; for dette var noe han selv støtt hadde sagt. Da Jon så at det bet, fortsatte han: «Det er sånn rakling han liker, han Jehans!» «Ja, det kunne være likt ham.» «Ja, dessuten har han lovet meg det, helt siden i fjor.» «Ja, men han er for gammel, han Jehans også; han ser ikke godt – og er støl og stiv. Dere kunne bli døgervilde og rote dere bort i skodden der oppe.» «Rotet seg bort, han Jehans? Skulle en ha hørt sånn tullprat?»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 17 / 72

«Å, han gikk jo i ring da jeg hadde ham til å lete etter sauene i fjor.» «Nei, det har de løyet på ham. Han gikk rett fra Hindalssjøsæteren til Bjørkestølen uten å rote seg bort, han, enda skodden var så tykk at det ble vei etter ham i den, så han så en fjerdedel tilbake og ikke en en håndsbred frem, det har han selv sagt.» «Nei, jeg vet nok at han ikke vil være ved det. Han gikk ut fra Hindalssjøsæteren og skulle til Bjørkestølen, men da han kom tilbake til samme stedet, gikk han bare inn i et annet seterbosted og sa at han kom fra Bjørkestølen.» «Ja, er det sant, så hadde han nå ikke gristrynet sitt med seg.» «Hva er det for tullprat?»

«Jo, han har et vadspjeld som er trukket over med skindet av et gristryne, og det peker akkurat dit han skal hen, som om der var en snor i.» «Han lyver deg så full også, atpå.» «Lyver! Jeg har selv sett det. Skal jeg få lov da du–u?» «Ja, så gå da, så er jeg kvit deg!» Da var det heller ikke lenge før Jon tøffet oppover til Toppom. Bækkesusen strømmet inn på ham fra alle kanter. Regnet silet jevnt og varmt. Nei, for et fiskeveir! Alle Jehans's fortellinger om storartet fiskebitt den og den gangen flommet ham i hu – han gjenopplevde på forhånd hele fisketurens spenning og lykke –: dæken også at fiskeskrukken hans var så liten – ja, ja, han fikk bære på kippe! Da gamlen en stund etter så opp, så han Jon og Jehans komme nedover bakkene. De hadde hver sin lange, hvite fiskestang, som de bar i hånden slik at toppene viftet nedi marken langt bak dem, hver gang de med bjuktende knær satte foten i bakken.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 18 / 72

Jon prøvde også å gå som en voksen med lange steg, så de lignet hverandre påfallende de to, bare at Jon var mindre. Jehans hadde en rundtrøie på, som var fremkommet ved at flakene var klippet av en spælvest. Den var så veirslitt at den var brun, og midt mellom akslene hadde den en stor svart bot. Inne i brystlommen var den så stoppet med vadspjeld og andre fiskeredskaper. at den dannet en stor pose. På hodet hadde Jehans en luve med stor skygge, som var skjøvet langt bak i nakken. Midt bak hang en brynkop til å ha mark i, og den dasket ham i baken for hvert skritt, og i et tau over skulderen hang en stor fiskeskrukke. «Er det uveirsfugler som er ute og går?» sa gamlen. Han hadde blitt i godt humør da han så at Jon bare var et eneste smil fra det ene øret til det andre. «Ja, den karen er ikke grei, han,» sa Jehans og pekte på Jon; «jeg kom til å love ham å være med på fiske engang, og nå er det ingen bønn for annet.»

«Å nei, du kunne vel ikke ha tid til slikt nå,» fortsatte gamlen litt drillende.

«Nei, visst om jeg hadde, men jeg slap ham slett ikke.» Jon stod med gapende munn; han forstod ikke dette, for Jehans hadde vært villig ved første ord. «Men det kunne nå vel være artig for deg som har vært slik storfisker, å prøve fisken engang til også.» «Å ja, men den fisken blir borte også. Det var andre fiske i gamle dager, da kunne en gå ut en dag og komme hjem med et par bismerpund. Da fikk en alltid fisk; nå er det blitt mye vanskeligere; det er vondt å treffe det rette lunet på den.» «Ja, men det skulle vel være bra vær nå?» Jehans så skjevt opp i skodden til alle kanter. Han fant det klokest å være reservert: «Ja, neigu om jeg vet? Det er nok likesom lugomt også, men den svarte skoddetampen der» – han pekte – «kan jeg ikke si jeg liker. Jeg husker engang i Svartsjøoset.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 19 / 72

Fisken bet så det var en lyst – skikkelig stor, pen fisk – ja, fortere enn jeg kunne slenge uti –, men så kom det en slik skoddetamp gjennom skaret – akkurat idet fisken hadde gått i berget – ikke bitt å få om jeg hadde budt den ribbestek!» – – – – Så begynte de da å ruste seg – det hastet med Jon – og gamlingen la selv i nisteskreppen til dem. Så dro de avsted. Først måtte de ned til dalbunnen, så rettet de lien på den andre siden, og så en halv mils vei innover fjellet; de skulle være tilbake sent om kvelden. Hele veien nedover var Jon foran; det gikk ikke så lett for Jehans nedfor bakken, men da de begynte å stige opp, så han tydelig at Jon hadde vanskelig for å følge med, men han var så ivrig at han ikke kjente spor av tretthet. Omringet av suset fra de mange vannløpene som hadde svulmet opp under regnskyllene, gled de langsomt oppover lien, med langsomme, sikre skritt. Passiaren ville ikke riktig komme i gang.

Jehans var viktig og hemmelighetsfull, talte med dempet stemme, og Jon gjorde uvilkårlig det samme hver gang han forsikret seg selv og spurte Jehans om ikke fiskeværet var makeløst. Det var som om han allerede var redd for å skremme fisken. Da de var like oppe under tåkekanten, stanset de og så seg tilbake. Hele dalen lå for dem. Til tross for regnet var luften så gjennomsiktig at hvert objekt viste seg med skarpe konturer. Det var så stille at intet blad rørte seg, og ingen lyd var der uten suset fra bekkene, som hvite striper kom frem under tåkekanten på den andre siden og kunne ses i hele sin lengde, til de forsvant i elven. Det var visselig det vakre ved dette som i et øyeblikk grep Jon og fikk ham til å se på Jehans; men da han møtte hans blikk, sa han bare: «Hva mener du om været?» «Jeg kan ikke si at jeg liker det der,» sa han og pekte på en skoddetamp. Så snudde de, og litt etter var de oppe i tåken.

Da ble Jehans med ett en annen. Nå var de liksom utenfor, for seg selv, overlatt til seg selv, utenfor enhver kontroll; fra nå av var alt som skjedde, noe viktig, noe som iallfall fantasien kunne gjøre noe ut av. Om litt stanset han og pekte på et kospor ved siden av veien. «Jeg har sett den karen helt nede her.» «Hva er det?» sa Jon. «Hadde

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 20 / 72

«Jeg den karen, jeg, så skulle jeg ikke gå på fiske idag; men neimen om jeg trodde at elgen gikk så langt ned på denne årstiden.» «Har det vært elg da?» «Ja, rigtig en voksen en også. Hør, det braker i kvistene der, han er ikke langt borte.» Jon hørte ingenting, men han var sikker på at han hadde hørt det allikevel, og da de hadde snakket en stund, var det ikke til å stikke under stol at de hadde sett noe stort, grått mellom trestammen – begge to. Om Jehans hadde sett elg før?

Jo, det! Jo, det var en gang – ved Svartsjøen – men da var det enda mer skodde enn nå. Han var like innpå den – den lå og ørtet – ja, egentlig så han den ikke, – men den sprat opp og for avsted så det ble vei i tåken så bred som en fjøsvæg, og kvistene sprutet –! – men den var også større enn vanlig, for det lå møkk etter den i leiet – minst et lass. «At du ikke hadde børse da!» sa Jon. Ja, det kan du si; – jeg gikk etter sporet – jeg hadde nok lyst til å se karen en gang til – jeg gikk både lenge og vel, til jeg ikke visste hvor jeg var, men likevel gikk jeg derfra den korteste veien til Svartsjøoset, så tykk tåken var – jeg skjønner ikke hvordan jeg fant frem!» «Hadde du ikke gristrynet da?» «Nei, jeg var ikke på fiske, jeg var på sauleiting.» Så var de oppe på fjeldsletten og skulle ta benveien over myrene til Hindalssjøbækken. Jon ble helt beklemt.

Det var ganske flatt og kjedelig, bare store enebær, og tåken rykket inn på dem, så de knapt så fem skritt til hver kant, og sletten smøg seg inn under tåken på alle kanter og forsvant. «Ja, finner du frem her, så må jeg si du er flink,» sa Jon, men da rykket også Jehans ut med alle de mesterstykker han hadde. gjort med å finne frem, så Jons beundring steg til det høyeste. Når han hadde Jehans med seg, måtte han kunne finne frem, om det så var helt til Amerika. Han glemte straks all angst og tenkte bare på fisken. Nei, hvor skulle han dra den! Jehans fortalte også hvordan han hadde fisket mange andre ganger, og da han endelig sa at nå var de fremme, lurte Jon seg til å ta en mark ut av brynkoppen og sette den på kroken, så han skulle være klar til å kaste ut først. Endelig var de fremme.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 21 / 72

Bekken som rant ned gjennom myren, var så stor og stinn at den gikk over sine bredder, og luktet så lite av fisk som mulig, men ingen av dem så eller skjønte det. De nærmet seg forsiktig på tærne, og i stedet for å hysse på hverandre ristet de bare på hodet som tegn på at her skulle det være stille. Jehans var spesielt hemmelighetsfull.

Jon var ferdig først, kastet uti og fulgte spent med nedover med tungen i den ene mundvik. Jehans kom etter. Han gikk så stille og forsiktig som i en sykestue, tok opp igjen, rettet på marken, tok opp på nytt, spyttet på den; til slutt stoppet han, stangen dirret, og så kastet han uti – den hadde bare satt seg fast i et pilekjær, så han tok av kroken, men til Jon sa han: «Skulle du ha sett slikt; der tok han kroken! Ja, det var en diger en.» Jon skyndte seg å kaste uti på samme sted. Det ble ikke noe særlig med fisket. Således fortsatte de hele veien nedover elven. De hadde fisk på – å, akkurat som det var – og selvfølgelig forferdelig store fisker –, men ingen ville være med opp. Jehans så på været og tolket skyene, og da de endelig var kommet ned til Hindalssjøen uten fisk, var det en av dem som fikk hele skylden. De bestemte seg da for å følge sjøen ut til det ytre oset.

Jehans ville også prøve den i sjøen, men der var det ikke engang verdt at Jon prøvde, for der skulle det kreves knep. Jon var ganske motfallen da han gikk langs stranden med stangen på nakken, mens Jehans kastet uti hist og her – han så ikke engang på ham for å lære hans knep – og de nyttet heller ikke stort, for de hadde like lite fisk. da de kom til den nedre ende, hvor bekken rant ut av sjøen igjen. Ja, så var det ingenting å gjøre ved det; de måtte tenke på å gå hjem. Nedover langs bekken var det skog, og de fant et stort grantre, krøp under det og slo seg ned. Midt under måltidet sa Jehans: «Uten fisk kan vi ikke komme hjem; jeg får prøve mitt siste knep.» Så tok han stangen og fulgte bekken. Litt etter kom han tilbake med en fisk; den hadde han funnet på en «sleo» nede i bekken, men det sa han ikke. Så måtte de tenke på veien hjem. De skulle igjen gå over myrene for å komme til veien nede ved skogen.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 1BokRobot · Side 22 / 72

Tåken var blitt enda tettere, og det begynte å bli litt mørkere. Da de hadde gått en stund, syntes Jon at Jehans gikk i feil retning; etter en stund syntes han at det var akkurat motsatt av det det skulle være. «Hvor skal du hen nå da?» spurte han til slutt, etter å ha gått tvilrådig lenge. «Hjem vel!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 23 / 72

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2

«Ja, men går du ikke på den gale kanten da?» «På den gale kanten! Ja, det var det jeg tenkte. Nu er du døgervild. Synes du jeg går galt nå da?» «Ja, jeg synes dette bærer bort fra bygden.» «Og nu går vi akkurat rett på den.» Jon holdt seg så tett bak Jehans som mulig. Dette var noe som gjorde ham urolig. Han så rett ned i hælene på ham og prøvde å tvinge inn i hodet sitt at det bar bort fra bygden. Da det ikke lyktes, sa han ganske stille – det falt ham ikke inn å tvile på Jehans: «Nei, hvordan skulle det gå meg galt nå dersom du ikke hadde vært med!» «Ja, der kan du se», sa Jehans muntert. Jon begynte igjen å tvinge dette inn i hodet sitt. Det hadde nesten lyktes ham, da Jehans plutselig stanset, så Jon gikk rett på ham. – – – Der lå et vann foran dem! Aldri i sitt liv hadde Jehans visst at det var noe vann mellom Hindalssjøen og bygden.

Det gikk rundt i hodet hans – han måtte ha gått galt – vært døgervild – og i samme øyeblikk følte han seg så gammel, så hjelpeløs – der midt i tåken med en gutunge. Overdrevne fantasibilder om å ligge ute, sulte, fryse, aldri komme til folk mer, kom inn over ham – vannet lå mellom ham og bygden, det måtte han over, det stod urokkelig. fast i hans hode, skjønt han jo visste at når han var døgervild, var der intet å stole på, – og forbauselse og skrekk stod tydelig i hans ansikt. Jon så et øyeblikk spørrende på ham, – så forsto han med ett – med ett var hans tillit, hans sikre tro på Jehans borte – i samme øyeblikk stod også situasjonen for ham som en overhengende fare, og med et skrik styrtet han frem og klamret seg fast til Jehans med begge hender. «Kommer vi aldri mer hjem!» «Hva er det du snakker om –» Jehans stemme skalv – «kunne vi bare komme over vannet, så – vi får gå rundt det.»

