BokRobot leseutgave
Bøker
GratisDen snedige lensmannen
Richard Marsh
Norsk
Tysk
Dansk
Nederlandsk (Belgia)
Svensk
Spansk
FranskKapittel I
Den rømte fangen
"En av fangene fra fengselet har rømt i natt. Jeg ville bare fortelle dere det!"
Verten i den lille landsbyen så alvorlig på de to unge malerne, som hadde tenkt å tilbringe sommeren der. Selv var han gammel og lettskremt, men selv om han var vertshuseier, hadde han alltid for vane å advare folk når det var grunn til advarsler.
De unge menneskene lot seg imidlertid ikke skremme, men fastholdt ønsket om å bo der om sommeren. Og slik ble det.
Ved bordet fortsatte de å snakke om saken.
"Er de på sporet av fyren?" spurte den unge landskapsmaleren Gray.
"Nei, ikke det fjerneste..."
"Er historien fortalt til grev Campnell?" fortsatte kameraten og så interessert på vertshuseieren.
"Grev Campnell – hvem er det?"
"Detektiven! Kjenner du ham ikke?"
Den gamle smilte overbærende.
"Å, ham privatdetektiven som de fine herrene og damene der inne i hovedstaden bruker... Den gamle ristet på hodet. "Han duger ikke til sammenligning med lensmannen her ute. Det er en kjernekar, kan du tro, som uten problemer tar knekken på dem alle – grevene!"
"Så–å?" Begge de unge kunstnerne la fra seg gaffelene og lyttet oppmerksomt, for nå begynte den gamle å fortelle historier om lensmannens talent for å oppdage ting. Var det virkelig slik som han fortalte, måtte de innrømme at denne lensmannen ikke var av den vanlige sorten.
Bevisstheten om dette virket på en måte mer betryggende under de aktuelle omstendighetene. Rolig så man fremtiden i møte, og i de følgende dagene hørte man ingenting om saken.
Kapittel II
Uhyggelig
Gray og Lane, de to unge kunstnerne, skulle ut for å lage skisser i naturen og sto opp tidlig.
Været var ypperlig, og humøret var av samme kaliber.
Knapt var de to unge menneskene kommet utenfor døren før de var fullstendig fordypet i diskusjoner om kunst. Bare av ren distraksjon fikk herr Gray tid til å stoppe opp og tenne pipa si, som hadde sloknet, fortvilet over all den lærde snakken.
Han så seg tilfeldig rundt i det vakre landskapet... og syntes plutselig at noe gled nedover en høyde et par hundre alen unna. Men han hadde også solen rett i øynene, innså bedraget i neste øyeblikk og fortsatte diskusjonen.
# book_id: global-gutenberg-translation-501201a7a09948ccb8c0169e2bd3e5a3
# book_title: Den snedige lensmannen
# chapter_id: 1-den-snedige-lensmannen
# chapter_title: Den snedige lensmannen
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Kapittel I
Den rømte fangen
"En av fangene fra fengselet har rømt i natt. Jeg ville bare fortelle dere det!"
Verten i den lille landsbyen så alvorlig på de to unge malerne, som hadde tenkt å tilbringe sommeren der. Selv var han gammel og lettskremt, men selv om han var vertshuseier, hadde han alltid for vane å advare folk når det var grunn til advarsler.
De unge menneskene lot seg imidlertid ikke skremme, men fastholdt ønsket om å bo der om sommeren. Og slik ble det.
Ved bordet fortsatte de å snakke om saken.
"Er de på sporet av fyren?" spurte den unge landskapsmaleren Gray.
"Nei, ikke det fjerneste..."
"Er historien fortalt til grev Campnell?" fortsatte kameraten og så interessert på vertshuseieren.
"Grev Campnell – hvem er det?"
"Detektiven! Kjenner du ham ikke?"
Den gamle smilte overbærende.
