BokRobot leseutgave
Bøker
GratisHistorien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
Andrew Lang
Norsk
Engelsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)
SpanskI en middels stor by bodde to menn i nabohus. Men de hadde ikke vært der lenge før den ene mannen fattet et slikt hat til den andre og misunte ham så bittert at den stakkars mannen bestemte seg for å finne seg et annet hjem, i håp om at når de ikke lenger møttes hver dag, ville fienden hans glemme ham. Så solgte han huset sitt og det lille møblementet det inneholdt, og flyttet til landets hovedstad, som heldigvis ikke lå langt unna. Om lag en halv kilometer fra byen kjøpte han et hyggelig lite sted med en stor hage og en ganske stor gårdsplass, hvor det i midten sto en gammel brønn.
For å leve et roligere liv tok den gode mannen på seg en dervishkappe og delte huset sitt opp i mange små celler, hvor han snart tok imot en rekke andre dervisher. Ryktet om hans dyd spredte seg gradvis, og mange mennesker, deriblant flere av høy rang, kom for å besøke ham og be om hans bønner.
Selvsagt gikk det ikke lenge før ryktet nådde ørene til mannen som misunte ham, og denne onde stakkaren bestemte seg for aldri å hvile før han hadde gjort skade på dervishen han hatet. Så forlot han huset sitt og virksomheten sin til seg selv, og dro til det nye dervishklosteret, hvor grunnleggeren tok imot ham med all mulig varme. Han lot som om han var kommet for å rådføre seg med dervishlederen om en privat sak av stor betydning. «Det jeg har å si må ikke bli overhørt,» hvisket han. «Be dervishene dine trekke seg tilbake til cellene sine, ettersom natten nærmer seg, og møt meg på gårdsplassen.»
Dervishen gjorde som han ble bedt uten å nøle, og straks de var alene sammen, begynte den misunnelige mannen å fortelle en lang historie, mens de gikk frem og tilbake, stadig nærmere brønnen.
Da de var helt tett inntil den, grep han tak i dervishen og kastet ham ned i den. Deretter løp han triumferende av sted, uten at noen hadde sett ham, og gratulerte seg selv med at gjenstanden for hans hat var død og ikke ville plage ham lenger.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 1 / 12
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
I en middels stor by bodde to menn i nabohus. Men de hadde ikke vært der lenge før den ene mannen fattet et slikt hat til den andre og misunte ham så bittert at den stakkars mannen bestemte seg for å finne seg et annet hjem, i håp om at når de ikke lenger møttes hver dag, ville fienden hans glemme ham. Så solgte han huset sitt og det lille møblementet det inneholdt, og flyttet til landets hovedstad, som heldigvis ikke lå langt unna. Om lag en halv kilometer fra byen kjøpte han et hyggelig lite sted med en stor hage og en ganske stor gårdsplass, hvor det i midten sto en gammel brønn.
For å leve et roligere liv tok den gode mannen på seg en dervishkappe og delte huset sitt opp i mange små celler, hvor han snart tok imot en rekke andre dervisher. Ryktet om hans dyd spredte seg gradvis, og mange mennesker, deriblant flere av høy rang, kom for å besøke ham og be om hans bønner.
Selvsagt gikk det ikke lenge før ryktet nådde ørene til mannen som misunte ham, og denne onde stakkaren bestemte seg for aldri å hvile før han hadde gjort skade på dervishen han hatet. Så forlot han huset sitt og virksomheten sin til seg selv, og dro til det nye dervishklosteret, hvor grunnleggeren tok imot ham med all mulig varme. Han lot som om han var kommet for å rådføre seg med dervishlederen om en privat sak av stor betydning. «Det jeg har å si må ikke bli overhørt,» hvisket han. «Be dervishene dine trekke seg tilbake til cellene sine, ettersom natten nærmer seg, og møt meg på gårdsplassen.»
Dervishen gjorde som han ble bedt uten å nøle, og straks de var alene sammen, begynte den misunnelige mannen å fortelle en lang historie, mens de gikk frem og tilbake, stadig nærmere brønnen.
Da de var helt tett inntil den, grep han tak i dervishen og kastet ham ned i den. Deretter løp han triumferende av sted, uten at noen hadde sett ham, og gratulerte seg selv med at gjenstanden for hans hat var død og ikke ville plage ham lenger.Men i dette tok han feil! Den gamle brønnen hadde lenge vært bebodd (uten at vanlige mennesker visste det) av en gruppe feer og ånder, som fanget opp dervishen idet han falt, slik at han ikke ble skadet. Dervishen selv kunne ikke se noe, men han antok at noe merkelig hadde skjedd, ellers ville han helt sikkert ha slått seg mot brønnveggen og blitt drept. Han lå helt stille, og etter et øyeblikk hørte han en stemme som sa: «Kan du gjette hvem denne mannen er som vi har reddet fra døden?»
«Nei,» svarte flere andre stemmer.
Og den første taleren fortsatte: «Jeg skal fortelle deg det. Denne mannen forlot, ut av ren godhet i hjertet, byen der han bodde og kom hit for å bo, i håp om å kurere en av sine naboer for misunnelsen han følte mot ham. But his character soon won him the esteem of all, and the envious man's hatred grew until he came here with the deliberate intention of causing his death. And this he would have done, without our help, the very day before the Sultan had arranged to visit this holy dervish and ask for his prayers for the princess, his daughter.»
«Men hva er galt med prinsessen, siden hun trenger dervishens bønner?» spurte en annen stemme.
«Hun har havnet i klørne på geniet Maimoum, sønn av Dimdim,» svarte den første stemmen. «Men det ville vært helt enkelt for denne hellige lederen av dervishene å kurere henne, om han bare hadde visst det! I klosteret hans finnes det en svart katt som har en liten hvit tupp på halen. For å kurere prinsessen må dervishen dra ut sju av disse hvite hårene, brenne tre av dem, og med røken parfymere prinsessens hode. Dette vil fri henne så fullstendig at Maimoum, sønn av Dimdim, aldri vil våge å nærme seg henne igjen.»
Feene og åndene sluttet å snakke, men dervishen glemte ikke et eneste ord av alt de hadde sagt. Da morgenen kom, la han merke til et brudd i brønnveggen der han lett kunne klatre opp.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 2 / 12
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men i dette tok han feil! Den gamle brønnen hadde lenge vært bebodd (uten at vanlige mennesker visste det) av en gruppe feer og ånder, som fanget opp dervishen idet han falt, slik at han ikke ble skadet. Dervishen selv kunne ikke se noe, men han antok at noe merkelig hadde skjedd, ellers ville han helt sikkert ha slått seg mot brønnveggen og blitt drept. Han lå helt stille, og etter et øyeblikk hørte han en stemme som sa: «Kan du gjette hvem denne mannen er som vi har reddet fra døden?»