I samme øyeblikk angret han at han hadde sagt det, for han var fullstendig rådvill over dette vannet.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 24 / 72

«Vet du ikke hvor vi er!» Det var nesten truende. «Nei, jeg kjenner meg ikke riktig igjen.» Det var som om Jon gjennomgikk en forvandling; hans barnlige ansikt ble nesten voksent, antok skarpe, bestemte trekk, og øynene ble mørkere og fikk feberglans, idet ansiktet ble uendelig blekt. Hånden knep seg fast om fiskestangen, og tennene var fast sammenbitt. Hodet sank litt fremover, knærne krøket seg mer, så han så mindre ut. Han vendte seg uten å si noe og begynte å gå – ivrig som om det hastet – uten å si et ord. Han så seg ikke tilbake om Jehans fulgte, men han følte det: han var like i hælene på ham. Jehans var i sin hjelpeløshet liksom kommet under hans vilje; han syntes det gled bort fra bygden, men han kom ikke så langt som til å tenke det helt. Det var en møysommelig og ivrig vandring. Jon så seg ikke tilbake; det var liksom et punkt i hodet hans som var knyttet til noe i bygden; han måtte holde fast ved det. Ikke et ord ble sagt.

Han gikk og snublet, falt nå og da tungt i et enerkjær, rev hendene sine til blods, stønnet bare, reiste seg igjen og skyndte seg videre. Han syntes tåken ble tettere, la seg tettere og tettere inn over ham, at bygden gled sakte ut – ut – lenger ut i tåken, men så sakte – så sakte –! – det gjaldt å gå. raskere enn den gled, for å nå den –! – og farten ble større med hyppigere og tyngre fall. Det ble så lenge, så uendelig lenge – det var som om det aldri ville ta slutt. – Endelig begynte det å helle nedover – han merket det ikke – myren gikk over i småskog – snart ble den større – tåken liksom lettet litt – plutselig – han så opp – der lå dalen for ham i sommerkveldens lyse dunkelhet! Med et eneste blikk fattet han den. Der lå den stille og fredelig, gled ikke lenger unna!

Litt etter litt slapnet hans tråkk, han vendte seg for første gang mot Jehans, brast i en voldsom gråt og sank sammen ved hans føtter.* Han visste ikke at han ble løftet opp på Jehans’ skuldre og båret over dalen til sitt hjem – han visste ingenting før han våknet i sin varme seng og hørte Jehans si til gamlingen: «Ja, han ble døgervild etter meg, ser du, og ville absolutt gå på en gal kant. Jeg hadde nesten ikke fått ham med meg.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 25 / 72

En odelsbonde I den store, gamle stuen med alentykke bjelker stod Evenstaden i skrubskinnspels og store støvler, og kjærringen i kråke og sjal, klare til reise. De skulle til likferd etter føderådskjærringen på Ensby. Ute på gulvet stod Ola, den tykke, seks år gamle sønnen, lat og sur og tver, og Astrid, søsteren, et år eldre, blyg og blid med gult vannkjæmmet hår. Rundt det store bordet av to tommer tykke furuplanker satt karene, både husmenn og tjenestegutter, mens tjenestejentene svinset omkring og øste opp i fatene. «Nå må du være snill mot ham Ola mens vi er borte, Astrid, ikke krangle med ham og ikke kjeft på ham,» sa moren. «Ja, mor, dersom han Ola –» «Han Ola er en snill gutt, han, virkelig min gode gutt –, eller er du ikke det?» Ola bare vred seg og gråt. «Men det er vel ikke tufs med deg idag, du har jo virkelig ikke villet spise – vil du ha litt rømme og lefse –? – eller et bakkels –? Ane, han Ola vil visst ha et bakkels!»

Tjenestejenta skyndte seg ut i kammerset og kom med et. Han slo det bort med hånden: «Jeg er mett.» «Nei, han er slett ikke frisk i dag, når han ikke vil ha bakkels –; du må virkelig stelle godt med ham, Ane, og se til å få i ham noe; – du må la ham få det han vil – og dersom du ikke er snill, Astrid, skal du få kjenne min vrede!»

Selveste Evenstaden hadde stått og gitt karene beskjed. «Jo, Astrid,» sa han, «du får følge ham, du som er eldste, og så får du huske at han nå er likesom gardgutten på Evenstad, da – og dersom han vil være med ut og kjøre, så må dere la ham få det, karer.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 26 / 72

Han gikk mot døren. Astrid satte seg bort til bordet sammen med jentene og spiste, Ola stilte seg med begge bena oppå en stol ved vinduet og så dem reise. «Å jau, det ser skikkelig ut som det er Evenstaden som er ute og reiser,» sa han, og krøp ned. Han stakk begge hendene i bukselommene, spankulerte ut på gulvet og spyttet karslig. Nå følte han seg som herre her: «Ane, finn en lefsekling til meg; jeg må spise for jeg skal ut og kjøre møkk!» Ane skyndte seg ned i kjelleren og kom opp med en lefsekling. «Også byr du meg av grovlefsen! Vi har fin lefse nok på Evenstad, skulle jeg mene!» Han slengte kliningen bortover bordet. Karerne og jentene så på hverandre, men Ane skyndte seg og sa blidt: «Jeg skal finne en annen til deg, jeg, Ola!» Hun kom med en annen. Han tok et par biter. «Nei, jeg vil ikke ha den; jeg vil ha ost på – tykk ost!» Han slengte også den bort.

«Juling skulle du ha,» mumlet Lars Kampesveen, en av husmændene, da Ane gikk etter en ny. «Nei, jeg vil ikke ha klining; kom med bakkels!» Ane skyndte seg ut i kammerset. «Har dere snart spist nå, karer?» – han vendte seg viktig mot bordet –; «det er ikke sagt at jeg bryr meg om å ha sju gamper stående ledige midt i møkkjøringen.» Han skulle sagt mer, men i det samme

Han så at Astrid satt og spiste av den første kliningen: «Vil du la være å spise kliningen min, din førkje! Kom hit med den!» Han stod med tre klininger i hånden da Ane kom med bakkels. «Nei, jeg vil ikke ha; når jeg tenker meg om ordentlig, så er jeg mett!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 27 / 72

«At du ikke ville være med til likferd da, Ola,» sa Ane så blidt hun kunne. «Jeg bryr meg ikke om slike matlag, jeg –! Vi har da mat nok hjemme på Evenstad.» Lars Kampesveen hadde sittet og hørt ham kalle seg sint: «Ja, det syner på deg, au,» sa han, «du er rund i ræven som en valders.» «Dersom du ikke holder husmandsflabben din, du, Lars Kampesveen, skal jeg se til at det fa'n ikke blir en annen dans!» Lars var blitt fin i målet av sinne. «Fy deg, Ola, nå blir Gud sint på deg,» sa Astrid. Hun trodde hun turte å si det, for banning var det eneste hun hadde hørt at Ola ikke fikk lov til. «Jeg tror han vet hvem jeg er, jeg, og dersom ikke du lar være å blande deg oppi når voksne folk snakker, så er det best du kommer med klokken din, så jeg får se på innredningen.» Ola visste at dette var Astrid redd. Hun dukket også straks hodet ned mot bordplaten.

Hun hadde en klokke, som hun hadde fått av bestefaren sin, og Ola hadde allerede engang før truet seg til å få den – ved morens hjelp – og den var først reddet i siste liten, da han hadde knust glasset og skulle til å bruke hammer på den for å få se innredningen. «Vil du tie?»

«Stil!» Han stod med den ene hånden i lommen, og i den andre holdt han kliningene. Astrid våget ikke å si et ord, hun så seg bare hjelpeløst omkring. Lars Kampesveen strøk henne over håret og mumlet: «Nei, at det kan være slik forskjell på unger! Du er jenta vår, du skal være gardjente på Evenstad!» Det siste hørte Ola, og da ble han sint på alvor. «Nei, skal den elendige førkjungen være gardjente også! Du skal få juling, du, når mor kommer hjem, for jeg skal vise dere hvem som er gardgut, jeg!» Kom med.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 28 / 72

«Filleklokken din, Astrid, og det på timen også!» Astrid svarte ikke. «Vil du komme med den?» Øynene hennes rullet i hausen på ham. «Å nei, Ola, vær nu lækker – – jeg – jeg har låst den ned i skrinet mitt og tapt bort nøklen!» «Kom med den, sier jeg!» «Kjære, vene, vakre Ola, la meg få slippe! Du skal få alt du vil, alt brunt sukkeret mitt og hele treakstangen!» Hun talte kringt av ren redsel, og tårene stod henne i øynene. «Vil du ikke med det gode, så skal jeg syne deg – – –» Han slengte lefseklingene mot veggen og grep et suppefat. «Vil du –!» «Å kjære, vene, vakre –» Fatet smalt i veggen, så suppen sprutet. Han grep et til. «Vil du nå kanskje, ellers skal du få så mye juling av mor –!» Astrid hadde sprunget ut på gulvet. «Ja, ja, du skal få den, du skal få den, bare vær lækker –!» Hun sprang ut. Nå hadde Ola fått blod på tann; han ryddet bordet på et øyeblikk.

Suppefat, tallerkener, skjeer og kniver fløy gjennom luften og inn i veggen. Astrid kom tilbake. «Der har du den, Ola, men vær nu lækker og slå ikke mer!»

«Tror du jeg vil ha den elendige filleklokken din når jeg ikke fikk den straks! Der har du den igjen!» Han slengte den mot peismuren så stykkene fløy. Det ble stille i stuen. Guttene og jentene stod trykket opp i krokene. Det hørtes bare noen enkelte drypp av suppen, som silte fra bordet og veggene ned på gulvet. Da snudde Ola seg på hælen og trampet i gulvet med begge ben: «Og nå, Ane, kommer du med hele bakkeskuffen, for nå er jeg sulten, og jeg er gardgutten på Evenstad.»* Da foreldrene kom hjem om kvelden, fikk Astrid ris av moren fordi hun hadde ertet «gromgutten» hennes, og den våren fikk ikke Lars Kampesveen låne ploghester på Evenstad.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 29 / 72

Bispemesse Det er en solblank sommermorgen oppe på en sæter. Den ligger like oppe på dalens kant med utsikt helt ned, omgitt av små skograbber på den svake hellingen innover mot det nøkne fjellet. Solen er forlengst oppe – den står opp klokken tre – og den skinner bortover de tre-fire små sæterbolene, hvor portene såvidt har åpnet seg som små, sorte gap, og hvor lange, blå røykstriper stiger opp med en svak helling sørover. På skyggesiden av grantrærne glimter det fine duggdrys i barnåler og spindelvev, og i marikåpene og salviebladene bortover sætervolden ligger store, blanke dråper. Luften er klar og stille; skogåsene rundt og Nysæterfjellet i bakgrunnen rykker like innpå i den høye, klare luften. Bortover grantoppene sværmer noen kråker, og i steinrøsen bortpå sætervangen smetter et par røskatter smattende ut og inn. Bort gjennom skog og fjell er alt stille.

Så høres klunket av en grov bjelke – langt borte, og frem under Nysæterfjeldet kommer en bøling som en lang, hvit stripe – klokken går så urimelig fort der borte på Nysæteren. I det øverste sæterbollet, med en lang, flat sætervoll bortover, går fjøsdøren opp, gjetergutten kommer ut på vangen med en melkekak i hånden, halmhatten langt bak i nakken, og ler mot solen. Han går bort, åpner kvegrinden, går inn til småkreaturene og begynner å melke geitene. Han rører på leppene som om han snakker med seg selv; det ser ut som om tankene hans er et annet sted. sted; han legger ikke merke til sauene, som skyver seg opp mot ham for å bli de første. Sauene ligger i tett flokk og beiter; sauene strekker seg; det er ingen støy. Inne fra fjøset høres dunket av et par horn i veggen når en ku reiser seg. Plutselig blir det larm: «Lykkelin! Vil du la være å stange sauen, du!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 30 / 72

Bjeldgjeten, Lykkelin, hadde reist seg borte i et hjørne av kveen, strakte seg, drev til en sau så det knaket i sidene og vagget midt gjennom flokken så det ble bred vei etter, bort til gjætergutten, som stod skjevt over Blåsale og melket. Der strøk den seg langs låret hans, til den fikk hodet opp i høyde med Blåsales hode. Blåsale vred sit unda så langt hun kunde, og så til en annen kant. Men så kjendte hun Lykkelins kvasse horn under haken, gjorde et spræt så gjætergutten blev sittende bak den, og melkekakken trillet. «Djæken han inderlig – – –» Han sprat op og satte efter Lykkelin. Det blev stor forstyrrelse. Sauene løp like på gjærdet så det knaket, bjeldene ranglet som der var hund i flokken. «I Jøsses navn, hvad er påfærde da, Gudbrand!» Det var moren som gløttet på fjøsdøren.

