Egóri den tapre og sigøyneren

# book_id: global-gutenberg-translation-6a6bc91f468340a0a7e2b51f67be45f8
# book_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# chapter_id: 1-egori-den-tapre-og-sigoyneren
# chapter_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I et visst kongerike, i et visst land, bodde det en sigøyner med en kone og syv barn. De var så fattige at det til slutt ikke var noe igjen i huset å spise eller drikke – ikke engang en brødskorpe. Sigøyneren var for lat til å arbeide og for feig til å stjele. Så hva kunne han gjøre?

En dag sto bonden ved veikanten og grublet over sin skjebne. I det øyeblikket kom Egóri den tapre forbi.

“Vær hilset!” sa bonden. “Hvor skal du?”

“Til Gud.”

“Hvorfor?”

“Med en beskjed fra menneskene, som forteller hver enkelt hvordan de skal leve og hva de skal holde på med.”

“Vil du da sende inn en rapport om meg til Herren?” spurte bonden. “Fortelle Ham hva Han ønsker at jeg skal drive med?”

“Veldig gjerne – jeg skal levere inn en rapport,” sa Egóri, og fortsatte på sin vei.

Så sto bonden der og ventet på ham – ventet. Og da han endelig så Egóri vende tilbake, spurte han straks: “Leverte du inn en rapport om meg?”

“Nei,” sa Egóri, “jeg glemte det.”

Så begav bonden seg ut på veien for andre gang, og møtte igjen Egóri, som var på vei til Gud med et ærend. Så ba sigøyneren ham enda en gang: “Vær så snill å legge inn en forespørsel på mine vegne.”

“Ja – greit!” sa Egóri. Og han glemte det igjen.

Så begav bonden seg ut på veien enda en gang, og møtte igjen Egóri. Og han ba ham for tredje gang: “Vær så snill å tale min sak for Gud!”

“Ja – greit!”

“Kommer du til å glemme det igjen?”

“Nei, denne gangen skal jeg ikke glemme det.”

Men sigøyneren trodde ham ikke. “Gi meg,” sa han, “din gylne stigbøyle. Jeg skal oppbevare den til du kommer tilbake; ellers kan du glemme det igjen.”

# book_id: global-gutenberg-translation-6a6bc91f468340a0a7e2b51f67be45f8
# book_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# chapter_id: 1-egori-den-tapre-og-sigoyneren
# chapter_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Egóri løsnet sitt gylne stigbøyle, ga det til sigøyneren, og red videre med bare ett stigbøyle. Så kom han til Gud, og begynte å spørre om hvordan hver mann skulle leve, og hva hver mann skulle holde på med. I hvert tilfelle fikk han det rette svaret, og han begynte å vende tilbake. Men så snart han satte seg opp på hesten, så han ned på det manglende stigbøyle og husket sigøyneren. Så løp han tilbake for å treffe Gud og sa: «Å, jeg glemte. Mens jeg var på vei hit, møtte jeg en sigøyner underveis, og han spurte meg hva han skulle gjøre.» «Å, si til sigøyneren,» sa Herren, «at hans yrke er å svindle og begå mened, uansett hvem han tar fra eller stjeler fra.»

Så gikk Egóri bort, satte seg opp på hesten, kom bort til sigøyneren og sa til ham: «Nå skal jeg fortelle deg sannheten. Hadde du ikke tatt stigbøylen, ville jeg ha glemt alt om det.»

«Det tenkte jeg meg,» sa sigøyneren. «Nå kan du aldri glemme meg, bare du ser ned på stigbøylen din, og jeg vil alltid være i tankene dine. Vel, hva sa Herren til deg?»

«Å, Han sa til meg at uansett hvem du tar fra eller stjeler fra, vil du svindle og begå mened; det skal være yrket ditt.»

«Mange takk,» sa sigøyneren, og han bøyde seg ned til bakken og gikk hjem.

«Hvor skal du hen?» sa Egóri. «Gi meg mitt gylne stigbøyle!»

«Hvilket stigbøyle?»

«Tok du ikke ett fra meg?»

«Hvordan i all verden skulle jeg kunne ta ett fra deg? Dette er første gang jeg har sett deg, og jeg har ikke engang hatt et stigbøyle. For Guds skyld! —Det har jeg aldri hatt!» Og slik begikk sigøyneren mened.

Hva kunne Egóri gjøre? Han kunne kjempe og slåss imot, og det gjorde han også; men det hjalp ingenting. Det er fullstendig sant, og sigøyneren talte sannhet: «Hadde jeg ikke gitt ham stigbøylen! —Hadde jeg bare ikke kjent ham! Nå skal jeg aldri glemme ham mer.»

