Amalie SkramConstance Ring

BokRobot leseutgave

Bøker

Gratis

Constance Ring

Amalie Skram

Kategorier:Amalie Skram
99 802 ord
Velg versjon
Kapitler
Constance Ring – del 1Kjørt: 2026-10-05 14:36BokRobot · Side 1 / 292

Constance Ring – del 1

bokselskap.no 2014 bokselskap.no, 2014 Amalie Skram: Constance Ring Teksten på bokselskap.no følger 1. utgave, 1885. Digitaliseringen er basert på fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no) ISBN: 978-82-8319-198-1 (digital, bokselskap.no), 978-82-8319-199-8 (epub), 978-82-8319-200-1 (mobi) Oppdatert: desember 2023 Filen er lastet ned fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelige på bokselskap.no

I. Rings hadde vært gift i to år. Det hadde ikke kommet noen barn, og derfor fortsatte de å bo i den femroms leiligheten i Homansby som de hadde flyttet inn i da de ble gift. De hadde et velutstyrt hjem. På gulvene lå brusselstæpper, og på veggene hang malerier, hvorav noen var gode. Det var kostbart nips og en hel vrimmel av små, myke sofaer og lave lenestoler i alle slags fasonger. Med årstidens blomstrende planter ble det skapt en stor luksus, og når de praktfulle bladplantene, som om vinteren stod i halvskygge bak det doble gardinsettet, fikk brune topper, ble de straks byttet ut med nye fra gartneriet i Oscarsgate. Rings førte et selskapsrikt hus. Det vil si, de ga ikke mange selskaper, men det var en stadig tilstrømning, som piken sa, mest av herrer som kom av seg selv eller fulgte Ring hjem om kvelden. Fru Ring var 21 år gammel.

Som ganske ung hadde hun kommet ned til Kristiania fra Molde, hvor faren hennes var embetsmann, og hadde gjort stor lykke der hvor hun ferdedes. En av hennes beundrere hadde liknet henne ved en rosenknopp som var fuktig av morgendugg, og en gammel herre fra tantens omgangskrets hevdet at hun virket som den første vårdagen på et vinterstivnet sinn. Det er sikkert at hennes tiltalende munterhet satte folk i godt humør og fikk selv forherdede pøbbersvende til å tø opp i et undrende smil.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 2 / 292

Det var noe tiltrekkende, som ingen kunne stå seg imot, ved den fortrolige åpenheten og uskyldige frimodigheten med hvilken hun på forhånd betraktet alle, uten hensyn til person, som selvskrevne venner og nærmeste slektninger. Hun pleide å gå hoppende og nynnende gjennom rommene, og dem hun møtte av husets folk ble gjerne tatt fatt og svingt rundt til de ba om nåde. Den litt sanglignende dialekten fra Molda lød innsmigrende fra hennes munn, og latteren hennes var uimotståelig smittende. Ring var seksten år eldre enn den unge piken han giftet seg med. Hvordan det gikk til at hun ga ham fortrinnet, er ikke så lett å si, hvis det ikke var fordi hun lot seg lede av sin tante, som hadde gjort alt for å få forbindelsen i stand. Ring var nemlig et godt parti; han eide en del formue, drev gode forretninger og var hadde kommet i en passende alder, noe som var en stor fordel i tantens øyne.

Han var juridisk kandidat, men hadde gått over til handelsbransjen og drev nå agentur- og kommisjonshandel i stor skala. Dessuten tilhørte han en respektabel familie og hadde, til tross for sin skallete panne og tendens til overvekt, et ganske behagelig ytre. Etter bryllupet hadde det imidlertid skjedd en påfallende forandring med fru Ring. Hun ble stille og sky og så slett ikke glad ut lenger. Øynene hennes, som hadde vært så blanke og utstrålet slik livslyst, ble matte og rødkantede, fordi hun om morgenen, når mannen hennes drakk kaffen sin i spisestuen – han var alltid tidlig oppe –, lå med nesen grus på hodeputen sin og gråt. Når hun så hørte hans skritt – han kom alltid og kysset henne før han gikk på kontoret – reiste hun seg og stod og vasket ansiktet sitt med hodet nede i vannbollen. Om kvelden fant han henne blek og ordknapp, med utilgjengelig lukkede ansiktstrekk og en viss stivhet i bevegelsene.

Han forsøkte da å muntre henne opp med en overflod av kjærtegn, som hun ikke gjengjeldte, men som hun tålmodig fant seg i. Han ville at hun skulle distrahere seg, og hun gjorde ingen innvendinger, men lot seg villig føre avsted når han fant på at de skulle hit eller dit. Da sommeren kom, sendte han henne til Bad og hadde, til hennes hjemkomst, pyntet opp stuene med et par

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 3 / 292

Nye malerier og Venus fra Milo i marmor på en sokkel av granitt. Men alt dette hjalp ingenting. Hun lignet en syk plante som, til tross for alle anstrengelser, ikke ville trives. Rings bodde i andre etasje. Fra det midterste vinduet førte glassdører ut til en romslig altan som hadde en hvit markise med høyrøde kanter til taket. Oppover sidene slyngte vinbladene seg fra den pent vedlikeholdte hagen på det flettede ståltauet som var anbragt for dette formålet. Fra soverommet, som vendte mot den andre siden, hadde man en vid utsikt over byen og de nærliggende høydene, og i det fjerne, når været var klart, kunne man se deler av vannet som lyste og glitret mellom den bølgende linjen av vakkert landskap der ute i Kristianiafjorden. Her inne fant Ring av og til sin hustru, som oftest knelende på puffen ved vinduet, med albuene i vinduskarmen og kinnene i hendene, forsvunnet i tanker med et drømmende uttrykk i de bedrøvede øynene.

Hun så på de fargerike solskygger som om ettermiddagen var så lange og dype, og som til slutt hyllet de treklædte åstoppene inn i et violett skinn.

Tåkeslør, men især var det vannet som lokket og trakk henne. Hun tenkte på det friske havet hjemmefra, som hun hadde vokst opp side om side med. Hun kjente det så godt i alle dets skikkelser: når det reiste seg med torden og veltet de sorte bølgebjærgene med hvitt på toppen inn mot bryggen, så det salte skummet sprøytet omkring og drev sine stænk rett opp mot rutene i hennes kvistvindu, mens skipene lå og hev i sine fortøyninger, som om de var engstelige og ville løs for enhver pris. Og når det var blått og blankt og sagte skvulpet mot stranden der borte i den hvite fjæra med de nydelige skjælene, som hun pleide å samle opp og gjemme. Og hun husket hvordan det kunne ligge og sole seg og være dovent og fløyelsmykt og blinke fortrolig som en gammel amme som vil minne sine fordums kjæledægger om det de har felles fra gamle dager.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 4 / 292

Tankene hennes tok alltid veien til barndomshjemmet, og de fløy avsted som om de hadde sluppet ut fra et fengsel. Hun gjenopplevde de deilige sommerdagene da de lå på landet i ferien, og hun fikk de mange skjennene fordi hun aldri lot vannet være i fred, men bestandig lå og rotet der nede i all slags vær. Hun minnet seg om roteturene med byfogdens småpiker og fisketurene med brødrene, når de ble ute til langt på natten og alle måtte hjelpe til med å dra

Båten på land, for ikke å støte seg med Fiskerhans, som hadde lånt dem båt og utstyr. Den herlige, sinte Fiskerhans, som alltid hadde luktet av sommerferie. Mon tro om han fortsatt hadde den gule sydvesten, som var knyttet fast i skjegget med bånd som var stive av agn og sjøvann, og de mørkegrå luvåttene som kunne stå av seg selv.

II. Det irriterte Ring at kona hans ikke så ut som en lykkelig hustru, og så gikk han til tanta og klagde. Denne lovte å snakke med Constance, og det gjorde hun også ved første anledning. Fru Ring lyttet til hennes formanende ord med et nedslått ansiktsuttrykk og av og til med et par enstavelsesord som: Ja, jeg vet nok, ja, visst, ja, osv., helt til tanta tok henne inn til seg og kjærlig hviskende ba henne si hva som var i veien. Da brast Constance i gråt og fikk med møye frem ordene: «Jeg lengter hjem.» Resultatet av denne samtalen ble senere referert til Ring. Lengter hjem! En gift kvinne som lengter hjem. Det var jammen en merkelig historie. Var ikke hjemmet hennes hos mannen hennes, for pokker! Og hadde hun ikke alt hun kunne ønske seg og mer til? Gikk han kanskje ikke dit og bar henne på hendene, og visste han vel det gode han ikke ville gjøre henne? Om han prøvde å sende henne hjem en tur, hadde tanta foreslått.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 5 / 292

Hele veien til Molde! Nei takk, det måtte han be om å få takke nei til. Var hun ikke nettopp kommet tilbake fra badet, og hadde han ikke vært uten henne i måneder? Det måtte da være grenser for oppofrelse også! Bare det kom noen småfolk – mente tanta. Ja, var det til og med noe sånt i gjære, så skulle han ikke hadde snakket om det – men pokker heller! Tanten hadde da, da han alt stod med hånden på dørgrepet, sagt noe om at alt stod i Herrens hånd, og at Constances sinnstilstand nok ville bli bedre. Men vinteren gikk, og våren kom, og alt forble ved det gamle. Når hun var ute i selskap, eller det var fremmede hos dem, kunne hun nok få et anfall av sin gamle livlighet, og til og med av og til hengi seg til en påfallende munterhet. Dette var likevel bare en ny kilde til ergrelse for Ring.

Der kunne hun sitte og fjase og le med disse mennene, som kom inn til dem om kvelden og ble værende, enten han ba dem om det eller ei, og bare med ham var det aldri et smil å se på ansiktet hennes. Skulle han få henne til å snakke, måtte han, som han pleide å si, dra og slepe hvert ord ut av henne, unntatt når det gjaldt å si ham imot eller være ubehagelig, for da trodde han hun kunne få i gang munnen slik at det hadde en effekt. Ring skulle gjøre en tur til Stockholm og København, dels i forretninger, dels for å friske seg, og foreslo for kona si at hun skulle bli med. Hun ble henrykt i det første øyeblikket; hun, som aldri hadde vært utenfor Norge, skulle endelig få se litt av verden. Men det kom og gikk som et kort oppbluss, for da hun tenkte seg om, gledet hun seg ikke. Hun forutså hvordan det ville gå; de hadde jo aldri lyst til det samme og alltid en stikk motsatt oppfatning av hva som var behagelig og fornuftig.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 6 / 292

De hadde gjort en liten tur oppover Mjøsa og Gudbrandsdalen året før, og da hadde de ligget i strid og uenighet om hver eneste bagatell. Når hun var sulten og ville spise, var han proppmæt, og når hun var trøtt og ville hvile, følte han seg akkurat like opplagt til å dra videre. – Likevel tenkte hun ikke på annet enn å bli med. med, inntil Ring en kveld, da reisen kom på tale, satte seg ned og forklarte henne hvor mye dyrere det ville bli å ta henne med, og at han derfor håpet hun ville vise sin takknemlighet ved å være skikkelig snill og elskverdig både på reisen og senere. «Takk! Når det er på den måten, vil jeg helst bli hjemme,» brast det plutselig ut av henne. «Gud bevare oss, hvor du er prippen, du tåler aldri et spøkefullt ord; men vær så god – hvis du tror at jeg tigger deg, tar du feil.» «Det ville heller ikke nytte deg noe. Kort og godt, jeg reiser ikke med.»

Og nå utspant det seg en av de kranglene som var så hyppige mellom dette ekteparet, og som endte med at Ring sa noe skikkelig skarpt, eller gjorde noe svært voldelig, som for eksempel å rive dagens avis i filler, knuge bitene i fingrene sine og kaste dem hit og dit, eller kaste en bok bortover gulvet slik at innbindingen løsnet, hvoretter han med hast og bråhet forsvant for å komme tilbake med et forlegen uttrykk og spørre spagget om en eller annen ubetydelig ting som han hadde god greie på fra før. I de følgende dagene forsøkte Ring å overtale kona til å endre sin beslutning, og ble både forbløffet og imponert da han merket at hun var urørlig.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 7 / 292

Han reiste da alene, slo seg til som en skikkelig ungkar, besøkte de fasjonable damene, koste seg utmerket og hadde skrupler og samvittighetsnag hver morgen når han våknet. Under slike sinnstilstander skrev han brev hjem fulle av kjærlighet, lengsel og forsikringer om at livet uten henne var det rene intet for ham. Han visste nok at han ikke var henne verdig osv., men han elsket henne så høyt – det var hans eneste fortjeneste. Når han nå kom hjem, skulle hun se hvor godt det skulle bli. Atskillelsen hadde lært ham å sette den rette prisen på henne; han skulle være så hensynsfull og god, ingen disharmoni skulle bli mulig mellom dem for fremtiden osv. Jo mer han skrev, desto mer opphisset ble han; han drev seg selv opp til en sann feber og grublet i sin utålmodighet på å gjøre reisen kortere enn bestemmelsen hadde vært.

Constance satt imidlertid hjemme i den kjedelige byen med sin evindelige savn og sin lengsel etter det hun hadde tenkt at livet skulle være, men som det ikke var. Den forventede velbefinnelsen ved å være fri for mannens selskap inntraff ikke. Aldri hadde hun imidlertid vært så nedstemt og modløs som nå. Ensomheten plaget henne, og likevel var hun ikke i humør til å se noen. Hun gikk svært lite ut og nektet å slippe noen inn når det ringte på døren. At hun dog ikke hadde reist med! Hun kunne ikke la være å gråmme seg over det. Hva var det for snakk han kom med, han som alltid snakket og snakket og kom med så mye tøv, som egentlig ikke var ment så ondt, særlig om kvelden, når han hadde drukket den vemmelige kognaken med selters i. Bare tiden ville gå, så han kunne komme tilbake ... Ja, sannelig – gikk hun ikke der og ønsket ham hjem igjen, han måtte bare få være den han var; alt var jo å foretrekke fremfor denne utmattende ensomheten.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 8 / 292

Og om kvelden, når hun skulle svare på brevene hans, ble hun grepet av en vemodig stemning med underlig myke forestillinger. Hun diktet om alt; hun var en lykkelig hustru, mannen hennes var hennes elskede, som brente etter å ile hjem og omfavne henne. Det var lengselen som gjorde henne trist og hjertesyk. Denne hennes diktning gjenspeilte seg i brevene; den la et skjær av ømhet over stilen og formet uttrykkene varme og milde, så Ring satt og leste dem med henrykkelse. Men da han plutselig stod der i stuen en uke for tidlig, med sin forelskelse, sine voldsomme kjærtegn og sine gaver spredt ut over bord og stoler, sank hjertet til bunns i brystet hennes. Der var han med all sin støyende, selvtilfredse selvsikkerhet, som fylte stuen fra gulv til tak, med denne irriterende

Meddelsomhet som fortalte de mest trivielle ting med en bredde og vidtløftighet som var rene fenomenet. Alt dette var diktet opp av Kram, som i hans fravær hadde kastet et kunstig skjær av skjønnhet over et par triste kveldstimer, var feid bort og fordunstet i samme nu, og hun fornemmet det sikrere enn noen gang før at det hun følte for denne mannen var ren og skjær likegyldighet. Noen dager senere møtte Ring på Tante Wleügel i en sporvogn. Det var ikke mange passasjerer, den gamle damen satte seg overfor ham og spurte etter Constances velbefinnende og hvordan humøret var. «Dårlig» – sa han og ristet på hodet med en grimase. «Jeg har tenkt på det, Ring» – sa tanten i en lav, fortrolig tone, «at hvis moren hennes kom hitned en stund, så ville det ha en god innflytelse.» «Skal tro det ...?» svarte Ring tvilende og blunket med øynene. «Det var i hvert fall verdt et forsøk ... man må gjøre det som er riktig.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 9 / 292

Søsteren min er så god og forstandig – ja, du kjenner henne jo så lite – – men det er så merkelig med ens mor.» Ring var ved bestemmelsesstedet sitt. «Jeg skal tenke på det» – sa han trett og hoppet ut mens sporvognen var i full fart. «Hva sier du til å få moren din hitned på besøk, Constance?» – sa Ring plutselig samme kveld, mens han stod ved ovnen og stelte i stand. med sin pipe. Constance satt i sofaen og heklet. Hun løftet raskt hodet og svarte i en overrasket, litt hemmelighetsfull tone: «Tenk, jeg drømte i natt at hun var her.» Ring tente på pipa si og satte seg magelig til rette ved siden av henne. «Ville du ha lyst til det, Constance?» «Snakk om en ting» ... hun smilte motvillig, som en som ikke vil la seg merke med sin glede. Ring drakk en stor slurk av det fylte glasset foran seg. «Skriv og inviter henne,» sa han og smatt med leppene.

«Ja, ja» – svarte hun opprømt. Hun la hurtig fra seg arbeidet og reiste seg. Slik hadde Ring ikke sett henne siden forlovelsestiden. «Men ikke nå» – sa han med en misfornøyd tone. «Det er jo sengetid, du får vente til i morgen.» Hun satte seg straks ned igjen og begynte å hekle. «Så ble hun dog i litt godt humør, – se, se, så ble hun dog i godt humør.» Han klemte kinnet hennes med pekefingeren og langfingeren. «Au!» – sa hun og trakk hodet til seg som et barn som blir ertet. «Det gjør vondt.» «Der det kler deg å være vennlig, Constance ... Det er jammen noe annet enn det sure ansiktet som går og skaper splid mellom oss om dagene.» «La nå ansiktet mitt være i fred» – svarte hun med påtatt surhet. «Ja, så skal du altså skrive i morgen og spørre om moren din kan komme.» «Og bli her en stund?» «Så lenge hun har lyst, selvfølgelig.» «Så lenge hun har lyst, ja ... Hvordan kom du på det?» «Jeg ville gjøre noe som virkelig skulle glede deg.»

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 10 / 292

«Så har du virkelig vært heldig.» Hun lo muntert. «Men da skal du kysse meg og si at du er glad i meg» – ba han. Hun bøyde seg mot ham og kysset ham raskt på kinnet. «Nei, vær så snill, på munnen.» Han så fornærmet ut og trakk henne til seg, da hun allerede var halvveis borte. tilbake igjen. Hun kysset ham på munnen. «Og så skal du si at jeg er snill, og at du er glad i meg.» «Slik en skolemester» – sa hun og lot som om det morede henne. Derpå repeterte hun at han var snill, og at hun var glad i ham, som et barn som fremsier leksa si.

Han lo og ville ta henne på fanget. «Jeg må gi blomstene vann, de er så tørket ut,» sa hun og ville løs. Han slapp henne med et surt ansiktsuttrykk. «Selvfølgelig, det er den gamle visa ... Når jeg vil at du skal ofre et minutt på meg, får du et hastverk som om verden skulle gå under i neste øyeblikk.» Han kastet seg tilbake på sofaen, stakk hendene i bukselommerne og begynte å stirre på Rafaels Madonna med et skuffet og fiendtlig uttrykk i ansiktet. Constance hadde vært ute etter vannkannen. Nå gikk hun og puslet med blomstene på en rolig, omhyggelig måte, som en som har god tid på seg. Ring fulgte henne med øynene og ba henne gråtkvalt om å skynde seg. Han gispet og ville til sengs. Hun mente at han kunne gå når han ville. Det var jo ryddet på soverommet. Han tømte glasset sitt, reiste seg brått og gikk ut av stuen med målte skritt og et smell i døren som avslørte hans ublide sinnsstemning.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 11 / 292

Da Constance langt om lenge var ferdig med blomstene sine, ryddet hun opp i syskrinet sitt, ordnet bøker og aviser og tok seg til slutt for å flytte nipssakene på etasjenivået. Så slo hun seg ned mellom blomsterbordene og plantestativene borte ved det knuste vinduet, hvor det i en runding rundt et lite marmorbord stod et par lave lenestoler. Her satt hun og bet seg i underleppen, som var trukket helt inn. i munnen, med armene krysset over brystet. Gleden over at moren skulle komme var som blåst bort, eller kanskje hadde hun rett og slett glemt det. Plutselig ble en dør åpnet, uten at hun hadde hørt skritt i forveien, og Constance skvatt høyt til værs. «Hvor blir du av, Constance?» – det lød så klagende. – – «Jeg ligger her og får ikke sove.» Han hadde gått rett bort fra sengen for å se hva hun holdt på med. Hun reiste seg med en kuldegysning. Det måtte ha trukket kraftig fra vinduet.

«Nå kommer jeg» – sa hun litt forvirret, som en som er blitt overrasket i et ubeleilig øyeblikk. Deretter slukket hun lampen og gikk inn til ham.

III. Det kom et telegramsvar fra svigerfaren, sorenskriver Blom, om at moren skulle komme nedover med det første dampskipet. Nå begynte Constance å telle dagene og var ivrig opptatt med å pynte opp gjesterommet og sette huset i den mest fullkomne orden, slik at moren skulle bli skikkelig fornøyd med hennes innsats. Ring hadde aldri sett kona så livlig og virksom. Gikk hun ikke rundt og var i godt humør! De var begge om bord for å ta imot fru Blom. Constance hadde hele dagen vært febrilsk og ordknapp, og hvert øyeblikk gikk hun inn på gjesterommet med småting til toalettbordet eller for å prøve en eller annen endring i arrangementet. Da hun plutselig så moren sin på dampskipet, brast hun i gråt og falt henne om halsen. Ring så fortvilet ut og mumlet noe om at et dampskip ikke var det rette stedet å spille scener på.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 12 / 292

Fru Blom stilnet henne med milde ord og kjærlige håndklapp, og i vognen oppover stilte hun likegyldige spørsmål til Ring om hva gaten het, og hvilken ny kirke de kom forbi. Det var nok å spørre om; hun hadde ikke vært i Kristiania på seksten år. Da hun trodde Constance hadde kommet seg, begynte hun å fortelle om alt hjemmefra, disse småtingene om duene og hønsene, om den gamle hesten, det kjære dyret som nå skulle skytes, om spisestuen som ble malt, og om de gamle

Gardinene, som hun og Constance pleide å sy til hver påske, og som nå endelig måtte kastes. Og så husket hun på de mange hilsenene hun hadde med seg fra far og søsken, fra guttene og kusken, gamle stuepike Ane, fra venninner og kusiner og andre.

Men denne samtalen om hjemlige saker gjorde Constance såret til sinns og brakte med seg en skare av minner som var uutholdelige. Hun satt og kjempet med gråten. «Du ser virkelig ut som en som skulle ha gjort deg en tjeneste» – sa Ring plutselig med en tone i stemmen som uttrykte hans misnøye. «Men Constance,» sa Fru Blom mildt bebreidende da hun så tårene trille nedover datterens kinder. «Hva går det av deg, barn?» «Jeg kan ikke noe for det, Mor,» – lød det halvkvalt, bedende, og hun holdt lommetørklædet for øynene. «Jo, det er opplivende for en mann» – sa Ring og gjorde noen heftige bevegelser med overkroppen som for å komme til å sitte bedre, hvoretter han inntok nøyaktig sin tidligere stilling. Da vognen litt etterpå stoppet ved døren, var det en lettelse for dem alle at kjøreturen var over. Da de var kommet opp, førte Ring sin svigermor rundt i rommene. Hun skulle straks se hele leiligheten.

Han peilte ut hva som var presanger og hva som ikke var det, fortalte henne hva maleriene var verdt og hva han hadde betalt for dem, åpnet skapdøren og viste henne sølvtøyet og de fine glassgjenstandene, trakk henne inn i soverommet for at hun skulle beundre stoffet i sengehimmelene. Han tok frem fiolinen sin og spilte noen strofer for henne, ville så plutselig at hun skulle se linneskapet, og løp ut etter nøkkelen til Constance, som stod og laget

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 13 / 292

Salat, men kom så endelig i tanker om at Fru Blom kunne være trøtt og trengte å sette seg. Med jagende hast fikk han henne plassert i en lenestol, og dynket så opp en mengde album og illustrerte praktverk på bordet foran henne, og under alt dette fortsatte han å snakke i løsrevne småstumper om alt mulig, så Fru Blom følte seg ganske ør i hodet. Ved middagsbordet var Ring overmåte pratsom. Han beskrev hjemkomsten på bryllupskvelden, da stuene var strålende opplyst til den store utstillingen av gaver. Så fortalte han små episoder fra deres ekteskaps første dager og lo selv av full hals over det han selv hadde fortalt. For å feire sin svigermors ankomst drakk han tre drammer til de kalde rettene og et par glass sherry til den hjemmelagde eplekaken. –

Constance var taus, og så ut til å kjede seg. Aldri forekom han henne mer ubehagelig enn når han satt der og skulle være elskverdig. Da hadde han jo også som oftest drukket noe, og det merket hun straks på ham, i hvert fall Constance. Hun holdt seg nærmest unna ham. Alt han fortalte, forvrengte han, og for å få det til å klinge, la han ofte til noe som slett ikke var sant. Hun kunne godt overdrive selv, når hun var i humør til det, men da ville hun heller ikke at det skulle gjelde for noe annet, mens han ble sint og påståelig når hun påpekte det, og klaget over hennes vrangvilje. Som nå i kveld, da hun ikke kunne la være, men kom med innvendinger mot noe han fortalte om hvordan det gikk til da deres første pike skulle jages bort for tyveri. Han ble irritert, og Constance svarte ham. Fru Blom la inn et formidlende ord til fordel for Ring.

Constance tok det for alvorlig; man kunne ikke veie ordene så nøye når man satt og koste seg; man var jo ikke edsvoren. Constance ga moren et skarpt svar. Hvorfor skulle hun blande seg i ting hun ikke kjente til? Men så angret hun det og ble plutselig stille. Ring beholdt det siste ordet; han mumlet noe om at det ikke

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 14 / 292

Det var greit for en mann når kona hans så og hørte seg sint på alt han sa og gjorde. Derpå trakk han et dypt sukk og ristet på hodet som en som er vant til å bli urettferdig behandlet, men som har bestemt seg for å bære det med tålmodighet. «Du må ikke være så hersensmesterlig mot mannen din, Constance», sa fru Blom. De hadde reist seg fra bordet, og Ring hadde gått inn til pipene sine. «Å, pyt», sa Constance og ristet på nakken. «Nei, alvorlig talt – det er ikke pent gjort.» «Skal han da ha lov til å sitte og lyve sånn?» «Lyve – det er da et merkelig ord – –.» «Ja, nettopp lyve; det er så avskyelig å høre på.» «Snakk – du må virkelig ikke være sånn; det går ikke an å behandle mannen sin så hensynsløst.» «Du burde ikke holde med ham, mor; han er en mann som kan klare seg selv, kan du tro, og hvis han merker at du tar parti for ham, blir han umulig å være i stua sammen med.»

«Å ta parti, – å holde med, – det er forestillinger som ikke hører hjemme i et ekteskap slik det skal være.» Constance stod og trommet på bordet med nedtrukne munnviker og nesen til værs. «Og du har virkelig ikke sett noe slikt før; din far og jeg stod jo aldri på den foten.» «Nei, far, nei, – det tror jeg nok», sa hun med en stemme og et ansiktsuttrykk som protesterte mot den trakkede parallellen som meningsløs. «Drakk far kanskje drammer og satt og bablet med tykk tunge og var så fryktelig upassende?» «Om Ring drikker en dram eller to til maten, – det er ingen ting å bry seg om.» «Å, pyt, han drikker også konjakk om kvelden med vann i.» «Ja, ja, bare han ikke overdriver det. Å vise sin mann sure miner for det er den sikreste måten å få ham til å debauchere på.» Piken kom for å ta av bordet, og de to damene gikk inn i dagligstuen, hvor Ring satt og røykte med et stort glass selters og konjakk foran seg.

Han spurte om han skulle bringe dem litt kald punsj, men de avslo begge. Ring var kommet i godt humør igjen. Han skvadronerte og gestikulerte livlig, og Fru Blom var en utmerket tilhører som svarte og lo til rette tid. «Sitt nå ikke der og surmule lenger, Constance», sa han plutselig i en opprømt tone.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 15 / 292

«Legg bort den filleavisen og kom hit og vær hyggelig.» Han trakk henne opp av stolen og ville dra henne til seg. Hun gjorde motstand. «Så sett deg dog, Constance –» sa fru Blom formanende. Hun ga uvilkårlig etter, og Ring fikk henne ned på kneet sitt. Han begynte å kjærtegne henne og kalte henne ved kjælenavn. Hun følte at hun skulle synke i jorden av skam. At moren skulle se på dette, og at hun kunne sitte der og godkjenne det. Den sterke lukten av tobakk og konjakk var for henne så avskyelig, og hans lepper og skjegg kjentes ekkelt fuktige mot hennes brennende, tørket ansikt.

«Slip meg – du kveler meg!» ropte hun plutselig og vred seg løs. Hun fór med lommetørkleet over ansiktet og gikk ut av stuen. «Der kan du se, hvordan hun er å omgås» – sa Ring irritert og reiste seg. «Jeg tenker ikke på annet enn å være elskverdig – og alltid er hun slik.» Han gikk opp og ned langs gulvet og så opphisset ut. «Hun er trøtt og nervøs i kveld» – sa Fru Blom mæglende. «Hun er som hun pleier å være.» Han satte seg bestemt ned igjen. «Den minste smule vennlighet må jeg tigge meg til, som var det en nåde hun viste meg.» «Det ligner så lite Constance» – svarte Fru Blom og så ut til å grunne over saken. «Det er naturligvis et lunefullt innfall, en innfall – noe fordømt romansk tøv – om tilgivelse.» Han hadde uforvarende begynt å hikke. «Nei, tror du det?» – sa Fru Blom skeptisk. «Ja, jeg tror det – det er den eneste mulige forklaringen. Hva skulle det ellers være, for pokker?»

Fru Blom trakk et sukk og begynte å betrakte neglene sine. «Hvis jeg bare ikke var så fordømt forelsket i henne,» fortsatte Ring. «Kunne jeg vise meg kald og likegyldig, falt hun nok til å tilføye.» «Uf nei – gjør ikke det, Ring – Constance må behandles med kjærlighet.» «Kjær – kjærlighet!» – sa Ring og bøyde seg med et plutselig rykk mot sin svigermor.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 16 / 292

«Jeg gad se på den Mand, som kunde være kjærligere.» «Du får ta det med fornuft, Ring, – de fleste unge koner er litt tufs de første par årene.» «Fanden heller, – de er forelsket – er de. Marie f. eks., – der skulle du se en kone. – Men Constance er så rar, – jeg forsikrer deg til at» – – her bøyde han seg nærmere og talte i en lavere tone. «Constance er så ung ennå, – det retter seg nok,» sa Fru Blom tillitsfullt.

«Ja, uansett hva som skjer, så må hun virkelig forandre seg hvis jeg skal bli en lykkelig mann. Jeg har store forhåpninger til ditt besøk – du må virkelig sørge for å snakke med henne.» Nå kom Constance og sa at hvis moren var trøtt, så var alt klart på rommet hennes. Fru Blom reiste seg straks og sa god natt. Datteren fulgte henne inn og tente lysene, ble så der inne og puslet om henne mens hun kledde av seg. Da moren var kommet i seng, satte hun seg på sengekanten hos henne. «Det er jo så gøy å ha deg her i sengen og vite at du skal ligge her natt etter natt i ukevis.» Hun lo av glede og kysset henne med inderlig tilfredshet. «Ja, bare du var skikkelig fornøyd, Constance ... Hvorfor er du det ikke?» «Det er jo ikke noe man kan beordre, Mor! ... Hvor pene dine nye nattkjoler er. – – Har du sydd dem selv?» «Ja ... Du har jo så mye å være glad for, Constance.» «Men jeg vil vedde på at Helene har brodert dem.»

«Ja, sannelig, ja. – – Ikke sant, Constance, har du ikke mye å være glad for?» «Jo da! Jeg kunne se at det var Helenes søm; – – hun broderer så pent.» «For du må jo være lykkelig med mannen din, han som er så snill.» «Men at hun kunne velge det kjedelige mønsteret ...»

Huller og Tunger er både snarere og pænere.» «Lad nu Mønstret være, og hør på, hvad jeg siger.» Hun skjulte sitt Ansigt hos Moren. «Søde Barne mit, – – du elsker jo din Mand, – hvad, gjør du ikke? Hvad?» «Jeg véd ikke, jeg.» «Hvad er det for en Snak! Véd du det ikke?» Hun løftede Hodet op og pillede ved Morens Kappebånd.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 17 / 292

«Men jeg tror ikke jeg gjør det,» sa hun lavt. «Du skremmer meg, barn! Da du ga ham ditt ja, var det ikke av kjærlighet?» «Ja, Gud vet, du; selv om, – det var det vel også på en måte. Jeg har nok tenkt mye over det, må du tro, men, men» – hun stoppet opp og så forlegen ut. «Men?» gjentok moren ... «Nå da, men?» «Men jeg liker ikke å være gift.» «For en urimelig snakk!» – sa fru Blom indignert. «Synes du det er så urimelig? – – – Kan du overhodet ikke forstå det? – – Og tror du ikke at det ofte kan gå sånn?» «Jo, hvis man får en dårlig eller en ondskapsfull mann.» «Er det bare avhengig av det?» «I alle fall burde det være avhengig av det.» «Men man kan like et menneske mer eller mindre, uansett hvor god eller dårlig han er.» «Å nei da, Constance, denne snakken hører ingen steder hjemme; en hustru har ikke lov til å tenke slik.» «Det kan jeg ikke begripe.»

«Det er forskrudd eller i det minste barnslig – og det er det verste ved et ekteskap – du må for Guds skyld ikke være barnslig, Constance.» «Ja ja, la nå det være godt. Hør her, mor; nå må du ikke si nei – jeg har så lyst til å ligge her inne hos deg.» Og hun stakk hendene inn under morens nakke og løftet hodet hennes opp mot seg. «Hos meg – er du gal, barn?» «Jeg skal gjøre meg så smal, så smal som på landet, da det kom gjester, husker du, og vi måtte ligge sammen» – sa hun innsmigrende. «Ja, den gangen, ja – da var du jo så liten.»

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 18 / 292

«Å, pyt, om jeg er de par tommer lenger, så gjør vel ikke det noe ... Så innbiller jeg meg at jeg er hjemme igjen, og at det er sommerferie, og så kan vi snakke så mye vi vil ... Jeg springer inn og henter nattøyet mitt.» Hun var allerede ved døren. «På ingen måte, Constance! Hva ville mannen din si?» Fru Blom satte seg opp i sengen og så utvilsomt bestyrtet ut. «Såpass måtte han vel gi meg lov til – han, som er så snill.» «Kom hit, Constance» – sa moren strengt. Og da hun igjen satt på sengekanten, talte hun formanende og alvorlig til henne. Hun måtte ikke være lunefull eller ukjærlig mot mannen sin. Det var hennes plikt å elske ham og hennes kall å gjøre ham lykkelig. Hun skulle tenke på hvor godt hun hadde fått det; hun, en fattig embetsmannsdatter, som var kommet så langt, det var slett ikke noe å spøke med. Og hun hadde fått en så flott, elskverdig mann, med sans for hjemmets hygge.

Hun måtte virkelig være forsiktig så hun ikke gjorde ham lei av seg; hun kunne risikere at han søkte andre steder hen med sin kjærlighet, for sånn var mennene nå engang. Det kom så mykt og mildt, og hun strøk henne hele tiden kjærlig over hånden, som hun holdt mellom begge hendene sine. Og var det noe hun hadde vanskelig for å vinne

Hun hadde samlet seg selv, så skulle hun bare gå trygt til Gud og be om hans hjelp. Og hun skulle begynne med å takke for all hans nåde og godhet. Når hun holdt seg til Herren, ville alt bli så godt og velsignet, og hun skulle være sin egen kjære Constance som i gamle dager. Det var det samme som tanten alltid sa. Ville nå moren også trykke henne til jorden med dette snakket om hvor godt hun hadde det, og med kravet om at hun skulle leve sitt liv nærmest på kne? De ville tvinge henne til å være glad, til å føle seg lykkelig. Var det da noe å være så lykkelig over? Hun så det ikke. Hun hadde nok å spise og drikke – det var sant –, men det hadde hun alltid hatt. Hva kunne hun gjøre for at hun gikk med denne tomheten inni seg, og at hun hadde stadig vanskeligere for å tåle mannen sin? At de ikke kunne la henne være i fred. Selv skrek hun jo ikke opp, eller bebreidet noen menneske noe.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 19 / 292

Hvis det nå virkelig var så avskyelig å være som hun var, så var det jo ikke hennes skyld; hun kunne jo ikke forandre seg. Mens hun satt der på sengekanten og hørte på morens lange tale, fikk hun en følelse av bitter skuffelse og en smertelig forlatthet. Hun hadde lovet fortalte så mye om Morens besøk; hun hadde hatt en uklar forestilling om at når hun kom, skulle alt blir bra. Men nå forsto de hverandre slett ikke lenger. Moren ble plutselig til en fremmed, en alliert av dem som gikk og anklaget henne. Det åpnet seg en avstand mellom dem, et stort rom, hvor alt det lå som moren hadde gått forbi uten å se eller uten å vite om at det fantes. Hun ble med ett så undselig for henne. Bare de kunne unngå å komme tilbake til dette. Hun skulle være så vennlig og blid mot Ring. Det skulle ikke bli noen anledning til det. Og hun skulle nok se lykkelig ut – det skulle være hennes minste kunst, når det endelig kom til stykket.

«Ikke sant, Constance min – du vil være en god og fornuftig jente?» – sa Fru Blom til slutt, etter å ha ventet litt på at datteren skulle si noe. «Jo da! Jeg skal være så fornuftig, så! Du skal bare se. God natt, mor.» Hun kysset henne, reiste seg opp og gikk ut av stuen.

IV. Nede i Welhavensgade bodde høyesterettsadvokat R. C. Hansens. Fruen, som het Marie, var Constances kusine, datter av en infanterikaptein Foss fra Bergen med åtte døtre og meget knappe inntekter. Hver sommer var de små jentene etter tur blitt invitert opp til Molde med reisekostnader frem og tilbake til onkel Blom, som var gift med kaptein Foss' søster og økonomisk sett var i en bedre stilling. Ring og Hansen hadde kjent hverandre fra skoletiden av og var med årene fortsatt blitt venner. Nå var de jo gjennom sine ekteskap også blitt slektninger, og det var derfor en selvfølge at de to familiene stod på en fortrolig fot med hverandre. Fru Blom kunne ikke være borte fra hjemmet mer enn en måned. Nummer tre av hennes døtre skulle konfirmeres i oktober. Mange ting som måtte gjøres på forhånd, lå og ventet på at hun skulle komme og sette i gang.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 20 / 292

Man var alt et godt stykke inn i september, og hennes ferietid var snart omme. – Samtalens tema fra den første kvelden var siden ikke blitt diskutert mellom mor og datter. Constance avvek med behændighet enhver forsøk på å komme inn på disse følsomme emnene, og Fru Blom fant det best å ikke plage henne for mye med snakk. Dessuten hadde det også blitt overflødig, for hun så med glede at hennes ord hadde falt i god jord og båret de skjønneste frukter. Der kunne Ring se hvor myk og føyelig Constance var. Det hadde vært tilstrekkelig bare å pege på for henne. Ring måtte jo også innrømme at kona hans var blitt usedvanlig elskverdig. Hun lo av vitsene hans og unnlot til og med å kysse ham etter måltidene. – – Innerst inne hadde han likevel en følelse av at dette ikke helt stemte, for hun var ikke særlig vennlig, bortsett fra av og til, når de var alene, for da kunne hun plutselig se ut som om hun hadde lyst til å slå ham.

Dagene gikk imidlertid hen i sus og dus. Tiden var opptatt fra morgen til kveld med besøk og selskap, med å ta imot gjester og gå i butikker og ellers. med å være overalt hvor det foregikk noe. Fru Blom følte seg beroliget; Ring og Constance kom faktisk godt overens, og det var jo så rimelig; de hadde så mange forutsetninger for å føre et lykkelig liv, disse to. Rings eneste feil – –. Men herregud, han drev jo sin egen virksomhet og var aldri den bitreste morgensurmelen. Constance var svært populær – alle Rings venner var hennes beundrende beilere – men det var jo Ring som trakk dem til huset, og Constance var akkurat likedan mot dem alle – så kunne det jo ikke bli anledning til rykter. Jo, Fru Blom mente at hun hadde grunn til å være fornøyd. – De hadde vært på en tur til Sarabråten, som Rings og Hansens i fellesskap hadde arrangert til ære for Fru Blom.

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 21 / 292

I fem, med mat og drikke godt forsynte Wienervogner hadde selskapet dratt avsted om formiddagen i strålende vær og ypperlig humør. Under oppstigningen i den trange passasjen gjennom Sarabråtsfjellene hadde Constance gledet seg og støtt foten. Det hadde ikke gjort særlig vondt i øyeblikket, men senere hadde hun haltet litt og til slutt tatt imot den støtten som fetter Lorck så ivrig hadde tilbudt henne. Samme Lorck var medisiner; han hadde imidlertid ikke tatt den siste delen av medisinstudiet, selv om han var 27 år gammel. Hans og Rings foreldre hadde vært venner; deres mødre var søskenbarn. og Nils Lorck, som var så mye yngre, hadde fra barnsben av kalt Ring for onkel Edvard. Så kom det en rekke år da de så godt som slett ikke så noe til hverandre, men da Ring giftet seg med Constance, søkte Lorck straks å gjenoppta bekjentskapet.

Ring tok imot ham med stor hjertelighet, ba ham endelig betrakte deres hus som sitt andre hjem og håpet at han fikk lov til å kalle ham fetter. Da de var på vei hjem og nærmet seg byen, ble det ropt fra den fremste vogna at de skulle dra ned til «Ingebret» for å spise middag. Et enstemmig «ja» avslørte at de alle var enige om at det ville være synd å skilles så tidlig. Det gjaldt å finne et sted hvor man kunne være mer for seg selv. Grand Hotel ble nevnt, og Gravesens Lokale kom også under overveielse. R. C. Hansen kom med innvendinger. Han likte ikke tanken på å vise seg på et offentlig sted; de andre overdøvet ham og mente at det nettopp var hyggelig. Fru

Constance Ring – del 1BokRobot · Side 22 / 292

Marie ble redd for at alt skulle gå i vasken. «Det kunne være gøy å be dem hjem til oss» – hvisket hun til mannen sin – «men du er vel trøtt, Rikard?» «Nei, hør, vet du hva – det blir altså ingenting av det.» Ring gikk fra vogn til vogn og skjenket selskapet kald punsj, med mange unnskyldninger for at de måtte drikke av samme glass. «Nei, selvfølgelig – jeg kom til å tenke på det fordi de snakket om at du var en så hyggelig vert,» kastet hun inn. «Hvem gjorde det?» spurte Hansen. «Å, det var bare Lorck.» Fru Marie satte seg tilbake i vognen og gjorde sidemannen oppmerksom på den vakre utsikten. Hun kom nærmest i ekstase, selv om det nesten var mørkt. Hansen bet seg i pekefingeren. «Hvis du vil, Marie – så, altså, gjerne for meg» – sa han med lav og litt trevende stemme. «Hva sier du, vennen min?» – spurte hun og vendte seg mot ham, mens hun fortsatt snakket om utsikten. «Ja, altså, du kan be dem, hvis du har lyst» – «Be?

Hvem? – åh, i kveld – nei, absolutt ikke vennen min – det var bare et dumt innfall.» «Nei, men du, egentlig har jeg lyst til det.» «Ja, Gud, hvis du virkelig mener det –. Å, Ring – siden du allikevel er ute av vognen, spør de andre om de vil ta en forfriskning hos oss – men

Det blir improvisert, – jeg vet slett ikke om jeg har det bitterste Gran i huset. – – Kan du høre hvilken glede det blir, Rikard!» Det ble en munter kveld. Fru Marie var den rette til å få slike sammenkomster vellykkede, og R. C. Hansen gjorde alltid sitt beste for å være

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 23 / 292

Constance Ring – del 2

gemytlig, selv om det egentlig ikke lå for ham. Fruen visste like godt som noen at det var henne og ikke ham som gjorde huset attraktivt. Mens gjestene tok av seg klærne og gjorde seg litt i stand foran speilet i entreen og inne på Maries påkledningsrom, fikk hun tent lampene og flyttet de blomstrende plantene fra vinduene til dekorasjon under det store palmetreet og foran det brede pillespeilet, som rakk fra taket til gulvet uten noen konsoll med et lite forgylt galleri foran fotstykket. Snart var de alle plassert i behagelige stoler med bena strukket ut på myke skamler; småbord med broderte duker og brokete frynser ble trukket frem for å stå bekvemt til brettene med glass og karafler og til askebegrene; det var nemlig gitt tillatelse til å røyke i alle stuene. De var trette etter klatringen i fjellene, og ansiktene deres var brennende etter det lange oppholdet i frisk luft.

De hadde vært så muntre og støyende hele dagen; nå senket en behagelig døsighet seg over dem; to og to satt og småpratet, nesten hviskende. «Å Mejer, spill for dem så lenge – bordet skal snart være dekket», sa fru Marie, som skyndte seg gjennom stuene med en armstøtte i hver hånd. En rank, bredskuldret skikkelse, med lyst krøllet hår på et hode som ville vært usedvanlig vakkert hvis ikke baksiden hadde vært vel flat, reiste seg og gikk med en slentrende bevegelse av overkroppen bort til pianoet. Han slo seg ned, sittende, og begynte å spille.

Han slo an noen akkorder og lot fingrene fare i stormløp over tangentene. «Hva skal jeg spille om?» spurte han likegyldig og vendte hodet halvt mot de andre. «Om kveldsstemning – om lengsel – om kjærlighet – – om Sarabråten, – om –» ropte de alle i munnen på hverandre. «Om hva sier De, frue?» – Han vendte seg helt om og så på Constance, som satt i sofaen med Lorck. «Jeg sa ingenting, jeg,» svarte hun og lo. Han presset leppene sammen og ble rød, gjorde en bevegelse som av rådvildhet, og satte seg så på pianokrakken. «Spill om oss – om oss alle sammen!» ropte Constance.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 24 / 292

«La gå, – men én om gangen, – nå begynner jeg med Dem, Frue!» Han kastet hodet litt bakover og talte ut i luften, slik at Constance bare så ham fra siden; hun ble slått av hans vakre profil. Så begynte han å spille et broket virvar av melodier, smelting myke og douce, så et muntert, leende kvidder – så en adagio alvorlig og verdig som en spansk fandango, og så noe som lød lengselsfullt klagende som en troubadoursk kjærlighetssang. «Lager han alt det stående?» hvisket Constance. «Han gjør det jo sittende, ser De» – svarte Lorck. «Ikke vrøvl nå – improviserer han virkelig?» «Ja, Gud bevare oss» – sa han i en tone som om det plaget ham. «Slikt et nederdrægtig talent – det er ikke til å holde ut» – «Skal han ikke bli musiker?» «Det kan jo hende, Frue?» «Svar ordentlig da! – av fag skjønner De?» Lorck trakk på skuldrene. «Ikke damp meg opp i øynene» – hun tok sigaren ut av munnen hans og la den bort; «Du kan vente med å røyke til siden.»

«Ja, Gud bevare oss» – bemerket Lorck lakonisk. «Har De noen gang hørt maken til fyr? – Det er synd at han ikke blir kunstner» – sa løytnant Fallesen, som hadde byttet plass og nå satt på en lav puff tett ved Constance. «Hvorfor kan han ikke bli det da?» – spurte hun. «Nei, faren, ser De –»

De – han vil, han skal studere jus, tror jeg – det er jo rent bort i natten.» «Nu skal dog gamle statsråden ha gitt seg på det, hørte jeg forleden» – sa en spissnaset liten frøken med en masse småkruset pandehår og lorgnet. «Jeg tror nok han skal til utlandet for å utdanne seg,» – og hun nikket fortrøstningsfullt. «Spiller han ikke dejligt, Fru Ring?»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 25 / 292

«Det ligger til Familien» – sa Fallesen – «Moren er i slekt med Ole Bull.» «Hvor gammel kan han være nå?» spurte Constance. «Gammel nok til å forelske seg i Dem» – hvisket Lorck. «En og tyve, to og tyve år vel» – «Nei, løytnant, han er eldre, det vet jeg bestemt,» forsikret Frøken Schwartz. «Treogtyve år og to måneder, minus fire dager,» foreslo Lorck. Fallesen og Frøkenen lo; Constance stilnet dem. Imidlertid fortsatte han å spille, og det var tydelig å merke at musikken mer og mer fengslet tilhørerne. Til slutt ble det helt stille i stuen; herrene førte stadig langsommere sigarene til og fra munnen og slo forsiktig asken av, Fru Wleügel lyttet med hele overkroppen, Fru Blom satt med hendene foldet i fanget og hodet i en vuggende bevegelse, og Ring var så betatt at han glemte å passe på sigaren og flere ganger på tåspissene listede bort til en lysestake bak en vifteformet skjerm for å få ild.

«Vær så god, kom til bords!» ropte Fru Marie og åpnet dørene til spisestuen. Mejer spilte de siste taktene i et raskere tempo og avsluttet i en stygg dissonans. «De fortsetter nok etter bordet – når vi ber Dem pent,» – sa Marie, da han reiste seg. «Takk, tusen takk, – uovertruffent, – utmerket, så morsomt!» – – det summet rundt ham. Lorck tilbød Constance armen; de andre fulgte hans eksempel og førte hver sin sin dame til bords. «Trekk kniplingen høyere opp, Constance,» – hvisket fru Wleügel, som kom bak etter med stipendiat Foyn, – «du er for utskåret, man ser brystet ditt.» «Brystet mitt! umulig, tante.» «Jeg så ham sitte og stirre i sofaen. – Rett på det, før moren din ser det.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 26 / 292

Sitte og stirre – uf, at Lorck kunne være så avskyelig, og tenkte han kanskje at hun visste om det? Hun ble rød og sint, og dro raskt den hvite blonden så langt opp som hun kunne. «Nå skal vi virkelig slippe oss løs,» sa Fru Marie, da fadene var kommet i omløp, – «drikke vin og holde taler, skal vi ikke?» «Takk Skjebne –,» sa Lorck og sukket. «Nei, vet du hva, Marie, la oss nå være mennesker –» «Jo, Rikard, for spøk, forstår du, – det kan jo være morsomt –» «For meg gjerne, men altså –» han tok seg et hermetisk rypebryst. «Verten må begynne» – – lød det fra flere. Hansen fylte glasset sitt og oppfordret de andre til å gjøre det samme. «Ja, altså» – sa han og reiste seg – – «jeg er blitt dømt til å holde en tale, – jeg sier med vilje dømt altså – for at selskapet skal forstå at jeg ikke gjør det frivillig, og for at de skal være innstilt – jeg sier innstilt altså – på overbærenhet –» «Hør, hør!» lød det oppe fra Rings hjørne.

«For resten skal jeg fatte meg i korthet. Vi har, – om det tør jeg anta enighet om – hatt en særdeles fornøyelig dag, ingen skygge av uhell.» – «Enda Constances fot da?» avbrøt hans kone ham. – «Når unntas at Fru Constance har støtt foten sin,» fortsatte han. – «Jeg har satt –»

«En stok til,» tilføyde Mejer. – «Og at herr student Mejer har tilsatt en stok,» fortsatte Hansen. – «Min kjole er rent ødelagt,» ropte frøken Schwartz, som hadde Ring til bords. – «Nei, ti stille nå,» lød det under generell latter. – «Og at frøken Schwartz har ødelagt kjolen sin» – fortsatte Hansen med uforstyrret ro –, «altså ingen skygge av ulykke, bortsett fra de nevnte.» – «Og det kaller du å uttrykke seg kortfattet?» sa Lorck med et komisk fortvilet ansikt. Alle brast i latter. – Fru Marie klappet i hendene og ropte «Bravo!» – «Så la den stakkars mannen få fullføre en gang,» sa Constance. «Ingen skygge av ulykke, bortsett fra de nevnte,» supplerte Marie. «Og de er ikke så få –» sa Fallesen, som også ville ha et ord med i laget. «Har formørket dagens glede,» fortsatte Hansen. «Hvafornoe – skal vi ha solformørkelse?» ropte Ring og lo selv så vilt at han ikke merket hvor lite vittigheten slo an.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 27 / 292

«Derfor tenker jeg,» fortsatte Hansen, «at vi altså er enige om – ja, altså at vi ønsker oss en like behagelig avslutning på dagen. («Hør! Hør!») Ja, altså, mine damer og herrer, – velkommen til bords!» «Hip, hip, hurra!» – forsøkte Ring og dirigerte med armen. – «Hurra, hurra!» lød det med et par spinkle stemmer. «Hys, hys!» sa Hansen, som hadde satt seg og pustet ut, – «vi blir avbrutt.» «Hvordan går det med foten din, frue?» – spurte Fallesen, som satt ved Constances høyre side. «Den er visst bra igjen.» «Hvor jeg beklager det,» sa han med et blikk som var ment å gå henne rett til hjertet. «Fyll i glassene, mine herrer» – ropte Hansen og slo til lyd –, «Ring vil utbringe en skål.» «Vi kan gjerne snakke videre om det» – sa Constance halvhøyt, «bare hør etter det siste ordet, så vi vet hva det gjelder.» Fallesen ble helt betatt av glede over at Constance var så villig til å involvere seg med ham.

«Gubevars, – det er mer enn tilstrekkelig» – sa han og lo. «Var det: beklager, sa du?» spurte Constance. «Ja, frue, – jeg sa beklager – men bry deg ikke om det; når jeg snakker med deg, blir jeg helt konfus.» «Nei, hør på Ring» – sa Constance og lo – «Geniets kraft løfter sinnet og foredler sjelen», sa han – hørte du det, løytnant Fallesen?» – «Nei,

Jeg gjorde det ikke, Frue, – hvorfor skulle De forlange det – –. Hva jeg ville sagt, – hvis Deres fot hadde vært dårlig, så hadde De kanskje tillatt meg å bære Dem hjem, – jeg er så sterk, skal jeg si Dem, – armmuskler –» «Det er jo mye bedre å kjøre,» svarte hun og vendte seg bort fra ham.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 28 / 292

Hun lot blikket vandre tankefullt over bordet og møtte plutselig Mejer sitt blikk, som var festet på henne med et nesten tilbedende uttrykk. Et lite støt gikk gjennom henne, og hjertet hennes slo et øyeblikk raskere. Mejer tok ikke øynene fra henne; hun ble forvirret og så bort, men måtte straks etter undersøke om han fremdeles betraktet henne. Dette gjentok seg et par ganger; hun følte at hun rødmet; halvt ufrivillig tok hun glasset sitt og nikket til ham; han reiste seg litt og ble rød helt opp til pannen; med et strålende ansiktsuttrykk bøyde han seg for henne og tømte glasset sitt. «Hva er det for noe hokuspokus?» sa Hansen, som mens han hvisket med bordsdamen sin hadde sett Mejer reise seg og sette seg – «De får da vente til han altså nevner navnet.» Mejer hørte ikke hva han sa; han var altfor lykkelig over den stumme hilsenen Constance hadde sendt ham. «Kaster De øynene på et sånt pattebarn?» hvisket Lorck i en irritert tone.

«Hva er det De sier?» spurte Constance. «Du ser jo hvor han sitter og stirrer – øynene springer snart ut av hodet på ham. – Hva vil De nå det for – – –?» «Hys, vær så snill og hør etter» – svarte Constance med en bevegelse med hodet opp mot Ring. «På ære, jeg tror ikke De har forsømt Dem på fløtefjeset der nede» – begynte Lorck igjen. «Men så hold dog opp, Lorck» –

«Øynene forråder en kvinne om hun elsker en mann, står det skrevet – det hadde jeg ikke trodd at De hadde så dårlig smak, fy for pokker!» Han tømte et stort glass madeira. «Smak! Nei, hør her, vet De hva? Han er iallfall vakker nok – har De sett en slik munn? Og slike tenner, og så måten han bærer hodet sitt på – har De sett på det, spør jeg?» «Nei» – svarte Lorck tvært. «Og så har han et blikk så godt og uskyldig – det er noe uskyldig over ham.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 29 / 292

«Hm, hm!» sa Lorck bak servietten sin. «De burde ikke baktale vennene sine, herr Lorck.» «Baktale! – Jeg tror sannelig – spør jeg om jeg så mye som har åpnet munnen min?» «Nei, men De satt og lo, og det er enda verre.» «Jeg må si, det er harde betingelser. – For resten liker jeg ham godt, jeg – en skikkelig bra fyr – men når De snakker om hans uskyld – – nå ja, – De må virkelig unnskylde. – – Men enfin, – har De tenkt å drepe meg nå? Ja, for går De hen og forlover Dem med den gutten der, – overlever jeg det ikke.» Det var noe så sørgmodig fornøyelig ved Lorcks tone og mine, at Constance ikke kunne la være å le. «Slik som De kan sludre» – sa hun. «Jeg oppfordrer derfor alle tilstedeværende til å tømme et glass for den unge, begavede kunstneren, den fremragende piano- og harpespilleren ...» – «Fiolin», hvisket frøken Schwartz – «fiolinspilleren, herr Harald Mejer,» avsluttet Ring talen sin.

Mejer skjøt opp som en champagneprop; han hadde ikke anet at all den vidtløftige praten, hvorav han bare hadde oppfanget lyden av et og annet ord, gjaldt ham. Skålen ble imidlertid drukket under smil og nikk og buk fra alle kanter. Den neste talen Ring holdt, var for sin svigermor, som han hyllet så til skyene at den gode damen ikke visste hvor hun skulle se hen for å

Undseelse. Han ble så rørt over sin egen veltalenhet at tårene kom ham i øynene; med dirrende stemme kalte han henne sin gode engel, sitt livs største velsignelse, noe han ikke ville nøle med å si, ettersom hun hadde født hans dyrebare hustru og skjenket henne til ham. Og i denne sammenhengen ville han også nevne den gamle, elskelige tante Wleügel, som han anså som sin andre mor. En skål for fruene Wleügel og Blom. Da desserten var spist, og de mette gjestene la serviettene sammen, reiste Ring seg for tredje gang og ville tale til kvinnen. En sukkende mumling gikk gjennom forsamlingen. Lorck ga høylydt uttrykk for sin misnøye. «Der kan du se, Marie,» – sa Hansen med et ugunstig blikk – «den dumme ideen! – Du måtte jo visst at den fyren altså ikke lar seg stoppe.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 30 / 292

Ring merket ingenting. Med løftet glass og anstrengt tale holdt han sin lovsang til kvinnens pris. Det var om hjemmets kvinne han ville tale, om den kvinnen som av Gud var gitt mannen til medhjelp; og når han talte om denne kvinnen, så var det ikke ut i det blå, for nå var det tre år siden han hadde latt seg innrangere i ektemennenes lykkelige rekker o. s. v. Først fløt det fra ham uten forsinkelser; men lenger ut i forelesningen stoppet det ofte opp; han stammet og famlet og ble suggerert av sine overgivne naboer med de mest feilaktige ordene, som han straks plukket opp men øyeblikkelig lot falle da han merket at det bar galt avsted. Da han hadde gjentatt tre ganger at kvinnen var som en blomst, en duft, en følelse, ropte Constance høyt leende over bordet til ham: «Ja, ja, så drikker vi på det da!»

Ring satte glasset fra seg, foldet armene over brystet og spurte Hansen med fortørnet mine om det var med hans vilje at hans kone opptrådte som censor. Det ble et minuts pinlig stillhet. Ring lot blikket vandre fra den ene til den den andre. Fru Blom gjorde miner over til ham og prøvde å avfeie det med en spøk. Plutselig brast Ring i latter. – «Fanden så bra gjort!» ropte han – «der tok jeg dere skikkelig ved nesen.» De lo alle av full hals; noen forsikret at de hadde skjønt det, men holdt god min; andre hevdet at ingen kunne få dem til å tro det. «Ja, jeg tror det var alvor – det er sikkert og visst,» sa Constance. «Ja, så drikker vi på kvinnens velgående,» sa Ring, og nå var stemningen så oppløftet at skålen, til tross for vertens protester, fikk et ni ganger gjentatt hurra. Folk ristet hverandres hender og sa velbekomme. Hansen og Marie utvekslet det foreskrevne takkekysset.

Ring gikk bort og bød Constance hånden; hun rakte ham i stedet kinnet til kyssing. «Ja, som sagt – De er et musikalsk fenomen, et, et, ja virkelig et geni,» sa Ring til Mejer – «De må komme og besøke oss – av Dem selv, forstår De – hver kveld, om De vil – det er skikk hos oss; jeg har en kutter – De må seile med meg –. Hyggelig på kutteren, kan De tro – fanden så godt liker jeg Dem!» Mejer takket og bukket, og Ring ble aldri ferdig med å trykke hans hånd.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 31 / 292

«Hva skal vi nå ta oss til, Dere?» – spurte Fru Marie og vendte seg til en av de snakkende gruppene i dagligstuen. «Å, Mejer, spill for oss, til vi finner på noe.» Han begynte på en vals av Strauss. Constance tok Frøken Schwartz om livet og valsede rundt med henne. «Ja, dans, la oss danse!» ropte de i kor. «Foten din, husk på foten din, Constance,» klynket Fru Blom. «Spisestuen skal straks være ryddet,» sa Fru Marie, og gikk for å skynde på pikene. «Hva skulle De nå få det i gang for?» sa Lorck gråtkvalt. «Er De ikke glad i å danse?» spurte Constance. «Å jo, på Klingenbergballene går det an.» «Så gå dit – der danser man jo hver kveld.» «Nei, men alvorlig talt – nå kunne vi ha sittet og pratet så hyggelig sammen der borte i halvmørket.» «Det er morsommere å danse» – svarte hun. I det samme bukket Fallesen for henne og spurte om han kunne ha den æren. «Nå har nettopp Lorck engasjert meg –» svarte hun og dro ham hemmelig i frakken.

«Ja, så den neste da?» «Det kan vi jo alltids snakke om?» «Skal det bety et avslag?» «Nei da – altså neste dans med Dem.» Han bukket og trakk seg unna. «Nå er De altså nødt til å danse med meg» – sa Constance smilende. «Det var bare for å bli kvitt ham.»

«Ja takk, det skjønner jeg nok –» svarte Lorck med et bukk. «Ikke dans, Constance – du med den foten din!» sa fru Blom. «Å jo, mor, – nå har jeg så lyst, skjønner du.» Da valsen var over, ble det ropt på en fransese. «La meg løse deg av, Mejer» – sa fru Blom; «riktignok spiller jeg ikke som deg, men til dans går det nok an.» Mejer gikk rett bort og engasjerte Constance. «Takk, men jeg har lovet meg bort, dessverre –» svarte hun. Han vendte seg motløs fra henne. «Men den neste, skal vi ikke danse den neste dansen sammen?» ropte hun etter ham. Han takket med et forvirret blikk og fjernet seg. «Hvorfor vil du gå hen og gjøre hodet kruset på ham?» – sa Lorck – «synes du ikke du har nok på samvittigheten?» «Hva skal det være til, at du går sånn og griner på meg, – du er virkelig så kjedelig.» Ring var med i fransesen og gjorde alle slags løyer, som hans dame, frøken Schwartz, påskjønnet ved uavbrutt å le av ham.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 32 / 292

Han danset à la barbersvenn, à la skreddermester o. s. v. og når han skulle figurere, bøyde han hver gang det ene kneet foran damen og var enda tidsnok tilbake på plass igjen. «Det utålelige dyret» – sa Lorck til fru Marie i damekjeden. «Jeg synes nå for resten det kler ham» – svarte hun unnskyldende. «Vær da ordentlig for faen» –

«Det morer dem jo», mumlet Lorck halvhøyt til Ring, som et øyeblikk sto ved siden av ham. «De gjør meg rent fortvilet i kveld, frue», hvisket Fallesen til Constance med forgrømt stemme.

«Ikke gjør det så vanskelig for deg» – svarte hun motvillig, «det er helt bortkastet ....» Mer fikk han ikke høre, han skulle frem i fjerde tur. «Du har ikke sagt ett ord til meg i kveld» – begynte han igjen, «og på turen i dag var du så vennlig» – «Men pass nå på da – det er du som skal frem, løytnant!» – «Han gjør kur til min kone, den tosken» – sa Ring til sin dame. «Det gjør de jo alle» – svarte hun. «Er du ikke sjalu?» «Ikke det minste – det smigrer meg å se ...» «Men pass nå på da, Ring, – det er Deres tur!» ropte Constance med en munter latter. «Har De ingenting å si meg til forklaring, frue?» spurte Fallesen og søkte hennes øyne med et bedende blikk. «Nei hør, løytnant Fallesen – nå blir De meg virkelig for plagsom.» – – Nei, så Gud signe meg Lorck – tenkte hun – han forstår da å gjøre kur på spøk. «Tror De at min kone bryr seg om dem! – ikke det grann, – hun morer seg bare» – sa Ring, da de atter sto på plass.

«Når man hører Dem, kunne man få lyst til å gifte seg, De er så liberal.» «Ja, ikke sant – liberal skal man være, og gemytlig, – jeg er gemytlig – ser De – hadde jeg en bror, skulle De få ham.» «Hvorfor danser De ikke?» – spurte fru

Marie Mejer, som hele tiden hadde stått oppe ved dørportieren og sett på. «Jeg kunne ikke få noen dame.» «Stakkars ulykkelige! – det er nok noe De ofte blir utsatt for. Å, spill en galopp, tante!» – ropte hun inn til fru Blom. «Vil De da ta til takke med meg?» – vendte hun seg til Mejer. «Takk, frue, til denne dansen er jeg opptatt.» Blikket hans søkte uvilkkårlig mot Constance.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 33 / 292

«Å, sådan, – De sier som ridderen hos Ingemann – henne eller ingen.» Hun hadde fulgt retningen av blikket hans. Da galoppen begynte, trakk Ring seg tilbake til Hansens arbeidsværelse, hvor et par herrer satt og røykte. Dørene sto åpne gjennom alle værelsene. Mens Ring satt og drakk sine toddyer, fulgte øynene hans Constance, som hvirvlet av sted med Mejer. Han var så stolt av henne; ingen kunne likevel måle seg med henne – overalt stakk hun de unge pikene ut, og hun var hans, grosserer Edvard Christensen Rings – hans og ingen andres. Og hun var virkelig så glad i ham, – hvor villig var hun ikke i den senere tid blitt til å kjærtegne ham, – ja, han var en lykkelig mann, tenkte han og laget seg et nytt glass. «Nei, se meg til disse skulkerne» – sa fru Marie, som kom inn til herrene, – «huh, for en røyk. Hvem er det som har gjemt seg vekk! – Værsågod, kom inn og dans, Rikard! – og De, løytnant, – nei, at finne Dem blant disse.»

Fallesen unnskyldte seg med at han hadde hodepine. «De er så sturen i kveld, løytnant, kom, la oss drikke et beger sammen,» sa Ring. Fallesen skjenket kognakk i et vinglass. «Det kan jeg like – det rene vesen, vår egen skål!» Fallesen tømte innholdet i ett drag. «Se på Constance – en vakker kone, død og pine, hva Fallesen?» – og han puffet ham i siden. «Jo, det skulle jeg tro – men hva sier du om frøken Schwartz – hun er heller ikke uvillig.» «For flat» – sa Ring med et grin – «en stake rett opp og ned.» «Figuren er da ganske bra.» «Utstoppet» – lo Ring – «se på de spisse skuldrene. Jo, du kan tro, Edvard Christensen Ring lurer du ikke.» – Og nå fordypet de seg i en passiar om kvinneSkjønnhet og kvinnelige forskjønnelseskunster, som endte med at Ring foreslo Fallesen at de skulle drikke dus.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 34 / 292

«Du er min Sæl en kjæk Fyr, – Fanden så godt like deg, – det er en Skam, så sjælden du besøker oss, – kom hver Aften – åpent Hus hos oss, – er du glad i å seile? – En Kutter, Far, stiv som en Dukke –. Jeg vet ikke, hvordan det er, yngre Folk kommer jeg best overens med. Se nå Hansen, – så gode Venner vi er, – han kjeder meg, den Fyren, – mellom oss sagt, forstår du – Ungdom må der til.» Lorck kom inn etter Selters. «Nu sidder Ring og Fallesen og drikker sig aldeles snyde Kanon fold,» – sa han til Hansen på Tilbagevejen gjennem Dagligstuen. Hansen keg derind og rystede betænkelig på Hodet. «Hvorledes fandt De så Dem selv, Frue?» – spurgte Mejer under en af Pauserne i Galoppen. «Mig selv! Å, Musikken mener De? Det var så nydeligt.» «Kjendte De Dem igjen?» «Nei, slet ikke, – der var så mange Sorter i det» – «Kjendte jeg Dem – jeg mener sådan rigtig godt – skulde jeg nok gjøre det bedre.»

«Kjendte! – ja pyt, ja, – gad vidst, hvordan det skulde gå til» – «Gav De mig Lov til at tale med Dem – så» – «Der er ingen, som kjender hinanden –. Tale sammen! – og De tror, det nytter – man kan få Indtryk, danne sig Forestillinger – længere når man ikke, og så er det altid rav ruskende forkjert.» «Men det var vel mulig å bli kjent – hvis man da ikke med vilje skjulte seg» – «Det gjør man alltid – ikke akkurat med vilje – men man skjuler seg –. Hva er det som kommer til syne av oss? – Det som forhold og omstendigheter nødvendiggjør eller tillater. – Man formes etter de ytre betingelsene – og vel kanskje også etter de indre. Har De ikke lagt merke til hvor like vi alle er?» «De ligner ingen annen kvinne.» «Åjoda! Livet er en fabrikk, vi kommer alle ut som dens stemplede produkter.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 35 / 292

«Men det er likevel noe individuelt – det som får en til å gå og stå og tale og oppfatte på nettopp den og den måten.» «Åja, visst, men den forskjellen er ikke særlig merkbar, skjønt jo, jeg sitter her og babler. Kom, la oss danse.» «Hvorfor har De ikke spilt hos oss?» spurte Constance, da de igjen tok plass. «Fordi ingen har bedt meg.» «Det ante jeg jo ikke! – Den gangen jeg kom på ball til foreldrene Deres, spilte De da?» «Som andre guttebarn som øver seg på å spille piano.» «At Lorck ikke har sagt det – det var jo han som tok Dem med til oss den gangen i fjor – husker De.» «Ja, men mannen Deres hadde bedt meg; jeg hadde spilt l'Hombre med ham hos Lorck.» «De kunne jo gjerne ha kommet av Dem selv – det gjør de hos oss – og det må De også. – Vil De?» «Det er ingenting i verden jeg heller vil – jeg takker Dem så mye for Deres vennlighet.» «Det er da ingenting å sukke over,» sa Constance og så nysgjerrig på ham.

«Jo, for snart er det over, Frue» – «Skal De til utlandet?» «Ja, det er nok meningen» – «Så får De nytte tiden og komme veldig ofte – jeg gleder meg så til spillet Deres.» «Og jeg til å snakke med Dem.» «Ja, pass nå på – folk blir snart lei av meg» – «Nå spøker De vel bare?» «Nei, jeg mener det alvorlig – jeg er ikke noe særlig å snakke med.» «Det er jeg sikker på – jeg har hørt Dem tale med andre.» «Ja, jeg snakker nok ikke så mye med andre – jeg er ikke noe særlig selskapelig.» «Det er jeg sikker på – jeg har hørt Dem tale med andre.» «Ja, jeg snakker nok ikke så mye med andre – jeg er ikke noe særlig selskapelig.»

De» –

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 36 / 292

«Nej, så min Sandten! – Spør bare Fallesen.» «Den Nar!» sa Mejer. De taug begge litt. Mejer satt og bet seg i leppen og betraktet henne fra siden med et usikkert blikk. Constance stakk hånden i lommen og kom til å rive frem en hanske som falt på gulvet. Mejer tok den langsomt opp. Hun strakte hånden ut etter den. «Må jeg få lov til å beholde den?» spurte han og så litt fryktsom ut. «Ja, så gjerne, hvis du virkelig har lyst» – Han trykket leppene sine mot den og stakk den inn under vesten. Nå kom Fru Blom og spurte om de ikke skulle dra avsted. Tante Wleügel hadde gått for lenge siden. Constance reiste seg straks og sa god natt; det ga anledning til generell oppbrudd. Hansen protesterte, og Fru Marie mente at de måtte ha kjedet seg forferdelig, siden de alt ville dra avsted. Klokken var for øvrig over ett.