«Det er dette fordærvelige storsinnet, hun Lykkelin; hun stanget ned melken av seks gjeter og satte mig i lorten, men jeg – skal – djæken fare i mig –» Han gjorde et spræt og knep Lykkelin fast i et hjørne. Så tok han henne i skjegget. «Jeg skal lære dig at være folk, jeg! Vet du hvad du har gjort? Du har sat mig i lorten. Vet du ikke at jeg er din overmand, og at jeg skal frem og læse for bispen idag? Kunde du svare for bispen kanske, storsinnet? Ja, du kan nok skrape med foten, men dennegang –» han rystet henne hardt i skjegget så Lykkelin gjorde et fortvilet spræt og slapp igjen. «Djæken –» «Nei, du må ikke bande så idag, Gudbrand, kom ihu bispen!» «Å, jeg tænker nok bispen hadde tat i en liten bøn også, jeg, dersom han hadde været i mit sted.» «Fy, slikt du snakker, Gudbrand! Du blir så storkjæftet» at jeg ikke vet mine arme råd med deg lenger.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 31 / 72

Gå inn og ta boken din og les over den andre delen, for du kan slett ikke om Den hellige ånds gjerning, så skal jeg melke dem som er igjen.» «Å, jommen gjør jeg det, du; jeg var akkurat midt i den tredje artikkelen da Lykkelin stanget. Jeg vil ikke gnage mer på det, for om de finner på å overhøre oss midt om sommeren. Og så tenker jeg nok at her er en gutt som kan svare for seg likevel, jeg.» «Ja, når du vil ha den skammen, så! Det er virkelig strevet verdt, slik som jeg har strevd for å skaffe deg nye sko og ny trøye, så du skulle se ut som folk når du vil komme dit og vise seg frem som en hedning! For du har jo ikke tatt i en bok så lenge sommeren har vart, før de siste dagene!» Hun hadde kommet helt inn i kveen, og tok melkekakken fra ham. «Så gå inn og vask deg og kle på deg i det minste, du må snart gå også!» Gudbrand dro avsted. Så ropte hun etter ham: «Der ligger ren skjorte på hyllen over sengen.»

Nå begynte de å løse bølingene på de nedre seterbølene. Det ble brøl og bræking og bjelleklang, og gjeterne ropte på gjetergutten, så det ljomet mot Nysæterfjellet. De kom oppover langs gjæret i lang rekke, småfeet først, raske og livlige, gjorde spratt og stanget seg bortover den flate vangen, kyrne etter, langsomme og tunge og så seg omkring. Kjersti Nerlien fulgte selv med og jaget på, stanset ved kvegjæret og så over. De to spædkalvene hennes stanset også og ble stående og tygge på hennes stav. «Holder du på å melke, Randine?» «Ja, og du har alt løst ut? Det blir nå så altfor sent for meg idag.» «Ja, du har vel ingen hjelp idag? Han Gudbrand skal vel avsted på bispemessen, han?» «Ja, det blir nok så likevel da; han fikk skoene sent igår kveld.» «Ja, det er ingen sak med ham som er så flink til å lese; jeg er riktig glad for at han Sigvart min er for ung ennå.» «Å, jammen har

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 32 / 72

Jeg strevde så mye med ham at jeg synes ikke han skulle skamme seg heller, men det er så rart med det, hvor det kommer så mange barn av bedre folk –» Gudbrand kom ut igjen, knallfin med nye sko, ny trøye, nytt skjerf og vasket så vannet dryppet av håret. Han gikk forsiktig og hoppet på steinene, så skoene ikke skulle bli stygge under. Han følte seg som en annen nå, liksom så voksen. Han dro i vesten og rettet på skjerfet, puttet hendene først i bukselommene, men det ble så langt ned at han måtte krumme seg i knærne; så puttet han dem i trøielommene, og spriket langt ut til sidene med dem. Det var liksom mer mannlig.

«Der har vi bispegutten der,» sa Kjersti, «så fin som en nyslått toskilling. Det er nok en gutt som kan vise seg frem både for biskop og provst, det.» Gudbrand svarte ikke; han stoppet med bena langt ut fra hverandre og spyttet ut av den ene mundvik: «Er det dine kalver, det?» «Jau, det er nok det.» «Det var ganske lækre kalver.» «Du skal skjønne deg stort på det, du, mener jeg!» sa moren. «Har du ikke gjort ferdig, så vi kan løse ut nå, mor? Det er ingen grunn til at vi skal være så langt bakpå!» «Ja, nå er jeg ferdig; men du skal ikke ha noe med løsingen å gjøre idag, du som har de nye klærne på.» «Å jo, det er nok best at jeg er med selv likevel. Når det skal gå uten problemer, så er det sikrest. Jeg setter henne Lykkelin på rett råk. Det er så rart med det når en blir borte hele dagen.» Han åpnet grinden, og småkreaturene strømmet til, så de satt fast mellom grindstolpene og måtte sprænge seg frem.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 33 / 72

Under spræt og kappløp rakte de bort over vangen, mens noen av de mest storsnutete gjeterne tok en avstikker; en måtte en svip bortom grisetroen for å se om det ikke skulle være igjen litt melrøre, en annen måtte gløtte innom fjøsdøren, om det ikke skulle være spildt salt, en tredje fikk hodet mellom sprinklene i grinden og strakte halsen etter en græsdot. inne på setervollen. Da Gudbrand hadde samlet dem, ga han Lykkelin sine befalinger. Nå skulle hun huske på at han hadde gitt henne skreppen; hun skulle ikke komme hjem før til kvelds; men da skulle hun også komme og ha alle med seg. Og så var det ikke verdt at hun gikk ned i Hammerbergene, for det var så tungt å komme opp derfra at hun ikke fikk draggjetene med; hun måtte holde seg oppe i Løvhaugene. Dette holdt han på med så lenge han hadde setervollen i sikte, men da han hadde kommet forbi den første skograbben, lot han dem gå og la seg bak en grantrær.

Der trakk han frem boken under vesten; det var sikrest å se litt over helliggjørelsen. Man kunne aldri vite hvor de kom, og dette om «Hvorfor kalles kirken hellig?» var et så urimelig langt stykke. Han leste det over, to ganger, lukket boken og prøvde – nei – én gang til – prøvde igjen. – – – Han merket ikke at bølingen dro forbi, merket ikke at en kalv kom forbi busken, før den skremt kastet seg til side med rumpa i været. Men da stod også Kjersti og moren der. «Nei, for en flink gutt du har, du, Randine. Ligger han ikke der og leser!» «Har det dratt ut med deg også nå, Gudbrand, når det drar på så lenge? Ja, det var ikke for tidlig!» Hun hadde godt skjønt at Gudbrand i lang tid hadde smuglet boken med seg bort i skogen, men hun hadde ikke latt seg merke med det. Og til Kjersti sa hun: «Ja, Gud vet hvordan det skal gå! Jeg har nesten ikke sett ham ta i en bok i hele sommer.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 34 / 72

Gudbrand reiste seg litt forlegen: «Jeg kom til å tenke på at han Morten Madslien sa at det hadde stått i bladene at vi skulle få en ny spørsmålsbok, som skulle være kortere, og så tenkte jeg at jeg måtte se etter hvor lang den var. Den blir visst ikke stort likere.» Han stakk boken under vesten og spankulerte foran frem mot setra. En stund etter jabbet han nedover lia med salmeboken, testamentet og noen vafler i en tul under armen.* De små kirkeklokkene hadde ringt sammen for første gang. Fra alle

Fra alle kanter kom folk myldrende frem, tok hverandre i hendene og stilte seg opp i stille rekker langs kirkegårdsmuren og i gapet mellom kjærreskjulene. De som kom langveisfra, svettet med trøyen over armen, søkte inn i skyggene og dro håndbaken over ansiktet. De som hadde med seg skolebarn, ga dem de siste formaninger og dyttet dem så ut på kirkegården, hvor ungene hadde samlet seg i flokker, én for hver skolekrets. De stod stille og så seg omkring; de ventet på lærerne.

De voksne snakket heller ikke stort, bare noen ord når det kom noen kjørende, og av og til skygget de med hånden over øynene og så oppover mot prestegården, hvor flagget vaiet sagte i den stille luften. Den lille trekirken lå der så hvit i solskinnet og sprekker gikk i veggene så det knaket. Det glitret i vinduene, alle dørene stod på vid vegg, og i gluggen høyt oppe på tårnet stod ringeren, lent på begge armene og speidet. Han skulle ringe når han så prestene i prestegårdsgrinden. Skolemesterne kom, stilte opp barna sine i lange rekker og sa dem hvordan de skulle gjøre. Når biskopen kom oppover kirkegulvet, skulle guttene bukke og alle de små jentene neie, men ikke alle på én gang; de skulle passe på å gjøre det akkurat idet biskopen gikk oppover. De skulle svare høyt, og så skulle de passe på å se biskopen rett i øynene når han spurte dem, for det likte han. Så hadde de ikke mer å si, og det falt en høytidelig stillhet.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 35 / 72

Det var ikke uten at stemmene deres skalv litt, og store svettedråper stod dem på pannen. Så, plutselig, runget klokkeslagene ut i luften så tårnet skalv. Alle så et øyeblikk opp mot prestegården. Jo, der kom de ut gjennom grinden, alle sammen. Nei, så alminnelig en biskop! Gikk han ikke til fots? Og så begynte de å strømme inn i kirken. Skolemesterne førte hver sin barneflokk inn og plasserte dem opp. De voksne satte seg i stolene bak, dyttet av og til til barna, tok fra dem matposen og rakte dem en bok. Gudbrand hadde ingen slektninger her, og han hadde glemt å ta med seg bøkene. Han la posen mellom knærne, men hendene skalv da han løste opp knuten. Han puttet skjerfet i den ene trøylommen og vaflene i den andre, så de stakk ut, og tok bøkene i hånden.

Solen skinte inn gjennom de høye vinduene, strøk de to stolene som var satt frem til biskopen og provsten, gled oppover knefallet og alteret, og like inn i fordypningen til de tolv apostlene. Det knakk fortsatt av og til i en stoldør, men så kunne man tydelig man hørte bladene på det høye bjørketreet som stod like utenfor vinduet, svaie forsiktig inn mot rutene. Så vendte plutselig alle hodene seg, og guttene holdt pusten helt til de var ferdige med sin bønn; for der kom de, biskopen først med gullkors på brystet og svart, glinsende silkekalott, etter ham provsten og til slutt presten, som gikk oppover kirkegulvet i et rolig, høytidelig tempo og hilste med små, alvorlige nikk til begge sider. Det var nesten en lettelse da de knelte ned oppe ved alteret, og klokkeren kom som vanlig frem og leste inngangsbeden.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 36 / 72

Da han var ferdig, ble det mumlet og støyet som ellers, og kirketjeneren løp med hatten i hånden rundt alteret og jaget bort en hund som hadde sneket seg inn. Så holdt provsten en tale, og så begynte avhøringen. Det kriblet bokstavelig talt i magen på Gudbrand, etter hvert som spørsmålene og svarene kom, og det tiltok etter hvert som de kom nærmere og nærmere nedover kirkegulvet. Blodet skjøt opp i kinnene hans når noen stod og stammet og hakket; han stod halvt vendt, nesten klar til å ta et skritt frem, og holdt øynene hele tiden festet på biskopen. Bare han ville spørre ham! Men biskopen stod i lyttende stilling med de milde, blå øynene festet på den han spurte, og da svaret endelig kom, sånn noenlunde i det minste, nikket han mange ganger og tok et skritt til siden. Så krøp de sakte nedover, alle hodene var vendt lyttende, folk nikket og kastet blikk. Der

Det var en slik spenning at det nesten kom som en lettelse da et mildt regn begynte å falle i solskinnet utenfor, og de våte bjørkebladene dirret mot vinduet. Gudbrand glemte seg da det ble så lenge. Han stod og så på den glitrende løya. Men så, plutselig, sank han helt ned på knærne. Der stod biskopen rett foran ham, og skolemesteren hadde begynt spørsmålet, før han hørte: «Vi hørte nylig at det i den tredje artikkelen står: den hellige, kristelige kirke. Kan du så si meg: 'Hvorfor kalles kirken hellig?'» Der hadde han det; godt at han hadde lest det gjennom! Det ble svart for øynene hans, han klarte ikke å komme på det første ordet. «Nå? Hvorfor kalles kirken hellig? Fordi –» «Fordi Den Hellige Ånd ved sine hellige nådemidler utfører sin helliggjørende gjerning i alle dens lemmer, derfor kalles kirken hellig, uansett synd og –» skrøpeligheten som finnes i den.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 37 / 72

Bispen nikket mange ganger, og skolemesteren lot blikket gli over menigheten. «Sin gjerning til helliggjørelse i alle dens lemmer,» – fortsatte skolemesteren. «Hvem er kirkens lemmer?» Gudbrand tenkte seg om. «Hører du til kirkens lemmer?» «Ja.» «Endog jeg?» «Ja.» «Endog biskopen?» Gudbrand tenkte seg om. Han syntes ikke det gikk an at han hørte sammen med bispen, og så hvisket han så bare skolemesteren hørte det: «Nei.» «Tenk deg nå om; hører ikke biskopen til kirkens lemmer?» «Jo.» Bispen nikket. «Nå, hvem hører så til kirkens lemmer?» Et lys gikk opp for Gudbrand. «Alle de som tror på Kristus.» «Riktig. Men –, kan du tro på Kristus av deg selv, du?» «Nei.» «Hvem er det som får deg til å tro?» «Den Hellige Ånd.»

«Hva står det om dette i din trosbekjennelse?» «Jeg tror at jeg ikke av min egen styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus min Herre; men det er Den Hellige Ånds verk som har –» «Riktig. Ville det da være klokskap eller dårskap om du trodde at du av egen kraft kunne tro på Kristus?» «Dårskap.» «Om nå biskopen sa at det gikk an, hvem var da klokest av deg og biskopen?» Gudbrand tenkte seg om. Bispen ble litt urolig og ville gå videre til den neste, men stod likevel og lyttet. «Nu? Hvem var da klokest av deg og biskopen?» Nei, det gikk ikke an, så alle hørte på, å si at han var klokere enn bispen: «Bispen var den klokeste.» Bispen ristet kraftig på hodet. Så gikk han bort og strøk ham forsiktig over hodet: «Nei, gutten min, da var du klokere enn bispen.» «Ja,» sa skolemesteren, «men du mente at vår gudfryktige biskop aldri ville finne på å si slikt, ikke sant?» «Ja.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 38 / 72

«Det var riktig, gutten min, med Guds hjelp vil han ikke gjøre det,» sa bispen, strøk ham enda en gang over håret, og så gikk de videre. * Solen var allerede sunket lavt ned mot Nysæterfjellet da Gudbrand kom strevende oppover mot setra. Lykkelin var allerede kommet hjem med hele flokken, mett og fornøyd, og nå lå de langs kvegjærdet og beitet. Kuene snudde bare litt på seg og mækte da han kom. Moren holdt på inne i fjøset og melket; hun så ham ikke før han kom inn. Han tok seg god tid og satte slåen omhyggelig for. «Nei, er du der, Gudbrand? Hvordan gikk det?» «Å, det gikk vel sånn nogenlunde som ventelig kunne være, kan jeg tro.»