Så tok sigøyneren det gylne stigbøyle og begynte å selge det. Og mens han var på vei, kom en høytstående herre ham i møte. «Hullo, sigøyner!» sa han. «Vil du selge stigbøylen?»

«Ja — greit!»

“Hva vil du ha?”

“Femten hundre rubler.”

“Altfor dyrt, er det ikke?”

“Vel, ser du, det er alt sammen gull.”

# book_id: global-gutenberg-translation-6a6bc91f468340a0a7e2b51f67be45f8
# book_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# chapter_id: 1-egori-den-tapre-og-sigoyneren
# chapter_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Vel!” sa hans herre; og han stakk hånden i lommen, og han hadde bare tusen. “Du får bare ta de tusen, sigøyner, og så gir du meg stigbøylen: Jeg skal sende deg de resterende fem hundre.”

“Å, nei, min herre! Tusen rubler tar jeg gjerne imot, men jeg skal ikke gi fra meg stigbøylen. Når du har holdt din del av avtalen, skal du få stigbøylen.” Så ga herren ham de tusen, og han dro hjem.

I samme øyeblikk som han kom dit, tok han frem fem hundre rubler og sendte mannen sin opp til sigøyneren med beskjed om å gi ham pengene og ta imot den gylne stigbøylen.

Da hans herres stallkar kom til sigøynerens hytte, sa han: “Vær hilset, sigøyner! Hvordan står det til med deg, gode mann? Jeg har tatt med pengene fra hans herre til deg.”

“Vel, gi meg dem hvis du har tatt dem med.” Så tok sigøyneren de fem hundre rublene og ga mannen et glass vin, og så enda et, til mannen hadde fått nok.

Og da han hadde fått nok, begynte stallkaren å dra hjemover og sa til bonden: “Nå gir du meg den gylne stigbøylen.”

“Hva?”

“Ja – stigbøylen som du solgte til min herre.”

“Hva, jeg solgte den! Jeg har aldri hatt noen gyllen stigbøy i mitt liv!”

“Vel, da gir du meg pengene tilbake.”

“Hvilke penger?”

“Men jeg ga deg nettopp fem hundre rubler!”

“Jeg har ikke engang sett en mynt – aldri i mitt liv! Jeg tok meg av deg av godhet, bare for vår Herres skyld, og slett ikke for å få noen penger av deg.” Og på denne måten hadde sigøyneren fornektet alt.

Da herren hørte om dette, dro han straks av sted for å treffe sigøyneren. “Hva i all verden mener du, din avskyelige tyv, med å ta imot penger og ikke gi fra deg den gylne stigbøylen?”

“Hvilken gyllen stigbøy? Tenk deg nå litt om, min herre. Hvordan er det mulig for en grå, gråhåret, gammel bonde som meg å eie en gyllen stigbøy?”

Så ble herren mer og mer sint, men han kunne ikke finne det. “Vel, vi skal gå til retten!” sa han.

# book_id: global-gutenberg-translation-6a6bc91f468340a0a7e2b51f67be45f8
# book_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# chapter_id: 1-egori-den-tapre-og-sigoyneren
# chapter_title: Egóri den tapre og sigøyneren
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Å, vær så snill,” svarte sigøyneren, “vær så snill å tenke dere om! Hvordan i all verden kan jeg bli med dere? Dere er en lord, og jeg er bare en tosk – jeg er bare en tulling og en ren bonde. I det minste kunne dere kle meg i et fint antrekk hvis vi skal dra sammen.” Så kledde herren ham i sine egne klær, og de dro sammen til byen for at saken skulle prøves.

Da de kom inn i byen, sa herren: “Jeg kjøpte en gyllen stigbøyle av denne bonden. Han tok imot pengene for den, men vil ikke levere varen.”

Og bonden svarte: “Mine herrer dommere, tenk dere om selv: Hvordan i all verden kan man få en gyllen stigbøyle fra en gråhåret bonde? Hvorfor, jeg har ikke engang et eneste brød hjemme. Og jeg kan virkelig ikke forestille meg hva denne fine herren vil ha av meg. Hvorfor, snart vil han til og med si at jeg har på meg hans klær.”

“Men klærne er mine!” skrek herren ut.

“Der har dere det, mine herrer dommere!”

Etter dette ble saken avsluttet, og herren dro hjem uten å få noe, mens bonden fortsatte å leve lykkelig – og levde videre uten å oppnå noe annet enn det gode.