Et gåtefullt innbrudd

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Greve Campnell hadde nettopp kommet seg etter en influensasykdom da tjeneren hans en dag meldte at den unge grev Georg Carman gjerne ville snakke med ham.

Det slo straks detektiven at greven så enda mer nervøs ut enn vanlig.

»Forbannet historie i natt, herr Campnell! Innbruddstyveri, pokker til affære! «

»Er det alt De har å fortelle? «

»Ja, naturligvis – er det kanskje ikke tilstrekkelig? « Han satte seg. »Ser De, innbruddet gjelder Villa »Azalea«, hvor min venninne, frøken Tonny Darling, bor. «

Detektiven kjente både huset og damen.

Greven fortsatte: »Smykkene er stjålet – dem jeg har gitt henne! Jeg har gitt en fordømt masse penger for dem i sin tid, for hun måtte jo ha dem . . . Nå, det er ikke det verste! «

»Hva da? «

»Jeg kan sannelig ikke gå til det bornerte politiet i denne saken. Kan jeg stole på Dem? «

»Selvfølgelig. Gå nå bare til saken! «

»Greit. « Greven flyttet stolen litt nærmere. »Jeg har i sin tid gitt henne et skriftlig ekteskapsløfte, som hun oppbevarte på bunnen av smykkeskrinet sitt. Skrinet er borte! Hva skal jeg gjøre? Nettopp nå, da familien min endelig har funnet et passende parti til meg . . .

«

Detektiven så for seg faren, greven av Hammersmiths ansikt – denne gamle, korrekte adelsmannen.

»Ja, vel, det er ubehagelig for Dem . . . «

»Mellom oss sagt, herr detektiv! « Greven flyttet stolen nærmere og hvisket: »Hun og jeg har vært litt uenige i det siste. Det skulle slett ikke forundre meg om hun selv er tyven! Altså har hun bare iscenesatt innbruddet og gitt et av vennene sine mitt fatale ekteskapsløfte som våpen mot meg. «

»Har De noe å støtte denne oppfatningen på? «

»Ingenting; men jeg kunne tenke meg det. «

»Hvem bor i huset i tillegg til frøken Darling? «

»Hun bor der alene sammen med tjenestepiken sin. «

»Hva mangler, bortsett fra dokumentet og smykkene? «

»Det aner jeg ikke. Jeg vet bare det hun har fortalt meg. Jeg kommer nettopp derfra. Åh, hun er visst fryktelig slu. «

Detektiven reiste seg.

»Ja, ja – jeg skal komme ut til villaen så snart jeg får tid. Kanskje vil De møte meg der ute. «

»Ja – jo, det skal jeg. Takk skal De ha! «

Og så gikk han.

* * * * *

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tjeneren hadde knapt lukket den forvirrede unge greven ut, da han meldte detektiven om et nytt besøk. Det var en herre som nektet å oppgi navnet sitt til tjeneren.

»Spør ham hva han vil meg?«

En hes stemme avbrøt samtalen mellom Campnell og tjeneren.

»Det skal jeg nok selv fortelle herr greven!«

Svaret kom fra en fyr som uten videre hadde sneket seg inn.

Detektiven studerte ham – og gjenkjente en kjent banditt, Hiles. Dessuten var fyren opphisset og full som en alke.

»Gå bare!«

Tjeneren gikk.

»Hva vil du? Men fort deg!«

Fyren var en liten, spinkel proletar på tjuefire år. I den ene hånden bar han en vanlig svart håndveske. Han så ut til å være rasende, og var i øyeblikket neppe ved sine fulle fem.

»Ja, der går han!« Fyren kikket ned på gaten. »Pass på at han ikke innbiller seg for mye. «Greve Georg Carman» kaller han seg – ja, han er en flott kavaler!»

Detektivens humør steg.

»Kjenner du ham?»

»Ja, det gjør jeg visst. Hans far eier millioner, og så går sønnen rundt og tar brødet av munnen på ærlige folk. «

»Så–å? Hva har han da gjort?»

»Gjort! Han har spilt meg et puss så ondsinnet at jeg ikke hadde våget å gjøre det mot en blind katt. Jeg vet godt at han har vært her – jeg holdt vakt etter ham nede på gaten. Han kom for å fortelle at det hadde vært innbrudd på den rønna han kaller Villa «Azalea». – Nå skal jeg fortelle deg hvem som har gjort det, selv om jeg ikke ville si det til ham. Jeg har gjort det selv!»

