Lille TommelitenAlderstilpasset versjon

Det var en gang en vedhogger og hans kone. De hadde syv barn, alle gutter. Den eldste var ti år, og den yngste var bare syv. De var svært fattige, og de syv barna gjorde livet vanskelig for dem, for ingen av dem kunne tjene penger ennå. Det som bekymret dem mest, var at den yngste var veldig liten og svak, og nesten aldri sa et ord.

De trodde han var dum, men egentlig var han svært klok. Han var så bitte liten at da han ble født, var han ikke større enn en tommel, så alle kalte ham Lille Tommeliten.

Den stakkars gutten fikk skylden for alt som gikk galt i huset, selv om han ikke hadde gjort det. Men han var faktisk mye smartere enn alle brødrene sine til sammen. Han snakket ikke mye, men han lyttet og tenkte mye.

Så kom et svært dårlig år, og hungersnøden var så forferdelig at de stakkars foreldrene bestemte seg for å bli kvitt barna. En kveld, da barna lå i sengen, satt vedhoggeren med kona si ved peisen. Hjertet hans var nær ved å briste da han sa: «Du ser jo at vi ikke kan fø barna våre.

Jeg kan ikke se dem sulte i hjel. Jeg har bestemt meg for å la dem bli igjen i skogen i morgen. Mens de holder på å binde sammen kvister, kan vi snike oss unna uten at de merker det.»

«Å!» ropte kona. «Hvordan kan du ha hjerte til å ta dine egne barn med ut i skogen bare for å forlate dem?»

Mannen prøvde å forklare hvor fattige de var, men hun ville ikke gå med på det. Hun var fattig, men hun var moren deres. Likevel, da hun tenkte på hvor forferdelig det ville være å se dem dø av sult, ga hun seg til slutt og gikk gråtende til sengs.

Lille Tommeliten hørte alt de sa. Han hadde krøpet ut av sengen og gjemt seg under farens krakk for å lytte uten å bli sett. Så gikk han tilbake til sengen, men han sov ikke et blunk resten av natten, for han tenkte på hva han skulle gjøre. Han sto opp tidlig om morgenen og gikk til elven, hvor han fylte lommene med små hvite småstein. Så kom han hjem igjen.

De dro alle sammen ut i skogen, men Lille Tommeliten sa ingenting til brødrene sine. De gikk inn i en tett skog hvor de knapt kunne se hverandre ti skritt unna. Vedhoggeren begynte å hugge ved, og barna samlet kvister som de bandt sammen til bunter. Foreldrene lot dem arbeide, og så flyttet de seg sakte bort og løp plutselig ned en skjult sti gjennom buskene.

Da barna skjønte at de var alene, begynte de å gråte så høyt de kunne. Lille Tommeliten lot dem gråte, for han visste hvordan de skulle komme seg hjem. Mens de hadde gått, hadde han sluppet de små hvite småsteinene fra lommene langs veien. Han sa til brødrene sine: «Ikke vær redd. Far og mor har forlatt oss her, men jeg kan lede dere hjem. Bare følg meg.»

De fulgte ham, og han førte dem hjem langs den samme stien som de hadde tatt inn i skogen. De våget ikke å gå inn, så de satte seg utenfor døren og lyttet til hva foreldrene sa.

Akkurat da vedhoggeren og kona kom hjem, sendte herremannen på godset dem ti gullmynter som han hadde skyldt dem i lang tid.

De hadde aldri forventet å få de pengene, og det ga dem nytt håp. Vedhoggeren sendte kona straks til slakteren.

Siden de ikke hadde spist ordentlig på lenge, kjøpte hun tre ganger så mye kjøtt som to personer kunne spise. Etter at de hadde fylt magene, sa kvinnen: «Akk! Hvor er våre stakkars barn nå? De ville ha satt pris på restene. Men det var du, William, som ville miste dem.

Jeg sa at vi ville angre. Hva gjør de i skogen? Å kjære Gud, kanskje ulvene allerede har spist dem! Du er så grusom som har forlatt barna dine.»

Vedhoggeren ble sint, fordi hun gjentok dette mer enn tjue ganger. Han truet med å slå henne hvis hun ikke stoppet. Det var ikke fordi vedhoggeren ikke var like opprørt som kona, men hun fortsatte å mase på ham. Hun gråt og ropte: «Akk! Hvor er barna mine, mine stakkars barn?»

Hun snakket så høyt at barna utenfor hørte det og begynte å rope sammen: «Her er vi! Her er vi!»

