Sigrid UndsetKorset

BokRobot leseutgave

Bøker

Gratis

Korset

Sigrid Undset

Kategorier:Sigrid Undset
156 441 ord
Velg versjon
Kapitler
Korset – del 1Kjørt: 2026-10-04 20:55BokRobot · Side 1 / 462

Korset – del 1

I. FRÆNDSØMD –

I. Det andre året da Erlend Nikulaussøn og Kristin Lavransdatter bodde på Jørundgård, ville husfruen selv ligge på setra om sommeren. Hun hadde tenkt og grublet på det helt siden vinteren. På Skjenne var det en gammel skikk at husfruen selv lå på stølen, for engang i tiden var en datter fra den gården blitt bortført, og siden hadde moren hennes villet ligge i fjellet hver sommer. Men ellers var det ikke sed at husbondens kvinner fra storgårdene dro til setra selv. Kristin visste at når hun gjorde det, ville folk snakke og undre seg. – I Guds navn, så fikk de snakke. De snakket vel om henne og hennes uansett. – Audun Torbergssøn hadde ikke eid annet enn sine våpen og de klærne han stod og gikk i da han giftet seg med Ingebjørg Nikulausdatter i Loptsgård. Han hadde vært Hamarbiskopens hovmann; det var dengang da biskopen var her nord og vigslet den nye kirken, og Ingebjørg kom ut for en ulykkelig skjebne.

Nikulaus Sigurdssøn tok det hardt først, sverget ved Gud og menn at en hestedreng ikke skulle bli hans svigersønn. Men Ingebjørg fikk tvillinger, og så syntes vel Nikulaus at det ble mye å forsørge alene, sa folk og lo. Han ga Audun datteren til ekte. Dette hadde hendt to år etter Kristins bryllup. Det var ikke glemt, og folk husket nok at Audun var en utbygding – han var hadlending, av god ætt, men slekten var blitt rent utarmet. Og mannen selv var ikke særlig godt likt i Sil; han var sta, hardsinnet, sen til å glemme enten vondt eller godt, men han var en meget driftig bonde og nokså lovkyndig – på sett og vis var Audun Torbergssøn nå en ansett mann i bygden, og en mann som folk gjerne ikke gjorde seg uvenner med. Kristin tenkte på Audun bondes brede brune ansikt under det tykke, rødkrusede håret og skjegget, de skarpe, små, blå øynene hans.

Han lignet både den ene og den andre mannen hun hadde sett – hun hadde sett slike ansikter blant tjenestefolket deres på Husaby – Erlends huskarer og håsetere.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 1BokRobot · Side 2 / 462

Husfruen sukket. Det måtte være lettere for en slik mand at hævde sig, der han sat på sin kones odelsjord. Han hadde aldrig rådet over andet før –. Utover vinteren og våren gik Kristin og snakket med Frida Styrkårsdatter, som hadde fulgt med dem fra Trøndelagen og var den øverste av tjenestekvinderne hendes. Op igjen og op igjen sa hun til piken, slik og slik brukte de det her i dalen om sommeren, slik var slåttefolket vant til at få det, og sån stelte de i skuronnen – Frida husket vel hvordan hun, Kristin, hadde gjort ifjor. For hun vilde at alt her på gården skulde være som det hadde været i Ragnfrid Ivarsdatters tid –. Men bentfrem si, at hun selv ikke vilde være nede på gården isommer, det faldt hende vanskelig.

Nu hadde hun sittet som husfrue i Jørundgård to vintrer og en sommer, og hun visste godt selv, at når hun nu drog til sæters iår, så var det jevngodt med at hun rømte unna. – Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han sat på sin fostermors knæ hadde han aldrig visst andet end han var båret til at byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde ialfald manden aldrig skjønt det selv. Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv –. Farsgården på bunden av den stille, stængte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjeldfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem lierne fra dalen av – nei dette tyktes ikke mere hende selv den vakreste og tryggeste heim i verden.

Korset – del 1BokRobot · Side 3 / 462

Her var stængt. Erlend måtte vel synes, her var stygt og stængt og utrivelig. Men ingen kunde merke andet på ham, end at han trivdes vel –. Den dag da de løste bufæet på Jørundgård, fik hun endelig sagt det – om aftenen, de sat ved kveldsverden. Erlend sat og rotet i fiskefatet efter et godt stykke – av forundring blev han sittende med fingrene nedi, mens han stirret på hustruen. Da sa Kristin fort – det var mest for denne halsesyken, som gik mellem småbarn i dalen; Munan var så liten og svak; hun ville ta med seg ham og Lavrans opp på fjellet. Ja, sa Erlend. Det var vel det klokeste da, at Ivar og Skule ble med henne, de også. Tvillingerne hoppet høyt i benken. Under resten av måltidet snakket de i munnen på hverandre. De ville følge med Erling, som skulle ligge nord i mellom Gråhøene med sauen.

Tre år tidligere hadde sauegjeterne fra Sil tatt en tyv og drept ham ved steinboden hans inne mellom Rånekampene – det var en skoggangsmann fra Østerdalene. Straks måltidet var over, bar Ivar og Skule inn i stuen alle våpnene de eide og satte seg til å pusse dem. Litt senere på kvelden gikk Kristin sørover med Simon Andressøns døtre og sine sønner Gaute og Lavrans. Arngjerd Simonsdatter hadde vært på Jørundgård mesteparten av denne vinteren. Møen var femten år gammel nå, og en dag i julen, på Formo, hadde Simon snakket om at Arngjerd vel burde lære noe mer enn det hun kunne lære lett hjemme; hun var like dyktig som tjenestejentene. Kristin tilbød seg da å ta piken med seg hjem og lære henne opp så godt hun kunne, for hun skjønte at Simon var svært glad i denne datteren og tenkte mye på hennes fremtid. Og jenta trengte nok å lære andre sysler enn de på Formo.

Korset – del 1BokRobot · Side 4 / 462

Simon Andressøn var nå, etter at hustruens foreldre begge var døde, en av de rikeste mennene i bygden. Han forvaltet eiendommene sine omhyggelig og forstandig, og drev gårdsdriften på Formo med iver og dyktighet. Men inne i huset gikk alt som det skulle – tjenestejentene hadde ansvaret for alt, og når Simon merket at uorden og sløsing i huset gikk over alle grenser, ansatte han en eller to tjenestejenter til, men han snakket aldri om slikt til sin hustru og verken ønsket eller forventet at hun skulle ta seg mer av husføringen. Det var mest som om han ikke anså henne som fullvoksen ennå – men han var svært snill og omtenksom mot Ramborg og øste gaver over henne og barna deres i tide og utide. Kristin ble glad i Arngjerd da hun lærte henne å kjenne. Vakker var møen ikke, men hun var klok, blid, godhjertet, flink med hendene sine og flittig. Når den unge gikk med henne i huset eller

Korset satt ved hennes side i veverommet om kveldene, tenkte Kristin ofte; nå ville hun ønske at ett av barna hennes hadde vært en datter. En datter måtte følge moren sin mer –.

Hun tenkte på det nå denne kvelden; hun gikk og leiet Lavrans og så på de to, Gaute og Arngjerd, som var foran henne på veien. Ulvhild løp hit og dit, tråkket sønder den skjøre kveldsisen på vasdeplene – hun lekte at hun var et slags dyr og hadde tatt på seg den røde kåpen vrangt, så det hvite hareskinnsforet snudde ut. Nede i dalen tettnet skyggene til skumring over de nakne og brune jordene. Men vårkveldens luft syntes mettet av lys. De første stjernene tindret vått og hvitt på himmelen høyt oppe, hvor det vannklare grønne blånet mot dunkelhet og natt. Men over fjellenes svarte rand på den andre siden av dalen dvælet enda en brem av gult lys, og i glansen av det lyste urent oppover den bratte bergssiden som de gikk under. Øverst oppe, hvor skavlene kraget utover fjellkammen, glitret det i snøen og i isbreene som hang under og fødte de susende og sprutende bekkene overalt ned gjennom uren.

Korset – del 1BokRobot · Side 5 / 462

Lyden av vann fylte luften over bygden – underst tonet elvens stride sus. Og så var det fuglesangen fra alle lunder og løvsnar og fra skogen overalt. En gang stanset Ulvhild, tok opp en stein og kastet den etter fuglekvitteret. Men den store søsteren grep henne i armen. Så gikk hun rolig et stykke, men etter en stund trakk hun seg unna og løp nedover bakken – til Gaute ropte på henne. De var like ved der hvor veien løp inn i granskogen; inne fra tykningen klang det i en stålbue. Her inne lå snøen enda og luktet kaldt og friskt. Litt lenger fremme, på en liten lysning, stod Erlend med Ivar og Skule. Ivar hadde skutt etter et ekorn; pilen satt i granlæggen høyt oppe, og nå ville han ha den ned. Han sendte stein etter stein; det sang i det svære mastetræet når han traff stammen. «Bi litt, skal jeg friste om jeg kan skyte den ned til deg,» sa faren.

Han ristet kappen bakover over skuldrene og la en pil på buen, siktet, nokså skjødesløst, i det usikre lyset her inne mellom trærne. Strengen klang, pilen hvinte gjennom luften og grov seg inn i granlæggen like ved siden av guttens. Erlend tok en pil og skjøt igjen – den ene av de to pilene som satt i treet gled raslende nedover fra gren til gren; på den andre var strålen splintret, men odden satt igjen i treet. Skule løp ut i sneen for å ta opp de to pilene. Ivar stod og stirret opp i grantoppen: «Det er min, den som sitter i, far! Den står i til falen – det var kraftig skutt, far!» – han begynte å forklare for Gaute hvorfor han ikke hadde truffet ekornet –. Erlend lo sagte og rettet kappekanten igjen:

Korset – del 1BokRobot · Side 6 / 462

«Skal du snu nå, Kristin? Jeg får gi meg på hjemveien – vi skal følge etter tiuren i morgen tidlig, Nåkkve og jeg –» Kristin svarte fort, nei hun ville følge møene frem til gården – skulle ha talt noen ord med søsteren sin i kveld –. «Da kan Ivar og Skule gå med mor og følge henne hjem – hvis jeg får bli med dere, far?» sa Gaute. Erlend løftet Ulvhild Simonsdatter opp i armene sine til avskjed. Og fordi hun var så vakker og rød og frisk, med de brune krøllene under den hvite skinnhetten, kysset han henne, før han satte henne ned, snudde og gikk hjemover med Gaute. Nå, da Erlend ikke hadde annet å ta seg til, var han alltid sammen med noen av sønnene sine. – Ulvhild tok mosterens hånd og gikk litt – så løp hun igjen, stormet inn mellom Ivar og Skule. Ja, hun var et vakkert barn – men vilt og ustyrlig. Hadde de hatt en datter, ville vel Erlend ha hatt henne også og lekt med henne alltid –.

På Formo var Simon alene i stuen med den lille gutten sin, da de trådte inn. Han satt i høysetet midt for langbordet og så på Andres; gutten knelte på ytterbenken og lekte med noen gamle nagler, forsøkte å få dem til å stå på hodene bortover bordplaten. Straks Ulvhild så det, glemte hun å hilse på faren sin; hun satte seg rett opp på benken ved siden av broren, tok ham i nakken og dunket ansiktet hans mot bordet, mens hun skrek at det var hennes nagler, som faren selv hadde gitt henne. Simon reiste seg og ville skille barna; da kom han til å rive ned et lite lerfat som stod ved albuen hans. Det falt på gulvet og knuste. Arngjerd krøp under bordet og samlet opp bitene. Simon tok imot dem og så på, svært ulykkelig: «Mor din blir vel sint nå!»

Det var et lite, vakkert, blomstret fat av blankhvitt lertøy som herr Andres Darre hadde tatt med hjem fra Frankrike; Helga hadde fått det etter ham, men hun hadde gitt det til Ramborg, forklarte Simon; konene regnet det for en stor kostbarhet. Da han i samme øyeblikk hørte sin hustru ute i forstuen, gjemte han hendene med skålsbitene bak på ryggen. Ramborg kom inn, hilste på søsteren og søstersønnene. Hun tok kåpen av Ulvhild, og møen løp bort til sin far, klængte seg til ham:

Korset – del 1BokRobot · Side 7 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Er du så fin idag, Ulvhild – du har sølvbeltet dit om dig på virkedagen, mener jeg –» men han kunde ikke ta i barnet, fordi han hadde hænderne fulde. Ulvhild ropte: hun hadde jo været hos moster Kristin i Jørundgård idag, derfor hadde moren pyntet hende imorges –. «Ja mor din holder dig så gjæv og gjild – de kunde gjerne stille dig op i skapet nord i kirken, slik du er,» sa Simon og smilte. Det eneste arbeide Ramborg tok sig til var at hun sydde klær til datteren; Ulvhild var altid svært utstaset. «Hvorfor står du slik,» spurte Ramborg manden. Simon synte frem beterne: «Jeg vet ikke hvad du vil si om dette –?» Ramborg tok imot dem: «Du trængte da ikke stå og gjøre dig så dum for det –» Kristin blev ilde tilmote, der hun sat. Det var sandt at Simon hadde set nokså tåpelig ut, sån som han stod og gjemte bort brotene og likesom gjorde sig barnslig. Men Ramborg hadde da ikke trængt at nævne det.

«Jeg ventet det skulde harme dig at skålen din er blit sundslåt,» sa manden. «Ja du later altid som du er så ræd for at noget skal harme mig – i slike småting,» svarte Ramborg – og nu så de to andre, at hun var på gråten. «Du vet vel, Ramborg, jeg later ikke bare slik,» sa Simon. «Og ikke er det vel bare i småting heller –» «Jeg vet ikke,» svarte hustruen som før. «Det var aldrig din vane, Simon, at tale til mig om store saker –» Hun bråsnudde og gik mot forstuedøren. Simon stod litt og så efter hende. Da han satte sig, kom gutten, Andres, og vilde op i farens fang. Simon tok ham, sat og støttet haken mot barnets isse, men syntes ikke at høre den lilles prat. Om en stund mælte Kristin, noget nølende: «Ramborg er nu ikke så ung mere, Simon – ældste barnet deres er alt syv vintrer gammelt –» «Hvad mener du?» spurte Simon, unødig hvasst, syntes det hende.

Korset – del 1BokRobot · Side 8 / 462

«Jeg mener ikke annet enn det – kanskje synes min søster at du tror henne for liten til – kunne du friste til å la henne råde litt mer her på gården – sammen med deg –» «Min hustru råder så mye hun lyster,» svarte Simon hidsig. «Jeg krever ikke at hun skal gjøre mer enn hun selv vil, men jeg har aldri nektet Ramborg å råde med noe her på Formo. Tror du noe annet, så er det fordi du ikke vet –» «Neinei,» sa Kristin. «Men det bæres meg for at du, en og annen gang, ikke tenker på at Ramborg er mer voksen nå enn den gangen du fikk henne. Du får likevel huske, Simon –» «Husker du –» han satte ned barnet og sprang opp, «at Ramborg og jeg ble enige – du og jeg kunne ikke bli det –.» Husfruen trådte inn i samme øyeblikk, bærende en ølskjenk til de fremmede; Simon gikk fort bort til sin kone og la en hånd på hennes skulder: «Har du hørt slikt, Ramborg – din søster står her og sier at hun ikke tror du er fornøiet med slik det er –» han lo.

Ramborg så opp; det glitret merkelig i hennes store, mørke øyne: «Hvorfor da? Jeg fikk det som jeg ville, jeg – akkurat som du, Kristin – skulle ikke vi to søstrene være fornøiede, så vet ikke jeg –» hun lo også. Kristin stod rød og harm; hun tok ikke imot ølbollen: «Nei, det er sent på kvelden alt – på tide at vi kommer oss hjemover nå –» og hun så seg om etter sine sønner. «Ånei, Kristin!» Simon tok bollen fra sin hustru og drakk den andre til. «Vær ikke sint nå. Man får da ikke regne så nøye med hvert ord som blir sagt mellom de nærmeste – sitt ned litt og hvil foten din, og vær så snill og glem det, hvis jeg har svart deg annerledes enn jeg burde –» «– Jeg er trøtt,» sa han, strakte seg og gjespet. Han spurte hvor langt de hadde kommet med våronnen på Jørundgård – her hadde de nå pløyet opp alle de åkrene som lå nord for gårdsgaten. Kristin brøt opp så snart hun syntes det var sømmelig.

Nei, Simon trengte ikke følge henne, sa hun, da han tok sin hættekappe og øksen – hun hadde de store guttene med seg. Men han ville likevel – ba også Ramborg gå med opp mellom gjerdene iallfall. Hun pleide ellers aldri å ville det, men ikveld fulgte hun dem helt opp på veien.

Korset – del 1BokRobot · Side 9 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Ute var svarte natten og tindrende stjerneklart. Den lille lune godlugt av nygjødslet aker anget vårlig gjennem nattefrosten. Lyden av vand var overalt i mørket omkring dem. Simon og Kristin gik nordover, de tre gutterne løp foran. Hun kjendte på sig at manden gik der og vilde si noget, men hun gad ikke hjælpe ham på glid, for hun var svært ærgerlig på ham endda. Nok var hun glad i mågen sin – men der fik være måte på hvad han mente han kunde si og slå det hen bakefter – det var bare mellem frænder –. Han måtte vel skjønne, netop fordi han hadde ståt så trofast med dem i deres vanskelighet, var det ikke let for hende, når han blev hidsig og grov – hun kunde vanskelig ta igjen med ham. Hun husket den første vinteren, like efter de var kommet til bygden: Ramborg hadde budsendt hende, for Simon lå tilsengs med kverkesvull og var så ilde syk. Han led av den plagen fra tid til anden.

Men da hun kom til Formo og gik ind til manden, vilde han hverken tåle at hun tok i ham eller så på ham; han var så olm, at Ramborg rent ulykkelig bad søsteren undskylde, hun hadde fåt hende hit. Simon hadde ikke været likere mot hende, sa hun, første gang han var syk efter de var blit gifte, da hun vilde pleie ham. Når han fik halsbylden, gjemte han sig bort i det gamle huset, de kaldte Sæmundsstuen, og ingen tålte han nær sig uten en fæl, skitten og luset gammel kall som het Gunstein; han hadde tjent på Dyfrin siden før Simon var født. – Siden kom nok Simon til mågkonen og skulde gjøre det godt igjen: han likte ikke at nogen så ham, når han lå slik; det tyktes ham sånt ynkelig mén for en voksen karmand. Kristin hadde svart, nokså tvert, at det skjønte hun ikke: det var vel hverken synd eller skam at ha kverkesvull.

Korset – del 1BokRobot · Side 10 / 462

Han fulgte hende helt frem til broen, og de byttet bare nogen ord underveis om veiret og gårdsarbeidet – sa op igjen ting som de hadde sagt nede i stuen. Simon bød godnat – men så spurte han medett: «Vet du, Kristin – hvad har jeg gjort Gaute, siden den gutten er så vond på mig?» «Er Gaute?» spurte hun forundret. «Ja, har du ikke merket det? Han skyr mig – og kan han ikke la være å møte meg, så vil han knapt åpne munnen når jeg snakker til ham –» Kristin ristet på hodet; nei, hun hadde ikke sett dette, «uten du skulle ha sagt et ord i spøk og han har tatt det ille, barn som han er –»

Hun hørte på stemmen hans at han smilte; så lo hun litt: «men jeg kan ikke huske noe slikt –» Dermed ønsket hun ham god natt igjen og gikk. På Jørundgård var det stille overalt. Mørkt i stuen og glør over ilden i ovnen. Bjørgulf lå våken og sa at faren og brødrene hadde gått for en god stund siden. Borte i husbondssengen lå Munan alene og sov –. Moren tok ham inn i armene sine da hun hadde lagt seg. – Det var så vanskelig å snakke om det med Erlend, når han ikke kunne skjønne det selv. At han ikke burde ta med seg de store sønnene og dra ut i skogen med dem, når det lå mer enn nok av arbeid på gården –. At Erlend selv skulle gå bak plogen hadde hun visst aldri ventet. Han ville vel neppe greid å gjøre en ordentlig økt heller. Og Ulf ville sikkert like det litt, hvis Erlend blandet seg inn i gårdsdriften.

Men sønnene hennes kunne ikke få vokse opp slik som deres far hadde fått lov til – lære våpenbruk, veie dyr og kose seg med hestene sine – henge over brettspillet med en prest som skulle friste til å lære ridderens sønn litt latin og skrift, sang og strengespill. Hun hadde så vidt folk nok på gården nettopp fordi hun tenkte at sønnene hennes skulle lære å skjønne det fra barnsben av – de måtte venne seg til bondeyrket. Det så uvisst ut med ridderliv for Erlendssønnene nå. Men Gaute var den eneste av guttene som det var noe håp om. Gaute var arbeidsom – men han var bare tretten år; det var uventet at han heller skulle følge med Erlend, når faren kom og ba ham bli med seg –. Men det var vanskelig å snakke med Erlend om dette.

Korset – del 1BokRobot · Side 11 / 462

For det var hennes faste beslutning – hennes husbond skulle aldri høre ett ord fra henne som han kunne tolke som at hun lastet hans oppførsel eller klaget over den skjebnen han hadde ført over seg selv og sønnene sine. Men da var det ikke godt å gjøre faren klok på dette: sønnene hans måtte venne seg til å arbeide selv her på deres gård. Bare Ulf ville snakke om det, tenkte hun –. Da de flyttet med buskapen fra vårsæteren opp til Høvringen, fulgte Kristin med opp på fjellet. Tvillingerne ville hun ikke ha med seg dit. De var nå snart elleve år gammelt gamle, og de var de mest ustyrlige og egensindige av barna hennes; det var enda vanskeligere for henne å råde med dem, fordi de var to som holdt sammen i ett og alt. Hendte det at hun kunne få Ivar for seg alene, så var han snill og føyel nok, men Skule var hidsig og stridig – og når brødrene var sammen, sa og gjorde Ivar alt som den andre ville.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

II. Tidlig på høsten gik Kristin ut en dag ved nons leite. Gjæteren hadde sagt at litt nede i lien, når hun fulgte åens løp, skulde der være så mange kongslys på en uthugget bråte. Kristin fandt stedet: en brat li, hvor solen stekte like på – det var akkurat den bedste tid til at ta blomsterne. De stod tæt, tæt bortover i røiserne og omkring de grå stubber – høie lysegule skafter, fuldsatte med utslagne småstjerner. – Kristin satte Munan til at plukke bringebær ved nogen ris som han ikke kunde slippe bort fra uten hun hjalp ham, hun bød hunden bli og vogte ham. Så drog hun kniven sin og gav sig til at skjære kongslys, alt imens hun stadig så bort efter lillebarnet –. Lavrans holdt sig ved hendes side og skar blomster, han og. For de to små børnene sine var hun altid ængstelig heroppe. Ellers frygtet hun ikke hint folket så meget nu mere.

Korset – del 1BokRobot · Side 12 / 462

De var alt reist hjem fra mange av sætrerne, men hun hadde tænkt at ligge oppe til over Mariamesse den sidste. Det var nok svart om nætterne nu og stygt, når det blåste – stygt, når de måtte gå ut sent. Men her hadde været sånt fint veir – og nede i bygden var det tørt iår og dårlig havn. Mændene måtte da ligge over heroppe både senhøstes og vintertiden – og hendes far hadde sagt, han hadde aldrig merket at der bodde nogen i sæteren deres om vinteren –. Kristin stanset under en enslig gran midt i lien, stod med hænderne foldet om den tunge bør av blomsterstængler som hvilte over armen hendes. Herfra så en nordover, et stykke op i Dovre. Kornet stod i rauk mange steder ute på bøerne –. Gule og solsvidde var voldene der og. Men rigtig grønt var her aldrig i dalen, syntes hun nu – ikke så grønt som i Trondheim –.

Ja – hun stundet tilbake til det hjemmet som de hadde hat der – gården som lå så høit og høvdingslig frempå åsens brede bringe, akrer og enger bredende sig vidt omkring og nedover mot løvskogen i sveipet som skrånet ned til sjøen i dalbunden. Det lange utsyn over lave skogsfjeld som rullet, bølge bak bølge, sydover mot Dovrefjeld. Og tykengen så frodig dyp om sommeren, rød av røde blomster under de røde kveldshimler, håen så saftig grøn om høsten –.

Ja, det hendte at hun fikk lengsel etter selve fjorden –. Ørene i Birgsi, bryggerne med båter og skip, naustene, lukten av tjære og fiskegarn og sjø – alt det som hun hadde likt så lite, da hun først kom dit nord –. Erlend, han måtte vel lengte etter den lukten og etter hav og sjøvind –. Hun savnet alt det som hun engang hadde syntes hadde utmattet henne – det store staset, skarer av tjenestefolk, bråket når Erlends menn red i tunet med klirrende våpen og ringlende ridestel – fremmedfolket som fór inn og ut og bar med seg store nyheter fra landet og smårykter om folk i bygderne og i byen –. Nå kjente hun at det var blitt stille i livet hennes, da alt dette stilnet –. Kaupangen med kirker og klostere og gjestebud i stormennenes bygårder –.

Korset – del 1BokRobot · Side 13 / 462

Hun lengtet etter å gå gjennom gatene med sin egen svend og sin terne til å følge seg, stige inn i kjøpmændenes loftsboder, velge og vrake, bli satt ombord i skutene på elven og handle: engelske linhatter, fine slør, trehester med riddere på som kunne støte med lanser når man trakk i en snor. Hun tenkte på engene utenfor byen ved Nidareid, da hun gikk dit med barna sine, så på lekernes avrettede hunder og bjørner, kjøpte honningbrød og valnøtter –. Og iblant lengtet hun – ånei, hun måtte da bruke vettet og være glad for det, glad så lenge hun slapp å få flere barn. Da hun ble syk her i høst etter storslagtningen – var det best at det gikk som det gikk. Men hun hadde grått litt over det, de første nettene etterpå –. For det føltes som en evighet siden hun hadde hatt et spedbarn. Munan var bare fire vintrer gammel – men hun hadde måttet gi ham bort i fremmedes vold, før han var årsgammel.

Og da hun fikk ham tilbake, kunne han både gå og tale, og han kjente henne ikke –. Erlend. Å, Erlend. Hun visste at innerst inne visste hun vel at han var ikke så – elendig – som han syntes. Han, den evig urolige – nå var det som om han alltid var rolig. Som et vannløp som støter på en bratt bergvegg – til slutt lar seg bøye, sier utover i torven til en stille løk med myrlænde omkring. Han gikk der på Jørundgård, gjorde ingenting og tok så den ene og så den andre av sønnene til å holde seg med selskap i det å gjøre ingenting. Eller han dro på jakt med dem. Det hendte at han fór avsted og tjæret og bøtet en av de båtene som de eide inne ved fiskevannene. Eller han tok seg for å temme en av unghestene. Men han hadde aldri hell med seg i det – han var altfor utålmodig –. Han holdt seg for seg selv og lot iallfall som han ikke merket at ingen søkte hans selskap. Sønnerne gjorde som faren.

Korset – del 1BokRobot · Side 14 / 462

Like var de ikke, disse utbygdingene, som en vanskelig skjebne hadde drevet til dalen og nå gikk her, like fremmede og utenfor ennå, spurte aldri om bygdens skikk og bygdens folk. Ulf Haldorssøn var rett og slett lite likt – han viste åpenlyst forakt for dølerne, kalte dem dumme og avlegs; folk som ikke var vokst opp ved sjøstranden var ikke folk –. Og hun selv – hun visste at hun hadde ikke mange venner her i sin egen hjembygd, hun heller. Ikke nå lenger –. Kristin rettet seg opp i den myrbrune vadmelskjorten, skygget med hånden over øynene mot ettermiddagssolens gyldne flom –. Nordover så hun et gløtt av dalen etter elvens hvitgrønne bånd, og så trengselen av fjellkropper, den ene bak den andre, grågul av ur og moseflyer, innover til snøfonnene og skyene som gikk i ett i skar og kløfter. Rett foran henne reiste Rostkampen seg kneet og innsnevret dalen.

Lågen måtte ta en sving i løpet sitt; det duret fjernt opp til henne fra elven som skar seg dypt inn i hellebergene nedenfor her, og stupte i skum og kok fra hylle til hylle. – Like innenfor mosefjellet over kampen ruvet de to digre Blåhøene som faren hennes hadde lignet med to kvinnebryster –. Erlend måtte synes at her var trangt og stygt – tungt å trekke pusten –. – Litt lenger sør i denne samme lia, lenger bortunder heimhaugene, var det at hun hadde sett alvemøen da hun var et lite barn –. Et blidt, mykt, vakkert barn med frodig silkehår om runde, røde og hvite kinder –. Kristin lukket øynene, vendte sitt solbrente åsyn rett mot lysflommen. En ung mor med melkespente bryster og hjertet omveltet og fruktbart som en nypløyd åker etter barnets fødsel – ja. Men med en som

For henne var det ingen fare; neppe ville de friste å dra henne inn til seg. Dårlig ville nok fjellkongen synes at hans brudegull skulle se ut på en slik slitt og mager kone; huldrene ville ikke lengte etter å legge sitt barn til hennes uttørkede spener. Hård og tør kjente hun seg.

Korset – del 1BokRobot · Side 15 / 462

Hun følte seg som denne granroten under foten sin; den krøket seg utover steinen og klorte seg fast. Hun presset hælen hardt ned i den med det samme. De to små piltene som hadde kommet bort til henne, skyndte seg å gjøre som moren; de spente til granroten av all kraft, og etterpå spurte de ivrig: «Hvorfor gjør dere slik, mor?» Kristin satte seg ned, la kongslysene i fanget sitt og begynte å rive av de utsprungne blomstene og legge dem i kurven. «Fordi skoen min klemte meg over tærne,» svarte hun så lenge etter at guttene ikke engang husket at de hadde spurt. Men de ga ikke akt på det – de var så vant til at moren ikke syntes å høre når de snakket til henne, eller våknet og svarte når de selv hadde glemt spørsmålet sitt. Lavrans hjalp til med å rive av blomster; Munan ville også hjelpe, men han rev bare i stykker dusker av planten. Så tok moren kongslysene fra ham, uten å si noe, uten vrede, helt borte i sine egne tanker.

Om litt begynte guttene å leke og slåss med de avrevne stilkene som hun kastet til side. De koste seg med dette foran knærne hennes. Kristin så på de to små runde, brunhårede barnehodene. Selv om de var svært like, hadde nesten samme lysbrune hårfarge, kunne moren likevel se, ut fra alle slags små, uklare merker og hastig fremglimtende tegn, at de kom til å vokse opp til å bli svært forskjellige. Munan kom til å bli lik faren sin: han hadde de vannblå øynene og slikt silkemykt hår som smøg seg bløtt og tett rundt den smale hodeskallen, med bølger og små krusninger i; håret ville mørkne til sotsvart med tiden.

Korset – del 1BokRobot · Side 16 / 462

Det lille ansiktet hans, som til og med var så rundt under haken og ved kinnene at det var en fryd å legge hendene rundt dets myke friskhet, kom til å smalne og tøye seg ut i lengden når han ble litt eldre; han ville også få den høye, smale pannen med innsvungne tinninger, den rette, fremspringende trekanten til nese, skarp og smal over ryggen, med tynne, urolige nesebor, slik som Nåkkve allerede hadde, og tvillingene tydelig viste at de kom til å få. Lavrans hadde hatt lyst, silkemykt og lokket hår da han var liten. Nå var det lett som en hasselnøtt, men det glinset som gull i solen. Det var helt glatt, bløtt nok, men likevel mye grovere, nærmest frodigere, dypt og tett å grave fingrene ned i. Lavrans lignet henne selv; han hadde grå øyne. og rundt ansikt med bred panne og bløtt rundet hake; den røde og hvite hudfargen kom han nok til å beholde langt ut i manndomsårene.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Også Gaute hadde den friske hamlit; han var så lik hendes far, med avlangt fyldig ansigt, jerngrå øine og svært lyst gult hår. Bare Bjørgulf visste hun ikke hvem lignet. Han var den høieste av sønnerne, herdebred, svær og sterk av lemmer. Stridkrøllet, ramsvart hår grodde lavt nedover den brede, hvite pande; hans øine var blåsorte, men underlig glansløse, og han myste meget, når han så op. Hun visste ikke rigtig når det var begyndt, for hun hadde altid kommet til at ta sig mindst av det barnet. De tok ham fra hende og gav ham til fostermor, straks han var født, elleve måneder efter fik hun Gaute, og Gaute hadde været helseløs, de fire første årene han levet.

Korset – del 1BokRobot · Side 17 / 462

Hun hadde kommet op efter tvillingernes fødsel, syk endda, med en skade i ryggen, og hun hadde måttet ta op igjen den store gutten, bære ham og stelle med ham, så de to nye børnene fik hun neppe stunder til at se på, uten når Frida kom med Ivar som skrek og var tørst – og Gaute lå og skrek, han, mens hun sat med spædbarnet og gav die. Hun hadde ikke orket, sæleste min frue Maria, du vet det, jeg kunde ikke greie at se mere efter Bjørgulf –. Og han hadde været slik at han vilde helst gå for sig selv og hjælpe sig selv, egen og tystladen hadde han været altid, aldrig syntes at like det, når hun vilde kjæle for ham. Hun hadde trodd, han var den sterkeste av børnene hendes; en liten strid, mørk stutekalv hadde Bjørgulf tyktes hende ligne –. Efterhvert hadde hun nok skjønt, hans syn var ikke rigtig godt. Munkene hadde gjort noget med øinene hans, da han og Nåkkve var på Tautra, men det hadde nok ikke hjulpet –.

Han blev ved at være indesluttet; hun kom ingen vei, når hun nu fristet at drage Bjørgulf nærmere til sig. Det gik faren likeens, så hun – Bjørgulf var den eneste av sønnerne deres som ikke tok imot som en eng tar mot solskin, når Erlend gav sig av med dem. Bare mot Nåkkve var Bjørgulf anderledes – men når hun fristet at snakke med Nåkkve om broren, veg han unna. Hun visste ikke om det gik Erlend bedre her – skjønt slik som Nåkkve elsket sin far –. – Ånei, Erlends avkom bar gjerne vidnesbyrd om hvem som var far. – Hun

Hun hadde sett dette barnet fra Lensviken da hun var i Nidaros for siste gang. Hun møtte herr Bård på Kristkirkegården; han kom ut i følge med flere menn og fruer og tjenestefolk; en terne bar lindebarnet. Bård Åsulfssøn hilste henne med en hodebøyning, stille og høvisk, idet de gikk forbi henne. Fruen var ikke med –.

Korset – del 1BokRobot · Side 18 / 462

Hun hadde sett barnets ansikt, et eneste blikk. Men det var nok. Det lignet noen små barneansikter som hadde ligget inntil brystet hennes –. Arne Gjavvaldssøn var med henne, og han hadde ikke kunnet la være å snakke – slik var han nå. Herr Bårds arvinger ble ikke glade da barnet kom til verden sist vinter. Men Bård lot det døpe til Åsulf. Mellom Erlend Nikulaussøn og fru Sunniva hadde det aldri vært mer enn det vennskapet som alle folk kjente til – det lot han som han aldri tvilte på. Så stolt og uforsiktig som mannen var, hadde han vel snakket over seg da han flørtet med henne – og det var ikke mer enn fruens plikt å varsle kongens utsendinger da hun fikk mistanke. Men hadde de vært for gode venner, måtte vel Sunniva også ha visst at hennes egen bror var med i Erlends plan. Da Haftor Graut døde i fengslet, ble hun rent forvirret – ingen kunne regne med det hun skyldte seg selv i den tiden.

Herr Bård hadde lagt hånden på sverdhjaltet sitt og satt seg ned blant folket da han snakket om dette, sa Arne –. Arne hadde også nevnt saken for Erlend. En gang hun var oppe på et loft, hadde mennene stått nede under takbjelkene og ikke visst at hun hørte deres tale. Lensviksridderen var så glad for sønnen som hans frue hadde født sist vinter – han tvilte da ikke på at han var far til den selv. «Ja, det vet vel Bård selv best,» hadde Erlend svart. Hun kjente stemmen hans – nå stod han med nedslåtte øyne og det lille smilet i den ene munnviken. Herr Bård hatet disse slektningene sine som skulle ha arvet ham hvis han døde barnløs. Men folk snakket nå om at dette var urett –. «Å, men det vet vel mannen selv best,» sa Erlend igjen –. «Jaja, Erlend. Den gutten arver mer alene enn de syv sønnene som du har med kona di –» «For mine syv sønner skal jeg sørge selv, Arne –» Så gikk hun ned; nå ville hun ikke tåle at de snakket mer om dette.

Erlend ble litt rar da han så henne. Så gikk han bort og tok hånden hennes, stod bak henne slik at skulderen hennes rørte ved kroppen hans. Hun forsto

Mens han stod der og så ned på henne, gjentok han uten ord det siste han hadde forsikret – noe som liksom skulle styrke henne –.

Korset – del 1BokRobot · Side 19 / 462

– Kristin så at Munan stirret opp i ansiktet hennes – litt engstelig. Hun hadde visst smilt – ikke vakkert. Men da moren så ned på ham, smilte han straks tilbake, usikkert og prøvende. Heftig løftet hun ham opp i fanget sitt. Han var liten, liten, liten enda, hennes yngste – ikke for liten til å bli kysset og kjælt med av moren sin. Hun blunket med ett øye til ham – han anstrengte seg og blunket tilbake mot henne, men alltid så begge øynene hans igjen – moren lo høyt, og så lo Munan med, så det trillet, mens Kristin klemte og klemte ham i armene sine –. Lavrans hadde sittet med hunden i fanget. De lyttet begge nedover mot skogen. «– Det er far!» Først hunden og så gutten styrtet nedover den bratte skråningen. Kristin ble sittende litt. Så reiste hun seg og gikk frem på pynten. Nå kom de nede på stien: Erlend, Nåkkve, Ivar og Skule. De hilste opp til henne, glade og fornøyde. Kristin hilste tilbake. Skulle de opp etter hestene?

Nei, svarte Erlend; Ulf tenkte visst å sende Sveinbjørn opp etter dem i kveld. Han og Nåkkve skulle innover etter reinen, så hadde tvillingene fått lyst til å bli med og se til henne –. Hun svarte ikke. Hun hadde skjønt det før hun spurte. Nåkkve hadde hunden med i bånd; han og faren var kledd i grå og sortstripete vadmelsskjorter, som stod litt fram mot uren. Buer bar de alle fire. Kristin spurte om nytt fra gården, og Erlend snakket mens de gikk oppover. Ulf var i full gang med skurønnen; han var ganske fornøyd, men halmen falt kort og kornet var blitt så brått modent i tørketiden på de øvre åkrene at det raste av aksene. Og havre var straks skjær – de måtte nok skynde seg, sa Ulf –. Kristin gikk og nikket og sa ingenting. Hun pleide liksom å nyte den stunden, når hun satt i mørket inntil den bugnende kuseiden, kjente melkens søte ånde opp i nesen. Strip, strip svarte det inne i mørket hvor fjøstjeneren og gjeteren melket.

Det ga en sånn ro, den sterke, varme lukten i fjøset, lydene av et vierbånd som det raslet i, horn som dunket i tre, en ku som flyttet føttene sine i båsens oppbløtte jordgulv, svisset med rumpen etter fluene –. Erlerne som hadde hatt rede her inne om sommeren, var reist nå –.

Korset – del 1BokRobot · Side 20 / 462

Kjørne var urolige ikveld. Blåsida satte foten ned i melkebøtten – Kristin slog til henne og gav vondord. Den neste begynte å lage seg vrang, straks hun flyttet seg inntil. Hun hadde sår på spenene. Kristin dro av seg vigselsringen og melket den første strålen gjennom den. Ivar og Skule hørte henne nede ved ledet – de hylte og kastet stein etter den fremmede oksen som fulgte med bølingen hennes hver kveld. De hadde tilbudt seg å hjelpe Finn og melke geitene i kveen, men de hadde vel blitt lei av det –. Da hun litt senere kom oppover, holdt de på å melke den vakre hvite kalven som hun hadde gitt til Lavrans – han stod og sutret for den. Moren satte ned bøttene, tok dem to i skuldene og dyttet dem til side – kalven til broren deres fikk de la være, når han sa at den tilhørte ham –. Erlend og Nåkkve satt på dørhellen; de hadde en fersk ost mellom seg, spiste klype etter klype og stappet den i Munan som stod mellom Nåkkves knær.

Han hadde lagt hårsilen hennes over hodet til den lille og sa at nå var Munan usynlig – for dette var ikke noen sil, men en huldrehatt. De lo, de tre – men straks Nåkkve så moren, dyttet han silet bort fra henne, reiste seg og tok bøttene fra henne. Kristin nølte i melkeboden. Den øverste dørdelen stod på gløtt ut mot det ytre rommet – de hadde lagt flid på veden. I det varme flagreskinnet satt de rundt ilden og spiste, Erlend, barna, ternen og de tre gjeterne. Da hun kom inn, hadde de spist ferdig. Hun så at de to små var lagt bort på pallen; de sov sikkert allerede. Erlend lå sammenkrøpet i sengen. Hun snublet over ytterjakken og støvlene hans og tok dem opp mens hun gikk forbi og ut. Himmelen var lys enda, med en rød rand ute over fjellene i vest; noen mørke skyer svømte i den klare luften.

Korset – del 1BokRobot · Side 21 / 462

Det så ut til å bli godt vær imorgen også, så stille som det var og iskaldt, nå da natten begynte å falle på – ingen vind, men et isnende pust av nordavind, et jevnt åndedrag fra de nakne gråfjellene. Nede over småbergene i sørøst rullet månen opp, nesten full, stor og blekrød enda i den lille dis som alltid lå over myrene der borte. Den fremmede oksen gikk og baulet og bar seg etsteds inn på vidda. Ellers var det så stille at det var vondt – bare brusingen fra elven nedenfor setervangen deres, den lille rislende bekken nedover volden og et dovendt sus inne i skogen – en uro gjennom luften som beveget seg, hvilte litt og beveget seg igjen –.

Hun holdt på med noen ringer og trauger som stod inntil låveveggen. Nåkkve og tvillingbrødrene kom ut – hvor de skulle hen, spurte moren. De skulle legge seg på låven – det luktet så sterkt av alle ostene og smøret i melkeboden – og av gjeterne som sov der. Nåkkve gikk ikke inn på låven med det samme. Moren fortsatte å skimte hans grålyse skikkelse mot det grønne mørket nede på utslåtten i skogbrynet. Litt etter kom ternen inn døren – hun skvatt da hun så husfruen12 ved veggen der. «Skal du ikke legge deg nå, Astrid – det er sent alt –» Ternen mumlet – hun skulle bare bakom fjøset. Kristin ventet til hun hadde sett henne inn igjen. Nåkkve var seksten år nå. Det var alt en stund siden moren hadde begynt å holde øye med tjenestepikene på gården, når de koste seg med den vakre og livlige gutten. Kristin gikk ned til elven, la seg på kne på hellen utover vannet.

Korset – del 1BokRobot · Side 22 / 462

Foran henne rant åen nesten svart i en vid kulp; bare noen ringer viste strømmen, men litt lenger oppe fosset den hvit i mørket med drønn og kaldt gufs. Nå var månen kommet så høyt opp at den skinte – det glitret her og der på et duggvått blad. Så tente en gnist et sted på en krusning i strømmen –. Erlend nevnte navnet hennes like bak henne – hun hadde ikke hørt ham komme nedover vollen. Kristin dyppet armen i det iskalde vannet og fisket opp et par melkeringer som lå med steiner i bunnen og ble skylt av elven; hun reiste seg og gikk tilbake etter mannen, med begge hendene fulle. De snakket ikke sammen mens de vandret oppover. Da de kom inn i boden, kledde Erlend seg helt av og la seg i sengen: «Skal du ikke til ro snart, Kristin?» «Jeg skal ha litt mat først –.»

Hun satte seg på trebenken sin foran gruen med litt brød og en ostesnei i fanget, spiste langsomt og stirret ned i glomørket som ble litt mørkere mot slutten i det steinbelagte hullet i gulvet. «Sover du, Erlend,» hvisket hun da hun reiste seg og ristet kjoleskjøtet. «Nei –.» Kristin gikk bort og drakk en øse skyr ved karret i hjørnet. Så gikk hun tilbake til gruen, løftet en steinhelle og la den over, strødde kongelysblomstene på den til tørk.

Korset – del 2BokRobot · Side 23 / 462

Korset – del 2

Men så var det ingenting igjen som hun kunne finne på å gjøre. Hun kledde av seg i mørket og la seg opp i sengen til Erlend. Da han la armene sine rundt henne, kjente hun trettheten som en kuldebølge gjennom hele kroppen; hodet hennes ble tomt og tungt, som om alt sank ned i det og ble bare en klump av vondt i nakken. Men da han hvisket til henne, la hun lydig armene sine rundt halsen hans. Hun våknet og visste ikke hvilken tid på natten det var. Men på skjærvinduet over lyset kunne hun se at månen måtte stå høyt. Sengen var trang og kort, så de måtte ligge helt tett inntil hverandre. Erlend sov, han pustet stille og jevnt, brystkassen hans beveget seg svakt i søvnen. En gang i tiden pleide hun å flytte seg nærmere hans varme, sunne kropp når hun våknet om natten og ble redd fordi han pustet så uhørlig – da syntes det henne lykkelig og søtt å kjenne brystet hans heve og senke seg mens hun lå ved siden av ham.

Om en stund smøg hun seg ut av sengen, kledde på seg i mørket og snek seg bort til døren. Månen seilte høyt over hele verden. Det glitret fra vannet i myrene og fra berghaller som det hadde sivet over om dagen – nå frøs det til is. Månen lyste over løvskog og granskog. Oppover bakken glitret det av rim. Det var bitende kaldt – hun krysset armene under brystet og sto litt. Så gikk hun oppover langs bekken. Den surret og klukket med små lyder av isnåler som ble knust –. Øverst på bakken lå en stor stein fastgrodd i jorden. Ingen gikk nær den uten de måtte, og da slo de kors for seg. De helte rømme under den når de kom og når de dro. Ellers hadde hun aldri høt at noen hadde fornemmet noe der – men slik hadde skikken vært på denne setra fra gammel tid av –. Hun visste ikke selv hva som hadde kommet over henne, siden hun gikk ut av huset slik, midt på natten. Hun stoppet ved steinen – satte foten på et hakk i den.

Korset – del 2BokRobot · Side 24 / 462

Magen hennes trakk seg sammen, det ble kaldt og tomt i underlivet av angst – men hun ville ikke krysse seg. Så krøp hun opp og satte seg på steinen. Herfra så man vidt, vidt. Innover de stygge, grå fjellene i måneskinnet. Den store kuven inn mot Dovre løftet seg mektig. og blek mot den bleke luften, fonnen blikket hvitt i skaret på Gråhø, Rånekampene lyste med nysnø og blå kløfter. Fjellet i måneskinnet var styggere enn hun hadde kunnet tenke seg – neppe at en og annen

Stjernen skinte på den uendelig store, isnende himmelen. Hun frøs gjennom marg og ben – skrekk og kulde krystet seg inn på henne fra alle kanter. Men hun ble sittende og trosset. Hun ville ikke gå ned og legge seg i mørket inntil mannens varme, sovende kropp. Selv fikk hun ikke sove den natten, det visste hun –. Så visst som hun var sin fars datter – skulle hennes ektemann aldri høre sin hustru laste hans ferd. For hun husket det hun hadde lovet, da hun tryglet Gud den allmektige og alle hellige i himmelen om Erlends liv – –. Så fikk hun gå ut i denne trolldommens natt og puste, når det føltes som om hun holdt på å tynes –. Hun satt og lot de gamle, bitre tankene komme som gode kjente. Hun møtte dem med andre, gamle, kjente tanker – den skamfulle rettferdiggjøringen for Erlend –. Visst hadde han ikke krevd dette av henne. Ikke hadde han lagt på henne noe av alt det som hun hadde tatt på sine skuldre.

Korset – del 2BokRobot · Side 25 / 462

Han hadde bare fått syv sønner med henne. «For mine syv sønner skal jeg nok sørge, Arne –.» Gud måtte vite hva mannen hadde ment med de ordene. Han hadde vel ingenting ment – bare sagt det –. Erlend hadde ikke bedt henne om å få Husaby gård og gods på fote. Han hadde ikke bedt henne kjempe for livet hans. Han hadde båret det som en høvding: at hans gods ble ødelagt, at hans liv stod på spill, at han mistet alt han eide. Blank og bar, høvdingelig rank og rolig stod han i ulykken, høvdingelig rolig og rank gikk han inn i hennes fars gård som en fremmed gjest –. Men alt som tilhørte henne, det eide hennes sønner med rette. Med den retten eide de hennes svette og blod og all hennes kraft. Men da hadde vel også gården og hun selv rett til å kreve dem for seg –. Hun hadde ikke trengt å dra til setra selv, som en kvinne som tjener for penger.

Men det hadde blitt slik at hjemme følte hun seg klemt og presset fra alle kanter – til hun følte at hun mistet pusten. Og så hadde hun trengt å vise seg selv at hun kunne utføre en bondekvinnes arbeid. Hun hadde kjempet og arbeidet hver dag og time, siden hun red inn som brud til Erlend Nikulaussøns gård – og så at her måtte en kjemp for å bevare dens arv som hun bar under hjertet. Kunde ikke faren, så måtte hun kunne. Men nå trængtes det at hun ble sikker – om det gjaldt, så var det ikke et arbeid hun hadde vist sine tjenere og trellkvinner til før i verden, uten at hun evnet å gjøre det med sine egne hender. Den dagen heroppe da hun merket at det ikke verket over lendene hennes, selv om hun hadde stått og kvernet, var en god dag. Godt var det om morgenen; hun var selv med og løste bølingen – den var blitt fet og vakker i sommer. Trykket om hjertet hennes lettet, når hun stod i solskinnet og kved mot kvernen som kom hjem.

Korset – del 2BokRobot · Side 26 / 462

Hun likte å se maten vokse under sine egne hender – da var det som hun tok tak i selve grunnvollen, hvor sønnenes fremtid skulle bygges opp igjen. Jørundgård var en god gård, men den var ikke så god som hun hadde trodd. Og Ulf var en fremmed her i dalen – han kunne gjøre feil og han ble utålmodig. Siden folk regnet i denne bygden, fikk de alltid godt med høy på Jørundgård – de hadde myrslåttene langs elven og ute på holmene – men det var ikke så godt høy, ikke slikt som Ulf var vant til fra Trøndelag. Han var ikke vant til at det måtte berges så mye mose og lauv, lyng og ris, som det trængtes her –. Hendes far hadde kjent hver flekk av sin jord, eid all den bondevisdommen om åringenes luner og de særegne teigenes måte å ta imot regn eller tørke, vindsomrer og hetesomrer på, om dyrestammene som han selv hadde parret, født opp, satt på og solgt fra i slektsledd – den kunnskapen som var nødvendig nettopp her.

Hun var ikke så kjent med gården sin. Men hun ville bli det – og sønnene skulle bli det –. Men Erlend hadde aldri krevd slikt av henne. Han hadde ikke giftet seg med henne for å sette henne til slit og møye; han hadde giftet seg med henne for at hun skulle sove i hans favn. Så, når tiden var omme, lå barnet ved hennes side, krevde sin plass på armen hennes, ved brystet hennes, i omsorgen hennes –. Kristin kved mellom sammenbitte tenner. Hun satt og skalv av kulde og av vrede. «Pactum serva – det er på norsk mål: hold din tro!» barnas gods til Nidaros. Det hadde Erlend latt henne forvalte – han hadde slått seg ned ute i klosteret på Holm. Hun satt i bygården – munkene eide den nå – og Arne Gjavvaldssøn var hos henne og hjalp henne med råd og dåd; Simon hadde sendt brev til ham om dette.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 2BokRobot · Side 27 / 462

Arne kunde ikke været ivrigere, om det hadde været for sig selv han skulde berge godset. Den kvelden han kom til kaupangen med det, måtte han ha både hende og fru Gunna av Råsvold, som var kommet ind med de to små børnene, ut i stalden. Syv utsøkte hester – folk vilde være rimelige mot Erlend Nikulaussøn og gik med på det da Arne hævdet, de fem ældste sønnerne eiet hver sin ridehest og husfruen en til sig selv og en til sin egen svend. Kastalénen, Erlends spanske hingst, kunde han føre vidner på at Erlend hadde skjenket sin søn Nikulaus – selv om det nu vist mest hadde været skjemt. Ikke for at Arne tykte stort om dette langbente dyret – men han visste, Erlend var så glad i hingsten –. Pragtrustningen med den store hjelmen og det guldbundne sverd var det ilde at slippe, syntes Arne – de sakerne duget rigtignok bare til turniment, men de var værd en masse penger.

Men Erlends panserserk av sort silke med den utsydde røde løve hadde han fåt. Og hans engelske stridsrustning hadde han krævet for Nikulaus. Og den var så ypperlig at Arne trodde ikke der fandtes make til rustning i Norges land – for dem som skjønte sig på at se. Men den var jo medfaret, ja – Erlend hadde slitt sine våben, han, mere end de fleste høvdingssønner i denne tiden –. Arne kjælte for hvert stykke – hjelmen, skulderkraven, arm- og benskinner, stålhanskerne av fineste plater, corselet og brynjestakk av ringer, så let og makelig og likevel så sterkt. Og dette sverdet – det hadde bare et simpelt stålhjalte, og læret i håndfanget var slitt – men slik en klinge så en ikke maken til hvert år –. Kristin sat og holdt sverdet tversover fanget sit. Hun visste at Erlend vilde fagne det som en elsket fæstemø – han hadde aldrig brukt andet av alle de sverdene han eiet.

Han hadde fåt det i sin pure ungdom efter Sigmund Torolfssøn som hadde været hans sengefælle, det første han kom til hirden. En eneste gang hadde Erlend nævnt denne vennen sin til hende: «Hadde ikke Gud hat slik bråhast med at ta Sigmund fra denne heimen, så var vel meget blit anderledes for mig. Efter hans død illtrivdes jeg slik i kongsgården, og så fik jeg tigget mig lov av kong Håkon til at fare nord med Gissur

Korset – del 2BokRobot · Side 28 / 462

Galle den gangen. Men da hadde jeg vel aldri fått deg, min venn – da hadde jeg vel vært gift mann, lenge før du ble voksen –.» Av Munan Bårdssøn hadde hun hørt at Erlend hadde pleiet vennen dag og natt som en mor pleier sitt barn, ikke sovet mer enn de små blunker til mens de ligger ved sengekanten hos den syke – den siste vinteren da Sigmund Torolfssøn lå og spyttet ut sitt hjerteblod og lungene sine for alle pengene. Og da Sigmund var blitt begravet i Halvardskirken, hadde Erlend gått til hans grav, tidlig og sent, lå flat på likstenen og sørget. Men overfor henne hadde han ikke nevnt ham mer enn denne ene gangen. Også i Halvardskirken hadde Erlend og hun truffet hverandre noen ganger, den vinteren da de forvillet seg i Oslo. Men han hadde intet sagt om at hans kjæreste venn fra ungdommen lå her. – Slik hadde han sørget over sin mor, visste hun; han hadde vært rent styrløs av fortvilelse da Orm døde. Men han nevnte dem aldri.

Hun visste at han hadde vært inne i byen og besøkt Margret – men han talte aldri om sin datter. – Helt oppe under haken så hun at noen skrifttegn var risset inn i klingen. De fleste var runer, og dem kunne hun ikke lese, ikke Arne heller, men munken tok sverdet og så på det en stund. «Pactum serva», sa han til slutt. «Det betyr på norsk: Hold din tro.» Arne og broder Leif snakket om dette, at også store deler av hennes jordegods her nord for fjellene, Erlends morgengave, var blitt pantsatt og ødelagt. Om det kunne finnes råd til å berge noe av det. Men Kristin ville ikke – æren måtte reddes først av alt, hun ville ikke høre noe tvistemål om hvorvidt hennes ektemanns handlinger var lovlige. Og så var hun pint nesten til døde av Arnes prat, så velmenende som den var. Da han og munken den kvelden sa god natt og gikk til sine soverom, hadde Kristin kastet seg ned på kne for fru Gunna, gjemt hodet i fanget hennes.

Korset – del 2BokRobot · Side 29 / 462

Om litt løftet den gamle frue hennes ansikt. Kristin så opp på den andre – fru Gunnas åsyn var tungt, gult og fetlagt med tre tykke folder tvers over pannen som formet i voks, blekfregnet, med skarpe og gode blå øyne og en innsunket, tannløs munn skygget av lange grå skjeggtråder. Det ansiktet hadde Kristin hatet over seg så mange stridige stunder – fru Gunna hadde vært hos henne hver gang hun fødte barn, så nær som da Lavrans kom til verden; da var hun hjemme ved sin fars dødsleie. «Jaja, datter mi,» sa fruen og holdt henne i pannen. «Jeg har nå støttet deg noen ganger; du måtte ned på kne, ja. Men i denne striden, Kristin min, må du nå legge deg ned for Guds mor Maria selv og be om at hun hjelper deg gjennom –» – Å, Kristin følte at hun hadde gjort det også. Hun ba sine bønner og noe av salmen hver

Lørdag holdt de fastene som erkebiskop Eiliv hadde bundet henne til, da han gav henne syndsforlatelse; hun gav almisser og tjente selv enhver veifarende som bad om husly, enten han så ut slik eller slik. Men nå følte hun ikke lenger at lyset skinte inn i henne, når hun gjorde det. Utenfor visste hun at lyset var der, men det føltes som skodder som stengte hennes indre. Det var vel det som Gunnulf hadde talt om – åndelig tørke. Derfor måtte ingen sjel miste motet, sa Sira Eiliv; bli trofast ved i bønner og gode gjerninger, slik bonden pløyer og gjødsler og sår – Gud sender groveiret når hans tid er. – Men Sira Eiliv hadde nu aldri drevet en gård, han –. Gunnulf hadde hun ikke sett den gangen. Han ferierte nord på Helgeland, preket og samlet gaver til sitt kloster. Åja, det var den ene av riddersønnerne fra Husaby, og den andre –. Men Margret Erlendsdatter kom til henne noen ganger i bygården.

Korset – del 2BokRobot · Side 30 / 462

To Terner fulgte kjøpmandskonen; hun var vakkert kledd og skinte av smykker – verfaren var gullsmed, så de hadde det i gården. Hun virket glad og tilfreds – selv om hun ikke hadde barn. Hun hadde fått sin del av faren i rette tid. Gud måtte vite om hun noen gang vendte sine tanker til den arme krøplingen, Håkon ute på Gimsar – han kunne så vidt slepe seg rundt på tunet på to krykker, hadde hun hørt –. Men selv den gangen hadde hun ikke tenkt bittert om Erlend, syntes det henne. Hun trodde da at hun hadde forstått: For Erlend stod det verste igjen, da han ble fri mann. Så gjemte han seg ute hos abbed Olav. Å stelle med flyttingen, å vise seg i kaupangen nå – det var vel mer enn selv Erlend Nikulaussøn greide –. Så var det den dagen de seilte utover Trondheimsfjorden – på Laurentiusbussen, det samme skipet som Erlend hadde fraktet hennes følge nordpå, da de skulle få lov til å gifte seg med hverandre –.

En stille, senhøstlig dag – et blekt, blyaktig glimt over fjorden, hele verden kald, urolig og hvitriflet – det første snøfallet blåst sammen i strimler inn på de frosne bøene, de kaldblå fjellene hvitstripet av sne. Også skyene høyt oppe, der himmelen var blå, syntes blåst tynt utover som støv av en vind høyt under hvelvingen. Skipet seilte tungt og trevende innunder land – byneset. Kristin stod og så inn mot de hvite skumsprøitene under berget – undret seg på om hun skulle bli sjøsyk, når de kom lenger ut på fjorden. Erlend stod ved rælingen, lenger fremme mot forstavnen, de to eldste sønnene hos ham. Vinden flakset med deres hår og kapper. Nå så de innover Korsfjorden, mot Gaularos og øyene i Birgsi. Et solstreif lyste på den brune og hvite bakken ved stranden der inne –. Erlend sa noe til guttene. Da snudde Bjørgulf brått, gikk bort fra rælingen og kom akterover i skipet.

Han famlet seg frem med spydet, som han alltid bar og brukte som stav på sin vei mellom de tomme rorbænker. kom forbi moren – det

Korset – del 2BokRobot · Side 31 / 462

Det svartkrusede hodet stanget lavt mot brystet, øynene var lukket, munnen hans var hardt sammenbitt. Han gikk inn under løftingen –. Moren så fremover mot to, Erlend og hans eldste sønn. Da la Nikulaus seg ned på ett kne, som en tjener hilser sin herre, han tok farens hånd og kysset den. Erlend trakk hånden til seg – Kristin så et glimt av ansiktet hans, blekt som aske, skjelvende, da han vendte seg bort fra gutten, gikk og forsvant bak seilet –. De la til i en uthavn nede på Møre for natten. Nå var sjøen mye mer opprørt – båten red på landtauene, steg og kastet seg. Kristin var nede i det rommet hvor hun skulle sove sammen med Erlend og de to små barna. Hun følte seg kvalm, hadde ikke ordentlig fotfeste på tiljene, som liksom steg og sank igjen under beina hennes, taklyset svingte over hodet hennes, det lille lyset flakket – og hun stod og slet med Munan, skulle få ham til å tisse ned mellom plankene.

Da han våknet søvndrukken, lot han både det ene og det andre gå i sengen deres, raste og skrek og ville ikke tåle at den fremmede kvinnen, moren hans, tok i ham for å hjelpe ham og holde ham oppe. Da kom Erlend ned. Hun kunne ikke se ansiktet hans, da han spurte, svært lavmælt: «Så du Nåkkve? – Han var så lik deg i øynene, Kristin.» Erlend trakk pusten, kort og hardt. «Sånn var øynene dine den morgenen ute ved gjerdet ved nonnenes hage – da du hadde spurt meg om det verste – og du ga meg din tro –» Det var da hun kjente den første dråpen av bitter besk væske springe i hjertet sitt. Gud berge gutten – må han ikke leve den dagen da han tror at han har festet sin tro i en hånd som lar alt renne gjennom fingrene lik kaldt vann og tørt sand –. For litt siden hadde hun ment at hun hørte hovslag et sted langt sør i fjellmarken.

Nå var det der igjen, nærmere: det var ikke løshester, det var en rytter, han red raskt over hallene borte under haugen. Angsten grep henne, isnende: hvem farer ute så sent? Døde menn rir nord under den minkende månen – hørte hun ikke hestfolk som fulgte den første langt om bak –. Likevel ble hun sittende; hun visste ikke selv om det var fordi hun var blitt klomset, eller fordi hun var så hard i sinnet –.

Korset – del 2BokRobot · Side 32 / 462

Hit siktet han seg, rytteren – nå red han nedover bakken. Hun så et spydspiss glimte over vierbuskene. Da kom hun seg ned fra steinen, ville løpe tilbake til selet – nå hoppet rytteren av hesten, bandt den ved stolpen og kastet kappen sin over den som dekken. Han kom oppover bakken; det var en stor og bred mann – nå kjente hun ham igjen, at det var Simon. Da han så henne komme imot seg der i månelyset, syntes han å bli like forferdet som hun hadde vært tidligere: «Jesus, Kristin, er det du selv eller – hvordan kan det ha seg at du er ute om natten –. Ventet du meg?» spurte han brått, som i stor angst. «Har du fått forbud mot å ferdes sammen med meg?» Kristin ristet på hodet: «Jeg kunne ikke sove. – Måg, hva er det med deg –» «Andres er så syk, Kristin – vi er redde for livet hans. Så tenkte vi – vi vet at du er den mest erfarne kvinnen i sånne saker – det er din egen søsters sønn, husker du vel.

Vil du gjøre en god gjerning og bli med meg hjem til ham? – Du vet at jeg ikke ville komme slik til deg om natten, hadde jeg ikke visst at guttens liv står på spill,» sa han bedende. Han sa det samme inne i boden til Erlend, som satt oppe i sengen, søvnør og stille forundret. Så prøvde han å trøste mågen, talte erfarent: sånne unge barn ble lett feberhete og snakket i villfarelse, bare de hadde fått litt forkjølelse; kanskje var det ikke så farlig som det så ut. «Du vet vel, Erlend, jeg ville ikke komme slik om natten til Kristin og hente henne ut, hadde jeg ikke sett klart at gutten ligger der og kjemper mot døden –» Kristin hadde blåst opp glørne og lagt på ved; Simon satt og stirret inn i ilden, drakk begjærlig melken som hun ga ham, men ville ikke ha mat. Helst ville han ri nedover, straks de andre kom «– hvis du er villig, Kristin?»