«La oss få en vals til avslutning!» – ropte en stemme, og i det samme skimtet man Rings skikkelse i døren fra røkerommet, som var stappfullt av gråblå tobakksos. «En god idé, en vals til avslutning,» lød det fra flere. «I så fall ber jeg om den dansen» – sa en ung herre med svart bart og glattkjemmet panne, idet han bukket for Constance. Det var Hansens yngste bror, jurist akkurat som han. «Spill opp, svigermor» – fortsatte Ring, og ville føre Fru Blom til pianoet. «Nei, mor er trøtt»

– så skal heller jeg» – sa Constance. Men Fru Marie satt allerede og spilte. «Nu vil jeg min salighed danse med min kone,» buldret Ring og kavet seg bort til Constance med et gravitetisk buk.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 37 / 292

«Du kom for sent, kjære!» ropte hun og danset bort med juristen. «Foten, husk foten!» formante fru Blom og satte seg motløs ned i et sofahjørne. Ring ble stående og så etter Constance med et halvt tåpelig, halvt irritert smil. «Ja, dans med henne, dere andre, så mye dere vil, bare dans, dans, dans,» sa han og gestikulerte med den ene armen, «det er nå likevel bare én som er Edvard Christensen Ring, og det er meg, det –» «Hva behager» – sa en dame som satt på en stol like ved. «Jeg sier at det bare er én som er Edvard Christensen Ring, og det er meg, det,» gjentok han. «Ja, det er vel sant og visst» – svarte hun og lo. – «Er det kanskje noen som bestrider det?» «Det er det samme, – men jeg sier nå bare at det bare er én som er ...» Han drev forbi og leverte den samme replikken med en halvt truende, halvt triumferende mine, først til Lorck, som sto ved pianoet, og siden til Mejer, som høflig spurte hva det var han sa.

Ring slentret videre uten å svare og fortsatte med sitt. Plutselig støtte han på Constance, som var blitt ført til setet av sin kavaler. «Ikke sant?» begynte han – «det er bare én som er Edvard Christensen Ring, og det er meg, det, har jeg ikke rett?» «Jo visst har du rett» – svarte hun og lo anstrengt. «Så skal du også dan–danse med mig.» Tungen slo litt Klik. – «Tilla–ader De?» sa han med et Buk for Hansen. Constance rejste seg straks, og Ring gav seg til å svinge henne som en Besat. Det nyttede ikke, at hun stred imod og bad ham la være; han blev bare hidsigere; hendes Fødder berørte næppe Gulvet. Hvis nogen havde tænkt, at han havde tat formeget Toddy til sig, så skulde han vise dem, at de havde gjort fejlt Bestik. Men hvordan det havde sig – han kom til at træde i Constances Kjole og snublede, balanserte et øyeblikk med armer og overkropp for å holde balansen, måtte til slutt gi opp, og Constance dro ham med seg over kanten.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 38 / 292

Før noen rakk å hjelpe henne, var hun oppe igjen, rettet på sløyfene og pyntene sine og svarte på spørsmålene om hun hadde støtt seg med et smilende: «Ikke det ringeste». Hansen tok tak i Ring og hjalp ham på bena. Fru Marie hadde stoppet musikken og kom løpende da hun hørte fallet. «Vil dere ikke spille videre?» – ba Ring, mens han pustet som en hval, «vi var ikke ferdige.» Fru Marie så ut til å nøle. «Nei, nei!» – lød det rundt omkring – «på tide å gå – ende mens leken er god –» «Hvis dere nå fratar meg deres selskap, begår dere en forbrytelse både mot meg og dere selv» – sa Fallesen med dyp stemme til Constance, mens hun stod og kledde på seg ute i entreen. Hun brast i latter og trakk seg unna ham. Han stirret etter henne med et par stive, fortinnede øyne. På hjemveien hadde Ring Fru Blom under armen.

Han forklarte for henne hvilken trøst han fant i tanken om at det bare var én som var Edvard Christensen Ring, og at denne ene var ham, ham som var gift med Constance, og ikke var mer sjalu enn som spaserestokken der. Fru Blom svarte ja og amen, og tenkte at hvis dette varte

Altfor lenge ble hun bokstavelig talt like ør i hodet som Ring. Constance kom etterpå mellom Lorck og Mejer. Etter fallet begynte foten å verke igjen; de gikk svært langsomt, og hun støttet seg til Lorcks arm. Lorck spurte om hun hadde begynt å lese «Madame Bovary», som han hadde lånt henne, og så begynte de å snakke om fransk litteratur. «Jeg er så lei av alle disse lettsindige kvinnene», sa Constance, «nå kunne de finne på noe annet». «Lettsindige – hva betyr egentlig det?» spurte Lorck polemisk. «Løsaktige – usømmelige, da – hvis du synes bedre om det.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 39 / 292

«Alle disse ordene er ren tomhet – fordommens dummeste kategorisering». «Uff, når du begynner på den måten, er det umulig å snakke med deg, Lorck. – Skal alt være like bra, eller like dårlig? – Er det ingen kvinner som er umoralske?» «Jo, de som hengir seg til forhold uten kjærlighet.» «Du snakker som om du har forstand», sa hun irritert. «Vi har snakket om dette før; for deg eksisterer visst ikke plikt og anstendighet.» «Din trangsynte holdning gjør meg opprørt – du er fullstendig fanget i de gamle forestillingene om dyd og slikt –» «Men er det da ingenting som er umoralsk eller lastefullt?» «Ikke i seg selv. Hvis jeg f.eks. er min brorkones elsker eller dreper min far, behøver det ikke å være noen forbrytelse.» «Ti stille med dine avskyelige floskler.» «Alle handlingers verdi bestemmes av motivene og konsekvensene», fortsatte Lorck.

«Ja, naturligvis – det finnes vel ikke to mennesker som har samme mening om hva som er fornuftig og nyttig?» sa Constance og slo Entoucas hardt mot fortauet. «Jo, det skulle se ut til det!» «Ta det med ro», formanet Lorck. «Det blir vel neppe verre enn det er, og så var det jo tross alt –»

«Verdt å prøve, kanskje det blir bedre.» «Han er et grusomt menneske», sa Constance og vendte seg til Mejer, «lar du deg påvirke av ham, blir du fullstendig fordervet.» Mejer lo. «Å, det er ingen fare, frue – han er mye verre enn meg.» «Hører du hva han sier, Mejer?»

«Jeg vet ikke hva Nils Lorck mener med å være verre enn ham, men sikkert er det at jeg anser vår nåværende samfunnsordning for fullstendig feil.» «Og han skylder på kristendommen for alt sammen – det finnes ingen større spotter født av en kvinne, hvis det da ikke skulle være Kong Satan, men han har jo heller ingen feminin side – sier de.» «Hvorfor er De så sint på kristendommen?» spurte Constance, og man kunne høre på tonen at hun ikke ventet seg noe svar. «Blant annet fordi den har lært menneskene å lyve for seg selv og andre, eller i det minste å late som om alt var annerledes enn det i virkeligheten er.» «Hvordan mener De?»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 40 / 292

«Læren passer ikke for andre enn en flokk sværmere uten jordiske interesser, noen som helt og holdent levde etter dette: Mitt rike er ikke av denne verden – og så har de tatt den og gjort den til verdensreligion og latt som om det ikke var noen uoverensstemmelse mellom den og for eksempel pavemakten, kongedømmet, keisertyranniet, flertallsstyret, kvinneemancipasjonen, og Gud vet hva ikke.» «Men det kan jo ikke kristendommen gjøre noe for.» «Men hva vil den da, når den ikke kan brukes til noe av det som har vært eller skal komme, uten å bli enten til latter eller forargelse – ja, som sagt, den har degradert menneskeheten i en grad, så –» «Hvor kan De si slikt, Mejer?» – «Jo, for den har reist umulige krav og utrustet dem med guddommelig åpenbarings autoritet.

Så har de stakkars menneskene måttet late som de kunne oppfylle dem – eller kjempet for å gjøre det, og så har de sammen skapt denne hån, dette dogmet om menneskenes skrøpelighet. – Ja, som det har demoralisert!» Han holdt inne og slo ut med hånden. «Jeg forstår slett ikke hva De mener,» sa Constance. «For eksempel, nå dette med, ja, De må unnskylde meg, frue, – dette med kyskhetskravet. – I gamle Jehovas tid var det jo bare de ukyske handlingene som var forbudt, men så kom Kristendommen og sa: hvo som ser på en Kvinde o. s. v. – Skal man nogensinde ha hørt maken!» «Ja, og hvad så?» «Så måtte jo Folk gi seg over og tenke som så: «Din Synd er akkurat den samme, enten du gjør det eller ej – ja, for begjær, det kan vel ingen la være.» – Skal du ha Navnet, så kan du også ha Gagnet, og så gikk det som det gikk.» «Men tror De nu at det var bedre før?» spurte Constance. «Ja, det tror jeg, – Jødene f.

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 41 / 292

Eks. er den Dag i Dag mer sedelige, og med Hensyn til kjønslige Udskejelser meget mere afholdende enn de Kristne.» «Sodomah og Gomorrah lå dog i Jødeland,» sa Lorck og lo. «Men det er nu så lenge siden –» sa Constance tankefullt. «Og nu selve denne Kyskhed» – begynte Lorck, «fy for Pokker, et Påbud, som aldri har utrettet annet enn å gi noen Stakkere med svake Hjærner og dårlige Maver ond Samvittighed» – «Nei, fy, Lorck!» ropte Constance. «Og bragt en Skare forkvaklede Fruentimmer til å legge Sundhed og Livsglæde som en Blodpenge på et Alter, der er rejst over Naturens hæsligste Unatur» – fortsatte Lorck. «Det er modbydeligt, hvad De siger» – sa Constance med dirrende Stemme og slapp hans Arm. «Ja, så forvænte er Begreberne, – det finner jeg nu modbydeligt,» ivret Lorck. «Og så er det oven i Kjøbet Løgn! Ja, i alle

Fald, jeg tror det ikke, – alle menn skulle være, ... Nei, så lavt setter jeg dem ikke, aldri i evighet!» «Jeg kjenner ingen mann som ville være Dem takknemlig for denne Deres mening», sa Lorck. «Da gjør det meg virkelig vondt for Deres bekjente,» svarte Constance harm. «Skynd dere litt, godtfolk!» ropte Ring, som hadde lukket Fru Blom inn og nå stod ved døren og ventte.

«Men for resten, som sagt, jeg tror ikke på det, ikke et gran.» «Hva er det du ikke tror på, Constance?» – spurte Ring med usikker stemme. «Å, det var ingen ting,» sa hun kort. «God natt, Lorck, god natt, Mejer!» Hun skyndte seg ovenpå og møtte moren sin i entreen. «Hørte du at Ring hadde blitt venn med løytnant Fallesen, Constance, eller har de kanskje vært venner før?» «Nei. – Ja, så er de blitt venner, – ja, det tror jeg gjerne.» De sa god natt og gikk hver til sitt. Ring følte seg særdeles til mote til å ta seg en spasertur; han fortsatte å forsikre Mejer om sitt varme vennskap og oppfordret ham inntrengende til å besøke dem. Til slutt bød han dem opp på et glass øl, noe de begge avslo. «Så kom da, menneske!» sa Lorck og dro i Mejer, som et par ganger forgjeves hadde forsøkt å komme seg løs fra Ring, som stod og holdt ham om skulderen. «Nå skal du jammen gå opp, onkel Edvard! God natt med deg.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 42 / 292

«– Han hadde seg en liten perial i kveld,» lo Mejer, da de hadde rundet hjørnet. «Hvem? Å, han, det bæstet, han blir alltid full.» «Det må nå ikke være gøy for kona hans» – mente Mejer. «Å, pyt – Man venner seg til alt slags.» «Er det et lykkelig ekteskap, tror du?» Lorck stod stille. «Det er faen ta meg et fornærmende spørsmål!» «For

«Kanskje deg» – sa Mejer og glante på ham fra siden. «Lykkelig ekteskap – at du i det hele tatt tør å ta en slik frase i munnen – og med den idioten! – Fru Constance, – nei, vet du hva.» «Det er likevel noe elskverdig ved ham» – sa Mejer overbærende, «så godmodig og vittig.»

«En genial fyr å drikke og seile med – men forresten umulig – bare så forferdelig vidtløftig som han er!» «Er han høyreorientert?» «Ja vel, og troende.» Lorck lo. «Nei, snakk! hvor kjedelig hun må ha det med ham!» «Ja, det kan du banne på». «Det er dog synd at hun ikke har fått en mann som passet bedre for henne.» «Å, hvorfor det? – da hadde det jo ikke vært noen fornøyelse ved henne.» «Cyniker» – mumlet Mejer og sank i tanker. «Forresten, selv om hun hadde hatt en annen mann, ville hun ha blitt lei av ham – det gjør gifte folk alltid.» «Så – å – du synes å vite godt besked, Nils Lorck» – «En kvinne som henne» – «Hun er nydelig!» utbrøt Mejer henført. «Ja, hun er virkelig nydelig, og så briljant kokett.» «Det er den svarteste løgn!» utbrøt Mejer. «Jeg har aldri sett en kvinne så fri for koketteri.» Lorck begynte å fløyte.

«Hun er så oppriktig og åpen i sin væremåte – akkurat som da hun var helt ung – jeg husker henne godt, og hun aner ikke hvordan menn er» – «Så – du er altså helt ferdig med det?» – fniste Lorck. «For pokker, så fort hun får det overstått – det må jeg si er bra gjort» – «Fanden i vold!» sa Mejer. «Hva pokker er du sint for, gutt? – Man kan jo være bevisst sin forelskelse uten å risikere å få rykte på seg for dårlig smak i alle fall. – Jeg for min del har hatt det lenge» –

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 43 / 292

Mejer svarte intet. «Har du sagt det til henne?» spurte Lorck. «Sagt! – hva slags noe sagt?» «At du elsker henne?» «Din omtale av fru Ring er mildt sagt usømmelig, far» – «Hvor mange kvinner har du hatt et forhold til, Mejer – ikke tøser mener jeg – men damer?» «Ingen» – sa han arrig. «Så prøv med fru Ring, – jeg gir deg lov til å konkurrere» – «Hold kjeft, sier jeg, – jeg tåler ikke at du snakker slik om en dame som jeg kjenner og respekterer» – sa Mejer skjelvende av sinne. «La nå de narrestrekene fare, Mejer – du er en tosk! Ikke koket, sier du – i dag da vi lekte gjemslek bak skuret der oppe, stod hun så tett inntil meg, mens hun lyttet og tegnet med fingeren på munnen, at jeg kjente kroppen hennes; men i det minuttet jeg lot meg merke med det, skvatt hun vekk som en stålfjær, med en mine som både hun og jeg hadde gjort det av vanvare.»

«Det skal jeg dø på, hun også hadde.» – «Slik en brutalikus» – «En kone som har vært gift i tre år – nei, far min, hun vil egge og oppildne, og til slutt la seg fange, – og det er egentlig en ganske morsom lek, hvis det ikke varer for lenge.» Mejer hadde lyst til å slå ham i ansiktet, men innså at han bare ville gjøre seg selv til latter. latterlig ved å gi sitt raseri luft. «Hun er altfor god til å omgås en fyr som deg» – sa han så rolig han formådde – «det er hele saken» – «Hun har skam så stor fornøyelse av det, hun –. Nå vil hun endelig at jeg skal lære henne l'Hombre, for at vi kan få en fast spillekveld; i fjor var det sjakk vi holdt på med. Hun koketterer ikke! – den lidenskapen hun legger i alt vi driver med, i samtale og alt mulig – det er lutter koketteri – men ikke av den grove sorten – naturligvis.»

Constance Ring – del 2BokRobot · Side 44 / 292

«Det ligger i hennes natur – hun overgir seg til øyeblikkets stemning. Hun har evne til det fordi sinnet hennes er rent og uskyldig – ja, le bare du – hun spilte Svartemads med søstrene mine – hun var voksen den gangen – jeg stod på lur i det andre rommet – den strålende gleden og morskapen som lyste i ansiktet hennes – hun var med av hele sjelen – akkurat som nå.» «Det er likevel noe helt annet» – svarte Lorck og begynte å nynne en melodi. «Er han aldri sjalu, mannen hennes?» spurte så Mejer. «Ring, det Fæ! Undertiden, når han har satt diverse glass toddy til livs, betror han meg at kona hans er så kald som en trestokk, men at det likevel er ham hun elsker, ham og ingen annen.» «Tror du hun vet at han sitter og sier slikt?» «Det gjør hun sikkert. – Hun, kald! – Hun er lutter ild og sanser – et krater med et fløyelsmykt grønsværsteppe over –. Død og pine når det en gang spruter løs!

For resten – det jeg ikke kan fordra er at hun absolutt vil ha alle uten unntak for sine føtter. – Denne Fjot – denne Fallesen, har hun ikke gått hen og gjort ham fullstendig gal –» «Går du opp og røyker en sigar?» Lorck hadde stanset utenfor huset der han bodde. Mejer så ut til å nøle. «Nei.»

Forresten, du – jeg glemte: Død og Pine – hva er klokken?» «Halv tre» – sa Mejer. «Så tenker jeg at hun må være i godt humør» – mumlet Lorck. «God natt, du.» «God natt» – sa Mejer, og de skiltes. Han gikk videre og tenkte på Constance. Som nittenåring hadde han vært forelsket i henne. Det hadde begynt den kvelden faren hans ga ham lov til å åpne ballet sammen med henne. Så vennlig som hun hadde vært, hadde hun fortalt ham mye om livet på Molde, og flere ganger hadde hun tatt ham med på småturer. Akk, du gode Gud og Skaper, hvor hadde han vært betatt, ligget og diktet om natten i sengen, stått opp og skrevet vers og tenkt på å skaffe seg adgang til henne gjennom de

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 45 / 292

Constance Ring – del 3

villeste veier. Han ville ikke annet enn å kaste seg ned for henne, be om lov til å kysse kjolen hennes og så gå rett bort og ta livet av seg. Og herregud, som han hadde spaserte dager igjennom i gaten der hun bodde, med havannabrune hansker og sigar i munnen. Og den gangen han ringte på ved inngangsdøren, men flyktet som en avsindig ved lyden av klokken. – Til langt ut på våren hadde han pleiet denne kjærligheten, som levde av å hilse på henne i gaten, stirre på henne på teatret og en gang følge henne hjem fra et dameneselskap hos søstrene. Så kom plutselig hennes og Rings forlovelseskort; som en knyttet neve hadde det falt ned i den fine spindelvevsbygningen av drømmene hans; det uventede slaget hadde rystet ham så sterkt at han var strøket av sted til Frognerseteren; der oppe i skogen drev han omkring en skarpkald vårnatt og stilte seg selv betraktninger over hvilken form for selvmord det var mest fornuftig å velge.

Gjennomblåst og blåfrossen hadde han så om morgenen slept seg hjem i en forkommen tilstand, og var blitt sengeliggende i over en måned. «Stakkars gutt, du hadde det ikke for søtt i de dagene» – mumlet han halvhøyt, «og så gikk du hen og fikk non til annen eksamen på kjøpet.» Denne sykdommen skulle vel aldri nå begynne å bryte frem igjen – –? Bedre at han ikke hadde sett henne – skjønt nå skulle han

Jo snart reise, – godt, om han kom av Sted jo før jo heller. – Men Gud forbarme seg, hvor var hun nydelig – den måten hun lyttet til ens ord på – hodet litt på skakke, øyelokkene senket – og så når hun svarte og plutselig så på én! – Den varme strømmen som skjøt ut av disse øynene – det var til å bli gal av. – Og når hun satt stille for seg selv, alvorlig – nesten tungsindig, og øynene plutselig skimtet et ansikt som betraktet henne – det smilet som da kunne komme, så mildt og fint og stille, det strålte bokstavelig talt av hjertets godhet – «Koket hun!» Det svinet, den Lorck – han skulle ha fått bank –. Og Ring – hvilken slags ektemann var han for henne –!

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 46 / 292

Han ble så bunnmørk, så trist og tung i sinnet. – Constance stod så ubeskyttet, så utsatt for smussige baktalelser fra alle kanter – akk, om hun hadde vært hans, skulle han ha båret henne gjennom livet på sine armer, holdt henne tett inntil sitt hjerte – voktet og vernet om skatten, reist bort til jordens vakreste sted – – «Constance, Constance Blom, – hvorfor er du ikke min – –.» Det gjorde så stikkende vondt i nesen, – en stikkende og kriblende smerte.

«Gud forlate meg, går jeg ikke her og gråter –,» mumlet han og tok frem lommetørklet – «nå har jeg aldri sett maken til en tosk» – –

Neste morgen stod de sent opp hos Rings. Klokken var nesten ti da Constance dukket opp i spisestuen, hvor fru Blom satt og leste i sofahjørnet. «Så søvnig», sa Constance og gispede, «jeg trodde jeg aldri skulle få opp øynene i dag. Er det lenge siden du kom inn, mor?» «Nei da, jeg lå bare i sengen til den var nesten ni.» Litt etter kom Ring. Øynene hans var litt rødsprængte i det hvite, og pupillene mattere enn vanlig. Med et sky blikk så han fra den ene til den andre, idet han sa god morgen og tok plass ved frokostbordet, hvor avisen lå ved siden av tallerkenen hans. «Din mor må gå og se «Røverne», Constance», sa han med munnen full av egg og franskbrød – «det er stormende fullt hver kveld.» «Er det ikke snuskete på Tivoli?» spurte fru Blom. «Ikke på teateret, mor.»

«Der treffer du jo nesten byens beste folk, så for den saks skyld – – nei, men søte Constance, – at du kan la mysosten se sånn ut» – «Det må være Alette, – her inne skjærer vi jo alltid så pent». «Så må du si det til henne, – det ser så stygt ut». «Men Gud, Ring, hvor har du forkjølet deg», sa fru Blom medfølende. «Ingenting å bry seg om», svarte han med øynene i avisen. «Han er ofte litt hes om morgenen, du; det går over utover dagen», sa Constance. «Atter

Igjen bedragerier i banken – det er en skikkelig administrasjonskatastrofe også.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 47 / 292

Ring hadde gått inn og hentet pipa si. «Skal jeg så kjøpe billetter til i kveld?» «Til «Røverne» mener du? Ja, det kommer an på deg, mor.» «Burde vi ikke heller holde oss i ro i kveld, nå som vi har vært så mye på farten?» «Ja, så i morgen da,» foreslo Ring og flyttet kaffekoppen sin bort til bordet ved sofaen, hvor han satte seg. «Da er vi invitert, husker du vel.» «Og på fredag skal vi på teateret,» sa fru Blom. «Hva med lørdag da?» «På lørdag skal vi ingen steder hen.» «Så sier vi altså lørdag.» «Ta tobakkskrinet med deg, Constance,» hun skulle inn for å hente kveldsavisen. «La meg få pipa, så skal jeg fylle den,» sa hun og tok den ut av hånden hans; «jeg kan godt.» Ring så etter henne med et takknemlig blikk. «Synes du ikke Constance ser bra ut om dagen – hun skinner som en sol – og vakker! – Da vi giftet oss, var hun ingenting mot nå» – han gned seg i hendene, hjertelig fornøyd – «og så er hun så elskelig at det står etter.»

«Ja, Gud ske lov,» sa fru Blom. «Vi sitter her og fryder oss over deg,» sa han, da Constance kom tilbake, «for ellers var vi enige om at du hadde gått ned i vekt kraftig.» «Så–å,» sa hun og rakte ham den fylte pipa, «det var jo leit for meg – det.» «Takk, kjæresten min,» sa han.

Han strålte av glede og dro henne ned på kneet sitt. Hun la den ene hånden på skulderen hans, og han tok og kysset den andre. Constance så drømmende for seg.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 48 / 292

Således var det å være en lykkelig hustru – ja, det vil si – således bar en lykkelig hustru seg ad – og der satt den lykkelige hustruens mor og gledet seg over at datteren var så forgudet. En stille tilfredshet kom over henne – hun gled inn i forestillingen om at hun var lykkelig – at hun elsket –; men hun var liksom så uendelig langt borte fra alt dette, over i en annen verden –. Et dunkelt barndomsminne stod for henne – en dame i grå silkekjole, med rød strutsefjær på hatten, hadde sittet på verandaen hjemme og drukket Selters med bringebærsaft av et glass på høy fot, og snakket med fremmed aksent om en annen dame som ble fordømt, og så var disse ordene falt, som Constance husket så tydelig: «Så skrev jeg til henne: klag ikke over å være alene med den mannen som elsker deg over alt i verden, for det er selve paradiset.» «Ja, men hva om hun selv ikke hadde elsket?» tenkte Constance.

Rings lepper beveget seg opp på halsen, på øret, på kinnet og munnen. Hun lukket øynene for å fortsette drømmen om den lykkelige hustruen, men en gnagende uro grep henne. Men nå ville hun ikke la det merkes – det var synd for Ring, som var så glad; han kunne jo ikke forstå det, og så var det for morens skyld. «Skal du ikke på kontoret i dag, må

«Jeg spør?» sa hun og ristet ham i øret. «Hvem tenker på kontoret med en slik kone?» «Der kommer en liten bitte mus,» begynte han, som om han hadde et diebarn på fanget. Constance slo ham over fingrene. «Hva tror du fullmektigen tenker?» «Fullmektigen kan reise til Bloksbjærg – der kommer en liten bitte mus. – For resten, vi må huske å be ham en gang – han vil sette pris på det.» – «Hva skal dere gjøre i formiddag, småpiker?» spurte han, da han endelig stod klar med hatt og stokk, ferdig til å gå. «Småpiker! – den ringen, den ringen,» lo Fru Blom. «Bare det ikke kommer noen gjester, så vi får lese høyt,» sa Constance, «så smått det går med å komme gjennom «Kvinnen på Tjele», du.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 49 / 292

«Ja, ja, vær nå snille barn, så skal jeg ha noe godt med hjem til dere.» Han kysset på fingeren og gikk. Om ettermiddagen lå Constance på sofaen i kabinettet med en bandasje av blyvann på foten. Den hadde gjort vondt fra morgenen av, men hun hadde ikke villet innrømme det. Til slutt hadde Fru Blom anklaget henne for å halte og påstått at hun ville se selv. Ved undersøkelsen viste det seg at ankelen var stiv og hoven. De hadde alle tre tatt en lang middagslur, hver på sin sofa, og hadde drukket kaffen inne hos Constance, som de pleide. Ring hadde gått inn på kontoret igjen, og tussmørket begynte å senke seg. Fru Blom satt i en lav lenestol ved vinduet og strikket. «Vil du ha lampen tent, Constance?» spurte hun. Det kom ingen respons. «Ja, så er hun sandelig ikke falt i søvn igjen,» smålo Fru Blom, etter å ha lyttet til det rolige pustet.

Hun la strikketøyet ned i fanget og satte seg magelig til rette; hun hadde mistet en maske og klarte ikke å se hvordan hun skulle ta den opp igjen. Litt etter ringte det. «Se så, hvem er det nå?» mumlet hun. «Hva sa du, mor?» spurte Constance og var med ett lysvåken. «Den som hadde ditt sovende hjerte, barn.» Constance smilte; det var morens svakhet å innbille seg at hun led av søvnløshet. «Ja, vær så god, både fruen og fru Blom er hjemme», hørte de Alette si. da døren til dagligstuen ble åpnet. Fru Blom gikk den innkommende i møte. «Å, er det deg, Marie?» sa hun livlig og klappet henne på skulderen, etter først å ha hilst god kveld med den stive tonen man bruker overfor en fremmed. «– Constance, sier du? – naturligvis er hun invalid; det var noe jeg visste.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 50 / 292

«Vær så god, kom inn – jeg kan ikke høre hva dere snakker om,» ropte Constance. Fru Blom tente lys i begge stuene og stilte en massiv lampe med plettet fot på det lille bordet med bronsegul silkeplaid montert ved siden av Constances lenestol. «Du tar vel av deg og slår deg til ro, Marie,» sa Constance. «Oppriktig talt var det meningen, men siden du er dårlig –» «Jeg tror du vil – at jeg ligger her i stedet for å sitte på en stol, gjør vel ingen skade.» «Men Rikard kommer også.» «Ja, la ham bare gjøre det – han er velkommen, med mindre han blir vrang og krever at jeg skal gå rundt og være oppvartningspike.» «Du da!» lo Marie og tok av seg. «Se nå, det er en til,» sa Fru Blom; de hørte Marie snakke med noen i entreen; hun hadde gått ut med klærne sine. Straks etter kom hun inn med Fru Wleügel. «God kveld, tante – ta bare av deg med en gang, for du skal vel bli,» ropte Constance til henne.

«Så du har måttet gi deg i dag,» sa tanten og ristet på hodet, «ser du, vi fikk rett – det var ufornuftig å danse. Har det vært lege her?» «Nei, er du gal, tante! – Det er ingen verdens ting – jeg ligger her ene og alene for mors fornøyelses skyld, forsikrer jeg deg. Er

«Du kommer inn fra landet så sent?» «Jeg tok toget klokken tolv – jeg blir i byen i natt.» Knapt var fru Wleügel kommet til sitt sete, før det ringte på nytt. «Det blir folksomt i kveld, skal du se,» sa Constance og lyttet etter. «Herr Lorck spør om det er noen hjemme,» hvisket Alette etter å ha lukket døren forsiktig bak seg. «Selvfølgelig er vi hjemme,» sa Constance, «la ham bare komme, hva gjør det, mor?» – hun vendte seg til fru Blom, som ivrig hadde ristet på hodet.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 51 / 292

«God kveld!» Lorck stod bøyd for dem. «Hva slags sak – sykesal, med besøk og medisiner og alt mulig.» «Å, det er bare litt blåvand til foten,» sa Constance. «Er det virkelig etter fallet i går – det har vel ikke noe videre å si?» «Hele ankelen er hoven,» sa Fru Blom. – «Naturligvis – det måtte den jo.» «La meg se på det – det er ikke sikkert at blåvand er det rette,» sa Lorck og nærmet seg. Constance var straks villig. «Det behøves ikke,» sa Fru Blom og trådte imellom. «Når det ikke er noe hull, er blåvand bra – såpass lege er jeg da.» «Nå ja, som De vil – uten å skryte av mine legekunster – jeg er tross alt lege, og hva er det man sier om at det likevel alltid smaker av fugl.» «Sett deg ned, Lorck,» sa Constance, «når Ring og Hansen kommer, kan du få en l'Hombre.» Lorck rakte Fru Marie hånden og takket for i går.

Så begynte de alle å snakke om gårsdagen og friskt opp i minnet en rekke detaljer som de ikke hadde hatt tid nok til å more seg over i øyeblikket, men som de nå, under latter, nøt desto bedre. «Hys, det ringte,» sa plutselig Constance. «Det er nok Rikard,» mente Fru Marie og så på klokken sin. «Vær stille, så vi kan høre på stemmen hvem det er,» sa Constance og la fingeren på munnen. «Ikke en lyd,» hvisket

«Å nei, så min Sandten om der var noen,» sa Fru Blom. «Hys, hys, denne gang hørte dere det vel,» sa Constance triumferende, da klokken straks etter lød med en heftighet som om man var blitt utålmodig av å vente. «At den Alette ikke lukker opp?»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 52 / 292

«Kanskje hun har gått for å hente noe til kvelden,» hvisket Fru Blom og reiste seg. «Nei, la nå Lorck være, Mor, han har yngre bein.» Lorck var allerede ved døren. «Er vi hjemme?» spurte han lavt og kom et par skritt tilbake. «Det kommer an på hvem det er,» svarte Constance, «la døren stå på gløtt, så skal vi gi lyd hvis vi vil ha dem inn». De andre lo dempet. «Det er Mejer,» rapporterte Fru Marie inn i kabinettet; hun stod og lyttet midt i dagligstuen. «Mejer skal slippes inn,» ropte Constance, så de hørte det ut i entreen. «Frit lejde for Mejer!» «Frit lejde for Mejer,» gjentok Marie leende. «Å, vent et øyeblikk mens jeg bytter omslag,» sa Fru Blom, idet hun bøyde seg over Constances fot. «Se så – nå kan dere gjerne komme inn,» tilføyde hun straks etter og la slumretæppet til rette over henne. «Skapte han vanskeligheter?» spurte Constance med et blikk på Lorck, da Mejer hadde hilst og tatt plass i halvringen rundt chaiselongen.

«Det var ikke fritt,» svarte Mejer med et smil. «Jeg måtte jo vente på parolen,» sa Lorck. «Men Mejer hørte jo til fra i går, det kunne De nok vite. De skulle ha våget å vise ham bort!» «Se nå, nå ringer det igjen.» «Denne gangen er jeg sikker på at det er Rikard,» sa Marie, og straks etter viste det seg at hun hadde rett. «Hva er det Alette spør om, Mor?»

«Hun vil vite hvor mange som skal dekkes til. – Ring er kommet og har én med seg – sier hun, de er i entréen.» «Lytt etter hvem det er, Lorck,» sa Constance. Lorck ville reise seg, men Mejer kom ham i forkjøpet. «Jeg skal bande på at det er Fallesen,» sa Lorck. «Uf, nei, ikke bann,» ba Fru Wleügel. «Jo, ganske riktig – det er løytnanten, kan jeg høre,» sa Mejer og kom inn igjen. I det samme gikk døren opp, og Ring og Fallesen trådte inn. «Vil dere bare sette dere ned igjen, Mejer,» sa Constance utålmodig og pekte på den nærmeste stolen – «ellers får jeg Fallesen dit.» Mejer gled ned på setet – hurtig som et lyn. «Det kan jeg like,» sa Ring etter å ha hilst på gjestene. «For en hyggelig forsamling! – Hva slags drittpunsj er det dere heller i dere? – Kom inn til meg, så skal dere få noe annet.» «Men først drikke te,» innvendte Constance.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 53 / 292

Ring gikk og satte sigarer og askebegre frem på bordet inne hos seg selv, ga seg deretter til å ransake buffeten og stilte konjakkarafler og selters med glass på et stort brett. Ved middagsbordet, da Fru Blom hadde skjenket te og laget i stand det Constance skulle ha, ville både Lorck og Mejer bære det inn til henne, mens Fru Blom forsikret at hun godt kunne gjøre det selv. Til slutt ble det slik at alle tre tok hver sin og gikk med. «Dere har glemt Saltet,» ropte Constance, og som vinden var Fallesen der med det. «– – Hvis noen kunne si meg hva det er de vil, disse radikalene, denne sammenløpte flokken av all slags avskum,» sa Hansen og fortsatte diskusjonen fra måltidet inne hos Constance. «Ja, hvis bare noen kunne det,» sekundert Fru Marie.

«Men det har jeg altså aldri vært i stand til å få svar på,» fortsatte Hansen; han stod og balanserte på hælene og tok et tak med begge hender i ryggen på en lenestol som fulgte hans vuggende bevegelse. «Det vil jeg gjerne tro,» sa Lorck ironisk. «Ja, hvorfor det?» spurte Marie. «Deres mann er så grov, frue – han bruker betegnelser som en ikke kan svare på,» svarte Lorck i en tone som om han klaget. Constance og Mejer begynte å le. «Ja, hva slags navn skal man altså gi folk som ene og alene arbeider på å undergrave respekten for, ja, for altså alt det bestående?» insisterte Hansen. «Ja, det er nå virkelig sant, også,» sa Ring. «De gjør ikke annet enn å rive ned både kongen og øvrigheten – den stakkars kongen, som ikke gjør en katt fortræd – det er en pøbelaktig oppførsel.» «Det var min salighet et sant ord,» sa Fallesen. «Takk for det, Ring.» «Og religionen da?» tilføyde fru Marie. «Den er nå det aller verste.»

«Ja, for den undergraver alt,» mumlet fru Wleügel. «Og fordærver både sjelen og legemet,» la fru Blom til. «Øvrigheten?» sa Lorck. «Tør jeg spørre: regner De ikke Stortinget til den lovlige øvrigheten, herr høyesterettsadvokat?» «Stortinget?» gjentok Hansen i en prøvende tone. «Og hvem er det som arbeider på å undergrave respekten for det?» spurte Lorck. «Ja, slik som Stortinget nå er sammensatt, er det ikke –»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 54 / 292

«Bedre verdt», svarte Hansen. «Det står skrevet: Det er ingen myndighet uten av Gud» – kom Mejer inn. «Ja, men på den tiden hadde de ikke den slags institusjoner, for pokker! Tror De de tenkte på dette folkelige djevelskapet den gang, kanskje?» utbrøt Ring. – «Det ville nå også vært for mye forlangt.»

«De hadde visst verken Høyesterett eller noe sånt heller,» ropte Constance. «Ikke hold med dem,» formanet Fru Blom. «En lojal mann kan ikke annet enn å forakte det nåværende Stortinget,» sa Hansen med ettertrykk og gyngte stadig ivrigere frem og tilbake. «Nei, det ved Gud,» sa Fru Marie. «Høyre synes nå dette, og handler deretter,» svarte Lorck, «men da burde de heller ikke klandre Venstre for at det også handler etter sin overbevisning.» «Venstre!» ropte Ring, «nei, det er fanden til forskjell.» «Alt hva Venstre vil er fordervelig for samfunnet i bunn og grunn. – Du store Gud – hvis de altså fikk makten,» sa Hansen og vendte blikket mot taket. «Hva f.eks. er fordervelig?» spurte Mejer. «Hold kjeft, Fæ!» mumlet Lorck, «svar slike idioter.» «Ja, bare f.eks. dette med Statsrådssaken,» docerte Hansen, «får de den gjennomført, betyr det kullkastelse av hele Grunnloven, verken mer eller mindre.»

«Ja, da kan vi jo lage en ny da,» sa Lorck idet han satte seg. «Ja, sett dem til å gjøre det, altså disse bondekøttene der nede i Stortingssalen, så skal dere se for en deilig suppe de får ut av det,» sa Hansen hidsig. «Vor Herre bevare oss for at det skulle komme så vidt!» utbrøt Ring. «Å nei, de har snart grassert seg ferdige nå – Partiet har vist frem for mye av klumpfoten, landet er blitt skremt – neste gang blir det Høyrevalg over hele linjen.»

– Pass nå på.» Lorck og Mejer lo. «En rask profeti, den,» sa Lorck. «Som De skal få se, slår den altså inn,» forsikret Hansen. – «Det vil gå, som han sa, han, Folkeforføreren, at når Bonden våkner – så våkner han til reaksjon.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 55 / 292

«Folkeforføreren?» sa Constance, «hvem er det?» «Bjørnson, naturligvis,» svarte Lorck. «Uf, han!» sa Fru Wleügel med en grimase, som Fru Blom og Marie gjorde etter. «Han er lovlig lenge om det i hvert fall,» mente Mejer. «Om hva? Å, våkne, – ja – dessverre altså – disse stakkars bøndene er jo så lette å ta ved nesen, men får de først øynene opp, så –» Hansen vendte blikket mot taket igjen. «Ja, bøndene må man bare ha ondt av, men Sverdrup og Jåbæk – ja, at ikke lovens straff kan ramme slike, – slike –» Ring stoppet opp, som om han lette etter ord. «De som altså vet at deres virksomhet – ja, man kan si – har til formål å legge landet øde» – supplerte Hansen – «ja, hvis det ikke er spøk altså – så vet ikke jeg.» Lorck plystret ganske lavt og tente seg en sigar. «Hvordan kan De dog finne Dem i å bruke stygge ord om politiske motstandere, herr advokat?» sa Mejer oppbrakt.

«Dannede mennesker burde dog ha et visst begrep om noe som angår en manns ærlige overbevisning –.» «Å, overbevise meg her, og ærlige meg der,» buldret Ring. «Vi har retten og sannheten på vår side – det er det det kommer an på –» «Og historiens vitnesbyrd, rettsvitenskapens resultater, de lovlige institusjonene og altså alt som har fotfeste i samfunnet,» fullførte Hansen. «Og det må jeg sannelig si,» sa Ring, som nå hadde fått

Vejret igjen, «at jeg ikke trodde selv den vildeste Venstremann var fræk nok til å benekte at Sverdrup i det minste er en skurk.» Lorck brast i latter. Mejer blusset opp av sinne og ville svare, men møtte i samme øyeblikk Constances blikk; hun la hurtig fingeren på munnen. «Og du kan gjerne ta de andre med deg,» sa Hansen, «Folk som Bjørnson og Brun med kompanjonger burde mildest talt landsforvises.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 56 / 292

«Ja, for det er dem som oppvigler massene,» sa Fru Marie. «Ja, Gudbevars – og undergraver på alle kanter,» ivret Hansen. «Og så denne Bjørnson, denne stodderpaven, som til og med vil ta troen fra folk,» utbrøt Ring og tok seg et slag rundt bordet. «Jeg spør bare: Kan troen være til skade for noen?» «En fyr som har skrevet «Kongen»,» satte Fallesen inn, «kan man vente annet av en slik majestetsforbryter!» «Men hvis nå det dere tror er galt,» innvendte Mejer. «Hvem sier at det er galt?» fór Ring opp. «Og selv om det også er dunkle ting – et menneske kan da ikke vente å forstå seg på det overnaturlige, vel? – Der står jo noe om at forstanden er formørket. – Og hvor skal vi hen – spør jeg dere – når det er fare på ferde, hvis det ikke skal finnes noen Herre?» «Nei, Mejer Far, det går ikke an å undvære forsynet. – Du er ung ennå, men bare vent til du kommer opp i årene.» «Ja, Gud, hvor sant det er,» sukket Fru Blom.

«Det må være noe som altså menneskenes kritikk ikke kan nå,» sa Hansen med verdig alvor, «noe som så å si holder sammen på det hele, både det vi altså ser og det vi ikke ser – begynner man å grave og rydde der – ja, så svikter alt under våre føtter.» skal til å dø,» – fortsatte Ring med blødere stemme, – «så skulle jeg tro at det må være godt å kunne legge seg hen i Jesu navn og håpe på at noe bedre venter oss etterpå.» «Ja, det skulle jeg tro,» sukket Fru Wleügel. «Ikke bare det,» sa Fru Marie, «men tenk å skulle gå gjennom livet uten religionens støtte. Ja, jeg forstår ikke hvordan noen kan holde det ut. – De fattige, for eksempel – ja, ved Gud er jeg sikker på at Bjørnson er en av Antikristene, slik det står om i Bibelen.» «Det er derfor jeg er så sint på ham,» sa Ring. «Jeg skulle ønske at Vår Herre snart ville ta den fyren.» «Det ble nok en annen som tok ham,» mumlet Hansen.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 57 / 292

Lorck reiste seg plutselig og slo asken av sigaren med et smell. «Ja, for meg må han gjerne bli tatt når som helst på døgnet,» sa han. «Det mener De ikke,» ropte fru Marie. «Jo, for han er meg ikke radikal nok, frue –» «Nå har jeg aldri hørt noe så galt,» sa fru Wleügel og fru Blom i munnen på hverandre. «Det er ingen av dem som duger,» fortsatte Lorck. «Hva er det de vil ha egentlig? Noen elendige reformer som de knapt nok har mot til å våge seg frem med. – Alt skulle omkalfatres fra grunnen av.» «Nei, vet De hva, nå holder alle opp,» sa Hansen overlegent. «Er det revolusjon De vil ha, da?» spurte fru Marie. «Ja, hvorfor ikke? – Denne Linkeleren der nede i nummer 22 blir vi skam like nær av.» «De skulle reise til Russland, De Lorck,» sa Hansen, «der vil De passe bedre.» «Og bli nihilist,» tilføyde Marie. «Ja, det var sannelig ikke så dumt,» svarte Lorck lakonisk.

«De vil vel ikke forsvare nihilistene også?» spurte fru Marie, og så skrekkslagen ut. «Han!» ropte Ring og lo, «tror De han skyr noe!» «Nihilistene – menneskehetens største martyrer, jordens edleste blodvitner!» ropte Lorck. «Han er jo gal altså, den fyren,» sa Hansen ut i luften. «Nihilistene har jeg ingenting imot,» kastet Mejer inn, «men selve prinsippet har jeg ikke særlig fidus til på grunn av dets bibelske opprinnelse.» «Nå tror jeg fanden rir

«Det er vi begge to,» sa Ring.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 58 / 292

«Tør jeg spørge, hvorledes De altså begrunder det, ja De undskylder, – det Galimatias med den bibelske Oprindelse?» spurgte Hansen med et overbærende Smil. «Hvad siger De nu f. Eks. om Syndfloden, Hr. Advokat? Jehovah er jo Historiens første og vældigste Nihilist – ikke rettere jeg skjønner.» Et enstemmigt Råb af Forbauselse og Indignation stansede ham. «Han fandt Tilstanden på Jorden forkastelig,» vedblev Mejer, «han var ikke tilfreds med Stellet, og så sopte han væk Mennesker og Dyr og alt hvad som på Jorden fandtes. Er det ikke Nihilisme det, spør jeg?» «Og endda der stod, at alt det, som var skabt, var såre godt,» utbrøt Lorck. «Ja, det har naturligvis bare været Ironi,» bemerket Mejer. «Og det vil De virkelig komme med!» råbte Hansen. «Straffedommen, som altså den Almægtige måtte sende over Jorden for Menneskenes Ryggesløsheds Skyld.

Nej, hør véd De hvad – skal det være en Vittighed, så er den mildest talt usømmelig.» – «Nu får I min Sandten ikke Lov at disputere længer,» råbte pludselig Constance og satte sig helt over Ende. «Hvad er det for en Splidagtighedens Ånd, som er faret i jer?» «Det var Lorck, som begyndte,» sa Fru Marie. «Nej, det var Skam Hr. Advokaten,» innvendte Mejer. «Jeg tror nu, det var Ring,» sa Fallesen. «Men så hold dog Fred, Folk, så vi kan høre, hvad Constance siger,» råbte Ring. «Nu spiller du og Hansen Whist med Marie og Fallesen, Mejer setter seg til

«Pianoet, og Mor og Tante får skjøtte seg selv,» instruerte Constance. «Jeg skal snart hjem,» bemerket Fru Wleügel. «Hva med Fætter Lorck da, Constance – hva skal vi gjøre med ham?» spurte Ring. «Han, den gudsforglemte gutten, skal være under mitt oppsyn. Slapper vi ham inn blant dere andre, gjør han bare ugagn.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 59 / 292

«Brillant!» sa Ring. «Kom nå. Høyre om, marsj!» kommanderte han. «Slikt humør er det i Ring, du,» sa fru Wleügel til søsteren sin – de satt i dagligstuen og strikket – «alltid så godslig og munter.» «Ja, han er uovertruffen,» svarte fru Blom, «men jeg synes nå at han gjerne kunne forby Lorck og Mejer å føre slikt stygt passiar. Det er ikke noe for Constance å høre på.» «Du mener vel ikke så mye med det, du – jeg tror det er mer for å vise seg frem.» «Ja, Gud vet, ungdommen skal jo være så fritenkerisk,» sukket fru Blom. «Derfor var jeg så glad for at Constance fikk Ring, du; jeg merket jo straks at han var en mann med respekt for religionen. – Du husker jeg skrev det til deg.» «Ja, Ring – han er helt og holdent trofast mot sin barndoms tro.» «Ja, Gud være lovet for både Constance og Marie – de har virkelig vært heldige på den måten,» sa fru Wleügel. «Især er det bra for Constance,» bemerket fru Blom bekymret – «for hun trenger støtte.»

«Du mener vel ikke at hun er smittet av den nymodens holdningen?» «Nei, Gud forby! Men noen ganger høres hun så venstreorientert ut, og her om dagen satt hun og gjorde narr av Job, sammen med Lorck, og så sa de at Satan hadde veddet med Gud om sjelen hans, akkurat som Mefistofeles i Faust. – Slikt er jo spottelig.» «Og så grepet,

«som hun var, da hun gikk til konfirmasjonen,» sukket fru Wleügel. «Ja, det var nå litt for mye av det gode. – Lå hun ikke der og ba i sengen og nynnet salmer? – Jeg stod ved døren og lyttet, og da jeg en gang snakket med henne om det, falt hun gråtende om halsen på meg og sa at hun var så fortvilet fordi hun ikke følte seg i samfunn med Gud. – Et barn på seksten år – det var rett og slett uhyggelig.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 60 / 292

«Men så gikk det jo også over, da hun kom ned til meg. – Det var en heldig idé, for resten; slikt pleier jo aldri å vare,» sa Fru Wleügel. «Nei, Gudskjelov, – ja, for det var virkelig en forferdelig tid – tenk deg, hun løp rundt på bibellesninger og oppbyggelsesmøter, og på de enkleste bønnemøtene. Du kan tro at faren hennes var i et humør –» «Hansen hevder jo alltid at de som overdriver sin religiøsitet, er hyklere og kjeltringer –» «Men det er bare prat fra Hansen,» avbrøt Fru Blom. «Ja, det var nettopp det jeg ville sagt,» ivret Fru Wleügel. «Nei, men opphisset, – ja, slikt er jo ren galskap, du.» «Men det er jo for resten merkelig likevel,» innvendte Fru Wleügel, «for der står jo at vi mennesker skal bearbeide vår frelse med frykt og beven uaflattelig. – Det er jo en viktig sak, ser du.»

«Men der står også: «Vær alltid glade», du,» sa Fru Blom overbevisende, «og Jesus selv gikk i bryllup, og Luther var med på både dans og annet, så du ser, Birgitte, at det er nok av steder å holde seg til.» «Men det er nå ofte litt vanskelig» – svarte Fru Wleügel. – «Så snart man er så ulykkelig at man bruker forstanden, går det helt rundt, iallfall for meg.» «Men så har vi jo dette ordet om å gi fornuften til fange under troens lydighet, Birgitte.» «Ja, du har rett.»

Du har alltid vært så from, Emma – Akk ja, akk ja, – hva er vi mennesker – en må gjøre det som er rett – –.» «Å, spill mer!» ropte Constance, da Mejer gjorde mine til å reise seg. Pianoet stod inne i dagligstuen på skrå, rett ved døren til kabinettet. Constance kunne se tangentene og pianistens hode og bryst. Hver gang øynene hennes falt dit, møtte hun Mejer sitt blikk. Han begynte straks på noe nytt da hun ba ham. «Å, hør, Lorck, bytt skjermen!» ba Constance. – «Ta den store røde som ligger inne på buffeten; denne her er så kort at lyset skjærer meg i øynene.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 61 / 292

«Lilleslem!» ropte Fru Marie, og kom løpende inn i kabinettet. – «Slikt et held, som Fallesen og jeg sitter i! Hva bestiller dere her?» «Hører på musikken først og fremst», sa Constance. «Og instruerer om Spadille, Manille og Ponto dernest» – tilføyde Lorck, som satt med et spill kort bredt ut over det lille bordet han og Constance hadde mellom seg. «Nå er det oss som skal sammen, Marie!» ropte Hansen. En stund etter gjorde Fru Wleügel seg klar til å gå. «Vær nå forsiktig med foten din, Constance – jeg har ennå minner om den ankelen jeg vrikket for mange Herrens år siden. Doktoren vil at jeg skal gå med stokk. God natt, god natt!» «Gå inn og vær femte mann, Mor,» sa Constance, da Fru Blom hadde fulgt søsteren sin ut. – «Du er jo så glad i en whist. Ring, Mor vil være femte mann!» «Det skal være slutt på bråket, sier Hansen,» ropte han tilbake og kom til syne i døren, «jeg får dem ikke til å begynne på en ny runde, de stainguttene.»

Hansen og Marie sa god natt. Fallesen og Mejer gjorde mine til å følge eksemplet. «Hva i all verden, dere har vel ingen hast?» sa Ring, og dyttet løytnanten inn igjen, dit de hadde spilt kort. «Klokken er jo ingenting.» Fru Blom fulgte Marie ut og hjalp henne med å ta på seg klærne. «Det var godt vi kom til kortbordet,» sa Fru Marie, «jeg kunne se på Rikard at han var temmelig opprørt. – Han er nå også fæl til å snakke, den Lorck.» «Det undrer meg bare at slikt folk kommer til folk,» svarte Fru Blom. «Det er også mange som snakker om at Ring lar Constance omgås ham så mye – ja, for jeg skal si deg, han har så løse prinsipper om kjærlighet og alt mulig. – Og så skriver han i «Dagbladet».» «Han vanker jo også hos dere, Marie,» – sa Fru Blom med et litt strengt uttrykk. «En sjelden gang, Tante, i virkelig store selskap. – I går var det nå Ring og Constance som hadde tatt ham med.» «Med Ring er han jo i familie – ser du.»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 62 / 292

«Å, pyt, for den saks skyld! Nei, men han er morsom, skjønner du. – Alle damene er helt betatt av ham. – Det er egentlig en skam.» «– Snakker du om Constance?» Fru Blom hadde sittet og grublet for seg selv. – «Det er jo Ring som alltid vil ha tak i ham.» «Ja, det vil han jo i alle fall, tante.» «Constance er virkelig helt likegyldig, enten han kommer eller ei,» fortsatte Fru Blom. «Men det kan jo folk ikke vite, skjønner du. – Vi, som vet om det, Gud bevare oss! – Men så mye de to holder på med hverandre. – Ja, det er jo ikke noe nytt at folk skal ha noe å snakke om.» Nå kom Hansen, som hadde vært inne etter en sigar. «God natt, tante!» «God natt, god natt.» «I kveld var det ingenting,» hørte Fru Blom Constance si da hun kom inn i dagligstuen. «Nei, når pastor Huhn er til stede, kan du tro –» «Snakker de sammen, omgås de ham?» avbrøt Lorck.

«Når de har skikkelig fine middager, soknepresten – skjønner du. – Da siterer hun «Luthersk Ugeskrift» – ja, for Hansen kan selvsagt alle slagordene utenat. Så går det løs på tidens hule floskler og den gjennomgripende fritenkningen, og de som driver med vantroens strøm – Marie kan alle slagordene utenat.» «Så de er så gudfryktige nede i Welhavensgade?» sa Lorck. – «Det visste jeg ikke.» «Jo da, Hansen går i kirken med –»

«Marie hver annen søndag om vinteren. Men det som er det mest komiske: når Marie venter sin nedkomst, gir han femti kroner til de fattige,» sa Constance med en latter. Fru Blom reiste seg brått og gikk inn i dagligstuen. «Nå har vi gjort mor sint – Gud, hvor det var leit,» sa Constance lavt og så uhyre forvirret ut. «Kan De vente annet, slik som De snakker?» svarte Lorck likeledes lavt.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 63 / 292

«Jeg tror De er slik! Var det ikke Dem kanskje, spør jeg, Mejer, om det ikke var Lorck?» «Nei, det var nedkomsten som gjorde utslaget. Det hadde jeg ikke turt å si til min far engang,» forsikret Mejer. Constance truet ham og trakk grimaser. Litt etter gikk Lorck inn til fru Blom; hun satt og så i et verk med illustrasjoner. «Nå tror jeg De gjerne vil ha oss på døren, fru Blom,» sa han med et innsmigrende smil. «Å, for min skyld haster det ikke,» svarte hun uten å se opp. – «Men jeg tror Constance kan være trett.» «Deilige bilder, frue – –.» Han begynte å bla om bladene for henne. «Hør på Lorck,» hvisket Constance, – «nå vil han insinuere seg hos mor for å gjøre det godt igjen. – For resten, hun liker ham visst ikke særlig.» «Men De, frue?» Det kom et spørrende uttrykk i Mejers blikk, som Constance oppfattet med en vag følelse av nysgjerrig undring. «Åja, sånn,» svarte hun, «han underholder meg.»

«Den som var så lykkelig» – «Nå skal vi gå, Mejer; her nytter ingen kjære mor, fru Blom vil ha det,» sa Lorck i døren, og oppførte seg som en skolegutt som er ivrig etter å gjøre tjenester. Fru Blom måtte le mot sin vilje. «Så vær så god å ta Fallesen med dere,» bemerket Constance, «ellers gir han seg gjerne til å bli sittende.» – Da gjestene hadde gått, ryddet fru

Hun la glassene og kortene til side. «Skal Lorck også til Grimsgårds imorgen?» spurte hun plutselig og kikket på Constance. «Det vet jeg virkelig ikke, Mor,» svarte hun likegyldig.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 64 / 292

«Du burde være litt forsiktig, Constance,» sa Fru Blom. «Du er for imøtekommende mot disse spirrevippene. – Sånne blikk de gir deg, og sånn som de dilter etter deg. – Æsj, jeg kunne ha banket dem.» Constance lo. «Ja, det er nå ikke noe å le av, Constance, og du oppfører deg ikke som du burde, for du tar imot kureringen deres ganske fornøyd.» «Uff nei, men Mor da!» «Og sånt kan lett ende med forferdelse, – ja, for du risikerer at de går hen og blir tullete av forelskelse i deg.» «Å nei, Mor, det henger ikke sånn sammen. Det er bare en vane de har, de synes liksom det hører med –» Fru Blom ristet på hodet. «Du burde ikke være for trygg, Constance. «Det betyr ikke det bitterste gran, forsikrer jeg deg. – De er akkurat like mot alle andre damer, det ville da være innbilsk og vemmelig av meg om jeg tok det som noe annet enn spøk. – Og så er jeg jo gift, Mor,» la hun søvnig til. Fru Blom så bekymret ut.

«En har da hørt såpass før, at en herre ble forelsket i en gift kone, vet jeg. «Men ikke sånne herrer som jeg kjenner. – For en forelskelse må jo være noe ganske annerledes alvorlig, Mor.» «Om ikke for annet, så for snakkets skyld, burde du være forsiktig, Constance. – Du kommer i folkemunne, forsikrer jeg deg.» «Ja, la mig det, men for resten tror jeg ikke det – Ring er jo alltid med.» «Han,» sa Fru Blom, og plutselig kom det en svak dirring i stemmen hennes. «Han sitter jo alltid med sin tobakk og sin toddy, og lar dem sverme om deg så mye de vil. – Jeg forstår meg ikke på ham.» «Det manglet bare at han skulle gå rundt og være sjalu,» sa Constance og gispet.

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 65 / 292

«Nei, men som nå i går, Constance. – Der lar han deg gå mellom Lorck og Mejer, akkurat som om du ikke hadde noen mann å følge med. – Det tar seg ikke bra ut.» «Lorck og Mejer skulle samme vei, mor, så var det jo rimelig.» «Mejers bor på Løkken ute ved Frogner, og Lorcks foreldre ligger visst også på landet,» ivret Fru Blom. «Ja, iallfall om vinteren skulle de samme vei,» gispede Constance, «Lorck har for resten rom i byen. Og så hadde jo Ring mer enn nok med å passe seg selv.» «Ja, du lar ham også drikke altfor mye,» sa Fru Blom gråtkvalt. «Lar ham?» «Ja, jeg mener, du kunne sikkert hindre det, hvis du var litt omhyggelig, Constance.» «Du sa selv at jeg ikke måtte vise ham sure miner, fordi om han drakk noen glass,» sa Constance i en tone som om hun avfeide det hele. – «Det var den sikreste måten å få mannen sin til å debauchere på – sa du. – Det var den første kvelden, jeg husker det nok.»

«Jeg mener heller ikke at du skal skjelle, og jeg er, som sagt, slett ikke redd for at Ring – han er en mann med altfor gode prinsipper til det – men – du kunne dog forsøke å påvirke ham, si det til ham under fire øyne i all kjærlighed –» En kraftig snorking lød plutselig inn til dem. Fru

Blom fór ut i været, men Constance lo – «Det er Ring, som er falt i søvn, – skjønner du vel. – Hør, hvor trygt han sover –» «Jeg får gå inn og vekke ham,» sa Fru Blom og reiste seg. «La mannen bare ha fred –» «Nei, tenk om Pigen kom og så ham, og så er det så usunt –» «Det har han godt av – nå er han naturligvis full igjen,» sa Constance, og uttrykket på ansiktet hennes endret seg plutselig. Fru Blom hørte ikke hennes ord – hun var allerede inne hos Ring. – En strøm av mismod skylte gjennom Constance; hun var så trøtt og lei –. – Uh, hvor de bød henne imot, Moren, Lorck, Mejer, Marie, Hansen,

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 66 / 292

Tanten, hvert eneste menneske hun kjente, og l'Hombren, selskapet i morgen, maleriene på veggen, alt, alt i verden. Hun trykket de sammenknyttede hendene mot brystet sitt, og sukket dypt og langtrukkent – Så dukket en drøm hun hadde hatt om natten opp; hun så det alt så levende tydelig. Inne i spisestuen stod en eiketre-likkiste, og i den lå hun selv i nattlinnet sitt med de pibede halsstrimlene, dekket av et laken som nådde halvveis opp på brystet. Håret hang så merkelig dødt ned over de gulaktige tinningene, og øyenbrynene så så forlatte ut, som om hvert enkelt hår var stukket inn i voks; leppene var sortaktige, og bak dem skimtet de hvite tennene; hendene hadde blitt så bittesmå og blåhvite; de stakk så fryktsomt frem i de krusede ermekniplingene. Men særlig husket hun øynene, for de hadde ikke vært helt lukket, og pupillene hadde stirret inn i rommet så stivt og utslokket.

Rundt kisten stod noen hun ikke kjente og hulket; en av dem hadde sagt: «Se, hvor fredelig hun ligger, som et barn som sover.» Og hun hadde syntes hun stod blant de andre og så på, men samtidig lå hun der og var død, men hun kunne bli levende igjen hvis hun virkelig ville, men det ville hun ikke – det var så godt å være død. «Men Gud, Constance, hva feiler deg? Er du blitt syk?» Fru Blom stod plutselig bøyd over henne. Constance slo armene rundt halsen hennes. og trykket ansiktet inn mot henne. «Nei, Mor, jeg tenkte bare –» «Men du gråter jo, Barn, hva er det som går av deg?» «Det var en merkelig drøm jeg hadde i natt; i morgen skal jeg fortelle deg den –»

Constance Ring – del 3BokRobot · Side 67 / 292

VI. Endelig var dagen for fru Bloms avreise kommet. Da Constance gikk og hjalp henne med pakkingen, kom det over henne en vond følelse av at nå skulle hun igjen bli alene med Ring. Morens nærvær hadde fylt ut tomheten for henne, ikke slik innvendig, men likevel – det hadde vært så mye hygge dem imellom, og denne stadige reisingen hadde holdt henne opptatt. Og så hadde hun virket som en daglig oppmuntring. Undertiden hadde vel den ytre karakteren forholdet deres hadde antatt, plaget henne en del, når hun ble grepet av følelsen av at denne travlheten var nødvendig for at de ikke skulle sitte der og være i villrede over hva de skulle snakke om. I slike stunder hadde hun til og med følt morens nærvær som en byrde, og vært nær ved å ønske henne bort. Men nå, da det kom til stykket, stod det for henne med skrekk hvor ensom hun da ville bli.

Ved avskjeden gråt hun mye, og tryglet og bønnfalt henne i siste liten om bare å bli til neste dag, selv om hun visste at hun måtte og skulle dra. Nå hadde hun fulgt henne ombord, og satt oppe på sin gamle plass i soverommet og stirret ut over fjorden mot den kanten moren hadde dratt til. Hun følte seg så urolig, så bitterlig ensom – – Og nå dro moren oppover mot det hjemmet hvor hun hadde vært så trygg og glad ved livet, hvor tilværelsen hadde vært fylt av sitt eget indhold, og hvor ingenting i verden hadde vært kjedelig eller vanskelig. Det var dette fatale at hun hadde giftet seg, noe som hadde brakt henne i konflikt med seg selv og alt. Hvorfor i all verden hadde hun også giftet seg! Hva skulle det til – – og med Ring! Dette usympatiske mennesket, som hun slett ikke harmonerte med. Hun satt ikke lenger ved vinduet; hun gikk opp og ned langs gulvet med en sagte, ensformig klagelyd.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 68 / 292

Constance Ring – del 4

Skulle hun alltid leve slik, ... til hun ble gammel, gammel, gammel, ... aldri bli fri og seg selv igjen ... Hvis han døde, ... men det gjorde han ikke, ... han hadde jo ingenting å dø av ... det skulle da være hvis det skjedde en ulykke, f.eks. med kutteren, ... uf, men hvilke tanker var det hun tenkte på ... at hun ikke skammet seg! Trett av sin marsj satte hun seg på kanapéen med ryggen mot veggen og armene overkors på brystet. Fullmånen sto på himmelen, og rommet var så lyst at hver enkelt gjenstand tydelig kunne skimtes. Å, om moren nå kunne komme inn døren, bare én eneste gang til, for at hun kunne kaste seg om halsen hennes og få gråte, gråte, så den frosne skorpen rundt hjertet hennes smeltet.

Da ville hun si til henne at hun ikke var glad, at hun kunne og ville ikke være det, ikke om de satte henne på pinebenken, at hun ikke følte det, ikke ville føle det som en plikt og et kall å gjøre denne store, selvtilfredse mannen lykkelig, han som aldri spurte om hvordan det hang sammen med henne, som om hun ikke hadde en sjel i kroppen, men kunne trekkes opp og dreies rundt som en lirekasse. Det kom noen i entreen, og hun hørte på skrittene at det var Ring. Nå ville han komme og være kjælen, og når hun dro seg bort fra ham, ble han sint og ristet på hodet med det blikket som satte henne i samme klasse som et uskikkelig barn. Hun hørte ham gå gjennom rommene; nå var han i spisestuen, der kalte han på henne ... hun klarte ikke å holde ut stemmen hans. Med et rykk reiste hun seg og gjorde noen hoppende bevegelser; det så ut som om hun hadde beina fanget i noe som hindret henne i å komme seg bort.

Plutselig forsvant hun inn i kroken mellom skapet og veggen, og i samme øyeblikk åpnet han døren og ropte inn om hun var der. Så gikk han tilbake, kalte på Alette og spurte om fruen hadde gått ut. Rent mekanisk kom Constance frem fra skjulestedet sitt, glattet håret med hendene og gikk inn til mannen sin. «Hvor i all verden holder du til?» sa Ring med en tone som en mann som har lidd overgrep. «Jeg har lett over hele huset etter deg.» Hun ga ingen svar, men satte en skjerm over lampen. «Hvorfor svarer du ikke?» «Vil du virkelig at jeg skal gjøre deg regnskap?»

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 69 / 292

«Herregud, Constance, skal du nu alt være sær igjen?» «Så fattig du er på ord. Dette «sær» bruker du i fleng.» «Og det vil jeg også gjerne ha hjelp med, hvis du nå skal begynne på din gamle manér.» Hun begynte å bla i en bok med et likegyldig uttrykk i ansiktet. «Aldri sett maken til uhyggelig menneske,» sa han opprørt – «men sett bare Fallesen eller en av gjengen hans her, så skulle vi se hvilket ansikt du fikk.» «Det er din gjeng og ikke min ... Jeg trodde de var dine venner, jeg.» «Å, faen heller ... De er venner av å tulle og tulle med deg, og du er sannelig en god match for dem, så det står etter.» «Du tenker så enkelt ... Jeg vil ikke svare deg.» «Javisst, ja – jeg er fattig på ord, og enkel og dum, bare si det.» «Det kan godt være du har rett,» sa hun kaldt. «Men jeg er under alle omstendigheter din mann, og det ville være lurt om du husker at jeg ikke vil finne meg i uartigheter.»

Han sto stille foran henne med et truende uttrykk i ansiktet. Øynene hennes gled med et foraktfullt blikk ned over ansiktet og brystet hans. Så flyttet de seg over på den åpne boken, og samtidig vendte hun seg halvt om. «Hører du?» spurte han, og grep henne hardt under haken for å tvinge henne til å se på seg.

«Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg er jo ikke døv, som du vet. Slipp meg,» sa hun vredt med et lyn i øynene, og forsøkte å reise seg. «Sett deg stille – jeg skal lære deg.» Han tok begge håndleddene hennes og klemte dem, så det gjorde vondt. «Du er sterkere i fingrene enn i argumenter,» sa hun foraktelig, uten å yte ham den minste motstand.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 70 / 292

Han rev hendene hennes bort fra seg, hardt og brutalt, og begynte å gå fram og tilbake over gulvet med rødglødende ansikt og hendene godt nede i bukselommene. «Hmf!» sa han etter en stund. «– et slikt menneske! Hun kunne gjort selv en stein forbanna.» Han kikket bort på henne mens han snakket, som om han ventet på et svar; men hun åpnet ikke munnen. «Og så som du kunne oppført deg mens moren din var her ... Nå skulle hun fått se deg ... Men jeg visste nok hvordan det ville gå når hun reiste.» Å ja, – moren var borte, og hun var blitt igjen med dette forferdelige mennesket som hun hatet, – ja, for han var jo en tosk! Rødmen steg opp i kinnene hennes, og tårene rant stille nedover dem. Ring så at hun gråt. Hun begynner å tenke over ting, tenkte han, og fortsatte å gå fram og tilbake.

Tilfredsheten over denne heldige vendingen fikk ham til å gestikulere og snakke videre: «En engel kunne jo miste tålmodigheten – – hele min higen og streben går ut på å gjøre henne til lags, men det er som å helle vann på en gås.» Hun hadde ikke villet bry seg om tårene sine. Nå ble hun likevel nødt til det og fór fort med lommetørkleet over ansiktet. Ring satte seg rett overfor henne. «Hvis det sto til meg, Constance,» – han snakket i en meglende tone – «så skulle det aldri bli vekslet et uvennlig ord mellom oss.

«Du burde vel slippe å sitte og gråte.» «Jeg gråter ikke,» sa hun avvisende. «Jo, du gråter, og det gjør meg så vondt å se det. Si nå at du angrer det, og la så alt være glemt.» «Jeg!» Hun så på ham med et ubeskrivelig blikk. Han bøyde seg helt over henne. «Hør nå, Constance, la oss være venner. Gi meg et kyss og vær en snill jente.» Hun skvatt opp som om hun var blitt stukket av noe stygt, og ristet ham heftig av seg.

«Gå vekk!» ropte hun. «Jeg har noe imot deg,» og hun sprang hurtig over gulvet, ut av stuen. Ring så ut som et skrekkslagen mann. Han sto noen sekunder stiv som en pinne og stirret på døren, gjennom hvilken hun hadde forsvunnet. «For en sinneutbrudd!» sa han knurrende. «Men hun skal få vite noe annet før hun får meg god igjen.» Han fór ut i entreen og lukket døren hardt etter seg. Straks etter gikk han nedover gaten. Han ville til Tivoli.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 71 / 292

VII. En uke senere var Ring og Constance på en stor fødselsdagsfest hos tante Wleügel på landstedet; det var fast skikk at hun ikke flyttet til byen før den dagen var over. Denne gangen var hun særdeles heldig med været. Det var en av disse milde, solblanke oktoberdagene som kan komme som et etterskudd av sommeren, og som er så deilige i Norge på grunn av den vidunderlige rikdommen av praktfulle farger som naturen er ikledd. Man hadde spist middag klokken tre, og siden delt seg i flere grupper; de eldre damene satt i hagen med strikketøyet sitt, og noen av herrene hadde søkt tilflukt i røkerommet med sigarene og kaffepunsjene sine. Ute på den store gårdsplassen gikk en del av de unge og spilte krokket, andre var opptatt med ringkastning. Til slutt slo de seg sammen og lekte Enkemann søker mage på den store gressmarken som skrånet jevnt nedover mot fjorden til høyre for villaen.

Mejer og Constance stod sammen; Fallesen var enkemannen i fronten. Da det ble deres tur til å løpe ut, hvisket hun ham i øret at han absolutt ikke måtte la henne bli tatt, og satte så i full fart nedover bakken. Fallesen anstrengte seg av yderste evne for å innhente henne. Til slutt forsvant Constance bak om pagterhuset, og Mejer ble den som gikk av med seieren. Constance hadde så høy fart at han måtte svinge rundt med henne for ikke å rive henne omkuld; hun var svimmel etter løpet, og helt ufrivillig

Hun kom et øyeblikk til å hvile hodet mot skulderen hans. I samme nu bøyde han seg ned og kysset henne på øret. Hun kom løs med et rykk og så forskrekket, bebreidende opp på ham. «Om forlatelse,» sa han og ble rød, «jeg kunne ikke gjøre for det.» Han så så skamfull og ulykkelig ut at Constance måtte synes synd på ham. «Det er jo ingen ulykke,» sa hun trøstende. «Men slikt må De aldri gjøre, Mejer,» la hun alvorlig til, og det kom et bedende uttrykk i øyet.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 72 / 292

«Kom nå, la oss gå tilbake.» Hun tok armen hans, og de spaserte langsomt oppover og stilte seg på plass igjen. Resten av kvelden var Constance munter som vanlig, uten skygge av forandring i vesenet sitt overfor Mejer. Da de skiltes, spurte hun om tidspunktet for hans avreise var bestemt, og da han svarte at han skulle dra etter nyttår, ba hun ham endelig besøke dem snart. Da han gikk fra henne, diktet han videre om sin kjærlighet. Hans følelse forekom ham gjennomsyret av en hengivenhet som han ikke hadde visst at ett menneske kunne nære for et annet. Hvor uskyldig og rensinnet var hun dog; den kjærligheten hun ga, virket lutrende og gjorde ham god; han ville ikke skremme henne bort ved å la henne merke lidenskapen hans, nei, ikke om han så døde av den. Som en mann ville han bære sin ulykke og søke trøst i musikken og i sin kjærlighets bittersøte hemmelighet. – – Dagen etter satt Constance alene hjemme i skumringen.