«Nei,» svarte flere andre stemmer.
Og den første taleren fortsatte: «Jeg skal fortelle deg det. Denne mannen forlot, ut av ren godhet i hjertet, byen der han bodde og kom hit for å bo, i håp om å kurere en av sine naboer for misunnelsen han følte mot ham. But his character soon won him the esteem of all, and the envious man's hatred grew until he came here with the deliberate intention of causing his death. And this he would have done, without our help, the very day before the Sultan had arranged to visit this holy dervish and ask for his prayers for the princess, his daughter.»
«Men hva er galt med prinsessen, siden hun trenger dervishens bønner?» spurte en annen stemme.
«Hun har havnet i klørne på geniet Maimoum, sønn av Dimdim,» svarte den første stemmen. «Men det ville vært helt enkelt for denne hellige lederen av dervishene å kurere henne, om han bare hadde visst det! I klosteret hans finnes det en svart katt som har en liten hvit tupp på halen. For å kurere prinsessen må dervishen dra ut sju av disse hvite hårene, brenne tre av dem, og med røken parfymere prinsessens hode. Dette vil fri henne så fullstendig at Maimoum, sønn av Dimdim, aldri vil våge å nærme seg henne igjen.»
Feene og åndene sluttet å snakke, men dervishen glemte ikke et eneste ord av alt de hadde sagt. Da morgenen kom, la han merke til et brudd i brønnveggen der han lett kunne klatre opp.Dervish-ene, som ikke kunne forestille seg hva som hadde skjedd med ham, var glade for at han hadde dukket opp igjen. Han fortalte dem om forsøket på hans liv som gjesten hans fra dagen før hadde gjort, og trakk seg deretter tilbake til cellen sin. Snart ble han der besøkt av den svarte katten som stemmen hadde omtalt, som som vanlig kom for å si god morgen til herren sin. Han tok katten opp på kneet sitt og benyttet anledningen til å dra ut syv hvite hår fra halen dens, som han la til side til de skulle trenges.
Solen hadde ikke vært oppe lenge før sultanen, som var ivrig etter å gjøre alt som kunne redde prinsessen, ankom med et stort følge ved klosterporten og ble mottatt av dervish-ene med dyp respekt. Sultanen nølte ikke med å forklare formålet med besøket sitt, og trakk lederen for dervish-ene til side og sa til ham: «Ærede sjeik, har du kanskje gjettet hva jeg har kommet for å be deg om?»
«Ja, herre,» svarte dervish-en. «Hvis jeg ikke tar feil, er det prinsessens sykdom som har skaffet meg denne æren.»
«Du har rett,» svarte sultanen. «Og du vil gi meg nytt liv hvis du, ved dine bønner, kan befri datteren min fra den merkelige sykdommen som har tatt henne til fange.»
«La Deres Høyhet beordre henne til å komme hit, så skal jeg se hva jeg kan gjøre.»
Sultanen, full av håp, sendte straks ordre om at prinsessen skulle dra av sted så snart som mulig, ledsaget av sine vanlige tjenere. Da hun ankom, var hun så tett innhyllet i slør at dervish-en ikke kunne se ansiktet hennes, men han beordret at en glohet panne skulle holdes over hodet hennes og la de syv hårene på de glødende kullene. I det øyeblikket de ble forbrent, hørtes forferdelige skrik, men ingen kunne si hvor de kom fra. Bare dervish-en gjettet at de ble ytret av Maimoum, Dimdims sønn, som følte at prinsessen slapp unna ham.
Hele denne tiden hadde hun virket uvitende om hva hun gjorde, men nå løftet hun hånden til sløret og avdekket ansiktet sitt. «Hvor er jeg?» sa hun forvirret. «Og hvordan kom jeg hit?»
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 3 / 12
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Dervish-ene, som ikke kunne forestille seg hva som hadde skjedd med ham, var glade for at han hadde dukket opp igjen. Han fortalte dem om forsøket på hans liv som gjesten hans fra dagen før hadde gjort, og trakk seg deretter tilbake til cellen sin. Snart ble han der besøkt av den svarte katten som stemmen hadde omtalt, som som vanlig kom for å si god morgen til herren sin. Han tok katten opp på kneet sitt og benyttet anledningen til å dra ut syv hvite hår fra halen dens, som han la til side til de skulle trenges.
Solen hadde ikke vært oppe lenge før sultanen, som var ivrig etter å gjøre alt som kunne redde prinsessen, ankom med et stort følge ved klosterporten og ble mottatt av dervish-ene med dyp respekt. Sultanen nølte ikke med å forklare formålet med besøket sitt, og trakk lederen for dervish-ene til side og sa til ham: «Ærede sjeik, har du kanskje gjettet hva jeg har kommet for å be deg om?»
«Ja, herre,» svarte dervish-en. «Hvis jeg ikke tar feil, er det prinsessens sykdom som har skaffet meg denne æren.»
«Du har rett,» svarte sultanen. «Og du vil gi meg nytt liv hvis du, ved dine bønner, kan befri datteren min fra den merkelige sykdommen som har tatt henne til fange.»
«La Deres Høyhet beordre henne til å komme hit, så skal jeg se hva jeg kan gjøre.»
Sultanen, full av håp, sendte straks ordre om at prinsessen skulle dra av sted så snart som mulig, ledsaget av sine vanlige tjenere. Da hun ankom, var hun så tett innhyllet i slør at dervish-en ikke kunne se ansiktet hennes, men han beordret at en glohet panne skulle holdes over hodet hennes og la de syv hårene på de glødende kullene. I det øyeblikket de ble forbrent, hørtes forferdelige skrik, men ingen kunne si hvor de kom fra. Bare dervish-en gjettet at de ble ytret av Maimoum, Dimdims sønn, som følte at prinsessen slapp unna ham.
Hele denne tiden hadde hun virket uvitende om hva hun gjorde, men nå løftet hun hånden til sløret og avdekket ansiktet sitt. «Hvor er jeg?» sa hun forvirret. «Og hvordan kom jeg hit?»Sultanen ble så glad da han hørte disse ordene at han ikke bare omfavnet datteren sin, men også kysset dervishens hånd. Deretter vendte han seg mot tjenerne som sto rundt ham og sa til dem: «Hvilken belønning skal jeg gi mannen som har gitt meg datteren min tilbake?»
