Broen gjennom årene

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

John var ventet på toget klokken fem. Fru John hadde allerede vært der i tre dager, og Johns far og mor hadde nesten pakket ferdig – ifølge fru John. Auksjonen skulle holdes klokken ni neste dag, og med John til stede for å sørge for at ting gikk raskt (selv om det knapt var nødvendig, for Johns nærvær i seg selv betydde hurtighet), burde hele affæren være over innen klokken ett, og de kunne dra av gårde i tide til å rekke ettermiddagsuttrykket.

Og for en tid det hadde vært – de tre dagene!

Fru John, som hvilte i en stor stol på verandaen, tenkte med tilfredshet på de dagene – at de nå var over. Bestefar og bestemor Burton, som beveget seg rundt blant gamle skatter på loftet, tenkte med skremt forferdelse på dem – at de i det hele tatt hadde begynt.

"Jeg kommer opp på tirsdag," hadde fru John skrevet. "Vi har lenge tenkt at du og far ikke burde være alene der oppe på gården lenger. Ikke bekymre deg for pakkingen. Jeg tar med meg Marie, og du trenger ikke å løfte en finger. John kommer torsdag kveld og er der til auksjonen på fredag. Innen den tid skal vi ha plukket ut det som er verdt å bevare, og alt skal være klart for ham til å ta saken i egne hender. Jeg tror han allerede har skrevet til auksjonariusen, så be far om å ikke bekymre seg for det.

John mener at vi kan få deg tilbake hit til oss innen fredag kveld, eller senest på lørdag. Du kjenner Johns måte å gjøre ting på, så du kan være trygg på at det ikke blir noen slitsom forsinkelse. Rommene dine her skal være klare før jeg drar, så den biten skal bli bra.

Dette kan virke litt brått for deg, men du vet at vi alltid har sagt til deg at tiden sikkert ville komme da du ikke lenger kunne bo alene. John mener at den tiden er kommet nå; og som jeg sa tidligere, du kjenner John, så du vil neppe bli overrasket over at han går rett i gang med ting. Vi skal gjøre alt vi kan for å gjøre det behagelig for deg, og jeg er sikker på at du vil trives veldig godt her.

Farvel, da, til tirsdag. Med kjærlighet til dere begge.

"Din kjærlige datter, Edith."

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var begynnelsen. For bestefar og bestemor Burton kom det som et lyn fra klar himmel. De hadde visst, riktignok, at sønnen deres John så litt negativt på deres ensomme liv; men at det skulle komme til denne plutselige flyttingen, denne hensynsløse opprivningen av røtter som i seksti år hadde vokst seg dypere og dypere — det var nesten utenkelig.

Og så var det auksjonen!

"Det trenger vi uansett ikke," hadde bestemor Burton straks sagt. "De få tingene vi ikke ønsker å beholde, skal jeg gi bort. En auksjon, virkelig! Hva har vi å selge, forresten?"

"Hm-m! Jo da, jo da," hadde mannen hennes mumlet; men ansiktet hans var bekymret, og senere hadde han unnskyldende sagt: "Du skjønner, Hannah, det er tingene fra gården. Vi trenger dem ikke."

På tirsdag kveld ankom fru John og den noe skremmende Maria — som bestefar og bestemor Burton aldri klarte å venne seg til å ikke bukke for —; og nesten med det samme oppdaget bestemor Burton at ikke bare "tingene fra gården", men også verdifulle skatter som hårkransen og stuesettet kunne auksjoneres bort. Faktisk så det ut til at alt som huset rommet, bortsett fra klærne deres og noen få blyantportretter, hørte til samme kategori.

"Men, kjære mor," hadde fru John svart, leende, som svar på bestemor Burtons forferdede protester, "bare vent til du ser rommene dine, og hvor fulle de er av vakre ting, så vil du forstå."

"Men det blir de ikke — disse," hadde den gamle stemmen skjelvet.

Og fru John hadde ledd igjen, klappet svigermoren sin på kinnet og gjentatt — men med en annen betydning —: "Nei, absolutt ikke disse!"

Nå satt den lille, gamle mannen på en slitt, svart koffert oppe på loftet, mens kona hans knelte på gulvet foran en gammel vugge.

"Alle ble vugget i den, Seth," sa hun — "John og tvillingene og mine to små jenter; og nå er det ingen igjen, bare John — og vuggen."

"Jeg vet det, Hannah, men du bruker ikke den lenger, så du trenger den egentlig ikke," trøstet den gamle mannen. "Men der er den store stolen min nå — det virker som om vi bare burde ta den med oss. Hvorfor, det går ikke en dag uten at jeg sitter i den!"

