Gåsepiken

Det var en gang en gammel dronning hvis mann hadde vært død i mange år, og hun hadde en vakker datter. Da prinsessen vokste opp, ble hun lovet bort til en prins som bodde langt borte.

Da tiden kom for at hun skulle gifte seg og reise til det fjerne kongeriket, pakket den gamle dronningen mange kostbare kar av sølv og gull, smykker av gull og sølv, begre, juveler, kort sagt alt som hørte til en kongelig medgift, for hun elsket barnet sitt av hele sitt hjerte.

Hun sendte også med henne kammerpiken sin, som skulle ri med henne og overlevere henne til brudgommen. Hver av dem hadde en hest til reisen, men kongedatterens hest ble kalt Falada og kunne snakke.

Da avskjedsstunden kom, gikk den aldrende moren inn i soveværelset sitt, tok en liten kniv og skar seg i fingeren til det blødde. Så holdt hun et hvitt lommetørkle mot det og lot tre blodsdråper falle på det. Hun ga det til datteren og sa: "Kjære barn, oppbevar dette nøye. Det vil være til nytte for deg på reisen."

Så tok de en vemodig avskjed med hverandre. Prinsessen la lommetørkleet i brystet, steg opp på hesten sin, og dro så av sted til brudgommen sin. Etter at hun hadde ridd en stund, kjente hun en brennende tørst og sa til kammerpiken sin: "Stig av, ta begeret mitt som du har tatt med for meg, og hent meg litt vann fra bekken, for jeg vil gjerne drikke." "Hvis du er tørst," sa kammerpiken, "stig av hesten din selv, legg deg ned og drikk av vannet.

Jeg har ikke lyst til å være tjeneren din." Så i sin store tørst steg prinsessen av, bøyde seg ned over vannet i bekken og drakk, og fikk ikke lov til å drikke av gullbegeret.

Da sa hun: "Akk, Himmel!" og de tre blodsdråpene svarte: "Hvis din mor visste dette, ville hennes hjerte briste." Men kongedatteren var ydmyk, sa ingenting og steg opp på hesten sin igjen.

Hun red noen mil til, men dagen var varm, solen svidde henne, og hun ble tørst igjen. Da de kom til en bekk med vann, ropte hun igjen til kammerpiken sin: "Stig av, og gi meg litt vann i gullbegeret mitt," for hun hadde for lengst glemt jentas onde ord.

Men kammerpiken sa enda mer hovmodig: "Hvis du vil drikke, så drikk som du kan. Jeg har ikke lyst til å være kammerpiken din." Da steg kongedatteren i sin store tørst av, bøyde seg over den strømmende bekken, gråt og sa: "Akk, Himmel!" og blodsdråpene svarte igjen: "Hvis din mor visste dette, ville hennes hjerte briste." Og mens hun slik drakk og bøyde seg rett over bekken, falt lommetørkleet med de tre blodsdråpene ut av brystet hennes og fløt bort med vannet uten at hun la merke til det, så stor var hennes nød.

Kammerpiken hadde imidlertid sett det, og hun gledet seg over å tenke på at hun nå hadde makt over bruden, for siden prinsessen hadde mistet blodsdråpene, var hun blitt svak og maktesløs.

Så nå, da hun ville stige opp på hesten sin igjen, den som ble kalt Falada, sa kammerpiken: "Falada passer bedre for meg, og min øk kan du få." Og prinsessen måtte nøye seg med det.

Så befalte kammerpiken, med mange harde ord, prinsessen å bytte sine kongelige klær med hennes egne shabby klær. Til slutt ble hun tvunget til å sverge ved den klare himmelen over seg at hun ikke skulle si et ord om dette til noen ved hoffet, og hvis hun ikke hadde avlagt denne eden, ville hun ha blitt drept på stedet.

Men Falada så alt dette og merket seg det godt.

Kammerpiken steg nå opp på Falada, og den sanne bruden på den dårlige hesten, og slik reiste de videre inntil de til slutt kom inn i det kongelige slottet. Det var store gledesytringer over hennes ankomst, og prinsen sprang frem for å møte henne, løftet kammerpiken av hesten og trodde hun var bruden sin.

