Sfinxens gåte

Da Ødipus var blitt voksen, dro han en gang til en fest. Der ble han så stolt og hovmodig at en av de andre ble sint og ropte at han bare var et hittebarn. Ødipus så de forskremte ansiktene rundt seg, og for første gang begynte han å lure på om han ikke hadde fått vite sannheten om foreldrene sine. Derfor oppsøkte han et orakel for å få svar.

I stedet for å gi ham et rett frem svar – noe oraklene sjelden gjorde – sa stemmen: «Ødipus, pass deg! Du er dømt til å drepe din far, gifte deg med din mor og føre ulykke over din fødeby!»

Skrekkslagen over denne spådommen, og helt sikker på at kongen og dronningen av Korint var foreldrene hans, bestemte Ødipus seg for å dra hjemmefra for alltid. Han våget ikke engang å gå inn for å si farvel til familien, men la ut alene og til fots for å søke lykken andre steder.

Mens han gikk, tenkte han på sine ulykker, og ble veldig bitter mot den grusomme skjebnegudinnen som han hadde lært å frykte. Han trodde at denne gudinnen kunne styre alt som hun ville, og at det var hun som hadde sagt at han skulle begå de forferdelige ugjerningene han prøvde å unngå.

Etter flere dagers planløs vandring kom Ødipus omsider til et veikryss. Der møtte han en gammel mann som satt i en vogn, og foran seg hadde han en herold som hovmodig bød Ødipus å vike for sin herre.

Siden Ødipus var oppdratt som en prins, var han vant til at alle vek for ham. Han nektet derfor stolt å flytte seg. Da herolden løftet staven sin for å slå, trakk Ødipus sverdet og drepte ham.

Den gamle mannen ble sint over denne voldshandlingen, steg ut av vognen og angrep Ødipus. Nå visste ikke den unge mannen at det var hans far Laios han møtte for første gang, så han kastet seg over ham og drepte ham også. Tjenerne ble også drept da de i sin tur angrep ham. Så fortsatte Ødipus rolig reisen sin, uten å ane at den første delen av oraklets spådom var blitt oppfylt.

Rett etter denne kampen kom Ødipus til byen Theben. Gatene var fulle av opphissede mennesker som snakket i munnen på hverandre, og den unge prinsen fikk snart vite årsaken til oppstyret.

Det viste seg at et forferdelig monster som het Sfinksen hadde slått seg ned på en av hovedveiene inn til byen, og slapp ingen forbi som ikke kunne svare på en gåte den stilte. Dyret hadde hodet til en kvinne, kroppen til en løve og vingene til en ørn. Siden den spiste opp alle som ikke kunne gjette gåten, var folk veldig redde.

Mange mennesker var allerede drept, for selv om de modigste mennene hadde gått ut for å drepe den, hadde de mistet livet i forsøket, for ingen kunne skade den uten å ha gjettet den gåtefulle gåten.

Kong Laios, som håpet å få svar på gåten fra orakelet i Delfi, hadde ridd av sted i vognen sin. Men folk ble enda mer opprørte da en løper kom springende inn i byen og sa at kongen og alle tjenerne hans var blitt drept av røvere, og at de døde kroppene deres var funnet midt i veien.

Ødipus brydde seg ikke om denne nyheten, for han ante ikke at den gamle mannen han hadde drept, var kongen som alle elsket, og som de nå sørget over med høylytt klage.

Han var derimot veldig interessert i historien om Sfinksen, og var så sikker på at han kunne gjette gåten at han straks la ut for å finne monsteret. Han gikk modig langs veien inntil Sfinksen stoppet ham og ba ham svare på denne gåten hvis han ville leve: «Hvilket vesen går på fire bein om morgenen, på to ved middagstid og på tre om kvelden?»

Etter noen øyeblikks dyp ettertanke svarte Ødipus at vesenet var mennesket. «For,» sa han, «i livets morgen, som barn, kryper mennesket på hender og knær; ved middagstid, i voksen alder, går det oppreist; og om kvelden, i alderdommen, støtter det seg til en stav.»

Sfinksens gåte var gjettet, og monsteret visste at makten var over. Det prøvde å komme seg unna, men Ødipus slapp det ikke. Han trakk sverdet og tvang det bakover til det falt utfor et stup, ned på de skarpe steinene nedenfor, og ble knust.