TorneroseAlderstilpasset versjon

Det var en gang en konge og en dronning som var veldig triste fordi de ikke hadde noen barn. De prøvde alt – de dro til alle helbredende kilder i verden, avla løfter, dro på pilegrimsreiser – men ingenting hjalp. Endelig ble dronningen gravid og fødte en datter. Det ble holdt en storslått dåpsseremoni, og prinsessen fikk alle feene de kunne finne i kongeriket som gudmødre (de fant syv). På den måten, som skikken var, kunne hver fe gi henne en gave, og prinsessen skulle få alle tenkelige fullkommenheter.

Etter dåpsseremonien vendte alle tilbake til kongens slott, hvor et stort gjestebud var forberedt for feene. Foran hver fe ble det satt et praktfullt dekketøy med et etui av rent gull som inneholdt en skje, kniv og gaffel, alt av rent gull besatt med diamanter og rubiner.

Men da de alle satte seg ved bordet, så de en gammel fe komme inn i salen som de ikke hadde invitert. Hun hadde ikke forlatt et bestemt tårn på over femti år, og alle trodde hun var enten død eller forhekset.

Kongen beordret at det skulle dekkes for henne, men han kunne ikke gi henne et gull-etui som de andre, for det var bare blitt laget syv til de syv inviterte feene. Den gamle feen følte seg forbigått og mumlet trusler mellom tennene.

En av de unge feene, som satt i nærheten, overhørte mumlingen hennes og gjettet at hun kanskje ville gi den lille prinsessen en forferdelig gave. Så så snart de reiste seg fra bordet, gjemte den unge feen seg bak gardinene slik at hun kunne tale sist og prøve å bøte på det onde den gamle feen kunne gjøre.

I mellomtiden begynte alle feene å gi gavene sine til prinsessen. Den yngste ga henne gaven å være den vakreste personen i verden. Den neste ga henne en engels himmelske vidd. Den tredje ga henne vidunderlig ynde i alt hun gjorde. Den fjerde ga henne perfekt dansing. Den femte ga henne en stemme som en nattergal. Og den sjette ga henne evnen til å spille all slags musikk til fullkommenhet.

Så var det den gamle feens tur. Hun ristet på hodet, mer av ondskap enn av alder, og sa at prinsessen skulle stikke seg i hånden på en tein og dø av såret. Denne forferdelige gaven fikk alle til å skjelve, og alle begynte å gråte.

I samme øyeblikk kom den unge feen fram bak gardinene og talte høyt: «Vær ikke bekymret, konge og dronning. Deres datter skal ikke dø av denne ulykken. Det er sant at jeg ikke kan oppheve helt det den eldre feen har gjort. Prinsessen vil riktignok stikke seg i hånden på en tein, men i stedet for å dø, vil hun falle i en dyp søvn som vil vare i hundre år. Ved slutten av den tiden vil en kongesønn komme og vekke henne.»

For å unngå ulykken som den gamle feen hadde spådd, utstedte kongen straks en kunngjøring som forbød alle, på dødsstraff, å spinne med håndtein og tein eller å ha noen tein i husene sine.

Omtrent femten eller seksten år senere, mens kongen og dronningen var borte på et av lysthusene sine, hendte det en dag at den unge prinsessen moret seg med å løpe opp og ned i slottet. Mens hun gikk fra rom til rom, klatret hun opp til et lite rom på toppen av et tårn, der en god gammel kvinne satt alene og spant med teinen sin. Denne gamle kvinnen hadde aldri hørt om kongens kunngjøring mot teiner.

«Hva gjør du der, gode kone?» spurte prinsessen.

«Jeg spinner, mitt vakre barn,» sa den gamle kvinnen, som ikke visste hvem hun var.