Hun løp for å åpne døren og ga dem en klem, mens hun sa: «Jeg er så glad for å se dere, mine kjære barn! Dere må være sultne og trøtte. Og min stakkars Peter, du er dekket av søle! Kom inn så jeg kan vaske dere.»

Nå skal dere vite at Peter var hennes eldste sønn, og hun elsket ham mest fordi han hadde rødlig hår, akkurat som henne selv. De satte seg alle til bords og spiste med så god appetitt at foreldrene ble fornøyde.

Barna fortalte dem hvor redde de hadde vært i skogen, og alle snakket i munnen på hverandre. Foreldrene var overlykkelige over å ha dem hjemme igjen, og den gleden varte så lenge de ti gullmyntene holdt. Men da pengene tok slutt, falt de tilbake i den gamle bekymringen.

De bestemte seg for å forlate barna igjen, denne gangen på mye større avstand, for å være sikre på at de ikke kunne finne veien tilbake.

De klarte ikke å snakke om det hemmelig nok, for Lille Tommeliten overhørte dem igjen. Han planla å komme seg ut av denne knipen akkurat som forrige gang. Men da han sto opp tidlig for å samle småstein, var inngangsdøren dobbeltlåst, og han visste ikke hva han skulle gjøre. Da faren ga hvert barn et stykke brød til frokost, tenkte Lille Tommeliten at han kunne bruke brødet i stedet for småstein ved å slippe smuler langs veien. Så la han brødet i lommen.

Faren og moren deres førte dem inn i den tetteste og mørkeste delen av skogen, og så smatt de unna ned en sidevei og forlot dem. Lille Tommeliten var ikke så bekymret, for han trodde han kunne finne veien tilbake ved hjelp av brødsmulene han hadde sluppet. Men han ble svært overrasket da han ikke fant en eneste smule. Fuglene hadde kommet og spist hver eneste bit.

Nå ble de virkelig redde. Jo lenger de gikk inn i skogen, jo mer fortapt ble de. Natten falt på, og en fryktelig vind begynte å blåse, noe som skremte dem voldsomt. De syntes de hørte ulver hyle rundt dem, klare til å spise dem. De våget knapt å snakke eller røre seg. Så begynte det å regne kraftig, og de ble gjennomvåte. De skled og falt i sølen, og ble dekket av gjørme.

Lille Tommeliten klatret opp i toppen av et høyt tre for å se om han kunne oppdage noe. Han så seg omkring og fikk endelig øye på et lite lys, som et stearinlys, langt borte. Han klatret ned, men da han sto på bakken, kunne han ikke se lyset lenger, noe som gjorde ham trist. Men etter å ha gått en stund med brødrene sine i retning av der han hadde sett lyset, fikk han øye på det igjen da de kom ut av skogen.

Til slutt nådde de huset der lyset var, men de var veldig redde fordi de stadig mistet det av syne når de gikk ned i en senkning. De banket på døren, og en snill kvinne åpnet. Hun spurte hva de ville.

Lille Tott fortalte henne at de var stakkars barn som var blitt borte i skogen, og spurte om de fikk bli der natten over. Da kvinnen så hvor søte de så ut, begynte hun å gråte og sa: «Å, dere stakkarer! Vet dere at dette huset tilhører en grusom trollmann som spiser små barn?»

«Å, kjære dame,» svarte Lille Tott, mens han skalv som alle brødrene sine, «hva skal vi gjøre? Ulvene kommer helt sikkert til å spise oss i natt hvis du ikke lar oss bli. Vi vil heller at herren spiser oss. Kanskje han viser oss barmhjertighet, spesielt hvis du ber ham om det.»

Trollmannens kone trodde hun kunne skjule dem for mannen sin til morgenen, så hun slapp dem inn og lot dem varme seg ved en fin ild. En hel sau stekte på spiddet til trollmannens kveldsmat.

Da de begynte å bli varme, hørte de tre eller fire høye bank på døren. Det var trollmannen som kom hjem. Kvinnen gjemte dem raskt under sengen og gikk for å åpne døren. Trollmannen spurte straks om kveldsmaten var klar og om vinen var skjenket. Så satte han seg ned for å spise. Sauen var fortsatt rå og blodig, men han likte den slik. Han snuste rundt seg og sa: «Jeg lukter ferskt kjøtt.»

«Det du lukter,» sa kona, «må være kalven jeg nettopp slaktet og flådde.»

