Ansiktet som kalles tilgivelse

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 1 / 20
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den lille middagen var et mesterverk. Fra den første hilsenen til den siste avskjeden hadde kvaliteten ikke sunket det minste; krystallglassene i blek gull som innledet festmåltidet (eller, for å si det enkelt, cocktailglassene) var ikke mer grasiøst formgitt enn spissfindighetene i den avsluttende takketalen. Gjestene, maten, vinen og de stjerneformede blomstene var valgt ut etter gjestfrihetens lov forent med skjønnhetens ånd. Samlet sett var budsjettet ikke uforholdsmessig stort, men det var brukt med glede og klokskap.

Det var en kunstners middag, gitt av en onkel til en nevø, en middag til ære for en utmerkelse. Tjue år tidligere hadde Steven Grant mottatt den ettertraktede Gullmedaljen for skulptur; i dag var et tilsvarende tegn på anerkjennelse blitt tildelt hans favorittnevø, Gerald Weldon. Steven var ungkar, og nevøer telte. Hva var mer naturlig enn en middag til gjenforening og glede?

Det var damer til stede; og noen av dem hadde tilfredsstilt både sine dekorative instinkter og sine heltebeundrende instinkter ved på forhånd å sende to lengder med bredt gullbånd til vertens hus, med påbud om at både verten og æresgjesten skulle bruke dem til å binde de vakkert utskårne symbolene på deres storhet rundt halsen. Den berømte gullmedaljen er svært omfangsrik og praktfull. Den er faktisk litt tung til å bære ved festlige anledninger; men å nekte å ta den på ville ha vært uhøflig, og onkel og nevø hadde justert sine utsmykninger med mineansiktet til menn som ikke har tenkt å unndra seg noen del av dagens gjøremål. Da de hadde gjort det, glemte de omgående de store, skinnende platene på brystene sine, bortsett fra når de ble lekent minnet om dem av kvinnen som hadde kommet opp med ideen, og som koste seg med tanken på sin egen originalitet.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 2 / 20
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var virkelig en kveld å huske; men akkurat som en kveld man skal glemme, måtte den ta slutt. Den siste og vakreste damen, som avslørte akkurat den mengden blonder på strømpene som mote krevde, hadde med Geralds hjelp brettet opp sitt slanke, glitrende slep inne i glasskaret sin; den siste og mest uinteressante herren hadde blitt sendt videre mot klubben. Onkel og nevø gikk opp den brede trappen for å snakke om alt sammen i Steven Grants arbeidsrom, et stort, ryddig, panelkledd rom som alltid hadde vært svært kjært for unge Gerald.

Steven Grants hovedatelier, som var skulptørens atelier, var naturlig nok dømt til å befinne seg i kjelleren i huset hans. Arbeidsrommet i andre etasje var strengt tatt ikke noe atelier, selv om kunstverk hadde blitt skapt der. Det var et rom som ikke helt lignet et bibliotek, men likevel med rikelig med plass til bøker, og bøker som passet til rommet; et rom som var litt større enn et røkerom, og noe mindre elegant enn en salong; komfortable stoler var rikelig tilgjengelige og en munter stemning rådet, tydeligvis i full harmoni med et par svakt opplyste, uvurderlige veggtepper som syntes å vite alt og tilgi alt, både når det gjaldt møblene og menneskene. Det var et rom der gamle minner og nye bekvemmeligheter levde lykkelig sammen; en ungkar hadde på en eller annen måte klart å skape det slik.

Etter hvert som årene gikk, ble Steven Grant stadig gladere for at McKim, Mead and Whites panelering fra slutten av åttitallet pietetsfullt hadde respektert den delikate akantuskanten fra begynnelsen av førtiårene. Han sa ofte at han var den eneste kunstneren i New York hvis karriere hadde begynt og ville ende under samme tak.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 3 / 20
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Du ville ha tatt onkel og nevø for å være et par brødre, den ene sølvfarget og den andre gyllen. Kveldsantrekkene og den prangende utsmykningen understreket likheten. Begge mennene var høye, slanke og glattbarberte. Steven Grant bar sine seksti år med letthet, slik kunstnere ofte gjør, mens Gerald ved tretti års alder tidvis viste en alvorlighet som var mer i tråd med sine utmerkelser enn med sin alder. Pannen hans var allerede høyere enn onkelens; begge mennene lo av det, men naturligvis var onkel Steves latter hjerteligere. Gerald slengte seg litt sammen, etter sin generasjons skikk; dette fikk ham til å virke mer blasert enn han egentlig var. Steven Grant var rett som et furutre; dette ga ham et utfordrende utseende som folk likte. Blodsbåndene og deres felles interesser knyttet de to sammen i en harmoni som neppe ville ha bekreftet teoriene til Shaw, Samuel Butler og andre som fordømte familien som institusjon.

Den kvelden var de som et par jenter i sitt ønske om å gjenoppleve middagen, med den ekstra gleden av usensurerte kommentarer. «Vi skal ta av oss de gylne halstørklene,» sa onkel Steve, «og se oss omkring i ro og mak.»

«Var ikke Mrs. Storms noe for seg selv?» lo Gerald. «Snakk om uhøfligheten til jentene våre! Jeg må si, onkel Steve, din generasjon er like sprø som vår.»

