Bortenfor Bayou

# book_id: global-gutenberg-translation-fc70fbc2daf74074834beac276435513
# book_title: Bortenfor Bayou
# chapter_id: 1-bortenfor-bayou
# chapter_title: Bortenfor Bayou
# book_page: 1 / 6
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Sumpen buet seg som en halvmåne rundt odden hvor La Folles hytte sto. Mellom bekken og hytta lå en stor, forlatt mark, hvor kveget beitet når sumpen ga nok vann. Gjennom skogen som strakte seg inn i ukjente områder, hadde kvinnen trukket en imaginær linje, og utenfor den sirkelen gikk hun aldri. Dette var den eneste manifestasjonen av hennes særegne mani.

Hun var nå en stor, avmagret svart kvinne, over femogtredve år gammel. Hennes egentlige navn var Jacqueline, men alle på plantasjen kalte henne La Folle, fordi hun som barn bokstavelig talt var blitt skremt fra vettet, og aldri helt hadde fått det tilbake.

Det hadde skjedd etter en dag med sammenstøt og skytterier i skogen. Kvelden nærmet seg da P'tit Maître, svart av kruttrøyk og blodrød, vaklet inn i hytta til Jackelines mor, med forfølgerne tett bak seg. Synet hadde lammet hennes barnlige sinn.

Hun bodde alene i sin ensomme hytte, for resten av området hadde for lengst blitt flyttet utenfor hennes synsvidde og rekkevidde. Hun hadde mer fysisk styrke enn de fleste menn, og dyrket sin egen tomt med bomull, mais og tobakk like godt som noen av dem. Men om verden utenfor bayouen hadde hun ikke visst noe på lenge, bortsett fra det som hennes syke fantasi diktet opp.

Folk i Bellissime hadde blitt vant til henne og hennes vaner, og tenkte ikke noe særlig over det. Selv da Old Mis' døde, undret de seg ikke over at La Folle ikke hadde krysset bayouen, men hadde stått på sin side av den og grått og klaget.

P'tit Maître var nå eieren av Bellissime. Han var en middelaldrende mann, med en familie av vakre døtre rundt seg, og en liten sønn som La Folle elsket som om han var hennes egen. Hun kalte ham Chéri, og det gjorde alle andre også, fordi hun gjorde det.

Ingen av jentene hadde noen gang betydd like mye for henne som Chéri gjorde. De hadde alle elsket å være sammen med henne og lytte til hennes vidunderlige historier om ting som alltid skjedde «yonda, beyon' de bayou».

# book_id: global-gutenberg-translation-fc70fbc2daf74074834beac276435513
# book_title: Bortenfor Bayou
# chapter_id: 1-bortenfor-bayou
# chapter_title: Bortenfor Bayou
# book_page: 2 / 6
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men ingen av dem hadde klappet henne på den svarte hånden slik Chéri gjorde, eller lagt hodet sitt mot kneet hennes med slik tillit, eller sovnet i armene hennes slik han pleide å gjøre. For Chéri gjorde knapt slike ting lenger, siden han nå var den stolte eieren av en pistol og hadde fått de svarte krøllene sine klippet av.

Den sommeren – sommeren da Chéri ga La Folle to svarte krøller bundet sammen med et knytebånd av rødt bånd – var vannstanden i bukten så lav at selv de små barna i Bellissime kunne krysse den til fots, og kveget ble sendt til beite nede ved elven. La Folle var lei seg da de var borte, for hun var svært glad i disse stille følgesvennene, og likte å kjenne at de var der, og å høre dem beite om natten oppe ved sitt eget innhegn.

Det var lørdag ettermiddag, da markene var øde. Mennene hadde strømmet til en naboby for å gjøre ukens innkjøp, og kvinnene var opptatt med huslige gjøremål – La Folle like mye som de andre. Da var det hun sydde og vasket den lille haugen med klær hun hadde, skrubbet huset sitt og bakte.