«Kunne du svare for deg?» «Å, du vet jeg svarte på det meste de spurte om.» «Fortell da!» «Det er ikke noe særlig å fortelle om det, synes jeg.» Og så plutselig. «Nei, jeg får nok ta på gammelklærne og begynne å melke; det går ikke an å gå i finstasen hele dagen.» Mer fikk ikke moren vite. Hun ble redd for at han ikke hadde klart seg. En stund etter kom han ut i gammelklærne, og så begynte de å melke geita. Gudbrand var så urimelig overlegen. «Var biskopen blid da?» «Å ja, han var ikke så verst heller.» «Sa han noe til deg?» «Å ja, han sa nok noe også.» «Hva var det?» «Å, du må ikke tro alt du hører.» «Hva er det du sier?» «Ja, når jeg ikke kan få fred, så kan jeg gjerne si det også. De spurte meg ut på alle kanter, og du vet, jeg stod jo ikke i bet for å svare, jeg. Og så, da de ikke kom lenger, sa alle sammen at jeg var klokere enn biskopen, men det kan de vel egentlig ikke ha ment.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 39 / 72

Fuglefangere En julaftens morgen, skarpt kald med en stor, rød solskive langt inne i frostrøken mot sør. Nede i dalbunnen er det grått, mørkt og dekket av rim, med en flammegul tåke over. Oppover de bratte, snødekte liene kommer en jevnt tiltakende lysning, etter hvert som tåken forsvinner; øverst oppe er luften klar – over de øverste grantoppene, like ved horisonten, ligger et svakt gyllent solstreif. Nede i tåken ferdes dalens folk i den siste travleheten før festen. På alle stier er det folk som løper de siste ærendene; over alle gårder høres det klirring fra huggestabben eller skålen, hvor juleveden skal kløyves; store høkurver vandrer fra låve til fjøs, og kornbånd tas ut, de beste som finnes. Nede ved kirken går graveren og skuffer en bredere vei frem til hoveddøren, og over veien klinger en enslig kirkeklokke fra en doktorskyds.

Ut fra husmannsstuen, som ligger rett overfor kirken tett oppunder skogen, lav og nedsunket, med lys fra tørkvistbålet som stråler helt opp gjennom den brede pipa og lager lavende rimskjeg langs alle veggene, kommer to gutter i trettenårsalderen; tykke og kraftige karer med toppluene helt ned til øyenbrynene, vottene på og snesokkene knepet stramt utenpå buksene. Det er de to uatskillelige, mektige jegerne, Per nede fra gården og Kristian, som bor i husmannsstuen. De stopper og ser begge oppover skogsveien, som krøller og bukter seg på skrå langs gjærdet, til den forsvinner i et stort gap i skogen. «Det er nok ikke rart med fuglefangst nå,» sier Per, «det er blankt i høiden.» «Det kan også være det samme,» sier Kristian. «Ja, det kan det.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 40 / 72

De går bortmed veggen, tar hver sitt par ski, som står der med store tjærebredde bretter, legger dem på akslen og legger skistaven på skrå under. «Det er vel best vi tar rypegardene først!» «Ja, og haresnuruene; vi går opp gjennom Lienget.» * De fanget fugl sammen, Per og Kristian, og fuglefangere har også noe å gjøre like før jul. Det var ikke et vanlig besøk til snarene deres de skulle gjøre idag. Det var ikke den sedvanlige spenningen over dem. Ellers ventet de alltid å finne fugl; det traff nå ikke inn så ofte forresten; de hadde hittil bare fått en århane og en rype; men det kom av at det var så urimelig lite fugl; for det var nå ikke mange fuglefangere som satte opp så pene fuglegarder som dem; rypegardene var så tette, så tette av det fineste birkeriset, og snaur i snaur hele målsvæggen; foran storfuglegardene var det feiet som på et stuegulv og strødd frisk gran langt bortover sneen; haresnuruene var så blankpussede at haren minst måtte ha briller på hvis han skulle se dem.

Og da var det rimelig at de de vanlige dagene ventet å finne en tiur eller iallfall en røi, straks de begynte turen, og ikke mistet håpet om at det iallfall måtte finnes en århøne eller en hjerpe før de hadde vært ved det siste snaret. Fuglen måtte da komme ned i skogen engang! Men idag var det annerledes.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 41 / 72

Idag skulle de tas ned, både storfuglesnarene og de andre. I julen skal det også være fred i skogen; julen skal bringe fred både til fugl og løpende dyr, da skal ikke et snar være oppe; de visste at da står selv de blanke, gnistrende rævesakser og biter om en stok istedenfor om rævefoten. Og det skulle vare – ja, til en annen nyttårsdag – de visste nok at det var dem som ikke satte dem opp igjen før over trettenhelgen, men det måtte være en mening med alt; etter nyttår var julen slutt, det var bare papistisk overtro, dette med at Trettenkari var ute og kjørte julekut om trettenkvelden – det hadde skolemesteren sagt. Og så ruslet Per og Kristian oppover skogsveien mot Lienget. Det var bratt og gikk smått. Hm, enten måtte den toppen være skikkelig varm, eller også måtte det være en endring i været. Oppunder skogen stanset Per, trakk toppen opp og så seg tilbake: «Jeg synes her begynner å lukte lindt.»

Kristian trakk den blåfrosne nesen opp av skjerfet. «Han lukter lindt støt denne bakken, synes jeg. Men jeg synes nu ikke en har bruk for vottene lenger.» Han trakk grevvottene av og puttet dem i lommen. De sto en stund og så utover dalen. Der nede lå frosttåken like tett; de skimtet så vidt det mørke, skiferkledde kirketårnet, som stakk opp så merkelig langt og spisst. Oppover bakken ble det jevnt lysere og lysere, gikk over til ullent grått; den gyldne stripen oppe på horisonten bleknet langsomt, himmelen mistet sin blå farge og senket seg tungt ned mot grantoppene, som liksom stakk helt opp i den. Jo, det var nok en forandring på gang. «Skal se det blir fugleveir likevel.» «Ja, det ville være likt seg, nå som vi skal ta snarerne ned.» «Men det er det ingenting å gjøre med.» «Nei, det er det ikke. Legger fuglen seg ned, så blir det vel gående igjen en eller annen i skogen til over jul også; men det er harmelig.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 42 / 72

De snudde og forsvant inn i det mørke gapet i skogen. Der inne var det så merkelig stille og mørkt og øde. Ikke et liv å se, ikke et spor etter liv. Selv ekornene lå nok stille i sine moseforede reder nå, og markmusene var dypt nede i sine huler. Ingen susning i trærne, som sto der stivnet under den frosne snøen; ingen lyd uten den jevne, forsiktige knirken under deres føtter. Og de trådte uvilkårlig forsiktigere, og skottet varsomt inn i de mørke gapene under trærne. Slik var det lenge; det var som om skogen ikke ville ta slutt. Det lettet formelig da det kom en lysning ovenfor dem; skogen åpnet seg, de var oppe under Lienget. Her spente de på skiene og gikk inn gjennom passet. Her hadde det vært liv – for en uke eller fjorten dager siden – sterke harespor, hvor haren hadde løpt mange ganger, med avstikkere rundt hver busk. Men nå var de nesten klare til å dra igjen; intet nytt spor, selv haren lå nok og frøs under de tetteste buskene.

Ja, da var det ikke skadelig å ta snorene ned. Og først gikk de til låven, hvor de hadde en dobbeltsnur festet i døren; den festet de forsiktig opp, slik at hullet ble fritt. Nå kunne den krype ut og inn så mye den ville. Deretter gikk de langs gjæret – de hadde en snur i hvert skigardshull – og gjorde det samme. Fri vei i julen! Derpå satte de kursen rett gjennom Lienget og ut på kanten av den videvokste myren. Der stod rypegardene, nesten usynlige – hver eneste kvist var dekket av tykt, lavende rim. Det var ikke bryet verdt å riste dem opp nå; bare et puff med skistaven mot hver snur, så falt det ned og trakk seg sammen, slik at et rypehode ikke kunne komme inn. De gikk langs rypegardene to ganger, ville forsikre seg om at ingen snur var glemt. Det var den ikke, og så tok de kursen nedover rett inn i skogen igjen. Der skulle de besøke storfuglegardene.

Nå var det ikke lenger uhyggelig; nå var de vant til stillheten; det knakk ikke lenger i dem når snøen raste av en gran når de dro forbi. Himmelen var blitt mørkere, jevnt ullen; et og annet stort, løst snøflak begynte å seile langsomt ned gjennom luften, men tåken var borte – det ble nok omslag i været. Men

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 43 / 72

De merket det ikke. Det gikk raskt på kryss og tvers inn mellom grantrærne helt inn til granlågen, hvor snørene stod. De hadde ingen tanker om annet enn at nå skulle snørene ned. De snakket høyt og lo og satte utover de bratteste stedene, så de rullet og forsvant i snøen; det var bare å reise seg igjen, riste litt av luen og så fortsette som snømenn gjennom skogen. Ikke en tanke om at de skulle gå stille i dag. Så hadde de bare én gard igjen, den store helt ute på berghammeren, hvorfra de så ned i dalen. De gikk ikke omveien som vanlig, de satte kursen rett ned. Da lød det med et et vell av sus i skogen.

En stor, svart fugl med et enormt vingespenn lettet, fløy litt ut fra berghammeren, ut i den grå luften, svingte raskt og fløy inn i skogen, slik at det ble en mørk sti etter den idet snøen fløy av trærne. Begge guttene stoppet opp, nesten på huk; ansiktene deres var bleke og spente, øynene stirret fast, fulgte suset fra den forsvinnende fuglen, holdt seg lenge festet på det punktet i skogen hvor den forsvant. Så var det som om de våknet og så på hverandre; men de sa ingenting med det samme, øynene drogs igjen mot den mørke stripen inn i skogen. Da Per skulle til å gå, trakk han pusten baklengs, så han hikstet: «Det var djevelen!» «Det var nok en tiur.» «Hadde vi kommet litt senere, så hadde vi fått den.» «Kanskje han har slitt av snaren?» De snek seg frem. Nå hadde hele skogens anspente spenning kommet over dem igjen; de gikk så forsiktig som om det skulle være en fugl under hver eneste busk.

Der så de sporene, enorme labber i snøen; der hadde den slått ned, gått frem like ved snaren; der hadde den lettet, blitt skremt, akkurat idet den skulle lande. Snaren stod rund og pen; de kunne sikkert ha fått den. Det var med avsky de så opp i luften; først nå merket de at det hadde begynt å snø. Ja, nå kom fuglevejret; nå begynte storfuglen å legge seg ned i skogen. «Nei, noe så avskyelig burde man vel aldri ha sett –»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 44 / 72

Per dirret i stemmen. «Den karen kommer nok igjen, når han først har fått smak på enerkjærret,» mente Kristian. «Ja, det gjør han sikkert, imorgen den dag også.» «Der finnes nu heller ikke noe lugomert sted i hele skogen.» De talte frem og tilbake, gikk og så bedre på sporene, slo som tilfeldig sneen av de nærmeste granene med skistaven, rystet enerkjærret og barkvistene i fuglegarden, så de stod der friske og mørkegrønne, rispet også som i harme et par næver ener av kjærret og kastet dem likesom i sinne hen efter veien til snaren. Eneren blev liggende så frisk og indbydende på den hvite sne. Da de hadde holdt på med dette en stund, stanset de, blev stående og se nedover dalen, hvor den tæt faldende sne seilet ned i lette, svævende stimer. De blev tause, det var som den ene ventet på at den andre skulde si noget. Endelig sa Per: «Nei, vi får vel se at komme nedover.» Kristian så uvisst på ham: «Ja – a, vi får vel det. Vil du ake først?»

«Nei, du kan ake først.» Kristian dvælet litt, som han endnu ventet på noget, men så med ett satte han skistaven i sneen og føk nedover. Per blev stående litt, så skråt bakover til fuglegarden. Nei, Kristian var alt borte, han fikk se å komme etter. Den snaren glemte de å ta ned. * «Det er svært så stille han Per er idag,» sa hun mor ut på eftermiddagen. «Er der noget som feiler dig?» Nei, det var der da ikke. Per gikk omkring så blek og fattigslig, var hele tiden ute og så på været og kunne ikke ta seg til noe. Det var litt mildere, det snødde tett og jevnt. Til slutt var han borte og tok på seg skiene, men stilte dem inn til veggen igjen. Endelig, da de andre var inne og spiste middag, var det som om

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 2BokRobot · Side 45 / 72

Han tok en rask beslutning, tok dem stille ned, spente dem på og skyndte seg bortover jordet. Da han var kommet bakom gjærdet, slik at han ikke kunne ses fra gården, bøyet han seg oppover. Det var så bratt at han ikke kunne komme frem på skiene, så steg han av, tok en i hver hånd og satte dem ned i snøen, og slik krabbet han oppover, så det ble en dyp renne etter ham i den løse snøen. Da han hadde kommet på høyde med husmannsplassen, stanset han og kikket over gjerdet. Mon tro om Kristian var borte? Skia stod ikke ved veggen, der de pleide å stå. Kanskje han var på ærend nede hos kjøpmannen? Ja, da hadde han ikke behøvd å gå denne omveien. Nei, Kristian hadde vel bare tatt dem inn og satt dem i brettet. Det var nok best han holdt seg skjult, så de ikke kunne se ham fra vinduet. Og Per krabbet videre langs gjerdet, til han langt ovenfor plassen kom inn på skogsveien. Pokker, hadde det faret folk her nå!

