Det blå lyset

Det var en gang en soldat som hadde tjent kongen trofast i mange år. Da krigen var slutt, kunne han ikke tjenestegjøre lenger på grunn av de mange sårene han hadde fått. Kongen sa til ham: «Du kan dra hjem.

Jeg trenger deg ikke lenger, og du vil ikke få mer penger. Bare de som tjener meg, får lønn.» Soldaten visste ikke hvordan han skulle tjene til livets opphold. Han gikk av sted svært bekymret og vandret hele dagen til han kom inn i en skog om kvelden.

Da mørket falt på, så han et lys. Han gikk mot det og kom til et hus der en heks bodde. «Vær så snill å gi meg husly for natten og litt mat og drikke,» sa han til henne, «ellers sulter jeg i hjel.» «Aha!» svarte hun. «Hvem gir noe til en rømt soldat?

Men jeg vil være snill og ta deg inn, hvis du gjør det jeg ber om.» «Hva ber du om?» sa soldaten. «Du må grave hele hagen min for meg i morgen.» Soldaten gikk med på det, og dagen etter arbeidet han av alle krefter, men han kunne ikke bli ferdig til kvelden.

«Jeg ser godt nok,» sa heksa, «at du ikke kan gjøre mer i dag. Jeg vil beholde deg en natt til. Til gjengjeld må du hogge en vedbør og kløyve den i småbiter i morgen.» Soldaten brukte hele dagen på det.

Om kvelden foreslo heksa at han skulle bli en natt til. «I morgen skal du bare gjøre en veldig liten jobb. Bak huset mitt er det en gammel tørr brønn. Lyset mitt har falt ned i den. Det brenner blått og slukner aldri.

Du skal hente det opp for meg.» Dagen etter tok kjerringa ham med til brønnen og senket ham ned i en kurv. Han fant det blå lyset og signaliserte til henne at hun skulle dra ham opp.

Hun dro ham opp, men da han kom nær kanten, rakte hun ned hånden og ville ta det blå lyset fra ham. «Nei,» sa han, da han så den onde hensikten hennes, «jeg vil ikke gi deg lyset før jeg står på bakken med begge føttene.» Heksa ble rasende, lot ham falle tilbake ned i brønnen og gikk sin vei.

Den stakkars soldaten falt uten skade på den fuktige grunnen. Det blå lyset fortsatte å brenne, men hva hjalp det ham? Han så tydelig at han ikke kunne unnslippe døden. Han satt trist en stund, men så kjente han plutselig i lommen og fant tobakkspipen sin, som fortsatt var halvfull.

«Dette skal bli min siste glede,» tenkte han. Han dro den fram, tente den på det blå lyset og begynte å røyke. Da røyken hvirvlet rundt i hulen, sto plutselig en liten svart dverg foran ham og sa: «Mester, hva befaler du?» «Hvilke befalinger har jeg å gi deg?» svarte soldaten, ganske forbløffet.

«Jeg må gjøre alt du befaler,» sa den lille mannen. «Godt,» sa soldaten, «da hjelper du meg først opp av denne brønnen.» Den lille mannen tok ham i hånden og ledet ham gjennom en underjordisk gang, men han glemte ikke å ta det blå lyset med seg.

Underveis viste dvergen ham skattene som heksa hadde samlet og gjemt der, og soldaten tok så mye gull som han kunne bære. Da han var over bakken, sa han til den lille mannen: «Gå nå og bind den gamle heksa og før henne for dommeren.» Kort tid etter kom hun ridende forbi med fryktelige skrik, like fort som vinden, på en vill hannkatt.

Ikke lenge etter kom den lille mannen tilbake. «Alt er gjort,» sa han. «Heksa henger allerede i galgen. Hva mer befaler min mester?» spurte dvergen. «For øyeblikket ingenting,» svarte soldaten.

«Du kan dra hjem, men vær klar til å dukke opp med en gang når jeg kaller på deg.» «Alt du trenger å gjøre er å tenne pipen din på det blå lyset, så vil jeg vises foran deg øyeblikkelig.» Så forsvant han av syne. Soldaten returnerte til byen han hadde kommet fra.

Han gikk til det beste vertshuset, bestilte flotte klær og ba verten innrede ham et rom så storslått som mulig. Da det var klart og soldaten hadde slått seg til ro, tilkalte han den lille svarte dvergen og sa: «Jeg tjente kongen trofast, men han avskjediget meg og lot meg sulte.

Nå vil jeg ha hevn.» «Hva skal jeg gjøre?» spurte den lille mannen. «Sent på natten, når kongens datter er i sengen, hent henne hit mens hun sover. Hun skal gjøre tjenestepikearbeid for meg.» Dvergen sa: «Det er lett for meg å gjøre, men det er svært farlig for deg.