Ved denne siste oppgaven glemte hun aldri Chéri. I dag hadde hun laget croquignoles i de mest fantastiske og forlokkende former til ham. Så da hun så gutten komme traskende over den gamle engen med det skinnende, nye geværet sitt på skulderen, ropte hun lystig til ham: «Chéri! Chéri!»

Men Chéri trengte ingen innkalling, for han kom rett mot henne. Lommene hans var stappfulle av mandler, rosiner og en appelsin som han hadde skaffet til henne fra den svært fine middagen som hadde blitt servert den dagen oppe ved farens hus.

Han var en solfylt liten gutt på ti år. Da han hadde tømt lommene sine, klappet La Folle ham på den runde, røde kinnet, tørket av de skitne hendene hans på forkleet sitt og strøk håret hans. Så så hun på ham mens han, med kakene i hånden, krysset den smale bomullsremmen bak hytta og forsvant inn i skogen.

Han hadde skrytt av alt det han skulle gjøre med geværet sitt der ute.

«Tror du det er mye hjort i skogen, La Folle?» hadde han spurt, med den beregnende mine en erfaren jeger har.

# book_id: global-gutenberg-translation-fc70fbc2daf74074834beac276435513
# book_title: Bortenfor Bayou
# chapter_id: 1-bortenfor-bayou
# chapter_title: Bortenfor Bayou
# book_page: 3 / 6
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Nei, nei!" lo kvinnen. "Du skal ikke lete etter hjort, Chéri. Det er for stort. Men du skal ta med deg La Folle én god, feit ekorn til middag i morgen, så blir hun fornøyd."

"Én ekorn er ikke mye. Jeg skal ta med deg flere enn én, La Folle," hadde han skrytt pompøst da han gikk bort.

Da kvinnen en time senere hørte lyden av guttens rifle nær skogkanten, ville hun ikke ha tenkt noe over det om ikke et skarpt skrik av smerte hadde fulgt lyden.

Hun trakk armene sine ut av badekaret med såpevann som de hadde vært nedsenket i, tørket dem på forkleet sitt, og så fort som de skjelvende beina hennes ville bære henne, skyndte hun seg til stedet hvor den illevarslende lyden hadde kommet fra.

Det var akkurat som hun hadde fryktet.

Der fant hun Chéri liggende på bakken, med riflen sin ved siden av seg. Han stønnede ynkelig:

"Jeg er død, La Folle! Jeg er død! Jeg er borte!"

"Nei, nei!" utbrøt hun bestemt da hun knelte ved siden av ham. "Legg armen din rundt La Folles nakke, Chéri. Det er ingenting; det skal ikke være noe." Hun løftet ham opp i sine sterke armer.

Chéri hadde holdt geværet med løpet pekende nedover. Han hadde snublet – han visste ikke hvordan. Han visste bare at han hadde en kule sittende et sted i beinet, og han trodde at slutten var nær. Nå, med hodet sitt på kvinnens skulder, stønnede og gråt han av smerte og redsel.

"Å, La Folle! La Folle! Det gjør så vondt! Jeg klarer ikke å holde ut, La Folle!"

"Gråt ikke, mon bébé, mon bébé, mon Chéri!" snakket kvinnen beroligende mens hun dekket bakken med lange skritt. "La Folle skal ta seg av deg; doktor Bonfils skal komme og gjøre mon Chéri frisk igjen."

Hun hadde nådd kanten av bukten. Da hun krysset den med den dyrebare lasten, så hun stadig og rastløst fra side til side. En fryktelig angst lå over henne – frykten for verdenen utenfor bukten, den morbide og vanvittige redselen hun hadde hatt siden barndommen.

Da hun stod ved kanten av bukten, ropte hun om hjelp som om et liv stod på spill:

"Å, P'tit Maître! P'tit Maître! Kom nå! Til unnsetning! Til unnsetning!"

Ingen stemme svarte. Chéris varme tårer brente halsen hennes. Hun ropte på hver eneste person på stedet, men fortsatt kom det ingen svar.