Det var spor i veien etter en som hadde trukket skiene etter seg. Ja, det var vel han Even Stubsveen som var oppe og tok ned hareteinene sine, for han hadde satt opp for å jakte hare, det visste Per, om han enn ikke ville vedkjenne det. Jo, dette måtte bære oppover mot Lienget. Ja, det kom ikke ham ved; han måtte bare komme dit han skulle, skulle han finne frem før det ble mørkt. Så urimelig som det snødde også, skikkelige gamle kjerringer! Han spente på seg skiene, tok rett bort gjennom skogen, så fort han kunne i den nysnøen, rett bort over berget der de hadde sett tiuren. Det var allerede ganske mørkt da han kom så langt at han så frem til fuglegarden. Han stanset med pusten i halsen: – der var noe svart som beveget seg. Han ble redd med det samme, men så fikk han se en skistav som stod rett opp og ned i snøen. Han gikk forsiktig frem.

Der lå Kristian på kne i snøen, hadde lagt våpnene sine ved siden av seg og holdt på å ta av seg selen. «Er det deg, Kristian?» Kristian skvatt opp og stirret: «He –! Nei, er det deg, Per! Huff, så du skremte meg!» De sto litt forlegne. Til slutt sa Kristian: «Jeg kom til å tenke på at vi nok glemte å ta av denne selen.» «Ja, det var det jeg huskede også. Men nå er det alt gjort, ser jeg.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 46 / 72

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3

«Ja, det er nok det.» Kristian spente på seg skiene: «Det snør så tett.» «Ja, og det blir mørkt også. Vi får se å komme oss nedover.» De stod klare til å sette avsted. I det samme følte de en svak dirring i luften. Det var som om en bred vei ble dannet i den tett fallende snøen, det var som om en lysning dukket opp oppover denne veien, og sammen med den kom noen fjerne, dunkende klokkeslag i jevn stigning og fall. De tok av seg luene: «Nå ringer de høytiden inn,» sa Kristian. «Ja,» sa Per, «jeg tenker vi lar snarene være nede til over trettenhelgen.» Så fløy de nedover.

Når grågåsen farer Under den store, enslige rognen oppe på bakken straks søndenfor gården stod Ivar med begge hendene dypt nede i bukselommene og så ut over dalen og opp på himmelen i syd. Det var full vår i luften. Snøen hadde krøpet bort bakom hver lille helning mot nord og langt opp mot likanten; på hver sydhelling og bortover de lange akrene var det bart, og jorden dampet under den milde solen. Skjærene skvatret ennå vinterkoldt oppe i det lille granholtet, men bortetter akrene gikk kråkene alvorlige, løftet vingene som om det var for varmt, og frådset i alt det krypet som solen narret frem; langs plogfurene – Per Madslien prøvde allerede å sette plogen i Sørbakken – gikk linerlene, de ekte vårfuglene, og kvidret og vippet med halen.

Trærne stod med ullne knopper, som ennå ikke var sprunget ut, og langs akerreinene stakk en og annen liten, gul, lubben blomst opp; nede fra haugene nederst i jordet lød en grov kobjelde blandet med den raske, fine klangen av småkreaturenes bjelder, og gjennom det hele skar en enkel, lang, melankolsk tone fra en siljefløite – gjetergutten hadde nok alt funnet en silje som slapp barken. Luften var full av all slags lyd, som blandet seg til en eneste stor vårstemning – fargene var fattige og vinterlige med skarpe grenser, til de gikk over i hvitt ovenfor granlinjen helt oppe på likanten. Det var stille i luften og fattiglunt i stillheten, men

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 47 / 72

Da kom et vindkast; det var isende kaldt og vinterlig. Ivar satte seg i bevegelse nedover, gjetergutten svarte, og begynte samtidig å spille en lang, dragende melodi på fløyten sin. Det var så forlokkende, en slik uro i alt; umulig å stå stille og holde seg hjemme ved husene. Ivar løftet foten for å sette i gang med å løpe nedover; men i samme øyeblikk løftet han igjen øynene opp dit hvor dalsidene møttes i sør. Han trakk foten tilbake, sto der med åpen munn, dro hendene opp av bukselommene og skygget for øynene. Jo, der var den!

Like over skaret kom en liten mørk stripe seilende, jevnt og rolig, høyt oppe, alltid fremover. Det var den første flokken med grågjess som Ivar hadde gått og ventet på i mange dager. I det samme lyste kinnet hans opp, han vendte seg liksom for å løpe inn, men tenkte seg om; det var gøy å stå og se dem dra forbi. Flokken kom fremover, bøyd litt over mot den vestlige dalsiden; det så ut som den steg, etter hvert som den kom nærmere. Snart kunne han skjelne de enkelte fuglene: en stor, sterk hann et par alen foran som veiviser, og bak kom den store flokken i to rekker, som løp sammen i en spiss foran. De fløy så jevnt og sikkert med taktfast vingeslag. Da de var midt foran ham, ble han grepet av en vill lyst til å forstyrre denne regelmessigheten. Både mor og bestemor hadde sagt at han aldri måtte gjøre det, men før han visste ordet av det, stod han med den ene hånden utstrakt og pekte på flokken.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 48 / 72

I samme øyeblikk vaklet en av de fremste i flokken og falt ut av rekken, så en til, en til; de falt fra hverandre, dalte, sakket av; det var som om de med ett mistet sin kraft og kom i den største forvirring. Lange, hjelpeløse skrik kom ned fra luften; fjernt fra dalet de, og det var så rart, liksom de kom fra alle kanter. Like plutselig ble Ivar grepet av en sterk angst, som om han hadde gjort noe skikkelig galt, – han visste jo at det var synd å peile på grågåsen. Han begynte å be Fadervår, – det hadde han hørt var den eneste måten å hjelpe på. Veiviseren tok noen kraftige tak og kom foran, bøyet litt mer østlig; én etter én arbeidet de seg igjen opp i rekken bakover, snart tok den siste noen kraftige tak og sluttet seg til; flokken gled videre med vingslag i takt rett mot nord.

Ivar stod og vendte hodet langsomt, etter hvert som flokken beveget seg frem; han ble ferdig med sitt Fadervår, så nikket han amen etter, idet den gled inn over granskogen, som blånet langt der mot nord, og forsvant. Det var som om gleden ved det var borte, men han fikk likevel gå inn til bestemor.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 49 / 72

* Inne i føderådskammerset satt bestemoren hans, gamle Beret Madslien, i lenestolen sin og småskjente. Hun var liten og sammenkrøpet, satt borti kroken mellom kakkelovnen og sengen, godt innpakket i strikkede skjerf, og med store, strikkede sokker på føttene og et mørkerutet skjerf over den strikkede ørevarmeren. Døren inn til stuen stod på gløtt, og det hørtes stemmer derfra. Beret mumlet noe, fikk med besvær trukket ørevarmeren til side og lyttet: Hm! Hm! Å nei, de passet nok på å snakke så lavt at hun ikke skulle høre dem! Hva tro det var for noe hemmelig de hadde for seg nå igjen? Å nei, de måtte ikke innbille seg at de skulle slippe unna! «Oline!» Intet svar. Hun tok sin krokstav, som stod borti kroken ved ovnen, og banket i gulvet. «Oline!» «Ja – her er jeg da, mor! Hva er det du vil?» En ferm, middelaldrende kone kom til syne i døren. «Jeg har aldri sett deg slik før, Oline! Du kommer ikke engang når jeg roper på deg!» «Jeg kom jo straks jeg kunne, mor! Og det er vel ikke noe som står på heller?» «Nei, når du kan få skravle selv, du, så er du like glad om jeg sitter alena hele dagen! Hvem er det som er inne?» «Er det noen inne da?» «Å ja, jeg hørte det nok! Hvem er det som er inne? Jeg vil vite det på timen, hører du?» «Ja, ja da, det er ingen.»

annen enn Marthe Moen.» «Hva vil hun?» Oline begynte å pusle med noe i skapet og svarte ikke.

«Hører du ikke da, Oline? Har du aldri sett noen slik som du er blitt heller? Hva vil hun, sier jeg?» «Å, hun vil ingenting! Hun vil bare høre etter om hun kan få en gris når vi får.» «Hm, hm! Har du hørt slikt? Du kan ikke love bort flere griser, du nå!» Hun satt litt stille og så rett frem for seg. Så hadde hun glemt det hele og spurte plutselig: «Er det noen fremmede folk inne?» Oline så bort på henne og ristet svakt på hodet og ble straks mildere i tonen: «Jeg sa jo at Marthe Moen er inne!» «Nei, er hun det? Hun må jeg absolutt snakke med. Be henne komme ut til meg før hun går.» «Ja, det skal jeg nok gjøre,» og Oline gikk inn igjen. Litt etter kom Ivar ut i kammerset. Ansiktet hennes lyste opp straks hun så ham. «Nei, er du der, Ivar!» «Ja, bestemor; jeg kan hilse deg fra grågåsen – nå fløy hun!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 50 / 72

«Hys,» hun vinket med hånden mot døren – «slå døren igjen, Ivar, så de ikke kan høre oss.» * Disse to hadde nok mange hemmeligheter sammen, og det var slik det hadde gått til: Det var lenge siden gamle Beret Madslien hadde vært utenfor det vesle føderådskammeret sitt. Hun var nå så gammel at hun satt der godt innpakket og frøs bestandig. Hendene var fortsatt sterke, men når hun hadde satt seg i stolen, satt hun der. der, kunne ikke reise seg alene. Syn og hørsel hadde hun sånn noenlunde bevart, men med de andre sansene var det bare så som så; især hadde hun mistet all hukommelse og dømmekraft. Som alle gamle folk var hun blitt amper og nysgjerrig og umulig å tilpasse; det hun ba om i det ene øyeblikket, var hun misfornøyd med at de ga henne det i det neste. Mest gikk dette ut over Oline, hennes egen datter og guttens mor, fordi hun var mest opptatt av henne. For hun innbilte seg nå at hun hadde så urimelig mye å snakke om.

I virkeligheten var det ingenting med sammenheng i; det var bare en og annen ting fra lang, lang tid tilbake, dengang mannen levde – ting som hun bare husket i de groveste trekk og ofte blandet sammen. Av og til hørte jo Oline på henne, men hun merket godt at de voksne ikke hørte oppmerksomt etter, ofte med et smil, og det gjorde henne sint. Slik var det gått til at hun hadde valgt Ivar til sin fortrolige. Han hørte på, og det smigret ham at bestemoren alltid var så forsiktig og hvisket, slik at ingen andre skulle høre det. Det var særlig én ting bestemoren hadde maset svært om denne vinteren. Hun ville ut. De turte ikke å gi henne lov til det. Én gang om vinteren hadde de tilsynelatende gitt etter for henne, ført henne inn i stuen og mot døren, men da hun kom så langt, hadde hun plutselig blitt sint «fordi det så så ut i stuen», og ville ut i kammerset igjen.

Og siden – hun hadde vel forstått at det bare var på skryt de hadde gitt henne lov.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 51 / 72

Etter den gangen – snakket hun aldri med de voksne om å komme ut; men med Ivar snakket hun desto mer om det. Hun var syk bare av lengsel; hun var sikker på at hun skulle bli frisk igjen, bare hun fikk se dalen og åsene rundt og kjenne solen. Og det skulle være den dagen grågåsen kom tilbake, for da var våren kommet. Det var en avtale mellom de to om at Ivar skulle hjelpe henne ut slik at ingen visste det, den dagen – derfor var det han hadde stått og speidet etter grågåsen borte på bakken i dag og mange dager før. Bedstemor var veldig ivrig før Ivar fikk lukket døren. Så så hun langt bort mot vinduet, bøyde seg mot ham og hvisket: «Fløy de pent i rekke? Det er et godt tegn.» Han skvatt til, ble blendende rød og svarte ikke med det samme. Hun spurte heller ikke igjen, bare holdt øynene spørrende på ham. Så sa han: «Ja, bedstemor, de fløy virkelig pent som en snøplog.» «Så sørg for å få moren din ut, så vi kan komme gjennom stuen.»

Han gikk mot døren. «Nei, vent litt, Ivar, dra opp den øverste skuffen i kommoden min; der finner du et stykke brunt sukker.» «Du vet jeg fikk det siste i går, bestemor.» «Nei, gjorde du det? Jeg skulle virkelig hatt noe å gi deg. Se etter om du ikke finner noe du vil ha.» Han gikk bort, dro opp skuffen, og fingrene hans famlet etter et sølvhjerte med svamp inni. Hun så det. «Ja, ja, det skal du få, Ivar!» Han ble med ett så hoppende glad, men så kom han samtidig til å se på bestemor og husket at han ikke hadde sagt sannheten. «Nei, bestemor, jeg kan heller få det siden,» sa han stille, la det ned i skuffen igjen og gikk ut. Litt etter kom han fort inn igjen, tok en stol og fulgte med. Så kom han inn igjen: «Mor er med Marthe Moen borti grisehuset.» «Er hun det, du?» «Ja, og nå har jeg satt en stol bak den søndre veggen. Kom så, bestemor!»

Han rakte henne krokstaven og satte spissen godt til rette i gulvet, så den skulle stå fast, og satte så skaftet under den andre armen hennes og løftet. Hun kom opp. Hun var meget ivrig, og spenningen ga henne krefter; det gikk lettere enn man kunne vente. Over dørstokken inn til stuen gikk det bra, for den var så lav, men da de hadde krabbet seg over gulvet i stuen, ble det verre.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 52 / 72

Hun måtte støtte seg mot dørkarmen på den ene siden, mens han bøyde seg ned og løftet den ene foten over dørstokken – hun klarte ikke å løfte den så høyt. Så måtte hun flytte seg litt, for at han også skulle kunne løfte den andre over. Det gøs i henne, og hun ble liksom enda mindre idet hun kom ut gjennom døren og den friske luften slo mot henne. Men så tok hun seg sammen og prøvde å le: «For noe tull at jeg ikke skal komme ut – jeg er jo frisk som en ungdom!»

