Dr. Jekyll og Mr. Hyde

Advokaten Gabriel John Utterson var en stillferdig mann som holdt på orden i alt. Han likte ikke å snakke om seg selv, han drakk litt og sjelden, og han slapp aldri vennene sine når de først trengte ham. Hver søndag gikk han en rolig runde gjennom byen sammen med sin slektning Enfield. En stille morgen stanset de i en trang sidegate der alle hus var pene og nymalte – unntatt ett. Det stod som en råtnende tann i et pent smil: ru mur, ingen vinduer, en dør uten ring og uten navn.

Enfield pekte og fortalte noe han ikke fikk ut av hodet. En natt, sa han, hadde han sett en liten mann komme fort rundt hjørnet og støte på en liten jente, like før dagen grydde. Jenta falt, men mannen stoppet ikke. Han trampet over henne, rolig, som en vogn uten hester. Folk kom løpende, jentas familie gråt og en lege bleknet av avsky. Til slutt presset de den lille mannen til å ordne opp. Han gikk inn gjennom nettopp den dørens mørke gap og kom ut med gull og en sjekk, underskrevet av en høyt respektert mann. Sjekken var ekte. Enfield mente det var utpressing: noen holdt en hemmelighet over en stor manns hode. Han kalte det stedet Black Mail House.

Navnet på den lille var Edward Hyde. Ingen klarte helt å forklare hva som var så fælt med ham. Likevel var det slik med alle som så ham: man følte at noe var feil, som om kroppen hans bar et usynlig skjevt merke. Enfield og Utterson lovet hverandre å ikke snoke, men løftet var tynt. For da de gikk videre, hadde advokaten fått en uro i magen. For inne i hans safe lå et testamente som stakk som en torn.

Testamentet var skrevet av Dr. Henry Jekyll, en gammel venn av Utterson. Der stod det noe som hadde plaget advokaten helt siden han først leste det: Hvis Jekyll døde, eller forsvant eller var borte uforklarlig i tre måneder, skulle hele arven gå til en venn og velgjører ved navn Edward Hyde. Det samme navnet som i Enfields historie. Utterson kjente skam og sinne blandet med bekymring. Hvem var denne Hyde som kunne styre Jekylls skjebne?

Advokaten dro til Dr. Lanyon, en jordnær, klok lege som også kjente Jekyll. De to hadde for mange år siden glidd fra hverandre, fordi Lanyon mente Jekyll drev med 'uvidenskapelig tøv'. Lanyon hadde aldri hørt om noen Hyde. Utterson gikk hjem uten fred. Hele natten så han i drømmene en mann uten ansikt som tråkket barn ned på alle hjørner, som satte spor i snøen som luktet av skam.

Da han våknet, tok han en beslutning som nesten fikk ham til å smile for seg selv. Hvis den andre var Mr. Hyde, skulle han være Mr. Seek. Han begynte å gå forbi den stygge døren om kveldene, og om morgenen, og når tåken hang som en gardin i gatene, sto han der og lot kulden bite i kinnet. Han ventet, og ventet enda litt til. Noe i ham hadde dårlig tid, men han presset den følelsen ned. Han var tålmodig av natur, og denne gangen måtte tålmodighet bære ham rett inn i hemmeligheten.

En kveld fikk tålmodigheten sin lønn. En liten mann i enkel drakt kom med raske skritt og stakk en nøkkel i den fæle døren. Utterson la hånden rolig på skulderen hans og spurte: Om han talte med Mr. Hyde. Den fremmede skvatt, men samlet seg like raskt, og svarte kort. Da Utterson sa sitt eget navn, snudde den lille seg som i trass, for at advokaten skulle få se ansiktet hans ordentlig.

Det var nok. Den samme urolige følelsen som alle hadde beskrevet, steg kaldt i brystet på Utterson. Ikke for noe bestemt trekk, men for helheten. Som om noe menneskelig var tatt bort og etterlot et hull der skjønnhet og varme skulle vært. Han ba om en adresse. Hyde svarte og oppga en gate i Soho. Så gled han inn døren og forsvant.

