Lammet og den lille fisken

Det var en gang en lillebror og en lillesøster som elsket hverandre av hele sitt hjerte. Deres egen mor var død, og de hadde en stemor som ikke var snill mot dem. Hun gjorde i all hemmelighet alt hun kunne for å skade dem.

En dag lekte barna med andre barn på en eng foran huset. Det var en dam på enga som strakte seg til den ene siden av huset. De løp rundt den, jaget hverandre og lekte en tellelek.

«Eneke Beneke, la meg leve, / Og jeg skal deg min fugl gi. / Den lille fuglen, den skal strå søke, / Strået skal jeg til kua gi å ete. / Den pene kua skal gi meg melk, / Melka skal jeg til bakeren ta. / Bakeren han skal bake en kake, / Kaka skal jeg til katten gi. / Katten skal fange mus for det, / Musene skal jeg henge opp i røyken, / Og så får du se snøen.»

De sto i en sirkel mens de lekte, og den som ordet «snø» falt på, måtte løpe av gårde, og alle de andre løp etter ham og fanget ham. Mens de løp rundt så lystig, så stemoren dem fra vinduet og ble sint.

Siden hun forsto seg på trolldomskunster, forhekset hun dem begge og forvandlet lillebroren til en fisk og lillesøsteren til et lam. Så svømte fisken fram og tilbake i dammen, og følte seg veldig trist, og lammet gikk opp og ned på enga, følte seg elendig, uten å kunne ete et eneste gresstrå.

Lang tid gikk, og så kom det fremmede til å besøke borgen. Den onde stemoren tenkte: «Dette er en god anledning», og kalte på kokken. Hun sa til ham: «Gå og hent lammet fra enga og slakt det.

Vi har ikke noe annet til de besøkende.» Så gikk kokken, hentet lammet og tok det inn på kjøkkenet. Han bandt føttene på det, og lammet bar alt tålmodig. Da han hadde dratt fram kniven sin og holdt på å slipe den på dørterskelen for å slakte lammet, la han merke til en liten fisk som svømte fram og tilbake i vannet foran kjøkkenvasken og så opp på ham.

Dette var broren, for da fisken så kokken ta lammet bort, fulgte den etter dem og svømte langs dammen til huset. Da ropte lammet ned til den,

«Å, bror, i dammen så dyp, / Hvor trist er mitt stakkars hjerte! / Nå sliper kokken kniven sin / For å ta mitt spede liv.»

Den lille fisken svarte,

«Å, lillesøster, der oppe i høyden / Hvor trist er mitt stakkars hjerte / Mens jeg ligger i denne dammen.»

Da kokken hørte at lammet kunne snakke og sa så triste ord til fisken der nede, ble han forferdet og tenkte at dette kunne ikke være et vanlig lam, men måtte være forhekset av den onde kvinnen i huset. Så sa han: «Ikke vær redd, jeg vil ikke drepe deg.» Han tok et annet får og tilberedte det til gjestene, og førte lammet til en god bondekone. Han fortalte henne alt han hadde sett og hørt.

Bondekonen var faktisk den kvinnen som hadde vært lillesøsterens fostermor, og hun ante straks hvem lammet var. Hun gikk med det til en klok kone. Så uttalte den kloke konen en velsignelse over lammet og den lille fisken, og gjennom den velsignelsen fikk de tilbake sin menneskelige skikkelse. Etterpå tok hun dem begge med inn i en liten hytte i en stor skog, hvor de bodde alene, men var fornøyde og lykkelige.