Den merkelige engel

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 1 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en kjølig novemberettermiddag. Jeg hadde nettopp spist en usedvanlig solid middag, der den fordøyelsesbesværlige trøffelen utgjorde en ikke ubetydelig del, og satt alene i spisestuen med føttene oppå peisovnen og en liten bord ved siden av meg som jeg hadde rullet bort til peisen, og på bordet stod noen halvhjertede desserter sammen med noen diverse flasker med vin, sprit og likør. Om morgenen hadde jeg lest Glovers Leonidas, Wilkies Epigoniad, Lamartines Pilgrimage, Barlows Columbiad, Tuckermans Sicily og Griswolds Curiosities. Jeg er derfor villig til å innrømme at jeg nå følte meg litt dum. Jeg gjorde et forsøk på å pigge meg opp ved hyppig hjelp fra Lafitte, og da ingenting hjalp, tok jeg tilflukt til en løs avis i ren fortvilelse.

Etter nøye å ha gjennomgått spalten for «Hus til leie» og spalten for «Mistede hunder», og deretter spaltene for «Rømte koner og lærlinger», kastet jeg meg med stor iver over lederartikkelen, og etter å ha lest den fra begynnelse til slutt uten å forstå et eneste ord, fant jeg ut at den muligens kunne være skrevet på kinesisk, og leste den derfor på nytt fra slutten til begynnelsen, men uten noe mer tilfredsstillende resultat. Jeg var i ferd med å kaste den bort i avsky da jeg følte oppmerksomheten min vekkes noe av avsnittet som følger:

«Veiene til døden er mange og merkelige. En London-avis nevner dødsfallet til en person av en usedvanlig årsak. Han spilte «puff the dart», et spill der en lang nål settes inn i noe ullgarn og blåses mot et mål gjennom et tinnrør. Han plasserte nålen i feil ende av røret, og trakk pusten kraftig for å skyve nålen fremover med kraft, noe som førte til at nålen kom inn i halsen hans. Den gikk inn i lungene, og etter noen dager døde han.»

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 2 / 11
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da jeg så dette, ble jeg grepet av stor raseri, uten at jeg helt visste hvorfor. «Denne tingen,» utbrøt jeg, «er en avskyelig løgn – en elendig bløff – bunnpellet av oppfinnelsen til en ynkelig skribent som får betalt per linje, til en elendig fabrikant av ulykker i Cockaigne. Disse folkene, som kjenner til tidens ekstravagante godtroenhet, setter hjernene sine i sving for å forestille seg usannsynlige muligheter, merkelige ulykker som de kaller dem; men for et reflekterende intellekt (som mitt, la jeg til i parentes, idet jeg ubevisst førte pekefingeren til siden av nesen min), for en betraktende forståelse som den jeg selv besitter, synes det umiddelbart åpenbart at den merkelige økningen i disse «merkelige ulykkene» i det siste er den aller merkeligste ulykken av dem alle. For min egen del har jeg bestemt meg for å ikke lenger tro på noe som har det minste preg av det «særegne».

«Mein Gott, den, vat a vool du bees for dat!» svarte en av de mest bemerkelsesverdige stemmene jeg noensinne hadde hørt. Først trodde jeg det var en rumling i ørene mine – slik en mann noen ganger opplever når han blir svært full – men ved nærmere ettertanke vurderte jeg lyden som mer lignende den som kommer fra et tomt fat som blir slått på med en stor pinne; og faktisk ville jeg ha konkludert med at det var nettopp det det var, hadde det ikke vært for uttalen av stavelsene og ordene. Jeg er på ingen måte av natur nervøs, og de få glassene med Lafitte som jeg hadde nippet til, bidro til å gjøre meg litt modigere, slik at jeg ikke følte noen frykt, men bare løftet blikket mitt med en rolig bevegelse og så meg nøye rundt i rommet etter inntrengeren. Jeg kunne imidlertid ikke se noen i det hele tatt.

