Utvalgte dikt

# book_id: global-pdf-5838134b076a46b596bba5b842615efd
# book_title: Utvalgte dikt
# chapter_id: 1-utvalgte-dikt
# chapter_title: Utvalgte dikt
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

bokselskap.no 2012 Vilhelm Krag: Utvalgte dikt

Tekstene er hentet fra samlingen Digte fra 1891. Digitaliseringen er basert på skannet og OCR-lest fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket/Bokhylla.no. Teksten er lastet ned fra bokselskap.no Vilhelm Krag Utvalgte dikt 1891 Fandango Mens jeg venter Der skreg en fugl Nat Vinter Sommerkveld Hvorfor hyler de sorte hunde Jeg går og leder Nu vågner Gyngevise Fandango. Ikke janitsjarmusikk! Stille, I marsjtunge rytmer! Stille, for faen, musikantene! Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene,

• la dem bare komme! Inn skal de danse på sine spede små føtter til dempet musikk fra fjerne gitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskende toner, sanselig søte: Fandango! Dyster rødt skjær over den lyslette dansen, skinnende lange slør som sølvskyer stryker, bølgende armer slynger seg så mykt i dansen! Et lite rødt øre, en hvit liten finger og føtter som lydløst, lynraskt tripper i silkehåret, svart som kull, på sokkedekket av sobel. – Og den raslende klirringen fra smykker og steiner. Og kinnene. Og øynene. Fandango! Zerlina, min terne, din hals er så søt, ditt øye så svart, men ditt øye er vått, Zerlina. Zerlina, min terne, din leppe er rød, din kinn er så rund, men din kinn er så blek, Zerlina! Zerlina, min terne, din hud er så myk, din munn er så frisk. Men – hvorfor skjelver din munn, Zerlina? «Å, herre, det nærmer seg høsten og Persias roser, de faller.»

Og duggen græder på nellikens mund, og løvet visner, o herre.» Zerlina, min terne, hav tak for din dans og dit ord. – Lad mig ene. Det visner. Det visner, det visner, det visner, verden, den visner, og roser og kvinder, mit legem og alle de skjælvende nerver visner! Og tiden, den sniger sig langsomt forbi mig, og timerne vandrer for å grave min grav. Jeg tør ikke tænke – jeg tør ikke leve. Tør ikke dø! Og i denne dødens den natdybe stilhed risler som endeløs heilo-sang: Det visner, det visner, det visn . . . . Musik, musik, janitscharmusik, den store kinesiske tromme! Mens jeg venter. Yildgjæs, vildgjæs i hvide flokker, solskinsveir. Ællingen spanker i gule sokker fine klær. Ro, ro til fiskeskjær, lunt det er omkring holmen her. Sjøen ligger så stille.

# book_id: global-pdf-5838134b076a46b596bba5b842615efd
# book_title: Utvalgte dikt
# chapter_id: 1-utvalgte-dikt
# chapter_title: Utvalgte dikt
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Bro, bro brille. Løs ditt guldhår og snør din kyse, du min skat. Så skal vi danse den lune, lyse juninat. Vent, vent – til Sanktehans står vårt bryllup med lystig dans. Alle giger skal spille Bro, bro brille. Vug mig, vug mig du blanke vove langt og let. Snart går min terne til dans i skove søndagsklædt. Vug, vug i drøm mig ind, hver tar sin, så tar jeg min . . . Bro, bro brille, hør, hvor gigerne spille! Der skreg en fugl. Der skreg en fugl over øde hav, langt fra lande. Den skreg så sårt i den høstgrå dag, flaksed i brudte, afmægtige slag, seiled på sorte vinger bortover hav . . . . . . . . . . . Nat.

Maleri av Edv. Munch. Floden flyter så langsomt, rinner – og rinner – og rinner. Dagen svinner og svinner. Han kommer nok snart nå – natten. – Og lyset skynder seg ut av min stue, vender seg – ser på meg. Stille og i ærefrykt. Det vet jo at han kommer; – fra krokene krypende, snigende, lydløst, og ovenfra, fra teppene sine fløyelsmyke folder, stikkende varsomt sitt lurende hode. – Ja, kom bare du store, du veldige satan! Du har dyssende sanger, dårende sanger, og nå vil jeg høre! Men før meg bare opp på Garizims fjell og vis meg den strålende verden, da vil jeg bare smile, du store Mefisto, for henne, henne , gir du meg henne? Husker du den natten på Garizims fjell, gjør du? Du viste meg alle de gyldne skattene, de hvite kvinnene. Da sprang jeg mot deg og slo deg i jorden og kvalte din strupe, og drepte deg, satan! Og så kom den glade morgenen . . . . . .

# book_id: global-pdf-5838134b076a46b596bba5b842615efd
# book_title: Utvalgte dikt
# chapter_id: 1-utvalgte-dikt
# chapter_title: Utvalgte dikt
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ja så kom den glade morgenen, da solen gikk ned over sommerlyst løv, da sprang jeg og sang jeg utover heiene, ned gjennom dalene omkaps med vinden og bekken og svalene! . . – – – – – – – – – – – Spillemenn! gnid på fiolinens strenger, og knæl alle blomster på marker og enger, og fekt kun, tordyvler, med skinnende lansestenger, marsjer bare, I biller, i blankpussede panser. Ser I, hvor luften skinner idag, ser I da ikke, at det er heiset flagg på sommerens tak! Og jordens stolteste kvinne er min, jeg roper det til deg, du hvinende vind, og syng det så utover verden! – . . . . . . Slik er det altså at jubelen klinger. Men der drev snø over blomster, bølgeduft over hav, og rosene visnet i Garizim. Og nå er det natt. – Og nå er det fest i de høststille dalene, og nå glir dansen i skinnende saler, – inat har hun bryllup. Og der faller rim over nakne trær, ja, der faller rim over nakne trær