Hun hadde begynt på et brev til moren, men hadde ikke vært i humør til å skrive, og hadde derfor lagt det i mappen for å fullføre det en annen dag. Bare hun visste hva hun skulle ta seg til – –. Denne tilstanden av å ikke ha lyst til noen verdens ting var likevel en grusom plage; – hadde hun endog vært søvnig, og kunne tatt seg en lur på sofaen – men nei,

Ikke engang det. Hun spaserte opp og ned på gulvet til det gjorde vondt i fotsålene; så stilte hun seg ved vinduet med hendene på ryggen; men på gaten var det ingenting å se på. Mon tro om det ikke skulle komme noen – noen eller annen –? Til slutt tente hun lampen og satte seg for å brodere. Straks etter ringte det. Hjertet hennes begynte å banke av nysgjerrighet. Det var naturligvis bare postbudet – men nei – hun hørte noen spørre om fruen var hjemme. – Det var Lorcks stemme. Straks etter satt han ved siden av henne i lenestolen. Han trakk en bok opp av lommen og foreslo at hun skulle lese høyt fra den; det var Kiellands første noveller. som nettopp var kommet ut. Hun ble glad og sa at det var en utmerket idé. Da han var ferdig med lesningen, begynte de å diskutere innholdet, og så kom de til å snakke om kjærlighet.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 73 / 292

«Det ser ikke ut til at Kielland har særlig respekt for den følelsen,» sa Constance, «han håner den rett og slett. – Et stykke med skikkelig, ekte kjærlighed i kunne han gjerne ha gitt oss.» «Ja–a, men –» bemerket Lorck og trakk på skulderen, «det man pleier å kalle skikkelig, ekte kjærlighed er jo et gammeldags begrep –» «Det ser ut til det,» sa Constance, «det er vel derfor den ikke lenger er hovedtema i bøkene, iallfall ikke i våre, –» «Og heller ikke i livet,» sa Lorck; han satt og dreide pennekniven mellom fingrene og betraktet henne med et oppmerksomt, nesten lurerisk blikk. «Ja, har den egentlig noen gang vært det?» spurte Constance og lot nålen med den lange, røde silkestråden stanse halvveis. «Gad vide om ikke alt det har vært dikt og tøv – –» «Og De vil klandre Kielland, Frue! – Hva vil De at han skal dikte om det som De selv ikke tror på?»

«Man er jo så vant til at det skal stå i bøkene. – Men for resten – klandre, – det var slett ikke meningen –» «Forøvrigt tar De feil, Frue. – Man døde av kjærlighet i gamle dager –» «Tok livet av seg, når man ikke fikk den man ville ha – mener De?» «Ja, eller rett og slett døde av sorg, fikk tuberkulose eller lignende –» «Det må ha vært herlig,» utbrøt Constance plutselig alvorlig. «Å dø av kjærlighet?» spurte han og rettet seg i setet. «Å kunne ha så sterke følelser,» mener jeg. «Men de tidene er for lengst forbi – tror De ikke også?»

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 74 / 292

«Jo, det vet Gud – ja, det vil si, det er da ikke min skjebne å treffe på et slikt vidunder –» «Nei, ikke min heller,» sa Constance med et sukk. «Skjønt Gud vet om ikke et mindre normalt konstruert individ kunne få en ulykkelig kjærlighet til å vare livet igjennom på et vis,» sa Lorck med et uttrykk som om han nøye gransket saken. «Eller en lykkelig –» kastet Constance inn. «Nei, det er en annen sak, frue –. En lykkelig kjærlighet er ikke lenger noen kjærlighet –» Constance lot arbeidet synke. «Er en lykkelig kjærlighet ikke lenger noen kjærlighet!» – Det kom med et dunk ved hvert eneste ord. «Ikke etter alminnelige, anstendige begreper, for da vil det jo si at man gifter seg.» «Ja, og hva så?» «Så er det over,» sa han og trakk øyenbrynene oppover, som om han sterkt beklaget faktum. «Tror De virkelig at det alltid går så?»

Det kom et anspent uttrykk på ansiktet hennes, som imidlertid forsvant raskt da hun så et smil som av triumf om Lorcks lepper. Hun gjorde en bevegelse med munnen som for å svelge sine egne ord. «Ja, hvis det ikke er svært tarvelige, jeg mener svært enfoldige mennesker, eller iallfall folk uten evne til utvikling.» «Ja, det forstår jeg egentlig ikke,» sa Constance, og lente seg tilbake i sofaen med synålen i den ene hånden og arbeidet i den andre. «Jo, for

Ser De, Frue, kjærligheten – særlig mellom ektefolk, for det er jo dem som er forelsket når de gifter seg – den slites jo opp – viskes ut av tid og bruk som alt annet her i verden. Og dessuten, hvor skal man kunne kreve av et menneske at det skal kunne elske den samme i førti år, eller bare i tretti år? som i tyveårsalderen f.eks.? Kvinnen som betok meg den gang, ville jeg – ja, det er jeg sikker på – kanskje ikke ha kunnet fordra når jeg hadde nådd en moden alder.» «Ja, det høres unektelig ut som om det lå noe i det,» sa Constance med et sukk og fortsatte å sy. «Hvis jeg da ikke selv hadde stått helt stille, med andre ord hadde vært en idiot» – fullførte Lorck. «Men etter den teorien burde jo ingen gifte seg,» sa Constance og så opp et øyeblikk. «Nei, ekteskapet, slik vi har det, er sikkert en ytterst uheldig institusjon,» svarte Lorck med et smil.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 75 / 292

«Ja, iallfall ikke før både han og hun hadde blitt temmelig gamle,» fortsatte Constance, «ferdige med det man kaller sin utvikling.» «Ja, ser De,» sa Lorck og trakk på skuldrene, «det har nå også sin skyggeside – særlig for kvinnene – jo eldre de blir, desto vanskeligere er det for dem å gifte seg – og så må man jo tenke på etterkommerne –» «Hva gjør det om det ikke blir satt så mange mennesker til verden? –» sa Constance livlig. «I et fattig lite land som vårt kan jeg ikke se for meg annet enn at det ville være en velgjerning.» «Ja, det var ikke det jeg mente,» sa Lorck, «men barn av gamle foreldre blir ikke så gode som de burde være.» «Ja, så får det gå sin skjeve gang da –» sa Constance. og sukket resignert. «Det får nok det,» mente Lorck. «For resten, det som det kommer an på, er jo å være fordomsfri.» «Hvorledes fordomsfri?» spurte Constance, og holdt et øyeblikk opp med å sy.

«Å ikke la seg binde av de lenkene som menneskene selv har smidd for seg, men følge sitt hjertes trang til å føle og elske fritt.» «Men når det nå ikke gis noen kjærlighet? – De sa selv at det var sludder – så kommer jo den saken slett ikke på tale,» sa Constance likegyldig.

«Jeg mente de gammeldagse begrepene! – Gir noen kjærlighet!» Han talte med én gang lavere, «det kunne ikke være meg, Nils Lorck, som sa en slik ting; jeg, som nå i over et år har båret på en forelskelse – som, ja, Gud hjelpe meg, tror jeg ikke ender med å gjøre meg gal.» Det hadde kommet noe stakåndet over ham; stemmen skalv, og fingrene arbeidet nervøst med pennespissen; holdningen var så forskjellig fra hans sedvanlige overlegne ro. Constance fikk en uhyggelig følelse av utrygghet; hun turte ikke se opp. Bare han ikke sier at det er meg, tenkte hun. Hva i all verden skal jeg begynne på – uf, en slik scene. «Å, det går vel over med mindre,» sa hun og forsøkte å late som ingenting. «Nei, det er ikke av den sorten – det har kommet så altfor langt, – det har blitt til en lidenskap som fortærer meg!» Stemmen var så innstendig, lyden liksom boret seg inn i øret hennes.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 76 / 292

Det var det verste du kunne finne på å si, tenkte hun; hun sydde heftig og bøyde seg dypere over arbeidet. Hva i all verden skulle hun svare? «Og det har De naturligvis merket, frue – De har visst det like godt som jeg,» fortsatte han. Håpløst! tenkte hun, og var til mote som om hun sank bakover. «Visst – hva – jeg?» stammet hun. «Ja, for det er jo Dem jeg elsker, Constance –». Hun

Hun hadde ikke merket at han gjorde noen bevegelse, derfor kunne hun ikke begripe hvordan det hadde seg at han plutselig lå på kne. Hun ville si noe, men tungen ville ikke lystre. «Constance –» hvisket han, «la det nå være nok. – Strid ikke lenger imot – du er skapt til kjærlighet, og du skal få smake den sødme det er å overgi seg til en mann som elsker så grenseløst som jeg –».

Han tok hendes hånd og nærmet ansiktet sitt til brystet hennes; hun kjente hans varme pust stryke over pannen hennes. «Nei, nei, nei!» ropte hun plutselig, og falt i et hopp ned på gulvet. «Hold opp med dette, Lorck! Hva skal det være godt for?» sa hun i en bebreidende tone. «De viser meg bort, Frue,» stod han blek og truende foran henne. «Å snakke slik til meg – det er stygt av deg, Lorck –» klynket Constance, og så hjelpeløst på ham. «Jeg spør deg: viser du meg bort?» Han stakk foten hardt i gulvet idet han tok et skritt nærmere. Det ga et rykk i Constance. «Ikke skrem meg så!» sa hun, med en bevegelse som om hun ville beskytte seg selv. Lorck foldet armene over brystet og betraktet henne stivt. «Jeg elsker deg, Constance – det er alvor, helt annerledes enn jeg selv visste. Jeg gir deg meg selv, mitt liv, min sjel – vil du ikke ta imot det?» «Nei, uf nei,» sa hun, og trakk seg uvilkårlig tilbake.

«Hvorfor har du da lekt med meg, kvinnefolk!» spurte han og trådte tett inntil henne. «Det har moret meg å snakke med deg; aldri var det noe annet i tankene mine!» ropte hun heftig, og stemmen avslørte at hun var nær ved å bryte ut i gråt. «Det er løgn!» sa han brutalt. «Hvem er det som har tatt deg – jeg vil vite hvem du elsker! – Din»

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 77 / 292

«Mand, kanskje?» Han lo hånlig. «Hvor kan De stå og fornærme meg slik?» spurte hun, og det kom et uttrykk av krenket verdighet, av smerte og skrekk i øynene hennes. «Jeg, som aldri med vilje har gjort Dem noen fortræd.» Hun gikk bort til vinduet. Han fulgte etter, tok henne bakfra om begge håndleddene og tvang henne til å vende seg om.

«Kokett!» snerrte han. «Slip meg!» ropte hun vredt, og trakk hendene til seg. «Jeg er ingen kokett, men De er en mann; det er en åndelig raseforskjell mellom oss, derav kommer det.» Hun gikk over på den andre siden av bordet; der sto hun og så på ham med blussende kinn og fiendtlig holdning. En forestilling om at han hadde bedømt denne kvinnen feilaktig, steg opp i Lorck. Han ble forvirret og følte seg ydmyket; men vant som han var til å beherske situasjonen, ville han forsøke å trekke seg tilbake med verdighet. «Tilgi meg, frue – jeg var for heftig,» sa han fullstendig rolig. «Jeg innser at jeg har tatt feil av Dem. – For meg har det blitt skjebnesvangert, vår Herre må vite i hvilken utstrekning. – Men jeg ber Dem, la være å bære nag til meg –» «Jeg bærer ikke nag,» sa hun med lav stemme. «Men vil det være ubehagelig for Dem å se meg etter dette?» «Det vet jeg ikke – i dette øyeblikk kan jeg ikke tenke rolig over saken –» svarte hun.

«Synes De at jeg burde gå?» spurte han stille. «Ja, det synes jeg at De burde,» sa hun alvorlig. «Nå, ja, som De vil; men forsøk å se fornuftig på det – De må ikke tro at jeg nå skal være bannlyst fra Dem – jeg skal aldri mer falle Dem til byrde på den måten som i kveld,

«Frue.» «Det vil dog vist bli for pinlig mellom oss herefterdags,» sa hun. «Nu, ja, – De har befalingen,» han bøyde seg og forlot stuen med målte skritt. Ute på gaten gikk han og svingte med spaserstokken, og gikk rett mot en av sine venner uten å legge merke til ham før han fikk et slag på skulderen og et halløj ropt i øret. «Å, er det deg?» sa han tankefraværende og gikk videre uten å hilse. Men inne i sofæen satt Constance og gråt med hodet begravet i en fløyelspute.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 78 / 292

Således ble hun altså sett på. Som en frekk kokette som spredte sine garn for å fange menn. – – Hvem var det som hadde tatt henne? – – Det var altså den aktelsen han mente det var nødvendig å ha for henne; så dypt nede plasserte han henne. – – Om hun kanskje elsket sin mann! – – Hån henne også med dette! Nei, men hennes mann var likevel den eneste hvis kjærlighet kunne ære henne. Hvor slett og skittent var dog verden, og livet tomt og verdiløst, og alt det grumset som skyllet over henne! – Den Lorck, den slette, avskyelige Lorck – hun hatet ham – – – – Hun lå i samme stilling da hun hørte Ring komme. Hun reiste seg straks og gikk bort til temaskinen. Mot sedvane var han alene, og da de hadde spist, begynte han å snakke om en herremiddag han måtte gi for noen svensker, av hvem han hadde kjøpt en del jernminer som skulle gjøre ham til en svært rik mann. Dagen og rettene ble avtalt. Så regnet han opp hvem som skulle inviteres.

Lorck var blant dem. Hun avbrøt ham og sa at hun ønsket at han ikke skulle invitere Lorck. «Hvorfor ikke det?» spurte han forundret. «Jeg har mine grunner,» sa hun bestemt. «Hva slags! Er du nå også blitt lei av ham? – Du lar aksjene stige og falle altfor fort, Constance. Men hva jeg ville sagt,

Han må være med likevel denne gangen. Altså Storm seks, Lorck syv, –» han satt og telte på fingrene. «Nei, det er alvorlig,» sa hun opprørt, «Lorck må du ikke invitere, – du kan da la være, når du hører at jeg ber deg –» «Vær nå ikke så påståelig, Constance. Lorck er kjent med svenskene, jeg har lovet dem at de skal treffe ham her, altså Lorck syv –» «Nå skal han ikke inviteres,» brøt hun ut heftig og reiste seg. «Han er en skrytepave og en avskyelig fyr, – han har – – ja, det er det samme, men du må ikke invitere ham.» «Har han vært pågående? – Ja, hør, vet du hva, Constance, det er helt sikkert din egen skyld. – Det er alltid kvinnen som setter tonen –» «Ti stille!» ropte hun og holdt seg for ørene.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 79 / 292

Ring kunne ikke begripe hvorfor Stemmen var så jammerfull, og Minen så bønlig. – Den Constance var nå heller ikke lett å bli klok på. «Du skal nå ikke gå for strengt i rette med Lorck heller, Stakkar,» fortsatte Ring i en formidlende tone, «for ser du, han regner seg til Familien. Du behøver bare å lese ham Teksten én eneste Gang, og så være litt fornem imot ham.» «Du bryr deg altså ikke om hva jeg sier, men ber ham likevel?» «Jagu ber jeg ham! – Det er da, Gud hjelpe meg, for mye forlangt at jeg skal rette meg etter et slikt Lune, når det nå er Grunde for å ha ham med. – Du er så full av Innfall at –» Han holdt plutselig opp; hennes Blikk, som var festet på ham, fikk ham til å glemme hva det var han ville sagt. «Hva glaner du etter?» sa han med et Smil, som om noe stakk ham i Øynene, «en skulle tro du så Spøkelser.» «Nei, det er deg jeg sitter og funderer over,» sa hun kaldt.

«Ja, la oss så be Lorck,» fortsatte hun, og satte seg stille ned igjen. – Hun fikk et anfall av å ville isolere seg, og stengte seg konsekvent ute fra alt. Hun sa til seg selv at hun ikke orket å holde Menneskene ut. Og så midt i denne triste, mørke Vintertiden, når hun om Kvelden satt alene

Med den strenge ordren til Alette om å ikke slippe noen inn som et vern mellom seg og verden, kunne hun plutselig gripes av lengsel etter at noe skulle skje, noe uvanlig, noe fryktelig. Tiden dro seg langsomt, langsomt avsted, mens hun prøvde å sy eller lese. Det var som om hun døde av kjedsomhet, minutt for minutt; iblant kunne hun reise seg, gå omkring og vri hendene, og gjenta om og om igjen: «Jeg blir gal.» Ring var sint når hun avslo invitasjoner som han ville at hun skulle motta. Hun unnskyldte seg med at hun var syk. Hva var det da som feilet henne? Ja, det visste hun ikke; men utilpass var hun. Hvorfor ville hun da ikke ha legen?

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 80 / 292

Det hjalp ikke. Dette varte i et par måneder. Så brøt hun sammen og sa til Ring at hun ville på teateret. Hun hadde lest en avhandling om idiosynkrasi som hadde skremt henne. Da juleselskapeligheten begynte, kastet hun seg inn i den med større liv enn noen gang; det var som om hun bare hadde hvilt ut for å ta fatt med desto større kraft. Ring smilte og nikket fornøyd. Det var nok det han visste: at hun snart ville få nok av å spille eremitt. I midten av januar reiste Mejer til Leipzig. Da han var på avskjedsvisit hos Rings, traff han Constance alene hjemme. Hun hadde blitt blek og litt magrere, forekom det ham, i den tiden hun hadde vært svak. Men det kledde henne nydelig; aldri hadde han funnet henne vakrere. Han syntes hun var usedvanlig alvorlig, og selv om hun var vennlig, virket hun mer tilbakeholden enn før. Det suget ham om hjertet mens han satt der og strevde med å snakke om ligegyldige ting.

Likevel beholdt han fatningen helt til det siste øyeblikket, men da sviktet det for ham. Han måtte vende seg bort for å få kontroll over bevegelsene sine. Lyden av hans farvel døde i kysset han trykket på hennes hånd. I det neste øyeblikket var han borte. Men Constance tenkte ofte på det bleke ansiktet og det rørende uttrykket på hans lepper, i det øyeblikket han gikk ut gjennom døren.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 81 / 292

VIII. Constance holdt seg som regel taus når de nede hos Hansens diskuterte religiøse emner. Enkelte ytringer slapp hun likevel ut, og Marie merket at det ikke var helt som det skulle med troen hennes. Hun ville gjerne ha greie på dette og forsøkte å få det på bane mellom dem, men Constance vek alltid unna. «Jeg er redd for Constance, du Rikard,» sa Marie en kveld til mannen sin da de fremmede hadde gått. «Hun er sikkert smittet av den moderne vantroen; du hørte vel at hun forsvarte Bjørnson.» «Nei, snakk; gjorde hun det? Nå ja, Constance har alltid forekommet meg å være, altså, sånn aparte, og aparte kvinner – – ja, dem har jeg ingen tiltro til.» – «Og Ring har jo ingen makt over henne. Han er egentlig en tosk, du. – Naturligvis er hun ham overlegen i forstand og slikt, men det er likevel stygt å la ham merke det.» «Ja, jeg har nå alltid fryktet at det ikke skulle bli, nå ja, noe lykkelig ekteskap, som du vet. – De passer ikke sammen.

Ring er for godslig, og hun er altså akkurat det motsatte; han er forelsket opp over ørene, og hun ser ut som hun akkurat tåler ham.» «Men Ring er nå også ganske lei seg, når han sitter og babler og har drukket noe. – Den overlegenheten! – Og så som han sluker i seg – og sterkt! Toddyglasset hans er alltid mørkebrunt. Har han –»

«Har det alltid vært slik?» «Ja, det vil si – han har aldri drukket, så å si – men altså, det var jo det som skulle gå over når han ble gift.» «Bare han ikke blir en dranker, du – tenk hvor forferdelig for Constance.» Fru Marie hadde under denne samtalen gått rundt og ordnet til selskapet; nå slukket hun lampene. «I så fall har hun seg selv å takke for det; Ring er det snilleste og mest føyelige mennesket under solen; Man kan altså få ham til å gjøre hva som helst.»

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 82 / 292

R. C. Hansen hadde reist seg opp og gispet. «Ja altså, skal vi så til sengs?» Han gikk inn for å se etter om skrivebordet hans var låst. – – Omtrent samtidig hadde Ring og Constance nådd hjem. Hun hadde ikke villet ta armen hans da han tilbød henne den på gaten; over dette hadde Ring følt seg dypt krenket, en stemning han ga luft ved uafladelig å gjenta med tykk og anstrengt stemme: «Du burde ikke være sånn, Constance – det kan jo være det samme, men jeg sier det bare.» – Den siste setningen ledsaget han hver gang med et hemmelighetsfullt nikk. Til slutt klikket tungen for ham; en dunkel erkjennelse av at det eksisterte noe slikt som å tie av klokskap steg opp i ham, hvoretter han fortsatte resten av veien i stillhet. Constance gikk og irriterte seg over ham. Det hadde hun gjort hele kvelden, men det var hun nå så vant til.

Før de gikk hjemmefra hadde hun bedt ham være forsiktig med hva han drakk, og han hadde svart med en halvt utålmodig, halvt krenket stemme at det skulle han nok, og i samme åndedrag begynt å snakke om noe annet. – Å formane ham, å påvirke ham – ja, moren hadde lett for å snakke, hun! Hvor ofte hadde hun ikke om morgenen sagt til ham at hun om kvelden hadde skammet seg over ham. En mann som lot seg byde slikt, lot seg tigge og tryglet sin kone om ikke å drikke seg full – og hun lovte og forsikret med hånd og munn, og så gikk hun rett og slett og gjorde det. – Da de kom opp i entreen, klarte ikke Ring på noen måte å ta av seg hatten på en skikkelig måte. Han kunne ikke begripe hvordan det hang sammen, men hver gang han hengte den opp på knagen, falt den ned på gulvet. Til slutt ga han opp og la den fra seg på bordet, mens han mumlet noe om at djevelen stod bak det hele.

Constance gikk inn i dagligstuen for å hente en bok hun ville lese i sengen. Plutselig stod Ring ved siden av henne. Han hadde fortsatt på seg ytterfrakken og hadde beholdt den ene hansken på. «Har jeg fornærmet deg, Constance?» stotret han og vandret ganske smått frem og tilbake. Hun fortsatte uforstyrret å lete etter boken.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 83 / 292

«Jeg si-e-r – har jeg fornærmet deg?» gjentok han. Hun hadde funnet det hun lette etter. Mens hun strøk forbi ham, målte hun ham med et raskt blikk og forsvant gjennom døren. Ring stirret etter henne med døsige, spørrende øyne og gjorde en bevegelse som for å følge etter, men ga snart opp. Han rystet på hodet, sukket dypt og begynte å se på støvlene sine med stor oppmerksomhet. Han tumlet rundt der inne en stund, mumlet avbrutte ord, fektet med armene, knyttet hånden, lo litt, grimaserte som om han skulle til å gråte, og sto av og til stille, henslukt i sine betraktninger. Plutselig kom han til å tenke på øl. Han tok den lille håndlampen som Constance hadde satt fra seg i stuen, og beveget seg i små, uregelmessige vendinger ut på kjøkkenet, hvor han begynte å vri på nøkkelen til spiskammerdøren, som han ikke fikk opp. Så skred han over gulvet og inn i pigeværelset. «Alette, pst!

Alette, pst!» ropte han halvhøyt og bøyde seg over sengen, hvor piken lå i dyp søvn med teppet trukket opp under haken. «Hva! Hva for noe!» Ordene kom i små, skarpe støt, og fullstendig forvirret reiste Alette seg opp i sengen og glodde på Ring med søvndrukket skrekk. Hun hadde slått teppet til side; hun var i det bare linet med naken hals og armer. Ring ble dypt grepet av de hvite skuldrene og det frodige Bryst, hvis hvælvede Rundinger halvvejs kom til Syne. Hans Næsebor vibrerte ganske lett, og han ble en Kjende blekere. Så stakk han sin famlende Hånd inn på hennes Bryst og trykket de klamme Læber mot hennes Skulder. Alette vred seg bort fra ham og utstødte noen små Skrik. Ring ble nesten edru av Forskrækkelse. «Hys, hys,» sa han og løftet advarende Pegefingeren, idet han rettet seg opp, – «å skrike slikt da! Er det kanskje noen som gjør Dem noe? Legg Dem bare til igjen.»

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 84 / 292

Han skjøv henne forsiktig tilbake på Puten og trakk Teppet opp over henne. «En lækker Krop, – rigtig lækker,» hvisket han. Han kunde ikke la være – han måtte stikke Hånden inn på hennes Hals igjen. «Uf nej da, – kan De ikke gå med Dem,» – klynkede Alette og ville puffe ham bort fra seg, men den bløde Berøring av hans glathudede Hånd øvet en halvt lammende Virkning på henne. Hun skjulte Ansiktet i Puten og lot ham klappe henne.

Plutselig forekom det Ring at han hørte en dør bli åpnet, og straks etter lukket. Forsiktig som en katt snek han seg ut og trakk døren forsiktig til. Han lyttet anspent i et par minutter. Alt var stille. Han kom ut i den lange, smale gangen som fra kjøkkenet førte til spisestuen, og i enden av den lå soverommet. På tåspissene listede han seg oppover og lyste med lampen foran seg. Der stod Constances støvler; det var altså dem hun hadde satt ut da han hørte døren gå. Med et sukk av lettelse gikk han inn i spisestuen; nå husket han at det pleide å stå øl i den broderte flaskekurven ved ovnen. Da han hadde fått sin halvliter til livs og røkt et stykke av en sigar, gikk han inn og la seg. Men Alette hadde vanskelig for å sovne igjen. Hun var blitt så årvåken og kjente bestandig den myke håndens kjærtegn på kroppen sin. Rommet var fylt av den fine «herrelukten» som hun likte så godt.

Hun lå og vendte og dreide seg, strøk seg over brystet og de kraftige armene, mens hun gjentok: «En lekker kropp.» Hun hadde vært der siden forrige høst og trivdes godt i tjenesten. Især var Ring en snill husbond. På julaften, etter at hun hadde fått de fine gavene av fruen, hadde Ring stukket henne en femkroneseddel og samtidig lagt fingeren på munnen. Det forstod hun.

Det var for Fruens skyld; hun måtte ikke vite om det. Men han var visst «en bra fyr». Han hadde ofte gjort uanstendige gester og vært etter henne, skjønt ikke så pågående som i kveld; men da hadde han visst vært litt ør i hodet, for det var han av og til. Og han, som hadde en slik kone! Men smaken var forskjellig, og hun, Alette, var også vakker. En lekker kropp – ja, Ring, det var visst en mann som forstod seg på det.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 85 / 292

IX. Det var gått over et år siden Fru Bloms besøk. Det var en ettermiddag i midten av desember med frost og klingende føre. Constance hadde vært ute for å gjøre noen innkjøp. Nede på Karl Johansgate hadde hun møtt Lorck; han hadde gått forbi henne med en ærbødig hilsen. Etter hendelsen mellom dem hadde han sluttet med sine besøk; han kom bare når Ring uttrykkelig inviterte ham, og behandlet da Constance med en utsøkt oppmerksomhet, preget av en respekt og tilbakeholdenhet som var påfallende forskjellig fra hans tidligere frie og spøkefulle tone. Constance sa undertiden til seg selv at hun egentlig savnet ham, men når hun så husket hans ord den kvelden, blusset bitterheten opp i henne. Da hun nærmet seg huset, så hun at spisestuen var svakt opplyst, og tenkte at Alette måtte være der inne for å legge ved i ovnen. Hun var allerede halvveis opp trappen da hun husket at klokkeledningen var i ustand.

Hun hadde ingen entrénøkkel på seg, derfor snudde hun om og gikk opp bakveien. Da hun kom inn på kjøkkenet, fant hun lampen sterkt røkende og vannkokeren så voldsomt i kok at det stod en sprøyt ut av tuten over gulvet. Uten å gi seg tid til å ta av seg klærne, ville hun inn i spisestuen for å be piken rette opp denne uorden. Døren var halvåpen, og idet hun dyttet den opp, så hun baksiden af Ring, som stod med noe klemt inne i armene sine og hodet så dypt fremoverbøyd at det så ut som om kroppen var hodeløs. Uten å fatte hva som foregikk, trådte hun over terskelen, og i samme øyeblikk løsnet to skikkelser fra hverandre. Med en rask bevegelse vendte Ring seg om og skottet med langsomme blikk fra den ene til den den andre. Det kom en slapp trækning om munnen hans, et slags fjollete smil.

Med ansiktet halvt vendt bort sto Alette; hun var flammende rød, håret i uorden; øynene fløy rådvilt omkring, og den ene hånden krammet hjelpeløst på forklædet. Constance ble grepet av en merkelig svimmelhet. Det føltes for henne som om hun sank og sank, hun og stuen og alt sammen, og at det aldri fikk ende. Hun ville gå over gulvet eller bare bevege seg fra stedet hun stod, men det forekom henne at hun var stivnet fra topp til tå, og at det ikke ville lykkes henne.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 86 / 292

Alette var den første som fattet det; stille snek hun seg ut av stuen. «Skal du ikke ta av deg klærne?» Stemmen lød så ydmyk, så ulik hans vanlige tone. Hun visste nesten ikke om det var Ring som hadde snakket. Men lyden vekket henne; hun gikk et par skritt og støttet seg mot spisebordet. Ring begynte langsomt å gå frem og tilbake uten å passere forbi Constance. Da han for andre gang var tett ved døren, som Alette hadde latt stå åpen, lukket han den stille. Så gikk han bort til buffeten, flyttet et glass og en flaske bak kaffemaskinen, og stilte seg opp i en skrå stilling med håndflaten hvilende på buffeten. «Constance – jeg ber deg – hm,» – han byttet fot – «tro meg, – det var, – det var ikke ment så ondt som det, – som det kanskje så ut.» Hun stod ubevegelig og så stivt rett frem. «Jeg kan godt forstå at det, – – ja, at det må ha virket underlig på deg» – –. Han stoppet litt mellom hvert tredje eller fjerde ord.

«Men jeg forsikrer deg at – ja, bare du ville tro det – det var, – ja, virkelig bare en spøk, en spøkefullhet, om jeg så skal si, – en, ja, en guttestrek – noe som slo meg – jeg forstår det ikke selv.» Det var umulig å merke på henne om hun hørte hva han sa eller ei. «Jeg er så lei meg for det, ja, så lei, at jeg – det kan jeg ikke si, – ja, rett ut sagt, jeg vemmes ved det.» Constance førte, liksom i en slags åndsfraværelse, hånden opp til pannen og så ut til å anstrenge seg for å tenke etter. «Jeg vet ikke hva – ja, hva jeg ikke ville gi for å få det – ja, ugjort,» fortsatte han i den samme underdanige tonen. «Hvis jeg turte, så ville jeg, ja, på mine knær be deg om tilgivelse.» Han nærmet seg og rørte forsiktig ved hennes muffe, som hun ennå holdt i den slapt hengende hånden. «La meg være, menneske,» sa hun og trakk seg til side; derpå forlot hun stuen og gikk hastig ut på gaten.

Der grep et vanvittig ønske om å fly avsted gjennom luften henne, og hun ville ikke stanse før hun nådde huset der hjemme, hvor hun kunne dale ned og legge hodet i morens fang og be om lov til å være der bestandig. En voldsom gråt brøt løs i henne; hun holdt muffen for munnen mens

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 87 / 292

Tårene strømmet nedover ansiktet hennes. Hun hadde en følelse av at hun gjennomgikk en stor straff som bøyet henne til jorden. Hva hadde hun gjort for å fortjene dette? Det forekom henne at hun for første gang smakte på hva skam var. Ja, hun hadde ofte vært plaget og ulykkelig, men hva var dette mot disse sviende piskeslagene, hvorunder hun nå vred seg som en kvist som svaier i vinden. Hun ble så ydmyket der; hun kunne ha falt på kne og anråbt om tilgivelse fordi hun hadde vært misfornøyd med sin lodd, da det i virkeligheten ikke var noe på ferde. Hun sa til seg selv at det ikke angikk henne; hvorfor kunne hun ikke la ham kysse hvem han ville – men nei, nei, nei! Han hadde jo henne til hustru, henne! Skulle han da kunne tenke på å se på noen annen på den måten – og tillate seg å gjøre det! Nei, at han kunne være så lumpen og så svinsk. Harme kokte opp i henne, og så kom igjen denne uutholdelige smerten.

Uvilkårlig begynte hun å be til den Gud hun tvilte på eksisterte, og anklaget seg selv for utakknemlighet og hovmod. Nå var straffen kommet over henne; derfor skulle hun bøye nakken under den hånd som tuktet. Det var bare én ting hun ikke ville finne seg i: å leve med Ring etter dette; men det kunne jo verken

Gud eller mennesker forlange. «God kveld, frøken – ute på spasertur i det deilige været,» lød det plutselig rett ved øret hennes. Under vanlige omstendigheter ville hun ha blitt ytterligere skremt av en slik tiltale fra en fremmed mann på gaten om kvelden. Nå la hun knapt merke til det; rolig fortsatte hun uten å svare, og fyren dinglede bort. Hun var nå kommet ned til Welhavensgade og snart ved huset der Hansen bodde. Ja, naturligvis; dit måtte hun ty for å betro seg til Marie. Uansett hvor lite sympati det ellers var mellom dem, på dette punkt ville de forstå hverandre. – Hun gikk opp og ringte på. Jo, fruen var alene, og hun ble vist inn. Marie satt i det ene hjørnet av den romslige dagligstuen, i en fløyelspolstret sofa og broderte med gule silketråder på rødt klede ved en skjermdekket, sterkt lysende lampe.

Constance Ring – del 4BokRobot · Side 88 / 292

En svak duft av drivhusblomster fylte stuen, og foran den store, hvite porselensovnen var det stilt en praktfull skjerm, overbrodert med gullpailletter og arabesker.

Da hun så Constance tre inn, la hun fra seg arbeidet, reiste seg opp og gikk henne vennlig og smilende i møte. «Så hyggelig, Constance; – det var riktig pent av deg, – ja, for du blir jo naturligvis –, så sender vi bud etter Ring.» Og hun gav seg ivrig i kast med å løse opp hattenes bånd og hjelpe henne av med kåpen. Constance lot det skje viljeløst. Marie bar klærne ut i entreen og fortsatte å snakke mens døren stod på gløtt. Da hun kom inn igjen, tok hun Constance om livet for å føre henne til en lenestol. Men plutselig forandret ansiktsuttrykket hennes seg; hun stirret på kusinens gråtferdige ansikt og stive trekk med et nesten forferdet blikk. Øynene deres møttes, og i samme øyeblikk kastet Constance seg om halsen på henne og brøt ut i en lidenskapelig hulken. «Men Gud, Constance, hva feiler deg?» Og lettbevegelig som hun var, begynte hun selv å gråte.

Constance ble så rørt over dette tegnet på medfølelse at hun klynget seg tettere til henne. «Å, Marie – du må hjelpe meg, – jeg er så ulykkelig –!» kom det omsider med brutt stemme. «Men hva er det da som har skjedd? Kom og sett deg, og la meg høre.» «Jeg vil ikke leve med Ring lenger, – jeg kan ikke.» Og så fortalte hun hvordan saken sto. Det spente uttrykket i Maries ansikt ga etter hvert plass for en bekymret alvor. «Ja, naturligvis»

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 89 / 292

Constance Ring – del 5

Jeg forstår godt at det har gjort deg grusomt vondt, men det er da ingenting å ta sånn på vei for.» Hun ventet litt. «En mann som kysser en tjenestepike. – Det har ikke stort å si, du.» Det var som om bakken sviktet under Constance. «En gift mann, i sin egen spisestue – med sin kones tjenestepike» – stammet hun.

«Ja, det er sannelig galt, og jeg må riktignok si at jeg ikke hadde trodd at Ring var slik. – Men Constance, er du helt sikker på at du selv ikke har skyld?» «Hva mener du med det?» spurte Constance. «Du er alltid så kald og overlegen mot ham, det synes både Rikard og jeg.» Constance følte hjertet sitt sammensnøre seg. At Marie skulle vende angrepet mot henne, var noe hun ikke hadde tenkt på. Hun stirret hjelpeløst på henne. «Hans oppførsel opprører deg altså slett ikke?» spurte hun. «Jo, det skal Gud vite, Constance, – men du må huske at menn er så ganske forskjellige fra oss. De er så vant til slikt fra før av, og de kan så lett falle tilbake, hvis ikke konene deres – jeg hadde nesten sagt – setter livet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, i hvert fall en som har de ytre betingelsene – som du f.eks.» Constance følte en opprørsk bitterhet som nesten kvalte henne.

«Det er avskyelig det du sier,» sa hun og knyttet ufrivillig hendene. «Ja, ja, Constance, – du får nok lære om igjen; du skulle bare vite hvor få menn det er som er sine koner tro; ikke ett av hundre ekteskap er rent, du.» Og nå begynte hun å fortelle vidt og bredt om all den urettferdigheten ektemennene bedrev, og som konene så lukket øynene for; hun nevnte flere eksempler fra deres felles nærmeste bekjente og fra andre som de kun kjente ved navn. Constance ble helt fortvilet av å høre på dette. «Men du gode Gud!» – ropte hun til slutt, «hvis dette er sant, og hvis alle mennesker finner seg i det, hvorfor er da ikke denne løgninstitusjonen avskaffet? Hvorfor i all verdens rikdom har vi ikke offentlig flerkoneri?» «Som tyrkerne og hedningene! – jo, det ville være herlig.» «Da ville det i det minste være sannhet i tingene, og vi ville vite hva vi gikk inn til.» Marie ville ikke gå nærmere inn på denne meningsløse snakken.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 90 / 292

«Ja, som sagt er jeg overbevist om at det i høy grad avhenger av kvinnen hvordan ekteskapet blir. Hvis du ville, kunne du få en enorm makt over

Ring. – Han er så snill og så lett å lede – og så elsker han deg virkelig, selv om han kysser en sånn tøs hundre ganger.» Constance lo bittert. «Ja, for det er bare en mannfolkstreg. – Du kan fortsatt få en utmerket mann av ham, og det er jo en kones oppgave – jeg kan nesten si en misjon – å virke godt på sin mann.» «Men jeg føler ingen misjonering i det,» sa Constance hånlig. «Vær nå stolt, Constance, og tilgi ham, så skal du se at du får velsignelse av det. Ofte er en slik hendelse et middel i Guds hånd til å bringe hjertene nærmere hverandre, når vi bare bruker det på den rette måten.» Maries stemme vibrerte, og øynene hennes var fuktige. Det ble en pause. Constance satt med armene i kors og så stivt rett fram. Marie tenkte at det var best å benytte anledningen og snakke om det hun lenge hadde hatt på hjertet. «Nei, vet du hva jeg ville synes var mye verre, Constance? Det var å ha en mann som var svak for drikk.»

«Ja, det mangler det heller ikke på, skulle jeg tro – men det er vel også min skyld,» svarte Constance med et ansiktsuttrykk som om hun var forberedt på alt. «Ja, Constance, jeg kan ikke la være å tro – og Rikard sier det også – at Ring går og er lei seg på grunn av deg.» kald mot ham. – Han drikker for å dulme seg.» «Ja, stakkars mann, han går visst rett i hundene, fordi han er gift med meg.» «Og det må jeg virkelig si, å ha en utro mann, det får endatil være – så grusomt som det er, men en som drikker!» – Igjen følte Constance den samme ordløse bitterheten inni seg. «Ja, for en mann som drikker,» fortsatte Marie, «kan jo verken passe sine forretninger eller skaffe til veie det som trengs – han er jo borgerlig ruinert.» «Hvor har du gjort av klærne mine?» spurte Constance og reiste seg.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 91 / 292

Marie gikk ut i entreen etterpå. «Ja, for nå vil jeg ikke be deg bli,» sa hun da hun kom tilbake. «Nå skal du pent gå hjem og forsone deg med Ring. Gjør det, å, gjør det med det samme, Constance.» «Ja, nå går jeg hjem og ber om tilgivelse fordi jeg ikke har passet bedre på ham, og lover å forbedre meg for fremtiden. – Er det ikke det jeg skal gjøre?» «Ja, nå er du bitter, og det kan jeg godt forstå, men når du får tenkt deg om, skal du se at du gir meg rett. Vil du ikke at piken skal følge deg?» spurte hun da Constance var ferdig. «Nei, for Guds skyld, la meg slippe! – God natt.» «God natt, Constance.» Imidlertid gikk Ring hjem i den mest pinlige uro. Da Alette hørte at fruen forlot huset, gikk hun inn igjen til ham og stod og hulket med forklædet foran øynene. Han hadde ført henne ut i ulykke; nå ville fruen jage henne bort – hvorfor hadde han ikke latt henne gå for den hun var? – Før hadde hun oppført seg som en ordentlig pike, og nå!

Å, Gud, at det skulle gå henne sånn – hva skulle det nå bli av henne? – Det var ikke annet å gjøre enn å gå rett bort og kaste seg bort – – –. Ring lovte ikke å vende henne ryggen og ba henne bare forholde seg rolig og gjøre sine ting. som om intet var hendt. Han måtte nok se å lette på dette, så det ikke ble noe videre av det. – Så vandret han opp og ned i dagligstuen, stod stille akkurat som det var og forbannet det fordømte tilfellet som hadde spilt ham et så intrigt puss. Han vred seg ved tanken på alt det han måtte gjennomgå med Constance. Hun ville ikke være nådig, mente han, men til slutt trøstet han seg med at det hele ville gå over når det hadde gått litt tid. Ved dette punktet i sine betraktninger følte han trang til å opplive seg med et glass konjakk og vann. Hvorfor var Constance alltid slik – det var hennes skyld at det gikk så dårlig.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 92 / 292

Hvorfor levde de ikke sammen som to turtelduer – – – – Hvert øyeblikk var han ved vinduet og kikket ut; av og til stod han ute i entreen og lyttet. Jo lenger det gikk, desto mer ille til mote ble han; munnen var trukket opp i en mismodig grimase; øyenbrynene stod som en spiss vinkel, og pannen lå i tykke, posede Folder. Han gruet seg fryktelig til det øyeblikket hun skulle tre inn og var samtidig i en kval fordi hun uteble. Endelig hørte han noen ved inngangsdøren. Han gikk ut og lukket opp. Constance skred rolig forbi ham og begynte å ta av seg klærne. Så gikk hun inn i dagligstuen, satte seg i sofaen og begynte å lese kveldsavisen. Ring gled ned på en stol et stykke unna og ble sittende i en foroverbøyd stilling med albuen på kneet og hånden skyggende for øynene. Av og til skottet han bort mot sin hustru, men manglet mot til å tiltale henne. Til slutt tok han mot til seg og sa: «Kan du tilgi meg, Constance?»

Hun la avisen bort, så på ham som for å si noe, men ga opp og tok tak i bladet igjen. «Denne dagen skal bli et vendepunkt i mitt liv,» begynte han. «Spar meg for talemåter,» sa hun tørt, «jeg orker ikke å høre på dem.» «Jeg vet at jeg har fornærmet deg grusomt,» stammet han, «og jeg vil ta hvilken som helst bot du pålegger meg – hvor – – –» «Det jeg har å si er ikke mye,» avbrøt hun ham med en håndbevegelse, «når du står i forhold til min tjenestepike –» «Jeg står ikke i noe forhold, jeg.» «Når du står i forhold til min tjenestepike, så er det en selvfølge at jeg vil spares for deg. – Hvis du vil ha henne – så»

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 93 / 292

Vær så god, men så får du la meg være i fred. – Jeg har gått med på å bli din hustru – det er galt nok, men en av dine elskerinner blir det ingenting av.» – Hun reiste seg og ville forlate rommet. Ring syntes at hun aldri hadde vært så vakker og så attråverdig som i dette øyeblikket. – Hun var en helt annen. En frykt for å miste henne gikk gjennom sinnet hans som et ondt stikk; han sprang opp og stilte seg i veien for henne. «Forhån meg, tråkk på meg, spytt på meg, drep meg!» ropte han, «jeg er en pyse, en elendig fyr som ikke har visst hvilken skatt jeg besatt, et menneske som ikke er verdig til å løse ditt skobånd, men jeg elsker deg, Constance, – nei, la meg tale, jeg elsker og forguder deg, jeg ligger i støvet og kysser dine føtter, – jeg bryr meg ikke om noen i verden uten deg – hva du enn tror.» Han holdt hendene om hodet og vred seg som i krampe. «Sludder,» sa hun med en grimase, «du kjeder meg.»

«Ja, jeg vet det, – jeg vet det, og det er min evige kval. – Du har aldri elsket meg, ikke det bøs. – Og så har du til tider vært slik at jeg nesten måtte innbille meg at du holdt av meg – jeg har gått i villrede, jeg. Å, Constance, hadde du elsket meg, kunne du ha fått en annen mann ut av meg. Hvor mye har jeg ikke lengtet etter din kjærlighet, det er det som er skylden.» – – Stemmen forsvant i gråt. Han sank på kne og skjulte ansiktet i kjolen hennes. «Reis deg opp – du er full,» sa hun uvillig. «Jeg er like edru i dette øyeblikk som du selv, Constance.» Han så opp på henne med et blikk som en straffet hund. – «Jeg reiser meg ikke, jeg ligger her til du sier at du har tilgitt meg.» Constance følte en medmenneskelig medlidenhet med ham; det plaget henne å se ham så ydmyket. – «Men hvordan skal jeg kunne tro deg?» sa hun.

«Nei, Constance, – det er sant, altfor sant, – å, men gjør det likevel, denne ene gangen, og du skal få takk og ære for det; – når du en gang har fattet

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 94 / 292

Stol på meg igjen, og kanskje føler du en slags godhet for meg, fordi jeg gjennom mange år har vært nøysom og trofast, og aldri har klaget. Da vil det gjøre deg godt å tenke på at det var du som reddet meg. – Støt meg ikke bort, for uten deg går jeg til grunne.» Han lå fremdeles på kne, og han holdt med begge hender hennes kjole, som han kysset. Constance ble smittet av denne dype følelsen. Hun bøyet hodet og begynte å gråte. «Det er et gammelt ord om at det er bedre å gi enn å ta,» fortsatte han med den samme lidenskapelig bedende stemmen – «se på meg, Constance, som ligger her og tigger, mens du står der og er så hevet over meg og har min skjebne i din hånd; vær ikke ubarmhjertig, men la deg røre, Constance.» «Det er ikke av hardhet,» sa hun med tårefugtige lepper, «men det som har skjedd, kan jo ikke strykes ut av våre liv.»

«Jo, det kan, det kan, Constance, å forsøke, forsøke – ta meg til nåde og ta meg på prøve.» «Reis deg opp og sett deg – jeg vil spørre deg om noe.» Han adlød som en skolegutt. Hun tok plass rett overfor ham. «Siden det ser ut til at du tar dette så alvorlig som det er,» sa hun, mens hun glattet lommetørklet på skjødet og brettet det sammen til en liten firkant, «så tør jeg kanskje vente at du vil svare meg sannferdig.» «Ja, det kan du stole på, Constance.» «Så la meg få vite hvor langt det har kommet mellom deg og henne.» «Kommet, det har slett ikke kommet; hva skulle det ha kommet til, annet enn det du så? Det er galt nok det.» Hvis Constance hadde vært mer erfaren, og hvis evnen til å mistenke sannheten ikke hadde ligget henne så uendelig fjernt, til tross for Maries formaninger, ville hun ha tatt varsel av hans famlende blikk og usikre måte å svare på. «Og er det alt?» spurte hun og så ham rett i ansiktet.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 95 / 292

«Ja, jeg forsikrer deg, tror du kanskje – nei, du må være sikker på at jeg taler sant –» «Var det første gang du gjorde – gjorde sånn med henne?» «Du hører jo det, Constance. – Hvordan skal jeg kunne forsikre deg om det? – Hva kan det nytte, når du ikke vil tro meg?» «Du ser så besynderlig ut,» sa hun tvilende. «Hvordan tror du et menneske ser ut som er spenn fast på pinebenken? Å Constance, spar meg, – jeg er så skamfull, la det nå være nok.» Hun trodde ham; ikke fordi hun hadde særlig tillit til hans karakters sannferdighet, men fordi hun ikke kunne forestille seg muligheten av at ulykken som hadde rammet henne, var av et så stort omfang. Slikt kunne naturligvis forekomme, men ikke i hennes ekteskap, ikke rett foran øynene hennes, så helt hverdagslig. Vel var Ring letsindig, men en så dypt fallen mann var han ikke.

«Og vil du gi meg ditt æresord på at du aldri mer vil gjøre det?» spurte hun halvt bedende. «Jeg sverger deg det ved den evige Gud! Å Constance, du kan tro at jeg har lært min lekse; om ikke av annen grunn, så for å skåne meg selv for så mye lidelse, skal jeg vite å passe meg for fremtiden.» Dette kunne Constance så godt forstå; hun følte seg sikker på at han måtte være grundig kurert, og det gjorde henne mer forsonlig. «Ja, så skal jeg prøve å glemme,» sa hun, og to store tårer trillet nedover kinnene hennes. «Takk! Å takk, du elskede!» ropte han, idet han reiste seg for å omfavne henne. «Nei, ingen klemmer, ikke ennå,» sa hun avvisende, – «jeg må få tid til å komme meg.» «Men din hånd! Din hånd, Constance!» Hun rakte ham sin kalde, hvite hånd, og han kastet seg over den som en menneskeeter. «Og så sier jeg opp Alette til påske.» «Selvfølgelig, Constance – vil du ikke helst at hun skal gå straks?»

«Å nei, det er jo ikke verdt å lage alt det oppstyret. – Og nå har du jo gitt meg ditt æresord.»

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 96 / 292

X. Et par måneder etter denne hendelsen fulgte Ring og Hansen hverandre oppover Karl Johans gate. De kom fra sine kontorer og skulle hjem til middag. Da de hadde passert Universitetet, svingte Hansen til høyre. «Jeg kan like gjerne gå den veien,» sa Ring og fulgte etter; ellers pleide han å gå gjennom Slotsparken. «Du, det er sant,» sa Hansen med et plutselig hopp i tankegangen – «Du må jammen se å få den jenta på døren – ja, for nå kan jo enhver se det.» «Nei, fanken vel?» sa Ring oppskremt, og begynte plutselig å bite på neglen på høyre pekefinger. «Vil du vite hva Marie sa da vi gikk fra dere forleden?» «Nå? Så kom med det, mann.» «La du merke til hvordan Alette så ut?» sa hun med det samme vi altså var kommet utenfor døren. «Nå, men du lot vel som ingenting –» spurte Ring febrilsk. «Selvfølgelig – jeg forsikret at hun tok feil; men hun bare lo og påsto at jeg altså måtte være fullstendig blind.»

«Fordømt!» sa Ring, og blunket med øynene som en mann som har et snøfnugg i ansiktet. «Ja, og så ville hun si til Constance,» fortsatte Hansen, «at hun på ingen måte måtte ha henne gående i huset.» «Så til helvete med det,» mumlet Ring, «det må du forhindre, Hansen.» «Det kan jeg jo ikke uten å røpe altså – at –»

«Ikke et ord om det! Det er for resten merkelig å tenke seg til at hun vet det – og likevel. Ja – våre koner er utrolig intetanende. – Det kommer vel av at de er så mye bedre enn oss –» Ring hadde igjen begynt å bite neglene sine; han grublet over hvilken fremgangsmåte som var den rette og spurte seg selv om Constance ville være like langt fra å ane sannheten som Marie. «Du må for Guds skyld være forsiktig, Rikard, så din kone ikke får nyss om det,» sa han med ettertrykk på hvert ord. Hansen slo ut med hånden. «For resten, du – det er en merkelig historie – pokker så kjedelig – og dessuten, ja, det gjør meg vondt for din kone. – Å drive på med slikt i sitt eget hjem – det er noe svineri, du – –» «Når ulykken først er skjedd,» sa Ring med et skulderdrag, «er det dessverre liten nytte i å holde moralske foredrag etterpå. Og dessuten – det er lett for deg å snakke ...

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 97 / 292

Men med en kone som Constance –» «– Du var jo også et ubegripelig fjols som ikke fikk henne bort med det samme altså.» «Bestialsk,» sa Ring og ristet motvillig på hodet. «Men hvem kunne vel ha tenkt det ... Hun sa det jo først etterpå – –» «Ja, som sagt, det med pengene altså – jeg skal nok ordne det for deg, når så vidt kommer.» Hansen stod stille utenfor huset hvor han bodde. Ring ventet en halv time over den vanlige tiden, siden han hadde drukket kaffe om ettermiddagen, i håp om at Constance skulle gå ut, men han hadde ikke flaks. I motsetning til vanlig slokket hun ikke lyset ved skumring, men tente lampen straks det ble for mørkt til å lese; det syntes å være en fengslende bok. Ring satt inne hos seg selv og røykte den ene cigar etter den andre; gjennom åpningen i portièren observerte han Constance, og det slo ham at kinnene hennes var blitt så smale og hvite.

Stakkars, dette hadde satt sine spor på henne, men med Guds hjelp ville hun nok overvinne det. – Bare dette med Alette gikk på stell. Constance hadde vært så mild og stilfærdig siden dette kom frem – Ring ble myk ved tanken; kanskje hadde hun innsett at hun selv ikke var uten skyld. –

Men slikt skulle aldri skje igjen; han skulle være henne så tro, så tro som gull – det var jo henne han elsket –. Hva brydde han seg om disse tøsene, som han for et godt ord eller en slant sølv kunne komme i forbindelse med – – Å, den som hadde jenta vel på døren! – Tenk om det kom opp! – – Han brast i svette ved den blotte tanken, og så ba han til Gud om at han i sin nåde skulle avvende det verste og hjelpe ham til å skåne sin stakkars hustru – det var jo henne han tenkte på; av omsorg for henne var det også at han hadde skjult sannheten da hun spurte ham ut; det visste den allvitende, som – det var han sikker på – også hadde tilgitt ham. – Når han nå bare kunne komme seg til å stole virkelig trygt på hans hjelp og bistand. Nei, nå gikk det ikke an å vente lenger. Idag fikk han ikke snakket med henne, men i morgen tidlig, før han gikk på kontoret, ville han sørge for å gripe anledningen.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 98 / 292

«Skal du ikke ut i ettermiddag, Constance?» spurte han da han gikk gjennom dagligstuen. «Nei,» sa hun uten å se opp. «For da kunne vi slått følge –.» Der foresvevet ham noe om at han i så fall kunne gå tilbake da han skiltes fra henne. Constance ristet på hodet. «Ja ja, farvel.»

«Da, vennen min,» strøk han henne ømt over håret. «Nå må jeg virkelig skynde meg.» Ute i entreen kikket han mot kjøkkendøren; han ville gi Alette et tegn om at hun skulle gå ned baktrappen, men der var det tomt, og han våget ikke å rope. Så måtte han altså gå med uforrettet sak. Constance la boken fra seg og lente seg tilbake i sofaen. Hun tenkte på mannen sin. Det som hadde hendt, hadde likevel tydeligvis gjort inntrykk på ham; det hadde kommet noe alvorlig, nesten sørgmodig over ham, som kledde ham; han drakk heller ikke så mye i den senere tid – det var jo kvelder da han av seg selv ba om te. Når han var slik, kunne hun kanskje med tiden lære å like ham; han var jo mannen hennes og hadde som sådan en slags rett til hennes kjærlighet – –

Og hun hadde likevel vistnok mer godhet mot ham enn hun selv hadde visst, for hvorfor skulle det ellers ha gjort henne så vondt, det med Alette? Ja, for det var ikke bare sinne hun hadde følt. Kanskje var det sant dette: at hun kunne gjøre ham til et bedre menneske, hvis hun virkelig forsøkte å vise ham litt kjærlighet – det så i hvert fall slik ut – –. Når han kom hjem i kveld, ville hun snakke med ham og la ham merke stemningen hennes. Det beste i livet var likevel, når alt kom til alt, å være til nytte for en annen – og dessuten fikk man være nøysom, lære å slå av på kravene sine til lykken. Hun ble avbrutt i sine betraktninger da det ringte, og straks etter trådte Marie inn. Hun hadde ikke tenkt å bli, sa hun, men hun ville sitte en stund, og tok derfor av seg klærne. «Så skal vi ha en kopp ettermiddagste,» sa Constance og gikk ut for å gi Alette beskjed.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 99 / 292

De begynte å snakke om det ene og det andre, men det gikk ofte i stå mellom dem. Alette kom inn og satte tebrettet med tilbehør på et av de små bordene som Constance hadde stilt frem til formålet. Marie studerte jenta fra topp til tå. Alette ble blodrød, og i sin forvirring snublet hun mot en krakk, så hun holdt på å falle. Marie fulgte etter henne ubarmhjertig med blikket rettet mot døren, som hun nærmest krøp seg gjennom. Constance hadde ikke sett på henne; det gjorde hun aldri siden den kvelden: kun de mest nødvendige ordene hadde hun gitt henne. Da hun hørte henne støte mot skamlen, så hun et sekund i den retningen og oppfattet et glimt av spillet i Maries ansikt; hun ble ubehagelig berørt av det; likevel var det ufint å la jenta merke at hun var medskyldig i denne avskyelige hemmeligheten – det kunne Marie gjerne la være med, i det minste for hennes skyld.

«Den tøsen skammer seg jo ikke,» sa plutselig Marie, mens hun rørte om med teskjeen i koppen. «Men du tenker vel ikke på å beholde henne til slutten, Constance? Det går jo ikke an å la henne vise seg for folk, og det må jo være ekkelt for deg også.»

«La henne vise seg – hva er det du sitter og snakker om?» Constance så forundret på Marie. «Men ser du da ikke, hvordan det er fat med henne?» «Fat med henne –» gjentok Constance mekanisk. «Ja, du gode Gud, Constance, hun er jo rent ut sagt høyst fruktbar.» Constance slo hendene sammen. «Men hvor har du da øynene dine, Constance?» «Å, men tar du ikke feil, Marie –?» «Men så se da på henne!» ropte Marie. – «Så langt som hun er kommet –. Det minste barn må jo kunne oppdage det –» «Nei, den Alette! – Uf, det er jo en vemmelig historie,» sa Constance med et uttrykk av avsky i ansiktet. «Med henne overrasker det meg slett ikke,» mente Marie, «det hender jo med dem en minst skulle tro det om – hun har naturligvis en kjæreste?» «Det vet jeg ikke,» sa Constance. «Har hun ikke hatt en fyr som gikk på dørene?

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 100 / 292

Det har jo alle – men så er det jo alltid en bror som skal til Amerika, forstår du – og som kommer for å ta avskjed. – Nei, jentene nå til dags!» «Uf, hva skal jeg dog gjøre?» sa Constance rådvill – «det er så vanskelig å si det til henne.» «Si ingenting, bare gi henne beskjed om at hun må pakke sammen straks. – Du kan tro hun går nok uten å komme med spørsmål.» Constance så motløs ut for seg selv. «Jeg skal skaffe deg en annen i mellomtiden – jeg kjenner en utmerket jente som er ledig, og som du kan få med én dags varsel,» fortsatte Marie oppmuntrende. «Ja, takk, det var jo bra, men –»

«Du betænker deg vel ikke. – Hør, Constance – av anstendighetshensyn, om ikke for annet – tenk, når her er fremmede, og herrer – det er jo til å synke i jorden av skam over –» «Ja, du har rett,» sa Constance, «men, øh, hvorforgrøsser jeg meg –» – Da fru Marie var gått, gikk Constance frem og tilbake med et halvt spent, halvt forlegen uttrykk. Hun var ganske nervøs for det som forestod, for hun ville ha det overstått med det samme; skulle det bli slik, ville hun i hvert fall ikke sove på det. Og Ring, mon tro hva han ville si? Så pinlig som det ville være å se ham sitte der og skamme seg, når han nå hørte hvordan hun var. Men på den andre siden hadde han godt av det også. Hun gikk bort og ringte. Alette kom inn og spurte hva fruen ønsket. Constance betraktet henne oppmerksomt og skjønte straks at Marie hadde rett. Det var likevel merkelig at hun ikke hadde sett det før.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 101 / 292

Alette merket at noe uvanlig forestod; det hadde liksom hengt noe ondt over henne de siste par dagene. Hun forsøkte å se selvsikker og likegyldig ut, og møtte Constances blikk med et trotsig, halvt frekt uttrykk; men det varte bare noen få sekunder, så fór øynene usikkert og famlende nedover Constances kjole, beveget seg over på noen stolben, ned på teppet, opp igjen et stykke – langs bordbenene, men kom seg snart ned igjen; til slutt så hun rett ned for seg. «Jeg har ringt på deg for å si deg at du må flytte herfra i morgen,» sa Constance stakåndet. «Ja, jeg har ventet på det,» svarte Alette med dump stemme, og hodet sank helt ned på brystet. «Det var det jeg straks sa: at det var best at jeg dro med en gang.» Constance hørte ikke hva hun sa, og hadde ikke lyst til å spørre om det. «Ja, for du forstår at du ikke kan bli her – slik som du har oppført deg,» fortsatte Constance.

Et plutselig skrik skar gjennom stillheten i stuen, og i neste øyeblikk lå Alette for føttene hennes og hulket slik som Constance aldri hadde hørt det i sitt liv.

Dage. Hun visste ikke hva hun skulle si eller gjøre og var ikke langt fra selv å bryte ut i gråt. «Nåde, nåde,» kom det omsider derfra. Ordene presset seg med møye ut fra den sammenklemte strupen. Med begge hendene hadde hun grepet tak i en flig av Constances kjole; en strøm av tårer styrtet nedover ansiktet hennes; hun lå omtrent på kne, og gjennom rygg og skuldre gikk det heftige rykninger som om hun fikk støt fra et elektrisk apparat. «Jeg har grått så mye –,» fortsatte hun, stadig avbrutt av den voldsomme gråten, «å, om nettene tenkte jeg ofte på å ta mitt eget liv – ja, det gjorde jeg – det gjorde jeg, – det var for Deres skyld, frue, – for en slik som jeg er liksom skapt til å komme i ulykke. – Og jeg sa det til ham, da han fristet meg, – ja, det vet den evige Gud, jeg gjorde det, – tenk på Deres kone – sa jeg.» Her gav stemmen helt opp og ble til et krampaktig hikke. «– Men han ville ha sin vilje –.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 102 / 292

Nåde, sier jeg, – nåde! – Å, Gud hjelpe meg, Gud trøste og hjelpe meg –» Hun krøp nærmere Constance og ville kysse hennes fot. Som et lys som skimtes i tykk tåke fra det fjerne, og som litt etter litt blir større og klarere etter hvert som man nærmer seg, slik gikk sannheten opp for Constance. Hun krøp sammen og bøyet seg. så helt nedover den sammenrullede skikkelsen, med armen og hånden løftet som til et slag. Der var et øyeblikk da hun kunne ha tråkket denne skapningen ihjel under støvelhælen sin, men i neste nu gikk det opp for henne hvor elendig og fornedret dette medmennesket var, som lå der klar til å bli knust av hennes stormflodsaktige hulk. Og hun ble fylt av en smertefull medlidenhet. «Reis Dem opp,» sa hun rolig, nesten mildt, «det er ingen hjelp i å ligge her.» Langsomt og med møye kom hun seg på bena; hun slo forkleet over hodet og tumlet mot døren.

«Vet han – jeg mener Ring – om, – om at De er i en slik tilstand?» spurte Constance. «Ja,» hvisket Alette. «Og han erkjenner at det er hans barn?» «Ja, å ja,» sa Alette og slo ut med hånden. «Har han fortsatt forholdet siden den kvelden, som De nok husker?»

Pigens svar var så lavt at Constance måtte spørre igjen. «Jeg har forsøkt å stå imot,» hvisket hun. «Bra,» sa Constance, «gå nå.» Hun famlet etter dørhåndtaket og snek seg forsiktig ut.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 103 / 292

XI. Constance følte et rasende hat mot Ring. Denne skjøgeaktige, svikefulle mannen, hvis unnskyldninger og forsikringer hun hadde nedlatet seg til å høre på, som hun hadde hatt medlidenhet med og begynt å stole på. Denne usle stakkar av et menneske ville ganske sikkert be om tilgivelse igjen; han ville legge seg på kne og ta Gud til vitne på at det var henne han elsket, og at det andre ikke betydde noen ting. Uvilkårlig foldet hun hendene. Du gode Gud og Fader, for en lykke det var at hun hadde fått vite sannheten; hun kunne ha trykket Alettes hånd av takknemlighet. Når hun nå bare visste hvordan man gikk frem for å få skilsmisse. Hun stod og grunnet over det, med hendene foldet i hverandre. Det måtte til en prest – det var hun sikker på – så var det best hun skyndte seg til ham. I febrilsk hast tok hun på seg klærne. Hun skalv av angst for å møte Ring i trappen, men kom seg uhindret frem. Hurtig gikk hun nedover gaten.

Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plads. Snart var hun ved målet og fant veien opp den gasbelyste trappen. På inngangsdøren i andre etasje var det anbragt en skinnende messingplate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kontortid 9–10 og 4–5. Så var han vel ikke hjemme, eller i hvert fall... ikke imot. Knærne hennes skalv, og hjertet slo så hardt at hun kjente det oppe i svelget; – det var som om sjelen ville ut av henne for hvert åndedrag hun tok. Hun løftet hånden for å ringe, men lot den synke igjen – hva skulle hun si? Hun prøvde å formulere en begynnelse, men hjernen nektet å samarbeide, tankene gled fra henne.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 104 / 292

Hun hadde en følelse av at noe gikk rundt inne i hodet, uopphørlig rundt; det var derfor hun ikke kunne huske hva ordene het. – – Bare disse hammerslagene i venstre side ville gi seg litt – de måtte jo overdøve lyden av stemmen hennes – eller kvele den innenfra. – – – Til slutt, ganske mekanisk, trykket hun på ringeapparatet og trakk seg forskrekket tilbake for virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet strømmet i jagende hast frem og tilbake fra hjertet til hodet. Et øyeblikk tenkte hun på å flykte; hun tok et samlende grep om kjoleskjørtet og ville sette seg ned over trappene, men så hørte hun noen komme, vendte seg derfor raskt om og ble stående. Med en stemme hvis tørket, tynne klang virket helt fremmed for henne, spurte hun om pastoren var hjemme. «Nei –» kom svaret i en usikker tone. Constance følte seg lettet, og med lettelsen fulgte en smule mot. «Tar han ikke imot på denne tiden?» spurte hun.

Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. «Jeg skal høre med fruen –» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, hvoretter hun kom tilbake: «Tør jeg kanskje be om Deres kort?» Angsten slo igjen sine klør i Constance, men på en måte følte hun seg under pikens kommando. «Jeg har intet,» stammet hun, «– si at en dame – mitt navn er fru Ring.» En dempet hvisking av stemmer nådde henne; hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig –» deretter skritt som fjernet seg, så de samme skrittene som nærmet seg, så en kort beskjed, hvoretter piken kom tilbake og sa: «Vær så god.» – Straks etter stod hun inne ved døren til et lite rom, fullpakket av bøker i store reoler, med et småmønstret gulvteppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt omkring på stoler, puter, skamler og pibebrætter. Opp ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av

Aviser, papirer og annet. Stuen var full av tobaksrøyk, og i ovnen brant det med en sterk, durrende lyd. Constance så alt sammen som gjennom en tåke. Pastorens stemme nådde henne fra en umåtelig avstand. «Vær så god, frue, vær så snill å ta plass –» sa den vennlige, gamle herren og satte en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist seg.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 105 / 292

Straks etter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om unnskyldning fordi jeg forstyrrer Dem; det er ikke Deres kontortid» – hun kunne ikke begripe at det var hun selv som hadde talt. «Å, jeg ber, Frue, jeg ber – jeg er med glede til tjeneste, men det er så mange som søker meg i alle slags ærender – det er nødvendig å begrense seg. – En skal jo også ha tid til sine prekener –.» Constance beveget seg urolig på stolen uten å svare, og pastoren la merke til at hun så så merkelig ut. «Har De noe spesielt på hjertet, Frue?» sa han medfølende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» Hans hjertelige tone virket godt på Constance; hun holdt et øyeblikk lommetørklædet for øynene for å samle seg, og sa så bestemt: «Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» Pastoren gjorde en bevegelse som etter et støt. «Å nei da, Frue, si ikke det – jeg ville ikke tålt å høre det» sa han nesten bedende.

«Jo, det er min faste og urokkelige vilje» – hun så ham rett i ansiktet. – «Vil De være så vennlig å si meg hvordan jeg skal gå frem –» «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selvfølgelig også i kraft av min stilling som kirkelig embetsmann,

«å formane Dem til å avstå fra Deres sørgelige Forehavende.» «Men det vil være aldeles fruktesløst, Hr. Pastor; ingen menneskelig makt kan få meg fra det,» sa Constance rolig. «Men hva mennesker ikke formår, kan kanskje han, som er Jordens og Himlens Herre. – Er det ikke sant, Frue, at De ikke ønsker å stå ham imot?» «Jeg ønsker å skilles fra min mann,» fortsatte hun heftigere, «– hvem og hva som enn setter seg imod det.» Hun snurret muffen mellom hendene og mistet den dermed på gulvet. Hun tok den opp og la den på bordet.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 106 / 292

«Husk at det står skrevet–» begynte han. «Det er meg likegyldig hva som står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk pannen i folder som én som er i ferd med å gråte høyt. «Det mener De vel ikke, Frue –» formanet pastoren. «Og dessuten, skilsmisse strider ikke mot Guds bud,» fortsatte hun og grep nervøst om armlenene på eiketrestolen hun satt i. «Jo, Frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvordan vil De kunne unnslippe et ord som dette: Hva Gud har sammenføyet, skal menneskene ikke skille.» «Men De vil vel ikke si at det er Gud som sammenføyer alle ektefolk?» utbrøt Constance. «De er smittet av tidens vantro, Frue! Guds veier er ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener foran Guds alter uttaler innstiftelsesordene over brudeparet, er det Herrens eget, bindende ord som har lydt.

Ektefolkenes uverdighet tar ikke bort et fnugg av institusjonens hellighet, akkurat som nadverdens sakrament likevel er Kristi legeme og blod, selv om det nytes av de mest ugudelige.» «Men skilsmisse er likevel tillatt blant de kristne,» sa Constance i en opphisset tone. «Det er på grunn av hjertenes hardhet; husk hva Moses sa til jødene.» «Moses og jødene angår ikke oss,» avbrøt hun. «Atter et tegn på vantro. – Så lenge Herrens menighet eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov gjelde oss. – Men siden De ikke vil bøye Dem for Moses, vil De kanskje likevel la

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 107 / 292

La Frelserens Ord finne innpass i deres hjerte. Hør hva han sier om ektefolk.» Han tok Bibelen, som lå oppslått på bordet, bladde litt i den og begynte å lese Matteus 19, kapittel 5 til 10. Constance hadde vanskelig for å beherske seg så godt at hun kunne sitte stille mens han leste. Det brant i tinningene hennes og det suset i ørene. Denne uvedkommende snakken plaget henne. Hun visste i sitt innerste at det hun ønsket var rett, det var heller ikke for å spørre om det hun var kommet. Å forsøke at å stanse henne var en lumpen handling, det var å gjøre seg meddelagtig i svineriet hun hadde flyktet fra. «Der står det jo nettopp at skilsmisse er tillatt,» sa hun, da presten la boken bort; øynene hennes gnistret, og stemmen brast av følelsesutbrudd. «Ja, for hor skyld, men også bare derfor,» svarte han med en apostolsk håndbevegelse. «Det er også nettopp derfor jeg vil skilles –,» sa hun.