# book_id: global-gutenberg-translation-fc70fbc2daf74074834beac276435513
# book_title: Bortenfor Bayou
# chapter_id: 1-bortenfor-bayou
# chapter_title: Bortenfor Bayou
# book_page: 4 / 6
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun skrek, hun jamret; men enten hennes stemme forble uhørt eller ble oversett, kom det ingen svar på hennes vanvittige rop. Og hele tiden jamret og gråt Chéri og bønnfalt om å bli tatt med hjem til moren sin.

La Folle kastet et siste, fortvilet blikk rundt seg. Hun var grepet av dyp skrekk. Hun klemte barnet tett inntil brystet sitt, der han kunne kjenne hjertet hennes slå som en dempet hammer.

Så lukket hun øynene og løp plutselig nedover den grunne bredden av bayouen, og stoppet ikke før hun hadde klatret opp på den motsatte bredden.

Hun sto der og skalv et øyeblikk mens hun åpnet øynene. Så forsvant hun inn på stien gjennom trærne.

Hun sa ingenting mer til Chéri, men mumlet stadig: "Bon Dieu, ha medynk med La Folle! Bon Dieu, ha medynk med meg!"

Instinktet så ut til å lede henne. Da stien ble klar og jevn nok foran henne, lukket hun igjen øynene tett mot synet av den ukjente og skremmende verdenen.

Et barn som lekte i noe ugress, fikk øye på henne da hun nærmet seg husene. Den lille skrek av skrekk.

"La Folle!" skrek hun med sin gjennomtrengende, høye stemme. "La Folle har krysset bayouen!"

Ropet spredte seg raskt langs rekken av hytter.

"Der borte! La Folle har krysset bayouen!"

Barn, gamle menn, gamle kvinner, unge med spedbarn i armene, strømmet til dører og vinduer for å se dette fryktinngytende synet. De fleste skalv av overtroisk frykt for hva det kunne bety. "Hun bærer Chéri!" ropte noen av dem.

Noen av de modigste samlet seg rundt henne og fulgte i hælene hennes, bare for å falle tilbake med ny skrekk da hun vendte sitt forvrengte ansikt mot dem. Øynene hennes var blodskutte, og spyttet hadde samlet seg til hvitt skum på de svarte leppene hennes.

Noen hadde løpt foran henne til stedet der P'tit Maître satt med familien og gjestene sine på galleriet.

"P'tit Maître! La Folle har krysset bayouen! Se henne! Se henne der borte, hun bærer Chéri!" Dette oppsiktsvekkende budskapet var det første de fikk vite om kvinnens ankomst.

Hun var nå like ved. Hun gikk med lange skritt. Blikket hennes var desperat rettet fremover, og hun pustet tungt, som en trett okse.

# book_id: global-gutenberg-translation-fc70fbc2daf74074834beac276435513
# book_title: Bortenfor Bayou
# chapter_id: 1-bortenfor-bayou
# chapter_title: Bortenfor Bayou
# book_page: 5 / 6
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved foten av trappen, som hun umulig kunne ha besteget, la hun gutten i farens armer. Da ble verden som hadde sett rød ut for La Folle, plutselig svart – som den dagen hun hadde sett krutt og blod.

Hun vaklet et øyeblikk. Før en støttende arm kunne nå henne, falt hun tungt til bakken.

Da La Folle kom til bevissthet igjen, var hun hjemme igjen, i sin egen hytte og på sin egen seng. Månestrålene, som strømmet inn gjennom den åpne døren og vinduene, ga alt lyset som var nødvendig for den gamle, svarte mammien som sto ved bordet og laget en tisane av duftende urter. Det var svært sent.

Andre som hadde kommet og funnet at sløvheten ennå holdt henne fast, hadde dratt bort igjen. P'tit Maître hadde vært der, og med ham doktor Bonfils, som sa at La Folle kunne dø.

