The Jungle Book

Natten i Seeonee-høydene lå kald og klar da sjakalen Tabaqui listet seg inn i ulvehulen for å spre sin egen redsel. Han hvisket at tigeren Shere Khan, i strid med all skikk, hadde flyttet jakten sin til ulvenes land og i natt ville jage menneske. Slike netter varsler ulykke: gress som kan ta fyr, børseskudd, uro i hvert løv. Før ulvefar rakk å jage Tabaqui ut, gled en liten, naken skikkelse inn i månelyset i huleåpningen. Barnet lo. Ulvemoren lot gutten smyge seg inn mellom sine egne unger. Hun kjente det som bare mødre kjenner: Dette er mitt. Hun kalte ham Mowgli, frosken, for huden var glatt og kroppen slank.

Straks etter stengte Shere Khans brede hode månelyset i hulemunningen. Tigeren krevde byttet. Da reiste Raksha, Demonen, seg med all mors vilje. Hun sa at dette barnet var hennes, og at den som rørte ham, kunne prøve klørne hennes. Shere Khan bjeffet av raseri og trakk seg, men han la hatet sitt i mørket som en felle for senere.

Jungelloven krever at alle valper vises i rådet under fullmånen. På Rådssteinen satt Akela, den grå og ensomme, og holdt orden. Skinnulvene hylte for Shere Khan når han nærmet seg, men lov er lov. Spørsmålet var enkelt: Hvem taler for menneskebarnet? Et liv trengte to ord og en gave.

Baloo, den brune læreren som slo lett når det trengtes og elsket hardt når det gjaldt, sa at han kunne lære gutten alt en unge trenger for å leve. Bagheera, den svarte panteren med silkeglans i pelsen og et gammelt halsbåndarr under haken, la en nyslått okse på lovens stein. Den betalingen kjøpte guttens liv etter alle regler og bandt ham til å aldri skade buskap. Shere Khan måtte svelge sin vrede for natten. Slik ble Mowgli tatt opp blant de Frie.

Årene gikk som skygger over en elv. Mowgli lyttet til nattens minste lyder, lærte fjær og pote, sprang og grep, og de ordene som bygger broer mellom arter. Baloo ga ham mesterordet som demper tenner og klør: Vi er av ett blod, du og jeg. Han lærte fuglenes rop, slangens hvisking og ulvenes kallelser. Han visste hvor langt man kan gå, og hvor man skal bøye hodet.

Bagheera, som bar vekten av lenke og lær i minnet, sa: Ingen leder varer evig. En dag vil Akela miste styrken, og de unge som elsker smiger mer enn lov, vil vende seg mot både leder og menneskebarn. Mowgli lyttet med hele huden, men bar likevel barnets letthet.

Fra bladene skinte en fristelse: Bandar-log, apefolket. De lever uten lov, uten ledere, uten minne. De roper for å bli sett, lover alt og glemmer før halv tanke er tenkt. Baloo hadde forbudt dem. Men en dag, etter en hard leksjon, kom apene syngende. De løftet Mowgli som et trofé, lokket med frukt og sprang gjennom trekronene med løfter om palass med tak og vinduer og menneskekunst. De bar ham som et rykte bærer seg selv: bråkende, fargerikt, tomt.

Baloo og Bagheera fulgte etter så langt poter kan bære, men gutten forsvant i et fossefall av hender og skrik. De trengte hjelp som selv de lettsindigste aper frykter. Rann, glenten, fløy med mesterordet i luften. På bakken søkte de Kaa, klippeslangen, uendelig lang, eldgammel og sulten. De fant ham glinsende ny etter hudskifte. De brukte smiger og skarpe ord i samme åndedrag for å få ham med. Kaa lo uten lyd og gled av sted.

Rann ledet dem til De kalde ruiner, en død by av stein og sisterner overtatt av trær, slanger og apers skrål. Banda-log bar Mowgli som en konge på en skramlende terrasse over svart vann. Bagheera kastet seg inn i massen for å åpne rom; han bet ikke, visste at tid er alt.