Korset – del 2BokRobot · Side 33 / 462

En av svendene hans fulgte etter med en enke som tjente på Formo, en flink kvinne som kunne ta over stell og pleie her så lenge – svært dyktig var Åsbjørg, sa han igjen. Da Simon hadde løftet henne opp i salen, sa han: «Helst ville jeg at vi skulle dra landeveien sørover – hvis det ikke er deg imot?» Kristin hadde aldri vært på den kanten av fjeldet, men hun visste at der skulde gå en sti ned i dalen, stupbrat utover lien ovenfor Formo. Hun svarte ja – men da måtte svenden ride den andre veien og fare innom Jørundgård, få skrinet hendes og posene med løk og græs. Han fikk vekke Gaute; gutten visste best om dette. Ved kanten av en stor myr kunne de ri side om side, og Kristin lot Simon igjen fortelle om guttens sykdom. Barna på Formo hadde hatt halsesyken ved Olavsmesse-leite, men de hadde kommet seg lett over den. Dette hadde satt Andres helt ut av fatning, mens han syntes å være i beste humør – midt på dagen for tre dager siden.

Simon hadde tatt ham med seg ut; han skulle få sitte på kornslæden ned til åkeren – men så klaget Andres; han frøs, og da Simon så etter, skalv gutten i frostrier, så tennene skranglet i hodet hans. Så kom feberen og hosten; han spyttet opp sånt stygt brunt råk og hadde så vondt i brystet – men han kunne jo ikke si stort om hvor det var verst, stakkars veslingen –. Kristin snakket for Simon det beste hun kunne, og nå måtte hun ri bak ham et stykke. En gang snudde han seg og spurte om hun frøs; han ville at hun skulle ta kappen hans over kåpen –. Så talte han igjen om sønnen. Han hadde nok sett det; gutten var ikke sterk. Men Andres hadde blitt mye friskere om sommeren og høsten – det mente fostermoren hans også. Ja, de siste dagene før han ble syk hadde han vært litt rar og skvetten – «redd», sa han, når hundene sprang opp på ham og ville leke. Og den dagen da han fikk feberen, hadde Simon kommet hjem i solnedgangen med noen vildænder.

Korset – del 2BokRobot · Side 34 / 462

Ellers pleide gutten alltid å låne de fuglene som faren tok med hjem og leke med dem, men nå hadde Andres skreket høyt da faren svingte knippet mot ham. Så hadde han nok sneket seg bort og tatt på endene, men så fikk han blod på seg, og da ble han helt vill av skrekk. Og nå ikveld, da han lå og kved så sårt uten søvn og hvile – da hadde han skreket noe om en høk som var etter ham –. «– Husker du den dagen budet kom til meg i Oslo? Det blir dine ættmenn da som skal sitte etter deg på Formo, sa du –» «Tal ikke slik, Simon – som om du tenker at du skal dø sønnløs. Gud og hans milde mor kan vel hjelpe –. Det er ulikt deg, gutten min, å være så motløs –» min, sa det samme til meg da hun hadde født sønnen vår. Visste du, Kristin, at jeg hadde en sønn med henne?» «Ja –. Men Andres er jo på tredje året alt –. Det er de to første årene som det er vanskeligst å berge barna levende gjennom –.» Men hun tyktes selv at

Hennes ord hjalp visst ikke stort her. Og de red og de red; hestene nikket oppover en haug, rystet på hodene så manene krøllet – og ikke en lyd i frostnatten uten lyden av deres egen ridning og iblant suset av vann, når de fór over en bekk, og månen lyste høyt og lavt; ur og gråberg gliste stygt som døden, der de red frem under haugene. Endelig var de fremme, så de så ned i bygden. Måneskinnet fylte hele dalen; elven og myrene og sjøen lenger sør lyste som sølv – åkrene og engene var bleke. «Ja, det fryser skikkelig i bygden også,» sa Simon. Han steg av hesten og gikk for å leie hennes, da det bar nedover. Stien var så bratt mange steder, at Kristin knapt våget å se frem. Simon støttet henne med ryggen sin mot knærne hennes, og hun holdt med én hånd bak på hestens lend. En og annen stein rullet ut under hestehovene, trillet nedover, stanset litt og rullet igjen, løsnet flere og tok med seg –. Endelig var de nede.

Korset – del 2BokRobot · Side 35 / 462

De red over bygakrene nord for gården, mellom de rimfrosne kornbåndene. Det knirket og klapret stygt i ospetrærne over dem i den stille, lyse natten. «Er det sant,» spurte Simon og tørket seg over ansiktet med armen, «at du ikke hadde noe forbud –?» Kristin sa at det var sant. Han mumlet: «Jeg har hørt at det hender det kommer forbud når noen forfølger en annen –. Ramborg og jeg snakket om det flere ganger; hadde du vært hjemme, så hadde du kanskje visst råd –» «Ingen av dere har vært i mine tanker i løpet av alle disse dagene,» sa Kristin. «Du får tro meg, Simon.» Men hun kunne se at det ikke trøstet ham. I tunet sprang straks et par huskarer ut og tok seg av hestene. «Ja, det er akkurat som da du dro, Simon; det er ikke verre,» sa den ene fort; han hadde sett opp i husbondens ansigt. Simon nikket; han gikk foran Kristin opp mot fruerstuen.

På gården, som var samlet i stuen, stimlet folk omkring Kristin mens hun håndfor gutten. Men hun snakket så rolig som hun kunne og trøstet foreldrene etter beste evne. Det var nok styng. Men nå var denne natten snart til ende uten at plagene hadde forverret seg – og det var denne sykdommens natur at den helst vendte seg den tredje eller den sjette eller den niende natten før hanegal. Hun ba Ramborg sende alle tjenestepikene til sengs utenom to, slik at hun alltid kunne ha uthvilte tjenestepiker til å hjelpe seg. Og da svenden kom fra Jørundgård med legemidlene hennes, brygget hun en svettedrivende drikk til gutten og la en åre på foten hans, slik at væskene kunne trekke litt bort fra brystet. Ramborg bleknet i ansiktet da hun så sitt barns blod. Simon tok rundt henne, men hun dyttet mannen unna og satte seg ned på en stol ved sengeenden; der satt hun og stirret på Kristin med store, svarte øyne mens søsteren stelte med barnet.

Korset – del 2BokRobot · Side 36 / 462

Utpå dagen, da gutten syntes å ha det litt bedre, fikk Kristin Ramborg til å legge seg ned på benken. Hun dyttet om den unge kvinnen med puter og tepper og satte seg ved hodet hennes, strøk henne forsiktig over pannen. Ramborg tok Kristins hånd: «Du vil oss nå vel ikke annet enn godt?» sa hun og stønnede ved det. «Skulle jeg ikke ønske deg vel, søster – vi to, søster, som lever igjen her i bygden vår, alene etter våre slektninger –» Ramborg brøt ut, med leppene hardt presset sammen – noen små kvalte hulkelyder. Kristin hadde bare sett den unge søsteren gråte én eneste gang, da de stod ved sin fars dødseng. Nå rant noen små tårer nedover kinnene hennes. Hun løftet Kristins hånd og så på den. Den var stor og smal, men nå rødbrun og ru –. «Likevel er den vakrere enn min,» sa hun. Ramborgs hender var hvite og små, men fingrene var korte og neglene firkantede. «Jo,» sa hun nesten vred, da Kristin ristet på hodet og smålo.

«Og likevel er du vakrere enn jeg var for en tid siden. Og vår far og vår mor hadde deg kjærere enn meg – alltid; du voldte dem sorg og skam, jeg var føyelig og lydig og la min vilje til.» den mannen som de helst ville få meg gift med – men enda elsket de deg mye mer –» «Nei, søster. De hadde nok deg like kjær. Vær glad, Ramborg, at du aldri gjorde dem annet enn glad – du vet ikke hvor tungt det andre er å bære. Men de var yngre den gangen jeg var ung; derfor snakket de kanskje mer med meg.» «Ja, jeg tror alle var yngre den gangen du var ung,» sa Ramborg og sukket som før. Litt etter sovnet hun. Kristin satt og så på henne. Hun hadde kjent søsteren så lite; Ramborg var barn da hun selv ble gift. Og det forekom henne at den andre på sett og vis hadde forblitt et barn. Som et barn hadde hun sett ut da hun satt over sin syke sønn – et blekt, redd barn som strevde for å holde seg stiv mot angsten og ulykken.

Korset – del 2BokRobot · Side 37 / 462

Noen ganger stanset dyr i veksten hvis de fikk unger for tidlig. Ramborg hadde ikke vært fullt seksten år da hun fikk datteren, og siden var det som om hun aldri hadde kommet skikkelig i vekst igjen; hun forble spinkel og liten, uten frodighet og fruktbarhet. Hun hadde fått denne eneste gutten siden, og han var usedvanlig ulykkelig – vakker av ansikt, lys og fin, men så ynkelig spinkel og liten – hadde vært sen til å gå, og enda snakket han så dårlig at bare de som var rundt ham til daglig forsto noe av det han sa. Han var også så sky og gretten mot fremmede, så Kristin hadde neppe fått røre ved nevøen før nå. Ville Gud og den hellige Olav gi henne lykke til å redde denne stakkars veslingen – å, hun skulle takke for det alle dager. Et slikt barn som denne moren var, hun kunne vel ikke orke å miste ham. Og hun forsto at også for Simon Darre ville det nok falle særdeles tungt å bære det, skulle hans eneste sønn bli tatt fra ham –.

At hun var blitt inderlig glad i nevøen sin, merket hun best nå da hun forsto hvor hardt han led i denne angsten og sorgen. Hun kunne nok forstå sin fars store kjærlighet til Simon Andressøn. Enda undret hun seg på om han ikke hadde gjort urett mot Ramborg da han skyndte seg slik med å få dette ekteskapet i stand.

For da hun så på denne vesle søsteren her, syntes hun at Simon måtte være både svært gammel og altfor tung og stø til å være husbond for dette unge barnet.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 2BokRobot · Side 38 / 462

III. Døgnene gik og Andres lå hen; der blev ikke større forandring hverken til værre eller til bedring. Værst var det at han fik næsten ikke søvn; gutten lå der med halvåpne øine og syntes ikke at kjende nogen, hoste og åndenød pinte hans lille magre skrot, og feberen flakket og steg. En kveld hadde Kristin git ham en svaledrik – da faldt der ro over ham, men om en stund så hun, at barnet var blit blåblekt, huden kjendtes kold og klam. Hastig fik hun heldt varm melk i ham og lagt ophetede stener under hans fotsåler, og så turde hun ikke mere gi ham sovedrik – hun skjønte at han var for ung til at tåle det. Sira Solmund kom og bar helligdommene fra kirken til ham; Simon og Ramborg lovet bønnehold, faster og almisser, hvis Gud vilde høre dem og skjænke sønnen livet. Erlend var bortom en dag; han vilde ikke stige av hesten og gå ind, men Kristin og Simon kom ut i tunet og snakket med ham. Han så svært bedrøvet på dem.

Allikevel, den minen hans hadde altid opirret Kristin underlig vagt og dumpt. Nok gjorde det ham vondt, når han så nogen være syke eller sorgfulde, men det var som han blev mest forvirret og brydd – han så så inderlig rådløs ut, når han syntes synd i folk. Siden kom Nåkkve eller tvillingerne hver dag til Formo og spurte om Andres. Den sjette natten bragte ingen vending – men utpå dagen syntes gutten litt bedre – var ikke så het. Simon og Kristin sat alene inde hos ham ved middagstid. Faren drog frem en forgyldt bulle, som han bar om halsen i en snor under klærne. Han bøiet sig ned over gutten, dinglet bullen for hans øine, stak den ind i barnets hånd og klemte de små fingrer sammen omkring – men Andres syntes ikke at sanse. Denne bullen hadde han selv fåt da han var barn og hadde båret den altid siden – hans far hadde hatt den med sig fra Frankrike.

Korset – del 2BokRobot · Side 39 / 462

Den var indviet i et kloster som het Sankt Mikæls berg, og der var et billede på den av Sankt Mikæl med store vinger; det likte Andres godt at få se på, fortalte Simon imens ganske sagte. Men vesalingen trodde at det var en hane; han kaldte englenes høvding hanen, han –. Langt om længe hadde han da fåt lærte gutten å si engelen. Men en dag de stod i tunet, så Andres at hanen tuktet en av hønene sine: «Engelen vred seg nå, far,» sa han da. Kristin så bedende opp på mannen – det skar henne i hjertet å høre på ham, enda Simon talte så jevnt og rolig. Og hun var så utslitt av alle disse våkenettene; hun skjønte at hun orket ikke godt å gråte nå –. Simon stakk bullen ned under skjortelinningen igjen: «Åja. Jeg skal gi en treårs okse til kirken på Sankt Mikæls kveld hver høst så lenge jeg lever, hvis han vil vente litt med å hente denne sjelen.

Han må vel være som en ribbet kylling på skålvekten også, Andres, så liten –» men da han prøvde å le, brast det litt i stemmen. «Simon, Simon!» ba konen. «Ja, det går som det er ment, Kristin. Og Gud selv råder over det; han vet vel best –» Faren sa ikke mer og stod og så ned på sønnen. Den åttende natten våket Simon og en av tjenestepikene, mens Kristin slumret litt borte på benken. Da hun våknet, sov piken. Simon satt, som han hadde sittet de fleste nettene, i benken ved hodegjerdet; han satt med ansiktet bøyd ned mot sengen og barnet. «Sover han?» hvisket Kristin og gikk bort til ham. Simon løftet hodet. Han strøk seg med hånden over ansiktet; hun så at han var våt på kinnene, men han svarte stille og rolig: «Nå tror jeg ikke, Kristin, at Andres skal få sove før han kommer under torven i hellig jord –» Kristin stod – det var som om hun stivnet. Langsomt bleknet hun under solbrentheten, ble helt hvit helt ut til leppene.

Så gikk hun bort til hjørnet og tok med seg ytterklærne sine. «Du må ordne det slik –» hun talte som om hun var tørket i hals og munn, «så du er alene her når jeg kommer tilbake. Sitt hos ham du – og når du ser meg stige inn, så si ikke et ord, og si aldri et ord om dette siden, verken til meg eller til noen andre. Ikke engang til presten din –»

Korset – del 2BokRobot · Side 40 / 462

Simon reiste seg, kom langsomt bortover til henne. Han hadde også blitt blek. «Nei – Kristin!» Han talte nesten uhørlig. «Jeg – jeg tør ikke – at du går den gangen –» Hun tok på seg kåpen, fant et lintørkle fra kisten i hjørnet, brettet det sammen og gjemte det i barmen. «Jeg tør. Du vet det, ingen må gå nær oss siden, før jeg roper – ingen må gå nær oss siden eller tale til oss, før han våkner og har talt selv –» «Hva tror du faren din ville mene om dette?» hvisket han, like svakt som før. «Kristin – gjør det ikke –» «Før har jeg gjort det som min far anså som galt – da var det bare for å fremme min egen lyst –. Andre er også hans kjøtt og blod – mitt eget kjøtt, Simon – min eneste søsters sønn –» Simon pustet tungt og skjelvende; han stod og så ned. «Men vil du ikke at jeg skal friste denne ytterste handlingen –» Han stod fortsatt med bøyd hode, svarte ikke.

Da tok hun opp igjen og visste ikke at det kom et merkelig, nesten hånlig halvsmil om hennes hvite lepper: «Vil du at jeg ikke skal gå?» Han snudde hodet til siden, og hun gikk forbi ham, steg lydløst ut gjennom døren og lukket stille etter seg. Det var tettende mørkt ute og en svak bris fra sør, så alle stjernene blafret og blinket urolig. Hun hadde ikke kommet lenger enn opp i gaten mellom gjerdene, og hun følte det som om hun hadde gått ut i selve evigheten. En endeløs ferd bak seg og foran seg. Som om hun aldri skulle komme ut av det hun hadde trådt inn i da hun gikk ut i denne natten –. Selve mørket var som en kraft hun kjempet mot. Hun trådte i det glatte – veien var oppgravd etter lokomotivkjøringen, og det tinte i søndenvinden. Med hvert fottrinn måtte hun rive seg løs fra natten og kulden som klistret seg om føttene hennes, sugde seg oppover og tynget kantene på klærne hennes. Av og til

Korset – del 2BokRobot · Side 41 / 462

Fallende blad strøk forbi henne – som et levende liv i mørket rørte det ved henne, forsiktig, trygt i sin overmakt: «Gå tilbake du –» Da hun kom opp på tjodveien, ble det lettere å gå: den var gressgrodd, hun stakk seg ikke med føttene i søla. Hun kjente ansiktet sitt stivne som stein, kroppen spennet seg og strakk seg – hvert skritt bar henne ubarmhjertelig mot skogholtet som hun måtte gjennom. Det steg opp i henne som en indre lammelse – umulig turde hun gå gjennom det stykket av mørke – men hun tenkte ikke på å snu. Hun kjente ikke kroppen sin av redsel, og mens hun gikk, trådte hun sikkert over steiner og røtter og vasdepler, ubevisst på vakt for ikke å snuble, komme ut av det jevne skrittet og la redselen overmanne seg. Nå suste grantrærne nærmere og nærmere i natten; hun gikk inn mellom dem, like søvngjængerrolig. Hun sanset hver lyd og turde knapt blunke med øynene for mørket.

Elveduren, de tunge sukkene i barken, et bækkesildr over steinene som hun gikk frem mot og forbi og gikk videre. En gang rullet en stein oppe i uren som om noe levende hadde beveget seg der – svetten brast ut over hele kroppen hennes, men hun våget verken å senke farten eller øke den på grunn av det –. Kristins øyne var nå så vant til mørket at da hun kom ut av skogen, kunne hun skimte – det glimtet litt i elvens bånd, i vannet ute på myrene. Jordene skilte seg ut av svartheten, husklungene syntes som kjerner av mulm på dem. Himmelen begynte visst også å lysne høyt over der hun gikk – hun følte det, men hun våget ikke å se oppover de himmelhøye, svarte fjellsidene. Men hun visste at det snart måtte være den tiden da månen skulle stå opp –. Hun tvang seg til å huske – om fire timer er det dag: folk går ut med dagens gjøremål på alle gårdene i bygden – luften gråner av gry, det lysner innover høene.

Korset – del 2BokRobot · Side 42 / 462

Da er det ikke langt igjen – i lyset er det ikke langt fra Formo til kirken. Og da hadde hun selv vært inne i huset lenge. Men det var klart for henne at da måtte hun være en annen enn den hun var da hun gikk ut –. Hun visste – hadde det gjaldt et av hennes egne barn, da hadde hun ikke våget å friste denne ytterste prøven. Å vende Guds hånd, når han rakte den ut etter en levende sjel. Da hun satt over sine egne syke småbarn, da hun var ung og hjertet hennes blodig ømt, hadde hun prøvd å si, når hun følte at hun måtte bryte sammen i angst og hjertesorg: Herre, du elsker dem bedre enn jeg – og skje din vilje –.

Men nå gikk hun hit i natt og trosset sin egen frykt –. Dette barnet som ikke var hennes, det ville hun berge, uansett hvordan hun berget det –. – For du også, Simon Darre, tok imot, da det gjaldt det kjæreste du eide på jorden, mer enn et menneske kan ta imot med full heder –. Vil du at jeg ikke skal gå? – Og han hadde ikke vært mann nok til å svare. Innerst inne visste hun – døde barnet, så ville nok Simon orke å bære det også. Men hun hadde slått ned på ham i det eneste øyeblikket hun så at han var på nippet til å bryte sammen – hun grep det og bar avsted med det. Den hemmeligheten skulle hun ha med seg for ham – at han visste at hun også hadde sett ham, da han ikke stod støtt på føttene sine –. For han hadde fått vite for mye om henne. Av den mannen som hun avviste, hadde hun tatt imot hjelp, hver gang det gjaldt å berge den hun hadde valgt.

Korset – del 2BokRobot · Side 43 / 462

Den frieren som hun kastet fra seg, det var mannen som hun hadde vendt seg til, hver gang hun trengte at noen skulle verge hennes kjærlighet. Og aldri hadde hun bedt Simon forgjeves – gang på gang hadde han trådt frem foran henne, dekket henne med sin godhet og sin styrke. – Så gikk hun denne nattevandringen for å kaste av seg litt av gjeldstyngden, som hun inntil denne stunden ikke klart hadde skjønt var så knugende tung. Simon hadde tvunget henne til å innse det til slutt; han var den sterkeste – sterkere enn hun selv og sterkere enn den mannen hun hadde valgt å overgi seg til. Hun hadde visst det helt fra det øyeblikket de tre møttes ansikt til ansikt på det skammelige stedet i Oslo – selv om hun ikke ville se det da; denne rundkinnete, feite, storbeinte gutten var sterkere enn –.

Så gikk hun hit og turte ikke å påkalle et godt, hellig navn, og hun tok på seg denne synden for å få – hun visste ikke hva – var det hevn – hevn for at hun var blitt tvunget til å se at han var mer edel enn de to –. Men nå forstår du det også, Simon – når det gjelder livet til den man elsker mer enn sitt eget hjerte – så griper et armt menneske etter alt, alt.

–. Månen var kommet over fjellranden da hun gikk oppover bakken mot kirken. Igjen var det som om hun måtte ri over en ny båre av redsel – månelyset lå som et tynt slør over den tjærebredde massen; kirken selv stod forferdelig og truende svart under det tynde sløret. Første gang så hun korset utenfor på vollen og turde ikke gå bort og hilse det signerte treet. Hun krøp over der hvor hun visste at kirkegårdsgjerdet av torv og stein var lavest og lettest å komme over. En og annen gravstein glinset som vann nedi det lange, duggvåte gresset. Kristin gikk rett over kirkegården ned til fattiggravene ytterst ved gjerdet i sør. Hun gikk dit hvor en fattig innflytter i bygden lå. Mannen hadde frosset ihjel på fjellet en vinter; hans to morløse døtre ble ført rundt i bygden, til Lavrans Bjørgulfsøn bød å beholde dem for Kristi skyld og la dem lære opp.

Korset – del 2BokRobot · Side 44 / 462

Da de ble voksne og artet seg vel, hadde hennes far selv funnet frem hederlige, arbeidsomme menn til dem og giftet dem bort med ku og kalv og sauer. Ragnfrid ga dem oppredde senger og jerngryter – nå satt de der som velbergede hustruer etter sine kår. Den ene hadde vært Ramborgs terne, og Ramborg hadde båret barnet til dåpen for henne –. Så får du unnskylde meg en torv av taket ditt, Bjarne, til Ramborgs sønn. Hun la seg ned på kne og dro ut dolken sin. Svetten prikket iskaldt på pannen og overleppen hennes, da hun gravde fingrene inn under den duggvåte torven. Den holdt igjen mot mulden – bare røtter – hun skar dem over med dolken. Som vederlag måtte draugen ha gull eller sølv som var arvet gjennom tre ættledd. Hun dro av seg den lille gullringen med rubinene som hadde vært hennes farmors forlovelsesring – barnet er min fars avkom.

Hun stakk ringen så dypt ned i jorden som hun kunne, svøpte torven inn i linklædet og dekket mose og løv over stedet hvor hun hadde lagt den. Da hun reiste seg opp, skalv bena under henne, så hun måtte stå litt før hun kunne snu seg. Hvis hun så under albuen nå, kunne hun se dem –. Og det dro så forferdelig i henne, som om de ville tvinge henne til å gjøre det –. Alle de døde som hadde kjent henne før i verden. Er det deg, Kristin Lavransdatter – kommer du hit slik –. Arne Gyrdssøn i graven utenfor den vestlige inngangen. Ja, Arne, du har nok grunn til å undre deg – jeg var ikke slik den gang du og jeg var kjent med hverandre –. Så steg hun over muren igjen og gikk nedover. Månen lyste over bygden nå. Jørundgård ute på flaten – duggen

Korset – del 3BokRobot · Side 45 / 462

Korset – del 3

glitret i gresset på alle takene. Hun så ned dit, nesten sløvt –. Det var som om hun selv skulle være død fra det hjemmet og alle der – døren stengt for alltid mot henne som vandret forbi oppe på veien inat –. Fjellet skygget nesten hele veien hun gikk tilbake. Det blåste mer nå – rett imot henne kom den ene vindkulen etter den andre –. Vissent løv blåste imot henne og ville vise henne tilbake dit hun kom fra sist –. Ikke trodde hun at hun fór uten følge heller. Det lød som listende trin i veien bak henne, akkurat som det var. Er det deg, Arne –. Se deg tilbake, Kristin, se under armen, fristet det –. Likevel var det ikke som om hun var skikkelig redd lenger. Bare kald og nummen, syk av lyst til å gi opp og synke sammen. Etter denne natten kunne hun vel ikke bli redd lenger her i verden –. Simon satt på sin faste plass ved sengens hodegjerde, bøyd innover mot barnet, da hun åpnet døren og gikk inn.

Et kort øyeblikk så han opp – Kristin undret seg på om hun var blitt å se like slitt og herjet og gammel ut i dette øyeblikket. Så bøyet Simon ansiktet helt ned og skjulte det mot armen. Han rykket litt idet han reiste seg. Han vendte ansiktet bort fra henne da han gikk forbi og bortover mot døren, dukket i nakken og skuldrene. Kristin tente to lys og stilte dem på bordet. Gutten åpnet øynene litt, så opp, merkelig bevisstløst, gryn litt og prøvde å snu hodet bort fra lyset. Da Kristin la den lille kroppen til rette, som en som legger ut et lik, forsøkte han ikke å endre stilling – han så ut til å være for svak til å kunne røre seg. Så dekket hun likklede over hans ansigt og bryst og la torvstrimlen tvers over. Dermed slo skrekken over henne på nytt, som et sjøbrøtt. Hun måtte sitte ved sengen. Vinduet var rett over den stubben av en benk.

Korset – del 3BokRobot · Side 46 / 462

Hun turte ikke å sitte med ryggen til det – bedre å se dem i øynene, hvis noen stod utenfor og så inn. Hun dro karmstolen bort til sengen, satte seg snudd mot vinduet – natten presset seg stummende svart inn – ett av lysene speilet seg i glasset –. Kristin stirret stivt inn i det, knep fingrene om karmstolens armer så knokene ble hvite, og armene hennes skalv innimellom. Hun følte ikke sine egne ben, så kalde og våte var de – hun satt og hakket tenner av gru og av kulde, og svetten rant som

Isvann nedover hennes ansikt og rygg. Hun satt urørlig – gløttet bare av og til lynsnart bort på linklædet som steg og sank litt med barnets åndedrag. Endelig begynte det å gråne på ruten. Hanegal skingret. Og så hørte hun menn i tunet – de gikk til stallen –. Slappet falt hun tilbake mot stolryggen, skalv som i kramper og prøvde å finne en stilling slik at bena hennes ikke skulle sprelle og rykke slik med skjelvingen. Da rørte det seg sterkt under linklædet – Andres karret det bort fra ansiktet sitt, sutret gråtende – han kjente seg selv på et vis, for han gryntet sint mot henne da hun fór opp og bøyde seg over ham –. Hun rev til seg duken og torven, styrtet bort og stappet ris og ved inn i ovnsåpningen og slengte draugegodset inn i den friske, fresende nye ilden. Men så måtte hun stå litt og støtte seg til veggen – tårene silte nedover Kristins ansikt.

Korset – del 3BokRobot · Side 47 / 462

Hun øste opp melk av den lille gryten som stod ved varmen og bar den bort til barnet – Andres hadde alt sovnet igjen. Han så ut til å sove godt nå –. Så drakk hun melken selv. Den smakte slik at hun måtte sluke to-tre øser av den varme drikken. Likevel turte hun ikke å tale – gutten hadde ikke sagt et ord som var til å forstå. Men hun stupte ned på kne ved sengeenden og ba i stillhet: Convértere, Dómine, aliquantulum; et deprecáre super servos tuos. Ne ultra memineris iniquitátis nostræ: ecce respice; pópulus tuus omnes nos –n13 – Ja, ja, ja, det var en forferdelig ting hun hadde gjort –. Men det var deres eneste sønn. Hun, hun hadde syv! Skulde hun ikke gjøre alt for å redde sin søsters eneste sønn –? Alt det hun hadde tenkt på – det var bare nattens villfarelse. Hun hadde da ikke gjort det av andre grunner enn at hun ikke orket å se det barnet dø mellom hendene sine –. Simon – han som aldri hadde sveket henne.

Han som hadde vært trofast og god mot hvert mors barn, det visste hun – og best mot henne og hennes. Og denne sønnen som han elsket mer enn sine egne øyesten – skulde hun ikke gjøre alt for å redde guttens liv –? Selv med en synd –.

Ja, det var syndig, men Gud, straff det på meg. Det vesle vakre, meningsløse barnet til Simon og Ramborg. Gud ville ikke straffe det på Andres –. Hun var borte og bøyet seg over sengen – pustet ned på den ene lille, vokshvite hånden. Å kysse den turte hun ikke – han måtte ikke vekkes –. Lys og skyldfri. – Det var i de redselsnattene da de satt alene igjen på Haugen, at fru Åshild hadde fortalt henne om dette – fortalt henne om sin gang til gravgården i Konungahelle: «Det, Kristin, er vist det sværeste jeg har tatt på meg.» – Men ikke var Bjørn Gunnarssøn et meningsløst barn, da han lå der og Åshild Gautesdatters systrunger hadde kommet for nær hans hjerte med sverdene sine. Han var blitt den enes banemann, før han selv stupte, og den andre ble aldri en karsk mann etter den dagen da han hadde skiftet hugg med herr Bjørn –. Kristin stod ved glasset og så ut i gården. Folk færdedes mellom husene med dagens gjøremål.

Korset – del 3BokRobot · Side 48 / 462

Noen små kalver gikk ute i tunet – de var så vakre –. I mørket vokser så mange slags tanker – likesom de fine, slørete plantene som gror nedi sjøen og vugger og bølger underlig trolskfagre – lokkende og skremmende har de en merkelig, mørk dragning så lenge de vokser i sitt levende, rindende slam. Så er det bare en slimete, brun klump, når ungene drar dem inn i båten. Om natten vokser så mange rare tanker som både skremmer og lokker. Det var vist broder Edvin som hadde sagt engang at de fordømte i Helvetet ikke ville skille seg fra sin pine – hatet og sorgen var deres vellyst – derfor var det at Kristus ikke kunne frelse dem. Dengang hadde dette virket som vilt snakk på henne –. En isende kulde gikk gjennom henne, nå begynte hun å forstå hva munken hadde ment –. Hun bøyde seg over sengen igjen – sugde inn lukten av det lille barnet. Simon og Ramborg skulle ikke miste ham.

Selv om det nå også var slik at hun trengte å rette seg opp i Simons øyne – vise ham at hun ønsket noe annet enn bare å ta imot fra ham. Hun hadde trengt å våge seg for ham til gjengjeld –. Så knelte hun ned igjen, leste opp og opp igjen så mye hun kunne av salmeboken –. Denne morgenen gikk Simon ut og sådde vinterrug på den nybrutte aker syd i lunden. Han hadde fått det for seg at han måtte late som det tyktes ham rimelig; stellet på gården gikk sin vante gang. Tjenestekonerne var blitt oppe i under da

Korset – del 3BokRobot · Side 49 / 462

Han kom inn til dem og sa at Kristin ville være alene med gutten, til hun selv sendte bud etter dem. Til Ramborg sa han det også, da hun våknet – Kristin hadde bedt om at ingen skulle gå nær fruerstuen i dag. «Ikke du heller?» spurte hun fort, og Simon sa nei. Det var da han hadde gått ut og hentet løpeskoene. Men etter dagmålstid ble han oppe på gården – han orket ikke gå langt fra husene. Og han likte ikke Ramborgs blikk. En stund etter middagshvilen kom det: han stod nede ved kornlåven; da så han husfruen fare over tunet. Han sprang etter – Ramborg kastet seg mot fruerstuedøren, dundret på den med knyttnevene og skrek så det gjallet at Kristin skulle åpne. Simon tok rundt henne, snakkende vennlig – da bøyet hun seg fort som lynet og bet ham i hånden; han så at hun var som et rasende dyr: «Det er mitt barn! Hva har dere gjort med sønnen min?»

«Du vet vel at søsteren din ikke gjør annet enn det som er godt,» – da han tok tak i henne igjen, strevde hun imot og skrek. «Kom nå,» sa mannen og gjorde seg barsk i tonen: «Ramborg – skjemmer du deg ikke for husfolket vårt –» Men hun fortsatte å skrike: «Han er vel min, vet jeg –. Du var ikke hos oss da jeg fødte ham, Simon,» ropte hun, «vi var deg ikke så dyre da –» «Du vet vel selv hva jeg hadde mellom hendene da,» svarte mannen trett. Han dro henne nedover mot stuen; han måtte bruke makt. Siden turte han ikke gå fra henne. Ramborg falt til ro etter hvert, og da kvelden kom, føyet hun seg og lot tjenestejentene kle av henne. Simon ble sittende oppe. Døtrene hans sov borte i sin seng; tjenestejentene hadde han sendt ut. Da han reiste seg og gikk frem på gulvet, spurte Ramborg fra sengen – hun var lysvåken i stemmen – hvor han skulle hen. «Jeg tenkte å legge meg nedpå litt hos deg,» svarte han etter et øyeblikk.

Korset – del 3BokRobot · Side 50 / 462

Han tok av seg yttertrøyen og skoene, krøp inn mellom feltene og det ullne teppet. Så la han seg. en arm under hustruens nakke: «Jeg skjønner vel det, Ramborg min, at denne dagen har vært lang og tung for deg –» «Hjertet ditt slår så hardt, Simon,» sa hun litt etterpå. «Ja, du vet, jeg er redd for gutten også. Men vi må vente med tålmodighet, til Kristin sender oss bud –.» Han reiste seg opp i sengen – lå støttet på albuen – så forvirret opp på Kristins hvite ansikt – det var like over hans eget, glitrende vått av tårer i lysskjæret; hendes hånd var på hans bryst. Et øyeblikk trodde han – denne gangen hadde han ikke bare drømt det –. Simon kastet seg tilbake mot hodegjerdet; med et kvalt stønn la han armen over ansiktet sitt. Han følte seg syk, hjertet hamret i ham – så rasende fort og hardt –. «Simon, våkn opp!» Kristin rystet i ham igjen.

«Andres roper på faren sin, hører du – det var det første ordet han sa –» Ansiktet hennes strålte av smil, mens tårene strømmet ustanselig. Simon satte seg opp, strøk seg over ansiktet noen ganger. Han hadde vel ikke talt i tomme luften da hun vekket ham –. Han så opp på Kristin som stod der foran sengen med en lykt i hånden. Stille, for ikke å vekke Ramborg, snek han seg ut sammen med henne. Den syke kvalmen satt fortsatt i brystet hans. Han var utmattet som om noe holdt på å briste inne i ham – hvorfor kunne han ikke la være å drømme dette forferdelige? Han som våken kjempet og kjempet for å drive alle slike tanker bort fra seg. Og når han lå og sov, viljeløs og forsvarsløs, drømte han dette som djevelen selv måtte inngi ham – selv nå mens hun satt og våket over den dødelig syke sønnen hans, drømte han som et umenneske –. Det regnet, og Kristin visste heller ikke riktig hvilken tid på natten det kunne være.

Korset – del 3BokRobot · Side 51 / 462

Gutten hadde vært halvvåken, men han hadde ikke snakket. Og først på natten hadde hun tenkt at han sov så godt og trygt – hun våget seg til å legge seg ned litt og hvile – med Andres i armene sine, så hun måtte kjenne hvis han beveget seg. Så hadde hun sovnet inn –. Gutten så ørsmå ut der han lå alene i sengen; forferdelig blek var han, men øynene var klare og ansiktet lyste opp i et smil da han så sin far. Simon gikk ned på

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] knæ foran sengestokken, men da han vilde løfte den lille kroppen ind til sig, grep Kristin ham i armen: «Nei, nei, Simon, han er utsvett og her er koldt –» hun dækket bedre om Andres. «Læg dig hellere ind til ham – så skal jeg sende hit en våkekvinde –. Jeg går ned i stuen og lægger mig frempå med Ramborg nu –» Simon krøp indunder dækket. Der var en varm grop hvor hun hadde ligget, en svak søt ilm efter håret hendes på hodedynen. Simon klaget sig ganske sagte engang – så samlet han den lille sønnen ind til sig og klemte sit ansigt mot det fugtige, bløte barnehår. Han var blit så liten som ingenting at holde i armen, Andres, men han lå nokså fornøiet og sa et litet ord av og til.

Så tok han til at lete og karre i åpningen på farens skjorte, kom med den lille klamme hånden ind på mandens bryst og drog ut bullen: «Hanen,» sa han velnøid, «der var den –» Den dag da Kristin stod reisefærdig og skulde fare hjem kom Simon til hende i fruerstuen og flidde hende en liten trææske: «Denne har jeg tænkt du vilde kanhænde like at ha –» Kristin kjendte på træskurden at det var hendes fars arbeide. Indi lå, svøpt i et stykke hanskeskind, en ganske liten guldspænde, sat med fem smaragder. Hun kjendte den straks – Lavrans hadde pleiet at bære den i skjortelinningen, når han skulde være særskilt staselig klædt. Hun takket Simon, men så blev hun blodrød. Hun kom ihug medett, at hun hadde visst ikke set faren bruke dette smykke, efter hun var kommet hjem fra klosteret i Oslo. «Når gav far dig dette –?» Hun angret spørsmålet i samme stund.

Korset – del 3BokRobot · Side 52 / 462

«Jeg fik det i avskedsgave, engang jeg skulde ride av gården –» «Dette tykkes mig være altfor stor gave,» sa hun sagte og så ned. Simon smålo og svarte:

«Du kan trenge å eie mye av slikt, Kristin – når den tid kommer at du skal sende ut alle sønnene dine med bryllupsgaver –». Kristin så på ham og sa: «Det vet du, Simon – du vet at jeg er deg så kjær som du skulle vært hans egen sønn –» «Gjør du det, da –.» Han la håndbaken sin flygtig mot kinnet hennes og strøk nedover, og han smilte, et rart lite smil, mens han snakket som til et barn: «Jaja, Kristin, jeg har skjønt det –»

IV. Litt senere på høsten hadde Simon Andressøn et ærend hos sin bror på Dyfrin. Mens han var der, fikk han en frier til sin datter Arngjerd. Saken ble ikke avgjort, og Simon var noe urolig og betenkt i sinnet mens han red nordover. Kanskje burde han ha slått til, så hadde barnet nå vært trygt og han selv fri for all angst for hennes fremtid. Kanskje Gyrd og Helga hadde rett – det var uforstandig av ham at han ikke grep til med begge hender da han fikk et slikt tilbud for denne datteren –. Eiken var en større gård enn Formo, og Åsmund eide selv mer enn tredjeparten; han ville aldri ha tenkt på å fri for sin sønn til en mø som var så byrdig som Arngjerd, lavættet og uten slekt på morsiden, hvis det ikke var fordi Simon hadde tre markebol i gården som pant. De hadde måttet låne penger både hos nonnene i Oslo og på Dyfrin, da Grunde Åsmundssøn kom til skade for andre gang.

Korset – del 3BokRobot · Side 53 / 462

Grunde ble vild når han var full – men ellers var han en rettskaffen og velmenende kar, sa Gyrd, og sikkert ville han la seg lede av en så forstandig og snill kvinne som Arngjerd var –. Men det var det at Grunde ikke var mange år yngre enn ham selv. Og Arngjerd var ung. Og folket på Eiken ville ha bryllupet alt i vår –. Det lå som et vondt minne i Simon – han tenkte ikke på det når han kunne unngå det. Men nå siden Arngjerds ekteskap var kommet på tale, dukket det stadig opp. En ulykkelig mann hadde han vært den første morgenen da han våknet ved Ramborgs side. Han hadde vel ikke vært mer ør eller kåt da han gikk til sengs enn en brudgom burde være – skjønt det hadde gjort ham merkelig og vill i sinnet å se Kristin blant brudepikene – og Erlend, hans nye tjener, var blant mennene som fulgte ham opp i loftet.

Og da han våknet neste morgen og lå og så på bruden som fortsatt sov, hadde han kjent det som en dyp og vond skam innerst i hjertet – det var som om han skulle ha handlet ille mot et barn –. – Likevel visste han at han kunne ha spart seg den sorgen. Hun hadde ledd da hun slo opp de store øynene. «Nå er du min, Simon» – hun tuklet med hendene på hans bryst. «Min far er din far og min søster din søster» – og han var blitt klam av angst, for han tenkte, mon hun hadde visst at hjertet hans støkket i barmen ved disse ordene hennes. Ellers var han vel fornøyd med sitt ekteskap; det holdt han fast ved. Hans hustru var rik, av ypperlig slekt, ung og frisk, vakker og snill. Hun hadde født ham en datter og en sønn – det forstår en mann når han har prøvd å sitte i rikdom og ikke få barn som kan holde boet sammen etter foreldrene. To Barn – og deres velstand var trygget – enda var han så rik at han kunne skaffe Arngjerd et godt ekteskap –.

Korset – del 3BokRobot · Side 54 / 462

En sønn til ville han nok gjerne hatt – ja, han skulle ikke sørge om det kom både ett og to barn til på Formo. Men Ramborg var nok glad, så lenge hun slapp unna. Så det var godt for noe, det også. For han kunne ikke benekte at det bidro mye til hyggen i huset om Ramborg var i godt humør. Han kunne nok ha ønsket at hun hadde hatt et jevnere sinn. Han visste ikke alltid hvordan han sto med kona si. Og det kunne gjerne vært mer orden på stell og stell inne i huset også, hjemme hos ham. Men ingen mann tør vente at han skal få alle skålene skjenket fulle, som ordet går –. Det gjentok Simon for seg selv mens han red hjemover –. Nå skulle Ramborg til Kruke i uken før Klemensmesse – det hendte henne alltid å være borte fra hjemmet en stund –. Enda Gud måtte vite hvordan det gikk der borte – denne gangen. Det var det åttende barnet Sigrid bar nå.

Og han var blitt skremt da han var inne hos søsteren, nå på nedturen – hun så ikke ut som hun orket stort mer –. Han hadde ofret fire tykke vokskjorter til det gamle bildet av Jomfru Maria i Eyabu, som skulle være særlig kraftig, og lovet gode gaver hvis Sigrid kom over det med liv og helse. For hvordan det skulle gå med Geirmund og alle barna, hvis moren døde fra dem – nei, det kunne han ikke tenke på –. Og de levde svært godt sammen, Sigrid og Geirmund. Aldri hadde hun hørt et uhøflig ord av mannen, sa hun, aldri hadde han latt noe være ugjort som han trodde kunne glede henne.

Arnessøn, hadde han fått Simon til å hente gutten, så moren kunne få ha ham hos seg en stund. Sigrid fikk nå bare sorg og skuffelse av gjensynet med den bortskjemte gutten. Siden klynget Sigrid Andresdatter seg til sin mann og de barna hun hadde med ham, slik en fattig, syk synder klynger seg til presten og skriftemålet.

Korset – del 3BokRobot · Side 55 / 462

Nå virket hun full av glede på en måte. Og Simon forsto nok det – få menn var det så godt å være sammen med som Geirmund. Han hadde et så vakkert mål at selv om han ikke snakket om annet enn den hovtrange hesten de hadde narret ham til å kjøpe, var det mest som å lytte til harpespill. Stygg og rar av ansikt hadde Geirmund Hersteinssøn alltid vært, men før var han da sterk og vakker av legemsbygning og lemmer, den ypperste bueskytter, veidemann og fremfor de fleste i all idrett. Men for tre år siden ble han krøpling – siden han kom krypende til bygden fra en jakttur, på hender og ett kne, med det andre benet slepende knust etter seg. Nå kunne han ikke gå over stuegulvet sitt uten stav og ikke komme opp på en hest eller kravle rundt på de bratlendte jordene sine uten hjelp.

Uhell fulgte ham stadig, enstøing og rar var mannen, lite dyktig til å skjøtte gården sin og sin velferd; narre ham i handel og vandel kunne ethvert menneske som hadde hjerte til det. Men han var kunstferdig med sine hender, flink smed både i tre og i jern, klok og god i sin tale. Og når denne mannen tok harpen i sitt fang, måtte folk le eller gråte, alt ettersom Geirmund sang og lekte. Ja, det var mest som å høre den ridderen som Geirmund kvad om, som lekte løvet av lindetrær og hornet av det kvikke fe. Så tok de opp stevet og sang sammen med faren, de eldste barna – det var vakrere å høre enn når alle klokkene gikk i Biskopshamar. Det nestyngste barnet, Inga, kunne gå når hun holdt seg i benken; mål hadde hun ikke nådd ennå, men hun hullet og tonet dagen lang, og den lille stemmen hennes var så fin og klar som en liten sølvbjelle –. De bodde tett sammen i en liten, svart, gammel årestue, husbondfolket, barna og tjenerne.

Loftet, som Geirmund hadde snakket om å bygge i alle disse årene, fikk han nok aldri opp – det var nok så vidt han hadde orket å få bygget ny låve etter den som brant året før. Men foreldrene hadde ikke råd til å skille seg fra noen av de mange barna. Simon hadde tilbudt seg å ta til seg noen av dem og fostre dem, hver gang han var på Kruke – Geirmund og

Korset – del 3BokRobot · Side 56 / 462

Sigrid takket, men sa nei –. Kanskje var hun likevel den av søsknene hans som hadde fått det best, tenkte Simon iblant. Ja, Gyrd sa at Astrid var vel fornøyd med den nye mannen sin – de bodde langt sør i Ryfylke, og Simon hadde ikke sett dem siden bryllupet deres. Men Torgrimssønnene kranglet mye med stifaren, nevnte Gyrd –.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Og Gudmund var svært så glad og tilfreds –. Men skulde det være mands lykke, så syntes Simon, han kunde uten synd takke Gud for at ikke far deres levet og så det –. Så fort det kunde ske for sømmelighets skyld efter Andres Darres død, hadde Gudmund drukket bryllup med denne enken sin som faren ikke vilde høre om at han egtet. Dyfrinsridderen mente, at hadde han søkt ut til de to ældste sønnerne sine unge, rike og fagre møer av ypperlig slegt og uplettet rygte, og det var ikke blit mere end måtelig lykke av det for Gyrd og for Simon, så måtte det nu vel bli den rene elendighet for Gudmund, hvis faren lot ham fare frem efter sin uvettige vilje. Tordis Bergsdatter var meget ældre end Gudmund, tålelig velstående og hadde ikke hat børn i sit første egteskap.

Men siden hadde hun fåt en datter med en av presterne ved Mariakirken i Oslo, og forresten sa folk at hun hadde været altfor blid mot andre mænd også – mot Gudmund Darre med, det første hun var blit kjendt med ham. Troldstyg var hun og uhøvisk og grov i munden til at være en kvinde, syntes Simon – men hun var kvik og vittig, forstandig og godmodig – han selv vilde likt Tordis godt, visste han – hvis hun bare ikke var blit gift ind i ætten deres. Men Gudmund trivdes så det var stygt at se; nu var han snart like fet og tung som Simon selv – og det var ikke Gudmunds natur; i ungdommen hadde han været slank og vakker. Han var blit så slåpen og lat, så Simon kjendte lyst til at dænge gutten, hver gang han så ham. Et forgjort naut hadde Gudmund været alle sine dager, det var så – og at børnene hans tok vet efter moren, men utseende efter ham, var endda et held i uheldet –. Men Gudmund trivdes –.

Korset – del 3BokRobot · Side 57 / 462

Så han trængte ikke græmme sig så meget som han gjorde for den brorens skyld. Og på sæt og vis var det vel også unødig at han kved slik for Gyrd –. Men hver gang han kom hjem til farsgården og så, hvordan det stod til nu, så slet det på ham slik at han hadde rent vondt i hjertet, når han fór derifra –. Velstanden øket – denne mågen til broren, Ulf Saksesøn, var jo i kongens

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] fulde gunst og nåde nu, og han drog Gyrd Andressøn med sig ind i ringen av de mænd som hadde mest magt og fordel i landet. Men Simon likte ikke karen – skjønte at det gjorde vist ikke Gyrd heller. Motvillig og litet glad gik Gyrd av Dyfrin den veien som hans hustru og hendes bror vilde – for at få litt husfred. Helga Saksesdatter var et trold –. Men det var vel mest de to sønnerne hans som voldte at Gyrd så så ut-forgræmmet ut nu. Sakse, den ældste, var vel seksten vintrer gammel nu –. Mest hver eneste kveld måtte hans skosvend lempe den hvalpen iseng, dritdrukken. Han hadde vist alt drukket sig fra vet og helse – han drak sig sagtens ihjel før han nådde voksenmands-alder. Og stort tap vilde det

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] neppe være – Sakse hadde fåt et stygt ord på sig i bygden, så ung som han var, for råskap og overmod. Det var morens yndling; Gyrd elsket mest den yngste, Jon: Han hadde også meget mere slikt sind at han kunde blit til hæder for ætten, hadde han bare ikke været – ja han var litt forvokset, høiskuldret og skak i ryggen. Og så hadde han etslags indvendig mén i magen – tålte ikke anden kost end velling og flatbrød –. I samfølelsen med sin slegt hadde Simon Andressøn altid hat som en hemmelig tilflugt, når hans eget liv tyktes ham – ja ukringt, eller hvad en skulde kalde det. Det tyktes ham gjøre meget mindre, hvis noget gik ham imot, om han hadde sine søskendes fremgang og held at huske på.

Korset – del 3BokRobot · Side 58 / 462

Hadde det bare været på Dyfrin slik som der var i farens tid – da der rådet ro, tilfredshet og velgang på gården – så syntes Simon, det måtte gjort meget til at bøte hans lønlige uro –. Det var som om hans egne livsrøtter skulde være tvundet ind i søskendenes, etsteds dypt nede i muld og mørke. Hvert hugg som ramte den ene, det vonde som tæret på margen til en av dem, det fornam de alle –. Gyrd ialfald og han selv hadde hat det slik – før ialfald. Nu visste han ikke så sikkert om Gyrd kjendte det slik mere –. Den ældste broren – og Sigrid – hadde han holdt mest av. Han husket – i opvekstårene: han hadde kunnet sitte og se sig så glad i den yngste søsteren at han måtte gjøre noget for at vise det. Så eglet han sig ind på hende, ertet og terget, lugget hende i fletterne, kløp hende i armene, for det var som han ikke kunde vise sin kjærlighet til hende på anden måte, uten at bli skamfuld.

Ertingen mellem dem måtte til, forat han uten undseelse kunde gi hende alt han gjemte bort av godsaker, ta den lille møen med sig i lekene sine, når han bygget kvernhus i bækken, bygget gårder til hende og skar siljefløiter til jentungerne om våren –. Som et indsvidd merke sat mindet i hans sind om den dagen, da han fik vite om hele ulykken med hende. Vinteren igjennem hadde han gåt der og set at Sigrid holdt på at sørge sig ihjel over sin døde fæstemand –

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] men mere skjønte han ikke. Så var det en søndag frem imot våren – han stod i svalen på Mandvik og ærgret sig over kvinderne som ikke kom – ute på tunet stod hestene med kirkesadler, og svendene hadde biet længe. Sidst blev han sint og gik ind i fruerstuen. Sigrid lå endda – forundret spurte han om hun var syk. Hans hustru sat på sengekanten – der løp en skjælven over det blide, falmede åsyn, da

Korset – del 3BokRobot · Side 59 / 462

Hun så opp: «Syk er hun nok, det stakkars barnet – men enda mer tror jeg hun er redd – for deg – og for dere, slektningene hennes – hvordan dere vil ta dette –» Søsteren skrek høyt, kastet seg hodestups over Halfrids fang og klamret seg til henne, tvinnende de tynne, nakne armene rundt brorkonens liv –. Skriket skar gjennom Simon slik at han følte at hjertet hans ble grått og blodløst av det. Hennes smerte, hennes skam, rant inn i ham slik at han ikke kjente seg selv – og så kom angsten, så han ble svett –. Faren deres, hva ville han gjøre med Sigrid nå –? Han var så redd, mens han lå og slet seg frem på veien hjemover til Raumariken14 i førefallet, at til slutt begynte svenden, som var med ham og som ikke skjønte stort, å spøke med det; han måtte av hesten midt underveis, rett og slett fordi det var et ærend.

Fullvoksen, gift mann var han selv for lenge siden, men han var så redd, når han tenkte på møtet med faren, at han fikk bukrev –. Da hadde faren neppe sagt et ord –. Men han hadde falt sammen – som rothugget. Enda kunne det hende Simon, at idet han skulle til å sovne, så han det og ble lysvåken i samme nu. Faren som satt og rugget og rugget, med hodet bøyd ned på brystet; Gyrd stod hos ham med hånden på armlenet på høisetet, litt blekere enn vanlig, med nedslåtte øyne –. «Gud være lovet at hun ikke var her da det kom opp –. Det er enda godt at hun er hos deg og Halfrid –» hadde Gyrd sagt, da de to var blitt alene. Det var den eneste gangen Simon hadde hørt Gyrd si et ord som kunne tolkes som at han ikke satte sin hustru fremfor alle andre koner –. Men han hadde sett det; hvordan Gyrd liksom visnet og ble borte, helt siden han var blitt gift med Helga Saksesdatter.

Den tiden han var forlovet med henne – mye hadde Gyrd aldri sagt, men hver gang han hadde sett sin forlovede, gikk Gyrd og var så skinnende vakker, så Simon ble rent underlig til mote når han så på broren. Han hadde sett Helga før, lot Gyrd om til Simon, men aldri talt med henne og aldri kunnet tenke seg at hennes slektninger skulle ville gi så rik og vakker en brud til ham –. Gyrd Darres forunderlige

Korset – del 3BokRobot · Side 60 / 462

Simon hadde nesten følt skjønnheten i sin ungdom som en ære for seg selv. Han var vakker på en egen, tiltrekkende måte – det var som om alle måtte skjønne at i denne fine og stille unge mannen bodde godhet, høyt sinn, et modig og edelt hjerte. Så giftet han seg med Helga Saksesdatter – og så var det som om det ikke ble mer med ham.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Fåmælt hadde han altid været – men de to brødrene var altid sammen, og Simon greiet godt at snakke for dem begge. Simon var mundkåt, gjaldt for at ha et godt hode, var vennesæl – til drik og skjemt, til jagt og til skeid, til alslags ungdomsmorro hadde Simon venner i hobetal, alle like kjære og nære. Den ældste broren fulgte med – sa litet, men smilte sit vakre, alvorlige smil, og de få ordene han talte gjorde likesom så meget av sig –. Nu taug Gyrd Andressøn som en låst kiste –. Den sommeren da Simon kom hjem og sa til sin far, at Kristin Lavransdatter og han var enige om det, de ønsket begge at avtalen om dem måtte gå tilbake – da visste Simon at Gyrd hadde skjønt det meste som lå under. At Simon holdt av sin fæstemø, at han hadde en eller anden grund til at gi op sin ret – og at denne grund var slik, så Simon var indi sig som skoldet av smerte og harme. Gyrd hadde svært stilfærdig rådet faren til at la saken falde.

Korset – del 3BokRobot · Side 61 / 462

Men til Simon hadde han aldrig ymtet om det med et ord, at han skjønte. Og Simon syntes, kunde han blit gladere i sin bror end han hadde været alle sine levedager, så måtte det været nu, for hans taushet –. Simon vilde være glad og frisk tilmote, mens han red nordover mot sit hjem. Efter veien gjorde han sig ærinder indom hos sine venner opigjennem dalen, hilste på, drak sig lystig – og vennerne sadlet sine hester og fulgte ham til næste gård, hvor deres staldbrødre bodde. Det var så godt og let at ride nu i barfrosttiden –. Den sidste rasten red han i skumringen. Ølmodet var gåt av ham. Svendene hans var kåte og høimælte – men husbonden syntes at være rundet tør for latter og skjemtord – var vist træt. Så var han hjemme. Andres piltet efter, hvor faren stod og gik. Ulvhild kredset om sadelsækken – om han hadde ført hjem nogen gaver til hende. Arngjerd bar frem øl og mat, husfruen satte sig indtil, mens han åt, snakket og spurte om nyt.

Da børnene hadde lagt sig, tok Simon Ramborg på sit knæ, mens han bar frem hilsener og fortalte om frænder og kjendinger. Det tyktes ham være en skam og en umandighet, hvis ikke han skulde kunne være tilfreds, slik som han satt i det –.

Dagen etter satt Simon borte i Sæmundstuen, da kom Arngjerd inn til ham med mat. Han tenkte at det like godt var å snakke med henne om frieren, mens de var alene, og så fortalte han datteren om samtalen sin med mennene fra Eiken. Ånei, hun var litt vakker, tenkte faren – han så opp på den unge piken som sto foran ham. Kort og bredbygd, med kort, grovt og blekt ansikt; det grågullete håret var skjoldet; nedover ryggen hang det i to tykke fletter, men fremme over pannen fliset det seg og tustet ned i øynene hennes, og så hadde hun en vane med å stryke det tilbake ustanselig –. «Det må bli som dere vil, far,» sa hun jevnt, da han hadde talt ferdig. «Ja, jeg vet, du er et godt barn, men hva mener du selv om dette?» «Nei, jeg mener ingenting; dere må råde med dette, kjære far.»

Korset – del 3BokRobot · Side 62 / 462

«Det er slik, Arngjerd – jeg skulle ønske du kunne gå fri noen år til – fra barnefødsler og omsorg og ansvar – alt slikt som faller på kvinnenes lodd når de først er gift. Men jeg tenker på – kanskje lengter du etter å få ditt eget og bli en selvstendig kvinne–?» «Det haster ikke for min del,» sa piken og smilte litt. «Du vet, ble du gift til Eiken, så hadde du de rike slektningene dine like ved – bare at broren din er barnløs.» – Han så det lille glimtet i Arngjerds øyne og det lønske smilet: «Jeg mener Gyrd, din onkel,» sa han fort, litt brydd. «Ja, jeg skjønner; du mente ikke min svogers kone, Helga –» Så lo de begge to. Det slo Simons hjerte – av takk til Gud og Maria og til Halfrid som hadde fått ham til å anerkjenne denne datteren sin. Når de kom til å le sammen slik, han og Arngjerd, trengte han ingen annen bekreftelse på farskapet sitt overfor henne.

Han reiste seg, dusket av henne litt mel som hun hadde fått på ermet: «Men frieren da – hva synes du om mannen?» spurte han. «Jo, jeg liker ham, det lille jeg har sett av ham – og man skal vel ikke høre på alt som blir sagt –. Men dere får råde med dette, far –» da endda har den samme hugen, når du blir litt ældre –. Ellers så vet du, datter min, du skal få råde selv over ditt ekteskap, såvidt som du har vett til å bedømme ditt eget beste. Og ditt vett er godt nok, Arngjerd –» Han tok henne i armene. Hun rødmet da faren kysset henne – og Simon kom i hu at det vist var år og dager siden han sist hadde gjort det. Ellers var han ikke av de menn som var redde for å ta bort på konen sin i lyse eller spøkte med sine barn. Men det var alltid som i spøk – og Arngjerd –. Simon sanset plutselig at denne unge datteren var vel det eneste mennesket her på Formo som han en og annen gang snakket alvorlig med –.

Korset – del 3BokRobot · Side 63 / 462

Han gikk bort, dro tappen ut av sprekken i sørveggen. Gjennom den lille gluggen så han utover dalen. Det var søndendrag i luften, og store gråskyer hadde trukket opp nede der fjellene møttes og stengte for utsikten. Når et solstreif brøt gjennom, lyste alle farger så inderlig strålende. Lindveiret hadde visket bort den gustenbleke rim – jordene var brune, granskogen blåsvart – og øverst etter fjellpanderne strøk lyset med gullgul glans, der snaufjellet begynte med lav og mose –. Simon kjente at det var en forunderlig kraft å hente av høstvinden der ute og den urolige glansen over bygden. Kom det nå en rikelig Helgemesse-bløte, så ville det vel bli kvernvann i bekkene, iallfall frem til jul. Og han kunne få sendt menn til fjells og legge opp mose. Det hadde vært en så tørr høst – Lågen rant tynn og liten mellom malene av gult grus og bleke steiner. Her nord i bygden var det bare Jørundgård og prestebolet som hadde kvernhus i elven.

Han hadde ulyst til å be om å få male på deres kvern – og hele bygden måtte vel også dit med kornet sitt. For Sira Eirik tok kvernleie. Og så syntes folk at han fikk altfor god greie på hva de hadde av korn – han var så glupsk til å kreve inn tiende. Men Lavrans hadde alltid latt folk få male vederlagsfritt på sin kvern, og så ville Kristin at det skulle være på samme måte nå også –. Bare han tenkte på henne, begynte det å dirre sykt og spent om hans hjerte –. Det var dagen før Simons og Judahs messedag; da pleide han alltid å gå til skrifte. Det var

For å ransake seg selv, faste og be, satt han her i Sæmundsstuen idag, mens huskarerne tresket på låven –.

Korset – del 3BokRobot · Side 64 / 462

Det var snart gjort å huske sine synder – han hadde bannet, skrønet når folk spurte om saker som ikke raket dem, den renen som han hadde skutt på lenge etter at han hadde sett på solen at lørdagshelgen var begynt, og veiet søndag morgen mens folket i bygden hørte messen –. Det som hendte nå sist da gutten lå syk, det måtte og turde han ikke nevne. Men det var første gang i sitt liv at han motvillig taug med en synd for sin sogneprest –. Han hadde tenkt mye på det og lidd vondt for det i sitt hjerte. En hovedsynd måtte det vel være – enten han hadde drevet med trolldom eller likeut lokket et annet menneske til å fare med slikt –. Angre det evnet han heller ikke – når han tenkte på at uten dette hadde vel sønnen hans ligget i jorden nå. Men han gikk og var redd og nedknuget – speidet etter om barnet var blitt noe annerledes etter det. Han syntes ikke han kunne se det –.

Han visste at det hendte med mange slags fugler og ville dyr – hadde menneskehænder tatt på eggene eller dunungene deres, så ville foreldrene ikke vite mer av dem, men vende seg bort fra avkommet. Et menneske som hadde fått fornuftens lys av Gud, kunne ikke gjøre slikt – for ham var det heller blitt slik at når han nå tok på sønnen sin, så følte han nesten at han ikke var god nok til å slippe barnet ut av sine hender igjen, så engstelig var han blitt for Andres. Men samtidig kunne han skjønne hvorfor de hedenske, ufornuftige dyrene fikk slik avsky for ungene sine ved at de hadde blitt rørt. Også han kjente det som om barnet hans på noe vis var blitt smittet –. Men han angret ikke – ønsket ikke at det ikke hadde skjedd. Men han ønsket at det hadde vært en annen enn Kristin. – Det var ugreit nok for ham likevel at de folkene bodde i bygden –. – Arngjerd kom inn – spurte etter en nøkkel.

Korset – del 3BokRobot · Side 65 / 462

Ramborg trodde ikke hun hadde fått den tilbake, siden mannen sist hadde brukt den. Her ble det mindre og mindre greie på husstellet i denne gården –. Simon husket at han hadde gitt nøkkelen tilbake til sin kone; det var før han reiste sørover også –. Ja, jeg finner den vel da, mente Arngjerd. Hun hadde slikt et godt smil – og kloke øyne – hun var ikke så stygg heller, tenkte faren. Og håret hennes var vakkert, når hun slapp det ut til helg og fest, lyst og langt.

Erlends frilledatter hadde vært vakker nok – der kom da ikke annet enn ulykke av det –. Men Erlend hadde hatt den datteren med en vakker og ætstor kvinne. Erlend hadde vel aldri brydd seg om å se bort på en slik som Arngjerds mor. Han hadde streifet omkring i verden – og vakre og stolte fruer og møer hadde bare stått på rad og tilbudt ham sin kjærlighet og eventyr –. Hans egen eneste synd – de guttestrekene da han var i kongsgården, regnet han ikke med – der kunne gjerne vært litt mer stas med synden, når han endelig skulle krenke sin gode og verdige hustru –. Større aktelse hadde han heller ikke for henne Jorunn – han husket ikke engang hvordan det kunne ha hendt at han først kom så nær henne. Han hadde vandret mye ute den vinteren med venner og kjente, og når han kom hjem til sin kones gård, satt hun der og skulle passe på ham, så han kom seg til sengs uten å forårsake ulykker med ilden –.