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Men Johns kone sier at det er bedre stoler der, Seth," beroliget den gamle kvinnen på sin side. "Så mange som fire eller fem av dem, rett i rommene våre."

"Så gjorde hun det, så gjorde hun det!" mumlet mannen. "Jeg er en utakknemlig skapning; det er jeg virkelig." Det ble en lang pause. Den gamle mannen trommet med fingrene på kofferten og så på en sky som seilte over takvinduet. Kvinnen svingte forsiktig vuggen frem og tilbake. "Om bare de ikke skulle bli — solgt!" stakket hun ut etter en stund. "Jeg liker å vite at de er der jeg kan se på dem, kjenne på dem og — og huske ting. Nå er det de quiltene med alle mine stykker av kjoler i dem — et stykke av nesten hver eneste kjole jeg har hatt siden jeg var jente; og der er den hårslyngen — det virker som om jeg bare ikke kan la den gå, Seth. Hvorfor, der er ditt hår, og Johns, og noen av tvillingenes, og —"

"Der, der, vennen min; nå skal jeg bare ikke bekymre meg," avbrøt den gamle mannen raskt. "Det er nok at når du blir vant til de andre tingene på veggen, vil du like dem enda bedre enn hårslyngen. Johns kone sier at hun har lagt ned mye arbeid og pyntet dem opp med bilder og gardiner og alt mulig fint," fortsatte Seth, og snakket veldig fort. "Hvorfor, Hannah, det er du som er utakknemlig nå, vennen min!"

"Så er det, så er det, Seth, og det er ikke riktig, og jeg vet det. Jeg skal ikke gjøre det mer; nå ser du!" Og hun vendte tappert ryggen til vuggen og gikk, med hodet hevet, mot trappen opp til loftet.

John kom klokken fem. Han omfavnet den lille, gamle mannen og den lille, gamle kvinnen med en bjørnelignende klem og spurte spøkefullt hva de hadde gjort med seg selv for å se så fortvilede ut. Men i neste øyeblikk svarte han selv på spørsmålet sitt og erklærte at det skyldtes at de hadde sittet innesperret alene så lenge – og slik var det; og at det var på høy tid at dette ble satt en stopper for, og at han hadde kommet for å gjøre det. Deretter smilte den gamle mannen og den gamle kvinnen tappert og sa til hverandre hvilken god, god sønn de hadde, for visst!

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fredagen begynte med klart vær og ikke for varmt – en ideell auksjonsdag. Lenge før klokken ni var gårdsplassen full av vogner og huset fullt av folk. Men blant dem alle var det ingen tegn til den krokryggede, gamle mannen og den oppreiste, lille, gamle kvinnen, eierne av eiendommen som skulle selges. John og fru John var ikke lite bekymret – de hadde mistet faren og moren sine.

Klokken ni kom, og med den begynte auksjonariusens skarpe rop. Mennene lo og spøkte over budene sine, og kvinnene så på og sladret, og la inn et bud i ny og ne. Overalt var husets sønn til stede, og salget gikk unna i et vell av hast. Ovenpå, i det mørkeste hjørnet av loftet – som var tømt for varer – satt en liten, gammel mann og en liten, gammel kvinne hånd i hånd på en gammel pakkekasse. De ryggede sammen og trakk seg unna hver gang ropet «Borte, borte, solgt!» nådde dem fra gårdsplassen nedenunder.

Klokken halv to buldret den siste vognen ut av gårdsplassen, og fem minutter senere utbrøt fru John lettet:

«Å, der er dere! Hvorfor, mor, far, hvor har dere vært?»

Det kom ingen svar. Den gamle mannen holdt tilbake et hosteanfall og bøyde seg for å børste av seg litt støv fra frakken. Den gamle kvinnen snudde seg og krøp bort, og hennes oppreiste, lille skikkelse så plutselig bøyd og gammel ut.

«Hvorfor, hva –» begynte John, mens også faren hans vendte seg bort. «Hvorfor, Edith, du tror vel ikke –» Han stoppet med en hjelpeløs rynking i pannen.

«Fullstendig naturlig, vennen min, fullstendig naturlig,» svarte fru John lett. «Vi får dem bort umiddelbart. Det ordner seg når de først har kommet i gang.»

Noen timer senere krøp en svært trett gammel mann og en enda mer trett gammel kvinne inn i et par luksuriøse dobbeltsenger med himmel over. Det ble bare sagt én ting:

"Hvorfor, Seth, min seng har ikke et fnugg med fjær! Har din det?"

Det kom ingen svar. Den trette naturen hadde seiret – Seth sov.