Alle svarte samstemmig at han fortjente prinsessens hånd.
«Det er min egen mening,» sa han. «Og fra dette øyeblikket erklærer jeg ham for å være min svigersønn.»
Kort tid etter disse hendelsene døde den store visir, og hans stilling ble gitt til dervishen. Men han beholdt den ikke lenge, for sultanen ble rammet av en sykdom, og ettersom han ikke hadde noen sønner, erklærte soldatene og prestene dervishen til tronarving, til stor glede for hele folket.
En dag, da dervishen, som nå var blitt sultan, var ute på en kongelig reise med sitt hoff, la han merke til den misunnelige mannen som sto i folkemengden. Han ga et tegn til en av sine visirer og hvisket ham i øret: «Hent meg mannen som står der ute, men pass nøye på at du ikke skremmer ham.»
Visiren adlød, og da den misunnelige mannen ble ført fram for sultanen, sa monarken til ham:
«Min venn, jeg er glad for å se deg igjen.»
Deretter vendte han seg mot en offiser og la til: «Gi ham tusen gullstykker fra mitt skattkammer og tjue vogntrasser med varer fra mine private lagre, og la en eskorte av soldater følge ham hjem.»
Så tok han avskjed med den misunnelige mannen og fortsatte sin vei.
Nå, da jeg hadde avsluttet fortellingen min, fortsatte jeg med å vise geniet hvordan han kunne anvende den på seg selv.
«Å, geni,» sa jeg, «du ser at denne sultanen ikke nøt med å bare tilgi den misunnelige mannen for forsøket på hans liv; han overøste ham med belønninger og rikdommer.»
Men geniet hadde bestemt seg og kunne ikke mykes opp.
«Ikke tro at du skal slippe unna så lett,» sa han. «Alt jeg kan gjøre er å la deg leve; du må lære deg hva som skjer med folk som legger seg opp i mine saker.»
Mens han talte, grep han meg voldsomt i armen; palassets tak åpnet seg for å gi oss vei, og vi steg så høyt opp i luften at jorden så ut som en liten sky. Deretter kom han, som før, ned med lynets hastighet, og vi landet på toppen av et fjell.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 4 / 12
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Sultanen ble så glad da han hørte disse ordene at han ikke bare omfavnet datteren sin, men også kysset dervishens hånd. Deretter vendte han seg mot tjenerne som sto rundt ham og sa til dem: «Hvilken belønning skal jeg gi mannen som har gitt meg datteren min tilbake?»
Alle svarte samstemmig at han fortjente prinsessens hånd.
«Det er min egen mening,» sa han. «Og fra dette øyeblikket erklærer jeg ham for å være min svigersønn.»
Kort tid etter disse hendelsene døde den store visir, og hans stilling ble gitt til dervishen. Men han beholdt den ikke lenge, for sultanen ble rammet av en sykdom, og ettersom han ikke hadde noen sønner, erklærte soldatene og prestene dervishen til tronarving, til stor glede for hele folket.
En dag, da dervishen, som nå var blitt sultan, var ute på en kongelig reise med sitt hoff, la han merke til den misunnelige mannen som sto i folkemengden. Han ga et tegn til en av sine visirer og hvisket ham i øret: «Hent meg mannen som står der ute, men pass nøye på at du ikke skremmer ham.»
Visiren adlød, og da den misunnelige mannen ble ført fram for sultanen, sa monarken til ham:
«Min venn, jeg er glad for å se deg igjen.»
Deretter vendte han seg mot en offiser og la til: «Gi ham tusen gullstykker fra mitt skattkammer og tjue vogntrasser med varer fra mine private lagre, og la en eskorte av soldater følge ham hjem.»
Så tok han avskjed med den misunnelige mannen og fortsatte sin vei.
Nå, da jeg hadde avsluttet fortellingen min, fortsatte jeg med å vise geniet hvordan han kunne anvende den på seg selv.
«Å, geni,» sa jeg, «du ser at denne sultanen ikke nøt med å bare tilgi den misunnelige mannen for forsøket på hans liv; han overøste ham med belønninger og rikdommer.»
Men geniet hadde bestemt seg og kunne ikke mykes opp.
«Ikke tro at du skal slippe unna så lett,» sa han. «Alt jeg kan gjøre er å la deg leve; du må lære deg hva som skjer med folk som legger seg opp i mine saker.»
Mens han talte, grep han meg voldsomt i armen; palassets tak åpnet seg for å gi oss vei, og vi steg så høyt opp i luften at jorden så ut som en liten sky. Deretter kom han, som før, ned med lynets hastighet, og vi landet på toppen av et fjell.Så bøyde han seg ned, tok en håndfull jord og mumlet noen ord over den; deretter kastet han jorden i ansiktet mitt mens han sa: "Forlat menneskets skikkelse og anta en apes." Da dette var gjort, forsvant han, og jeg var i skikkelse av en ape, i et land jeg aldri før hadde sett.
Det var imidlertid ingen vits i å bli værende der jeg var, så jeg kom meg ned fra fjellet og befant meg på en flat slette som var avgrenset av havet. Jeg beveget meg mot det og ble glad da jeg så et fartøy fortøyd omtrent en halv mil fra kysten. Det var ingen bølger, så jeg brakk av en gren fra et tre, dro den ned til vannkanten, satte meg på den og, ved hjelp av to pinner som årer, rodde mot skipet.
Dekket var fullt av folk som fulgte mine bevegelser med interesse, men da jeg grep et tau og svingte meg om bord, oppdaget jeg at jeg bare hadde unnsluppet døden fra geniets hender for å omkomme for hånd av sjømennene, for at jeg ikke skulle bringe ulykke over fartøyet og kjøpmennene. "Kast ham i sjøen!" ropte den ene. "Slå ham i hodet med en hammer!" utbrøt en annen. "La meg skyte ham med en pil!" sa en tredje. Og helt sikkert ville noen ha fått viljen sin om jeg ikke hadde kastet meg ned for kapteinens føtter og grepet hardt tak i kappen hans. Han så ut til å bli rørt av handlingen min og klappet meg på hodet, idet han erklærte at han ville ta meg under sin beskyttelse og at ingen skulle gjøre meg noe vondt.
