RødhetteAlderstilpasset versjon

Det var en gang en liten bygdejente, den nydeligste skapningen man kunne se. Moren var veldig glad i henne, og bestemoren var enda mer betatt. Den gode kvinnen laget en liten rød hette til henne, som kledde jenta så godt at alle kalte henne Lille Rødhette.

En dag, da moren hadde bakt noen kaker, sa hun til henne: "Gå, min kjære, og se hvordan det går med bestemoren din, for jeg hører hun har vært veldig syk. Ha med deg en kake og denne lille smørkrukken."

Lille Rødhette dro straks av gårde til bestemoren, som bodde i en annen landsby. Mens hun gikk gjennom skogen, møtte hun en ulv, som hadde veldig lyst til å spise henne opp, men han turde ikke på grunn av noen vedhoggere i nærheten i skogen.

Han spurte hvor hun skulle. Det stakkars barnet, som ikke visste at det var farlig å stoppe og snakke med en ulv, sa til ham: "Jeg skal til bestemoren min og ha med meg en kake og en liten smørkrukke fra moren min."

"Bor hun langt unna?" sa ulven.

"Å, ja," svarte Lille Rødhette, "det er bortenfor den mølla du ser der, ved det første huset i landsbyen."

"Vel," sa ulven, "jeg skal også gå og hilse på henne. Jeg går denne veien, og du går den, så får vi se hvem som kommer først frem."

Ulven begynte å løpe så fort han kunne, og tok den korteste veien, mens den lille jenta gikk den lengste veien og moret seg med å plukke nøtter, jage sommerfugler og plukke markblomster. Det varte ikke lenge før ulven kom til den gamle kvinnens hus. Han banket på døren: bank, bank.

"Hvem er det?"

"Barnebarnet ditt, Lille Rødhette," svarte ulven og etterlignet stemmen hennes, "som har med seg en kake og en liten smørkrukke, sendt av datteren din."

Den snille bestemoren, som lå til sengs fordi hun var syk, ropte: "Trekk i pinnen, så faller slåen."

Ulven trakk i pinnen, døren gikk opp, og så kastet han seg over den gamle kvinnen og spiste henne opp i en fei, for det var over tre dager siden han hadde smakt noe. Så lukket han døren og la seg i bestemorens seng og ventet på Lille Rødhette, som kom en stund senere og banket på døren: bank, bank.

"Hvem er det?"

Lille Rødhette, som hørte ulvens store stemme, ble først redd, men trodde at bestemoren hadde forkjølelse og var hes, og svarte: "Det er barnebarnet ditt, Lille Rødhette, som har med seg en kake og en liten smørkrukke, som moren sender deg."

Ulven ropte til henne og dempet stemmen så godt han kunne: "Trekk i pinnen, så faller slåen."

Lille Rødhette trakk i pinnen, og døren gikk opp. Ulven, som så henne komme inn, sa til henne, mens han gjemte seg under sengklærne: "Sett kaken og den lille smørkrukken på brødboksen, og kom og legg deg hos meg."

Lille Rødhette kledde av seg og la seg i sengen, hvor hun, svært forbauset over hvordan bestemoren så ut i nattøyet, sa til henne: "Bestemor, for noen store armer du har!"

"Det er for å klemme deg bedre, min kjære."

"Bestemor, for noen store bein du har!"

"Det er for å løpe bedre, barnet mitt."

"Bestemor, for noen store ører du har!"

"Det er for å høre bedre, barnet mitt."

"Bestemor, for noen store øyne du har!"

"Det er for å se bedre, barnet mitt."

"Bestemor, for noen store tenner du har!"

"Det er for å spise deg opp!"

Og, da han sa disse ordene, kastet den slemme ulven seg over stakkars Lille Rødhette og spiste henne opp.

Moralen

Fra denne korte historien lærer vi lett hvilken oppførsel alle unge bør følge. Men fremfor alt bør unge jenter, med røde kinn som nettopp blomstrer, som lett tiltrekker seg andre med sin sjarm, ikke lytte til alle slags snakk, siden noen forhekser som sirenens sanger.

Ikke rart så mange har blitt fortært av ulven – for ulver finnes av alle slag og typer. Noen er milde og snille, fri for støy og bitterhet, tamme og fulle av smiger, som glor og kaster sideblikk, smelter og sjarmér med søte ord, og følger unge damer helt til deres hus, helt til sengekanten, og skjuler sine sanne hensikter.

Men disse smiskende ulvene er de farligste av alle.