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De gjorde en tappert innsats, disse to. De sa til seg selv at stolene var mer behagelige, teppene mykere og bildene vakrere enn de som hadde blitt solgt på auksjon den dagen, mens de satt hånd i hånd på loftet. De forsikret hverandre om at den uvanlige luksusen ved vindus- og sengetekstilene og overfloden av merkelige vaser og statuetter ikke gjorde dem redde for å røre noe, i frykt for å søle eller knuse noe. De insisterte overfor hverandre på at de ikke lengtet hjem, og at de var fullstendig fornøyde slik som det var. Og likevel –

Da ingen så på, prøvde bestefar Burton den ene stolen etter den andre og lurte på hvorfor det bare var én bestemt stol i hele verden som passet ham helt perfekt. Og da skumringstimen kom, lurte bestemor Burton på hva hun ville gitt for bare å kunne sitte ved den gamle vuggen og snakke med fortiden.

Avisene skrev at det var en helt utrolig redning for hele familien. De ga en detaljert beskrivelse av hvordan den ærede John Burtons vakre bolig, med all sin kostbare innredning, hadde brent ned til grunnen, og hvordan hele familien hadde blitt reddet, med spesiell omtale av den ærede herrens aldrende foreldre. Ingen ble skadet, heldigvis, og familien hadde tatt opp midlertidig bolig på det nærmeste hotellet. Det ble antatt at herr Burton ville begynne gjenoppbyggingen umiddelbart.

Avisene hadde rett – herr Burton begynte faktisk gjenoppbyggingen med det samme; faktisk var asken etter Burton-huset ennå ikke kald før John Burton begynte å intervjue arkitekter og entreprenører.

"Det blir mye bedre enn den gamle," betrodde han seg entusiastisk til sin kone.

Fru John sukket.

"Jeg vet det, vennen min," begynte hun klagende; "men skjønner du ikke? Det blir ikke det samme — det kan det bare ikke. Hvorfor, noen av de tingene har vi hatt helt siden vi giftet oss. De føltes som en del av meg, John. Jeg var vant til dem. Noen av dem hadde jeg vokst opp med — for eksempel de lysestakene til mamma, som hun hadde da jeg var et lite barn. Tror du penger kan kjøpe et annet par som — som var hennes?" Og fru John brast i gråt.

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Kom igjen, vennen min," protesterte mannen hennes, med en rask klem og et nervøst blikk på klokken — han skulle være på banken om ti minutter. "Ikke bekymre deg for det som ikke kan endres; dessuten" — og han lo lurt — "du må passe deg, ellers blir du like ille som mor med hårslyngen hennes!" Og med enda et raskt klapp på skulderen hennes var han borte.

Fru John sluttet plutselig å gråte. Hun la fra seg lommetørkleet og stirret fast på et gammelt trykk på veggen på den andre siden av rommet. Hotellet — selv om det var strengt moderne når det gjaldt mat og service — var et gammelt et, og stolte seg på det sjarmerende ved den gamle innredningen. Hva trykket forestilte, kunne ikke fru John ha sagt, selv om blikket hennes ikke vek fra det på fem lange minutter. Det hun så, var et stille, forlatt våningshus, og en liten, gammel mann og en liten, gammel kvinne med alvorlige ansikter og stumme lepper.

Var det mulig? Hadde hun virkelig vært så blind?

Fru John reiste seg, vasket øynene, rettet på skuldrene og gikk over gangen til bestemor Burtons rom.

"Vel, mor, og hvordan går det med deg?" spurte hun muntert.

"Så bra som det kan bli, vennen min — og er ikke dette rommet pent?" svarte den lille, gamle kvinnen ivrig. "Vet du, det føles nesten naturlig; kanskje er det på grunn av den stolen der. Seth sier den er nesten lik den han har hjemme."

Det var en god begynnelse, og fru John utnyttet det til fulle. Under hennes dyktige veiledning hadde bestemor Burton på mindre enn fem minutter beveget seg fra stolen til den gamle klokken som faren hennes pleide å trekke opp, og videre fra klokken til byrået der hun oppbevarte de døde tvillingenes små hvite sko og hatter. Hun fortalte også om de kjære stolene i stuen og bordet med marmorplate, og om hvordan hun og faren hadde spart og spart i årevis for å kjøpe dem; og selv nå, mens hun snakket, rungte stemmen hennes av stolthet over det hun eide – om enn bare for et øyeblikk; så skalv den ved minnet om tapet.

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var ingen klager, det er sant, ingen hørbar lengsel etter tapte skatter. Det var bare den uvanlige gleden ved å fortelle historien om ting som var elsket og tapt til forståelsesfulle ører – ting som bare nevningen av dem fremkalte søte, svake ekko av stemmer som for lengst hadde stilnet.