Korset – del 3BokRobot · Side 66 / 462

Ingen store eventyr hadde det vært. – Og desto mindre hadde han fortjent at det barnet skulle vise seg så vakkert og bli ham til slik trøst –. Og slike tanker burde han ellers ikke huse nå; han skulle tenke på sin skriftegang –. Da Simon gikk hjem fra Romundgård i mørket, duskregnet det. Han skrådde over åkeren. I det siste bleke lyset fra dagslyset skinte stubben blekt og vått. Borte ved den gamle badstuveggen lå noe lite hvitt og lyste ned på bakken. Simon gikk bort til det og så etter. Det var restene av den franske skålen som var blitt slått i stykker her i vår – barna hadde dekket bord på en planke som lå over to steiner. Simon raket bort i det med øksen og veltet ned –. Han irriterte seg over seg selv med det samme. Men han kunne ikke like å bli minnet om den kvelden. For å bøte litt på at han hadde syndet, hadde han fortalt Sira Eirik om disse drømmene. Ja, og også fordi han trengte å lette sitt hjerte for det i hvert fall.

Han stod klar til å gå – da kom det over ham med ett – han måtte snakke om det. Og denne gamle, halvblinde presten hadde vært hans åndelige far i mer enn tolv år –. Så gikk han tilbake og knelte ned igjen ved Sira

Eiriks fang.

Korset – del 4BokRobot · Side 67 / 462

Korset – del 4

Presten satt urørlig til Simon hadde talt ut. Så talte han; den mektige stemmen lød gammel og sløret nå, fra det evige tussmørket: Det var ingen synd. Hver lem av den stridende kirke måtte prøves i harde dager med fienden; derfor tålte Gud at djevelen søkte inn til en mann med mange slags fristelser. Så lenge en mann ikke kastet bort sine våpen – så lenge han ikke forrådte dronningens merke, våken og med vitende samtykke til de syner som den urene ånden ville hildre ham med – så lenge var de syndige drømmene ingen synd –. «Nei!» Simon ble skamfull da han hørte sin egen stemme. Samtykket hadde han aldri gitt. Han pintes, pintes, pintes av det. Når han våknet og hadde drømt disse syndige drømmene, kjente han det som om han selv var blitt voldtatt mens han sov. To Fremmede hester stod bundet ved gjærdet da han kom inn på tunet. Det var Soten til Erlend Nikulaussøn og Kristins ridehest.

Han ropte på hestedrengen – hvorfor var de ikke satt inn? For fremmedfolket hadde sagt at det ikke var nødvendig, svarte svenden gråtende. Det var en unggutt som hadde slått seg til Simon nå da han var hjemme – før hadde han tjent på Dyfrin. Nå skulle alt liksom gå etter ridderlig skikk; det hadde Helga fått til. Men trodde den tosken Sigurd, som selv heller likte å snakke muntert og spøkefullt til mennene sine og gjerne tålte et kåt svar fra en tjener, at noen kunne klage på husbonden sin her på Formo, så skulle djevelen –. Simon ville begynne å skjelne ut gutten – så tok han seg i det; han kom jo rett fra skriftemålet. Jon Dålk fikk ta seg av denne nykommeren og lære ham at god bondeskikk var like fast som hovmandsvæsenet på Dyfrin –. Så spurte han bare tålmodig og blidt om Sigurd var kommet seg ut av berget i år, og ba ham sette inn hestene. Men han var ergerlig –.

Det første hans øyne møtte da han steg inn i stuen, var Erlends leende ansikt – lyset fra lysestaken på bordet falt rett over ham, der han satt i benken og forsvarte seg mot Ulvhild som stod på kne ved siden av ham og forsøkte å klore eller hva det var – hun beveget hendene opp mot mannens ansikt mens hun lo, så hun gispet –.

Korset – del 4BokRobot · Side 68 / 462

Erlend reiste seg brått, ville skyve barnet unna, men hun klamret seg fast til ermet hans og ble hengende ved armen hans da han kom over gulvet, rank og lett, og hilste på mågen sin. Det var noe hun maste om; Erlend og Simon kunne knapt få et ord innført. Faren befalte, heller strengt, at hun skulle bli med ternerne ut i ildhuset – de var nettopp ferdige med å dekke bordet. Da møen motsatte seg, tok han henne hardt i armen og rev henne bort fra Erlend. «Der –!» Mostermannen tok en kvæklump ut av munnen sin og puttet den inn i barnets. «Ta den da, Ulvhild blomekind! – Den datteren din, måg,» sa han leende og så etter møen, «blir visst ikke så føielig som Arngjerd!» Simon hadde ikke kunnet la være å fortelle sin hustru hvor vakkert Arngjerd tok denne giftermålssaken. Men han hadde ikke ment at hun skulle si det til folkene på Jørundgård. Det var ulikt Ramborg også – han visste at Erlend likte henne lite.

Han likte ikke – ikke at hun hadde snakket om denne saken, og ikke at Ramborg var så uberegnelig, og ikke at Ulvhild, liten unge som hun var, syntes å like Erlend så godt – hun som mest av alt var kvindekyn –. Han gikk bort og hilste på Kristin; hun satt i kroken ved ovnsveggen og hadde Andres på fanget. Gutten hadde blitt svært glad i mosteren sin, den tiden hun pleiet ham mens han lå og frisknet til etter sykdommen sin tidligere i høst. Simon skjønte at de måtte ha et ærend til ham, siden Erlend kom slik. Han slet ikke ned dørstokkene på Formo. Simon kunne ikke benekte at Erlend klarte seg svært godt i den vanskelige stillingen – nå som det tross alt hadde blitt slik mellom mågene.

Erlend holdt seg unna den andre så mye som han kunne, men de møttes så ofte det var nødvendig for at det ikke skulle bli bygdesnakk om uvenskap mellom slektningene, og da møttes de som de beste venner; Erlend var stille og holdt seg litt tilbake når de var sammen, men hadde likevel en fri og utvungen væremåte. Da maten var båret av bordet og øl satt frem, sa Erlend det: «Jeg tenker du vil undre deg over mitt ærend, Simon – vi er nå her for å be deg og Ramborg i bryllup hos oss –»

Skjemter du? Jeg visste ikke at du hadde folk i giftealderen på gården din?»

Korset – del 4BokRobot · Side 69 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Det blir som en tar det, måg. Det er Ulf Haldorssøn –» Simon slog sig på lårene: «Nu venter jeg at ard-okserne mine kalver til jul!» «Du får da ikke kalde Ulf en ard-okse,» sa Erlend leende. «Det er nok ulykken det, at manden har været altfor kåt –» Simon plystret. Erlend lo igjen og sa: «Ja du kan vite, jeg trodde ikke mine egne øren, da de kom tilgårds idag, Herbrandssønnerne fra Medalheim, og krævet at Ulf skulde egte søsteren deres.» «Herbrand Rembas –? Men de er da rent unge drenger de – søster deres kan da ikke være så gammel at Ulf –?» «Hun er tyve vintrer gammel. Og Ulf nærmere femti. Ja.» Erlend var blit alvorlig. «Du skjønner det, Simon – de må regne at dette er et måtelig gifte for Jardtrud; men det er det likeste av to vonde kår, at hun blir gift med ham. Endda Ulf er en ridders søn og en velstående mand – trænger ikke søke sit brød i andenmands gård.

Men han fulgte os hit, fordi han hellere vilde leve sammen med os frænderne sine end sitte på sin egen gård i Skaun – efter det som hændte –» Erlend taug litt. Hans ansigt blev vekt og vakkert. Så tok han på igjen: «Nu agter vi, Kristin og jeg, at gjøre dette bryllupet hans som han kunde været vor bror. Det er meningen da, at Ulf og jeg rider sydover til Musudal og beiler på Medalheim nu til uken som kommer. For syns skyld, skjønner du. Men nu hadde jeg tænkt at bære frem en bøn til dig, måg –. Jeg mindes, Simon, at jeg skylder dig meget. Men Ulf er ilde likt her i bygderne. Og du er så høit hædret, så få mænd er dine jevninger – og jeg selv –» han drog på skuldrene og lo litt. «Vil du gjøre så vel, Simon, at du rider med os og er talsmand for Ulf? – Han og jeg har fulgtes, fra vi var gutter,» sa Erlend bedende. «Det vil jeg, måg!» Simon var blit rød – han kjendte sig underlig brydd og svak ved Erlends åpenhjertige tale.

Korset – del 4BokRobot · Side 70 / 462

«Alt jeg kan gjøre for at hædre Ulf Haldorssøn, det gjør jeg gjerne.» Kristin hadde sittet borte i kroken med Andres – gutten vilde endelig at mosteren skulde klæ av ham. Nu kom hun frem i lyset – barnet sat halvnakent på hendes arm og holdt henne om halsen. «Dette er vakkert av deg, Simon!» sa hun lavt og rakte frem hånden. «For dette takker vi deg alle –» Simon tok løselig om hånden hennes et øyeblikk: «Å nei da, Kristin –. Jeg har jo alltid likt ham, Ulf – du kan vite det, jeg gjør gjerne dette –» han rakte opp etter sønnen, men Andres gjorde seg kostbar, spant etter faren med små nakne føtter, lo og klynget seg til konen. Simon lyttet etter to-ene mens han satt og snakket med Erlend om Ulf Haldorssøns pengeanliggender. Gutten lo ustanselig – hun kunne så mange sanger og barneregler, og så lo hun med, kurrende blidt og mykt, dypt nede i strupen.

Da han så bort dit, hadde hun laget et slags vindeltrapp av fingrene sine, og Andres' fingrer var folk som gikk oppover den. Til slutt fikk hun ham i vuggen og satte seg bort til Ramborg. Søstrene småpratet sammen i hvisketone –. Det var sant nok, tenkte han da han la seg om kvelden – han hadde alltid likt Ulf Haldorssøn. Og siden den vinteren i Oslo, da de sammen hadde kjempet for å hjelpe Kristin, hadde han følt seg knyttet til mannen med et slags vennskapsbånd. Han tenkte aldri på annet enn at Ulf var hans likemann, en storhøvdings sønn – og hans rettsløse stilling i farsætten, siden han var født i hor, gjorde bare at Simon ble enda mer varsom i omgangen med Ulf – et sted dypt inne i sitt eget hjerte bar han alltid en bønn for Arngjerds velferd.

Men ellers var dette nå ingen vakker sak å bli blandet inn i – den halvgamle karen og et så ungt barn. – Nå, om Jardtrud Herbrandsdatter hadde skjenket da hun var på tinget i sommer, raket det ikke ham – han skyldte ikke de folkene noe, og Ulf var nærfrænde av mågen hans. Ramborg hadde uten å spørre tilbudt seg å hjelpe Kristin og å gå for bordene i bryllupet. Det syntes han var vakkert av henne. Når det stod på, viste Ramborg alltid hvilket folk hun var avstammet fra. Jovisst var Ramborg snill –.

Korset – del 4BokRobot · Side 71 / 462

V. Dagen etter Katrinsmesse holdt Erlend Nikulaussøn sin frændes bryllup, meget vakkert og staselig. Mange gode folk var kommet sammen – Simon Darre hadde sørget for det; han og hans kone var svært vennesæle i bygderne omkring. Begge prestene fra Olavskirken var der, og Sira Eirik viet huset og sengen – dette ble ansett som en ære, for Sira Eirik sang nå bare messen på de høye helligdagene og ydet prestetjeneste til noen få folk som hadde vært hans skriftebarn i mange år. Simon Darre leste opp brevet om Ulfs tilgave og morgengave til bruden. Erlend talte meget vakkert til sin frænde over bordet. Ramborg Lavransdatter stod for bevertningen sammen med sin søster og var også med og kledde av bruden i loftet. Likevel ble det ikke noe skikkelig gammens bryllup.

Bruden var av en gammel og ansett slekt der i dalen; hennes frænder og landsmenn kunne umulig mene at hun hadde fått jevngifte, når hun nå måtte ta til takke med en utbygding og en som tjente i en annens gård, selv om det var en frændes. Verken Ulfs byrd, som sønn av en ridder og rikmann, eller hans slektskap med Erlend Nikulaussøn syntes Herbrandsønnerne å regne for noen stor ære –. Bruden selv var nok heller ikke fornøiet med det, slik som hun hadde oppført seg. Kristin hørtes rent forsagt ut da hun talte med Simon om dette – han hadde et ærende inne på Jørundgård noen uker etter bryllupet. Jardtrud maste på sin mann om at de skulle flytte til hans eiendom i Skaun – gråtende hadde hun sagt, slik at Kristin hørte det, at hun mente det verste som kunne skje var at barnet hennes skulle bli kalt en tjenestekarls sønn. Ulf hadde ikke svart noe på det.

Korset – del 4BokRobot · Side 72 / 462

De nygifte bodde i det huset som het rådsmandsstuen, siden Jon Einarssøn hadde bodd der før Lavrans kjøpte hele Laugarbru og flyttet ham dit. Men dette navnet likte ikke Jardtrud. Og hun var harm fordi hun måtte ha sine kjøer på fjøset hos Kristin – hun var nok redd for at noen skulle tro at hun var Kristins tjenestekone. Det var nå rimelig og riktig, mente husfruen – hun fikk lov til å sette opp et fjøs ved rådsmandsstuen, hvis ikke Ulf tok med seg kona si og flyttet til Skaun. Og det ville kanskje være det beste – han var ikke så ung at det ikke skulle falle ham vanskelig å endre livsstil; kanskje ville det gå lettere for ham på et nytt sted –. Simon tenkte at hun visstnok kunne ha rett i det. Og Ulf var lite likt i bygderne. Han brydde seg lite om alt her i dalen. Han var en dyktig og driftig gårdbruker, men

Han var uvant med mange ting på denne kanten av landet – satte på mer fôr om høsten enn han greide å føre frem – og når nautene sturtet eller han likevel måtte slakte av den utpinte buskapen utpå våren, så harmet han seg og skyldte på at han ikke var vant til koteholdet her i bygden, hvor folket måtte gi skavet bark i fôret helt fra Pålsmessetider. En annen ting var dette: I Trøndelagen var skikken mellom jorddrotten og bygselmennene etter hvert blitt slik at han krevde landskylden i de varene som han trengte mest – høy, huder, mel, smør eller ull – selv om det var avtalt en viss vare eller penger da festekontrakten ble inngått. Og det var også jorddrotten eller hans ombud som regnet om verdiene fra én vare til en annen, nokså egenmæktig. Men da Ulf kom med disse kravene til Kristins leilendinger her i bygden, kalte folk det overgrep og grov ulov – slik det også var – og bygselmennene klaget til husfruen.

Korset – del 4BokRobot · Side 73 / 462

Hun talte Ulf til rette straks hun hørte om saken, men Simon visste at folk lastet ikke bare Ulf, men også Kristin Lavransdatter. Han hadde strevet med å forklare overalt hvor dette kom opp at husfruen ikke hadde visst om Ulfs krav, og at disse var hjemlet i skikk og bruk der mannen kom fra. Men Simon var redd for at det ikke hadde nyttet stort – selv om ingen direkte motsa ham opp i ansiktet. Så visste han neppe om han skulle ønske at Ulf ble hos henne eller dro bort. Hvordan hun skulle klare seg uten denne dyktige og trofaste hjelperen, kunne han ikke skjønne. Erlend var fullstendig uduelig til å styre gården, og sønnene deres altfor unge. Men Ulf hadde alt nok hisset opp bygden mot henne – og nå kom dette til, at han hadde lokket en ung mø fra en velstående og ansett ætt i dalen. Men Gud skulle vite, Kristin slet hardt nok, allerede slik som hun hadde det –. De var vanskelig stilt ellers også, folket på Jørundgård.

Erlend var visst ikke mer likt enn Ulf. Var Erlends første mann og frænde hoven og utskjelende, så var husbonden på sin blide, litt sløve måte enda mer utfordrende. Erlend Nikulaussøn tenkte visst ikke på at han hisset folk opp mot seg – han syntes ikke å skjønne annet enn at, rik eller fattig, så var han den han alltid hadde vært, og

Han hadde visst ikke drømt om at noen kunne kalle ham hovmodig for det. Han hadde lagt planer om å starte et opprør mot sin konge, mens han var herr Magnus' frænde, lensmann og håndgangne mann; han hadde selv forårsaket disse planenes nederlag med sin egen tåpelige letfærdighet – men han tenkte visst aldri på at han kunne bli stemplet som en niddings navn i noen menneskers øyne på grunn av disse sakene. Simon kunne i det hele tatt ikke skjønne at Erlend tenkte stort –.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 4BokRobot · Side 74 / 462

Han var ikke god at bli klok på: når en sat i samtale med ham, var han langtfra dum, syntes Simon, men det var som han aldrig kunde finde på at ta til sig selv de kloke og vakre ting han ofte sa. Det var rent umulig at huske på, denne manden var snart gammel – kunde hat store børnebørn for længe siden. Når en så nøiere på ham, så var han både furet i ansigtet og gråsprængt i håret – endda så lignet han og Nikulaus sammen mere to brødre end far og søn. Han var like rank og mjå som da Simon så ham første gang, hans stemme like ung og klangfuld. Han færdedes mellem folk like fri og selvsikker, med denne litt døivde ynde i sit lag –. Altid hadde han mellem fremmede folk været nokså stille og holdt sig tilbake – latt sig søke mere end selv søkt selskap, både i medgang og i motgang. Men at ingen søkte hans selskap nu, syntes Erlend ikke sanse.

Og hele ringen av herresveiner og storbønder opover og nedover i dalen, indgiftede og indgåt med hinanden som de var, harmet sig over denne høinæsede trønderhøvdingen som av ulykken var kastet ned i deres midte og som endda regnet sig for at være altfor ætstor og kurteis til at søke lag med dem. Men det som mest hadde sat vondt blod for Erlend Nikulaussøn var allikevel at han hadde draget Sundbumændene med sig i ulykken. Guttorm og Borgar Trondssønner var lyst utlæg i Norge, og deres parter av de store Gjesling- godser, også halvparten av odelsgodset, kom under kronen. Ivar av Sundbu måtte kjøpe sig forlik med kong Magnus.

Da kong Magnus nu gav de forbrutte godser – ikke vederlagsfrit, sa folk – til ridderen Sigurd Erlendssøn Eldjarn, solgte Ivar og Håvard, den yngste av Trondssønnerne, som ikke hadde kjendt til sine brødres svikråd, sine parter av Våge-godserne til herr Sigurd, som var søskendebarn av dem og av Lavransdøttrene: hans mor, Gudrun Ivarsdatter, var søster til Trond Gjesling og Ragnfrid i Jørundgård. Ivar Gjesling flyttet til Ringheim på Toten, en gård som han hadde fåt med sin hustru; hans børn kom vel til at bli hjemmestedt der hvor de hadde sin mødrene æt og odel. Håvard eiet endda meget gods, men det lå mest i Valdres, og nu hadde han ved sit giftermål fåt store eiendommer i Borgesyssel. Men det

Korset – del 4BokRobot · Side 75 / 462

Vågeværingene og norddølene anså det som den største ulykken at den gamle lendermandsætten var blitt skilt fra Sundbu, hvor den hadde sittet og rådet for bygden, så langt tilbake i tiden som folk visste frasagn om. – En kort tid hadde Sundbu vært i hendene på kong Håkon Håkonssøns trofaste lendermann, Erlend Eldjarn av Godaland på Agder – Gjeslingene hadde aldri vært varme venner av kong Sverre og hans ætmænd, og de hadde gått med hertug Skule da han reiste en opprørsflokk mot kong Håkon. Men Ivar unge hadde fått Sundbu tilbake ved makeskifte med Erlend Eldjarn og giftet sin eldste

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] datter Gudrun med ham. Ivars søn, Trond, hadde ikke gjort sin slegt ære på noget vis, men de fire sønnerne hans var vakre, vennesæle og djerve mænd, og folk tok det tungt at de hadde mistet sin fædrenegård. Og før Ivar flyttet fra dalen hændte der en ulykke som voldte at folk endda mere sørget og harmet sig over Gjeslingernes vanskjæbne. Guttorm var ugift, men Borgars unge hustru sat efter ham på Sundbu. Dagny Bjarnesdatter hadde altid været litt svaksindet og altid åpenlyst vist at hun elsket sin husbond rent til overmål – Borgar Trondssøn var vakker, men nokså løs av seder. Vinteren efter at han var rømt av landet gik Dagny sig ned i en råk på Vågevandet.

Korset – del 4BokRobot · Side 76 / 462

Ulykkeshændelse blev det kaldt, men folk skjønte at sorg og savn hadde tat fra Dagny det vesle vettet hun hadde, og alle ynket inderlig den enfoldige, snille og vakre unge kvinde som hadde fåt slik en udød. Harmen tok da overhånd mot Erlend Nikulaussøn som hadde bragt alle disse ulykker over de bedste folk i bygden. Nu kom det også på tale, hvordan han hadde faret frem, da han skulde gifte sig med Lavrans Lagmandssøns datter – ja hun var jo av Gjeslingerne hun også, i morsætten –. Den nye husbonden på Sundbu blev ilde likt, endda ingen egentlig hadde noget at si på Sigurd selv. Men han var egde, og hans far hadde gjort sig til uven med hvert menneske på denne kanten av landet som hadde hat nogen handel med Erlend Eldjarn. Kristin og Ramborg hadde aldrig møtt denne systrungen sin. Simon kjendte herr Sigurd fra Raumarike – han var nærfrænde av Haftorssønnerne, og de var nærfrænder av Gyrd Darres kone.

Men så indviklede som disse sakerne nu var, undgik Simon så meget han kunde at møtes med herr Sigurd. Til Sundbu hadde han ikke hug til at fare nu, Trondssønnerne hadde været hans kjære venner, Ramborg og Ivars og Borgars koner hadde brukt at gjeste hos hverandre hvert år. Herr Sigurd Erlendssøn var også meget ældre end Simon Andressøn – en mand på nærmere de seksti år. Det tyktes derfor Simon Darre, at så floket var alting blit ved det at Erlend og Kristin nu bodde på Jørundgård, at selv om deres rådsmands giftermål i sig selv ikke kunde kaldes nogen stor tidende, så var det nok til at gjøre stillingen endda mere ugrei. Ellers pleiet han aldrig at han plaget sin unge kone med det, hvis han hadde noen vanskeligheter eller motgang. Men nå kunne han ikke la være å snakke litt om disse sakene med Ramborg. Han ble både forundret og glad da han så hvor forstandig hun talte om det og hvor vakkert hun søkte å gjøre alt hun kunne for å hjelpe.

Korset – del 4BokRobot · Side 77 / 462

Hun var på Jørundgård hos sin søster mye oftere enn før, og hun lot helt og holdent fare sin mutte holdning mot Erlend; på juledag, da de møttes på kirkebakken etter dagmessen, kysset Ramborg ikke bare Kristin, men også mågen. Og hun hadde jo alltid før spottet så ille over disse utenlandske skikkene hans – at han hadde brukt å kysse sin svigermor til hilsen og lignende. Det gikk gjennom Simon da han så Ramborg legge sine hender om Erlends hals – han kunne jo gjøre det samme med sin svogers kone. Men han følte – han kunne likevel ikke. Han hadde jo heller aldri tatt etter den skikken å kysse sine fruekoner – det var han blitt så utskjelt for av sin mor og søstrene, da han hadde foreslått å prøve det da han kom hjem, den tiden han var ved hirden og var kjertesvein. I julegildet på Formo satte Ramborg Ulf Haldorssøns unge hustru på en høy og hederlig plass og viste både ham og henne slik ære som kunne sømme seg for brudefolk.

Og hun dro til Jørundgård og var hos Jardtrud da hun fikk barnet. Det hendte en måneds tid etter jul – to måneder før tiden, og gutten var dødfødt. Nå lot Jardtrud seg virkelig ille gå – hadde hun kunnet tenke seg at det skulle gå slik, ville hun ikke ha giftet seg med Ulf. Men nå var det gjort og kunne ikke gjøres om. Hva Ulf Haldorssøn mente om hele saken, visste ingen – han sa ingenting. I uken før midfaste red Erlend Nikulaussøn og Simon Andressøn sammen sørover til Kvam. Noen år før han døde hadde Lavrans sammen med et par andre bønder kjøpt en mindre gård der i bygden; nå ville odelsmennene løse den tilbake til seg, men det var noe uklart hvordan lovgivningen hadde blitt håndtert den gangen, og om selgernes slektninger hadde hevdet sin rett på lovlig vis.

Korset – del 4BokRobot · Side 78 / 462

Da boet etter Lavrans ble skiftet, ble denne gårdsdelen og noen andre mindre eiendommer, hvor det kunne bli rettssak om eiendomsretten, holdt utenfor, og søstrene delte da inntektene fra disse. Derfor møtte nå begge Lavrans' svigersønner for sine hustruer. Det hadde samlet seg ganske mange folk, og fordi husbondens kone og barn lå syke i stuen, måtte mennene ta til takke med å holde møtet sitt i en gammel skåle som stod på gården. Den var svært forfallen og utett, og folkene beholdt derfor sine skinnkapper på. Hver mann hadde sine våpen liggende like ved hånden og sverdet ved beltet – ingen var huget på å stanse her lengre enn det var nødvendig. Men litt mat måtte de likevel ha før de dro bort, så ved middagstid, da oppdraget var fullført, tok mennene sine nistepakker, satte seg og spiste med sekkene hos seg på benken eller foran seg på gulvet – bord fantes ikke i skålen. For prestesønnen i Kvam møtte hans sønn, Holmgeir Moisessøn.

Det var en sløsete og upålitelig ung mann som få folk likte. Men hans far var meget aktet, og moren hans hadde tilhørt en ansett slekt; dessuten var Holmgeir en stor og sterk kar, hidsig og snar til å gå løs på folk; derfor våget ingen å utfordre prestesønnen – mange mente også at han var kvikk og vittig i talen sin. Simon kjente ham litt og hadde en dårlig mening om utseendet hans – han hadde et langt, smalt og blekfarget ansikt med kort overleppe, så de store gule fortennene gliste som på en rotte. Men Sira Moises hadde vært en god venn av Lavrans, og sønnen var, inntil faren sendte ham bort, en tid blitt fostret på Jørundgård, halvt som tjener og halvt som fostersønn. Derfor pleide Simon alltid å møte Holmgeir Moisessøn med vennlighet. Nå hadde han trillet en stubbe frem til åren, satt seg og stakk biter av nisten sin – stekt trost og fleskebiter – på dolken sin og varmet dem ved ilden.

Korset – del 4BokRobot · Side 79 / 462

Han hadde vært syk og hadde fått fjorten dagers indulgens, fortalte han de andre, som satt og tygget brød og stivnet fisk mens den gode lukten av Holmgeirs mat drev dem i nesen. Simon var i ulag – ikke egentlig sint heller, men liksom litt flat eller flau. Hele eiendomssaken var vanskelig å få orden på, og brevene som han hadde etter, var svært uklart skrevet, men da han red hjemmefra, hadde han likevel trodd at han hadde kommet til en riktig løsning – han hadde sammenlignet med andre brev. Men da han her ved møtet fikk høre vitnenes utsagn og så brevene som ellers ble lagt frem, skjønte han at synet hans på saken ikke kunne opprettholdes. Men ellers var det ingen av de andre mennene som bedre kunne finne ut av det – slett ikke sysselmannens lensmann, som også var til stede. Det kom på tale at saken måtte bringes inn for tinget – så tok plutselig Erlend til orde og ba om å få se brevene. Hittil hadde

Han satt og lyttet, mest som om han ikke skulle være part i saken. Nå var det som om han våknet. Han leste nøye gjennom alle brevskaperne, flere ganger. Så redegjorde han for saken, klart og kort – slik og slik lød lovbokens ord, og sånn ble de gjerne tolket; de uklare og klønete formuleringene i brevene måtte bety enten det ene eller det andre; kom saken for en ting, så ville der enten

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] bli dømt slik eller slik. Derefter foreslog han en løsning som odelsmændene kunde være velnøide med, men som heller ikke var værst ufordelagtig for de nuværende eiere. Han stod op, mens han talte, med den venstre hånd hvilende let på sverdhjaltet og brevbunken skjødesløst i den høire. Han førte sig, som han var den som ledet dette stevnet – men Simon skjønte at han tænkte ikke på det selv. Slik hadde han været vant til at stå op og snakke, når han holdt sysselmandsting i sit fylke – når han vendte sig til en av de andre og spurte om ikke dette var slik, om de skjønte hvad han la frem – så spurte han som han forhørte vidner – ikke uhøflig, men allikevel som det var hans sak at spørre og de andres at svare ham.

Korset – del 4BokRobot · Side 80 / 462

Da han hadde uttalt, rakte han brevene til lensmanden, som om denne kunde været hans tjenestemand, satte sig, og mens de andre talte sammen og også Simon gav sit ord med i laget, hørte nok Erlend efter, men dog på en måte som om ikke han selv skulde være part i saken. Han svarte kort, greit og veiledende, når nogen vendte ordet til ham – alt imens holdt han på og skrapet med neglen nogen fettflekker som var kommet fremme på hans kjortelbarm, rettet på sit belte, drog sine hansker mellem hænderne og syntes at bie litt utålmodig på at målet skulde bli ført tilende. De andre tok ved den ordning som Erlend hadde foreslåt, og det var en som Simon kunde være tålelig tilfreds med; han hadde neppe kunnet vinde noget på en retssak. Men han var kommet i ulag. Han syntes selv det var altfor barnagtig, hvis han ærgret sig fordi mågen hadde skjønt saken og ikke han selv.

Det var rimelig at Erlend visste bedre at tolke lovens ord og tyde uklare brever, siden det i årevis hadde været mandens embede at retvise folk og forske i tvistemål. Men det var kommet ham rent uventet: igårkveld på Jørundgård, da han snakket med ham og Kristin om dette møtet, hadde ikke Erlend yttret nogen mening – han hadde visst bare hørt efter med ett øre. Jo det var klart at Erlend måtte være mere lovsterk end almindelige bønder – men det var som loven ikke rørte ham selv, der han sat og veiledet de andre med likesæl venlighet – Simon fik en uklar kjensel av at Erlend på en eller annen måte aldri hadde ansett loven som rettesnor i sitt eget liv –. Og så var det så rart at han kunne stå opp slik, aldeles ubrydd. Han måtte da vite at dette ledet alles tanker på hvem og hva han hadde vært og hvordan hans stilling var nå.

Korset – del 4BokRobot · Side 81 / 462

Simon følte at de andre satt og tenkte på det – noen var vel harmet. over denne mannen som aldri brydde seg om hva folk tenkte om ham. Men ingen sa noe. Og da den blåfrosne klerken som var med lensmannen satte seg ned og tok skrivebrettet på fanget, spurte han Erlend alt på én gang, og Erlend stavet det for ham, mens han satt med noen halmstrå som han hadde tatt opp fra gulvet, tvinnte dem rundt sine lange brune fingrer og flettet dem til en ring. Da klerken var ferdig, rakte han kalveskinnet til Erlend; denne kastet halmringen bort i åren, tok brevet og leste det høyt: «Alle menn som ser eller hører dette brevet: Simon Andressøn av Formo, Erlend Nikulaussøn av Jørundgård, Vidar Steinssøn av Klaufastad, Ingemund og Toralde Bjørnssønner, Bjørn Ingemundssøn av Lundar, Alf Einarssøn, Holmgeir Moisessøn – Guds hilsen og min –. Har dere gjort dere klare?» spurte han klerken, som stod og blåste på sine frosne fingrer.

«La det være dere til kjenne at da det hadde gått tusen vintrer og tre hundre og otte og tretti fra Herrens byrd, møttes vi på Granheim i Kvams kirkesogn – – – – Vi kan ta den kisten, Alf, som står ute i kleven, og bruke den som bord,» snudde han seg til lensmannen og ga brevet tilbake til skriveren. Simon husket hvordan Erlend hadde vært da han ferdedes blant sine jevnaldrende der nord. Selvsikker og frimodig nok, det manglet ikke noe på det – flåkjeftet og kåt – men alltid med noe eget, smigrende i sin væremåte: han brydde seg slett ikke like mye om hva de mente om ham som han regnet for sine likemenn og frænder. Tvert imot hadde han nok lagt stor vekt på å vinne et godt omdømme der. Merkelig bittert og voldsomt følte Simon seg plutselig som ett med disse bøndene her fra dalen – som Erlend ikke brydde seg så mye om at han gidder å undres over hva de tenkte om ham.

Korset – del 4BokRobot · Side 82 / 462

For Erlends skyld hadde han blitt det – for hans skyld hadde han skilt seg ut av høvdingenes og riksmennenes krets. Det var godt nok å være den rike bonden på Formo – ja, men han kunne ikke glemme at han hadde vendt seg bort fra sine jevnaldrende, frænder og ungdomsvenner, fordi han hadde opptrådt så ydmykt overfor dem at han ikke orket å møte dem igjen – knapt nok orket å minnes det. For denne sin skyld hadde han så godt som avsverget sin konge og trådt ut av hirdmennenes rekker. Han hadde åpenbarte seg for Erlend slik at han fant det bitrere enn døden å minnes det, når det kom ham til hu. Og Erlend var mot ham som om han intet skulle ha skjønt og intet husket. Det plaget ikke den karen stort, at han hadde tatt livet av en annen mann –. Erlend snakket til ham i samme stund:

«Vi får se at gi oss ivei vi, Simon; skal vi vinne hjem ikveld – jeg går ut og ser til hestene –» – Simon så opp, kjente en rar, syk uvilje ved synet av den andres høye, vakre skikkelse. Under kappehætten bar han en liten sort silkehue som lå glatt om hodet og var knyttet under haken – det smale, mørke ansiktet med de store, lyseblå øynene dypt i skyggen under pannen så enda mer ungt og fint ut i den. «– Og spænd igjen skræppen min da imens,» sa han fra døren, og gikk så ut. De andre mennene hadde fortsatt å snakke om saken. Det var likevel merkelig, mente noen, at Lavrans hadde kunnet ordne dette med så lite tilsyn; den mannen pleide ellers å vite hva han gjorde – han var den mest erfarne bonden i alt som hadde med kjøp og salg av jord å gjøre. «Det er nok far min som bærer skylden for dette,» sa Holmgeir Prestesøn. «Det sa han selv imorges – hadde han hørt på Lavrans den gangen, så skulle alt vært greit og klart.

Korset – del 4BokRobot · Side 83 / 462

Men dere vet hvordan Lavrans var slik – mot prestene ble han alltid føielig og spak som et lam –.» Sin velferd hadde da Lavrans i Jørundgård brukt til å skjønne likefullt, mente noen. «Ja, det mente han vel at han gjorde, når han hørte på prestens råd,» sa Holmgeir leende, «det kan være klokt det, også i timelige saker – så lenge man ikke skjelner til samme biten som kirken har festet øynene på. –» Merkelig from hadde nå Lavrans vært, tenkte Vidar – han hadde aldri spart verken gods eller fe, når det gjaldt kirken eller fattigfolk. «Nei,» sa Holmgeir tenksomt. «Ja, hadde jeg vært en så rik mann, så kunne jeg vel også hatt lyst til å koste endel på min sjels hvile.

Men jeg hadde ikke hatt lyst til å øse ut av godset mitt med begge hender, slik som han gjorde, og så endatil gå med røde øyne og hvite kinder hver gang jeg hadde vært hos presten og skriftet syndene mine – og Lavrans skriftet hver måned –» «Angers gråt er den hellige ånds vakre nådegave, Holmgeir,» sa gamle Ingemund Bjørnssøn, «salig er den som kan gråte over syndene sine her i denne verden; mye lettere slipper han i den andre –» «Ja, da må Lavrans være i himmelriket for lengst nå,» sa han. «Slik som han fastet og –»

«Han spidde sitt kjøtt – langfredagen låste han seg inne på bursloftet og pisket seg selv med en svepe, har jeg hørt –»

«Hold kjeft,» sa Simon Andressøn, dirrende av forbitrelse; han var blodrød i ansiktet. Om det var sant som Holmgeir sa, visste han ikke. Men da han ryddet i sin hustrufars gjemmer, hadde han på bunnen av bokskrinet funnet en liten, avlang treæske, og i den lå en slik svepe som de i klostrene kaller disiplin; de sammenflettede lærremmene var mørkflekkede; det kunne være blod. Simon hadde brent den – med en slags sorgfull ærefrykt: han skjønte at han var kommet inn på noe i den andres liv som Lavrans ikke hadde ment at levende mennesker skulle kjenne til. «– Han snakket vel ikke om det til tjenestedrengene sine, uansett,» sa Simon, da han turte å trøste seg med å svare. «Nei, det er vel bare noe folk har funnet på,» svarte Holmgeir medgjørlig.

Korset – del 4BokRobot · Side 84 / 462

«Han hadde vel ingen synder å sone, slik at han skulle trenge –» mannen flirte litt: – «hadde jeg levd så sedelig og kristelig som Lavrans Bjørgulfssøn – og vært gift med den uglade kona, Ragnfrid Ivarsdatter – så ville jeg heller grått for de syndene som jeg ikke hadde gjort –» Simon sprang opp og styrtet mot Holmgeir, så at svenden tumlet baklengs inn mot åren. Dolken falt fra ham – i neste øyeblikk grep han den og søkte inn på den andre. Simon bøtet for seg med armen som kappen hans lå over, grep om Holmgeirs håndledd og skulle vriste dolken fra ham – mens prestesønnen ga ham et par knyttneveslag i ansiktet. Simon fikk nå tak over begge den andres armer, men da satte gutten tennene i hans hånd. «Biter du, bikkje –!» Simon slapp, løp noen skritt baklengs, dro sverdet sitt av sliren. Han fór ut mot Holmgeir – slik at den unge kroppen bøyde seg bakover; et par tommer av stålet stod i hans bryst.

Straks etter seg kastet han Holmgeirs kropp av sverdsodden og falt tungt, halvveis inn i åreilden. Simon kastet sverdet sitt og skulle løfte Holmgeir ut av varmen – da så han Vidars øks løftet til hugg like over hodet hans. Han dukket under og til siden, greip sverdet igjen og nådde akkurat å slå unna Alf Einarssøns, lensmannens, klinga – snurret rundt og måtte igjen bøte for seg mot Vidar med øksen – med øyekroken så han bak seg at Bjørnssønnerne og Bjørn av Lunde søkte ham med spydspissene bortenfor åren. Han kjørte da Alf foran seg indover mot den andre veggen, men merket at nå kom Vidar mot ham bakfra – Vidar hadde slept Holmgeir ut av varmen, de var søskenbarn, de to – og feggerne fra Lunde kom frem rundt åren. Han stod blottet på alle sider – og midt i det at han hadde mer

Korset – del 4BokRobot · Side 85 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] end nok med at verge livet sit, sanset han en vag, ulykkelig forundring over det at de alle søkte ind på ham –. – Næste nu lynte Erlends sverd mellem Lundemændene og ham selv. Toralde ravet til siden og unna, lutet sig ind mot væggen. Gnistrende fort skiftet Erlend sverdet over i venstre hånd og slog verget fra Alf, så det føk klirrende bortover gulvet, mens han samtidig med høire hånd grep om Bjørns spydskaft og bøiet det nedover – – «Kom dig ut,» sa han under pusten til Simon og dækket mågen mot Vidar. Simon skurte tænderne mot hinanden, løp indover i stuen for at møte Bjørn og Ingemund. Erlend var ved hans side; skrek gjennem tråkket og våbenlarmen. «Kom ut, hører du – naut! Søk mot døren vel – vi må løpe ut!»

Da han sanset at Erlend mente, de skulde gå ut begge to, drog han sig baklængs, kjæmpende, mot skålsdøren. De løp gjennem forstuen, og så stod de i tunet. – Simon etpar skridt længer fra huset, Erlend like foran døren, med sverdet halvt hævet og ansigtet vendt mot dem som nu stimet ut efter. Et øieblik blev Simon likesom blendet – vinterdagen utenfor var så smeldende blank og klar – under den blå himmel kuvet fjeldet hvitforgyldt i det sidste solskin, skogen stod aldeles nedkjøvd av sne og rim. Utover bøerne gnistret og glittret det lik gimsteiner –. Han hørte Erlend si: «Ikke bøter det vel ulykken om her sker flere drap. Vi skulde nu bruke vettet, gode mænd, så det ikke drar efter med blodspild. Det er ilde nok som det er, at mågen min er blit mandsbane –.» Simon gik frem til Erlends side. «Sakesløs drap du søskendebarnet mit, Simon Andressøn,» sa Vidar av Klaufastad, han stod fremst i døråpningen. «Rent sakesløs faldt han vel ikke.

Men det vet du, Vidar, jeg skal ikke dra mig unna – bøte den ulykken jeg har voldt dere. Dere vet alle, hvor dere kan finde mig hjemme –» Erlend snakket endda litt med bønderne: «Alf – hvordan gik det med ham –» han blev med mændene ind.

Korset – del 4BokRobot · Side 86 / 462

Simon stod igjen, merkelig klosset. Erlend kom ut etter en liten stund: «La oss ri nå,» sa han og gikk videre nedover mot stallen. «Er han død?» spurte Simon. «Ja. Og Alf og Toralde og Vidar har alle sår – men store er de visst ikke. Han hadde brent av seg bakhåret, Holmgeir.» Erlend hadde talt svært alvorlig – nå brøt han plutselig ut i latter: «Nå lukter det stekt skitatrast i skålen nå, må du tro! Puken også – hvordan kunne det gå til at dere ble så uenige på den lille stunden?» spurte han, forundret. En halvveis voksen gutt stod og holdt hestene deres – ingen av mågene hadde tatt med seg følgesvenner på denne ferden. Likevel bar de begge to sverdene i hendene. Erlend tok opp en høidott og tørket blodet av sitt. Simon gjorde det samme – da han hadde fått av det verste, støtte han sverdet tilbake i sliren. Erlend renset sitt meget grundig; til slutt pusset han over det med kappeskjøtet.

Så gjorde han noen små, lekende utfall fremfor seg i luften – smilte i samme slengen, flyktig som ved et minne – kastet det høyt opp i luften og grep det igjen om hjaltet, støtte det i balgen. «Sårene dine – vi får gå inn i stuen, så skal jeg bandasjere dem –» sa Simon. Det var ingenting. «Du blør du også, Erlend!» «Med meg er det ikke farlig! Jeg har så godt grohold. Fete folk heles alltid senere, har jeg lagt merke til. Og nå i denne kulden – vi skal ri så langt –.» Erlend fikk smøremiddel og kluter hos bonden på gården og stelte omhyggelig med den andres sår – det var to kjøttsår like ved hverandre i venstre bryst; de blødde ganske mye til å begynne med, men farlige var de ikke. Erlend hadde fått et risp utenpå låret av Bjørns spydsodd – det måtte være vondt å ri med, mente Simon, men mågen lo: det hadde bare såvidt gått gjennom lærhosen. Han klinte litt på det og bandt godt utenpå mot frosten. Det var iskaldt.

Før de var nede av haugen som gården lå på, begynte det å regne på hestene, og skinnbremmen om mennenes kappehatter ble hvit.

Korset – del 4BokRobot · Side 87 / 462

«Hau hau!» Erlend huket seg. «Gid vi var hjemme! Vi får ri inn på gården her nede, og du lyser drapet på deg –» «Trengs det?» spurte Simon. «Jeg snakket jo med Vidar og de –» «Like godt at du gjør det,» sa Erlend. «La dem ikke få noe å si deg på –» Solen var under åsen nå, kvelden blek gråblå, men lys likevel. De red langs en bekk, under bjørketrær som var enda mer dekket av rim enn skogen ellers; det lå et slør av rå frosttåke i luften her nede, så pusten kunne sette seg fast i halsen på en mann. Erlend sukket utålmodig over den lange kulden de hadde hatt og over den kalde rideturen som lå foran dem. «Du har vel ikke frosset ansiktet ditt, måg –» han tittet bekymret inn under Simons hette. Simon gned seg over ansiktet – frosset hadde han ikke blitt, men han var noe blek mens han red. Det kledde ham dårlig, for hans store, fetlagde ansikt var svært rynkete og rødt, og blekheten slo seg ut i grå skjoller og gjorde ham liksom uren.

«Har du sett en mann fekte med sverdet sitt,» sa Erlend – han brast i latter ved minnet, lente seg fremover i salen og etterlignet bevegelsene «– som han der Alf – det er en kar som duger til lensmann, det! Du skulle sett Ulf leke med sverd, Simon – Jesus, Maria!» Leke – ja, nå hadde han da sett Erlend Nikulaussøn i den leken. Igjen og igjen så han seg selv og de mennene tumle der borte ved åren, som bønder hugger ved og kaster høy – Erlends slanke, lynsnare skikkelse mellom dem, hans skarpe blikk, sikre håndledd, mens han danset med dem, raskt tenkende, våpenøvet –. Det var mer enn tyve år siden den tiden, da han selv hadde regnet seg som en av de fremste i våpenferdighet blant ungdommen ved hirden – når de øvde seg på leikvolden. Men siden hadde han ikke fått stor anledning til å bruke en ridderknivs ferdigheter.

Og nå red han her og følte seg såret, nedtrykt og forvirret – de hadde på ett nu søkt seg inn på ham, alle de mennene som han hadde sittet og følt seg som en av – og så hadde Erlend tatt ham under sin beskyttelse –.

Korset – del 5BokRobot · Side 88 / 462

Korset – del 5

Ræd hadde han aldri trodd om seg selv at han var. Han hadde veiet seks bjørner i disse årene han hadde bodd på Formo – og de to gangene hadde han spilt om livet sitt så uforsiktig som det var råd til. Med den tynne furulæggen mellom seg selv og en rasende, såret binne, uten annet våpen enn spydsodden og en knapp håndsbredd skaftlengde – spenningen i leken hadde ikke forstyrret hans sikkerhet i tanker og bevegelser og sanser. Nå, dernede i skålen – han visste ikke om det var ræd han hadde vært – men han hadde vært forvirret, ikke i stand til å tenke seg om –. Og da han satt hjemme etter den bjørnejakten, med klærne slengt på seg slik at de kunne henge, med armen i slynge, feberhet, lemmer og skulder oppsvulmet, hadde han bare følt en overmodig glede – det kunne ha gått verre – hvordan, det grublet han ikke over. Men nå måtte han tenke på det, uavlatelig, hvordan alt ville ha endt, dersom Erlend ikke hadde kommet til hjelp så betimelig.

Han var – neppe redd, men rar. Det var uttrykkene i de andre mennenes ansikter – og Holmgeirs døende kropp –. Han hadde aldri vært drapsmann før –. – Den svenske rytteren som han hadde hugget ned –. Det var det året da kong Håkon dro med hærskjold inn i Sverige for å hevne hertugenes mord. Da var han blitt sendt ut på et speiderritt – hadde fått med seg tre menn, og han skulle være høvdingen – svært kry og kåt var han. Simon husket at sverdet hans hadde festet seg i rytterens stålstålhjelm, så han måtte vri og vrikke for å løsne det; det hadde gått av et stykke av eggen da han så på det om morgenen. Han hadde aldri tenkt på den hendelsen annet enn med tilfredshet – det var også otte av svenskene – han hadde iallfall fått en smakebit av krigføring; det var ikke alle mennene som fulgte med hirden det året som fikk oppleve det –.

Da det ble dagslys, så han at det hadde sprutet blod og hjernevæske utover hans brynjeskjold – han anstrengte seg for å se beskeden og anstendig ut mens han vasket det av –. Men det hjalp ingenting å huske på den stakkars rytter-djevelen nå. Nei, det var ikke dette som lignet. Han kunne ikke bli kvitt en forferdelig skyldfølelse overfor Holmgeir Moisesøn. Og så det at nå

Korset – del 5BokRobot · Side 89 / 462

Han skyldte Erlend sitt liv. Han visste ikke engang hvor mye det bar i seg. Men han kjente det som om alt måtte bli annerledes nå, når han og Erlend var kvitt –. – I det stykket var de nå kvitt ja –.

Svogrene hadde sittet nesten taus. En gang sa Erlend: «Det var nu også dumt av deg, Simon, at du ikke tenkte på å søke ut av døren allerførst –» «Hvorfor da?» spurte Simon ganske kort. «For du var ute –?» «Nei –» Erlend hadde et smil i stemmen. «Ja, det tenkte jeg nu ikke på. Men ut av den trange døren kunne de nu ikke komme mot deg mer enn én av gangen –. Og så er det gjerne et rent under å se hvor fort folk finner vettet sitt igjen når de kommer under åpen himmel. Nu tykkes det meg et godt tegn at det ikke skjedde flere drap enn det ene.» Et par ganger spurte han etter Simons sår. Den andre sa at han ikke visste særlig mye om dem – skjønt de svidde ganske mye. De kom til Formo sent om kvelden, og Erlend ble med mågen inn. Han hadde rådet den andre til å sende sysselmannen et brev om hendelsen allerede morgenen etter for å få en ordning med landsvistbrevet snarest.

Erlend kunne gjerne sette opp brevet for Simon i kveld – sårene i brystet ville nok hemme den andres skrivehånd: «og i morgen må du ventelig ligge i sengen din; du får nok litt sårfeber –» Ramborg og Arngjerd satt oppe og ventet. På grunn av kulden hadde de krøpet opp på benken ved den varme siden av ovnen, og hadde trukket føttene opp under seg – et spillebrett lå mellom dem – de så ut som to barn. Simon hadde knapt fått sagt mange ord om det som hadde skjedd, før den unge kona fløy inn til ham og kastet armene sine om halsen hans. Hun dro ansiktet hans ned til sitt, presset kinnet sitt mot hans – og hun klemte Erlends hender slik at han leende mumlet at han aldri hadde trodd at Ramborg var så sterk i fingrene –. Hun ville absolutt at husbonden skulle ligge her inne i natt, så skulle hun selv sitte oppe hos ham.

Korset – del 5BokRobot · Side 90 / 462

Hun ba, nesten gråtende – så bød Erlend henne å bli her og ligge sammen med Simon, hvis hun ville sende en mann nord til Jørundgård med bud – det ble sent likevel for ham å ri hjem: «og synd for Kristin å sitte oppe så sent i denne kulden – hun venter også alltid på meg; gode hustruer er dere Lavransdøttrene –»

Mens mennene spiste og drakk, satte Ramborg seg og snek seg bort til sin husbond. Simon klappet da hendes arm og hånd – han var både litt brydd og endel beveget ved at hun viste så megen ængstelse og kjærlighet. Simon lå i Sæmundsstuen nå under langfasten, og da mennene gikk ditover, fulgte Ramborg selv med og stilte en stor kjele med honningøl til oppvarming ved blekkastenen. Sæmundsstuen var en eldgammel liten årestue, lun og tett – tømmeret var så grovt at det bare var fire stokker i veggen. Nå var det kaldt, men Simon kastet et stort vedfang med tyrived på ilden og jaget hunden sin opp i sengen – der kunne den ligge og varme opp til dem. De dro kubbestolen og brugdebænken helt frem til åren og gjorde seg til rette, for de var bunnfrosne etter reisen, og måltidet i storstuen hadde bare tint dem halvt opp. Erlend skrev brevet for Simon.

Så tok de til å løse på klærne – da Simons sår begynte å blø igjen når han beveget armene mye, hjalp mågen ham med å få ytterkjortelen over hodet og støvlene av føttene. Erlend dro selv litt i det sårede benet – det hadde blitt stivt og ømt etter rideturen, sa han, men det var ingenting. Og de slo seg ned igjen ved ilden, halvt avkledde – nå var det så godt og varmt her, og dessuten var det nokså mye øl i kjelen. «Du tar dette altfor tungt, måg, det skjønner jeg,» sa Erlend engang. De hadde sittet og døset og sett inn i varmen. «Stort mandstap var nu ikke denne Holmgeir –» «Slik vil det ikke tykkes Sira Moises,» sa Simon sagte. «Han er en gammel mann og en god prest –» Erlend nikket alvorlig. «Uhyggelig er det å ha gjort seg til en slik manns fiende. Særlig når han bor så nær. Og så vet du, jeg har ofte ærender i den bygden –» «Å – men slikt kan nå så lett skje – enhver av oss. De vil vel dømme deg til å bøte en ti-tolv mark i gull.

Korset – del 5BokRobot · Side 91 / 462

Ja, og så vet du, biskop Halvard er en streng herre når han skal skrifte en voldsmann – og guttens far er en av prestene hans. Men du kommer deg nok over både det ene og det andre –» Simon sa ingenting. Erlend fortsatte: «Jeg får vel svare med sårbot –» Han smilte for seg selv –

«og jeg eier ikke mere av Norges jord som er mitt eget enn denne gården på Dovre –»

«Hvor stor gård er Haugen?» spurte Simon. «Jeg husker ikke nøyaktig – det står i skjøtet. Men folkene som driver jorden svarer bare noe høyt. Ingen vil bo der – husene skal stå helt til de faller sammen, har jeg hørt – du vet at folk sier at min moster og herr Bjørn færdes der døde – – Ellers så vet jeg at for dette dagsverket i dag vil jeg få tak av konen min. Kristin holder av deg, Simon, som om du kunne vært hennes egen bror.» Simon smilte nesten umerkelig mens han satt i skyggen. Han hadde trukket kubbestolen litt tilbake og skjermet øynene med hånden mot heten fra bålet. Men Erlend var så glad i varmen som en katt – han satt tett inntil åren, lent i et hjørne av bruksbenken, med en arm om rygglenet, og det skadede benet strukket ut over det motsatte armlenet. «Ja, hun talte så vakkert om det her en dag i høst,» sa Simon etter en stund; det var nesten som et spottende klang i stemmen hans.

«Den høsten så hun, da sønnen vår var syk, at hun er en trofast søster;» mumlet han alvorlig – men så kom den lille tonen av spott igjen: «Nu, Erlend, har vi holdt tro med hverandre, slik som vi lovte da vi la hendene våre sammen i Lavrans' og lovte å stå sammen som brødre –» «Ja,» sa Erlend troskyldig. «Jeg er glad for dette dagsverket, jeg også, Simon måg.» En stund satt de begge tause. Så rakte Erlend liksom prøvende en hånd frem mot den andre. Simon tok den, de klemte hverandres fingrer hardt, slapp og krøp sammen, hver i sitt sete, litt undselige. Til slutt brøt Erlend tausheten. Lenge hadde han sittet med haken i hånden og stirret inn i åreilden, hvor nå bare en og annen liten flamme blafret, flakket opp, lekte litt og spredte seg over de forkullede vedkubbene som sprakk og sank sammen med små skjøre sukk. Snart var det bare svart kull og glør igjen av bålet.

Korset – del 5BokRobot · Side 92 / 462

Erlend sa ganske lavt: «Så høysindet har du møtt meg, Simon Darre, at jeg tror få menn kunne være din like. Jeg – jeg har ikke glemt –» alvorlig. «Vi trenger vel alle – at han dømmer oss med miskund –

– Men mand får dømme mand etter hans gjerninger. Og jeg – jeg –. Gud lønne deg, måg!» Siden satt de dødstause – de turte ikke røre seg for ikke å bli skamfulle. Til slutt lot Erlend hånden falle ned på kneet – en intens, blå lysstråle skjøt ut av steinen på ringen som han bar på høyre pekefinger. Simon visste at han hadde fått den av Kristin da han kom ut av fangetårnet. «Men du skal huske, Simon,» sa han lavmælt, «som et gammelt ord sier: at mange får det som er bestemt for en annen, men ingen får en annens skjebne.» Simon løftet hodet med et brått, lite rykk. Langsomt ble han blodrød i ansiktet – årene i tinningene hans trådte frem som mørke, vridde strenger. Erlend så bort på den andre et øyeblikk – trakk så blikket til seg igjen. Så rødmet også han – den merkelig fine og pikeaktige rødmen spredte seg under den mørke huden. Han satt stille, sky og forvirret, med litt åpen, barnlig munn.

Simon reiste seg heftig, gikk bort til sengen: «Du vil vel helst ligge ytterst, kan jeg tenke» – han prøvde å snakke jevnt og liketil, men stemmen hans dirret. «Nei – la det bli som du vil,» sa Erlend lamt. Han kom seg på føttene. «Ilden?» spurte han forvirret. «Skal jeg skurre over –» han begynte med ildkarren. «Bli ferdig da – og kom og legg deg,» sa Simon som før. Hjertet hans hamret så kraftig at han knapt kunne snakke. I mørket smøg Erlend seg, lydløst som en skygge, inn mellom feltene ytterst ved sengestokken, og la seg ned, stille som et skogsdyr. Simon følte at han måtte kveles av å ha den andre der i sengen sin.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 5BokRobot · Side 93 / 462

VI. Hvert år i påskeuken gjorde Simon Andressøn ølgilde for folk fra bygden. De drog til Formo tredjedagen efter messen og blev til torsdag. Kristin hadde aldrig hygget sig meget i disse gjestebudene. Med skjemt og gammen syntes både Simon og Ramborg at mene, jo mere ståk og larm der blev i laget, desto bedre var det. Simon bad altid gjesterne ta med sine børn, tjenestefolk og tjenernes børn, så mange som kunde komme hjemmefra. Første dagen gik det stille og rolig for sig; da førte bare storfolket og de ældre samtalen, mens ungdommen hørte på og åt og drak, og småbørnene var mest i et andet hus.

Men den anden gik verten alt fra morgenstunden og egget de unge, løse folk og børnene til at drikke og gjøre sig kåte, og da blev gjerne inden længe skjemterne så vilde og løsslupne, så koner og ungmøer tydde bort i krokene, stod der i klynger og kniste, færdige til at rømme ut, men mange av de mere ansete husfruer søkte op i Ramborgs fruerstue, hvor mødrene allerede hadde berget de mindste børn unna tummelen i storstuen. En lek som mændene særlig yndet var den at de satte ting – læste op stevninger, bar frem klagemål og kundgjorde love og retterbøter, men de skulde vende ordene vrangt og snakke bakvendt. Audun Torbergssøn kunde si op kong Håkons brev til kjøpmændene i Bjørgvin – hvad de skal ta for karlmands hoser og for at sætte forlær på kvindesko, om de mænd som gjør sverd og store og små skjold – men han rørte ihop ordene, så det blev bare tvetydig og liderlig gapsnak.

Korset – del 5BokRobot · Side 94 / 462

Denne leken endte nu altid slik, at sidstpå vyrdet ingen mand, hvadfor ord han tok i sin mund. Kristin husket fra sin barndom, at vel hadde hendes far aldrig villet tåle, skjemten vendtes til spot med noget som hørte gudstjeneste og kirke til. Men ellers tykte Lavrans selv at det var god moro, når han og gjesterne hans kappedes om at springe op på bord og bænker, mens de ropte ut med leende røst alslags grovt og uhøvisk tull. Ellers likte Simon bedst slike leker som at en mand blev bundet for øinene og måtte lete efter en kniv i asken, eller to skulde fiske op med munden honningkakebiter av en stor ølbolle. Imens fristet de andre gjesterne dem til at le, så øllet sprutet utover. Eller de skulde ta op med tænderne en ring av en melbøle. Stuen blev da snart seende ut som et grisehus. Men dette året blev det sånt rent forunderlig vakkert vårveir i påsken. Om onsdagen var det fra morgenstunden sånt solskin og varme, og allerede etter

Dagverden søkte alle ut i tunet. Istedenfor å lage styr og bråk tok ungdommen til med leker; de skjøt på mål og dro i tau, siden ga de seg til å leke hinderlek og stabbdans, og deretter fikk de Geirmund av Kruke til å synge og spille harpe – da kom snart alle, både unge og gamle, med i dansen. Snøen lå ennå på bøene, men skogen stod brun av blomster og solen skinte varmt og vakkert på hver eneste bare bakke; da folk kom ut etter kveldsverden, var det fuglesang overalt – og så tente de bål på jordet bortenfor smia og sang og danset til langt ut på natten. Neste morgen ble folk liggende lenge og brøt opp fra gildesgården senere enn ellers. Folket fra Jørundgård pleide å være de siste som dro bort – og nå fikk Simon overtalt Erlend og Kristin til å bli over natten; de fra Kruke skulle bli på Formo hele uken. Simon hadde fulgt den siste gjesteflokken opp til tjodveien.

Korset – del 5BokRobot · Side 95 / 462

Kveldssolen skinte så vakkert over gården hans, der den lå i bakkehelningen; han var varm og opprømt av drikken og gildeslarmen, og mens han gikk nedover mellom gjerdene, hjem til det rolige og hyggelige samværet som følger når en liten krets av nære slektninger blir igjen etter et stort gjestebud, følte han seg så lett til sinns og så glad som han ikke hadde vært på lenge. Nede på jordet ved smia holdt de på å tenne bål igjen – Erlendssønnerne, de eldste barna til Sigrid, Jon Dålkens sønner og døtrene hans. Simon hang over skigarden en stund og så på dem. Ulvhilds skarlagensrøde helgedagskjole lyste og glitret i solen – hun løp og hoppet og dro kvist til bålet – og der lå hun så lang hun var! Faren ropte leende bortover, men de hørte ham ikke –. I tunet satt to terner og skulle gjete de minste barna – de satt inntil fruerstueveggen og solte seg; over hodene deres skinte kveldssolen som smeltet gull på den lille glassruten.

Simon tok lille Inga Geirmundsdatter, løftet henne høyt i været og satte henne på armen sin: «Kan du synge for morbror din i dag, Inga vene viv –» så satte bror hennes og Andres seg på ham og ville bli slengt høyt opp i taket de også –. Plystrende steg han opp trappen til høiloftssalen. Solen skinte inn så vakkert

– de hadde satt opp døren. Folket satt så vakkert i ro. Opp ved bordenden bøyet Erlend og Geirmund seg over harpen som de holdt på å sette nye strenger på; de hadde mjødhornet hos seg på bordet. Sigrid lå på sengen og ga sin yngste sønn bryst; Kristin og Ramborg satt hos henne; et sølvkrus stod på fotpallen mellom søstrene.

Korset – del 5BokRobot · Side 96 / 462

Simon skjenket sitt eget forgylte beger fullt av vin, gikk bort til sengen og drakk til Sigrid: «Her får alle slukket tørsten, ser jeg, uten du, søster min!» Hun reiste seg leende på albuen og tok begeret. Spedbarnet skar i et sinneshyl, fordi han ble uroet. Simon satte seg i benken, fortsatte å nynne og hørte halvt etter de andre. Sigrid og Kristin snakket om sine barn; Ramborg satt stille og lekte med en vindmølle som Andres eide. Mennene ved bordet fingret med harpen og prøvde den – Erlend sang et stev ganske lavt, Geirmund fant tonen på harpen og sang verset etterpå – de hadde så vakre stemmer begge to –. Om en stund gikk han ut på svalen, stod lent mot den utskårne stolpen og så ut. Fra fjøset lød de evige sultne krautene. Kunne dette været holde seg en stund, så ble kanskje ikke vårknipen så lang i år. Det var Kristin som kom. Han trengte ikke snu seg – han kjente hennes lette skritt.

Hun trådte frem og stod ved hans side i aftensolen. Så vakker og fin at hun aldri hadde virket like vakker for ham. Og plutselig forsto han at han ble løftet opp på et vis og selv svømte i dette lyset – han pustet langt ut: Plutselig syntes han – det var bare godt å leve. En rik og gyllen salighet overskylte ham fullstendig –. Hans egen søte venn var hun – og alle tunge og bitre tanker som han hadde tenkt, var bare som halvglemte tåpeligheter. Stakkars vennen hans – kunne jeg bare gjøre deg godt. Bare du ble glad igjen – jeg skulle gjerne legge ned livet mitt, kunne det hjelpe deg –. Åja, for han så jo at hennes yndige åsyn var eldet og slitt. Hun hadde fått mange fine, små rynker under øynene, huden hennes hadde mistet sin skarpe skjønnhet; den var blitt mye grovere og solbrent, og hun var blek under brunheten.