"Å, ham privatdetektiven som de fine herrene og damene der inne i hovedstaden bruker... Den gamle ristet på hodet. "Han duger ikke til sammenligning med lensmannen her ute. Det er en kjernekar, kan du tro, som uten problemer tar knekken på dem alle – grevene!"
"Så–å?" Begge de unge kunstnerne la fra seg gaffelene og lyttet oppmerksomt, for nå begynte den gamle å fortelle historier om lensmannens talent for å oppdage ting. Var det virkelig slik som han fortalte, måtte de innrømme at denne lensmannen ikke var av den vanlige sorten.
Bevisstheten om dette virket på en måte mer betryggende under de aktuelle omstendighetene. Rolig så man fremtiden i møte, og i de følgende dagene hørte man ingenting om saken.
Kapittel II
Uhyggelig
Gray og Lane, de to unge kunstnerne, skulle ut for å lage skisser i naturen og sto opp tidlig.
Været var ypperlig, og humøret var av samme kaliber.
Knapt var de to unge menneskene kommet utenfor døren før de var fullstendig fordypet i diskusjoner om kunst. Bare av ren distraksjon fikk herr Gray tid til å stoppe opp og tenne pipa si, som hadde sloknet, fortvilet over all den lærde snakken.
Han så seg tilfeldig rundt i det vakre landskapet... og syntes plutselig at noe gled nedover en høyde et par hundre alen unna. Men han hadde også solen rett i øynene, innså bedraget i neste øyeblikk og fortsatte diskusjonen.Likevel vendte han seg instinktivt om igjen, og nå skrek han av angst.
Lane vendte seg om.
"Hva i all verden er det, menneske?" lød det forbløffet. For det var nemlig ingenting å se.
"Ja, jeg vet ikke... " Gray smilte litt flau. "Men jeg synes... jeg synes bestemt at det igjen var et avskyelig ansikt som kikket frem over høydedraget der borte."
De sto litt og ventet...
"Snakk! Du drømmer jo, vennen min. Du er redd for fangen. Kom – nå går vi videre."
Lane var igjen inne i sin kunsthistoriske utvikling. Gray lyttet oppmerksomt en stund – så måtte han vende seg om igjen.
"Jo, du!" Han grep vennen i ermet. "Der kan du se! Der kryper en fyr etter oss på alle fire!"
"Ti stille! Bare vær rolig!" hvisket kameraten. "La ham for Guds skyld ikke merke noe."
De gikk videre, hvert øyeblikk forberedt på det verste.
Men ingenting skjedde.
"Hva er det for en fyr? Så du ham ordentlig?"
"Nei – men –" han vendte seg igjen... og utstøtte et skrik av forferdelse.
Like bak gikk en skummel fyr, minst seks fot høy, syntes han, og kledd i den avskyeligste fangedrakt.
Synet var nok. Vennene løp av sted, alt de kunne. Fangen bak dem.
De kastet ranslene. Det gjaldt om å løpe så fort som mulig.
Men fangen lot ranslene ligge og løp av sted som de andre.
Plutselig snublet Gray og trakk med seg vennen. Der lå de begge.
Et gledeshyl. "Nå, endelig fikk jeg dere!" lo fangen og stoppet opp, forpustet.
Gray reiste seg, men tvang seg med overvindelse til å late som ingenting.
"God dag! Puh, det er fryktelig varmt –"
"Å, dere skal nok få det varmere –" kom det forbitret.
Gray fortsatte og reiste seg opp:
"Nå, nå, dere skal sannelig ikke være redde for oss. Vi skal ikke gjøre dere noe. Tvert imot har vi den største sympati –"
Fangen lo og hoppet to fot opp i luften.
"Ha–a–a–a! Jeg er Jim-Slim, Dunde-Morderen! Jeg har myrdet ni mennesker med denne høyre hånden min, og dere skal gjøre meg den fornøyelsen!"