De fortsatte ivrigere langs veggen; snart var de ved hjørnet. Da begynte hun å bli trett. Det første hun så etter, var stolen. Den stod ennå et stykke borte, mellom begge vinduene. De krøp videre. Et par skritt fra stolen var det som hun ikke klarte mer; hun slapp staven, strakte hånden hjelpeløst, lengselsfullt mot stolryggen, vaklet et skritt til og fikk såvidt tak i stolen, idet hun holdet på å falle og rive Ivar med seg. Hun sank tungt ned på den; Ivar satte henne til rette. Solen skinte varmt inn i solvæggen, bekkesusen kom i stigende og fallende bølger, fugler kvidret, insekter summet – det var vår i luften. Ivar stod og så på henne. Hun hadde vanskelig for å holde hodet oppreist; hun løftet det forsiktig, begynte ved den ene siden og lot blikket langsomt gå rundt hele synskretsen; men det var så matt og likegyldig, og så sank hodet igjen, og hun så ned for seg. Angst og skuffelse kom over Ivar: «Er det ikke godt, bestemor?»

Hun kvakket til, gjespet da hun hørte stemmen hans – i samme øyeblikk kom det også et kaldt vindkast rundt hjørnet. «Hm! Alt blir ødelagt! Åsen er ikke slik som i gamle dager.» Ivar skalv i stemmen, og

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 53 / 72

Han hadde tårer i øynene: «Ja, ja, bestemor, vi skal inn igjen! Kom.» «Hu, så kaldt! Nei, jeg kan ikke! Du får hente hit moren din!» * Dagen etter var det mange folk ute i det vesle føderådskammerset. I sengen lå bestemor og fantaserte. Legen hadde nettopp reist og sagt at det var lungebetennelse, og at det ikke var rimelig at bestemor, som var så gammel, skulle overleve det. De andre var stille og snakket lavt, men de gråt ikke noe særlig. Oline måtte likevel av og til, når bestemor i villskapen sa noe skikkelig rart, bruke forklæsnippen. Bare Ivar stod borti kroken ved skapet og gråt så inderlig sårt. Ingen kunne skjønne det, for barn pleier ikke å ta det så alvorlig. Han hadde grått i hele går også, og derfor hadde de ikke skjelt ham noe særlig for det med bestemoren, og de hadde slett ikke fortalt ham at legen hadde sagt at hun hadde fått forkjølelse i går, og at det således på en måte var hans skyld.

Det var ganske stille i føderådskammerset, bare bestemoren som snakket, og Ivar som hulket. Så plutselig ble bestemoren stille. Litt etter sukket hun sagte og så seg omkring. Så sa hun så underlig mildt, alle hørte at hun nå var samlet: «Er det han Ivar som gråter så?» «Ja,» sa Oline. «Ivar, bestemoren spør etter deg!» Han gikk bort, kastet seg på kne foran sengen og hvisket: «Det var ikke sant, bestemoren; for jeg pekte på grågåsen i går!» «Ja, men så ba du Fadervår, for det har jeg sagt deg.» Så sa hun lett med et smil: «Nei, det er sant, Oline, det hadde jeg nesten glemt: Han Ivar skal ha mitt sølvhjerte.» Det var det siste bestemoren sa.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 54 / 72

På bestefars oppdrag satt Burman på halen ute på gården midt i solsteken. Han gløttet med det ene øyet bort på hønsene, som spankulerte forsiktig rundt ham i en stor bue og ikke våget å komme nær, og med det andre fulgte han med på det som foregikk andre steder på gården; katten, som gikk og smøg seg langs bygningen og huket seg flat ned hver gang tårnsvalene fløy forbi som sorte striper, så det pep i luften, linerlene, som trippet bortover og nappet fluer, og de to små grisene, som holdt på å rote bort ved stalldøren. Han døset så smått, for det var ikke noe særlig å gjøre idag; hønsene lot ikke til å ville gå ut i hagen, og døren til fjøset var lukket, så grisene ikke kunne komme inn der og lage ugagn. Da gikk det forsiktig i døren, og Burman snudde hodet. Det var Vesle-Jon som kom ut på dørhellen og lukket forsiktig etter seg. Hva skulle dette bety? Han så seg så rundt, og så bar han noe under trøyen?

Da Jon hadde sett seg litt omkring, pilte han over gården bakom stabburet; også han gikk i en liten bue utenom Burman, for de to var ikke særlig venner. Både syntes Jon at Burman var stygg med det lange ragget sitt, og han klappet aldri høna på halen når han klappet den, og hun så aldri på ham heller, bare rett frem og satt helt stille. stille, eller også gikk den sin vei. Og det gjorde Burman på sin side, fordi han syntes han hadde viktigere ting å ta seg av enn å gi seg av med en slik guttejafs, som kunne være plagsom nok, det visste han fra sine yngre dager. Om litt kom Jon tilbake – nå hadde han ingenting under trøyen –, gikk ned og stilte seg på den store steinen på den andre siden av stuelaftet. Burman så etter ham til han var godt forbi laftet, så reiste den seg, så seg enda en gang tilbake og ruslet bakom stabbursbygningen; den ville se hva Jon hadde lagt fra seg.

Den gikk og snuste litt, og så fant den gjemt under en helle bak stabbursveggen et tørkle som det var knyttet noe inn i; på lukten skjønte han straks at det var smørbrød.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 55 / 72

Hm, det var nok best å holde et øye med Jon idag! Den gikk frem på gården igjen, litt lenger frem enn før, så den kunne se forbi stuelaftet, og satte seg likegyldig ned på halen, lot som ingenting. Der stod Jon på steinen, lent mot veggen. Sandelig hadde han ikke nyskjerfet på heller. Han stod med et meget alvorlig og fornemt ansikt og prøvde å gjøre store og fine kniks med hodet, og for hvert kniks sa han: «Goddag.» Så syntes han at han hadde fått til det skikkelig. Et stort kniks: «Goddag! Er det han Peder Sandvold?» Han svarte også, liksom til en annen: «Jo, det er da det. Du får se til du får sitte.» «Å takk, jeg får nok sitte.» «Hvor er den karen fra da?»n5 «Jeg er fra Sørbø – jeg skulle gå hit og hilse deg fra bestefaren og si at han ventet deg på besøk med det første; han hadde noe han absolutt måtte snakke med deg om.» «Nei,n6 jaså. Ja, du får bare gå inn i kammerset og gjøre deg klar til i morgen.»

Han tok det opp igjen en gang til, men da han skulle til å gjøre det for tredje gang, kom folkene opp til dugarden, og så satte han seg ned på steinen og lot som ingenting. Saken var den at Jon hadde tenkt seg til å løpe et ærend for bestefaren idag, men det skulle ingen vite, ikke engang bestefaren selv. Gamle Jon Sørbø,

Bestefaren var nå så gammel og svak at han lå til sengs for tredje året. Han var ikke seg selv, men det var kreftene som ikke holdt lenger, og hukommelsen begynte også så smått å svikte. Men som alle slike var han blitt ganske slem til å mase; når han først hadde satt seg noe i hodet, var det ikke så lett å få det ut igjen. Og selv om alle forsøkte å imøtekomme ham så langt det var rimelig, syntes han ofte at de var litt urimelige, og det var egentlig bare én som kom kom rigtig godt ud af det med ham og var hans fortrolige; det var Vesle-Jon – men så hed han nu også efter Gamle-Jon og var gardgutten, som skulle bringe alt i god gammel orden igen engang på Sørbø, – for gamlen tænkte nu, at Jons far, som nu havde gården, håndterede mange ting på en så urimelig og uheldig måde. Nu her i foråret havde Gamle-Jon sat sig for, at han endelig måtte tale med sin gamle ven Peder Sandvold.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 56 / 72

Hvad det var, han ville ham, det vidste han vist ikke rigtig selv, men længslen efter den gamle ven var der. Han sagde det til sønnen, først på den måde, at han sagde: «Når sommeren kommer, bliver jeg nok så stærk, at jeg kan stå op, og så vil jeg rejse til ham Peder Sandvold; der er noget, jeg endelig må tale med ham om.» Han så, at sønnen smilede i skægget, da han svarede: «Ja, det skal du rigtig gøre, far.» Men sommeren kom, og Jon følte sig ikke stærk nok til at stå op. Så sagde han en dag: «Du må sende bud efter ham Peder; jeg må tale med ham.» «Åh, ja, ved lejlighed skal jeg nok gøre det.» Men gamlen forstod da, hvad det betød, og sendte Vesle-Jon ind fra kammeret, og denne kunne siden berette, at da faren kom ind, havde han sagt: «Det giver ingen mening; så gammel som

Peder er, men vi får holde med ham, så glemmer han det snart.» Siden betrodde gamlen seg ikke til andre enn Vesle-Jon. Han spekulerte og spekulerte på hvordan han skulde få sendt bud. Langt var det jo, rundt etter landeveien halvtredje mil, men tvers over åsen knapt én, når en tok ret opp skogsveien. Så igår fik Vesle-Jon lurt penn og papir ut til ham, og han prøvde å skrive; men det gikk ikke, og så ble de enige om at de måtte vente til Vesle-Jon hadde lært å skrive; men han skulle ikke begynne på skolen før til høsten. Da gamlen hørte det, sukket han: «Herregud, det blir et langt år å vente.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 57 / 72

I samme nu slo tanken Vesle-Jon om at han ville gå over åsen til Peder Sandvold og bringe ham bestefarens bud. Det var dette han hadde tenkt på idag, det var til denne reisen han hadde gjemt niste. Han ble stående stille til slåttekarerne hadde slipt ljåene, spist og vel hadde lagt seg til å hvile dugurshvilen. Så skyndte han seg bak stabburet, tok mattullen og skyndte seg oppover. Burman var den eneste levende på gården som så ham. Han snudde seg, og satte seg igjen ganske stille ned og så oppover: Han tenkte vel på Sjur Pladsen, dit han før hadde gått alene. Plutselig spidset Burman ørene – der tok han av fra skogsveien, og i samme øyeblikk var han borte oppe i skogen. Burman satte i å gjø oppover veien med sitt grove mæle, så det ljomet mellom husene og langt ut over dalen. Litt etter kom Jons far ut på hellen, helt sint fordi han var blitt vekket.

I det samme Burman hørte døren gå, satte han i enda sterkere, gjorde et par hopp oppover veien og så seg tilbake. «Fy hunden! Våkner oss alle sammen!» Burman fortsatte. «Fy, vil du tie», sa han og tok en stein og kastet etter den. Burman for med halen mellom benene ned på gården, la seg med et fornærmet blikk og sa ikke mer. Da de kom ut etter dugurshvilen, gjødde den igjen stridt oppover veien. Karerne så oppover og en sa: «Hva er det som går av hunden da? Tror her har gått gesel.» Men mannen svarte: «Det er bare unoter. Fy, vil du tie når du ikke har noe å gjø på?» – og så gikk de alle bort i jordet igjen, og Burman la seg igjen på gården med øynene vendt og kikket oppover. Da de kom frem til middag, prøvde Burman igjen; den sprang skjelende oppover veien, så ned mot mannen, så oppover igjen, og så ned, men da ble mannen skikkelig sint: «Fy, vil du tie?» – han ga den et spark så den for bortover – «Har aldri sett en sånn fillebikkje!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 58 / 72

Da de gikk inn, sendte Burman et langt blikk etter dem, og så ruslet den langsomt av gårde med halen hengende tungt etter seg og tungen ute av halsen, oppover veien i den hete solsteken. Vesle-Jon var vant til å rusle alene, og ingen hadde savnet ham. Først da de hadde spist, sa moren: «Hvor mon Vesle-Jon er? Har noen sett ham?» Nei, ingen hadde sett ham siden dugurdsmålet. Tror du han er ute hos bestefar? Hun gikk inn på kammerset og spurte. Nei, bestefar hadde ikke sett ham siden tidlig i dag; da hadde han så travelt. Hun tok på seg kappen og så ut på gården overalt hvor han pleide å holde til. Hun ble engstelig, kom inn og ba en av jentene løpe opp til Sjur Pladsen og høre om han var der. Angsten hennes begynte å smitte over på de andre, og snart begynte noen å undre seg over dette. Piken kom tilbake og sa at Sjur ikke hadde sett noe til ham.

Da gikk de ut, den ene etter den andre, rundt husene og inn i husene, og til slutt begynte moren å rope på ham. Ved ropet var

Det var angsten som grep dem alle, og snart ropte de hver til sin kant. Intet svar. Da husket mannen på Burman: «Man skal vel aldri tro at gutungen har satt seg ut i skogen; hunden var så rar i dag!» Ja, det husket de alle. De begynte å lokke på Burman, og de ble ikke lite forundret da han ikke kom, for Burman gikk aldri av gårde.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 59 / 72

«Ja,» sa mannen, «det blir ikke annet råd; vi får la høyet ligge og dra til skogs.» * Da Vesle-Jon tok av oppover skogsveien, møtte han en skikkelig steinete, bratt bakke, som solen stakk rett inn i. Men han tenkte ikke på det og fortsatte: jo lenger han kom, desto mer krøket knærne seg, og buksebaken ble så merkelig tung; da han var halvveis, måtte han stanse og dra i trøyen. Han tok den på armen og dro videre. Om en times tid var han oppe på bakken, og så skrånet det jevnt innover. Han satte seg – nå følte han nok snart at han måtte være fremme; han visste ikke så nøye hvor mye en mil var, men så urimelig langt kunne det nå heller ikke være. Kanskje var han allerede like ved gården, hadde bare ikke sett seg for. Han så fremover. Nei, bare tett skog på begge sider av veien; han fikk kanskje kile på, skulle han komme frem til kvelden. Han reiste seg og fortsatte; tankene kom hen på ærendet hans: Et stort knips: «Goddag!

