Hammeren til Tor

Sif var kona til mektige Tor, tordenguden, og hun var veldig stolt av sitt vakre, gylne hår, som hun kjemmet og flettet med stor omhu. En morgen da hun våknet, ble hun fylt av sorg og fortvilelse da hun oppdaget at det vakre håret hennes hadde blitt klippet av om natten, mens hun sov. Mannen hennes tilfeldigvis var borte den dagen, men da han kom hjem sent på kvelden, passet Sif nøye på å holde seg unna synsfeltet hans, for hun skammet seg så over sitt avklippede hode.

Tor ropte imidlertid snart på Sif, og da han så hva som hadde blitt gjort med henne, ble han veldig sint. Nå hadde Tor et raskt temperament; alle fryktet hans voldsomme sinne. «Hvem kunne ha gjort denne onde gjerningen?» tenkte han. «Det er bare én blant alle gudene som ville finne på å gjøre noe slikt!»

Tor kastet ikke bort tiden på å finne Loke, og den skøyeraktige guden måtte innrømme at han var den skyldige, men han ba Tor om å gi ham bare noen få dager, og han lovet å skaffe noe til Sif som ville få henne til å se vakrere ut enn noen gang. Så Tor bestemte seg for å gi ham en sjanse til å prøve, og befalte ham å gi Sif tilbake hennes gylne hår.

Nå visste Loke om et sted hvor noen fantastiske arbeidere bodde, så han dro av gårde, så fort han kunne, til Niflheim, dvergenes hjem, under jorden, og ba en av dem om å lage raskt litt gyllent hår til Sif. I tillegg til dette ba han om to gaver til å bære til gudene Odin og Frøy, slik at de kunne være på hans side hvis Tor skulle legge fram klagen sin for gudene.

Loke trengte ikke å vente lenge før dvergen brakte ham en mengde vakkert hår, spunnet av den fineste gylne tråden. Det hadde den fantastiske egenskapen at det vokste akkurat som ekte hår, så snart det berørte noens hode. I tillegg til dette var det et spyd til Odin, som aldri bommet på målet sitt, uansett hvor langt det ble kastet, og til Frøy et skip som kunne seile gjennom luften like godt som havet. Selv om det var stort nok til å romme alle gudene og hestene deres, kunne det likevel brettes sammen slik at det var lite nok til å putte i ens lomme.

Loke ble veldig fornøyd med disse fantastiske gavene, og erklærte at denne dvergen måtte være den mest dyktige arbeideren av dem alle. Nå skjedde det at en annen dverg, som het Brock, hørte ham si dette, og han fortalte Loke at han var sikker på at han og broren hans kunne lage mer fantastiske ting enn disse.

Loke trodde ikke at det kunne gjøres, men han ba Brock prøve sin dyktighet; gudene skulle dømme mellom dem, og den som skulle mislykkes i prøven, måtte miste hodet.

Så kalte Brock på broren sin, Sindri, og de satte i gang med arbeidet med en gang. De bygde først et stort bål, og Sindri kastet en klump gull inn i det; så ba han Brock om å blåse på belgen mens han gikk ut, og være sikker på å ikke slutte å blåse før han kom tilbake.

Brock syntes dette var en lett oppgave, men broren hans hadde ikke vært borte lenge før en diger flue kom inn og surret rundt ansiktet hans, og plaget ham så mye at han nesten ikke kunne fortsette å blåse; likevel klarte han å fullføre arbeidet sitt, så da Sindri kom tilbake, tok de ut av bålet et enormt villsvin, som ga lys, og kunne reise gjennom luften med fantastisk hastighet.

Den andre dagen kastet Sindri en ny klump gull inn i bålet, og lot broren sin blåse på belgen. Igjen kom den summende, stikkende fluen, og var enda mer plagsom enn før; men Brock prøvde veldig hardt å være tålmodig, og klarte å holde det ut uten å stoppe arbeidet sitt før Sindri kom tilbake. Så tok de ut av bålet en magisk ring av gull, hvorfra åtte nye ringer falt av hver uke.

Den tredje dagen ble en klump jern lagt inn i bålet, og Brock ble igjen etterlatt alene. Inn kom den grusomme fluen — har du gjettet at det egentlig var den skøyeraktige Loke? Han bet den stakkars lille dvergen så hardt i pannen at blodet rant ned i øynene hans, og blindet ham slik at han ikke lenger kunne se for å gjøre arbeidet sitt.

Stakkars Brock måtte stoppe rett før Sindri kom hjem, men ikke før hammeren som de lagde i bålet var nesten ferdig, bare skaftet ble litt for kort. Denne magiske hammeren ble kalt Miölnir. Den hadde egenskapen at den aldri bommet på målet sitt, og ville alltid returnere til hånden som kastet den.

Da Loke til slutt dukket opp for gudene, med de to dvergbørene og gavene deres, ble det erklært at de hadde laget de fineste tingene, for hammeren, som ble gitt til Tor, ville sikkert være mest nyttig for å holde gigantene ute av Åsgard.

Da Loke fant ut at dommen var mot ham, begynte han å løpe av gårde; men Tor fikk ham snart til å snu ved å true med å kaste hammeren sin etter ham.

Så måtte Loke samle vettet sitt, og tenke på en måte å unnslippe å miste hodet, i stedet for å få dvergene til å betale boten, som han hadde forventet. Til slutt fortalte han Brock og Sindri at de kunne få hodet hans, i henhold til avtalen, men siden det ikke hadde blitt sagt noe om halsen hans, kunne de selvfølgelig ikke røre den.

Slik reddet den listige Loke, ved sin kløkt, livet sitt.