"Ikke døm alle enker etter én," oppfordret den andre, mens hun skrudde på lyset.

Gerald stanset opp midt i et spøkefullt svar, og glemte både jentene og enkene da han plutselig så noe han aldri før hadde sett over onkelens velkjente peis: avtrykket av et vakkert hode, blekt farget.

"Hvorfor, onkel Steve," utbrøt han, "du har det også, det ansiktet som kalles Tilgivelse!"

"Er det navnet på det?" spurte Steven Grant stille.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 4 / 20
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Jeg vet egentlig ikke, men det er det eneste navnet jeg har hørt det bli kalt. Jeg så aldri noe avtrykk av det før i går, da jeg kom hjem fra turen min vestover. Jeg hadde en time til toget mitt gikk, så jeg løp inn for å ta en titt på museet. Forresten, de folkene fra Midtvesten er virkelig levende! Uvurderlig, det museet! Og akkurat da jeg skulle gå, falt blikket mitt på denne vidunderlige, vidunderlige gjenstanden. Å se den var det store eventyret under hele turen min. Skjønnheten dens har hjemsøkt meg siden."

"Ta ned kopien min, hvis du vil," sa Grant.

"Å, så utsøkt du har fargelagt den, Stevedear! Ingen kan måle seg med deg i sånt. Du har på en eller annen måte fremhevet hver eneste skjønnhet. Og den minner om både daggry og skumring." Gerald kjørte fingrene med anerkjennende ømhet over den brede pannen på ansiktet som ble kalt Tilgivelse, og fortsatte, ivrig.

"På museet var det en hyggelig, gammel møbelsnekker, av tysk type, som holdt på å montere en ramme til avtrykket. Det var visstnok et nytt tilskudd. Han så ut til å være intelligent, så jeg spurte ham hva det var. Han sa at han ikke visste nøyaktig; det var ikke 'katalogisert' ennå. Men en poetvenn av ham hadde sagt at det burde kalles Tilgivelsens rose. Så sa han, litt tankefullt, at det minnet ham om Jomfruen i Nürnberg."

"Det kan godt være," bemerket onkel Steve, mens han skjøv over fyrstikkene.

"Vel, så kom det en liten, italiensk jente forbi med skisseboken sin. Hun så interessen min og viste meg den forbløffende gode blyanttegningen hun hadde laget av avtrykket. Så jeg spurte henne hva det var, og hvor det kom fra. Hun sa at hun ikke visste; hun forsto at det ble kalt Tilgivelse. Så så hun nøye på meg for å se hva slags mann jeg var, og sa blygt at for henne var det veldig vakkert, som Madonnaen i Perugia."

"Jeg skjønner selvfølgelig hva hun mente."

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 5 / 20
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Men det er bare halve sannheten, vennen min! Akkurat da kom en fransk maler, tydeligvis en foreleser ved Friday-skolen eller lignende, inn med en klasse unge gutter. Herregud, som de bablet, overalt! En av guttene stilte ham spørsmålet som lå på tungen min, og han svarte at han ikke var sikker, men at han trodde skulpturen het Forgiveness. Det var ganske rørende å høre ham gjenta, med sin tydelige 'parisiske' aksent, 'Tilgi oss våre synder.' Guttene merket det også, og ble helt stille et øyeblikk. Så kom franskmannen, med et lyst blikk mot meg (han gjettet uten tvil at jeg også var kunstner), og la til at for ham var det som Jomfruen ved Besøket, som så mirakuløst ble reddet fra ødeleggelsen i Reims.

"Det virker for meg enda vakrere enn det," meldte den eldre mannen inn, "men jeg kan forstå følelsen hans."

"Akkurat! Og så, til slutt, kom en ekte, levende amerikansk kunststudent travende opp, akkurat typen man ser her ved League, bare enda mer så. Han sa også at ansiktet het Forgiveness, og la raskt til: 'Perfekt amerikansk type, synes du ikke? Slår Gibson, hva?'"

"Du mente altså at de alle hadde mer eller mindre rett?" Stevens Grants øyne var nysgjerrig rettet mot Geralds ansikt, som fortsatt var bøyd over avstøpningen.

Gerald så opp. "Ja, de hadde rett, hver på sin måte. Vet du, Stevedear, det hele minnet meg, på en vakker, forvrengt måte, om de forskjellige vitnene i Poes mordhistorie, husker du?"

"Du mener den der menn av forskjellige nasjonaliteter alle hører en ape skravle i mørket, og uten å vite det minste om hva det er, er hver av dem sikker på at det er et språk som ikke er deres eget?"

"Det stemmer! Fransmannen, som ikke kan spansk, sier at det er spansk; engelskmannen, som ikke forstår tysk, sier at det er tysk; mens italieneren, som ikke kan engelsk, er sikker på at det er engelsk, og så videre. Men de menneskene på museet var alle så vidt forskjellig fra det! Hver av dem ønsket å bevare og hevde for sin egen rase den skjønnheten som strålte fra masken. Tyskeren, den lille italienske jenta, den franske maleren, den amerikanske kunststudenten – de var alle like i dette. De fant i den avstøpningen Nürnberg, Perugia, Reims og Chicago! "

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 6 / 20
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Slår Gibson, hva?" spottet Steven Grant.