«Jeg sier deg, jeg lukter ferskt kjøtt!» svarte trollmannen og glante på kona. «Det er noe som foregår som jeg ikke forstår.»

Han reiste seg fra bordet og gikk rett bort til sengen. «Ah!» sa han, «jeg ser at du prøvde å lure meg, din onde kvinne! Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke spiser deg også, men du er for tøff. Her er noe godt vilt som vil passe perfekt til å underholde tre av mine trollmannsvenner som kommer på besøk om en dag eller to.»

Han dro barna fram under sengen ett etter ett. De stakkars guttene falt på kne og ba om nåde, men de hadde med en av de grusomste trollmennene i verden å gjøre. Han hadde ingen medlidenhet i det hele tatt og så allerede ut til å fortære dem med øynene.

Han fortalte kona si at de ville smake deilig tilberedt med en god saus. Så tok han en stor kniv og slipte den på en slipestein. Han grep tak i en av guttene, men kona sa: «Hvorfor gjøre det nå? Det er god tid i morgen.»

«Vær stille,» sa trollmannen. «De blir mørere hvis jeg gjør det nå.»

«Men du har jo allerede så mye kjøtt,» svarte kona. «Det er en kalv, to sauer og et halvt svin.»

«Sant nok,» sa trollmannen, «gi dem en god middag så de ikke blir tynne, og legg dem så i seng.»

Kvinnen ble overlykkelig og ga dem god mat, men guttene var for redde til å spise en bit. Trollmannen satte seg ned for å drikke igjen, veldig fornøyd med å ha mat til vennene sine. Han drakk et dusin glass mer enn vanlig, noe som gikk til hodet på ham og fikk ham til å legge seg.

Trollmannen hadde sju døtre, alle små jenter. Disse unge trollkvinnene hadde fine hudfarger fordi de spiste ferskt kjøtt som faren sin, men de hadde små runde grå øyne, krumme neser, store munner og lange, skarpe tenner som satt langt fra hverandre. De var ikke så slemme ennå, men de lovet godt fordi de allerede bet små barn for å suge blodet deres.

Jentene var blitt lagt tidlig, hver med en liten gullkrone på hodet. I samme rom sto det en annen seng like stor, og der la trollmannens kone de sju guttene. Så gikk hun og la seg hos mannen sin.

Lille Tott hadde lagt merke til gullkronene på trollkvinnenes hoder og var redd for at trollmannen kunne ombestemme seg om ikke å drepe dem. Så rundt midnatt sto han opp, tok brødrenes luer og sin egen, og satte dem veldig stille på hodene til de sju små trollkvinnene. Så tok han av gullkronene deres og satte dem på sitt eget hode og brødrenes hoder. Slik ville trollmannen forveksle guttene med døtrene sine og trollkvinnene med guttene han ville drepe. Alt gikk akkurat som han hadde planlagt.

Rundt midnatt våknet trollmannen, opprørt over at han hadde utsatt å drepe guttene til morgenen. Han hoppet ut av sengen og grep den store kniven sin. «La oss se hvordan det går med de små skøyene,» sa han. «Jeg vil ikke gjøre to turer.»

Han famlet seg fram til døtrenes rom og gikk til sengen der guttene lå. De sov alle tungt, bortsett fra Lille Tott, som var livredd da han kjente trollmannen famle rundt hodet hans, akkurat som han hadde gjort med brødrene. Da trollmannen rørte ved gullkronene, sa han: «Jeg ville ha gjort en fin røre! Jeg må ha drukket for mye i går kveld.»

Så gikk han til sengen der jentene lå. Da han kjente guttenes små luer, sa han: «Aha, dere små skøyer! Er dere der? La oss komme i gang!»

Og uten et ord til, skar han halsen over på alle sju døtrene sine.

Veldig fornøyd med det han hadde gjort, gikk han tilbake til sengs med kona. Så snart Lille Tott hørte trollmannen snorke, vekket han brødrene sine og ba dem kle på seg og følge ham. De listet seg ned i hagen, klatret over muren, og løp nesten hele natten, skjelvende av frykt, uten å vite hvor de skulle.

Da trollmannen våknet, sa han til kona: «Gå opp og kle på de små skøyene som kom i går kveld.»