Men for ham ville hun nok alltid være like vakker, for de store grå øynene og den fine, stille munnen hennes og den lille, runde haken og så hennes rolige, dempede vesen var det vakreste han visste på jorden. Og så var det godt – enda en gang å se henne kledd som det sømmet seg for en høybåren frue. Den lille, tynne silkeduken dekket bare halvveis de gulbrune hårmassene – flettene var festet opp, så de tittet frem foran hendes ører – der var

Korset – del 5BokRobot · Side 97 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] grå striper i håret nu, men det gjorde ingenting. Og så hadde hun på sig en pragtfuld blå overkjortel av fløil, kantet med røskatskind – den var så dypt utringet i barmen, og ærmegapene så side, så over bryst og skuldrer lignet det bare brystremmene på et seletøi – det så vakkert ut. Indunder smøg noget sandgult, en underkjortel, glat om hendes legeme, op til halsmotet og ut til håndleddene. Den var knappet med mange små forgyldte knapper, og de rørte ham så inderlig – Gud tilgi ham, alle disse små gyldne knapperne glædet ham som synet av en engleskare. Han stod og følte sit eget hjertes sterke, rolige slag. Der var noget glidd av ham – ja som lænker. Vonde, forhatte drømme – det var bare nattens blendverk, og nu så han sin kjærlighet til hende ved lysen dag, i fuld sol.

«Du ser så rart på mig, Simon – hvorfor smiler du slik –» Manden lo, sagte og kåt, men svarte ikke. Ut for dem lå dalen fyldt av kveldsolens gyldne yl, fugleflokker kvidret og gnidret metallisk i skogbrynet – så tonet måltrostens fulde, klare sang etsteds oppe fra skogen. Og her stod hun, blev varm av solen, lyste i sin gjilde stas – kommet ut av mørke kolde hus og grove, tunge klær som lugtet av svett og slit –. Kristin min, det var godt at se dig slik igjen –. Han tok hendes hånd som lå foran ham på svalens rækverk – løftet den op mot sit ansigt: «Den ringen som du har der er vakker!» Han dreiet litt på fingerguldet og la hendes hånd ned igjen. Den var skrubbet og rødlig nu, og han visste ikke hvordan han skulde få gjort det godt nok mot den – så fager som den hadde været, hendes store, smale hånd –. «Det er Arngjerd og Gaute,» sa Kristin. «Nu trætter de to igjen –» Fra indunder loftssvalen kom stemmerne, høie og vrede.

Korset – del 5BokRobot · Side 98 / 462

Nu skar møen i, med et rop av harme: «– Ja mind mig om det du – det tykkes mig være større hæder at hete far mins horsdatter end skilgjeten søn til din far!» Kristin tversnudde og løp ned av trappen. Simon fulgte efter, hørte smeld av to-tre kindpust. Hun stod indunder svalen og holdt sin søn i skulderen. De to børn så ned, røde i hoderne, tause og trodsige. «Jeg skjønner du vet at té

«Du er gjest hos oss – vi er beæret over deg, din far og jeg –»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Gaute så ned i bakken. Lavt og vredt svarte han moren: «Hun sa noget – jeg vil ikke si det op igjen –» Simon tok sin datter under haken, tvang hendes ansigt opover. Arngjerd blev rødere og rødere og klippet med øinene under farens blik. «Ja» – hun slet sig fra ham – «jeg mindet Gaute om at hans far var dømt nidding og drotsviker – men først hadde han kaldt eder, far – I, sa han, I var svikeren, og Erlend kunde I takke for at I sat rik og frelst her på eders gård –» «Jeg mente du var voksen mø nu – skal du la dig tirre av barnesnak, så du glemmer både folkeskik og frændsømd» – han skjøv vredt piken fra sig, snudde sig mot Gaute og spurte meget sindig: «Hvordan mener du, Gaute ven, at jeg har sveget far din? Jeg har skjønt det før og at du er harm på mig – nu får du si, hvad det tyder?» «Det vet I!» Simon rystet på hodet.

Korset – del 5BokRobot · Side 99 / 462

Da skrek gutten gnistrende av forbitrelse: «Det brevet som de brøt min far på stigen for at han skulde tale om, hvem som hadde hængt sine segl under det – jeg har set det, jeg! Det var mig som fór med det og brændte det –» «Du tier!» Erlend brøt ind mellem dem. Han var drivende hvit i ansigtet, like ut på læberne, hans øine brandt. «Nei, Erlend – nu er det bedre vi får greie på dette. Var mit navn nævnt i dette brevet da?» «Du tier!» Rasende grep faren Gaute i bryst og skulder. «Dig trodde jeg – du, sønnen min! Du var det værdt at jeg dræpte dig –» Kristin sprang frem, også Simon. Gutten kom løs og tydde indtil sin mor. Aldeles ute av sig av ophidselse skrek han rivende fort, mens han gjemte sig bak konens arm: «Jeg tok op og så på seglene, før jeg brændte det – far! Jeg tænkte, den dag kunde komme, da jeg kunde tjene eder med det –» «Gud fordømme dig –!» Det brøt gjennem Erlends legeme, en kort, tør hulken.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Simon også var blit blek, så mørkerød i ansigtet av skam for den andens skyld. Han våget ikke se ditbort hvor Erlend stod – mandens ydmykelse kvalte ham selv, syntes han –. Kristin stod som fjettret – endda med armene skjermende om sønnen. Men indi hendes hjerne fældte sig tanke til tanke så lynende fort: Erlend hadde hat Simons sekret i sit verge en kort tid den våren – mågerne solgte sammen Lavrans' sjøbod på Veøy til klosteret på Holm. Erlend hadde selv nævnt at dette var vist ulovlig, men der blev nok ingen attertale. Han hadde vist hende sekretet og sagt at Simon kunde gjerne kostet sig et som var vakrere gravet – alle tre brødrene hadde latt gjøre efter sin fars segl, bare omskriften var forskjellig. Men Gyrds var meget finere stukket, sa Erlend – – Gyrd Darre – hadde Erlend bragt hende hilsninger fra, begge de sidste gangene han kom søndenfjelds fra –.

Korset – del 5BokRobot · Side 100 / 462

Hun husket at det hadde undret hende, Erlend gjestet Gyrd på Dyfrin – de hadde set hinanden den eneste gangen i Ramborgs bryllup –. Ulf Saksesøn var Gyrd Darres svoger, Ulf hadde været med i sammensvergelsen –. «Du har set feil, Gaute,» sa Simon lavt og fast. «Simon!» Uvilkårlig grep Kristin sin husbonds hånd. «Mindes – der er flere mænd end du som fører det merket i sit segl –» «Ti! Skal du også –» Erlend slet sig fra hustruen med etslags jammerskrik, styrtet nedover tunet mot stalden. Simon la på sprang efter: «Erlend – var det bror min –?» «Og send efter drengene – kom efter mig dere,» ropte Erlend tilbake mot konen. Simon nådde ham igjen i stalddøren, grep ham i armen: «Erlend – var det Gyrd –?» Erlend svarte ikke, forsøkte at vri sig fra ham. Hans ansigt var underlig sammenbitt og dødsens hvitt. «Erlend – svar mig – var bror min med dig i dette rådet?» «Kanske du vil måle sverdet dit med mit også –?»

Erlend knurret det frem, og Simon kjendte, den anden skalv over hele kroppen, mens de brøtes.

«Du vet at jeg ikke vil det.» Simon trakk seg bakover mot dørkarmen. «Erlend – så sant Gud tålte døden for oss – si om det er slik!» Erlend løftet sadelen, så Simon måtte gå til side fra døråpningen. En tjenstvillig huskar brakte sadel og bissel; Simon tok dem og sendte mannen bort, Erlend tok dem fra Simon. «Erlend – du kan vel si det nå! – Til meg!» Han visste ikke selv hvorfor han skulle trygle som om han ba for sitt liv. «Erlend – svar meg – ved Kristi pinselsmerker bønnfaller jeg deg – si det, mann!» «Du kan fortsette å tro det du trodde,» sa Erlend lavt og skarpt. «Erlend – jeg trodde ingenting –» «Jeg vet hva du trodde.» Erlend svingte seg opp i salen. Simon grep hesten ved hodelaget; den kastet seg urolig og danset. «Slip – ellers rir jeg deg ned,» sa Erlend.

Korset – del 5BokRobot · Side 101 / 462

«Da spør jeg Gyrd – jeg rir sørover i morgen – ved Gud, Erlend, du skal si meg –» «Ja, du får vel svar av ham,» sa Erlend hånlig, sporet hingsten, og Simon måtte løpe til side. Den andre jog ut av gården –. Halvveis oppe i tunet møtte Simon Kristin; hun hadde kåpe på. Gaute gikk ved hennes side og bar deres klessekk. Ramborg fulgte søsteren. Gutten så opp et øyeblikk, redd og forvirret. Så tok han blikket til seg. Men Kristin festet de store øynene fullt på ham – de var mørke av sorg og av vrede: «Kunne du tro det om Erlend – at han ville svikte deg slik!» «Jeg trodde ingenting,» sa Simon hidsig. «Jeg trodde den gutten din bare kom med tull og tåpeligheter –»

Om kvelden da han var blitt alene med sin hustru i storstuen – de gikk og kledde av seg, og døtrene sov allerede i den andre sengen – spurte Ramborg plutselig: «Visste du ingenting om dette, Simon?» «Nei –? Visste du?» spurte han spent. Ramborg kom bort og stod like i lyset fra kjerten på bordet. Hun var halvt avkledd – i serk og snørekjortel; håret lå løst og lokket seg rundt ansiktet hennes. «Visste – jeg tenkte litt på det. Helga var så rar» – ansiktet hennes trakk seg sammen til et slags smil, og hun så ut som hun frøs. «Hun snakket om at nå skulle det bli andre tider i Norge. Storhøvdingene» – Ramborg smilte skakt og liksom krampaktig «– skulle få slik rett her som i andre land.

Korset – del 5BokRobot · Side 102 / 462

Riddere – og baroner – skulle de kalles igjen –» «– Siden, da jeg så at du tok deg av deres saker med slik iver, du var borte fra gården mesteparten av året – du hadde ikke råd til å komme nord til meg på Ringheim, mens jeg gikk der i en fremmed manns gård og skulle føde barnet dit – jeg tenkte at kanskje du visste – det gjaldt flere enn Erlend –» «Heh! Riddere og baroner!» Simon lo kort og vredt. «Var det bare for Kristins skyld at du gjorde det?» Han så at ansiktet hennes var blekt som bitt av frost; det var umulig å late som han ikke skjønte meningen hennes. I fortvilelse og trass brast han ut: «Ja.» Så tenkte han – hun var jo gal – og han selv var gal. Erlend var gal – alle mennesker hadde gått fra vettet denne dagen. Men nå måtte det være slutt. «Jeg gjorde det for din søsters skyld, ja,» sa han besindig, «og for de barnas skyld som ikke hadde noen nærmere mann i kyn eller mågskap til å verge seg enn meg.

Og for Erlends skyld, siden vi skulle være hverandre tro som brødre. – Og ta nå ikke på deg å oppføre deg uvettig – for slikt har jeg sett mer enn nok av her på gården idag –» han bruste opp og kastet skoen som han hadde tatt av seg, bort i veggen. Ramborg gikk bort og tok den opp – så på merket hvor den hadde truffet: «Skam er det at Torbjørg ikke kunne finne på det selv – vaske av soten her.» inn til gjestebudet – jeg glemte å fortelle henne om det.» Hun tørket av skoen – det var

Korset – del 5BokRobot · Side 103 / 462

Simons beste, med lange snabler og røde hæler – tok også den andre og la paret ned i hans kleskiste. Men han så at hendene hennes skalv forferdelig mens hun holdt på med det. Så gikk han bort og tok henne i armene sine. Hun tvant de spinkle lemmer rundt mannen mens hun skalv av undertrykt gråt og hvisket til ham at hun var så trett –. Syvende dagen etter red Simon og hans svend gjennom Kvam på nordveien. De slet seg frem mot snøfokket av store, klisne filler. Ved middagstider kom de til den lille gården ved almandveien, hvor det var taverna. Konen kom ut og ba Simon stige inn i stuen deres – til skytningshuset ble bare småfolk vist. Hun ristet hans våte ytterplagg og hengte dem til tørk på sliden ved åren, mens hun snakket: Slikt drittvær – synd på hestene – han hadde vel måttet ri hele veien utenom også – kunne man vel ikke fare over Mjøsa nå? «Jo, er man lei nok av livet sitt, så –» Konen og barna som stod hos henne lo villig.

De større hentet ved og øl inn til ham, de små klumpet seg sammen nede ved døren. De fikk gjerne noen penger av Simon, bonden på Formo, når han stanset her, og hvis han hadde med seg noe godt til barna sine fra Hamarkaupang, fikk de gjerne en smakebit. Men idag lot han seg ikke se av dem. Han satt i benken, fremoverlent, med hendene hengende utover knærne, stirret inn i åreilden og svarte et ord nå og da på konens ordstrøm. Så nevnte hun at Erlend Nikulaussøn var på Granheim idag – det var idag at odelsmennene skulle få de tidligere eierne den første delen av løsningssummen16 i hendene. Skulle hun sende et av barna opp til mågen hans og si fra, så de kunne følge ham hjem? Nei, sa Simon. Hun kunne gi ham litt mat, og siden ville han legge seg ned og sove en stund. – Erlend møtte han tidsnok. Det han hadde tenkt å si, ville han si mens Gaute hørte på. Men han ville helst slippe å snakke om saken mer enn én gang.

Korset – del 5BokRobot · Side 104 / 462

Svenden, Sigurd, hadde slått seg ned i ildhuset, mens konen laget maten. Ja, slitsom reise – og så hadde husbonden vært som en olm stut mesteparten av veien. Ellers ville Simon Andressøn gjerne høre alt nytt fra hjembygden, som svendene hans kunne snappe opp når de hadde vært på Dyfrin. Han hadde som oftest en eller flere raumrikinger i sitt følge: folk kom og ville presentere seg for ham når han var hjemme, for han var kjent som en vennlig og rundhåndet mann, munter og ikke særlig streng mot sine tjenere. Men «hold kjeft» var snart det vanligste svaret han, Sigurd, fikk av bonden på denne reisen. Han hadde nok blitt fullstendig uvenn med sine brødre – hadde ikke engang overnattet på Dyfrin; de hadde lånt hus på en bygselgård lenger ute i bygden.

Herr Gyrd – ja, for kongen hadde gjort hans husbonds bror til ridder nå i julen, skulle hun vite – herr Gyrd var kommet ut i tunet og hadde bedt Simon så vakkert om å bli – Simon hadde knapt svart broren. Og de hadde skreket og ropt og bråket, herrene i høyloftet – denne herr Ulf Saksesøn og Gudmund Andressøn hadde vært på gården – så folk kunne rett og slett bli redde. Gud måtte vite hva de var blitt så uvenner over –. Simon kom forbi ildhusdøren, sto et øyeblikk og stirret inn. Sigurd sa fort at nå skulle han få en syl og en spenne og så lage det skikkelig, det som hadde sprukket på sadeltøyet i morges. «Har de slikt i ildhuset her på gården –» slengte Simon til ham og gikk igjen. Sigurd ristet på hodet og nikket til konen da han var ute av syne. Simon skjøv fra seg matfatet og ble sittende. Han var så trøtt at han knapt orket å reise seg.

Så gikk han likevel bort og la seg opp i sengen med støvler og sporer – men tenkte at det var synd: sengen var ren og god til å være hos småfolk. Han satte seg opp, dro av seg fottøyet. Stiv og trøtt som han var, måtte han vel kunne få sove nå – og han var gjennomvåt og frøs, men ansiktet brant etter den lange ritten mot uværet. Han krøp inn under overbredslet, snudde og vendte på hodedynerne – de luktet så underlig av fisk. Så ble han liggende halvt oppreist på albuen. Tankene begynte å vandre.

Korset – del 5BokRobot · Side 105 / 462

Han gikk rundt i ring igjen. Han hadde tenkt og tenkt disse dagene, som et dyr som tråkker rundt i båndet sitt.

– Selv om Erling Vidkunssøn nå hadde visst at også for Gyrd og Gudmund Darre kunne det gjelde velferden, hvis Erlend Nikulaussøn lot seg overtale til å tale – ja, så ble det vel ikke verre av det at han hadde forsøkt alle midler for å vinne Bjarkøridderens hjelp. Snarere tvert imot – sine egne brødre skyldte vel en mann å stå sammen med, inntil døden, om det ble nødvendig. Men han ønsket nok at han viste om Erling hadde visst det. Simon veide for og imot. Rent uvitende om at et opprør var i gjære, kunne han umulig ha vært. Men hva Erling visste –. Gyrd og Ulf iallfall syntes ikke å vite at den mannen kjente til at de var med. Men Simon husket at Erling hadde nevnt Haftorssønnerne, rådet ham til å søke hjelp der, for det var snarere deres venner som trengte å være redde –. Haftorssønnerne var nevøer av Ulf Saksesøn og Helga. Nesen er nær øynene –!

Men selv om Erling Vidkunssøn hadde trodd at han også tenkte på sine egne brødre, så ble det vel ikke verre av det at han hadde gjort det. Og Erling kunne også godt ha skjønt at han var uvitende om sine brødres fare. Dessuten hadde han jo selv sagt – han husket at han hadde sagt det til Stig – han trodde ikke på det at de kunne pine Erlend til å tale. Enda så kunne de jo godt trenge å frykte Erlends munn. Når han hadde tiet gjennom pinsler og fangenskap, så var han nettopp mannen til å røpe seg bagefter ved en forsnakkelse. Det ville vært likt ham –. Skjønt – han syntes det var det eneste han kunne være sikker på at Erling ikke ville gjøre. Han tav som stenen, hver gang samtalen vendte inn på denne saken, nettopp fordi han var redd for å bli lokket til forsnakkelse.

Korset – del 5BokRobot · Side 106 / 462

Simon skjønte at Erlend hadde en voldsom, nesten barnslig frykt for å bryte sitt løfte – barnslig, for det at han selv hadde røpet hele planen for sin hore, syntes Erlend tydeligvis ikke skjemte hans ære så det gjorde noe. Slikt mente han vist kunne hende den beste. Så lenge han selv holdt munn, regnet han sitt skjold for ubesmittet og sin tro for ubrutt – og Simon hadde skjønt at Erling var øm over sin ære, så vidt som han selv forstod hva ære og heder var. Han var jo blitt rent som sanseløs av fortvilelse og harme bare ved tanken på at noen av hans medsammensvorne skulle bli avslørt – nå så lenge etterpå, og på en slik måte at det umulig kunne gjøre noe fra eller til for de mennene som han hadde dekket med sitt liv – og sin ære og sin eiendom – ved barnets snakk til ham som var disse mennenes nærmeste slektning –. – Han skulle klare det slik at, gikk det galt, så kom han til å bøte for dem alle – det hadde Erlend sverget på krucifikset for alle menn som var sammensverget med ham. ham i denne saken.

Men at voksne, kloke menn kunne stole på en slik ed – Erlend bestemte vel ikke selv over det. Nå da han visste alt om sammensvergelsen, syntes Simon det var det mest vanvittig tåpelige han hadde hørt om. Erlend hadde vært villig til å la seg bryte i stykker, ledd for ledd, for å holde sin ed etter ordene. Mens hemmeligheten lå i hendene på en tiårig gutt – Erlend hadde selv sørget for det. Og det var vel heller ikke hans fortjeneste at ikke Sunniva Olavsdatter visste mer enn hun visste –. Kunne noe menneske bli klokt av en slik kar –. Så om han et øyeblikk hadde trodd – ja, det som Erlend og hans kone mente at han hadde trott – Gud skulle vite at den tolkningen lå svært nær tilgjengelig da Gaute kom med dette snakket om at han hadde sett hans segl under forræderbrevet. Og de to kunne huske at han visste en del om Erlend Nikulaussøn, så han hadde mindre grunn enn de fleste menn til å tro det beste om den gjesten.

Korset – del 5BokRobot · Side 107 / 462

Men de hadde vel for lengst glemt hvordan han en gang hadde kommet over dem og fått se til bunns i deres skamløshet –. Så det hadde liten mening at han lå her og skammet seg som en hund, fordi han hadde gjort Erlend urett i sine tanker. Gud visste, det var ikke fordi han ønsket å tro vondt om sin venn – han hadde bare blitt ulykkelig da han fikk den tanken. Men han visste selv at det var en vanvittig dum mistanke – han ville ha skjønt det straks, også uten Kristins ord, at det ikke kunne henge sammen på den måten. Like fort nesten som mistanken – at Erlend skulle ha misbrukt hans sekret – hadde han følt at nei, Erlend kunne umulig ha gjort noe slikt. Erlend hadde aldri i sitt liv begått en uhederlig handling som det lå omtanke bak – eller som det var noen mening i –. Simon vred seg rundt i sengen og stønnet. De hadde fått ham til å bli halvt gal av alt dette tøvet.

Han pintes slik når han tenkte på at Gaute hadde gått her i årevis og trott dette om ham – det var urimelig å ta det så tungt. Selv om han var glad i gutten, glad i alle Kristins sønner – de var jo bare barna nesten; burde han ta seg så nær av hva de dømte om ham! Og at han skulle bli så rasende når han tenkte på de mennene som hadde lagt sine hender på Erlends sverdhjelm og sverget å følge sin høvding. Hadde de vært slike sauer at de kunne la seg blende av Erlends veltalenhet og djerve vesen og tro at den mannen var et høvdingsemne – så var det ikke mer enn ventelig at de oppførte seg som redde sauer da det gikk galt med hele foretaket. Enda var det som om det svimlet for ham når han tenkte på det han hadde spurt om nå på Dyfrin – så mange menn hadde turt å selge landfreden og sin egen velferd i Erlands hender – og Haftor Olafssøn og Borgar Trondssøn –! Og

Korset – del 5BokRobot · Side 108 / 462

Ingen hadde mot til å stå frem og kreve av kongen at Erlend skulle få en ærefull forlikning og frelse for sitt odelsgods. De var så mange at hadde de stått sammen, kunne de lett ha tvunget det igjennom. Det var nok mindre både av vett og av mandshjerte blant herresveinene i Norge enn han hadde trodd –. Han var også harm fordi han selv var blitt holdt helt utenfor disse rådene. Ikke fordi de hadde kunnet få ham med seg i et slikt tankeløst tiltak. Men fordi både Erlend og Gyrd hadde gått bak ryggen hans og lagt dette i det skjulte –. Han var vel like god en adelsmann som noen av de andre, og gjaldt ikke lite i de bygder hvor folk kjente ham –. På sett og vis ga han Gyrd rett. Slik som Erlend hadde skilt seg fra sitt høvdingedømme, kunne mannen ikke med rimelighet kreve at hans forbundsfeller skulle stå frem og nevne seg i forbindelse med ham.

Simon visste at hadde han funnet Gyrd alene, så hadde han ikke kommet til å skille seg fra sine brødre slik. Men her lå denne ridderen Ulf og strakte de lange beina sine ut fra seg og la frem om Erlends svik – nå, i ettertid! Og så tok Gudmund til orde. Verken Gyrd eller han selv hadde noen gang tidligere latt den yngste broren få lov til å mene noe imot dem. Men siden han hadde giftet seg med prestedatteren, sin egen frille etterpå, var gutten blitt så oppblåst og arrogant og selvgod – Simon hadde sittet og blitt rent vill av Gudmund – han snakket så viktig, og det runde, røde ansiktet hans lignet på rauen på en unge slik at Simon klødde i hendene etter å slå til –. Til slutt visste han knapt selv hva han sa til de tre mennene. – Så nå var det brutt mellom ham og hans brødre. Det føltes som om han skulle forbløde når han tenkte på det – som bånd av kjøtt og blod var blitt revet av. Han ble fattig av det. Bar er brorløs bak –.

Korset – del 5BokRobot · Side 109 / 462

Men hvordan det enn var, midt under det heftige ordskiftet hadde han skjønt med ett – han visste ikke selv hvordan – Gyrds sloknede, slappe vesen; det skyldtes ikke bare at broren var hardt presset for litt husfred. Gyrd var glad i Helga likevel, hadde han sett på et blikk; det var det som gjorde broren så underlig bundet og kraftløs. Og på en ubegripelig, hemmelighetsfull måte vakte dette hans raseri over – ja over hele livet. – Simon gjemte ansiktet ned i hendene sine. Ja, slik hadde de vært gode, lydige sønner. Det hadde falt lett for både Gyrd og ham selv å fatte kjærlighet til de brudene som faren kom og sa at han hadde valgt for dem. Den gamle mannen hadde snakket for dem en kveld, virkelig vakkert, så til slutt hadde de sittet helt underdanige begge to – om ekteskap og vennskap og trofasthet mellom ærefulle, høviske ektefeller, ja

Korset – del 6BokRobot · Side 110 / 462

Korset – del 6

Til slutt nevnte faren bønnen om forbønn og messer. Det var ille at deres far ikke hadde visst råd til å glemme heller – når vennskapet var brutt og æren var død og troskapen en synd og en lønlig, skammelig pine, og det ikke var annet igjen etter båndet enn det blødende såret som aldri kan grødes –. Etter at Erlend var blitt fri, hadde en slags ro lagt seg over ham selv – bare fordi en mann vel ikke holder ut å lide så vondt som han hadde lidd den tiden i Oslo. Enten skjer det noe – eller så blir det bedre av seg selv. Han var ikke seg selv da hun flyttet inn på Jørundgård med mannen og alle barna deres, og han måtte møte dem, opprettholde vennskap og slektskap. Men han trøstet seg – det hadde vært så mye verre da han måtte bo sammen med henne slik som det er ulidelig for en mann å bo med en kvinne han elsker, når hun ikke er hans hustru og ikke hans kjødelige slektning.

Og det som hadde hendt mellom Erlend og ham selv den kvelden de diskuterte mågens frigjøring fra tårnet – det strøk han over: Erlend hadde sannsynligvis ikke skjønt mer enn halvparten, og han tenkte sikkert ikke stort på det. Erlend hadde en så sjelden evne til å glemme. Og han selv hadde sin gård og sin hustru som han var glad i og barna sine. Han fant en slags ro. Han hadde ingen kontroll over at han elsket sin hustrus søster. Hun hadde vært hans forlovede engang – det var ikke han som hadde brutt sitt løfte overfor henne. Den gangen han la sin hug til Kristin Lavransdatter, hadde det bare vært hans plikt å gjøre det, siden han trodde hun var bestemt til å bli hans hustru. At han fikk søsteren – det var Ramborgs råd – og hennes fars. Lavrans, en så klok mann som han var, hadde ikke funnet på å spørre om han hadde glemt. Han visste forresten at ikke engang av Lavrans ville han ha tålt å bli spurt om det. Han dugde lite til å glemme.

Det var ikke noe han selv kunne råde over. Og han hadde aldri sagt et ord som han burde ha tiet med. Han kunne ikke for at djevelen søkte inn på ham med minner og drømmer som krenket blodsbåndet – villig hadde han

Korset – del 6BokRobot · Side 111 / 462

Han hadde aldri overgitt seg til syndige tanker om kjærlighet. Og han hadde opptrådt som en trofast bror overfor henne og hennes. Det visste han selv. Til slutt hadde han greid å være ganske tilfreds med sin skjebne. Så lenge han visste at det var han som hadde tjent de to der borte – Kristin og den mannen som hun valgte fremfor ham. Alltid hadde de måttet ta imot hans støtte.

Nå hadde dette blitt annerledes. Kristin hadde våget liv og sjelehelse for å redde hans sønns liv. Det var som om alle gamle sår hadde sprunget opp igjen, siden han hadde latt dette skje. Og siden hadde han kommet til å skylde Erlend sitt liv. – Og så hadde han krenket ham til gjengjeld – motvillig, bare i tankene sine – men likevel! «– et dimitte nobis debita nostra, sicut et nos dimittimus debitoribus nostris.» Det var merkelig at drotten ikke også hadde lært oss å be «sicut et nos dimittimus creditoribus nostris.» Han visste ikke om det var god latin – hadde aldri vært sterk i det språket. Men han visste at sine skyldnere hadde han alltid klart å tilgi – på en gjerd. Ham syntes det mye vanskeligere å tilgi den som hadde lagt en gjeld på nakken hans –. Og nå kunne de kalle seg kvitt – han og så disse to – han kjente hvert gamle nag som han hadde tråkket under føttene i årevis, sprette opp og bli levende igjen –.

Korset – del 6BokRobot · Side 112 / 462

Han kunne ikke lenger skyve Erlend unna i tankene sine – en fåvitug gap som intet kunne se eller lære eller huske eller tenke. Nå klemte den andre sinnet hans, nettopp fordi ingen kunne vite hva Erlend så og tenkte og husket – han var rent uberegnelig. – Mange får det som er ment for en annen, men ingen får en annens skjebne –. Det var sant nok. Han hadde vært glad i sin unge forlovede. Hadde han fått henne, så ville han sannelig ha blitt en tilfreds mann; de ville nok ha kommet til å leve godt sammen. Og hun hadde fortsatt å være slik hun var da de møttes først: blid og dydig, forstandig, slik at en mann gjerne kunne rådspørre henne også i større saker, litt egenrådig i småting, men føyelig ellers, vant som hun var fra sin fars hender til å la seg lede og støtte og verne. – Men nå fikk denne mannen makt over henne – en som ikke dugde til å styre seg selv, som aldri hadde vernet om noe.

Hennes søte jomfruelighet hadde han herjet, brutt hennes stolte ro, sprengt dette kvinnesinnet og tvunget henne til å strekke og tøye hver evne hun eide til det ytterste. Hun hadde måttet stå opp for sin elsker, som den lille fuglen forsvarer redet sitt med dirrende kropp og skingrende røst, når noen nærmer seg. sig boet. Hendes liflige slanke legeme hadde syntes ham skapt til å bli båret oppe og skjermet inderlig av en manns armer – han hadde sett det spent av vill vilje, mens hjertet hamret i henne av mot og angst og kampvilje, og hun kjempet for mann og barn, slik duen selv kan bli vill og redd når hun har unger. Hadde det vært ham selv som var hennes ektemann, hadde hun levd sammen med hans hederlige godvilje i femten vintre – da visste han nok at hun ville stått opp for ham også, hvis han hadde kommet i noen ulykke. Med kløkt og mot ville hun ha stått ved hans side.

Korset – del 6BokRobot · Side 113 / 462

Men aldri ville han ha fått se det steinharde ansiktet hun vendte mot ham den kvelden i Oslo, da hun satt og fortalte at hun hadde vært borte og sett seg om i det huset. Sitt eget navn hadde han nok aldri fått høre henne skrike ut i slik vill nød og jammer. Og det var ikke hans ungdoms hederlige og rettferdige kjærlighet som hadde svart i hans hjerte. Den ville lidenskapen som reiste seg og skrek imot hennes villsinn – han hadde aldri visst at noe slikt kunne bo i hans eget sinn, dersom det hadde gått med ham og henne som deres fedre hadde bestemt –. Hennes tårevåte smil da hun vekket ham og sa at gutten ropte på sin far – så strålende søtt smiler bare den som vet både hva det er å tape en kamp og å vinne –. Erlings hustru var den han elsket – slik som han elsket henne nå. Men da var vel hans kjærlighet syndig, og så måtte det vel være slik som det var – at han var ulykkelig.

For han var så ulykkelig at iblant kjente han bare en stor forundring – at det var han selv som hadde det slik, og som ikke så noen vei ut av sin ulykke. – Da han tråkket på sin egen ære og edle verdighet, minnet Erling Vidkunssøn om ting som ingen hederlig mann ville antydet at han visste – det hadde han ikke gjort for brødre eller slektninger, men bare for henne. Bare for hennes skyld

Hadde han orket å tigge den andre mannen slik de spedalske tigger for kirkedøren i kjøpstæder og viser frem sine stygge sår –. Han hadde tenkt – engang skulle hun få vite det. Ikke alt, ikke hvor dypt han hadde ydmyket seg. Men når de begge to var blitt gamle mennesker, så hadde han tenkt at han skulle si det til Kristin: Jeg hjalp deg så godt jeg kunne, for jeg husket hvor inderlig jeg ønsket deg det, den tiden jeg var din forlovede –.

Fornyet tekst på norsk bokmål:

Korset – del 6BokRobot · Side 114 / 462

Det var noe han ikke våget å vende sine tanker mot. Hadde Erlend sagt noe til Kristin? – Ja, han hadde tenkt at hun en gang skulle få vite det fra hans egen munn – jeg har aldri glemt at jeg var glad i deg, da vi var unge. Men var det slik at hun visste det, og at hun hadde hørt det fra sin mann? – Nei, da følte han at han ikke orket mer. Til henne alene hadde han ment å si det – en gang, om lenge. Da han tenkte på den stunden da han selv hadde priset det – at Erlend hadde snublet til å se det som han trodde var skjult innerst i huken. Og Ramborg visste det – enda han ikke forsto hvordan hun hadde skjønt det –. Hans egen hustru – og hennes mann – de visste det –. Simon skrek, vilt og kvalt, og stupte seg brått over på den andre siden av sengen –. – Gud hjelpe ham! Nå var det ham selv som lå der, naken og voldtatt, blødende av piner og skjelvende av skam –.

Konen gløttet mot døren og møtte Simons hete, tørketørket, skarptglitrende øyne: «Fikk dere ikke sove?» – Nå red Erlend Nikulaussøn forbi selvtredje – det var visst to av sønnene hans som var med. Simon mumlet et slags svar, vredt og uforståelig. Han skulle gi dem et godt forsprang. Ellers måtte han vel snart begynne å tenke på hjemreisen også –. – Straks han kom inn i stuen og tok av seg ytterklærne, ville Andres ta skinnluen hans og sette den på seg. Mens gutten satt skjevt over benken og red til farbror på Dyfrin, datt den store luen av, snart ned på den lille nesen og snart bakover på hans vakre, lyse lokker –. Men det hjalp lite at han anstrengte seg for å huske på slikt – til farbror på Dyfrin måtte Gud vite når gutten kom på gjesting nå –. Og isteden kom minnet om hans andre sønn – Halfrids barn. Erling – det var ikke så ofte han tenkte på ham.

Korset – del 6BokRobot · Side 115 / 462

Et lite, blåblekt barnelik – de dagene Erling levde, hadde han knapt sett ham – han måtte sitte hos den døende moren. Hadde barnet overlevd, eller hadde det levd lenger enn moren? – Da hadde han beholdt Mandvik. Da hadde han vel søkt seg et nytt ekteskap. der sør i landet. En og annen gang hadde han kommet til å se nord i dalen til sin gård her. Da vilde han vel ha – ikke glemt Kristin – hun hadde lært ham en altfor underlig dans til at han skulde kunne det. For djevelen – en mann måtte vel ha lov til å minnes det som et merkelig eventyr, at han måtte hente sin forlovede, en vakker ung kvinne, oppfostret i kristendom og sedelig ferd, hjem fra porthus og en annen manns seng. Men da hadde han vel ikke fortsatt å minnes henne slik at det plaget ham og tok all god smak ut av alt det gode livet ellers bød ham –. Erling – han ville ha vært fjorten vinter nå. Da Andres nærmet seg middelalderen, var han selv gammel og avdanket –.

Åja, Halfrid – du hadde det ikke så bra med meg, du. Så uforskyldt er det vel ikke at jeg har fått det slik –. Erlend Nikulaussøn hadde fortjent å bøte med livet for sin letsindighet da. Og Kristin satt som enke på Jørundgård nå –. Og han selv hadde kanskje begynt å tenke på at han var en gift mann. Det var ingenting så urimelig at han ikke kunne overbevise seg selv om det nå –. Blåsten hadde stilnet, men store, våte flak av vårsnø falt fortsatt, da Simon red fra tavernsgården. Og nå mot kveld begynte fuglen å fløite og trille i skogsnarene, tross snøfallet. Som en flenge i et tøy som sprekker opp igjen ved en brå bevegelse, gjorde et lite minne vondt – forleden, under påskegildet hans, hadde de stått ute og latt seg bake av middagssolen, en hel gjeng. Høyt oppe i bjørketreet over dem satt en rødstrupe og fløytet mot den lune, blå luften.

Korset – del 6BokRobot · Side 116 / 462

Geirmund kom haltende rundt husets hjørne, slepte seg frem ved hjelp av staven sin, med en hånd på sin eldste søns skulder. Han så opp, stanset og hermet etter fuglen. Gutten spisset også munnen og fløytet. De kunne etterligne nesten alle fuglestemmer. Kristin stod litt unna, inne mellom noen andre koner. Hun smilte så vakkert mens hun lyttet. Mot solnedgangen letnet skyene i vest – de fløt gyldne innover de hvite fjellsidene, fylte skar og smådaler som grå dis. Elven glitret matt som messing – den brusket åpen og mørk rundt steinene i strømmen, og på hver stein lå en liten hvit pute av nysnø. Det gikk ikke fort med de trette hestene på det tunge føret. Det var melkehvit natt med fullmåne som gløttet frem mellom drivende dis og skyer, da Simon red nedover brækkene ved Ula-åen. Da han hadde kommet over broen og ut på de flate furumoene, hvor vinterveien gikk, strakte hestene seg bedre ut – de visste at det bar mot

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] stalden. Simon klappet Digerbeins dampende våte hals. Han var glad likevel, denne færden snart var tilende. Ramborg sov vel forlængst. Hvor veien brat dreier ut av skogen lå der en liten stue. Han var like indpå den, da han blev vár at nogen mænd tilhest holdt foran døren. Han hørte Erlends stemme rope: «Det er visst da, du kommer første dag over helgen – jeg kan si det til konen min –?» Simon ropte en hilsen. Det vilde se altfor rart ut ikke at stanse og ride videre i følge med dem, men han bad Sigurd fare i forveien. Så red han op til de andre: det var Nåkkve og Gaute. Erlend kom frem fra husdøren i det samme. De hilstes igjen – de tre andre noget tvungent.

Korset – del 6BokRobot · Side 117 / 462

Han kunde se deres ansigter, men ikke ganske tydelig i det dæmrende lys – det tyktes Simon at deres miner var usikre, spændte og uvillige på en gang. Så sa han det straks: «Jeg kommer fra Dyfrin, måg.» «Ja jeg hadde spurt, du skulde ha reist sydover.» Erlend stod med hånden på sadelbuen og så ned. «Du har faret fort da,» la han til, som fordi tausheten blev pinlig. «Nei vent litt,» sa Simon til de unge drengene, de vilde til at ride. «Dere også bør høre på dette. Det var min brors segl, du så på brevet, Gaute. Og jeg skjønner at det må tykkes dig, de holdt dårlig sin tro med far din, han og de andre herrerne som hadde beseglet dette brevet til junker Håkon, som din far skulde føre til Danmark –» Gutten så ned og taug. Erlend mælte: «Ett tænkte du vel ikke på, Simon, da du fór til funds med bror din. Dyrt kjøpte jeg trygd for Gyrd og de fællerne mine – med alt jeg eiet uten navn av en ordholden og trofast mand.

Nu mener vel Gyrd Darre, at end ikke det navnet har jeg berget –» Skamfuld bøiet Simon hodet. Dette hadde han ikke tænkt på. «Det kunde du sagt til mig, Erlend, da jeg lot om at jeg vilde fare til Dyfrin –»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Du måtte vel selv kunne se det, jeg var så vild og rasende, jeg duget ikke til at tænke eller råde, da jeg red ut av gården din –» «Jeg var ikke aldeles besindig jeg heller, Erlend –» «Nei, men jeg synes du kunde hat tid til at sanse dig på den lange veien. Ikke heller kunde jeg godt bedt dig la det fare at spørre din bror uten at røbe ting som jeg hadde svoret dyrt på at tie om –» Simon taug litt – første stund syntes han den anden hadde ret. Men så slog det ham – nei nu var Erlend rent urimelig. Skulde han gåt her og latt Kristin og drengene tro så dårlig om sig. Han spurte om det, heller heftig. «Jeg har aldrig ymtet ett ord om det, måg, hverken til mor eller til brødrene mine,» sa Gaute og vendte sit vakre, lyse åsyn mot mostermanden. «Ja sidst fik de da vite om det likevel,» svarte Simon stædig. «Jeg mener, efter alt det som hændte den dagen hos mig, måtte vi klare op saken.

Korset – del 6BokRobot · Side 118 / 462

Og jeg skjønner ikke, det kunde komme din far så uventet – stort mere end barnet er du ikke, Gaute min, og rent ung var du, da du blev blandet ind i disse – lønråd.» «Min egen søn måtte jeg vel tro jeg kunde lite på,» mælte Erlend heftig. «Og jeg hadde ikke to kår at vælge mellem, da jeg skulde berge brevet. Det var at gi det til Gaute eller la sysselmanden finde det –» Det syntes Simon nytteløst at snakke mere om saken. Men han kunde ikke holde sig fra at si: «Litet likte jeg det da jeg skjønte, hvad gutten har gåt her og trodd om mig i fire år. Jeg har altid tykt godt om dig, Gaute.» Gutten drev sin hest nogen skridt frem, rakte ut hånden, og Simon så at hans åsyn mørknet, som om han rødmet: «I får tilgi mig, Simon!» Simon klemte barnets hånd. Stundimellem kunde Gaute være så lik sin morfar i ansigtet, så Simon blev rent underlig tilmote.

Han var noget hjulbent og liten av vekst, når han gik, men han var en ypperlig rytter, og tilhest så han ut som det fagreste mandsemne nogen far kunde glæde sig over.

Nu red de nordover alle fire, drengene først, og da de var kommet utenfor hørevidde, tok Simon til: «Du skjønner, Erlend – jeg mener ikke at du med rette kan laste meg for at jeg søkte opp broren min og bad ham si meg sannheten om denne saken. Men jeg vet at dere hadde grunn til å være sinte på meg, du og Kristin. For straks disse» – han famlet etter ordene – «underlige tidendene kom frem – dette som Gaute sa, om seglet mitt – jeg kan ikke benekte at jeg tenkte – jeg skjønner at dere trodde jeg tenkte – det som jeg skulle hate, vet jeg nok at var utenkelig. Så jeg sier ikke annet enn at du har grunn til å være sint –» sa han opp igjen. Hestene plasket gjennom snøflaket. Det gikk litt tid før Erlend svarte, og da lød stemmen hans ganske blid og sagtmodig: «Jeg vet ikke hva annet du kunne tenke heller. Det lå vel nærmest for hånden å tro –» «Ånei, jeg kunne nok visst at det var umulig,» brøt Simon av, plaget.

Korset – del 6BokRobot · Side 119 / 462

Litt etter spurte han: «Har du trodd at jeg visste om dette med brødrene mine? At det var for deres skyld jeg fristet å hjelpe deg?» «Nei?» sa Erlend forundret. «Jeg skjønte da at det ikke kunne du vite. Jeg hadde ikke sagt noe, det visste jeg. Og at brødrene dine ikke hadde sluppet noe på glippen, det mente jeg at jeg kunne stole på med sikkerhet,» lo han lavt. Så ble han alvorlig. «Jeg visste vel,» sa han lavt, «du gjorde det for vår fars skyld – og fordi du er god –» Simon red en stund uten å si noe. «Du har vel vært ganske sint, kan jeg tenke meg,» spurte han etter en stund. «Å. – Da jeg fikk tid til å tenke meg om – jeg skjønner ikke at det var noen annen tolkning du kunne gjette på –» «Enda Kristin?» spurte Simon enda lavere. «Ja, hun! –» Erlend lo som før. «Du vet, hun tåler ikke at noen peiler på meg – utenom hun selv. Hun mener vel at hun klarer det bra alene. Det er som med barna våre. Gud nåde meg, jeg laster dem med ett ord!

Men du kan vite at jeg fikk overtalt henne –»

«Du gjorde det –» «Ja – med tiden skal jeg få henne til å skjønne. Du vet, Kristin er slik at når hun får tenkt seg om, vil hun huske at du har vist oss så trofast vennskap at –» Simon kjente hjertet dirre spent og opprørt. Det syntes ham ulidelig – den andre lot til å mene at de nå kunne stryke denne saken av tankene. Hans ansikt i det bleke månelyset var så inderlig fredfullt. Simons stemme skalv av følelsesbevegelse da han tok til orde: «Tilgi meg, Erlend, jeg skjønner ikke at jeg kunne tro –» «Du hører,» brøt den andre av, litt utålmodig, «at jeg skjønner det. Det tykkes meg at du vanskelig kunne tro annet –» «Gid de to uvitende ungene aldri hadde talt,» sa Simon heftig. «Ja –. Gaute har aldri fått slike hugg før i sitt liv –. Og alt kom av at de kranglet om sine langfedre – han Reidar Birkebein og kong Skule og biskop Nikolas.» Erlend ristet på hodet.

Korset – del 6BokRobot · Side 120 / 462

«Men tenk nå ikke mer på det, gutten – best at vi glemmer dette så fort vi kan –» «Jeg kan ikke!» «Nei, Simon!» Det kom som en innvending, forsiktig undrende. «Det er da ikke verdt å ta så tungt –!» «Jeg kan ikke, hører du! Jeg er ikke så god en mann som du!» Erlend så forvirret på ham: «Nå skjønner jeg ikke hva du mener?» «Jeg mener –» Simons ansikt var aldeles forkrøplet av smerte og vildskap; han talte lavt, som om han knuget ned en lyst til å skrike ut. «Jeg mener. Jeg har hørt deg tale vakkert om Sigurd lagmann på Steigen, den gamle mannen som du røvet konen fra. Jeg har sett og skjønt at du elsket Lavrans med full sønlig hengivenhet –» kjærlighet. Og aldri har jeg merket at du bar nag til meg fordi du – lokket fra meg min forlovede –.

Jeg er ikke så edel som du tror, Erlend – jeg er ikke så edel som du – jeg – jeg bærer nag til den mannen som jeg har gjort urett –» Blekgjort i kinnene av spenning stirret han den andre inn i øynene. Erlend hadde lyttet til ham med halvåpen munn. «Dette har jeg aldri skjønt før nå! – Hater du meg, Simon,» hvisket han overveldet. «Tykkes deg ikke at jeg har grunn til det –» Uvilkårlig hadde begge mennene stanset hestene sine. De satt og stirret hverandre inn i øynene: Simons små øyne glitret som stål. I det dishvite månelyset så han at Erlands smale ansiktstrekk arbeidet, som om noe brøt i ham – en oppvåkning –. Han så opp under halvveis nedslåtte øyelokk, bet seg i den skjelvende underleppen. «Jeg orker ikke å møtes med deg mer!» «Mand! – Det er tyve år siden,» brast Erlend ut, overveldet og forvirret. «Ja. Tykkes deg ikke at – hun – er verdt å minnes i tyve år?» Erlend rettet seg opp i salen – møtte Simons blikk fullt og fast.

Korset – del 6BokRobot · Side 121 / 462

Månelyset tente en blågrønn gnist i de store, lyse øynene hans. «Jo. Gud – Gud signe henne!» Et øyeblikk satt han slik. Så sporet han hesten sin og jog fremover råket, så støvet stod etter ham. Simon holdt igjen Digerbein – han var nær ved å bli kastet av, så brått tok han inn hesten. Han ble sittende der i skogbrynet, mens han dempet det utålmodige dyret, så lenge han kunne skimte hovslagene i snevellingen. Angeren overveldet ham, straks han hadde sagt det. Han angret og han skammet seg, som om han skulle ha slått det mest forsvarsløse – et barn – eller et fint og blidt, uforstandig dyr – i blind vrede. Han kjente sitt hat som en splintret lanse – han var selv splintret av sammenstøtet med denne mannens uforstandige uskyld – så lite skjønte denne ulykkesfuglen Erlend Nikulaussøn, så det var som om han skulle være både hjelpeløs og meningsløs –. Han bannet og forbannet halvveis høyt mens han red.

Meningsløs – mannen var langt over de andre tolv årene – snart måtte han tåle å bli tiltalt som mann til mann. Hadde han såret seg selv, ja så fikk djevelen hente ham; det regnes for et godt kjøp, når han bare engang hadde fått ram på Erlend. Nu red han hjem til henne – Gud signe henne, jeppet han. Og siden var det slutt med å gå og tråkke i denne søskenkjærligheten – de to der borte og han og hans. Han slapp å møtes mer med Kristin Lavransdatter –. – Tanken tok pusten fra ham –. Likemeget, for djevelen –. «Forarger ditt øye deg, så riv det ut», sa prestene. Mest hadde han gjort dette, sa han til seg selv, for å slippe unna denne søster- og brorskjærligheten med Kristin – han orket ikke mer –. Ett eneste ønske hadde han nu – at Ramborg ikke måtte våkne, når han kom hjem. Men da han red ned mellom gjerdene, så han at det stod en i mørk kåpe under ospetrærne. Det hvitnet på skautet hennes.

Korset – del 6BokRobot · Side 122 / 462

Hun hadde gått der og ventet, sa hun, helt siden Sigurd kom hjem. Ternerne var i seng, og Ramborg øste selv opp av grøtgryten som stod i ovnsmunningen og holdt seg varm, bar flesk og brød på bordet og hentet frisktappet øl. «Skal du ikke legge deg nå, Ramborg?» spurte mannen, mens han åt. Ramborg svarte ikke. Hun gikk bort til veven sin og begynte å tre de små brogede nøstene ut og inn gjennom rendingen. Hun hadde satt opp et billedteppe før jul, men hun hadde ikke kommet langt med det enda. «Erlend red nordover for en stund siden,» sa hun, hun stod med ryggen til. «Jeg trodde etter det Sigurd sa at dere skulle komme sammen?» «Nei – det falt ikke slik –» «Lengtet Erlend mer enn du hjem til sengen sin?» Hun lo litt. Da hun ikke fikk svar, sa hun igjen: «Han lengter vel alltid hjem til Kristin, når han har vært på et ærend borte –» Simon nølte en god stund før han svarte: «Erlend og jeg skiltes ikke som venner.»

Ramborg snudde seg brått – han fortalte da hva han hadde hørt på Dyfrin, og om den første delen av samtalen sin med Erlend og sønnene hans.

«Det synes meg nå litt urimelig at dere skulle bli uvenner om dette – når dere har kunnet holde oppe vennskapet like til nå.» «Kanskje – men nå gikk det slik. Men det blir for langt å tale om alt dette i kveld.» Ramborg vendte seg mot veven og fortsatte arbeidet igjen. «Simon» – spurte hun lavt. «Husker du en fortelling som Sira Eirik leste for oss engang – ut av Bibelen – om en pike som het Abisag den sunnamittiske?» «Nei.» «Den gang kong David ble gammel og hans livskraft og manndom begynte å svikte,» begynte hustruen, men Simon avbrøt henne: «Ramborg min, det er altfor sent på kvelden; det er ikke tid til å ta opp og fortelle sagaer nå. – Nå husker jeg også hva det var med henne du nevnte –» Ramborg dyttet oppunder med vevsken, trakk litt. Så talte hun igjen: «Husker du den fortellingen da, som far min kunne – om Tristan den fride og Isodd den hvite og Isodd den svarte?» «Ja, den husker jeg.»

Korset – del 6BokRobot · Side 123 / 462

Simon skjøv fra seg matfatet, strøk seg med håndbaken over munnen og reiste seg. Han stilte seg foran ovnen; med den ene foten oppe på kanten, albuen på kneet og haken i hånden stod han og så inn på ilden som holdt på å brenne ut inne i den murede hulen. Fra hjørnet ved veven kom Ramborgs stemme, skjør og bristefærdig: «Jeg tenkte alltid, når jeg hørte disse sagaene, at slike menn som kong David og herr Tristan – det syntes meg urimelig – og grusomt – at de ikke elsket de unge brudene som bar til dem sin møydom og sitt hjertes kjærlighet med mildhet og sømmelighet, mer enn slike koner, fru Bathseba eller denne arme Isodd av Bretland –» hun trakk pusten overveldet. «Det syntes meg de hardeste kår – slik som de fikk det, Abisag og denne stakkars Isodd av Bretland –» Hun vendte seg heftig, kom fort over gulvet og stod foran sin husbond. «Hva er det med deg, Ramborg?» Simon talte lavt og motvillig.

«Jeg forstår ikke meningen din med dette –»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Jo, du gjør,» sa hun heftig. «Du er slik du som denne Tristan –» «Det kan jeg ikke tro,» han fristet le, «at jeg skulde ligne – Tristan hin fride –. Og de to konerne du nævnte – mindes jeg ret, så levet og døde de som skjære møer, urørt av mændene sine –» han så bort på sin hustru: det lille trekantede ansigtet hendes var hvitt, og hun bet sig i læberne. Simon flyttet ned foten, rettet sig op og la begge hænder på hendes skuldre: «Ramborg min, vi har da to børn sammen,» sa han stilt. Hun svarte ikke. «Jeg har strævet for at vise dig, jeg takket dig for den gaven. Jeg mente selv – jeg har fristet at være dig en god husbond –» Da hun endda intet sa, slap han hende, gik bort og satte sig på bænken. Ramborg fulgte efter, stod foran ham og så ned på manden: de brede lår i våte, overskvættede hoser, hans svære krop, det tunge, rødbrune ansigt. Hun brettet læberne i uvilje: «Styg er du blit også med årene, Simon.»

Korset – del 6BokRobot · Side 124 / 462

«Ja jeg har aldrig trodd om mig selv at jeg var nogen vakker mand,» sa han sindig. «Og jeg er da ung og vakker –» hun satte sig på hans fang, tårerne styrtet ut av hendes øine, da hun fattet om hans hode med begge hænder: «Simon – se på mig – hvorfor kan du ikke lønne mig for det – ingen har jeg undt at eie mig uten du – jeg tænkte det helt fra jeg var liten mø, at slik som du var skulde også min husbond være –. Mindes du at vi fik leie dig begge, Ulvhild og jeg – du skulde gå med far vest i hagen og se på folerne hans – du bar hende over bækken, og far vilde ta op mig, men jeg skrek at du skulde bære mig også. Mindes du?» Simon nikket. Han husket godt at han hadde stelt meget med Ulvhild, for han syntes det var sån synd i det væne barnet som var vanført. Om den yngste hadde han ingen erindring hat, andet end at der var en som var yngre end Ulvhild.

«Du hadde det vakreste hår –» hun trædde sine fingre ind i den lysebrune, bølgede lug som faldt litt nedover mandens pande. «Du har ikke et gråt hårstrå endda du –. Erlend er snart like meget hvit som svart i hodet. – Og så likte jeg så godt at du fikk de dype dokkene i kindene dine, når du smilte – og det at du var så gladmælt –»

«Ja, jeg så vel litt bedre ut den gangen enn jeg gjør nå –» «Nei,» hvisket hun heftig – «når du ser blidt på meg –. Husker du første gang jeg sov i armene dine? – Jeg lå og klaget over tannverk – far og mor hadde sovnet, det var mørkt på loftet, men du kom bort til benken der vi lå, Ulvhild og jeg, og spurte hva jeg gråt for. Du ba meg være stille og ikke vekke de andre, og så tok du meg opp i armene dine, og så slokket du lyset og skar en splint og stakk den rundt den vonde tannen, til det kom blod. Så leste du over splinten, og så ble jeg frisk igjen, og så fikk jeg lov til å sove i sengen din, og du holdt meg i armene dine –» Simon la hånden på hodet hennes, presset det inn mot skulderen sin. Nå, da hun nevnte det, husket han: det var da han var på Jørundgård og hadde sagt til Lavrans at båndet mellom ham og Kristin heller måtte løses opp igjen.

Korset – del 6BokRobot · Side 125 / 462

Han hadde sovet lite den natten – og nå husket han at han hadde stått opp en gang og stelt litt med lille Ramborg, som lå og sutret over tannverk –. «Har jeg vært slik mot deg, Ramborg min, noen stund – så du mener du har rett til å si at jeg ikke er glad i deg –?» «Simon – tror du ikke jeg kunne være verdig til at du er gladere i meg enn i Kristin? Ond og falsk var hun mot deg – jeg har fulgt etter deg som en liten valp i alle disse årene –» Simon løftet henne forsiktig ned fra fanget sitt, reiste seg og tok hendene hennes i sine: «Snakk ikke mer om søsteren din nå, Ramborg – på den måten. Jeg undrer meg på om du selv forstår hva du sier. Tror du ikke jeg frykter Gud – kan du tro om meg at jeg skulle være så redd for skam og den verste synd, eller at jeg ikke skulle tenke på barna mine og alle mine slektninger og venner?

Jeg er jo bonden din, Ramborg – glem ikke det, og snakk ikke slik til meg –» «Jeg vet, du har ikke brutt Guds lov eller krenket ære og verdighet –» min hånd, anderledes end jeg kan svare for det på dommens dag – det vidner jeg for Gud og Sankt Simon apostel –» Ramborg nikket taus.

«Tror du søsteren din ville møtt meg slik som hun har gjort i alle disse årene, hvis hun tenkte som deg, at jeg elsker henne med syndig attrå? Da kjenner du ikke Kristin.» «Å, hun har aldri tenkt på om noen annen mann bærer attrå til henne enn Erlend. Hun aner neppe at vi er av kjøtt og blod, vi også –» «Nei, det er vel sant nok det, Ramborg,» sa Simon rolig. «Men da kan du vel selv skjønne hvor uvettig det er at du plager meg med skinsyke.» Ramborg trakk hendene sine til seg. «Jeg mente det ikke slik heller, Simon. Men du har aldri holdt av meg slik som du holdt av henne. Enda leker hun alltid i tankene dine – meg tenker du lite på, når du ikke ser meg.»

Korset – del 6BokRobot · Side 126 / 462

«Det er ikke min skyld, Ramborg, at en manns hjerte er skapt slik, at det som blir skrevet på det mens det er ungt og friskt, står gravert dypere enn alle runer som ristes siden –» «Har du aldri hørt det ordet som sier at mannens hjerte er det første som kvikner til i morslivet og det som dør sist i ham?» sa Ramborg lavt. «Nei –. Er det et ord som sier det –. Ja, det kan vel være sant også.» Han strøk flyktig over hendes hvite kinn. «Men skal vi sove sammen i natt, så får vi nå legge oss,» sa han trøtt. Ramborg sovnet etter en stund, og Simon listet armen sin fri under nakken hennes, flyttet seg ytterst ut mot sengekanten og dro lakenet helt opp under haken sin. Skjorten hans var aldeles våt oppe ved skulderen av hennes tårer. Han hadde bittert vondt av kona si – samtidig kjente han med en ny fortvilelse at han ikke lenger kunne klare seg i samlivet med henne ved å behandle henne som om hun var et blindt, uerfarent barn.

Nå måtte han innse at Ramborg var en fullvoksen kvinne. Utenfor grånet det alt – mørketiden var i ferd med å svinne. Han var så stupende trøtt – og imorgen var det messedag. Ikke ville han dra til kirken imorgen – enda han sikkert godt kunne trenge det. Han hadde lovet Lavrans engang at han aldri skulle gå glipp av en messe uten god grunn – men det hadde ikke hjulpet ham stort at han hadde holdt det løftet i alle disse årene, tenkte han bittert. Imorgen red han ikke til messen –.

II. SKYLDNERE

Korset – del 6BokRobot · Side 127 / 462

I. Kristin fikk ikke full oversikt over det som hadde hendt mellom Erlend og Simon. Mannen fortalte henne og Bjørgulf hva Simon hadde sagt om sin ferd til Dyfrin, og at de siden hadde kommet i en ordveksling som hadde endt med at de skiltes i uvenskap. «Mer kan jeg ikke si deg om dette.» Erlend var litt blek, ansiktet hans fast og bestemt. Hun hadde sett ham slik noen få ganger før, i årene hun hadde vært gift med ham. Da visste hun at dette var saker han ikke ville si mer om. Hun hadde aldri likt det når Erlend møtte hennes spørsmål med denne mine. Gud visste, hun krevde ikke å regnes for mer enn en enkel kvinne; helst ville hun ha sluppet alt ansvar for annet enn sine barn og sitt husfrustyre. Men hun hadde blitt nødt til å ta hånd om så mye som hun mente var saker som var mer passende for en mann å håndtere – og Erlend hadde funnet det ganske rimelig; han lot det ligge på hennes skuldre.

Da plaget det ham sterkt å være så overmodig og avfeie henne så kort, når hun ville vite hva han gjorde på egen hånd, noe som berørte velferden til dem alle. Hun tok dette uvenskapet mellom Erlend og Simon Darre tungt. Ramborg var hennes eneste søster. Og da hun tenkte på at hun nå skulle savne Simons selskap, forsto hun for første gang ordentlig hvor glad hun hadde blitt i denne mannen, og hvor mye takknemlighet hun skyldte ham – den beste støtten i sin vanskelige stilling hadde hun fått gjennom hans trofaste vennskap. Og hun visste at nå kom folk til å snakke om dette over hele bygden – de i Jørundgård hadde lagt seg ut med Simon på Formo også. Simon og Ramborg var likt og avholdt av hvert eneste menneske. De fleste så på henne selv, hennes mann og sønner med mistro og avsky; det hadde hun skjønt for lenge siden. Nå kom de til å bli fullstendig ensomme –.

Kristin følte at hun måtte synke i jorden av sorg og skam den første søndagen, da hun kom inn på vollen foran kirken og så Simon stå der, litt borte i en klynge bønder. Han hilste henne og hennes med en hodebøyning, men det var første gang han ikke kom bort, håndhilste og ga seg i snakk med dem. Men Ramborg gikk frem til søsteren sin. og tok hendes hånd:

Korset – del 6BokRobot · Side 128 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Det er ilde, søster, at mændene vore er blit usams – men du og jeg skal vel ikke være usams for det –» hun reiste sig på tå og kysset Kristin, så folket på kirkegården kunde se det. Men Kristin visste ikke hvordan det var – hun syntes kjende på sig at Ramborg var ikke så bedrøvet allikevel. Hun hadde aldrig kunnet like Erlend – Gud måtte vite om hun ikke hadde sat op sin mand mot ham, med eller uten sin vilje –. Ramborg kom dog siden altid bort og hilste sin søster, når de møttes ved kirken. Ulvhild spurte høirøstet, hvorfor mosteren ikke mere kom syd til dem, så løp hun bort til Erlend, klænget på ham og de ældste sønnerne. Arngjerd stod stille ved sin stedmors side, tok Kristin i hånden og så forlegen ut. Simon og Erlend og hans sønner undgik hinanden med megen flid. Kristin savnet også søsterbørnene sårt. Hun var blit glad i de to møerne.

Og en dag da Ramborg hadde tat sin søn med til messen og Kristin siden efter tjenesten kysset Andres, brast hun i gråt. Hun hadde fåt denne spæde, skrøpelige gutten så kjær – og hun kunde ikke hjælpe for det, men nu da hun selv ikke hadde nogen rigtig små børn mere, var det som en trøst for hende, at hun kunde stelle med denne vesle søstersønnen på Formo og skjæmme ham bort, når forældrene tok ham med sig til Jørundgård. Av Gaute fik hun høre litt nærmere om saken, for han sa hende, hvordan ordene hadde faldt mellem Erlend og Simon hin nat, da de møttes ved Skindfeld-Gudruns stue. Jo mere hun tænkte over tingene, desto mere syntes hun at Erlend hadde størst uret.

Korset – del 6BokRobot · Side 129 / 462

Hun hadde været forbitret på Simon – såpas burde han nu ha kjendt mågen sin at han kunde vite, sveget og bedraget sin bror på uadelig vis hadde Erlend ikke – så mangt og meget underlig han nok kunde gjøre av tankeløshet og hidsighet – og når han så hvad han hadde stelt til, så tedde han sig ofte mest lik en sky hingst som har slitt sig og blir vild av skræk for det den slæper med sig. Men at Erlend aldrig kunde skjønne, sommetider trængte andre mennesker at vareta sit tarv bent imot det ugagn som han hadde sån sjelden gave til at gjøre. Og da vyrdet Erlend ikke hvad han sa eller hvordan han bar seg. Hun husket fra sin egen tid, da hun enda var ung og bløt i sinnet – gang på gang hadde hun kjent at han tråkket på hennes hjerte med sin uvørne ferd.

Sin egen bror hadde han skilt seg fra – allerede før Gunnulf gikk i kloster hadde han trukket seg tilbake fra dem, og hun hadde skjønt at det var Erlends skyld – så ofte som han hadde krenket sin fromme og verdige bror, enda hadde Gunnulf aldri gjort Erlend noe vondt. noe annet enn godt, det hun kunne skjønne. Og nå hadde han støtt fra seg Simon, og når hun ville vite hva som forårsaket uvenskapet mellom ham og deres eneste venn, trakk han bare på et hovmodig ansikt og svarte at det kunne han ikke si til henne –. Til Nåkkve hadde han sagt mer, det skjønte hun. Moren ble såret og urolig til sinns, når hun merket at Erlend og den eldste sønnen avbrøt samtalen eller vendte den til et annet emne, straks hun trådte inn til dem, og det hendte ikke sjelden. Både Gaute og Lavrans og Munan holdt seg mer til moren enn Nikulaus noen gang hadde gjort, og hun hadde alltid snakket mer med dem enn med ham.