«Humph!» fortsatte stemmen mens jeg fortsatte å se meg rundt, «du mus pe så dronk som den grisen der for ikke å se meg sitte her ved siden av deg.»

Da kom jeg på å se rett foran nesen min, og der, ganske riktig, satt en personlighet uten sidestykke ved bordet overfor meg, selv om den ikke var helt ubeskrivelig.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 3 / 11
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kroppen hans var som et vin- eller romfat, eller noe lignende, og hadde et virkelig falstaffsk utseende. I den nederste enden var det satt inn to tønner, som så ut til å tjene som ben. Som armer hang det fra den øvre delen av kroppen to temmelig lange flasker, med halsene vendt utover for å forestille hender. Alt hodet jeg så at monsteret hadde, var en av de hessiske vannflaskene som ligner en stor snusboks med et hull i midten av lokket. Denne flasken (med en trakt på toppen, som en cavalierhatt trukket ned over øynene) var satt på kanten av fatet, med hullet vendt mot meg; og gjennom dette hullet, som så ut til å være rynket sammen som munnen til en svært pedantisk gammel dame, sendte skapningen ut visse rumlende og klagende lyder som han tydeligvis mente skulle tolkes som forståelig tale.

"Jeg zay," sa han, "du mos pe dronk som de pig, vor zit dare og ikke zee mig zit ere; og jeg zay, doo, du mos pe pigger vool som de gås, vor at dispelief vat iz print i de print. 'Tiz de troof—dat it iz—ebery vord ob it."

"Hvem er du, forresten?" sa jeg med stor verdighet, om enn noe forvirret; "hvordan kom du hit? og hva er det du snakker om?"

"Som vor ow jeg com'd ere," svarte skikkelsen, "dat iz none of your pizziness; og som vor vat jeg be talk apout, så be jeg talk apout vat jeg tink proper; og som vor hvem jeg be, vy dat er selve grunnen til at jeg com'd her for å la deg zee det selv."

"Du er en fullstendig vagabond," sa jeg, "og jeg skal ringe på bjellen og be min tjener sparke deg ut på gaten."

"He! he! he!," sa fyren, "hu! hu! hu! dat kan du ikke gjøre."

"Kan ikke gjøre!," sa jeg, "hva mener du? Kan jeg ikke gjøre hva?"

"Ring på bjellen," svarte han, mens han forsøkte å smile med sin lille, skumle munn.

Da gjorde jeg et forsøk på å reise meg for å sette trusselen min ut i livet, men kjeltringen rakte bare bevisst hånden over bordet og slo meg med halsen på en av de lange flaskene i pannen, slik at jeg ble slått tilbake i lenestolen jeg halvveis hadde reist meg fra. Jeg var fullstendig målløs og visste et øyeblikk ikke hva jeg skulle gjøre. I mellomtiden fortsatte han å snakke.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 4 / 11
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Du skjønner," sa han, "det er best for deg å være stille; og nå skal du få vite hvem jeg er. Se på meg! Skjønner du?

Jeg er Oddens engel."

"Og merkelig nok også," våget jeg å svare; "men jeg har alltid hatt inntrykk av at en engel hadde vinger."

"Vinger!" utbrøt han, fullstendig opprørt, "hva skal jeg gjøre med vinger? Min Gud! Tar du meg for en kylling?"

"Nei—åh, nei!" svarte jeg, svært foruroliget; "du er ingen kylling—absolutt ikke."

"Vel, da, sitt stille og oppfør deg ordentlig, ellers slår jeg deg igjen med visten min. Det er kyllingen med vingen, og uglen med vingen, og impen med vingen, og hodet til djevelen med vingen. Engelen har ikke vinger, og jeg er Oddens engel."

"Og din sak med meg akkurat nå er—er—"

"Min pizziness!" utbrøt skapningen; "hvorfor i all verden skulle du spørre en gentleman og en engel om hans pizziness?"