Hun ble ført opp trappen, men den ekte prinsessen ble stående igjen nedenfor. Da så den gamle kongen ut av vinduet og så henne stå i gårdsplassen, og hvor delikat og skjør og vakker hun var, og gikk umiddelbart til de kongelige gemakkene og spurte bruden om jenta hun hadde med seg som sto nede i gårdsplassen, og hvem hun var.

"Jeg fant henne på veien som følgesvenn. Gi jenta noe å arbeide med, så hun ikke står uvirksom." Men den gamle kongen hadde ikke noe arbeid til henne og visste ikke av noe, så han sa: "Jeg har en liten gutt som passer gjessene.

Hun kan hjelpe ham." Gutten ble kalt Konrad, og den sanne bruden måtte hjelpe ham med å passe gjessene.

Kort tid etter sa den falske bruden til den unge kongen: "Kjæreste ektemann, jeg ber deg om å gjøre meg en tjeneste." Han svarte: "Det skal jeg gjøre med største glede." "Send da etter skinnern og få hodet på hesten som jeg red hit på skåret av, for den plaget meg på veien." I virkeligheten var hun redd for at hesten kunne fortelle hvordan hun hadde oppført seg mot kongedatteren.

Så lyktes hun i å få kongen til å love at det skulle gjøres, og den trofaste Falada skulle dø. Dette nådde ørene til den ekte prinsessen, og hun lovet skinnern i hemmelighet å betale et gullstykke hvis han ville utføre en liten tjeneste for henne.

Det var en stor, mørk port i byen, som hun morgen og kveld måtte passere med gjessene: ville han være så snill å spikre opp Faladas hode på den, så hun kunne se ham mer enn én gang.

Skinnerns mann lovet å gjøre det, og han skar av hodet og spikret det fast under den mørke porten.

Tidlig om morgenen, da hun og Konrad drev flokken sin gjennom denne porten, sa hun i forbifarten: "Akk, Falada, som henger der!" Da svarte hodet: "Akk, unge dronning, hvor ille det går deg! Hvis din ømme mor visste dette, ville hennes hjerte visselig briste i to." Så dro de videre ut av byen og drev gjessene sine ut på landet.

Og da de hadde kommet til engen, satte hun seg ned og løsnet håret sitt, som var som rent gull, og Konrad så det og gledet seg over glansen og ville gjerne nappe ut noen hårstrå.

Da sa hun: "Blås, blås, du milde vind, jeg ber, blås Konrads lille hatt av sted, og få ham til å jage den hit og dit, til jeg har flettet alt håret mitt og bundet det opp igjen." Og det kom en så voldsom vind at den blåste Konrads hatt langt bort over landsbygda, og han ble tvunget til å løpe etter den.

Da han kom tilbake, hadde hun ferdig redd håret sitt og holdt på å sette det opp igjen, og han kunne ikke få tak i noe av det. Da ble Konrad sint og ville ikke snakke til henne, og slik voktet de gjessene til kvelden, og så gikk de hjem.

Neste dag da de drev gjessene ut gjennom den mørke porten, sa piken: "Akk, Falada, som henger der!" Falada svarte: "Akk, unge dronning, hvor ille det går deg! Hvis din ømme mor visste dette, ville hennes hjerte visselig briste i to." Og hun satte seg igjen på marken og begynte å gre håret sitt, og Konrad løp og prøvde å gripe tak i det, så hun sa i hast: "Blås, blås, du milde vind, jeg ber, blås Konrads lille hatt av sted, og få ham til å jage den hit og dit, til jeg har flettet alt håret mitt og bundet det opp igjen."

Da blåste vinden og blåste den lille hatten hans av hodet og langt bort, og Konrad ble tvunget til å løpe etter den, og da han kom tilbake, hadde håret hennes vært satt opp en god stund, og han kunne ikke få noe av det, og slik så de etter gjessene sine til kvelden kom.

Men om kvelden etter at de hadde kommet hjem, gikk Konrad til den gamle kongen og sa: "Jeg vil ikke lenger passe gjessene med den jenta!" "Hvorfor ikke?" spurte den aldrende kongen. "Å, fordi hun plager meg hele dagen lang." Da befalte den aldrende kongen ham å fortelle hva det var hun gjorde mot ham.