Korset – del 6BokRobot · Side 130 / 462

Men likevel syntes hun alltid at den førstefødte på en måte stod hennes hjerte nærmest av alle barna. Og etter at hun var kommet til å bo på Jørundgård igjen, var minnene om den tiden da hun bar denne sønnen under hjertet og om hans fødsel blitt merkelig levende og nære. For hun merket på mange vis at folket her i Sil ikke hadde glemt hennes ungdomssynd. De regnet henne mest som en som hadde flekket til hele sin hjembygds ære, da hun, datter til den mannen som alle holdt for høvdingen her, var kommet på villspor. De hadde ikke tilgitt det, og heller ikke at hun og Erlend hadde føyet spott til hans sorg og skam, da de narret ham til å gi bort en lokket mø med det præktigste bryllupet som hadde stått i mands minne her i norddalen. Kristin visste ikke om Erlend visste at folk nå trakk opp igjen disse gamle temaene. Men gjorde han det, var han vel likegyldig.

Hennes landsmenn regnet han bare for vadmelsbønder og torparer alle sammen – og han lærte hennes sønner å tenke likeså. Det smerte henne i sjelen å vite at disse menneskene som hadde elsket henne og ønsket henne så vel, den gang hun het Lavrans Bjørgulfsøns vakre datter, Norddalsrosen, de ringeaktet Erlend Nikulaussøn og hans hustru og dømte hardt over dem. Hun tigget dem ikke, hun gråt ikke, for hun var blitt en fremmed blant dem. Men det var vondt. Og det syntes henne at selve de stupbratte fjellsidene rundt dalen, som hadde vernet hennes barndom, så nå annerledes ned på henne og hennes hjem – svarte av trusler og stengrå av hard vilje til å kue. hende. Og engang hadde hun grått bitterlig – Erlend hadde visst om det, og han hadde ikke hatt lang tålmodighet med hende da.

Da han skjønte at hun hadde gått ensom i de mange månedene med hans barn tyngende under sitt redde, sorgfulle hjerte, da hadde han ikke tatt henne opp i sin favn og trøstet henne med blidhet og kjærlige ord.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 7BokRobot · Side 131 / 462

Korset – del 7

ord. Forbitret og skamfuld var han blit da han så, at nu kom det for en dag, hvor uhæderlig han hadde handlet mot Lavrans – men han hadde ikke tænkt på at det måtte vel være meget tyngre for hende, den dag da hun skulde stå beskjæmmet indfor sin stolte og kjærlige far. Og ikke hadde Erlend hilst sin søn med altfor stor glæde, da hun endelig hadde båret dette barnet frem til livet og lyset. Den stund da hun var blit forløst ut av endeløs sjæleangst og gru og kval og hun så sin stygge, uformelige syndebyrde få liv under prestens sterke bønner, bli det elskeligste, fuldkommen friske barn – da hadde det været som om hendes hjerte smeltet av ydmyk glæde, og selve det hete, trodsige blod i hendes krop blev til søt og hvit, uskyldig melk.

Ja med Guds hjælp folker han sig vel, sa Erlend, da hun lå der på seng og vilde ha ham til at glæde sig med hende over denne kostelige dyrgrip, som hun neppe kunde utholde at slippe ut av armene sine så længe som kvinderne stelte barnet. Sine børn med Eline Ormsdatter var han da glad i, det hadde hun både set og skjønt. Men når hun bar Nåkkve til faren og vilde lægge ham i mandens arm, så gren Erlend på næsen og spurte hvad han skulde med denne ungen som lækket både oppe og nede. I år og dag gik Erlend og så uvillig til sin ældste egtefødte søn, kunde ikke glemme at Nåkkve var kommet til verden på en ubeleilig tid – endda gutten var så vakkert og snilt og lovende et barn at hver far måtte fryde sig som så en slik søn vokse op til at træde efter ham. Og Nåkkve hadde elsket sin far slik at det var rent underlig at se det – helt siden han var ørende liten.

Korset – del 7BokRobot · Side 132 / 462

Han hadde skinnet som solen over hele sit lille fagre åsyn, når faren tok ham bort mellem knærne sine et øieblik og talte to ord til ham, eller han fik holde i mandens hånd tversover tunet. Trutt hadde Nåkkve beilet til farens yndest, den tiden da Erlend likte alle sine andre børn bedre end dette. Bjørgulf hadde været farens yndling, mens gutterne var små, og da hadde Erlend sommetider tat sine småsønner med sig op på ridderloftet, når han hadde ærinde dit – der gjemtes alle rustninger og våpen som ikke var i daglig bruk på Husaby. Mens faren snakket og spøkte med Bjørgulf, satt Nåkkve ganske stille på en kiste og pustet av bare velvære, fordi han fikk lov til å være der. Men etter hvert som tiden gikk og Bjørgulfs dårlige syn gjorde at han ikke kunne ferdes ute med Erlend like godt som de andre sønnene, og Bjørgulf også ble tilbaketrukket og fåmælt overfor faren, ble dette annerledes.

Nå syntes Erlend nesten å være litt sky overfor denne sønnen. Kristin lurte på om Bjørgulf i sitt hjerte bebreidet faren for at han hadde ødelagt deres velferd og revet sine sønners fremtid med seg i sitt fall – og om Erlend visste eller ante det. Uansett,

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 7BokRobot · Side 133 / 462

Bjørgulf alene av alle Erlendssønnerne syntes ikke at se op til ham i blind kjærlighet og grænseløs stolthet over at kalde ham far. En dag hadde de to mindste gutter lagt merke til at faren læste i psalteret om morgenen og fastet på vand og brød. De spurte hvorfor han gjorde det – det var jo ikke fastedag. Erlend svarte, det var for synderne sine. Kristin visste at disse fastedagene var del av den bod som var blit Erlend pålagt for hans egteskapsbrudd med Sunniva Olavsdatter og at ialfald de ældste sønnerne også visste det. Nåkkve og Gaute syntes ikke at tænke noget ved det, men hun kom til at se bort på Bjørgulf i det samme: gutten sat der og myste nærsynt ned i matbollen sin og smålo for sig selv – slik hadde Kristin set Gunnulf smile en og anden gang, når Erlend rigtig yppet sig. Moren blev ilde ved –. Nu var det Nåkkve som Erlend altid skulde ha hos sig. Og den unge levet likesom med alle sit livs røtter fæstet i faren.

Nåkkve tjente sin far som en ung hirdsvein sin herre og høvding: han vilde endelig selv stelle farens hest, holde hans ridestel og våben istand, han spændte sporen om Erlends fot og bar til ham hat og kappe, når han skulde ut. Han skjænket i farens bæger og skar for ham ved bordet, der han sat i bænken like tilhøire for Erlends sæte. Erlend skjemtet litt med svendens kurteisi og høviske seder, men han likte det godt og tok mere og mere Nåkkve aldeles for sig. Kristin så at nu hadde han aldeles glemt, hvor hun hadde stridt og tigget for at vinde litt farskjærlighet av ham til dette barnet. Og Nåkkve hadde glemt den tiden da det var til hende han kom og søkte bod for alt vondt og råd for alle sine vanskeligheter, da han var ung og liten. Han hadde altid været en kjærlig søn mot sin mor, og det var han endda på en måte, men hun følte, at jo ældre gutten blev, desto længer kom han bort fra hende og alt hendes.

Korset – del 7BokRobot · Side 134 / 462

Det som hun hadde at stå i, manglet Nåkkve aldeles sans for. Han var aldrig vrangvillig, når hun satte ham til noget arbeide, men han var underlig træhændt og klodset til alt som kunde kaldes bondeyrke – han gjorde det uten liv og lyst og blev aldri ferdig med noe. Moren tenkte at han ikke var ulik sin døde halvbror, Orm Erlendssøn, på mange måter – han lignet ham også av utseende. Men Nåkkve var sterk og sunn, en dyktig danser og idrettsmann, en god bueskytter og også temmelig flink med andre slags våpen, en god rytter og en ypperlig skiløper. Kristin snakket med Ulf Haldorssøn, Nåkkves fosterfar, om dette en dag. Ulf sa: «Ingen har mistet mer ved Erlends uvet enn den gutten. For et bedre emne til en ridder og storhøvding enn Nåkkve vokser det ikke opp i Norge i disse dager.»

Men moren skjønte at Nåkkve aldri tenkte på det som faren hadde forklart ham. På denne tiden var det igjen stor uro i Norge, og rykter fløy rundt i dalbygdene, noen rimelige og noen rent utrolige. Stormennene sør og vest i riket og ute i Oplandene var så misfornøyd med kong Magnus' styre – det ble sagt at de hadde rett ut truet med å gripe til våpen, samle folket og tvinge herr Magnus Eirikssøn til å styre etter deres råd og vilje, ellers ville de utrope hans nevø, den unge Jon Haftorssøn av Sudrheim, til konge – hans mor, fru Agnes, var datter av den salige kong Håkon Hålegg. Jon selv ble ikke mye spurt, men hans bror Sigurd skulle nok stå i spissen for hele foretaket, og Bjarne, Erling Vidkunssøns unge sønn, var med på det – folk sa at Sigurd hadde lovet at dersom Jon ble konge, skulle han ta en av Bjarnes søstre til sin dronning, for jomfruene på Giske var også av ætt fra de gamle norske kongene.

Korset – del 7BokRobot · Side 135 / 462

Herr Ivar Ogmundssøn, som tidligere hadde vært kong Magnus' beste støttespiller, skulle nå ha gått over til disse unge høvdingenes parti, og mange flere av landets rikeste og mest ansette menn ellers – om Erling Vidkunssøn selv og biskopen av Bjørgvin sa folk at de holdt seg i bakgrunnen. Kristin hørte ikke stort etter disse ryktene; hun tenkte bittert at de jo var småfolk nå, rikets anliggender rørte dem ikke lenger. Men hun hadde likevel snakket litt om det med Simon Andressøn høsten før, og hun visste også at han hadde talt med Erlend om dette. Men hun skjønte at Simon nødig talte om disse ting – delvis fordi han ikke likte at brødrene hans blandet seg opp i så farlige saker, og Gyrd ble iallfall holdt i tømme av sin kones slektninger.

Men han var også redd for at det ikke kunne være til behag for Erlend at slikt ble omtalt, siden han var født til å innta en plass der menn rådet om Norges rike, men nå hadde ulykken stengt døren for ham til hans likemenns lag. Men Kristin skjønte at Erlend talte med sønnene sine om disse ting. Og en dag hørte hun Nåkkve si: «– Men vinner disse herrene sin rett mot kong Magnus, da kan de vel ikke være så usle, far, at de ikke tar opp eders sak og tvinger kongen til å bøte på sin urett mot dere.» Erlend lo; da fortsatte sønnen:

«I viste først disse herrene veien og minnet om at det ikke var sed blant norske høvdinger å sitte rolig og tåle overgrep fra sine konger. Det kostet dere odelsjord og len – mennene som hadde gått i forbund med dere slapp uten skrammer – dere alene bøtet for dem alle –» «Ja, da har de vel enda bedre grunn til å glemme meg,» sa Erlend leende. «Og Husaby har erkestolen fått i pant. Jeg tror ikke herrene i rådet vil mase på den stakkars kong Magnus om å løse den ut –» «Kongen er deres slektning, og det er også Sigurd Haftorssøn og de fleste av de mennene,» svarte Nåkkve heftig. «De kan ikke uten skam svikte den mann av Norges adel som førte sitt skjold med ære til landemerket i nord og rensket Finmarken og Gandvikskysten for kongens og Guds fiender – uslinger måtte de være da –» Erlend plystret. «Søn – én ting kan jeg si deg.

Korset – del 7BokRobot · Side 136 / 462

Jeg vet ikke hva tiltakene til Haftorssønnene vil ende med, men jeg vedder halsen min på at de ikke våger å vise herr Magnus et nakent norsk sverd. Jeg tror det blir snakk og forhandlinger, og ingen pil vil bli skutt. Og disse karene vil ikke strekke seg langt for min skyld, for de kjenner meg og vet at jeg ikke er så redd for slipt stål som noen av de andre – – Slektninger sier du – jo, de er dine tremenninger, både Magnus og disse Haftorssønnene. Jeg husker dem fra den tiden jeg tjente i kong Håkons gård – det var godt for din frue Agnes at hun var kongsdatter – ellers hadde hun vel måttet gå på bryggene og sløre fisk, hvis ikke en dame som din mor hadde tatt henne til hjelp i fjøset, av gudfryktig barmhjertighet.

Mer enn én gang har jeg tørket snuten på disse Haftorssønnene, da de skulle stilles for sin morfar og kom løpende inn i hallen så snørrete som de var krøpet ned av morens fang – og jeg blekket dem til av kjærlig slektssinn, for å lære dem litt folkeskikk. Jeg hører det er sagt at det skal ha blitt folk av disse Sudrheims byttingerne til slutt. Men venter du slektshjelp fra den kanten, så søker du tilflukt i hundens rumpe –» Deretter sa Kristin til Erlend: «Nåkkve er så ung, kjære husbond min – tykkes dig ikke det er urådelig å snakke så åpent om slike saker med ham?»

Korset – del 7BokRobot · Side 137 / 462

«Og du er så blidmælt, kjære hustru min,» sa Erlend smilende, «så jeg skjønner du vil sette meg til rette. Da jeg var på Nåkkves alder, dro jeg nord til Vargøy for første gangen. – Hadde fru Ingebjørg vært meg huld og tro,» brøt han heftig ut, «da skulle jeg sendt henne Nåkkve og Gaute tilhånde – der i Danmark kunne det nå ha vært vei fremover for to våpendjerve halser som ikke er frøsne –» «Jeg tenkte ikke,» mumlet Kristin bittert, «da jeg fødte deg disse barna, at våre sønner skulle søke sitt brød i fremmed land.» «Du vet at det tenkte ikke jeg heller,» sa Erlend. «Men mennesket spår og Gud rår –» Så sa Kristin til seg selv at det ikke bare var hennes hjerte som ble såret, når hun merket at Erlend og sønnene, nå som de vokste til, oppførte seg som om deres saker skulle ligge utenfor en kvinnes fatteevne. Men hun var redd for Erlends uvørne munn – han husket aldri på at sønnene ikke var mye mer enn barn.

Det var også det at så unge som sønnene var – Nikulaus var nå sytten vintrer gammel, Bjørgulf fylte seksten og Gaute femten år til høsten – så hadde disse tre alt et rykte om omgang med kvinner, noe som bekymret moren. Det var visselig ingenting som hadde hendt som hun kunne peile på. De løp ikke etter kvinner, de var aldri rå eller uhøviske i munnen og likte det ikke når tjenestefolkene kom med grove spøker eller førte skitne rykter til dem. Men slik hadde også Erlend alltid vært meget høvisk og sedelig – hun hadde sett ham blyges over snakk som både hennes far og Simon lo hjertelig av. Men da hadde hun uklart følt at de to andre lo, slik bøndene ler av skrøner om den dumme djevelen – mens lærde menn, som kjenner bedre til hans listige ondskap, ikke liker slik spøk.

Også Erlend kunne vist si seg fri for den synd at han hadde løpt etter kvinner – bare folk som ikke kjente mannen kunne mene at han var løsaktig på den måten at han hadde lokket kvinner til seg og ført dem vill med overlegg. Hun fornektet aldri for seg selv at Erlend hadde fått sin vilje med henne uten å bruke trolldom, uten å øve svik eller vold. Og hun var viss på at de to gifte kvinnene som han hadde syndet med

Korset – del 7BokRobot · Side 138 / 462

Det var ikke Erlend som hadde lokket henne. Men når lette kvinner møtte ham med kåte og eggende blikk, hadde hun sett at han ble som en nysgjerrig kalv – som kunne stå som en dåm av skjult og virrvarrende letsindighet rundt hele mannen.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Og med ængstelse syntes hun at se, Erlendssønnerne lignet sin far i dette – de glemte altid at tænke på folks omdømme, før de handlet – bakefter tok de sig nok nær av det som blev sagt. Og når kvinderne møtte dem med smil og blidhet, så blev de ikke undselige eller tvere og sky som drenger flest i deres alder – de smilte tilbake, snakket og førte sig så frit og let som de hadde været i kongens gård og nemmet hovmandsseden. Kristin blev ræd, de skulde tulle sig bort i ulykker eller vanskeligheter av bare troskyldighet – både rike husfruer og døttre og fattige tjenestekvinder syntes moren altfor indlatende i sin holdning mot disse vakre unggutter. – Men de blev storvrede, de som andre unge mænd, hvis nogen bakefter ertet dem med et kvindenavn.

Især Frida Styrkårsdatter gjorde ofte dette – hun var en gjeit så gammel hun var, ikke mange årene yngre end husfruen selv, og hun hadde hat to frillebørn – til det sidste hadde det endda faldt hende vanskelig at finde igjen faren. Men Kristin hadde holdt sin hånd over armingen, og fordi hun hadde fostret Bjørgulf og Skule omsorgsfuldt og kjærlig, var matmoren meget overbærende med denne terne – endda hun ærgret sig over at det gamle kvindemennesket altid skulde snakke om unge møer til guttene. Kristin tænkte nu, det bedste vilde være om hun kunde få sine sønner gift i ung alder. Men hun visste at let blev det ikke – de mændene, hvis døttre kunde være jevngifte for Nåkkve og Bjørgulf, av byrd og blod, vilde mene at hendes sønner var ikke rike nok. Og den dom og kongens fiendskap, som deres far hadde draget over sig, vilde stå iveien, om drengene skulde friste at bedre sine kår i storhøvdingers tjeneste.

Korset – del 7BokRobot · Side 139 / 462

Med bitterhet tænkte hun på de tider, da Erlend og Erling Vidkunssøn hadde ordet om et giftermål mellem Nikulaus og en av drotsetens døttre. Hun visste nok om en og anden opvoksende ungmø utover dalene, som kunde passe – rike og av gode ætter, men deres fædre i nogen ledd hadde holdt sig unna hirdtjenesten og var blit hjemme i sine bygder. Men hun kunde ikke tåle den tanken at hun og Erlend skulde få avslag, hvis de lot beile hos disse storbønder. Her kunde Simon Darre ha været den bedste talsmand – nu hadde Erlend skilt dem ved den hjælperen.

Kirkens tjeneste trodde hun ingen av sønnene hadde hug til – uten kanskje Gaute eller Lavrans. Men Lavrans var så ung enda. Og Gaute var den eneste av sønnene som hun hadde noen skikkelig hjelp av på gården.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Storm og sne hadde faret ilde med gjærderne dette året, og snefaldet i dagene omkring korsmesse sinket arbeidet, så folk måtte drive hårdt for at bli færdige i rette tid. Derfor sendte Kristin en dag Nåkkve og Bjørgulf ivei for at bøte skigaren om en aker som lå op til tjodveien. I nonsøkten gik moren opover for at se, hvordan drengene greiet dette uvante verk. Bjørgulf arbeidet ut imot gårdsgaten – hun stanset en stund og snakket med ham. Så gik hun videre nordover. Da fik hun se at Nåkkve stod og hængte utover skigaren og talte med en kvinde, som holdt tilhest i veikanten helt indtil gjærdet. Han kjælte for hesten, så tok han piken om ankelen, og siden flyttet han likesom tankeløst sin hånd litt opover pikens ben under klædningen. Møen så husfruen først, hun rødmet og sa noget til Nåkkve. Han tok hånden fort til sig og så litt brydd ut.

Korset – del 7BokRobot · Side 140 / 462

Piken vilde nu ride videre, men Kristin ropte en hilsen, siden snakket hun litt med møen, og spurte efter hendes frændekone – den unge var søsterdatter av hustruen på Ulvsvoldene og nylig kommet på gjesting dit. Kristin lot sig ikke merke med at hun hadde set noget, og snakket litt med Nåkkve om gjærdet, efterat møen var reist. Ikke længe efter kom Kristin til at være på Ulvsvoldene en to ukers tid, for konen fór i barnsseng og lå meget syk efterpå, Kristin var både hendes grannekone og gjaldt for at være den flinkeste lægekone i bygden. Da kom Nåkkve ofte over med bud og ærinder til sin mor, og denne søsterdatteren, Eyvor Håkonsdatter, fandt da altid leilighet til at møte ham og snakke med ham. Kristin likte det litet – hun tykte ikke om møen og kunde heller ikke se at Eyvor var vakker, slik som hun hørte at de fleste mænd syntes. Hun var glad til den dag hun spurte at Eyvor var draget hjem igjen til Raumsdalen.

Men hun trodde nu ikke at Nåkkve hadde brydd sig noget om Eyvor, helst da hun hørte at Frida gik og våset om datteren på Loptsgård, Åsta Audunsdatter, og ertet Nåkkve med hende. Kristin var i bryghuset en dag og kokte briskelåg, da hørte hun at Frida igjen drev på med dette. Nåkkve var sammen med Gaute og faren utenfor i baktunet; de holdt på at bygge en båt som de vilde ha på fisketjernet oppe i fjeldet – Erlend var en ganske dyktig båtbygger. Nåkkve ble sint, men nå begynte også Gaute å erte – Åsta kunne da være et passende ekteskap –. «Spør henne selv, hvis du mener det,» sa broren hidsig.

Korset – del 7BokRobot · Side 141 / 462

«Nei, jeg vil ikke ha henne,» svarte Gaute, «for jeg har hørt at rødt hår og furuskog trives på mager jord – men du synes jo rødt hår er vakkert –» «Det ordet passer heller ikke på kvinner, sønnen min,» sa Erlend og lo. «De rødhårede konene er gjerne hvite og myke i holdningen –» Frida lo ukontrollert, men Kristin ble sint; hun syntes dette var lettsindig snakk å føre for slike unggutter. Hun husket også at Sunniva Olavsdatter hadde hatt rødt hår, selv om vennene hennes kalte det gyllent. Da sa Gaute: «Vær glad du, at jeg ikke sier det; jeg tør ikke på grunn av synden. På våkenatten på hvitsøndag satt du med Åsta på tiendelåven hele den tiden vi danset på kirkebakken – så du må vel like henne –» Nåkkve ville gi broren et vredt svar – i samme øyeblikk kom Kristin ut. Da Gaute hadde gått, spurte moren den andre sønnen: «Hva var dette som Gaute sa om deg og Åsta Audunsdatter?»

«Jeg tror ikke, mor, at det ble sagt noe som ikke dere hørte,» svarte gutten – han ble rød og rynket øyenbrynene vredt. Irritert sa Kristin: «Det er en dårlig skikk at dere unge ikke kan holde en våkenatt uten at dere skal danse og hoppe mellom tjenestefolkene. Da jeg var ung, gjorde vi ikke sånt –» «Dere har jo selv sagt, mor, at da dere var barn, pleide morfaren min ofte å synge for oss når folket danset på kirkebakken –» «Ja, det var ikke slike viser og ikke slik vill dans,» sa moren, «og vi unge holdt oss pent hver hos foreldrene våre – vi gikk ikke to-ene og satt på låven –» Nåkkve ville gi et vredt svar. Da kom Kristin til å se bort på Erlend. Han smilte så lurt, mens han med ett øye siktet nedover planken som han holdt på å økse til. Harm og bedrøvet gikk hun inn igjen i bryghuset. – Men hun tenkte mye på det hun hadde hørt.

Åsta Audunsdatter var ikke noe dårlig ekteskap – det var velstand på Loptsgård og bare tre-døtre, men ingen sønn, og Ingebjørg, Åstas mor, var av meget god slekt.

Korset – del 7BokRobot · Side 142 / 462

Hun hadde aldri tenkt at de på Jørundgård noen gang skulle kalle Audun Torbergssøn for måg. Men han hadde fått slag her i vinter, og folk trodde ikke han kom til å leve lenge –. Og piken var søt og vinnende av vesen, dyktig, slik Kristin hadde hørt. Hvis Nåkkve likte møen svært godt, var det ikke verdt å sette seg imot dette ekteskapet. De måtte vente med bryllupet to år til – så unge som både Åsta og Nåkkve var – men så skulle hun gjerne ta imot Åsta som svigerdatter. Men en vakker dag midt på sommeren kom Sira Solmunds søster inn til Kristin for å låne noe. Kvinnene stod utenfor buret og tok farvel, da sier prestens søster: «Neimen Eyvor Håkonsdatter! Faren hennes hadde jaget henne ut av gården sin, for hun var med barn – så nå hadde hun søkt tilflukt hos Ulvsvoldene.» Nåkkve hadde vært på et ærend oppe på låven – han hadde stoppet på det nederste trappetrinnet.

Da moren så et glimt av ansiktet hans, ble hun selv så ulykkelig at hun knapt kjente beina under seg. Gutten var rød helt bak ørene da han gikk bortover mot stuehuset. Men hun skjønte snart av den andres snakk at det måtte ha vært slik med Eyvor lenge før hun kom hit til bygden for første gang i vår. «Stakkars, ulykkelige gutten min», tenkte Kristin og pustet ut – han skammet seg vel nå, for han hadde trodd godt om piken. Et par netter senere lå Kristin alene, for Erlend hadde gått ut for å fiske. Hun visste ikke annet enn at både Nåkkve og Gaute var med ham. Da ble hun vekket av at Nåkkve tok i henne og hvisket at han måtte snakke med henne. Han krøp opp og satte seg i sengen ved fotgjærdet: «Mor – jeg har vært borte og snakket med denne stakkars kvinnen, Eyvor, i natt – jeg visste at de lyver om henne – jeg var så sikker; jeg skulle gjerne tatt et gloende jern i hånden på det at hun lyver, denne skjæra fra Romundgård –.»

Korset – del 7BokRobot · Side 143 / 462

Moren lå stille og lyttet. Nåkkve anstrengte seg for å snakke med fast stemme, men stemmen hans var like ved å slå over av opprør og bevegelse: «Hun skulle gå til ottesang ut i natten – hun gikk alene, og veien fra gården deres går gjennom skogen et langt stykke. Der møtte hun to karer – det var mørkt enda, hun vet ikke hvem de var, kanskje skoggangsmænd fra fjellet –. Til slutt kunne hun ikke forsvare seg lenger, det stakkars, spede, unge barnet. Ingen turde hun klage sin nød for – da moren og faren så hendes ulykke, drev de hende hjemmefra med slag og hårdrag og bansord. Hun gråt, mor, da hun sa mig alt dette, så det kunde tint op stenen i berget.» Nåkkve bråtagnet og pustet tungt. Kristin talte om at det tyktes hende den største ulykke at disse niddinger var undkommet. Hun håpet at de måtte finnes av Guds rettferdighet og få den rette løn for sitt verk på stupestokken.

Da begynte Nåkkve å snakke om Eyvors far, hvor rik han var, skyldig til både den ene og den andre ansette slekten. Barnet ville Eyvor sende bort til oppfostring i en annen bygd. Gudmund Darres hustru hadde hatt et frillebarn med en prest – og der satt Sigrid Andresdatter på Kruke, god og ærverdig –. En mann måtte være både hardhjertet og urettferdig for å mene at Eyvor skulle være så utskjelt fordi hun motvillig hadde måttet lide denne skammen og ulykken – hun kunne vel duge til å bli en ærverdig manns hustru likevel –. Kristin ynket piken og forbannet voldsmennene – og takket og priste i sitt hjerte den gode lykken som det var at Nåkkve ikke ble myndig før om tre år.

Korset – del 7BokRobot · Side 144 / 462

Så bad hun ham vennlig å tenke på at han nå burde være meget varsom med seg selv, ikke søke opp Eyvor i hennes bur sent om kvelden som nå inatt, og ikke vise seg på Ulvsvoldene uten han hadde ærend til husbondfolket; ellers kunne han mot sin vilje komme til å volde ulykke, folk snakket enda styggere om det ulykkelige unge barnet. Ja, det var godt nok å si: de skulle finne ham ikke vissen i armene, de som sa at de tvilte på Eyvors ord og ikke ville tro at hun var kommet uforskyldt i ulykken – det ville likevel være vondt for den stakkars kvinnen om det ble mer snakk om det –. Tre uker etter kom Eyvors far og hentet datteren hjem til festøl og bryllup. Det var en god bondesønn fra bygden hennes; først hadde begge deres fedre satt seg imot ekteskapet, fordi de lå i strid om noen jordparter. I vinter var mennene blitt enige, og de to unge skulle troloves, men da ville Eyvor medett ikke – hun hadde vendt sin kjærlighet til en annen mann.

Men etterpå skjønte hun at det nok var for sent; hun hadde avvist sin første elsker. Imidlertid dro hun til sin moster i Sil og hadde nok tenkt at her skulle hun få hjelp til å skjule sin skade, for nå ville hun endelig ha denne nye mannen. Men da Hillebjørg på Ulvsvoldene så hvordan piken var stilt, sendte hun henne tilbake til foreldrene. At hennes far var blitt rasende og hadde banket datteren noen ganger, og at hun så hadde rømt hit igjen, det var nok sant. Men nå hadde han kommet til enighet med

Korset – del 7BokRobot · Side 145 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] den første beileren – og nu fik Eyvor ta til takke med ham, så litet som hun likte det. Kristin så at Nåkkve tok det tungt. I mange dager gik han og mælte neppe et ord, og moren syntes så synd på ham, så hun våget knapt se til hans kant – for møtte han morens øine, blev han så rød og så så skamfuld ut at det skar Kristin i hjertet. Når tjenestefolket på Jørundgård vilde snakke om disse hændelser, sa husfruen hvasst at de skulde holde mund – den skidne saken og den usle kvinden skulde ikke nævnes i hendes hus. Frida stor-undret sig: nu hadde hun så mangen god gang hørt Kristin Lavransdatter dømme mildt og hjælpe med to fulde hænder den mø som var kommet i en slik ulykke – Frida selv hadde to ganger fundet god bergning i sin frues barmhjertighet.

Men det lille hun sa om Eyvor Håkonsdatter var så stygt som nogen kvinde kan si om en anden. Erlend lo, da hun sa ham, hvor ilde Nåkkve var blit narret – det var en kveld hun sat ute på volden og spandt og manden kom og strakte sig ut i græsset ved hendes side. «Der er da ingen ulykke skedd,» sa faren, «snarere tykkes mig gutten har lært for billig kjøp at kvinder skal en mand ikke tro på –» «Sier du det,» spurte husfruen; hendes stemme skalv av undertrykt harme. «Ja –» Erlend smilte. «Om dig trodde jeg nu, den tid jeg møtte dig først, du var så blid en mø, du nennet neppe at bite av en ostesnei –. Føielig som et silkebånd og mild som en due – men da narret du mig godt, Kristin –» «Hvordan tænker du det hadde set ut for os alle,» sa hun, «om jeg hadde været så bløt og blid?» «Nei –» Erlend tok hendes hænder, så hun måtte holde op med sit arbeide; han smilte tindrende glad op til hende. Så la han hodet ned i hendes fang.

«Nei jeg visste ikke, søte min, hvor god lykke Gud gav mig, da han førte dig til møtes med mig – Kristin!»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 7BokRobot · Side 146 / 462

Men ved det at hun evig og altid måtte lægge bånd på sig for at skjule sin fortvilelse ved Erlends uforanderlige sorgløshet, kunde det hænde at sindet tok magten fra hende, når hun måtte revse sine sønner: hun blev hård på hånden og heftig i ord. Ivar og Skule fik mest føle det. De var i den værste alderen nu, på trettende året, og så vilde og selvrådige, at Kristin tænkte mangen gang rent overgit, mon nogen mor i Norge fødte op to slike ribbalder. Vakre var de som alle hendes børn, med sort, silkebløtt og lokket hår, blå øine under sorte bryn, smale og fintdannede ansigter. De var meget høie for sin alder, men smalskuldrede endda, med lange magre lemmer – leddene stod ut som knuter på et kornstrå. De var så like at ingen utenfor hjemmet kjendte dem fra hinanden, og utover bygden kaldte folk dem Jørundgårds- rytningerne – det var ikke ment som noget hædersnavn.

Simon hadde først git dem dette opnavn i spøk, for Erlend hadde skjænket dem hver en rytning, og disse små sverdene la de aldrig fra sig, uten når de var i kirken. Kristin likte litet at de hadde fåt dem, og hellerikke at de altid fór omkring med økser, spyd eller buer; hun var ræd for at disse hidsige gutterne skulde bringe sig i nogen ulykke med det. Men Erlend sa kort, at de var så gamle nu, de måtte vænne sig til at færdes med våben. Hun levet i en angst for disse tvillingsønnerne sine. Når hun ikke visste, hvor de var henne, vred moren lønlig sine hænder og tigget Jomfru Maria og Sankt Olav om at føre dem hjem igjen, levende og uskadt.

Korset – del 7BokRobot · Side 147 / 462

De gik tilfjelds gjennem skar og opefter stup hvor ingen før hadde faret, de plyndret ørnereder og kom hjem med stygge guløiede hvæsende dununger i koftebarmen, de kløv i hellebergene efter Lågen nord i Rosten, der elven stuper fos i fos, en gang var Ivar blit slæpt halvt ihjel efter stigbøilen – han vilde forsøke at ride en halvtæmmet unghingst som bare Gud måtte vite, hvordan gutterne hadde fåt lagt sadel på. Ærindsløse, av bare nyfikenhet hadde de våget sig ind til finnegammen på Toldstadskogen – av sin far hadde de lært nogen ord i samesproget, og da de hilste finheksen med disse, hadde hun fagnet dem med mat og drikke, og de hadde ætt sig sprækmætte, selv om det var fastedag. Og Kristin hadde alltid holdt så strengt på at når de voksne fastet, skulle barna nøye seg med lite mat og slikt som de ikke likte – for slik var hun selv blitt tilvænnet av sine foreldre da hun var liten.

For en gangs skyld tok nå også Erlend alvorlig på sine sønner, tok og brente de godsakene som finkonen hadde gitt dem med til niste, mens han strengt forbød dem aldri mer å komme så langt som til utkanten av den skogen hvor finnerne var. Men likevel moret det ham å høre om guttenes eventyr; han fortalte ofte siden for Ivar og Skule om sine ferder nordpå og hva han der hadde sett av disse folkenes ferd, og han snakket med guttene på deres stygge og hedenske språk. Ellers irettesatte Erlend nesten aldri sine barn og avfeide det med et smil når Kristin ble opprørt over tvillingenes viltre oppførsel. Hjemme på gården laget de mye ugagn, enda de godt kunne være til nytte når det var behov – klønete som Nåkkve var de ikke. Men det hendte at når moren hadde satt dem til å arbeide og kom for å se hvordan det gikk, lå redskapene der og guttene stod og så på faren som viste dem hvordan sjøfarende menn lager knuter og lignende –.

Korset – del 7BokRobot · Side 148 / 462

Lavrans Bjørgulfsøn hadde ofte pleid, når han tegnet kors med tjære over fjøsdøren og lignende steder, å rote litt rundt med kosten – dra en ring utenom eller skrive en strek over hver korsarm. En dag fant tvillingene på å skyte etter et av disse gamle korsmerkene. Kristin ble ute av seg av fortvilelse og vrede over en slik jødisk ferd, men Erlend tok guttene i forsvar – de var så unge, man kunne ikke vente at de skulle tenke på korsets hellighet hver gang de så det tjært over en fjøsdør eller på en kuryg. Guttene fikk gå opp til korset på kirkebakken, falle på kne og kysse det mens de ba fem Fader vår og femten Ave – og dra ikke Sira Solmund til gården for dette. Men denne gangen fikk moren støtte av Bjørgulf og Nåkkve; presten ble hentet, og han stenkede vievann på veggen og irettesatte de to unge synderne med stor strenghet. – De ga Kristins okser og bukkene ormehoder å spise for at de skulle bli rasende.

De ertet Munan fordi han ennå hang i morens kjortelskjøt, og Gaute, for ham var de som oftest uforlikte – ellers holdt Erlendssønnene sammen i den vakreste broderkjærlighet. Men det hendte at Gaute tok og banket dem opp hvis de ble for grove. Å tale dem til rette var som å tale til veggen – og ble moren hissig, stod de stive i kroppen, med knyttede hender, mens de stirret på henne med gnistrende øyne under rynkede bryn, ildrøde i hodet av vrede. Kristin tenkte på det som Gunnulf hadde fortalt om Erlend – han hadde kastet kniven sin mot faren og løftet hånden mot ham flere ganger mens han var barn. Så slo hun tvillingene og slo hardt, for hun ble redd: hvordan skulle det ende med disse barna hennes, hvis de ikke ble temmet i tide. Simon Darre var den eneste som hadde noen makt over disse to villstyringene – de elsket mostermannen og de spaknet alltid, når han snakket dem til rette, godlynt og rolig.

Men nå da de ikke lenger så ham, kunne ikke moren skjønne at de savnet ham. Bedrøvet tenkte Kristin at barnehjertet er troløst.

Korset – del 7BokRobot · Side 149 / 462

Og innerst i sitt hjerte visste moren at hun likevel var nesten mest stolt av disse to sønnene. Kunne hun bare få brutt denne stygge trassigheten og vildskapen, syntes hun at ingen av brødrene var mer lovende som ektemenn enn disse. De hadde helse og gode legemsgaver, var uforferdede, sannferdige, gavmilde, snille mot alle fattige folk, og flere ganger hadde de vist en hurtighet og snarrådighet som forekom henne å langt overgå det man kunne vente av så unge svend. En kveld i høsten holdt Kristin lenge på i ildhuset; da kom Munan styrtende inn og skrek at det brant i det gamle gjetefjøset. Det var ingen menn hjemme ved husene – noen var i smia og skar ljåene sine, noen var gått nordover til broen, hvor ungdommen pleide å samle seg sommerkveldene. Husfruen tok etpar bøtter og sprang, mens hun ropte på sine tjenestepiker at de skulle følge etter.

Gjetefjøset var et lite, gammelt hus med et tak som gikk helt ned i bakken, og det lå i den trange gaten mellom gårdsplassen og fjøsplassen, midt imot langveggen til stallen og med andre hus bygget tett inntil på sidene. Kristin løp inn i årestuesvalen og tok tak i en bile og en brandhake, men da hun kom rundt stallnovet, så hun ingen ild, men en masse røyk som veltet ut av et hull i taket på gjetefjøset. Ivar satt oppe på taket og hugget i taket; Skule og Lavrans var inne i huset og rev flak av taktekkingen og bar dem ut. Da kom også Erlend, Ulf og mennene som hadde vært i smia – Munan hadde løpt videre dit og varslet dem, og det var da en enkel sak å slokke etterpå.

Korset – del 7BokRobot · Side 150 / 462

Men her kunne lett den største ulykke ha skjedd – kvelden var stille og lun, men med vindkast av søndenvind innimellom, og hadde ilden fått bryte ut i åpen flamme i gjetefjøset, ville sikkert alle husene rundt den nordre tunet, stallen, burene og stuehusene, ha blitt rammet. Ivar og Skule hadde vært oppe på stalltaket – de hadde tatt en høk i gildrene og skulle nå henge den på vindskikrydset – da kjente de lukten av brann og så røyk fra taket nedenunder. De hoppet straks ned, og med de små øksene de hadde i hendene begynte de å hugge løs på den ulmende torven, mens de sendte Lavrans og Munan, som lekte like ved, den ene etter haker og den andre til moren. Heldigvis var takbjelkene og stokkene svært råtne, men det var klart at tvillingene denne gang hadde reddet morens gård, ved at de straks begynte å rive ned det brennende taket og ikke spilte bort tiden med å løpe etter voksent folks hjelp først.

Det var ikke godt å skjønne hvordan varmen hadde kommet opp, hvis det ikke var ved at Gaute hadde gått den veien en time tidligere med glør til smia, og han

Innrømmet, karret hadde ikke vært tildekket – så hadde vel en gnist fløyet bort på det knusktørre torvtaket. Men det ble snakket mindre om dette enn om tvillingenes og Lavrans' dyktighet, da Ulf satte vakt mot brann og hele husstanden holdt ham med selskap utover natten, mens Kristin lot bære ut til dem sterkt øl og mjød. Alle tre var blitt noe forbrent på hender og føtter – skoene deres var stekt så de sprakk i biter. Unge Lavrans var bare ni år, så han hadde vanskelig for å bære smerten tålmodig over tid, men fra først av var han den modigste; han gikk med hendene bundne og lot gårdens folk prise ham. Den natten klemte Erlend kona si inntil seg da de hadde lagt seg. «Kristin min, Kristin min – klag ikke slik foran barna dine – ser du ikke, vennen min, hvilken avl det er i sønnene våre? Støtt bærer du deg for disse to raske guttene som du ventet; deres vei skulle ligge mellom galgen og stupestokken.

Korset – del 7BokRobot · Side 151 / 462

Nå tykkes det meg at du skulle nyte gleden for alt det slit og svie og møye du tålte i de årene du hadde barn under beltet og barn ved barmen og barn på armen støtt – da hadde du ikke lyst til å snakke om annet enn de små drittsekkene, og nå, da de har vokst til vett og manndom, går du mellom dem som om du var både døv og stum, sanser knapt svaret når de snakker til deg. Gud hjelpe meg, det er som om du skulle elske dem mindre, nå da du ikke har noen plager for barnas skyld, men de vakre, velvoksne sønnene våre er til gagn og glede for deg –» Kristin trøstet seg ikke med å svare ett ord. Men hun lå og kunne ikke sovne. Og ut på morgensiden steg hun stille over den sovende mannen, gikk på bare føtter bort til gluggen, som hun åpnet. Himmelen var grågrumset og luften sval – langt i sør, der fjellene trakk seg sammen og stengte for dalen, lå et regnskyll og ulmet inne på vidda.

Husfruen sto en stund og så ut – her i nybursloftet, hvor de sov om sommeren, ble det alltid så hett og kvalmt. Med draget av fuktighet som lå i luften, bar høylukten seg så sterkt og søtt inn til henne. En og annen fugl kvitret litt i søvne ute i sommernatten. Kristin lette frem ildstålet sitt. og tente en lysestump. Hun snek seg bort til der hvor Ivar og Skule sov i benken – lyste på dem og kjente med håndbaken mot deres kinder – litt feber hadde de nok. Sagte leste hun et Ave Maria og dro korsets tegn over de to. Galgen og blokken – at Erlend kunde spøke med sånt – han som selv hadde vært så nær –.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 7BokRobot · Side 152 / 462

Lavrans sutret og mumlet i søvne. Moren stod litt bøiet over de to yngste som hadde sit leie på en liten bænk bak fotgjærdet til forældrenes seng. Lavrans var het og rød og kastet sig bråt, men vågnet ikke, da hun rørte ved ham. Gaute lå med de melkehvite armer bak i nakken, indi det lange lingule hår – sengklærne hadde han slængt helt av sig. Han hadde så hett blod, så han vilde altid sove naken, og han var så skinnende hvit i holdet; den solbrændte let på ansigt, hals og hænder skilte så skarpt. Moren drog teppet op til over hans midje. – Hun kunde så vanskelig harmes på Gaute – han var så lik hendes far. Hun hadde ikke sagt stort til ham om den ulykken han nær hadde voldt dem alle. Så klok og besindig som denne gutten var, så trodde hun visst, han tok lære av det allikevel og glemte det ikke. Nåkkve og Bjørgulf hadde den anden av de to sengene som var i loftet. Længst stod moren og lyste på de to sovende unge mænd.

Svart dun skygget alt om deres barnslig røde og bløte munder. Nåkkves fot stak ut under åklædet, smal, høivristet, dypt indbuet under svangen – og ikke meget ren. Og så syntes moren likevel, det var ikke længe siden denne mandsfot var så liten at den blev rent borte indi hendes lukkede hånd, og hun krystet den ind under sit bryst og løftet den til sin mund, bet litt i hver eneste liten rund tåknup, for de var så lyserøde og søte som blåbærrisets blomsterklokker. – Det var vel slik at hun skjønte ikke nok på det som Gud hadde git hende til lodd og del. Mindet om den tid da hun gik med Nåkkve og om de rædselssyner hun da hadde vridd sig under – det kunde gå ildende hett gjennem sindet: hun var blit forløst som en vågner av drømmerædsler og muruens knugende vegt på brystet til dagens signede lys –. Men andre kvinder hadde vågnet og set dagens ulykke var værre end det værste, de hadde drømt.

Endda, når hun så en krøpling eller et vanskapt menneske, kunde Kristin bli hjertesyk ved mindet om sin egen frygt for det ufødte barn. Da ydmyket hun sig for Gud og Hellig Olav med brændende heftighet, hun fik travlt med at gjøre godt, hun strævet for at tvinge frem

Korset – del 7BokRobot · Side 153 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] sand angers tårer av sine øine, mens hun bad. Men altid kjendte hun denne utinede utilfredshet i sit sind, og den friske iling kjøledes, gråten sivet væk i hendes sjæl som vand i sand. Så slog hun sig til ro: hun eiet allikevel ikke den fromhets evne som hun engang hadde håbet var hendes farsarv. Hun var hård og syndig, men hun var vel ikke værre end folk flest, og som folk flest fik hun tåle, at het ild i den anden heimen måtte til, før hendes sind kunde smeltes og renses.

Korset – del 8BokRobot · Side 154 / 462

Korset – del 8

Skjønt stundimellem lengtet hun etter å være annerledes. Når hun så på de syv vakre sønnene som satt over bordet hennes, når hun messedags morgener vandret oppover mot kirken mens klokkene tonet og kalte så vent til glede og Guds fred, og hun så flokken av de ranke, velklædte unge guttene, sønnene hennes, stige foran seg oppover bakken. Hun visste ikke om noen annen kone som hadde født så mange barn og aldri måtte prøve hva det var å miste ett – og alle var de vakre og sunne, uten lyte på kropp eller sjelsevner – bare Bjørgulf var noe nærsynt. Hun ønsket at hun kunne glemme bort sine sorger, bli mild og takknemlig, frykte og elske Gud som hennes far hadde gjort – hun husket at faren hadde sagt at den som med ydmyk hug minnes sine synder og bøyer seg for Herrens kors, trenger aldri å bøye nakken under noen timelig ulykke eller urett. Kristin blåste ut lyset, kløp av tannen og gjemte stumpen på dens plass oppunder den øverste vægstokken.

Hun gikk til gluggen igjen – det var lyst som dagen ute allerede, men grått og dødt – på de lavere hustakene, som hun så ned over, rørtes det grisne, solsvidde gresset svakt av et vindpust, en liten knitrende lyd gikk gjennom løvet på bjerkene tvers over høienloftshusets tak midt imot. Hun så på hendene sine som holdt om gluggens karm. De var skrubne og slitte, armene var brune helt opp til albuene, og musklene var svulmet, harde som tre. I ungdommen hadde barna sugd blod og melk av henne, til hvert spor av jomfruens glatte og friske rundhet var slitt av kroppen hennes. Nå tok strevet hver dag litt av den skjønnhetsresten som hadde merket henne ut som datter og hustru og mor til menn av adelig blod – de smale, hvite hendene, de lyse og bløte armene, den skarpe ansiktsfargen som hun omsorgsfullt hadde skjermet med linplagg mot solbrenthet og vernet med kunstferdig sammenbryggede vaskevann.

Korset – del 8BokRobot · Side 155 / 462

Nå var hun forlengst blitt lik en annen, selv om solen stekte rett på hennes arbeidssvette åsyn og brente det brunt som en fattig bondekones. Håret var det eneste hun hadde igjen av sin pikedagers skjønnhet. Det var like yppig og brunt, selv om hun så sjelden fant tid til å vaske og stelle det. Den svære, bustete fletten som hang nedover ryggen hennes, hadde ikke vært løst på tre døgn. Kristin slengte den frem over skulderen sin, slo ut håret og ristet det – ja, det hang rundt henne som en kappe og nådde nedenfor kneet. Hun fant en kam i skrinet sitt, og mens hun hutret litt innimellom, der hun satt i bare skjorten ved vinduet og så ut mot morgensvalheten, greide hun forsiktig ut de flokete massene. Da hun hadde redt håret og flettet det igjen til et fast og tungt rep, følte hun seg litt bedre. Så løftet hun Munan, som sov forsiktig, opp i armene sine, la ham ned innerst ved veggen i husbondssengen og krøp selv ned mellom ham og mannen.

Hun tok sin minste i armen og la hodet hans til hvile mot skulderen sin, og så sovnet hun –. Hun sov over seg neste morgen; Erlend og guttene var oppe da hun våknet. «Jeg tror du suger moren din enda, jeg, når ingen ser det,» sa Erlend, da han så at Munan lå hos moren. Gutten ble sint, løp ut og krøp over svalen ut på et utskåret bjelkehode av stokkene som bar svalen – han skulle vise sin mandighet. «Løp!» ropte Nåkkve nedenfor i tunet; han tok imot den lille broren i armene sine, snudde ham opp ned og kastet ham til Bjørgulf – de to voksne brødrene tumlet med ham til han både lo og skrek. Men neste dag da Munan stod og gråt fordi han hadde fått et sår fra buestrengen over fingrene sine, tok tvillingene og revet ham i et åklæde, og slik bar de ham opp i morens seng; i munnen på ham stappet de en brødbit så diger at gutten nesten ble kvalt.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 8BokRobot · Side 156 / 462

II. Erlends husprest på Husaby hadde undervist de tre ældste sønnerne hans i boken. De var ikke meget flittige læresveiner, men de hadde godt nemme alle tre, og deres mor, som selv var blit opfostret med slik lærdom, våket over dem, så de lærte ikke så rent litet. Og det året, da Bjørgulf og Nikulaus var med Sira Eiliv i klosteret på Tautra, hadde de med ildhug suget fru Vitskaps bryster, som presten sa. Læsemesteren der var en meget gammel munk som hele sit liv med biens nidkjærhet hadde sanket lærdom av alle de bøker han kom over, latinske og norrøne. Sira Eiliv var selv en visdomselsker, men i de årene på Husaby hadde han hat liten leilighet til at følge sin dragning mot boklig syssel. For ham var samlivet med Aslak lektor som sæterbeite for utsultet bufé. Og de to unge gutterne, som mellem munkene holdt sig nær til presten hjemmefra, fulgte åpenmundet mændenes lærde samtale.

Da fandt broder Aslak og Sira Eiliv glæde i at føde de to unge sind med den lifligste honning av klosterets bokskat, som broder Aslak selv hadde øket med mange avskrifter og ekscerpter av de ypperligste bøker. Snart blev gutterne så flinke at munken trængte sjelden tale til dem på norsk mål, og da forældrene kom for at hente dem, kunde de begge svare presten på latin, flytende og nokså rigtig. Denne lærdom holdt brødrene siden vedlike. Der var mange bøker på Jørundgård – fem hadde Lavrans eiet, og de to var nok ved arveskiftet faldt til Ramborg, men hun hadde aldrig villet lære at læse, og Simon var ikke så øvet med bokstaver at han gad læse for moros skyld, endda han nok kunde både tyde et brev og prente et selv. Så bad han Kristin ha bøkerne så længe til hans børn blev større.

Korset – del 8BokRobot · Side 157 / 462

Tre bøker som hadde tilhørt Erlends forældre gav han Kristin en tid efterat de var blit gifte, og endda en bok hadde hun fåt til gave av Gunnulf Nikulaussøn; han hadde selv latt den sammenskrive til sin brorkone ut av boken om Hellig Olav og hans jertegn, nogen andre helligmandssagær og det skrift som fransiscanerne i Oslo hadde sendt til paven om broder Edvin Rikardssøn for at få ham kjendt sandhellig. Og endelig hadde Nåkkve fåt en bønnebok av Sira Eiliv, da de skiltes. Nåkkve læste da meget for sin bror – han læste flytende og vakkert, med litt sangende mæle, slik som broder Aslak hadde lært ham, men han likte best de latinske bøkene – sin egen bønnebok og en som hadde tilhørt Lavrans Bjørgulfssøn. Allermest skattet han dog en stor, overmåte skjønt skrevet bok som hadde gått i arv i slekten helt fra den navngjetne ætfar, biskop Nikulaus Arnessøn.

Kristin ville gjerne skaffe også sine yngre sønner noe lærdom, slik det sømmet seg for menn av deres byrd. Men det var ikke godt å vite hvordan dette skulle kunne skje: Sira Eirik var altfor gammel, og Sira Solmund kunne bare lese ut av de bøkene som han brukte ved gudstjenesten; mangt og meget av det han leste forstod han ikke godt selv. Lavrans kunne nok en og annen kveldsstund finne moro i å sitte hos Nåkkve og la broren kjenne bokstavene på vokstavlen – men de tre andre hadde slett ingen lyst til å tilegne seg slik kunnskap. En dag tok Kristin en norsk bok og ba Gaute prøve om han husket noe av det han hadde lært i sin barndom hos Sira Eiliv, men Gaute klarte ikke å stave seg gjennom tre ordene, og da han støtte på det første tegnet som skulle løses opp i flere bokstaver, slo han leende boken igjen og sa at denne leken hadde han ingen lyst til å leke.

Korset – del 8BokRobot · Side 158 / 462

Men dette var årsaken til at Sira Solmund kom bort på Jørundgård en kveld utpå sensommeren og ba Nikulaus følge med ham hjem. En utenlandsk ridder som kom fra Olavsfesten i Nidaros hadde lånt hus på Romundgård, men verken han eller hans svender og fanter kunne norsk mål; veiviseren som hadde fulgt dem hit forstod bare ett og annet ord av deres prat. Sira Eirik lå syk – kunne ikke Nåkkve bli med bort og snakke med ham på latin? Nåkkve syntes ikke at det var så verst at han slik ble sendt av gårde for å tolke, men han lot som ingenting og gikk med presten. Han kom hjem meget sent, og da var han oppspilt og temmelig beruset – det var vin han hadde fått; den fremmede ridderen hadde tatt med seg slikt og hadde skjenket både presten og djaknen og Nåkkve overflødig. Han het noe sånt som herr Alland eller Allart av Bekelar; han var fra Flandern og gjorde en pilegrimsreise til helligdommer rundt i Nordlandene.

Han var overmåte vennlig, og samtalen hadde gått lett –. Og så kom Nåkkve frem med sitt ærende. Herfra skulle ridderen reise til Oslo og siden til valfartssteder i Danmark og Tyskland, og nå ville han endelig at Nikulaus skulle ri med ham og være hans tolk, iallfall mens han var her. i landet. Ellers hadde han nok slått fast at dersom den unge mannen ville følge ham ut i verden, så var herr Allart den rette til å skape hans lykke – der hvor han kom fra syntes det som om gyldne sporer og halskjeder, tunge pengepunger og herlige våpen bare lå og ventet på at en slik mann som unge Nikulaus Erlendssøn skulle komme og ta dem opp. Nåkkve hadde svart at han var umyndig og måtte ha tillatelse fra sin far – men herr Allart hadde likevel tvunget en gave på ham, den skulle ikke binde ham, sa han uttrykkelig – en halvsid, plommeblå silketrøie med sølvbjelder på ærmeflakene. Erlend hørte på ham, nesten taus, med et eget anspent uttrykk i ansiktet.

Korset – del 8BokRobot · Side 159 / 462

Da Nåkkve hadde sagt det, sendte han Gaute etter skrinet med sine skrivesaker og gikk straks i gang med å skrive et brev på latin – Bjørgulf måtte hjelpe ham, for Nåkkve var ikke i den tilstanden at han dugde stort, og så sendte faren ham bort. I brevet stod det at Erlend bød ridderen hjem til seg neste dag etter prim for at de kunne snakke om herr Allarts tilbud om å ta den velbårne unge mannen Nikulaus Erlendssøn inn i sitt brød som sin væbner. Ridderens gave bad han den andre om å sende tilbake med den bønnen at herr Allart ville ta hånd om den, inntil Nikulaus med sin fars samtykke hadde edfestet seg i den fremmedes tjeneste etter slik skikk som gjaldt blant ridderne rundt om i landene. Erlend dryppet litt voks nederst på brevet og trykket sitt lille segl – det på ringen – løselig under. Så sendte han med det samme en tjenestedreng bort til Romundgård med brevet og silketrøien.

«Husbond – du kan vel ikke tenke på å sende den unge sønnen din ut i fremmede land med en ukjent, utenlandsk mann,» sa Kristin skjelvende. «Vi får se –» Erlend smilte så rart. «– Men jeg tror ikke det er likt til det,» sa han, da han så hennes sinneutbrudd; han smilte litt mer og strøk henne over kinnet. På Erlends bud hadde Kristin strødd gulvet i høysalen med enebær og blomster, bredt de beste hyndene på benkene og dekket bordet med linduk og god mat og drikke i fine kjørreler og de sjeldne, sølvbeslåtte dyrshornene som var på gården etter Lavrans. Erlend hadde raket seg omhyggelig, kruset håret og kledd seg i en svart, rikt utsydd sidkjortel av utenlandsk tøy.

Korset – del 8BokRobot · Side 160 / 462

Han gikk gjesten i møte ved gårdsporten, og da de sammen kom over tunet, kunne hun ikke la være å tenke at husbonden hennes lignet mye mer på en av de velbårne ridderne som sagene forteller om, enn den feite, lyse fremmede i de brokete og praktfulle klærne av fløyel og sarcenet. Hun stod på høysalens vinduskarm, vakkert pyntet og kledd i silkeskaut; flæmingen kysset hendes hånd da hun sa «Bien venu», og hun utvekslet ikke flere ord med ham i løpet av de timene han var hos dem. Hun forsto ingenting av herrernes samrøder, og det gjorde heller ikke Sira Solmund som var med sin gjest. Men presten talte med husfruen om at her hadde han nok gjort Nikulaus' lykke. Hun sa verken ja eller nei.

Erlend kunne litt fransk og talte flytende slik tysk som soldater snakker; ordskiftet mellom ham og den fremmede ridderen gikk glatt og høvisk. Men Kristin merket at flæmingen ikke virket særlig fornøyd da det gikk en stund, selv om han anstrengte seg for å skjule det. Sønnerne hadde Erlend bedt om å vente ovenpå i nybursloftet, til han sendte dem bud om å komme opp – men det kom ingen bud etter dem. Erlend og husfruen fulgte ridderen og presten til grinden. Da gjestene forsvant mellom åkrene, snudde Erlend seg mot Kristin og sa med et smil som hun ikke likte: «Med den karen ville jeg ikke sende Nåkkve av gården så langt som til Breidin eng engang –.» Ulf Haldorssøn kom bort til dem. Han og Erlend snakket om noe som Kristin ikke hørte, men Ulf bannet stygt og spyttet.

Korset – del 8BokRobot · Side 161 / 462

Erlend lo og slo mannen på skulderen: «Ja, hadde jeg vært en sånn hjemføding som de gode bøndene her – men jeg har da sett så mye; jeg selger ikke mine fagre ungfalker ut av mine hender og bort i pukkens –. Sira Solmund hadde ikke skjønt noe han, det salige nautet –» Kristin stod med hengende armer; fargen kom og gikk i ansiktet hennes. Skrekk og skam tok henne slik at hun fikk kvalme; bena hennes ble liksom kraftløse. Hun hadde nok visst om slikt – som noe uendelig fjernt – men at dette unævnelige kunne våge seg helt frem til hennes egen dørstokk –. Det var som den siste bølgen som truet med å veltet hennes stormslåtte, søkklastede båt. Hellige Maria, skulle hun trenge å frykte slikt også med sine egne sønner –? Erlend sa med det samme stygge smilet: «Jeg tenkte mitt jeg, alt igårkveld – herr Allart virket litt for kurteis på meg, siden Nåkkve meldte det.

Jeg vet nå at det ikke er ridderlig skikk noe sted i verden å hylle en svend som en mann vil ta i tjeneste med kyss på munnen eller å gi ham dyre gaver før man har sett prøver på hans dugelighet –»

Erlend rynket på brynene. Han hadde tatt opp en stein – holdt øye med Munans røde katt som gled flatt på magen i det høye gresset under husveggen frem mot kyllingene ved stalldøren. Sju – kastet han steinen; katten skvatt rundt hjørnet, og hønseflokken skvatt hit og dit. Han snudde seg mot hustruen: «– Jeg trodde jeg kunne se på mannen; hadde han vært en troverdig kar, så – men da måtte jeg vel vise høviskhet – jeg er ikke herr Allarts skriftefar. Og så hørte du jo at han har tenkt seg til Oslo.» Erlend lo igjen. «Nå er det tenkelig at noen av mine trofaste venner og kjære slektninger fra før kunne få vite; vi sitter jo ikke her på Jørundgård og lusker bort pengene våre og spiser sild og havrelefse heller –» Bjørgulf hadde hodepine og lå i sengen, da Kristin kom opp på loftet ved kveldstid, og Nåkkve sa at han ikke ville gå ned i stuen til matbordet. «Du virker litt gretten i kveld, sønn,» sa moren til ham.

Korset – del 8BokRobot · Side 162 / 462

«Nei, tror du det, mor?» – Nåkkve smilte hånlig. «At jeg synes å være en større tosk enn andre menn og at det er lettere å kaste sand i øynene på meg er vel ingenting å være gretten for –» «Trøst deg,» sa faren, da de satt ved bordet og Nåkkve fortsatt var svært stille. «Du kommer nok ut i verden og får prøve lykken din –» «Det kommer an på, far,» svarte Nåkkve lavt, som om han mente at bare Erlend skulle høre det, «om Bjørgulf kan bli med meg.» Så lo han stille. «Men snakk med Ivar og Skule om det dere nevnte – de venter vel bare på at de skal bli gamle nok til å dra ut –» Kristin stod opp og tok på seg en hettekåpe. Hun ville gå nordover til denne stavkaren i Ingebjørgskottet, sa hun, da de spurte. Tvillingerne tilbød seg å bli med og bære sekken for henne, men hun ville gå alene. Kveldene var allerede ganske mørke, og nord for kirken gikk veien gjennom skogen og under skyggen av Hammerås.

Her kom det alltid en kjølig bris fra Rosten, og sammen med elveluften fulgte en følelse av fuktighet i luften. Sværmer av store hvite møll stod og kretset rundt trærne – iblant så det ut som det bleklysende skinnet rundt ansiktet og brystet hennes trakk dem til seg i mørket. Hun slo etter dem med hendene.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] dem med hånden, mens hun ilte opover, gled på det glatte nåleteppe og støtte sin fot mot de vridde røtter som bugtet sig over stien, hun fulgte. – Der var en drøm som hadde hjemsøkt Kristin i mange år. Første gang hun hadde hat den var natten før Gaute blev født, men endda hændte det at hun vågnet svettvåt, med hjertet hamrende som det skulde slå sig sund indi bringen, og hadde drømt det samme. Hun så en blomstereng – en brat bakke dypt inde i granskog som stængte om volden mørk og tæt på tre kanter, men ved foten av heldet speilet et litet tjern den dunkle skog og den grønne, spraglede lysning. Solen var bak trærne – øverst oppe i bakken silte det sidste gyldne kveldslys i lange stråler gjennem baren, og på bunden av tjernet svam lysende solegladsskyer mellem nøkkerosebladene.

Korset – del 8BokRobot · Side 163 / 462

Midt i bakken, stående dypt i skredet av tjæreblom og smørball og skyer av sløkens grønhvite blomsterfråde, så hun barnet sit. Nåkkve måtte det vel ha været, første gang hun drømte dette – da hadde hun bare de to, og Bjørgulf lå i vuggen endda. Senere visste hun aldrig sikkert hvilket av børnene hendes det monne være – det lille runde og solbrunte ansigt under kringskåret gulbrunt hår syntes hende snart at ligne en og snart en anden av sønnerne, men altid var barnet i to–tre-års alderen og klædt i en slik liten mørkegul kjortel som hun pleiet at sy sine smågutter til hverdagsdragt – av hjemmevirket uld, farvet i litmose og kantet med røde bånd. Selv tykte hun sig sommetider at være på den anden side tjernet. Eller hun var slet ikke på det sted, hvor det skedde, men så allikevel alting –. Hun så sin lille søn flytte sig hit og dit og snu sit ansigt, mens han røsket av blomster.

Og endda hendes hjerte klemtes av en dump angst, et forbud om det onde som skulde ske, så kom der altid med denne drøm først en mægtig, sår sødme, mens hun så på det væne barn der i engen. Så blir hun vár, at ut av mørket oppe i skogbrynet løser sig en levende, lodden klump. Den rører sig lydløst, det gløder i to ørsmå onde øine. Bjørnen kommer helt frem på det øverste av engen, står og vagger med hodet og skuldrene, veirern20 nedover. Så springer den. Kristin hadde aldrig set en levende bjørn, men hun vet, de springer ikke slik; dette er ingen rigtig bjørn. Denne løper som en katt, den gråner i det samme – som en lyslodden kjempestor katt flyter den i lange, myke skritt nedover volden.