"Tror du det er en avstøpning fra naturen?" spurte Gerald, som fortsatt var opptatt av ansiktet. "Kanskje en dødsmaske?"

Den andre nikket. "Uten tvil en dødsmaske."

"Men det er ingenting ved den som minner om dødens skarphet, er det vel? Det ser ut som et ansikt som ikke er besmittet av jordisk lidelse."

Igjen stirret Steven Grant på nevøen sin, som om han ventet på at den unge mannens øyne skulle se mer.

"Rart," fortsatte Gerald, "at en enkel dødsmaske kan bety så mye for levende mennesker. Der er Frasers Roosevelt, og Lincoln, og Dante-masken som pleide å være i alles bibliotek, og –"

En stillhet senket seg mellom dem. Sikkert var fru Storms, damen som var den ytterste grensen, langt fra deres tanker. Middagen, det mesterverket, hadde bleknet i bakgrunnen.

"Jeg har aldri fortalt deg," sa Gerald plutselig, "hvor sterkt jeg lengtet etter å lage en dødsmaske av far, da han døde der i London, borte fra dere alle. Jeg ønsket å bevare – og å vise deg selv, Stevedear! – det fredelige uttrykket som kom over ham. Som skulptør visste jeg selvfølgelig hvordan man gjorde det. Enhver ung skulptør har laget avstøpninger – i hvert fall fra levende modeller. Men da mor så hva jeg holdt på med, skalv hun så kraftig at jeg ikke kunne fortsette, i lys av hennes lidelse. Og jeg skalv også. Jeg har aldri fortalt deg om det, fordi jeg skammet meg over min svakhet, eller hva det nå var! Vel, siden den gang har jeg aldri engang forsøkt å lage en dødsmaske! Folk ber meg komme, selvfølgelig, og jeg drar ofte, når de ser ut til å trenge et vennlig nærvær. Men det er en annen støper som gjør jobben, ikke jeg.

Jeg klarer ikke å få meg til –"

Han la avstøpningen på bordet ved siden av seg, mens han fortsatt studerte dens flater og skygger. Igjen la en stillhet av forståelse seg over onkel og nevø, helt til Steven Grant sa, som om det var svar på et spørsmål: «Vel, ja; det var ganske likt for meg også. Jeg laget aldri mer enn én dødsmaske. Bare én. Det var ingen vei utenom.»

«Hvordan var det?»

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 7 / 20
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Det skjedde da jeg var yngre enn du er nå, så man kunne vel ikke forvente at jeg hadde særlig mye fornuft, kunne jeg vel? Du skalv, fordi det var faren din. Jeg skalv, fordi det var jenta jeg hadde elsket, og på en måte mistet.»

«Å, det kan jeg godt forstå!» Og Gerald, som tenkte på den vakreste kvinnen med den glitrende sløret, rakte ut en medfølende hånd.

«En svært vakker jente var hun, Anita Vaughn! Stoltheten i vår unge krets. Jeg begikk den feilen, om det nå var en feil, å introdusere min beste venn for henne. Etter det hadde jeg ingen sjanse lenger. De forelsket seg i hverandre.»

«Uflaks for deg, i hvert fall!»

«Ja, og et sjokk for min stolthet også. På en måte var det et av ofrene jeg brakte for kunsten. Jeg hadde gjort alt for å få Emancipation-gruppen min godt i gang. Jeg ville ikke fri til Anita før jeg hadde bevist at jeg kunne forsørge oss, og den gruppen skulle ha løst alt. Bestefaren din, som du vet, hadde ikke særlig sans for skulptur, og jeg var redd for å be ham om å punge ut. Så jeg ventet og jobbet, og i mellomtiden – å, vel, det var egentlig ganske enkelt. Hun foretrakk vennen min fremfor meg, som hun gjerne kunne gjøre –»

«Det vet jeg ingenting om,» brølte Gerald.

«Nei, det vet du ikke, men jeg gjør det. Du skjønner, det var Janvier.»

Den yngre mannen satte seg på bakbeina. «Ikke Janvier, den berømte dr. Janvier!»

«Ja, dr. Janvier. Og ingen bedre mann har noen gang levd. Jeg har vært takknemlig helt siden for at jeg ikke lot hans flaks i kjærlighet stå mellom oss som venner. Å, selvfølgelig sutret jeg i atelieret mitt noen uker, og utviklet en dyp kynisme overfor livet og kjærligheten. Men ingen så ut til å legge merke til mine oppblåste holdninger, så jeg ga opp dem og valgte ut den vakreste bryllupsgaven jeg kunne finne til Anita.»

«Og selvfølgelig hadde du arbeidet ditt –»

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 8 / 20
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det hadde jeg sannelig! Karrieren min var mye på mine tanker den gangen!" Han smilte ved tanken på ung ambisjon og knipset flinkt av seg asken fra en forlenget sigar inn i peisen. "Men jeg led også, tro ikke at jeg ikke led! Og så merkelig som du kanskje synes det er, var det nettopp det paret som trøstet meg. Jo da, sånn går det jo aldri i bøker; men slik var det for oss. Janvier-paret hadde meg ofte hos seg etter at de hadde giftet seg. Når jeg ser tilbake på det nå, ser jeg at alt var mye vakrere enn jeg kunne ane den gang. Begge var sjeldne sjeler."