# book_id: global-gutenberg-translation-501201a7a09948ccb8c0169e2bd3e5a3
# book_title: Den snedige lensmannen
# chapter_id: 1-den-snedige-lensmannen
# chapter_title: Den snedige lensmannen
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Likevel vendte han seg instinktivt om igjen, og nå skrek han av angst.
Lane vendte seg om.
"Hva i all verden er det, menneske?" lød det forbløffet. For det var nemlig ingenting å se.
"Ja, jeg vet ikke... " Gray smilte litt flau. "Men jeg synes... jeg synes bestemt at det igjen var et avskyelig ansikt som kikket frem over høydedraget der borte."
De sto litt og ventet...
"Snakk! Du drømmer jo, vennen min. Du er redd for fangen. Kom – nå går vi videre."
Lane var igjen inne i sin kunsthistoriske utvikling. Gray lyttet oppmerksomt en stund – så måtte han vende seg om igjen.
"Jo, du!" Han grep vennen i ermet. "Der kan du se! Der kryper en fyr etter oss på alle fire!"
"Ti stille! Bare vær rolig!" hvisket kameraten. "La ham for Guds skyld ikke merke noe."
De gikk videre, hvert øyeblikk forberedt på det verste.
Men ingenting skjedde.
"Hva er det for en fyr? Så du ham ordentlig?"
"Nei – men –" han vendte seg igjen... og utstøtte et skrik av forferdelse.
Like bak gikk en skummel fyr, minst seks fot høy, syntes han, og kledd i den avskyeligste fangedrakt.
Synet var nok. Vennene løp av sted, alt de kunne. Fangen bak dem.
De kastet ranslene. Det gjaldt om å løpe så fort som mulig.
Men fangen lot ranslene ligge og løp av sted som de andre.
Plutselig snublet Gray og trakk med seg vennen. Der lå de begge.
Et gledeshyl. "Nå, endelig fikk jeg dere!" lo fangen og stoppet opp, forpustet.
Gray reiste seg, men tvang seg med overvindelse til å late som ingenting.
"God dag! Puh, det er fryktelig varmt –"
"Å, dere skal nok få det varmere –" kom det forbitret.
Gray fortsatte og reiste seg opp:
"Nå, nå, dere skal sannelig ikke være redde for oss. Vi skal ikke gjøre dere noe. Tvert imot har vi den største sympati –"
Fangen lo og hoppet to fot opp i luften.
"Ha–a–a–a! Jeg er Jim-Slim, Dunde-Morderen! Jeg har myrdet ni mennesker med denne høyre hånden min, og dere skal gjøre meg den fornøyelsen!"Et mer djevelsk grin enn det som fulgte skal man lete lenge etter. Og som han så ut! De to unge menneskene ble dværger sammenlignet med ham. Uten overdrivelse var han seks fot høy og kledd i fangedrakt... en skittengrå drakt, altfor kort på alle ender og kanter. Benklærne nådde bare til knærne, der kom de bare benene frem. Midt på armen holdt ermene opp, og en spraglete skjorte sørget for resten. Rædselsfullt uhyggelig!
I en fei trakk fyren frem en revolver og sprang inn mot de to.
"Hva skal jeg nå gjøre med dere –?"
"Hva skal De gjøre?" Gray beholdt med stor anstrengelse sin kaldblodighet, stemmen hans skalv likevel. "Litt penger har vi jo hos oss... De kan få alt vi har."
"Penger – fy! " Han spyttet hånlig. Igjen truet han med revolveren og smilte ondt. "Ta av dere frakkene! Nå! En – to –"
Kunstnerne adlød mekanisk og tok av seg frakkene.
Fyren så på dem, følte på klærne, men virket ikke tilfreds.
"Vestene også!" brølte han.
"Men, kjære herre –" Lane stoppet midt i setningen. Det hjalp ikke å yte motstand, vestene kom av. "Så vær så god, kan vi nå være fri?"
Fyren brummet. "Kom med benklærne og sokkene deres! Støvler og skjorte kan dere beholde, hatten også. Resten vil jeg ha! La oss ikke krangle, det hjelper slett ikke."