Dette språket var mer enn jeg kunne tåle, selv fra en engel; så jeg tok mot til meg, grep en saltbøsse som lå innen rekkevidde, og kastet den mot inntrengeren i hodet. Enten dukket han unna, eller så var siktet mitt upresist; for alt jeg oppnådde var å knuse krystallen som beskyttet urskiven på peishyllen. Hva angår Engelen, viste han sin oppfatning av angrepet mitt ved å gi meg to eller tre harde, påfølgende slag i pannen, akkurat som før. Dette tvang meg straks til underkastelse, og jeg skammer meg nesten over å innrømme at det kom noen tårer i øynene mine, enten på grunn av smerte eller ergrelse.

"Mein Gott!", sa Den merkelige engelen, som tydeligvis var blitt mye mildere av min nød; "mein Gott, enten er du fryktelig full eller fryktelig lei deg. Du må ikke drikke det så sterkt – du må blande vann i vinen."

"Her, drikk dette, som en god veller, og ikke gråt nå – ikke!"

Deretter fylte Den merkelige engelen begeret mitt (som var omtrent tredjedels fullt av portvin) med en fargeløs væske som han helte fra en av sine håndflasker. Jeg la merke til at disse flaskene hadde etiketter rundt halsen, og at disse etikettene var merket "Kirschenwässer".

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 5 / 11
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den merkelige engelens omtenksomme vennlighet beroliget meg i høy grad; og ved hjelp av vannet som han mer enn én gang blandet i portvinen min, klarte jeg til slutt å samle meg nok til å lytte til hans høyst merkelige fortelling. Jeg kan ikke late som om jeg kan gjengi alt det han fortalte meg, men jeg forsto av det han sa at han var et geni som hadde ansvaret for menneskehetens ulykker, og at det var hans oppgave å sørge for de merkelige uhellene som stadig forbløffer skeptikeren. En eller to ganger, da jeg våget å uttrykke min fullstendige skepsis til hans påstander, ble han virkelig svært sint, slik at jeg til slutt fant det klokest å ikke si noe i det hele tatt og la ham få sin vilje. Han fortsatte derfor å snakke lenge, mens jeg bare lente meg tilbake i stolen med øynene lukket og underholdt meg selv med å tygge rosiner og kaste stilkene rundt i rommet. Men etter hvert tolket engelen plutselig denne oppførselen min som forakt.

Han reiste seg i et vell av raseri, dro hetten ned over øynene, sverget en vell av eder, fremsatte en trussel av et eller annet slag som jeg ikke helt forsto, og bøyde seg lavt for meg til slutt før han gikk, idet han ønsket meg, med erkebiskopens ord i "Gil Bias", beaucoup de bonheur et un peu plus de bon sens.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 6 / 11
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hans avreise ga meg en følelse av lettelse. De få glassene med Lafitte jeg hadde nippet til, hadde gjort meg døsig, og jeg følte meg tilbøyelig til å ta en lur på rundt femten eller tjue minutter, slik jeg pleier å gjøre etter middag. Klokken seks hadde jeg en avtale av betydning som det var helt avgjørende at jeg overholdt. Forsikringspolisen for boligen min hadde utløpt dagen før, og ettersom det hadde oppstått en disputt, ble det avtalt at jeg skulle møte styret i forsikringsselskapet klokken seks for å avklare vilkårene for en fornyelse. Da jeg kikket opp på klokken på peishyllen (for jeg følte meg for døsig til å ta frem klokken min), hadde jeg gleden av å oppdage at jeg fortsatt hadde tjuefem minutter til rådighet. Klokken var halv sju; jeg kunne enkelt gå til forsikringskontoret på fem minutter, og mine vanlige lurer hadde aldri oversteget tjuefem minutter. Jeg følte meg derfor trygg nok, og la meg til å sove med det samme.