Mowgli ramlet gjennom råtten stein og landet blant kobraer. Bare slangeordet sto mellom ham og døden. Over steinene ropte Bagheera, mot sin egen stolthet, på Kaa.

Kaa kom som en stillferdig dom. Apene husker historier de ler av om dagen, men når den glatte kroppen glir over stein, husker de den mørke historien: netter der de sterkeste ungene var borte ved daggry. Panikken brøt dem. Kaa knuste muren som stengte Mowgli inne. Gutten falt gråtende og sint mellom sine egne og takket slangen med jungelens høflighet.

Så danset Kaa sultens dans på terrassen. Mønstrene trakk livet ut av alt som så på. Baloo og Bagheera måtte rive blikket løs. Mowgli forsto ikke helt hva han hadde snublet forbi, men tok straffen fra sine etterpå uten nag. Slik holder loven orden når følelsene vil løpe vill.

Vi skal ikke glemme: Akela var ikke lenger ung. Shere Khan sleiket unge ører med kjøtt og tom ære, pekte på gutten ingen orket møte blikket til. Bagheera la Mowglis hånd i pelsen der halsbåndet en gang hadde gnagd. Han sa at noen blir tatt ut av ett folk og vokser inn i et annet, men huden bærer kutt fra begge leirer. Rådet hans var enkelt og hardt: hent Rød blomst fra menneskene. Ilden gjør en mann alene sterkere enn en flokk som har glemt loven.

I grålysningen snek Mowgli seg til åkeren. En gutt bar en leirpotte med glør under filt. Mowgli stjal uten drama og lærte ildens pust: den må mates varsomt, som en levende ting. Da Tabaqui kom for å kalle ham til råd, gikk han.

På Rådssteinen lå Akela utspent, den gamle kroppen naken i symbolsk sårbarhet. Tigeren gikk frem og tilbake i varmen og talte som om stedet var hans. Mowgli, kledd i bare menneskehud, steg frem og spurte hvem som hadde gjort en tiger til ulv. Ulvene ropte om Den Døde Ulv: la Akela tale. Han løftet hodet en siste gang og ba ikke for seg, men for guttens liv og flokkens navn. Shere Khan ville ha blod. Da knuste Mowgli pottens kant og lot gnister springe. Ingen ulv står høyt med pels i glørnes hete. Han drev dem foran seg, singlet ryggpels med brennende kvister, og truet tigerstrupen med ild som kunne dyttes inn i gapet. Han kalte dem hunder, og mange bøyde nakken.

Til slutt sto bare de få som hadde holdt seg til lov og vennskap. Da kom tårene. Slik smaker menneskers sorg. Bagheera sa rolig at dette ikke var døden, men en ny kropp som kjente sin egen tyngde. Mowgli sa farvel til ulvemor og far, lovte å komme igjen og lovte én ting til: å legge Shere Khans skinn på rådssteinen.

Ved daggry gikk han til menneskene. Blikk målte ham i mynter, kaste og mulig nytte. Messua, en kvinne med smil og sår i samme ansikt, så i ham sin forsvunne sønn og tok ham inn. Han lærte menneskespråket raskt, men ikke deres rare grenser mellom ren og uren, høy og lav. Han lo når skrønemakere gjorde natur til skyggeteater. En av dem, Buldeo, bar muskedunder og pyntet sannhet som han pyntet seg selv. Han kalte tigeren som tok Messuas sønn for et spøkelse. Mowgli svarte uten å blotte tenner at tigeren var halt fra fødsel, ikke fra forbannelse. For å holde ham unna flere ord satte de ham til å gjete landsbyens bøfler.