Detektivens humør steg ytterligere.

»Du er en åpen karakter, må jeg si! Så du brøt altså inn i villaen i går kveld?»

»Ja, selvfølgelig! Jeg har hørt at du kaller deg detektiv!« Han lo hånlig: »Hvem tror du er redd for deg? Du ligner en simpel politibetjent.«

»Ja, mon ikke du hadde bruk for en sånn, kjære mann?»

»For min del gjerne! Jeg havner uansett i trøbbel. Jeg lengter snart etter det! Jeg skal nok stå til ansvar for det jeg har sagt.«

Mannen nølte litt, så fortsatte han:

»Jeg har gjort forarbeid ved villaen i en måneds tid, for når jeg gjør noe, så gjør jeg det grundig.»

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det er pokkers solidt bygget, det skuret. Nå, i går kveld stod slaget! Da jeg hadde tatt det jeg ville, bestemte jeg meg for å gå gjennom vinduet i et lite rom med hvite vegger, men på et bord der inne oppdaget jeg en flaske og et glass. Selvfølgelig ville jeg ta en slurk og satte fra meg vesken min. – –

Og så kan De tenke Dem, herre: Da jeg stod der i mørket og skulle til å forfriske meg, ble rommet plutselig opplyst av et vemmelig skinn, og jeg så grev Carman selv stå og stirre på meg.

Det hele varte bare et øyeblikk – både synet og lyset. Men jeg hadde sett nok. Jeg ønsket ikke å bli lenger og kanskje tvinges til å gi en forklaring, og hoppet så ut gjennom vinduet. « Dermed så han utfordrende på Campnell.

»Vil De virkelig bilde meg inn at Carman så Dem, men ikke gjorde noe forsøk på å gripe tak i Dem? «

»Det hadde han nok kommet dårlig fra. Men han har gjort noe som er mye verre! – Da jeg kom hjem og skulle åpne vesken min for å glede meg over mine stjålne skatter, var jeg nær ved å få et sammenbrudd. Jeg hadde fylt vesken med nydelige diamantsmykker og andre juveler – og nå skal De se hva jeg fant i den! «

Han satte vesken på bordet og åpnet den.

Det var unektelig et merkelig innhold for en innbruddstyv.

»Har De kanskje noen gang sett maken? « fortsatte tyven. »Gammelt brød og fleskestumper og avgnagde kjøttbein og osteskall . . . som om jeg hadde vært en utmattet fyr som trengte et usselt måltid.«

»Må jeg spørre: mener De at noen på villaen har tatt smykkene ut av vesken Deres og lagt dette i stedet? «

»Jeg mener ganske enkelt at min egen veske er blitt stjålet. Denne vesken ligner bare på min! Jeg så det først da det var for sent. Det er naturligvis denne avskyelige greven som har gjort ulykken! At han kunne finne på noe sånt . . . «

Hun lå på en sofa i sin elegante dagligstue. Da tjenestepiken slapp ham inn, betraktet hun ham likegyldig.

»Hva skylder jeg æren . . . «

»Et innbruddstyveri som skal ha funnet sted her i natt. «

»Ja, vel,« lød det likegyldig. »Carman har nok sendt bud etter Dem. Han kunne like gjerne ha spart seg bryet, for jeg kjenner hele saken. «

»Gjør De det, frøken? Har det da blitt oppdaget noe nytt? «

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»Nei –. Det er nemlig ingenting å oppdage. Tror De kanskje at Carman kan narre meg? Innbruddstyveri! « Hun lo på sin kalde, spottende måte. »Han er selv innbruddstyven. «

»Så–å? «

»Ja, hadde han vært i pengenød, ville jeg ha tilgitt ham om han tok mine juveler. Men dette! Å stjele sitt eget ekteskapsløfte til meg –. «

Detektiven satte seg til rette.

»Må jeg spørre, frøken, har De en fortegnelse over juvelene som er forsvunnet? «

»Ja, det har jeg sannelig. Han skal nok få kjenne det på kroppen hvis han pantsetter dem. «

»Ble De vekket i natt?