Etter omtrent femti dager ankret vi opp utenfor en stor by, og skipet ble umiddelbart omringet av en mengde småbåter fulle av folk som hadde kommet enten for å møte vennene sine eller av ren nysgjerrighet. Blant annet var det en båt som inneholdt flere embetsmenn som ba om å få møte handelsmennene om bord og informerte dem om at de var blitt sendt av sultanen som et velkomststegn og for å be dem hver især om å skrive noen få linjer på en papirrull. "For å forklare denne merkelige forespørselen," fortsatte embetsmenneene, "er det nødvendig at dere vet at den nylig avdøde storvesiren var berømt for sin vakre håndskrift, og sultanen er ivrig etter å finne et lignende talent hos sin etterfølger. Hittil har søket vært resultatløst, men Hans Høyhet har ennå ikke gitt opp håpet."
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 5 / 12
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så bøyde han seg ned, tok en håndfull jord og mumlet noen ord over den; deretter kastet han jorden i ansiktet mitt mens han sa: "Forlat menneskets skikkelse og anta en apes." Da dette var gjort, forsvant han, og jeg var i skikkelse av en ape, i et land jeg aldri før hadde sett.
Det var imidlertid ingen vits i å bli værende der jeg var, så jeg kom meg ned fra fjellet og befant meg på en flat slette som var avgrenset av havet. Jeg beveget meg mot det og ble glad da jeg så et fartøy fortøyd omtrent en halv mil fra kysten. Det var ingen bølger, så jeg brakk av en gren fra et tre, dro den ned til vannkanten, satte meg på den og, ved hjelp av to pinner som årer, rodde mot skipet.
Dekket var fullt av folk som fulgte mine bevegelser med interesse, men da jeg grep et tau og svingte meg om bord, oppdaget jeg at jeg bare hadde unnsluppet døden fra geniets hender for å omkomme for hånd av sjømennene, for at jeg ikke skulle bringe ulykke over fartøyet og kjøpmennene. "Kast ham i sjøen!" ropte den ene. "Slå ham i hodet med en hammer!" utbrøt en annen. "La meg skyte ham med en pil!" sa en tredje. Og helt sikkert ville noen ha fått viljen sin om jeg ikke hadde kastet meg ned for kapteinens føtter og grepet hardt tak i kappen hans. Han så ut til å bli rørt av handlingen min og klappet meg på hodet, idet han erklærte at han ville ta meg under sin beskyttelse og at ingen skulle gjøre meg noe vondt.
Etter omtrent femti dager ankret vi opp utenfor en stor by, og skipet ble umiddelbart omringet av en mengde småbåter fulle av folk som hadde kommet enten for å møte vennene sine eller av ren nysgjerrighet. Blant annet var det en båt som inneholdt flere embetsmenn som ba om å få møte handelsmennene om bord og informerte dem om at de var blitt sendt av sultanen som et velkomststegn og for å be dem hver især om å skrive noen få linjer på en papirrull. "For å forklare denne merkelige forespørselen," fortsatte embetsmenneene, "er det nødvendig at dere vet at den nylig avdøde storvesiren var berømt for sin vakre håndskrift, og sultanen er ivrig etter å finne et lignende talent hos sin etterfølger. Hittil har søket vært resultatløst, men Hans Høyhet har ennå ikke gitt opp håpet."Den ene etter den andre skrev handelsmennene noen få linjer på rullen, og da de alle var ferdige, gikk jeg frem og tok papiret fra mannen som holdt det. Først trodde de alle at jeg skulle kaste det i sjøen, men de ble beroliget da de så at jeg holdt det med stor forsiktighet, og stor var deres overraskelse da jeg ga tegn om at også jeg ønsket å skrive noe.
"La ham gjøre det om han vil," sa kapteinen. "Hvis han bare lager søl på papiret, kan dere være sikre på at jeg vil straffe ham for det. Men hvis han, som jeg håper, virkelig kan skrive – for han er den smarteste apen jeg noensinne har sett – vil jeg adoptere ham som min sønn. Den jeg mistet hadde ikke nær så mye forstand!"
Ingenting mer ble sagt, og jeg tok pennen og skrev de seks ulike skriftformene som brukes blant araberne, og hver form inneholdt et originalt vers eller et parlinjet dikt til lovprisning av sultanen. Ikke bare overgikk min håndskrift fullstendig handelsmennenes; det er neppe for mye å si at ingen så vakker håndskrift noen gang tidligere hadde blitt sett i det landet. Da jeg var ferdig, tok embetsmennene rullen og vendte tilbake til sultanen.
Så snart monarken så det jeg hadde skrevet, så han ikke engang på handelsmennenes prøver, men befalte sine tjenestemenn å ta den fineste og mest rikt utsmykkede hesten i stallene hans, sammen med den mest praktfulle kledningen de kunne skaffe, og kle på den personen som hadde skrevet disse linjene og føre ham til hoffet.
Tjenestemennene begynte å le da de hørte sultanens befaling, men så snart de kunne snakke, sa de: «La Deres Høyhet unnskylde vår munterhet, men disse linjene ble ikke skrevet av et menneske, men av en ape.»
«En ape!» utbrøt sultanen.
«Ja, herre,» svarte tjenestemennene. «De ble skrevet av en ape i vår nærvær.»
«Bring meg da apen,» befalte han, «så fort dere kan.»
Sultanens tjenestemenn vendte tilbake til skipet og viste den kongelige ordren til kapteinen.
«Han er herren,» sa den gode mannen, og ba om at jeg skulle hentes.
Så tok de på meg den praktfulle kledningen og rodde meg i land, der jeg ble plassert på hesten og ført til palasset. Her ventet sultanen på meg i stor prakt, omgitt av sitt hoff.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 6 / 12
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Den ene etter den andre skrev handelsmennene noen få linjer på rullen, og da de alle var ferdige, gikk jeg frem og tok papiret fra mannen som holdt det. Først trodde de alle at jeg skulle kaste det i sjøen, men de ble beroliget da de så at jeg holdt det med stor forsiktighet, og stor var deres overraskelse da jeg ga tegn om at også jeg ønsket å skrive noe.
"La ham gjøre det om han vil," sa kapteinen. "Hvis han bare lager søl på papiret, kan dere være sikre på at jeg vil straffe ham for det. Men hvis han, som jeg håper, virkelig kan skrive – for han er den smarteste apen jeg noensinne har sett – vil jeg adoptere ham som min sønn. Den jeg mistet hadde ikke nær så mye forstand!"