"Kom Janviers berømmelse tidlig i livet?"

"Ja, men han var for opptatt og for idealistisk til å legge mye merke til det. Jeg møtte ham første gang da jeg forberedte studiene mine for den fordømte Emancipation-gruppen, og vi ble straks venner på grunn av temaet mitt. Han var opptatt av de svartes velferd og brukte mye av sin tid på frivillig arbeid blant dem. Han pleide å ta med seg forskjellige typer fargede menn som modeller; jeg har ofte fortalt deg hvordan jeg studerte trettifem forskjellige svarte menn til relieffene på sokkelen. På fritiden vår, når vi hadde den, diskuterte Janvier og jeg rasekarakteristika og lignende."

"New Yorker?"

"Ja, men av kanadisk avstamning. Faren hans var en av de første tømmerkongene og etterlot ham mye penger; ellers ville han ikke ha kunnet yte så mye ulønnet arbeid blant de svarte. Jeg har aldri kjent et menneske som var så fanatisk opptatt av tanken om rettferdighet for hele verden."

"Sympatiserte kona hans?"

"Å, herregud, ja! Alt han gjorde var perfekt i hennes øyne. Det var også merkelig, for hun var en jente fra Louisiana, hvis familie hadde mistet alt under borgerkrigen. Og selvfølgelig var hennes syn på den svarte rasen slett ikke det samme som hans. Hvordan kunne det være det? Ah, vel, Anita Janvier, min tapte Anita Vaughn, var sannelig et strålende eksempel på mottoet der, under føttene dine!"

Gerald tok belgen fra peisgulvet og studerte inskripsjonen som var risset inn på den, slik han ofte hadde gjort da han var barn. "'Amor Omnia Vincit.' Kjærligheten overvinner alt."

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 9 / 20
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Love hadde virkelig hendene fulle med henne. Bare tenk på fordommene Anita Janvier måtte overvinne før hun kunne begynne å arbeide sammen med mannen sin slik hun gjorde! Hun fortalte meg en gang, med det vidunderlige smilet sitt, at hun var glad for at hun var vokst opp på en plantasje, fordi hun forstod negrene så mye bedre enn Dr. Janvier kunne, og dermed kunne hun spare ham for den typen feil som de fleste fra Nordstatene begikk. "

"Vant hun?" lo Gerald.

Steven Grant svarte ikke direkte, men fortsatte i en drømmende stemning.

"Franklin Janvier hadde et hus og et kontor i Tenth Street, bare noen få dører fra mitt studio her. Vi så hverandre hele tiden og holdt kontakt om hverandres arbeid. Jeg ble imidlertid overrasket da han ansatte en ung kirurg som nettopp var uteksaminert fra en utenlandsk skole som kontorassistent – en mann som så ut som en spanjol, men som hadde et spor, å, bare et lite spor, av svart blod. En hyggelig fyr også; svært begavet og ydmyk, og med en hengivenhet til Janvier som nærmest grenset til avgudsdyrkelse. En født lege, sa Janvier. Bestefaren hans var en anerkjent engelsk kirurg som kom til Vestindia i gamle dager. Vel, Charles Richmond var en fast del av Franks kontor før Anita kom til å bo i det store huset i Tenth Street. Hun aksepterte ham like enkelt som hun aksepterte resten av sitt nye liv. Men hun fortalte mannen sin, helt åpent, at Dr.

Richmonds spor av mørkere blod, selv om det var ubetydelig for oss fra Nordstatene, var helt tydelig for enhver som var oppvokst blant negre."

"Sørlendinger sier ofte slikt," sa Gerald, "men jeg vet aldri helt hva de mener, gjør du?"

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 10 / 20
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Vi prøvde å få henne til å forklare. Det var litt av hvert; bare sånn i fleng; hår, lepper, negler, håndflater, selvfølgelig! Og en viss ubeskrivelig, glatt fylde under huden, en rundere form på øyeeplene, en mer spenstig kurve på vippene, og så videre. Janvier var allerede den gang i ferd med å samle inn data til den berømte boken sin om 'Etniske detaljer', og han oppmuntret Anita til slike observasjoner og sjekket dem opp. Man kunne ikke la være å beundre hennes forbløffende skarpsindighet og redelighet. Vi tre pleide ofte å utveksle informasjon om unge Richmond, men aldri med ondsinnede hensikter, det kan jeg forsikre deg om. Og selv om Anita alltid behandlet ham med den respekten hun visste han fortjente, var den noen ganger likevel utilstrekkelig i forhold til det han lengtet etter. "

"Måren var altså hovmodig?"