Korset – del 8BokRobot · Side 164 / 462

Moren lider dødens redsler, og hun kan ikke komme dit hvor den lille er og berge ham; hun kan ikke varsle med en lyd. Da blir barnet varsomt om at det er noe; det snur seg halvt og ser bakover mot hyrden. Med et forferdelig lite, lavt skrik av skrekk frister det å springe nedover, løfter på småbarnsvis bena høyt opp i det høye gresset, og moren hører tydelig de små smeltene av saftfulle stilker som blir sprengt, mens det løper gjennom det sammenflokede blomsterflor. Så snubler det over noe nede i gresset, stuper fremover, og i neste øyeblikk ligger udyret oppå det med ryggen oppskutt og hodet dypt nede mellom forlabbene. Så våkner hun –. – Og hver gang lå hun våken i timevis, før det monnet noe å forsøke å stagge seg selv – det var jo bare en drøm!

Sitt minste barn, som lå mellom veggen og henne, trakk hun tett inntil seg – tenkte på at hadde det vært virkelig, så kunne hun gjort slik eller slik – skremt udyret med skrik og med en stav – og ved beltet hennes hang alltid den lange, skarpe kniven –. Og straks hun hadde snakket seg til ro slik, brøt den uutholdelige kvalen inn over henne på nytt, da hun i drømmen stod maktesløs og så sitt lille barn gjøre et fattig, fåfengt forsøk på å flykte fra det ubarmhjertig raske og sterke, grusomme dyret. Det føltes som blodet kokte i henne, boblet, så kroppen hennes skalv ved det og hjertet måtte briste, for det kunne ikke holde en så voldsom blodstrøm –. Ingebjørgskottet lå oppe i Hammerås, litt nedenover tjodveien som her tok opp i høyden. Det hadde stått øde i mange år, og jorden var bortforpaktet til en mann som hadde fått rydde seg heim like ved. En stavkarl som var blitt igjen etter et tiggefølge, hadde nå fått krype inn der.

Korset – del 8BokRobot · Side 165 / 462

Kristin sendte opp mat og klær og medisiner da hun fikk høre om det, men selv hadde hun ikke hatt tid til å dra dit før nå. Straks var det slutt på armingen, så hun. Kristin ga sekken sin til den tiggerkvinnen som var blitt igjen hos ham, stelte om den syke det lille hun nå kunne gjøre, og da hun hørte at de hadde sendt bud etter presten, vasket hun ansiktet hans, hendene og føttene, så de kunne være rene til å motta den siste oljen. Der var tykt av røyk. og en forferdelig kvalm, skitten lukt inne i det vesle hybølet. Da to kvinnene fra rydningsmannens kom inn, ba Kristin dem sende bud til Jørundgård etter alt som de kom til å trenge, tok farvel og gikk. Hun hadde fått en underlig, syk frykt for å møte presten med Corpus Domini, og så gikk hun inn på den første sideveien hun kom til.

Det var bare en færåk, så hun snart; hun kom rent ut i ulænde. Vindfald med vaset av røtter opp i luften så skremmende21 ut; hun måtte krype over dem, der hun ikke kunne lete seg vei utenom. Moseflak skred ut under foten hennes, da hun skulle klatre ned mellom store steiner. Hun fikk kvister i ansiktet, og greiner slo mot henne og tok tak i klærne hennes. Da hun måtte over et bekkefall eller kom til en sidlende åpning i skogen, var det nesten umulig å finne et sted hvor hun kunne komme seg gjennom det tette, våte krattet av løvrunner. Og den stygge hvite flua var overalt, stimlet under trærne i mørket, svermet opp som hele skyer av lyngtuer når hun trådte ned i dem. Men til slutt kom hun da ut på flatberget nede mot Lågen.

Korset – del 8BokRobot · Side 166 / 462

Her var det tett furuskog, for her måtte trærne flette sine røtter bortover den skarpe berghøyden, og skogbunnen var nesten bare tørket, hvitgrå renlav som knirket under føttene hennes – innimellom svartnet en og annen lyngtue. Lukten av furunåler var sterkere og tørrere og skarpere enn høyere oppe – her nede så skogen alltid gulsvidd ut i baren helt fra tidlig om våren. De hvite møllene fulgte henne fortsatt –. Elveduren trakk henne. Hun gikk helt bort til kanten og så ned. Dypt under skimtet det hvitt av vannet som sydet dundrende utover hellebergene fra høl til høl. Gjennom hennes overspente kropp og sjel dirret det ensformige brølet fra fossene. Det minnet og minnet om noe – om engang for lenge siden, alt da hadde hun skjønt at hun ikke orket å bære den skjebnen som hun selv hadde valgt.

Sitt skjermede, milde pikeår hadde hun lagt åpne for herjende, kjødelig kjærlighet – i angst og angst og angst hadde hun levd siden, en ufri kvinne fra første stund hun ble mor. Verden hadde hun overgitt seg til i sin ungdom, og jo mer hun sprellet og flakset i verdens snare, dess hardere kjente hun seg fanget og bundet i verden. Sønnenes velferd kjempet hun for å sikre med vingene bundet av timelige omsorgers tvang. Sin angst, sin ubeskrivelige svakhet hadde hun strevd for å skjule for alle mennesker, gått frem med rett rygg og rolig mine, tiet stille og kjempet for å trygge sine barns velferd på alle de måtene hun kunne –. Men alltid med den hemmelige, åndeløse angst – går det dem ille, så kan jeg ikke bære det. Og dypt i hjertet jamret hun over minnet om sin far og sin mor.

Som de hadde båret angsten og sorgen for sine barn, dag etter dag fremover mot døden, hadde de klart å bære sin byrde, og det var ikke fordi de elsket sine barn mindre, men de elsket med en bedre kjærlighet –.

Korset – del 8BokRobot · Side 167 / 462

Og skulle hun nå se sin strid ende med dette? – Hadde hun i sitt skjød båret frem en flokk urolige høneunger som bare lå i redet hennes og ventet utålmodig på den timen da vingene orket bære dem ut over de fjerneste blåfjell –. Og faren deres slo hendene sammen og lo – flyv, flyv, mine unge fugler –. Blodige tråder av hennes hjerterøtter ville de dra med seg når de fløy, og de ville ikke vite om det. Og hun skulle bli sittende igjen alena, og alle de hjerterøttene som engang hadde bundet henne til den gamle heimen hennes, hadde hun selv revet over –. Det måtte bli slik, at det ikke var å leve og ikke å dø –. Hun snudde seg og småsprang snublende innover det bleke, uttørkede teppet av renmose, med kåpen tett samlet om seg, for det var så uhyggelig når den hang fast i grenene. Til slutt kom hun ut på de små engslåttene som lå litt nord for gildeskålen og kirken. Hun skrådde over jordet, da skimtet hun et menneske på veien.

Han ropte: «Er det deg, Kristin?» – hun kjente igjen mannen sin. «Du ble borte lenge,» sa Erlend. «Det er nattetider alt, Kristin. Jeg begynte å bli redd.» «Ble du redd for meg?» Hennes stemme kom til å lyde hardere og hovmodigere enn hun hadde ment. «Ikke redd heller. Men jeg kom nå i hu at jeg skulle gå og møte deg.» De snakket nesten ikke sammen mens de gikk sørover. Det var stille da de kom inn på tunet. Noen av hestene de hadde hjemme beitet under stueveggene, men alt folket var i seng. Erlend gikk rett opp til bursloftet, men Kristin styrte sine skritt mot ildhuset. «Jeg skal se etter noe,» svarte hun på hans spørsmål. Han stod og hang utover svalen og ventet på hustruen, da fikk han se henne komme ut fra ildhuset med en tyristikke i hånden og gå bort til årestuen. Mannen ventet en stund – så løp han ned og fulgte etter henne inn dit. Hun hadde tent et lys og stilt det på bordet.

Erlend kjente en rar, skremmende frysning gjennom seg da han så henne stå der ved den enslige kjersten i det tomme huset – det var bare det gulvfaste bohavet i stuen, og i lysskjæret glinset det slitte treet nakent og ribbet. Åren var kald og renopt, så nær at tyribranden lå bortslengt på den og glødet endda. De brukte ikke denne

Korset – del 8BokRobot · Side 168 / 462

Stuen, Erlend og Kristin, og det var vist et halvt år siden det hadde vært tent ild her inne. Luften var merkelig kvalm; de mange blandede, levende luktene av menneskers opphold og ferdsel manglet, og døren og vinduet hadde ikke vært åpnet på hele den tiden – og så luktet det her av ull og skinn; noen sammenrullede huder og sekker, som Kristin hadde skilt ut fra varene på boden, var stablet opp i den tomme sengen som hadde vært Lavrans' og Ragnfrids. Utover bordplaten lå en mengde småhespler – sytråd og garn til å bøte med, av lin og av ull, som Kristin hadde tatt av når hun farget. Hun stod og ordnet og tuklet med dem. Erlend satte seg ned i høysetet ved bordenden. Det virket merkelig tomt rundt den slanke mannen, nå da det sto ribbet for puter og åklær. De to Olavskjempene med korsmerkede hjelmer og skjold, som Lavrans hadde skåret seg til høysetestolpene, skulte trykket og skjevt ut under Erlends smale brune hender.

Ingen mann kunne skjære ut løvverk og dyr vakrere enn Lavrans, men menneskelignelser hadde han aldri fått til noe særlig. Det var så stille mellom dem lenge, så det hørtes ikke en lyd uten de dumpe dunkene i muren utenfor, hvor hestene gikk i sommermørket. «Skal du ikke legge deg snart, Kristin?» spurte han til slutt. «Skal ikke du?» «Jeg tenkte å vente på deg,» sa mannen. «Jeg har ikke hug til å gå opp enda – jeg kan ikke sove –» «Hva er det som ligger deg så tungt på hjertet da, Kristin, at du tror ikke du skal få sove?» spurte han litt etterpå. Kristin rettet seg opp. Hun stod med en hespel lynggrønt ullgarn i hendene; hun vred og tullet den mellom fingrene. «Hva var det du hadde snakket med Nåkkve om i dag –» Hun svelget et par ganger; hun var så tørr i halsen. «Et råd som – han syntes vel ikke det dugde for ham – men dere snakket om at Ivar og Skule –» «Å – det!» Erlend smilte litt.

«Jeg sa bare til gutten – jeg har da en måge også, når jeg tenker meg om. – Enda ville vel Gerlak neppe være så dum at han kysset hendene mine og bar av meg kappe og sverd som han gjorde før i verden.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 8BokRobot · Side 169 / 462

Men han har skib i sjøen – og rike frænder både i Bremen og i Lynn. Han må nu vel skjønne det, manden, at han er skyldig at hjælpe sin kones brødre – ikke sparte jeg godset mit, da jeg var rik mand og giftet datter min med Gerlak Tiedekenssøn.» Kristin sa intet. Sidst sa Erlend litt heftig: «Jesus, Kristin, stå da ikke slik og stir, som du var blit til sten –» «Ikke tænkte jeg, den tid vi først kom sammen, at børnene vore skulde trænge at vanke verden omkring og be om føden i fremmedes gårder –» «Nei så djævelen om jeg har tænkt, de skal be! Men skal de avle sig maten her på dine gårder alle syv, så blir det bondekost, Kristin min – og jeg tror, mine sønner duger litet til det. Huggebasser ser de ut til at bli, Ivar og Skule – og ute i verden er der både hvetebrød og kake for den mand som vil skjære sin mat med sverdet.» «Soldnere og leiesvender agter du dine sønner til at bli –?»

«Sold tok jeg selv, den tid jeg var ung og fulgte grev Jacob. Gud være ham huld, sier jeg – jeg lærte litt den tiden som en mand ikke nemmer hjemme i dette landet – enten han så sitter drustelig i høisætet sit med sølvbelte om vommen og beljer i sig øl, eller han går bak plogen og lugter på gampene prompe. Et friskt liv levet jeg i grevens tjeneste – jeg sier det, endda jeg hadde fåt denne kubben lænket til foten min, alt mens jeg var på Nåkkves alder. – Jeg fik da nyte noget av ungdommen min –» «Ti!» Kristin blev svart i øinene. «Vilde ikke det tykkes dig den ulideligste harm, at sønnerne dine skulde snæres ind i slik synd og ulykke –?» «Jo Gud berge dem fra slikt – men det skulde nu vel ikke trænges heller at de gjør efter alle dumheterne til far sin. En kan da træde i herretjeneste, Kristin, uten en farer ivei med slikt påhæng –» «Den som drager sverd, han skal miste sit liv ved sverdet, står der i læsten, Erlend!»

«Ja jeg har hørt det, kjære min. Endda så døde de godt og kristelig i sengen sin med den sidste olje og sjælehjælp, de fleste både av dine og av mine fremfarne fædre, Kristin. Du trænger vel bare mindes din egen far – han hadde jo vist i sin ungdom at han var en mann som kunne bruke sverdet sitt –»

Korset – del 8BokRobot · Side 170 / 462

«Det var i leding det, Erlend, på den konges bud som de hadde gått til tjeneste hos, for å verge heimtuftene; da tok far og de andre opp våpen. Enda sa far selv: Guds vilje med oss var ikke at vi skulle bære våpen mot hverandre, døpte, kristne menn –» «Nei, jeg vet det. Men verden er slik som den er, siden Adam og Eva spiste av treet – og det var før min tid; jeg kan ikke for at vi er født med synden i oss –» «Skammelig tale fører du!» Erlend avbrøt henne heftig: «Kristin – det vet du godt – jeg var aldri uvillig til å angre og bøte for syndene mine så godt jeg evnet. From mann er jeg ikke, det er sant. Jeg så for mye den tiden jeg var barn og unggutt –.

Far min var så nær venn av de store herrene ved kapitlet – de kom og gikk som grå griser hos ham, herr Eiliv den tiden han var prest, og herr Sigvat Lande og hele følget; og lite annet fulgte med dem enn kjegler og trette – hardsinnete og umiskundsomme oppførte de seg mot sin egen erkebiskop – mer hellige og fredelige var ikke de som hver dag hadde de høyeste helligdommene mellom hendene og løftet selve Gud selv i brødet og vinen –» «Ikke skal vel vi dømme prestene – det sa far alltid; vår skyldighet er å bøye oss for deres prestegjerning og lyde dem, men deres naturlige menneske ligger under den allmektige Guds dom alene –» «Ja –a.» Erlend nølte litt. «Jeg vet han sa det, og du har sagt det før også. Jeg vet at du er mer from enn jeg evner å være – enda, Kristin, kan jeg vanskelig skjønne at det skal være den rette tolkningen av Guds ord at du går slik og gjemmer og aldri glemmer.

Korset – del 8BokRobot · Side 171 / 462

Svært lang hukommelse hadde han også, Lavrans – ja, nei, jeg sier ingenting om din far annet enn at han var from og adelig god, og det er du også, det vet jeg – men tit når du taler så blidt og søtt som om du hadde munnen full av honning, er jeg redd for at du tenker mest på gammel urett, og Gud må dømme om du er så from i hjertet som i munnen –» Plutselig stupte hun ned, lå fremover bordet med ansiktet gjemt mellom armene og skrek. Erlend sprang opp – hun lå og gråt med ru, slitsomme hulk som rystet ryggen hennes. Erlend tok om skulderen hennes: «Kristin, hva er det –. Hva er det,» tok han opp, satte seg hos henne på benken og fristet å løfte opp hodet hennes. «Kristin – gråt da ikke slik – jeg mener du har mistet vettet –»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Jeg er ræd!» Hun satte sig op, knuget hænderne i fanget. «Jeg er så ræd, milde min frue Maria, hjælp os alle sammen – jeg er så ræd, hvad skal det bli av alle sønnerne mine –» «Ja Kristin min – men du får vænne dig til det – du kan ikke gjemme dem opunder stakken din længer – snart er de voksne mænd, alle sønnerne vore. Og du er som tiken endda –» han sat med det ene ben over det andet, hænderne foldet over knæet og så litt træt ned på hustruen, «du glefser blindt både efter ven og fiende, når det gjælder avkommet dit.» Hun reiste sig bråt, stod stum et øieblik og vred sine hænder. Så tok hun til at gå fort op og ned i stuen. Hun sa intet, og Erlend sat taus og så på hende. «Skule –» hun stanset foran manden. «Et ulykkesnavn gav du den sønnen din. Men du vilde det – du vilde at hertugen skulde reises op i det barnet –» «Det er godt nok navn, Kristin. Ulykke – det er mange slags det.

Korset – del 8BokRobot · Side 172 / 462

Jeg kom i hug da jeg reiste op min farmors far i sønnen min, at lykken sveg ham, men konge var han likefuldt med bedre ret end kammakerens avkom –» «Dere var krye nok, du og Munan Bårdssøn, av at dere var kong Håkon Håleggs nærfrænder –.» «Ja du vet at Sverres æt fik kongsblod i sig fra min fars moster, Margret Skulesdatter –» En lang stund stod mand og hustru og stirret hinanden ind i øinene. «Ja jeg vet hvad du tænker, min fagre husfrue.» Erlend gik bort og satte sig i høisætet igjen. Med hænderne hvilende på de to kjæmpehoder bøiet han sig litt fremover; han smilte koldt og tirrende. «Men du ser det, Kristin min – mig har det ikke brutt ned at jeg blev en fattig og venneløs mand. Du kan gjerne få vite det – jeg er ikke ræd for at mine fædres æt er faldt ned med mig for alle tider fra magt og ære.

Jeg og blev sveget av lykken – men hadde mine tiltak ført frem, så skulde nu jeg og sønnerne mine hat sess og sæte ved kongens høire hånd, som vi, hans nære frænder er byrdige til. For mig er nu sagtens spillet slåt overende – men jeg ser det på sønnerne mine, Kristin – de får slike kår som de er ættet til å ha. Du trenger ikke syte slik for dem, og du skal ikke streve slik for å binde dem fast her i denne dalen din – la dem få prøve seg fritt, så vil du kanskje få se det, før du dør, at de har fått fotfeste igjen i sin fars odelsbygder –»

Korset – del 8BokRobot · Side 173 / 462

«Å, du kan snakke!» Bitre, hete tårer av sinne ville frem i konens øyne, men hun knuste dem og lo med forvridd munn: «Du tykkes å være enda mer barnslig enn guttene, Erlend! Slikt sitter du og sier – det er ikke lenge siden nå, Nåkkve hadde nær fått slik lykke at en kristenmanns munn ikke tør nevne det, hadde ikke Gud berget oss –» «Ja, det var nå meg som hadde flaks å være Guds redskap den gangen» – Erlend trakk på skuldrene. Men så sa han meget alvorlig: «Slikt – trenger du ikke frykte, Kristin min – er det dette som virkelig har skremt vettet av deg, du min stakkars?» Han så ned, sa nesten undselig: «Du må huske, Kristin – din salige far ba for våre barn, slik som han ba for oss alle, tidlig og sent. Og jeg tror det visst og fast at det er redning for mangt – for de verste ting – i en så god manns forbønner –» Hun så at mannen i smug gjorde korsets tegn mot brystet sitt med tommelfingeren.

Men så ute av seg som hun nå var, hisset det henne bare opp mer: «Du trøster deg med det da, Erlend, der du sitter i far min sitt høyset – at sønnene dine skal bli reddet av hans bønner, slik som de blir født av hans gårder –» Erlend bleknet: «Mener du det, Kristin – at jeg er uverdig til å sitte i Lavrans Bjørgulfssøns høyset –» Hustruen beveget leppene, men fikk ikke frem noen lyd. Erlend reiste seg opp og stod: «Mener du det – for da sier jeg, så sant Gud er over oss begge – jeg sitter der aldri mer.» «Svar,» sa han igjen, da hun stod som før. En lang skjelving gikk gjennom kvinnens kropp. «Han var – en bedre husbond – han som – satt der før deg» – hun klarte knapt å få frem ordene hørlig. «Hold munnen din nå, Kristin!» Erlend tok et par raske skritt nærmere henne. Hun rettet seg opp med et rykk: «Ja, slå meg du – jeg har båret det før også, jeg tåler det en gang til.»

Korset – del 8BokRobot · Side 174 / 462

«Slå deg – det tenkte jeg ikke på.» Han stod med hånden støttet mot bordet; igjen stirret de på hverandre, og igjen hadde ansiktet hans den merkelige, fremmede roen som hun hadde sett noen sjeldne ganger. Nå drev det henne til vanvidd. Hun visste at hun hadde rett, Erlends snakk var ubetenksomt, ansvarsløst – men det ansiktet hans fikk henne til å føle det som om hun hadde hele skylden. Hun så på ham, og mens hun selv var syk av angst fordi hun sa det, mumlet hun: «Jeg er redd at det ikke blir med mine sønner; din ætt skal blomstre igjen i Trøndelag –» Erlend ble blodrød: «Du kunne ikke bare nevne deg for å minne meg om Sunniva Olavsdatter, skjønner jeg –» «Det var ikke jeg som nevnte henne, men du.» Erlend rødmet enda mer. «Har du aldri tenkt på det, Kristin – at du ikke var helt uten skyld i den – ulykken – Husker du den kvelden i Nidaros – jeg kom og stod foran sengen din.

Svært myk var jeg og sorgfull fordi jeg hadde gjort deg urett, min hustru – jeg kom for å be deg – tilgi meg min urett. Du svarte meg med at du ba meg gå og legge meg der jeg hadde liget natten før –» «Kunne jeg vite at du hadde ligget hos din venns hustru –» Erlend stod litt. Han ble blek og rød igjen. Så snudde han seg og gikk ut av stuen uten et ord. Hustruen rørte seg ikke – lenge stod hun ubevegelig, med de sammenknyttede hendene oppunder haken, stirrende inn i lyset. Så løftet hun hodet med et rykk – pustet langt ut. En gang måtte han tåle å høre det –. Da ble hun oppmerksom på lyden av hestehover ute i tunet – hørte av ganglaget at det var en hest som ble ledet av en mann. Hun snek seg bort til døren og ut i svalen, stod bakom gardinene og tittet.

Korset – del 8BokRobot · Side 175 / 462

Natten hadde alt begynt å gråne. Ute i tunet stod Erlend og Ulf Haldorssøn. Erlend holdt hesten sin, og hun så at den var sadlet, og mannen var reiseklædt. De to snakket sammen en stund, men hun kunne ikke skjelne ett ord. Så svingte Erlend seg opp i salen og begynte å ri fot for fot nordover mot gårdsledet; han så seg ikke tilbake, men syntes å snakke med Ulf som gikk ved siden av hesten. Da de forsvant oppe mellom gjerdene, snek hun seg ut, ilte så lydløst som hun kunne opp til grinden, stod der og lyttet – nå hørte hun at Erlend lot Soten trave oppe på storveien. Litt etter kom Ulf tilbake. Han stanset brått da han fikk se konen der ved grinden. En stund stod de og så på hverandre i grålysningen. Ulf hadde bare ben i skoene og var i linplagg under kappen. «Hva er det?» spurte husfruen heftig. «Det må vel du vite – jeg vet det ikke.» «Hvor red han hen?» sa hun igjen. «Til Haugen.» Ulf stod litt.

«Erlend kom inn og vekket meg – han sa at han ville ri dit inatt – og hastverk syntes han å ha; det var noen saker som han bad meg se til å få ført oppover etter seg.» Kristin taug lenge. «Var han vred da?» «Han var rolig.» Om litt sa Ulf sagte: «Jeg trøster deg godt, Kristin – monne du ikke har sagt det som du heller burde latt være usagt.» «En gang måtte vel Erlend kunne tåle at jeg snakket til ham som til en vetug mann,» sa hustruen heftig. De gikk langsomt nedover. Ulf snudde seg mot sin egen stue, da kom hun etter ham: «Ulf, frænde,» ba hun angstfullt, «før i verden var det du som sa til meg både sent og tidlig: For mine sønners skyld måtte jeg gjøre meg hard og tale til Erlend.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 9BokRobot · Side 176 / 462

Korset – del 9

Han la en hånd tungt på kvindens skulder, men først sa han intet. De stod der – det var så stilt at de begge hørte den evige elvesus som de ikke pleiet sanse. Ute i bygden galte hanerne, og Kristins gårdshane svarte ljomende fra stalden. «Ja jeg har måttet lære mig til at fare fint med trøsten, Kristin – hårdt er det gåt indpå med den varen nu i nogen år – nu får vi spare på den, for vi vet ikke hvor længe den skal trænges at række endda –» Hun slet sig unna hans hånd; med tænderne hårdt i underlæben snudde hun sit ansigt tilside – så flygtet hun nedover, tilbake til årestuen. Morgenen var isnende kold; hun tullet sin kåpe tæt om sig og drog hætten nedover hodet. Sammenkrøket, med de duggvåte sko trukket opunder kjolen og de korslagte arme på knærne sat hun på kanten av den kolde åre og grundet. Indimellem skalv hendes ansigt, men hun gråt ikke. Hun måtte ha sovet – fór op med verkende ryg, gjennemfrossen og lemster.

Døren stod på gløt – hun så at sol lyste uten23 i tunet. Kristin gik ut i svalen – solen stod høit alt, nede fra havnehagen hørte hun bjelden til den hesten som var blit halt. Hun så over mot nyburet. Da blev hun vár at liten Munan stod oppe i loftssvalen og tittet ut mellem stolpebuerne. Sønnerne – jog det gjennem hende. Hvad hadde de tænkt da de vågnet og så at forældrenes seng var urørt. Hun løp over tunet og op til barnet – Munan var i bare skjorten. Straks moren kom op til ham, stak han sin hånd ind i hendes, som han var ræd. Inde i loftet var ingen av drengene helt færdigklædte – de var nok ikke blit vækket, skjønte hun. Alle så de fort op på moren og siden ned igjen. Hun tok hoserne til Munan og vilde hjælpe ham med at drage dem på. «Hvor er far henne?» spurte Lavrans undrende. «Far din red nordover til Haugen alt i otten,» svarte hun.

De store lyttet, merket hun, da sa hun: «du vet han har snakket om det så længe, han måtte op engang og se, hvordan gården hans står.»

De to små så op i morens ansigt med vidåpne, forundrede øine, men de fem ældste brødrene gjemte sit blik for hende, da de gik ut av loftet.

Korset – del 9BokRobot · Side 177 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

III. Dagene gik. Den første tiden var Kristin ikke noget ræd: hun gad ikke grunde over hvad Erlend mente med sin fremfærd, stryke slik hjemmefra nattens tider i bråsinne, eller hvor længe han agtet at sitte der nord på heigården sin og tugte hende med sit fravær. Hun var kokende harm på sin husbond, og allermest harm, fordi hun ikke negtet for sig selv, hun hadde uret hun også, og hun hadde sagt ord som hun inderlig ønsket kunde gjøres utalte. Visst hadde hun hat uret mange ganger, og hun hadde ofte i hidsighet sagt onde og stygge ord til sin husbond. Men det som krænket hende bitrest var at aldrig Erlend kunde byde til at glemme og tilgi, uten hun skulde ydmyke sig og be ham vakkert om det.

Det var ikke så ofte heller, syntes hun, at hun hadde forløpet sig – kunde han ikke skjønne, at det var helst når hun var træt og sliten av sorger og angst som hun hadde strævet for at bære stille – da var det hun snarest mistet herredømmet over sig selv. Det syntes hende at Erlend kunde husket på, til alt det som hun i år og dag hadde båret av bekymring for deres sønners fremtid var det kommet, at hun denne sommeren to ganger hadde gåt igjennem en forfærdelig angst for Nåkkve. Nu hadde hun fåt øinene åpnet for det, at efter den unge mors byrde og møie fulgte frygt og sut av et nyt slag for den aldrende mor. – Hans sorgløse prat om at han ikke var ræd for sønnernes fremtid hadde hidset hende, til hun blev som en vild binne – eller som en tik med hvalper; Erlend kunde gjerne få si at hun var som en tik over børnene sine. Vagtsom og våken som tiken skulde hun være over dem, så længe livet hang i hende.

Korset – del 9BokRobot · Side 178 / 462

Og vilde han for den saks skyld glemme at hun hadde ståt ved hans side, hver gang det gjaldt, så godt som hun evnet, at hun hadde været både rimelig og retfærdig trods sin vrede, når han slog hende og da han sveg hende med den forhatte, letfærdige Lensviksfruen,n24 så fik han gjøre det. Selv nu, når hun tænkte på det, kunde hun ikke føle sån harme eller bitterhet mot Erlend for dette værste, som han hadde gjort imot hende – når hun vendte sig mot ham med klage

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] over dette, da var det fordi hun visste, at dette angret han selv, dette skjønte han var ilde gjort. Men aldrig hadde hun været så vred på Erlend, og hun var det ikke nu heller, at ikke mindet om hans slag og om hans utroskap, med alt hvad den drog efter sig, mest gjorde hende sorgfuld for mandens egen skyld – hun følte altid at med disse utbrudd av sit ustyrlige sind hadde han syndet mot sig selv og sin sjæls velfærd meget mere end mot hende.

Det som fortsatt plaget henne var alle de små sårene som han hadde påført henne med sin uvennlige likegyldighet, sin barnslige mangel på tålmodighet – med selve kjærlighetens lidenskapelige og tankeløse natur, når han viste at han likevel hadde kjærlighet til henne. Det var alle de årene hun var ung og myk i sinnet, da hun kjente både helse og sjelestyrke svikte mens hun satt med fanget fullt av sånne forsvarsløse små barn, hvis far, husbonden, ikke ville vise at han hadde både evne og kjærlighet til å beskytte henne og de små sønnene på fanget hennes. Det hadde vært en slik smerte å føle seg selv svak av legeme, enkel og uerfaren av sinn, og ikke tørre å stole fullt ut på sin husbonds kløkt og styrke – det var som om hun den gang hadde fått hjertesår som aldri ville gro igjen.

Korset – del 9BokRobot · Side 179 / 462

Selv den søte gleden ved å løfte opp sitt diende barn, legge dets elskelige munn til sitt bryst og kjenne den lille, varme, myke kroppen mot armen sin, ble forbitret av frykt og uro – så liten, så forsvarsløs som du er, og faren din husker ikke nok på at han først og fremst burde ha som mål å beskytte deg –. Og nå, da de små barna hennes hadde fått marg i knoklene og ben i skrotten, men likevel manglet noe ved å eie mannsmod – da lokket han dem bort fra henne. De forsvant fra henne, hele flokken av husbond og sønner, i denne underlige lekenheten som finnes i guttenes sinn, som hun syntes å ha sett et glimt av hos alle menn hun hadde møtt, og som en tung, bekymret kvinne aldri kan følge med i. Så, for sin egen skyld, var hun bare sorgfull og vred når hun tenkte på Erlend. Men hun var engstelig når hun undret seg over hva sønnene tenkte.

Ulf hadde vært på Dovre med to kløvhester og brakt Erlend de tingene som han hadde bedt om å få sendt etter seg – klær og en hel del våpen, alle de fire buene hans, sekker med pilodder og jernbolter, tre av hundene. At faren eide en slik sjelden hund syntes mer enn noe annet å heve ham i de to smås øyne fremfor alle andre. menn. Og så hadde faren lovet dem at når tiken nå fikk valper igjen, skulle de selv få velge ut hver sin av kullet. Da Ulf Haldorssøn kom tilbake, spurte Kristin om Erlend hadde nevnt når han tenkte å vende hjemover igjen. «Nei,» sa Ulf. «Det synes som han akter å slå seg til ro der.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 9BokRobot · Side 180 / 462

Av sig selv talte Ulf ikke stort mere om sin reise til Haugen. Og Kristin hadde ulyst til at spørre. Om høsten da de flyttet ind fra nyburet sa de ældste sønnerne at denne vinteren vilde de gjerne få ligge ovenpå i høienloftsstuen. Kristin gav dem lov til dette, og hun kom da til at sove alene med de to yngste i storstuen under. Den første kvelden sa hun, at nu kunde også Lavrans få ligge i seng med hende. Gutten lå og rullet sig av velvære og boret sig ned i bolsteret. Børnene var vant til at få sit leie redt i bænken på hudsækker fyldt med halm, og så hadde de skindfelder til at tulle sig ind i. Men i sengene var der blå bolstrer til at ligge på og fine åklær foruten felden – og forældrene hadde hvite linnets overdrag på hodedynerne hos sig. «Det blir vel bare til far min kommer hjem at jeg får ligge her,» spurte Lavrans, «da må vi vel flytte ned på bænken igjen da, mor?»

«Da kan dere få sove i sengen til Nåkkve og Bjørgulf,» svarte moren. «Hvis ikke drengene skifter sind og flytter ned igjen, når det blir koldt i veiret.» Der var en liten muret ovn også ovenpå, men den gav mere røk end varme, og vind og veir kjendtes meget mere i det øvre stokverket. Eftersom det led utover høsten, kom en uviss frygt sigende indover Kristin; den øket fra dag til dag, og spændingen blev vond for hende at leve i. Ingen syntes at høre eller spørre til Erlend. I de lange svarte høstnætter lå hun våken, hørte de to smågutters jevne pust, lyttet til veirets gang omkring husnoverne og tænkte på Erlend. Hadde det endda ikke været på den gården han var –. Hun hadde likt det ilde, da brødrungerne kom til at tale om Haugen – Munan Bårdssøn var hos dem i herberget en av de sidste kvelderne før de skulde reise fra Oslo. Munan eiet dengang denne lille gården efter sin mor alene.

Både han og Erlend hadde været nokså drukne og lystige, og mens hun sat og pintes for de endelig skulde tale om dette ulykkesstedet, blev det slik at Munan gav Erlend denne gården – så var han da ikke aldeles jordløs i Norges land. Dette gik for sig under skjemt og latter – selv disse rygterne om at folk kunde ikke bo på Haugen for spøkeriet spøkte de med. Den skrækken som Munan Bårdssøn hadde fått i seg

Korset – del 9BokRobot · Side 181 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] efter morens og hendes mands udød deroppe syntes i noget mon at være slitt av ridderen ved dette leite. Han gav virkelig Erlend brev og skjøte på Haugen. Kristin kunde ikke skjule sin uvilje ved at han var blit eier av dette uhyggelige stedet. Men Erlend slog det bort i spøk: «Det er litet rimelig at enten du eller jeg kommer til at sætte vor fot i husene deroppe – hvis de står endda og ikke er faldt ned. Og selv føre os landskylden hjem vil nu vel hverken moster Åshild eller herr Bjørn.

Så os kan det da vel ikke gjøre noget, hvis det er sandt, det som folk sier, at de går der –» Eftersom året gik på held og Kristins tanker altid kredset om dette, hvordan Erlend monne ha det der nord på Haugen, blev hun så tagall at hun mælte neppe ordet til sine børn eller tjenestefolkene, uten hun måtte svare på deres spørsmål – og de kviet sig for at vende sin tale til husfruen uten at det var aldeles nødvendig, for hun gav korte og utålmodige svar, når de brøt ind og uroet konen i hendes urolige og spændte grublen. Hun selv var så litet vár dette, så da hun tilslut sanset, at de to yngste børnene hadde sluttet at spørre efter sin far eller snakke om ham til hende, sukket hun og tænkte, børn glemmer fort – men hun visste ikke hvor ofte hun hadde skræmt dem fra sig med sine utålmodige svar, når hun bød dem være stille og ikke plage hende. Med de ældre sønnerne snakket hun meget litet.

Korset – del 9BokRobot · Side 182 / 462

Så længe tørfrosten varte kunde hun endda svare fremmedfolk som kom indom gården og spurte efter husbonden, at han lå indi fjeldet og prøvet veidelykken. Så kom der et stort snefald, både i bygden og i fjeldet, den første adventsuken. Årle om morgenen Sta Luciåftens dag, mens det endda var nidmørkt og stjerneklart ute, kom Kristin fra fjøset. Da så hun ved lyset av en tyrifakkel som var stukket ned i snehaugen, at tre av sønnerne hendes holdt og bandt på sig skierne utenfor stuedøren – og litt ifra stod jalken til Gaute med truger under føtterne og kløv på ryggen. Hun gjettet hvor de agtet sig hen; så turde hun ikke si andet end hun mælte, da hun kjendte at den ene av drengene var Bjørgulf – de to andre var

Nåkkve og Gaute –:

«Vil du ut på ski du, Bjørgulf – det blir vist klarveir idag, søn!» «Som du ser, mor.» «Kanhænde kommer dere hjem da før høgstdags leite?» spurte hun rådløst. Bjørgulf var en meget dårlig skiløper; han tålte lite lysningen av sneen i øynene sine og holdt seg mest inne om vinteren. Men Nåkkve svarte at de kanskje ville være borte noen dager. Kristin gikk hjemme i uro og otte. Tvillingerne var tverre og sure, så hun skjønte at de hadde villet være med, men ikke hadde fått lov av de voksne brødrene. Den femte dagen tidlig, ved dagmålstid, kom de tre tilbake. De hadde gått ut i otta for Bjørgulfs skyld, sa Nåkkve – for å være hjemme før solen stod opp. De to gikk rett opp i høiloftet – Bjørgulf så utrolig trøtt ut – men Gaute bar sekker og gikk inn i stuen. To vakre valper hadde han med til de små guttene – nå glemte disse både å spørre og å sørge.

Korset – del 9BokRobot · Side 183 / 462

Gaute virket opprørt, men anstrengte seg for ikke å vise det: «– og dette,» sa han, trakk det ut av sekken, «dette bad far meg gi dere.» Det var fjorten revskinn, overmåte vakre. Moren tok imot dem, nokså tafatt – hun klarte ikke å finne ett ord til svar. Det var så altfor mye hun ville spurt om; hun var redd for at hun skulle bli overveldet hvis hun åpnet det minste for sitt hjerte – og Gaute var så ung. Hun klarte bare å si: «De er hvite alt, ser jeg – ja, vi er jo langt inne i vinterhalvåret nå –» Da Nåkkve kom ned og han og Gaute satte seg til grøtfatet, sa Kristin fort til Frida at hun selv ville bære maten opp i loftet til Bjørgulf. Det bare slo henne at den fåmælte gutten, som hun ante var langt mer voksen av sinn enn brødrene, kanskje var den hun kunne snakke med om dette. Han hadde lagt seg i sengen og holdt en linklut over øynene sine.

Moren hengte en vannkoker på skjerdingen i ovnen, og mens Bjørgulf lå støttet opp på albuen og spiste, kokte hun en kjele med tørket øyenstrøst og svalegress. Kristin tok den tomme matbollen fra ham, vasket de røde og hovne øynene med kjelen og la våte linkluter over dem, og så tok hun endelig mot til seg og spurte: «Sa han ingenting, faren din, om når han tenker å –» at komme nedover til oss?»

«Nei.» «Du er alltid så ordknapp, Bjørgulf,» sa moren etter en stund. «Det ligger visst til ætten, mor min. – Simon og mennene hans møtte vi her nord for Rosten – de kjørte nordover med lass,» sa han litt etterpå. «Snakket dere sammen?» spurte kona. «Nei –» Han lo som før. «Det tykkes å gå som en forbannelse mellom oss slektninger og måger – vennskap vil ikke trives med oss.» «Tror du at du kan skylde meg for det?» bruste moren opp. «Den ene stunden klager du over at vi tier for mye – og så sier du at vi ikke kan opprettholde vennskap –» Bjørgulf lo bare igjen. Så løftet han seg opp på albuen, som om han lyttet etter morens pust: «I Guds navn, mor, du må ikke gråte nå –. Jeg er trøtt og sliten, uvant med å gå på ski – og regn ikke på det jeg sier.n25 Visst skjønner jeg det, at du er ingen trøtthetskjær kone.» Kristin gikk da straks etter ut av loftet.

Korset – del 9BokRobot · Side 184 / 462

Men nå våget hun ikke for alt i verden å spørre denne sønnen hva de unge tenkte om disse sakene. Så lå hun kveld etter kveld, når guttene hadde gått opp på loftet – våken og lyttende: Snakket de sammen, tro, når de var blitt alene der oppe? Det dunket av støvler som de kastet i gulvet, det slamret av knivbelter som falt ned – hun hørte stemmene deres, men kunne ikke skjelne ord – de mumlet i munnen på hverandre, ble høylytte – det virket som om de var halvt trette, halvt spøkefulle. En av tvillingene ropte høyt – så ble noen dratt over gulvet så støv drysset fra loftet ned i stuen – svalsdøren slo opp med et brak – det ramlet utenfor i høyloftssvalen, og Ivar og Skule truet og oppførte seg vilt der ute mens de dundret på døren – hun skimtet Gautes mål, høyt og lattermildt. Han stod innenfor døren, skjønte hun – nå hadde han og tvillingene kranglet igjen, og enden ble at Gaute hadde kastet dem ut.

Til slutt hørte hun Nåkkves voksne mannsstemme – han meklet, de to kom inn. En stund til lød snakk og latter ned til henne, så stilnet det ovenpå.

Moren smilte i mørket. Gaute snorket, når han var skikkelig trøtt. Det hadde faren hennes også gjort. Det var rart med likheter slik – de sønnene som lignet Erlend i utseende, de lignet også på ham ved at de sov så lydløst som fugler. Og mens hun lå og husket på alle de små trekkene som man så merkelig nok kan gjenkjenne, ledd for ledd, i avkommet, måtte hun smile for seg selv der hun lå. Den urolige spenningen i morens sinn løsnet for en stund, og søvnørsken kom og floket alle tanketråder, mens hun sank innover, først i velvære og så i glemsel –. – De var unge, trøstet hun seg –. De tok det visst ikke så tungt –. Men en dag utpå det nye året kom Sira Solmund, hjelpepresten, inn til Kristin i Jørundgård. Det var første gang han kom dit ubuden, og Kristin tok godt imot ham, selv om hun straks ante ulykke.

Korset – del 9BokRobot · Side 185 / 462

Det slo til, slik hun hadde tenkt – han mente nok at han hadde plikt til å undersøke om hun og bonden hennes egenmektig og ugudelig hadde oppløst sitt samliv, og om så var, hvem av barna som bar ansvet for denne ulovligheten. Kristin følte selv at hun ble klønete, altfor pratøv og brukte altfor mange ord, da hun fortalte presten at Erlend mente at han måtte se etter eiendommen sin der nord på Dovre; den hadde ligget helt vanstelt hen i disse årene, husene stod visst til å falle sammen – så mange barn som de hadde, kunne det være nødvendig at de så etter sin velferd – og mye mer av den slags. Hun la altfor ordrikt frem saken, selv Sira Solmund, så lite skarpsindig som han var, måtte merke at hun følte seg usikker – nå snakket og snakket hun om at Erlend var en så ivrig veidemann; det visste nok presten.

Hun tok og viste frem røkatskinnene som hun hadde fått av sin mann – i forvirring hadde hun gitt dem til presten, nesten før hun selv visste av det, før hun fikk tenkt seg om –. Hun harmet seg da Sira Solmund hadde gått. Erlend kunne visst dette: når han forsvant slik, ville nettopp en slik prest som ham finne på å komme og undersøke om det lå noen sak bak –. Sira Solmund var en liten tufs av en mann å se på; det var ikke

Det var vanskelig å gjette hans alder, men han måtte nok være omkring tjuefire vintrer gammel. Han var ikke særlig skarpsindig og eide slett ingen overflødig lærdom, men han var da en en rettskaffen, from og sedelig prest. En halvgammel søster av ham, en barnløs enke og en lei, sladderkjær kvinne, styrte det lille prestegjeldet hans. Han ville gjerne fremstå som en nidkjær kirkens tjener, men det ble mest småsaker og småfolk han gikk hardt ut mot – han var fryktsom av natur og redd for å gripe inn mot storbøndene og i vanskelige spørsmål, men hadde han først gjort det, ble han meget hissig og påståelig. Allikevel var han ganske godt likt av sine sognebørn. Det ene var at folk hadde respekt for hans stille, ærverdige levemåte; det andre var at han ikke var nær så pengegrisk eller så strid, når det gjaldt kirkens rett og folks skyldighet, som Sira Eirik hadde vært. Dette skyldtes nok mest at han var mye mindre djerv enn den gamle presten.

Korset – del 9BokRobot · Side 186 / 462

Men Sira Eirik elsket og æret hver mann og hvert barn i bygderne rundt omkring. Folk hadde ofte harmet seg, før i tiden, da presten med usømmelig griskhet strebet etter å sikre og gjøre rike de barna som han hadde fått i frilleliv med sin følgekone; den første tiden han bodde i bygden, hadde silværingene vondt for å tåle hans myndige strenghet mot hver den som overtrådte det minste bud i kirkens lover. Krigsmann hadde han vært, før han tok prestevigsel, og han hadde fulgt sjørøver-jarlen, herr Alf av Tornberg, i sin ungdom; det merket seg nok på hans væremåte. Men selv dengang hadde bygdefolket vært stolte av presten sin, for han var fremfor de aller fleste landsens sogneprester i kunnskap, vidd, legemsstyrke og høvdingslig fremtreden, og han hadde den skjønneste sangrøst.

Og med årene og med de tunge prøvelsene, som Gud syntes å ha lagt på denne sin tjener for hans ungdoms egensinn skyld, var Sira Eirik Kåressøn vokset slik i visdom, fromhet og rettferdighet, at hans navn nå var kjent og æret over hele bispedømmet. Da han dro til prestestevne i Hamarskaupang, ble han æret som en far av alle de andre prestene, og det ble sagt at biskop Halvard gjerne ville ha flyttet ham til en kirke som fulgte med herrenavn og sete i domkapitlet. Men Sira Eirik skal ha bedt om å få bli der han var – han skyldte på sin alder og på at synet hans hadde vært svekket allerede i mange år. I Sil, ved hovedveien, litt sør for Formo, stod det vakre korset av grøtsten, som Sira Eirik hadde reist til minne om sin ungdoms synder og som et løfte om at han aldri mer skulle synde mot Gud.

Eirik hadde reist et kors der, hvor et steinskred fra lia hadde tatt begge hans unge, håpefulle sønner for førtifem år siden. Enda fór ikke eldre folk fra bygden forbi det uten at de stanset og ba Fadervår og Mariaverset for Alfs og Kåres sjeler.

Korset – del 9BokRobot · Side 187 / 462

Sin datter hadde presten giftet bort fra sin gård med gods og fe; han gav henne til en vakker og velstående bondesønn fra Viken; ingen tenkte annet enn at Jon Fis var en god gutt. Seks år senere kom hun hjem til sin far, utmattet, helseforstyrret, utmagret og nedslitt, med et barn i hver hånd og et under beltet. De folk som bodde i Sil den gang visste godt, selv om de aldri nevnte det: disse barnas far var blitt hengt som tyv i Oslo. Jonssønnene oppførte seg ikke bra – og nå var de alle døde tre. Mens hans avkom ennå levde, hadde Sira Eirik ivrig sørget for å pryde og ære sin kirke med gaver. Nå var det vel den som kom til å få størstedelen av hans formue og hans kostbare bøker. Den nye Sankt Olavs- og Sankt Thomas'-kirken i Sil var mye større og mer praktfull enn den gamle som brant, og Sira Eirik hadde bekostet mange herlige og dyrebare utsmykninger til den.

Han gikk til kirken hver dag og holdt sin bønn og ettertanke der, men messen for folket leste han nå bare på de store høytidsdagene. Det var også Sira Solmund som forrettet de fleste av de prestelige embedshandlingene nå. Men når folk hadde fått en tung sorg å bære eller var urolige i sinnet på grunn av store vanskeligheter og samvittighetsnag, søkte de helst til den gamle sognepresten, og alle mente at de alltid bar med seg hjelp hjem fra et møte med Sira Eirik. Og en kveld mot våren gikk da Kristin Lavransdatter til Romundgård og banket på døren til Sira Eiriks stue. Men hun visste ikke helt selv hvordan hun skulle få frem sitt ærend; så satt hun og snakket hit og dit, da hun hadde fremført sitt ærend. Til slutt sa den gamle mannen litt utålmodig: «Er du bare kommet inn for å hilse på meg, Kristin, og se hvordan jeg har det?

Korset – del 9BokRobot · Side 188 / 462

Det er vakkert av deg, om så er – men jeg hører at du har en eller annen sak på hjertet, og er det slik, så si det nå, og kast ikke bort tiden med løs prat –» Kristin la hendene sammen i fanget og så ned: «Jeg liker så lite, Sira Eirik, at min mann sitter der oppe på Haugen.» «Veien er vel ikke lenger enn at du lett kan gå dit og snakke med ham, be ham vende hjem» snart. Stort kan han vel ikke ha å styre med der oppe på den vesle einvirkesgården, så det trengs at han blir der lenger.» «Jeg er redd, når jeg tenker på at han sitter alena der vinternettene,» sa kona gysende.

«Erlend Nikulaussøn er vel gammel nok og rask nok til å ta vare på seg selv.» «Sira Eirik – du vet om alt det som hendte der oppe engang i tiden,» hvisket Kristin nesten uhørlig. Presten vendte de gamle, dimme øynene mot henne – engang hadde de vært kullsorte og funklende skarpe. Han tav. «Du har vel hørt om det som folk sier,» sa hun like sagte som før. «Om at – de døde – skal gå der.» «Tror du da at du tør ikke søke ham opp for det – eller er du redd for at draugene skal brekke nakkebenet på bonden din? Har de ikke gjort det enda, Kristin, så lar de ham vel sitte i fred siden og» – presten lo barsk. «Fåvitt er det, kjettersk og overtroisk tullprat, det meste som folk farer med, når de snakker om drauger og døde menn som går igjen. Det er strenge dørvoktere, er jeg redd, der de er, herr Bjørn og fru Åshild.»

«Sira Eirik,» hvisket hun skjelvende, «tror du da at det ikke finnes noen redning for de to arme sjelene –» «Gud forbyde at jeg skulle våge å dømme om grensen for hans nåde. Men jeg kan ikke tenke meg at de to skulle ha klart å avslutte regnskapet sitt så fort – enda er ikke alle tavler lagt frem, som de to har risset på – barna hennes som hun skilte seg fra, dere to som gikk i lære hos den kloke kvinnen. Og trodde jeg at det kunne hjelpe, at noe av det ugagn hun gjorde ble rettet, så – men siden han Erlend blir sittende der, har vel ikke Gud ment at det ville nytte noe om mosteren dukket opp og var hos ham.

Korset – del 9BokRobot · Side 189 / 462

For vi vet at ved Guds miskunn og Vårfrues medynk og kirkens forbønner skjer det at en arm sjel ut av skjærsilden får komme tilbake til denne verden, når synden hans er slik at den kan bøtes med levende menneskers hjelp og pinselsperioden forkortes for ham av det – slik som med den usalige sjelen som hadde flyttet grensen mellom Hov og Jarpstad og bonden i Musudal med de falske brevene om kvernfossen. Men sjelene kan ikke komme ut av skjærsilden uten at de har et slikt lovlig ærend – tull er det meste som folk ellers snakker om drauger og utburd, eller djevelens bedrag som farer bort lik røyk, når du verger deg.» for deg med korsets tegn og Herrens navn –» «Men de som er salige hos Gud, Sira Eirik,» spurte hun atter sagte. «De som er hellige hos ham vet du vel at han kan sende i sitt ærend med gode gaver og bud fra Paradis.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Jeg sa dig engang at jeg så broder Edvin Rikardssøn,» sa hun som før. «Ja enten var det en drøm – og den kunde være sendt av Gud eller av din følgeengel – eller så er munken en hellig mand.» Kristin hvisket skjælvende: «Min far –. Sira Eirik, jeg har bedt så meget om at det måtte undes mig at se hans åsyn en eneste gang. Jeg stunder så usigelig efter at se ham, Sira Eirik – og kanske kunde jeg skjønne av hans mine hvad han vil jeg skal gjøre. Kunde jeg få et råd av far min så –» hun måtte bite sig i læberne og hun strøk væk med en snip av skautet sit de tårer som vilde frem. Presten rystet på hodet. «Bed for hans sjæl du, Kristin – endda jeg tror forvisst at Lavrans og mor din med er nu for længe siden trøstet hos dem som de søkte trøsten hos for alle sorger mens de levet her på jorden. Og sandt og visst holder Lavrans dig fast i sin kjærlighet der og – men bønnerne dine og messerne for hans sjælsro binder dig og os alle til ham –.

Korset – del 9BokRobot · Side 190 / 462

Ja måten, det er av de lønlige ting som er svært at fatte – men tvil ikke om at den måten er bedre end om han skulde uroes i sin fred for at komme hit og syne sig for dig –.» Kristin måtte sitte en stund, før hun blev så meget herre over sig selv, at hun våget tale. Men så sa hun til presten alt som var hændt mellem hende og Erlend den kvelden i årestuen, og tok op hvert ord som var blit talt, så nøie som hun husket det. Presten sat længe taus, da hun hadde uttalt. Da slog hun heftig hænderne sammen: «Sira Eirik! Tykkes dig, jeg hadde den største uretten? Tykkes dig jeg hadde så stor uret, at det er ikke synd av Erlend, han rømte fra mig og alle sønnerne vore på dette viset? Tykkes dig det retvist at han kræver jeg skal søke ham op, gjøre knæfald og æte i mig de ordene jeg talte ilde – jeg vet, at før snur han ikke hjem til os!» «Tykkes dig du trænger rope Lavrans hjem fra den anden heimen for at æske hans råd i denne saken?»

Presten reiste sig og la sin hånd på kvindens skulder: «Første gang

Jeg så deg, Kristin; du var en spæd liten mø – Lavrans tok deg bort mellom knærne sine, la dine små hender i kors over brystet ditt og bød deg lese Fader vår for meg – klart og vakkert kunne du si det, enda du ikke forsto det. ett ord – siden lærte du tydningen til hver eneste bønn på vårt mål – kanskje har du glemt det nå –. Har du glemt at din far lærte deg og æret deg og elsket deg – han æret denne mannen som du nå er så redd for å ydmyke deg overfor – eller har du glemt hvor vakkert han gjorde æresfesten for dere to? Så red dere ut av hans gård som to tyver – stjal med dere Lavrans Bjørgulfssøns ære og verdighet?» Hulke gråt Kristin og skjulte ansiktet i hendene sine. «Kan du en gang huske, Kristin – krevde han knæfall av dere to, før han trodde han kunne ta dere opp igjen i sin faderlige kjærlighet?

Korset – del 9BokRobot · Side 191 / 462

Synes du det er for hard kost for din hovmod, om du måtte bøye deg for et menneske som kanskje ikke har gjort deg så mye urett som du syndet mot din far –» «Jesus!» Kristin gråt helt fortvilet, «Jesus – forbarm deg –» «Du husker enda navnet hans, hører jeg,» sa presten, «som din far strebet etter å følge som læresvein og tjene som trofast ridder.» Han rørte ved det lille krucifikset som hang over dem. «Syndfri døde Guds sønn på korset for å sone det vi hadde brutt mot ham selv –» «Gå nå hjem, Kristin, og tenk over dette som jeg har sagt deg,» sa Sira Eirik, da hun hadde grått litt av seg. Men i de samme dagene satte det inn med sørvestlig vind, storm, sludd og høljende regn – tidvis var det slik at folk knapt kunne ferdes over sine egne tun, uten at de stod i fare for å bli blåst bort over alle tak, skulle man tro. Veiene utover bygden ble helt ufremkommelige.

Vårflommen kom så brått og kraftig at folk flyttet ut av de gårdene som lå mest utsatt. Kristin flyttet det meste av sine eiendeler opp på nybursloftet, og buskapen fikk hun lov til å sette inn i vårfjøset til Sira Eirik – vårfjøset til Jørundgård lå på den andre siden av elven. Det var et forferdelig slit i uværet – oppe i hagene lå snøen bløt som smeltet smør – og dyrene var usle; det hadde vært en hard vinter. På to av de beste ungdyrene brakk beina som skjøre stilker, idet de gikk. Den dagen da de flyttet buskapen kom plutselig Simon Darre midt i veien med fire av sine huskarer. De gav seg til å hjelpe. I vinden og regnet og alt dette ståket med kyr som måtte støttes og sauer og lam som måtte bæres, ble det verken ørenslyd eller ro for frænderne til å snakke ved.

Korset – del 9BokRobot · Side 192 / 462

Men da de hadde kommet inn på Jørundgård om kvelden og Kristin hadde fått ham og mennene hans plassert i stuen – alle som hadde vært med denne dagen trengte nå en varm øldrik – fikk Simon snakket litt med henne. Han ba henne dra til Formo med kvinnene og barna, så skulle han og to av mennene hans bli her hos Ulf og guttene. Kristin takket, men sa at hun ville bli på gården sin; Lavrans og Munan var allerede på Ulvsvoldene, og Jardtrud hadde søkt tilflukt hos Sira Solmund – hun hadde blitt så gode venner med prestens søster. Simon sa: «Det ser rart ut for folk, Kristin, at dere to søstrene aldri kommer sammen. Ramborg blir ikke glad når jeg vender hjem uten deg.» «Jeg vet det ser rart ut,» sa konen, «men enda rarere ville det se ut, mener jeg, om vi skulle dra og besøke søsteren min nå, da husbonden her på gården ikke er hjemme – og folk vet at det er uvenskap mellom deg og ham.»

Simon sa da ikke mer, og straks etter brøt han og mennene hans opp. Gangdagsuken begynte med et forferdelig vær, og på tirsdagen ble det sagt gårder imellom nord i bygden at flommen nå hadde ført bort broen oppe i Rosten, der folk krysset når de skulle til Høvringssætrerne. De begynte å bli redde for den store broen sør ved kirken. Den var bygget meget solid av de groveste stokker og høyt hvelvet i midten, støttet under med digre stammer som var satt ned i elveleiet, men nå flommet vannet over brohalsene, der de møtte åbakken, og under brobuen samlet seg all slags søppel som kom med strømmen nordfra. Lågen hadde nå oversvømmet de lave vollene på begge bredder, og innover Jørundgårds jorder stod vannet et sted, som i en vik, nesten helt inn til husene – det var en sving i engene, og der lå taket av smia og toppene av trærne som småøyer. Utlåven på holmene var allerede reist.

Fra gårdene på østsiden av elven hadde bare noen få menn møtt ved kirken. De var redde for at broen skulle reise seg mens de var borte, slik at de ikke skulle kunne komme tilbake til hjemmene sine. Men oppe på den andre bredden, i bakken under låven til Laugarbru, hvor det var litt ly for været, skimtet man mellom sneilingene en svart

Korset – del 9BokRobot · Side 193 / 462

En klump av folk. Ryktet gikk om at Sira Eirik hadde sagt at han ville bære korset over broen og sette det på den østre elvebredden, selv om ingen turte å følge ham. En kald vind blåste rett imot idet prosesjonen trådte ut av kirken. Flakene lå som skrå streker gjennom luften – fra bygden så man bare gløden – iblant litt av

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] den svartnende sjø der voldene pleiet ligge, skydrevet som sopte langs liens urer og skogtunger, gløt av fjeldets isse mot skyernes velte et sted høit oppe. Luften var mæt av elvegnyet som steg og faldt, av bruset fra skogene og av vindens uling – indimellem drønnet det dumpt med gjenlyd av veirets rasen indi fjeldene og med drøn av nysne som skred. Lysene blåste ut, straks de blev båret ut av kirkesvalen. Voksne unge mænd hadde fåt på sig korgutternes hvite skjorter idag – vinden slet i dem; de gik en hel flok og holdt fanen, med hænderne fattende i bannerets duk forat ikke vinden skulde slite den sund, mens toget fremoverlutet strævet utover bakken mot veiret.

Men over uveirets rasen lød nu og da nogen toner av Sira Eiriks rungende røst, mens han kjæmpet sig frem og sang: Venite: revertámur ad Dóminum; quia ipse cepit & sanábit nos: percutiet, & curabit nos, & vivémus in conspectu ejus. Sciémus sequemurque, ut cognoscamus Dominum. Allelúia.n27 Kristin stanset, hun som alle de andre kvinderne, da processionen kom til det sted, hvor vandet hadde flytt over veien, men de hvitklædte unge drenger, djaknerne og presterne var alt oppe på broen, og mændene fulgte efter næsten alle – vandet nådde dem til knæs. Broen ristet og skalv, og nu blev kvinderne vár, at nordfra kom et helt hus drivende nedover mot broen. Rundt og rundt blev det kvernet i strømmen, mens det bares nedover; det var halvt oprevet, og stokkene spriket, men endda hang det ihop. Konen fra Ulvsvoldene knuget sig ind til Kristin Lavransdatter og kved høit – hendes husbonds to halvvoksne brødre var mellem kordrengene.

Korset – del 9BokRobot · Side 194 / 462

Kristin skrek uten ord til jomfru Maria og spændte sine øine mot flokken midt på broen, hvor hun kunde skjelne Nåkkves hvitklædte skikkelse mellem mændene som holdt fanen. Næsten druknet i larmen trodde kvinderne endda at kunne skjelne Sira Eiriks sangrøst. Han stanset på toppen av broen og løftet korset høit, da huset tørnet. Broen ristet og gav sig – for folk på begge bredder så det ut som den seg litt mot syd. Så gik toget videre, blev borte under broens kuvende ryg – kom tilsyne på den anden åbakke. Husvraket hadde floket sig ind i vasen av det andet drivgods som fæstnet i broens understokker. Så, pludselig som et jertegn, silet sølvagtig lys ut av de vinddrevne skymasser – den opsvulmede elv blev matblank som smeltet bly vidt og bredt.

Skodde og skyer brast – solen brøt igjennom, og da prosesjonen kom tilbake over broen igjen, funklet strålene på korset; på prestens våte, hvite alba lyste stolens korslagte striper underfullt purpurblått. Dalen lå forgylt og væteglittrende som på bunnen av en grotte av blåmørke, for oppe omkring fjellpanderne lå uværsnettene nedfældt av solstrålene og hadde gjort det svart indpå vidden; skodden flyktet mellom høene, og den store kampen over Formo stakk opp av mørket, blendende hvit av nysnø.

Hun hadde sett Nåkkve gå forbi. De silvåte klærne klisset om guttene, mens de sang av full hals mot solskinnet: Salvator mundi, salva nos omnes. Kyrie, eleison, Christe, eleison, Christe, audi nos –.n28 Prestene, korset, var gått forbi; bondeflokken fulgte etter i tunge, vastrukne klær, men de så, undrende og strålende, seg omkring på veiret, mens de tok opp bønnens rop – Kyrie eleison!

Da så hun – hun trodde ikke sine egne øyne; nå var hun den som måtte gripe tak i grannekona for støtte. Erlend var det jo som gikk der i prosesjonen; han var kledd i en dryppende våt renskindsstakk med hetten oppover hodet – men det var ham; han holdt munnen halvåpen og ropte Kyrie eleison som de andre – nå så han rett på henne, idet han gikk forbi – hun kunne ikke tyde uttrykket i hans ansikt riktig; det var som skyggen av et smil der –.

Korset – del 9BokRobot · Side 195 / 462

Sammen med de andre kvinnene sluttet hun seg til toget oppover kirkebakken, ropte med de andre etter de unge guttene som sang litaniet. Hun sanset ingenting annet enn sitt eget hjertes ville hamring.

Under messen så hun et glimt av ham én eneste gang. Hun turte ikke stå på sin vante plass; hun gjemte seg i mørket inne i det nordre skipet.

Straks gudstjenesten var til ende, ilte hun ut. Hun løp fra sine terner som hadde vært i kirken. Ute dampet bygden i solen. Kristin sprang hjemover uten å merke veien; den var bunnløs nå.

Hun duket bordet og stilte det fylte mjødhornet foran husbondens høysete, før hun tok seg tid til å skifte de våte klærne med festdrakten – den mørkeblå, utsydde kjortelen, sølvbeltet, spændeskoene og skautet med de blå bremmene. Så la hun seg ned på knærne inne i kleven. Hun kunne ikke tenke, hun kunne ikke finne ord selv, slik hun gjerne ville – opp igjen og opp igjen leste hun: hun Ave Maria – salige min frue, kjære Herre, jomfruens sønn – du vet hva jeg mener – Det varte og det rak. Av pikene sine hørte hun at mennene nok hadde gått til broen igjen – med biler og hakker strevde de for å få bort denne vasen av vrakgods som hadde satt seg fast – det gjaldt om å berge broen. Prestene hadde også gått dit, da de hadde lagt av seg skrudene. Det var langt over høstdagsleite da mennene kom inn. Sønnerne hennes, Ulf Haldorssøn og de tre svendene, en gammel mann og to smågutter som var i lægd på gården.