Ingenting mer ble sagt, og jeg tok pennen og skrev de seks ulike skriftformene som brukes blant araberne, og hver form inneholdt et originalt vers eller et parlinjet dikt til lovprisning av sultanen. Ikke bare overgikk min håndskrift fullstendig handelsmennenes; det er neppe for mye å si at ingen så vakker håndskrift noen gang tidligere hadde blitt sett i det landet. Da jeg var ferdig, tok embetsmennene rullen og vendte tilbake til sultanen.
Så snart monarken så det jeg hadde skrevet, så han ikke engang på handelsmennenes prøver, men befalte sine tjenestemenn å ta den fineste og mest rikt utsmykkede hesten i stallene hans, sammen med den mest praktfulle kledningen de kunne skaffe, og kle på den personen som hadde skrevet disse linjene og føre ham til hoffet.
Tjenestemennene begynte å le da de hørte sultanens befaling, men så snart de kunne snakke, sa de: «La Deres Høyhet unnskylde vår munterhet, men disse linjene ble ikke skrevet av et menneske, men av en ape.»
«En ape!» utbrøt sultanen.
«Ja, herre,» svarte tjenestemennene. «De ble skrevet av en ape i vår nærvær.»
«Bring meg da apen,» befalte han, «så fort dere kan.»
Sultanens tjenestemenn vendte tilbake til skipet og viste den kongelige ordren til kapteinen.
«Han er herren,» sa den gode mannen, og ba om at jeg skulle hentes.
Så tok de på meg den praktfulle kledningen og rodde meg i land, der jeg ble plassert på hesten og ført til palasset. Her ventet sultanen på meg i stor prakt, omgitt av sitt hoff.Hele veien langs gatene var jeg gjenstand for nysgjerrighet hos en enorm folkemengde som hadde fylt hver eneste døråpning og hvert eneste vindu, og det var til tonene av deres rop og hurrarop at jeg ble ført inn foran sultanen.
Jeg nærmet meg tronen hvor han satt og bukket lavt tre ganger for ham, deretter kastet jeg meg ned for føttene hans, til alles overraskelse; ingen kunne forstå hvordan det var mulig at en ape skulle kunne skille en sultan fra andre mennesker og vise ham den respekt som tilkom hans rang. Likevel, bortsett fra den vanlige talen, unnlot jeg ingen av de sedvanlige formalitetene som fulgte med et kongelig audiens.
Da det var over, sendte sultanen bort hele hoffet, og beholdt bare eunukksjefen og en liten slave ved sin side. Deretter gikk han inn i et annet rom og beordret at det skulle bringes mat, idet han gjorde tegn til meg om å sette meg ved bordet sammen med ham og spise. Jeg reiste meg fra setet mitt, kysset bakken og tok plass ved bordet, og spiste, som du kan tenke deg, med forsiktighet og måtehold.
Før rettene ble fjernet, ga jeg tegn om at skrivematerialene, som stod i et hjørne av rommet, skulle legges foran meg. Deretter tok jeg en fersken og skrev noen vers på den til ære for sultanen, som stod målløs av forbauselse. Men da jeg gjorde det samme på et glass jeg hadde drukket av, mumlet han for seg selv: «Hvorfor, en mann som kunne gjøre noe slikt ville være klokere enn noen annen mann, og dette er bare en ape!»
Da middagen var over, ble sjakkbrikkene hentet inn, og sultanen ga meg tegn for å vite om jeg ville spille mot ham. Jeg kysset bakken og la hånden på hodet mitt for å vise at jeg var klar til å vise meg verdig æren. Han slo meg i det første partiet, men jeg vant det andre og tredje, og da jeg så at dette ikke helt behaget ham, skrev jeg raskt et vers som trøst.
Sultanen var så betatt av alle talentene jeg hadde vist, at han ønsket at jeg skulle vise dem frem for andre mennesker. Så vendte han seg til eunukkenes leder og sa:
«Gå og be min datter, Skjønnhetens dronning, om å komme hit. Jeg skal vise henne noe hun aldri har sett før.»
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 7 / 12
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hele veien langs gatene var jeg gjenstand for nysgjerrighet hos en enorm folkemengde som hadde fylt hver eneste døråpning og hvert eneste vindu, og det var til tonene av deres rop og hurrarop at jeg ble ført inn foran sultanen.
Jeg nærmet meg tronen hvor han satt og bukket lavt tre ganger for ham, deretter kastet jeg meg ned for føttene hans, til alles overraskelse; ingen kunne forstå hvordan det var mulig at en ape skulle kunne skille en sultan fra andre mennesker og vise ham den respekt som tilkom hans rang. Likevel, bortsett fra den vanlige talen, unnlot jeg ingen av de sedvanlige formalitetene som fulgte med et kongelig audiens.
Da det var over, sendte sultanen bort hele hoffet, og beholdt bare eunukksjefen og en liten slave ved sin side. Deretter gikk han inn i et annet rom og beordret at det skulle bringes mat, idet han gjorde tegn til meg om å sette meg ved bordet sammen med ham og spise. Jeg reiste meg fra setet mitt, kysset bakken og tok plass ved bordet, og spiste, som du kan tenke deg, med forsiktighet og måtehold.
Før rettene ble fjernet, ga jeg tegn om at skrivematerialene, som stod i et hjørne av rommet, skulle legges foran meg. Deretter tok jeg en fersken og skrev noen vers på den til ære for sultanen, som stod målløs av forbauselse. Men da jeg gjorde det samme på et glass jeg hadde drukket av, mumlet han for seg selv: «Hvorfor, en mann som kunne gjøre noe slikt ville være klokere enn noen annen mann, og dette er bare en ape!»
Da middagen var over, ble sjakkbrikkene hentet inn, og sultanen ga meg tegn for å vite om jeg ville spille mot ham. Jeg kysset bakken og la hånden på hodet mitt for å vise at jeg var klar til å vise meg verdig æren. Han slo meg i det første partiet, men jeg vant det andre og tredje, og da jeg så at dette ikke helt behaget ham, skrev jeg raskt et vers som trøst.
Sultanen var så betatt av alle talentene jeg hadde vist, at han ønsket at jeg skulle vise dem frem for andre mennesker. Så vendte han seg til eunukkenes leder og sa:
«Gå og be min datter, Skjønnhetens dronning, om å komme hit. Jeg skal vise henne noe hun aldri har sett før.»Eunukkenes leder bøyde seg og forlot rommet, og noen øyeblikk senere førte han inn prinsessen, Skjønnhetens dronning.