Det var ingen utvei.
De måtte gi ham både sokker og benklær og sto deretter i bare skjorte og hatt.
"Hm–m –" For første gang kom det et slags velvillig smil over det grusomme ansiktet. "Gå nå tolv skritt, jeg skal telle dem."
De adlød instinktivt.
Fyren tenkte seg om et øyeblikk. Så samlet han med et smil Grays klær i en bunt under den ene armen og Lanes under den andre, og slik vandret han rolig tilbake den veien han hadde kommet, uten å si et eneste ord.
De to skjortekledde stirret etter ham og ventet på enda en overraskelse.
Men det kom ingen. Den mystiske fyren forsvant, og hvor nødig de enn ville, måtte de to kameratene altså skynde seg hjemover i bare skjorte...
På en skråning bak dem stod et par menn. De befalte i kongens og lovens navn at de skulle stanse, hvis ikke de skjortekledde skulle skytes ned med det samme.
De stoppet altså.
Politiet kom farende.
"Grip dem!" beordret herredsfogeden og svingte stokken sin. Betjentene adlød villig.
# book_id: global-gutenberg-translation-501201a7a09948ccb8c0169e2bd3e5a3
# book_title: Den snedige lensmannen
# chapter_id: 1-den-snedige-lensmannen
# chapter_title: Den snedige lensmannen
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Et mer djevelsk grin enn det som fulgte skal man lete lenge etter. Og som han så ut! De to unge menneskene ble dværger sammenlignet med ham. Uten overdrivelse var han seks fot høy og kledd i fangedrakt... en skittengrå drakt, altfor kort på alle ender og kanter. Benklærne nådde bare til knærne, der kom de bare benene frem. Midt på armen holdt ermene opp, og en spraglete skjorte sørget for resten. Rædselsfullt uhyggelig!
I en fei trakk fyren frem en revolver og sprang inn mot de to.
"Hva skal jeg nå gjøre med dere –?"
"Hva skal De gjøre?" Gray beholdt med stor anstrengelse sin kaldblodighet, stemmen hans skalv likevel. "Litt penger har vi jo hos oss... De kan få alt vi har."
"Penger – fy! " Han spyttet hånlig. Igjen truet han med revolveren og smilte ondt. "Ta av dere frakkene! Nå! En – to –"
Kunstnerne adlød mekanisk og tok av seg frakkene.
Fyren så på dem, følte på klærne, men virket ikke tilfreds.
"Vestene også!" brølte han.
"Men, kjære herre –" Lane stoppet midt i setningen. Det hjalp ikke å yte motstand, vestene kom av. "Så vær så god, kan vi nå være fri?"
Fyren brummet. "Kom med benklærne og sokkene deres! Støvler og skjorte kan dere beholde, hatten også. Resten vil jeg ha! La oss ikke krangle, det hjelper slett ikke."
Det var ingen utvei.
De måtte gi ham både sokker og benklær og sto deretter i bare skjorte og hatt.
"Hm–m –" For første gang kom det et slags velvillig smil over det grusomme ansiktet. "Gå nå tolv skritt, jeg skal telle dem."
De adlød instinktivt.
Fyren tenkte seg om et øyeblikk. Så samlet han med et smil Grays klær i en bunt under den ene armen og Lanes under den andre, og slik vandret han rolig tilbake den veien han hadde kommet, uten å si et eneste ord.
De to skjortekledde stirret etter ham og ventet på enda en overraskelse.
Men det kom ingen. Den mystiske fyren forsvant, og hvor nødig de enn ville, måtte de to kameratene altså skynde seg hjemover i bare skjorte...
På en skråning bak dem stod et par menn. De befalte i kongens og lovens navn at de skulle stanse, hvis ikke de skjortekledde skulle skytes ned med det samme.
De stoppet altså.
Politiet kom farende.