Utterson ble stående alene, kvalm på en ny måte – i sjel og kropp. Han gikk rundt hjørnet til Dr. Jekylls store, vennlige hus, der lysene virket som smil i vinduene. Butleren, Poole, åpnet. Ja, Mr. Hyde hadde nøkkel til bakdørene ved laboratoriet. Hele huset hadde ordre om å lyde ham. Det kom som et støt i Uttersons bryst. Han gikk hjem tyngre enn han hadde kommet, og hodet hans fyltes med farlige gjetninger: Var Jekyll fanget av en gammel synd? Holdt Hyde noe over ham? Visste Hyde om testamentet? Hvis han gjorde det, kunne han bli fristet til å skynde seg mot arven.

Et par uker senere holdt Jekyll et gjestfritt middagsbesøk. Latter og gaffelklirr fylte rommet. Etter at de andre hadde sagt farvel, ble Utterson igjen. Dr. Jekyll, stor, vennlig og pen i ansiktet, tok ham varmt i hånden. Det var godt å være to igjen, som i gamle dager.

Utterson nølte, men måtte si det som brant i ham. Han nevnte testamentet. Han sa at han kjente til litt om Mr. Hyde. Da ble Jekyll blek helt ut i leppene. Han ristet, men ble ikke sint. Han ba bare, nesten bedende, at saken skulle legges død. Han kunne bli kvitt Hyde når han ville, forsikret han. Han la en vennlig, tung hånd i advokatens og sa: Hvis noe hender meg, må du love å sikre Hydes rettigheter. Løftet hang mellom dem som en kald tåke. Utterson ga det, men alt i ham gjorde motstand, som om han skrev navnet sitt i et dokument han hatet.

De tok avskjed. I gangen stoppet Jekyll og smilte litt for bredt, som for å avverge spørsmål. Utterson så ham forsvinne inn bak den blanke døren til laboratoriet. Utenfor lå byen som et sjøuhyre i søvn, med pusten som damp fra kloakkslukene. Advokaten gikk hjem med en følelse av at det nettopp var begynt noe han ikke kunne stoppe. Han er en legens mann, sa han til seg selv. Jeg er bare en advokat. Likevel, hvis noen må holde hodet kaldt når andre brenner, må det være meg.

Et år gikk, uten at noe virkelig brøt gjennom. Så, en sen høstkveld, skjedde det. En hushjelp med mykt sinn stod ved vinduet og så månen skinne på brosteinene. En gammel, mild herre med sølvhår spaserte med en stokk. Han stoppet for å spørre en liten, forbipasserende mann om veien. Ord ble byttet, men plutselig flammet raseriet i den lille. Han slo den gamle til bakken med stokken. Han slo igjen og igjen, helt til stokken sprakk med en tørr lyd. Jorden kjente slagene. Hushjelpen skrek uten lyd og besvimte.

Da politiet kom, fant de et brev hos den døde, Sir Danvers Carew. Brevet var adressert til Mr. Utterson. Advokaten ble kalt inn. Han kjente igjen navnet. Og han kjente igjen stokken – eller det som var igjen av den. Den var lik den han en gang hadde gitt i gave til Henry Jekyll. Nå ble den funnet på åstedet for et drap.

Sammen med en etterforsker dro Utterson til Hydes adresse i Soho. Husverten, en eldre kvinne med glatte manerer, øyne som glinset som små kniver, fortalte at Hyde hadde kommet sent og dratt brått den samme natten. Inne var rommene møblert med en luksus som nesten gjorde en søvnig. Men skap var ransaket, papir var brent, og i asken lå en forkullet rest av en grønn sjekkbok. I hjørnet fant de den andre halvdelen av den sprukne stokken. Hydes bankkonto var full. Men Hyde selv var borte, som om han hadde gått gjennom veggen. Ingen beskrev ham likt, annet enn at han fikk enhver til å krympe litt i huden, som av en kald finger på nakken.

Utterson gikk rett til Jekylls hus. Laboratoriets bakrom var mørkt, fullt av glassrør og støv som glitret i lyset fra gruen. Jekyll var blek og utmattet, men han løftet blikket og sa med en tørr stemme at han nå var ferdig med Mr. Hyde for alltid. Den mannen var trygt borte et sted. Det skulle ikke komme mer om ham.