Korset – del 9BokRobot · Side 196 / 462

Nåkkve hadde alt satt seg på sin plass, til høyre for bondens høysete. Da reiste han seg brått, gikk frem og strøk mot døren. Kristin kalte ham halvhøyt ved navn. Så kom han tilbake og satte seg ned igjen. Fargen kom og gikk i det unge ansiktet; han holdt øynene nedslått, og rett som det var måtte han bite seg i underleppen. Moren så at han strevde hardt for å bevare herredømmet over seg selv – men han klarte det likevel. Til slutt fikk også det måltidet ende. Sønnerne ved innerbenken reiste seg, kom rundt bordenden med det tomme høysetet, rettet som av vane litt på beltene da de hadde stukket knivene sine tilbake i slirene, og gikk ut. Da de alle var borte, fulgte Kristin etter. I solskinnet strålte det fra alle tak nå. Der var ikke et menneske i tunet uten Ulf – han stod på hellen utenfor sin egen stuedør. Ansiktet hans ble underlig hjelpeløst da husfruen kom bort til ham. Han sa ingenting, da spurte hun sagte: «Snakket du med ham?»

«Ikke mange ord. Nåkkve og han snakket sammen, så jeg –» Litt etter sa han igjen: «Han var litt redd – for dere alle sammen – da det satte inn med slik flom. Så hadde han kommet på at han skulle hjemom og se hvordan det stod til her. Nåkkve fortalte ham hvordan du hadde greid det –.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 10BokRobot · Side 197 / 462

Korset – del 10

«Jeg vet ikke hvor han hadde fåt høre det – at du hadde git bort de skindene han sendte dig med Gaute ihøst. Han var vred for det. Også, da han fik vite, at du hadde strøket like hjem efter messen – han hadde trodd at du vilde biet og talt med ham –» Kristin sa intet; hun snudde og gik ind. Denne sommeren var der stadig ugreier og ufred mellem Ulf Haldorssøn og hans hustru. Ulfs halvbrors søn, Haldor Jonssøn, var kommet til sin frænde om våren og hadde sin kone med; han var blit gift året før. Meningen var nu at Haldor skulde bygsle den gården som Ulf eiet i Skaun og flytte dit til fardag, men Jardtrud var vred, for hun syntes Ulf hadde git brorsønnen for gode vilkår, og hun skjønte det var mændenes mening at Haldor kanske ved en eller anden ordning skulde sikres at få gården efter sin farbror. Haldor hadde været Kristins skosvend på Husaby, og hun holdt meget av den unge mand, likte også konen, som var en stille, tækkelig ung kvinde.

Litt efter midsommer fik de to unge en søn, og Kristin lånte hende vævstuen, hvor husfruerne på gården selv hadde brukt at ligge, når de fødte børn – men Jardtrud tok det ilde op, at Kristin selv gik barnkonen tilhånde som den øverste av fødselshjælperskerne – endda Jardtrud selv var ung og aldeles uerfaren, hverken kunde hjælpe en barnkone eller stelle et nyfødt barn. Kristin var gudmor til gutten, og Ulf gjorde barnsøllet, men Jardtrud syntes han kostet altfor meget på det og gav altfor store gaver både på vuggen og morens seng. For at stagge hende litt gav Ulf høitidelig sin hustru flere kostbarheter av sit løsøre: et forgyldt kors med kjede, en pelsforet kappe med stor sølvspænde til, et fingerguld og en sølje. Men hun skjønte at han vilde ikke gi hende en eneste teig av den jord han eiet, utover det som var hans tilgave, da han egtet hende – alt det skulde gå til hans halvsøskende, dersom han selv ikke fik avkom.

Korset – del 10BokRobot · Side 198 / 462

Og nu jamret Jardtrud for at barnet var dødfødt og det så ikke ut til hun skulde få flere – hun blev til latter i hele grænden fordi hun snakket om dette til alle mennesker. Ulf måtte be Kristin om at Haldor og Audhild kunde få bo i årestuen, da den unge konen hadde holdt sin kirkegang. Kristin samtykket gjerne. Hun unngikk Haldor, for hun kom til å minnes så mangt som det nå var vondt å huske på, når hun talte med sin svend fra før i verden. Men hun kom til å snakke nokså meget med konen, for Audhild vilde endelig gå Kristin tilhånde så meget som hun kunde. Og sidst på sommeren blev barnet meget sykt; da tok Kristin hånd om det og stelte det for den unge, uerfarne moren. Da de to unge om høsten reiste nordover, savnet hun dem, men mest den lille spæde gutten.

Så uforstandig som hun selv visste at det var, så hadde hun i disse årene ikke kunnet annet enn å føle en slags smerte, fordi hun med ett syntes å være blitt ubyrdig – enda hun ikke var noen gammel kvinne, ikke fyrtito år engang. Det hadde hjulpet henne til å holde tankene fra mye som gjorde vondt, at hun hadde hatt den unge, barnslige konen og spædbarnet å hjelpe og passe. Og så tungt som hun syntes det var å se at Ulf Haldorssøn ikke hadde fått bedre lykke med sitt ekteskap, så hadde også sakenes stilling i rådsmandsstuen i stor grad tatt tankene hennes bort fra andre ting. For etter Erlends fremferd på gangdagen orket hun dårlig å tenke mer på hvordan det hele skulle ende. At han for alles øyne hadde kommet til bygden og til kirken og så hadde dratt nordover igjen uten å hilse på sin hustru med ett ord, syntes hun var så hjerteløst, så nå trodde hun at hun til slutt var blitt like ulykkelig som ham –.

Korset – del 10BokRobot · Side 199 / 462

Med Simon Andressøn hadde hun ikke vekselt et ord siden den dagen under vårflommen, da han kom for å hjelpe henne. Hun hilste på ham og snakket som oftest noen ord med søsteren sin ved kirken. Hva de tenkte om hennes saker og om at Erlend hadde reist opp på Dovre, visste hun ikke. Men søndagen før Bartolomæusmesse var herr Gyrd av Dyfrin med Formofolket til kirken. Simon så svært glad ut da han gikk inn til messen ved sin brors side. Og Ramborg kom bort til Kristin etter gudstjenesten, hvisket ivrig at hun var med barn igjen og ventet seg til Mariamesse i vår: «Kristin, søster, kan du ikke komme hjem og drikke med oss idag!» Kristin rystet sørgmodig på hodet, klappet den unge kvinnens bleke kinn og ba Gud vende dette til glede for foreldrene. Men hun kunne ikke dra til Formo, sa hun.

Etter bruddet med mågen sin hadde Simon tvunget seg selv til å mene at det var best slik. Han var i en slik stilling at han ikke trengte å spørre hva folk dømte om hans oppførsel i sin helhet; han hadde hjulpet Erlend og Kristin da det gjaldt, og den støtten han kunne yte dem her i bygden var ikke så mye verdt at han skulle gjøre sitt eget liv så komplisert for den saks skyld. Men da han fikk vite at Erlend hadde reist ut av bygden, ble det umulig for Simon å opprettholde den stumme, tunge roen han hadde anstrengt seg for å kjenne. Til ingen nytte sa han til seg selv at ingen visste ordentlig rede på hvordan dette hang sammen med Erlends fravær – folk snakket så mangt, de visste så lite. Han kunne iallfall ikke la seg rive med i dette. Urolig til sinns var han likevel.

Korset – del 10BokRobot · Side 200 / 462

Av og til grublet han på om han ikke burde oppsøke Erlend på Haugen, svelge de ordene han hadde sagt da de skiltes – så fikk han siden se om han ikke kunne se en utvei til å bringe orden i forholdet mellom sin måg og sin hustrusøster. Men Simon kom ikke lenger enn til å tenke på det. Han trodde nå ikke at noen kunne se det på ham; han var så urolig i sinnet. Han levde som han pleide, drev gården sin og forvaltet eiendommene sine, var munter og drakk djervt i vennelag, lå inne i fjellet på dyreveide når han hadde tid til det, ertet og plaget barna sine når han var hjemme, og det falt aldri et uvennlig ord mellom ham og kona. For folkene på gården måtte det snart se ut som om vennskapet mellom ham og Ramborg nå var bedre enn noen gang før, siden kona nå var mye jevnere og roligere av vesen og aldri mer viste tegn til disse utbruddene av lunefullhet og barnslig vrede over småsaker.

Men i det skjulte følte Simon seg skyldig og usikker i omgangen med henne – han klarte ikke lenger å oppføre seg som om hun til og med tilnærmet var et barn, som han ertet og plaget. Nå visste han ikke hvordan han skulle være mot henne. Han visste heller ikke hvordan han skulle ta det da hun en kveld sa til ham at hun nå var blitt gravid igjen. «Du er vel ikke

«Jeg er svært glad for det, du,» sa han til slutt og strøk hendes hånd. «Du er vel glad nå, vet jeg?» Ramborg krøp inntil ham, midt mellom gråt og latter, og han lo litt brydd da han tok henne inn til seg. «Jeg skal være rimelig denne gangen, Simon, ikke oppføre meg slik som før. Men du skal bli hos meg – hører du – selv om alle måkene dine og brødrene dine ble ført bundne i en rad til galgen, så får ikke du stryke fra meg!»

Korset – del 10BokRobot · Side 201 / 462

Simon lo sørgmodig: «Hvor skulle jeg dra hen, min Ramborg –. Geirmund, arme kroken, roter seg vel ikke inn i noen stor sak – og han er jo den eneste av mine slektninger og venner som jeg ikke har kranglet med nå –.» «Å –» Ramborg lo hun også, mens tårene rant. «Det uvenskapet deres rekker ikke lenger enn til at de trenger en hjelpende hånd, og du mener du kan gi den. Jeg kjenner deg vel nå, min husbond –» Fjorten Dager senere kom Gyrd Andressøn helt uventet til gården. Dyfrinsridderen hadde bare én eneste tjener med seg. Møtet mellom brødrene endte slik at det ikke ble sagt mange ord mellom dem. Herr Gyrd lot som om han ikke hadde sett sin søster og svogeren på Kruke på alle disse årene, og så hadde han bestemt seg for å dra dit og hilse på dem; nå som han likevel var i dalen, mente Sigrid at han måtte også gjeste på Formo.

«Så tenkte jeg, bror, du er vel ikke lenger sint på meg enn at du vil unne meg og min tjener mat og hus til i morgen.» «Du kan vite det,» sa Simon, han stod og så ned, mørkerød i ansiktet. «Det var – vakkert av deg, Gyrd, at du ville komme til meg.» Brødrene var ute sammen etter at de hadde fått seg mat. Kornet begynte å blekne her i de solvendte bakkene ned mot elven. Det var så vakkert vær – Lågen glitret blidt nok nå med små hvite glimt nede i olderskogen. Store blanke skyer drev over sommerhimmelen – solskinnet fylte hele dalens kum, og fjellet midt imot lå så lyst blått og grønt i gløden fra varmen og skyenes drivende skygger. Inne fra hagen bak dem dunket det når hestene trampet i den tørket bakken – flokken kom sopende gjennom olderskjerrene. Simon lente seg over skigaren: «Foola – foola –. Han begynner å bli gammel nå, Bronsvein?» sa han, Gyrds hest la halsen fremover over garen og noset mot husbondens skulder.

«Atten vintrer» – Gyrd kjælte for hesten. «Jeg tenkte det, frænde – denne saken – det var altfor ille at den skulle splitte vennskapet mellom deg og meg,» sa han og så ikke på broren. «Det har plaget meg hver dag,» svarte Simon lavt. «Og takk for at du kom, Gyrd.»

Korset – del 10BokRobot · Side 202 / 462

De gikk videre langs skigaren, Gyrd først, Simon tråkket etter. Til slutt satte de seg ned i randen av en liten gulsvidd, steinete voll. Det luktet søtt og sterkt av de små såtene som lå her og der, hvor stuttorven hadde skrapt noe kort, blomsterblandet høy mellom røisene. Gyrd fortalte om forliket mellom kong Magnus og Haftorssønnerne og deres følge. Simon spurte etter en stund: «Tror du det er rent utænkelig at noen av disse slektningene til Erlend Nikulaussøn skulle friste å få ham fullstendig forlikt og i kongens nåde?» «Jeg tror ikke mye på det,» sa Gyrd Darre. «Og de er ikke blide på ham, Simon, de som kunne evne det. Ja, jeg har lite lyst til å snakke om det nå –. Meg tykkes han var en djerv, likandes kar, men han skilte seg ille ut ved sitt tiltak, mener de andre.

Men helst vil jeg ikke snakke om dette nå – jeg vet at du holder så mye av denne mågen din –» Simon satt og stirret ut over de sølvhvite blikkene på løvtoppene nedenfor bakken og elvens lysende glitring. Undrende tenkte han – ja, på en måte var det sant også, det Gyrd sa. «Ellers så er vi nå uvenner i denne tiden, Erlend og jeg,» sa han. «Det er en god stund siden vi snakket sammen.» «– Tykkes meg du er blitt svært ufredelig med årene, Simon,» sa Gyrd og lo litt. «Har du aldri tenkt på slikt –? Formo er min odelsgård –» «Åsmund på Eiken eier sin del av den gården med odelsrett. Og jeg vet at han ikke er uvillig til å bytte odel mot odel – han har ikke slått det av tankene ennå, kunne han få Arngjerd din til Grunde på de vilkårene han nevnte –» Simon ristet på hodet. «Vår farmors slekt har sittet her på gården siden dette landet var hedensk. Og det er her jeg har tenkt at Andres skal sitte etter meg.

Jeg tror ikke du er vetug, bror – skulle jeg skille meg fra Formo!» «Nei, det er rimelig nok det også.» Gyrd ble litt rød. «Jeg tenkte bare – kanskje –. På Raumarike har du de fleste av dine slektninger – og vennene fra ungdommen – om du kanskje kunne tenke deg å flytte dit?» du trives bedre.»

Korset – del 10BokRobot · Side 203 / 462

«Jeg trives her». Simon var også blitt rød. «Her er det stedet hvor jeg kan sette gutten i et trygt sete.» Han så bort på Gyrd, og brorens fine, rynkede ansikt fikk et forlegent uttrykk. Gyrds hår var nesten hvitt nå, men han var like slank og smidig i kroppen enda. Han beveget seg litt urolig – noen steiner i haugen rullet ut, trillet nedover bakken og inn i kornet. «Skal du velte hele haugen nedover åkeren min?» spurte Simon leende og gjorde stemmen hard. Gyrd reiste seg opp, lett og ledig, rakte en hånd til broren som var tyngre i beina. Simon beholdt brorens hånd i sin et øyeblikk, da han var kommet på beina. Så la han sin egen opp på brorens skulder. Da gjorde Gyrd det samme; med hendene løst lagt på hverandres skuldre gikk brødrene langsomt oppover bakkene mot gården. De satt sammen borte i Sæmundsstuen om kvelden – Simon skulle ligge hos broren. De hadde lest kveldsbønnene, men de ville tømme ølkjengen før de gikk til ro.

«Benedictus tu in muliebris – mulieribus – husker du?» lo Simon plutselig. «Ja – det kostet meg noen bank på ryggen før Sira Magnus klarte å få det ut av hodet mitt at farmors lærer var en vranglærer» – Gyrd smilte ved minnet. «Hårdhendt var han også, som djevelen. Husker du, bror, da han satt og klødde seg på leggene og hadde løftet opp skjørtekanten – du hvisket til meg at hadde du vært så stygt skapt på leggene som Magnus Ketilssøn, så ville du også bli prest og gå i sidkjortel alltid –» Simon smilte – han syntes han så for seg brorens gutteansikt, sprukket av undertrykt latter med syke, ynkelige øyne: de var ikke store gutter den gangen, og Sira Magnus var grovt hårdhendt når han skulle refse dem –. Svært klok hadde ikke Gyrd vært da de var barn. Ja, det var ikke fordi han var så klok en mann at han elsket Gyrd nå heller.

Men han ble fylt av takknemlighet og ømhet mot broren, her han satt – for hver dag av deres brorskap nå i snart firti år – for Gyrd, slik han var, den mest trofaste, uforfalskede av alle menn.

Korset – del 10BokRobot · Side 204 / 462

Så dette med at han hadde fått tilbake sin bror Gyrd, det tenkte Simon var som om han iallfall hadde fått fast feste med den ene foten. Og nå hadde livet hans lenge vært rent urimelig vridd og innviklet. Det rant varmt i ham hver gang han husket på Gyrd, som var kommet til ham for å gjøre godt igjen det som han selv hadde brutt, da han red ut av brorens gård i vrede og med ukvemsord. Det rant til et overskudd av takknemlighet i hans sinn – han måtte takke mer enn Gyrd. En mann slik som nå Lavrans – hvordan han ville tatt en slik hendelse visste han nok. Han kunne følge sin far så langt han dugde – med almissegjerd og slikt. Sånt som anger og betraktning av Herrens sår klarte han ikke, ikke uten at han stirret nidfullt på krucifikset – og det var ikke det som Lavrans hadde ment.

Angersgråt klarte han ikke å fremkalle – han hadde vel ikke grått mer enn to-tre ganger siden han kom ut av barndommen, og ikke når han helst burde ha gjort det – de gangene han hadde falt i stor glede – med Arngjerds mor, mens han var gift mann, og så dette manddrapet forleden år. Selv om han hadde angret svært – han tenkte at han alltid angret inderlig sine synder, skriftet dem omhyggelig og gjorde bot nøye etter prestens bud. Han leste alltid flittig sine bønner, passet på å gi rett tiende og rundelige almisser – med særlig åpen hånd til ære for Sankt Simon Apostel, Sankt Olav, Sankt Mikæl og Jomfru Maria. Ellers slo han seg til ro med det som Sira Eirik sa, at i korset alene var frelse, og hvordan en mann ellers skulle møte og kjempe med fienden, det rådet Gud om og ikke han selv. Men nå kjente han en dragning til å vise sin takknemlighet overfor det hellige noe mer inderlig.

Korset – del 10BokRobot · Side 205 / 462

Han skulle være født på Jomfru Marias fødselsdag, hadde moren hans sagt – han kom på at han gjerne ville vise Drottens mor sin ærefrykt med en bønn, som han ikke hadde pleid å si til daglig. Han hadde fått skrevet ned en vakker bønn den gangen han var i kongsgården, og nå fant han frem den lille skråen. Det var nok mer for å tekkes kong Håkon enn for Guds og Marias skyld, fryktet han nå i ettertid, at han hadde fikk noen slike småbrev med bønner og lærte dem mens han var ved hirden. Alle de unge mennene gjorde det, for kongen hadde den vanen at han spurte kjertesveinene hva de visste av slik nyttig lærdom, når han lå om kveldene og ikke fikk sove. Åja – det var lenge siden nå. Kongens sovekammer i steinhallen på Oslo kongsgård. På det lille bordet ved sengen stod et enslig lys og brant –

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] skjæret faldt over det fintskårne, falmede og ældede mandsansigt som hvilte opover mot de røde silkedyner. Når presten hadde sluttet høitlæsningen og var gåt, tok kongen ofte selv boken, lå og læste med det tunge verk støttet mot de opdragne knæ. På to skamler bort ved den store murede skorsten sat kjertesveinerne – han selv fik næsten altid vagten sammen med Gunstein Ingasøn. Der var hyggelig i kammerset – ilden brandt klart og varmet uten at ryke, rummet syntes så lunt med det krydshvælvede loft og væggene dragne med tepper altid. Men søvnige blev de av at sitte slik – først høre presten læse og siden bie til kongen faldt i søvn; det blev næsten aldrig før ind imot midnat.

Korset – del 10BokRobot · Side 206 / 462

Når han sov, hadde de orlov til at byttes om at våke og hvile indimellem på bænken mellem skorstenen og døren ind til samtalehallen. Så sat de og længtet efter det og kvalte gjespingen. Det kunde hænde at kongen gav sig i snak med dem – det hændte ikke ofte, men da var han usigelig vennesæl og vindende. Eller han læste høit ut av boken en sentens eller nogen staver av et vers som han tykte de unge mænd kunde få nytte eller helsebot av at høre. En nat var han selv vågnet av at kong Håkon ropte på ham – i nidmørke; kjerten var brændt ut. Elendig av skam fik han blåst liv i glørne og tændt et nyt lys. Kongen lå og smilte så lønsk: «Snorker han Gunstein altid så forfærdelig?» «Ja, herre!» «Du deler seng med ham i herberget og, tror jeg? Du kunde næsten med rimelighet kræve at få til sengefælle en stund nogen som bråker mindre med at sove?» «Tak, herre – men det gjør ikke mig noget, herre konge!»

«Du må nu vel vågne du, Simon, når denne torslåtten bryter løs like indpå øret dit – gjør du ikke det?» «Jo, eders nåde, men så gir jeg ham en dult og snur på ham litt.» Kongen lo. «Undres om dere unge mænd skjønner på at slike sovehjerter er en stor Guds gave. Når du kommer i mine år, Simon ven, kanhænde vil du da mindes disse ordene mine –.»

Det var uendelig fjernt – likevel klart, men ikke slik det burde være for ham som satt her, som hadde vært den unge kjæreste gutten –. En dag tidlig i advent, da Kristin var nesten alene på gården – sønnene kjørte hjem ved og mose – ble hun overrasket da Simon Darre kom ridende inn på tunet. Han hadde det ærendet å be henne og sønnene hennes til gjestebud hos seg i julen. «Du skjønner vel det, Simon, at vi ikke kan det,» sa hun alvorlig. «Venner kan vi vel være i våre hjerter likevel, du og Ramborg og jeg – men man råder ikke alltid selv over hva man må gjøre, det kan du vel skjønne.» «Du kan vel ikke mene at du vil drive dette så langt at du ikke drar til din eneste søster, når hun skal legge seg i jorden?» Kristin ba om at det måtte gå bra og bli til glede for dem begge, «men jeg kan ikke svare deg sikkert på om jeg kan komme.» «Det vil virke merkelig for alle folk,» sa Simon heftig.

Korset – del 10BokRobot · Side 207 / 462

«Du har rykte på deg for å være den beste nærkone – og hun er din søster – og dere to er husfruer på de to største gårdene her nord i bygden.» «Det har nå ikke kommet så få barn til verden på storgårdene her de siste årene, og jeg har ikke engang blitt bedt om å komme. Det er ikke slik lenger, Simon, at det regnes for sømmelig oppførsel i stuen uten at Jørundgårdskonen er med.» Hun så at han ble svært lei seg over hennes ord, og så sa hun: «Hils Ramborg og si at jeg skal dra til henne og hjelpe henne når tiden er inne – men til julegildet ditt kan jeg ikke komme, Simon.» Men på ottendedagen etter jul møtte hun Simon da han kom til messen uten Ramborg. Nei, hun hadde det bra, sa han, men hun burde hvile og samle krefter, for imorgen skulle han dra syd til Dyfrin med henne og barna – det var så fint slædeføre, og når Gyrd hadde bedt dem og Ramborg hadde så lyst til å dra, så –.

IV. Dagen etter Pålsmesse red Simon Darre nordover over Mjøsa, fulgt av to svendene sine. Det hadde blitt streng frost, men han følte ikke at han kunne være lenger borte fra hjemmet; sledetoget fikk komme etter, straks kulden ga seg litt. På Hamar traff han en venn, Vigleik Pålssøn fra Fagaberg, og de red videre sammen. Da de kom til Hamar litle, hvilte de seg en stund i en gård hvor det var øltapp. Mens de satt og drakk, kom det inn noen fulle skinnkræmmere og begynte å slåss i stuen; til slutt reiste Simon seg, gikk imellom dem og skilte dem, men ved det fikk han et knivstikk i den høyre underarmen. Det var ikke stort mer enn et risp, så han brydde seg ikke om det, men ølkona ville likevel ha lov til å binde en klut rundt det. Han red med Vigleik hjem og lå hos ham om natten. Mennene delte seng, og tidlig neste morgen våknet Simon av at den andre oppførte seg merkelig i søvne.

Korset – del 10BokRobot · Side 208 / 462

Flere ganger ropte Vigleik navnet hans, og så vekket Simon ham og spurte hva som feilte ham. Vigleik kunne ikke huske drømmen ordentlig. «Men stygg var den, og du var med i den. Ett husker jeg – Simon Reidarssøn stod her i stuen og ba deg bli med seg ut – jeg så ham så blek, jeg kunne talt hver fregne i ansiktet hans.» «Den drømmen ville jeg du kunne selge meg,» sa Simon Andressøn, halvt i spøk og halvt på alvor. Simon Reidarssøn var hans fars nevø, og de hadde vært gode venner da de vokste opp; den Simonen hadde dødd i en alder av tretten år. Da mennene om morgenen skulle skaffe seg mat, så Vigleik at Simon ikke hadde knappet igjen skjorteermet over venstre håndledd. Såret var rødt og hovent nedover håndbaken. Han nevnte det, men Simon lo.

Og da vennen litt senere ba ham bli her noen dager, vente på kona si her – Vigleik kunne ikke glemme denne drømmen – svarte Simon nesten sint: «Så ille har du vel ikke drømt om meg, Vigleik, at jeg la meg ned for kyrne for et lusestikk –?» Ved solnedgang red de ned til Losnavandet. Det hadde vært den vakreste dagen; nå glødet og rødmet de høye blå og hvite fjellene i kveldslyset, men de rimtunge lundene langs elven stod dystre og grå i skyggen. Mennene hadde ypperlige hester og en frisk ridetur foran seg over den lange sjøen – små

Isbiter sprutet singlende og klingende under hestehovene. Snøen stod sterkt imot dem; Simon frøs – men straks etter strømmet merkelige bølger av kvalmende hete over ham, tross kulden – så

Korset – del 10BokRobot · Side 209 / 462

Frostbrudd som stakk helt inn til ryggmargen. Innimellom kjente han tungen svelle og bli merkelig tykk bak i svelget. Enda før de hadde kommet over vannet, måtte han stanse og be en av svendene hjelpe ham med å feste opp kappen, slik at den støttet opp høyre armen. Mennene hadde hørt Vigleik Pålssøn snakke om drømmen sin; nå ville de at husbonden skulle vise dem såret. Men Simon sa at det var ingenting – det svidde litt: «– Jeg får kanskje tåle å være lamhåndet noen dager.» Men utpå kvelden, da månen hadde stått opp og de red høyt oppe i åsen nord for vannet, skjønte Simon selv at armen hans kanskje likevel ville bli noe besværlig. Det verket helt opp i armhulen, støtet fra hesteryggen forårsaket ham sterk smerte – blodet pulserte og banket i det syke lemmet. Og det banket i hodet hans og smerte fra nakken og oppover. Han sukket og frøs, tak for tak. Vinterveien gikk høyt oppe i lia her, delvis gjennom skog og delvis over hvite åser.

Simon så alt dette – fullmånen seilte lysende på den blekblå himmelen, alle stjernene hadde den drevet langt bort fra seg, bare en og annen stor stjerne våget seg til å vandre fjernt ute i himmelen. Det glitret og glimtet over de hvite jordene; skyggene falt korte og skarpe på snøen – inne i skogen lå lyset usikkert i drypp og striper mellom de snøtunge grantrærne. Simon så alt dette – – Men samtidig så han helt tydelig et jordstykke med tuer av askebrunt gress i tidlig vårsol. Noen smågraner hadde vokst opp her og der i utmarken; de lyste grønne som fløyel i solen. Han kjente seg igjen; det var hjemmehagen ved Dyfrin. Olderskogen bortenfor jordet stod med vårgrå, blanke stammer og topper brune av blomster – bak lå de lange, lave Raumariksåsene tindrende blå, flekkvis hvite av snø enda.

Korset – del 10BokRobot · Side 210 / 462

De red nedover mot olderkrattet; Simon Reidarssøn og han hadde fiskegreier og gjeddespyd – de skulle til sjøen, som lå mørkegrå med mørkt tøris, og fiske i vassenden. – Den døde brødren hans gikk ved hans side; han så lekebrorens krushår som rufset ut under luen, rødlige i vårsolen, kunne kjenne hver fregne i guttens ansikt. Den andre Simon stakk underleppen litt frem og blåste – ph, ph, når han syntes navnen snakket tull. De hoppet over vannrenner, sprang fra tue til tue over det sigende snøvannet. i engmarken. Det var mosegrodd i bunnen – den grønnet så liflig og knitret og boblet i vannet.

Selv kjente han seg selv – hele tiden så han rideveien som gikk opp og ned gjennom skogen, over hvite bøer i glitrende måneskinn, så de sovende husgruppene under de nedslåtte takene kaste skygge utover jordene, så tåkebåndet over elven i dalbunnen – og visste at det var Jon som red like bak ham og fór frem ved siden av ham, når de var ute på åpne lysninger – så kom han til å si Simon til mannen flere ganger. Han visste at det var galt, men han kunne ikke la være, selv om han så at svendene ble redde. «Vi får se til å komme til munkene på Roaldstad snart, karer,» sa han, da det klarnet for ham. Svendene snakket for ham – de måtte da heller se til å komme seg inn i hus snarest; de nevnte nærmeste prestebolig. Men husbonden ble sittende. «Det blir slitsomt for hestene, Simon –» de to svendene skottet til hverandre. Men Simon lo litt. De klarte det for en gangs skyld. Han tenkte på de mange milene.

Korset – del 10BokRobot · Side 211 / 462

Smerten gikk gjennom hele kroppen hans, når han støtte i salen. Men hjem ville han. For nå visste han at han var feig –. Selv om hjertet hans frøs og brant i bølger i vinternatten, kjente han samtidig den lunkne vårsolen i hagen hjemme, og den døde gutten, og han gikk og gikk mot elderkrattet. I korte øyeblikk ble synet uklart, og hodet hans ble klart, bare at det verket forferdelig. Han ba en av svendene skjære opp ermet over den syke armen. Han ble blek, og svetten silte nedover ansiktet hans, da Jon Dålk forsiktig rev opp trøyen og skjorten fra håndleddet til skulderen, mens han selv støttet det hovne lemmet med venstre hånd. Det lettet litt en stund. Mennene snakket videre – fra Roaldstad måtte de visst få sendt bud sørover til Dyfrin. Men Simon kom med innvendinger. Han ville ikke uroe kona si med et slikt bud, når det kanskje var i utrengsmål – en sledetur i denne bitende kulden var ikke bra.

Kanskje, når han kom hjem til Formo, fikk de se. Han prøvde å smile til Sigurd for å muntre opp den unge svenden – han så rett og slett forferdelig og ulykkelig ut. «Men dere må sende bud etter Kristin i Jørundgård, straks vi kommer hjem – hun er en så flink legekone hun.» Han kjente tungen sin tykk og stiv som tre, da han sa det. Kyss meg, Kristin, min forlovede! Da ville hun tro at han snakket i søvne. Nei, Kristin. Da ville hun bli forundret.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 10BokRobot · Side 212 / 462

Erlend hadde skjønt det. Ramborg hadde skjønt det. Men Kristin – hun sat der med sorgen og harmen – så vred og så bitter som hun var nu på denne manden Erlend – hun hadde ikke tanke for andre end ham nu heller. Du har aldrig vyrdet mig så meget, Kristin, min elskede, at du tænkte på det, om det faldt mig tungt, når jeg skulde være bror for den som var lovet mig til min viv engang –. – Han hadde jo ikke visst det selv, den gangen han skiltes fra hende utenfor klosterporten i Oslo – at han slik skulde bli ved at tænke på hende. At han skulde ende med at synes, ingenting som han hadde fåt i livet siden var fuldgod satt for det som han mistet da. For den mø som var mig tinget i min ungdom. Hun skulde høre det, før han døde. Ett kys skulde hun gi ham –. – Jeg er den som elsket dig og som elsker dig endda –. De ordene hadde han hørt engang, og han hadde aldrig kunnet glemme dem.

Det var av Jomfru Marias jertegnsbok, det var en saga om en nonne som rømte ut av sit kloster med en ridder. Maria mø – hun berget disse to tilslut og tilgav dem trass i synden. Var det synd at han sa det til sin hustrus søster før han døde, så fik Guds moder skaffe ham forlatelse for dette og –. Det var ikke så ofte han hadde brydd hende med at be om noget –. – Jeg trodde det ikke selv den gangen, at aldrig skulde jeg bli rigtig glad eller kåt mere –. «Nei Simon, det er altfor tungt for Sokka, skal hun bære os begge – så langt som hun har måttet rende inat,» sa han til den som hadde sat sig op bak på hesten hos ham og støttet ham. «Jeg ser nok det er dig, Sigurd, men jeg syntes du var en anden –» De kom frem til pilegrimsherberget utpå morgensiden, og de to munkene som stod for stellet der tok hånd om den syke.

Korset – del 10BokRobot · Side 213 / 462

Men da han var frisknet noget til under deres pleie og feberørsken avtat, trasset Simon Andressøn sig til at få låne slæde og kjøre videre nord. Det var godt føre og de byttet hester underveis, fór hele natten og kom til Formo næste morgen i dagbrækningen. Simon hadde lå og døsede under alt det som noen hadde bredt over ham. Det trykket slik på ham – iblant kjente han han det som han skulde ligge nedknust under svære bergheller – og det gjorde så vondt i hodet. Indimellem kom han likesom bort. Så tok smerterne til å rase i ham igjen – det var som kroppen hans vokste og vokste, ble uforståelig stor og skulle til å sprenges i biter. Det dunket og dunket i armen –. Han prøvde å gå selv fra sleden og inn – med den friske armen over Jons skulder; Sigurd gikk bak for å støtte ham. Simon merket at mennene var grå og grumsete i ansiktene av utmattelse – to netter i strekk hadde de sittet i salen.

Han ville si noe til dem om det; men tungen ville ikke lystre ham. Over dørstokken snublet han og stupte inn i stuen – med et brøl av smerte, da hans uformelig opphovnede arm støtte mot noe. Svetten silte av ham, mens han svelget ned stønnene som ville frem, mens han ble kledd av og hjulpet i sengen. Ikke lenge etter så han at Kristin Lavransdatter stod borte ved ovnen og støtte noe med en klubbe i en treskål. Lyden gikk slik gjennom hodet hans. Hun helte fra en liten gryte opp i et beger og dryppet dråper nedi av en glassflaske som hun tok ut av skrinet sitt – tømte det knuste fra skålen ut i gryten og satte den til ilden. Så stille og fermt et lag hun hadde –. Nå kom hun bort til sengen med begeret i hånden. Hun gikk så lett. Hun var like rank og vakker som møen hadde vært, den slanke husfruen med det magre, alvorlige ansiktet under linskautet.

Korset – del 10BokRobot · Side 214 / 462

Han var hoven bak i nakken også; det gjorde vondt da hun skjøv den ene armen sin innunder og løftet ham litt opp. Hun støttet hodet hans mot brystet sitt, mens hun holdt begeret til munnen hans med venstre hånd. Simon smilte litt, og da hun forsiktig lot hodet hans gli tilbake på putene, grep han med sin friske hånd om hendene hennes. Den var verken myk eller hvit lenger, den fine, langsmale kvinnens hånd. «Du kan visst dårlig sy silke med disse fingrene dine nå,» sa Simon. «Men gode og lette er de – og liflig kald er hånden din, Kristin!» Han la den på pannen sin. Kristin ble stående slik, til hun kjente at hun ble varm inni seg; da byttet hun om og trykket forsiktig den andre hånden mot hans. brennhete panne – helt oppunder hårroten. «Armen din er stygg, Simon,» sa hun. «Men med Guds hjelp går det vel bra.»

«Jeg er redd, Kristin, at du ikke kan helbrede meg, så flink lege som du er,» sa Simon. Men ansiktsuttrykket hans var nesten muntert. Drikken begynte å virke; han kjente mye mindre smerte. Men det ble så rart i øynene – som om han ikke kunne styre dem – han trodde at han sikkert måtte ligge og skjelne med ett øye mot hver kant –. «Det går vel med meg som det er ment,» sa han som før. Kristin gikk tilbake til grytene sine – smurte en deig på linkluter, kom igjen og svøpte de varme bindene rundt armen fra fingertuppene, helt om bak ryggen og frem over brystet, hvor hevelsen gikk i røde striper fra armhulen. Det gjorde vondt først, men snart ga det lindring. Hun pakket ullplagg utenpå og la myke dunputer under armen. Simon spurte hva hun hadde hatt på bindene. «Å, det er ulike ting – mest symphyticarot og svaleblomst,» sa Kristin. «Hadde det bare vært sommer, kunne jeg plukket det friskt i hagen min.

Korset – del 10BokRobot · Side 215 / 462

Men jeg hadde rikelig – takk Gud – jeg har ikke trengt det før i vinter.» «Hva var det du fortalte om svaleblomst engang – du hadde hørt det av abbedissen da du var i klosteret – om navnet –» «Mener du at på alle tungemål har den et navn som tyder på svaleblomst – helt fra Middelhavet og hit til Norden?» «Ja – for den springer ut i blom i alle land når svalene våkner fra vinterdvalen?» Simon presset leppene litt fastere sammen. Da hadde han alt ligget i jorden lenge –. «Jeg vil ha mitt hvilested ved kirken her,» sa han, «hvis det går slik at jeg dør nå, Kristin. Jeg er nå en så rik mann at Andres ventelig kommer til å sitte med en del makt her på Formo engang i fremtiden. Undres om det blir en sønn som Ramborg får etter meg i vår –. Jeg skulle gjerne ha levd så lenge at jeg hadde fått se to sønner i gården min –» Kristin sa at hun hadde sendt bud sørover til Dyfrin om at han var blitt så syk. Gaute – han var alt redet i morges.

«Du sendte vel ikke det barnet av gårde alene?» spurte Simon forskrekket. Hun hadde ikke hatt noen tilgjengelig som hun trodde kunne holde følge med Gaute på Rauden, svarte hun. Simon sa at det nok ville bli en vond reise for Ramborg –

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] bare hun ikke skyndet på mere end hun kunde orke. «Men børnene mine vilde jeg nok gjerne se –» En stund efter begyndte han igjen at tale om sine børn. Han nævnte Arngjerd – om han hadde gjort galt, da han ikke tok imot dette tilbud fra folket på Eiken. Men manden syntes ham vel gammel – og han hadde været ræd for dette at Grunde skulde jo være noget voldsom av sig, når han blev drukken. Arngjerd, hende hadde han villet sætte i de tryggeste kår. Nu blev det Gyrd og Gudmund som kom til at råde for hendes giftermål. «Si til brødrene mine, Kristin – jeg lot hilse dem, de skal se sig vel for i denne sak. Vilde du ta hende bort til dig på Jørundgård en stund, så skal jeg takke dig, der jeg ligger. Og gifter Ramborg sig igjen før Arngjerd er sørget for, så får du ta hende til dig, Kristin.

Korset – del 10BokRobot · Side 216 / 462

Ja ikke må du tro andet end at Ramborg har været snild mot hende altid – men skal hun få både stedmor og stedfar, er jeg ræd hun skulde bli set på mere som en tjenestekvinde end som – du mindes, jeg var gift med Halfrid, da jeg blev far til hende –» Kristin la blidt sin hånd oppå Simons og lovet at hun skulde gjøre for møen alt hun evnet. Hun husket alt hun hadde set – vanskelig var de stillet, de børnene som hadde en stormand til far og var avlet i egteskapsbrudd. Orm og Margret, Ulf Haldorssøn –. Hun strøk og strøk over Simons hånd. «Det er nu da ikke visst heller, at du dør denne gangen, måg,» sa hun og smilte litt. Endda kunde der gå som en atterglans av møens søte og blide smil over det magre, strenge koneansigt. Du søte unge Kristin –. Simon fik ikke så sterk feber denne kvelden, og han kjendte mindre til smerter, sa han.

Da Kristin skiftet bindet på armen, var den ikke så optrutnet; holdet var mykere, merkerne efter hendes fingre blev stående en stund, når hun varsomt klemte på den. Kristin sendte tjenestefolket tilsengs. Jon Dålk, som endelig vilde våke over sin husbond, lot hun få lægge sig borte på bænken. Kistebænken med det utskårne ryglæne fik hun flyttet frem foran sengen og sat der, lænet ind i hjørnet. Simon døset og sov – engang han vågnet, så han at

Hun hadde funnet seg en ten. Hun satt så rank, hadde stukket spiren med ullhodet under venstre arm, fingrene tvinnte tråden, tenen sank og sank ned ved siden av hennes lange, slanke fang – så viklet hun opp tråden, tvinnte igjen, tenen sank – han sovnet av å se på det –.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 10BokRobot · Side 217 / 462

Da han vågnet igjen, frem på morgensiden, sat hun likeens og spandt. Lyset fra kjerten, som hun hadde stillet slik at sengeomhænget skygget for ham, faldt like på hendes åsyn. Det var så blekt og stille; den fulde bløte mund var blit smal og fast lukket, hun sat med nedslagne øine og spandt. Hun kunde ikke se at han lå våken og stirret på hende i skyggen av sengetjeldet. Hun syntes så ut- bedrøvet, at Simon kjendte det som hjertet blødde i ham, mens han lå og så på hende. Hun reiste sig, var borte og stelte med varmen. Så lydløst. Da hun kom tilbake, tittet hun ind bak sengetjeldet – møtte hans åpne øine fra mørket. «Hvordan er det med dig nu, Simon,» spurte hun bløtt. «Godt – er det med mig nu.» Men han syntes han kjendte, at det var ømt opunder den venstre armen også nu – og opunder haken, når han rørte hodet.

Ånei, det var vel bare noget han trodde –. – Å, hun vilde vist aldrig synes hun hadde tapt noget, da hun vraket hans kjærlighet – for den saks skyld kunde han godt si hende om den. Det kunde umulig gjøre hende mere tungsindig. Han vilde si hende det, før han døde – en eneste gang: Jeg har elsket dig i alle disse årene –. Feberen øket på igjen. Og det gjorde vondt i den venstre armen –. «Du må friste om du kan sove igjen, Simon. Kanhænde du nu fort bedres,» sa hun sagte. «Jeg har sovet meget inat –». Han gav sig til at tale om sine børn igjen – de tre som han hadde og holdt så inderlig av – og det ufødte. Så tagnet han – smerterne kom igjen så hårdt. «Læg dig litt nu, du Kristin. Jon kan vel sitte oppe en stund, hvis du mener det trænges, at nogen våker.»

Om morgenen, da hun løste bindet, så Simon rolig op i hendes fortvilede ansigt: «Ånei, Kristin, der var for meget verk og urenhet i armen alt – frosset hadde jeg og, før jeg kom mellem hænderne dine. Jeg sa det nok, mig kan du ikke grøde. Vær nu ikke så sorgfuld for dette, Kristin!» «Du skulde ikke reist hele den lange veien,» sa hun svakt.

Korset – del 10BokRobot · Side 218 / 462

«Ingen mann lever lenger enn han er skapt til,» svarte Simon som før. «Jeg vil nå hjem –. Det er ett og annet å snakke om – hvordan det skal ordnes etter meg.» Han lo litt: «Alle ilder brenner ut til slutt.» Kristin så på ham med tårevåte øyne. Alltid hadde han ført så mange ord på tungen. Hun så ned i hans rødskjollede ansikt. De tunge kinnene, foldene under haken, var liksom sunket sammen, lå i dype lægger. Øynene virket både sløve og glinsende – så var det som klarhet og tanke kom tilbake i dem: han så opp på henne med det faste, utforskende blikket som oftest hadde vært i de små, stålgrå og skarpe øynene. Da det ble helt lyst i stuen, så Kristin at Simon var blitt mager omkring nesen – en stripe av hvitt dro seg nedover mot munnviken på hver side. Hun gikk bort til den lille glassruten, stod der og svelget ned gråten. Det glitret og lyste gyldengrønt i vinduets tykke rimdække.

Ute var det nok like vakker vinterdag i dag som det hadde vært hele uken –. – Det var dødstegnet, visste hun –. Hun kom tilbake, stakk hånden inn under overbrettet – han var hoven omkring anklene, oppover leggene. «Vil du – vil du at vi skal sende bud etter Sira Eirik nå?» sa hun lavt. «Ja, i kveld,» svarte Simon. Han måtte snakke om det, før han skriftet og tok tjenesten. Etterpå fikk han friste til å vende blikket en annen vei. «Underlig er det at det visst blir du som skal stelle om mitt lik,» sa Simon. «– Og noe vakkert lik er jeg redd at jeg ikke blir.» Kristin bet seg i leppen. Hun gikk bort og laget en svaledrikk til igjen. Men Simon svarte: «Jeg liker ikke disse drikkene dine, Kristin – tankene blir så uklare etter dem.»

Korset – del 10BokRobot · Side 219 / 462

Om en stund ba han henne om likevel å gi ham litt. «Men ta ikke for mye av det som bedøver. Jeg må tale med deg om en sak.» Han drakk og lå og ventet på at smertene skulle gi seg så mye at han orket å tale klart og rolig med henne. «Vil du ikke at vi skal hente Sira Eirik til deg – så han kan tale til deg ord som nå kunne gi deg trøst?» «Jo, snart. Men det er noe jeg burde ha sagt deg først.» Han lå litt. Så sa han: «Si til Erlend Nikulaussøn at de ordene jeg talte til ham da vi sist skiltes, dem har jeg angret hver dag siden. Uforstandig og småsint oppførte jeg meg mot min venn den natten –. Hils ham og si – be ham tilgi meg dette.» Kristin satt med bøyet hode – Simon så at hun ble blodrød oppunder linet. «Vil du ikke bære frem dette budet til bonden din?» spurte han. Hun nikket litt. Da sa Simon igjen: «Kommer ikke Erlend til gravøllet mitt, så må du oppsøke ham, Kristin, og si dette til ham.» Kristin satt stum og mørkerød i ansiktet.

«Vil du ikke nekte å gjøre det jeg ber deg om, nå da jeg skal dø?» spurte Simon Andressøn. «Nei,» hvisket konen. «Jeg skal – gjøre det –» «Det er ille for sønnene dine, Kristin, at det er uvenskap mellom far og mor deres,» fortsatte Simon. «Jeg undrer meg på om du har sett hvor mye dette plager dem. Hårt er det for de raske guttene å vite at bygdesnakket går om hjemmet deres her i dalen, hvor jeg er fra – det har ikke jeg forårsaket.»

Korset – del 11BokRobot · Side 220 / 462

Korset – del 11

Simon lå en stund og nølte. Så sa han: «Jeg glemmer ikke det, Kristin – du har all grunn til å klage over mye – ille har Erlend stelt for sine. Men du må huske – hadde dette tiltaket hans lyktes, da ville sønnene hans nå vært velberget og han selv stått blant de mektigste ridderne i dette riket. Forræder mot kongen kalles den mann som mislykkes i en slik sak – men vinner han frem med den, da snakker folk helt annerledes. Halve Norge tenkte som Erlend den gangen – at vi var ille tjent med å ha konge sammen med svenskene, og at sønnen etter Knut Porse var av en annen støpe enn denne kjælesveinen – hadde vi bare kunnet få junker Håkon til oss i hans unge år. Mange sto bak Erlend den gangen og dro i tauene sammen med ham – de trakk seg og krøp i skjul da saken kom opp – slik gjorde mine egne brødre og mange andre som nå kalles gode riddere og svender av våpen. Erlend alene måtte lide nederlaget –.

Og den gangen, Kristin, virket din mann som en dyktig og modig mann – om han nå har oppført seg både slik og slik før og siden –» Kristin satt stille og skjelvende. «Jeg mener, Kristin, er det på grunn av denne saken at du har sagt bitre ord til din mann, så må du svelge dem igjen. Du burde vel kunne det, Kristin – engang holdt du godt fast ved Erlend – du tålte ikke å høre et sant ord om hans oppførsel mot deg, da han handlet slik at jeg aldri kunne trodd at en hederlig mann, for ikke å si en høybåren herre og kurteis hirdmann – husker du da jeg kom over dere i Oslo? Det kunne du tilgi Erlend, både da og senere –» Kristin svarte lavt: «Jeg hadde kastet lodd med ham da – hva skulle det bli av meg etter det, om jeg hadde skilt min sak fra Erlends?» «Se på meg, Kristin,» sa Simon Darre, «og svar meg sant.

Hadde jeg holdt din far fast ved det gitte ordet – valgt å ta deg, slik du var – om jeg hadde sagt deg at du aldri skulle bli minnet av meg om din skam, men løse deg ville jeg ikke – hva hadde du gjort da?» «Jeg vet ikke.» Simon lo høyt: «Om jeg hadde truet meg til å få drikke bryllupsdrikken med deg – villig hadde du visst neppe tatt meg i armene dine, Kristin, min fagre –»

Korset – del 11BokRobot · Side 221 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Nu var hun blit hvit i ansigtet. Hun sat og så ned og svarte ikke. Han lo som før: «Jeg tror ikke du hadde fagnet mig blidelig, når jeg steg i brudeseng til dig –» «Jeg tænker jeg hadde tat kniv med mig i sengen,» hvisket hun halvkvalt. «Jeg hører du kjender visen om Knut i Borg» – Simon smilte barsk. «At slikt er hændt mellem folk har jeg aldrig hørt. Men Gud vet om ikke du hadde gjort det, du!» Litt efter mælte han igjen: «Det er da uhørt også mellem kristne mennesker, at egtegifte folk skiller lag efter eget tykke, slik som dere har gjort – uten lovlig årsak og biskopens samtykke. Skjæms dere ikke – alt tråkket dere ned og alt trasset dere imot for at få komme sammen; den tid Erlend var i livsfare, tænkte du ikke på andet end hans bergning, og han tænkte meget mere på dig end på sine syv sønner og på sit navn og sit gods.

Men såsnart dere kan eie hinanden i tryg ro, så orker dere ikke holde sømd og fred – ufred og misnøie rådet mellem dere på Husaby og, det så jeg selv, Kristin – – Jeg sier dig, for dine sønners skyld må du søke forlik med din husbond. Har du den mindste uretten, så er det vel også lettere for dig at byde Erlend hånden,» sa han mildere. «– Det er lettere for dig end for Erlend Nikulaussøn, der han sitter oppe på Haugen i armoden,» sa Simon igjen. «Det er ikke let for mig,» hvisket hun. «Jeg synes det, jeg har da vist at litt kan jeg gjøre for børnene mine. – Jeg har stridt og stridt for dem –» «Det er så,» sa Simon. Så spurte han: «Mindes du den dagen vi møttes på veien ved Nidaros? Du sat i græsset og gav Nåkkve die –» Kristin nikket. «Kunde du gjort det for barnet ved brystet dit som søster min gjorde for sønnen sin – rakt ham fra dig til dem som bedre evnet verne om ham.» Kristin rystet på hodet.

Korset – del 11BokRobot · Side 222 / 462

«Men be faren hans glemme det som du kan ha sagt ham i vrede – mener du at du orker gjøre det for ham og seks de vakre sønnene hans også – si til mannen din at de unge svendene trenger ham; han skal vende hjem til dem og til gården sin –?» «Jeg skal gjøre som du vil, Simon,» sa Kristin sagte. «I hårde ordelag har du sagt meg dette,» mumlet hun litt etterpå. «Før har du irettesatt meg strengere enn noen annen lekmann –» «Men nå kan jeg love deg at dette skal bli siste gangen» – stemmen hans fikk den ertende muntre klangen fra før i verden. «Nei, gråt da ikke slik, Kristin – men husk, søster min, dette har du lovet en døende mann.» Enda en gang kom det gamle, kåte glimtet i øynene hans: «Du vet, Kristin – det har hendt meg før at jeg måtte lære at du ikke var til å stole på!»

«Vær stille nå, kjære,» ba han litt etterpå; han hadde ligget og hørt på hennes brutte, sårede gråt: «Jeg husker at du var en god, trofast søster for oss, kan du vite. Venner ble vi likevel til slutt, Kristin min –» Frem mot kvelden ba han om at de skulle hente prest til ham. Sira Eirik kom, skriftet ham, ga ham den siste oljen og viatikum. Han tok avskjed med sine tjenestefolk og med Erlendssønnerne, de fem som var hjemme – Kristin hadde sendt Nåkkve til Kruke –; Simon hadde bedt om å få se Kristins barn og få si farvel til dem. Kristin våket også denne natten over den døende. Frem på morgensiden sovnet hun inn et øyeblikk. Hun våknet av en merkelig lyd – Simon lå og jamret smått og sagte. Det rørte henne så sterkt da hun hørte det – at han klaget, stille og sårt som et elendig, forlatt barn, nå da han vel trodde at ingen skulle høre det. Hun bøyde seg ned og kysset ham mange ganger på ansiktet.

Korset – del 11BokRobot · Side 223 / 462

Hun kjente at det luktet kvalmt og dødt av pusten hans og av hele kroppen hans. Men da dagen ble lys, så hun at øynene hans var like levende og klare og faste. Han led forferdelige smerter, skjønte hun, da Jon og Sigurd løftet ham opp i et laken, mens hun stelte sengen hans og redde den så myk og god som hun kunne. Mat hadde han ikke villet ha på et døgn. nå, men han tørstet meget. Da hun hadde lagt ham til rette, ba han henne om å gjøre korsets tegn over ham: «nå kan jeg ikke røre den venstre armen heller.»

– Men når vi tegner korsets merke eller noe som vi vil beskytte med korset, da skal vi huske hvorfor korset ble helliget og hva det betyr, og minnes at ved Herrens lidelser og død fikk dette tegnet ære og kraft – Simon husket at han engang hadde hørt noen lese dette opp. Han hadde nok ikke pleid å tenke mye over det når han tegnet korset over brystet sitt eller på husene og eiendommene sine. – Han følte seg uverdig og dårlig rustet til å bryte opp fra dette hjemmet – han fant trøst i at han hadde forberedt seg så godt som tiden tillot, gjennom skriftemål, og at han hadde fått den siste tjenesten. Ramborg – men hun var så ung, kanskje ville hun bli mye gladere med en annen mann. Barna hans, måtte Gud ta dem i sin varetækt – og Gyrd ville styre trofast og forstandig med deres velferd. Og så måtte han overlate seg til Gud, som dømmer en mann, ikke etter hans verdi, men av sin nåde –. Utpå dagen kom Sigrid Andresdatter og Geirmund av Kruke.

Korset – del 11BokRobot · Side 224 / 462

Simon ville da at Kristin skulle gå ut og hvile; hun hadde nå våket og pleiet ham så lenge. «Og jeg blir snart en plage å være nær,» sa han og smilte litt. Da gråt hun høyt et øyeblikk – så bøyde hun seg ned og kysset igjen det elendige legemet, som alt hadde begynt å gå i oppløsning. Simon lå stille. Feberen og smertene var nå mye mindre sterke. Han lå og tenkte; snart kunne det vel ikke vare lenge før han ble befridd. Han undret seg selv over at han hadde talt til Kristin slik som han hadde gjort. Det var ikke det han hadde ment å si til henne. Men han hadde ikke kunnet tale annerledes. Innimellom var han nesten lei seg for det. Men nå måtte vel snart blodforgiftningen nå hjertet. Menneskets hjerte er det første som kvikner til i mors liv og det som stilner sist i ham. Men nå måtte det vel snart bli stille i ham –. Om kvelden lå han i ørske. Et par ganger stønnte han høyt, så det var fryktelig å høre på det.

Men andre ganger lå han og lo sagte og nevnte sitt eget navn, trodde Kristin – men Sigrid, som satt bøyd over ham, hvisket til henne at han vistnok snakket om en gutt, deres bror, som han hadde vært så god venn med i barndommen. Ved midnattstid falt han til ro og syntes å sove. Da fikk Sigrid overtalt Kristin til å legge seg litt på den andre sengen i stuen.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 11BokRobot · Side 225 / 462

Hun vågnet av uro i rummet – det var kort før daggry – da hørte hun at dødskampen var begyndt. Simon hadde mistet mælet, men endda kjendte han hende, det kunde hun se på hans øine. Så var det som et stål brast indi dem – de vrængte sig op under lågene. Men endda lå han en stund og rallet og levet. Presten var kommet, han læste bønnerne for døende, og de to kvinder sat ved sengen, og hele huslyden var inde i stuen. En stund før middagsleite utåndet han endelig. Dagen efter kom Gyrd Darre ridende ind på Formotunet. Han hadde sprængt en hest underveis. Nede på Breidin hadde han alt spurt sin brors død, så han var først nokså fattet. Men da søsteren gråtende kastet sig om hans hals, tok han hende ind til sig, og han kom til at gråte som et barn selv. Ramborg Lavransdatter lå på Dyfrin med en nyfødt søn, fortalte han. Da Gaute Erlendssøn kom med budet, hadde hun straks skreket høit at hun visste, det blev Simons død.

Så faldt hun ned på gulvet i krampe. Barnet var kommet seks uker før tiden, men de håbet da, det skulde leve op. Der blev holdt et vakkert gravøl efter Simon Andressøn, og han blev jordet like indtil koret ved Olavskirken. Folk i bygden likte det godt at han hadde valgt sit hvilested her. Den gamle Formo-ætten som døde ut med Simon Sæmundssøn på mandssiden hadde været mægtig og gjæv; Astrid Simonsdatter var blit rikt gift, hendes sønner bar riddersnavn og sat i kongens råd, men de så sjelden hjem til sin mødrene odel. Da hendes sønnesøn fæstet bo på gården, syntes folk, det var næsten som den gamle slegten var blit reist op igjen; snart glemte de at regne Simon Andressøn for utbygding, og de sørget meget over at han måtte dø så ung, for han blev bare to og firti vintrer gammel.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 11BokRobot · Side 226 / 462

V. Uke efter uke gik, og Kristin beredte sig i sit hjerte på at bære frem den døde mands bud til Erlend. Gjøre det skulde hun nok – men det tyktes hende vanskelig. Imens var der så meget som skulde utrettes hjemme på gården. Hun gik og dagtinget med sig selv om utsættelse –. Ved hvitsøndagstider kom Ramborg Lavransdatter til Formo. Børnene hadde hun latt bli efter på Dyfrin. De hadde det godt, svarte hun, når Kristin spurte til dem. De to møerne hadde grått bittert og sørget over sin far. Andres var for ung til at skjønne det. Den mindste, Simon Simonssøn, trivdes, og de håbet han skulde vokse sig stor og sterk. Ramborg kom til kirken og mandens grav etpar ganger; ellers rørte hun sig ikke ut av sin gård. Men Kristin fór syd til hende, så ofte hun kunde. Hun ønsket nu inderlig at hun hadde kjendt sin unge søster mere.

Enken så rent barnslig ut i sine sørgeklær – spædt og uvoksent syntes hendes legeme i den tunge, mørkeblå kjole, det lille trekantede ansigt var gult og magert indi linbindene under det sorte uldne slør som faldt i stive folder fra issen næsten til klædningskanten. Og hun hadde mørke ringer under de store øine, hvor svartnaglerne nu altid stirret kulsorte og opspilte. I høionnen var det en ukes tid, da Kristin ikke kunde se bort til søsteren. Av slåttefolket sit hørte hun at der var en gjest hos Ramborg på Formo – Jammælt Halvardssøn. Kristin husket at Simon hadde nævnt denne mand; han eiet en meget stor gård ikke langt fra Dyfrin, og han og Simon hadde været venner fra barnsben av. En ukes tid ut i onnen blev det regnveir; Kristin red da nedover til søsteren.

Korset – del 11BokRobot · Side 227 / 462

Kristin sat og talte om stygveiret og om høiet, spurte hvordan det gik her på Formo – da sier Ramborg med ett: «Jon får nu greie med det her – jeg farer syd om nogen dager, Kristin.» «Ja du længter vel efter børnene dine, stakkar,» mente Kristin. Ramborg reiste sig op og gik på gulvet. «Du skal få vite noget som vil undre dig,» sa den unge om litt: «Du og sønnerne dine blir snart budne til fæstensøl på Dyfrin. Jeg gav Jammælt mit ja-ord før han fór herfra, og Gyrd vil fæste mig bort.» Kristin satt taus. Søsteren stod og stirret nidfullt på henne, svartøyet og blek. Til slutt svarte den eldste: «Det blir ikke særlig lenge da, du vil sitte som enke etter Simon, skjønner jeg. – Jeg trodde du sørget ham så sårt. – Men du råder jo selv nå –» Ramborg svarte ikke, så spurte Kristin etter en stund: «Vet Gyrd Darre at du vil gifte deg igjen så snart?» «Ja.» Ramborg gikk igjen. «Helga råder til – Jammælt er rik.» Hun lo.

«Og Gyrd er en så klok mann, han har nok skjønt forlengst at vi levde så elendig sammen, Simon og jeg.» «Hva er det du sier! – Ingen andre har vel skjønt at dere levde elendig sammen,» mumlet hun litt etterpå. «Jeg vet ikke at noen har sett annet enn vennskap og godvilje mellom dere. Simon fulgte deg i alt, ga deg alt du ønsket deg, husket alltid på din ungdom og sørget for at du skulle få nyte den og spares for slit og møye. Barna sine elsket han, og viste deg hver dag at han takket deg for at du hadde født ham disse to –» Ramborg smilte hånlig. Kristin svarte heftig: «Ja, hvis du har noen grunn til å mene at dere ikke levde godt sammen, så er det visst ikke Simon sin skyld –» «Nei,» sa Ramborg. «Jeg skal bære skylden – hvis ikke du tør.» Kristin satt målløs. «Jeg tror ikke du vet hva du selv sier, søster,» sa hun til slutt. «Jo,» svarte Ramborg. «Men jeg tror gjerne at du ikke vet det.

Korset – del 11BokRobot · Side 228 / 462

Så lite har du tenkt på Simon, at jeg gjerne tror dette er nytt for deg. Du regnet ham for å være god å ty til når du trengte en hjelper som gjerne ville ha båret gloende jern for din skyld – aldri hadde du så mange tanker å slenge dit, Simon Andressøn stod, at du spurte hva det kostet ham –. Jeg fikk nyte ungdommen min ja – glad og blid løftet Simon meg i sadlen og sendte meg av gårde på gjesting og gammen,

Like glad og blid tok han imot meg da jeg kom hjem – han klappet meg som han klappet sin hund og sin hest – han savnet meg ikke, uansett hvor jeg færdedes –.» Kristin hadde reist seg – hun stod stille foran bordet. Ramborg vred hendene sine så leddene knakk, gikk frem og tilbake på gulvet: «Jammælt –» sa hun litt roligere. «– Jeg har skjønt for år og dager siden hva han tenkte om meg. Det så jeg alt mens konen hans levde. Ikke at han vet at han har avslørt seg i ord eller i sine handlinger – tro ikke det! Han sørget slik over Simon selv – kom til meg tidt og ofte og skulle trøste meg – det er sant! Det var Helga som sa til oss begge at hun mente det nå kunne være passende om vi – – Og jeg vet ikke hva jeg skulle vente på. Aldri blir jeg verken mer eller mindre trøstet enn jeg er –. Nå frister det meg å prøve hvordan det er å leve med en mann som har tiet og tenkt på meg i år og dager.

Korset – del 11BokRobot · Side 229 / 462

Jeg vet altfor godt hvordan det er å leve med en som går og tier og tenker på en annen –» Kristin stod som før. Ramborg stoppet foran henne, glødende: «Du vet at det er sant som jeg har sagt!» Kristin gikk ut av stuen, stille, med bøyet hode. Mens hun stod i regnet på tunet og ventet på at svenden skulle leie frem hesten hennes, kom Ramborg inn i stuedøren – hun stirret på den eldre søsteren med svarte, hatefulle øyne. Først dagen etter kom Kristin i hu hva hun hadde lovet Simon, hvis Ramborg giftet seg igjen. Hun red da atter til Formo. Hun fant det ikke lett å gjøre dette. Og det verste var at hun visste at hun ikke evnet å si noe som kunne være den unge søsteren til hjelp eller trøst. Dette ekteskapet med Jammælt på Ælin syntes hun uoverlagt – når Ramborg var slik som hun var. Men Kristin skjønte at det nå ikke nyttet å tale imot. Ramborg var mut og tver og svarte knapt den andre.

Hun ville på ingen måte finne seg i at steddatteren kom til Jørundgård. «Det er ikke slik i gården hos deg heller, så det tykkes meg rådelig å sende en ung mø dit», svarte Kristin sagtmodig.