Og Konrad sa: "Om morgenen når vi passerer under den mørke porten med flokken, er det et elendig hestehode på veggen, og hun sier til det: 'Akk, Falada, som henger der!' Og hodet svarer: 'Akk, unge dronning, hvor ille det går deg!

Hvis din ømme mor visste dette, ville hennes hjerte visselig briste i to.'" Og Konrad fortsatte med å fortelle hva som skjedde på gåsebeite, og hvordan han der måtte jage etter hatten sin.

Den aldrende kongen befalte ham å drive flokken sin ut igjen neste dag, og så snart morgenen kom, stilte han seg bak den mørke porten og hørte hvordan piken snakket til hodet til Falada, og så dro han også ut på landet og gjemte seg i krattet på enga.

Der så han snart med egne øyne gåsepiken og gåsegutten komme med flokken sin, og hvordan hun etter en stund satte seg ned og løste opp håret sitt, som strålte av glans. Og snart sa hun: "Blås, blås, du milde vind, jeg ber, blås Konrads lille hatt av sted, og få ham til å jage den hit og dit, til jeg har flettet alt håret mitt og bundet det opp igjen."

Da kom et vindkast og fraktet Konrads hatt bort, så han måtte løpe langt av sted, mens piken rolig fortsatte å gre og flette håret sitt, alt sammen observerte kongen.

Så gikk han usett bort, og da gåsepiken kom hjem om kvelden, kalte han henne til side og spurte hvorfor hun gjorde alle disse tingene. "Det kan jeg ikke fortelle deg, og jeg tør ikke klage min sorg til noe menneske, for jeg har sverget på det ved himmelen som er over meg; hvis jeg ikke hadde gjort det, ville jeg ha mistet livet." Han presset henne og ga henne ingen fred, men han kunne ikke få noe ut av henne.

Da sa han: "Hvis du ikke vil fortelle meg noe, så fortell sorgen din til jernovnen der," og han gikk bort.

Da krøp hun inn i jernovnen og begynte å gråte og klage, og tømte hele sitt hjerte, og sa: "Her er jeg forlatt av hele verden, og likevel er jeg en kongedatter, og en falsk kammerpike har med makt brakt meg i en slik forfatning at jeg har vært tvunget til å legge av meg mine kongelige klær, og hun har tatt min plass hos brudgommen min, og jeg må utføre ringe tjeneste som gåsepike.

Hvis min mor bare visste det, ville hennes hjerte briste."

Den aldrende kongen sto imidlertid utenfor ved ovnsrøret og lyttet til hva hun sa, og han hørte det. Da kom han tilbake igjen og ba henne komme ut av ovnen. Og det ble lagt kongelige klær på henne, og det var forunderlig hvor vakker hun var!

Den aldrende kongen tilkalte sønnen sin og åpenbarte for ham at han hadde fått den falske bruden som bare var en kammerpike, men at den sanne sto der som den tidligere gåsepiken. Den unge kongen gledet seg av hele sitt hjerte da han så hennes skjønnhet og ungdom, og et stort gjestebud ble gjort i stand som alle folket og alle gode venner ble invitert til.

For bordenden satt brudgommen med kongedatteren på den ene siden av seg og kammerpiken på den andre, men kammerpiken var blind og kjente ikke igjen prinsessen i hennes blendende prakt.

Da de hadde spist og drukket og var lystige, spurte den aldrende kongen kammerpiken som en gåte hva en person fortjente som hadde oppført seg slik og slik mot sin herre, og samtidig fortalte han hele historien, og spurte hvilken dom en slik en fortjente.

Da sa den falske bruden: "Hun fortjener ingen bedre skjebne enn å bli strippet helt naken og puttet i en tønne som er besatt innvendig med spisse nagler, og to hvite hester skal spennes for den, som skal dra henne gjennom gate etter gate, til hun er død." "Det er deg," sa den aldrende kongen, "og du har avsagt din egen dom, og slik skal det gjøres mot deg." Og da dommen var fullbyrdet, giftet den unge kongen seg med sin sanne brud, og begge regjerte over sitt rike i fred og lykke.