Kadmus

# book_id: global-gutenberg-translation-127a8764be6745b69aafbdfb992e6e72
# book_title: Kadmus
# chapter_id: 1-kadmus
# chapter_title: Kadmus
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det finnes mange måter å bygge en by på, og slik bygde Kadmos, i mytenes tid, den vakre byen Theben.

Kadmos var bare en ung mann da han begynte sine vandringer som tok ham fra kyst til kyst over hele jorden, for han var etterkommer av Neptun, havets gud, og var født med de rastløse tidevannenes ånd i sitt hjerte. Men Kadmos lengtet etter å finne og skape seg et hjem på land, hvor han kunne samle helter rundt seg, bygge templer og en markedsplass, og reise vakre statuer.

Så rådførte han seg med Apollons orakel for å vite hvilket land han skulle slå seg ned i. En stemme lød fra den merkelige, dype sprekken i fjellet ved Delfi, og sa at han ville finne en ku på en eng og skulle følge etter henne uansett hvor hun vandret. Der hun stoppet, skulle også Kadmos stoppe og bygge en by som han skulle kalle Theben.

Så snart Kadmos forlot oraklets hule, ble han overrasket over å se en hvit ku med en blomsterkrans rundt halsen, beite i gresset i nærheten. Hun løftet hodet da Kadmos dukket opp og gikk langsomt foran ham. Så fulgte han etter henne, og hun fortsatte til hun kom til en vid slette i det fruktbare landet Hellas. Der sto hun stille og løftet den brede pannen mot himmelen, og fylte luften med sin lavmælte brøling.

Kadmos bøyde seg ned og løftet en håndfull av den fremmede jorden til leppene sine, kysset den og så med glede på skjønnheten i de blå åsene som omgav dette stedet som Apollon hadde ledet ham til. Han følte at han burde takke Jupiter, så han gikk til en nærliggende kilde for å hente rent vann til å vaske hendene sine før han løftet dem opp mot himmelen.

Kilden sprutet krystallklart vann ut av en hule dekket av tett buskasj, og som lå i en urådgammel lund som aldri hadde blitt skjendet av en øks. Kadmos presset seg inn i den. Inne i hulen virket det som om han hadde forlatt verden bak seg, så mørkt var det av skyggene fra grenene og de tykke bladene.

# book_id: global-gutenberg-translation-127a8764be6745b69aafbdfb992e6e72
# book_title: Kadmus
# chapter_id: 1-kadmus
# chapter_title: Kadmus
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kadmos dyppet en vase som tjenerne hans hadde brakt ham, i vannet fra kilden. Han skulle til å løfte den opp, stappfull som den var, da den plutselig falt ut av hendene hans. Blodet forsvant fra kinnene hans, og lemmer hans skalv. En giftig slange, hvis øyne skinte som ild og som viste frem tre huggtenner og tre tenner, løftet hodet sitt opp av vannet med et forferdelig hves. Dens kroneprydede hode og skjell glitret som polert bronse; den vred kroppen sin til en enorm kveil og reiste seg deretter, klar til å slå til, til en høyde som ruvet over trærne i lunden. Mens Kadmos' tjenere stod stille, ute av stand til å røre seg av frykt, drepte slangen dem alle – noen med sine giftige huggtenner, noen med sitt skummende åndedrag, og andre i sine kvelende folder.

Bare Kadmos var igjen. Til slutt krøp han ut av hulen, med kroppen skjult bak buskene, og forberedte seg på å innta sin stilling mot slangen. Han dekket seg fra topp til tå med en løveskinn. I den ene hånden bar han et spyd og i den andre en lanse, men i sitt hjerte bar Kadmos mot, som var et sterkere våpen enn noen av disse. Deretter vendte han seg mot slangen, sto midt blant sine falne menn og så inn i dens blodige kjever. Han løftet en enorm stein og kastet den rett fram. Den traff slangens skjell og trengte inn til hjertet dens. Skapningens hals svulmet av raseri; det gispende pustet som kom fra neseborene dens, forgiftet luften. Deretter vred den seg i en sirkel og falt til bakken, der den lå som stammen til et knust tre. Kadmos, som passet på sin sjanse, gikk modig bort til monsteret og stakk spydet sitt inn i hodet, og festet det til treet under hvilket den hadde falt.