Pastor Huhn bøyde seg forover med et plutselig kast av hodet. «Hva sier De! Stakkars, stakkars frue, – skulle det være mulig, skulle det virkelig være mulig –» Den dype medlidenheten i tonen hans nådde helt inn til den strengen i Constances hjerte som ikke kunne røres ved uten at den gav gjenklang. Med en rask bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket bittert. «Stakkars frue, gråt bare, gråt ut, skikkelig ut; det letter det sorgbetyngede sinnet. – Å tenke seg at slikt skal foregå i Herrens menighet. – Akk ja, menneskenes synder er blitt såre store iblant oss.» «Men er De nå også sikker på at De ikke dømmer på en ren og skjær mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. «Ja, for det er en forferdelig anklage De retter mot mannen Deres, frue,» skyndte han seg å tilføye, da han så hennes utålmodige hoderystelse. «Om han også kan ha skinnet sterkt imot seg,» fortsatte han, «det kan være feil.

Kvinner er tilbøyelige til skinsyke, og

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 108 / 292

«Skinsyke er det samme som å være slått med blindhet.» – Pastorens tone lød plutselig opprørt, som om han forsvarte seg. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja, – som er hans –» avbrøt hun ham. Det ga ham et sjokk; han stirret et øyeblikk på henne med målløs forferdelse. «Gud av langmodighet, hva må du ikke se på!» sukket han for seg selv og foldet hendene. «– Hva må ditt faderhjerte ikke lide! – Og du er vis på –» vendte han seg til Constance, «at det ikke er mulig med noen feiltrinn?» «Hun har selv sagt det til meg –» var svaret. «Å, tidens gang, for en fordervelse –» mumlet presten og beveget fingrene som om han vasket hendene. «Det er vel ikke så uvanlig, etter det jeg har hørt,» sa Constance og så rett frem med et tomt blikk. «Nei, nei, frue – slik må De ikke tale, det røper en moralsk depravasjon i tankegangen som i sin innerste kjerne er ukristelig.» «Men når det nå er sant!

At det forholder seg slik, er vel mer ukristelig enn å vite og si det.» «Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares – står det skrevet.» Pastor Huhn sank hen i tanker. Constance satt stille og ventet på at han skulle tale. «Dette er en hard prøvelse, frue,» begynte han etter en stund; stemmen hans var mild og formanende, «nå gjelder det at De lar den bli til deres sjels evige beste.» Hun rykket urolig til på stolen. «Ja, det er hardt for kjøtt og blod, det Gud krever av oss –» fortsatte han, «men det er likevel det eneste som kan skaffe fred i våre sjeler» – Constance sa ingenting; presten betraktet henne oppmerksomt. «Vær barmhjertige, likesom deres Far i himmelen er barmhjertig.» – «De mener at jeg skal tilgi ham,» utbrøt hun, og holdningen hennes avslørte at hun var dypt såret. ble plutselig utfordrende.

«Ja, Frue, uansett hvilken grunn De enn kan ha – De bør ikke bryte Deres ekteskap –» «Det er ikke jeg som bryter – det har han sørget for!»

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 109 / 292

«En kristen kvinne forlader aldri sin mann. – De ville nok ha den kalde rettferdigheten på sin side, men ikke den kjærligheten som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. – Tro meg, det er salig å tilgi» – «Det er avskyelig, opprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. «Tenk om vår Herre ville svare oss slik, når vi kom og ba om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nå hadde funnet det rette ordet. «Tenk om han i vår siste stund, når vi ropte til ham om tilgivelse for et helt livs synd, ville gjøre med oss etter fortjeneste –» «Men de to forholdene kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en heftig tone. «– For det første er det jo intet ekteskap mellom Gud og menneskene, og for det andre er det jo ham selv, som har skapt oss slik vi er.» «De forferder meg, frue – De spotter Gud i deres syndige tale.» Det lød strengt. «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste seg.

«Utroskapens ånd taler ut av dere,» ristet han motløst på hodet. «På dere vil mine formaninger nok være bortkastet – bare Gud kan hjelpe dere. – Jeg har gjort det som er min plikt, og formante dere til å vise kristelig mildhet og overbærenhet, – når dere ikke vil la dere lede av Skriftens ord, så

«Jeg har ikke mer å si.» «Men si meg, herr pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nå var en mann hvis hustru var i ferd med å føde et barn, som for eksempel hans kontorbud var far til, ville De da også si dette: Ingen kristen mann forlader sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig blikk. «Her er forholdet annerledes. – Når en kvinne faller på dette området, avslører det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse, at hennes nærvær i hjemmet må anses som besmittende.» «Ja, man er nå så vant til å høre dette, men jeg tror ikke lenger på denne store forskjellen,» sa Constance trotsig. Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut, som om han ventte at hun skulle gå. «Vil De da si meg hva jeg skal gjøre?» spurte hun og tok sin muffe.

Constance Ring – del 5BokRobot · Side 110 / 292

«De behøver blot å skrive en søknad, eller få noen til å gjøre det for Dem, og sende meg den, så skal jeg bekrefte at det lovpålagte meklingforsøket har vært resultatløst, og så – – Ja, jeg skal med glede ekspedere den videre for Dem.» Hun takket og sa farvel. «Måtte vår Herre være med Dem og gjøre Dem sagtmodig og ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. «God natt, frue!» Han fulgte henne ut og lukket inngangsdøren etter henne.

XII. Da Constance kom ned på gaten, sto hun et øyeblikk stille og tenkte seg om. Så gikk hun raskt i motsatt retning av hvor hjemmet hennes lå. Da hun nådde Incognitogaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårnbygninger og ringte på i leiligheten i første etasje, hvor fru Wleügel bodde. Jo, tanten var hjemme; hun satt inne og drakk te, svarte piken som åpnet døren. Constance gikk gjennom den romslige stuen med tre avdelinger og de store, gammeldagse møblene, som hun kjente så godt fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt hun, den gang tanten leverte henne frierbrevet, og her, med hånden på ryggen av lenestolen, stod hun første gang han kom som forlovet. – – Huttitu, hvor hun skalv ved disse minnene. Der brant en liten lampe, skjult av rosa papir, borte i hjørnet foran den halvsirkelformede hjørnesofaen; den store hvite porselensovnen sendte en mild varme ut over rommet, og det duftet av potteblomster.

Døren til spisestuen stod på gløtt, og gjennom sprekken, et stykke bortover gulvtæppet, fløt et sterkt gulaktig lys som møtte det dempede, røde lyset fra lampen. Idet Constance trådte over terskelen til spisestuen, hadde tanten reist seg fra sitt ferdige måltid. Håret hennes var til slutt blitt helt hvitt; hun bar en kappe med pibede striper, og utenpå kjolen hadde hun en stor, rundskåret fløyelsmodest som endte i to lange spisser, pyntet med silkefrynser foran. Smerten i foten hadde forverret seg så mye at

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 111 / 292

Constance Ring – del 6

Hun hadde begynt å bruke stokk denne vinteren. «Nei, men Constance, er det du som er ute og går så sent? Jeg har nettopp drukket te; skal jeg lage deg en kopp?» spurte hun. «Nei takk, tante, slett ikke det – jeg vil snakke med deg.» Fru Wleügel så forundret på henne – det var noe ved stemmen som bekymret henne. «Har det skjedd deg noe?» spurte hun.

«Jo, Tante, kom inn, så skal du høre.» Og så begynte Constance å fortelle, mens hun i hast tok av seg ytterklærne, og endte med å si: «Og nå er jeg kommet for å bli hos deg, Tante, til det er ordnet.» Tanten hadde hørt på henne i stillhet; øyelokkene hennes var senket, og det hadde kommet en stram trækning i munnvikene. «Og hva vil du så gjøre, Constance?» spurte hun, og så alvorlig på henne. «Reise hjem,» svarte Constance og brast ut i en lidenskapelig hulken. «Det vil foreldrene dine aldri tillate,» ristet Fru Wleügel bedrøvet på hodet. «Man må gjøre det som er rett.» «Når de hører hvordan Ring har vært! Nei, Tante, jeg tror slett ikke på dem.»

«Stakkars kjære Constance min – Gud skal vite at jeg føler med deg,» det vibrerte kraftig om den gamle damens tynne lepper, «det går meg så til hjertet at – å Gud, å Gud – det er grenseløst hva vi kvinner må tåle, men aldri hadde jeg trodd at det skulle gå deg – –» Stemmen sank til en tynn piping, og hun førte hånden over øynene. «Du må tro at jeg vet hva det er,» fortsatte hun etter en stund, «ja, for slik gikk det meg også.» «Var mannen din også slik?» ropte Constance og styrtet på kne foran henne. Fru Wleügel tok hodet hennes mellom hendene og kysset henne på håret. «Å ja, Constance, og ikke bare –» han. Vi tror alltid at vi er unntak, men det er så langt fra sant. – Det er så vanskelig med mennene; gifter de seg mens de er unge, har de ikke rast fra seg, og venter de til de er eldre, har vanene deres blitt for sterke.» «Men tante, tante,» ropte Constance, «hvorfor sa du ingenting om dette før?

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 112 / 292

Hvorfor ville du da så gjerne få meg gift?» «Constance min, når du blir så gammel som jeg, vil du forstå alt bedre – man må gjøre det som er rett. – Verden er innrettet slik at kvinner skal være gift.» ulykkelige blir de, det vil si for en tid; men et ugift fruentimmer – ja, hennes lodd er likevel langt mer sørgelig. – Av to onder må man velge det minste –» «Da vet jeg likevel hva jeg ville valgt, hvis jeg hadde visst beskjeden,» utbrøt Constance med bitterhet og reiste seg. «Den som har skoen på, vet hvor den trykker,» sa tanten og vugget forsiktig frem og tilbake med overkroppen. – «Tro meg, Constance, hadde du blitt enke, så ville din ugifte tilstand ha forekommet deg å være den viktigste hindringen for å nå lykken i livet.» «Ja, ja, tante, la oss ikke diskutere dette nå, det fører likevel ikke til noe,» sa Constance. Hun kunne ikke være stille, men beveget seg urolig omkring. «Og du har vært hos presten, sier du?

Akk Gud, akk Gud, hos presten. – Og Ring, hva sier Ring?» Så fikk hun vite at Constance ikke hadde snakket med ham, og at han var uvitende om hva hun hadde bestemt seg for. «Constance, du må tenke deg om, du må tenke deg godt om, før du bestemmer deg i denne saken.» Hun løftet hånden som en advarsel. «Det er ingenting å tenke over – kan du ikke forstå det, tante?» kom det utålmodig og klynkende. «Begynd nu ikke at pine mig, hører du – jeg kan ikke tåle det!» «Ja, men søde Constance – du må være fornuftig. – Av alle ulykker er en skilsmisse den verste – du må da høre, hva Ring –» «Hvis du vil ha meg til å vende tilbake til ham, så sier jeg at det nytter deg ikke,» avbrøt Constance henne, «jeg gjør det ikke, jeg gjør det ikke.» Hun stod og småtrampede med begge føttene, som om hun gjorde seg klar til å løpe.

«Du skal ta deg tid, Constance, – ikke handle nå. – Den første smerten er så overveldende. – Man skal gjøre det som er rett –» «Nei, tante, det er ikke smerte, det er avsky, avsky – – Avsky og forakt. – Jeg tåler ikke å se ham, – jeg blir gal bare ved tanken –». Hun vred hendene sine, som om hun var ute av seg selv.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 113 / 292

«Ja, ja, jeg vet det nok,» Tanten slo ut med hånden, «men det ordner seg. Når det har gått litt tid, vil du ha det bedre. Det nytter ikke å gjøre opprør, Constance! Hva skulle det hjelpe å sitte der som fraskilt med all skandalen og sorgen på seg, rynket på nesen av alle og enhver. Reise hjem, sier du! – Var moren din her, ville hun trygle og bønnfalle deg om å vende tilbake – du kunne ikke påføre foreldrene dine en større sorg, Constance. – Du kan tro at det er sant, det jeg sier.» Constance kastet seg på kne i en lenestol med ansiktet i hendene og gråt høyt. Tanten humpet bort til henne og tystet blidt på henne.

«Nå skal du pent gå hjem, Constance, vær nå en snill jente. – Jeg skal følge deg. – Vi tar en vogn, så skal jeg snakke med Ring; han skal ikke få røre ved deg. – Du skal få det som du vil – komme hit hver dag. – Dagene går snart, før vi vet ordet av det har vi sommeren, så reiser du til Molde – det skal være som om Ring ikke eksisterte, til du har kommet over det; kom nå, Constance –» Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertefullt forspent, øynene hadde et fortvilet uttrykk, munnen var presset sammen i bitterhet. Med en energisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager meg bort i kveld, tante, så går jeg rett og slett og tar livet av meg – nå kan du gjøre hva du vil.» Tanten trakk seg forskrekket et skritt tilbake; hun forstod at det ikke nyttet å overtale her. «Du kan forstå at jeg mer enn gjerne vil huse deg, Constance min,» sa hun med gråtkvalt stemme.

«Jeg streber bare etter å gjøre det rette, jeg. – Når du er så desperat til sinns, så får du bli, i Guds navn – ja, i Guds navn.» Constance lot ansiktet falle tilbake på hendene sine, som hvilte på stolryggen. Fru Wleügel humpet bort til skrivebordet og skrev med blyant disse ordene til Ring: «Constance er her og kommer ikke hjem i natt. Hun er fullstendig fortvilet og vil absolutt ha skilsmisse.» Så sendte hun piken avsted med brevet. Deretter gikk hun bort til Constance og fikk henne med milde ord og kjærtegn til å sette seg i sofaen.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 114 / 292

«Se så – her er en skammel til føttene dine – ta den puten i nakken og legg teppet over knærne – se så – nå sitter du godt.» Constance satt tilbakelent med nedhengende armer og lukkede øyne; ansiktet var innsunket, og rundt munnen lå det et uttrykk av ubeskrivelig grømmelse. «Nå skal jeg lage deg en god kopp te,» småpludret fru Wleügel, «og så skal jeg stelle i stand for natten – du skal få ligge inne hos meg, på sovesofaen – hva synes du om det, Constance?» Hun nikket. «Å ja, å ja – man må gjøre det som er rett,» mumlet den gamle damen, mens hun trippet ut av stuen med små, geskjeftige skritt.

XIII. Etter opptrinnet i dagligstuen hadde Alette ligget gråtende på sengen til hun ikke orket mer. Hun tenkte på moren, hva hun ville si når hun nå fikk henne hjem – hun som hadde vært tjenestepike i så mange fine hus, og nå skulle bære denne skammen. – Ikke for det, hun hadde ikke vært bedre i sin ungdom – Alette var selv datteren til en fin mann, men det var nå så lenge siden. Og broren, når han fikk tak i henne, ville han sikkert slå henne, og hun hadde ikke fortjent det noe bedre. Og så var det Hans Olai – –. Hver gang navnet Hans Olai dukket opp for henne, ble gråten til skrik, som hun dempet ved å bite i sengeteppet. Hans Olai, Hans Olai, som ventet med briggen «Håpet». Da han så henne, gikk han visst fra forstanden, den pene, pålitelige gutten – – Å, om hun bare kunne synke ned i den svarteste grøft. Til slutt stilnet gråten; det føltes som om det ikke var flere tårer igjen, som om hun var helt og holdent tørket ut.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 115 / 292

Hun reiste seg, festet kjolen til brystet, knyttet på seg et rent forkle og begynte å stelle i stand til kvelden. Da hun var ferdig, hørte hun Ring komme. Et rykk gikk gjennom henne; hun grep den lille håndlampen og flyktet inn i kammeret, hvor hun mekanisk begynte å glatte på sengeteppet. – Litt etterpå åpnet Ring kjøkkendøren og spurte om hun visste hvor Fruen hadde gått. Alette stakk hodet ut gjennom døråpningen og svarte at hun ikke visste det, hvoretter hun trakk seg tilbake. Ring trådte inn, lukket kjøkkendøren etter seg og stilte seg opp i døren til pigeværelset. Hun stod opp og ned ved siden av kommoden; med den ene hånden hadde hun grepet om dens spisse hjørne; håret var bustete, ansiktet oppsvulmet, leppene bleke og sammenkneppede; av og til hevet brystet seg av et krampaktig hik.

Hennes jammerfulle utseende berørte Ring ubehagelig; noe som en nagende selvbebreidelse kom opp i ham. «Hvordan ser du ut, menneskebarn?» sa han og forsøkte å slå en spøkefull tone an. Alette flyttet ikke øynene fra den firkanten i vevetapetet som hun stirret på; hun åpnet leppene så lite at det var merkelig at ordene kunne høres, og likevel kom det tydelig da hun sa: «Som jeg har gjort gjerningen, tenker jeg –» «Men dette fører ikke til døden. – Du må komme deg vekk, Alette, før det er for sent. – Så tydelig at det viser seg på deg.» «Ja, den beskjeden fikk jeg også av Fruen,» svarte Alette uten å røre seg. «Fruen! Har Fruen snakket med deg?» spurte Ring med åpen munn og stirrende øyne. «Ja.» «Når?» «For en stund siden.» Ring ble blek om nesen. «Har det vært noen her?» «Ja, Fru Hansen var her.» «Så, for Satan! Det fordømte kjerringpratet! Du lot deg vel ikke merke?» «Merke? – Du sier jo selv at det er tydelig nok.»

«Spurte hun om hvem du hadde hatt med å gjøre?» Hans holdning var så truende at Alette under andre omstendigheter ville ha vært redd. «Det trengtes vel ikke; hun kom jo over oss den gangen –»

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 116 / 292

«Og du innrømmet det, du angav meg!» Hans ansikt var kridhvitt og øynene utspilte seg; armen hans var løftet mot henne, og knærne skalv så kraftig at han vaklet. «Det hadde vel hjulpet å benekte det,» sa hun tonløst. «Din utspekulerte, ondskapsfulle tøs!» hvisket han gjennom sammenbitte tenner. «Se meg i øynene – men du skal få vite hva det betyr å bringe en mann i ulykke.» Hans knyttede neve traff henne over nakken; hun stupte forover og slo ansiktet mot bordkanten; med begge hendene grep hun om bordbenet, men hadde så stor fart at både hun og bordet fór et stykke over gulvet før hun ble sittende på huk. Blodet rant ut av nesen hennes; med besvær reiste hun seg og tørket seg om munnen med forklædesnippen. «Ja, vær så god, slå bare, drep meg på stedet om du vil. – Siden du har gjort det ene, kan du også gjøre det andre.» Hans raseri var plutselig som blåst bort.

«Ja, du vet ikke hva du har gjort, Alette,» sa han med en helt forandret stemme og gikk fra henne. Han var fullstendig ute av seg selv og følte en forferdelse som tok kraften fra ham. Inne i dagligstuen sank han om på en stol; hendene gled ned på knærne, og overkroppen lente seg så kraftig forover at hodet hang helt nede mellom bena. Han ble grepet av svimmelhet; det var som om alt inni ham, fra isse til fot, var tømt ut. og han satt igjen med en ganske hul kropp. Etter en stund reiste han seg, gikk bort til buffeten og skjenket seg et enormt glass konjakk, som han tømte i ett drag. Det styrket ham og ga ham tilbake sansenes bruk. Det ville bli et vell av oppstyr. Constance ville skilles, det forutså han, og både prest og slekt ville bli involvert i dette. – Det ville bli et helvetes sirkus med sladder og scener og all slags djevelskap; det ville ikke bli så lett å tale henne til fornuft denne gangen.

Hvordan skulle han møte henne når hun nå kom? – Tanken gjorde ham så urolig at han rev seg i håret. Han klarte ikke å sitte stille; han reiste seg og satte seg om igjen, vandret rastløst omkring og mumlet halvhøyt avbrutte setninger: «Ja, ja, – du store tid, – nok ut av det –

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 117 / 292

Constance har nå selv skyld – Constance, – å, den elskede, dejlige Constance!» Han begynte å gråte og pudset snøftende nesen sin. Hadde hun bare villet – å, å, – for et liv! – – Men herefter skulle han være henne så tro, – og han skulle ydmyke seg, tigge, trygle, anråde; ja, han skulle nok formilde henne; hun måtte være en stein, om hun ikke ble røvet, og ingen stein var hun – nei, ingen stein var hun –. Stemmen gikk opp i den fineste klynk. – Han gråt igjen – det lettet. Plutselig begynte han å spørre seg selv om hvor hun kunne være – Klokken var jo mange –. Hun skulle vel aldri komme? – Nei, var det likt, – han slo ut med begge hendene – – Hun skulle vel aldri komme – nei, nei – nei – han stampet i gulvet – Hun skulle – – – Han skalv fra isse til fot. – Han ville be – å, så inderlig –, han foldet hendene; nei, ikke stående – han ville knele. Han lå ennå på kne da det ringte.

Vaklende gikk han ut og åpnet; det var seddelen fra Fru Wleügel. Han var i Incognitogaden før piken. Fru Wleügel kom selv og åpnet for ham. «God kveld,» stammet han og trådte fryktsomt over terskelen. Midt i sin bedrøvelse følte Fru Wleügel en viss tilfredsstillelse ved å ha kommet til å spille en så viktig en rolle i dette sørgelige dramaet. Hun ristet på hodet og beveget hånden opp og ned for å uttrykke hvor forferdelig alvorlig hun fant saken. «Ja, De må nok se bekymret ut,» sa Ring med skrekk og uro i stemme og miner, «det er en tung tilskikkelse.» «Ja, Gud hjelpe og trøste meg for henne der inne,» sukket Fru Wleügel. Lyden av de siste ordene ble kvalt av hennes følelsesutbrudd. Hun svøpte enden av lommetørkleet rundt pekefingeren og tørket langsomt først det ene øyet og så det andre. «Gud være lovet at hun har tyet til Dem,» sa Ring. «Det var det eneste rette.

Å, Tante Wleügel, De kan tro at jeg er i en tilstand –» han holdt hånden for øynene og forsøkte å samle seg.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 118 / 292

«Ja, men Ring, hvordan kunne De oppføre Dem slik –» sa den gamle damen klagende. «Snakk ikke om det,» løftet han avvisende hånden. «Jeg tror jeg mister forstanden.» Han vendte seg mot veggen og gråt. «Uf, nei da,» hysset fru Wleügel, «det er så vondt å se en mann slik – De må ikke gråte, Ring.» «Kunne jeg bare gråte sjelen ut av meg med én gang – Gud skal vite at jeg gjerne ville gitt livet mitt for å ta sorgen fra Constance,» sa han snøftende. «Man tenker for lite over det på forhånd, Ring; etterpå er det for sent,» sukket fru Wleügel. «Ja, det er feilen med oss mennesker,» sa Ring og pudset nesen. «Men så må man også lide for det.» «Og de andre som man drar med seg i ulykken – det er det verste, Ring.» Ring gjorde en bevegelse med hodet, som om han var altfor overveldet til å kunne svare. – «Får jeg ikke snakke med Constance?» spurte han. «Bare det ikke angriper henne for mye – hun er så opphisset, jeg kan nesten si utilregnelig.»

«Og hun sier hun vil skilles?» «Hun vil ikke høre tale om annet; i kveld nytter det ikke, Ring.» «Å, men la meg få se henne, bare et øyeblikk; jeg skal gå straks hvis jeg merker at det er mot hennes vilje – – Bare et eneste minutt,» ba han. «Jeg skal spørre henne.» «Nei, gjør det ikke.»

«Det, Tante Wleügel, så sier hun nei,» sa Ring og holdt henne tilbake. «La meg gå inn uten videre – jeg skal være så stille og forsiktig. Hvor er hun?» «Der,» pekte hun på døren til dagligstuen.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 119 / 292

Ring la hatten på entrébordet, åpnet døren uten støy, og gikk forsiktig over terskelen. Constance satt fremdeles i samme stilling på sofaen. Til tantens bønner om å drikke teen hun hadde brakt henne, hadde hun bare ristet på hodet. Hun følte seg så utmattet at hun syntes det var umulig å løfte hodet opp. Inne i hjernen var det så underlig tungt og stillestående, og uavlatelig kjentes det som om fine strømmer av kaldt vann rislet fra issen ned til nakken. Hun satt i en slags døs med lukkede øyne; det var så godt å ikke kunne tenke – – – Men hva kunne det være for noe varmt og fuktig som ble presset opp og ned på hånden hennes, og så forekom det henne at noen hvisket: «Constance –» Det ble så tungt på knærne hennes, hva var det egentlig – – – Langsomt løftet hun øynene – der lå en stor, lysebrun klump som beveget seg, med en blank, hvit runding i midten og noe bredt svart nedenfor den igjen, helt ned på gulvet, og så kom det en snøftende lyd – Det var først da klumpen løftet seg, og et par anløpne, rødgråte øyne hevet seg mot henne, at hun helt kom til seg selv.

Med et skrik, som om hun var blitt bitt av en slange, sprang hun opp fra sofaen, styrtet først som i villskap rundt i stuen, fikk så øye på en dør, pilede ut gjennom den, fortsatte videre, gjennom det neste rommet, og kom inn i et mørkt rom, og støtte så mot noe skarpt. Slaget var så kraftig at hun mistet bevisstheten og falt tungt overende på gulvet. Ring og tanten kom styrtende til. Fru Wleügel ble helt forvirret før hun endelig fikk tent lys. De knelte begge ned ved siden av Constance. Pannen var hoven opp til en stor kul, ellers var det ingenting å se. Hun virket ganske livløs; da de løftet hendene hennes, falt de tungt tilbake igjen. «Løp etter lege, Ring, vær snar, for Guds skyld,» sa tanten. Ring løp avsted. Sammen med piken, som imidlertid hadde kommet til stede, anstrengte Fru Wleügel seg for å få Constance til å våkne.

De sprutet vann i ansiktet hennes, helte eau de Cologne over hodet hennes, stakk en pute under nakken hennes og fikk knappet opp kjolen og korsettet.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 120 / 292

Da Doktoren kom, hadde hun gitt fra seg det første livstegnet; han fikk henne satt over ende i en lenestol, og snart var hun kommet helt til live igjen. Da hun åpnet øynene, så hun Ring stå bøyd over seg; med en jamrende lyd kastet hun seg inn til tantens bryst og gjorde en avvisende håndbevegelse. «Gå inn i dagligstuen, Ring,» hvisket tanten. Doktoren ventet mens Constance ble lagt til sengs. Da han hadde undersøkt henne, erklærte han at en akutt sykdom var i ferd med å bryte ut; han kunne ikke si hvilken. Han skrev en resept, ga noen instrukser for natten, trykket Rings og fru Wleügels hånd og lovte å komme tidlig igjen neste morgen. Fru Wleügel gjorde forberedelser til å våke over Constance, som lå stille med lukkede øyne. Åndedraget hennes var kort og uregelmessig. I lyset gjennom den grønne lampeskjermen så hun dødningaktig hvit ut; over pannen lå et vått klede.

Av og til rykket hun sammen som i angst og så seg rundt med forstyrrede blikk, men ble straks rolig da tanten forsikret henne om at hun var hos henne, og at det ikke var snakk om at hun skulle hjem. Men inne i dagligstuen gikk Ring opp og ned på gulvet med hodet dypt nede på brystet. Med mellomrom knelte han i en lenestol, la ansiktet på hendene og gråt. Så reiste han seg og satte i gang igjen. Av og til stanset han, foldet hendene og så opp i taket.

Han foldet hendene og løftet dem som i brennende bønn. Så slo han ut med armene og utbrøt med lidenskap: «Hun skal bli min igjen, å, hun skal, – hun skal – så sant Gud hjelper meg, Amen.»

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 121 / 292

XIV. Det var en hjernerystelse Constance hadde fått. I over en uke lå hun i en søvnaktig dvale, og når hun et øyeblikk var våken, fantaserte hun om alt mulig og kjente verken tanten eller diakonissen. Legen erklærte imidlertid allerede etter et par dager at han ikke trodde det var noen fare på ferde, og at sykdommen etter all sannsynlighet ikke ville etterlate seg noen varig skade. Da bevisstheten vendte tilbake, og forstyrrelsen i hjernen måtte anses for å være over, gikk det langsomt med å komme til krefter. – Men knapt var hun erklært frisk igjen av legen, før det fra forskjellige hold ble satt skjulte drivhjul i bevegelse for å få henne til å oppgi tanken på skilsmisse. Når hun snakket om hva som ventet, ble det vist tilbake med den innvendingen at hun var for svak til å tenke på slikt. Hun måtte ta det med ro og vente til hun ble sterkere.

Hun bodde jo hos tanten og ble aldri urolig av Rings besøk; det var jo foreløpig en god nok skilsmisse det. Det begynte å komme brev fra moren, som av tanten var blitt underrettet om hva som hadde skjedd. På det første brevet svarte Constance tilbake at hun heller ville brennes levende enn å fortsette å være Rings hustru, og at hun helst ville spares for å høre om den sønderknusningen og de eder og løfter han pr. post sendte opp til Molde. Etter hvert begynte morens bønnfulle ord imidlertid å gjøre inntrykk på henne. Fru Blom ba henne så inderlig om at hun for Guds skyld måtte spare dem for den sorgen et slikt brudd ville volde. Hun sa rett ut at det ville legge dem i graven, eller i hvert fall være dem en daglig tærende grumhet. Da hun ble fortalt at hun ikke måtte tro hun var den eneste bedragne, fikk hun også høre det fra den kanten.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 122 / 292

Noen dunkle hentydninger i et av brevene fikk Constance til å spørre seg selv om hennes egen mor også var med i flokken av forrådte hustruer. Så påpekte moren også, i skånsomme ordelag, at hun likevel kanskje ikke hadde vært så god og kjærlig en ektefelle som hun burde, og at hun derfor selv ikke var uten skyld. Hennes far hadde også skrevet et inntrengende brev til henne; han hadde pekt på den uheldige stillingen en fraskilt hustru inntok i samfunnet; verden var nå innrettet slik at den så skjevt på de kvinnene som gikk utenfor det vanlige. Tonen i brevet var så kjærlig; han minnet henne om så mange småting fra hennes tidligste barndom, da hun hadde ridd på knærne hans, og de hadde krøpet rundt på gulvet og lekt hund og katt. Til slutt hadde han forsikret henne om at hun var og alltid hadde vært hans hjertes eget, elskede barn, og at hun derfor måtte vite at han ønsket henne det beste, det kjærligste av alt, til alle tider.

Over dette brevet satt Constance og gråt så lenge til bokstavene visket seg ut av tårene hennes. Pastor Huhn gjorde ofte korte besøk hos fru Wleügel. De første gangene gikk Constance ut av rommet når han kom; men da tanten en dag ba henne så inntrengende om å la det være, ga hun etter og ble sittende. Han snakket så stilferdig og småmorsomt om hverdagslige ting. Constance kunne ikke la være å like ham. En dag fikk han henne til å le av en anekdote han fortalte fra et middagsselskap om en dame han hadde hatt til bords, og som hadde underholdt ham med de merkeligste historier.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 123 / 292

Svar på alt det han sa. Til slutt spurte han hviskende sin sidemann om borddamen hans ikke var særlig godt beskyttet; så fikk han vite at hun var døv. En dag da han traff Constance alene, ledet han samtalen inn på hennes ekteskapelige forhold. Det kom så fint og hensynsfullt. Hun måtte ikke bli redd; han ville ikke trenge seg på henne med alt i verden, han ville bare si at en så dyp fortvilelse som den Ring hadde lagt for dagen de gangene han, Huhn, hadde oppsøkt ham, hadde han ikke tidligere støtt på under hele sin prestelige virksomhet. Her var noe annet enn bare og bart sorgen over utsikten til å miste sin hustru; her var en sann og levende anger, en sjelenød og bot som med psykologisk nødvendighet måtte virke et nytt liv.

Han hadde ingen rett til å fordømme henne hvis hun stod fast ved sitt forsett, ikke den aller fjerneste; men han ville si at gikk hun tilbake, ville han med glad ærbødighet ta hatten av for henne, for da gjorde hun en av disse gode gjerningene hvis rekkevidde menneskelige øyne ikke kunne måle. Undertiden snakket de om religiøse emner; Huhn sa at det interesserte ham å høre de mange smålig fornuftsmessige innvendingene som den formørkede menneskeforstanden nødvendigvis måtte reise mot det åpenbarte Guds ord, men som troen,

Gud være lovet, sejrrig kunne sætte sin hæl på, så sandt som at kvindens sæd havde knust slangens hoved. En gang, da han stod og trykkede hendes hånd til farvel, sa han at han jevnlig ba Gud gi henne troens lys; han kunne ikke annet, om hun end smilte til det, og han hadde en overbevisning i sitt hjerte om at han vilde bli bønhørt. Da Constance tvilende ristet på hodet, fortsatte han: «Jo, for ser De, Frue, De er ingen fornekter i den forstand at det kommer inn under synd mot Den Hellige Ånd; De er bare en ærlig tviler.» En dag, da Fru Marie satt der oppe, fortalte hun at Mejer hadde vært hjemme på et kort besøk og igjen vendt tilbake til sitt konservatorium. «Han spurte etter deg, Constance, og ba meg hilse,» tilføyde hun. «Blir det noe av musikken hans, tro?» spurte Fru Wleügel. «Han har sendt hjem noen romanser som er blitt rost i bladene,» svarte Marie, «de ble sunget på konserten forleden.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 124 / 292

Den ene er spesielt vakker – uhyre melankolsk.» «Dem ville jeg gjerne kjøpe,» sa Constance, «er de vanskelige?» «Nei, du kan godt spille dem. – «Når ditt øye på meg lyser –,» sang hun, «nei, jeg kan ikke melodien utenat. De koster 1 krone, jeg har dem også. – Nå arbeider han nok med noe større.» Constance ble vemodig stemt ved tanken på Mejer. Hun minnet seg om deres samtaler, hans spill og

All den moroa de hadde hatt sammen. – Det gikk opp for henne at hun egentlig hadde følt seg så vel i hans selskap. Uttrykket i øynene hans, når de hadde hvilt på henne, stod plutselig klart for henne, og så så hun hans bleke, beveget ansikt den gangen han sa farvel. Hun følte seg skuffet over at han hadde vært i byen uten å se henne, og det virket så fattig og trist for henne at han nå var borte, og at hun kanskje aldri mer ville treffe ham. Hun ble vekket av lyden av et navn. «Lorck, sier du –» sa tanten og skyv brillene opp i pannen; hun satt og broderte. «Ja, hva synes du! – Noe så latterlig –» sa Marie. «Hvis jeg ikke var sikker på at Constance bare ville le av det, hadde jeg ikke nevnt det i det hele tatt.»

«Hva var det med Lorck?» spurte Constance. «Ja, vil du tro at folk sier at du skal skilles for hans skyld –. Jeg bare ber deg –» «For hans skyld?» sa Constance og lot arbeidet synke. «De har funnet på en hel historie,» fortalte Marie. «Han har i Gud vet hvor lang tid bombardert deg med sin kjærlighet. – Du har endelig latt deg beseire og sagt til Ring at du vil skilles fra ham for å gifte deg med Lorck. Derfor er Ring blitt rasende – du flyktet til tante Wleügel og ble syk av skrekk. – Du hører vel at de ikke har noen problemer med å finne på ting.» «Det uforskammede svinet!» sa tanten og knurret av sinne. «Og nå strever den stakkars Ring med å skaffe penger til skiftet,» fortsatte Marie. «Det er derfor han selger bankobligasjonene sine –» «Selger han bankobligasjoner?» avbrøt fru Wleügel. «Han har solgt en for de svenske jernverkens skyld,» svarte Marie. «Tenk deg at Rikard må høre på dette vrøvlet – han som vet bedre.»

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 125 / 292

«Folk har altså travelt med meg og mine affærer?» spurte Constance. «Ja – du vet vel at det krever mindre enn som så. – Men du tar deg vel ikke nær av det, Constance?» – Fru Marie så bekymret ut. «Langt fra!» svarte Constance. «La dem bare snakke.» «Å, men du har blitt så blek –»

Constance.» Fru Wleügel humpet bort til henne på sin stokk. «– Man kan ikke unngå sladder, og aller minst en kvinne som vil skilles – det må du belage deg på. – Det blir ingen spøk, kan du tro.» «Og derfor ønsker jeg så inderlig at du ville la det fare, Constance –» sa Marie inntrengende. «Gud skal vite at du har god grunn, og Ring hadde virkelig fortjent det – –. Men det blir så fælt for deg. – Du blir så baktalt, så mistenkeliggjort – det er virkelig bare deg jeg tenker på.» «Ja, det er sant, det Marie sier,» sa Fru Wleügel og plukket noen fine støvkorn av Constances kjoleermet. «En fraskilt kvinne er som en hage uten gjerde; alle, som vil, kan gå inn og trakke ned. Om jeg har lest det eller hørt det, husker jeg ikke, men det er et sant ord, synes jeg.» «Ja, og om de ikke trakker ned, så står de og ser med medlidenhet på én, og det er heller ikke særlig morsomt,» sa Marie.

Constance vendte seg på stolen mot vinduet; hun støttet kinnet i hånden og stirret ut gjennom vindusruten. Fru Wleügel gjorde tegn til Marie om at hun ikke skulle si mer. Kort etter reiste hun seg og sa farvel. «Forresten. Tante – han skal ha blitt så forandret, sier de,» sa hun ute i entreen. «Hvem – uf, Lorck mener du? Snakk ikke om ham,» svarte Fru Wleügel motvillig. «Tenk deg en slik historie.» «Men det kan jo han ikke gjøre noe for, Tante. – Jeg traff ham forleden i et selskap; han spurte etter Constance med et så alvorlig og nydelig uttrykk. Det slo meg at det hadde kommet noe, ja noe helt annet over ham.» Fru Wleügel humpet inn igjen i stuen bort til sybordet ved midtvinduet. Constance satt fortsatt i samme stilling. Fru Wleügel skottet mot henne, gikk så bort og ville ta henne om hodet, men Constance trakk seg unna, lot ansiktet falle ned i vindusposten på håndflatene sine og hulket. «Å nei, Constance.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 126 / 292

Constance min – hva er det nå, mitt barn?» Constance løftet ansiktet så vidt at hun kunne bevege leppene. «Hvorfor?»

«Kan dere ikke la meg få fred! – Aldri får jeg fred fra dere!» kom det møysommelig gjennom gråten, hvoretter hun la ansiktet tilbake og hulket videre. Tanten ristet bedrøvet på hodet og gikk inn i spisestuen for å mate kanarifuglen. Plutselig reiste Constance seg og grep et brev som hadde kommet fra Ring om morgenen; hun hadde bare lest et par setninger av det; nå rev hun det i stykker, kastet det på gulvet og trampet på det.

Hun hatet ham, hun ønsket ham ondt, hun hadde lyst til å slå ham i hans frekke ansikt, denne uslingen som våget å be henne om tilgivelse, å tilby henne sine løfter og troskapsed, som våget å fantasere om hvordan de skulle få det til, hvis hun ville bli – – uh, hun klarte ikke å tenke tanken ferdig. Og de andre, som bare gikk og overtalte henne til å vende tilbake, som var så villige til å utlevere henne; – de slappe, avskyelige menneskene, det var dem som var de verste! Ingen indignasjon, ingen vrede over hans oppførsel – –. Hvor kunne hun vente annet av en slik som ham, når de alle holdt med ham – – Var virkelig verden en eneste stor sump, og måtte man være glad hvis man bare kunne verge seg så vidt at man ikke gikk til bunns i gjørmen? – –

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 127 / 292

XV. Etter legens råd var det blitt besluttet at Constance skulle til Modum. Tanten hadde fått henne overtalt til å utsette alt angående skilsmissen til hjemkomsten fra badet. De var alt langt inne i mai; om fjorten dager skulle de reise avsted. Den siste tiden hadde Constance rett og slett sluttet å antyde det brennende spørsmålet, og tanten begynte så smått å håpe at hun ville ende med å la seg overtale. En formiddag da de satt sammen i dagligstuen med sine håndarbeider, slo det Constance at tanten måtte ha noe på hjertet. I løpet av en halv time hadde hun skiftet plass fire ganger og dratt sitt store, hvite syarbeid med seg rundt omkring i stuen. Hun kremtet og pusset nesen, tok av seg brillene og satte dem på, visstnok for syvende gang, mens hun av og til mumlet: «Å ja, å ja, en må gjøre det som er rett.» – Constance ble urolig. Hva var det nå for en slags pinebenk hun skulle legges på igjen?

Hun var i samme situasjon som en pasient som ser på at man gjør forberedelser til å løsne bandasjen rundt et smertefullt sår. Til slutt kunne hun ikke holde det ut lenger. «Hva er det du sitter og grubler over, tante?» sa hun og kastet fra seg syarbeidet. «Er det noe galt igjen?» «Nei, Constance, – men jeg er redd for – ja, Gud vet om det ikke vil angripe deg,» stammet Fru Wleügel. «Men så si det dog, så si det dog!» skrek hun opp som et utålmodig barn. «Herregud, du lar meg jo ikke komme til orde –,» sa tanten med en forurettet mine. «Det vil vekke minner – lov meg nå at du vil ta det rolig, Constance –» «Er det noe på Molde?» spurte Constance med andeløs hast. «Langt fra! Nei, men det er barnet, skjønner du –»

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 128 / 292

«Barnet,» gjentok hun. «Ja, det, du vet, Constance, det som skulle komme.» Constance vendte seg mot vinduet med ryggen til tanten. Blodet hadde stormet opp til hodet hennes. «Hva det?» sa hun med en lett dirring i stemmen. «Det er dødt, og det er virkelig en lykke, du –» Constance rørte seg ikke. «Det var jo det beste for det stakkars barnet, – ja, for alle parter,» fortsatte tanten. «– Ak ja, vår Herre gjør alt til det beste til slutt.» Constance foldet armene over brystet og stirret rett fremfor seg. «Og moren,» fortsatte tanten, mens hun humpet rundt i stuen og med fingertuppene slo støvet av de polstrede stolryggene, «hun har nå reist til Amerika – ja, tenk med én som ville gifte seg med henne. – De hadde nok vært forlovet –, han var nok svært urolig med det samme, tror jeg, men så sa han: Om hun er falt, kan hun reise seg igjen, – det var moren som fortalte det, hun er tjenestepike her, husker du – og det var virkelig pent og kristelig av ham. – Og nå, Constance,» la hun til med lavere stemme og sto plutselig stille tett ved henne, «nå synes jeg liksom at alt har blitt annerledes, ja, nesten som om alt dette fæle bare har vært en drøm.» – Hun ruslet av igjen og begynte å rydde og flytte på en del småting. som lå på sin plass fra før.

«En skal gjøre det som er rett –,» fortsatte hun, «og det kan aldri være rett å støte et menneske bort som ligger angrende og bønnfallende ved ens føtter, særlig når det nå er en av ens aller nærmeste, ja som Alette og Sømanden f.eks. – En blir ikke lykkeligere fordi en får sin vilje. – Jeg har aldri fortalt deg hvordan det var med meg, men nå skal du høre –.» Fru Wleügel stod og rettet på en antimacassar som hun ikke kunne få til å sitte skikkelig fast. «Jeg fikk såmænd separasjon, ja, det gjorde jeg, – jeg hadde en følelse av at jeg måtte gå under hvis jeg ikke fikk gjennomført det, men da det så var skjedd, hadde jeg ingen ro hverken natt eller dag – bare gråt og sørget –. Det hjalp ikke det ringeste at jeg var blitt skilt –. Jeg hadde tenkt at det skulle være som en lindring eller en balsam, men det var så feil som feil kan være her i verden, – det ble bare verre.» uten ham.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 129 / 292

Så – da det hadde gått tre måneder, kunne jeg ikke holde det ut lenger; så skrev jeg til Wleügel at jeg ville tilgi ham, og en slik glede har jeg aldri sett. Han gråt høyt og bar meg ned til vognen, og da jeg så kom hjem, følte jeg nesten at det var den gladeste dagen i mitt liv. – Det sier seg selv at Wleügel fikk et tilbakefall –» hun holdt en stund inne og tørket øynene sine. «Å ja, stakkars, – han var verst mot seg selv. – Men den gang måtte jeg virkelig takke Gud på mine knær fordi han hadde tatt begge de små hjem til seg, – for da var lille Conny også død, og det var så kort tid etter.» Stemmen hennes forsvant i gråten. «– Å ja, min Constance, det er sorger for oss alle, kan du tro.

Så lenge vi er unge, skriker vi opp og sier at vi ikke kan bære det, men så kommer vår Herre og viser oss at det er så mange som har det mye verre, og da forstår vi at tukten lutrer oss, og hvis vi bare streber etter å gjøre det rette, så vender Gud alt til det beste til slutt.» – De siste ordene klarte hun bare med store anstrengelser å få frem; hennes stille gråt hadde blitt til hulking. Stakkars tante, hun har virkelig også hatt sin del, tenkte Constance. – Men hvorfor må de alltid sier at det er vår Herre som sender det, som om han kunne ha noe å gjøre med alt det avskyelige vesenet –. Hun gikk bort til tanten, tok henne om halsen og kysset henne inderlig. Så forlot hun stuen og låste seg inne på rommet sitt. Men om kvelden, i sengen, spurte hun seg selv for første gang om hun kunne tenke seg muligheten av å vende tilbake til Ring.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 130 / 292

Alt i henne gjorde motstand mot tanken, men spørsmålet kom igjen og igjen, og til slutt gråt hun seg i søvn av sorg over at hun ennå ikke hadde kommet lenger enn til å være i uvisshet om hva de kunne få henne til. Da dagen for avreisen kom, hadde Constance gitt etter for tantens inntrengende bønner og samtykket i å se Ring før hun dro, men ikke før de var klare til å kjøre bort. Det ble et stormende knæfall med gråt og håndkyss. Constance gjorde seg fri – sa farvel og gikk. Han fulgte etter ut i entreen og ba om lov til å skrive. – Han tigget så inntrengende og forsikret at han ikke ventet svar. Til slutt ga hun etter og sa ja. På Modum kom det et brev annenhver dag. Da dette hadde vart et par uker, lot hun seg overtale av tanten til å skrive noen ord tilbake.

Constances henrykkelse i det neste brevet var fullstendig grenseløs. – Oppholdet ved Badet syntes ikke å ha hatt noen heldig innflytelse på Constance. Legen trøstet imidlertid tanten med at den gode virkningen sikkert snart ville inntreffe. Men Constance ble mager og følte seg stadig slapp og kraftløs. Hun led ofte av søvnløshet og var så nervøs at hun ved de mest urimelige anledninger fikk tårer i øynene. Fra Molde kom det jevnlig brev. I et av dem skrev moren til tanten at Blom, etter å ha vært svak en stund, nå var blitt sengeliggende; legen hadde kalt sykdommen for snikende nervefeber. «Jeg tror det er sorgen over dette med Constance» – skrev hun –. «Kunne han få gode nyheter fra henne, ville han nok bli frisk; men du må ikke overtale henne, faren hennes vil på ingen måte at hun skal ta noe hensyn til ham.» Dette brevet leste Constance om kvelden kort før leggetid. Den natten sovnet hun først klokken fem om morgenen.

Hun lå og strevde med å gi seg selv mot. Hvis hun nå dro tilbake til sitt tidligere hjem, ville hun jo gjøre dem alle så glade – hvorfor skulle hun da ikke gjøre det? – De var jo alle av den oppfatningen – så måtte det vel være noe fornuftig i det – –. Og i bunn og grunn – det ble jo bare et spørsmål om en tom form, for å leve med ham i ekteskap var det

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 131 / 292

Ikke tale om – så hellere frivillig søke døden –. Og så kunne det jo være det samme hvor hun logerte – det var jo ingen ting som lokket eller dro henne noe annet sted hen –, og så, Herre Gud – livet var dog vist ikke verdt all den kvalmen –, og dessuten var hun så trett, så trett. – Hele verden var imot henne, så det var jo vanvittig å ikke overgi seg – og som sagt, det gjaldt jo bare å innrette seg etter omstendighetene. – Da de forlot badet, hadde Constance pr. korrespondanse lovet Ring å oppgi tanken på skilsmisse og å vende tilbake til ham, men på den uttrykkelig understrekede betingelsen at hun ikke kom som hans hustru, men skulle ha lov til å leve som hans søster eller husholderske. Ring hadde gått med på det med glede. Han hadde til og med skrevet tilbake at det naturligvis falt av seg selv. Og merkelig nok gjorde det ingen skår i hans

Lyksalighet. Det viste at han måtte ha blitt forandret –. Constance skulle likevel få se at den fryktelige sjælekvalen han hadde gjennomgått, ikke hadde gått sporløst hen over ham. Han lovte henne evig takknemlighet og hengivenhet og kalte henne sin frelsende engel. Da Constance først hadde tatt beslutningen, følte hun hvile og lettelse ved det. Det var som om hun hadde kommet i havn etter å ha vært ute på en besværlig og farefull reise. Rosen og takkene som tanten overøste henne med, og som brevene fra foreldrene og Marie fløt over av, virket som en beroligende røkelse. En slags slapp selvtilfredshet grep henne. Når hun tenkte på det offeret hun hadde brakt, var hun både rørt og stolt av seg selv.

Constance Ring – del 6BokRobot · Side 132 / 292

XVI. I begynnelsen gikk alt bra. Ring var så blid som en lerke og så ydmyk som en tjener som er tatt til nåde av sin herre og gjør alt for å vinne tilbake den gunst og tillit som han ved et feiltrinn har mistet. På alle tenkelige måter søkte han å vise sin redelighet og å være henne til behag. Han ivaretok hennes minste ønsker, stakk stolen inn under føttene hennes, sørget for at avisen lå klar til de tidene hun pleide å lese den, kjøpte bøker og blomster med hjem til henne og takket henne rørt da hun ga ham lov til å kysse hennes hånd til god natt. Constance fant seg bedre til retse enn hun på forhånd hadde ventet. Når det gikk på denne måten, syntes hun nok at hun kunne holde ut livet sammen med Ring. Men etter hvert som Ring ble fortrolig med den nye situasjonen, ble hans takknemlighet og glede over at Constance hadde gitt avkall på skilsmissen stadig mer skyvd i bakgrunnen.

Det ville jo også vært ren galskap – å forlate sitt gode hjem og bryte med et velordnet liv for en så dårlig saks skyld! – Man snakket om å gjøre en flue til en elefant, men her var et godt eksempel. Heldigvis ble hun stoppet, og Ring gratulerte seg selv med den andelen han hadde hatt i det. Denne tanken ga ham større trygghet og brakte den blandingen av forlegenhet og ærbødighet, som fra først av hadde preget hans oppførsel overfor Constance, til mer og mer å avta. Han ble mer lik seg selv fra gamle dager, og en kveld da han hadde drukket litt, kom han med spøkefulle hentydninger til at Constance burde flytte inn igjen fra gjesterommet – det var så uhyggelig for ham å ligge der alene på det store rommet, han var mørkeræd – o. s. v. Hun lot som hun ikke forstod og fikk det raskt avfeid. Noen dager senere kom han tilbake til dette emnet.

Constance skammet seg på hans vegne og møtte hans ord med et så avvisende og harmfullt blikk at han ikke fant mot til å fortsette den gangen. Men etter et par dager kom han tilbake.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 133 / 292

Constance Ring – del 7

var rett og slett uansvarlig, klaget over sin stilling og uttalte sine ønsker og forhåpninger på en svært påfallende måte. Constance avviste ham med forakt og spurte om han ikke hadde noen ære i livet. Han ble flau, holdt seg stille noen dager, men begynte så igjen å mase om det samme. Constance minnet ham i skarpe ord om deres avtale og sa at han drev henne til fortvilelse hvis han ikke lot henne være i fred. Han slo seg for pannen, stønnede og svarte at det han gikk gjennom, var noe ingen mann kunne utholde. Slik gikk det i et par måneder. Constances indignasjon avtok etter hvert under den sløvende vanen. Til slutt møtte hun hans tilnærmelser med det halvt håpløst indignerte, halvt overbærende uttrykket som en voksen bruker for å forsøke å tie ihjel et uoppdragent barns plagsomme overheng. I denne perioden var Ring ofte temmelig omtåket når han gikk til sengs. Constance kjente ofte at han luktet av alkohol når han sa god natt.

Et par ganger hørte hun ham komme så beruset hjem fra herrefester at han bare med store anstrengelser fant veien inn på rommet sitt. En morgen etter et slikt festmåltid var han så dårlig at han ikke kunne gå på kontoret om formiddagen, men måtte legge seg på sofaen straks han var påkledd. Han klaget over hodepine og svimmelhet, og uttalte flere ganger at han ikke kunne begripe hva som var galt med ham. «Det er da lett nok å skjønne,» sa

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 134 / 292

Constance var likegyldig: «Når man kommer hjem om natten i en slik tilstand, må man naturligvis ha bakrus dagen etterpå.» «Og hva tror du det kommer av?» sa han og vendte sine matte øyne mot henne, «hva skal en mann i min fortvilte tilstand ta seg til – å, Constance, du har synd på meg –» Hun presset leppene sammen, målte ham med et foraktende blikk og gikk fra ham. – – Fru Marie hadde fått Constance til å melde seg inn i en fattigpleieorganisasjon, hvor hun var styremedlem. Constance tok ivrig fatt på oppgaven. I denne tiden, da deres venner liksom i usikkerhet holdt seg noe på avstand, hadde hun jo ingenting å forsømme ved det. Hun sydde og strikket og ferdigstilte klesplagg, ikke bare under de ukentlige sy-samlingene, men også hjemme på egen hånd. Sammen med Marie gikk hun rundt og undersøkte forholdene i det området som hørte til deres forening.

Det distraherte og engasjerte henne, og hun fant av og til en trøst i å glemme sine egne sorger over andres elendighet.

En formiddag hadde hun og Marie gått ut på Rusløkveien for å finne en familie som hadde flyttet inn i strøket, og som hadde vært hos pastor Huhn for å få ham til å skrive under på en søknad om bidrag fra fattigpleien. Han hadde gitt fru Marie i oppdrag å finne ut om de var verdig trengende. Marie hadde skrevet ned navnet og husnummeret, hvorfor de uten vanskelighet fant stedet. Det var en av disse store brakkene med mange ettromsleiligheter og felles kjøkken for flere familier. Utenfor huset stod en kvinne med bare ben i et par tresko og vasket ullplagg i en avskåret smørfjerding med noe tykt, mørkegrått såpevann. Et stykke hullet hampeletøy med et stort svart tall i det ene hjørnet, øyensynlig en levning av en sekk, tjente henne som forklær, og om hodet hadde hun et blårutet lommetørkle som var knyttet sammen i nakken. Vannet hadde satt skittflekker på de nakne, knoklete armene.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 135 / 292

De spurte henne om hun kunne si dem hvor de skulle finne den aktuelle familien. Med et muggent ansiktsuttrykk og et nysgjerrig, stikkende blikk pekte hun på et kjellervindu tett nede ved bakken til venstre. De to damene takket og tok et tak i sine plisséde kjoleskjørt før de steg ned den skitne steintrappen. Fru Marie banket et par ganger på en dør som stod på gløtt, og da det ikke kom noe svar, dyttet hun

Hun stod opp og trådte over terskelen, fulgt av Constance. Bortsett fra en sengelignende benk borte i hjørnet, hvor en sammenrullet skikkelse lå og snorket på bare halm, fantes det så godt som ingen møbler i det lave, avlange rommet. Foran de nederste rutene i vinduet, som begynte helt oppe ved taket og nådde halvveis opp på veggen, var hengt opp en fille av et tidligere rullegardin. Midt på gulvet, som var dekket av feieskarn, stod en kasse av uhøvlede planker, full av noen ubestemmelige lærting. På kanten av denne satt en fem år gammel gutt med et ansikt hvor urenheten lå i tykke lag, og øyne som var halvt sammenvokst av væske, og han lekte med en knust stekepanne. Borte ved komfyren stod en tomskrabet jerngryte med en tvare i; øverst oppe ved kanten kunne man se spor av at det hadde vært grøt i den.

På en kiste under vinduet satt en liten, gråblek jente med unaturlig store øyne og det tynne håret knyttet sammen til en pisk i nakken med et stykke skolidse. Hennes bare ben var svært skitne, og den fillete bomullskjolen ble holdt sammen i ryggen av en eneste hekte. På fanget sitt hadde hun et spedbarn, innpakket i en rest av et sjokoladefarget damesjal. Barnets hode bestod av en eneste skorpe; det stønnet og sutret, mens den sugde på fingrene sine og stirret tungsindig ut av sine vannklatagtige øyne. Den lille jenta ristet den opp og ned og frem og tilbake på knærne sine for å få den til å tie. Rommet var fylt av en forpestet lukt, og fuktigheten hadde satt brede striper på de kalkede veggene. «Vi leter etter arbeider Severin Bendiksen,» sa Marie og vendte seg til jenta på kisten. «Bor han her?» «Ja,» svarte den spurte og kikket fryktsomt mot sengen. «Er han hjemme?» fortsatte Marie og så seg rundt i stuen.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 136 / 292

«Nei – ej –», svarte jenta nølende og kikket igjen mot sengen. «Det er naturligvis ham som ligger og sover,» hvisket Constance. «Spør henne ikke, den stakkaren.» «Konen skal hete Ellen Jakobsdatter,» inspiserte fru Marie, som stod med lappen i hånden. «Er hun ikke til stede?» «Nej,» ble det svart. «Er hun på arbeid?» «Hun er ute og ber,» hvisket jenta. «Er det dine søsken disse?» fortsatte Marie og så fra spedbarnet til gutten, som hadde kommet bort til søsteren og nå stod og stirret på de fremmede med munnen full av kullsorte fingre. «Ja,» var svaret. «Har du ikke en til?» «Nei,» hvisket hun. «Men her står fire, fire forsørgede barn,» leste fru Marie på lappen. «Vi er fire med Fredrikke –» stammet jenta. «Hvor er Fredrikke da?» spurte Marie. «Ute og ber.»

«Er det ikke din søster det da?» fortsatte Marie. «Jo-o,» svarte hun med en slæbende stemme og så på fru Marie med forskremte øyne. Constance holdt lommetørkleet for munnen; hun var nær ved å kveles av stanken. «Her kan vi jo ingen opplysninger få,» hvisket hun til Marie, «– det barnet er jo idiot – kom, la oss gå.» «Har din far arbeid?» spurte Marie, idet hun vendte seg mot døren. «Nei,» hvisket barnet. «Kan han ingen ting få?» «Jo-o,» hun så igjen mot sengen. «Vil du be din mor komme opp til meg?» sa nå Constance og skrev med en blyant navnet sitt og adressen sin på en lapp papir som hun rev av Maries seddel – «så skal hun få noen klær til dere. – Hun forstår naturligvis ikke et ord,» mumlet hun henvendt til Marie. «Ja-a –» svarte barnet. «– Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie konen, som stod og vasket, da de var kommet opp på gaten.

«E sku tru dom va lej», svarte hunn4 med et kast av nakken, som om hun for sin del intet hadde imot å kaste dem på dør. «Er de leie å bo i hus med?» fortsatte Marie. «Ja, å med Guds hjelp kommer dom vel snart ut igjen osså,» bemerket fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å kaste dem på dør. «Er de leie å bo i hus med?» spurte Marie. «Ja, og med Guds hjelp kommer de vel snart ut igjen også,» bemerket fruentimmeret med en mine som om hun for sin del intet hadde imot å kaste dem på dør.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 137 / 292

–» svarte hun, mens hun ivrig bearbeidet en tykk mannsskjorte. «Hvorledes det, hva gjør de da?» spurte Marie innladende.

«De kan jo spørre verten,» sa konen tvert. «Krangling og spektakel?» spurte Marie og ristet på hodet, som om hun ville si: det forundrer meg ikke at De er forarget. «Siden de kom i huset har det visst ikke vært ro å få en eneste natt.» Konen banket løs på tøyet, så vannet skvatt rundt omkring. «Nei, det har det visst ikke, vi får så finne oss i det, vi som bor i stuen over dem.» «Drikker mannen?» spurte Marie. «Gud gi det ikke var dem begge to –» sa hun forbeholdent. «Uff nei da,» sa Marie, «det må jo være forferdelig for dere andre.» «Det får nå enda være, de som er voksne rår seg selv, men så slåss de og pryler barna og banner og turnerer, så en skulle tro de rev huset ned.» «Herregud for en elendighet,» sa Constance med et sukk. «Hva lever de av?» Kvinnen så et øyeblikk bort på Constance; det kom en hånlig trekning om hennes lange, grove munn. «Lever av?» gjentok hun. «Spørre hva fattigfolk lever av!»

«Har de ingen inntekter, mener jeg,» fortsatte Constance. «Hva skal de ha dem fra? Ja, kanskje de får av kassa, – jeg vet ikke, jeg.» «Går da mannen ikke på arbeid?» spurte Marie. «Han!» blåste konen, «det kan nå også være det samme, for kjenner han en sjilling – så drikker han den opp korsom.» «Men hvis han nå ble hjulpet og kom i fast arbeid, tror

«De så ikke at han ble bra?» spurte Constance med en medlidende tone. Det glimtet noe grisk til i konens små, sløve øyne; hun slo vannet av hendene, støttet dem på kanten av den avskårne smørfjerdingen, vendte ansiktet helt mot de to damene og sa med en stemme som plutselig lød gneldrende livlig:

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 138 / 292

«De ville regnes både som synd og skam, en slik skurk, som ikke engang skammer seg over å slå sin egen kone – nå lå hun igjen inne i steinhaugen om natten, fordi hun ikke turte å la ham se henne! Sånn en dovendamp, nå ligger han og sover som en hest igjen – man kan høre snorkingen helt her ute – og et slikt svin som han er – nå har han den høkkertjenta der borte i kjelleren gående dag etter dag sammen med kona si, men for sånne folk hjelper de og støtter de seg – mens en annen, hardtarbeidende stakkar –» hun måtte stoppe for å trekke pusten. Constance var blitt ganske blek. «Den stakkars kona,» sa hun gysende, «for henne burde det gjøres noe.»

«Ja, hun har virkelig problemer, kan man tro – hun, som går rundt og tigger og kommer hjem med poser og kurver som er så fulle at hun og datteren knapt orker å bære dem inn. – Ja, de forstår seg på det,» la hun til med et ondskapsfullt blikk i øyet, «for noen av dem blir hun faktisk fanget og satt fast for tyveri.» «Kom, la oss gå,» hvisket Constance og dro i Marie. «Ikke stå og hør på den fæle kjerringa.» Marie sa farvel; kona svarte knapt, og de to damene skyndte seg bort fra det forferdelige stedet. «Det må da være noe dårlig folk, denne familien Bendiksen,» sa Marie, «dem kan man ikke kalle verdige trengende.»

«De trenger det jo,» innvendte Constance. «Hvor det dog er sjælerystende og nedtrykkende å se og høre på så mye elendig jammer; – jeg blir syk av det! Og tenk deg til at dette bare er ett eksempel av tusen.» «Du, som ga beskjed om at hun skulle komme opp til deg, hva vil du gjøre med henne?» spurte Marie. «Gi henne de ferdige klesplaggene jeg har, og mat og penger og alt jeg bare kan skrape sammen, naturligvis.» «Men du hørte jo at hun drikker og stjeler.» «Hva kommer det meg ved? – Når de nå sitter og sulter. – Jeg synes det er rimelig at de gjør – både det ene og det andre.» «De som er flittige og arbeidsomme sulter ikke; man kan ikke si annet enn at det blir tatt godt vare på de fattige her hos oss,» sa Marie med

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 139 / 292

Overbevisning. «Ja, det er lett nok å snakke, men jeg tror ikke på denne flosklen om at alle som vil, kan få arbeid, i alle fall ikke nok til å leve av; og når det nå er mange barn, og de blir syke! – Det er jo til å gråte blod over.» «De skikkelige blir alltid hjulpet,» forsikret Marie, «den troen må man da ha til vår Herre.» – «De skikkelige! Hvor skal de kunne være skikkelige, som fødes og lever under slike forhold! Og nå selve den hjelpen du snakker om! – – Det er en forbrytelse! – Å oppdra dem til å leve av almisse, det demoraliserer dem, for det lærer dem å legge seg ned som kveget og vente på mer.» «Men du gode Gud, hva skal man da gjøre?» utbrøt Marie. «Ja, det vet jeg ikke, det vet jeg ikke, men det som gjøres, er galt, opprørende galt.» Marie vendte plutselig hodet og så på henne. «Nei, men Constance, var det ikke det jeg hørte på stemmen din, at du gråt –.

Når det tar så hardt på deg, er du virkelig ikke skikket til å gå rundt.» Constance svarte ikke. Hun gikk med bøyd hode; tårene rant bokstavelig talt nedover ansiktet hennes. Straks etter var hun hjemme. Hun sa hastig farvel til Marie og gikk opp. – Om ettermiddagen, da Ring hadde gått på kontoret, og Constance satt alene i dagligstuen, kom piken inn og sa at

Der var en fattigkone som ville snakke med fruen. «Har hun vært her før?» spurte Constance. «Det tror jeg ikke; hun sier at fruen har bedt henne komme.» «Å, er det henne,» sa Constance, «vis henne inn i spisestuen.» Da Constance kom inn der, stod det borte ved døren en stor, kraftig bygget, men uhyre avmagret kvinne med det kantede, sortgustne ansiktet innhyllet i en brun ulltøyskyse. Rundt skuldrene hadde hun det sjokoladefargede stykket av damenesjal som spedbarnet hadde vært svøpt i om formiddagen, på føttene et par herrestøvler med store, gapende flenger. Det sorte kjoleskjørtet var filet. fra neden og stumpet kraftig opp foran. Hun var uten forklæde, og de grove, knoklete hendene holdt hun ovenpå hverandre helt oppe på den spidst fremstående magen. «Det er meg, som det hadde vært to damer hos i formiddag,» sa hun med en sleip, vestlandsk stemme.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 140 / 292

Det var noe katteaktig snedig i måten hun la hodet litt på skakke når hun talte; øynene hadde et usikkert, flakkende blikk, og rundt den fremstikkende underleppen lå det et sterkt preg av råhet; det så ut som om denne munnen hadde spyttet ut enhver blidere følelse. Constance ble uhyggelig til mote ved synet; hun følte ulyst til å involvere seg med henne, og hun var i forlegenhet over hvordan hun skulle tiltale henne. «Jeg ville gjerne gi dere litt klær til de små,» sa hun etter et øyeblikks betenkning. «Ja, takk skal fruen ha, det kommer vel med,» sa konen og strøk den ene hånden over den andre i rastløs veksling. Constance undret seg over at hun ikke så gladere ut. «Med tillatelse,» la hun straks til, «vet fruen om vi får fra fattigpleien?» «Det håper jeg sikkert,» svarte Constance, «dere må jo trenge det grusomt.» «Ja, fruen kan vite, me en vanfør mann og fire uforsørgede barn, foruten de eg går med,» sa hun ydmykt.

«Er mannen deres vanfør?» «Ja, på den høyre armen, skal fruen vite – det sto i søknaden – de ble, mens han var på vei til sjøs – han falt ned og brakk skulderbladet.» Det var noe i tonen som ba om tilgivelse for at hun plaget fruen med dette. «Kan han da slett ikke arbeide?» spurte Constance. «Å nei, Gud hjelpe oss, hva skal det bli av dem med én arm? Kan fruen tenke seg det? De kan kanskje bære litt fisk til folk og sånt småtteri; men nå, siden de har begynt å bære rundt i husene, faller det nesten ingenting av for oss andre.» Hun talte i den samme underdanige tonen, og hendene var uavlatelig i bevegelse.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 141 / 292

«Men hvor kan dere gå hen og legge dere til så mange barn, når dere nå ikke har noen ting å underholde dem med?» spurte Constance i en misbilligende tone. «Ja, hvor skal en hen?» sa konen og ristet på hodet med et gudhengivent uttrykk. «Det er jo Guds bestemmelse.» Svaret irriterte Constance. «Men de uekte barna da – tror dere også at det er Gud som sender dem?» spurte hun. «Ja, de må vel være til en straff over synden,» sukket konen fromt. «Ville dere ikke heller leve for dere selv, så dere slapp å få flere barn?» spurte så Constance. «Når en engang er vidd for alteret, så skal en jo leve sammen. – Hva Gud har sammenføyet, skal menneskene ikke skille.» Det lød som om hun leste opp fra en bok. Constance ble kvalm av å høre disse ordene fra denne kvinnens munn. «Men mannen deres er dere jo ikke tro,» sa Constance, «han står jo i forhold til et annet fruentimmer, har jeg hørt.»

«Det er syndens verk, vet frue nok; Skriften sier at vi skal tilgi vår feilende bror,» kom det sødmefullt med et sukk. Constance ville gå inn etter klærne, men husket i samme øyeblikk at det var nok et spørsmål hun ville stille. «Den lille jenta vi møtte i dag, snakket om en som het Fredrikke; er det deres barn?» «Nei, – det hadde han da vi giftet oss.» «Tror dere ikke at dere fikk det

«Ville det være bedre hvis De gikk fra Deres ekteskap og bodde for Dem selv?» spurte hun. Det lød mer som om hun tenkte høyt enn som om hun egentlig talte til Konen. Hun ristet på hodet: «Da kunne jeg jo verken vente hjelp fra Gud eller mennesker, når jeg oppførte meg så ukristelig.»

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 142 / 292

Constance ga henne en pakke med klær. Hun tok den, takket og forsøkte å rulle den bedre sammen på kneet sitt. Constance undersøkte lommeboken sin. Et anspent uttrykk kom over konens ansikt; uten å bevege hodet fulgte hun hver eneste bevegelse av Constances fingre med lurerende øyne. «Vær så god, her er litt til mat,» sa Constance og rakte henne en femkroneseddel. En mørk rødme avløste plutselig den gustne blekheten på konens ansikt, et glimt av forbauselse lyste i blikket hennes, og et skjelv gikk gjennom ansiktstrekkene. Da hun tok seddelen, grep hun om Constances hånd og presset sine sprukne lepper mot den. Da hun løftet hodet, rant tårene nedover kinnene hennes. «Gud lønne og velsigne deg evig,» sa hun med en pipende stemme, idet hun med baksiden av hånden tørket øynene sine. «Gud styrke og glede deg for det gode du har gjort mot en sulten stakkar.»

Constance ble grepet av konens heftige følelsesutbrudd; en kuldegysning gikk gjennom henne, og leppemusklene vibrerte. Hvor mye sult og smerte måtte denne stakkars skapningen ikke ha lidd og sett på for å smelte slik bort ved synet av en lumpen femkroneseddel. «Jeg skal gjøre det jeg kan for å få deg ut av fattigpleien,» sa hun med et avvisende nik. «Ja, Gud velsigne deg og tusen takk,» svarte kvinnen og gikk. Constance følte seg uvel til mote. Det hun hadde hørt i løpet av dagen ville ikke ut av hodet hennes. hendes Sind. Det stinkende kjellerrommet og de forkomne småstaklene stod uavlatelig for henne, og bildet av dette avskyelige ekteskapet med drikk og vold og ulevnet fylte henne med avsky.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 143 / 292

Hun kunne ikke bli kvitt følelsen av at det hang skitt ved henne etter berøringen med disse utskuddene, og hun måtte flere ganger lukte på kjolen sin for å forsikre seg om at den ikke luktet vondt. – Og denne kvinnen, som tok mannens oppførsel som noe som så å si hørte med, som ikke gjorde opprør eller ville fra ham, som fortsatte å føde barn med ham, selv om han mishandlet henne og stod i et utugtigt forhold til et annet fruentimmer rett foran øynene hennes – – –. Hadde da sulten og nøden makt til å drepe enhver gnist av menneskelig følelse! Intet begrep om ansvar – ikke engang overfor disse uskyldige vesenene som de var hensynsløse nok til å sette til verden og overgi til et liv fullt av jammer og pine – –! Det var Guds bestemmelse – det var ham som sendte barna; man måtte bare underkaste seg hans vilje – det var hele svaret de hadde.