«Å!» sa prinsessen, «det er veldig pent. Hvordan gjør du det? Gi meg den, så jeg kan se om jeg også kan gjøre det.» Hun hadde knapt tatt teinen i hånden før – enten hun var for ivrig eller litt klønete, eller fordi feens trolldom hadde bestemt det – stakk teinen henne i hånden, og hun falt om i besvimelse.

Den gamle kvinnen, som ikke visste hva hun skulle gjøre, ropte om hjelp. Folk kom løpende fra alle kanter. De helte vann på prinsessens ansikt, løsnet klærne hennes, klappet henne på hendene og gned tinningene hennes med ungarsk vann, men ingenting kunne vekke henne.

Kongen, som hadde kommet opp på grunn av støyen, husket feenes spådom. Han visste at dette måtte skje siden feene hadde sagt det, så han lot prinsessen bæres til det fineste rommet i slottet og la henne på en seng brodert med gull og sølv.

Hun så ut som en engel, så vakker var hun; besvimelsen hadde ikke svekket hudfargen hennes i det hele tatt. Kinnene hennes var rosa, og leppene som korall. Øynene var lukket, men hun pustet svakt, noe som forsikret alle om at hun ikke var død.

Kongen befalte at hun ikke skulle forstyrres og at hun skulle sove i fred til tiden kom for at hun skulle våkne.

Den gode feen som hadde reddet livet hennes ved å legge henne i søvn i hundre år, var i kongeriket Matakin, tolv tusen lieux unna, da denne ulykken hendte prinsessen. Men hun ble straks fortalt det av en liten dverg som hadde syvmilsstøvler – støvler som lot ham tilbakelegge syv lieux på ett skritt.

Feen dro av gårde med det samme og ankom omtrent en time senere i en flammende vogn trukket av drager. Kongen hjalp henne ut av vognen, og hun godkjente alt han hadde gjort. Men da hun var svært fremsynt, tenkte hun at når prinsessen våknet, ville hun kanskje ikke vite hva hun skulle gjøre, helt alene i det gamle slottet.

Så dette gjorde hun: Hun rørte ved alt i slottet med tryllestaven sin – bortsett fra kongen og dronningen. Hun rørte ved guvernantene, ærespikene, kammerdamene, herrene, offiserene, forvalterne, kokkene, underkokkene, kjøkkenpersonalet, vaktene med sine drabantsoldater, pasjer og lakeier.

Hun rørte også ved alle hestene i stallet og stallkarene deres, de store hundene i gårdsrommet, og til og med lille Mopsey, prinsessens kjæledyrspaniel, som lå på sengen.

Så snart hun rørte ved dem, falt alle i søvn, slik at de ikke skulle våkne før deres frue og være klare til å tjene henne når hun trengte dem. Til og med stekespiddene ved ildstedet, fulle av rapphøns og fasaner, falt i søvn, og selve ilden. Alt dette ble gjort på et øyeblikk. Feer kaster ikke bort tiden.

Så kysset kongen og dronningen sitt kjære barn uten å vekke henne og forlot slottet. De utstedte en kunngjøring om at ingen skulle våge seg i nærheten av det. Men det var ikke nødvendig, for i løpet av et kvarter vokste det opp et overveldende antall trær, store og små, busker og kratt, alle flettet sammen, rundt hele parken, slik at verken menneske eller dyr kunne trenge gjennom.

Man kunne bare se de øverste tårnspisene, og det bare langt borte. Alle trodde feen hadde gjort dette slik at prinsessen, mens hun sov, ikke skulle ha noe å frykte fra nysgjerrige mennesker.

*

Hundre år gikk. Sønnen til den da regjerende kongen, som var fra en annen familie enn den sovende prinsessen, dro på jakt på den siden av landet. Han spurte hva de tårnene var som han så midt i en stor, tykk skog.

Alle svarte etter det de hadde hørt. Noen sa det var et gammelt, forfallen slott hjemsøkt av ånder. Andre sa alle trollmenn og hekser i landet holdt sabbaten sin der. Den vanlige oppfatningen var at en okse bodde der og røvet alle småbarna han kunne fange for å spise dem i fred, fordi ingen andre kunne komme gjennom skogen.