Da jeg hadde sovet ferdig til min egen tilfredshet, så jeg igjen mot klokken, og var nesten tilbøyelig til å tro på muligheten for merkelige ulykker da jeg oppdaget at i stedet for mine vanlige femten eller tjue minutter, hadde jeg bare døset i tre; for det var fortsatt tjuesju minutter igjen til den avtalte timen. Jeg la meg til å sove igjen, og våknet til slutt for andre gang, da jeg, til min store forbauselse, oppdaget at det fortsatt var tjuesju minutter til klokken seks. Jeg hoppet opp for å undersøke klokken og fant at den hadde sluttet å gå. Klokken min viste at den var halv åtte; og ettersom jeg selvfølgelig hadde sovet i to timer, var jeg for sen til avtalen min. «Det har ingen betydning,» sa jeg. «Jeg kan stikke innom kontoret i morgen og be om unnskyldning; i mellomtiden, hva kan være galt med klokken?»

Da jeg undersøkte den, oppdaget jeg at en av rosinstilken jeg hadde kastet rundt i rommet under talen til Oddens engel, hadde fløyet gjennom det sprukne krystallet og, merkelig nok, satt seg fast i nøkkelhullet, med den ene enden stikkende ut, og dermed hadde stoppet minuttviseren.

«Ah!» sa jeg, «jeg skjønner hvordan det ligger til. Denne saken taler for seg. En naturlig ulykke, slik det nå og da skjer!»

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 7 / 11
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg ga saken ingen ytterligere oppmerksomhet, og la meg til sengs til vanlig tid. Der hadde jeg plassert et stearinlys på et lesestativ ved hodegjerdet, og forsøkte å lese noen sider av «Guddommens allestedsnærvær». Dessverre sovnet jeg inn på mindre enn tjue sekunder, mens lyset fortsatt brant.

Drømmene mine ble forferdelig forstyrret av syner av Den merkelige engelen. Jeg syntes han sto ved fotenden av sengen, dro gardinene til side, og med den hule, avskyelige tonen til en rumpeflaske truet han meg med den bitreste hevn for den forakt jeg hadde vist ham. Han avsluttet en lang tirade ved å ta av seg den traktformede hatten, stikke røret inn i svelget mitt, og dermed overøse meg med et hav av Kirschenwässer, som han helte inn i en uavbrutt strøm fra en av de langhalsede flaskene som fungerte som armer for ham. Lidelsen min ble etter hvert uutholdelig, og jeg våknet akkurat i tide til å oppdage at en rotte hadde løpt av gårde med det tente lyset fra stativet, men ikke i tide til å hindre ham i å flykte med det gjennom hullet. Snart angrep en sterk, kvalmende lukt neseborene mine; huset, forsto jeg tydelig, sto i brann.

Om få minutter brøt flammene løs med voldsom kraft, og i løpet av utrolig kort tid var hele bygningen innhyllet i flammer. All utvei fra rommet mitt, bortsett fra gjennom et vindu, var avskåret. Folkemengden skaffet imidlertid raskt til veie og reiste en lang stige. Ved hjelp av denne steg jeg raskt nedover, tilsynelatende i sikkerhet, da en enorm gris – om hvis runde mage, ja, om hele hans utseende og fysionomi, det var noe som minnet meg om Den merkelige engelen – denne grisen, sier jeg, som hittil hadde ligget rolig og sovnet i gjørma, plutselig fikk det for seg at den venstre skulderen trengte å kløs, og fant ingen mer passende kløpost enn den som tilbød seg ved foten av stigen.

På et øyeblikk ble jeg kastet ned, og hadde ulykken å brekke armen.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 8 / 11
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Denne ulykken, med tapet av forsikringen min og det enda alvorligere tapet av håret mitt, som var blitt fullstendig svidd av i brannen, gjorde et sterkt inntrykk på meg, slik at jeg til slutt bestemte meg for å gifte meg. Det var en rik enke som sørget over tapet av sin syvende ektemann, og til hennes sårede sjel tilbød jeg balsam i form av mine løfter. Hun ga motvillig sitt samtykke til mine bønner. Jeg knelte ved hennes føtter i takknemlighet og beundring. Hun rødmet og bøyet sine luksuriøse lokker tett inntil de som midlertidig var blitt skaffet meg av Grandjean. Jeg vet ikke hvordan sammenfiltringen fant sted, men slik var det. Jeg reiste meg med et skinnende, parykkfritt hode; hun, i avsky og vrede, halvt begravd i fremmed hår. Slik endte mine håp om enken, ved en ulykke som riktignok ikke kunne ha vært forutsett, men som likevel var en naturlig følge av hendelsesforløpet.