Trollkvinnen ble overrasket over mannens vennlighet, uten å forstå hva han mente. Hun trodde han ville at hun skulle ta på dem klærne. Men da hun gikk opp, ble hun forferdet over å finne de sju døtrene sine liggende døde i en blodpøl. Hun besvimte, som de fleste kvinner gjør i slike situasjoner. Trollmannen, bekymret for at kona tok for lang tid, gikk opp for å hjelpe henne. Han ble like sjokkert som kona ved det forferdelige synet.

«Å! Hva har jeg gjort?» ropte han. «De fordømte små krypene skal få betale for dette, og det straks!»

Han kastet en mugge med vann i ansiktet på kona for å vekke henne og sa: «Skynd deg, gi meg sjumilsstøvlene mine så jeg kan fange dem!»

Han gikk ut og løp over store avstander, og lette overalt. Til slutt kom han til den samme veien der barna var, ikke mer enn hundre skritt fra farens hus. De så trollmannen ta ett steg fra fjell til fjell og krysse elver som om de var små bekker. Lille Tott fikk øye på en hul stein i nærheten og ba brødrene sine gjemme seg inne i den. Han klemte seg også inn, og så på for å se hva som ville skje.

Ogresen var veldig trøtt etter den lange, resultatløse reisen (disse syvmilsstøvlene sliter virkelig ut brukeren) og bestemte seg for å hvile. Tilfeldigvis satte han seg ned på akkurat den steinen hvor guttene gjemte seg. Han var så utmattet at han sovnet, og begynte straks å snorke så høyt at barna ble like redde som da han holdt kniven sin. Men Lille Tommeltott var modigere enn brødrene sine. Han ba dem løpe hjem med en gang mens ogren sov fast, og ikke bekymre seg for ham. De fulgte rådet hans og skyndte seg hjem.

Lille Tommeltott krøp bort til ogren, dro forsiktig av ham støvlene og tok dem på seg selv. Støvlene var enorme og lange, men siden de var magiske, kunne de vokse eller krympe for å passe den som hadde dem på seg. Så de passet perfekt på føttene og bena til Lille Tommeltott, som om de hadde vært laget for ham.

Han gikk rett til ogrens hus, hvor han fant ogrenken som gråt bittert over sine døde døtre. «Mannen din,» sa Lille Tommeltott, «er i stor fare. Han er tatt til fange av en gjeng tyver som har sverget å drepe ham med mindre han gir dem alt gullet og sølvet sitt.

Akkurat da de holdt dolker mot strupen hans, så han meg og ba meg komme og fortelle deg det. Han sa du må gi meg alt han eier, uten å beholde noe, ellers dreper de ham uten nåde.

Fordi tiden er knapp, lot han meg låne støvlene sine (som du ser) slik at jeg kunne skynde meg, og for å bevise at jeg forteller sannheten.»

Den stakkars kvinnen ble så skremt at hun ga ham hele ogrens skatt. Selv om ogren spiste små barn, var han en god ektemann. Lille Tommeltott tok alle pengene og gikk hjem til farens hus, hvor han ble mottatt med stor glede.

Nå er det noen som ikke er enige i denne delen. De sier at Lille Tommeltott aldri ranet ogren i det hele tatt, og at han bare tok støvlene fordi han syntes det var rettferdig, siden ogren bare brukte dem til å jage barn.

Disse folkene hevder å vite det sikkert, fordi de ofte spiste og drakk hos vedhuggerens hus. De sier at etter å ha tatt støvlene, dro Lille Tommeltott til hoffet. Der fikk han vite at kongen var bekymret for en hær to hundre ligaer unna og utfallet av et slag.

Så Lille Tommeltott gikk til kongen og sa at hvis kongen ønsket det, kunne han komme med nyheter fra hæren før kvelden. Kongen lovet ham en stor sum penger. Lille Tommeltott holdt ord og kom tilbake samme natt med nyhetene.

Dette første oppdraget gjorde ham kjent, og han kunne få hva han ville. Kongen betalte ham godt for å bringe ordrer til hæren, og mange damer betalte ham for å bringe nyheter fra sine kjærester. Det var hans største fortjeneste.

Noen gifte kvinner sendte også brev med ham til ektemennene sine, men de betalte så dårlig at han ikke gadd å telle de pengene. Etter å ha jobbet som budbringer en stund og opparbeidet seg stor rikdom, dro han tilbake til faren sin, hvor alle ble overveldet av glede over å se ham.

Han gjorde hele familien velstående, kjøpte stillinger for faren og brødrene sine, og de levde alle komfortabelt. Og han selv ble en stor yndling av kongen.