Den lille piken med svovelstikkene

Det var forferdelig kaldt. Snøen falt, og det var nesten helt mørkt. Det var kveld—årets siste kveld. I denne kulden og dette mørket gikk en fattig liten pike gjennom gatene. Hun hadde ingen lue på hodet, og føttene var bare. Da hun gikk hjemmefra, hadde hun hatt tøfler på seg, men hva hjalp det? Det var veldig store tøfler som moren hennes hadde brukt før henne. De var så store at den lille piken mistet dem da hun hastet over gaten, fordi to vogner kom rullende forbi veldig fort.

Den ene tøffelen var ingensteds å finne. Den andre ble tatt av en gutt, som løp av gårde med den. Han syntes den ville være perfekt som vugge når han fikk barn en dag. Så fortsatte den lille piken å gå med sine små, bare føtter, som var ganske røde og blå av kulde. Hun bar en bunke svovelstikker i et gammelt forkle, og hun holdt en annen bunke i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste mynt.

Hun krøp langs, skjelvende av kulde og sult. Hun var et sant bilde på sorg, stakkars liten! Snøfnuggene falt på hennes lange, lyse hår, som kruset seg vakkert rundt halsen hennes. Men hun tenkte selvfølgelig ikke på det nå. Fra hvert vindu skinte lys, og lukten av stekt gås fylte luften. Du skjønner, det var nyttårsaften. Ja, det tenkte hun på.

I et hjørne mellom to hus, der det ene stakk litt lenger fram, satte hun seg ned og krøp sammen. Hun trakk de små føttene sine inntil seg, men hun ble kaldere og kaldere. Hun våget ikke å gå hjem, fordi hun ikke hadde solgt noen svovelstikker og ikke hadde en eneste mynt å bringe til faren sin. Hun visste at han ville slå henne. Og hjemme var det også kaldt, fordi bare et tak var over henne, og vinden hylte gjennom det, selv om de største sprekkene var tettet med strå og filler.

De små hendene hennes var nesten følelsesløse av kulde. Å, en eneste svovelstikk kunne gi henne så mye trøst hvis hun bare våget å ta en ut av bunken, stryke den mot veggen og varme fingrene sine. Hun tok en. «Rischt!» Som den flammet opp! Som den brant!

Den ga en varm, klar flamme, som et lys, mens hun holdt hendene over den. Det var et vidunderlig lys. Det virket for den lille piken som om hun satt foran en stor jernovn med skinnende messingføtter og et messingornament på toppen.

Ilden brant så varmt. Det føltes så godt. Den lille piken strakte allerede ut føttene for å varme dem også, men så sluknet den lille flammen. Ovnen forsvant. Hun holdt bare den brente svovelstikken i hånden.

Hun stryk en annen svovelstikk mot veggen. Den brant klart, og der lyset falt på veggen, ble den gjennomsiktig som et slør. Hun kunne se inn i rommet. På bordet sto en snøhvit duk med et vakkert porselensmiddagsservise, og en stekt gås dampet med epler og svisker. Og enda mer vidunderlig: gåsen hoppet av fatet og vraltet over gulvet med en kniv og gaffel i brystet, like bort til den stakkars lille piken. Så sluknet svovelstikken, og bare den tykke, kalde, fuktige veggen var igjen.

Hun tente en annen svovelstikk. Nå satt hun under det mest praktfulle juletreet. Det var enda større og mer pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren til den rike kjøpmannens hus. Tusenvis av lys brant på de grønne grenene, og fargerike bilder som de i butikkvinduene så ned på henne. Den lille piken rakte hendene ut mot dem, men så sluknet svovelstikken. Lysene fra juletreet steg høyere og høyere. Hun så dem nå som stjerner på himmelen. En stjerne falt og etterlot seg et langt ildspor.

«Noen dør!» sa den lille piken. Hennes gamle bestemor, den eneste som noen gang hadde elsket henne, og som nå var død, hadde fortalt henne at når en stjerne faller, går en sjel opp til Gud.

Hun stryk en annen svovelstikk mot veggen. Det ble lyst igjen, og i skinnet sto hennes gamle bestemor, så lys og strålende, så mild, og med et så kjærlig blikk.

«Bestemor!» ropte den lille piken. «Å, ta meg med deg! Jeg vet at du vil forsvinne når svovelstikken slukner. Du vil forsvinne som den varme ovnen, den deilige stekte gåsen og det vakre juletreet!» Og hun strøk raskt hele bunken med svovelstikker mot veggen, fordi hun ville beholde bestemoren sin hos seg.

Svovelstikkene brant så sterkt at det var lysere enn dagen. Aldri før hadde bestemoren vært så vakker og så høy. Hun tok den lille piken i armene sine, og de fløy begge oppover, i lys og glede, høyt, så høyt.

Og der oppe var det ingen kulde, ingen sult og ingen frykt. De var hos Gud.

Men i hjørnet, i den kalde daggrytime, satt den stakkars piken, med rosenrøde kinn og et smil på leppene, lent mot veggen. Hun hadde frosset i hjel på det gamle årets siste kveld. Stiv og kald satt hun der, med svovelstikkene, hvorav den ene bunken var brent. «Hun ville varme seg,» sa folk. Ingen hadde noen anelse om de vakre tingene hun hadde sett. Ingen drømte engang om praktfullheten som hun, sammen med bestemoren sin, hadde gått inn i det nye årets gleder.