Inat. Floden flyter så langsomt i sukkende, klynkende kluk og renner – og renner – og renner . . . . . . . . . . . . . . . Der pibler en ildsdråpe nedover floden. Der springer en ildstråle langt, langt der ute. Den drypper ned i det sorte vannet og bæres hithen på de myke, små bølgene og dør. Se! Det er den vældige satans blod, hans røde blod, som jeg drepte. Men frem fra det svundne, det sorte, det døde stiger der en fangende, koglende klang og opp fra det rislende, rindende røde hevner seg en hvislende, hviskende sang: Satan du lever, satan du stiger, stiger inat av det røde blod! Men høyt der oppe står det en stjerne hvit og ensom og ser ned på meg. – Den stjernen der er min mors øye. Og hun er hos Gud. Men hos meg – sitter Satan – – – – Vinter.

# book_id: global-pdf-5838134b076a46b596bba5b842615efd
# book_title: Utvalgte dikt
# chapter_id: 1-utvalgte-dikt
# chapter_title: Utvalgte dikt
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det er kaldt i kveld. Jeg kjenner at du skjelver og klynger deg tett til armen min. – Vi går under de stivfrosne grenene til trærne, og alle de bittesmå kvistefingrene skjelver i blåhvite rimfrosthansker, og alt sover. Mot sommeren – de duftende sommernettene – lengter vi begge. Mot løv og sol og fuglenes dempede fløyt i skogen. – . . . Men kommer de tidene, kan det jo hende at én går så stille de gamle stiene og bærer en sviende lengsel i hjertet. Kanskje den ensomme truer mot himmelen og forbanner all sommerens lystige liv. Går bare og pleier et bittersøtt minne, født under rimhvite lindegrener. Sommerkveld. Hei, spillemenn, spill opp til en livlig dans, la buen gli raskt over strengene. Så danser vi ut i den duftende kvelden vidt ut over alle engene. Hei, spillemenn, spill opp til en livlig dans, så frem med dere, gutter og jenter! Og jeg skal gå først, for i kveld vet jeg at hun ikke venter på meg.

Og så skal vi danse hele natten lang, for hun favnes nu af en anden. Og bring mig så hidhen en sølvtung pokal og fyld den med vin til randen. Jeg drikker din skål, du min hjertenskjær, mens nattågen drar over enge, og dansen går vild i den duftende kveld til toner fra alle strenge. Hvorfor hyler de sorte hunde på landeveiene? Hvorfor lusker ulvene ilsomt indover heiene? Hvorfor sænker sig kvælden så kvælende sort og stor? Hvorfor blir det så underlig stille over al jord? Klokkerne klemter mod aftenstid, kimer dagen til døde. Det lyder så sælsomt i kvældens fred udover egnens øde. Langsomt åbner sig kirkens port, der er så dystert derinde. Da blegner løvet på alle trær, og elven så taus mon rinde. Der drar sig et langeligt, klagende hyl ind gjennem skogens sale. Da bæver hele den lyttende jord:

# book_id: global-pdf-5838134b076a46b596bba5b842615efd
# book_title: Utvalgte dikt
# chapter_id: 1-utvalgte-dikt
# chapter_title: Utvalgte dikt
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Inat rider døden i dalen. Jeg går og leder. Jeg går og leder og leder, jeg går og græder og græder, – jeg kan jo ei finde min egen grav – vestenfor måne og søndenfor hav. Og stjerner skal skinne over den . . . Men intetsteds kan jeg finde den. Så går jeg hen til min moder. Min gamle, hellige moder. Så banker jeg forsiktig på med min stav, – min moder ligger bare taus i sin grav. Og stjernene over meg skinner; og aldri finner jeg min grav. Nå våkner. Nå våkner den trætte, forgræmmede dagen, nå gråner de rugende tåger. Hele verden sover så tungt inat; kun de sårede tankene våger. Jeg vil gå inn i den dunkle skogen, hvor duggen skjelver på bladene; – og langt der inne, hvor alt er så stille, og grantrærne mørkt hvælver seg, der sitter en eldgamle heksekvinne med flagrende, tjavset lokk. Hun sitter i daggryets grånende lys. og så tråkker hun så flinkt på sin rok. Og stille tråkker den gamle foten, og lynraskt tvinner fingrene.

De bleke leppene nynner en sang, mens hun spinner og spinner: «Hva tror du jeg spinner, du vandringsmann, som våker alene i natten? Jeg spinner din egen livstråd, av nattens ruvende tåker.» Vuggesang. Frem og tilbake, frem og tilbake, alle dine solfylte levedager. Jeg skal vugge deg, vennen min, vugge deg rett inn i himmelen, vugge din sorg til hvile. Lukk dine bedrøvede øyne, jeg skal vugge din sorg til hvile. Jeg skal fortelle deg de skjønneste ting, så du i drømme skal smile. Så skal jeg føre deg til fest, så skal dine øyne stråle av glede. Så skal jeg se deg i brudekjole mens min kjæreste venn danser. Frem og tilbake, frem og tilbake, alle dine solfylte levedager!

•

Jeg skal vugge deg, vennen min, vugge deg rett inn i himmelen, vugge din sorg til hvile.