Prinsen visste ikke hva han skulle tro, før en gammel bonde sa til ham: "Deres kongelige høyhet, det er over femti år siden jeg hørte min far si – og han hørte min bestefar si – at det en gang var en prinsesse i dette slottet, den vakreste som noensinne er sett.

Hun skulle sove der i hundre år og vekkes av en kongesønn, som hun var bestemt for." Ved disse ordene ble den unge prinsen opphisset. Uten et øyeblikks tvil trodde han at han kunne fullføre dette eventyret, og drevet av kjærlighet og ære bestemte han seg straks for å se selv.

Så snart han steg mot skogen, skilte alle de store trærne, buskene og tornekrattet seg av seg selv for å slippe ham gjennom. Han gikk opp til slottet ved enden av en stor allé han kom inn i.

Til hans overraskelse kunne ingen av hans folk følge ham, for trærne lukket seg igjen etter at han passerte. Men han stoppet ikke; en ung og forelsket prins er alltid modig. Han gikk inn i en romslig ytre gårdsplass, hvor alt han så kunne ha frosset den modigste personen til skrekk.

En forferdelig stillhet rådde. Dødens bilde var overalt, med ingenting annet enn utstrakte kropper av menn og dyr, alle som så ut til å være døde. Men han visste av de røde ansiktene og prikkete nesen til slottsvaktene at de bare sov, og deres beger, med noen få dråper vin igjen, viste at de hadde sovnet mens de drakk.

Han krysset en marmorgård, gikk opp trappene og inn i vaktsalen, hvor vaktene sto i geledd, muskettene på skuldrene, og snorket så høyt de kunne. Så gikk han gjennom flere rom fulle av herrer og damer, alle sovende, noen stående, andre sittende. Til slutt kom han inn i et rom forgylt med gull, hvor på en seng med åpne gardiner han så det vakreste synet som noensinne er sett: en prinsesse som så ut til å være omtrent femten eller seksten år gammel, med strålende, nesten blendende skjønnhet som virket guddommelig.

Han nærmet seg skjelvende og beundrende, og knelte foran henne.

Og nå, fordi fortryllelsen var over, våknet prinsessen. Hun så på ham med øyne som var mer ømme enn man kunne forvente ved første blikk. "Er det deg, min prins?" sa hun. "Du har ventet lenge."

Prinsen, fortryllet av hennes ord og enda mer av måten hun sa dem på, visste ikke hvordan han skulle vise sin glede og takknemlighet. Han forsikret henne om at han elsket henne mer enn seg selv.

Ordene hans var ikke særlig ordnede, men det gledet henne enda mer: lite veltalenhet, men mye kjærlighet. Han var mer oppskaket enn hun, noe som ikke er overraskende, for hun hadde hatt tid til å tenke på hva hun skulle si til ham.

Det er svært sannsynlig (selv om historien ikke nevner det) at den gode feen hadde underholdt henne med hyggelige drømmer under den lange søvnen. Kort sagt, da de hadde snakket i fire timer, hadde de ikke sagt halvparten av det de hadde å si.

I mellomtiden våknet hele slottet. Alle tenkte på sine egne gjøremål, og siden ingen av dem var forelsket, var de skrubbsultne. Den øverste hoffdamen, like sulten som alle andre, ble utålmodig og sa høyt til prinsessen at aftensmåltidet var servert. Prinsen hjalp prinsessen opp; hun var fullt påkledd, og svært praktfullt, men prinsen passet på å ikke si til henne at hun var kledd som oldemoren sin, med en kniplingskrage over en høy halskant. Hun så likevel vakker og sjarmerende ut.

De gikk inn i den store speilsalen, hvor de spiste, servert av prinsessens offiserer. Fioliner og oboer spilte gamle melodier, som var svært utmerkede, selv om det var over hundre år siden de var blitt spilt.