"Hovmodig nok, men på ingen måte en maur, akkurat som du heller ikke er det. Øynene hans var blå, og faktisk lysere enn dine, gutten min. Med en merkelig glans i dem, iblant! Jeg hadde ondt av ham, og det hadde Anita også. Men Janvier, med sin fiksering ved likhet og rettferdighet, nektet stivnakket å se at det var noe å ha ondt av, bortsett fra vårt egennyttige menneskelige synspunkt. Han overlot mye av omsorgen for sine fargede pasienter til Richmond, som også gjorde en edel innsats for dem. Bare at de, av en eller annen mystisk instinkt, alltid gjenkjente ham som en av sine egne. Og det såret ham dypt, helt inn til margen. Hvor mye den gutten led! Han hadde et ekte geni, det visste vi. Og jeg antar at dette hjalp Janvier til å tåle Richmonds sporadiske, vanvittige utbrudd mot sin skjebne. Vi pleide å kalle dem hans sjeleorkaner, uten å ane at et lignende uttrykk skulle bli tatt i bruk lenge senere.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 11 / 20
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Disse lidenskapens stormer etterlot ham alltid fullstendig utmattet og knust foran Janvier, Anita, ja, til og med foran meg selv! Jeg sier deg, Gerald, mannens lidelser var avskyelige. Han hadde også en slags edel mot, tross all selvfornedringen; du må være ganske sløv om du ikke klarer å se det sublime ved det. Etter hvert utbrudd, og den påfølgende underkastelsen, samlet han seg smertefullt igjen og satte bitene av seg selv sammen på en forvirret måte, for så å vie seg til arbeidet sitt neste dag, mer målbevisst enn noen gang. Janvier var hans valgte forbilde og eksempel i dette."

"Men kanskje den stakkars fyren jobbet for hardt," antydet Gerald.

"Akkurat! Og det var der Janvier og jeg tok feil, ved at vi ikke innså det. Anita, som hadde en langt bedre dømmekraft enn vi hadde, advarte oss ofte om at den buede buen var strukket for stramt. Men vi klarte ikke å se det slik; mennesker er blinde iblant, i presset og byrden av hverdagen. Richmond var seks fot høy, og bred i forhold til høyden. En praktfull fysikk! Det var det vi gikk ut fra. Vi lo av Anitas bekymringer – anklaget henne for å være for snill med de 'fargede'. Og det var mye som skulle gjøres også, det året etter at Janvier-paret giftet seg. Det var en forferdelig vinter, med sykdom som herjet overalt, særlig blant de 'fargede'. Både Janvier og Richmond var overarbeidet. Man skulle tro at den typen praksis Janvier hadde, med så mange fargede pasienter, ville skade praksisen hans. Men slett ikke. Folk følte tillit til ham. Barn tok alltid godt imot ham, og han var svært dyktig, som du vet, når det gjaldt barnesykdommer.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 12 / 20
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det skjedde at Janvier plutselig ble kalt til Toronto den påfølgende våren for å besøke moren sin, som bare hadde noen få dager igjen å leve. Han ba meg om å ta meg av tingene en stund, mens han var borte. Selvfølgelig sa jeg at jeg ville gjøre det, men jeg sa til ham, halvveis spøkefullt, at jeg håpet til Gud at Charles Richmond ikke ville by på meg en sjelens orkan; og hvis han gjorde det, skulle jeg rette slangen mot ham. Janvier så ganske bekymret ut, men sa at han ikke forventet noe slikt. Faktisk hadde det vært en storm bare dagen før, og en ny slik storm ville ikke komme på lenge. Det slo meg at hvis jeg hadde vært i Franks sted, ville jeg ha vært bekymret for å etterlate Anita. Det var svært sannsynlig at Frank var bekymret, for han hadde prøvd å overtale henne til å besøke søsteren sin mens han var borte.

Men jenta var enormt opptatt av noen syke, små pickaninnier som hun hjalp begge legene med å redde fra ulike plager og sykdommer, og hun følte at disse barna trengte henne. Og uansett, Frank ville være tilbake om noen få dager."

En ny tone hadde sneket seg inn i skulptørens stemme, og Gerald gjettet at onkelen hans var i ferd med å snakke om ting som hittil ikke hadde blitt fortalt. «Stakkars Stevedear,» tenkte han, med en bølge av kjærlig medfølelse, «han har kommet til det punktet der romanene alltid har en rekke med stjerner, eller noe sånt.»

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 13 / 20
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Og,» fortsatte den andre stødig, «Franklin Janvier kom faktisk tilbake, tilkalt av et telegram jeg sendte ham, der jeg fortalte ham at Richmond hadde begått selvmord. Han hadde skutt seg i huset i Tenth Street. Dessuten hadde Anita sett alt, og var fullstendig knust av sjokket. Hun hadde ofte advart oss om at Richmonds skjebne kunne ende i galskap. Vi hadde ledd av henne, og nå – Vel, ingen grunn til å dvele ved den delen nå, på denne kvelden med din lykke, Gerald! Det er nok å fortelle deg at Janvier gjennomgikk et helvete da han så sin unge kone miste forstanden fullstendig, på grunn av sjokket. Spesialister kom, og etter en stund ga de uttrykk for et klart håp om at noen måneder kunne føre til en bedring. Hun gjenvant noe av sin tidligere mildhet, men det var tydelig at mesteparten av tiden var sinnet hennes blankt.

En gang, i et av hennes sjeldne utbrudd, ropte hun ut at sjelen hennes var fanget i et nett, ikke av hennes egen veving. Du kan forestille deg hva Janvier følte da han hørte denne sannheten fra hennes lepper.