Men døden hadde gått henne forbi. Stemmen hun talte med til Tante Lizette, som brygget tisanen hennes der i et hjørne, var svært klar og stødig.

"Hvis du vil gi meg én god kopp tisane, Tante Lizette, tror jeg at jeg skal legge meg til å sove."

Og hun sov – så trygt, så sunnhetsskapende, at gamle Lizette uten skrupler snek seg bort for å snike seg tilbake gjennom de måneskinnsopplyste markene til sin egen hytte i det nye kvartalet.

Det første hintet av den kjølige, grå morgenen vekket La Folle. Hun sto opp rolig, som om ingen storm hadde rystet og truet hennes eksistens bare dagen før.

Hun tok på seg sin nye, blå bomullskjole og hvite forkle, for hun husket at det var søndag. Da hun hadde laget seg en kopp sterk, svart kaffe og drukket den med velbehag, forlot hun hytta og gikk over den gamle, kjente marken til kanten av bayouen igjen.

Hun stoppet ikke der, slik hun alltid hadde gjort før, men fortsatte med et langt, jevnt skritt, som om hun hadde gjort dette hele livet.

Da hun hadde tatt seg gjennom buskene og de spredte bomullstrærne som kledde den motsatte bredden, befant hun seg ved kanten av et jorde der den hvite, sprekkeferdige bomullen, med duggdråpene på, glitret over store områder som frostet sølv i den tidlige morgenen.

La Folle trakk pusten dypt og lenge mens hun så ut over landskapet. Hun gikk langsomt og usikkert, som en som knapt vet hvordan, og så seg omkring mens hun gikk.

# book_id: global-gutenberg-translation-fc70fbc2daf74074834beac276435513
# book_title: Bortenfor Bayou
# chapter_id: 1-bortenfor-bayou
# chapter_title: Bortenfor Bayou
# book_page: 6 / 6
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hyttene, som dagen før hadde sendt et kor av stemmer etter henne, var stille nå. Ingen var ennå oppe i Bellissime. Bare fuglene som fløy hit og dit mellom hekkene, var våkne og sang morgenbønnen sin.

Da La Folle kom til den store, fløyelsmyke plenen som omgav huset, beveget hun seg langsomt og med glede over den fjærende gressmatten, som var deilig under føttene hennes.

Hun stoppet for å finne ut hvorfra de parfymene kom som overveldet sansene hennes med minner fra en tid som var langt borte.

Der var de, og spredte seg mot henne fra de tusen blå fiolene som tittet frem fra grønne, frodige bed. Der var de, og strømmet ned fra de store, vokslignende klokkene på magnoliaene høyt over hodet hennes, og fra jessaminbuskene rundt henne.

Det var også roser, uten tall. Til høyre og venstre bredte palmene seg i brede og grasiøse kurver.

Alt så ut som ren fortryllelse under duggens glitrende skinn.

Da La Folle langsomt og forsiktig hadde besteget de mange trappene opp til verandaen, snudde hun seg for å se tilbake på den farefulle klatringen hun hadde gjennomført. Så fikk hun øye på elven, som buet seg som en sølvbue ved foten av Bellissime. Jubel fylte sjelen hennes.

La Folle banket forsiktig på en dør like ved. Cherís mor åpnet den snart forsiktig. Hun skjulte raskt og dyktig forbauselsen hun følte ved å se La Folle.

"Å, La Folle! Er det du, så tidlig?"

"Ja, madame. Jeg kom for å høre hvordan min lille Chéri har det i morges."

"Han føler seg bedre, takk, La Folle. Dr. Bonfils sier at det ikke er noe alvorlig. Han sover nå. Vil du komme tilbake når han våkner?"

"Nei, madame. Jeg skal vente her til Chéri våkner." La Folle satte seg på det øverste trinnet på verandaen.

Et uttrykk av undring og dyp tilfredshet bredte seg over ansiktet hennes mens hun for første gang så solen stå opp over den nye, vakre verdenen bortenfor bayouen.