Etter aftensmåltidet, uten å kaste bort tid, viet slottskapellanen dem i slottskapellet, og den øverste hoffdamen trakk for gardinene.

De fikk svært lite søvn; prinsessen trengte det ikke, og prinsen dro neste morgen tilbake til byen, hvor faren hans må ha vært bekymret for ham.

Prinsen fortalte faren at han hadde gått seg vill i skogen under jakten og hadde overnattet i en trekullbrenners hytte og spist ost og brunt brød.

Kongen, som var godtroende, trodde ham. Men hans mor kunne ikke overbevises. Hun la merke til at han dro på jakt nesten hver dag og alltid hadde en unnskyldning når han var borte tre eller fire netter om gangen. Hun tvilte ikke lenger på at han hadde en kjærlighetsaffære. Faktisk bodde han hos prinsessen i mer enn to år, og de fikk to barn. Den eldste, en datter, ble kalt Aurora, og den yngste, en sønn, ble kalt Dag, fordi han var enda vakrere enn søsteren.

Dronningen sa mer enn en gang til sønnen sin, i håp om at han skulle betro seg til henne, at en ung mann må more seg. Men han våget aldri å fortelle henne hemmeligheten sin. Han fryktet henne, selv om han elsket henne, for hun var av okseætten. Kongen hadde bare giftet seg med henne for de store rikdommene hennes.

Det ble til og med hvisket ved hoffet at hun hadde okseaktige tendenser og at når hun så små barn gå forbi, hadde hun store vanskeligheter med å la være å angripe dem. Så prinsen fortalte henne aldri et ord.

Men da kongen døde omtrent to år senere, ble prinsen selv konge. Han kunngjorde offentlig sitt ekteskap og dro i stor seremoni for å hente sin dronning fra slottet. De gjorde et praktfullt inntog i hovedstaden, med dronningen ridende mellom sine to barn.

En tid senere dro kongen i krig mot keiser Cantalabutte, sin nabo. Han overlot regjeringen av kongeriket til enkedronningen og anbefalte sin kone og barn varmt til hennes omsorg. Krigen varte hele sommeren, og så snart han dro, sendte enkedronningen sin svigerdatter og barn til et landsted i skogen, hvor hun lettere kunne tilfredsstille sitt forferdelige begjær.

Noen dager senere dro hun selv dit og sa til kjøkkenskriveren sin: "Jeg vil spise lille Aurora til middag i morgen."

"Å, frue!" ropte kjøkkenskriveren.

"Jeg vil ha det slik," svarte dronningen (i tonen til en okse som hadde sterk lyst på ferskt kjøtt), "og jeg vil spise henne med en Robert-saus."

Den stakkars mannen visste at han ikke kunne spille spill med okse. Han tok sin store kniv og gikk opp til lille Auroras rom. Hun var fire år gammel og kom løpende mot ham, hoppende og leende, for å klemme ham og be om litt godteri.

Han begynte å gråte, den store kniven falt ut av hånden hans, og han gikk ut i bakgården, drepte et lite lam og kokte det med så god saus at hans frue sa at hun aldri hadde spist noe så godt i hele sitt liv.

I mellomtiden hadde han tatt lille Aurora med til sin kone, som gjemte henne i losjiet innerst i gården.

Omkring åtte dager senere sa den onde dronningen til kjøkkenmesteren: «Jeg vil ha lille Day til kvelds.»

Han svarte ikke, fast bestemt på å lure henne som før. Han gikk for å finne lille Day og så ham leke med en liten florett og fekte med en stor ape. Barnet var bare tre år gammelt. Han løftet ham opp og bar ham til sin kone, for å gjemme ham på rommet hennes sammen med søsteren. I stedet for lille Day kokte han et mørt ungt killing, som ogressen syntes var vidunderlig godt.