Det unge paret hadde gledet seg lykkelig til fødselen av barn; men nå, i ekstrem åndelig smerte, fortalte Frank Janvier meg at det ikke var verdt prisen; ingenting kunne være verdt prisen kona hans måtte betale. Men han ga ikke opp håpet. Legene trodde fortsatt at barnets komme kunne gjøre ende på den forferdelige skyggen for alltid. Anita var av natur en usedvanlig velbalansert person. Det var en del av hennes sjarm, den slags søte stabilitet hun hadde. Jeg vet at Janvier stolte på at dette skulle redde henne til slutt. Så var det med stor iver vi alle ventet på ankomsten av Janvier-arvingen.

"Ved stilltiende enighet sluttet jeg å gå til huset i Tenth Street, men Janvier kom ofte til atelieret mitt. Han så ut til å klynge seg til meg i sin nød, og jeg ønsket selvfølgelig å hjelpe ham. Han beholdt fatningen, modig nok; men iblant, i ubevoktede øyeblikk, var lidelsen som viste seg i ansiktet hans grusom å se. Så gikk sommeren og høsten, og vinteren kom.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 14 / 20
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"En bitter desemberkveld, mens jeg satt og leste i dette rommet, kom en budbringer med et brev fra Janvier, der han bønnfalt meg om å komme til ham straks. Han hadde, som jeg allerede visste, gjennomgått to dager med vekslende håp og fortvilelse. Og nå, stod det i brevet, hadde både kona og barnet dødd. Anitas ansikt hadde fått et uttrykk av utsøkt skjønnhet, det samme uttrykket som hun hadde på bryllupsdagen. Han ønsket at jeg skulle lage masken som skulle bevare det. Du vet godt nok hvordan jeg må ha følt det."

"Å, Stevedear!"

"Jeg følte at jeg ikke kunne gjøre det! Men jeg hadde en medarbeider som var ekspert på støping, og jeg vekket ham fra sengen for å bli med meg til Janvier. Stakkars Giuseppe hadde vært oppe flere netter med sitt yngste barn. Det viste seg at Dr. Janvier, som alltid var klar til å strekke ut en hjelpende hånd til enhver arbeider i nabolaget, hadde tatt seg av Giuseppes gutt midt oppi sine egne problemer; og Giuseppe var mer enn glad for å gjøre alt han kunne for il Signor Dottore.

"Vel, jeg skal ikke fortelle deg om den sengeposten og Franks stille lidelse; du kjenner godt nok til slike scener—Rommet var stort og høyt, ikke ulikt dette. I den ene enden var en alkove, avskjermet med gardiner; og bak gardinene kunne jeg skimte et lys og en vugge; men vi snakket ikke om disse tingene. Det var ingen pleier til stede. Anitas gamle barnepike, Loretta, som var som en mor for oss alle, sov i rommet ved siden av, utmattet av arbeid og sorg. Og de andre, de fryktelige, nødvendige andre som du og jeg aldri kan venne oss til, skulle ikke dukke opp før morgenen etter."

"Det var typisk Janvier å ikke vekke Loretta. Han hentet selv vann og håndklær. Giuseppe var akkurat i ferd med å blande sin første gipsblanding da det hørtes en bankelyd. Janvier gikk ut, men kom snart tilbake for å fortelle Giuseppe, svært alvorlig, at lille Emilio igjen var i store smerter, og at de begge måtte dra med en gang, i håp om å redde barnets liv. Du skjønner, Janvier hadde gjort noen viktige studier på lungesykdommer hos barn, og hadde utviklet noen vellykkede metoder som han ennå ikke våget å overlate til andre uten tilsyn."

"Du mener å si at han og Giuseppe forlot deg der?"

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 15 / 20
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det var det eneste rette å gjøre, var det ikke? Hvis Janvier kunne bære sin del av ansvaret, hvorfor skulle ikke jeg bære min? Jeg visste at det kunne gå timer før han ville forlate Giuseppe sitt barn. Og jeg visste også at den opphøyde skjønnheten i det døde ansiktet kunne forsvinne hvert øyeblikk; slike uttrykk blir ikke lenge blant oss. Janviers rolige avsetting av sine egne følelser viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg samlet meg og laget avstøpningen. Jeg skammer meg ikke over å innrømme det: en kald svette brøt ut over hele kroppen min; men frykten for å gjøre det var faktisk mye vanskeligere å bære enn selve handlingen. Det var noe ved den stille skjønnheten i jentas ansikt som styrket meg; jeg syntes å se og føle denne skjønnheten selv mens jeg dekket den med lag på lag av gips. Og da jeg hadde tatt avstøpningen bort, og ansiktet igjen ble synlig, like fredfullt som før og helt uprofant av mitt arbeid, følte jeg en slags trøst.

Min del av arbeidet var gjort riktig, til tross for all min skjelving; og Giuseppe kunne lett lage selve avstøpningen i mitt atelier."

"Jeg satt lenge, slik det føltes for meg, ved sengen og betraktet det elskede ansiktet. Jeg lurte på om den samme strålende freden skinte fra det døde barnets ansikt. Jeg visste at Anita ville ønske at jeg skulle se på barnet hennes; jeg skyldte henne det av respekt for hennes minne.