«

»Nei, jeg må innrømme at han var lydløs under innbruddet. Skjønt, det er jo fullt mulig at han hadde en medhjelper. «

Det ble ringt på dørklokken.

»Det er nok Carman,« sa Campnell og vendte seg mot frøkenen. »Jeg vil si Dem dette: han er uskyldig! «

Frøkennens kulde syntes plutselig å forsvinne. Nervøst reiste hun seg fra sofaen.

»Hva mener De med det? « Øynene gnistret.

»Det jeg sier. «

»Åh, dere menn! « Hun stampet i gulvet. »Dere holder sammen gjennom tykt og tynt og tror at dere kan narre oss kvinner. Men iblant tar dere rett og slett feil. Bare si til ham at hvis han ikke gir tilbake dokumentet innen i kveld, går jeg til faren hans, så får vi se! «

Frøkenen gikk majestetisk mot døren. Da hun nådde den, dukket Carman opp. Han stirret på henne.

»Er det noe i veien? «

»Åh, ikke lag en scene,« svarte frøken Darling og forsvant ut av rommet.

Carman gikk bort til detektiven og hvisket: »Tror De at hun har gjort det? «

»Hun sier at det er du selv! «

»Meg? – Jeg har ikke vært i nærheten av dette stedet hele natten. «

»Er du sikker på det? «

Mannen senket blikket under detektivenes skarpe blikk.

»Ja, selvfølgelig er jeg sikker –«

»Vis meg litt rundt, hva? «

»Ja, gjerne. Det er forresten ingenting å se.«

Undersøkelsen var da også snart overstått.

»Det skal være her fyren brøt seg inn,» fortalte Carman, da de stod i det hvite rommet.

Detektiven undersøkte det: Rommet var lite, med et bord i midten, der drikkevarene sannsynligvis hadde stått da fyren satte fra seg vesken.

Detektiven la merke til at vinduet vendte ut mot hagen. I vinduskarmen lå et laterna magica-apparat.

»Har mannen etterlatt seg noen spor av sitt opphold her?»

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

»Det tror jeg ikke.» Carman så ned i gulvet.

»Det er forresten latterlig å male et rom med så kridhvite vegger, hva?« Detektiven betraktet ham nysgjerrig.

»Hun ville ha det sånn. Det ga en slags kjølighet. – Er du snart ferdig med undersøkelsene dine?»

»Om et øyeblikk, kjære, ta det med ro! Bare jeg får se rommet der skrinet med ekteskapsløftet og juvelene står.»

»Ja–a? Det er hennes soverom! Jeg tror hun er der inne; det pleier hun i hvert fall å være når hun er i dårlig humør.»

»Vel, hun vil nok la meg se rommet under disse omstendighetene.»

Carman tvilte og fikk rett. De måtte banke på døren to ganger før hun åpnet.

»Jeg forstår virkelig ikke, Carman, hvorfor du gjør deg så mye bry med det ekteskapsløftet, siden det ligger i din egen lomme,» fortsatte hun.

»Tonny, jeg sverger . . .»

»Åh, la være. Det har du gjort så ofte. Kvinnetyv, du er!»

»Men Tonny, hvordan kan du si det!» Ordene syntes virkelig å gå ham til hjertet, la detektiven merke til . . . »Jeg, som elsker deg så inderlig . . .»

Greve Campnell gikk videre inn i soverommet.

Der var det meget elegant. Den dominerende fargen var lyserosa silke. På bordet stod et nydelig skrin i ruslær.

»Er det Deres smykkeskrin, frøken?»

»Ja, åpne det bare! Innbrudstyven –» et blikk på Carman, «har allerede knust låsen.»

Detektiven åpnet det.

»Han har da etterlatt seg en del, den gode innbrudstyven.»

Damen gikk bort dit: «Har han etterlatt seg noe?» Hun stampet i gulvet og vendte seg mot Carman. «Det har du gjort! Du har gjort det etterpå! Du visste godt at jeg hadde en fortegnelse, og så ble du redd.»

Carman stirret målløst på skrinet. Ja, virkelig! Det var stappfullt av juveler igjen!

»Jeg tror slett ikke at de har vært borte,« kom det tørt.

»Kanskje ligger mitt ekteskapsløfte også der, hva?« lød frøkenens spydige svar.