Ansiktet hennes var avdekket, men i det øyebeblikket hun satte foten i rommet, kastet hun sløret over hodet. «Herre», sa hun til faren sin, «hva kan du tenke på ved å kalle meg hit for å møte en mann?»
«Jeg forstår deg ikke», svarte sultanen. «Det er ingen her utenom eunukken, som er din egen tjener, den lille slaven, og meg selv, likevel dekker du deg med sløret ditt og bebreider meg for å ha sendt bud etter deg, som om jeg hadde begått en forbrytelse.»
«Herre», svarte prinsessen, «jeg har rett, og du tar feil. Denne apen er faktisk ingen ape i det hele tatt, men en ung prins som er blitt forvandlet til en ape ved hjelp av de onde trolldomskunstene til et geni, sønn av Eblis' datter.»
Som man kan forestille seg, kom disse ordene som en overraskelse på sultanen, og han så på meg for å se hvordan jeg ville reagere på prinsessens uttalelse. Da jeg ikke kunne snakke, la jeg hånden på hodet mitt for å vise at det var sant.
"Men hvordan vet du dette, min datter?" spurte han.
"Sire," svarte Skjønnhetens dronning, "den gamle damen som tok seg av meg da jeg var liten, var en dyktig magiker, og hun lærte meg sytti regler innen kunsten sin, ved hjelp av hvilke jeg kunne, i løpet av et øyeblikk, flytte hovedstaden deres ut i midten av havet. Disse reglene lærte meg også å kjenne igjen alle forheksede personer ved første blikk, og fortalte meg hvem som hadde utført forheksningen."
"Min datter," sa sultanen, "jeg hadde virkelig ingen anelse om at du var så klok."
"Sire," svarte prinsessen, "det er mange merkelige ting det er godt å vite, men man bør aldri skryte av dem."
"Vel," spurte sultanen, "kan du fortelle meg hva som må gjøres for å oppheve forheksningen over den unge prinsen?"
"Selvfølgelig, og jeg kan gjøre det."
"Da gjenopprett ham til hans tidligere skikkelse," utbrøt sultanen. "Du kunne ikke gitt meg større glede, for jeg ønsker å gjøre ham til min storvesir og gi ham til deg som din ektemann."
"Som Deres Høyhet ønsker," svarte prinsessen.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 8 / 12
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Eunukkenes leder bøyde seg og forlot rommet, og noen øyeblikk senere førte han inn prinsessen, Skjønnhetens dronning.
Ansiktet hennes var avdekket, men i det øyebeblikket hun satte foten i rommet, kastet hun sløret over hodet. «Herre», sa hun til faren sin, «hva kan du tenke på ved å kalle meg hit for å møte en mann?»
«Jeg forstår deg ikke», svarte sultanen. «Det er ingen her utenom eunukken, som er din egen tjener, den lille slaven, og meg selv, likevel dekker du deg med sløret ditt og bebreider meg for å ha sendt bud etter deg, som om jeg hadde begått en forbrytelse.»
«Herre», svarte prinsessen, «jeg har rett, og du tar feil. Denne apen er faktisk ingen ape i det hele tatt, men en ung prins som er blitt forvandlet til en ape ved hjelp av de onde trolldomskunstene til et geni, sønn av Eblis' datter.»
Som man kan forestille seg, kom disse ordene som en overraskelse på sultanen, og han så på meg for å se hvordan jeg ville reagere på prinsessens uttalelse. Da jeg ikke kunne snakke, la jeg hånden på hodet mitt for å vise at det var sant.
"Men hvordan vet du dette, min datter?" spurte han.
"Sire," svarte Skjønnhetens dronning, "den gamle damen som tok seg av meg da jeg var liten, var en dyktig magiker, og hun lærte meg sytti regler innen kunsten sin, ved hjelp av hvilke jeg kunne, i løpet av et øyeblikk, flytte hovedstaden deres ut i midten av havet. Disse reglene lærte meg også å kjenne igjen alle forheksede personer ved første blikk, og fortalte meg hvem som hadde utført forheksningen."
"Min datter," sa sultanen, "jeg hadde virkelig ingen anelse om at du var så klok."
"Sire," svarte prinsessen, "det er mange merkelige ting det er godt å vite, men man bør aldri skryte av dem."
"Vel," spurte sultanen, "kan du fortelle meg hva som må gjøres for å oppheve forheksningen over den unge prinsen?"
"Selvfølgelig, og jeg kan gjøre det."
"Da gjenopprett ham til hans tidligere skikkelse," utbrøt sultanen. "Du kunne ikke gitt meg større glede, for jeg ønsker å gjøre ham til min storvesir og gi ham til deg som din ektemann."
"Som Deres Høyhet ønsker," svarte prinsessen.Skjønnhetens dronning reiste seg og gikk til sitt kammer, hvorfra hun hentet en kniv med noen hebraiske ord inngravert på bladets overside. Deretter ba hun sultanen, eunukkenes leder, den lille slaven og meg om å gå ned til en hemmelig gårdsplass i palasset, og plasserte oss under en gangbro som gikk hele veien rundt; selv sto hun midt på gårdsplassen. Her tegnet hun en stor sirkel og skrev flere ord med arabiske bokstaver.
Da sirkelen og skriften var ferdig, sto hun midt i den og gjentok noen vers fra Koranen. Langsomt ble luften mørkere, og vi følte det som om jorden var i ferd med å smuldre opp, og frykten vår ble på ingen måte mindre da vi så geniet, sønn av Eblis' datter, plutselig dukke opp i form av en kolossal løve.
"Hund!" utbrøt prinsessen da hun for første gang fikk øye på ham, "du tror du kan skremme meg ved å våge å vise deg for meg i denne avskyelige skikkelsen."
"Og du," svarte løven, "har ikke reddet deg for å bryte vår avtale, som høytidelig forpliktet oss til aldri å blande oss inn i hverandres anliggender."
"Forbannet geni!" utbrøt prinsessen. "Det er du som først brøt den avtalen."