"Grip dem!" beordret herredsfogeden og svingte stokken sin. Betjentene adlød villig."Endelig!" triumferte herredsfogeden. "Stille, ikke et ord vil jeg høre! Dere er medskyldige! Dere lånte fyren deres klær for å gjøre ham mer ukjennelig, og må selv løpe rundt i bare skjorte til dere kommer hjem. Dere bor her i nærheten! Dere har mer på samvittigheten deres! Jeg kan se det på dere, ingen lurer meg."
"Kjære herr herredsfoged... vi forsikrer at vi ble overfalt... Dere kan ennå nå fyren... han tok klærne våre... tvang oss med makt."
"Med makt?" Herredsfogeden lo hånlig. "Ja, der ser jeg at dere lyver igjen. Dere vet jo like godt som jeg at fyren er en liten dritt som ikke oppnår noe med makt, men alltid bruker sin avskyelige list."
"Han tvang oss til det med makt! Det er sant! Han har krefter som en bjørn, den kjempen han er –"
"Kjempe? Sa du kjempe?"
"Ja vel, det gjør jeg. Seks fot minst! Fangstkjolen hans var jo altfor liten, derfor måtte vi –"
"Herredsfoged, se der!" avbrøt Lane og pekte ned mot den nevnte marken. "Ser dere, herr herredsfoged, der er han igjen! Vi kan nå ham... han går ennå med klærne våre under armen."
"Ja, det er sannelig ham!" hvisket herredsfogeden overveldet. "Der er han, ja, det er sannelig ham. Ja, gå bare, d'herrer! Takk for hjelpen, nå skal jeg nok klare resten selv. Klærne deres kan dere hente hos inspektøren, eller hos meg... vi sier hos meg –"
Herredsfogeden ga hjelperne sine et raskt tegn, og alle fór ned mot mannen under ville rop om overgivelse i kongens navn.
Først da skrikene begynte, syntes han å oppdage faren, for først nå kastet han av seg klærne og løp alt han kunne.
Betjentene etter! Opp og ned over stubbmarken, til fyren snublet, og betjentene omringet ham.
"Ja, det er ham! Det er ham! Bruk bare håndjernene!" ropte herredsfogeden stakåndet langt nede fra veien og kastet seg i grøftkanten for å tørke den varme pannen og der oppebie fangsten.
"I fengselsklærne! Kan dere se dem? Kan dere se at jeg hadde rett!" triumferte lensmannen da de brakte synderen. "Ja, så av sted i all hast!" Og tilbake gikk det mot fengselet med det verdifulle byttet. Lensmannen plystret dansemelodier av selvfornøydhet.
"Åpne opp! Det er lensmannen!"
Fengselsporten ble straks åpnet.
"Kall på inspektøren!"
Inspektøren kom farende i neste øyeblikk.
# book_id: global-gutenberg-translation-501201a7a09948ccb8c0169e2bd3e5a3
# book_title: Den snedige lensmannen
# chapter_id: 1-den-snedige-lensmannen
# chapter_title: Den snedige lensmannen
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Endelig!" triumferte herredsfogeden. "Stille, ikke et ord vil jeg høre! Dere er medskyldige! Dere lånte fyren deres klær for å gjøre ham mer ukjennelig, og må selv løpe rundt i bare skjorte til dere kommer hjem. Dere bor her i nærheten! Dere har mer på samvittigheten deres! Jeg kan se det på dere, ingen lurer meg."
"Kjære herr herredsfoged... vi forsikrer at vi ble overfalt... Dere kan ennå nå fyren... han tok klærne våre... tvang oss med makt."
"Med makt?" Herredsfogeden lo hånlig. "Ja, der ser jeg at dere lyver igjen. Dere vet jo like godt som jeg at fyren er en liten dritt som ikke oppnår noe med makt, men alltid bruker sin avskyelige list."
"Han tvang oss til det med makt! Det er sant! Han har krefter som en bjørn, den kjempen han er –"
"Kjempe? Sa du kjempe?"