Uten å fortvile, tok jeg likevel fatt på å vinne et mindre ubøyelig hjerte. Skjebnen var igjen gunstig i en kort periode, men igjen kom en ubetydelig hendelse i veien. Da jeg møtte min forlovede i en allé fylt med byens elite, skyndte jeg meg for å hilse på henne med et av mine mest gjennomtenkte buer, da en liten partikkel av fremmed materie som hadde satt seg fast i øyekroken min, gjorde meg fullstendig blind for et øyeblikk. Før jeg kunne gjenvinne synet, hadde kvinnen jeg elsket forsvunnet – ubotlig fornærmet over det hun valgte å tolke som min overlagte uhøflighet ved å gå forbi henne uten å hilse. Mens jeg stod forbløffet over ulykkens plutselig inntreffen (som likevel kunne ha rammet hvem som helst under solen), og mens jeg fortsatt var ute av stand til å se, ble jeg tiltalt av Oddens engel, som tilbød meg sin hjelp med en høflighet jeg ikke hadde grunn til å forvente.

Han undersøkte mitt forstyrrede øye med stor mildhet og dyktighet, fortalte meg at jeg hadde en dråpe i det, og – uansett hva en «dråpe» var – tok den ut og ga meg lindring.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 9 / 11
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg anså det nå som på høy tid å dø (siden skjebnen hadde bestemt seg for å forfølge meg), og begav meg derfor til den nærmeste elven. Her, etter å ha tatt av meg klærne (for det er ingen grunn til at vi ikke kan dø slik vi ble født), kastet jeg meg hodestups ut i strømmen; det eneste vitnet til min skjebne var en enslig kråke som hadde blitt lokket til å spise brandy-mettet korn, og derfor hadde vandret bort fra sine artsfrender. Så snart jeg hadde kommet meg ut i vannet, fikk denne fuglen det for seg å fly av gårde med den mest uunnværlige delen av mitt antrekk. Jeg utsatte derfor for øyeblikket mitt selvmordsforsøk, stakk bare de nederste delene av kroppen min inn i ermene på jakken, og satte etter forbryteren med all den hurtigheten som situasjonen krevde og omstendighetene tillot. Men min onde skjebne fulgte meg fortsatt.

Mens jeg løp i full fart, med nesen opp mot himmelen og kun opptatt av tyven av min eiendom, innså jeg plutselig at føttene mine ikke lenger hvilte på fast grunn; faktum er at jeg hadde kastet meg utfor en klippe, og ville uunngåelig ha blitt knust til døde hadde det ikke vært for mitt gode hell med å gripe tak i enden av et langt tau som hang ned fra en forbipasserende luftballong.

Så snart jeg hadde samlet meg nok til å forstå den forferdelige situasjonen jeg befant meg i, eller rettere sagt hang i, brukte jeg all kraften i lungene mine for å gjøre situasjonen kjent for luftfartøyet over meg. Men lenge stod jeg der uten resultat. Enten klarte ikke denne idioten å se meg, eller så ville ikke denne skurken se meg. I mellomtiden steg maskinen raskt oppover, mens kreftene mine svant enda raskere. Snart var jeg nær ved å resignere og bare falle stille ned i havet, da humøret mitt plutselig ble løftet av en hul stemme ovenfra, som så ut til å nynne latskapig på en operaarie. Da jeg så opp, fikk jeg øye på Den merkelige engelen. Han lente seg, med armene foldet, over kanten av kjøretøyet; og med en pipe i munnen, som han sugde på i et rolig tempo, så det ut til at han var på utmerkede vilkår med seg selv og universet. Jeg var for utmattet til å snakke, så jeg så bare på ham med et bedende blikk.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 10 / 11
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I flere minutter sa han ingenting, selv om han så meg rett i øynene. Til slutt, etter nøye å ha flyttet meerschaum-pipen fra høyre til venstre side av munnen, lot han seg overtale til å snakke.