"Jeg skal lære deg å skape så mye trøbbel for meg," sa løven, og idet den åpnet sitt enorme gap, rykket den frem for å sluke henne. Men prinsessen hadde ventet noe slikt og var på vakt. Hun hoppet til side, grep tak i et av hårene i manen dens og gjentok to eller tre ord over det. I løpet av et øyeblikk ble håret til et sverd, og med et skarpt hugg skar hun løvens kropp i to stykker. Disse stykkene forsvant, ingen visste hvorhen, og bare løvens hode var igjen, som umiddelbart forvandlet seg til en skorpion. Raskere enn tanken klarte å følge med, antok prinsessen form av en slange og gikk til kamp mot skorpionen, som, da den innså at den hadde overtaket, forvandlet seg til en ørn og fløy av sted. Men i løpet av et øyeblikk hadde slangen blitt til en enda mektigere ørn, som fløy opp i luften etter den, og så mistet vi begge av syne.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 9 / 12
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Skjønnhetens dronning reiste seg og gikk til sitt kammer, hvorfra hun hentet en kniv med noen hebraiske ord inngravert på bladets overside. Deretter ba hun sultanen, eunukkenes leder, den lille slaven og meg om å gå ned til en hemmelig gårdsplass i palasset, og plasserte oss under en gangbro som gikk hele veien rundt; selv sto hun midt på gårdsplassen. Her tegnet hun en stor sirkel og skrev flere ord med arabiske bokstaver.
Da sirkelen og skriften var ferdig, sto hun midt i den og gjentok noen vers fra Koranen. Langsomt ble luften mørkere, og vi følte det som om jorden var i ferd med å smuldre opp, og frykten vår ble på ingen måte mindre da vi så geniet, sønn av Eblis' datter, plutselig dukke opp i form av en kolossal løve.
"Hund!" utbrøt prinsessen da hun for første gang fikk øye på ham, "du tror du kan skremme meg ved å våge å vise deg for meg i denne avskyelige skikkelsen."
"Og du," svarte løven, "har ikke reddet deg for å bryte vår avtale, som høytidelig forpliktet oss til aldri å blande oss inn i hverandres anliggender."
"Forbannet geni!" utbrøt prinsessen. "Det er du som først brøt den avtalen."
"Jeg skal lære deg å skape så mye trøbbel for meg," sa løven, og idet den åpnet sitt enorme gap, rykket den frem for å sluke henne. Men prinsessen hadde ventet noe slikt og var på vakt. Hun hoppet til side, grep tak i et av hårene i manen dens og gjentok to eller tre ord over det. I løpet av et øyeblikk ble håret til et sverd, og med et skarpt hugg skar hun løvens kropp i to stykker. Disse stykkene forsvant, ingen visste hvorhen, og bare løvens hode var igjen, som umiddelbart forvandlet seg til en skorpion. Raskere enn tanken klarte å følge med, antok prinsessen form av en slange og gikk til kamp mot skorpionen, som, da den innså at den hadde overtaket, forvandlet seg til en ørn og fløy av sted. Men i løpet av et øyeblikk hadde slangen blitt til en enda mektigere ørn, som fløy opp i luften etter den, og så mistet vi begge av syne.Vi ble alle stående der vi var, skjelvende av angst, da bakken åpnet seg foran oss og en svart-hvit katt hoppet ut, med hårene stående rett opp, mens den mjauet skremmende. I hælene på den var en ulv som nesten hadde grepet den, da katten forvandlet seg til en orm og, idet den stakk gjennom skallet på et granateple som hadde falt ned fra et tre, gjemte seg inne i frukten. Granateplet svulmet opp til det ble like stort som et gresskar og hevet seg opp på taket av galleriet, hvorfra det falt ned i gårdsrommet og ble knust i biter. Mens dette fant sted, begynte ulven, som hadde forvandlet seg til en hane, å sluke granateplene så fort han kunne. Da alle var borte, fløy han mot oss, idet han slo med vingene som for å spørre om vi så flere, da øyet hans plutselig falt på et frø som lå på bredden av den lille kanalen som rant gjennom gårdsrommet.
Han skyndte seg mot det, men før han kunne røre ved det, rullet frøet ned i kanalen og ble til en fisk. Hanen kastet seg etter fisken og antok form som en gjedde, og i to timer jaget de hverandre opp og ned under vannet, mens de ga fra seg forferdelige skrik, men vi kunne ikke se noe. Til slutt steg de opp av vannet i sine rette skikkelser, men spyttet ut flammer fra munnen sine, slik at vi fryktet at palasset skulle ta fyr. Snart hadde vi imidlertid mye større grunn til bekymring, da geniet, etter å ha ristet av seg prinsessen, fløy mot oss. Vår skjebne ville vært beseglet om ikke prinsessen, da hun så vår fare, hadde tiltrukket geniets oppmerksomhet mot seg selv. Som det var, ble sultanens skjegg svidd og ansiktet hans brent, den øverste av evnukkene ble brent til aske, mens en gnist fratok meg synet på det ene øyet.
Både jeg og sultanen hadde gitt opp alt håp om redning da det lød et rop om «Seier, seier!» fra prinsessen, og geniet lå ved føttene hennes som en stor haug av aske.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 10 / 12
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vi ble alle stående der vi var, skjelvende av angst, da bakken åpnet seg foran oss og en svart-hvit katt hoppet ut, med hårene stående rett opp, mens den mjauet skremmende. I hælene på den var en ulv som nesten hadde grepet den, da katten forvandlet seg til en orm og, idet den stakk gjennom skallet på et granateple som hadde falt ned fra et tre, gjemte seg inne i frukten. Granateplet svulmet opp til det ble like stort som et gresskar og hevet seg opp på taket av galleriet, hvorfra det falt ned i gårdsrommet og ble knust i biter. Mens dette fant sted, begynte ulven, som hadde forvandlet seg til en hane, å sluke granateplene så fort han kunne. Da alle var borte, fløy han mot oss, idet han slo med vingene som for å spørre om vi så flere, da øyet hans plutselig falt på et frø som lå på bredden av den lille kanalen som rant gjennom gårdsrommet.
Han skyndte seg mot det, men før han kunne røre ved det, rullet frøet ned i kanalen og ble til en fisk. Hanen kastet seg etter fisken og antok form som en gjedde, og i to timer jaget de hverandre opp og ned under vannet, mens de ga fra seg forferdelige skrik, men vi kunne ikke se noe. Til slutt steg de opp av vannet i sine rette skikkelser, men spyttet ut flammer fra munnen sine, slik at vi fryktet at palasset skulle ta fyr. Snart hadde vi imidlertid mye større grunn til bekymring, da geniet, etter å ha ristet av seg prinsessen, fløy mot oss. Vår skjebne ville vært beseglet om ikke prinsessen, da hun så vår fare, hadde tiltrukket geniets oppmerksomhet mot seg selv. Som det var, ble sultanens skjegg svidd og ansiktet hans brent, den øverste av evnukkene ble brent til aske, mens en gnist fratok meg synet på det ene øyet.