Er det han Per Sandvold?» «Jo, det er da det – du får se til du får sitte.» «Å takk, jeg får nok sitte.» «Hvor er den karen fra da?» «Fra Sørbø; jeg skulle gå hit og hilse deg fra ham bestefar, og si at du snart måtte komme og besøke ham, for han har noe han absolutt må snakke med deg om.»

«Nei, jaså; du får værsgod gå ut i kammerset og gi deg til til imorgen.» Tankene fortsatte videre: Og så går jeg ut i kammerset, og så byr de meg skjænk og kaffe og biteti, og om kvelden så legger jeg meg i en dunseng så høy, så høy – – –

I det samme fløy en årfugl opp like foran bena på ham, og han skvatt så han hikstet. Han så den så vidt at han så det var en fugl, men kløkken hadde kommet over ham. Han ble stående dødstilt en stund, før han så seg omkring. Da så han at veien var borte, og han stod midt i skogen. Pyt, veien måtte han da finne igjen. Han gikk til siden, men nå var han blitt så merkelig var, liksom redd for å sette bena ned så det knaket i kvistene. Slik gikk han lenge. Det ble så underlig, det var som om veien hadde sunket helt ned. Og så uhyggelig stille som det var, skvatt han til og lyttet spent; bare et ekorn raslet med en kongle.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 60 / 72

Han gikk og gikk, fortere og fortere, til slutt ble det dilt; det knaket så uhyggelig, det raslet overalt; munnvikene trakk seg ut som til gråt, men det kom ingen tårer; bare fortere og fortere gikk det i sprang; det var som om noe var etter ham, som om det kom fra sidene også; han sprang, sprang, – – – til han snublet over en trerot og ble liggende i lyngen under en stor gran. Han reiste seg raskt opp i sittende stilling med et skrik; nå syntes han det hadde tak i ham. Nei, der var ingenting; men det var som om det lurte i skogen rundt omkring; han turte ikke røre seg. kravlet bare tett inn til grantreet; det var liksom den lille flekken som var trygg. Slik satt han lenge, og lyttet spent og engstelig til alle kanter. Da hørte han noe rasle bak seg, der han hadde kommet fra. Han klemte seg inn til grantreet og spilte opp øynene i vill forbauselse.

Der kom det, noe stort, svart – nærmere – rett bort til ham – – – en hale lekte ivrig høyt opp i luften, et par milde øyne så på ham – – –. Han gråt nesten, og slo begge armene om Burmans hals. Denne gang fikk han lov; Burman la seg ned på forlabbene og slikket ansiktet og hendene hans. *

Neste dag fikk Vesle-Jon bredkjærre og skydsgutt, og skulle kjøre landeveien for å spørre om han Peder Sandvold kunne komme på besøk til han Gamle-Jon Sørbø.

Da Ola skulle bli prest Det var ikke til å unngå at Ola hadde blitt litt annerledes siden gamlepresten hadde besøkt Barstad om vinteren rett før jul. Han hadde begynt å sette magen frem og vagge med bena langt fra hverandre når han gikk, og når han satte seg til bords, passet han på å komme seg skikkelig til rette i stolen, pustet godt ut, lente seg bakover, gned seg i hendene og smattet litt med munnen. Før hadde han mest forsøkt å ligne Lars, husmannen, som gikk med snøsokker utenpå buksen, beksømsko og topplue, men nå var han ikke så stolt av disse lenger; han hadde lett for å gripe tak i skinnluen sin isteden, og han prøvde til og med farens lange støvler. De var solide, og gikk ham akkurat til skrævet, slik som gamleprestens.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 61 / 72

Og da moren skulle strikke et nytt skjerf til ham, var han ganske bestemt og sa: «Gjør det endelig ikke for kort; jeg vil ha det slik at det går rundt livet også.» – Presten hadde hatt et som gikk rundt halsen og til og med to ganger rundt livet utenpå pelsen. Og når ingen så eller hørte ham, prøvde han også å etterligne måten gamlepresten hadde sagt det på – han husket hvert eneste ord. Saken var nok den at Ola hadde fått det for seg at han skulle bli prest. Ola var snart åtte år, og prest hadde han nok sett i kirken, men

Det var så helt annerledes å se ham levende og på nært hold. Da var han akkurat som en annen mann, bare et par ganger tykkere, og han snakket også som en annen gjorde, selv om han nok både gjorde og sa ting som Ola aldri hadde hørt maken til før. Han kom kjørende til Barstad i en bredslæde, selv om han var alene, men det trengte han, for han fylte den godt. Som ventelig var, gikk faren ut og ba den gamle presten inn. Ja takk, men han skulle til en syk oppe i en av plassene, og dit var det vel ikke kjørevei, om Barstaden trodde han hadde en hest som kunne bære prestesekken dit. Jo, han hadde nå jægerhesten. Men hva ville han far ri på? Det var vel ikke bekvemt for ham å ri overskrævs? «Nei, vi får ta kjerringsadelen, Iver Barstad, det er ingen råd med det.»

Så gikk han inn mens de gjorde i stand; han hilste så gammelkjent på moren, og hun satte frem kaffe og et stort fat med bakkelse til ham. Han satte seg godt til rette, tok og dyppet et bakkels i kaffen. «Nei, så gode bakkels du har, mor Barstad!» «Ja, når han far synes det, skal han rigtig forsyne seg.» Og han forsynte seg. Ola gjorde store øyne; det var da ikke skikk og bruk å ta mer enn ett eller to av hver sort. Men ret som det var, var det bare ett igjen av alle sammen. Da stanset gamlepresten og så på det litt. Så tok han det også: «Sannelig gjør jeg som du sier, jeg, mor Barstad, og forsyner meg.» «Ja, vær så god. Det er hyggelig å stelle i stand for han far, som bryr seg om det.» «Ja, når du synes det, så har jeg jammen tenkt å komme innom på tilbakeveien og spise middag hos deg også.» «Ja, det sier seg vel selv at han far gjør det.» Så dro de avsted.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 62 / 72

Ola stod og så etter dem – det var da også et underlig optog, faren, som gikk foran og leiet hesten, og så gamlepresten i pels og store støvler oppe i den høye kjerringsadelen. Jamen måtte det være artig å være prest og kunne tømme hele bakkelsfatet! Det ble steking og brasing på Barstad som til et stort fremmedlag, og da gamlepresten kom igjen ut på ettermiddagen, blev han tullet ut av pelsen, støvlene ble trukket av ham, og han ble bedt til bords i storstuen. Ola stod i et hjørne og så på. Presten takket så mye, satte seg godt til rette på stolen, satte bena langt fra hverandre, pustet godt og flyttet seg et par ganger på stolen, og lente seg mot ryggen. Der kom moren med en stor, brun kalvestek og satte den ved siden av ham: «Jeg vet han helst vil skjære opp selv.» «Ja, så santelig,» – han gned seg i hendene – «da holder den seg best varm.»

Han småttet uvilkårlig med munnen, tok den store kjøkkenkniven i den ene hånden og gaffelen i den andre; han skulle til å skjære, men stanset halvveis og så ut over bordet, og deretter med et smil på mor Barstad:

«Dersom det er noen suppemat jeg skal ha, mor Barstad, så sett den frempå!» De satt lenge til bords og snakket om alt mulig. Da det led mot slutten, så gamlepresten seg rundt i storstuen og fikk øye på Ola: «Sannelig har jeg ikke glemt å spørre etter ham Ola, sønnen din, Iver Barstad. Det er vel han, den store karen som står der.» «Ja, kom frem og hils på presten, Ola.» Ola måtte frem og ta ham i hånden. Præsten snudde ham rundt: «Det var en tett kar. Hva skal du bli da?» Ola visste ikke noe å svare, og faren sa: «Å, han er jo liksom gardgutten da –» «Ja, ja, – men når du ser på meg, synes du ikke det skulle være enda gildere å være prest! Jo, Ola kunne ikke benekte det. «Ja, så får du komme og besøke meg til våren, så skal jeg gjøre deg til prest.» Det var dette som hadde satt seg i Ola. Da gamlepresten hadde sagt det, så – Hele vinteren øvde han seg på å være prest, men det var ikke verdt at noen fikk vite det.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 63 / 72

Han fant ut at han måtte få det til å se ut som om han hadde et ærend til gamlepresten – og så skulle de gjøre store øyne når han kom hjem igjen. Han skulle tømme hele bakkelsfatet til mor og ri på jægerhesten; men i kjærringsadel, –? nei, det ville han ikke; han trodde nok ikke gamlepresten heller. synte det var vidare karslig. En stund over julen fik Olaros, koen hans, kalv. Han gik til faren og spurte om den skulde settes på. Nei, det var okse, så han hadde ikke tenkt det. Nei, det hadde ikke Ola heller, men han syntes de skulde ha den i seks uker, så der ble noe ved den. Jaså, hva ville han med den da?

Han visste at det var skikk og bruk å gi presten en gave en gang imellom. Det gjorde de på Barstad også, både vår og høst – han hadde virkelig slitt seg ut for å lage den til gamlepresten. Han trengte en god kalvestek. Folk på Barstad syntes dette var godt tenkt av gutungen, mente at det var noe storslått ved ham, og han sa: «Ja, det kan du sannelig, når du synes det.» Ja, men så ville Ola ha hest og reise med den selv, for presten skulle vite at den var fra ham. Således gikk det til at Ola en dag like før påske kjørte av gårde i spidsslæde med ulveskinnsfell og dombjelder og en vakker kalveskrot sydd inn i et hvitt laken foran i dumpen, langs landeveien til prestegården. Han hadde skinnluen på, det nye skjerfet rundt halsen og livet, og selv om det var farens lange støvler, så hadde han til slutt fått dem utenpå sine egne. Han satt så stramt i sleden med hendene strukket langt frem og vidt ut, og en tømme fast i hver hånd.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 64 / 72

Han undret seg nok på om folk oppe i gårdene, når de kikket ut av vinduene og så ham, skulle tro at det var selve gamlepresten som var ute og kjørte. Han var så opptatt av dette at han ikke fikk tid til å tenke over hva han skulle gjøre, før han var like ved prestegårdsgrinden, men det trengtes heller ikke, for det hadde han tenkt gjennom så ofte. Han kjørte ind. Han hadde nå så smått ventet at den gamle presten selv skulle komme ut og be ham inn, men han så ingen tegn til ham. Men det kom en tjenestegutt og spurte om han skulle snakke med presten. Ja, han hadde en kalvestek å forære ham. Gutten smilte: «Ja da kan jeg vel sette inn hesten, for da blir du en stund.» Ola kom seg ut av sleden; det var litt vanskelig å gå i de store støvlene. Men han trakk dem godt opp, tok kalvesteken, la den over akselen og spankulerte inn på kjøkkenet – han visste at det var der sendingene skulle leveres.

På kjøkkenet møtte han en som han nok skjønte var prestefruen. Han gjorde et dypt kniks. Om hun ikke ville avvise ham, så hadde han med en liten sending til hennes far.

Det var veldig snilt av ham – nei, hun ville sannelig ikke avvise ham, og hun tok imot og var glad. Men hun var ikke sikker på at hun kjente den karen. – Nei, det var så forventelig. Men den gamle presten kjente ham godt – han var jo fra Barstad. Nei, han var sønn av Kjersti Barstad; ja, nå kunne han se det også: han lignet på det folket. Han fikk være så snill og ta av seg støvlene – og hun ropte på en tjenestejente til å dra dem av ham, og selv løste hun skjerfet. Jo, dette så Ola ut til å være et godt tegn. Da de hadde fått dem av ham, sa hun: «Ja, så vær så snill å sitte så lenge! –» «Ja takk, når du synes det, så har jeg tenkt å spise middag hos deg.» Det var akkurat det presten hadde sagt, men da han selv hadde sagt det, syntes han det hørtes så rart ut å be seg selv til middag, at han la til unnskyldende: «Ja, faren selv har bedt meg til seg; han vil gjøre meg til prest.» «Nei, vil han det!

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 65 / 72

Ja, nå skal jeg rope på ham – for nå er vi akkurat klare til å spise også.» Han hørte henne rope oppover trappen: «Nå får du komme ned da, far.» Og han hørte svaret: «Nå, endelig! Hva har du for noe godt i dag da, mor?» Litt etterpå de kom inn. «Jeg har selskap til deg idag,» sa fruen, «her er en med en sending som sier du vil gjøre ham til prest.» «Med en sending? Å, for en nydelig kalvestek –! Goddag, goddag, Ola – det var noe til kar det. Og nå vil du at jeg skal gjøre deg til prest?» Ola kunne ikke benekte det.

«Ja, ja, jeg kan ikke gjøre det med én gang. Mor sier at maten står på bordet. – Kom nå med meg. Først må du vise at du kan spise som en prest. Ola ble ført inn i spisestuen, og presten satte selv en stol til ham. «Nå får du sette deg godt til rette. Maten smaker ikke når man ikke sitter godt.» Ola gjorde som han så ofte hadde øvd seg, og lente seg tilbake mot stolryggen. Der kom en jente med en stor stek på et fat. Ola gned seg i hendene og smattet litt med munnen. Men hun satte steken foran presten – ja, det var kanskje ikke mer enn rimelig – og han begynte å skjære opp. Han skar et stort stykke og la det på Olas tallerken. «Vær så god, Ola! Nå får du vise om du duger til prest.» Ola tok kniv og gaffel og skulle til å skjære. Men plutselig stanset han og så seg om på bordet, og deretter på prestefruen, og sa så bestemt: «Ja, er det noe tilbehør jeg skal ha, så sett det frempå.»