Mowgli tok flokken ut i varme og støv, lærte dem å ligge som svarte steiner i sølepyttene, og holdt dem unna grøfter og giftige uhumskheter. Han så Gråbror noen ganger i åsen og husket hvem han var. Den dagen ulven uteble, visste Mowgli at noe nærmet seg. Gråbror kom i midtvarmen med sulten nyhet i blikket: Shere Khan lå i Waingungas ravine, mett og tung, og ville ta gutten ved porten i skumringen. Tabaqui lå allerede død med brukket rygg. Nå var timen kommet.

Mowgli delte flokken. Han tok Rama og de store oksene, mens Akela, sliten men hel, sirklet kyr og kalver for å lukke utgangen. Ravinen var stram som et sår i jorden. På Mowglis rop styrtet oksene ned som en flom, Rama i front. Shere Khan forsto for sent at klippen var glatt, lufta tung, og ingen vei førte opp. Møtet i bunnen var alt om masse og vilje. Da stillheten la seg, lå tigeren flat.

Mowgli gikk i gang med arbeidet som om han flådde en historie like mye som et dyr. Han ville holde løftet. Da kom Buldeo rasende over en gutt som ikke forsto rang. Han prøvde å ta skinnet for statens belønning, men stivnet da Akelas grå skygge reiste seg bak Mowgli. Buldeo løp til landsbyen og fylte munnene med ord som blir farlige i flokk.

Kvelden luktet melk ved portene da Mowgli kom med bøflene. Ordene som traff ham, var steiner, og steiner ble ord igjen da muskedunderen smalt. En kalv skrek. Messua tryglet ham om å gå før hetsen slo ut i noe som ikke kan reverseres. Han drev bøflene gjennom porten, ropte at de kunne telle – han hadde sikkert stjålet noen – lo sårt av deres små mot og store våpen, og løp.

Ved Rådssteinen la han Shere Khans skinn som lovet. Akela sang gammel ulvesang om å se vel. De utarmede ulvene så på det stripede hylsteret og kjente hva Mowgli var, og hva de ikke lenger var. Han danset på skinnet, og sangen kom fra et sted der både menneske og dyr har røtter. Flokken ba om ny ledelse. Bagheera sa at de hadde kjempet seg fri og måtte spise friheten selv. Mowgli valgte skogen, men ikke ensomheten: de fire ulvebrødrene fulgte ham. Senere skulle han bli mann og gifte seg; den sangen måtte vente.

Langt mot nord, der havet er kaldt og luften lukter tran og tåke, ligger Novastoshnah på St. Paul-øya, barnerommet for pelssel. Litenfuglen Limmershin fortalte at Sea Catch, en grå kjempe, sloss seg hver vår til god plass nær vannet, mens Matkah, mild og våken, kom sent og fødte ungen sin i en virvel av rop og dønning. Ungens pels var lys. Navnet falt nesten av seg selv: Kotick, den hvite.

Etter to uker bet han seg fast i bølgene. Han lærte vær under huden, fisk av morens munn og dyptvannsjakt av sin egen vilje. Da han vendte tilbake som ung hann, så han sin første menneskejakt. Kerick Booterin og sønnen Patalamon drev åringer opp fra stranden som en saueflokk. Ved Salt House sto menn med jernbåndede klubber. På minutter var de lekende kroppene bare skinn, og dønningene tegnet nye mønstre rundt blod og sand. Sjøløven på Sjøløvehalsen løftet så vidt et øyelokk. Slik hadde det alltid vært, sa han. Ville Kotick finne et sted uten mennesker, måtte han finne noe ingen finner.

Kotick spurte Sjøvitsj på Hvalrossholmen. Den gamle hvalrossen var dårlig rådgiver og god ertemaker. Til slutt pekte han motvillig videre: Den som bare gresser, vet hvor gresset lever. Følg sjøkua. Kotick fant en flokk som bukket og tygde og svømte i sin egen langsomme rytme. Da de stupte gjennom et mørkt rør på tjue favners dyp, presset han seg med.