Så det da ikke ut som om religionen gjorde menneskene lik de stumme som ikke tenkte lenger enn til den maten de fylte seg med i øyeblikket? Disse menneskene levde jo som dyr; hva kunne det nytte å hjelpe dem? Det var jo å kaste penger i et bunnløst svælg, for de gravde seg stadig dypere og dypere ned i elendigheten. – – Nei, hun ville ikke gå rundt til de fattige lenger – det var jo ingenting å gjøre – bare å påta seg en lidelse som ikke var til nytte for noen i verden. Marie kunne gå alene! Hun tok det så praktisk og hadde sine rubrikker klare for de verdige og de uverdige. Fra nå av ville hun sende gavene sine til Fattigpleien og la dem stå for å dele dem ut til de rette trengende. Da hun hadde fattet denne beslutningen,

Hun følte at det lettet henne. Hun gikk inn og vasket hendene sine, fuktet lommetørkleet sitt med Es-bouquet, tok en bok og satte seg for å lese.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 144 / 292

XVII. En ettermiddag i slutten av oktober satt fru Wleügel oppe hos Constance. Det var kraftig skumring, men lyset fra kakkelovnen kastet et så hyggelig skær over stuen at Constance ikke hadde lyst til å ringe etter lampene. Tanten hadde tilbudt henne noen brukte klær til hennes fattige, men Constance hadde bedt henne heller sende dem til Marie. Så fortalte fru Wleügel at hun hadde fått brev fra Molde og meddelte noe av innholdet. Det ble en pause. Fru Wleügel satt urolig på stolen og kremtet så smått et par ganger. Til slutt sa hun: «Din mor skriver i dette brevet også om hvor glad hun er fordi det ble godt igjen mellom deg og Ring; det kan hun aldri glemme.» «Ja, ja, det er jo godt at de er glade,» sa Constance med et sukk. «Men hvis hun var her og kunne se på, ville hun være svært bekymret – ja, det ville hun, Constance.» «Hvorfor da? Nå har de jo fått det som de ville.»

«Jo, for det er galt fat med Ring, Constance –» Tanten stanset litt for å samle mot – «jeg er redd for at han går til grunne i det,» sa hun så med ettertrykk. «Går han nå også til grunne? Det var jo for å hindre det at dere fikk meg overtalt til å vende tilbake.» Stemmen var merkelig skarp. «Men dette er bare halvgjort arbeid...», hun stanset plutselig, fordi døren gikk opp.

Og piken trådte inn med de tente lampene. «Dette er bare halvferdig arbeid, Constance,» fortsatte hun, da de igjen var alene. «Man skal gjøre det som er rett, og det kan aldri være rett å være uforsonlig. Ring er ikke i stand til det, Constance – han ender bare opp med å drikke seg full.» De siste ordene nesten hvisket hun. «Blir?» sa Constance foraktelig. «Bruk imperfektum og presens i stedet for futurum, tante, så er du nærmere sannheten.»

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 145 / 292

«Å nei, Constance, det er forskjell på å ta seg et glass for mye i godt lag; men dette her er noe helt annet; noe helt annet,» gjentok hun og ristet på hodet. «Å nei, så sant om det er,» svarte Constance i en harmfull tone, «han har aldri kunnet oppføre seg ordentlig.» «Men det har blitt verre, det har blitt mye verre, Constance.» «Hvis så er, er det hans egen skyld! Hva angår det meg?» «Han gjør det av fortvilelse,» sukket fru Wleügel. «Det går ikke på denne måten,» fortsatte hun mer innstendig. «Du må flytte inn til ham igjen, hvis han ikke skal bli en ren drukkenbolt; tenk deg hva det vil si å være gift med en drukkenbolt – du må ta steget helt ut og tilgi ham helt og holdent – – Man skal gjøre det som er rett, Constance.» «Har han beklaget seg overfor deg?» spurte Constance. Det kom skarpt, som hugget av en kniv.

«Nei, det har han slett ikke,» sa fru Wleügel litt forvirret, «men at mannen går og gråmer seg, er lett å se, og flere ganger har han kommet opp til meg ved syvtiden, og da har han vært temmelig beruset, og det er jo svært tidlig på kvelden.» Fru Wleügel sa ikke sannheten. Ring hadde nettopp uttrykkelig bedt henne tale hans sak hos Constance. Når hun nå kom hjem, ville han være der for å høre hvordan

Det var galt. «Han visste hva han begav seg ut på,» svarte Constance kort. «Ja, men naturligvis går mannen i en felle på grunn av det. – Det kan han ikke la være med, ellers måtte han være mer enn et menneske, og det er han jo ikke,» sa tanten overtalende. «Nei, det vet den gode Gud!» utbrøt Constance hånlig. «Men det er egentlig ikke noe å klandre ham for,» svarte tanten med en fornærmet mine.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 146 / 292

«Når man forplikter seg til noe, må man holde seg til avtalen; alt annet er stumpeaktig,» ropte Constance. «Mennene er svake; Ring har ikke din karakterstyrke. Alle kan ikke være like, Constance – man må gjøre det rette.» Constance svarte ikke. Hun satt med albuene på knærne og ansiktet i hendene, og rokket forsiktig frem og tilbake. Fru Wleügel humpet bort til henne og la hånden på hennes skulder. «Jeg er jo på en måte i mors sted for deg, Constance,» sa hun inderlig, «du kan tro at jeg ønsker deg vel.» «Ja, det vil dere jo alle sammen; i hvert fall sier dere det,» lød det dumpt og utydelig, for hun tok ikke hendene bort mens hun talte. «Og vi, som er gamle,» fortsatte tanten, «vi vet bedre hva som er det beste, Constance –» «Ja, Gud vet om det er så bra for meg – det dere får meg til å gjøre,» sa hun nesten med et skrik og hoppet plutselig opp. «Nei, men Constance, hvorfor kan du snakke så ukjærlig?»

«Jo, det er sant det jeg sier,» ropte hun, «Dere ødelegger meg; dere ødelegger meg virkelig. Dere får meg til å tro at hele livet er et eneste dike av løgn og usselhet. Det går ikke an å forvente troskap og sannhet i ekteskapet, sier dere – Ring er ingen unntak; tvert imot – de andre er mye verre. – – Det verste dere hører, opprører dere ikke; du, Marie, Pastor –»

«Mor, far, dere alle! – Av skamfullhet later dere som om dere synes det er fryktelig sørgelig, men det ligger ingen alvor i indignasjonen deres. – Slik er det nå engang – sier dere. Mennene er så svake –.» Hun gikk frem og tilbake i rastløs hast, sto nå og da et øyeblikk stille for å slå ut med hånden. Ordene kom raskt som en rivende strøm, og øynene formelig sprudlet av ild. Plutselig gikk hun tett bort til tanten, stampet med den ene foten og holdt de tett sammenknyttede hendene opp foran seg i høyde med hodet: «Hvorfor later dere da til hverdag som om dere tror på alt det tåpelige snakket om det gode og skjønne, om religionens makt og om at ekteskapet er hellig og innstiftet av Gud? – Helligt!» gjentok hun med en latter.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 147 / 292

«Jeg vemmes ved denne sumpete skapningen, vemmes ved den og forakter den. – Jeg forakter alt, alt, alt, først og fremst meg selv, fordi jeg er ussel nok til å gå i deres ledtog, til tross for –» ja, til tross for min bedre overbevisning. – Vet du hva det betyr, tante? Det betyr å gå i hundene!» Den gamle damen trakk seg et par skritt tilbake. Constances ord gikk henne rett forbi; hun syntes hun ikke forsto et ord av det. Men hennes voldsomme opprør skremte henne; hun stirret på henne, målløs og med oppspilte øyne, støttet på stokken sin. Da Constance holdt opp, begynte hun i sin forvirring å gråte. Constance ble med ett rolig. «Om forlatelse, tante, at jeg ble så heftig – det var ikke ment mot deg,» sa hun med lav stemme. «Det er verken din skyld eller noen enkeltpersons – det kommer av hele greia, men det forstår du ikke, tante.» Fru Wleügel fortsatte å gråte. «Vær nå ikke sint på meg.» Hun la armen om hennes skulder.

«Du må ikke gråte, snille tante; du hører jo at jeg ikke mente deg – så, så, hold nå opp.» Fru Wleügel tørket langsomt øynene, pudset nesen og gjemte lommetørkleet sitt. «Det hørtes så stygt ut det du sa, Constance; du skremte livet av meg. – Jeg vet at jeg alltid har villet gjøre det som var rett –» Gråten ville opp igjen. «Ja, ja, tante – det har du også. Du har gjort det beste du visste, mot meg og alle – det forstår jeg så godt –» Constance stod og klappet henne på kinnet. «Så får jeg vel se

«Så kommer du hjem til meg da,» sa tanten og så ut som et barn som er blitt skjenket på urettmessig. Hun gikk et par skritt og stanset. Constance stod og trakk i lommetørkleet sitt med små, betenksomme ryk. «Og så tenker du nok for mye over det vi snakket om, Constance,» kom det fryktsomt og bedende. «Tro meg, det er det beste både for deg og ham.» Constance klarte ikke å få seg selv til å snakke etter hennes munn, og derfor tav hun stille. Men fru Wleügel ville ikke gi seg uten å ha fått et ord som gikk i retning av et løfte. Ring satt jo hjemme og ventet, og han hadde kalt henne sin skjebnes gode engel.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 148 / 292

«Lov meg, Constance, at du vil tilgi Ring helt,» sa hun inntrengende, «eller lov meg i det minste at du vil prøve.» Ordet tilgi fikk igjen Constances blod til å koke. Det brant på tungen hennes å svare at når hun nå gikk hen og gjorde det de kalte å tilgi, betydde det bare at hun med åpne øyne slang seg ned i søla. Men hun tvang det tilbake; hva kunne det nytte overfor denne gamle, skikkelige sjelen, hvis opprinnelige renhet og finhet livet hadde sløvet; det var jo bare å påføre henne en aldeles unyttig forskrekkelse. «Ja, tante, jeg skal prøve,» sa hun lavt og vendte ansiktet bort. «Det var snilt av deg, Constance, takk for det ordet. Nå skal du se hvor godt det blir. – Du vil gå rundt om dagene og være så glad, – og når du tenker etter hva det kommer av, så er det fordi du har gjort det rette.» Constance trakk et sukk, men svarte ikke. Da fru Wleügel var gått, satte Constance seg ned og overveide.

Hun hadde jo lenge hatt en fornemmelse av at det ville ende slik, men ikke hatt mot til å se sannheten i øynene. Det kunne ikke nytte å stå imot lenger; siden hun hadde samtykket i å vende tilbake, var det ikke annet å gjøre. – – Stillingen var uholdbar i lengden. – Hun var på et skråplan, der

Det var ingen mulighet til å stanse. – Så fikk det da bare gå sin gang! Hum tenkte på Rings forlibte oppførsel, på hans forsikringer om at han elsket henne, og grøsset. – – Å overgi seg til samliv med en mann som hun foraktet! – Men det ville vel gå over når hun ble vant til det. Hun hadde jo aldri elsket ham! – Men hun hadde i det minste oppriktig forsøkt å føle kjærlighet for ham. Tanken om at han kunne være henne utro, hadde ligget henne fjernere enn alt i verden. Hun hadde ansett seg selv som hans eiendom og så på sitt ekteskap i hvert fall med respekt; og det hadde liksom holdt henne sammen, men nå! – Hun følte seg som en kvinne som av nødtveng valgte å leve av skjøgeriet. – – «Ja, ja, ja! Sånn er det!» ropte hun halvhøyt og slo hendene sammen over hodet sitt.

«Men –» hvisket hun litt etterpå, «det er jo så mange som gjør det; det er ikke verre for deg enn for de andre –» Hum hørte Ring i entreen, grep arbeidet sitt og satt bøyd over det da han trådte inn.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 149 / 292

Han sa blidt godaften og satte seg i en lenestol ved siden av henne. «Du er så flittig, Constance,» sa han beundrende. «Alltid i virksomhet – du er så søt å se på når du sitter ved arbeidet ditt.» Hun svarte ikke. «Hva er det nå igjen du strikker på?» Tonen hans var beskjedent interessert. «Strømper.» «Til de fattige barna?» «Ja.» Det ble en pause. «Vet du hvilken dag det er i dag, Constance?» Ring hadde harket seg et par ganger; stemmen hans var engstelig og usikker. «Nei,» sa hun kort. «Det er jo den 26. oktober, husket du ikke det?» «Nei,» var svaret. «Og jeg som trodde –» han var nær ved å snakke seg bort og avsløre at han visste at tanten hadde vært der. «Jaså,» fortsatte han og smilte anerkjennende til sin gode hukommelse, «så det hadde du glemt – vår forlovelsesdag, Constance,» la han til saktere. «Jeg synes ikke det er noen glede ved å minnes den, for resten,» sa hun tørt. Ring sukket dypt.

«Å nei, Constance, du har nok rett i det, for din egen del. – Men jeg – ja, jeg kan ikke la være å anse den som den lykkeligste dagen i mitt liv, ja, nest etter bryllupsdagen vår da.» «Tsjhe!» sa hun og gjorde en bevegelse av avsky. «Ja, ja, Constance, jeg skal tie stille når du ønsker det, ikke si et muk som du ikke gir meg lov til.»

«Jeg skal gjøre alt for å behage deg,» han strakte seg mot henne han så på henne med et bønnfallende blikk og talte lavt og fryktsomt. Hun vendte seg bort med et uttrykk av tretthet. «Å, Constance, kunne du bare innvilge meg én eneste liten tjeneste denne dagen,» fortsatte han, «så ville du gjøre meg en stor tjeneste.» Stemmen hans brast, han holdt hånden for øynene og trakk pusten langsomt, nesten stønnete. Constance så oppmerksomt på ham. «Nå har han visst begynt å drikke igjen,» tenkte hun. Han reiste seg, gikk opp og ned på gulvet et par ganger og satte seg så stille på sin tidligere plass. «Jeg hadde et forfengelig håp,» begynte han igjen i en fortvilet tone. «Jeg tenkte at minnet om denne dagen kanskje ville gjøre deg mildere mot meg. – Å, Constance, du er veldig, veldig hard mot meg.» Han bøyde seg fremover, støttet albuen på kneet og la pannen i hånden.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 150 / 292

«Si meg én ting,» sa Constance kaldt, «hva mente du egentlig da du så villig gikk med på å få meg tilbake på de vilkårene jeg satte?» «Hva jeg mente?» stammet han, «jeg mente – –» Hun så ham rett i ansiktet. Han ble forvirret. «Jeg forstår deg ikke,» brøt han av og lot hodet synke. «Du lot som om du fant det så rimelig, som om du slett ikke tenkte på muligheten av at det kunne være annerledes. – Husker du det?» «Det var også oppriktig fra min side, Constance. – Jeg kunne så godt forstå at du ikke slik straks –. Men jeg håpet jo –» han holdt inne og sukket. «Det var ikke snakk om straks eller senere eller om noen slags fremtidig mulighet for endring. Du gikk helt og uinnskrenket inn på mitt krav. Og når jeg nå tenker på hvordan du oppfører deg –» hun holdt plutselig inne. «– Du store Gud, at du ikke skammer deg,» tilføyde hun halvt bortvendt. «Jeg elsket deg så høyt, Constance,» stønnede han.

«Ti stille med det ordet, det er meg avskyelig i din munn,» sa hun med oppblussende vrede. «Jeg kunne jo ikke la være å tro at tiden skulle mildne ditt sinn!» utbrøt han og rettet seg opp i setet. «Jeg hadde jo et håp om at det en gang skulle lykkes meg å vinne deg tilbake. – Hvis det også skal regnes meg til en forbrytelse – så –» han holdt inne. «Du stolte på at du skulle utmatte meg, så jeg til slutt skulle gi meg – derfor begynte du så godt som straks å overfalle meg. – Du brøt ditt ord fra begynnelsen av – det er ikke et fnugg av karakter i deg.» «Det er ikke bra for en mann å vise karakter når han er stilt som jeg. – Gå og se på deg selv hver dag, vær så nær meg og våg aldri å røre meg – –. Å, Constance, – du må la dette få en ende, – du må bli min igjen, du må, du må!» Han sank på kne og skjulte ansiktet i kjolen hennes. «Reis deg opp,» sa hun motvillig, «hvorfor ligger du der?» Han adlød straks og satte seg tilbake på stolen.

«Din beregning var ikke dum,» sa hun og så på ham med et nesten hatefullt blikk, «du visste hva du begav deg ut på; det var mer enn jeg gjorde. Men jeg gir meg – det er jeg som har trukket meg tilbake.»

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 151 / 292

Det korteste strået. – – – Vær så god, du kan få det som du vil –.» Hun hadde reist seg og stod nå med armene korslagt og så rett framfor seg. Han sprang opp. «Du vil være min hustru igjen som i gamle dager,» hvisket han og rakte hendene ut mot henne, «å, Constance –,» det kom en smeltet lyd i stemmen hans, «dette er for mye glede, den kommer for plutselig,» han tok seg om hodet, «du tilgir meg helt, helt –» Noe som lignet latter avbrøt ham. «Jeg tilgir deg ikke, – aldri, forstår du,» hun gikk et skritt nærmere, «be liket av en person du har myrdet om tilgivelse og se om det svarer deg – –. Jeg gjør det i selvforakt, hører du – i selvforakt! – Det er følgene av mitt nederlag, det.»

«Nederlag, jeg led, da jeg opgav Skilsmissen, som jeg nå tar på meg.» Hun knyttet hendene og gikk forbi ham. «Det nytter ikke å ville løpe fra sine handlingers konsekvenser,» ropte han jamrende, «de følger en i hælene og overmanner en.» Hun gikk frem og tilbake i heftigste opprør. «Nei, Constance, når du først kom tilbake, så måtte det ende slik – et forhold som det du tenkte deg er en umulighet, en unaturlighet – –. Men du skal se, det kan ennå bli bra, jeg skal ennå få deg til å bli lykkelig.» Han tok et skritt mot henne. «Lykkelig –» sa hun med ubeskrivelig hån. «Slike betegnelser hører ikke hjemme i et forhold som mitt. La oss se saken som den er.» Hun gikk plutselig tett inntil ham. «Når jeg nå samtykker i å bli din hustru,» sa hun truende, «betyr det ikke det du tror! – Nei, jeg skal si deg noe – det ville være meg akkurat det samme om det var en hvilken som helst annen mann jeg ble tvunget til, forstår du, akkurat det samme.»

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 152 / 292

Ring sank ufrivillig sammen. «Å nei, Constance, snakk ikke så stygt –» ba han. «Men det er det samme, så lenge du bare vil bli min igjen – dette er en stemning som vil gå over. – Å, Constance, jeg kunne ligge på kne og takke deg hele natten, hvis jeg fikk lov, men du vil jo ikke ha det.» det.» «Det er bare én ting jeg vil be deg om,» sa Constance med et ansiktsuttrykk som om hun ikke hadde hørt hans siste ord, «og det er at du skal slutte å drikke.» «Men du kan da ikke si at jeg drikker, Constance,» sa han motvillig. Hun slo ut med hånden som om hun ikke hadde lyst til å gå inn på dette. «Husker du at du flere ganger har sagt at hvis du ikke hadde hatt noe i hodet, som du kaller det, så hadde du ikke havnet oppi dette med henne, jenta?» spurte Constance. «Og det var også sant,» sa han ydmykt. «Vil du da fra nå av slutte å få noe i hodet, for ikke å risikere å handle i beruset tilstand?» fortsatte hun.

«Med glede, Constance, du skal aldri se meg smake det skittet mer. – Jeg har det også mye bedre uten, og nå, når jeg får deg tilbake, – skal det bli en enkel sak for meg. – Nå trenger jeg verken å døve eller stimulere meg. –» «Ja, ja, la det nå være godt,» sa hun og forlot stuen. Hun gikk inn på soverommet sitt; hun trengte å være alene. Der gikk hun opp og ned på gulvet; det føltes som en evighet siden hun hadde hatt den samtalen med tanten; hun kunne slett ikke begripe at det var i kveld. – Hun var for øvrig ganske fattet, merkelig nok stivnet innvendig. Herding måtte det være, sa hun til seg selv, siden hun verken var fortvilet eller bedrøvet. Ring var i en overstadig lykkelig stemning. Endelig, endelig var han ved målet! Han fikk tårer i øynene av glede og bevegelse, og brystet svulmet av de frigjørende sukkene som arbeidet seg frem. Han gikk inn på rommet sitt og tente seg en av sine fineste sigarer – – I kveld, allerede i kveld!

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 153 / 292

Men han hadde også lidd forferdelig i disse tre månedene, ja hele tiden siden det kom på tale. Nå var det snart gått et år. Han hadde sannelig fått sin straff og vært mer enn tålmodig. Men nå skulle de begynne på et nytt liv – Et nytt liv – Gud være lovet og priset! Han kunde ikke holde seg rolig; han hadde trang til å bevege seg rundt uavlatelig. Men det var liksom noe som manglet ham, en lengsel, noe som minnet ham. Et glass av den fine champagnekognaken med en tredjedel vann – aha – det skulle gjøre godt! Han skjøt fart gjennom dagligstuen som en mann i opprømt humør, men så husket han løftet sitt og snudde brått om. Litt etter kom trangen over ham, sterkere enn før. I kveld ville det bare ha gjort ham godt, gjort stemningen hans rikere og liksom mer løftet; ved slike anledninger gikk det ham ikke til hodet –. Om han nå tok et eneste glass i kveld – han var på vei igjen, men snudde om igjen.

Det var jo også merkelig, for en voldsom trang hadde han til det akkurat nå; det kom vel av den sterke spenningen han hadde vært i siden tidlig på ettermiddagen. Han var så slapp og matt at det rett og slett ville ha vært medisin for ham. Det kunne jo ikke skade noe om han drakk et eneste glass –. Constance hadde jo slett ikke ment det på den måten, og det var jo ingen tale om at han kunne komme opp i en slags ubesindighet i kveld. Ja, det ville han – det skulle være det siste; – det var som å tømme et avskjedsbeger for sitt gamle jeg, det var jo formelig en høytidelig anledning. Han hadde nettopp fått det skjenket og stod med glasset for munnen da han hørte Constance komme inn i dagligstuen. I rasende fart slukte han innholdet og satte glasset forsiktig på buffeten. «Jeg lette etter fyrstikker,» sa han da han kom inn fra spisestuen, rød i hodet og med noe anspent i ansiktstrekkene.

Constance Ring – del 7BokRobot · Side 154 / 292

«Alltid blir de borte for meg,» mumlet han og trakk seg inn i seg selv mens han lot som han lette. Constance så etter ham med et forbløffet blikk; hun hadde hørt lyden av glass som klirret idet hun kom inn, og gikk nå inn i spisestuen for å se etter. Hun tok det tomme glasset som stod ved siden av kognakkflasken og luktet på det. Så satte hun det forsiktig tilbake og ble stående henfalden i tanker med et stivt uttrykk i ansigtet. Litt etter tok hun seg sammen, gikk inn igjen i dagligstuen og satte seg for å strikke. Og da Ring etter måltidet la armen om livet hennes og kjærtegnet henne, fant hun seg i det med iskald ro.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 155 / 292

Constance Ring – del 8

XVIII. Så var de begynt på nytt igjen. – Alt var kommet i den gamle gjengen igjen, og Ring var på mote som et menneske som hadde kjempet mot skjebnen og til slutt hadde vunnet over den. Men han følte seg likevel ikke lykkelig. Constances hånende vesen og isnende kulde plaget og irriterte ham vekselvis. – Han hadde håpet at det ville gi seg, at hun til slutt ville la seg smelte og vise ham litt imøtekommenhet, i det minste av og til. Men all hans kjærlighet og overbærenhet var helt og holdent bortkastet. Hvis hun bare hadde vært som i ekteskapets første år! Den gang hadde han vært misfornøyd og følt seg forurettet; nå ville han med takk og håndkyss tatt imot henne slik hun hadde vært den gang. Litt etter litt gjennomgikk hans oppførsel en forandring. Han ble brutal og oppfarende. Denne sta kvinnen, som aldri ble ferdig med å hevne seg, kunne jo få en engel til å miste tålmodigheten.

Det kom stygge scener mellom dem, scener der Constance slengte sin forakt og avsky rett i ansiktet på ham og med heftige ord krevde at han skulle vise henne høflighet, i hvert fall når andre var til stede. Han svarte med hån at hans oppførsel var altfor god for henne – hun, som den gang hadde snakket som om hun kunne vært en – nok sagt – – at han var slik han ville være, eller lignende.

I rolige stunder sa Constance til seg selv at når hun tenkte seg om, var det jo ikke så underlig at han våget å tilby henne dette. – Han hadde mistet respekten for henne, nettopp fordi hun hadde gitt etter; det var det som hadde skjedd. – – Men årene gikk, og tiden har som oftest en utjevnende innflytelse. Ring kom etter hvert over den fiksede ideen om at han absolutt måtte ha en forelsket kone, og ble som følge av det lettere å omgås. Hans egne følelser var jo også delvis avkjølte, derfor var han ikke lenger så tilbøyelig til å hisse opp ufred over Constances avvisende vesen. Constance på sin side hadde funnet roen og følte seg bedre til rette med livet. Hun satt ikke lenger og grublet over det som nå engang var. var ikke annerledes. Hun hadde sagt til seg selv at slik og sånn forholdt det seg, og deretter tatt sitt parti.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 156 / 292

Hun var lei av disse skjermydslene; de førte jo ikke til annet enn å gjøre tilværelsen grusommere enn det strengt tatt var nødvendig. Hun ville ha fred for enhver pris og ble passiv og føyelig overfor hans kjærtegn. Det var likevel bedre å ha en mann som var i godt humør den stunden de var sammen om dagene, enn en som gikk rundt og var ubehagelig og full av en slags hevngjerrighet som særlig kom til uttrykk i fremmedes nærvær. Ring gledet seg over forandringen og lykønsket seg selv med den gode innflytelsen han likevel til slutt hadde hatt på sin kone. At det han kalte sin huslige lykke, hadde vokst opp på den graven under hvilken hennes hjertes vår var gjemt, visste han ingenting om. Det lå ikke for ham å forstå seg på slikt. Undertiden kunne det riktignok forekomme et lite opptrinn, en kort ordveksling, fulgt av et fiendtlig blikk som ble gitt og sendt tilbake med slagferdig hurtighet. Slikt forekom imidlertid stadig sjeldnere.

Constance følte seg irritert og skamfull etterpå; hun kunne jo like gjerne begynne å flørte, ja f.eks. med postbudet. Å gå hver sin vei og utveksle det de hadde å si hverandre i høflig fredsommelighet – det var blitt hennes ideal for et ekteskapelig liv. Og i det hele tatt

Livet gikk jevnt og rolig videre mellom dem. De var opptatt hver på sin måte, og blandet seg ikke inn i hverandres anliggender. Ring hadde sine forretninger og sin kutter, sine herremiddager og selterskognaker. I tillegg lot han seg av og til friste til små pikante eventyr med en eller annen tivolisangerinne. Og i den senere tid var han blitt så full av alle slags innfall som det moret ham å realisere. Et av hans siste hadde vært å anskaffe seg et fotografiapparat, som han i lang tid var lidenskapelig opptatt av å eksperimentere med. Han fotograferte dagligstuen med Constance i om og om igjen, helt til hun mistet tålmodigheten og nektet å sitte stille. Så vinket han inn venner og bekjente fra gaten, eller han fotograferte kjøkkenet og tjenestepiken. Da han endelig hadde roet seg ned, var det en lettelse for flere av hans medmennesker.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 157 / 292

Constance, for sin del, holdt på med alt det som var oppfunnet for å få tiden til å gå for velstående lediggjengere. Hun leste romaner, heklet point-laces og broderte på klær med ekte gulltråd. Hun stod modell i basarer og lærte å ri, hadde abonnement på teateret og gikk på baller og i selskaper. Og så hadde hun sine herrevenskaper å pleie, som for resten aldri ga henne annet enn tull og tøys. For det gikk naturligvis bestandig slik at de forelsket seg i henne og til slutt kom med en erklæring, eller i det minste så tydelig la sine

Følelser for Dagen, at det ble plagsomt å omgås dem. Men det brydde hun seg ikke lenger om; hva kom det henne ved at de gjorde seg forestillinger, disse dumme guttene som hun snakket med for å fordrive en ledig time, og som hun glemte i samme øyeblikk hun vendte dem ryggen? Hun kunne bruke dem, det var det viktigste for henne, for de hjalp henne til å overvinne en kjedsomhet som alltid lå på lur etter henne. Hun levde i denne tiden i en stadig virvel av avledninger. Det Ringske huset var mer gjestfritt og selskapslystent enn noen gang før. Og Constance så strålende ut i sin modne, livskraftige skjønnhet. Man snakket mye om henne; hun ble ansett for å være en svært farlig og svært kokett dame. Ute i selskap støtte Constance av og til på Lorck.

Han hadde for lengst bestått den siste delen av eksamenen sin med utmerkelse og praktiserte nå som lege i byen, hvor han nøt betydelig anseelse; man nevnte ham alminnelig som en av de dyktigste blant de yngre legene. Han gjorde aldri noen mine til å nærme seg Constance, men et par ganger hadde det hendt at hun hadde merket blikket hans hvile på seg fra avstand, når hun satt i muntert samvær med en av sine beundrere. Hun hadde sett noe fiendtlig, halvt spottende og halvt smertelig i øynene hans, som rammet henne som en dom eller en fordømmelse. En gang, da

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 158 / 292

Hun hadde spurt ham hvorfor han aldri kom hjem til dem lenger; han hadde sett på henne med noe oppblussende, vredt i blikket uten å svare, og da hun gjentok spørsmålet, sa han med lav stemme: «Jeg ønsker ikke å være øyenvitne til det som foregår der», hvoretter han vendte seg og gikk fra henne. Constance ble oppbrakt over hans dristighet og samtidig fylt av en sviende smerte. Et øyeblikk hadde hun lyst til å gi utløp for sin opprørelse i skrik eller gråt, men så slo stemningen om til en støyende munterhet, full av kåte innfall og voldsomme latterutbrudd. Ved middagsbordet, da samtalen falt på Mejer, som fremdeles var i utlandet på stipend, grep hun anledningen til å uttale seg i begeistrede ordelag om hvor bra han så ut og hvor bedårende han var, og endte med å be Lorck hilse ham når han skrev, og si at han var den søteste på jorden, hvortil Lorck svarte at den oppgaven overlot han helst til andre hender.

XIX. Tre år hadde gått siden den 26. oktober da Constance, som hun iblant sa til seg selv, hadde gitt opp kampen for sin menneskeverdighet. Ring var de siste par månedene blitt overmåte gretten. Det gikk dårlig med forretningene, og så var det disse jerngruvene som så ut til å bli hans undergang. Deres verdi hadde nemlig etter kjøpet vist seg å være fullstendig ubetydelig. Han hadde blitt grundig lurt av svenskene. Kunne han ikke få handelen til å gå tilbake, ville han bli en fattig mann. Hansen, som var hans juridiske rådgiver, hadde imidlertid vært så heldig å oppdage en formell feil ved kjøpekontrakten, og etter hans råd hadde han begynt å føre prosess. Disse komplikasjonene hadde ført til at han flere ganger hadde foretatt korte reiser til Sverige, hvorfra han alltid kom tilbake i ytterst dårlig humør. Constance hadde uvilkårlig begynt å oppfatte disse jerngruvene som sitt livs verste plage. – – – Det var den siste oktober.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 159 / 292

Rings hadde bodd på landet og hadde nylig flyttet inn til byen. De siste dagene hadde vært fuktige og kalde, og det lå en sterk høstlig tone i luften. Ring skulle igjen til Sverige; hans plan var å reise med Smålandsbanen til Göteborg, men så kom det et par vakre dager med varmt solskinn og en fristende vestenvind. Han fikk lyst til å seile nedover fjorden med kutteren, så langt vinden holdt, og deretter videre over land. Det blev så den sidste tur for i år. Han fik overtalt løjtnant Fallesen til at tage med og sendte et bud hjem med besked til sin kone om, at hans tøj skulle være færdigt klokken to. Omtrent ved dette tidspunkt kom han kørende i en hyrevogn, som han lod vente nedenfor. «Jeg skal jo med kutteren, og der har du min jernbanevadsæk. Det er fanden også!» «Jeg troede, du havde indstillet dine lystture for i år,» sagde han og trak i klokkesnoren. «Disse fordømte gruber!»

Han åbnede hastigt en skuffe i skrivebordet og tog nogle penge frem.

«Se her, ta opp igjen alt dette, og legg det i den andre greia – den med rommene, du vet» – sa han ilsk til piken. «Bring det så ned i vognen.» – Piken tok vesken og gikk. «Og det er sant –» ropte han etter henne, «ta med de to flaskene konjakk som står i buffeten – og endelig en farget skjorte! – Så var det sigarer,» mumlet han og sto stille et øyeblikk med et betenkt uttrykk. «Tror nok jeg har nok –» Han gikk inn i sideværelset igjen og kom tilbake med en sigarkasse, hvis innhold han ristet opp og ned. «Og la meg bare ikke glemme fyrstikker!» Constance rakte ham noen esker. «Død og pine – min nye snadde!» Han fór av sted med hendene i lommene, vimset rundt for å lete og fant den så i vinduskarmen. «Hvor lenge blir du borte?» spurte Constance, da han sto stille et øyeblikk for å tenne en sigar. «Vet ikke,» svarte han med sigaren mellom tennene og den brennende fyrstikken i hånden. «En ukes tid kanskje. Trenger du penger?»

«Fem kroner er hele beholdningen min. Det er best jeg får noen.» «Så var det vel ingenting jeg hadde glemt,» sa Ring og tenkte seg om. «Jeg har jo sakene mine om bord. – Ja, penger, det er sant –.» Han tok frem lommeboken sin og la noen sedler på bordet. «Tyve kroner – det klarer du deg vel med?»

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 160 / 292

Ikke? – ja, ja, se her er firtin6 da.» «Skal du reise i Floshat?» spurte Constance. Han hadde nettopp satt den på hodet sitt. Han lo av sin egen distraksjon, løp ut i entreen og lette gjennom alle knaggene. «For pokker, – jeg finner ikke hatten min!» ropte han. «Du har den vel hengende om bordet,» sa Constance, som hadde gått etter. «Ja, naturligvis har jeg det,» svarte han og satte på seg en liten, rund hatt. «Se nå – hvor i all verden er sigarmunnstykket mitt? – Det lå på hyllen i dag.»

Constance tok en gjenstand opp fra gulvet og rakte ham den. «Ingenting ligger der hvor det sist lå her i huset,» sa han, idet han stakk munnsspissen til seg. Han åpnet inngangsdøren for å gå. «Mine nøkler!» ropte han plutselig og lette gjennom alle lommene sine. «Død og liv, – det skulle se bra ut – –» Constance gikk allerede og lette, og hun fant dem også til ham. «Men jeg glemmer jo å si farvel –» sa han og kom tilbake, da han alt var ute av inngangsdøren. Han tok sigaren ut av munnen for å kysse sin kone, stakk den straks inn igjen og gikk dampende ned trappene. Constance gikk bort til vinduet og så ham kjøre bort. Da vogna dreide rundt hjørnet, vendte han hodet og så seg tilbake. Hun trakk et sukk som av lettelse og begynte å rydde i stuene. Det var alltid så mye rot etter Ring, når han skulle avsted på disse reisene.

Hun hadde fått et postkort om morgenen fra en barndomsvenninne, som var gift med en prest ved navn Sunde, som nå var blitt forflyttet, om at hun ville komme til Kristiania på gjennomreise. Kaldet lå fem timers togtur fra byen; og Fru Sunde skulle opp dit på forhånd for å stelle og ordne, slik at alt kunne være klart når mannen og barna kom etter. Hvis dampskipet ikke ble forsinket, ville hun være der i morgen ved middagstid. Den neste

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 161 / 292

Den dagen var himmelen overskyet. Luften var mørk og disig, og her og der var det tykke, sorte skyer, kantet som med en rand av gulaktig ull. Det blåste ikke, men det hang noe truende over folkene. Man fulgte nøye med på været og barometeret, som stod uvanlig lavt, og man spådde hverandre at det ville bli et skikkelig ruskvær. Constance hadde ligget lenge i sengen. Klokken var rundt tolv før hun var ferdig med å stelle seg, og akkurat idet hun festet brosjen under hagen, hørte hun en vogn stanse utenfor og straks etterpå en ringeklokke ved inngangen. Hun var så rask ute at hun kom før piken, og i neste øyeblikk lå hun med armene rundt venninnen sin. Hun hjalp henne med å ta av seg reiseklærne, og fikk vite at hun skulle dra igjen allerede klokken fire. Constance var skuffet over dette; hun hadde håpet å få beholde henne et par dager. Ring var jo borte, og de kunne ha hatt det så koselig sammen.

«Hvor du er uforandret, Constance,» sa Fru Sunde og betraktet sin venninne med velbehag, «skjønt nei, du er i grunnen vakrere.» «Man holder seg visst bedre nå enn før i tiden,» svarte Constance, som skjenket sjokolade og nå satte en kopp hen til Fru Sunde. «Det er forskjelligt; se nå meg! Du ville ikke ha kjent meg igjen hvis du ikke hadde visst det – det skal jeg dø på.» «Hvor kan du tenke det! – Snakk, du er slett ikke så forandret.» «Å, jeg vet det så godt. – Hvis jeg bare ikke så så dårlig ut, for det er det som gjør meg gammel. Men kan du tenke deg, fire barn på fem år! Du kan alltid være strålende, som ingen andre – Er du lei av det?» «Nei da! Hvordan er det ellers å ha barn?» «Et slit og mas og kav uten ende. Og så all den nattevåkningen!» «Men lykken og gleden som følger med å være mor – –. Kan du huske at det står i Bibelen: «av glede over at et menneske er født til verden ...» Det må vel være noe ganske spesielt, det?»

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 162 / 292

«Ja, det er det jo også, kan du skjønne, men det setter sine spor i husholdningen.» Og Fru Sunde trakk et langt sukk. «Har dere lite å leve av, Rikke?» «Ja da, – en sånn lusket prestelønn skal man ikke bli mett av.» «Hva kan inntekten beløpe seg til?» «En 2000 kr.» foruten huslejegodtgjørelse.» «Ikke mer du?» «Nei da, – det er enda høyt regnet. Så lenge det bare var oss to, gikk det an, – men siden har det riktignok vært trangt.» «Hvor gammel er din yngste?» spurte Constance. «Ni måneder.» «Ville du ikke ønske at du ikke fikk flere?»

«Om jeg bare ville ønske det!» sa Fru Sunde og vendte blikket oppover som for å kalle de usynlige maktene til vitne. «Men hva nytter ønsker – det er mye en kunne ønske seg.» Stemmen var modfalden, og hun så trett og bekymret ut. De hadde reist seg fra bordet og gått inn i dagligstuen. «Men fortell meg nå litt om deg, Constance. – Du er vel lykkelig, som har det så deilig.» Blikket hennes gled rundt på de fløyelsstoppede møblene, de fine gardinene og de vakre maleriene. «Lykkelig –,» sa Constance med en tone som om hun undret seg, «det er egentlig et dumt ord.» Fru Sunde lo. «Jeg vet ikke det,» sa hun, «det er vel dem som er lykkelige.» «Tror du? – Ja, kanskje – men da er det vel en innbilning.» «Du har vel forandret deg mye, Constance – ja, sånn innvendig, mener jeg.» «Det har jeg vel. – Men kom nå hit og sett deg godt til rette, og si meg så, Rikke, hvordan du egentlig er fornøyd med livet.»

«Jeg kan jo ikke klage, jeg har en snill mann og søte barn.» «Ja, ja, ja – la det nå være bra – men jeg mener, hvordan synes du at livet er?» «Hvis jeg hadde nok penger, og det ikke var fullt så mye kav – så –» «Ble du ikke fryktelig skuffet, og hadde du vel tenkt at det skulle være slik?» «Jo, når du

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 163 / 292

«Du sier det, så husker jeg at jeg følte noe slikt i begynnelsen. Jeg lå og gråt mange ganger, forsikrer jeg deg, men senere fikk jeg annet å bestille.» «Jeg synes livet er så rasende tomt,» sa Constance utålmodig, «og dessuten så underlig bundet av jernsko; det går sin egen gang og tramper oss ned der vi skal være, uten å spørre om hvordan vi liker å ha det nettopp slik.» «Jeg tror det ville være bra for deg å få barn, Constance.» «Langt ifra! Det er en overtro, dette snakket om disse barna. – Hvis jeg hadde barn, ville jeg bare gå rundt og ønske at de måtte dø.» «Nei, fy da!»

«Jeg ville ikke ha ro på meg før de døde. Alt det onde de må oppleve her i verden! Fytti!» Og Constance tok seg sammen, som om hun frøs. «Gud bevare meg vel for et slags livssyn du har fått!» sa fru Sunde forbauset. «Hva sier mannen din til det?» «Tror du jeg snakker med ham om slikt?» «Du er visst ikke lykkelig gift, Constance.» «Nei, hør nå, Rikke, la oss være enige om ikke å bruke dette ubeskjedne ordet. Jeg er for resten like lykkelig som de andre –» «I så da så forelskede ut da dere holdt bryllup – særlig Ring, forresten. Jeg kan huske at vi snakket – – ja, unnskyld – om hvor lykkelige dere var.» «Gjorde dere det?» – Fru Sunde satt og lekte med en papirkniv. «Jeg er så redd for deg, Constance –» sa hun nølende. «For meg? Hvordan det?» «Jo, for – ja, du må ikke bli sint – men hvis du ikke elsker mannen din, så kunne det komme et slemt menneske og forføre deg.» Constance brast i latter.

«Du er for snill med bekymringen din, Rikke, men vær trygg! Mennene er ikke sånn lagt an. – Dessverre, hadde jeg nesten sagt.» «Fy, hvor mye du snakker – er det virkelig din alvor?» «Hvorfor ikke? Det ville jo være noe.» «Men det finnes vel ingenting mer avskyelig i verden enn en gift kvinne som lever med en elsker.»

«Eller en gift Kone, som lever av å leve med sin Mann, – det kommer ut på ett,» sa Constance med et Skuldertræk. «Lever av å leve med sin Mann, – det er jo en Kones Plikt, véd jeg.» «Ja naturligvis –» Constance så ut som om hun var lei av det. «Uf du –» plutselig reiste hun seg og kastet et Bind Dikt hun hadde sittet og pillet ved,

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 164 / 292

«Ekteskapet er i bunn og grunn en stygg institusjon.» «Nei, men Constance, sånn må du ikke snakke om Guds innstiftelse – tenk deg til hvordan det ville se ut i verden hvis ekteskapet ikke fantes.» «Ja, det vet jeg ingenting om – og det angår meg heller ikke,» svarte Constance og satte seg hardt tilbake i sofaen. «Du sværmer vel ikke for den frie kjærligheten?» «Nei, det gjør jeg ikke – men jeg sværmer heller ikke for den tvungne med de tvungne kjærlighetspliktene. Jeg sværmer ikke for noen ting, jeg.» «Den frie kjærligheten er jo tegnet på den ytterste fordervelse. – Det ville være utugt satt i system, sier Sunde.» «Sier han det?» Constance smilte mat. «Da glemmer han vel at utugten allerede er satt i system, i offentlig system, og lenge har vært det.» Fru Sunde tav betuttet. «Det er forresten latterlig at vi sitter her og snakker om slikt,» sa Constance og gjorde en bevegelse som om hun plutselig kom til fornuft.

«Kjærlighet – – det er jo også et tema!» «Det er vel et interessant nok tema, skulle jeg mene,» sa Fru Sunde for å si noe. «Lever du og mannen din godt sammen, Rikke?» spurte Constance i en helt forandret tone. «Hvor havner du på den skalaen?» spurte hun. «Å, fordi det falt meg inn. – Du kan jo la være å svare hvis du ikke har lyst.» «Jo, vi kommer veldig godt overens.»

«Vi kom godt overens,» sa Fru Sunde, «riktig godt til og med, særlig nå siden jeg kjenner Sunde og vet hvordan han skal ha det.» «Var han vanskelig å komme overens med?» «Å nei, slett ikke så verst. Når jeg bare later som jeg føyer ham og snakker litt etter munnen hans, får jeg gjennom alt jeg vil.» «Er dere aldri uvenner?»

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 165 / 292

«Ikke nå lenger. Jeg har aldri tid, skjønner du, unntatt når jeg ligger og har fått en liten, og da er jeg ikke i humør til å slite meg ut.» Piken meldte at middagen stod på bordet. Begge ble forskrekket over at klokken hadde blitt så mye. Det var knapt tid til å spise; det måtte gå i hui og hast, og kaffen ble drukket mens de gikk og tok på seg klærne. Piken hadde hentet en vogn, og Constance kjørte med til stasjonen. «Det var kjedelig at jeg ikke fikk se mannen din, Constance,» sa fru Sunde på veien nedover. «Du får hilse ham fra meg.» «Da hadde vi jo ikke kunnet snakke så uforstyrret sammen,» svarte Constance. «Det var veldig bra at han var borte.» «Å ja, kanskje. For et forferdelig vær det har blitt.» – Det hadde begynt å storme; gaten var tettpakket av en sky med rusk og støv og visne blader. De fikk det feiet rett inn i vognen, så de satt og gned seg i øynene hele tiden. Constance bøyde seg frem og så på himmelen.

Den var svart og stormfull, og enkelte store vanndråper begynte å falle. «Og mannen din som er ute og seiler!» «Han tar nok godt vare på seg selv, kan du tro. Nå ligger han i havn et sted og nyter sigaren sin og glasset med toddy.» De var ved stasjonen. Det var så vidt det var tid til å kjøpe billett og sette seg inn. før avreisen. Constance stod og vinket farvel og gikk først, da hun ikke lenger kunne se toget. Vinden hadde tatt seg opp i styrke, og nå begynte det også å regne kraftig. Da hun kom hjem, la hun seg på sofaen og forsøkte å sove. Men det lyktes ikke. Den sterke vinden hadde gitt henne hodepine, og hun følte seg så nedtrykt og trist, så grenseløst ensom og elendig. Hun lå og lyttet til vindens hyl og det voldsomme regnet som slo mot vindusrutene. Når vinden blåste fra denne kanten, tok det hardt i huset. Det forekom henne at stuen ristet. Hun kunne ikke ligge rolig, men måtte opp og gå frem og tilbake.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 166 / 292

Til slutt stilte hun seg ved vinduet og begynte å stirre ned i hagen. Det så sørgelig ut der nede. Høsten var kommet med ett og hadde tatt tak på alvor; det lå allerede hauger av ødeleggelse. Det var likevel synd for den pene, ranke syrinbusken, som nå lå sønderknust i et av sidebedene og dukket seg mot jorden med sønderpiskede blader, mens et par

Lange, tynne greiner holdt den fortsatt fast. Georginene var bøyd over i to. Da stormen blåste inn mellom dem, ristet de sine sortbrune hoder som i avsky over sitt skjemmede utseende. Palmeplantene i de store, lysegule urnene på de hvitmalte fotstykkene hang og dinglet etter stammenes ytterste hylster, knekt over på midten. De lange, smale bladene var filtret sammen av væsken; alt imellom løsnet vinden dem fra hverandre, og da bugtet de seg frem og tilbake som tynne slanger som hadde blitt hengende og ville løs. Og hvor fort hadde det gått å få bladene av trærne! Enda i går hadde de vært der; nå lå de strødd ut over hagen i tykke, toppede lengder over alt i veiene, gulbrune og visnesvarte. Nede ved gjerdet fortsatte vinden å feie sammen en stor dynge.

Den hadde ellers sine problemer med det, for bladene var tunge av vannet og sene i vendingen; de klistret seg sammen og satte seg fast i store klumper bak trestammer og på benkeføtter og oppetter lysthusets spinkelvegger. Constance grøsset og følte en slags fortvilelse over at hun ikke gikk inn i det andre rommet, hvor det var lunere, eller i det minste bort fra vinduet og det pinefulle synet. Men det var som om hun ble holdt fast av en usynlig kraft som tvang henne til å bli stående og se på hvordan regnet ble pisket av vinden, så det drev i

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 167 / 292

Vindkastene virvlet mellom himmel og jord og slo ned med et sprøyt over hver eneste lille plante som ennå tappert holdt nakken stiv. Og med en slags åndeløs spenning måtte hun følge vindstøtene nedover, når de døde hen, og oppover, når de vokste. Og det var som om de kom fra hennes eget bryst, disse langstrakte stønnene, og disse støtene som kom med en rasende styrke og dempet seg ned til sørgmodige klagehyl, for så igjen å tude opp med djevelske hvin. Og midt under dette stod hagen fra sommeren for henne, da alt hadde duftet og strålet i solskinnet, og hun så seg selv sitte der nede på benken om kvelden i det fredsommelige måneskinnet, som fløt inn gjennom trærnes grener over de grusede gangene og forsølvet hvert eneste blomsterbed. Det hadde blitt ganske mørkt, men likevel stod hun der. Hun frøs helt inn i sjelen, og hjertet føltes som en hard klump i venstre side.

Det klemte om det, så hun hadde trang til å stønne, men hun gjorde det ikke. Piken kom og sa at teen var ferdig. Hun rev seg løs og gikk inn i spisestuen, hvor lampen var tent og maskinen stod og surret. Det var likevel godt å komme bort fra det himmelske været. At hun virkelig hadde stått der så lenge! Etter måltidet leste hun i «Fromont jeune et Risler ainé». Det var bare det siste kapitlet hun hadde igjen.

Den stakkars Rislers grusomme skjebne rystet henne en del. Hun kastet boken og hulket et øyeblikk med lommetørkleet for øynene.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 168 / 292

Før hun gikk til sengs, ville hun likevel se hvordan det sto til med været; det hadde en merkelig tiltrekning for henne denne kvelden. Hun gikk inn i den andre stuen. Stormen hadde stilnet noe, og det regnet ikke for øyeblikket. Men luften så urolig ut. Månen sto som en smal, lysegul appelsin på himmelen og strevde med å holde litt rom fritt til å kikke gjennom mellom de rivende skyene som alle på én gang jog over den. Et svakt, hvitt lys streifet nå og da den ødelagte hagen. Hun forlot vinduet og gikk inn i det midterste rommet, som hadde døren åpen mot spisestuen, hvorfra et svakt lys skinte inn. Midt på gulvet ble hun stående, så opp mot taket med et famlende blikk og strakte armene opp over hodet med en svak, sukkende lyd. Så sank hun ned i en lenestol, la armene ut over bordet og ansiktet ned på dem. Hun visste ikke at hun gråt før hun kjente noen enkle, kalde tårer på ansiktet sitt.

Hun gidde ikke engang å tørke dem bort. – – – – Dagen etter fikk hun vite at Ring hadde forlist i stormen. Han og løytnant Fallesen hadde druknet, men kuttermannen hadde reddet seg på hvelvet. Det var han som kom med budskapet på kontoret.

XX. Etter Rings død hadde Constance fortsatt å bo på samme sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte seg konsekvent ute fra enhver kontakt med omverdenen og ville ikke se noen av sine venner og bekjente. Nyheten om hennes manns plutselige bortgang hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne. Det tok tid før hun klarte å få det inn i hodet som en fast formet forestilling at den forhatte ekteskapslenken nå var falt av henne, og at hun var løst fra ham for alltid. Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelsen i full besittelse, begynte hun å pines av anger over fortiden. Hun spurte seg selv igjen og igjen om det ikke ville ha gått bedre hvis hun straks fra begynnelsen av hadde satset alt på å være ham en god og kjærlig ektefelle. Men hvorledes hadde hun oppført seg! Hun hadde latt oppgaven ligge, som om det hele ikke angikk henne, og slått seg til ro med at hun var som hun kunne være.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 169 / 292

Hun hadde gått inn til sitt ekteskap som til en dans og hadde bare tenkt på én ting: sin egen fornøyelse, bare villet én ting: seg selv. Hun bebreidet seg selv heftig og hadde en nagblandet tilfredsstillelse ved å fremstille seg selv som et virkelig dårlig menneske. Hun hentet frem fra glemselens mørke mange små detaljer fra det første ekteskapsåret, da Ring hadde vært rørende takknemlig for den minste smule vennlighet fra ham. Hun husket en gang hun gikk inn til ham og ba om tilgivelse, fordi hun hele dagen igjennom hadde vært urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øynene, tok hendene hennes og kysset dem mange ganger, og sa med myk stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.» Det sved henne i sjelen å tenke på noe slikt nå, da han lå på havets bunn, og hun aldri skulle få anledning til å si ham at hun erkjente sin urett.

Så lenge hun syslet med disse forestillingene, hadde hun en sterk trang til å være alene. Senere, da hun ved sitt stadige grubling og grubling hadde sugd all livskraft ut av disse tankene, slik at de stod som tause skygger rundt henne, hadde hun vendt seg så til ensomheten at den var blitt henne kjær, og hun ville ikke oppgi den for noen pris. Og de avledningene livet kunne by på, hadde også mistet sin tiltrekningskraft for henne; de forekom henne som de fornøyelsene man gleder seg over i barndommen, men som den voksne ikke kan falle inn på å ta del i. Etter hvert sank hun hen i en sløv apati, en apatisk sløvhet som hadde mye til felles med livslede. Folk trodde det var sorg over ektemannens død og roste hennes store trofasthet, men de nærmeste rystet på hodet og mente det var en skam å gi etter for en sånn fikset idé, for noe annet kunne jo ikke hennes menneskefjendtlige skyhet betegnes som.

Det kunne jo utvikle seg til ren sinnssykdom. Constance brydde seg ikke om verken hva de sa til eller om henne. Alt hun ønsket, var å få være i fred. – – En tid etter Rings død hadde Lorck avlagt henne et par besøk med mellomrom, men var ikke blitt sluppet inn. Så skrev han et kort og spurte om hun ikke ville tillate ham å hilse på henne. Hun svarte tilbake at hun aldri var hjemme for noen.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 170 / 292

En ettermiddag, da han så henne på gaten, gjorde han et forsøk på å tiltale henne, men hun gikk raskt forbi ham med en avvisende hilsen. Hans lenge nærede, aldri nedkuede lidenskap for Constance hadde flammet opp til lys glød i det øyeblikket han visste at hun var fri. Forgjeves hadde han i årene som var gått kjempet mot det han kalte sin usalige kjærlighet. Han hadde kastet seg over sitt arbeid med grådig iver, gitt seg hen til lesning og studier; han hadde kastet seg inn i forhold til andre kvinner og hatt en febrilsk avsky for å være ubeskjeftiget. Han hadde villet hate og forakte henne, sagt seg selv hundre ganger at hun ikke var verdt et fnugg av den kvalen han led – hun som fortsatte å leve i sitt besmittede ekteskap; men det nyttet ikke. Hans kjærlighet var som den ugresslignende løvetannen som vokser frodigst jo mer den tråkkes på.

Og så kom dette til: Det han hadde opplevd med denne kvinnen, hadde fått stor betydning for hans liv og utvikling. Det hadde begynt den kvelden da hun viste ham bort. Hans store feilgrep, det at han i blind selvsikkerhet hadde dømt alt hos henne etter sine egne, grovt sammensatte teorier om landeveien, fikk ham til å se på livet med andre øyne. Da han tenkte på den brutale frekkheten hvormed han hadde brutt seg inn over hennes grenser, var det som om han skulle synke i jorden av ydmykhet. Jo mer han kom bort fra sin tidligere tankegang, desto klarere ble lyset han så det i. I sin plumpe uvitenhet hadde han trodd at han visste beskjeden, mens sannheten viste seg å være at han var den dummeste av alle blagueurs. Det ble en tid full av lidelse for ham, men han sa til seg selv at det var gjennom denne lidelsen han ble mann. I enkelte øyeblikk var han til og med takknemlig for at det hadde gått som det gikk.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 171 / 292

Hadde Constance vært den han antok henne for, og den gang kastet seg i armene hans, ville han aldri ha lært hva kjærlighed var, og aldri ha kommet til å se med respekt på livet. Det var som om han først gjennom den dobbelte smerten som hans håpløse kjærlighet og den selverkjennelsen han hadde vunnet gjennom nederlaget, beredte ham, lærte å skjelne mellom godt og ondt i finere forstand på alle områder. Imidlertid steg hans ry som dyktig lege. Et par heldige kurer under vanskelige omstendigheter fikk ham fra først av i gang, og hans alvorlige væremåte og rolige vesen gjorde at folk fikk tillit til ham. Blant hans venner var det en alminnelig oppfatning at han var blitt et helt forandret menneske, og de talte med respekt om det.

Etter sin far, den rike grossereren Lorck, som døde omtrent to år etter Rings død, hadde han arvet en formue som etter norske forhold var svært betydelig. – Et par ganger i løpet av et halvt år hadde Constance gitt etter for Maries og Hansens inntrengende forespørsler og samtykket i å delta på et selskap de arrangerte. Men hun følte seg så uvel ved det at hun lovte seg selv å la være i fremtiden. Jo mer hun ble avvendt fra å treffe folk, desto verre ble det. Samtalene deres virket så fremmede på henne. Den flyktige måten å snakke på, med disse hoppene fra øst til vest som hun tidligere hadde vært så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt mellom dem uten å forstå, og hun ikke bare kjente seg kjedelig, men hun led faktisk under det. I et av disse selskapene hadde hun truffet Lorck. Constance merket at han pønsket på å nærme seg henne, og hun gikk med en slags skrekk av veien for ham.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 172 / 292

Utpå kvelden var hun blitt alene i kabinettet med en gammel, tunghørt dame, som satt og bladde i et album og av og til spurte henne om portrettene. De andre var inne for å se ungdommen danse. Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øyeblikk tenkte hun på å flykte, men ga opp og lot som om hun var sterkt opptatt av damen med portrettene. «Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte seg i noen avstand fra henne. «Nei,» svarte hun uten å røre seg. «Bryr De Dem ikke lenger om det?» «Nej.» Her stilte den gamle damen et spørsmål som Constance svarte på, idet hun bøyde seg tett inntil henne og hevet stemmen. «Det er så sjelden jeg får se Dem, frue,» sa Lorck, «man skulle tro De ikke var i byen.» «Jeg holder meg også mest hjemme.» «Hele vinteren har jeg omtrent ikke bestilt annet enn å speide etter og lete etter Dem – ja, bli ikke sint,» ba han som svar på blikket hun sendte ham. «Det forholder seg virkelig slik?»

Hun vendte nakken til og bøyde seg igjen over albumet. «Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med en bekymret tonefall, «men hva skal jeg, arme menneske, gjøre – snakke med Dem vil jeg og må jeg, og anledningen er ikke god til å få tak i Dem.» Hun så raskt bort på ham. «Hva vil De meg?» spurte hun kaldt. «Jeg har noe på hjertet – men først må De gi meg lov –.» Han talte alvorlig og inntrengende. En pike kom og meldte at den gamle damens vogn var kommet. Hun reiste seg straks, sa vennlig god natt til Constance, hilste til Lorck og gikk. Constance ville følge etter, men Lorck stilte seg i veien for henne.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 173 / 292

«De må ikke gå,» sa han med en underlig sammensnøret stemme. «Vær ikke redd,» fortsatte han avværgende, «og stå ikke der som på spranget. Det jeg har å si, kan ikke fornærme eller såre Dem. – Det er bare dette: at jeg ikke lenger er den samme –» han stanset og trakk pusten dypt, «som den gang, den gang jeg gjorde Dem urett. – Tror De meg?» Det var noe ved ham som imponerte henne. «Alt det har jeg glemt for lenge siden – la oss ikke rive det opp igjen,» sa hun med en trett stemme. «Nei, nei, ikke rive det opp igjen – men De vet ikke hvordan den scenen, Deres hjelpeløshet, Deres smerte og stumme bønn om nåde har brent seg inn i meg. – Å, jeg var en usling. – Jeg hadde ikke trodd det mulig at noe kunne gripe meg slik. – Husker De «Kongen» hos Bjørnson, rett overfor Klara, hans forvandling? – Noe lignende har skjedd med meg. – Tror De meg ikke?» «Jo,» sa hun rolig.

«De skal vite,» fortsatte han heftig, «at jeg ikke er den mannen De nå i så mange år har foraktet – De har ingen rett til det, – ikke den minste rett har De.» «Jeg har ikke foraktet Dem, jeg har slett ikke tenkt på det.» – «Nei, jeg har vært Dem så altfor likegyldig,» et skjelvende drag gikk over ansiktet hans. «Men gi meg nå

Hans hånd som et tegn på at han hadde tilgitt henne grusomheten fra den kvelden.» Stemmen hans lød fryktsomt bedende. «Jeg har ingenting imot deg – vær trygg på det,» sa hun mildt og rakte ham hånden mens hun så ham inn i øynene. Han knep hånden hennes i sin et øyeblikk. «Takk,» hvisket han og forlot rommet. Han gikk rett hjem. Noen uker senere hadde Constance møtt ham på gaten. Da kom han bort til henne, og da de første hilsenene var utvekslet, spurte han om han fikk lov til å besøke henne. Constance så forskrekket på ham og nølte før hun svarte at hvis han hadde lyst, var det gjerne lov.

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 174 / 292

Dagen etter kom han og satt der i en times tid og snakket rolig med henne. Han forsøkte å være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske skuespillerne og om en konsert som noen polske kunstnere hadde gitt. Han foreslo at hun skulle høre de franske sangerne på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han ville endelig snakke om noe som moret henne, og det så virkelig ut til at han hadde lykkes. Hun lyttet vennlig til ham, spurte om det ene og det andre og takket ham ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært ubehagelig for henne, og på trappene tenkte han over hvor snart han kunne komme igjen. Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok imot ham med et par høflige ord, men det var umulig for ham å lese av hennes miner om synet av ham var henne kjært eller ikke. Han hadde håpet å komme henne litt nærmere denne gangen, men der ble han skuffet.

Hans forsøk på å vekke hennes interesse for det som foregik og for det folk var opptatt av for tiden, møtte hun med så avmålte svar at han ble redd for å kjede henne. Så tav han stille, for at hun skulle begynne på noe; men da kom hun bare med noen bemerkninger om været, som ble fulgt av en pinlig pause. Han ledet samtalen over på teatret,

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 175 / 292

Men da hun svarte at hun aldri kom dit og derfor ikke hadde noen interesse for det, sank hans mot. Hva skulle han dog finne på overfor denne reserverte og lukkede kvinnen? Han gikk fra henne med en melankolsk følelse av at han stod henne fjernere enn noen gang. – Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor pen og veloppdragen han var. Han ga et helt annet inntrykk nå enn den gangen – det var sikkert. Hennes motvilje var forsvunnet, og hun næret i bunn og grunn en slags godhet mot ham. Men likevel, hva skulle hun med hans besøk? Hun ville heller være fri. Det var for brysomt å sitte der stivnet og måtte svare og finne på noe å spørre om. Og generelt sett, å bli forstyrret mens hun puslet med sine egne tanker – det likte hun ikke. – Hvorfor kunne de ikke la henne være i fred? Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendørene. «Er du der, Johanne?» spurte hun. Johanne beviste sitt nærvær ved å dukke opp i pigekammerdøren.

«Du kjenner nok igjen den herren som du slapp inn i dag?» «Doktor Lorck? Jo, gubevars.»

«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem det nu ikke.» «Nei, – jeg skal nok huske det,» sa Johanne. – Det hadde gått en måned, og i løpet av denne hadde Lorck forsøkt å treffe Constance tre ganger uten å lykkes. Så kom det en dag et brev til henne med følgende innhold: Fru Constance Ring! Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem; så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så redd for å støte eller skremme Dem, at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere mine ord. Det jeg vil si Dem, er at jeg nå har grublet og tenkt over meg selv og Dem i lange tider, og at jeg vet innerst inne i sjelen min at jeg elsker Dem med en kjærlighet som De kunne ha nytte av. Hos Dem ligger lykken i livet for meg. Vil De ikke ha noe med meg å gjøre, tror De da ikke at det var mulig at jeg med tiden kunne vinne Deres kjærlighed? Deres meget hengivne Nils Lorck.

Hun ble umåtelig forbauset over brevet hans, men da hun tenkte seg om, syntes hun det var så dumt at hun ikke tidligere hadde forstått hva han mente. Hun svarte umiddelbart tilbake: Kjære Dr. Lorck! De må ikke bli sint på meg, men jeg tror ikke det er verdt at De kaster bort Deres

Constance Ring – del 8BokRobot · Side 176 / 292

Tid med forsøk på å vinne min kjærlighet. Det ville være uverdig om jeg, for å få litt avveksling i mitt ensformige liv, begynte å eksperimentere med meg selv og tok Dem i bruk til det. For noe annet ville det nemlig ikke være, om jeg inviterte Dem til å foreta et forsøk. Til det anser jeg Dem for mye, og jeg har heller ikke det minste spor av lyst til det. Tro nå ikke at jeg nærer noen uvilje mot Dem; tvert imot er tilfellet. Det må De være ganske overbevist om. Deres Constance Ring.

XXI. Et halvt år var gått. Tidlig om vinteren var gamle sorenskriver Blom død, og så hadde Fruen tatt opphold hos sin yngste datter, som var gift med en prest på Nordfjordejdet. Barndomshjemmet var således oppløst; de to brødrene hver for seg, og den andre søsteren i huset hos sine kommende svigerforeldre på Molde. Constance var blitt dypt berørt av budskapet om farens død. Det var som om bildet av hennes lykkelige barndom og første ungdom gikk under samtidig. Nå lå den kjære faren i graven, og de øvrige beboerne av det elskede hjemmet var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger noe fast punkt hun kunne knytte sine drømmer og lengsler til, ingen fredet plett å søke til med sine tanker i de mest nedtrykte stundene.

Alt var feid bort; hun var så fattig og utarmet, livet hennes så øde og meningsløst, og hun tenkte ofte at det var best å dø. – Noen ganger var hun også så kjed og lei, at hun alvorlig vurderte hvilken måte som ville være den enkleste når det gjaldt å ta livet av seg. Men så ble det kveld og sengetid, og da kunne hun legge seg til å sove. Det var en trøst å sove. Når hun satt hjemme de lange, lange ettermiddagene – og hjemme var hun alltid – syntes hun timene aldri fikk ende. Ensomheten plaget henne, og likevel stod det

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 177 / 292

Constance Ring – del 9

for henne som noe enda mer skremmende å søke seg ut blant menneskene. Det var i mars, en ruskeværsdag med nordvestlige stormbyger, gjennombløt av iskalde regndråper. Restene av snøen var gråskitten i bunnen med brune flekker her og der. Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert stripe som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lengst glemt hva hun opprinnelig hadde tenkt å bruke den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spaserte på gulvet, og satt nå igjen og sydde noen sting. Men plutselig kastet hun fra seg stripen og dreide seg selv og stolen hun satt på, helt rundt. Hun støttet albuene i vinduskarmen og

Ansiktet i hendene, og begynte å betrakte gaten med øyne som var sløve av kjedsomhet. Det var ikke noe oppmuntrende syn. Folk gikk og vaklet i det vanskelige føret og så så jammerdalsaktige ut. Noen gikk to og to, uten tvil plaget de hverandre; andre var alene. Noen fór av sted i hastverk, andre beveget seg hensiktsløst fremover. Der kom brødgutten rundt hjørnet med det mørkegrønne skjerfet viklet rundt halsen og de rødviolette luvåttene, som hun kjente så godt, og som skulle bøte på de utslitte, fravoksne kinnene i den bitende sluskekulden. Han var så spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut, som om han var oppe i sekstitallet. Det måtte jo også være utmattende å komme rundt det samme hjørnet hver eneste dag med den samme karren og levere det samme brødet i de samme husene for den samme betalingen. «Uh,» sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.» Så kom ølmannen med sin tillukkede dragkiste.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 178 / 292

Gudskjelov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en ordentlig trøye på, men Herre Gud, hvor han var barket av møye og bøyd i nakken som etter et halsjern. Nei, gaten var ikke til å utholde; hun vendte den ryggen og lot hendene falle ned på knærne. Hun burde vistnok gå ut en stund; hun skulle jo spasere for å bli kvitt kardialgien. I tankene reiste hun seg, tok på seg klærne, gikk ut døren, ned ad Trappen, – men huff, ute på gaten er det vått og ekkelt, og landeveien er enda mer avskyelig. Så sa hun høyt til seg selv: «Ut, – nei, det gjør jeg ikke.» Om hun så fikk en kopp varm te –! Men uf, nei, – da måtte hun ha Johanne rendende med brettet, og så kom hun med disse spørsmålene som var en pest for henne, og som Johanne hadde en spesiell gave til å finne på.

Hun visste ikke hvorfor det kom, men når hun hørte Johanne i stuen ved siden av og forsto at hun kom for å spørre om det ene eller det andre, overfalt henne en avsindig redsel for å høre og svare, og i sin fortvilelse følte hun lyst til å styrte seg ut av vinduet, bare for å bli fri. – Hun begynte å gå opp og ned på gulvet, og passet nøye på å sette foten midt i rutene i teppemønsteret. Så stilte hun seg opp foran speilet og betraktet frisyren sin. De sa at den var så gammeldags. Skulle hun prøve den spisse knuten nede i nakken? Ikke på noen mulig måte, hvorfor skulle hun det! Så heller stoppe hullet på strømpen, som hun hadde gått og kjent hele dagen. Men i den bøyd stillingen hun hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, der ble hun sittende, som om hun var forvandlet til stein av et trolldomskord.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 179 / 292

Bilde etter bilde, nei, det var ikke noe bilde – et virvar som svaid hit og dit, falt i stykker, grep og slapp alt på én gang, vekket et minne som straks gled bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og så, innimellom og under viserstumper og operamelodier og dansemusikk og all slags larm, alt sammen så seigt og livløst at det kjedet henne til det siste. Men til slutt rettet hun seg opp med en kraftanstrengelse og gjorde en gest som om hun veltet noe ekkelt av seg. Så trakk hun på seg strømpen igjen, for nå var det tross alt for mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved hånden. Så gikk hun bort og la seg i den lave lenestolen borte ved ovnen. Der var hun alltid i de lange skumringstimene på vinterdagene. Og her, i dette fredsommelige tusmørket, mens skinnet fra det hellende dagslyset møtte det røde skinnet fra ovnens glødende kokskull, hengav hun seg helt til sitt ørkesløse tankesammensurium.

Det lå en duft av primula og løk i atmosfæren – Marie hadde

Hun hadde sendt henne noen til bursdagen hennes forleden –, og de blandet seg med lukten av et sandeltreskrin som sto borte i hjørnet på etasjen, og med parfymen som alltid fulgte henne. Lange lysstriper spilte seg over Madonnaen over sofaen, og ansiktets uttrykk syntes å skifte under den urolige leken. Oppe ved vinduet danset flagrende skygger av Mozarts og Beethovens byster, mens Minerva stod i stolt og skyggefull stillhet på den midterste skrivebordsopsatsen. Bokskapet var i mørke, men speilet mellom vinduene fanget opp flammelysets uro og gjenga prismene fra hengelampen, som lyste med broget stens ildskjærte glans. Av og til falt en gyllenrødt strip på en perlepute, et hjørne av et slumrende teppe eller et stykke av den røde portieren, men det kom og gikk i ustadig rastløshet.

Det hørtes ingen annen lyd enn klokkens tikking, som lød dempet i den fløyelspolstrede stillheten, og koksenes rasling i ovnen, hver gang de indre lagene sank sammen til aske, og de øvre gled dypere ned.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 180 / 292

Disse skumringsstundene var hennes egne par excellence. I dem fant hun hvile, det vil si at hun overgav seg villig til sin mismod og sin livslede og frigjorde seg fra den skyggen av kontroll som forstanden hennes likevel opprettholdt gjennom måten hun brukte tiden på. Hun grublet undertiden over at livet var så forskjellig fra det de hadde lært henne. Det var likevel en skam at de gamle gikk rundt og narret de unge, for de gamle måtte jo vite bedre. Hvorfor skulle de lyve livet opp til noe som det ikke var og aldri hadde tenkt å være? Og løgnen var overalt: i bøkene de fikk lese, i undervisningen på skolen, i bildene man viste dem, i måten de voksne snakket om alt på. Det undret henne at de andre så ut til å takle tilværelsen så bra. Var de ikke også blitt like dypt skuffet som hun? Hvis ikke, skyldtes det at de ikke hadde bedre innsikt, men bare lot som ingenting, eller lot som for seg selv og andre at ingenting var galt.

Så tenkte hun også med smertefull bekymring på fremtiden og kunne ikke begripe hvordan hun skulle komme seg gjennom det vanskelige livet. – – – Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørgelig menneske som tillot seg å la Guds dyrebare dager gå til ende på en så sanseløs måte. Det var likevel synd, at somme skulle ha det således i verden, mens de andre måtte gå i et uafladeligt trask fra morgen til kveld. For eksempel hun selv. – Hun fikk det vist aldri annerledes, for selv om de ville forgylle henne fra nakke til fot og slenge de blanke kronestykkene etter henne, hvor hun gikk og stod, ville hun ha noe å bestille med det som het mandfolk. Og Johanne spyttet i vaskebollen og fór så hardhendt avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under at de ikke gikk i knas. Hendes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For hun forstod seg ikke på henne.