"Hvem pe du," spurte han, "und hva i helvete pe du gjøre dare?"

Til denne utvisningen av ufyselighet, grusomhet og påvirkning kunne jeg bare svare ved å utstøte monosyllabet "Hjelp!".

"Elp!", gjentok banditten, "ikke jeg. Dare iz te pottle—hjelp deg selv, und pe tam'd!"

Med disse ordene slapp han en tung flaske Kirschenwässer, som, idet den traff meg nøyaktig på issen, fikk meg til å tro at hjernen min var fullstendig slått ut. Påvirket av denne tanken var jeg i ferd med å gi slipp og gi opp spøkelset med god nåde, da jeg ble stoppet av englens rop, som bød meg holde ut.

"Hold ut!", sa han, "ikke vær i sånn hast—ikke. Vil du ta den andre flasken, eller har du blitt edru og kommet til sans og samling?"

Jeg skyndte meg derfor å nikke med hodet to ganger—én gang negativt, for dermed å antyde at jeg foretrakk å ikke ta den andre flasken akkurat nå; og én gang bekreftende, for dermed å antyde at jeg var edru og definitivt hadde kommet til sans og samling. På denne måten klarte jeg å mykne engelen noe.

"Und du trodde, ten," spurte han, "til slutt? Du trodde, ten, på muligheten av det merkelige?"

Jeg nikket igjen bekreftende med hodet.

"Und du har tro på meg, engelen av det merkelige?"

Jeg nikket igjen.

"Und du erkjenner at du var den blinde drukkenbolten og tosken?"

Jeg nikket én gang til.

"Stikk din høyre hånd inn i din venstre bukselomme, ten, som et tegn på din fulle underkastelse under engelen av det merkelige."

Dette var, av svært åpenbare grunner, noe jeg fant det helt umulig å gjøre. For det første var venstrearmen min brukket etter fallet fra stigen, og derfor måtte jeg, om jeg slapp taket med høyrehånden, slippe taket helt. For det andre kunne jeg ikke få på meg bukser før jeg kom over kråken. Jeg var derfor, til min store ergrelse, nødt til å riste negativt på hodet, for dermed å gi engelen til kjenne at jeg akkurat da fant det upraktisk å etterkomme hans svært rimelige krav! Men knapt hadde jeg sluttet å riste på hodet før –

"Gå til helvete, din!" brølte Den merkelige engelen.

# book_id: global-gutenberg-translation-41eadcff3a5346b49be06894c0980e00
# book_title: Den merkelige engel
# chapter_id: 1-den-merkelige-engel
# chapter_title: Den merkelige engel
# book_page: 11 / 11
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mens han uttalte disse ordene, dro han en skarp kniv over styrelinen som jeg var festet til, og ettersom vi da befant oss nøyaktig over mitt eget hus (som under mine vandringer hadde blitt grundig ombygd), skjedde det at jeg styrtet hodestups ned den store skorsteinen og landet på spisebordets ildsted.

Da jeg kom til meg selv igjen (for fallet hadde lammet meg fullstendig), oppdaget jeg at klokken var rundt fire om morgenen. Jeg lå utstrakt der jeg hadde falt ned fra ballongen. Hodet mitt lå begravd i asken fra et slokket bål, mens føttene mine hvilte på vraket av et lite bord som hadde veltet, og midt blant restene av en variert dessert, blandet med en avis, noen knuste glass og flasker, og en tom krukke med Schiedam Kirschenwässer. Slik hevnet Den merkelige engelen seg.