Prestefruen brast i latter: «Du er jo allerede utlært prest, Ola.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 66 / 72

Det er ikke luen som gjør futen. Martin med Stavom stod i smien og trakk i den glødende blesten. Den pep gjennom sidene, så han måtte trekke til den pep selv også, skulle han få det nogenlunde varmt foran ovnen. Døren stod åpen, og utenfor var det tindrende lyst; det var vår, og man kunne høre suset fra vårbekkene som hastet nedover de bratte dalsidene mot elven, som rant i bukter og svinger nede i dalbunnen. Han merket at noe skygget i døren, og så opp over brillene. Jo, det var nok det han tenkte! Inn kom Per oppe fra gården. Han hadde beksømsko og snøsokker knappet utenpå buksen, grå vadmelsklær som var godt knappet, blått skjerf og på toppen av det hele rød topplue som stakk litt opp bakover. Han stakk begge hendene dypt ned i bukselommene, satte den ene foten frem og lente seg voksent mot dørkarmen. Han sa ingenting.

Martin sa heller ikke noe, trakk den tynne, glødende jernstangen ut av ovnen, slo en skospiker, hugget den av, la stangen frem i ovnen og begynte å trekke i blestestangen igjen. Da så han opp over brillene og bort på Per. Per så tilbake: «Du driver og slår skospiker?» «Ja, og du er ute og går?» «Ja, det er lækkert vær nå.» «Ja,» sa Martin, og så kikket han ut: «Det tiner fort oppe i fjellet nå. Elven vokser.» «Ja, men jeg er ikke god til å gå.»

«Jeg tror ikke annet enn at det fryser på igjen, så den ikke vokser fort,» sa Per med overbevisning; «det kjennes kaldere idag.» «Han mente nok ikke det, tømmerfuten, for fløtningen skal nok begynne imorgen.» Da glemte Per seg, så han gikk en gang rundt seg selv: «Er det alt imorgen!»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 3BokRobot · Side 67 / 72

«Jeg vet ikke jeg, men han Jon Svebakken var indom, og han sa der hadde vært bud at karene skulde møte imorgen tidlig – alle som kunde kræke.» Per bet tennene sammen. Jamen var dette for harmelig også! Der hadde Jon, den flabben, fått vite det også, før ham! Å ja, det var rimelig, for Jon var med i fløtningen ifjor han, enda han ikke da var større enn Per nå. Og så merkelig kry som han hadde vært av det! Men det skulde han sluppet i år, når bare Per – – Men det var ikke så vel! Og så kom det ganske stilfærdig: «Ja, han Jon har han.» «Hvad har han?» «Tømmerhake vel. Men – men – den er nu vel ikke noget videre tes den haken?» «Tror du ikke det? Det er jeg som har gjort den.» «Ja, jeg vet nok at du kan når du vil; men du har da ikke gjort dig umak med den haken!»n11 Martin svarte ikke noe på det, tok bare jernet ut av avlen og slog en spiker til. Per blev stående tvilrådig.

Han hadde slått på dette så ofte til Martin nå utover våren, at han syntes mest han skulde skjønt det også. At Martin sa plent nei, dersom han bad ham likefrem, det trodde han ikke, for Martin var ikke slik. Men det gikk ikke an; for han var ikke sikker på at han hadde lov hjemme. Han hadde

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 4BokRobot · Side 68 / 72

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 4

Han fikk aldri noe skikkelig svar på dette av faren sin, verken ja eller nei; men han hadde snoket seg til å høre at moren hadde sagt til faren at de skulle la være i år, det kunne være farlig der nede i elven – de skal jo alltid være redde for alt, kvinnfolkene! En annen sak hadde det vært om han hadde fått Martin til å slå på det selv. Han fikk prøve enda en gang, og sa med et sukk: «Nei, jeg får vel se å komme meg hjem jeg?» «Ja, du har det vel travelt?» «Å, ikke særlig travelt heller, men –» Han ble stående. Nei, Martin sa ikke mer. Han skottet ut. Bækkene suste, elven hadde vokst, å nei, den frøs nok ikke på mer. Det ble imorgen, så sikkert som dagen kom.

Han skottet bort på Martin, – han syntes at Martin hadde skottet på ham over brillene, men det var visst ikke så, for nå rotet han bare kullene sammen i avlen med jernstangen. Nei, dette var for harmelig. Han måtte våge det likevel! Han åpnet munnen og skulle nettopp si ærendet sitt rett ut. Da sa Martin: «Før du går, så bærer du gjerne inn en bøtte kull til meg, du; den ligger bak smievæggen.» «Ja, det skal jeg da gjøre!» Han tok bøtten og gikk. Han ble lenge borte. Da han kom tilbake, skottet Martin bort på ham. Munnvikene trakk seg så langt ut, han var så sid i knærne, og skalv i armene da han satte bøtten fra seg. Den var ikke liten, bøtten, og full hadde han tatt den. «Takk, det var flink gutt,» sa Martin, og så sa han ikke mer. Per ble stående lenge. Så kunne han ikke holde seg. «Det var naupen hake!» «Hvilken?» «Den som ligger bak veggen.»

«Nei, har du sett slikt,» sa Martin og klødde seg bak øret, «så glemsom jeg blir; den hadde jeg rent glemt!» «Hvem – hvem er den til?» «Ingen – jeg kom så rent uforvarende til å lage den her om dagen, og jeg skulle vært kvitt den nå til fløtingen.» «Hm.» «Kanskje du kunne være så snill og ta den med og vise faren din den, og spørre om han kanskje vil ha den»

– å nei, det bryr du deg vel ikke om?» «Jo, det gjør jeg rigtig også det! Men – men – jeg skulde så nødvendig en tur bortom Svebakken på hjemveien.»

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 4BokRobot · Side 69 / 72

«Ja, haken kan vel ikke ha noe vondt av å være med den svingen.» «Nei, og han Jon kunne kanskje ha godt av det.» Litt etter trasket han med den nye fine haken på nakken bortover mot Svebakken. Nei, maken til Martin fantes ikke. Når det gikk på den måten, kunne ikke faren si nei – han trodde nå nesten at Martin hadde forhørt seg først – og da måtte moren også gi seg; når de holdt sammen, ble hun for lett! Han så allerede på lang avstand at Jon Svebakken stod i glaset, og der skygget han med hånden over øynene og så nysgjerrig ut, men vendte seg derpå likegyldig bort. Per gav seg god tid. Jo, det var nok det han visste; der kom Jon svivende ut og lot som ingenting. Men nå skulle han nok bli misunnelig, karen. «Goddag!» sa Per. «Goddag! Du er ute og går med tømmerhake.» «Ja, det kom bud fra tømmerfuten i går, så jeg tenkte det var best å være beredt. Du har vel fått bud du også?» «Ja, jeg var jo med i fjor, så det er selvsagt.

Det er en lekker hake du har.» – Ja, det! Han trodde knapt det fantes maken der på elven. – Å, mente Jon, ikke rettere enn at han visste at han selv hadde omtrent maken. Han kunne jo komme med sin, så skulle de sammenligne. Jon kom med sin, og de ble sammenlignet grundig. Og Jon var slett ikke så kry som Per hadde ventet. Han minnet nok et par ganger om at han hørte nå liksom til de gamle, men han innrømmet at Pers hake iallfall hadde den fordelen at den var nyere; men så la han likevel til, den viktigpompen, at det kom ikke så mye an på haken, det kom an på hvem som holdt i skaftet. Det var ikke tale om annet enn at nå måtte Per få lov til å møte opp hos tømmerfuten.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 4BokRobot · Side 70 / 72

Faren kom nok med innvendinger og mente det ikke nyttet å melde seg i bare topplua, det blir avdrag på daglønnen; men det gjorde ingenting, mente Per, for Jon hadde ikke annet heller; og moren måtte selv pakke durabelt i. skreppen til ham, for han hadde ikke tenkt å gå og late seg, slik han nok trodde at en viss annen ville gjøre, og en arbeidskar må ha mat. Allerede da solen sprat neste morgen, var Per utenfor stuen til Martin med Stavom – det var der de skulle samles. Å jo, det var nok det han tenkte, at han skulle være først på pletten! Men det varte ikke lenge; snart strømmet folk nedover langs alle veier, både unggutter, spreke løskarer og gamle husmenn. Snart kom også tømmerfuten i lange støvler som gikk over knærne, ytterfrakk, skjerf og skinnlue. Å jo, han kunne nok kle seg, bare for å gå og spasere og se på! Per la merke til at Jon ikke hadde kommet. Det lignet ham; han klarte aldri å komme seg opp om morgenen!

Kanskje han hadde forsovet seg, så han ikke fikk full dagslønn! Tømmerfuten begynte å skrive inn karene, og Per ble så opptatt av dette at han glemte Jon. Da plutselig, da han så til siden, stod Jon like ved ham, med den ene hånden støttet mot tømmerhaken og den andre dypt ned i bukselommen, og så helt likegyldig rett frem. Det gav et rykk i Per. Nå skjønte han hvorfor Jon hadde vært så medgjørlig i går; han hadde noe i bakhånd: Der stod han i ekte fløterlue, satt helt bak i nakken, så skyggen nesten stod rett opp. Han fikk ikke riktig tid til å hisse seg opp,

For i det samme spurte tømmerfuten: «Er det flere?» Per gikk frem. «Hva heter du?» «Per.» Tømmerfuten tok ham øverst i toppen på lua. «Ja, ja, når jeg måler deg dit, så går du for en kar. Altså» – han skrev inn – «Per Top!» Per ble så sint at han måtte bite tennene sammen; nå skulle Jon få si det også. Nå kom han frem. «Og du,» sa tømmerfuten. «Jon vel. Jeg var med i fjor jeg,» og han skjøt med den ledige hånden fløterlua lenger bak i nakken med et karslig blikk.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 4BokRobot · Side 71 / 72

«Ja, det kunne jeg best se på den koppen du har på hodet. Altså – Jon Kop.» Det letnet litt for Per; nå var han i det minste ikke alene om å ha et kallenavn. * Fløtingen begynte, og mannskapet ble fordelt langs en lang strekning på begge sider av elven. Elven var ikke strid og ikke bred, men det var ingen broer. Den fløt full av tømmer, som beveget seg langsomt nedover i de mange buktningene og alt i ett stod fast. Tømmerfuten, som skulle holde til oppe på en eller annen bakke hvor han hadde utsikt både oppover og nedover elven, måtte ha noen til å løpe med bud; men det måtte være noen som kunne løpe over elven på tømmerstokkene. Han ville ikke sette noen voksen til dette, og så ropte han til seg både Per og Jon: «Kan noen av dere løpe over på tømmeret?» Ja, de mente begge at de kunne gjøre det. «Ja, la meg se. Den som kommer først, har vunnet.» De satte avsted – Jon først.

Han gikk forsiktig og kom vel over, men det var ikke uten at han slo knærne litt sammen, fordi han var litt kalvbent. Per løp etter, mye fortere, men ved bredden snublet han, så kom han på nesen opp på land. «Dette kan jeg ikke se noe av,» sa futen. «Nå jevnsides tilbake; den som kommer først, har vunnet.»

– to – tre!» De sprang – side om side; midt ute i elven kom de til å tråkke på samme stokk, den gikk rundt – med et vell av plask forsvant de begge. Et øyeblikk dukket hatten opp, Per svingte seg opp på stokkene, kom på beina, og vips var han på land. Han hadde da kommet først! Han så seg tilbake. Der hadde også Jon kommet opp, hadde lagt den ene armen rundt en stokk og kjempet med den andre nedover, og hikstet så vannet stod ut av gapet på ham. «Luen min – luen min – den synker!» Litt nedenfor fløt luen rolig avsted.

En odelsbonde og andre fortællinger for barn – del 4BokRobot · Side 72 / 72

Per tenkte seg litt om – snart ville den synke, nei – han nappet tak i haken, løp ut og reddet luen. Jon så det, og nå krabbet han også i land. Tømmerfuten stod og lo. «Men hvordan klarte du å komme deg så brått opp igjen, Per?» Per tenkte seg litt om: «Jo, jeg tok meg selv i toppen av luen og løftet meg opp.» «Du er visst en stor skøyer, du, men underfut får du nå bli allikevel!» Da Per kom hjem om kvelden, utmattet og trøtt, var han så stolt og glad. Faren spurte ham hvordan det hadde gått. Å, omtrent som man kunne forvente: de hadde ertet ham for luen. Skulle han kanskje ikke dra ut igjen? Jo, det hadde seg slik at futen ville at han skulle bli med hele fløtingen. Han var blitt underfut. Nei, var han det! Hvordan hadde det skjedd? Jo, så fin lue han hadde, tømmerfuten, så hadde han fått lære at det er ikke luen som gjør futen. n1. elven.] rettet fra: elven (trykkfeil) n2. kroken!»] rettet fra: kroken! (trykkfeil) n3.

Astrid,»] rettet fra:Astrid, (trykkfeil) n4. Gudbrand] rettet fra:Gulbrand (trykkfeil) n5. da?»] rettet fra:da? (trykkfeil) n6. «Nei,] rettet fra:Nei, (trykkfeil) n7. «Å] rettet fra:Å (trykkfeil) n8. tie»] rettet fra:tie (trykkfeil) n9. ut i] rettet fra:ut (trykkfeil) n10. skik] rettet fra:slik (trykkfeil) n11. haken!»] rettet fra:haken! (trykkfeil) n12. Ja,] rettet fra:«Ja, (trykkfeil) n13. dukket] rettet fra:dukket (trykkfeil)

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

Sølve SolfengHans AanrudEn vinternat og andre fortællingerHans AanrudSidsel Sidsærk og andre kjærring emnerHans AanrudKarakterSamuel SmilesKlassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911)Bulfinch, Thomas, Gayley, Charles MillsHvordan vinne venner og påvirke menneskerDale Carnegie