Han la et brev på bordet. Det var fra Edward Hyde. Takk for alt, stod det omtrent. Ikke prøv å finne meg. Jeg har ordnet alt. Spørsmålet var hvordan brevet hadde kommet inn i huset. Konvolutten var forsvunnet. Jekyll sa det bare hadde ligget der da han kom hjem. Poole, butleren, som sto i døren, nevnte lavmælt at det ikke hadde vært noen leveringer den dagen – annet enn vanlige rundskriv til personale. Det gjorde ikke gåten enklere.

Senere den kvelden la Mr. Guest, Uttersons dyktige kontorist, Hydes brev ved siden av en fersk middagsinvitasjon fra Jekyll. Han elsket håndskrift. Han bøyde seg over dem med en linjal og et lurt blikk. Hm, sa han. Det er en merkelig likhet her, som om samme hånd hadde skrevet begge, men med endret helning. Utterson kjente blodet trekke seg kaldt. Kunne Henry Jekyll ha forfalsket for en morder? Han sa ingenting høyt. Han la papirene i safen, sakte, som om han lukket et bur.

Likevel ble huset ved Cavendish Square lysere en stund. Med Hydes forsvinning ble Jekyll som en mann løst fra tau. Han var vennlig, gavmild, nesten religiøst takknemlig over et nytt liv. I to måneder var han den gamle, gode vennen – kanskje enda bedre. Han besøkte syke, holdt hånden når noen lå våken og var redd for natten, og det var som om hele byen pustet friere sammen med ham.

Så, like plutselig, gled døren til igjen. Brev ble ikke besvart, og når Utterson selv ringte på, fikk han beskjed om at Dr. Jekyll ikke kunne ta imot. Advokaten gikk for å søke råd hos Dr. Lanyon. Der fikk han et sjokk. Den robuste, rødmussede legen var blek som papir. Øynene var sunket, hendene skalv. Jeg er dødsdømt, sa han rolig. Og Jekyll? spurte Utterson. Aldri nevne ham for meg igjen, svarte Lanyon og ristet. Spør ham selv. Etter min død får du kanskje lære hva som er rett og galt her.

Kort tid etter døde Lanyon. Samme kveld lå et anbefalt brev fra ham på Uttersons bord. Inni var en mindre konvolutt, forseglet med streng beskjed: Ikke åpnes før Dr. Jekyll er død – eller forsvunnet. Ordet 'forsvunnet' stod der som et ekko fra testamentet. Advokaten la brevet i den innerste delen av safen, der fristelse ikke kunne bite så lett. Han ventet og gikk hver søndag sin runde som før, til en kveld da luften var blank som glass.

Utterson og Enfield svingte inn i den samme trange gården som sist. De kikket opp mot tre vinduer med jernstenger. I det midterste satt Dr. Jekyll. Han var tynn og grå, som en som tok luft i et fengsel. De ropte opp, lo litt, og Dr. Jekyll smilte og svarte svakt tilbake. Sola lå som honning på ruten, og for en stund var alt rolig. Så stivnet ansiktet hans. Et uttrykk av ren, skarp skrekk gled over det, som en skygge fra intet. Vinduet ble smelt igjen med et smell, som om en hånd hadde slått det ned. Enfield og Utterson stirret på hverandre. De sa ingenting, men gikk hjem stumt. Utterson hvisket halvhøyt: Gud forlate oss.

Noen dager senere braste Poole inn i advokatens stue, blek og oppskremt. Det er noe fryktelig galt, sir. De to gikk gjennom våte smug til Jekylls hus. Hele husholdet sto rundt peisen som en skremt saueflokk. Poole hvisket: Stemmen inne i kabinettet er ikke min herres. I åtte dager har en skikkelse der inne ropt etter et visst legemiddel og sendt lapper ned trappen: 'For Guds skyld, finn meg noe av den gamle sorten.' Hver gang vi har skaffet nytt fra byen, er det blitt avvist: 'Urent.'

Poole fortalte også at han en gang hadde sneket seg gjennom laboratoriet. Han hadde sett en liten, krokrygget skikkelse med maske pile opp trappene. Hele ham hadde skjelvet. Det minnet ham om den andre mannen – den med den lette, raske måten: Hyde. Han hadde også hørt gråt der inne. Ikke som fra en syk mann, men som fra en fortapt sjel.