De tre brødrene

Det var en gang en mann som hadde tre sønner, og ingenting annet i verden enn huset han bodde i. Hver sønn ville ha huset etter at faren døde. Faren elsket dem alle like høyt og visste ikke hva han skulle gjøre. Han ville ikke selge huset, fordi det hadde tilhørt forfedrene hans, eller så kunne han ha delt pengene mellom dem.

Til slutt fikk han en idé. Han sa til sønnene sine: «Gå ut i verden, og hver og en av dere skal lære seg et håndverk. Når dere kommer tilbake, skal den som lager det beste mesterstykket, få huset.»

Sønnene var fornøyde med denne planen. Den eldste bestemte seg for å bli smed, den andre barberer, og den tredje fektemester. De satte en tid for å komme hjem, og så gikk hver sin vei.

Det hendte seg at de alle fant utmerkede lærere som lærte dem håndverkene sine godt. Smeden skodde kongens hester og tenkte: «Huset er sannelig mitt.» Barbereren barberte bare viktige folk og betraktet allerede huset som sitt eget. Fektemesteren fikk mange slag, men han bet seg bare i leppen og lot ikke noe gå inn på seg. Han sa til seg selv: «Hvis du er redd for et slag, vil du aldri vinne huset.»

Da den avtalte tiden var omme, kom de tre brødrene hjem til faren sin. De visste ikke hvordan de best kunne vise dyktigheten sin, så de satte seg ned og snakket om det. Mens de satt der, kom plutselig en hare løpende over marken. «Aha, akkurat i tide!» sa barbereren.

Han tok bekkenet og såpen sin, skummet haren mens den løp, og barberte av den kinnskjegget mens den spratt i full fart, uten å skjære i huden eller skade et eneste hår. «Godt gjort!» sa den gamle mannen. «Brødrene dine må gjøre noe fantastisk, ellers er huset ditt.»

Rett etterpå kom en adelsmann i vognen sin i full fart forbi. «Nå skal du få se hva jeg kan, far,» sa smeden. Han løp etter vognen, tok alle fire skoene av en av hestene mens den galopperte, og satte på fire nye sko uten å stoppe den. «Du er en flink fyr, like dyktig som broren din,» sa faren. «Jeg vet ikke hvem av dere som skal få huset.»

Så sa den tredje sønnen: «Far, la meg få prøve, er du snill.» Det begynte å regne. Han dro sverdet sitt og svingte det fram og tilbake over hodet så raskt at ikke en eneste dråpe falt på ham. Regnet falt hardere og hardere, helt til det øste ned, men han svingte sverdet raskere og raskere og forble like tørr som om han satt innendørs. Da faren så dette, ble han forbløffet og sa: «Dette er mesterstykket. Huset er ditt!»

Brødrene hans var fornøyde med dette, ettersom de hadde blitt enige. De elsket hverandre veldig høyt, så alle tre ble boende sammen i huset, drev med håndverkene sine, og fordi de var så dyktige og hadde lært så godt, tjente de mye penger. De levde sammen lykkelig til de ble gamle. Til slutt, da en av dem ble syk og døde, sørget de to andre så mye at de også ble syke og snart døde. Og fordi de hadde vært så dyktige og elsket hverandre så høyt, ble de alle gravlagt i samme grav.