At en fattig stakkar kunne gå hen og stenge seg inne og være likeglad med alt – det kunne hun ha funnet seg i. Men Fru Ring, som det vist ikke manglet på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke klarte å knekke, uansett hvordan hun bar seg ad. Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig – men sånn var det ikke – det lot seg merke på så mange ting.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 181 / 292

Men på et vis måtte det jo henge sammen, og så bestemte hun seg for å tro at Fruen bar på noe ekstra på samvittigheten. Bare hun måtte få vite hva det var for noe. Johanne trivdes ikke i tjenesten sin; det var så kjedelig og så dødt at et friskt menneske kunne bli fra vettet av det. Og det skulle liksom bety at hun hadde en lett konstitusjon! Det var så utmattende. For de skulle bare visst hvor lite tid hun fikk til å sy for seg selv. Hadde Fruen vært som en annen – ja da, ja! Men nå gikk hele formiddagen med til bare å vente og vente. Johanne var bare en enkel enslig pike, men hun visste med seg selv at hun ville skamme seg både for Gud og mennesker for å gå og drøye og tøffe seg slik som Fru Ring gjorde, før hun fikk tatt på seg de stakkars klærne om morgenen. Hadde hun bare blitt liggende, så ville Johanne likevel visst hva hun skulle kalle det.

Men at det skulle bety at hun stod opp klokken ni, når det var vitterlig at det aldri var tilkomst til soverommet før etter klokken tolv – det var det som var det skammelige. Hadde det bare vært en kristelig ovn i huset, så kaffekannen kunne ha stått der – men slike runde spektakler! Det var nå også en dejlig Mode. Nu hadde hun denne møyen med å holde kaffen varm. Ikke for det; Fruen skjelte aldri om den var kald, men Johanne holdt seg for god til å benytte seg av det. Men den uvanen å dekke på i spisestuen hadde hun for lengst avskaffet. Frokostbordet kunne jo ikke stå der og skildre oppover hele formiddagen. For det måtte jo være skam i folk. Nu fikk Fruen frokosten inn på et brett i soverommet. Undertiden kunne det hende at Johanne fikk lyst til å vite hva det var hun kunne drive på med i pokkers mange timer inne på soverommet, og da begynte hun å kikke gjennom nøkkelhullet.

Ofte så hun da Fruen sitte opp og ned med en støvel i hånden og det ene benet lagt i vinkel over det andre kneet. Så kunne Johanne plutselig komme inn med et ærend, og da skvatt Fruen sammen som en som blir grepet på fersk gjerning, og fikk foten støvlet i en fei. Men når så Johanne etter en stund fant stillheten der inne mistenkelig og igjen tok seg en titt...

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 182 / 292

På Strømpelæsten til Nøglehullet satt Fruen i samme stilling, bare med den forskjellen at det nå var den andre foten hun hadde falt over. Så var det jo godt å se at det ikke var noe å gjøre med henne. Eller hun kunne sitte foran speilet og gre sine hår. Det så ut som om hånden ble slappere underveis, så den beveget seg opp og ned helt til den falt i dvale og ble liggende på bordkanten, mens hodet hang og dvelte som etter et slag over nakken. Så kunne hun plutselig kaste det bakover, spre fingrene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det bort fra ansiktet. Når hun så la albuene på bordet og begynte å se seg selv i speilet, visste Johanne at nå kunne hun trygt gå bort og ta seg en times lur og likevel finne Fruen på samme plass når hun kom tilbake. Et trivelig kvinnfolk, den Fru Ring! Og slik var det med alle mulige ting. Bare det å våkne om morgenen.

«Hun klarer ikke engang å åpne øynene, men ligger og kniper dem sammen og vegrer seg for å innrømme at det er høye, lyse dagen,» kunne Johanne stå og si til piken nedenunder. Men det var flere ting Johanne irriterte seg over. For eksempel dette: at hun måtte stå der og lyve og si at Fruen ikke var hjemme, når likevel...

Gud i himmelen måtte vite at hun lå der og var fastgrodd i stolen, hvis hun ikke drev over en bok et sted eller holdt på med et hekletøy som ingen skulle få henne til å tro var til annet enn for syns skyld. «Jeg er ikke hjemme» – eller «slipp ingen inn, jeg har hodepine» – å, hvor godt hun kjente dem til å gjøre henne kvalm, disse beskjedene. Hvor hadde hun ikke gjentatt dem og vrøvlet dem av seg der ute på kjøkkenet med en stemme som ikke akkurat hadde noen smigrende likhet med fruens. «Det er Gud som gir meg den argeste latskapen,» mumlet hun ofte som konklusjon på sine forargede betraktninger. «Hun kunne trengt å bevege kroppen sin litt,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som om hun smalt med en pisk. Når det så ringte på døra, kom fruen ofte farende og ristet på hodet midt i kjøkkendøra for å understreke instruksen.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 183 / 292

Det var så vidt Johanne fikk se henne. led ikke av noen lammelser i beina, noe hun hadde god grunn til å mistenke henne for, så møysommelig som hun beveget seg fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen. Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun fikk ørene til å verke av denne uopphørlige stillheten, og hun var så forvirret av blodtrykket at hun, når klokken slo, skvatt opp i skrekk og fikk en uro over seg som en som har noe uoppgjort med politiet. Til høsten ville hun flytte; hun hadde tross alt ikke større takknemlighet for alt det hun gikk gjennom, for den fruen Ring skulle aldri si så mye som et anerkjennende ord. Saken var den at Johanne hadde det så mye bedre enn hun hadde vært vant til. Men hun kjente seg utålmodig. For hun hadde et driftig og handlelystent temperament, og hos sine tidligere matmødre hadde hun levert de mest vedvarende bataljer. Men her var ingen anledning.

Å gå slik gjennom hele året uten at noe skjedde! – Hun ville heller ha hatt huslige opptøyer hver eneste dag. Men fruen Ring holdt seg så passiv som en fremmed logerende. Hun ga Johanne de nødvendige pengene til husholdningen og lot henne styre som hun selv ville. De første fjorten dagene hun var i tjenesten, hadde Johanne regelmessig hver morgen spurt om hva de skulle ha til middag, og like regelmessig fått til svar: «Lag det du vil.» Så hadde hun sluttet.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 184 / 292

Hun hadde en gang prøvd å irritere henne ved å servere den samme sorte maten tre dager på rad. Men hun hadde ikke merket noen forskjell. Fru Ring hadde som vanlig spist uten å si et ord. Slikt måtte jo være nytteløst. – Inne i stuen ble det mørkere og mørkere. Kullene var brent opp, og Constance satt akkurat og gruet seg ved tanken på at hun måtte reise seg. hvis hun ikke ville la ilden gå ut. Så hørte hun entreklokken og for raskt ut av døren. Bare hun ikke slipper dem inn! Hun grep tak i spisestuens dørhåndtak, men ble stående; ørene var spisse, halsen strukket fremover. Hun lyttet med en anstrengthet som gjaldt liv og lemmer. «Ja, sannelig –,» og som en katt snek hun seg gjennom døren. «Sitter du i mørket, Constance –?» Ordene rullet gjennom den varme, parfumerte luften, og samtidig kom et vindpust av marsdagens fuktige kulde inn i stuen. «Men gi dog lyd, du risikerer at jeg snubler i deg –.»

Den som kom inn gikk et skritt fremover og støtte borti en stol. Med et hørbart «Huff da!» vendte hun seg, famlet etter døren og skyndte seg ut med en nervøs hastighet, som om noe ondt var i hælene på henne. Constance, som satt på huk i det fjerneste hjørnet av stuen, innså at Johanne, når hun først hadde åpnet fiendtlighetene, ikke ville gi seg med dette, men komme og lyse henne frem. Hun reiste seg derfor og sto et øyeblikk stille for å få ansiktet lagt i folder. På stemmen hadde hun hørt at det var Marie. – Idet hun trådte inn, kom denne og Johanne gjennom den motsatte døren, den siste faktisk bevæpnet med en håndlampe. «Var du her?» spurte Marie med noe i stemmen som lignet indignasjon. «Nei, jeg var der,» sa Constance, og viste med Hodet på Døren bak seg. «Her stod jeg og talte til bare det bællende Mørket. Hutitu, hvor det var fælt!»

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 185 / 292

«Tænd Lampen, Johanne, og gå ut med den der – du ser vel at den oser,» sa Constance irettesettende. Johanne knep sine tynne lepper sammen for å skjule det skadefro smilet i munnvikene og kastet et blikk fra lampen til fruen, som tydelig sa at snakket om osingen var noe tøv. Men utenfor slo hun seg på nakken og mumlet: «Hva skal jeg være hennes løgner for – såmænd godt å røre sin valne munn.» «Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet. Constance ytret noe om å løse på klærne, hvortil den andre bemerket at hun måtte gjøre det hvis hun ikke ville risikere å bli syk.

Constance dro persiennene ned; så gikk hun bort for å hjelpe henne med kåpen. «Takk, jeg tar den ikke av – – jeg sitter bare et øyeblikk,» og hun lot den gli ned over skuldrene sine før hun satte seg. Constance tok også plass og begynte å arbeide. Hun snakket om været og spurte etter de små uten å legge merke til svarene. Fru Marie hadde tatt av seg hanskene. Hun satt og glattet dem med en distré omhyggelighet og så ut til å være urolig. Hun spurte hvordan det stod til med kardialgien, og fikk til svar at den var ved det samme. «Naturligvis – siden du sitter inne – – jeg undrer meg ikke på det.» Constance trakk seg bakover på stolen med et lite skjelv til siden, som om det var noe hun unngikk. «Går det bra med basaren?» sa hun, for å holde samtalen i gang. «Utsøkt, vi har fått inn masse, og det strømmer inn fortsatt.» «Det var jo morsomt,» sa Constance og gispet lydløst. «Du kunne gjerne ha vært med, men sånn er du jo alltid.»

Det kom så likegyldig ut, som om det slett ikke var det hun ville si, og hanskene syntes fortsatt å oppta oppmerksomheten hennes. «La oss nå ikke komme inn på det igjen.» «Nei, la oss absolutt ikke det. Jeg, for min del, er alt annet enn i humør til det i kveld.» Constance undret seg et sekund over hennes tilbakeholdenhet.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 186 / 292

Hun pleide, når det gjaldt dette, å ha en ordflom, så Gud sig forbarme. «Har du nylig vært på teateret?» spurte Constance for å si noe. «Nei – jo, hva sier jeg, – jeg så jo «fallitten» forleden.» «Moret du deg?» «Ja –. Ja, det vil si, det var gripende.» Hun hadde tatt opp lommetørkleet sitt og, helt umotivert, pusset nesen. Nå la hun fine folder på det, mens hun strebet etter å få det til å se ut som et kunstverk.

«Det er fryktelig der, hvor familien får vite at de i bunn og grunn er nødt til å tigge,» fortsatte hun. «Men forresten, fattigdom er ikke det verste.» «Nei, det er sikkert,» kastet Constance inn. «Ja, det er lett nok sagt for deg – men tenk om det skjedde med deg selv – ja, for eksempel med deg, Constance.» Det hørtes ut som om hun skyndte seg for å få det sagt, og stemmen vibrerte litt. «Hva skjedde?» Det var et glimt av oppvåkning i Constances ansikt og et snev av engstelse i stemmen. «Ja, at du ble fattig – ja, for eksempel mistet alt du eier.» Hun stotret ut ordene med lynende hast. «Er det noe galt med prosessen?» – spurte Constance og rettet seg i setet. «Har du virkelig ikke merket det, har du ikke sett hvordan jeg har sittet og pint meg?» Fru Marie trakk pusten dypt og pustet ut. «Men si meg da, hva det er! – Er dommen falt?» «Ja, dessverre.

Ja, du forstår det vel – – de skriver at du har, ja, rett og slett at prosessen er tapt.» «Men det er jo umulig!» Det hørtes ut som et klikk i halsen. «Det sa Rikard også, men dessverre, her hjelper nok ingen kjære mor; – han fikk først telegram, og idag kom det brev.» «Og der stod at prosessen var tapt? Stod det med rene, tydelige ord?» «Med rene, tydelige ord – jeg leste brevet selv.»

Rikard ville vært her, men så tenkte han at det var best at jeg gikk og forberedte deg.» «Det kunne du gjerne ha sagt meg før,» sa Constance med en stemme som hørtes merkelig fortapt ut. «Jeg må si at det er snilt av deg.» «Jeg kunne jo ikke det før jeg visste det, må du huske.» «At det var igjære, mener jeg, så hadde det ikke kommet så plutselig –. Skjønt, det kan også være akkurat det samme.» Hun kastet seg tilbake i stolen og la armene overkors på brystet.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 187 / 292

«En får tidsnok vite det som er ondt, synes jeg nå. – Jeg ville så nødig skremme deg før det ikke lenger var noen tvil.» «Og nå er du altså helt sikker på at det ikke kan være noen feil?» Fru Marie ristet på hodet. «Jeg er altså så fattig, – så fattig som nålen, – rett og slett en tigger –.» «Nå må du ta det pent, Constance. Forresten, om alt skulle gå galt, det vet jeg ikke riktig.» «Men det vet jeg så udmerket godt. Ring sa det da han begynte prosessen, og Hansen har også sagt det: at det ville være total ruin hvis vi tapte. Men han var jo helt sikker på at det ikke kunne være tale om det.» «Prosesser er noe tøv; man burde aldri involvere seg i dem.» «Men denne her har jo gjort god nytte for seg, siden jeg har hatt den å leve av i disse årene; for hver eneste skilling ville likevel ha gått tapt i disse herlige jerngruvene. En god handel, virkelig et genialt trekk!»

Hun hadde, mens hun snakket, skiftet plass med nervøs rastløshet, uten at hun selv visste at hun gjorde det. Nå satt hun på en lav meiestol og gyngte ivrig frem og tilbake. «Hva vil du nå gjøre, Constance?» spurte Fru Marie. «Gjøre? Unnskyld, men det er virkelig et merkelig spørsmål.» «Ja, jeg mener, hva har du tenkt å ta deg til?» «Ta meg til? Hva skulle jeg –» tenkte på å ta meg til? Kan du si meg det?» Det var noe ved henne som minnet om bobler i kokende vann. «Det første du må gjøre er naturligvis å si opp leiligheten og selge møblene dine,» svarte fru Marie med et strengt uttrykk. «Og så?» «Ja, så må du se til å få deg en stilling som lærerinne eller en plass hos en enkemann, eller starte en bedrift, eller» – «Eller søke meg en stilling som sogneprest eller få meg en jobb ved et sirkus, eller begynne å arbeide som jordmor –» avbrøt Constance, «å, det finnes nok av

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 188 / 292

Noe å begynne på!» «Jeg synes ikke at situasjonen innbyr til spøk, men det forstår seg selv: kan du være positiv, så kan alltid jeg.» Fru Marie reiste seg og trakk kåpen oppover skuldrene. Constance så ut som om tankene hennes stod stille. Hun satt og stirret rett frem med sammenkneppede bryn og et hardt uttrykk i de mørke øynene. «Forresten, Constance,» fortsatte den andre, idet hun bøyde seg ned og knep igjen de nederste knappene på kåpen, «så synd som jeg synes det er med deg – ja, du må ikke bli sint – så tror jeg virkelig at du har godt av det». «Ja, når alt kommer til alt, skal du se at dette er et stort held –,» sa Constance. «Ja, for du kan nå si hva du vil, så er det likevel et sørgelig liv du har ført,» fortsatte Fru Marie, mens hun tok på seg hanskene og langsomt glattet skinnet over hver enkelt finger.

«Ingenting har du hatt lyst til, og ingenting har du villet bestille, ikke så mye som så» – hun strøk sin høyre hånd over innsiden av den venstre. «Se nå bare på basaren, som vi andre har lagt ned all den strevet med: har du villet løfte så mye som en finger, og det til tross for at vi gikk og ba deg? Slikt er – ja, det hjelper ikke; slikt er rett og slett galt. Og det gir seg til kjenne.» «Det ser ut til det.» svarte Constance, «og det er jo godt at rettferdigheten skjer fyldest.» «Du tar det så merkelig, du blir jo nærmest sint – som om jeg kunne gjøre noe med det.» «Men Herre Gud, Marie, kan du vel begripe at det ikke akkurat morer meg å få vite at jeg i nærmeste fremtid kommer til å dø av sult?» «Ja, hør nå bare, det er ikke et ordentlig ord å få ut av deg, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er jo – – hva skal jeg kalle det – – krakilsk!» «Hadde du kanskje ventet å se meg hoppe i taket av henrykkelse over nyheten?

Og må jeg spørre om et menneske ikke har lov til å miste fatningen under slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille mens hun talte; nå begynte hun å gynge med den igjen i samme tempo. «Hvis det kunne være til noen hjelp, så – –»

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 189 / 292

«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det er sånn det er.» «Bare jeg kunne få deg til å innse at du nødvendigvis må gjøre noe.» «Men jeg skal vel ha lov til å tenke meg om – –? Jeg kan da sannelig ikke la meg drive til å slepe møblene ned i auksjonslokalet nå på stående fot, likevel!» Stolen stod stille igjen, for straks etter å settes i gang igjen. «Du er ikke til å komme nær i kveld. Jeg vet nesten ikke om jeg tør komme med den hilsenen som Rikard ga meg med, og som gjelder meg selv også forresten.» «Hva var det for en hilsen?» «At vi så gjerne ville at du skulle flytte over til oss, inntil alt dette var ordrett – ja, kort sagt at vi så gjerne ville hjelpe og råde deg.» «Ja, takk – det vet jeg nok.» «Ja, for vi har virkelig så ondt av deg, både Rikard og jeg.» «Å – jeg skal nok finne på et råd.» Og hun nikket med hodet noen bestemt nikk. «Er det noe spesielt du tenker på?» «Nei da!

Men i verste fall kan jeg jo ta livet av meg. Den utveien finnes jo.» «Snakk ikke så stygt – selv om du ikke skremmer meg. Den som mener det alvorlig, snakker ikke om det – det er en gammel erfaring.» Constance mumlet noe mellom tennene og nikket igjen med et forherdet ansiktsuttrykk. Fru Marie var klar til å gå. Hun hadde nølende tatt på seg muffen; nå stod hun og klappet dens myke pels med sin hanskehånd. «Det er én ting jeg så gjerne ville spurt deg om, men du må love meg å ikke bli sint, Constance –» «Spør bare,» sa den andre sløvt, uten å flytte øynene fra arabesken i gardinet som de var festet på.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 190 / 292

«Hvorfor har du gitt Lorck en kurv? Ja, jeg spør bare i all vennlighet,» fortsatte hun raskt, da Constance med et plutselig rykk snudde seg om på stolen. «Lorck!» sa hun. «Hva vet du om det? Forresten er det bare prat.» «Nei, Constance, det tror jeg ikke – husk at Lorck er Rikards gode venn, og min også for den saks skyld – og det har vært noe mellom dere – det er jeg sikker på. Men du skal vite at hvis du har sagt nei til ham, vil jeg ikke si hva jeg mener.» «Så får det være det samme da,» sa Constance og satte seg rolig til rette på stolen igjen. «Tenker du slett ikke på den praktiske siden av saken, hans gode stilling, hans store formue, hans anseelse og vakre ytre? Men i og for seg er det høyst uforståelig for meg.» «Ja, jeg kan tenke meg det,» sa Constance. «Ja, for hør her, Constance: Er det virkelig din mening at du vil gifte deg igjen?» «Synes du ikke ett ekteskap er nok, må jeg spørre?»

«Nok! – Ja, hvis du i det hele tatt hadde noe å arbeide for, men slik du har stelt deg! Har du virkelig et øyeblikk tenkt at du ville gå og slenge deg gjennom resten av livet ditt?» «Jeg vet ikke hva jeg har tenkt,» svarte Constance med en gest som om hun var lei og trett av denne diskusjonen. «Nei,

Det er nettopp ulykken det, – men hør nå, Constance, kunne du ikke skrive til Lorck –» «Og be ham fri igjen?» «Ja, om du så gjorde, kunne du unngå skam for verre ting. Men du kunne jo bare gjøre et forsøk – ja, du fant nok alltid ordene.» «Siden jeg nå er så ytterlig redusert,» smilte hun bittert, «ja, det gjorde jeg nok.» «Det kommer jo slett ikke saken ved – det er jo ikke penger han vil ha – og når mannen nå er så forelsket, er det ingen skam i å komme ham i møte.»

«Hold opp med dette snakket, Marie!» Constance var trøtt. «Ja, ja, du burde ikke være så kjepphøy, Constance; den dagen vil komme da du angrer det, tro meg, og da kan det være for sent.» Constance gjorde en avvisende bevegelse og så ut til å være bestemt på å tie. Så sa Fru Hansen god natt og gikk. Constance fulgte henne ut, rent mekanisk, og lyste henne ned trappen.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 191 / 292

XXII. Da hun igjen var i stuen, dekket hun til lampen med en stor, lyserosa skjerm. Så sank hun ned i sofaen, skjulte ansiktet i en av putene og ble liggende i en ubehagelig stilling med bena på gulvet. Hun gråt ikke og rørte seg ikke. Hun forsøkte å tenke over sin situasjon, men det ble bare til begynnelser som løste seg opp og forsvant akkurat som såpebobler. Ingen eneste ordentlig tankerekke lot seg danne, og hun klarte ikke å gripe tak i noen hel forestilling. Lorck flimret frem og tilbake, men bildet av ham var matt og utydelig og gikk i stykker hvert øyeblikk på grunn av rotet av alle mulige andre ting som presset seg frem. Om hun hadde giftet seg med ham! Nei, – hun hadde ingen lyst –. Men da hadde hun i det minste vært trygg – og han elsket henne visst –.

Ja, pyt, ja, hva kunne menn prestere når det gjaldt kjærlighet? – De gikk rundt og drysset om seg og flanerte med ord og følelser til de var utslitte som gatehorene – og så kom de og bød seg frem til ekteskapet. – Kjærligheten deres var en avsky –. De elsket den ene og levde med den andre. – Ikke for det – alt sammen kunne være bra nok, og kanskje var det ikke så ille som det så ut – hun hadde ingen planer om å gå i rette med noen, når hun

Hun slapp bare for å måtte skaffe det. Så kom hennes døde ektemann, ikke lenge etterpå; han forsvant og kom igjen, om og om igjen. Fragmenter og minner fra deres liv sammen flimret gjennom hukommelsen i et broket mønster. Hun var så kvalm og plaget av det; det var de mest ubetydelige tingene, som hun slett ikke hadde lyst til å huske, men det fortsatte og fortsatte, lik skyggene i måneskinnet når vinden bøyer trærnes grener forsiktig opp og ned. Johanne meldte at teen stod på bordet, om fruen ville være så vennlig å spise. Hun reiste seg og sa takk, men la seg straks tilbake i samme stilling. Hva skulle det nå bli av henne? – Å leve av sine slektningers almisser på et lite hus som hun måtte leie i utkanten. Leie? Hun hadde jo ingenting å betale med. – – Og når klærne hennes ble slitt, og hun trengte nye –. Det tullet om å begynne å arbeide som lærerinne – hun kunne jo ingenting. – – Eller å bli husholderske for en enkemann –

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 192 / 292

Aldri i verden! Og så all den snakken de ville slenge mot henne – all den snakken og snakken og snakken. – – Nei, det eneste var å ta livet av seg – det var en ren plikt – en æressak. Hun var jo så lei av det og hadde ofte alvorlig vurdert å gå sin egen vei. Hva var det å bli for? Å vente til døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun ville det eller ei. Det var bedre å gå frivillig. At hun kunne være så feig og grue for den lille smerten! – – Å, men det ville nok bli grusomt når giften var svelget. – Straks ville det begynne – brystet trekke seg sammen, ansiktet bli sortflammet. – Det ville komme en rallen i strupen – kanskje ville det renne skum ut – det var visst det de kalte fråde – – og så ville hun være så forandret, så stygg etterpå.

Den som fant henne på sofaen. – – Det ville gi et sjokk i familien – de ville alle komme løpende, og så ville de forsiktig – ganske forsiktig – løfte av det tøyet legen hadde lagt over ansiktet hennes. Hun hadde en flaske blåsyre som mannen hennes hadde brukt da han fikk sitt anfall med å fotografere. Hun hadde omhyggelig bevart den, for det stod et dødningehode på etiketten. Ja, hun ville gjøre det enda i kveld.

Det var egentlig bra at dette hadde skjedd, ellers ville hun gjerne ha vært i stand til å leve det avskyelige livet til ende på et vis. – – – Om det nå også gjorde vondt – vel, det gjør vel aldri godt å dø – og dessuten mistet hun jo straks bevisstheten. Bare hun kunne få Johanne på døren, for hun måtte være alene i leiligheten. – Hun kunne jo egentlig gjerne skrive et brev til Dr. Blunck og be ham – ja, naturligvis, det måtte hun jo. – Hun satte seg ved skrivebordet, og et par minutter senere var brevet ferdig. «Kjære Dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så snart du kan, og når du ser hva det er, så vær diskret av gammelt vennskaps skyld. Din Constance Ring.» «Så sier han at jeg døde av et hjerteinfarkt, og det er egentlig ganske hensiktsmessig – da blir det heller ingen oppstyr med begravelsen.» Hun satte adressen på konvolutten og gikk ut på kjøkkenet.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 193 / 292

Der satt Johanne ved det lille bordet borte i hjørnet og spiste kveldsmaten sin. «Gå med dette brevet, Johanne, legg det i en postkasse – her er fem øre til et frimerke.»

Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste seg. «Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli ute i kveld,» la hun til idet hun rettet på en hårnål som syntes å plage henne. Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å undre seg. Bare måten hun sa «Johanne» på; hun ble så merkelig, nesten rørt av det. «Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til søsteren min, som fikk seg en liten forleden.» Hun satte raskt koppene og tallerkenene sammen for å rydde bordet før hun gikk. «Se til å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd de skal stenge, så du ikke får noe frimerke.» «Men skulle jeg ikke rydde av bordet og gjøre i stand på soverommet?» «Det skal jeg selv ordne; – Du må ikke komme inn mer i kveld, – jeg har hodepine og vil legge meg; – hører du, Johanne –» «Godt, frue,» sa Johanne og nikket. Da Constance var tilbake i dagligstuen, begynte hun å rote i skrivebordet sitt.

Brev og papirer, småting og stubber kastet hun ned ved siden av seg. Det ble en stor haug. Noen kvitteringer og en forsikringspolise, som for øvrig hadde utløpt for over et år siden, la hun tilbake på sin plass. – Det ringte. Forfærdet hoppet hun opp og låste døren. Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at ingen verdens makt kunne bringe dem inn til henne, og da kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet over ansiktet hennes. Straks etter sa hun til seg selv at det var avisbudet som hadde ringt, men hun hadde ikke lyst til å gå ut for å hente avisen i kveld. Men var det nå også sikkert at Johanne hadde gått? Hun trengte å forsikre seg om det; før hadde det vært så utrygt. Med lampen i hånden gikk hun ut og så etter. Kjøkkenet var tomt; hun gikk inn i pigekamret – ja, hun var borte.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 194 / 292

Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet hun la hånden på dørhåndtaket, så hun seg tilbake og ble merkelig slått av hvor lunt og koselig det var. De hvite halvgardinene var trukket tett sammen, og kappen over dem var festet i midten med en blå silkebåndsløkke. På det lange benkebordet ved vinduet lå en hvit dreid duk, og på denne stod en bukett blåveis i et glass vann. Det var en merkelig lukt av brent kaffe og russisk såpe, som hun fant så behagelig at hun nærmest stod og trakk den til seg. Håndklærne hang på sine bestemte plasser, det til lampene borte i hjørnet sammen med glassbørsten og lampesaksen, det til knivene nærmere vinduet, og de andre to tett ved spiskammersdøren. På komfyren stod den blankpussede vannkjelen og surret; hyllene over benken var dekket med hvitt papir som Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på liktøy, og der stod den messingskinnende kaffekannen mellom to blanke stødere.

Under komfyren lå det finskårne vedet stablet opp, og borte ved vasken hang begge hennes grønnmalte blomstersprøyter. Gulvet var skurt rent, og på matten foran døren lå katten og døsede. Hun hadde aldri tenkt seg at et kjøkken kunne være så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land, og det gikk som en anelse gjennom henne om mange stille stunder med hvile og hygge etter endt gjerning midt i denne ordenen og renligheten. Plutselig fløy katten som en ball med et hvessende glefs over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte seg tilbake til brevene sine. Hun knelte ned og begynte å samle dem opp i skjørtet sitt, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til ovnen og puttet inn så mange om gangen som hun kunne gripe om. Ilden hadde sloknet; hun rev av en fyrstikk og tente, men

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 195 / 292

Det ville ikke rigtig gå, før hun med ildrageren hadde skaffet luft; da brant det lystig til aske. Hun satt og så inn i ilden med et tungsindig ansiktsuttrykk, som om det var en likbrenningsprosess hun overvar foran denne gamle, kjære ovnen, hvor så mange timer av hennes stakkars liv var gått med. Hun ordnet enda et og annet og begynte å rydde syskrinet sitt. Den ennå ikke ferdigstrikkede strikken falt henne i hendene; mekanisk og nærmest kjærlig lot hun den gli gjennom fingrene og begynte å rulle den opp. Herre Gud, det hadde likevel ikke vært så gale dager hun hadde hatt den gangen. Den gangen – det var jo ennå i går, i dag – og hun følte at det lå år imellom. Raskt og uten å se seg tilbake gikk hun inn på soverommet. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på været. Det hadde bedret seg nå; himmelen var full av sønderrevne skyer med store flekker av blått, hvorfra halvmånen skinte ned.

Hun justerte persiennen slik at lyset ikke skulle falle inn mellom de grønne treflisene. Så trakk hun chaiselonguen frem fra hjørnet og stilte den slik at hvis noen lå på den om morgenen, for eksempel, ville dagslyset falle over ansiktet, når persiennen var rullet opp. Hun satte seg på chaiselongen helt oppreist; med hendene grep hun tak i de polstrede kantene, som om hun trengte et støttepunkt; hodet var bøyd forover. Lenge satt hun ubevegelig. Gang på gang gjorde hun mine til å reise seg, men ble likevel sittende. Bordklokken der inne begynte å slå. Hun trakk seg sammen og telte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun seg hastig, tok av seg kjolen, korset og støvlene og tok på slåbrok og tøfler. Hele tiden hadde hun sett så død og stirrende ut av øynene sine, men nå da hun kjente den myke slåbroken mot lemmerne sine, kom det et mildt uttrykk på ansiktet hennes.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 196 / 292

Hun så opp og ned på alle de gamle, kjente gjenstandene, disse stumme tjenerne som hadde vært så tro og stille i sin gjerning. Minner dukket opp og festet seg over alt. Hun ble så såret i hjertet, og plutselig følte hun en fortærende sorg, en ubeskrivelig medynk med seg selv, fordi hun nå skulle forlate alt dette som hun egentlig hadde holdt kjært. At hun var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun hadde jo ikke noe annet valg; hun måtte dra; timen var kommet og det var ingen benådning. Og hun hadde ærlig fortjent sin død – hun hadde jo levd omtrent som et dyr – spist og sovet – det var alt hun hadde gjort. hadde utrettet. Og hun skulle stå der og nøle med å gå bort! – Med bestemte skritt gikk hun bort til chiffonnieren, hvor flasken lå forsvarlig oppbevart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste skuffen og vred rundt. I dette øyeblikket hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun skvatt til og skalv kraftig.

Johanne var altså kommet før hun var ferdig – klokken var jo også halv tolv. Så husket hun brevet og gikk ut for å spørre om det var ordnet. Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært stengt hos kjøpmannen. Constance følte en uforklarlig lettelse. «Hvis fruen vil ha bud til legen, kan jeg jo gå dit ned i morgen tidlig straks,» sa Johanne. «Å ja, det kan også være tidsnok da. La meg få det tilbake så lenge.» Johanne stakk hånden i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg møtte postbudet på trappen, og da tenkte jeg det var best å ta brevet, siden fruen ikke ville uroes.» Constance kastet et raskt blikk på konvolutten. Poststempelet var fransk, og hun syntes hun kjente igjen skriften. Da hun kom inn i stuen, rev hun

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 197 / 292

Hun åpnet konvolutten og så at det var fra Lorck. Hun fløy gjennom det stående, og da hun hadde lest det, kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet, støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve dem til side, tok brevet opp akkurat slik det var og leste litt i det, begynte så å gå igjen og fortsatte med dette til langt utover natten. «Det er sterkt imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nå igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge har jeg ikke gjort annet enn å overveie hvor tåpelig og påtrengende det ville være å skrive på nytt. Likevel sitter jeg her nå og gjør det. Jeg må forsøke én gang til. Saken er at jeg har festet mitt sinn så sterkt ved Dem at jeg ikke er i stand til å løsrive meg igjen. Jeg kan ikke trives med livet når jeg ikke får leve det med Dem. Er det da helt utenkelig at De kunne gi meg et håp? Jeg er dømt til å måtte forestille meg hvordan alt ville bli annerledes.

Det går rundt i hjernen min uopphørlig – det er min faste idé; den plager meg dag og natt. Er De da så sikre på at De slett ikke har bruk for meg, for min kjærlighed, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode et menneske kan?» å gjøre det han elsker. Jeg tenker på én ting om gangen, og alltid det samme: om jeg kunne få Dem til min hustru? Jeg er nå i Paris; hvis det vidunderlige skulle skje at De ga meg det svaret jeg ønsker, så kom jeg straks og hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine studiers skyld akter å forbli en stund. Nils Lorck.” Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt leie for å prøve å sove et par timer, hadde hun tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrivebordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København, så kunne de ha bryllup der og dra dithen han ville. – Under skrivingen hadde hun grått en hel del. Det var mye som rørte seg inni henne.

Constance Ring – del 9BokRobot · Side 198 / 292

Dypt inne glede over å ha reddet livet, bevegelse over seg selv når hun virkelig ble overveldet av den kvalen hun hadde utstått, medynk når hun tenkte på hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst for det kommende, for det nye ekteskapet, mangel på mot og tro på seg selv, og så, hånd i hånd med dette, et gryende håp for fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans kjærlighet og lengsel etter å leve et menneskelig liv. – – Nå følte hun seg beroliget, nesten tilfreds. Det ville bli en travel tid, og det var tross alt noe å være så opptatt av. De nyeste parisiske motene, som hun forleden hadde fått tilsendt, defilerte forbi, og så tenkte hun et øyeblikk på om hun skulle kjøpe sin nye vårdragt i «Bon

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 199 / 292

Constance Ring – del 10

Marché», når hun nå kom til Paris, eller på det andre store varehuset – hva var det nå det het? – – – Ja visst, ja – det var dog bedre å gifte seg enn å dø en selvmorders grusomme død. – Hun hadde jo vært gift før, så hun visste i hvert fall hva det var –. Og dessuten – nå, da hun hadde kommet over alt dette med idealer og slikt – så ville hun se annerledes på det. Det ville gjøre en stor forskjell. – Nei, – det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til seg selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øyne og bleke kinder som plutselig var blitt magre. Hun trakk et sukk som lød som et hyl, og idet hun vendte seg om på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun: «Når alt kommer til alt, er et ekteskap bedre.» –

XXIII. Lorck og Constance lå i Lausanne. De ville nyte den deilige sveitsiske septemberluften før de dro til Norge, og hadde tenkt å bli der så lenge været var sommerlig. Nå hadde de flakket omkring i snart halvannet år. Først et par måneder i Paris, derfra til et badeanlegg i Sør-Frankrike, så til Italia. Vinteren hadde de tilbrakt i Roma, og hele sommeren hadde de vært på hjemreise. Lorck hadde på det siste begynt å savne arbeidet sitt; han lengtet etter å komme i gang igjen og etter å leve livet sammen med Constance i hjemlige, ordnede rammer. Også Constance mente det ville være godt å slå seg til ro. Lorck hadde skrevet til den unge legen som hadde bestyrt hans praksis at de ville være i Kristiania i oktober. I begynnelsen av ekteskapet hadde Constance følt seg utilpass. Hun var fremmed og sjenert overfor Lorck og hadde så vanskelig for å snakke med ham.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 200 / 292

Når han satt med armen rundt livet hennes og i fortrolige meddelelser utøste sin sjel for henne, mens han lekte med hånden hennes og kysset håret hennes, når han fortalte om hvordan han hadde elsket og lidd, visste hun aldri noe videre å svare. Lorck, som merket at hennes taushet ikke skyldtes likegyldighet, presset henne ikke til å snakke; han håpet at den tiden snart ville komme da hun skulle føle seg trygg og hjemme hos ham, og han syntes han hadde råd til å vente. til å vente. Men Constance var mange ganger bedrøvet, halvveis skamfull over at hun intet kunne gi ham til gjengjeld. Hun plagdes av en følelse av underlegenhet som hun forgjeves forsøkte å bli kvitt. Det gikk så langt at det nærmest plaget henne å sitte alene til bords med ham, og hun klarte aldri å overtale seg selv til å be ham om penger til det hun kunne få lyst til å kjøpe.

Han måtte alltid selv huske å forsyne henne med lommepenger, og anledningen var som oftest at det tilfeldigvis kom frem at hun ikke eide en skilling, når Lorck manglet småpenger til dette eller hint som skulle betales.

Lorck var imidlertid lykkelig. At hans hustru ikke var så varm og elskovsfull som han selv, formindsket ikke den gleden han følte ved endelig å ha gjenstanden for sine drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han ikke eide hennes kjærlighet da han fikk henne; men hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøyd mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes løfte hadde han bygget sitt håp. Han hadde gått inn i sitt nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin fremtid, og han tvilte ikke et øyeblikk på at han til slutt skulle vinne hennes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre seg elsket, utnyttet han som en gjerrigknark. Hele hans vesen var som en kilde av ømhet; hvert ord, hvert blikk var en kjærlighetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykkene han ga sin lidenskap, slik at hans kjærtegn ikke skulle støte eller skremme henne.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 201 / 292

Han vevde henne inn i en atmosfære av kjærlighet og tilbedelse, og hun levde deri først uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og til slutt lykkelig beruset av glede. Ja, for slik gikk det. Kjærligheten var der, før hun fikk tid til å se hvordan den begynte. Når hun tenkte på hvordan hun i sitt første ekteskap hadde slitt og strevd for å komme til å elske Ring, lukket hun øynene og smilte. i takknemlig glede over forskjellen. Aldri hadde Constance drømt om at det kunne være så frydefullt å leve, at det kunne være så mye underholdning i alle de ubetydelige småtingene et menneske gjør mellom morgen og kveld. Hver eneste lille syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms munterhet, som hadde sitt opphav i sjelens inderlige tilfredshet, var vendt tilbake; hun gikk og nynnet om dagene, og det lå et solglansaktig smil i øynene hennes.

Det var en egen stille glede ved å gå ved hans side, ikke med noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det lette trykket av armen hans når hun kom med en bemerkning som han gledet seg over, eller hun stilte et spørsmål som klang behagelig i øret hans. Og når han vendte ansiktet og så ned i øynene hennes med et lykkedrukkent smil, gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennom henne. Var de på ensomme veier, ble smilet til et kyss som falt av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de hadde råd til å skynde seg. Om igjen, og om igjen. Hun levde fra dag til dag som i et mykt favntak av lykke og kjærlighet som omsluttet henne fullstendig og lukket henne inne i en verden hvor det var godt å være. Men umerkelig gjennomgikk forholdet deres en forandring. Da han følte seg i full besittelse av hennes kjærlighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde vunnet det han attrådde i verden. En ubeskrivelig fred fylte hans sinn.

Alt som lå bak hans ekteskap var ikke lenger til for ham. Forholdet til

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 202 / 292

Constance ble for ham livets sentrale innhold, den faste stasjonen som han levde, handlet og oppfattet tingene ut fra. Han var til mote som et menneske som, etter å ha vært en helt vanlig dampbåtpassasjer i en rekke år, nå fikk sin egen transport å reise med, og han sa til seg selv at hans skute var et førsteklasses fartøy. I enkelte stunder liknet han seg ved en seierherre som hadde rett til å hvile på sine laurbær. Uten å gjøre seg rede på det, gikk han over til å ville være den mottakende parten, og han nøt hennes nærvær og ømhet i fulle drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre, mente han selv, men det var ikke lenger noen skatt å kjempe for, og dermed fikk hans vesen en mer passiv form. Constance merket forskjellen og fornemmet savnet av den tidligere henrykkelsestilstanden. Det ble liksom stillere og tausere rundt henne.

Det var som om deres kjærlighetsfartøy hadde kommet inn i et dødvann, og det hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å bli litt ensformig. – De siste par ukene, før de slo seg ned i Lausanne, hadde Constance ikke følt seg særlig vel. Hun plagdes av kvalme og matthet, og kunne av og til, uten noen spor av grunn, få små nervøse gråtanfall. I Lausanne gikk det plutselig opp for henne hva det var hun feilet. Hun hadde lest i en fransk bok som hun tilfeldig fant i hotellets havestue; den hadde tittelen: Helsepleie for unge mødre. Det kunne ikke være noen tvil; hun hadde alle symptomene på tilstanden. En svimlende følelse av glede grep henne; hennes første tanke var å storme opp til Lorck og fortelle det.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 203 / 292

Men da hun kom inn på soverommet, hvor han var i ferd med å skifte flip-flops, ble hun plutselig usikker; en brennende rødme skjøt opp i ansiktet hennes, og da Lorck, med et vennlig smil og et uttrykk som om han ventet på en melding, vendte seg mot henne, kastet hun seg inn til ham med ansiktet gjemt ved halsen hans. Og så kom det hviskende, i tilslørte ord som en fryktsom tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod det ikke med det samme. Constance måtte klype ham i øret og skjelle ham ut fordi han var så tungnem. Men da det så gikk opp for ham, ble han stum av henrykkelse. I begynnelsen av ekteskapet deres hadde han med iver og utålmodighet ventet på at denne lykken skulle bli hans del; nå kom den så uventet over ham. Han holdt henne borte fra seg, betraktet henne med et uttrykk av bevegelse som Constance aldri hadde sett i ansiktet hans.

Hun senket blikket og ville gjemme seg hos ham igjen, men han grep henne, løftet henne opp på armen sin og bar henne rundt i rommet som et menneske som var rent fra seg av glede og ikke visste hva det gjorde.

En morgen noen dager10 senere satt Lorck nede i hagehagen og leste i en avis mens han ventet på Constance, som ikke var ferdig med toalettet sitt. Plutselig ble han overrasket over å høre en stemme som han syntes han burde kjenne igjen. Han vendte hodet i retningen hvor lyden kom fra, og så gjennom den åpne døren en høy, bredskuldret skikkelse i grå sommerklær og stråhatt, som stod og snakket med en servitør inne i restauranten. Før han fikk tid til å samle seg, vendte skikkelsen seg på hælen, og straks etter kom han inn i hagehagen. «Men hva i all verden, er det deg, Mejer!» ropte Lorck og reiste seg. Mejer rygget bakover av skrekk; han stirret et øyeblikk på Lorck, som om han ikke trodde sine egne sanser. «Nå ja –,» sa han med en bevegelse som om han samlet seg –. «Det er egentlig ikke det minste merkelig; du kunne jo like gjerne være her som noe annet sted.» «Vel møtt da, gamle gut,» sa Lorck og ristet hjertelig hånden hans.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 204 / 292

«Jeg trodde forresten at du var i Norge; bladene har fortalt at du var kommet hjem.» «Det var jeg også for år og dager siden, men derfor kan jeg jo godt ha reist ut igjen.» «Det var da et merkelig sammentreff; når kom du?» «I går kveld med Jenny; det var henne jeg skulle følge.» «Så du har din søster med; det blir hyggelig for Constance.»

–» «Hende har jeg allerede avlevert. Hun fant på at hun ville lære fransk, og så måtte hun selvsagt på pensjon.» «Og hvor har du tenkt deg hen?» spurte Lorck. «Der det kan falle seg. Jeg har en måneds ferie som jeg må se til å få slått ihjel et sted.» «Så, hvordan går det deg da? Fortell meg litt om det.» «Det er ikke stort å fortelle. Jeg driver med å være timelærer, bor i Pilestrædet nr. 19 og lever av melankoli og næringssorg.»

«Du er jo blitt en berømt mann siden sist vi sås,» ropte Lorck. «Hvorfor forteller du ikke det?» Mejer trakk på skuldrene. «Berømt, ja,» sa han mismodig, «det skal en bli fet av.» «Men din store komposisjon har jo hatt suksess på konsertene.» «Puf –» sa Mejer med et grin. «Det betyr ingenting når en er så ulykkelig at en er født i et filleland som Norge, med så elendige musikkforhold ...» Han slo ut med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge seg.» «Er en først kommet i skuddet, så er det vel ikke så ille,» mente Lorck. «I skuddet! Hva pokker kan det nytte å komme i skuddet hos oss? – Det er jo ingen stilling å få, hva skal en ta seg til?» «Men du er jo komponist!» «Komponist» – snerret han, «hva hjelper det å ha laget litt musikk sammen som blir spilt på én, høyst to konserter i en provinsby som Kristiania?»

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 205 / 292

«Du har jo også blitt oppført i København og Dresden» – «Og blitt rost i avisene,» – avbrøt Mejer og lo ironisk, – «ja, tenk for en lykke!» «Men du jobber vel videre, du har jo tiden for deg.» «Jobbe videre! Ja, jeg klimprer på piano med nybegynnere og tygger på harmonilære med vordende ukunstnere.» «Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ingenting?» «Hvor skulle jeg få tid til det fra? Når man ikke har noen formue, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold som var våre.» «Hva har det blitt av deg, gutt? Du som var –» «Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» – avbrøt Mejer. «Slikt slites av en –»

De hadde ført denne samtalen stående. Lorck så på klokken. «Har du spist frokost?» spurte han. «Nei, det vet Gud jeg ikke har – jeg er sulten som en ulv.» «Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kanskje avtale med noen andre?» la han til, da Mejer så ut til å nøle. «Ikke en tanke på det – jeg er en helt fri mann.» «Jeg gleder meg til å se min kones ansikt når hun plutselig får øye på deg,» sa Lorck. I det samme gikk døren opp, og Constance viste seg på terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forventningsfullt. Mejer ble blek og strøk seg gjennom håret med hånden. Constance stirret og så på Mejer med spørrende forundring; så spredte et lyst smil seg over ansiktet hennes. «Nei, snakk! Er det ikke Mejer?» utbrøt hun og slo hendene sammen som i overgitt glede – «hvordan i all verden kom du hit?» «Ja, det må du nok spørre om, Constance» – sa Lorck.

«Her sitter jeg og vet ingenting før jeg hører fyren stå og snakke der inne – aldri sett maken til menneske!» «Overraskelsen er like stor på begge sider, frue» – sa nå Mejer, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvilket møte som ventet meg.» «For et morsomt treff!» utbrøt Constance. «Hvordan har du det?» «Takk, utmerket. – Det trenger man ikke å spørre deg om, frue.» «Nå skal du

«Slå deg til ro her noen dager, Mejer.» Ja, det må du absolutt –» la Constance til. «Så skal vi dra på utflukter –» sa Lorck. «Og ha det skikkelig koselig sammen,» fullførte Constance.

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 206 / 292

Om ettermiddagen hadde Mejer hentet søsteren sin fra pensjonatet for å ta henne med på en tur som han hadde avtalt med Lorcks. De hadde kjørt ut til en skrent ved Genfersjøen, hvorfra det var en kjent utsikt, og hadde valgt å gå tilbake. Deretter drakk de te sammen på hotellet, hvoretter Mejer hadde fulgt søsteren hjem til pensjonatet. Nå var han på vei tilbake. Han var glad for å være alene, for han trengte å samle seg etter dagens hendelser. Det plutselige møtet med Constance hadde virket på ham som om et gammelt sår ble revet opp. Denne kvinnen var hans skjebne. Tanken på henne var det som hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon. Han hadde laget utkast til den lenge i forveien, men først da han fikk vite at Ring var død, begynte han for alvor å arbeide. I brev fra søsteren hørte han om det tilbaketrukne livet Constance førte.

Uten å kunne forklare det, fikk håpet hans ny næring gjennom bildet av hennes ensomhet som søsterens ord malte for ham. Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde laget noe som holdt mål, ville han reise hjem, fortelle henne om sin kjærlighet og spørre om hun ville bli hans. Sammen med henne skulle han kjempe seg frem til noe stort og dyktig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre mer enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når han tenkte på at han engang skulle få hvile sitt hode ved hennes bryst, svulmet hjertet hans av lengsel og glede. Så, akkurat idet han la den siste hånd på sitt arbeid, kom budskapet om hennes ekteskap med Lorck. Det slo ham fullstendig ned. Han stengte seg inne om dagene og streifet rundt ute om nettene, til han falt sammen av utmattelse. Han kunne ligge på sofaen og gråte i timevis som et lite barn.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 207 / 292

Søsteren hadde skrevet om Constances økonomiske forhold at rettssaken var tapt, og at hun – så sa folk – først da hadde gitt etter for Lorcks frieri. Hvis han altså bare hadde kommet tidsnok, kunne alt vært reddet. Det var særlig denne tanken som gnagde i hjertet hans som en hakke med skarpe tenner. Lorck hadde tatt henne fra ham – tatt henne, hjulpet av det lette tilfellet; Lorck, som så lite hadde forstått å verdsette henne, i hvert fall fra begynnelsen av. Riktignok kom han senere og sa at han skyldte Fru Ring og sannheten å innrømme at han hadde vært en tosk og tatt så rent bort i natten feil av henne. Han husket hvordan han ble utstøtt av Lorck fra den dagen av. Han kunne ha falt ham om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner. Nå han hatet Lorck. Han ønsket ham ikke hans lykke, han var ikke god nok for henne, ingen var det, ikke han selv, ingen.

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Hvor var dog alt styrtet sammen for ham, i det øyeblikket han visste at hun var tapt. Han forbannet den brutale skjebnen; livet forekom ham knapt verdt å leve. Han fikk avsmak for sitt arbeid; hva var det nå å kjempe for, hva å vinne? En tid etter kom budskapet om hans fars død. I den sinnstilstanden han var i, gjorde det forholdsvis lite inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelsen da opphørte, ble han nødt til å reise hjem. Det var så godt som ingen formue. Moren hans satt igjen med sin enkepensjon og to ugifte døtre, som en onkel for øvrig hadde lovet å ta seg av. Så var han da begynt på sin virksomhet i Kristiania og slet seg gjennom livet fra dag til dag, lei og plaget, trett og misfornøyd. Han var liksom kommet mer til ro på det siste, syntes han; han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen henne plutselig dukke opp rett foran ham. Nå var alt sammen brutt frem igjen.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 208 / 292

Hans kjærlighet, hans sorg, hans lidelse ved å se henne i en annen manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det – han måtte bort, før han ble så elendig at det ikke lenger var til å skjule. I dag hadde han klart seg bra; de hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck at han ikke hadde den minste anelse om hans tilstand. Men hvorledes hadde han ikke også kæmpet. Han var ved hotellet. Uden at se til højre eller venstre løb han op ad trappen til sit værelse.

XXIV. Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lysthus som lå i det ene hjørnet av hotellets romslige hage. Det var en kjølig og stille kveld. Lorck var varm etter turen og drakk rødvin med is for å kjøle seg ned. Constance satt tilbakelent i den behagelige hagebenken med et stort sjal av sort ullkniplinger kastet om skuldrene. Hagen var full av lyse striper av måneskinn og skarpttegnede skygger; inn i lysthuset falt det bleke dimlyset gjennom vinløvenes åpninger og tegnet seg på gulvet og bak bordet som utallige små og store uregelmessige flenger. De snakket om Mejer og var begge oppglødd over møtet med ham. Constance syntes han hadde forandret seg så mye, ikke til sitt eget beste, mente hun. Han var så blaseret og snakket så spottende om seg selv og alt mulig. Lorck svarte at slik gikk det med de kunstnerne som var dømt til å leve i Norge.

«Det er forresten synd med ham,» la han til, «for han er en kjekk og flott gutt. – Jeg har alltid likt ham så godt.» «Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg skulle ønske han giftet seg med en rik dame.» «Skal vi sette hodene våre i bløt og se om vi kan skaffe ham en?» spurte Lorck smilende. Constance lo. «Når vi nå kommer hjem, skal vi være skikkelig hyggelige mot ham, Constance – jeg tror han liker å være sammen med oss.» «Ja, skikkelig hyggelige,» svarte hun.

Constance. «Han var forresten visst rasende forelsket i deg en stund, du. Merket du ikke noe?» «Ikke spor» – var svaret. «Lot han seg aldri høre med slikt noe?» «Aldri!» – svarte Constance.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 209 / 292

«Nei, han er nå en fin og veloppdragen person,» tenkte Lorck og ofret minnet om sin egen oppførsel et stille sukk. «Det har nå forresten også vært en ganske forbigående raptus han har hatt,» sa han høyt. «Sa han noe til deg om det da?» spurte Constance med et halvt skjelmsk, halvt undselig smil. «Nei da, ikke det Guds skapende gran,» forsikret Lorck. – «Det kan godt hende det bare var en grille av meg – jeg gikk nå og syntes at alle måtte forelske seg i deg, skjønner du.» – De tidde begge stille noen minutter. «Hva er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck og søkte etter hånden hennes. «På ingenting i grunnen,» sa hun vennlig. «Sludder – fortell det nå,» bad han og dro henne nærmere til seg. «Ja, det er nå lettere sagt enn gjort. – Iblant farer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper og er så usammenhengende, eller det er det rene tusseskap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å finne ord for.»

Han hadde lagt armen om livet hennes og bøyde med den andre hånden hodet hennes inntil seg, så det kom til å hvile ved halsen hans. De holdt hverandre omslynget og satt litt uten å snakke. «Men nå vet jeg hva jeg tenker på,» hvisket Constance og trykket leppene sine mot skjegget hans.

«På hva da, Conny?» «På det vi så ofte har snakket om, på hvor lykkelig du har gjort meg, på alle våre skatter, på alt det vi har levd sammen, på den kjærligheten du har elsket frem i meg, og især på det du vet, det som venter.» «Min elskede, søte» – sa Lorck og trykket henne tettere til seg. «Hvor lykkelig du gjør meg – hvor livsalige dine ord er, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å ta meg –» la han til litt senere med en ømmere stemme.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 210 / 292

«Ikke deg mer enn andre – jeg hadde avsky eller motvilje, sånn generelt sett.» «Du stygge, som ikke ville vite av meg. – Kan du huske hvordan jeg måtte streve? – Og hvis brevet ikke hadde vært – uf, jeg tør ikke tenke på det.» «Det var en grusom tid,» sa Constance, «slik et vesen jeg hadde blitt til. – At du virkelig hadde mot på meg, det var bra gjort av deg» – hun klynget seg til ham. «Jeg elsket deg, Conny.» «Og i begynnelsen da vi var gift – kan du huske hvor dum jeg var – rett og slett ulykkelig av sjenanse?» «I bunn og grunn har jeg vært ganske utholdende, Conny, det må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra meg, men som sagt, jeg elsket deg – jeg hadde aldri kjent kjærlighet før jeg begynte å elske deg.» «Er det virkelig sant, Nils – si meg, er det sant?»

«Ja, min venn, det vet jeg nå; hadde du ikke vært der, ville jeg aldri ha lært å kjenne kjærlighet. – Og nå, da vi har vårt barn på vei – jeg er overlykkelig, Conny» – «Men du har likevel vært forelsket i andre – ja, og hatt kontakt med andre?» «Det var bare tull og tøys, Conny; først gjorde du livet levende for meg.» «Og slik er det også for deg, Conny,» fortsatte han litt senere, «ditt liv begynner først med meg, ikke

«Er det sant?» Hun svarte ikke. «For du elsker meg, si at du elsker meg!» «Det vet du jo, Nils» – sa hun lavt. «Men si det likevel – det er så søtt å høre.» En merkelig følelse kom over henne. Hun følte lyst til å riste av seg armene hans og løpe bort. Det var som om noe spøkelsesaktig i mørket kom snikende bak henne, noe hun ikke turte å vende seg om for å se på. Det fikk henne til å grøsse. Samtidig husket hun den milde velbehageligheten som hadde lagt seg over henne da Mejer i dag helt tilfeldig kom til å legge armen på ryggen av stolen. hun satt i. Men nå ville hun bort fra alt dette, og hoppet inn i den fantasiverdenen av kjærlighet og lykke hun hadde levd i i disse mange månedene. Hun svøpte minnene om de søte timene og alle de fortryllende småtingene som hadde vært mellom henne og Lorck, om seg selv som et skjold. Hun ville være lykkelig, var hun.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 211 / 292

«Jeg elsker deg» – sa hun, «elsker, elsker deg,» og hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen gang. Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil om de halvtåpne leppene. Hun gjemte ansiktet sitt i hans myke, tette skjegg. «Men hva er det» – sa han med et plutselig rykk – «jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøyde seg stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjennom ham. «Du har pådratt deg en kraftig forkjølelse av den isen» – sa Constance – «kom, la oss gå opp.» Med møye reiste han seg og gikk, støttet på Constances arm, opp gjennom hagen og inn i hotellet; av og til sto han stille og ga seg hen til smerter. Da de var kommet opp på rommene sine, ble Constance skremt over hans blekhet; en kald svette lå på pannen hans, og han klaget over en uutholdelig kvalme. Hun sendte straks bud etter en lege. Det var en halvgamle, undersettelig liten franskmann med masse grått hår og skjegg.

Han sa til Constance at mannen hennes hadde pådratt seg en kraftig forkjølelse, men at han håpet det ikke ble alvorlig. Så lovet han å sende noen medisiner og å komme igjen neste morgen. –

XXV. Lorck lå med gastrisk feber. Constance pleide ham med utrettelig omsorg. Ofte kjente han henne ikke igjen, men tok henne for en annen; han ga henne ofte navnet Kristine. Legen skaffet en diakonisse som skulle våke hver annen natt for å avløse Constance. Han mente at det ville gå tre-fire uker før det kunne være tale om å tenke på hjemreisen; for øvrig var det ingen fare, så lenge de bare var forsiktige. Mejer hadde gitt opp tanken på å reise nå og sagt til Constance at han ble så lenge han kunne være til nytte for henne. Constance hadde takket ham med stor hjertelighet og lagt skjul på hvor glad hun var over hans beslutning. Han var hennes daglige hjelp og oppmuntring, hentet medisinen på apoteket og var uafladelig til stede for å gjøre henne små tjenester. Hver dag kom han med blomster eller frukt til henne og fikk henne til å trekke litt frisk luft i hagen.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 212 / 292

Undertiden kom han opp fire ganger for å foreslå at hun skulle gå en tur, og først femte gang var det beleilig, for hun ville ikke gå uten at Lorck sov. Da kom det en pike som holdt vakt i stuen ved siden av, med ordre om å hente fruen øyebetikkelig hvis herren våknet. Når Lorck var ved sans og samling, kom Mejer av og til inn og spurte hvordan det stod til. Lorck nikket med et matt smil og sa stadig at det var bedre nå. Undertiden spurte han ifølge avisene, og Mejer fortalte ham da et og annet. Da han begynte å bli bedre, leste Mejer for ham til han sovnet eller sa at han var trøtt. En gang hadde han takket Mejer for hans store vennlighet mot ham og Constance og sagt at det var en trøst for ham å vite at Constance hadde ham å ty til. Fjorten dager etter at Lorck var blitt syk, satt Constance inne hos ham i den store lenestolen ved sengens hodeende. Hele formiddagen hadde han vært urolig og fantaseret et øyeblikk av gangen.

Legen hadde gitt ham noe beroligende medisin, og utpå ettermiddagen hadde han falt i søvn.

Så gikk Constance sin vanlige tur i hagen og fant Lorck sovende da hun kom tilbake. Nå hadde hun sunket sammen av utmattelse. Boken hun hadde lest i, lå på fanget hennes; fingrene hadde sluppet taket om den og hvilte rolig ved siden av. Hun våknet av at noen gikk i det andre rommet, rettet seg opp og kikket inn gjennom den halvåpne døren. Det var piken med posten. Hun vinket at hun skulle legge den fra seg på bordet, og satte seg igjen for å døse. Først etter at Lorck hadde fått kveldsmedisinen sin og var gjort klar for natten, husket hun at det var aviser og kanskje brev hjemmefra. Da hadde hun noe å fordrive tiden med, for det var hennes tur til å våke. Posten var stor i dag; foruten en haug med aviser var det en pakke og et brev, begge adressert til Lorck.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 213 / 292

Constance så at det var fra Hansen, og siden hun tenkte at det kunne være noe om deres pengegreier – det var han som sørget for at kredittkortet deres var i orden – som krevde umiddelbart svar, åpnet hun brevet. Hun satt i det innerste rommet. Døren inn til Lorck stod åpen; fra den lave lenestolen borte ved det runde bordet kunne hun se ham i sengen og være klar ved hans minste bevegelse. Det var ennå så mildt at dørene ut til altanen stod åpne; en duft av levkøyer og roser steg opp derfra og fylte stuen med velduft. Et dempet lys fra en lampe under en stor papirskjerm opplyste bare halvveis det temmelig store rommet. Da Constance hadde lest litt i brevet, ble hun svært blek, og hendene hennes skalv så kraftig at bokstavene hoppet opp og ned.

Hun la papiret på bordet foran seg, tok seg til hodet med begge hender, og mens fargen kom og gikk i ansiktet hennes, og pusten ble rask som hos en som har løpt, leste hun brevet igjennom; flere ganger om igjen. Etter hvert kom hun mer til ro. Til slutt foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvolutten og gikk ut på altanen. Det var en nydelig kveld. Måneskinnet kastet skyggen av hotellet over den åpne plassen som rommene deres vendte ut mot, skinte på vannfontenen med den rundkinnete gutten på toppen like ved inngangen til en av hovedgatene, lyste opp den ene siden av det store monumentet nede på torget til venstre og tegnet opp figurer av merkelige former og dimensjoner her og der. Lenger borte lå Genfersjøen med en sølvblinkende overflate der måneskinnet falt, mens strekningen inn mot det høye landskapet på den motsatte siden var kullsvart.

Et par båter med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake, og toner av musikk lød opp fra en nærliggende offentlig hage.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 214 / 292

Constance var imidlertid fullstendig ufølsom for kveldens harmoniske skjønnhet. Med armene i kors stod hun og stirret rett fremfor seg og kjente en sviende smerte som etter et stikk i hjertet. I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har nettopp vært her og levert en pakke som hun hadde bedt meg om å sende deg straks. Jeg tenkte først å la den ligge til du kom, men siden jeg ikke vet hvor lenge det ennå kan trekke ut, og det så ut til å være henne svært viktig at den snart kom deg i hende, sender jeg den altså. Hun fortalte meg at gutten var død, og jeg kan jo, særlig slik som forholdene nå er, bare ønske deg til lykke med at du har fått barnet av halsen. Hun snakket om noen avskjedsord som lå inne i pakken. Om innholdet i den nevnte hun for øvrig ingenting, og jeg spurte heller ikke. Nå kom hun altså ikke lenger og hentet penger, sa hun. Hun takket for det hun hadde mottatt i disse årene, og for bryderiet jeg hadde hatt.

Stakkars, det gjorde meg vondt for henne. Jeg tilbød henne det vanlige bidraget for neste måned, siden jeg tenkte hun kunne trenge det, og jeg var sikker på at du ikke hadde noe imot det, men det ville hun ikke.» – Så kom det et regnskap over pengene han i Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og til slutt en vennlig hilsen til Constance og en

En oppfordring om endelig å vende hjem en gang. Constance hadde ikke anet at Lorck hadde et barn. Den plutselige oppdagelsen overveldet henne fullstendig. Det gjorde fortsatt vondt, som et verkende sår. Med all sin kraft forsøkte hun å avvise smerten. Dette var uutholdelig. At han ikke hadde fortalt henne det, var naturligvis for å skåne henne – hva skulle det vel ha tjent til? Det var ingen svindel involvert. At han hadde levd avholdsomt, hadde hun aldri et øyeblikk forestilt seg; at han i det minste kunne ha et barn, burde hun altså ha tenkt på. Om han nå hadde flere, med andre kvinner! En utålelig tanke; hun slo hendene for øynene, stampet med føttene og skrek. Det svidde, stakk og verkede. Og nå skulle hun selv bringe ham et barn til verden. Å, det var avskyelig. Et barn som kunne ha, Gud vet hvem, til søsken – unger som drev omkring langs gatene.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 215 / 292

Hvis hun bare hadde vært fri for dette! – Og hun, som hadde følt denne jublende gleden der for noen uker siden. Men kanskje hadde hun tatt feil! Til dette håpet klynget hun seg med lidenskap. Plutselig kom det en svak lyd fra rommet hans; hun rettet seg opp, lot hendene synke og lyttet. Han var jo syk, det hadde hun helt glemt. Hun skyndte seg inn, men stanset i det første rommet; hun følte ulyst til å se ham nå, for å høre hans

Stemme. Om han bare ikke hadde kjent henne, men hadde kalt henne Kristine – Kristine! au, og hun tok seg til hjertet – altså slik! Lyden kom igjen. Hun strakte de foldede hendene frem for seg, knep dem heftig sammen, mumlet noe som lød som en besvergelse og gikk inn til ham. Han satt oppreist i sengen og stirret urolig mot døren. I det bleke måneskinnet så han spøkelsesaktig dårlig ut. «Conny» – sa han bedende bebreidende, «hvor lenge har jeg ventet på deg.» Han rakte hånden ut mot henne, men den falt straks tilbake på teppet. Hun merket at han var ved sin fulle fornuft. «Vil du ha nattlampen tent?» spurte hun uten å nærme seg. Han sank langsomt tilbake på puten. «Når du er her, har jeg det bra. La meg kjenne hendene dine på pannen min.» «De er så kalde – du vil fryse.» «Nei, det vil svale.» Hun strøk ham over pannen med den ene hånden. «Begge to» – sa han med svak stemme.

Litt etterpå flyttet han hendene hennes til sine lepper og kysset dem. Så la han dem tilbake på pannen. «Du skal sitte hos meg, Conny, jeg er så trøtt.» Han grep etter kjolen hennes for å få henne tett inntil sengen. «Du må ikke gå fra meg. – Å jo, – gå bare, gå»

«Bare,» sa han plutselig i en helt forandret tone –, «vær så god – jeg ser nok at jeg er til plage for deg – naturligvis, det er morsommere å spasere med Mejer.» Det kom avbrutt og med en grumsete klang i tonen, og han skjøv hendene hennes bort med sine svake krefter. Constance ble så forbauset over denne uventede vendingen at hun ikke fant noe å svare. Lorck, som hadde ventet at hun skulle motsi ham med forsikringer og kjærlige ord, ble enda mer opprørt av hennes taushet.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 216 / 292

«Hvorfor har du ikke passet på å gi meg medisinen? Jeg skulle ha en skefull da jeg våknet – jeg hørte det tydelig. Hvordan kan et menneske bli friskt på den måten?» Stemmen var hes, og han stønnede etter anstrengelsen. Constance reiste seg og tok medisinflasken. «Nei takk, la det bare være – la det bare være», klaget han. «Hør nå, Nils, vær en snill gutt og ta medisinen pent.» Hun skjenket ham en skefull. Han lå litt og murret, så tok han den. «Hvorfor sier du ingenting? Hvorfor forteller du meg ikke at jeg tar feil? – Hvorfor kysser du meg ikke?» – sa han klynkende. «Kyss meg», kom det plutselig ømt. Hun bøyde seg over ham og berørte leppene hans med munnen sin; pusten hans luktet vondt, og hun vendte seg uvilkårlig bort. «Du trenger hvile, du må sove», sa hun, og for å berolige ham og lulle ham i søvn begynte hun å stryke ham gjennom det krøllete håret hans, forsiktig, mykt, langsommere og langsommere.

Den natten sov Lorck rolig og uavbrutt for første gang siden han ble sengeliggende. Det var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending. Men for Constance kom det ingen søvn. Hun ønsket så gjerne å glemme den smerten hun led, og lå så stille, så stille med lukkede øyne, skiftet stilling nå og da, prøvde å ligge på ryggen med knærne trukket opp i en

Bue vendte seg om og lå med ansiktet begravd i puten, men nei, det ville ikke lykkes. Til slutt stod hun opp for å prøve å gå opp og ned i den andre stuen, til hun ble trøtt eller frøs; da måtte vel søvnen inntreffe. Hun stakk de bare bena i et par tøfler, kastet på seg et skjørt og en jakke og listede seg forsiktig ut av soverommet. Et blekt, merkelig dødt og stille morgenlys fylte rommet. Gjennom de åpne altandørene lød et tusenstemt kor av kvidrende fuglerøster. Hun trådte ut på altanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og disig. Det var ikke den minste bris å kjenne; trær og planter så ut til å stå og sove, og vannet lå og strakte seg i den dypeste hvile. På himmelen i øst var det smale, gulaktige striper; solen ville snart være der. Denne stillheten var kvelende. Constance grøsset og krøp sammen.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 217 / 292

Hennes tanker kretset om dette ene: denne kvinnen, som han hadde elsket og levd sammen med, og som hadde skjenket ham et barn. Mon han hadde elsket Kristine slik han nå elsket henne? – Mon han hadde – mon han hadde? – Hun vred seg under tankene. Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev. Hansen hadde snakket om noen avskjedsord. «Du mildeste Gud og Skapermann» – sa hun med en lydelig hvisken – «det er brev, brev!» Hun trakk øyenbrynene i været og spilte opp øynene som i forskrekkelse; leppene trakk hun sammen til en spiss og plystret ganske lavt. En kvalblandet henrykkelse grep henne; hun ville kaste seg over brevene og lese som en besatt. Hun følte ikke et sekunds nøling eller skygge av betenkelighet; tvert imot visste hun med seg selv at ingenting i verden ville kunne hindre eller stanse henne. Et uttrykk av grusomhet lå om munnen hennes, blodet hamret i tinningene, og hendene skalv da hun skar opp omslaget.

Øverst lå et brev skrevet med en klosset hånd og en høyst forvirret ortografi. «Kjære Nils» – stod det – «jeg ber deg meget om unnskyldning, fordi jeg etter denne lange tidens forløp våger å skrive til deg, men det er for å underrette deg om at Gud har tatt vår elskede sønn hjem til seg, og uansett at jeg godt vet at det var det beste som kunne hende min arme, velsignede Anton, såsom han jo var» farløs, enda faren hans levde, noe som er enda verre, føler jeg likevel en bitter sorg over at han er borte. For han var alt mitt og gleden min, og han lignet faren sin helt opp i dagen, og jeg vet at det ikke behager deg nå, siden du er gift og ikke lenger elsker meg, men for meg var det en fryd i hjertet å se denne likheten, for jeg kunne ikke slutte å elske deg da du forlot meg og festet hjertet ditt ved en annen.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 218 / 292

Dessverre for meg, det var min kval, men også min glede, og jeg elsker deg den dag i dag like høyt som den gangen du kalte meg din pusunge og sa at kjærligheten min var din trøst og lykke. Og når jeg tenker på alle de herlige kveldene og nettene jeg tilbrakte hos deg, renner tårene mine, og det vil de gjøre for alltid, for jeg glemmer deg ikke i dette livet. Men nok om dette, min søte, kjære gutt døde i dag for åtte dager siden, og ble begravet på den femte dagen. Kisten hans var så fin, og den var helt full av blomster, og han var akkurat på dagen 1 år og 8 måneder, for han ble født i januar, som du reiste i oktober, hvis du husker det. Det var tyfus han hadde, og han led grusomme smerter. Kort

Før han døde, slo han opp øynene og så på meg, som om han ville klage. Det stakk meg i hjertet at jeg hadde satt ham til verden med skam. Jeg bøyde meg over ham og snakket til ham, selv om jeg var kvalt av gråt. Så smilte han så søtt, og så trakk han pusten tungt og døde. Jeg trodde hjertet mitt hadde sprukket med det samme, men hva et menneske kan utholde å lide, er utrolig. Og nå vil jeg si deg mitt siste farvel; jeg reiser til Drammen, hvor du husker jeg har familie; jeg tror nok jeg kan få arbeid der. Jeg ser deg aldri mer her i verden, men jeg vil tenke på deg ofte, og på ham som jeg har lidd og grått så mye for. Jeg ønsker deg oppriktig at du alltid må være lykkelig, og at hun som er din kone, må elske deg like høyt som jeg gjorde. Da vil du ikke savne kjærlighet. Og til slutt: takk for alt. Det er deg jeg skylder at jeg har smakt lykke i livet, selv om det var kort og endte i bitter sorg.