Både jeg og sultanen hadde gitt opp alt håp om redning da det lød et rop om «Seier, seier!» fra prinsessen, og geniet lå ved føttene hennes som en stor haug av aske.Selv om hun var utmattet, beordret prinsessen straks den lille slaven, som var den eneste som var uskadet, om å hente henne et glass vann, som hun tok i hånden. Etter først å ha fremsagt noen magiske ord over det, kastet hun det i ansiktet mitt og sa: «Hvis du bare er en ape på grunn av trolldom, gjenvinn formen som den mannen du var før.» I løpet av et øyeblikk sto jeg foran henne som den samme mannen jeg tidligere hadde vært, selv om jeg hadde mistet synet på det ene øyet.
Jeg skulle til å falle på kne og takke prinsessen, men hun ga meg ikke tid. Hun vendte seg mot sultanen, sin far, og sa: «Herre, jeg har vunnet slaget, men det har kostet meg dyrt. Ilden har trengt inn i hjertet mitt, og jeg har bare noen få øyeblikk igjen å leve. Dette ville ikke ha skjedd hvis jeg bare hadde lagt merke til det siste granateplefrøet og spist det som de andre. Det var geniets siste kamp, og frem til da var jeg helt trygg. Men da jeg lot denne muligheten gå fra meg, ble jeg tvunget til å ty til ild, og til tross for all hans erfaring viste jeg geniet at jeg visste mer enn han gjorde. Han er død og til aske, men min egen død nærmer seg raskt.» «Min datter,» utbrøt sultanen, «hvor trist min situasjon er! Jeg er bare overrasket over at jeg i det hele tatt er i live! Evnukken er oppslukt av flammene, og prinsen som du har reddet, har mistet synet på det ene øyet.»
Han kunne ikke si mer, for gråten kvalte stemmen hans, og vi gråt alle sammen.
Plutselig skrek prinsessen: «Jeg brenner, jeg brenner!» og døden kom for å befri henne fra lidelsene.
Jeg har ingen ord for å beskrive mine følelser ved dette forferdelige synet. Jeg ville heller ha forblitt en ape hele livet enn å la min velgjørerinne omkomme på denne sjokkerende måten. Hva sultanen angår, var han fullstendig uforgjengelig, og hans undersåtter, som hadde elsket prinsessen høyt, delte hans sorg. I syv dager sørget hele nasjonen, og deretter ble prinsessens aske begravet med stor pomp, og en praktfull grav ble reist over henne.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 11 / 12
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Selv om hun var utmattet, beordret prinsessen straks den lille slaven, som var den eneste som var uskadet, om å hente henne et glass vann, som hun tok i hånden. Etter først å ha fremsagt noen magiske ord over det, kastet hun det i ansiktet mitt og sa: «Hvis du bare er en ape på grunn av trolldom, gjenvinn formen som den mannen du var før.» I løpet av et øyeblikk sto jeg foran henne som den samme mannen jeg tidligere hadde vært, selv om jeg hadde mistet synet på det ene øyet.
Jeg skulle til å falle på kne og takke prinsessen, men hun ga meg ikke tid. Hun vendte seg mot sultanen, sin far, og sa: «Herre, jeg har vunnet slaget, men det har kostet meg dyrt. Ilden har trengt inn i hjertet mitt, og jeg har bare noen få øyeblikk igjen å leve. Dette ville ikke ha skjedd hvis jeg bare hadde lagt merke til det siste granateplefrøet og spist det som de andre. Det var geniets siste kamp, og frem til da var jeg helt trygg. Men da jeg lot denne muligheten gå fra meg, ble jeg tvunget til å ty til ild, og til tross for all hans erfaring viste jeg geniet at jeg visste mer enn han gjorde. Han er død og til aske, men min egen død nærmer seg raskt.» «Min datter,» utbrøt sultanen, «hvor trist min situasjon er! Jeg er bare overrasket over at jeg i det hele tatt er i live! Evnukken er oppslukt av flammene, og prinsen som du har reddet, har mistet synet på det ene øyet.»
Han kunne ikke si mer, for gråten kvalte stemmen hans, og vi gråt alle sammen.
Plutselig skrek prinsessen: «Jeg brenner, jeg brenner!» og døden kom for å befri henne fra lidelsene.
Jeg har ingen ord for å beskrive mine følelser ved dette forferdelige synet. Jeg ville heller ha forblitt en ape hele livet enn å la min velgjørerinne omkomme på denne sjokkerende måten. Hva sultanen angår, var han fullstendig uforgjengelig, og hans undersåtter, som hadde elsket prinsessen høyt, delte hans sorg. I syv dager sørget hele nasjonen, og deretter ble prinsessens aske begravet med stor pomp, og en praktfull grav ble reist over henne.Så snart sultanen hadde kommet seg etter den alvorlige sykdommen som hadde rammet ham etter prinsessens død, sendte han bud etter meg og informerte meg tydelig, om enn høflig, om at mitt nærvær alltid ville minne ham om hans tap, og han ba meg om umiddelbart å forlate hans rike og, under dødsstraff, aldri vende tilbake til det. Jeg var nødt til å adlyde, og uten å vite hva som ville skje med meg, bar jeg av meg skjegget og øyenbrynene og tok på meg en kalenders klær. Etter å ha vandret formålsløst gjennom flere land, bestemte jeg meg for å dra til Bagdad og be om audiens hos de troendes leder.
Og det, frue, er min historie.
# book_id: global-gutenberg-translation-e37ff4c9c66e41ccb584a3b6861e4eb1
# book_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# chapter_id: 1-historien-om-den-misunnelige-mannen-og-om-ham-som-ble-misunnet
# chapter_title: Historien om den misunnelige mannen og om ham som ble misunnet
# book_page: 12 / 12
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så snart sultanen hadde kommet seg etter den alvorlige sykdommen som hadde rammet ham etter prinsessens død, sendte han bud etter meg og informerte meg tydelig, om enn høflig, om at mitt nærvær alltid ville minne ham om hans tap, og han ba meg om umiddelbart å forlate hans rike og, under dødsstraff, aldri vende tilbake til det. Jeg var nødt til å adlyde, og uten å vite hva som ville skje med meg, bar jeg av meg skjegget og øyenbrynene og tok på meg en kalenders klær. Etter å ha vandret formålsløst gjennom flere land, bestemte jeg meg for å dra til Bagdad og be om audiens hos de troendes leder.
Og det, frue, er min historie.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