Så langt, så bra. Men en kveld sa den onde dronningen til kjøkkenmesteren sin: «Jeg vil spise dronningen med samme saus som jeg hadde til barna hennes.»

Nå fortvilte den stakkars kjøkkenmesteren over å kunne lure henne. Den unge dronningen var over tjue (ikke medregnet de hundre årene hun hadde sovet); huden hennes var noe seig, om enn svært fin og hvit, og han kunne ikke finne et dyr i gården som var fast nok.

Så han bestemte seg for å skjære over halsen på dronningen for å redde sitt eget liv. Han gikk opp til rommet hennes, med den hensikt å gjøre det raskt, og drev seg selv opp i en så stor raseri som mulig. Han gikk inn i den unge dronningens rom med dolken i hånden.

Men han ville ikke overraske henne. Med stor respekt fortalte han henne ordrene han hadde mottatt fra dronningmoren.

«Gjør det, gjør det,» sa hun og strakte frem halsen. «Utfør ordrene dine, så skal jeg gå og se barna mine, mine stakkars barn, som jeg elsket så høyt og så ømt.» Hun trodde de var døde, fordi de var blitt tatt bort uten hennes viten.

«Nei, nei, frue!» ropte den stakkars kjøkkenmesteren, i tårer. «De skal ikke dø, og De skal få se barna Deres igjen. De er gjemt i losjiet mitt. Jeg skal lure dronningen nok en gang ved å gi henne en ung hind i Deres sted.»

Han førte henne straks til rommet sitt, hvor han lot henne omfavne barna sine og gråte med dem. Så gikk han og tilberedte en hind, som dronningen spiste til kvelds, fortærte den med like stor appetitt som om det hadde vært den unge dronningen. Hun var overmåte fornøyd med sin grusomhet og hadde funnet på en historie å fortelle kongen når han kom tilbake — at glubske ulver hadde spist dronningen og hennes to barn.

En kveld, mens hun vandret rundt i slottsgårdene og prøvde å lukte ferskt kjøtt, hørte hun lille Day gråte i et rom i første etasje fordi moren hans holdt på å gi ham en klask fordi han hadde vært slem. Samtidig hørte hun lille Aurora be om tilgivelse for broren sin.

Ogressen kjente igjen stemmene til dronningen og barna hennes. Rasende over å være blitt lurt, befalte hun neste morgen ved daggry, med en fryktelig røst som fikk alle til å skjelve, at et stort kar skulle bæres inn midt i den store gårdsplassen. Hun fikk det fylt med padder, huggormer, slanger og alle slags ormer, slik at dronningen, barna hennes, kjøkkenmesteren, hans kone og tjenestepiken skulle kastes oppi med hendene bundet på ryggen, som hun befalte.

De ble ført ut, og bødlene var i ferd med å kaste dem oppi karet da kongen (som ikke var ventet så snart) red inn på gårdsplassen på hesteryggen (han hadde kommet i full fart). Han spurte, i fullstendig forbauselse, hva det forferdelige skuespillet skulle bety. Ingen våget å fortelle ham. Ogressen, rasende over det som hadde skjedd, kastet seg hodestups oppi karet og ble straks fortært av de ekle skapningene hun hadde bestilt for andre. Kongen ble lei seg, for hun var moren hans, men han trøstet seg snart med sin vakre kone og sine vakre barn.

Moralen

Å få en kjekk, rik ektemann med et godt sinn og mange år igjen å leve, er naturlig nok, det er sant. Men å vente på ham i hundre år, og hele tiden sove, er helt nytt. Nå til dags sover ingen kvinner så dypt. Likevel ser denne historien ut til å vise at selv når lykkelige ekteskap møter noen kjedelige hindringer, er de ikke mindre lykkelige fordi de kommer sakte. Det er bare naturlig at vakre damer lengter etter ekteskapelig glede; så jeg har ikke hjerte til å preke en moral som er utenfor deres rekkevidde.