Frøken Darling trykket på en fjær for å åpne et hemmelig rom, men dette var og forble tomt.

»Du har selv gjemt ekteskapsløftet. Det har du helt sikkert!« hevdet Carman.

Detektiven gikk bort mot døren.

Litt etter kom piken inn.

»Ringte du, frøken?«

Detektiven svarte:

»Det var jeg som ringte. Unnskyld, frøken, jeg tok meg den friheten!«

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så vendte han seg prøvende mot piken: »Det var en stor feil av deg å legge juvelene tilbake igjen. Du hadde gjort bedre i å la herr Hiles ta dem med seg.«

Piken så ut som hun ikke forstod et eneste ord.

Detektiven vendte seg likevel mot frøken Darling: »Det er henne her, frøken, som har lagt juvelene tilbake. Dokumentet har hun fortsatt i sin varetekt.«

Piken var usedvanlig vakker. Nå trakk hun seg tilbake.

»Det er din rival, frøken Darling!«

»Men hvorfor tror du det?« Frøkenen stirret ganske uforstående.

Detektiven trakk på skuldrene.

»Hvorfor? Selvfølgelig fordi hun er nær ved å besvime bare ved min fingerte mistanke. Alle juvelene er jo i skrinet – det mangler bare ekteskapsløftet.«

»Nei, nei...« Frøkenens ære var truet. »Slik er ikke Carman... en tjenestepike!«

»Kvinnetyv, sa du tidligere, frøken! Det kom utvilsomt også litt overraskende på meg.«

Detektiven tenkte seg om et øyeblikk. Men da han så at piken ikke benektet, men stod der så merkelig flau og forvirret, fortsatte han likevel prøvende:

»Hun har i lengre tid hatt sine øyne rettet mot ekteskapsløftet, som du – hånd på hjertet, frøken! – har vært litt indisktret med. Planen hun la for å få tak i det og samtidig hindre at mistanken falt på henne, var ganske genial. Hennes feil er bare at hun var for rask til å dekke over sporene sine.«

Frøken Darling stirret stivt på piken, som var knallrød.

»En fyr som heter Hiles, profesjonell innbruddstyv, hadde lenge hatt i sinne å begå innbrudd i Villa »Azalea«. Erfaringen hadde lært ham at det første redskapet var en tjenestepike som lot seg utspørre. Men hun hadde selv, av visse grunner, gitt seg hen til ham, og hadde da utnyttet og benyttet ham. Hun lot ham glatt stjele juvelene, men da han ville ut gjennom vinduet til rommet med de hvite veggene, så han en flaske med sprit som piken hadde satt der, ettersom hun visste fullt ut at fyren var en tørstig sjel.

Hiles gikk naturligvis i fellen. Han satte fra seg vesken med det kostbare innholdet og fylte glasset mens han slukket lommelykten.

# book_id: global-gutenberg-translation-5256d3e73a1d46eca4146745149e1d7c
# book_title: Et gåtefullt innbrudd
# chapter_id: 1-et-gatefullt-innbrudd
# chapter_title: Et gåtefullt innbrudd
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I samme øyeblikk byttet piken, som hele tiden hadde holdt seg skjult, vesken hans med en annen hun hadde parat, og samtidig tok hun hetten av den laterna magica som jeg tidligere så stå i rommet, og som – det undersøkte jeg – i et nu kan gjengi et stort bilde av grev Carman (for slik underholdning er jo veggene hvite)!

Den bestyrtede innbruddstyven, som intet anede om slikt, ble naturligvis redd og skyndte seg bort. Piken beholdt altså vesken med smykkene, og manglet naturligvis mot til å ikke legge dem tilbake. Men ekteskapsløftet har hun ennå.«

»Nei, jeg har det ikke!«

»Selvsagt har du det! Du har det jo hos deg i dette øyeblikk!«

Piken skalv over hele kroppen.

»Kom med det, ellers vil det skje en ulykke!«

Mekanisk knep hun opp kjolelivet.

Detektiven snappet et stykke papir fra henne.

I samme øyeblikk ga hun fra seg et skrik og falt om på gulvet i hysterisk gråt.

Men detektiven rakte papiret til frøken Darling.

Det var virkelig ekteskapsløftet.