Likevel ville jeg ikke vært den foruten, nei, ikke for noe i verden. Og jeg velsigner deg fordi du har tatt så godt vare på vårt barn. Lev da så vel, og ha det så godt som ønskes deg av din gamle trofaste Kristine.» Da

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 219 / 292

Constance hadde lest brevet, la hun ansiktet ned på hendene og hulket. Denne stakkars kvinnen med sitt barn! Hvorfor var hun blitt forstøtt? Med hvilken rett oppførte mennene seg slik? De nøt disse kvinnenes ungdom, deres helse, deres kjærlighet, som om de var skapt for dette ene formålet; de nøt til de var mette. Så, når de fant noe mer ettertraktelsesverdig, kastet de dem bort og overlot dem til den skjebnen som mennenes brutale egoisme hadde beredt dem. Hun følte en inderlig medlidenhet med denne tålmodig lidende kvinnen, som var så full av godhet og resignasjon, og samtidig en opprørsk bitterhet mot det samfunnssystemet som hadde gjort det så bekvemt og så ufarlig for mennene å hengi seg til sine seksuelle lyster. Hun følte ikke lenger noen skinsyke; arten av hennes smerte var en annen; en heftig uvilje mot mannen hennes rørte seg i henne – hun tålte ikke å tenke på ham.

De øvrige brevene var fra Lorck til Kristine; de var nummerert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så at det var et forhold som hadde vart i flere år, men samtidig hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, noe som fremgikk av svarene han hadde gitt på Kristines bebreidelser og utbrudd av skinsyke. En av disse rivalinnene hadde vært en gift dame og tilhørte tilsynelatende Lorcks omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede Kristine, vær du bare rolig, jeg vender likevel tilbake til deg. Den»

Du skal ikke bry deg om den dumme historien. Hadde du ikke

Hvis du tilfeldigvis hadde fått vite dette, ville det ikke ha kunnet gjøre deg noen skade. Forresten er jeg lei av denne stadige årvåkenheten overfor mannen, og til syvende og sist har hun aldri klart å ta meg helt fra deg. I dine armer har jeg det best, det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker deg virkelig, Kristine; du er så fin og søt og yndig, særlig når du er blid og munter – det kler deg ikke å surmule og felle tårer – hører du, Pus! – Forresten gikk innholdet i de fleste brevene ut på å avtale når hun skulle komme til ham osv. De var fulle av kjærlighetsord av samme slag som dem han hadde gitt Constance, stundom til og med nøyaktig de samme uttrykkene, og det gikk med en skarp følelse gjennom henne.

Constance Ring – del 10BokRobot · Side 220 / 292

Så var det en periode på noen måneder hvor de ikke hadde utvekslet noen brev, og så kom det et brev som begynte slik: «Ja, min elskede, kom bare tilbake til meg, hvis du er frisk og søt som før – jeg vil ingenting heller; da jeg rådet deg til å forlove deg med Mennesket, var det fordi jeg trodde det kunne bli til din lykke; nå som du har latt ham gå, er det jo ingenting som skiller oss. Du må tro at det ikke

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 221 / 292

Constance Ring – del 11

var glad i hjertet; jeg lot deg slippe ut av armene mine. Det jeg har vært henvist til i mellomtiden har overhodet ikke behaget meg, og en forelsket frue, som jeg av ren kjedsommelighet begynte å omgås, reiser bort fra byen i disse dager. Jeg gleder meg til å få deg tilbake. Kom i morgen kveld klokken 10, hvis du kan. Er jeg ikke hjemme, så legg deg bare ganske rolig til å sove som i gamle dager, da jeg pleide å vekke deg med et kyss; du har jo fortsatt den lille nøkkelen. Og hør, jeg har fått badet ferdig; det har blitt så innbydende – du skal se for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en rekke brev, kjærligere og ømmere enn noen gang, med en understrøm av sorgmodighet; hun var hans trøst og tilflukt – stod det. Constance regnet ut at de skrev seg fra den tiden da han gikk og fridde til henne. Og så kom det tidspunktet da Kristine hadde vært gravid.

Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert av ekte medlidenhet, stappfulle av fraser ment som trøstergrunner. Endelig kom det siste. Det inneholdt et kort farvel; han skulle reise til utlandet, og det var usikkert når han vendte hjem, eller om han overhodet noen gang gjorde det. Han ba henne heve månedsbeløpet for barnet hos advokat Hansen, som visste beskjeden, og som hadde ordre om å å begynne utbetalingen når som helst hun krevde det. Til slutt anbefalte han henne å gifte seg med en eller annen som tilsynelatende hadde gitt henne et ekteskapstilbud, og erklærte at han var villig til å gi henne penger til utstyr.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 222 / 292

Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun av det ødelagte lakseglset fra omslaget, og pakket brevene omhyggelig inn; hun fant frem noe hyssing som hun viklet rundt pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i skuffen sin. Så satte hun seg med albuene på bordet og ansiktet i hendene. Omtrent ti minutter forble hun ubevegelig. Plutselig så det ut til at hun kom til sans og liv igjen og reiste seg; hun var askegrå i kinnene, og leppene var blitt så merkelig tynne; fingrene hennes krammet seg over bordduken som i en uklar forestilling om at de skulle gripe tak i noe. Hadde Lorck sett henne i dette øyeblikket, ville han ha hatt vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skikkelsen med den dype furen mellom de stirrende øynene og de slappe ansiktstrekkene. Stille snek hun seg tilbake til soverommet, men til tross for forsiktigheten hennes ga døren fra seg en pipende lyd som vekket Lorck.

«Er du allerede oppe, Conny?» – sa han søvndrukket. «Nei, jeg legger meg igjen» – svarte hun raskt, «jeg kunne ikke sove, men nå er jeg blitt søvnig.» Hun lå allerede på puten i sengen sin ved siden av hans. «Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende – la meg få hånden din» – Stemmen døde hen, han slumret inn igjen. Men Constance var fremdeles våken; hennes iskalde fingre lå mellom hans, men så snart hun merket at han sov, løsnet hun dem forsiktig. Hun led mye; det var en

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 223 / 292

En sugende følelse i hjertet, som steg og sank, og med mellomrom vokste til en brennende smerte, idet tankene trakk henne rundt i kretsen av de forestillingene som lesningen av brevene hadde fremkalt. Fantasien hennes malte igjen og igjen de kjærtegnene som hadde vært mellom ham og disse kvinnene. Han hadde gått fra den ene til den andre; nå var turen kommet til henne, det var alt. Hun spurte seg selv hvorfor det egentlig gjorde henne så vondt; hun hadde jo aldri ment at hun var den første og eneste han hadde elsket; hvorfor da la det seg til å smerte henne så dypt? Nå var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men lykken hadde styrtet sammen for henne; hans kjærlighet hadde ikke lenger noen verdi, i hvert fall ikke den tidligere; hun var i flokken og følget med de andre, og det tok bort glansen. Hun hadde halvt ubevisst ment seg å være et unntak, noe særegent i hans liv; nå hadde hun forstått at det ikke forholdt seg slik.

Det hadde vært så mange av dem. Alle dem hadde han omtalt med de samme kjælenavnene som han nå ga henne; han hadde vært deres Nils, – «din Nils» – hva betydde det da at han nå kalte seg hennes? Hvor lenge ville det vare?

Ekteskapsbåndet var ingen hindring for ham, han som hadde brutt seg inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred! Hun minnet seg hans forsøk på å innlede et uverdig forhold til henne mens hun var gift med Ring, og erindringen om det, i sammenheng med den kunnskapen hun nå satt inne med, ga henne en oppfatning som satte ham i et nærmest avskyelig lys. Hva brydde vel slike menn seg om at de var gift – hadde forpliktelser overfor en kvinne – en kvinne! I slike saker gjaldt ikke noe æresbegrep. Det var henne en trøst å tenke seg ham så dårlig som mulig; hun ble kaldere og roligere av det. Hun ville bære sin ulykke med verdighet; hun hadde giftet seg med en dårlig person – det var alt. Til ham ville hun ikke si noe. For henne, som hadde nådd en moden alder, lignet det jo ikke noe å gjøre noe vesen av slikt; det var jo å gjøre seg latterlig.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 224 / 292

Hun ville trekke seg inn i seg selv, være som om ingenting hadde hendt. Men hennes kjærlighet var borte; hun elsket ikke denne mannen; det var en annen hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nå var det slutt, det måtte han finne seg i, for ingen kunne høste det de ikke hadde sådd. Det ville bli helt annerledes mellom dem heretter, ikke slik utad, men likevel.

XXVI. Det gikk likevel ikke så lett å finne den roen som Constance forsøkte å innbille seg. Hver dag på nytt brøt smerten opp i henne; undertiden, når Lorck med en betoning av et ord minnet henne om noe de pleide å le av, eller ga henne et tilnavn som tidligere alltid hadde fått henne til å løpe bort og kysse ham, kunne hun ha skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst var det om nettene, når hun lå time etter time uten å kunne sove og var et forsvarsløst bytte for sine martrende tanker. I disse dagene avslo hun å spasere med Mejer. En gang gikk hun likevel med ham, og da Mejer med bekymring spurte om årsaken til hennes forandrede utseende, sa hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. – Etter hvert som Lorck kom seg, følte han dunkelt forandringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne, kunne han plutselig slippe henne i forundring; det var som om han holdt en helt fremmed kvinne i sine armer.

Det begynte å bekymre og plage ham at forholdet deres ikke lenger var som før. Hva kunne det skyldes? Hun tok imot hans kyss, men hun ga dem ikke tilbake, unntatt når han ba henne om det, og da uten noen varme. Han ble mer tilbakeholdende og levde i en stadig spenning og ventet på at hun skulle merke forskjellen og savne hans ømhet, og så komme av seg selv og forlange den; men det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de utvekslet et kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettopp da var hun usedvanlig livlig og elskverdig i sin væremåte, som om hun med sin oppstemthet ville dekke over kulden og på en måte bløffe ham. Hver dag som gikk, syntes mer og mer å befeste den nye formen deres samliv hadde fått. Det begynte å bli en lidelse for ham. Det kom noe speidende og nervøst inn i hans væsen; undertiden var han irritabel og oppfarende, for så bagefter å synke hen i en modløs sørgmodighet.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 225 / 292

En morgen var Constance så uvel at hun ble liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten hadde hun hatt magesmerter som kom og gikk i heftige byger. På Lorcks spørsmål om hva som feilte henne, svarte hun at hun hadde hodepine og ville forsøke å sove. Hun hadde for øyeblikket ikke lyst til å fortelle ham at hun om natten hadde abortert.

Hun lå med lukkede øyne og følte en slapp tilfredshet over det som hadde skjedd. Hun hadde ønsket at det skulle gå slik, og på en måte ventet hun det. Den sterke psykiske lidelsen hun hadde gjennomgått den siste tiden, var jo mer enn nok grunn til det. En følelse av frihet og lettelse kom over henne; nå skulle hun slippe å føde et barn til verden som var et symbol på en kjærlighet hun ikke lenger næret. Og hun sa til seg selv at nå var den krisen som hennes følelser for Lorck hadde måttet gjennomgå, overstått. Det var jo meningsløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt kom til alt, var det jo noe som ikke angikk henne. Hun hadde klart å kvele både smerten og avskyen; tilbake var det blitt en resignert likegyldighet – det gikk nok an å leve godt sammen, selv om man ikke akkurat elsket så heftig. Den lille mismoden, blandet med litt bitterhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne i seg, ville nok gi seg.

Han hadde ikke bedratt henne; derimot var det hun som hadde vært for naiv, for rask til å hengi seg til drømmer om en lykke som hun nå forstod ikke eksisterte, ikke kunne eksistere, fordi menn var menn, og kvinner så annerledes, så dårlig rustet, så fulle av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tåpelig i sin forfengelige innbilning om at hans kjærlighet til henne var av en egen, av en høyere Art. Slikt tøv! Nå visste hun beskjeden; hun hadde kastet av seg illusjonen, som man kaster av seg en drakt, og var klar til å leve videre på de gitte premissene. I bunn og grunn var det bedre slik, for nå var fotfestet et virkeligt. Og kanskje var det noe tøv at disse kjærlighetsforbindelsene av enhver art gjorde et menneske mindreverdig eller forårsaket noen skade. Se nå på Lorck; han var en utmerket mann på alle måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige om det.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 226 / 292

Hun så nå selv hvor raskt en kjærlighet kunne falle fra hverandre; hvis hun nå kom til å elske en annen? – – Ja, hvorfor ikke! Det ble henne etter hvert en glede å ha Mejer som daglig omgangsvenn. Når hun satt og følte seg trykket av sin manns selskap, virket hans komme som en befrielse. Til slutt forekom hans nærvær henne som en nødvendighet; hun savnet ham når han ikke var til stede. Lorck, som etter hvert hadde fått den tanken at Mejer stod bak Constances endrede oppførsel, var alltid ytterst høflig og imøtekommende for å skjule sin skinsyke, men det var likevel en viss stivhet i vesenet hans som ikke lot seg skjule. Constance likte ikke lenger å være alene med sin mann; hun skammet seg over ham, og av og til forlot hun plutselig rommet og begynte å ordne med klærne sine for å slippe unna en

Stund.

En gang Lorck, som nå var oppe hele dagen, kikket inn i soverommet for å se hva hun holdt på med, fór hun opp og begynte å dra den store kofferten sin fram fra veggen. «Nei, men Constance da, husk på tilstanden din!» sa han i en bekymret, halvt uvillig tone. Hun rettet seg opp og så et øyeblikk på ham. «Det er over,» svarte hun kaldt, «det var derfor jeg var dårlig forleden.» Hun tok igjen tak i kofferten. Det hovmodige, nesten fiendtlige blikket hennes traff ham som et ondt slag. Han sjanglet et skritt tilbake. «Og det forteller du meg bare sånn?» Stemmen røpet forskrekkelsen og smerten hans. «Det er vel ikke noe å gjøre noe større vesen av» – sa hun likegyldig. Lorck tok tak i døren som for å støtte seg. Han stirret på Constance med et hjelpeløst forundret blikk. Hun var en gåte for ham; det nesten svimlet for ham; hva i all verden var det som hadde skjedd med henne.

Et øyeblikk tenkte han på å fare løs på henne og riste en forklaring ut av henne, men han kjente seg så matt og var samtidig så inderlig bedrøvet at han ikke orket det. Uten å si noe gikk han inn og satte seg i sofaen; der la han seg tilbake i putene og gråt.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 227 / 292

XXVII. Constance gikk tur i hagen sammen med Mejer. Lorck sov sin vanlige, lange ettermiddagslur; det var det eneste som fortsatt tydet på at han var på bedringens vei. «Var det virkelig alvorlig ment at du ville reise, Mejer?» spurte Constance. «Ja, nå som Lorck er blitt frisk igjen – du trenger jo ikke meg lenger.» «Jo, jeg trenger deg absolutt. Hvem skal jeg ellers gå tur med om ettermiddagen, for eksempel?» «Ja, nå får det bare briste eller bære med meg –» sa Mejer med et trist smil. «Æsj, nei!» utbrøt Constance og stoppet plutselig. «Ønsker du at jeg skal bli, bli her fortsatt?» spurte han. «Ja, så lenge vi er her.» Han gikk et øyeblikk taus ved siden av henne. «Jeg kan like godt bli som reise,» sa han bedrøvet. «Ja, for nå har jeg vent meg så til deg.» Tonen hennes lignet et barns som merker at det får viljen sin, men fortsetter å overtale likevel. «Så har jeg i det minste en slags hensikt,» fortsatte han.

«Du snakker så rart,» sa Constance misbilligende. «Du var ikke sånn før.» «Livet mitt er så meningsløst,» svarte han. «Tenk deg en fyr som like godt kunne legge seg ned foran13 i Babylon, for eksempel, som å foreta seg hva som helst annet.» «Jeg liker ikke at du aldri kan snakke alvorlig, Mejer; det er en farlig vane å spøke med alt.»

«Spot –» sa han og så på henne. «Jeg trodde du kunne se tvers gjennom alt det der.» «Nei, jeg vet virkelig aldri om det er spøk eller alvor når du sier noe,» svarte hun og ristet på hodet. «Hm! – Ja, i alle fall ville jeg ikke for noen pris dra bort når du ønsker at jeg skal bli – det kan du stole på er alvor.» Han bøyde hodet litt bakover og trakk pusten dypt, men lydløst. Hun så litt sky opp mot ham. Ansiktet hans var rolig, nesten mørkt. «La oss være venner, Mejer,» sa hun hjertelig. «Vi har jo alltid hatt glede av å snakke sammen.» Glede! tenkte han og smilte sykt. «Ja, ikke sant?» la hun til like etter. «For min del har det vært noe annet og mer enn glede,» svarte han, og det kom en svak dirring i stemmen hans. «Vi kan vel ha hygge av hverandre, som venner, mener jeg. – Tror du ikke?» «Vennskap mellom oss to?» tonen hans var nesten barsk. «Hva mener du med det?»

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 228 / 292

«Vennskap er jo vennskap – jeg synes ikke ordet trenger noen nærmere definisjon.» Mejer gikk og boret spaserstokken ned i den grusede veien og rev den opp igjen for hvert skritt, så det ble dype furer i den fine, tørre sanden. «For deg vil et vennskap med meg bli en luksusartikkel, noe du samler opp ved siden av, for meg er det annerledes.

– Det blir ikke lige for lige.» «Det høres jo nesten beregnende ut,» sa Constance og forsøkte å slå en spøkefull tone an. «Ja, De har jo Deres på det tørre,» fortsatte han og feide bort det virvlende sandet med stokken. «De har hus og hjem, åker og eng, fe og ektefelle og annet lignende. De er vel nok også temmelig lykkelige.» Han vendte plutselig hodet mot henne.

Constance ble rød. «Å, pyt!» sa hun hurtig. – «Det er ikke verdt å snakke for høyt om Lykken.» I det samme sekundet fôr det gjennom henne at dette var svik mot Lorck, men i neste øyeblikk tenkte hun at hun ikke stod ham til regnskap. Mejer så hurtig, undersøkende på henne. «Det blir bestandig rester og stumper,» fortsatte hun i en avfeiende tone, «hvis det da ikke er ulykke og jammer, som er det vanligste.» Mejer kunne ikke begripe hvorfor han plutselig ble så glad; han måtte tvinge seg selv til ikke å ta hoppende skritt. «Ja vel, ja –» sa han og forsøkte å se likegyldig ut. Ikke for noen pris ville han få henne til å si mer enn hun selv ønsket. Solen var nå gått ned, og lyset ble med ett roligere og mer dempet. Trærne virket større, og bladverket hadde fått en mørkere farge. «Hvor herlig det er,» sa Constance, «denne dype freden – – og kjenn hvor blomstene dufter.» «På en slik kveld er det godt å leve,» sa Mejer og pustet opp.

«Du sa før at livet ditt var forspilt –» begynte Constance etter et øyeblikks pause. «Hva er nå det for et snakk?» «Jo, for det eneste som har verdi for meg, er jeg for bestandig lukket ute fra,» svarte han. «Men du med din begavelse, Mejer–» «Ja, og fremtiden,» avbrøt han henne. «Jeg, med mitt talent som komponist,

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 229 / 292

Dyktighet som utøver – De hører at jeg kan leksjonen.» «Uf, ti stille! Hvorfor vil De nå late som at De ikke anser Dem selv for noe?» «Jo, jeg anser meg selv for noe, men jeg finner denne talen om hva folk forventer av meg så avskyelig! Den villigheten folk viser til å gi meg en plass i sine forhåpninger, finner jeg fornærmende. De kan vente til jeg ber om deres attest.»

«Nu vet jeg da hva jeg skal snakke om for å få Dem i skikkelig godt humør,» sa Constance. «Ja, for jeg er rett og slett glad i alt sammen,» utbrøt Mejer. «Kjenner De ikke historien om ham, til hvis vugge feen kom og sa at han skulle få alt i livet, bare ikke det høyeste?» Han snakket lavt, og det var en klang av håpløshet i stemmen. Constance ble merkelig beklemt. «Symfonien Deres er så vakker,» sa hun stille. «At De har kunnet skape den, må dog ha gitt Dem den største glede.» «Men De kjenner den jo ikke, frue,» utbrøt han overrasket. «Jo, det gjør jeg. I Roma – kan De huske frøken Schwartz? Hun hadde den med seg og spilte den på sammenkomstene i den skandinaviske foreningen.» «Ja, så! Og har De virkelig funnet glede i arbeidet mitt?» «Det er nok dumt,» svarte Constance, «men det forekom meg at jeg fant hele meg selv i den musikken – alt jeg har gjennomlevd – men De hører visst ikke etter.» «De tar feil,» sa han lavt.

«Jeg lytter til hver stavelse, fortell meg mer.» «Det var visst ikke mer – ja, for slutningen forsto jeg ikke. Hva mente De med slutningen?» «Den er mitt livs dikt, en fantasi om det feen sa: at jeg aldri skulle nå det høyeste.» Det var en dyp sorgmodighet i stemmen hans, som gikk Constance rett til hjertet. «Aldri skulle nå –» gjentok hun. «Det

Det er De ikke alene om, Mejer – det høyeste når ingen.» «Jo,» sa han heftig. «Det er nettopp det forferdelige å se på, at en annen går hen og får det.» «Men De er ennå så ung, Mejer – De kan jo ikke vite hva Livet har gjemt til Dem –» Han sto plutselig stille og så på henne. Så bredte han armene ut, la hodet tilbake og hvisket: «Constance.»

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 230 / 292

Det gikk et rykk gjennom henne; i det første sekundet så det ut til at hun ville synke over mot ham, men i neste øyeblikk rettet hun seg opp. «La oss ikke gjøre hverandre fortræd, Mejer,» sa hun med skjelvende stemme. «Nei, ikke fortræd,» gjentok han og lot armene synke. De gikk videre i en langsom, dvælende takt, og de så begge mot jorden. Plutselig stod Lorck foran dem. De hadde vært så opptatt av seg selv at de ikke hadde sett ham nærme seg, og veiens svinger hadde også gjort sitt for å skjule ham. Det ble et øyeblikks forlegenhet ved det uventede møtet. «Er du allerede der?» sa Constance raskt. «Jeg trodde du sov.» «Vet du kanskje ikke hva klokken er?» «Nei, hva er den da?» «Halv ni.» «Virkelig!» utbrøt hun. «Det må jeg si!» Han tok armen hennes og la den i sin. «Vil du spasere mer?» spurte han. «Som du vil,» var svaret. «Det er en deilig kveld,» bemerket Mejer, «så mild og stille.» «Luften er dog litt kjølig,» svarte Lorck.

«Jeg tenker vi går inn og drikker te.» De begav seg oppover mot hotellet. «Har du sett de siste avisene, Mejer?» spurte Lorck. «Nei,» svarte han. «Hjemme har de stygt vær, og nå pågår spektaklet med valg over hele landet. De agiterer og lager myrmenn, så det fyker etter.» «Med Kristiania nytter det nå ikke,» sa Mejer, «det er en forstokket by.» stanset. Lorck ønsket i sitt stille sinn Mejer langt bort, men tvang seg selv til å skjule det.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 231 / 292

«Mejer og jeg har vært i Klammeri,» sa Constance, som nå var ganske fattet og gjerne ville få det til å gå bra mellom dem. «Ja så –» sa Lorck tørt. «I Klammeri – det syntes jeg dog ikke, Frue.» «Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all Beskedenhed tillot meg å mene at De i Musikken hadde noe å leve for?» Mejer følte seg ille berørt. For ham hadde deres samtale en verdi som han mente var hans egen eiendom. «Sådan lader jeg bestandig,» sa han overlegent. «Det er alltid min Manér, når jeg ikke vil gå inn på et Æmne.» Nå var det hennes Tur til å bli støtt. Hvert Ord hadde hun tatt alvorlig, og nå reduserte han det hele til Fraser. «Det må være bekvemt å ha en så ferdig Form,» sa hun i en Tone som om det interesserte henne. «Å ja, såmæn,» svarte han kaldt. «Jeg fikk nettopp et Brev fra Hansen,» sa nå Lorck.

«Han skjælder og smælder over Venstre. – Og du, Constance, han taler om et Brev og en Pakke, han har sendt. – Har det kommet noe mens jeg var syk?» Blodet for Constance til Hodet og tilbake til Hjertet. Knærne hennes skalv. «Nei,» klarte hun med Møye å si. «Det er da besynderligt,» sa Lorck. De var kommet opp på den opplyste Verandaen foran Havestuen. Lorck følte armen hennes skjelve i sin og betraktet henne oppmerksomt, bare et Sekund, men det var nok til at la ham gjette alt. Her var altså årsaken til den forandringen som hadde skjedd med henne. Gudskjelov, ikke noe annet, tenkte han, og følte trang til å ta henne i sine armer og kysse henne. Den saken skulle han nok få henne til å forstå. Og han, som hadde mistenkt Mejer! «Jeg skal med glede gå til posthuset og spørre etter det savnede,» sa Mejer imøtekommende.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 232 / 292

«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en stemme som plutselig hørtes opprømt ut. «Dessuten er det stengt.» En overstrømmende vennlighet kom over ham. Mejer var en flott fyr, en kjær kar! Hvor godt var det at han ikke behøvde å anse ham som en hemmelig fiende. «Er det virkelig din alvor at du vil reise i morgen, Mejer?» sa han. «Skulle jeg reist i morgen?» «Etter det du sa i går. Men nå må du vente og følge med oss – det er vel det rimeligste.» Constance undret seg. Hun hadde instinktivt merket hans uvilje mot Mejer, og med en slags tilfredsstillelse forstått årsaken. «Med største glede,» svarte Mejer, «ja, det vil si, hvis det da ikke drar altfor langt ut.» «Nei, jo før vi drar, desto heller. Jeg venter bare på at du skal bestemme dagen, Constance.» «Gjerne i morgen for min del,» svarte hun, «hvis du bare føler deg sterk nok.» «Skal vi si fredag? Passer det deg, Mejer?» «For meg passer alle dager.» «Ja, altså på fredag da!»

Da de hadde spist middag, småpratet de litt med noen tyskere som hadde sine plasser ved siden av dem ved bordet. Lorck lengtet etter å være alene med Constance og foreslo derfor ikke at Mejer skulle følge med opp på altanen, hvor han de siste par kveldene hadde pleid å sitte og røyke en sigar sammen med Lorck til et glass sherry. Han unnskyldte seg. sa at hun var trøtt, rakte Mejer den vennlige hånden til god natt og nikket til Constance, som straks reiste seg og fulgte ham. Lampen var tent der oppe, men rommet virket likevel mørkt etter det blendende gasslyset i trappegangen. Constance hengte hatten og kåpen opp på en garderobe i soverommet og gikk bort til vinduet, hvor hun begynte å se ut. Nå var det ikke lenger mulig å utsette å avsløre sannheten for Lorck. Hun hadde tenkt å gi ham brevet og pakken så snart de kom opp, men nå syntes hun det var så vanskelig. Ordene hun skulle si lå som bly på tungen hennes.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 233 / 292

Best å vente til i morgen. «Kommer du ikke inn og setter deg, Constance?» Hun vendte seg om og så Lorck i den åpne døren. Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofaen, hvor han trakk henne ned ved siden av seg. Han la armen rundt livet hennes og fikk henne til å hvile hodet mot skulderen hans. «Constance, min kjæreste venn, la meg få det som Hansen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han. Det ga et støt inni henne, og hun følte en slags skamfullhet, men det gikk straks over. Uten å gjøre den minste bevegelse svarte hun: «Ja, det kom mens du lå i feber.» Han klappet ømt hodet hennes. «Og så har du lest brevet? – Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.» «Jeg trodde det gjaldt forretninger som krevde svar.» «Naturligvis – naturligvis,» sa han blidt. «Jeg skal hente det til deg.» Hun ville reise seg. «Å nei, vent litt – sitt stille. Jeg vil snakke med deg.

Legg hodet ditt tilbake igjen.» «Jeg vil heller sitte oppreist – jeg hører bedre da.» Han holdt hånden hennes i begge sine. «Har du tatt deg

«Har du tatt deg nær av dette, min lille Conny?» Hun svarte ikke. «Har du tatt deg nær av det –?» gjentok han og kysset hendes hånd. Hun gjorde en rask bevegelse til siden med hodet og sa uvillig: «Det nytter jo ikke å diskutere det. – Jeg vil helst slippe.»

«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre din kjærlighet. – Det er ingen grunn til det. Dette ligger bak oss. Vi har ingenting å gjøre med det.» Hun hadde trukket seg fra ham og satt nå med hånden under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling. Lampelyset falt på den ene siden av ansiktet. Det var blekt, og rundt munnen var det et ubestemmelig sammensatt uttrykk: smerte og litt spott, tross og underdanighet, avsky og noe av en forherdet bestemthet. «Du vet jo, Constance,» fortsatte han mykt, «at menn ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og er det ikke sant, Constance, at du gikk inn i vårt ekteskap med uriktige forestillinger på dette punktet?» Hun satt fullstendig ubevegelig. Han ventet på at hun skulle si noe. «Jeg hører hva du sier,» sa hun, «og det er ingenting å svare på.»

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 234 / 292

«Disse løse forbindelsene som unge menn inngår med et eller annet pikebarn –» fortsatte Lorck etter en stund, «for ikke å snakke om den rent seksuelle omgangen, har i virkeligheten liten betydning, ja, når det gjelder det siste, ingen som helst. Det er et nødværge, et surrogat, om du vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns evne til senere å føle –» en virkelig kjærlighet.» Han stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen, langsomt og forsiktig mange ganger. «Forstår du ikke at det er slik, Constance?» Hun gjorde den tidligere avvisende bevegelsen. «Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det vil si, du kan ikke forstå hvordan det er for meg.» Hun brast plutselig i gråt. Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to. Så satt hun ubevegelig som før. «Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt utålmodig.

«Hvis du ikke får bukt med dette, kan det rent ødelegge våre liv, og det synes jeg likevel du burde være litt forsiktig med.» Det kom det tidligere, merkelige uttrykket over munnen hennes, og hun trakk øyenbrynene litt oppover.

«Tror du ikke at jeg besitter den fulle evnen til å elske deg, Constance? Tror du ikke at jeg elsker deg så høyt som det er mulig?» spurte han inntrengende. «Jeg vet ikke, jeg,» svarte hun i en sliten tone. «Så du vet det ikke!» Han reiste seg plutselig opp. Stemmen var helt forandret. – «Da kan jeg likevel forsikre deg om at du har fått en kjærlighet så frisk og god som du kan ønske deg den.» Hun svarte ingenting. Han gikk i stillhet noen ganger opp og ned på gulvet. Så knelte han ned på en krakk ved føttene hennes og tok hendene hennes mellom sine. «Jeg forstår at det har gjort deg vondt, Conny min – nå forstår jeg ditt forandrede vesen, og det er en lettelse for meg, for det må jo finnes en løsning på dette. – Å, Constance – du vet ikke hvor mye jeg har lidd. – Jeg har vært ulykkelig, sjalu, tenk deg, sjalu!» Han kysset hendene hennes og så opp på henne etter et svar, men hun åpnet ikke munnen.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 235 / 292

«Det har falt en stein fra hjertet mitt,» fortsatte han. «I det øyeblikket jeg kunne lese sammenhengen i ansiktet ditt, var sorgen min borte. Ja, er det ikke sant, Constance? – Du vil ikke tenke på fortiden, men på fremtiden; den er din. Du vet jo hvor mye jeg lengtet etter deg, hvor lei jeg var av alt annet. Med deg begynner, som jeg så ofte har sagt, mitt egentlige liv. – Du må ikke føle uvilje mot meg på grunn av en innbilning.» «Jeg føler ingen uvilje,» sa hun tonløst. «Men hva er det da, hvorfor er du ikke som før?» «Fordi det har blitt så annerledes. Glæden over din kjærlighet er borte. Den har visnet, og kan aldri gi blomster mer. Det er det som har skjedd. Intet annet.» «Men den skal komme tilbake – jeg skal ikke gi opp før jeg har elsket den frem igjen. – Den skal bli større og sannere enn før.» Han reiste seg opp og ville trykke et kyss på munnen hennes. Hun bøyde hodet litt til siden, slik at han bare nådde kinnet hennes.

«Unngår du mine kjærtegn? Synes du ikke om at jeg kysser deg?»

Hun hadde reist seg opp og stod foran ham med nedhengende armer og blikket vendt bort. Bare han ville holde opp – denne granskingen var altfor ubehagelig, tenkte hun. «Jo da,» sa hun med lav stemme, «kyss meg bare så mye du vil.» Han vendte seg raskt og gikk inn på soverommet, hvor hun hørte ham kle av seg og legge seg. Constance satt lenge tilbakelenet i sofaen med armene over kors på brystet. Hun tenkte på Lorcks rolige selvsikkerhet, hans trygghet på at alt skulle komme i orden, så lenge det ikke var noe galt med ham og hans kjærlighet, hans manglende evne til å forstå den enkle saken at hun hadde sluttet å elske ham. Men før hun visste av det, satt hun og gikk gjennom samtalen med Mejer; hun smilte svakt da det gikk opp for henne at hun var mye mer opptatt av ham enn av dette med Lorck. Hun var glad for at det var slik; for den kvalen hun hadde følt fra begynnelsen av, var jo uutholdelig.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 236 / 292

Hvor var dog Mejer et fengslende menneske – klangen i stemmen hans og dette smilet som kom så sjelden og lyste opp hver krok av ansiktet hans; hvor var dog det smilet bedårende. Hva ville det ikke være å bli elsket av ham ... Hun lukket øynene og slo hendene for ansiktet – det var brennende varmt, og tinningene hennes banket.

XXVIII. Et par dager senere var de på vei hjem. Lorck hadde siden ikke snakket med Constance om forholdet deres.n14 Han mente det var best å ikke diskutere dette temaet; når Constance ble latt i fred, ville nok denne stemningen avta. Hun var jo en fornuftig kvinne, helt fri for sentimentale forestillinger som vistnok kunne skape ulykke i et ekteskap. Han følte seg så tilbøyelig til å være elskverdig i denne tiden, ikke bare overfor Constance, men også overfor Mejer. Han hadde så mye å formidle, så mye å få på rett kjøl. Han var hver dag i godt humør, med en stadig årvåken iver etter å være behagelig, ikke larmende eller på en iøynefallende måte, tvert imot beskjeden og stilferdig, som en som ikke krever å bli lagt merke til. Det hadde kommet noe rolig inn i vesenet hans, noe som virket behagelig; om det så var stemmen hans, hadde den fått en mildere klang. De hadde tilbrakt et par dager i København.

Det hadde vært dårlig vær, og siden Constance var trøtt, holdt de seg i ro på hotellet og gikk bare på teateret om kvelden. Nå hadde barometeret steget; vinden og regnet syntes å ha gitt seg, og det hadde blitt klar himmel med mild, nesten sommerlig luft, selv om de alt var midt i oktober. De bestemte seg for å ta sjøveien direkte til Kristiania. Dagen på dampskipet gikk svært behagelig. Om kvelden satt de oppe på dekket

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 237 / 292

Etter å ha spist til kvelds drakk Lorck og Mejer et glass toddy; Constance hadde fått sherry med selters. De snakket om de hyggelige dagene de hadde tilbrakt sammen, og lovet hverandre å fortsette omgangene. Til slutt drakk de for snart gjensyn i Kristiania og for en behagelig vinter for dem alle. Så brøt de opp og sa god natt. Det var mange passasjerer, og Lorcks hadde ikke kunnet få noen separat hytte. Constance skulle sove i damehytten. Det var varmt og kvalmende der nede, og dessuten var det et spedbarn som ikke ville holde seg rolig, men lå og gryntet og sutret uavbrutt. Constance kunne ikke sove; hun vendte og dreide seg på den smale sofaen til hun ble så opphetet at hun ikke kunne holde det ut. Så sto hun opp, kastet på seg noen klesplagg sig, svøpte seg i sin lange, myke reisefrakk og gikk opp på dekket.

Det var strålende, nydelig vær; hun spaserte frem og tilbake og forsøkte å forestille seg hvordan det ville være å ha kommet hjem. Så gikk hun gjennom det som hadde skjedd i den lange tiden de hadde vært på reise. Hun hadde vært lykkelig, svært lykkelig – ja, det var den gangen hun elsket Lorck. Den gangen virket det ikke så lenge siden. Fremtiden hadde virket så vakker og forlokkende, hun hadde gledet seg til å leve den – men nå – ja, nå var hun like ved. Skjønt nei – det var likevel ganske annerledes. Hun var gift med en mann som hun i hvert fall kunne like, om hun ikke akkurat elsket ham – og så hadde hun jo Mejer ... Plutselig dukket en skikkelse opp ved siden av henne; hun visste at det var Mejer før hun hadde sett det. «Jeg håpet nesten at du ville komme opp igjen,» sa han med en stemme som avslørte hans glede. Hjertet hennes slo vilt, og det suste for ørene hennes.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 238 / 292

«Det var umulig å sove – et barn som skrek, og en slik kvælende varme –» De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte å fortelle om dampskip som hadde vært så overfylte at folk måtte ligge til og med oppe i mesaninen. Hun koste seg med beskrivelsen hans og kom selv med noen småhistorier av samme Slags. Der hadde sittet noen etternølere her og der på dekket, herrer med sigar og et glass foran seg, som litt etter litt søkte nedenunder. Nå var de to alene med rormannen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjernene spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem. Det regelmessige slaget fra propellen, lyden av rattet når roret ble dreid, og det rolige, skvulpende suset fra vannet langs skipets sider hadde for dem begge en myk behagelighet. «La oss sette oss litt,» sa Mejer.

«Jeg burde vel gått nedenunder nå,» mumlet Constance, men satte seg likevel på en benk som stod på tvers av skipet, opp mot ytterveggen av røkesalongen. «Å ja,» sa Mejer og sukket. «Alt får en ende.» Det lød som avslutningsbemerkningen til en tidligere betraktning. Hun spurte ikke hva han mente, men sa sørgmodig: «Det tenkte jeg også på.»

«Samværet med Dem har gjort meg så god og glad,» fortsatte han. «Hvor synd at det nå skal ta slutt.» «Men det skal det jo slett ikke,» sa hun nesten heftig. «Det blir bare på en annen måte. – Å treffe Dem nå og da, med de sosiale formenes maske på – uf, det blir avskyelig.» «De kan jo komme hjem til oss når De vil –» sa hun. «Men der er jo mannen Deres –,» det lød som om han nølte. Det ga et rykk i henne. «Jeg trodde De likte ham godt,» sa hun forvirret. Constance ble grepet av en svimlende følelse. Hun visste ikke om det var angst eller glede. «De spøker,» sa hun og forsøkte å skjule virkningen av hans ord. «Jeg spøker aldri med sånne ting.» Constance lette etter noe annet å snakke om. Endelig fikk hun tak i en tanke. «Skal De straks begynne med informasjonen Deres?» spurte hun. «Ja,» svarte han kort. «Det må være tøft i begynnelsen, før man kommer inn i rytmen,» fortsatte hun. «Ja,» sa han som før. Constance tenkte at hun burde gå nå.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 239 / 292

Hun satt og fantaserte om at hun reiste seg, sa god natt og gikk nedenunder; egentlig kunne hun ikke begripe hvorfor hun ikke gikk ned i damehytten, men ble som befant seg på samme sted. Så tok hun mot til seg og ville ta det alvorlig. «Har De mye informasjon?» ble det i stedet. «Mer enn nok,» svarte han og gjorde en utålmodig bevegelse.

Det ble en pause. «Hva skal det bety at du sitter og snakker om dette?» spurte han plutselig. «Hva skal det bety?» gjentok hun forsagt. «Jeg tror for resten at jeg drar til utlandet igjen,» sa han litt etterpå. «Livet hjemme er ikke lystelig på vinterdager – og ikke på sommerdager heller, for den saks skyld. Og nå –» det kom noe i stemmen hans som syntes å ta talen fra ham. «Ikke reis!» sa hun med et rykk. «Hvorfor sier du det, frue?» spurte han og bøyde seg nærmere henne. Det var en angst og en alvor i tonen hans som gjorde henne redd. «For det er så kjedelig når ens venner drar bort,» sa hun med en tørket og nervøs stemme. Det stakk i ham. Var hun virkelig en kokette, og ville hun more seg med ham? Eller var hun så lett av sinn at alt ble en lek for henne? Det passet ikke inn i bildet han hadde av henne, men han kunne jo ha tatt feil. «Å, pyt, ikke noe annet,» sa han hånlig, «du vil alltid få nok tilbake.»

Plutselig slo en voldsom smerte opp i Constance; den skyllet som en bølge gjennom hennes indre, og det syntes henne at den dråpe for dråpe var blitt til av hennes livs mangeartede tårer. Hva hadde hun egentlig fått ut av seg selv? Hvor var livets gode innhold, den verdien hun skulle ha lagt seg til beste? Hvor var –

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 240 / 292

Den ble borte? Hennes resultat var null. Det hadde vært en møye og strev, et liv på stumper og stykker, en kamp for å komme seg frem fra dag til dag. Hun lengtet tilbake til sin manns armer – nei! ikke til hans armer, men til den tiden da hun hadde vært lykkelig der, skjønt nei, og tusen ganger nei! Hva var det vel å lengte etter – en boble som hun i sin uforstand hadde tatt for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv – en boble som måtte og skulle ende med å sprekke. Og nå satt hun her og følte seg dratt til en annen mann, en annen mann! Med lyst og trang til å kaste seg til hans bryst og si at hun var hans. Det skar igjennom henne at hun var en utro hustru; så langt var det altså komet. – «En utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut i gråt. «Frue, – – Constance,» hvisket han og tok med hånden om hennes skulder. Hun fortsatte å hulke. «Har jeg gjort Dem fortræd?» spurte han ømt. «Tilgi meg.» meg, – jeg ber deg.»

Han fikk tak i hånden hennes og trykket den mot leppene sine mange ganger. Hun kjente kyssene hans som en dovning, men tårene fortsatte å renne. Til slutt tørket hun ansiktet. «Du må ikke bry deg om det,» sa hun lavt. «Det kom bare over meg, – nå er det over – – Men, men, – det er ikke så lett å leve.» Brystet hennes hevet seg i et krampaktig sukk. Det plutselige utbruddet hennes hadde grepet ham dypt. Han kunne ha knelet for henne og dekket klærne hennes med kyss. I dette øyeblikket var han klart bevisst hvilken rolle de ville komme til å spille i hverandres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel gjennom ham at han en gang skulle holde henne i armene sine, slik han hadde drømt om. Han knyttet hånden mot hjertet for å dempe den brusende lidenskapen der inne og ventet litt før han sa: «Nei, – det er ikke så lett, uten for den som elsker lykkelig.»

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 241 / 292

Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De fór sammen ved lyden av skrittene hans. «Nå skal du gå til hvile, Constance,» sa Mejer og reiste seg. Han begynte å trekke hanskene av henne. Hun gjorde ingen motstand; han stakk dem til seg og tok tak i hendene hennes, som han flyttet omkring i sine egne; han kom opp på håndleddet hennes og gled ned igjen til fingerspissene med et forsiktig trykk. Så la han den opp på ansiktet sitt, trakk dem ned mot munnen sin og kysset dem innvendig og utvendig. «God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende stemme og slapp henne. Uten å se seg tilbake gikk hun ned og la seg. Mejer tente en sigar og ble værende på dekket en stund til. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stemning som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han hengav seg ikke til noen bestemt forestilling, hadde knapt en ordentlig, sammenhengende tankerekke.

En salig følelse av glede uten hverken begynnelse eller ende fylte ham; livet var med ett blitt yndefullt og smilende. Da han endelig, mot morgenen, lå utstrakt på køya si, gjentok han om og om igjen: «Dette er lykke.»

Om morgenen så Constance blek og forvirret ut. Mejer viste seg bare for å ta avskjed. Lorck rystet hjertelig hans hånd og ba ham ikke vente lenge før han besøkte dem. På kaia vendte Mejer seg om og ga Constance en siste hilsen. Hun ble merkelig grepet av måten han blottet sitt hode og stod henslukt i tanker, inntil Lorck tok henne i armen og sa at bagasjen var ekspedert fra tollboden og alt stod på drosken. Men på hjemveien og lenge etter så hun igjen og igjen hans blikk og hilsen, og hver gang var det som om hun skalv innvendig.

Constance Ring – del 11BokRobot · Side 242 / 292

XXIX. De tok inn på Grand-Hotel, hvor de skulle bli til de hadde fått ordnet hjemmet sitt. Fru Hansen hadde leid leilighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances forrige bolig; hun hadde hengt opp gardiner i alle rommene, flyttet Lorcks og Constances møbler dit og satt kjøkkenet og spiskammeret i stand. Det gjensto bare å kjøpe noen nye ting de skulle anskaffe seg, få maleriene hengt opp, bokskapene fylt og pyntegjenstandene stilt opp. Det var tredje dagen etter deres tilbakekomst. Constance var akkurat ferdig med å ordne småtingene på skrivebordet sitt og så seg prøvende rundt. Så gikk hun inn i dagligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde bladplanter og blomstrende potteplanter.

Hun kastet også et blikk på soverommet; alt var utmerket; så gikk hun tilbake og lot seg synke ned i en lenestol, den selvsamme som hun i gamle dager pleide å sitte og drømme i om ettermiddagen foran kakkelovnen. Hun sukket og lukket øynene; hun ville tenke på fortid og nåtid, men Mejer kom imellom. Hun gikk gjennom hvert eneste av deres møter helt fra begynnelsen av. Hvorfor hadde hun ikke forelsket seg i ham den gangen? For nå – ja, hvis hun bare hadde vært fri, så visste hun hvordan det ville gått. Ville gått! Var det ikke allerede der? Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne, og noe annet ville hun heller ikke være.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 243 / 292

Constance Ring – del 12

ikke av seg selv. – Men hun ville nyte hans vennskap; i det lå intet ondt; det ville bringe en slags rikdom inn i hennes liv og forsone henne med alt annet. Så kalte hun natten på dekket frem i minnet, hans kyss på hendene hennes, stemmen han hadde hatt – ordene han hadde sagt, og så det avskjedskikket. Minnet skylte varmt over henne. Lyden av entreklokken brøt inn over stillheten og brakte henne med et kraftig rykk tilbake til nuet. Piken kom og sa at det var en herre som spurte om han kunne få hilse på fruen. Constance tok kortet hun rakte henne.

«La ham komme,» sa hun stakåndet og famlet etter noe i lommen. I det ene minuttet som gikk før Mejer dukket opp på terskelen, hadde Constance reist seg opp og satt seg ned flere ganger. Hun rakte hånden ut mot ham. «Det var gøy å se deg» – sa hun nervøst. «Hvordan har du det?» Mejer stod og jobbet med noe i halsen som kom i veien for ordene hans, mens han trykket hennes varme hånd med sine kalde fingre. «Jeg møtte mannen din for litt siden; han ba meg gå opp og se hvordan du bodde.» «Hadde du ikke tenkt på det selv da?» «Jeg visste ikke – jeg trodde ... Er du allerede i orden?» Constance fikk tilbake selvtilliten; blekheten i ansiktet hennes var borte; kinnene hadde fått en fin rød farge, og øynene strålte med sin vakreste glans. «Helt i orden» – svarte hun – «dette er rommet mitt. Vil du se de andre?» Han gikk foran. «Her er Lorcks kontor,» sa hun da de hadde kommet gjennom spisestuen.

«Her skal du se venteværelset, mottakelsesrommet og studerommet.» Det siste var et lite rom med vindu mot sidegaten, fullpakket av bøker og vakre polstrede eikemøbler. «Og her er ditt territorium?» spurte Mejer da de var ferdige med omvisningen. «Ja, dette er rommet mitt. Er det ikke koselig?» «Utrolig! Og med deg som beboer. – Jeg vet ikke om det er fordi rommet er ditt, eller fordi De er Værelsets, at det ser så bedårende ut.» Hun bøyde seg ned og slo et støvgran av kjolen sin. «La oss prøve hvordan det er å sitte i» – sa hun og skjøv en stol bort til ham. «Tenke seg til at det bare er tre dager siden vi kom,» begynte Mejer, idet han satte seg. «Ja, kan De fatte det,» avbrøt Constance, «jeg synes det er måneder.»

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 244 / 292

«Evigheter!» – han slo ut med hånden, «i går og i dag har ikke villet få ende; det er fordi jeg ikke har sett Dem, Constance.» Hun flyttet seg litt på stolen. «Jeg synes også det er så lenge,» sa hun. «Jeg har gått og fantasert om å gå opp hit,» begynte han igjen, «og så har jeg lengtet så ihjertelig etter Dem at jeg til slutt ble vant til det, og syntes det var så godt å ha noe å lengte etter.» «De snakker som om De hadde gått slik i årevis,» smilte hun. «Og så har jeg uaflattelig måttet tenke på Dem slik De var på dekket om natten – uaflattelig» – gjentok han med ettertrykk. «Men det må De glemme, Mejer.» – Det var noe bønlig i stemmen. «Vi skal være venner, bare venner; lov meg at De vil behandle meg som sådan.» Hun løftet øynene og festet dem på ham. Mejer svarte ikke straks; han satt og forsvant inn i hvor vakker hun var; det var så godt å høre stemmen hennes, å være henne så nær og å føle øynene hennes mot ansiktet sitt.

«Ikke sant, De lover meg det?» – la hun til. «Å nei, la meg slippe! Jeg kan ikke på forhånd bestemme meg for å være slik eller slik mot Dem.» Tonen var klagende. Hun begynte å overveie ordene hans og så for seg med en bekymret hoderysting. «Jeg har elsket Dem hele mitt liv.»

Liv, fra den første gang jeg så deg, og jeg har lidd i en grad som du ikke aner. – Gi meg lov til å være slik jeg kan og må.» Han hadde reist seg opp og stod nå foran henne. «Jeg vil ikke gjøre deg noe vondt» – det kom en vemodig klang i stemmen. «Tror du vel det?» Hun senket blikket; fingrene hennes lekte med kniplingen på overkjolen. «Tror du vel det?» gjentok han enda mer inderlig. Hun så opp på ham og smilte sørgmodig. «Nei» – sa hun og ristet langsomt på hodet. «Men Mejer, Mejer, hvordan skal dette ende!» Hun reiste seg og fór hurtig bortover gulvet.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 245 / 292

«Ende! Hva tenker De på det for? Der får komme hva som vil!» ropte han lidenskapelig. «Jeg er Deres, – De eier meg, hører De, Constance, De eier meg!» Hun holdt hendene for ørene og rystet på hodet, mens hun betraktet ham med forskremte øyne. «De må ikke være redde, Constance» – han talte roligere og gikk nærmere henne. «Ser jeg ut som en røver eller innbrudstyv? Heller ville jeg hugge av min høyre hånd enn å strekke den ut for å gripe etter Dem, når De ikke frivillig ga meg lov.» Hun begynte å drive rundt på gulvet, og Mejer kunne se at det kjempet i henne. «De skal lære å føle seg trygg ved meg, Constance – ingen i verden kan være ømmere overfor Dem enn jeg.» Han rakte hendene ut mot henne. Hun sto stille foran ham, tok om begge hendene hans og knep dem sammen et øyeblikk. «De skal være god, Mejer, bare god» – sa hun med lav stemme og så ham angstfullt inn i øynene. Så slapp hun hendene og begynte å gå opp og ned igjen.

«Constance, jeg har en bønn til Dem: kall meg Harald når vi er alene,» ba han – «å gjør det, Constance.» Hun nikket og fortsatte å gå. «Det kommer noen» –. Hun gikk bort og åpnet døren. «Har Mejer ikke vært her?» spurte Lorcks stemme fra entreen. «Han sitter her,» var svaret. Hun sendte ham over skulderen.

Et blikk som sa: Sett deg dog. Han følte seg elektrisk berørt; det var jo en godkjenning av deres hemmelige forståelse. «Nu, hva sier du, Mejer, er det ikke ganske beboelig her?» Lorck hadde trådt inn og så seg godt fornøyd omkring. De snakket litt om stuernes utmerkede beliggenhet, om fordelen ved å ha formiddagssolen, og om lignende ting.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 246 / 292

– «Så flytter vi altså hjem i Aften, Constance,» sa Lorck, da Mejer var gått. «Du blir vel med ned på hotellet og pakker sakene sammen?» «Ja, la oss komme oss av sted straks,» svarte hun. «Å nei, vent litt, her er så koselig,» begynte han å åpne dørene. «Det ser jo formelig elegant ut, når det står åpent til alle rommene.» Han gned fornøyd hendene og satte seg, slik at han kunne overskue det hele. «Og så flink du har vært! Kom hit til meg, Constance. Er det ikke deilig å være hjemme i vårt eget nydelige hjem?» «Jo,» sa hun tankefullt. Han trykket henne ned på kneet sitt, tok hendene hennes og begynte forsiktig å gyngje henne opp og ned mens han nynnet: «Ride, ride Ranke». «Nei, nei – slutt – jeg må ut og snakke med piken.» Hun kom seg raskt løs. Han satt igjen med et urolig hjerte. Siden den kvelden i Lausanne hadde han ikke vist henne noen kjærtegn. Han hadde ventet på at hun skulle komme til ham.

Han eide jo hennes kjærlighet, og det var vel likevel den sterkeste forpliktelsen som fantes. Han og hun måtte i fellesskap overvinne den lille skaden som den dumme tilfeldigheten hadde forårsaket. Han hadde vært som en frier overfor henne fra den dagen han fikk vite sannheten. For hennes minste smil hun hadde vært glad som for den anerkjennelsen man høster for sitt arbeid. Og hvert eneste håndtrykk, hvert eneste blikk, hver eneste snedig oppfunne situasjon måtte jo ha fortalt henne hvorledes han lengtet etter henne. – Hans sinn hadde vært så alvorlig og så mildt; han hadde tydelig merket hvorledes hans måte å ta dette på hadde gjort ham til et bedre menneske. Det var så gavnlig. Og når Constance ble frisk, ville hun rørt takke ham fordi han hadde reddet lykken for dem.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 247 / 292

Så ville hun legge armene sine om halsen hans og trykke leppene sine mot hans, mange ganger, og så ville han svare: jeg ville lære deg å se, Conny, hvor god min kjærlighet var. – Men nå hadde det gått fjorten dager uten at hun hadde vist det minste tegn til å nærme seg ham. Etter ankomsten til Kristiania hadde han likevel trodd å merke gode symptomer. Det hadde kommet noe melankolsk, fryktsomt og jomfruelig over henne. Stemmen hennes hadde vært så myk og mild, og når hun satt for seg selv, hun så ut så beveget, så lengselsfull. Han hadde tenkt å være så nær Målet. Nå begynte motet å svikte ham, for et øyeblikk siden hadde hun sittet på kneet hans, kald og uberørt som en statue. Var hennes kjærlighet forbi? Umulig! Det hadde jo ikke skjedd noe som kunne rettferdiggjøre en slik forvandling. Hun måtte ville eksperimentere med ham, straffe ham, hevne seg på en vis. Han ble bitter mot henne; hun var tross alt en hard og gåtefull kvinne.

Kanskje skulle hun slett ikke møtes med denne forsiktige ømheten, men var en av dem som trengte en overmann. Han ville møte hardhet med hardhet; hun skulle få føle hans misnøye og kulde, inntil hun kom og tryglet om hans kjærlighed. Men da skulle hun også få den; da ville han la henne nyte i fullt mål den saligheten det var å vende tilbake til hans favn. Constance hadde tatt på seg klærne; hun stod i entreen og klarte ikke å bestemme seg for å lukke døren og si til Lorck at hun var klar til å gå. Det var jo så utrolig dumt å stå der og nøle med å rope på ham; det hadde blitt som i ekteskapets første tid; hun trivdes ikke sammen med ham. Hun ga seg noe å gjøre foran speilet, gikk så inn på soverommet og satte seg på kanten av en stol. Hun ville vente, inntil

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 248 / 292

Han kom og så etter henne. Men minuttene gikk, og til slutt fikk hun den ideen at han hadde sovnet. Det måtte hun undersøke. – Der satt han i samme stol med hodet lent bakover, øynene vidåpne og hendene foldet helt oppe på brystet. Det var noe stivnet over ansiktet; underleppen var sterkt trukket ned i begge munnvikene, og uttrykket hans var barskt og mørkt. Constance trakk seg ufrivillig sammen; det slo henne at han så gammel og slapp ut. Lorck rettet seg opp og betraktet Constance med en blanding av behag og vrede. Det sorte, fine stoffet i kjolen hennes, med de mange kniplinger og atlasbåndsløyfer, og det elegante, moderne snittet, kledde henne så godt. På hodet hadde hun en myk, svart filthat med en lang, bronsefarget strutsefjær; overdelen var av tykk, svart silke med et brus av kniplinger rundt halsen og nedover brystet.

De lange, franske hanskene i fjærens farge satt glatt og stramt om fingrene, og i hånden holdt hun en svart atlasveske, kniplingsbesatt og foret med gulbrunt silke. Lorck tenkte på hvor vakker hun så ut og sukket. «Skal vi så gå?» spurte Constance, stående i døren.

«Ja» – svarte han kort og reiste seg. Om kvelden, da Constance satt på soverommet og ordnet håret foran speilet, gikk Lorck opp og ned i mottaksrommet sitt med en sigar som han, i strid med sedvane, røykte kraftig på. Hele kvelden hadde han ikke sagt et ord til Constance. De hadde spist måltidet i stillhet. Når Constance spurte om noe eller kom med en kommentar, hadde han svart med enstavelsesord så tørt som mulig. Så hadde Constance reist seg og, med et kort: «Jeg vil legge meg,» gått fra ham. Denne likegyldigheten irriterte Lorck. Han grublet på måter å kue henne på. Hjalp ikke hans kulde, måtte han finne på noe annet. Han satte seg fore å forsøke å være hensynsløs. Han ville gå sin vei på de mest urimelige tidspunkter, utebli fra måltider, komme hjem midt på natten og svare at det ikke angikk henne når hun spurte hvor han hadde vært, late som hun var den han brydde seg minst om på jorden. Plutselig stod han stille.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 249 / 292

Nå lå hun kanskje allerede og sov i sengen sin, og da fikk han ingen anledning til å gå bort til henne og omfavne henne, til å si god natt til henne. Han kastet sigaren og skyndte seg inn til henne. Da han kom inn, var Constance ferdig med håret. En trang til å gå bort til henne og omfavne henne overfalt ham, men han betvang seg, vendte seg raskt bort og begynte å kle av seg. Der satt hun på sengekanten og så så bedrøvet og mild ut. Han betraktet henne uavbrutt mens han trakk opp klokken. Han kunne ikke lenger stå imot. Planene om tukt og oppdragelse var glemt. Før han visste av det satt han ved siden av henne, la armen rundt livet hennes og trakk henne inn til seg. «Constance» – hvisket han – «hvor lenge skal dette vare?» «Hva for noe?» – mumlet hun med hodet vendt bort og forsøkte å presse hendene sine mot sengekanten. «Din manglende kjærlighet, denne avstanden. Skal vi ikke leve sammen som to mennesker som elsker hverandre?»

Hun følte det i dette øyeblikket klarere enn noen gang at hennes kjærlighed var død, og at hun burde si ham det rett ut. Men hun manglet mot. Han hadde lagt hodet hennes opp mot brystet sitt, slik at ansiktet hennes var skjult. Hadde Lorck kunnet se uttrykket i øynene hennes, ville han kanskje ha sluppet henne. Nå tok han hennes viljeløse overgivelse under hans kjærtegn for noe annet enn det var.

Men neste morgen, da Lorck var borte, lå Constance på kne foran sengen og gråt på hodeputen sin, slik hun gjorde i de tidligste dagene av sitt første ekteskap.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 250 / 292

XXX. Vinteren var over; den hadde dette året vært mild og kortere enn vanlig. Det var ennå bare mars, og likevel kjente man allerede et pust av vår i luften. For å bøte på mangelen på kanefart og isfornøyelser hadde byens sosiale kretser satt i gang en stor aktivitet, særlig de siste par månedene. Man hadde spilt privatkomedie, arrangert baller og iscenesatt bazar-tableauer. Til slutt ville Kunstnerforeningen arrangere et karneval. Lorcks hadde vært svært engasjerte; selv hadde de også arrangert noen fester. I løpet av vinteren hadde Lorck prøvd alle midler for å få Constance til å bli den gamle igjen. Han hadde forsømt henne, gjort alt en hensynsløs ektemann kan finne på av ting som ødelegger hyggen i det daglige samlivet, men forgjeves. Constance hadde fra begynnelsen av møtt hans oppførsel med uforstyrret ro. Det så ut som om ingenting kunne rive henne ut av den likegyldigheten hun satt forskanset i.

Alltid det samme høflige vesenet: imøtekommende og avvisende på én gang. Men i det skjulte plaget hans oppførsel henne; det plaget henne å være i samme rom som ham, når hver eneste bevegelse utstrålte hans uvilje, hvert eneste blikk var ladet med uvejr. Især å sitte til bords med ham! Å, disse stumme måltidene – hvorfor hatet hun dem så? Skulle hun by ham mer, klarte hun nesten ikke å få frem ordene. Etter hvert utviklet det seg hos henne en heftig uvilje mot ham, blandet med en trykkende frykt. Hun trakk pusten dypt når han gikk ut. og fikk hjertebank av avsky når hun hørte ham komme hjem. Ofte løp hun ut av stuen for å slippe å sitte der når han kom inn. Noen ganger gikk det dager uten at han sa et ord til henne. Spurte hun om noe, var det motvillig at han ga svar. Hun begynte å lide av nervøsitet og hjerteklemming, og til slutt kom det en opprørsk forargelse over henne.

Der gikk han og behandlet henne som en avhengig slektning eller som en underdanig som hadde syndet, og som skulle få føle straffen.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 251 / 292

Husherrens uvilje. Hun ville ikke lenger finne seg i det, men bestemte seg for å møte hardhet med hardhet. Lorck ble først forbauset og til slutt rasende sint. Da hun hadde gitt ham et avvisende svar, stod han stille foran henne og sa at hun var en ondskapsfull kvinne. «Jeg forstår deg ikke,» svarte hun kaldt. «Den beregnende kulden du bruker for å drive meg til en tilstand av psykisk lidelse!» utbrøt han. «Hvorfor oppfører du deg slik?» «Du tar fullstendig feil – du går rundt med en innbilning,» trakk hun på skuldrene. «Jeg gjør ingenting av det du anklager meg for.» «Er det da ikke fra deg at all denne forferdelige ulykken kommer? Skulle du virkelig være uvitende om det?» spurte han. «Nei, det kommer ikke fra meg» – sa hun kort – «det er du som er så tyrannisk.» Lorck spilte opp øynene. «Tyrannisk?» gjentok han.

«Ved hjelp av makt vil du tvinge meg til å være annerledes enn jeg kan og vil, og så behandler du meg på en måte som du ikke ville våge å gjøre mot noen annen.» Hun så utfordrende på ham. «Men hvorfor er du så ukjærlig, Constance? Forstår du ikke lidelsen du derved påfører meg? Livet vi lever sammen er ikke det jeg hadde tenkt meg,» sa han bedrøvet. «Men forstår du da ikke at det er tåpelig å ville vanhellige kjærligheten?» Hun vendte seg utålmodig bort fra ham. Det kom et uttrykk i hans blikk som hos et såret dyr; han gikk stille ut av stuen. Disse hennes ord gjorde et dypt inntrykk på ham; de fortsatte å klinge i ørene hans med en skarp lyd som gikk isende gjennom nervene hans, som når man skribler på en stentavle med en jernspiker. – Siden da hadde Lorck sluttet å eksperimentere. Han søkte tilflukt i arbeidet og kastet seg inn i en utrettelig virksomhet.

I tillegg til sin store praksis var han nestleder i Lægeforeningen, redaktør av et medisinsk tidsskrift og deltok aktivt i forskjellige kommunale gjøremål. Han mente det var best slik, for da hadde han ikke så mye tid til å spekulere over sine familiemessige forhold. Men håpet

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 252 / 292

At han ønsket å vinne tilbake sin hustrus kjærlighet hadde han likevel ikke gitt avkall på. Han kunne trykke det helt ned til bunnen av sin sjel; men å gi slipp på det klarte han ikke. Tiden måtte få råde; det nyttet jo ikke å ville tvinge seg frem. Undertiden plaget han seg med skinsyke. Tanken om at Constance kunne foretrekke en annen forårsaket ham en utålelig smerte. Når han ute i selskap så henne stå og snakke med herrene og være så fengslende og livlig, var det som et knivstikk i hjertet hans. Men han behersket seg alltid. For ingen pris ville han at noen skulle merke hans svakhet. Dessuten var det jo tåpelig å ikke kunne tåle at ens kone snakket med en annen. Slikt var også helt momentant. Verre var det med Mejer, som var blitt deres intime husvenn, og hvis selskap øyensynlig var Constance kjært.

Om ettermiddagen, når konsultasjonstiden var over, traff han meget hyppig Mejer15 hos Constance, når han kom dit før han dro ut i praksis. Opptatt som han var av sitt arbeid, kunne han sjelden være en tredjemann. Det ble ham mer og mer utålelig å vite ham så mye sammen med henne. Likevel var han ikke alvorlig redd; at hans kone kunne nære, for ikke å si gi bort, noe som lignet kjærlighet til en annen mann, kunne umulig trenge inn i hans forestilling. Han trøstet seg også med at Constance vistnok i bunn og grunn var en kald natur. som ikke hadde mye ømhet å by på. Og så var hun jo en hederlig kvinne; å mistenke henne ville være en fornærmelse. Annerledes med Mejer; han kjente mennene og visste hvor langt man kunne stole på dem i den slags affærer. Et par ganger hadde han oppdaget et glimt i Mejers øyne da de fulgte Constance gjennom stuene, eller løftet seg ved hennes inntreden, noe som hadde mishaget ham sterkt.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 253 / 292

Han ville gitt halve formuen sin for å få ham fjernet fra huset sitt i hvert fall, men frykten for å gjøre seg latterlig hindret ham fra å foreta seg noe i den hensikt. Den vennlige tonen som alltid hadde hersket mellom ham og Mejer gjorde det også vanskelig å endre kurs. – Mejer var imidlertid så opptatt av forholdet sitt til Constance at han ikke merket Lorcks sanne stemning. Hun hadde for lengst innrømmet for ham at hun følte kjærlighet for ham, men samtidig erklært at hun ville gjøre alt for å bekjempe den. Hun hadde påpekt overfor ham at de burde og kunne være venner, sagt at hun ville forakte seg selv om hun ble en utro hustru, og bønnfalt ham om å være enig med henne i at det var best slik. Mejer hadde svart at det knuste hjertet hans bare å ha hennes vennskap, men at hennes vilje var hans Lov. Han hadde også trolig kjempet for å holde seg trofast mot denne loven.

Til slutt ble hun trygg på ham, og da overgav hun seg i forholdet med en overstrømmende fortrolighet. Det gjorde ham så rik og lykkelig at det foreløpig ble en enkel sak for ham å beherske seg selv. Det lå en form for tilbedelse i hans kjærlighet, for det var en fest for ham bare å sitte ved hennes side, høre stemmen hennes og utveksle ord med henne, selv om det var de mest hverdagslige. Og alle disse små bevisene på gunst og oppmerksomhet, som en kvinne ganske umerkelig kan drysse over den mannen som er hennes hjertes yndling, henrykte ham slik at det var tider da han følte at han aldri ville begjære mer. Hun fylte ham helt; dag for dag levde han av det han hadde vunnet i samværet med henne og av vissheten om snart å skulle se henne igjen. Livet hadde blitt nytt for ham; det var herlig å være hos henne, og å arbeide syntes han var å spare opp på gleden.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 254 / 292

Undertiden kunne det riktignok stige opp i ham en bitter grumhet over at kvinnen han brydde seg om mer enn noen annen i verden, var en annen manns hustru. Et par ganger hadde han også gitt utløp for denne følelsen overfor Constance. Men hun behøvde bare å se bedende på ham og minne ham om deres avtale for å få ham til å høre op. En gang hadde han bebreidet henne at hun var slik; han forstod henne ikke. Hun elsket jo ikke Lorck, men ham; hvorfor fikk han da ikke hennes kjærlighet? Hva var det hun stilte sin samvittighet tilfreds med? Utroskapen lå jo deri at hun hadde tatt sitt hjerte fra Lorck og bar kjærlighet til en annen. Da hadde Constance sittet og rokket frem og tilbake med et våndefullt ansiktsuttrykk og en lav klagelyd, og til slutt svart med lav stemme at det var forskjell på utroskap og ekteskapsbrudd.

Og så hadde Mejer gjentatt det han ofte før hadde sagt, at den kjærligheten hun ikke ga ham frivillig og angerløst, ville han end ikke ta imot. Men den dagen hadde det vært noe ved henne som gjorde at han forlot henne med overbevisningen om at timen da hun ville synke i hans armer og si: «Jeg er din», ikke var fjern. – Det var dagen før karnevalet; Lorck hadde motvillig tegnet seg og sin kone; han hadde venner i festkomiteen som så å si tvang ham til det. Constance satt inne i spisestuen og sydde på karnevalsdrakten. Hun hadde hjulpet til hele dagen, for hun likte så godt å arbeide sammen med den hyggelige Emma Sypige, som var så flink og oppfinnsom. Det var en tyveårig blondine med krøllete hår, satt opp i nakken i en svær fletteknute, friske, røde kinn og blå øyne med en dyp og fuktig glans. Hennes

Figur man ikke kunne la være å beundre;

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 255 / 292

Det var særlig ryggen; den var så rett og kraftig, men likevel så finlinjet; midjen var deilig rund og brystet så vakkert hvelvet. Constance så på klokken; hun ventet på Mejer; Lorck var ute på praksis og kunne først komme hjem rundt klokken ti; han hadde mange syke pasienter nå. «Ja, så er det bare å sy på knappene og feste remmene til bøtten» – sa Constance, idet hun la fra seg nålen og fingerbøllen og tok av seg det store forkleet hun hadde sittet med. «Nå kan jeg gjerne gå min vei, ikke sant Emma?» «Jo, det kan frøkenen så godt» – svarte Emma med et beskjedent smil. Constance hørte det gå i dagligstuen og kikket inn gjennom den halvåpne døren. «God kveld, Mejer!» ropte hun. «Kom hit, så skal du få se!» Straks etter stod han ved siden av henne. «Her er skjørtet» – sa hun, «rød silke med guldbord; strømpene er litt for lyse, jeg kunne ikke få tak i den rette fargen – og skoene, se hvor fine med gule små spenner.

Og er ikke forklædet nydelig? Den lille lommen er så fiffig. Melkebøtten skal jeg bære på ryggen; se på remmene, de lukter av russelær, og hodeplagget er så klædelig» – hun tok det på og tok det straks av igjen. «La meg låne livet ditt et øyeblikk, – men Gud, Emma, du setter jo knappene i ryggen!» Constance lo. Emma satt med et ansikt så rødt som

Den var dyppet i blod og hun pillet ved knappene med dirrende fingre. Constance kunne ikke begripe hva som gikk av henne. Hun tok livet og viste det til Mejer, som bøyde seg ned for å ta opp den ene skoen som han hadde mistet på gulvet. Constance nølte et øyeblikk; hun hadde en følelse av noe hun ikke visste hva var. Rutsch, ratsch ... det var Emma som veltet sykurven med nålene på gulvet; Constance og Mejer skvatt til. Emma lå allerede på kne og samlet dem opp igjen. «Kjenner De Emma Sypige?» spurte Constance, da de satt i dagligstuen. «Hvorfor spør De om det?» «Hun var så merkelig – så De ikke hvor rød hun ble?» «Jeg har sett henne sitte og sy et par ganger hos moren min, tror jeg nok» – sa Mejer etter et øyeblikks betenkning.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 256 / 292

«Det må jeg si er blygt! men hun er nå også virkelig en søt liten jente» – kastet Constance ut. «Hva skal du ha på deg i morgen?» «Domino.» «Men da kjenner jeg deg jo ikke igjen fra de andre.» «Det gjør jo heller ingenting; jeg kjenner jo deg. Er det Lorck som kommer?» Mejer lyttet. «Nei, det er Emma Sypige som går,» svarte Constance, idet hun reiste seg og gikk inn i spisestuen. Mejer fulgte etter. Constance la maskeradkostymet ned i en stor, avlang kurv. Han stod og betraktet hvordan hun strøk og glattet på delene og la brettene til rette, og de myke bevegelsene til hendene hennes, hennes skikkelses dvælende holdning virket på ham med en magnetisk behag. «Vil du gjøre meg en stor glede?» spurte han, da hun var i ferd med å dekke til kurven. «Nå?» Hun vendte seg raskt om. «Ta på deg kostymet og la meg se deg i det.» Hun smilte og så ut til å nøle. «Å, gjør det, Constance,» ba han. «Jeg ville det så forferdelig gjerne.»