Slangens vekt bøyde og vred treet mens den kjempet for å frigjøre seg, men til slutt så Kadmos at den ga opp kampen og hang der, stille og død.

Så skjedde det noe forunderlig. Mens Kadmos stod og så på sin falne fiende, hørte han en stemme som han kunne høre tydelig, selv om han ikke kunne si hvor den kom fra. Den sa: «Det er bestemt, Kadmos, at du skal ta ut tennene til denne dragen og plante dem i sletten hvor du skal grunnlegge byen Theben.»

# book_id: global-gutenberg-translation-127a8764be6745b69aafbdfb992e6e72
# book_title: Kadmus
# chapter_id: 1-kadmus
# chapter_title: Kadmus
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så adlød Kadmos befalingen. Han dro ut slangens trippelrad av skarpt spisse tenner. Han laget en fure og plantet dem i den. Knapt hadde han dekket dem med jord før jordklumpene reiste seg. Som det hadde skjedd i de dager da Jason reiste hele den lange veien på leting etter det gylne skinnet, ble bakken der dragens tenner hadde slått rot gjennomboret av de metalliske spissene på hjelmer og spyd. Etter disse spirende tegnene på krig kom hodene og brystene til en hær av krigere, inntil hele sletten lyste av deres skjold, og luften røket og gjallet av støyen fra fryktelig kamp.

Kadmos sto alene mot de fryktelige rekkene av disse jordfødte brødrene sine, men han forberedte seg på å gjøre sitt beste og møte denne nye fienden. Mens han rykket frem, hørte han imidlertid den ukjente stemmen igjen: «Bland deg ikke inn i borgerkrig, Kadmos.»

Men Kadmos' ånd var oppildnet av hans sterke ønske om å bygge en by som skulle være et sted for fred og industri, og han visste at borgerstrid var ødeleggelsen av en slik by. Så gikk han inn i kampen med bare sine egne hender og stakk ned en av disse stridende brødrene med et sverd, men falt, gjennomboret i siden av en pil. Så snart han hadde stanset blodstrømmen, reiste han seg og rykket frem igjen, og drepte fire av krigerne. I mellomtiden så det ut til at krigerne ble gale av krigsånden og begynte å drepe hverandre, inntil hele folkemengden vendte seg mot hverandre. Til slutt falt alle krigerne, dødelig såret, bortsett fra fem. Disse fem overlevende kastet bort våpnene sine og ropte, som med én stemme: «Brødre, la oss leve i fred.»

Og de slo seg sammen med Kadmos for å legge grunnlaget for en stor by, som de kalte Theben.

# book_id: global-gutenberg-translation-127a8764be6745b69aafbdfb992e6e72
# book_title: Kadmus
# chapter_id: 1-kadmus
# chapter_title: Kadmus
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De målte opp og planla veiene, og gjorde dem harde og sterke nok til å tåle hjulene på tunge stridsvogner som skulle frakte kongene til og fra byen. De bygde hus med utsmykninger av utskjæringer og edle metaller som ikke hadde sin like i hele Hellas, og de fylte dem med sjeldne møbler. De malte bilder av gudenes kamper på veggene og formet gylne tallerkener og kopper til bordene. De oppførte en sterk festning ved byens grense for å beskytte den mot invasjon, og Kadmos bygde fabrikker for å lage verktøy, møbler og husholdningsartikler for å tiltrekke handelsmenn til byen og øke dens velstand gjennom handel. Og det var syv porter til Theben, til ære for de syv strengene på Apollos lyre, som han brukte til å spille de søte tonene som skapte harmoni på jorden.

Da Theben var ferdig, syntes den å ikke ha noen rival blant jordens byer: så vakker å se på, så full av industri, fred og overflod. Men Kadmos hadde enda én gave å gi Theben.

I lang tid arbeidet han i hemmelighet med å skjære med et skarpt, spissverktøy på en steintavle. En dag fremviste han resultatet av sitt arbeid. Kadmos hadde oppfunnet alfabetet; han hadde gitt sitt folk evnen til å lære gjennom lesing og skriving.

Det gjorde byen hans fullkommen, for et folk som er ferdig med borgerstrid og i stand til å arbeide og utdanne seg, kan bli like storartet som gudene om de vil det.

De ble store, og de gjorde Kadmos til konge av Theben for en regjeringstid som var lang, rettferdig og god.