"

"Jeg dro fra hverandre gardinene i alkoven, skrudde opp lyset og løftet det delikate, lille lakenet som dekket vuggen. Det jeg så, har jeg aldri fortalt til noen, ikke engang til Janvier; kanskje aller minst til Janvier, Janvier med sin store drøm om rettferdighet! Jeg vet at det jeg sier, er trygt hos deg, Gerald? Lover du det? Det lille ansiktet, utsøkt formet og virkelig fredfullt, var utvilsomt et av de mørkere blomstene på livets tre. Den mørkere arven! Og det var langt tydeligere markert enn hos Richmond. "

Gerald trakk seg tilbake i avsky. "Richmond—"

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 16 / 20
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Ja! I et eneste grusomt, tilbakelent lynblikk så jeg nøyaktig hva som hadde vært Anitas skjebne. Jeg så hennes lange måneder med mental formørkelse, etter et angrep fra en gal mann. Jeg hadde ofte lagt merke til hennes, ikke uvennlig ment, holdning av rasemessig overlegenhet overfor den frenetisk sensitive Richmond; og jeg forsto nøyaktig hvordan et enkelt blikk eller ord fra henne hadde drevet den ene sorte dråpen i hans høyspente, overanstrengte sinn opp til overflaten, og drevet ham til et ubeskrivelig svik. Ikke rart at han tok livet av seg. Ikke rart at den stolte, uskyldige jenta ropte høyt til sin ektemann, fra avgrunnen av formørket fornuft, at hun var fanget og knust i et nett hun selv ikke hadde vevet!"

"Jeg antar," nølte Gerald, "at det aldri var noen tvil om Richmonds skyld?"

"Overhodet ingen. Det fantes til og med et vitne! Faktisk hadde stakkars, trofaste Loretta, som forgudet Anita og fulgte henne som en skygge, arbeidet i rommet ved siden av kontoret da hun hørte Richmond snakke med fru Janvier, på en sprø, skrikende måte, om en resept. Tonen hans var så merkelig og truende at hun ble livredd for sin frue og skyndte seg mot kontoret. Døren ble slengt velt i ansiktet hennes og låst. Hun banket på panelene og skrek, men hjelpen kom for sent."

Den rolige stemmen nølte et øyeblikk, før den fortsatte: «Min første impuls var å flykte fra rommet, hvor som helst, bare bort fra den grusomme situasjonen. Men Anitas ansikt, med sin majestetiske ro, holdt meg der; det, og eksempelet på Janviers styrke. Og, vel, livet må leves! Det kunne kanskje være noe jeg kunne gjøre for Janvier, eller for Giuseppe, når de kom tilbake. Jeg gikk nok en gang bort til alkoven, denne gangen med et tent stearinlys, for å være helt sikker på noe som var så fryktelig. Det bittesmå bronseansiktet med lukkede øyne ba bare om fred – en skygge som ba om å få vende tilbake til sin hvile blant skyggene.

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 17 / 20
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Jeg ventet i det stille huset til om morgenen på Janvier. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si; jeg visste bare at jeg visste hva som kanskje var bedre å la være ukjent. Men hvor små mine egne bekymringer virket da han kom inn og spredte lyset fra sin ukuelige ånd over det sørgelige stedet! Han virket som et vesen som hadde kommet ut av ruinene av alle sine egne håp, holdt oppe av kaoset utelukkende ved sin vilje til å gjenskape håp i verden.

«'Giuseppes gutt vil leve, tror jeg,' sa han enkelt. 'Vi har fått ham gjennom krisen. Takk, Steven, for at du ga meg sjansen til å redde ham. Jeg kunne ikke ha forlatt Anita med mindre du hadde blitt værende. Stakkars Loretta var utmattet utover enhver grense, og jeg hadde sendt bort den profesjonelle sykepleieren. Hun var også utslitt.'

Jeg klemte hånden hans. 'Jeg elsket Anita,' stotret jeg ut, svakt nok.

«Jeg vet, jeg vet,» sa han. Og så kom et stort lys til meg. Jeg innså at det ikke ville være nødvendig for meg, verken da eller noen gang senere, å føre en lidenskapelig indre debatt om hvorvidt jeg burde fortelle ham om det jeg hadde lært. Hans store sorg skjermet for all min angst. Med armen rundt skulderen min sto vi sammen og så ned på ansiktet til en høyt elsket og dypt urettferdig behandlet kvinne. I livet hadde det vært et ansikt å glede seg over; et ansikt med lojale blå øyne under oppløftede mørke øyevipper, en delikat, rett nese og lepper som var levende buede som bladene på en rose. I døden, med øynene for alltid i skygge og den blomsteraktige fargen visket bort, ble dets formskjønnhet forsterket. Men mer enn det: En åndelig betydning, som vi tidligere ikke hadde forstått, skinte gjennom den bleke leiren. Vi følte det begge to. Janvier gjorde vel i å bevare en slik skjønnhet.

«Det var den eneste avstøpningen jeg noensinne har laget av et menneskelig ansikt. Giuseppe laget to avstøpninger, én til Janvier, én til meg. Janviers ble ødelagt i den brannen du har hørt om.»

«Og eksisterer din kopi fortsatt?» Halvautomatisk tok Gerald opp avstøpningen kalt Forgiveness.