"Ja vel, det gjør jeg. Seks fot minst! Fangstkjolen hans var jo altfor liten, derfor måtte vi –"
"Herredsfoged, se der!" avbrøt Lane og pekte ned mot den nevnte marken. "Ser dere, herr herredsfoged, der er han igjen! Vi kan nå ham... han går ennå med klærne våre under armen."
"Ja, det er sannelig ham!" hvisket herredsfogeden overveldet. "Der er han, ja, det er sannelig ham. Ja, gå bare, d'herrer! Takk for hjelpen, nå skal jeg nok klare resten selv. Klærne deres kan dere hente hos inspektøren, eller hos meg... vi sier hos meg –"
Herredsfogeden ga hjelperne sine et raskt tegn, og alle fór ned mot mannen under ville rop om overgivelse i kongens navn.
Først da skrikene begynte, syntes han å oppdage faren, for først nå kastet han av seg klærne og løp alt han kunne.
Betjentene etter! Opp og ned over stubbmarken, til fyren snublet, og betjentene omringet ham.
"Ja, det er ham! Det er ham! Bruk bare håndjernene!" ropte herredsfogeden stakåndet langt nede fra veien og kastet seg i grøftkanten for å tørke den varme pannen og der oppebie fangsten.
"I fengselsklærne! Kan dere se dem? Kan dere se at jeg hadde rett!" triumferte lensmannen da de brakte synderen. "Ja, så av sted i all hast!" Og tilbake gikk det mot fengselet med det verdifulle byttet. Lensmannen plystret dansemelodier av selvfornøydhet.
"Åpne opp! Det er lensmannen!"
Fengselsporten ble straks åpnet.
"Kall på inspektøren!"
Inspektøren kom farende i neste øyeblikk."Vær så god, inspektør! Der har dere forbryteren. Som alltid har politiet gjort sin plikt."
"Nei, er det mulig –?" Inspektøren så på fangen og derfra på lensmannen.
"Jamen –? Jeg synes, hm . . . Denne fyren her er jo dobbelt så høy –!"
"Ja vel, visst så!" Hånlig lød lensmannens stemme. "Men i fengselsdrakt, og følgelig også rømt! – Han har vokst litt, ja visst, det er bare forandringen! Den friske luften har alltid en mektig innflytelse på fanger, det har vi jo lest så ofte!"
Tonen var sikker og tålte ingen motsigelse – og likevel nølte inspektøren mot sin sedvane.
"Hm, ja – men jeg tror likevel . . . ja, unnskyld, hvis . . . men jeg tror, herr lensmann, at denne ene gangen . . ."
"Si det bare, inspektør!" lød det plutselig fra fangen, som ikke hadde ytret et ord før nå. "Pågripelsen var jo helt grunnløs, uten noen som helst hensyn til det oppgitte signalementet."
Begge herrene vendte seg spørrende mot ham. Skjegget var borte, mannen var helt forandret.
Greve Campnell stod foran dem.
*
Detektiven hadde dermed vunnet sin sak overfor ministeren.
Denne hadde lenge funnet lensmannens avhørs- og etterforskermetode fullstendig ukritikkverdig (hvor sterkt enkelte folk i traktene enn berømmet ham, i tillit til mannens egne fortellinger om sitt talent), men hadde likevel, som hans omgangsvenn og gamle venn, sterkt presset på for en anbefaling om "nåde og pensjon".
Nå, i denne saken, der det dreide seg om den raskeste pågripelsen av en farlig forbryter, følte ministeren seg dobbelt betenkt ved å overlate alt til lensmannen, og hadde derfor straks henvendt seg til greve Campnell for diskret råd og hjelp.
Resultatet ble, som detektiven hadde forutsett:
"Pågripelsen" virket i den grad kraftig på lensmannens nerver, at han umiddelbart etterpå innleverte sin søknad "på grunn av alder", og nå var det ingenting støtende ved at detektiven overtok etterforskningen.
Selvfølgelig førte det til at den rømte fangen etter få dager igjen satt trygt innesperret bak fengselsmurene.