"Så, så," avbrøt den lille, gamle kvinnen til slutt, "se hvor mye jeg babler! Men på en eller annen måte fikk noe meg til å begynne å snakke i dag. Kanskje var det den stolen som ligner din fars," forsøkte hun seg med.

"Kanskje det var det," sa fru John stille, mens hun reiste seg.

Det nye huset kom på plass i et forbløffende tempo. På utrolig kort tid begynte John Burton å oppfordre kona til å se på tepper og gardiner. Det var da fru John kalte ham til side og sa noen få, hastige, men svært alvorlige ord – ord som fikk den ærede John til å spisse ørene.

"Men, Edith," protesterte han, "er du gal? Det ville rett og slett vært umulig! Tingene er spredt over et halvt dusin tettsteder; dessuten har jeg ikke den minste anelse om hvor auksjonatorens liste er – om jeg i det hele tatt har beholdt den."

"Bare rolig, vennen min; jeg kan selvsagt prøve," bønnfalt fru John. Og mannen hennes lo og rakte henne sjekkheftet.

"Prøve? Selvfølgelig kan du prøve! Og her er dette som et lite bidrag til å ønske deg lykke til," avsluttet han, idet han rakte henne en avlang papirlapp som ville gå langt mot å jevne ut selv de vanskeligste hindrene.

"Du er så snill!" utbrøt fru John. "Og nå skal jeg sette i gang."

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var omtrent på denne tiden at fru John dro bort. Barna var på college og internatskole; John var opptatt med forretninger og husbygging, og bestefar og bestemor Burton var tilfredse og godt ivaretatt. Det virket virkelig ikke å være noen grunn til at fru John ikke skulle dra bort, hvis hun ønsket det – og det ønsket hun tydeligvis. Det var også omtrent på denne tiden at visse landsbyer i Vermont – hvorav den ene var den ærede John Burtons fødested – ble grepet av plutselig interesse og aktivitet. En vedvarende, smilende kvinne hadde dukket opp blant dem – en kvinne som kjørte fra hus til hus, og som i hvert eneste tilfelle etterlot seg en sverget alliert og venn, forpliktet til å tjene hennes sak.

Litt etter litt begynte det å samle seg en broket samling i et ubrukt rom på landsbyens hotell – en klokke, et bord med marmorplate, en vugge, en lappetekke, en kommode, en hårsling, en stol slitt av alder og bruk. Og etter hvert som denne samlingen vokste i størrelse og berømmelse, var det bare den familien som ikke kunne bidra til den, som anså seg selv som forfordelte og ulykkelige, så sterk var den forhekselsen som den vedvarende, smilende kvinnen hadde lagt over seg.

Like før Burton-huset sto ferdig, kom fru John tilbake til byen. Hun måtte skynde seg litt med de siste dekorasjonene og møblene for å ta igjen tapt tid; men det kom en dag da stedet ble erklært klart til innflytting.

Det var da fru John skyndte seg inn i bestefar og bestemor Burtons rom på hotellet.

"Kom, kjære," sa hun muntert. "Huset er helt klart, og vi skal dra hjem."

"Ferdig? Så snart?" stotret bestemor Burton, som ikke hadde fått vite særlig mye om fremdriften på det nye hjemmet. "Hvorfor, så fort de har bygget det!"

Det var et anstrøk av beklagelse i den skjelvende, gamle stemmen, men fru John så ikke ut til å legge merke til det. Den gamle mannen reiste seg også fra stolen med et langt sukk – og igjen så det ikke ut til at fru John la merke til det.

# book_id: global-gutenberg-translation-3b031ef62e6e45abaab469d04c8cfff4
# book_title: Broen gjennom årene
# chapter_id: 1-broen-gjennom-arene
# chapter_title: Broen gjennom årene
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Ja, vennen min, ja, alt er veldig fint og flott," sa bestemor Burton trett, en halv time senere, mens hun trasket gjennom de overdådige salongene og hallene i det nye huset; "men hvis du ikke har noe imot det, tror jeg at jeg går til rommet mitt, vennen min. Jeg er sliten — skikkelig sliten."

Opp trappene og langs gangen fulgte den lille prosesjonen etter — fru John, John, den bøyd gamle mannen og den lille, gamle kvinnen. Ved enden av gangen stoppet fru John et øyeblikk, før hun kastet døren vidåpen.

Det lød et gisp og et raskt skritt fremover; så kom det plutselige lyset fra to rynkede, gamle ansikter.

"John! Edith!" — det var et rop av blandet glede og undring.

Det kom ingen svar. Fru John hadde lukket døren og latt dem stå der med skattene sine.