«Ja,» svarte den eldre mannen, «den er i dine hender nå.»

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 18 / 20
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den andre la leppene sine ærbødig mot den glatte pannen på ansiktet som hadde minnet tyskeren om Nürnberg-jomfruen; ansiktet som franskmannen hadde trodd var fransk, den italienske jenta italiensk, og den amerikanske gutten amerikansk.

«Den avstøpningen, som du sier nå kalles Forgiveness, har vært oppbevart i dette rommet, bak veggteppet i hjørnet der, i mer enn én generasjon. Den er eldre enn du er. Etter at Janvier døde, sa jeg til meg selv at det ikke var riktig å skjule så mye skjønnhet for verden. Men det var først etter våpenhvilen at jeg samlet mot til å få laget tre gipsavstøpninger. Og det var først forrige uke at jeg sendte en kopi til hver av våre tre største kunstskoler.»

«Og du ga avstøpningene navnet Forgiveness?»

"Ah, nei, jeg lot dem forbli uten navn! Men jeg må fortelle deg noe merkelig om det også. Da jeg laget støpeformen, var vi unge kunstnere sterkt påvirket av Omar Khayyáms dunkle, forvirrende filosofi; ja, vi var rett og slett oppslukt av vinrankens obskurantistiske skjønnhet! Fitzgeralds vers og våre egne tegninger av Vedder var nærmest en kult blant oss. Jeg kunne ikke tilgi like lett som Janvier gjorde. Min synd var mindre, og min evne til å tilgi var mindre. Og hver gang jeg tenkte på hele den fryktelige affæren, runget ett av Fitzgeralds kvatrin i ørene mine; det som slutter med

"'For all den synd som menneskets ansikt er svertet av, gi mennesket tilgivelse – og ta imot den!'

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 19 / 20
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Vi anså det som en sublim blasfemi den gang, men i disse moderne, mer nøkterne tider høres det utvilsomt ganske tamt ut. Uansett, det plaget meg fryktelig; og for å bli kvitt det, risset jeg det inn en regnfull ettermiddag, med fine, tettstilte bokstaver som skrå regn, langs hele kanten av støpeformen. Men tider endrer seg, og vi endrer oss. Femtito år senere, da jeg så over støpeformen før jeg ga den til støperen for å lage kopier av den, visste jeg at de linjene ikke lenger uttrykte det som var i mitt hjerte. Jeg hadde vokst fra dem. Jeg visste at en bedre inskripsjon ville være: 'Tilgi oss våre synder, slik vi tilgir dem som synder mot oss.' Men jeg bestemte meg for å ikke ha noen inskripsjon i det hele tatt, og la støpeformen bære sitt eget budskap om skjønnhet. Så tok jeg en fil og slettet hvert eneste ord av den inskripsjonen, svært forsiktig, som jeg trodde.

Jeg dro fingrene over den om og om igjen, til jeg var sikker på at den var borte. Likevel antar jeg at jeg må ha etterlatt et snev av ordet 'tilgivelse', som studentene ved museet oppdaget. Selv om jeg for mitt liv ikke kan finne et eneste spor av det!"

Han tok opp et forstørrelsesglass og rakte det til Gerald, som stirret intenst gjennom det langs hele kanten av støpeformen.

"Ingen ord her," sa Gerald. Han kjørte fingrene rundt den sirkulære kanten, som om skulptørens fingre tross alt var mer til å stole på enn glasset. "Nei, det er ingenting, egentlig! Ansiktet må ha fortalt sitt eget navn. Men fortell meg, Stevedear, om du ikke har noe imot det — tilgav du virkelig selv, til slutt?"

Steven Grant smilte og satte avstøpningen tilbake over peisilden. Før han svarte, krøllet han håret til Gerald, slik at den altfor høye pannen kom til syne.

"Spørsmålet ditt, gutten min, får meg til å tenke på fru Storms. For, i likhet med den damen, er det ikke akkurat noe galt med det, men likevel kommer det svært nær farelinjen."

# book_id: global-gutenberg-translation-f41cfa7bc5814e8fa4c3bfdf94104650
# book_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# chapter_id: 1-ansiktet-som-kalles-tilgivelse
# chapter_title: Ansiktet som kalles tilgivelse
# book_page: 20 / 20
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og Gerald visste at det var på tide å vende seg fra fortiden til nåtiden, og å snakke om middagen, det mesterverket. Dessuten, slik Steven Grant hadde gjettet, lengtet den yngre skulptøren etter å snakke om sin egen Anita, den vakreste kvinnen hvis skinnende tog han hadde svevet over, ved døren til glasskaret. Den eldre mannen gledet seg av hele sitt hjerte over at det ikke fantes noen Emancipation-gruppe som kunne hindre nevøens lykke. Til ære for Geralds Anita var han lojalt klar til å rope sammen med de andre: "Lenge leve dronningen!" Men han sa ikke til seg selv, sørgmodig, om den tidligere Anita: "Dronningen er død." Han så for seg ansiktet som ble kalt Tilgivelse. Han lyttet til den tyske møbelsnekkeren, den franske maleren, den italienske jenta, den amerikanske studenten. Det var også andre som kom og gikk i museet; og det de sa om ansiktet fikk ham til å tenke på livet, ikke døden.