Hvis det blir oppdaget, vil du få problemer.» Ved midnatt fløy døren opp, og dvergen bar inn prinsessen. «Aha! Er du der?» ropte soldaten. «Sett i gang med arbeidet med en gang! Hent kosten og fei rommet.» Da hun hadde gjort det, befalte han henne å komme bort til stolen hans, strakte så ut beina og sa: «Ta av meg støvlene.» Så kastet han dem i ansiktet på henne og fikk henne til å plukke dem opp igjen og pusse og blanke dem.

Hun gjorde alt han befalte uten å klage, stille og med halvt lukkede øyne. Da den første hanen gol, bar dvergen henne tilbake til det kongelige slottet og la henne i sengen hennes. Neste morgen, da prinsessen sto opp, gikk hun til faren sin og fortalte ham at hun hadde hatt en veldig merkelig drøm.

«Jeg ble båret gjennom gatene som et lyn,» sa hun, «og ført inn i en soldats rom. Jeg måtte varte opp ham som en tjenestepike, feie rommet hans, pusse støvlene hans og gjøre alle slags lavtjenester.

Det var bare en drøm, men jeg er like trett som om jeg virkelig hadde gjort alt.» «Drømmen kan ha vært virkelig,» sa kongen. «Jeg vil gi deg et råd. Fyll lommen din med erter og lag et lite hull i den.

Hvis du blir båret bort igjen, vil ertene falle ut og etterlate et spor i gatene.» Men usett av kongen sto dvergen ved siden av ham da han sa det og hørte alt.

Den natten, da den sovende prinsessen igjen ble båret gjennom gatene, falt det riktignok noen erter fra lommen hennes, men de etterlot ikke noe spor, for den kloke dvergen hadde strødd erter i hver gate på forhånd. Igjen måtte prinsessen gjøre tjenestepikearbeid til hanen gol.

Neste morgen sendte kongen folkene sine for å lete etter sporet, men forgjeves. I hver gate satt fattige barn og plukket erter og sa: «Det må ha regnet erter i natt.» «Vi må finne på noe annet,» sa kongen. «Ha skoene på deg når du går til sengs.

Før du kommer tilbake fra der du blir ført, gjem en av skoene dine der. Jeg skal snart finne den.» Den svarte dvergen hørte denne planen. Den natten, da soldaten igjen befalte ham å hente prinsessen, avslørte dvergen kongens plan og sa at han ikke visste noen måte å stoppe den på.

Hvis skoen ble funnet i soldatens hus, ville det gå ille for ham. «Gjør som jeg sier,» svarte soldaten. Så den tredje natten måtte prinsessen igjen arbeide som en tjenestepike, men før hun dro, gjemte hun skoen sin under sengen.

Neste morgen lot kongen hele byen gjennomsøke for å finne datterens sko. Den ble funnet i soldatens hus. Soldaten selv, som på dvergens oppfordring hadde gått utenfor porten, ble snart ført tilbake og kastet i fengsel.

I hastverket hadde han glemt sine mest verdifulle eiendeler – det blå lyset og gullet – og hadde bare én gullmynt i lommen. Nå, lastet med lenker, sto han ved vinduet i cellen sin. Ved en tilfeldighet fikk han se en av kameratene sine gå forbi. Soldaten banket på vindusruten.

Da mannen kom opp, sa han: «Vær så snill å hente den lille bunten jeg la igjen på vertshuset. Jeg skal gi deg en gullmynt for den.» Kameraten løp og hentet det han ville ha.

Så snart soldaten var alene igjen, tente han pipen sin og tilkalte den svarte dvergen. «Vær ikke redd,» sa dvergen til mesteren sin. «Gå dit de fører deg, og la dem gjøre hva de vil.

Bare ta det blå lyset med deg.» Dagen etter ble soldaten stilt for retten. Selv om han ikke hadde gjort noe ondt, dømte dommeren ham til døden. Da han ble ført ut for å dø, ba han kongen om en siste tjeneste. «Hva er det?» spurte kongen.

«At jeg får røyke én pipe til på veien.» «Du kan få røyke tre,» svarte kongen, «men tro ikke at jeg vil skåne livet ditt.» Da trakk soldaten fram pipen sin og tente den på det blå lyset.

Så snart noen få røkskyer steg opp, dukket dvergen fram med en liten klubbe i hånden og sa: «Hva befaler min mester?» «Slå ned den falske dommeren og lensmannen hans, og skån ikke kongen som har behandlet meg så dårlig.» Da fór dvergen løs på dem som et lyn, slo til hit og dit.

Den som ble truffet av klubben hans, falt til jorden og våget ikke å røre seg mer. Kongen ble forferdet. Han kastet seg på soldatens nåde og, bare for å få leve, ga ham kongeriket som sitt eget og prinsessen som sin hustru.