«Ja, så bli med deg da!» ropte hun overgitt. «Jeg kan jo ikke gjøre det mens du står der og henger over meg.» Han takket henne med et lykkelig nikk og gikk inn på rommet hennes. Etter en stund kom hun fullt påkledd, med masken i hånden. Hun så godt ut; hver minste detalj fremhevet skjønnheten i figuren hennes, helt fra de smale parisskoene som viste anklene sine vakre form, til

Den mangleradede perlesnoren om hennes blottede hals. Den kortskjødede trøyen med de bitte små puffermene satt stramt og glatt om midjen hennes; det svære blanke håret hang løst over rygg og skuldre, og hodeplaggets røde og gyldne båndender stod prangende sammen med dets mørke farge. Mejer ble stående forbløffet med hodet bøyd tilbake som i forbauselse. Constance følte seg litt forlegen ved den uvante situasjonen.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 257 / 292

«Melkebøttet er det søteste av alt» – sa hun og vendte ryggen til, for at han skulle se på det. «Det er nydelig alt sammen. Nydelig,» gjentok han langsomt. «Hvor De dog er forvandlet; tenke seg at De kunne komme til å se slik ut.» «Hvordan?» spurte hun. «Som et eventyr, en landsbyroman med forkledde prinsesser i – å, snakk, det er tøv! De er mye vakrere enn som så.» «De snakker» – sa Constance og lo med rødmende kinder, «men se nå!» Hun satte på seg den sorte silkemasken og trådte frem foran speilet. «Hva vil De med den sorte tingen?» Han gikk tett inntil henne, grep med begge hender om gummihemperne som satt rundt ørene, og tok masken av. «Au!» skrek Constance – «er De gal, Mejer?» Han så fortvilet ut. «De skulle bare visst det, De» – klynkede hun. Han strøk håret tilbake langs øret og klappet det forsiktig. Hun reiste seg opp til stedet hvor han hadde revet, og kom dermed til å berøre fingrene hans.

Han grep hånden og la den over øynene sine; så bet han med leppene i den. Constance stod foran ham med nedslåtte øyne. Hun hang med hodet som en såret fugl, og ansiktet ble blekt. Hun så fryktsomt opp på ham og møtte et blikk fullt av den usigeligste, smertefulleste ømhet. Det kom et rykk gjennom kroppen hennes, og hun visste at hun aldri ville glemme det.

Som om hun ville gå bakover, men i neste øyeblikk ga hun etter for en uimotståelig trang. Hun slo armene rundt halsen hans og la seg inntil ham. Han ble svimmel. Han grep om henne med begge armer, klemte henne mot brystet sitt og presset ansiktet ned i halsen hennes med et langt sukk som av forløsning og lettelse.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 258 / 292

Hun ble forskrekket over hans heftighet og ville gjøre seg fri. «Et øyeblikk, bare et øyeblikk» – hvisket han og holdt henne fast. «Se så» – sa han derpå og lot armene sine langsomt gli nedover, til han fikk tak i hendene hennes. «Deiligste, søteste» – hvisket han. «Nei, nei, De må ikke» – ropte Constance angstfullt og løp ut av stuen. Mejer sank ned på en stol og dekket til ansiktet sitt. Han kjente hennes faste, fine kropp i armene sine, kjente duften av hennes myke hals, og det varme trykket fra leppene hennes brant på kinnet hans. Han satt som en beruset som svælger i nytelsen tilstanden hans gir ham. En dør som ble åpnet, fikk ham til å løfte hodet. Det var Constance i sin hverdagsklær. En slags frysning gikk gjennom henne, og hun sto stille i noen sekunder. Det var det henrykte uttrykket på Mejers ansikt som forårsaket det. Hun kunne liksom ikke se at det var ham i det samme. Hun satte seg og tok opp arbeidet sitt.

«Er De misfornøyd med meg, Constance? De ser så bedrøvet ut?» Stemmen hans var så øm. «Ikke egentlig bedrøvet» – sa hun ettertenksomt. «Jeg kunne ikke noe for det, jeg,» la hun straks til i en tone som om hun forsvarte seg. Han reiste seg og gikk bort til henne. Han ville endelig se ansiktet hennes, men hun bøyet seg dypt over heklearbeidet; så la han

Han falt på kne og bøyde hodet mot henne for å fange blikket hennes. Hun lot hendene synke og vendte ansiktet bort. «Du har gjort meg så mye godt, Constance, så ubeskrivelig mye godt, la det ikke skremme deg. Det kjærtegnet du ga meg, falt som himmelens dugg over meg. Du må si du til meg. Du må si du til til meg», gjentok han. Hun nikket. «Jeg har fortjent at du har litt tillit til meg, ikke sant, Constance?» sa han lavt. Hun nikket igjen med et svakt smil.

Han la hodet sitt på kneet hennes og sukket. Hun strøk hånden sin kjærlig gjennom håret hans mange ganger. Han lukket øynene og lot ansiktet synke ned i skjødet hennes.

«Nå må du gå, Harald» – sa hun etter en stund, «ja, for jeg synes ikke du skal bli her i kveld.»

«Som du vil» – svarte han, men rørte seg ikke.

«Nå må du gå» – gjentok hun.

Han dekket hendene hennes med kyss og reiste seg til slutt.

«Så husker du vel de dansene du har lovet meg,» sa han.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 259 / 292

«Den første og den siste» – svarte hun med et smil.

«Du skulle danse hver eneste dans med meg – kan du ikke si nei til de andre?»

Hun ristet på hodet.

«Det går ikke an» – svarte hun.

«Men hadde du lyst, Constance?»

«Selvfølgelig, hva annet skulle jeg ha lyst til?»

Han trykket et siste kyss på hånden hennes og gikk.

XXXI. «Nå skal du love meg å ikke flørte for mye med Mejer i morgen, Constance,» sa Lorck om kvelden, da Constance hadde lest opp fra «Aftenposten» om arrangementet ved karnevalet. Constance ble rød. «Hvorfor sier du det?» spurte hun. «Fordi jeg ønsker at du skal være forsiktig.» «Har du noen spesiell grunn til å minne meg om det?» «Ja. Du er mye mer sammen med Mejer enn det er forsvarlig, hvis du vil bevare ryktet ditt intakt.» «Dette er et ganske nytt påfunn,» sa hun. «Du tar feil, min venn. Jeg har lenge mislikt den karakteren forholdet ditt til Mejer har fått; ikke for min skyld, men for din egen.» Hun trakk på skuldrene. «Og i kveld synes jeg nettopp anledningen til å si det var god –» fortsatte han etter en stund. «Hvorfor nettopp i kveld?» «Fordi jeg tenker på karnevalet og ønsker å advare deg. Folk snakker om deg og Mejer på en måte som ikke er behagelig for meg.» «Folk! Hva kommer folk oss ved?»

«Men ryktet ditt angår både deg og meg.» Han gikk langsomt opp og ned langs gulvet. Hun satt med hånden under kinnet og stirret i avisen. «Hvem er det som kan komme til deg med slikt?» spurte hun. «En som ønsker oss begge vel. – Forresten, jeg kan gjerne si det – det var Hansen.»

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 260 / 292

«Ja, det tenkte jeg – det ligner hans kvinnelige oppførsel.» «Det var riktig av ham; jeg ville gjort akkurat det samme i hans sted,» sa Lorck tørt. «Gått og snakket ille om din venn om din venns hustru?» Lorck gjorde en utålmodig hodebevegelse. «Det er slett ikke tale om noe sånt. Han ga meg i all vennskapelighet et vink om at jeg skulle forsøke å stoppe det han trodde var til skade for deg.» «Men nå kan det ikke stoppes,» sa Constance. Lorck stoppet brått. «Hva mener du med det?» «Jeg mener at Mejer sitt selskap morer og underholder meg, og at jeg ikke av hensyn til folk eller sladder akter å frata meg det.» Han sto stille foran henne. «Du glemmer at det også er meg,» sa han litt strengt. «Er det din mening å forby meg å omgås Mejer?» «For å si det rett ut, det ville jeg helst; men jeg krever bare at du skal ta de hensynene som du ikke kan overse ustraffet.» «Og hva skal disse hensynene bestå i?»

«Du må selv kunne finne grensene; du er ikke så uerfaren at jeg trenger å belære deg om det.» Det ble en pause. Så satte Lorck seg ved siden av henne, tok hånden hennes og talte i en vennlig, alvorlig tone. «Du vet, Constance, at jeg ikke har noe høyere ønske enn å se deg glad og lykkelig. Intet er meg fjernere enn å ville pålegge deg noen tvang eller å plage deg. Vet du

«Ikke det?» «Det har jeg jo aldri klaget over,» svarte hun kort. «Jeg er ikke sjalu, Constance, vil ikke være det; jeg kjenner deg for godt til det. Men andre dømmer annerledes.»

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 261 / 292

«Sladder og Snakk kan ingen gjemme seg for – det bør man ikke bry seg om.» Hun trakk hånden til seg. «Sånn gjør du alltid, Constance; du unnviker systematisk enhver samtale med meg. Den avstanden som råder mellom oss, piner meg mer enn alt annet.» Hun støttet albuen på bordet og betraktet neglene på sin høyre hånd, som hun holdt rett opp til øynene sine. «Det er ingen fortrolighet mellom oss,» fortsatte Lorck sørgmodig, «ingen glede i forholdet; du har aldri noe å dele med meg; vi går hver vår vei.» «Det sa jeg deg jo dengang nede i Lausanne: at med gleden var det slutt, i hvert fall fra min side.» svarte hun rolig, uten å flytte blikket fra neglene sine. Det kom et smertefullt uttrykk i ansiktet hans. «Du må ikke være så hard, Constance – jeg lengter etter deg,» ba han inntrengende. «Jeg kan ikke gjøre noe med det,» svarte hun mørkt, «det som er, er.» Han følte plutselig et raseri mot henne.

Hvor elendig, hjerteløs og hevngjerrig var hun egentlig? All hans ømhet og kjærlighet kastet hun fra seg, tråkket den i gjørma, skred videre med kaldt blikk og smilende lepper. Hans trofasthet foraktet hun; hun så den ikke; hans møye og ærlige strev for å vinne henne var bortkastet. Hennes vennskap med Mejer, hele hennes liv og væren, var en eneste, vedvarende hån mot ham, han som gikk og elsket henne.

«Din oppførsel er opprørende!» sa han nesten skrikende. «Hvis du ikke kan tøyle ditt onde sinn, er det bedre at du tar livet av deg.» Med et kort rykk i nakken kastet hun hodet bakover og så på ham med et sky og skremt blikk. Det kom ingen lyd, men likevel var det som om hun skrek. Hun reiste seg opp og gikk mot døren. På terskelen stoppet hun og vendte hodet mot ham. Et iskaldt smil lå over leppene hennes, og øynene var så merkelige. «Jeg kunne jo rømme bort med en elsker i stedet for å drepe meg; det var også en utvei.» Hun talte langsomt og rolig.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 262 / 292

Det var Lorck, som om han ble rammet bakfra av et slag. Blodet for opp i hodet på ham, og åren i pannen svulmet opp. Det tok litt tid før han fikk ut et ord. «Du snakker tull,» sa han. «Sett deg ned og ro deg ned; du kan ikke la deg rive med av den sinnstilstanden.» Han gikk et skritt mot henne. Hun gled lydløst over terskelen og lukket døren bak seg. Lorck satt lenge, et bytte for mangeartede, motstridende følelser. Hva skulle han gjøre? Prøve å vekke hennes skinsyke? Hvem skulle han bruke til det formålet? Kanskje det kunne by seg noe på karnevalet i morgen. Nei, han orket det ikke; han var for trett av alt slikt. Og dessuten – hun ville sannsynligvis ikke engang legge merke til det. Så vandret tankene hans tilbake til gamle dager, da han hadde Kristine, hun som hadde lagt en grenseløs, ydmyk, althengivende kjærlighet for hans føtter, som kom og gikk på hans minste vink og tok alt som en nåde fra hans hånd.

Det hadde likevel vært skjønnhet og glede i forholdet til henne. En slik kjærlighet var likevel en skatt i en manns liv, og kanskje var det en lov at den ikke ble til del for det samme mennesket to ganger. Han hadde kastet den bort for å vinne Constance, denne kalde, ukjærlige kvinnen som ikke hadde noen evne til å verdsette det han ga henne. Det var altså blitt hans skjebne; han gikk omkring som en hjemløs mann; avvist av henne, den eneste han brydde seg om, den han hadde bundet sitt liv og sin fremtid til. Så tenkte han på hva Kristine måtte ha lidd, og ble såret i hjertet av det. Den stakkars, stakkars piken; på sine knær kunne han ha bedt henne om tilgivelse; hvis han noen gang traff henne, ville han gjøre det. Han spurte seg selv om han kunne forestille seg muligheten av å ønske at alt var gjort om igjen, med Kristine som elskerinne, hun bundet, han fri ...

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 263 / 292

Men nei, det hadde jo ikke vært noen sann tilfredsstillelse i det; han hadde gått omkring som en villfarne mann. Men hvis han nå hadde giftet seg med Kristine – hun hadde jo hatt forutsetningen for å forstå hans fortid, hennes egen var jo av samme slag, og likhet på dette punktet var nok av stor betydning; hun visste hva alt det var verdt, og kunne skille mellom ekte kjærlighet og en ren og skjær sanselig forbindelse. Det var det Constance manglet evnen til, og det hadde blitt en ulykke for dem begge. Men nei, nei, å gifte seg med Kristine, en pike som ikke hadde noe annet å tilby ham enn sin kjærlighet, en pike som på ingen måte var hans likemann! Og nå særlig, da han hadde vært elsket av Constance – det var det største livet kunne by ham, og det var hans forbannelse at han aldri kunne glemme den lykken, hennes

Kjærligheten hadde skjenket ham ..... Og nå skulle han ha mistet den ... mistet den – han stønnede høyt – umulig! – det kunne ikke være ... Constance lå for lengst i sengen sin; hun jaget bort inntrykket av opptrinnet mellom henne og Lorck og lukket øynene. Hun tenkte på det øyeblikket da Mejer hadde trykket henne til sitt bryst, og hun følte hans lepper dypt nede på halsen sin. Hun levde det om og om igjen, og hver gang var det som om hun ble løftet opp på en bølge, mistet pusten og forsvant i svimmelhet. Til slutt falt hun i søvn og drømte at hun og Mejer vandret sammen i en vakker hage tett omslynget, og at hun kjente hans kyss og varme ånde på kinnet sitt. Da Lorck gikk til sengs klokken tre om natten, sov hun trygt og fast. Han var stille og forsiktig for ikke å vekke henne. Neste dag lot Constance som ingenting hadde hendt, og Lorck, som angret sine voldsomme ord, tok stiltiende imot den således tilbudte forsoningen.

I vognen på vei til karnevalet spurte Lorck Constance om hun ville gi ham første dans, og fikk vite at hun hadde lovet den til Mejer. Han svelget skuffelsen og lot som ingenting. Constance danset hver eneste dans. Lorck forsøkte å holde øye med henne, men kunne likevel ikke kontrollere hvem hennes kavalerer var. Han så henne virvle avsted med en spansk

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 264 / 292

Grande, en napolitansk fiskergutt og en kobberrød indianer. Så var det noen svarte dominoer. I en av dem visste han at Mejer stakk. Han kjente seg kjedelig og irritert og ventet lengselsfullt på at det skulle være over. Endelig kom avsløringen, og suppen begynte. Bordene var dekket på små bord i en rekke av grotter og løvhytter som løp på begge sider av dansesalen, dekorert som et assyrisk slott, skilt fra denne med forheng av persiske tepper. Lorck skylte massevis av champagne i seg for å komme i stemning, men forgjeves. De spiste sammen med Mejer og Hansens. Marie var en spansk fiskerpike. Smilende og rød av glede og champagne engasjerte hun Lorck til den første dansen etter middagen. Han støtte glasset sitt mot hennes og takket smilende, men i hemmelighet var han rasende, for denne dansen hadde han bestemt seg for å danse med Constance.

«Så engasjerer jeg deg, Constance, det går altså opp i opp,» sa Hansen og løftet glasset sitt for å drikke med henne. «Takk, jeg er opptatt,» svarte hun. «Der kommer min kavaler.»

Hun pekte på en skorstensfeier som bukket for henne og førte henne bort. «Men har De ikke en annen dans?» ropte Hansen etter henne. Hun så på sin ballist. «Neste française,» svarte hun. Han takket og slo ut med hånden. Constance forsvant i folkemengden. Hun var i et oppstemt humør, og hun tenkte med glede på at Mejer skulle se hvor festet hun var, og samtidig vite at det var ingen andre enn ham hun brydde seg om. Men Mejer led av skinsyke. Det var en tortur for ham å se Constance danse avsted munter og smilende i armene til disse mennene; han beordret ikke annet enn å følge henne som hennes skygge. Skorstensfeieren var en av byens mest kjente balløver. Constance hadde ofte truffet ham sammen med henne den siste vinteren. Det var en vals de danset. Han holdt henne så tett inntil seg at hun knapt kunne puste, og hvisket forelskede ord i øret hennes, som hun verken endret eller hørte.

Constance Ring – del 12BokRobot · Side 265 / 292

Han tok tausheten hennes som oppmuntring, og plutselig bøyde han seg ned og kysset henne lynsnart på skulderen. «Fy skam deg,» ropte Constance, «hvorfor våger du! – Slutt, jeg vil ikke danse mer.» Han fortsatte å danse. «Er De virkelig så streng, frue?» hvisket han. «Det går ikke an, dydig og vakker på én gang, det er umuligt.» «Slapp meg, hører du – jeg vil ikke danse med deg!» sa hun vredt og stred imot. Han førte hun til en sofa, bukket og forlot henne. I samme øyeblikk stod Mejer ved hennes side. «Å, er du der, Gud ske lov!» sa Constance glad, «den uforskammede fyren, du skulle bare vite hvor nærgående han var.» «Du så dog ut til å trives særdeles godt sammen med ham. Hvorfor sluttet dere å danse?» Hun stirret på ham, forbauset over hans stemme og mine. «Snakk,» svarte hun. «Hvor skal jeg få et glass selters fra?»

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 266 / 292

Constance Ring – del 13

«Jeg skal hente kavalereren din, så han kan skaffe deg den.» «Nei, men Harald da!» «En dame som lar fremmede herrer kysse seg på halsen, bør ikke late som hun er indignert.» Constance reiste seg og gikk nedover gulvet. Mejer fulgte etter. «Hvor skal du?» spurte han. «Jeg skal finne mannen min og dra hjem,» svarte hun kort og skyndte seg av gårde. «Ta armen min,» ba han. «Nei, det vil jeg ikke.» «Er du sint, Constance?» «Jeg vil hjem,» sa hun avvisende. «Constance, gi meg armen din, jeg må snakke med deg.» Stemmen hans var bønnfallende. «Så du kan fornærme meg mer?» Stemmen hennes dirret av gråt. «Tilgi meg, jeg er gal, vanvittig; ta armen min, hører du!» «Nei, jeg vil ikke,» svarte hun trassig og fortsatte å gå. «Ikke? godt, da går jeg, og du ser meg aldri mer.» Han snudde til høyre. Hun skyndte seg etter ham og stakk armen sin i hans.

Han førte henne opp på galleriet, som var delt inn i små terrasseformede avlukker som skulle forestille hengende hager. I det fjerneste slo de seg ned på en løvbænk. De var ganske alene; dansen gikk sin gang der nede, og de gamle damene som satt ovenpå og så på, hadde valgt de stedene som ga best utsikt. «Vær ikke sint, Constance,n17 jeg var helt forstyrret,» begynte Mejer, «jeg har hatt det så vondt hele kvelden, for jeg tåler ikke å se

«Du skal ikke dra avsted med disse avskyelige mennene – bare berøringen av dem er en besudling.» «Da danser jeg ikke før siste dans med deg –» svarte hun og trykket forsiktig hånden hans.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 267 / 292

«Takk, du elskede,» hvisket han. «For når du går og bekymrer deg over det, får jeg ingen glede av det – det forstår du vel nok,» fortsatte hun. «Du er så snill og god, Constance.» Han trykket ansiktet sitt mot skulderen hennes. «Det er fordi du er meg så kjær, Harald,» sa hun alvorlig og krøp inntil ham. Det kom noen. De skiltes; det var en servitør. Constance ba om Seltersvann, som de kort etter fikk. De ble sittende der oppe; den ene dansen ble avsluttet etter den andre, uten at de la merke til det. «Skynd deg, la oss gå ned,» sa Constance plutselig engstelig og grep om Meijers arm. «Der går Lorck og leter etter meg.» «Hvor?» spurte han. Hun pekte på det motsatte galleriet, og de skyndte seg ned, før Lorck hadde fått øye på dem. Der ble det spilt opp til siste dans, som Constance og Mejer danset sammen. Før de skiltes, spurte Meijer når de skulle ses igjen. «Kom så snart du kan, Harald,» hvisket hun.

På veien hjem ville Lorck vite hvor Constance hadde blitt av; han hadde lett etter henne overalt. Hun svarte at hun hadde vært trøtt og hadde sittet stille en stund. «Hvor?» spurte han. «Oppe på galleriet.» «Din oppførsel har vært under enhver kritikk. Hansen, som du hadde lovet Françaisen, gikk og lette etter deg, men jeg var naturligvis den som minst av alle kunne gi opplysninger om det.»

«Hva bestilte du der oppe?» «Jeg drakk Selters.»

«Hvem var din kavaller?» «Mejer,» sa hun kort og trotsig. Han løftet en knyttet hånd mot henne. Hun trakk seg til side og trykket seg tett inn i vognhjørnet. «Tøyte,» sa han og mumlet en ed mellom tennene. Så lot han hånden synke og satte seg hardt tilbake.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 268 / 292

XXXII. Det hadde gått en månedstid. Forholdet mellom Constance og Mejer hadde ikke trådt inn i noen ny fase. Dagen etter karnevalet, da han hadde kommet dit, hadde hun vært forvirret og tilbakeholdende og forsøkt å håndtere situasjonen ved å snakke ustanselig om alt og ingenting. Så hadde Lorck kommet inn, og da han, i motsetning til sedvanen, så ut til å ville slå seg til ro i dagligstuen, hadde Mejer trukket seg unna. Og på lignende vis hadde det gått ham bestandig siden. En uheldig stjerne syntes å hvile over hans besøk. Enten var det noen der når han kom, eller Constance var ute, eller Lorck var til stede. Et hemmelig håndtrykk, et talende blikk, en arm rundt livet hennes et kort sekund, stjålet ved tilfeldighetens hjelp, var alt som hadde foregått mellom dem. – Mejer gikk derfra i en tilstand av lidelse og spenning. Hver dag var han sikker på at noe måtte skje, og likevel skjedde det ingenting.

Han ventet på et brev fra henne; hun risikerte jo ingenting ved å skrive, mens han derimot ikke turte å våge det. Hun måtte jo likevel ha noe å si ham, et møte å foreslå, en avtale å treffe. Nå, siden hun hadde hvilt i armene hans og besvart hans kyss, var det ikke lenger noen skranke mellom dem. Deres gjensidige kjærlighet ga dem en uendelig, uklanderlig rett. Hvorfor snakket hun da ikke? Å leve videre uten klarhet over de ytre formene for et slikt

Det intime forholdet var utålelig. Og så led han under at Constance kunne ta saken så rolig, kunne være pratsom og smilende som ellers, kunne se ut som om det hele bare flyktig angikk henne. Han befant seg i en stadig nervøs opphisselse, skvatt til ved den minste uventede lyd, kunne plutselig skifte farge, mistet appetitten og hadde søvnløse netter. – Det var en av de siste dagene i april. Mejer var ferdig med ettermiddagstimene sine og stod nå i stuen sin foran vinduet med tommelfingrene stukket inn i vestens armhuler. Det banket på døren. «Kom inn!» ropte han uten å vende seg.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 269 / 292

En ung, blond pike med svart vårjakke og grå filthat, pyntet med blå fløyel, kom fryktsomt over terskelen. Hun bøyde overkroppen litt fremover, som når man skal over en grøft og er redd for å falle, og så seg rundt i stuen med et raskt blikk. Så lukket hun døren med et trygt og glad uttrykk, som etter en overstått fare. «De kan legge vasken inn på sengen,» sa Mejer fremdeles uten å vende seg. Hun holdt hånden for munnen for å tvinge latteren tilbake og gikk på tåspissene med et ansikt der hvert trekk dirret av undertrykt munterhet. Hun gikk bort til Mejer, stakk hånden under armen hans, vendte seg med en lynsnar bevegelse mot ham og kysset ham midt på munnen, idet hun brøt ut i en overgitt latter. «Hva for noe? Er det deg, Emma? Jeg trodde det var vaskekonen, som jeg venter på.» Det var et halvt overrasket, halvt misfornøyd tonefall i stemmen. Hun lo ikke lenger. «Kommer jeg ubeleilig?» spurte hun og så fryktsomt, utforskende på ham.

«Oppriktig talt – jeg skal ut.» «Men du har vel ikke så fryktelig hastverk, vel?» Hun la ansiktet sitt bedende mot kinnet hans. «Det tror jeg også. Ja, det vil si, jeg skulle vært hos fru Lorck, men så tok jeg meg fri for å komme ned til deg. Jeg lengtet så vilt etter deg,» fortsatte hun innsmigrende.

«Det er jo nesten en uke siden jeg var her. Kan jeg ta av meg klærne?» Hun la hodet på skakke og så bedende på ham. «Jeg har virkelig ikke mye tid å rutle med,» – han trakk opp klokken sin. «Hvorfor er du ikke glad for at jeg kommer? Det er stygt av deg. Et kyss vil du vel i det minste gi meg?» Hun omfavnet ham heftig og kysset ham utallige ganger. «Så, så, så –» mumlet han. Men hun klemte seg stadig tettere inn til ham; så slo han armene rundt henne og gjengjeldte hennes kjærtegn.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 270 / 292

«Tok du nøkkelen fra inngangsdøren?» Hun holdt den opp for ham mens hun smilte. En time senere stod Mejer i skjorteermer ved vinduet og børstet håret og kinnskjegget sitt med et speil i hånden. Han betraktet seg nøye, vendte og dreide ansiktet, kastet hodet bakover og til siden, undersøkte tennene sine og gjorde til slutt en grimase til seg selv. Deretter pusset han neglene sine og åpnet begge vinduene. De vendte mot vest; ettermiddagssolen stod og stekte inn, og luften var tung og trykkende. Han skar spissen av en sigar og falt så plutselig i tanker ved vinduet, med blikket rettet mot en gulregn og noen syrintreer som stod foran gjestehuset i et lite inngjerdet område, myldrende fulle av knopper som var klare til å sprekke19.

Han husket så tydelig hvor nakne og bare de hadde vært da Emma hadde fulgt ham opp for første gang; nei, ikke første, for det hadde vært sent på kvelden, men den neste gangen, da hun hadde kommet rundt klokken fire. Kort tid etter spaserte han oppover Pilestrædet. Han ville til Constance. Nå måtte Lorck være ute på praksis, og da skulle han tvinge henne til en ordentlig samtale. Det kom en sporvogn forbi; han tenkte et øyeblikk på å stige opp, men fant det bedre å gå for å få tid til å ordne tankene sine og forberede seg på det han skulle si. Men det lyktes ikke; han kom aldri lenger enn til at han stod foran henne og tok hånden hennes.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 271 / 292

Så begynte hjertet å banke og blodet å suse ham for ørene, og så gjorde han det hele om igjen. – – – Lorcks hadde leid et landsted for sommeren ute på Ladegårdsøen. Da været var så vakkert og mildt, hadde de tenkt å flytte ut allerede til første mai. Constance ville dra dit litt på forhånd for å henge opp gardiner og undersøke hva eieren, en grosserer som var utenlands med familien, hadde etterlatt av møbler og husgeråd, og for å gi gartneren anvisning på hva som skulle gjøres med hagen. Constance hadde brukt dagen til å ordne de sakene hun og stuepiken Hanne skulle ha med seg. De hadde fått pakket ferdig to store kasser med dekketøy og sengetøy; innimellom hadde de stuet ned noen vinflasker, og øverst lå de nystrøkne gardinene. Nå gikk hun inn på soverommet for å gjøre den lille håndvesken med reisetøyet i stand. De skulle bli der ute et par dager, og de skulle dra med toget neste morgen klokken 9.

Hele ettermiddagen hadde hun tenkt at Mejer ville komme, og samtidig med en hemmelig gysen nesten ønsket det motsatte. Nå, da tiden var gått uten at han kom, ble hun var utålmodig og kunne ikke begripe hvorfor han uteble. Hadde han kjølnet i sine følelser for henne? Nei! Hun hadde følt kjærlighetens feber i hvert eneste åndedrag, i hvert eneste blikk siden den kvelden på karnevalet. Det var da han hadde tatt henne i besittelse. Hun visste at hun tilhørte ham; det var denne dumme, underlige frykten som hadde preget hennes vesen og oppførsel i mellomtiden. Denne frykten for å være en utro hustru, som satt så dypt i blodet hennes ... Ekteskapsbrudd ... Hor. – Uf, hvorfor skulle hun ta slike stygge ord i munnen! Det fantes andre betegnelser som passet bedre. «En kvinne tilhører kun den mannen hun elsker,» stod det hos fru Gyllembourg. Og selv om ... Sett nå at Lorck hadde forelsket seg i en annen, som var villig.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 272 / 292

Ville han kanskje ha tenkt seg om? Ikke et sekund heller – ikke han, ikke noen av alle de ektemennene hun kjente. Hvorfor skulle da en kvinne ha alle disse skruplene? Lik for lik – det var livets eneste gyldige prinsipp. – Men det var også noe annet som gnagde i henne. I ukene etter karnevalet hadde Lorck vært så usedvanlig rørende. Da han morgenen etter ballet hadde bedt henne glemme hans stygge utbrudd i vognen kvelden før, hadde han sett så hjerteskjærende ut. Da hun svarte at hun slett ikke tenkte på det lenger, tok han hodet hennes mellom sine hender og kysset henne på pannen. «Du er så vakker,» hadde han sagt. «Du er så vakker, Constance.» Og hun hadde følt seg så uendelig glad og trygg. Hun hadde visst at hun var hans, og at han var hennes. sine hender, kysset henne på håret og sa: «Constance, min egen Constance, vokt deg for å gjøre deg selv skade.» Stemmen hans hadde hatt en klang som hun hadde så vanskelig for å få ut av øret.

Og mange ganger hadde han sittet og betraktet henne med et blikk som det gikk henne til hjertet å minnes. Det var så ømt, så smertefullt, så tålmodig. Da hun møtte øynene hans i slike øyeblikk, stakk det i henne, og hun følte at hun angret. Men hva kunne det nytte å angre? Hun kunne jo ikke gjøre for at kjærligheten hennes hadde forsvunnet for henne. Det som hadde skjedd, måtte så være, og det hun hadde gjort, kunne hun ikke la være, ikke engang for sitt livs frelse. Hvor hardt hadde hun ikke kjempet imot, hvor langsomt hadde det ikke gått? Hun hadde først gitt etter da noe hun ikke kunne rå med hadde tatt makten fra henne. Så var det jo meningsløst å gruble og sørge. Hanne, stuepiken, stakk hodet inn gjennom døren. «Hr. Mejer er her og spør etter fruen.» «Jeg kommer straks,» svarte Constance og vendte seg raskt bort, for at piken ikke skulle se rødmen hennes. Hun lukket øynene, la hodet tilbake og pustet dypt. op.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 273 / 292

Så låste hun vesken med skjelvende fingre, rettet på håret med et åndsfraværende blikk og gikk inn til ham. Mejer stod med ryggen til døren og så ut til å være fordypet i et litografi på veggen. Han vendte seg raskt om og gikk mot henne med utstrakte hender. Det slo Constance at han så lidende ut. Øynene hadde den grøtete glansen som er tegn på åndelig overanstrengelse eller lang lidelse, leppene var tørket, og hodet så hett ut. «Har du det ikke bra?» spurte hun medfølende og så ømt på ham. Han tok henne om begge håndleddene. «Borte fra deg har jeg det aldri bra,» svarte han lavt og trakk henne til seg. Blikket hans var så merkelig sammensatt, bedende, kjærlig, hjelpeløst og tillitsfullt på én og samme gang. Hun fikk lyst til å kjærtegne ham som om han var et ganske lite barn.

Han hadde tenkt å gi henne irettesettelser, å kreve en forklaring av henne, men i det samme øyeblikket hun stod så mild og god foran ham, var hensikten hans glemt. «Hvor deilig at jeg traff deg, og at du er alene,» hvisket han. «La oss sette oss.» Han trakk henne forsiktig ned på sofaen og la armen om livet hennes. En stille henrykkelse kom over Constance. Hodet hennes gled over på skulderen hans. Han grep om henne med den andre armen og fikk henne vendt rundt, slik at hun lå tett inntil ham og vendte ansiktet opp mot ham. Så

Han bøyde seg ned over henne og kysset henne. Da han gikk fra henne, hadde de avtalt at han skulle besøke henne på Landstedet neste kveld, hvor de skulle være alene og uforstyrret. Svimmel av lykke kom Mejer hjem. Den følgende dagen var det strålende solskinn med en mild, sydlig bris. Alle vann- og sølepyttene, som det om natten hadde vært rimfrost på, var tint opp av solvarmen, og overalt hvor det var den minste helning, sildret små og store, synlige og usynlige kildevæld avsted. Formiddagen var gått, og ute på løkken var Constance og piken ikke ferdige med å henge opp gardiner i de tre rommene som vendte mot hagen. Hanne, stuepiken, hadde aldri sett fruen så glemsom og tutlet. Fire ganger hadde de rev av gardinene fra galleriene, fordi mønsteret var snudd opp ned, eller vrangen hadde kommet ut.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 274 / 292

Lange stunder gikk med til å lete etter alt de skulle bruke, for når fruen bare et øyeblikk hadde hatt en gjenstand mellom hendene, var den forlagt på de mest uvanlige steder. Det gikk heller ikke an å sette møblene i orden, for det som skulle stå i spisestuen, ble av fruen beordret satt i hagen, og omvendt, og så klarte stuepiken Hanne og hjelpekonen ikke annet enn å gå og gjøre alt om igjen. Til slutt syntes piken at de bare gikk i veien, og så sendte hun konen ned for å feie i kjelleren og satte seg selv ute på kjøkkenet og sydde på kjolen sin, som hadde revnet i sømmen. Gartneren kom og sa at han ikke visste hva han skulle gjøre i hagen. Da han spurte fruen hvor løkene skulle plantes, svarte hun at hun kom straks, og så kom hun likevel ikke, og slik hadde det gått hele dagen. Hanne tilbød ham en kopp kaffe og litt smørbrød, som han nøt mens han satt på kjøkkenbordet.

«Ja, Gud vet hva som går av fruen i dag,» mumlet Hanne, idet hun puttet et sukkerstykke i munnen og helte den rykende kaffen på underkoppen. Gartneren svarte ingenting på dette. Han stoppet snaden sin, tente den ved komfyren og så på klokken sin. «Jeg går heller bort til konsulens.»

«Jeg planter aurikler,» sa han. «Spør Fruen etter meg, så er jeg ikke lenger borte enn at dere kan rope over til meg.» Han slo sin runde, fillete hatt, som var full av jordflekker, mot kneet for å få av den løse jorden, satte den på og gikk avsted med takk for kaffen og et nikk til avskjed. Constance hadde gått ovenpå. I et rom med skrå panel ved siden av det store soverommet, som hadde en altan mot hagen, satt hun på en kasse, bøyd forover med albuene på knærne og hendene foran ansiktet. Hun hadde tilbrakt en nesten søvnløs natt og hadde stått opp tidlig. Med feberaktig hast skyndte hun seg for å komme avsted og hadde vært på stasjonen et kvarter for tidlig; tanken på stevnemøtet hadde fullstendig behersket henne. Hun hadde vært et offer for de mest motstridende stemninger og hadde lidd av en nagende engstelighet og et trykk for brystet som til tider ble så sterkt at hun måtte støne høyt.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 275 / 292

Og midt i alt hadde det stupt opp i hodet hennes som en beruselse at hun i kveld skulle ha hans armer rundt livet sitt, hans lepper på munnen sin; men hver gang hadde en gysen grepet henne, og hun syntes hun hadde sett et avgrunnsdypt hull for sine føtter.

Nå satt hun der oppe i kammeret, og etter hvert som timene gikk, forvandlet uroen seg til angst som tilvekket for hvert minutt. Hvordan ville hun ha det med seg i morgen tidlig? Og når hun møtte Lorck, og han ante ingenting, men trodde henne så vel, og lengtet etter et kjærlig ord, et frivillig kyss. Hun knep øynene sammen og vendte hodet til siden. Det var likevel en opprørende urett mot ham, han som hadde elsket henne så uforanderlig trofast hele tiden, siden hun ble hans hustru, som, det var hun sikker på, ikke i sine innerste tanker hadde vært henne utro. Bare hun turte å tro at han hadde sviktet henne, men det var det ingen skygge av rimelighet for. Likevel elsket hun ham ikke; det kunne hun jo ikke gjøre noe for; hennes kjærlighet tilhørte en annen. Ja, var hun nå så sikker på at hun elsket Mejer? Elsket ham så grenseløst at det ikke var noen mulighet til å la være det hun nå var i ferd med å gjøre?

Hun måtte innrømme at hun kunne la være. Hun turte ikke å hevde overfor seg selv at hun ville dø av å la ham gå, og det var jo det som måtte til hvis hun for seg selv skulle kunne rettferdiggjøre at hun ga seg hen til ham ... Hvis Lorck hadde anet hva hun hadde fore, ville han ha kommet for å myrde henne ... Den blodige torturen hun beredte ham ... Men nå var det for sent å trekke seg tilbake, og dessuten – –. Hun hadde jo allerede forrådt ham så grundig i sitt hjerte – dette gjorde mer eller mindre verken fra eller til. Nå var klokken tre; klokken ti ville Mejer være der; de hadde avtalt at han skulle gå bakom Løkken bort til Skovveien, hvor hun skulle møte ham. Så kunne de gå inn gjennom verandadøren, når lyset var slukket på kjøkkenet. «I kveld, i kveld –» gjentok hun så lenge, til hun ble redd for lyden av sin egen stemme.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 276 / 292

Hun reiste seg og gikk frem og tilbake; men det var så kort stykke vei å gå at hun ble svimmel av de stadige vendingene; så satte hun seg ned igjen på kassen, trakk frem klokken sin og begynte å telle på skiven. Hun følte seg som et fortapt menneske, og plutselig kom det over henne en rasende trang til å bryte ut, flykte, løpe, pile avsted som et forfulgt vilt dyr. Men hun vred hendene sine og jamret: «For sent, umulig – hvorhen –» Plutselig slo hun den flate hånden mot pannen sin. «Hvorfor umulig?» sa hun til seg selv. Og som det gryende skinnet av det første daggryet på en kullsvart himmel, således glimtet det frem i hennes forestilling at hun enda kunne redde seg. Hun tok seg med begge hendene om hodet, bøyde overkroppen fremover som en som stirrer og lyttet, og så snakket hun med seg selv, hviskende og avbrutt, med en stemme som et barns som etter overstått straff ber om unnskyldning og lover moren sin å være en snill jente.

Så rettet hun seg opp med et rykk, tok på seg hatt og kåpe og løp ned trappene. I døren møtte hun Hanne, som spurte om fruen skulle med toget.

«Ja,» svarte hun skyndsomst. «Jeg tar ind igjen. De får ordne, hva De selv kan finne på.» «Og ligge her alene i nat? Det tør jeg ikke, Frue.» «Så reis inn, når De er ferdig – det må De gjerne.» «Ja, for her farer så mange slags fanter omkring – –. Men vil Fruen ikke ha noe å spise, eller drikke kaffe i det minste? – Det er et helt kvarter til toget kommer,» «Jo, gi meg litt, men fort, la meg få det her.» Constance fulgte etter piken inn på kjøkkenet. Hun følte seg plutselig sulten og nøt, mens hun stod, det Hanne tok frem av matkurven og satte foran henne. Til slutt drakk hun et stort glass rødvin. Så hørte hun toget pipe, sprang avsted og satte seg inn i kupeen. Hun ville snakke med Lorck; klokken fem var mottakelsestiden hans over; hvis hun tok en drosje, ville hun være der før han begynte å praktisere.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 277 / 292

Hun ville fortelle ham alt; så ville hun styrte seg om halsen hans, si ham at nå var tiden kommet, at det var hun som lengtet tilbake til ham, at hun ville prøve å komme ham så nær som i den første lykkelige tiden, be ham glemme og tilgi, hvis han kunne, all den urett hun hadde gjort ham, legge hodet sitt mot brystet hans og si ham at der var hennes rette, hennes eneste hvilested. Hun ble så rørt av det bildet,

Hun følte at øynene uavbrutt fløt over av tårer; og hun følte seg så glad og lett om hjertet. Freden senket seg over hennes plagete sinn. Klokken halv fem var hun i Kristiania, og ti minutter før fem steg hun opp trappene til sitt hjem. Hun åpnet selv døren og gikk uten å støte på noen inn i soverommet. Her kastet hun ytterklærne på sengen, vasket hendene og snek seg forsiktig som en tyv ut av stuen. Mellom soverommet og Lorcks arbeidsrom var det en mellomgang som var noen skritt bred. Opprinnelig hadde dette rommet ikke hatt forbindelse med gangen, men Lorck hadde latt sette inn en tapetdør for å slippe å gå omveien gjennom spisestuen til sine rom. Mottakelsesrommet lå mellom arbeidsrommet og venteværelset, som igjen grenset mot spisestuen. Constance gikk bort til tapetdøren; nøkkelen satt i på utsiden; Lorck hadde gått gjennom den klokken fire.

Snart ville han være ferdig, og så kom han denne veien til soverommet for å stelle seg litt før han gikk ut. Hun ville sitte i arbeidsrommet når han kom. Så overrasket som han ville bli, og glad! Hun

Hun hørte tonen han ville bruke for å si: «Men Constance, er du alt kommet tilbake?» Med bankende hjerte dyttet hun døren opp – den ga ingen lyd – og trådte forsiktig inn. Døren til mottakelsesrommet stod på gløtt. Hun hørte at det var noen hos ham; det måtte være den siste for i dag.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 278 / 292

XXXIII. Lorck hadde behandlet fem pasienter: to tjenestepiker, en ung dame som hadde ørebyll, og to menn, hvorav den siste var en velbygd, brunbarket sjømann med en mengde tatoveringer på hendene. Da Lorck var ferdig med ham, trakk han opp klokken og så at det ennå var fem minutter igjen. Mens sjømannen gikk over terskelen, ropte Lorck: «Den neste, men så ikke flere i dag!» En kvinneskikkelse kom inn, som hadde store vanskeligheter med å få døren lukket etter seg. Hun gikk nølende noen skritt og sto usikker. Hun var middels høy og slank, med tykt, mørkt hår, gråaktige, mandelformede øyne, en kort, bred nese og en fyldig, velformet munn som ville vært vakker, hvis ikke huden rundt leppene hadde vært så merkelig stram. Klærne hennes var enkle og tarvelige: et svart og hvitrutet kjoleskjørt lagt i brede plisséfolder, et svart overstykke av fint tøy og en hatt av samme farge med en hvit, stiv fjær.

Hun var svært blek; pusten gikk raskt, og situasjonen virket å være henne ytterst pinlig. «Vær så god, kom nærmere,» sa Lorck, som satt og skrev i en notisbok. Men hun rørte seg ikke. «Vær så god, vær så god,» fortsatte han og pekte mot lenestolen ved skrivebordet hans. Så la han et stykke pergamentpapir over det skrevne, og mens han strøk over det med baksiden av høyre hånd, vendte han hodet og så på henne. Med et plutselig

Han lente seg bakover i stolen og spilte øynene litt opp. «Kristine, er det mulig!» Hun gikk et par skritt og stoppet opp igjen, gjorde så et forsøk på å si noe, men ga opp. Så tok hun frem lommetørklædet og holdt det for øynene. «Så du er her, Kristine? Du hadde jo reist til Drammen.»

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 279 / 292

«Jeg er vendt tilbake» – stammet hun. «Og nå kommer du hit?» Hans tone lød halvt vemodig, halvt misbilligende. Hun skottet mot ham. Han hadde foldet hendene over magen og lot tommelfingrene uavlatelig dreie rundt hverandre. «Jeg ville så gjerne snakke med deg.» Det kom et uttrykk av rådvillhet og misnøye over ansiktet hans. «Er det noe jeg kan gjøre for deg? Forresten, Kristine, du forstår vel at det som er forbi, er forbi.» Hun ble blendende rød og så blek igjen. «Det er ikke på den måten –. Tro endelig ikke – jeg ville bare be om en resept.» «Er du syk?» Gråten, som hun hele tiden hadde kjempet mot, tok nå overhånd. «Ja,» – hulkede hun. «Kom og sett deg, din stakkar,» sa nå Lorck medfølende, idet han reiste seg. Han tok om henne og trykket henne forsiktig ned i stolen. «La meg høre hva som feiler deg.» Kristine tørket øynene og holdt dem festet på gulvet mens hun snakket.

«Jeg er så plaget av matthet og hodepine, liksom den gangen jeg hadde blekfeber og jeg fikk de jernpillene, husker du, men nå har jeg også sånne vonde smerter i brystet.» «Har du hatt det lenge?» «Et par måneder; de siste fjorten dagene har det blitt skikkelig ille.» Han kjente på pulsen hennes og betraktet henne oppmerksomt. «Og så sover jeg så dårlig om nettene at jeg er trøttere om morgenen, når jeg står opp, enn

«Om kvelden, når jeg legger meg,» fortsatte hun. «Har du spurt noen lege før nå?»

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 280 / 292

«Nei,» sa hun, «jeg har vært her ved døren mange ganger, men når jeg skulle til å ringe, hadde jeg ikke motet.» Hun løftet øynene og så på ham med et ubeskrivelig rørende uttrykk. «Jeg var så redd for at du skulle bli sint,» tilføyde hun fryktsomt. «Hvorfor tenkte du det?» sa han tankefullt. «Men så hadde jeg en så grusom lyst til å se deg én eneste gang til –» Gråten var igjen i ferd med å bryte frem, «– ja, og til å høre deg tale, og dessuten var jeg så syk at jeg måtte ha lege.» «Hvor lenge har du vært her i byen?» «Siden like før jul.» «Hvorfor ble du ikke i Drammen?» «Å, det var av så mange grunner –. Jeg trivdes ikke og kunne ikke alltid få arbeid. Når man er ukjent, går det ikke så glatt i en liten by – –. Og så kom jeg dessuten i uenighet med søsteren min, eller rettere sagt med hennes mann –. Ja, alt det skyldtes bare at han ikke lot meg være i fred.» «Å, stakkars deg,» sa Lorck og ristet medlidende på hodet.

«Og går det deg bedre nå da?» «Ja, her har jeg nok å gjøre, mer enn jeg kan overkomme – –. Bare jeg var frisk, men jeg tror det er tuberkulose.» «Hvor merket du det på deg, Kristine?» «Jo, hos begge søstrene mine, som døde av den sykdommen, begynte det akkurat slik.»

–. Og så har jeg sørget så grusomt.» De siste ordene sa hun med knapt hørbar stemme, mens hun raskt tørket bort tårene som rant nedover kinnene hennes. «Hum,» sa Lorck og sukket ufrivillig. «Stakkars jente. Men forresten, jeg kan ikke tro at det er snakk om tuberkulose.» «Jeg ville slett ikke bli lei meg, om så var tilfellet.» Tonen hennes lød plutselig modig. «Tvert imot, jeg ville gjerne dø.» Lorok betraktet henne uavbrutt. Han fant henne egentlig slett ikke forandret; det hadde bare forekommet ham slik i det første øyeblikket. Hun var bare litt magrere.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 281 / 292

Hun hadde kanskje blitt det, men det kledde henne egentlig. Hun så unektelig søt og pen ut og var seg selv så lik fra gamle dager. Han kunne ikke motstå lysten til å klappe henne på kinnet. «Så du vil ha tuberkulose og være dødsyk, du?» – sa han og slo an en halv kjærlig, halv spøkefull tone. Han tok henne om halsen og ristet ansiktet hennes frem og tilbake. «Nei, min venn, så lett går det ikke. Tror du tuberkulosepasienter kan ha et sånt smilehull?» Han pekte med fingeren på det lille runde hullet i kinnet hennes, som hadde kommet til syne da hun motvillig smilte. «Ditt gamle, søte smilehull, Kristine,» sa han mykt. «Det hadde søstrene mine også,» svarte hun motvillig, «ja, nesten helt til de døde.» «Du har ikke mer tuberkulose enn jeg selv –. Men kom, nå skal vi se etter. Jeg må undersøke deg.» «Skal jeg knappe opp?» spurte hun. «Javisst ja, kjolelivet må av og korsettet med, hvis jeg skal få vite noe.»

Hun løsnet brosjen og knappet opp i brystet. Lorck justerte lytterøret og ventet på at hun skulle bli ferdig. Men hvordan det skjedde eller ikke – plutselig visste han ikke annet enn at det var hans gamle Kristine, hans venninne, hans kjæreste, som kom og besøkte ham, og før han rakk å samle seg, stod han og holdt henne i armene sine og kysset hennes varme, blottede bryst. «Legg den

«Bort!» sa han og løftet hatten av henne. Hun vendte seg bort fra ham med en avvisende bevegelse. Han gikk raskt over gulvet og låste døren til mottaksrommet, kom så tilbake og slo armen tett rundt henne. «Jeg vil holde av deg, som i gamle dager,» hvisket han ... Constance så hva som foregikk. Hun hadde kommet inn i studerommet kort tid etter at Kristine hadde kommet inn fra mottaksrommet, og med bankende hjerte hadde hun tatt plass på ytterkanten av et stolesete.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 282 / 292

Plutselig hørte hun noe som forekom henne merkelig, og det fikk henne til å reise seg og gå med listende skritt over teppet mot døren, hvor hun begynte å kikke gjennom sprekken. Med stive trekk og ansiktet blekt som et menneske som går i søvne, gled hun et par minutter senere ut av rommet, like lydløst og uhørt som hun var kommet. Rent mekanisk tok hun på seg klærne og snek seg forsiktig ut av huset. Blodet brant i årene hennes, og hun syntes at hun uopphørlig, med all sin kraft, ropte etter brann; hun kunne ikke begripe at ingen kom styrtende for å slukke. Den troløse forræderen, som bedro henne med halvnøgne kvinner i hennes eget hjem og gjorde det så rolig, så angerløst, så selvsikkert, med dette lystne smilet på leppene! Å det smilet! Den falske løgneren, den utugtige fyren, som svek henne uten kamp eller betenkning, ikke for en stor kjærlighets skyld, mens hun ...

Hun ville ha hevn, hevn, om hun så måtte kjøpe den med sitt eget blod. Det svidde og brant i hjertet, det stakk og suget i brystet – –. Hvor ville det være svalende og kjølende å føle seg hevnet –. «Sval, sval, sval!» gjentok hun utallige ganger. Men han skulle få vite det. Sikkert ja! Ellers var det jo ingen hjelp i det –. Hun ville si det til ham selv, med en hånlig latter rett i hans frekke ansikt –. Nei, han

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 283 / 292

Hun skulle overraske ham i Mejer sine armer på soverommet, når han kom sent hjem –. Hun ville være avkledd, han skulle ikke kunne tvile –. Så skulle han se, hvordan han likte det –. «Å lindrende, lindrende!» Hun sa dette ordet så lenge, til tungen kjentes tørr og trett av det. Hun strøk nedover Karl Johansgate. Kjente ansikter passerte forbi som i en tåke. Og hun så på dem med strålende øyne og bøyde overkroppen mer enn hun pleide, med en elastisk, rask bevegelse, når hun hilste. De hun hilste på, vendte seg ufrivillig om og så etter henne. Hun møtte fru Hansen, som stanset og foreslo at hun skulle vende om og spasere litt. Uten å ville det, drevet av en nervøs trang til å være behagelig, begynte Constance å gå med henne. Hun svarte muntert med raske vendinger og lo overstadig da Marie fortalte om en morsom feil hun hadde opplevt i en butikk. Men plutselig brøt hun av. «Jeg er gal som går her,» sa hun.

«Jeg skal jo med jernbanen, adjø med deg!» Og hun klappet Marie overgitt på skulderen, nikket lystig og fór fra henne, før denne hadde fått tid til å tilby seg å følge henne.

Marie stod stille og så etter henne; hun klarte ikke å forestille seg hvordan Constance hadde sett ut. Og så hadde hun vært så fryktelig vakker, egentlig uhyggelig å se på, med noe merkelig knitrende over hele sin skikkelse. Constance gikk videre, raskt, nesten løpende. Ved Akersgaten stanset hun for å se på klokken i hjørnebygningen. Klokken var bare seks, og det første toget gikk halv sju. Hun ville være der før sju, og Mejer kom først klokken ti. Hun gikk saktere nå. Hun fikk lyst på vin, sterk, søt vin, masse vin i store pokaler – – og sigaretter, nei, sigarer, sterke, fine. Hun gikk inn i en sigarbutikk og spurte etter sigarer med det navnet som pleide å stå på Lorcks sigarbokser. Hun fikk det hun ba om og begav seg ut på veien igjen. Vin var det nok av der ute, og hun hadde sett en korketrekker ligge et sted i en vinduspost. Hun kom ned til jernbanestasjonen og spaserte rastløst frem og tilbake på perrongen.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 284 / 292

Men så husket hun at det kunne komme noen hun kjente som skulle samme vei, og satte seg derfor inn i venterommet i et hjørne rett bak inngangsdøren. Hun klarte ikke å sitte stille, men dunket tåspissene mot gulvet og beveget knærne opp og ned med en rask, rystende bevegelse. Så slo hun takt med støvlene og akkompagnerte med Dammerammeram, Dammerammeram. Endelig pep toget, og hun satte seg i kupeen. Var det i morges?

Hadde hun kjørt samme vei? Umulig! Det måtte være mange år siden. Men nå var det jo likevel i morges. «Ja, ja, ja,» sa hun til seg selv og gjorde en bevegelse med hånden som om hun hadde gitt opp. Utenfor låven møtte hun Hanne, stuepiken, med en kurv på armen og nøkkelen til ytterdøren i hånden. «Men er ikke frueinnen reist til byen?» spurte piken med et uttrykk som om hun ikke trodde sine egne øyne. «Nei, jeg reiste likevel ikke – jeg har vært på en lang tur,» svarte Constance. «Det er også bedre å bli her i natt; så kan vi begynne straks i morgen tidlig.» Hanne så skuffet og nedslått ut, men vendte seg raskt om og gikk uten å svare foran frueinnen for å åpne døren.

«Ja, så får jeg vel stelle i stand for Fruen ovenpå?» sa Hanne, mens Constance tok av seg klærne. «Det var bra at jeg satte det i ovnen tidlig i dag, så det ikke er kaldt der oppe.» Constance hadde drukket te, men ikke rørt smørbrødet. Da Hanne tok brettet ut, sa Constance at hun ikke trengte henne lenger; hun kunne legge seg når hun ville. Så gikk hun opp for å se på soverommet. Der stod en seng mot den ene veggen, med mørkerøde ulltepper og snøhvite laken. Rett overfor var det et hvitmalt bord med et stort speil. På en stol stod vaskefatet og vannkannen. Såpeskålen og karaflen var stilt i vinduskarmen. Håndklærne var hengt over stolryggen, og et laken tjente som rullegardin. Ellers var det av møbler bare et stort, hvitmalt klesskap og en stråsofa. Vadsækken stod på gulvet, og en messingstage med et lys i stod på en stor koffert som var trukket bort til sengen.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 285 / 292

Nå gikk Constance rastløst omkring nede i havestuen; hun stod et øyeblikk ved vinduet og dampet på en sigar, så skiftet hun plass og drakk vin av et ølglass, satte seg i en lenestol og reiste seg igjen. Hun hadde slukket lampen, og gjennom de tynne, hvite gardinene fløt måneskinnet inn. Hun kastet sigaren på gulvet, tråkket ut gløden med foten og skjøv den bort i et hjørne. Så gikk hun igjen bort til vinduet og så ut.

Det var altfor lyst. Månen stod rett foran og skinte gjennom de bladløse trærne og buskene. Nede i hjørnet var det et lysthus av tre; det vendte ryggen mot lyset og kastet en langstrakt skygge foran seg på gressplenen. Det var stille og rolig rundt omkring. En hunds monotone bjeffing – det hørtes ut som den kom langveis fra – var det eneste som kunne høres. Hun drakk mer vin, tente en ny sigar, tok et par drag og la den fra seg i vinduet, satte seg deretter i sofaen, men gikk tilbake for å se om verandaen også var full av måneskinn. Så prøvde hun om døren ville knirke når hun åpnet den, lot den stå på gløtt og så til slutt på klokken sin. Hun måtte tenne en fyrstikk for å være sikker på hva den viste. Det var fem minutter til klokken 10. Det ga henne et støt; hun slo hendene hardt mot ansiktet sitt, bøyde seg i knærne, så hun nesten satt på huk, rettet seg opp i neste øyeblikk og grep et stort, ullent sjal som hun hadde liggende klar.

Rundt hodet svøpte hun et svart kniplingsskjerf; så snek hun seg stille ut og skyndte seg i raskt løp opp til det avtalte stedet, som lå omtrent hundre skritt fra huset. Her slo hun inn på veien til venstre og befant seg plutselig mellom slanke, kjempehøye furustammer. Hun lente seg mot et tre og ventet.

Det tok litt tid før hun hørte toget pipe.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 286 / 292

Hjertet banket som om det skulle sprekke, og hvert øyeblikk kom det noe i halsen som ville kvele henne. Hun hørte hans skritt før hun så ham; hun kunne ikke begripe at det tok så lang tid før han kom. Endelig ble lysningen ved inngangen til skogen formørket av en skikkelse som raskt nærmet seg. Hun stod stille til han var rett ved siden av henne for å være sikker på at det var ham, så tok hun plutselig et skritt frem og rørte ved armen hans. «Constance,» hvisket han med en overstrømmende ømhet i stemmen, «min elskede, min, min.» Hun kastet seg heftig inn til ham; de holdt hverandre tett omslynget mens han dekket hennes øyne og munn med kyss. «Gudskjelov at du er kommet, Harald,» sa hun med munnen ved øret hans. «Jeg har vært så redd, så redd.» Hennes sinnsbevegelse hadde lagt seg nå; det hadde kommet trygghet og hvile over henne. Deilig at de grusomme ventetimene var over. Det var så beroligende å kjenne armene hans rundt seg.

De gikk mot huset; lyset i kjøkkenet var slukket; Hanne hadde altså gått til sengs; sannsynligvis sov hun allerede. Sakte og forsiktig, med armene rundt hverandre, kom de gjennom hagen og steg opp de tre lave trappetrinnene som førte til verandaen. De tente ikke lys, men ble sittende i mørket til de gikk ovenpå. Klokken fire om morgenen kom Mejer ut av huset gjennom veranda-døren. Han kastet et speidende blikk til alle sider. I det grågulaktige morgenlyset så han blek og forvirret ut. Han tente en sigar og sto et øyeblikk og lyttet. Så sendte han et luftkyss opp mot det tildekkede altanvinduet og skyndte seg ut av hagen. Han hadde omtrent en mils vei å gå og regnet ut at han ville være hjemme klokken seks. Da han hadde kommet et stykke inn i skogen, sto han stille, åpnet lommeboken og tok frem et fotografi. «Det fordømte bildet,» mumlet han, rev av en fyrstikk og satte fyr på det.

«Slikt et grandios fjols! å gå med det på seg» – sa han halvhøyt. Han kastet det flammende bildet fra seg og trådte ut i ilden med foten.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 287 / 292

«Se nå, dette skal ikke gjøre mer skade enn det allerede har gjort.» Han gikk videre med raske skritt og slo flere ganger ut med hånden som for å skyve noe ubehagelig fra seg. Den pinlige situasjonen ved avskjeden stod ham igjen og igjen for øynene, og han så stadig Constance bøye seg ned og ta bildet opp fra gulvet, da det hadde falt ut av lommeboken hans; han så hvordan hun betraktet baksiden og hørte stemmen hun leste opp med: «Fra Emma til Harald.» Så hadde hun vendt det om og utbrutt: «Men du gode Gud, det er jo Emma Sypige!» Og så, i neste øyeblikk, hadde hun blitt flammende rød og betraktet ham med et blikk som tok pusten fra ham å gjenkalle. Og så, hvordan hun hadde sett ut da hun lot ham kysse seg til farvel!

XXXIV. Da Constance våknet etter et par timers fast og dyp søvn, stod solen høyt på himmelen. Først hadde hun ingen klar forestilling om hva det var som lå så tyngende over henne, men etter hvert stod alt som hadde skjedd klart for henne. Hun lukket øynene tett og gravde ansiktet ned i puten. Hun ville gjemme seg for det, ville vekk, vekk, men det nyttet ikke. Hun måtte gå gjennom alt sammen, leve det om igjen, bit for bit. Nå hadde hun hevnet seg. Men hadde hun nå også funnet lindring ved det? – – Hun følte trang til å spytte ut seg selv. Det var ikke stoff i henne til det hun hadde villet, kunne hun merke. Hun avskyde mannen sin, Mejer, livet, men fremfor alt seg selv. Hva skulle hun nå gjøre? Hvordan forholde seg? Hun satte seg opp i sengen for å tenke etter. Så falt blikket hennes på bildet av seg selv i speilet. Med et skrik slo hun hendene for ansiktet og kastet seg tilbake i putene.

Constance Ring – del 13BokRobot · Side 288 / 292

Hun kunne ikke utholde tanken på å møte mannen sin. Hun ville ikke at han skulle røre ved henne, og hun ikke ved ham, ikke for noen pris i verden. Hun ville ikke se ham mer. Men hvor skulle hun dra? Kreve skilsmisse? Begynne på alt det en gang til; hun gidde ikke å bruke en tanke på det. Mejer streifet flyktig hennes sinn. men det var liksom han som gled ut i tåke for henne. En fortærende livslede grep tak i henne. Hatet, hevngjerrigheten, smerten var borte. Det hadde blitt så stille inni henne, så tomt og så dødt. Hun forsto at hun ikke orket å leve lenger. Hun sa det til seg selv, med en langsom, rolig stemme. Så var det jo bare én ting igjen: å dø. Hun lå og vurderte det nøye. Var hun nå sikker på at det var alvor? At hun virkelig ville og turte? Ja, det var det eneste hun kunne tenke seg, det eneste som ga hvile. Men det måtte skje straks; ventet hun bare én time lenger enn nødvendig, ville hun kanskje ikke ha motet.

Hun stod opp og kledde seg på rolig og omhyggelig. I ro og mak drakk hun kaffen sin og spiste et par kavringer til. Hun så på klokken og regnet ut at hun ville være hjemme klokken tolv. Da var Lorck på praksis, og leiligheten ville være

Constance Ring – del 14BokRobot · Side 289 / 292

Constance Ring – del 14

gunstig. Hun ga piken noen instrukser, sa at hun kunne dra til byen når hun var ferdig, og gikk ned til toget. I kupeen satt hun trykket tilbake i det ene hjørnet med lukkede øyne. Konduktøren måtte tiltale henne to ganger før han fikk billetten hennes. Tankene hennes kretset om én ting: å skynde seg å dø. Som dagen før lukket hun selv opp og kom ubemerket inn på rommet sitt; hun gikk bort til skrivebordet og skrev stående disse ordene til Lorck: «Du skal ikke sørge over meg. Jeg var så lei av livet at jeg ikke kunne bære det lenger. Constance». Hun stakk papiret i en konvolutt, som hun forseglet, skrev Lorcks navn utenpå og la den på bordet i hans mottakelsesrom. Så gikk hun inn på soverommet, låste døren og tok frem fra skapet i vaskebordet en flaske morfin som hadde stått der fra en gang Lorck hadde gitt henne en injeksjon mot tannpine. Det var en stor dose; Lorck hadde spøkefullt sagt at det var nok til at tre kunne dø av det.

Mekanisk løsnet hun de tykke flettene sine og la hårnålene fra seg på toalettbordet. I det samme falt blikket hennes på et fotografi av familien på Molde, som hang på veggen i en svart, polert ramme. Faren og moren hennes satt i midten, og barna var gruppert rundt dem. Moren hadde den minste på fanget, og selv stod hun bak.

Fars stol med hans hånd på hennes skulder. Hun var en ganske liten jente den gangen, med utringet kjoleliv, små puffermer og håret i piskelokk nedover ryggen. Hjertet hennes trakk seg plutselig sammen. Raskt grep hun bildet og trykket et kyss på alle ansiktene, også sitt eget. Det forekom henne at barnet der var en helt annen enn hun selv. Så husket hun farens ord da de fikk prøvebildet hjem. Han hadde vært så fornøyd med dem alle; men om henne hadde han sagt: «Constance har en mine som et individ som ser skeptisk på tilværelsen,» og så hadde moren ledd og svart at han egentlig hadde rett. Nå så hun ikke lenger skeptisk på tilværelsen; nå var hun ferdig med den. «Hadde jeg bare visst bedre om det som spiller denne store rollen i livet,» tenkte hun idet hun hengte bildet tilbake på sin plass, «så hadde det gått meg bedre.» – Så husket hun et annet ord fra faren; det var fra den tiden hun gikk til presten.

Constance Ring – del 14BokRobot · Side 290 / 292

«Du er en stor egoist, Constance,» hadde han sagt en gang da han var misfornøyd med henne, «og egoisme er en dødssynd.»

Ja, det var sant; hun hadde vært en ren egoist, det så hun så klart nå; det var hennes livs store synd. Hun knep opp kjolen, løsnet korsettet og la seg på sengen. Så tok hun flasken, lukket øynene og tømte innholdet i ett drag ... Om kvelden etter hendelsen med Kristine hadde Lorck følt seg uvel. Da han kom hjem fra praksisen, gikk han inn på studerommet for å hente en bok. Idet han trådte over terskelen, sto han stille og luktet. Det forekom ham at det luktet av Constance, som han pleide å si. Uvilkårlig så han seg om. Ja, sannelig – lå ikke lommetørklet hennes der på sofaen? Han tok det opp og betraktet det; jo, det var virkelig hennes. Hvordan var det kommet dit? Om formiddagen hadde han sittet der inne en halv times tid – hadde det mon tro ligget der den gangen? Han ble så merkelig uvel. Straks etter gikk han bort og ringte. «Har Fruen vært hjemme i dag?» spurte han kokkepiken som kom inn.

«Nei da, Fruen har ikke vært her siden i morges, da hun og stuepiken Hanne dro til Løkken.» «Det er bra,» sa han og vinket. Da hun hadde gått, presset han lommetørklet mot neseborene sine. Duften av det brakte Constance så levende frem for ham; han følte nesten at han holdt henne i armene sine. Til slutt trykket han et kyss på lommetørklet og stakk det til seg.

Constance Ring – del 14BokRobot · Side 291 / 292

Han gikk inn i spisestuen, hvor middagsbordet stod dekket. Under måltidet lente han seg flere ganger tilbake i stolen og stirret opp i taket med et distré og misfornøyd uttrykk. Det var kjedelig dette med Kristine. Hvordan i all verden hadde det skjedd! Det hadde kommet over ham så plutselig, et øyeblikks selvforglemmelse –. Det var det som var det ærgerlige, at han like godt kunne latt være. Han laget en smældende lyd med tungen, kløte seg i håret, hentet en sigar og satte seg ned i en lenestol i dagligstuen, hvor han forsøkte å lese. Men øyeblikk etter øyeblikk gled boken ut av hånden hans. Han klarte ikke å bli kvitt den ubehagelige følelsen han hadde overfor seg selv. Han fikk lyst til å drikke noe, gikk inn og undersøkte innholdet i buffeten, fant en karaffel portvin, skjenket seg et stort glass og drakk det opp. Så gikk han frem og tilbake på gulvet og røykte. Litt etter litt arbeidet han seg ut av den trykkende stemningen.

Det var jo egentlig ingen ting å bry seg om. Constance ville jo aldri få vite det, og hvilken skade kunne det gjøre? Han hadde jo egentlig slett ikke

Han hadde ikke krenket henne eller forholdet til henne; det følte han helt ned til bunnen av sin sjel. Det var noe rent fysisk, noe som stod ham fullstendig uvedkommende, rett og slett noe tøv hele greia. Han hadde blitt berørt ved synet av Kristine; hun hadde sett så lidende ut; han hadde følt trang til å trøste og hjelpe henne, og så gikk det som det gikk. Det var hans gode hjerte som var skyld i det. Han var ingen utro ektemann, ikke på noen som helst måte – det ville han sannelig protestere mot. Da han gikk til sengs, var han i en mild og fornøyd stemning. I morgen kveld kom Constance tilbake, og det var riktig godt, for han savnet henne allerede. Om hun enn ikke var så kjærlig som han kunne ønske, så var det likevel så uutholdelig tomt etter henne.

Constance Ring – del 14BokRobot · Side 292 / 292

Han gledet seg til gjenforeningen; det kunne han, fordi han ikke var seg noen skyld bevisst – bare den som hadde et skyldfritt sinn, hadde evne til å føle glede, og skyldfri var enhver som for sin samvittighet kunne forsvare sine handlinger. – Neste dag kom han hjem fra praksisen omtrent ved tretiden. Som han pleide, gikk han rett inn i mottakelsesrommet for å se om det lå noen skriftlige beskjeder til ham. Det første øyet hans falt på, var brevet fra Constance. En merkelig følelse, lik en kuldegysning, gikk gjennom ham. Hurtig åpnet han det og leste de få

Ord. Bokstavene forsvant for øynene hans, og han tumlet blek som et lik tilbake. Som et forvirret menneske stormet han gjennom rommene. Til slutt kom han til soverommet, hvis dør var stengt. Han satte ryggen mot døren, og med en overmenneskelig anstrengelse klarte han, etter et par forsøk, å bryte den opp. Der lå hun på sengen sin med åpen munn og oppsvulmede øyne. Leppene var dekket av et blålig skum, som også hadde sivet ned over haken. Den ene hånden hang utenfor sengen og var hoven på oversiden, og den tomme flasken hadde rullet et stykke bortover gulvet. Med et hopp styrtet han seg over henne og løftet det livløse legemet opp mot brystet sitt. Så utstøtte han et jamrende rop; legemet falt tilbake, og selv sank han sammen over det.

Noter n1. er] rettet fra: er er n2. for] rettet fra:For n3. kunde] rettet fra:kunne n4. hun] rettet fra:kun n5. hun] rettet fra:kun n6. firti] rettet fra:forti n7. hun] rettet fra:kun n8. alligevel] rettet fra:alligevel n9. særskilt] rettet fra:særskilt n10. Dage] rettet fra:Dag n11. endelig] rettet fra:endelig n12. endnu] rettet fra:ennå n13. nedfor] rettet fra:ned for n14. Forhold.] rettet fra:Forhold (uten punktum) n15. Mejer] rettet fra:Meyer n16. fra] rettet fra:fra n17. Constance,] rettet fra:Constance,» n18. på] rettet fra:på n19. bristefærdige] rettet fra:bristefærdige n20. i] rettet fra:i i n21. Hvorfor] rettet fra:Hvorfor n22. det] rettet fra:Det Amalie Skrams Constance Ring er lastet ned gratis fra e-bokportalen Bokselskap. Lesetekst og flere nedlastningsmuligheter m.m. er gratis tilgjengelig på bokselskap.no

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

AfkomAmalie SkramHvordan vinne venner og påvirke menneskerDale CarnegieKlassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911)Bulfinch, Thomas, Gayley, Charles MillsKarakterSamuel SmilesReminiscences of a Stock OperatorEdwin LefevreThe Crimson Fairy BookAndrew Lang