Etterpå forklarte greven sin uhyggelige handlemåte for de to unge kunstnerne og fikk naturligvis full tilgivelse da de hørte at det bare hadde dreid seg om å konstatere lensmannens fullstendige udugelighet.
# book_id: global-gutenberg-translation-501201a7a09948ccb8c0169e2bd3e5a3
# book_title: Den snedige lensmannen
# chapter_id: 1-den-snedige-lensmannen
# chapter_title: Den snedige lensmannen
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Vær så god, inspektør! Der har dere forbryteren. Som alltid har politiet gjort sin plikt."
"Nei, er det mulig –?" Inspektøren så på fangen og derfra på lensmannen.
"Jamen –? Jeg synes, hm . . . Denne fyren her er jo dobbelt så høy –!"
"Ja vel, visst så!" Hånlig lød lensmannens stemme. "Men i fengselsdrakt, og følgelig også rømt! – Han har vokst litt, ja visst, det er bare forandringen! Den friske luften har alltid en mektig innflytelse på fanger, det har vi jo lest så ofte!"
Tonen var sikker og tålte ingen motsigelse – og likevel nølte inspektøren mot sin sedvane.
"Hm, ja – men jeg tror likevel . . . ja, unnskyld, hvis . . . men jeg tror, herr lensmann, at denne ene gangen . . ."
"Si det bare, inspektør!" lød det plutselig fra fangen, som ikke hadde ytret et ord før nå. "Pågripelsen var jo helt grunnløs, uten noen som helst hensyn til det oppgitte signalementet."
Begge herrene vendte seg spørrende mot ham. Skjegget var borte, mannen var helt forandret.
Greve Campnell stod foran dem.
* * * * *
Detektiven hadde dermed vunnet sin sak overfor ministeren.
Denne hadde lenge funnet lensmannens avhørs- og etterforskermetode fullstendig ukritikkverdig (hvor sterkt enkelte folk i traktene enn berømmet ham, i tillit til mannens egne fortellinger om sitt talent), men hadde likevel, som hans omgangsvenn og gamle venn, sterkt presset på for en anbefaling om "nåde og pensjon".
Nå, i denne saken, der det dreide seg om den raskeste pågripelsen av en farlig forbryter, følte ministeren seg dobbelt betenkt ved å overlate alt til lensmannen, og hadde derfor straks henvendt seg til greve Campnell for diskret råd og hjelp.
Resultatet ble, som detektiven hadde forutsett:
"Pågripelsen" virket i den grad kraftig på lensmannens nerver, at han umiddelbart etterpå innleverte sin søknad "på grunn av alder", og nå var det ingenting støtende ved at detektiven overtok etterforskningen.
Selvfølgelig førte det til at den rømte fangen etter få dager igjen satt trygt innesperret bak fengselsmurene.
Etterpå forklarte greven sin uhyggelige handlemåte for de to unge kunstnerne og fikk naturligvis full tilgivelse da de hørte at det bare hadde dreid seg om å konstatere lensmannens fullstendige udugelighet.Men i trakten spredte snart historien seg. Det vakte enorm oppsikt at greven var blitt mistenkt for å være den rømte fangen som – hadde vokst en halv alen under sitt to dagers liv i friheten!
Men naturligvis – nå forstod man årsaken til den plutselige avskjedssøknaden "på grunn av alderdom".
# book_id: global-gutenberg-translation-501201a7a09948ccb8c0169e2bd3e5a3
# book_title: Den snedige lensmannen
# chapter_id: 1-den-snedige-lensmannen
# chapter_title: Den snedige lensmannen
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men i trakten spredte snart historien seg. Det vakte enorm oppsikt at greven var blitt mistenkt for å være den rømte fangen som – hadde vokst en halv alen under sitt to dagers liv i friheten!
Men naturligvis – nå forstod man årsaken til den plutselige avskjedssøknaden "på grunn av alderdom".
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