Ramborg kunne ha rett i dette. Men hun hadde lovet Simon å by på dette –. «Ja, forstod ikke Simon i feberørsken at han krenket meg da han ba deg om dette, så må du vel skjønne at du krenker meg ved å si det,» svarte Ramborg, og

Korset – del 11BokRobot · Side 230 / 462

Kristin måtte vende hjem med uforrettet sak. Neste morgen lovet godvær. Men da sønnene kom inn til dugurd, sa Kristin at de måtte berge høyet uten henne; hun hadde tenkt seg nordover til Dovre for å finne deres far. «Jeg tenker meg nordover til Dovre for å finne eders far,» sa hun. «Det er min mening å be ham glemme den uenigheten som har vært mellom oss – spørre når han vil komme hjem til oss.» Sønnene rødmet; de turde knapt se opp, men hun merket godt hvor glade de ble. Hun dro Munan inn til seg og bøyet sitt ansikt ned over ham: «Du husker vel knapt faren din, du lille?» Gutten nikket, stum, med tindrende øyne. En etter en så de andre sønnene bort på moren: hun var så ung i sitt åsyn og så vakker som de ikke hadde sett henne på mange år. Hun kom ut i tunet litt senere, kledd til ferden i sin kirkedrakt: sort ullkjortel utsmykket med blått og sølv ved hals og ermer, sort ermeløs hættekåpe, siden det var høysommer.

Nåkkve og Gaute hadde sadlet hennes hest og sine egne; de ville følge moren. Hun sa ingenting imot. Men hun snakket ikke stort til sønnene sine mens de red nordover over Rosten og opp i Dovre. Mest var hun taus og fordypet, og da hun talte med de unge svendene, var det om andre ting enn sitt ærend. Da de hadde kommet så langt at de så opp gjennom lia og kunne skimte hustakene på Haugen mot himmelbrynet, bød hun guttene snu tilbake. «Dere skjønner vel at faren deres og jeg kan ha mye å snakke om, som vi helst vil si mens vi er to-ene.» Brødrene nikket; de hilste på moren og vendte hestene sine om. Vinden fra fjellet strøk sval og frisk mot hennes hete kinder, da hun kom opp over den siste kneiken. Solen glødet over de små grå husene som kastet lange skygger utover tunet. Kornet holdt akkurat på å skyte aks her oppe – det stod vakkert på de små teigene, glinset og duvet i vinden.

Korset – del 11BokRobot · Side 231 / 462

I alle røiser og oppå knausene rødmet høi, vaiende gjeitskor som blomstret, og indimellem var høiet sat i såter. Men der var ikke liv å fornemme på gården – ikke en hund som møtte og varskudde. Kristin sadlet av hesten sin og leiet den til vandtruget. Hun hadde ikke lyst til å slippe den heroppe – så trak hun den til stalden. Solen lyste inn gjennom et stort hull i taket – torven hang i flak ned mellom åsene. Og der var ikke spor av at hest hadde stått her på lenge. Kristin stelte om dyret og gikk ut i tunet igjen. Hun så inn i fjøset. Der var mørkt og øde – hun kjente på lukten at det måtte ha stått tomt lenge. Noen villskinn var spent ut til tørk på stueveggen – en sværm av blå fluer surret opp da hun kom bort til. Ved nordgavlen var det raket opp muld og torv bredt på, så bordskuten var helt skjult. Det hadde han vel gjort for å varme –. Hun ventet ikke annet enn at stuen skulle være låst, men døren gikk opp da hun tok i klinken.

Erlend hadde ikke engang stengt huset sitt. En utålelig stank av luft møtte da hun steg inn – en sterk og ubehagelig lukt av skinn og av stall. Det første som slo henne da hun stod i hans stue, var en følelse av skam og medynk. Dette huset virket for henne mest som et hi –. Å ja, ja, ja, Simon – du hadde rett! Stuen var liten, men den hadde vært fin og ryddig. Ovnen hadde til og med en muret skorstein, slik at den ikke skulle ryke ut i rommet, slik som ovnene i høyloftshuset hjemme. Men da hun ville åpne spjeldet for å få litt luft, så hun at pipa var stengt med noen hellestener. Glasruten i vinduet ut mot svalen var knust og tettet igjen med kluter. Og tregulvet, som gikk over hele stuen, var så skittent at man knapt kunne se tiljerne. Det fantes ikke en pute på benkene, men våpen, skinn og gamle klær lå og slengte; på det skittent bordet fløt noen matrester. Og fluene surret høyt og lavt.

Hun skvatt til – stod og skalv – andpusten, med hjertet i halsen. I den bortre sengen – i den sengen hvor det hadde liget da hun var her sist – lå det noe som var dekket til. med en vadmelsvæv. Hun visste ikke selv hva hun trodde –.

Korset – del 11BokRobot · Side 232 / 462

Så bet hun tennene sammen, tvang seg til å gå bort og løfte opp klædet. Det var bare Erlends brynje, hjelm og skjold. De lå på de bare sengefjærene, dekket til. Hun så mot den andre sengen. Det var der de hadde funnet Bjørn og Åshild. Der sov Erlend nå –. Hun selv skulle vel ligge der inatt –. Men hvordan kunne det ha vært for ham å bo i dette huset, å sove her –. Igjen druknet alt annet hun følte i medynk. Hun gikk bort til sengen – den hadde nok ikke vært redd på lenge. Høyet under lakenet var ligget på, så det var aldeles hardt. Det var ikke annet i den enn noen saueskinn og et par vadmelstrukne hodeputer, så skitne at de stank. Støv og rusk drysset da hun tok i sengetøyet. Erlend hadde ikke bedre leie enn en hestegjeter i en stall. Erlend som aldri kunne få nok prakt rundt seg.

Erlend som gikk i silkeskjorte, fløyel og fint skinn, bare han kunne finne minste påskudd til det – som harmet seg fordi hun lot sønnene hans gå i hjemmevevd vadmel til hverdags og aldri hadde kunnet like at hun selv diet dem og selv gikk med sine tjenestepiker i husarbeidet – som en torparhustru, sa han –. Jesus, men han hadde da selv stelt til dette –. – Nei, jeg skal ikke si ett ord – jeg skal ta tilbake alt jeg har sagt, Simon. Du hadde rett – her skal han ikke sitte, far til sønnene mine. Jeg skal byde ham min hånd og min munn og be ham om tilgivelse –. Det er ikke lett, Simon. Men du hadde rett –. Hun husket de skarpe, grå øynene – blikket like fast nesten til det siste. I den elendige kroppen som hadde begynt å gå i oppløsning, lyste det ut av øynene hans en ren og klar sjel, helt til sjelen ble dratt hjem som et sverd blir trukket tilbake. Hun visste at det var som Ramborg hadde sagt. Han hadde elsket henne i alle de årene.

Korset – del 11BokRobot · Side 233 / 462

Hver eneste dag i disse månedene siden hans død hadde hun mått tenke på ham, og nå følte hun at hun hadde skjønt det alt før Ramborg talte. Hun hadde blitt tvunget til å ta opp igjen i denne tiden hvert minne hun hadde om ham, så lenge som hun hadde kjent Simon Darre. I alle de årene hadde hun båret falske minner om ham som hadde vært hennes forlovede; hun hadde tuklet med disse minnene slik en dårlig landstyrer tukler med mynten og blander urent malm i sølvet. Da han løste henne og tok skylden for bruddet på seg – hun hadde sagt det til seg selv og trodd det – vendte Simon Andressøn seg bort fra henne med forakt, samme stund han skjønte at hun var vanæret. Hun hadde glemt, da han ga henne fri, den dagen i nonnenes hage – da tenkte han visst ikke på det.

Det hendte at hun ikke var ren og skjær. Men da var han også villig til å bære skammen for hennes vekslende humør og ulydighet – han krevde bare at hennes far skulle få vite at det ikke var han som hadde villet svikte. Og det visste hun nå også. Da han hadde fått vite det verste om henne, sto han opp for å redde henne et skin av ære i verdens øyne. Hadde hun bare kunnet vende sitt hjerte mot ham da – så ville Simon endatil ha tatt henne til sin hustru foran kirkedøren, og han ville ha forsøkt å leve slik med henne, så hun aldri skulle kjenne at han gjemte på minnet om hennes skam. Og likevel visste hun at hun aldri kunne ha elsket ham. Hun hadde aldri kunnet elske Simon Andressøn –. Endatil – alt det hun hadde raset for fordi Erlend ikke var der, det var Simon. Men da var hun selv en ynkelig kvinne, som klaget over seg selv –. Git uten ende til den som han elsket hadde Simon. Det hadde hun vel trodd at hun gjorde, hun også –.

Korset – del 11BokRobot · Side 234 / 462

Men da hun tok imot hans gaver, tankeløs og takknemlig, så hadde han smilt. Nå forsto hun at han ofte hadde vært tung til sinns mens de var sammen. Sorg visste hun nå at han hadde skjult bak det merkelig ubevegelige ansiktet – så slengte han av seg noen fleipende spøkefulle ord – skjøv det bort, stod like rede til å verne og hjelpe og gi –. Hun selv hadde raset, gjemt og rugget over hver smerte – når hun rakte frem sine gaver og Erlend ikke så det –. Her, i denne stuen, hadde hun stått og sagt så djerve ord: «Selv gav jeg meg ut på villsti, og aldri skal jeg klage på Erlend, om det bærer utfor stupet.» Hun hadde sagt det til kvinnen som hun drev til døden for å skaffe sin kjærlighet plass. Kristin gråt høyt, slo hendene sammen for brystet sitt og stod og skalv. Ja – hun hadde sagt det så stolt: Hun skulle ikke klage på Erlend Nikulaussøn, om han ble lei av henne, svek henne, gikk fra henne også –.

Ja – men hadde Erlend gjort det – hun trodde hun kunne ha holdt sitt ord. Hvis han hadde sveket henne én gang – og så hadde det vært slutt. Men han hadde ikke sveket – bare sviktet og sviktet og gjorde hennes liv til en angst og usikkerhet – nei, han hadde aldri sviktet henne, og heller aldri trygget henne – og hun så ingen ende på det: Her stod hun nå for å be ham om å vende tilbake, å fylle hennes beger hver dag med uvisshet og uro, med fåfengte forhåpninger, med lengsler og frykt og håp som brast –.

Korset – del 11BokRobot · Side 235 / 462

Og hun følte seg utmattet av ham nå. Hun hadde verken ungdom eller mot til å leve med ham lenger – og hun ville vel aldri bli så gammel at ikke Erlend kunne leke med hennes hjerte. Ikke så ung at hun orket å leve med ham, ikke så gammel at hun orket å ha tålmodighet med ham. Hun var blitt en vesalkone – hadde vel alltid vært det. Simon hadde rett –. Simon – og far. De hadde holdt ut i trofast kjærlighet til henne, alt hun tråkket på dem for denne mannens skyld som hun selv nå ikke orket å holde ut med lenger –. Å, Simon, jeg vet at du ikke har ønsket hevn over meg på lenge. Men jeg undrer meg, Simon, om du vet det i din grav, at nå er du nok hevnet –. Nei, nå holdt hun ikke ut noe lenger; hun måtte finne på noe. Hun redte ferdig sengen, lette etter en tue og en lime, men slikt syntes ikke å finnes i stuen. Hun så inn i kleven – nå skjønte hun hvorfor det luktet sånn av stall. Erlend hadde laget rom til hesten sin der inne.

Men der var feid og rent. Sadelen og seletøyet som hang på veggen var velstelt og smurt, sprekkene tettet. Igjen skylte medlidenheten bort alle andre tanker. Hadde han Soten der inne fordi han ikke orket å være helt alene i huset –? Kristin hørte at det gikk i svalen. Hun gikk bort til glasset – det var tett av støv og spindelvev, men hun syntes å skimte en kvinne. Hun dro ut kluten og tittet. En kone satte fra seg et melkespann og en liten ost der ute. Hun var middels gammel, halt, stygg og fattigkledd. Kristin visste knapt selv hvor mye lettere hun pustet. Hun betraktet stuen så godt hun kunne. Hun fant innskriften som Bjørn Gunnarsøn hadde satt på en stok i langveggen – den var på latin, så hun kunne ikke tyde hele teksten, men han kalte seg både Dominus og Miles, og hun leste navnet på ættegården hans i Elvesyssel som han mistet på grunn av Åshild Gautesdatters skyld.

Mellom de fine utskjæringene på høysetet var hans skjoldmerke med enhjørningen og sjøliljebladene. En stund etter syntes Kristin at hun hørte en hest et sted ute. Hun gikk bort til forstuen og kikket ut.

Korset – del 11BokRobot · Side 236 / 462

Fra løvlien ovenfor gården kom en høy, svart hingst, spennet for en vedlass. Erlend gikk ved siden og kjørte. En hund satt oppe på veden, noen flere løp omkring lasset. Soten, kastalénen, la seg i selen og dro vedslæden frem over tunets gressvoll. En av hundene satte i å bjeffe nedover volden –. Erlend, som hadde begynt å spenne av, merket nå på alle hundene at det måtte være noe på ferde. Han tok øksen fra lasset og gikk frem mot stuehuset –. Kristin flyktet inn igjen og slapp ned klinken etter seg. Hun smøg seg inn til ovnsmuren, stod skjelvende og ventet. Erlend trådte inn, med tømmerøksen i hånden og hundene veltende foran og etter ham over dørstokken. De fant straks den fremmede og begynte å bjeffe –. Det første hun så var blodåren som slo over hans ansikt, ung og rød. Den levende dirringen om hans fine og veke munn, de store øynene dypt i pannens skygger – Synet av ham tok pusten fra henne.

Hun så nok den gamle skjeggroten på underansiktet, hun så at hans uflidde hår var jerngrått – men fargen som kom og gikk i kinnene hans i hastige tak, slik som da de var unge – han var så ung og så vakker, det var som ingenting hadde kunnet få bukt med ham –. Han var usselt kledd – den blå skjorten skitten og fillete; over den bar han et lærcorsett, skrammet og oppskrubbet og revet opp i snørehullene, men det føyet seg tett og mykt etter kroppens yndefulle og sterke bevegelser. De stramme skinnbuksene var revet opp på det ene kneet og sprukket opp i sømmen bak på det andre låret. Og likevel hadde han aldri sett ut som ætlingen etter høvdinger og tignarmenn mer enn nå. Så rolig vakker var han, idet han førte sin høye, slanke skikkelse med de brede, litt lutende skuldrene, de lange, fine lemmer – han stod der og hvilte litt på den ene foten, en hånd holdt i beltet om hans smekre midje, den andre med øksen hang ned langs siden.

Han hadde kalt hundene til seg, stod og så på henne, ble rød og blek og sa ingenting. En god stund taug de begge. Endelig mumlet mannen, litt usikker i stemmen: «Er du kommet hit du, Kristin?» «Jeg ville nå gjerne se, hvordan du hadde det,» svarte hun.

Korset – del 11BokRobot · Side 237 / 462

«Ja, nå har du sett det.» Han kastet et blikk utover stuen. «Du ser at jeg har det ganske bra her – vel var det at du kom hit en dag; her er det ryddig og fint hos meg –» Han ble oppmerksom på skyggen av et smil på hennes ansikt. «– Eller kanskje du har ryddet opp her,» sa han og lo lavt. Erlend la fra seg øksen og satte seg på ytterbenken, med ryggen lent mot bordet. Plutselig ble han alvorlig: «Du skjønner – er det vel ikke noe galt på gang hjemme – på Jørundgård, mener jeg – med guttene?» «Nei.» Nå hadde hun anledning til å ta opp sitt egentlige ærend: «Sønnene våre trives og oppfører seg bra. Men de lengter så etter deg, Erlend. Det var mitt ærend – jeg er kommet hit, husbond, for å be deg vende hjem til oss. Vi savner deg alle –» Hun senket blikket. «Du ser bra ut, Kristin –» Erlend så på henne med et lite smil. Rødmende, som om han hadde slått henne under øret, stod Kristin.

«Det er ikke derfor –» «Nei, jeg vet at det ikke er fordi du synes du er for ung og frisk til å sitte som enke.» Erlend tok opp tråden, da hun stanset. «Jeg tror ikke at det ville føre til noe godt, om jeg vendte hjem, Kristin,» sa han mer alvorlig. «Alt på Jørundgård trives under dine hender, det vet jeg – du har hell med tiltakene dine. Og jeg er godt fornøyd med det, slik som jeg har det.» «Guttene trives ikke med det – at vi er uforlikte,» svarte hun lavt. «Å –» Erlend trakk det ut. «De er så unge; jeg tror ikke de tar det så tungt at de glemmer det, når deres tid kommer til å tre ut av barndommen. Jeg kan like gjerne si deg det,» sa han med et lite smil. «Jeg møter dem av og til –» Hun visste det – men hun opplevde det som en ydmykelse, og det var nettopp det han hadde villet – han trodde at hun ikke visste det. Sønnenes hadde aldri viset det.

Men hun svarte alvorlig: «Da vet du også at mye er annerledes på Jørundgård enn det burde være –»

Korset – del 11BokRobot · Side 238 / 462

«Vi snakker aldri om slikt,» sa han smilende som før. «Vi følger hverandre på jakt – men du må da være sulten og tørst» – han reiste seg opp. «Og så står du – nei, sett deg opp i høysetet, Kristin – jo, gjør det, vennen min! Jeg skal ikke gjøre plassen trang for deg der –» Han hentet inn melken og osten, fant frem brød, smør og tørket kjøtt. Kristin var sulten og især tørst; likevel hadde hun vondt for å svelge maten. Erlend spiste, fort og slurvete, slik han alltid hadde gjort når han ikke var blant fremmede – men han ble fort ferdig. Han snakket om seg selv mens han spiste. Folkene her nede i dalen drev jorden hans og brakte ham melk og litt mat – ellers lå han oppe på fjellet ved dyreveiene og fisket. Men nå tenkte han forresten på å reise ut av landet, nevnte han plutselig. Å søke tjeneste hos en eller annen utenlandsk krigshøvding –. «Ånei, Erlend!» Han så fort og undersøkende på henne. Men hun sa ikke mer.

Det begynte å skumre i stuen – ansiktet hennes og hodeduken lyste blekt mot den mørke veggen. Erlend reiste seg og tente opp i ovnen. Deretter satte han seg skjevt over ytterbenken, vendt mot henne; det røde ildskinnet flimret over skikkelsen hans. Men bare det at han kunne tenke på slikt. Han var nesten like gammel som hennes far hadde vært da han døde. Og det var nok sannsynlig at han ville gjøre det en dag – følge et slikt innfall, dra ut for å lete etter nye eventyr –. «Tror du ikke det er nok, Kristin?» sa hustruen heftig. «At det er nok at du dro fra bygden, fra sønnene dine og meg – skal du nå rømme landet fra oss!» «Du vet vel det, Erlend – du sier min gård, men din er husbondretten over alt mitt.» Hun hørte selv hvor usikker hun ble i ordvalget. «Ja,» svarte Erlend. «Men jeg vet selv at jeg var en dårlig husbond over mitt eget.» Han tav litt.

«Nåkkve – jeg minnes den tiden da han ennå ikke var født – du talte om den du bar i deg, som skulle stige i mitt høyset etter meg. Jeg forstår nå, Kristin –» det var hardt for deg – best at det blir som det er.n29 Og jeg trives bra ved dette livet –»

Korset – del 11BokRobot · Side 239 / 462

Kristin så skjelvende seg rundt i den mørknende stuen – nå fylte skyggene hvert hjørne, og flammeskinnet danset –. «Jeg forstår ikke,» sa hun, klar til å synke sammen, «at du orker dette huset. Du har ingenting å holde på med, ingen er hos deg – du kunne da skaffe deg en arbeidskar, det vet jeg –» «Du mener at jeg selv skulle drive gården –» Erlend lo. «Å nei, Kristin, du vet jo det; jeg duger lite til å være bonde. Jeg kan ikke sitte i ro –» «Ro –. Her sitter du vel i ro – den lange vinteren –» Erlend smilte for seg selv, fjern og rar i øynene: «Ja, på en måte –. Når jeg ikke trenger å tenke på annet enn det som svir i brystet mitt – kan jeg fare og komme som jeg vil –. Du vet – jeg har alltid hatt det slik at når det ikke var noe å våke etter, så kunne jeg sove – jeg sover som en bjørn i hiet, når det ikke er veier å ferdes på i fjellet –» «Er du aldri redd for å være alene her?» hvisket Kristin.

Først så han på henne som om han ikke forsto. Så lo han: «Fordi det sies at det spøker her? Jeg har aldri merket noe. Noen ganger har jeg ønsket at min frænde Bjørn ville hjemsøke meg. Husker du at han en gang sa at han trodde jeg ville tåle det dårlig å kjenne eggen mot halsknuten. Jeg hadde lyst til å svare den ridderen nå at jeg ikke ble særlig skremt da jeg hadde repet over barken –» En lang gysen gikk gjennom kvinnens kropp. Hun satt stum. Erlend reiste seg. «Det er vel på tide at vi går til sengs nå, Kristin.» Stivnet og kald så hun på at Erlend tok dekket som lå over rustningen hans, bredte det ut på sengen og stappet det ned over de skitne hodeputene. «Det er det beste jeg har,» sa han. «Erlend!» Hun klemte hendene sammen under brystet. Hun lette etter noe hun kunne si for å få litt mer tid – hun var så redd. Da kom hun på det ærendet hun skulle utføre:

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 11BokRobot · Side 240 / 462

«Erlend – jeg har et bud at bære frem til dig. Simon bad mig, da han lå på det yderste, jeg skulde hilse dig fra ham, han hadde angret hver dag de ordene han sa til dig, da dere skiltes sidst. Udrengelige kaldte han dem selv – og han bad dig, du skulde tilgi ham dette.» «Simon.» Erlend stod og holdt med en hånd om sengestolpen, han så ned i gulvet. «Han er den mand som jeg nødigst vilde mindes om.» «Ikke vet jeg hvad som har været mellem dere,» sa Kristin. Hun syntes disse ordene til Erlend var underlig hjerteløse. «Men rart vilde det være og ulikt Simon, om det var som han selv sa, at han hadde handlet litet høisindet mot dig. Ikke var vel al skylden hans, hvis det er slik –» Erlend rystet på hodet: «Han stod hos mig som en bror, da jeg trængte det,» sa han lavt.

«Og jeg tok imot hans hjælp og hans venskap, og jeg skjønte ikke, han har altid hat vondt for at kunne tåle mig. – Det tykkes mig, det måtte være lettere at leve før i verden, da to slike halser som han og jeg gik sammen i einvig – møttes på holm og lot våbenlykken råde, hvem som skulde eie den lyse møen –» Han tok en gammel kappe fra bænken og slængte den over sin arm: «Kanhænde du vil ha hundene inde hos dig inat?» Kristin hadde reist sig: «Hvor går du hen, Erlend?» «Ut på låven og lægger mig –» «Nei –!» Erlend stanset, stod der, slank og rank og ung i det lille røde skjær fra de synkende glør i ovnen. «Jeg tør ikke ligge alene her i denne stuen – jeg tør ikke –» «Tør du ligge i armen min da?» Hun skimtet hans smil i mørket, segnet under det. «Er du ikke ræd, jeg skal kryste dig tildøde, Kristin –» «Gid du vilde –» Hun gik ind i hans arme. Da hun vågnet, så hun på ruten, at det måtte være dag ute.

Korset – del 11BokRobot · Side 241 / 462

Det lå knugende tungt over hendes bryst – Erlend sov med hodet på hendes skulder, han hadde la en arm over henne og holdt hånden sin om hennes venstre overarm. Hun så på mannens jerngrå hår. Hun så sine egne små, sammenkrøkkede bryster – over og nedenfor dem skimtet ribbenenes høytbuede buer under holdets tynne dekke. En slags redsel kom over henne, mens minne etter minne fra denne natten steg frem. I dette rommet – de to i deres alder –. Frykt og sjenanse tok overhånd over henne, da hun så de blodunderløpne flekkene på sine slitte morsarmer, på den uttørkede barmen. Heftig grep hun tak i skjørtet og ville dekke seg til –. Erlend våknet, skjøt seg opp på albuen, stirret inn i ansiktet hennes – øynene hans var kullsorte etter søvnen: «Jeg trodde –» han kastet seg ned til henne igjen; det dirret dypt og vilt gjennom hele henne ved jubelen og angsten i stemmen hans.

«– Jeg trodde jeg hadde drømt igjen –» Hun åpnet leppene mot munnen hans og tvinnte armene rundt halsen hans. Aldri, aldri hadde det vært så velsignet –. Utpå ettermiddagen, da solskinnet allerede var gult, lå skyggene lange på den grønne tunet, skulle de gå etter vann i bekken. Erlend bar de to store bøttene. Kristin gikk ved siden av ham, ledig, rank og vakker. Hodelinet hadde glidd ned og lå rundt skuldrene hennes; håret hennes lyste brunt og bart i solen. Hun kjente det selv, når hun lukket øynene og løftet ansiktet mot lyset – hun hadde blitt rød i kinnene, ansiktstrekkene hadde myknet opp. Hver gang hun skottet bort på ham, senket hun blikket overveldet – når hun så på Erlend, hvor ung hun var. Erlend fant på at han ville legge seg ned. Mens han gikk litt lenger ned, satte Kristin seg på gresset, lente ryggen mot en stein.

Fjeldbekken surret og klukket henne inn i en halvt lukket øyne – av og til, når mygg og fluer rørte ved huden hennes, åpnet hun øynene litt og slo dem bort med hånden. Nede mellom vierbuskene rundt kulpen skimtet hun Erlends hvite kropp – han stod med foten oppe på en stein og skrubbet seg med gresstuster. Hun lukket øynene igjen og smilte lykkelig trøtt. Hun var like avmektig mot ham enda –.

Korset – del 11BokRobot · Side 242 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 12BokRobot · Side 243 / 462

Korset – del 12

en bedre skjorte – men meget gjild var ikke denne heller. Leende tok han sig op under armhulen, hvor den var fillet: «Du kunde gjerne bragt mig en skjorte, når du endelig kom hit nord engang.» «Jeg skal ta på og sy og sømme skjorte til dig, straks jeg kommer hjem, Erlend,» svarte hun smilende og drog hånden over hans pande. Han grep den: «Aldrig mere kommer du nu herfra, Kristin min –» Konen bare smilte og svarte ikke. Erlend skjøv sig litt bortover, slik han lå på maven. Under buskene i den fugtige skyggen grodde en flok med små hvite stjerneblomster. De var blå-årede på bladene som kvindebarmer, midt i hver blomst sat en liten brunblå knop. Erlend plukket dem hver og en: «Du som er så klok på slikt, Kristin, du vet vel et navn på disse?» «Det er Friggja-græs – nei Erlend –» hun blev rød og skjøv væk hans hånd, da han vilde stappe blomsterne ind på hendes barm. Erlend lo og bet småt i ett efter ett av de hvite kronblader.

Så la han alle blomsterne ned i hendes åpne hånd og klemte hendes fingre igjen om dem: «Mindes du, da vi gik i hagen på Hofvinsspitalen – du gav mig en rose?» Kristin rystet langsomt på hodet og smilte litt: «Nei. Men du tok en rose ut av hånden min.» «Og du lot mig ta. Og slik lot du mig ta dig selv, Kristin – så blid og from som en rose – siden stak du mig til blods sommetider, min søte.» Han kastet sig frem i hendes fang og la sine arme om hendes midje: «Ikveld, Kristin – da nyttet ikke det – du slap ikke med at sitte blid og bie –» Kristin lutet sit ansigt ned og gjemte det mot hans skulder. Den fjerde dagen hadde de tydd op i bjerkeskogen mellem småbergene ovenfor gården. For den dagen bar brukeren ind høiet. Og uten de hadde talt om det enedes Kristin og Erlend om at ingen trængte vite, hun var hos ham. Han var nede ved husene etpar ganger efter mat og drikke, men hun blev sittende i lyngen oppe

Korset – del 12BokRobot · Side 244 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] mellem småbjerkene. Fra der hvor de sat kunde de se manden og konen stræve med at bære hjem høibørerne på ryggen. «Mindes du,» spurte Erlend, «den gangen du lovet, at når jeg sat tilslut på en einvirkes gård indi fjeldet, så skulde du komme og stelle for mig? Du vil vel ha to kjyr her og smale –?» Kristin smålo og tuklet med hans hår. «Hvad tænker du gutterne vore vilde synes om det, Erlend – at mor deres strøk av bygden fra dem på det viset –?» «Jeg tænker de vilde like godt at få råde selv på Jørundgård,» sa Erlend leende. «De er gamle nok til det. Gaute er jo fuldrettes bonde, så ung som han er. Og Nåkkve er da næsten mand.» «Å nei.» Moren lo stilt.

«Det er nok så, han mener det selv – ja det mener visst alle de fem – men der mangler nu noget på at han har fåt mandsvettet endda, drengen –» «Slegter han på far sin, så kan det hænde, han får det sent eller aldrig,» svarte Erlend. Han smilte underfundig: «Du tror du kan gjemme børnene dine under kåpeskjøtet endda, Kristin –. Nåkkve blev far til en søn her i sommer – det vet du visst ikke –?» «Nei –!» Kristin sat rød og forfærdet. «Ja det var dødfødt – og gutten vogter sig visst for at komme dit mere – det var enken efter Påls søn her i Haugsbrekken; hun sa det var hans, og fri var han nok ikke, hvordan det nu ellers hang ihop. Ja, så gamle folk er vi nu, du og jeg –» «Kan du snakke slik om det at sønnen din har sanket sig uære og fortræd!» Det skar i hendes hjerte at manden kunde tale så letfærdig – og at det syntes more ham, hun hadde intet visst om dette. «Ja hvad vil du jeg skal si,» spurte Erlend som før.

«Drengen er atten vintrer gammel. Nu ser du selv, det nytter ikke stort at du går og gjæter sønnene dine som de var børn. Når du flytter hitop til mig, så får vi råde om at få ham gift –» «Tænker du det blir let for os at skaffe Nåkkve jevngifte –! Nei, husbond, efter dette mener jeg at du må skjønne selv, du får følge med mig hjem og hjælpe til at styre drengene.»

Korset – del 12BokRobot · Side 245 / 462

Erlend reiste seg heftig på albuen: «Det gjør jeg ikke, Kristin. Fremmed er jeg og blir jeg i bygden din – der minnes ingen mann annet om meg enn at jeg ble dømt for landsforræderi og for å være landrådsmann. Tenkte du aldri, i de årene jeg satt på Jørundgård, at jeg satt der ulykkelig – jeg var vant fra hjemstedet mitt i Skaun til å gjøre noe annet blant folk. Selv den tiden – i min ungdom – da ryktet gikk om mitt onde liv, var jeg i kirkens tjeneste – jeg var likevel Erlend Nikulaussøn på Husaby! Så kom den tiden, Kristin – jeg fikk lykken å vise folket der nordpå at jeg slett ikke var en fremmed fra mine fedre –. Nei, sier jeg deg! Her på denne vesle gården er jeg en fri mann – ingen glor på fotsporene mine eller snakker bak ryggen min. – Hører du, Kristin, min eneste kjære – bli hos meg! Aldri skal du få grunn til å angre det. Her er bedre å bo enn det var på Husaby noen gang.

Jeg vet ikke hvordan det er, Kristin – jeg var aldri glad eller lett til sinns der, verken da jeg var barn eller siden. Helvete var det mens jeg hadde Eline hos meg der, og aldri var du og jeg skikkelig hjerteglade sammen der –. Enda vet Gud den allmektige at jeg har holdt av deg hver dag og hvert øyeblikk jeg har kjent deg. Fordervet tror jeg den gården var – mor ble pint til døde der, og faren min var en ulykkelig mann alltid. Her er godt å være, Kristin – bare du vil være hos meg. Kristin – så sant Gud døde for oss på korset, er jeg deg så kjær idag som den kvelden du sov under kappen min – natten etter Margretmessedagen – jeg satt og så på deg, så skjønn og frisk og ung og uforgjengelig som en blomst du var!» Kristin svarte sagte: «Husker du, Erlend, den natten ba du om at jeg aldri måtte gråte en tåre for din skyld –» «Ja – og Gud og alle de hellige menn i himmelen vet at jeg mente det!

Det er sant at det ble annerledes – det måtte det vel – slik går det vel alltid mens man lever i denne verden. Men jeg elsket deg, både da jeg handlet ille mot deg og da jeg handlet godt mot deg. Bli her, Kristin –!»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 12BokRobot · Side 246 / 462

«Har du aldrig tænkt på det,» spurte hun stilt som før. «At det turde være vanskelig for dine sønner, der blir talt slik om far deres, som du sier. Rømme tilfjelds fra bygdesnakket alle syv kan de nu ikke –» Erlend så ned:

«De er unge,» sa han; «vakre og djerve drenger –. De finner nok råd for seg –. Vi, Kristin, vi har ikke så mange årene igjen før vi blir gamle folk – vil du ødelegge den tiden du enda er skjønn og frisk og skapt til å glede deg ved livet? Kristin –?» Hun senket blikket for det ville glimtet i hans øyne. Litt etter sa hun: «Har du glemt, Erlend, at de to av sønnene våre er små barn enda? Hva tykkes deg jeg var verd om jeg gikk fra Lavrans og Munan –» «Du får ta dem med hitop da – hvis ikke Lavrans heller vil bli igjen hos brødrene sine. Liten gutt er han da heller ikke. – Er Munan like vakker enda?» spurte faren smilende. «Ja,» sa moren, «han er et fagert barn.» Siden satt de lenge stille. Og da de igjen talte, var det om andre ting. Hun våknet i grålysningen neste morgen, slik hun hadde gjort hver morgen heroppe – lå og hørte hestene tråkke utenfor stueveggen. Hun hadde Erlends hode fast i sin favn.

De andre morgentimene, da hun våknet i den grå og tidlige timen, hadde hun blitt grepet av den samme angsten og blygheten som første gang – hun hadde kjempet for å dulme den ned. De var ektefeller som var uenige, men som nå hadde forlikt seg; ingenting kunne være bedre for barna enn at deres far og mor ble venner igjen. Men denne morgentimen lå hun og kjempet for å huske på sønnene sine. For hun var som bergtatt – helt fra skogen ved Gerdarud, der han først hadde tatt henne i sin favn, hadde Erlend båret henne med seg hitop. De var så unge, det kunne ikke være virkelig at hun allerede hadde født denne mannens syv sønner; hun var mor til lange, voksne menn –. Men det var som om hun skulle ha ligget her i hans arm og bare drømt om de lange årene da de levde som mann og hustru på Husaby –.

Korset – del 12BokRobot · Side 247 / 462

Alle hans letsindige ord lokket og gjenlød – svimlende redsel kjente hun det som Erlend hadde strøket av henne den syvfoldige ansvarsbyrden – sånn måtte det være når ungmerren står avsadlet på setervangen – kløv og sadel og hodelag er tatt av henne, og mot henne blåser viddenes vind og luft, hun står fri til å beite av det fine fjellgræsset, fri til å løpe så langt vil hun utover alle vidder –.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Og samstundes længtet hun alt, søtt og længselsfuldt, fuldvillig til at bære en ny byrde. Hun længtet alt med en liten øm svimmelhet mot den som nu skulde bygge bo nærmest hendes hjerte i ni lange måneder. Hun hadde kjendt sig viss, fra den første morgen hun vågnet heroppe i Erlends arm. Sammen med den hårde og tørre, gispende hete i sindet var ubyrdigheten veget fra hende. Hun gjemte Erlends barn i sit fang, og med en underlig blid utålmodighet strakte hendes sjæl sig fremover mot den stund, da det skulde være båret til lyset. De store sønnerne mine trænger mig ikke, tænkte hun. Dem tykkes det bare, jeg er utidig, maser på dem. Vi blir bare iveien for dem, den vesle og jeg. Nei jeg kan ikke reise herfra – vi får bli her hos Erlend. Jeg kan ikke reise –. Men da de sat sammen og fik sig morgenmat, nævnte hun allikevel, nu måtte hun hjem til børnene sine. Det var Lavrans og Munan hun tænkte på.

Korset – del 12BokRobot · Side 248 / 462

De var såvidt store, hun blygdes ved at tænke, de skulde gå heroppe hos Erlend og hende og kanske se med forundrede øine på sine forældre som var blit så opyngede. Men de to kunde ikke undvære hende. Erlend sat og stirret på hende, mens hun talte om sin hjemreise. Tilslut smilte han flygtig: «Ja – vil du, så får du fare da!» Han vilde følge hende på veien. Og han red med helt ned gjennem Rosten, ind i Sil, til de så litt av kirketaket over grantoppene. Da bød han farvel. Han smilte til det sidste, underfundig tryg: «Ja det vet du, Kristin – enten du kommer ved nat eller ved dag – om jeg skal vente på dig kort eller længe – jeg skal fagne dig som var du Himmerikes dronning kommen ned fra skyerne til gården min –» Hun lo: «Ja så stort tør jeg ikke ta i. Men du skjønner vel nu, ven, at stor glæde blir der hjemme hos dig, den dagen husbonden vender hjem til sit eget.» Han rystet på hodet og lo litt.

Smilende tok de farvel, smilende lænet Erlend sig over til hende, der de holdt jevnsides tilhest, kysset hende mangfoldige ganger, og mellom hvert kyss så han på henne med sine leende øyne: «Så får vi se,» sa han til slutt, «hvem av oss to som er mest stridig, min væne Kristin. Ikke blir dette siste gang vi møtes – det vet både du og jeg!» Da hun red forbi kirken, kom hun til å grøsse ganske kraftig. Det var som om hun vendte hjem fra berget. Som om Erlend var bergkongen selv og ikke kunne komme forbi kirken og korset på bakken. Hun dro inn tømmene – hadde mest lyst til å snu og ri etter ham –. Så så hun ut over de grønne vollene, ned på sin vakre gård med eng og aker og elvens blinkende slyng ut gjennom dalen. Fjellene reiste seg i blått yl – – himmelen var full av frodige sommerskyer. Det var galskap. Der, hos sønnene deres, hørte han hjemme.

Korset – del 12BokRobot · Side 249 / 462

Han var ingen alveridder – en kristen mann, selv om han var så full av ville luner og uvettige påfunn. Hendes ektehusbond som hun hadde tålt både vondt og godt med – kjær, kjær, selv om han hadde plaget henne så ille med sine uberegnelige påfunn. Hun måtte holde ut med ham; siden hun ikke kunne leve uten ham, måtte hun streve og bære angsten og usikkerheten så godt hun evnet. Lenge trodde hun ikke at det ville vare før han kom etter – nå som de hadde vært sammen igjen.

VI. Til sønnene sa hun at faren måtte ordne ett og annet på Haugen før han flyttet hjem. Han kom vel nedover først på høsten. Hun gikk hjemme på gården, ung, rødlet i kinnene, myk og mild av utseende, raskere i bevegelsene ved alt arbeid – men hun fikk ikke utrettet nær så mye som hun pleide å klare med sitt vanlige rolige og avmålte tempo. Hun irettesatte ikke sønnene strengt, slik det hadde vært hennes vane, når de gjorde feil eller ikke var henne til behag. Nå snakket hun til dem med en spøk eller lot det gå uten å si noe. Lavrans ville nå sove sammen med de store brødrene på loftet. «Ja, du må vel regnes blant de voksne guttene nå, du, sønnen min.» Hun stakk fingrene inn i guttens tykke, gulbrune hår og trakk ham bort til seg – han nådde henne til midt på brystet alt.

«Du, Munan, vil du tåle det enda en stund, at moren din anser deg for å være barn?» – Om kveldene, når gutten hadde lagt seg nede i stuen, likte han nok at moren satte seg bortpå sengekanten og kjælte ham litt; han lå med hodet i fanget hennes og småpratet mer barnslig enn han gjorde om dagene, når brødrene kunne høre ham. De snakket om når faren skulle komme hjem. Så flyttet han seg bort til veggen, og moren bredte et teppe over ham. Kristin tente lys, tok sønnenes tøy som hun skulle vaske, satte seg ned for å sy. Hun dro ut spennen foran over brystet, kjente med hånden rundt brystene sine. De var runde og faste som en ung kvinnes. Hun dro ermet helt opp til skulderen og så på den nakne armen sin i lyset. Den hadde blitt hvitere, mer fyldig. Så reiste hun seg opp og gikk – kjente hvor mykt hun trådte i de myke inneskoene – strøk nedover sine slanke hofter: de var ikke skarpe lenger og tørket ut som en karmanns.

Korset – del 12BokRobot · Side 250 / 462

Blodet gikk gjennom kroppen hennes som saften går gjennom trærne om våren. Det var ungdommen som vokste i henne. Hun gikk inn i bryggerhuset sammen med Frida og øste lunkent vann over kornet til julemalt. Frida hadde glemt å se etter det i tide; det hadde ligget og svellet helt tørt. Men Kristin skjente ikke på piken – med et halvt smil gikk hun og hørte på den andre årsaken. Det var hendt Kristin for første gang at hun hadde glemt å se etter det selv.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Til julen hadde hun Erlend hjemme hos sig. Når hun sendte ham dette budet, så måtte han jo komme ned straks. Så gal var manden likevel ikke at ikke han gav sig nu – han måtte skjønne at hun kunde umulig flytte op til Haugen, langt fra folk, når hun ikke fór ene. Men hun vilde bie litt endda med at sende dette budet – endda det var sikkert nok – kanske helt til hun hadde kjendt liv –. Den anden høsten da de bodde på Jørundgård hadde hun måttet fare ut av veien, som folk sier. Da hadde hun trøstet sig nokså fort. Hun var ikke ræd for at det skulde gå slik denne gangen – det kunde det ikke. Allikevel –. Hun følte det som hun måtte bøie alt sit væsen skjermende sammen om dette ørvesle spæde livet, hun bar under hjerte – som en krøker hænderne vernende om en liten nytændt flamme –. Senhøstes en dag kom Ivar og Skule og sa, de vilde ride op til faren – det var fint indpå fjeldet; de vilde be om at få bli med ham på jagt nu i barfrosttiden.

Korset – del 12BokRobot · Side 251 / 462

Nåkkve og Bjørgulf sat ved skakbrettet; de stanset og lyttet. «Jeg vet ikke,» sa Kristin. Det hadde hun ikke tænkt på før – hvem hun skulde sende med budet. Hun så på de to halvvoksne sønnerne. Dumt syntes hun selv det var, men hun fik ikke til at si dem det. Hun kunde si, de skulde ta med Lavrans, be ham tale med faren i enrum. Han var så ung, han vilde ikke undre sig. Allikevel –. «Far deres kommer jo snart hit,» sa hun. «Dere kunde gjerne hefte ham bort. Ellers så skal jeg snart ha et bud op til ham selv.» Tvillingerne mukket. Nåkkve så op fra bretspillet og sa kort: «Gjør som vor mor sier, gutter.» Indunder jul sendte hun så Nåkkve nord til Erlend. «– Du får si ham det, søn, at nu tar jeg til at længte svært – og det gjør vel dere alle!» Hun nævnte ikke det nye som var kommet til – urimelig syntes det hende ikke at den voksne svenden hadde skjønt det; han fik råde selv, om han vilde mæle om det til faren.

Nåkkve kom tilbake og hadde ikke truffet sin far. Erlend var reist ut til Raumsdal, han hadde nok fåt bud om at hans datter og hendes mand nu skulle flytte til

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Bjørgvin og at Margret gjerne vilde møtes med sin far på Veøy. Det var rimelig det –. Kristin lå våken om nætterne – strøk indimellem over ansigtet til Munan som sov ved hendes side. Hun sørget over det at Erlend kom ikke til jul. Men det var rimelig at han vilde se sin datter, når leilighet bød sig til det. Hun tørket bort tårerne eftersom de gled nedover kindet. Hun hadde fåt så let til gråten igjen som hun hadde hat, da hun var ung. Like over jul døde Sira Eirik. Kristin hadde været hos ham i Romundgård etpar ganger om høsten, mens han lå tilsengs, og hun var i hans gravøl. Ellers kom hun nu aldrig ut mellem folk. Hun syntes at det var et stort savn at deres gamle sogneprest var borte. I gravøllet hørte hun at nogen hadde møtt Erlend nord på Lesja; han var da på vei hjem til sit eget. Så kom han vel snart –.

Korset – del 12BokRobot · Side 252 / 462

I dagene efter sat hun på bænken under det lille vindu, åndet på sit håndspeil som hun hadde fundet frem, gned det blankt og forsket i sit åsyn. Hun hadde været solbrændt som en bondekvinde de sidste årene, men hvert spor av det var nu forsvundet. Hun var hvit i huden, med runde skjærtrøde roser på kinderne som et malet billede. Så ansigtsfager hadde hun ikke været siden hun var ungmø –. Kristin sat og holdt pusten av undrende lykke. Så fik de den datteren tilslut, som Erlend hadde ønsket sig så meget – hvis det slog til som de kloke konerne sa. Magnhild. De fik bryte med skikken dennegang og kalde op hans mor først –. Det svev for hende noget om et eventyr, hun hadde hørt engang. Syv sønner som blev jaget fredløs på vilden hei for en ufødt liten søsters skyld. Så lo hun av sig selv – hvordan hun hadde kommet til at tænke på det, skjønte hun ikke –.

Ut av sømmestolen sin tok hun den skjorten av fineste hvitt lin som hun sydde på når hun var alene. Hun nippet ut tråder i linningen og sydde fugler og dyr på klaren30 gittergrunder – det var år og dag siden hun hadde gjort slikt fint arbeide. – Å gid Erlend kom nu – mens hun endda var bare vakker av dette, ung og rank, blussende og yppig –.

Like over Gregorsmesse ble det så vakkert vær, det var rent våraktig. Snøen skinnte og glitret som sølv; det var bare brune flekker her og der i solskinnet, og fjellene steg opp i blå dis. Gaute stod ute i tunet en dag og reparerte en slede som var blitt kjørt i stykker. Nåkkve stod lent opptil veggen ved vedskålen og så på brorens arbeid. Da kom Kristin fra ildhuset, bærende i begge armer et stort trug med nybakt hvetebrød. Gaute så opp etter moren. Så la han øksen og spydet på sleden, løp etter henne og tok truget; han bar det over på boden. Kristin stod igjen, rød i kinnene. Da Gaute kom tilbake, gikk hun bort til sønnene: «Jeg mener dere får ri opp til faren deres en av dagene – si at det nå er svært påkrevd at han kommer hjem og tar styret fra meg. Jeg orker så lite nå – og det blir like i våronnen også at jeg skal ligge inne –» De unge guttene hørte på henne; de rødmet de også, men hun så at de ble hjerteglade.

Korset – del 12BokRobot · Side 253 / 462

Nåkkve sa, liksom uskyldig: «Vi kunne vel like gjerne ri opp i dag – ved nonstid – hva mener du, bror?» Alt ved middagstid neste dag hørte Kristin rytterne i tunet. Hun gikk ut – det var Nåkkve og Gaute, de var alene. De stod der ved hestene sine, så ned og sa ingenting. «Hva svarte faren deres?» spurte moren. Gaute stod og støttet seg til spydet sitt; han fortsatte å se ned. Da sa Nåkkve: «Far ba oss si til deg at han ventet deg opp til seg hver dag i vinter. Og han sa at du skulle være like velkommen som sist du besøkte ham.»

«Far syntes ikke å mene at det var noen grunn til at du ikke skulle kunne flytte til Haugen for den sakens skyld.» Kristin stod litt. «Hva sa han?» spurte hun lavt og skarpt. Nåkkve ville til å tale. Gaute løftet hånden litt, så fort og bedende opp mot broren. Men den eldste sønnen sa det likevel: «Far bød oss si deg det: Du visste da barnet ble avlet hvor rik mann han var. Og er han ikke blitt en rikere mann siden, så er han heller ikke blitt fattigere.» Kristin snudde seg fra sønnene og gikk langsomt mot stuehuset. Tung og trett satte hun seg ned på benken under vindøyet, som vårsolen alt hadde smeltet is og rim av. – Det var sånn. Hun hadde tigget seg til å få ligge i hans arm – først. Men det var ikke pent av ham å minne henne om det nå. Hun syntes det var urettferdig gjort av Erlend at han sendte henne dette svaret med deres sønner –. Vårværet holdt seg vedvarende.

Korset – del 12BokRobot · Side 254 / 462

Det kom sørvestvind og regn i en ukes tid – elven vokste, ble stor og fulltonende. Det brusket og rant i lierne, snøen skred nedover fjellet. Så ble det solskinn igjen. Kristin stod ute bak husene i den gråblå kvelden. Der var sånn fuglesang i krattet nede på jordet. Gaute og tvillingene hadde gått oppover til setra – de skulle etter århanen. Bulderet fra fugleleken hørtes ned til gården fra alle lier om morgenen. Hun knep hendene sammen foran brystet. Nå var det så kort tid igjen – hun måtte bære det til ende med tålmodighet. Hun hadde vel vært vrang og vanskelig å leve sammen med ofte, hun også –. Urimelig i sin bekymring for barna – utidig, som Erlend hadde sagt. Det syntes hun at han var hard mot henne nå, likevel. Men snart var det tid for ham å komme til henne – det visste jo han også. Sol og regn vekslet. En ettermiddag ropte sønnene på henne. De stod ute på tunet, alle sammen syv og hele huslyden.

Tvers over dalen spant tre regnbuer; den innerste stod med foten nedpå Formohusene; den var helt hel og strålende fargerik; de to ytterste var svakere og bleknet bort øverst –.

Mens de stod og stirret på dette underlig vakre tegnet, grånet og mørknet luften. Fra sør kom sneilingen sopende. Det snødde så hele verden ble hvit på et lite øyeblikk. Kristin satt om kvelden og fortalte for Munan om Kong Snjo og hans vakre, hvite datter, Mjøll het hun, og om Kong Harald Luva som ble fostret hos Dovre-risen inne i fjellet her nord på Dovre. Hun husket med sorg og anger at det var år og dager siden hun hadde sittet slik og fortalt for sine barn – det var synd på Lavrans og Munan, hun hadde sjelden hygget dem slik. Og nå var de snart store gutter. Mens de andre var små, hjemme på Husaby, da hadde hun fortalt eventyr for dem om kvelden – så ofte, så ofte. Hun så at de voksne sønnene satt og lyttet – hun ble brennende rød og stanset opp ved det. Munan ba henne fortelle mer. Nåkkve reiste seg, flyttet nærmere: «Husker dere, mor, om Torstein Uksafot og trollene i Høilandsskogen – fortell oss den da!»

Korset – del 12BokRobot · Side 255 / 462

Mens hun talte, husket hun. De lå og hvilte i bjørkelunden nede ved elven og fikk seg en matbit, hennes far og slåttefolket hans, karer og koner. Faren lå på magen; hun satt skrått over ryggen hans og spente ham i livet med hælene sine – det var en het dag, og hun hadde fått lov til å gå barbent, slik de voksne kvinnene gjorde. Faren ramset opp ættartalet til Høilandstroldene: Jernskjold hadde Skjoldvor, døtrene deres var Skjolddis og Skjoldgjerd, som Torstein Uksafot drepte. Skjoldgjerd hadde vært gift med Skjoldketil, sønnene deres var Skjoldbjørn og Skjoldhedin og Valskjold, som åtte Skjoldskjessa; de avlet Skjoldulf og Skjoldorm; Skjoldulf fikk Skjoldkatla, og med henne avlet han Skjold og Skjoldketil – Nei, det navnet hadde han alt brukt, ropte Kolbjørn leende. For Lavrans hadde skrytt av at han skulle lære dem to tolv trollenavn, men nå hadde han ikke fått fullført den første tolvtallet engang.

Lavrans lo også: «Jamen dere skjønner jo, de drar fram sine forfedre, trollene også!» Men arbeidsfolket ville ikke gi seg; de dømte ham til å bøte dem en mjøddrikk. Ja, så fikk de det da, sa husbonden – i kveld, når de kom hjem. Men folket ville ha det straks – og til slutt ble da Tordis sendt opp etter mjøden. De stod opp i en ring, og det store hornet gikk rundt. Så tok de ljåer og river og gikk til engslåttene igjen. Kristin ble sendt hjem med det tomme hornet. Hun holdt det foran seg i begge hender mens hun løp barfot i solskinnet på den grønne stien. oppover mot gården. Innimellom stoppet hun, når det hadde samlet seg en dråpe mjød i hornets buk – så smurte hun det over sitt lille ansikt og slikket på innsiden og utsiden av den forgylte kanten og på fingrene sine etter det søte. Kristin Lavransdatter satt stille og så ut for seg. Far!

Korset – del 12BokRobot · Side 256 / 462

Hun husket en iling over hans åsyn, en blekhet som skoglien blekner når et stormstøt rister løvet på trærne, – en klang av kald og skarp spott i hans røst, et glimt i de grå øynene hans som når et halvdraget sverd lynner. Et øyeblikk, så svant det – i munter, godlynt spøk mens han var ung, oftere og oftere i stille, litt melankolsk mildhet, etter hvert som han ble eldre. Det hadde bodd noe annet i hennes fars sinn enn den dype, ømme sødmen. Hun hadde lært å forstå det med årene; farens underlige mildhet kom ikke av at han ikke så menneskenes feil og usselhet skarpt nok, men av at han alltid ransaket sitt eget hjerte for Gud og sønderbrøt det i anger over egne brøster. Nei, far, jeg skal ikke være utålmodig. Jeg har også feilet mye mot min husbond –. På Korsmesseaften satt Kristin til bords med sitt husfolk og var som ellers. Men da sønnene hadde gått opp for å legge seg i høysalen, kalte hun forsiktig Ulf Haldorssøn bort til seg.

Hun ba ham gå ned til Isrid på jordet og be henne komme opp til husfruen i den gamle vevstuen. Ulf sa: «Du må sende bud til Ranveig på Ulvsvolden og til Haldis prestsøster, Kristin – det ville være mest sømmelig om du kunne få sendt bud etter Astrid og Ingebjørg fra Loptsgård for å ta styringen i stuen –» «Det er ikke tid til det,» sa Kristin. «Jeg kjente de første riene allerede før non. Gjør som jeg sier, Ulf – jeg vil bare ha mine egne terner og Isrid med meg.» «Kristin,» sa Ulf alvorlig, «forstår du ikke at det kan komme mye vondt snakk ut av det? Kryper du i skjul inni –» Kristin lot armen falle tungt ned over bordet. Hun lukket øynene. «Så får de snakke som de vil! Jeg orker ikke se de fremmede konene rundt meg –»

Korset – del 12BokRobot · Side 257 / 462

Neste morgen satt de store sønnene og tidde stille, satt og så ned, mens Munan snakket og snakket om den lille broren som han hadde sett på morens arm nede i vævstuen. Til slutt sa Bjørgulf at nå trengte han ikke å snakke mer om det. Kristin bare lå og lyttet – hun syntes selv at hun aldri sov så fast at hun ikke lyttet og ventet. Hun stod opp av sengen den åttende dagen, men kvinnene som var hos henne skjønte at hun ikke hadde det bra. Hun frøs og hun fikk hetetokter; den ene dagen flommet melken av brystene hennes så klærne ble gjennomvåte; neste dag hadde hun ikke nok melk til barnet. Men hun ville ikke legge seg ned igjen. Barnet slapp hun ikke ut av armene sine – hun la det aldri i vuggen, men om natten hadde hun det med seg i sengen; om dagen gikk hun og bar det, satt med det ved åren, satt med det på sengen sin, lyttet og ventet og stirret på det; iblant syntes hun ikke engang å se det og ikke høre at det gråt.

Så var det som om hun våknet – hun tok opp gutten, gikk og gikk med ham på gulvet; med kinnet bøyd ned mot hans lullet og lullet hun ganske forsiktig for ham, satte seg ned og la ham til brystet, satt igjen og stirret som før; ansiktet hennes var stivt som stein –. Da gutten var bortimot seks uker gammel – og moren ennå ikke hadde vært over dørstokken til vævstuen – kom Ulf Haldorssøn og Skule dit en dag. De var reiseklare. «Ja, nå rir vi nord til Haugen, Kristin,» sa Ulf. «Disse sakene må nå få en ende –» Kristin satt stum og stiv med gutten ved brystet. Først syntes hun ikke å sanse. Med ett fór hun opp, dryppende blodrød i ansiktet: «Gjør som du vil. Længter du etter din rette husbond, så skal ikke jeg holde på deg. Bedst at du får lønnen din – så trenger du ikke spørre hit ned til oss siden.» Ulf ga et forferdelig løfte. Så så han på konen som stod der med spedbarnet klemt inn til barmen. Han presset leppene sammen og sukket.

Men Skule gikk et skritt frem: «Ja, mor min – jeg rir nå opp til far – glemmer du at Ulf har vært fosterfar for oss alle brødrene, så får du –»

«Selv om dere husker meg, kan dere ikke befale over meg og råde over meg som om jeg var en tjener eller et sugebarn –»

Korset – del 12BokRobot · Side 258 / 462

«Ikke det?» Moren slo ham under øret, så gutten stammet: «Jeg tenker jeg byr og råder over dere alle, så lenge jeg føder og klær dere –. Gå ut!» skrek hun og trampet med foten. Skule var rasende. Men Ulf sa sagte: «Det er bedre slik, gut – at hun er urimelig og vildsint, enn å se henne sitte og stirre som om hun hadde grått seg fra vettet –» Gunhild, husternen, kom løpende etter dem. De skulle straks komme ned i vævstuen til husfruen – hun ville tale med dem og alle sønnene. Kristin bød kort og bestemt at Ulf skulle ri ned til Breidin og tale med en mann som hadde leid to kjøretøy av henne; tvillingene skulle han ta med seg, og de trengte ikke komme hjem før imorgen. Nåkkve og Gaute sendte hun opp til setra – hun bød dem å se inn til hestelægeret i Illmanddalen, hvordan det stod – og på veien skulle de gå innom tjærebrenneren, Bjørn, Isrids sønn, og be ham komme hit ikveld. Det nyttet ikke at de motsatte seg; imorgen var jo messedag –.

Neste morgen, da klokkene ringte, gikk husfruen fra Jørundgård ut, fulgt av Bjørn og Isrid som bar barnet. Hun hadde gitt dem klær, gode og sømmelige – men selve indgangskonen var så pyntet med gull at alle kunne se at hun var fruen og de to andre hennes tjenere. Trotsig og hovmodig møtte hun den uvillige forundringen som hun følte slo mot henne fra folket på kirkegården. Ja, før hadde hun holdt annen kirkegang – fulgt av de mest velstående husfruene. Sira Solmund så på henne med harde øyne da hun stod foran kirkedøren med kjerten i hånden – men han tok henne inn på vanlig vis. Isrid var noe i barndom nå og forsto lite; Bjørn var en merkelig og fåmælt mann som aldri brydde seg med andres saker. Disse to var gudmor og gudfar. Isrid nevnte barnets navn for presten.

Det gav et rykk i ham – han nølte litt – så tok han det opp, så det runget ut til folket i langhuset: «Erlend – i Faderens, Sønnens og den hellige Ånds navn –» Det var som om det rystet gjennom hele den forsamlede kirkeflokken. Kristin kjente en vill, hevngjerrig glede ved det.

Korset – del 12BokRobot · Side 259 / 462

Barnet hadde sett nokså kraftig ut da det ble født. Men helt fra den første uken hadde Kristin trodd at skjønt det ikke ville trives skikkelig hos henne. Selv hadde hun følt, i det øyeblikket hun ble født – at hjertet hennes sank sammen som en utbrent gløde. Og da Isrid viste henne den nyfødte, innbilte hun seg at livsgnisten hadde et så usikkert grep om dette barnet. Men hun slo det fra seg – så utallige ganger hadde hun alt følt at hjertet hennes var knust i henne. Og barnet var nokså stort og så ikke svakt ut –. Men hennes uro for gutten vokste fra dag til dag. Han sutret mye og hadde dårlig matlyst – hun kunne sitte og strikke lenge før hun fikk ham til å ta brystet. Og når hun endelig hadde lokket ham til å suge, sovnet han nesten straks. – Hun kunne ikke se at han vokste –. I ubeskrivelig angst og hjertesorg syntes hun å merke at fra den dagen han hadde vært til dåpen og fått sin fars navn, visnet lille Erlend raskere.

Intet, nei intet av barna sine hadde hun elsket slik som dette lille ulykkesbarnet. Intet hadde hun unnfanget i så søt og vill en lykke, intet hadde hun båret med så lykkelig forventning. Hun tenkte tilbake på de forgangne ni månedene; til slutt hadde hun bare kjempet videre med livet for å holde fast ved håpet og troen. Hun orket ikke å miste dette barnet – og hun orket ikke å redde det –. Den allmektige Gud, Barmhjertighetens dronning, hellige Olav – hun følte selv at denne gangen nyttet det ikke å kaste seg ned og trygle om barnets liv –. Forlat oss vår skyld, slik vi også forlater våre skyldnere –. Hun gikk til kirken hver søndag, slik hun var vant til å gjøre. Hun kysset dørkarmen, stenkket seg med vievann, bøyde seg for det gamle krucifikset over korbuen. Frelseren så ned, sorgfull og mild i dødsånden. Kristus døde for å frelse sine mordere.

Hellige Olav står for hans åsyn i uopphørlig forbønn for det folket som drev ham i landflyktighet og drepte ham –. Som vi tilgir våre skyldnere. Salige Maria – mitt barn dør! Vet du ikke, Kristin, heller ville jeg båret hans kors og tålt hans død, enn stått under min sønns kors og sett ham dø –. Men siden

Korset – del 12BokRobot · Side 260 / 462

Jeg visste at dette måtte skje for syndernes frelse, så samtykket jeg i mitt hjerte – jeg samtykket da min sønn ba: Fader, forlat dem, ti de vet ikke hva de gjør –.

– Som vi tilgir våre skyldnere –. En bønn blir ikke det du skriker i ditt hjerte, før du har bedt din Fader vår uten svik –. Tilgi oss vår skyld –. Husker du hvor mange ganger din skyld ble tilgitt? – Se på sønnene dine der borte på mandssiden. Se ham som står fremst som høvding for denne vakre ungdomsflokken. Din synds frukt – snart har du i tyve år sett Gud øke hans skjønnhet, visdom og mandighet. Se miskunn – hvor er din miskunn mot din yngste sønn hjemme –. Husker du din far, husker du Simon Darre –. – Men innerst i sitt hjerte følte hun ikke at hun hadde tilgitt Erlend. Hun kunne ikke gjøre det, for hun ville det ikke. Hun holdt fast ved sin kjærlighets skål, ville ikke slippe den nå heller, da den bare rommet den siste bitre rest. Den stunden hun kunne tilgi Erlend, tenkte hun ikke engang på ham med denne fortærende bitterheten – da var alt som hadde vært mellom dem forbi.

Så satt hun under messen og visste at den ikke ville nytte henne noe. Hun prøvde å be: Hellige Olav, hjelp meg, gjør et tegn med mitt sinn, så jeg kan si min bønn uten usannhet – tenke på Erlend med gudfryktig ro i sjelen. Men hun visste at hun selv ikke ønsket at denne bønnen skulle bli hørt. Da følte hun selv at det var nytteløst å be om å få beholde barnet. Erlend var et lån fra Gud – bare på én betingelse skulle hun få beholde ham, og den betingelsen ville hun ikke godta. Og for Sankt Olav nytter det ikke å lyve –. Så satt hun over det syke barnet. Tårene rant og rant; hun gråt uten lyd og uten å røre en mine, ansiktet hennes var like grått og steinhardt; bare øynene var hvite, og øyelokkene ble blodrøde etter hvert. Kom noen inn til henne, tørket hun fort tårene over ansiktet og satt bare stum og stivnet. – Likevel skulle så lite til for å tine henne.

Korset – del 12BokRobot · Side 261 / 462

Kom en av de voksne sønnene inn, kastet et blikk på den lille gutten og sa noen milde, medfølende ord til ham, så kunne moren knapt la være å bryte ut i høyt gråt. Kunne hun snakke med de voksne sønnene om sin angst for den lille, visste hun at hjertet hennes garantert ville smelte. Men de hadde blitt redde for henne. nu. Siden den dagen da de kom hjem og fikk vite hvilket navn hun hadde gitt den yngste broren, syntes svendene at ha sluttet sig endda tættere sammen og stod likesom så langt borte fra hende. Men en dag, da Nåkkve stod og så på barnet, sa han: «Mor, gi mig orlov – at jeg søker op far og sier ham, hvordan det er med denne gutten –» «Nu vil det ikke mere nytte noget,» svarte moren håbløst. Munan skjønte det ikke. Han bar sine lekesaker til den lille broren, var sjæleglad når han fikk holde ham og trodde, han hadde fått barnet til å smile.

Munan snakket om når faren kom hjem, og undret seg på hvordan han ville like den nye sønnen. Kristin satt taus og grå i ansiktet og lot sin sjel sønderskjære av guttens snakk. Spædbarnet var nå magert og rynket som en gammel mann; dets øyne var unaturlig store og klare. Allikevel hadde han begynt å smile til moren – hun gråt stille da hun så det. Kristin kjælte de magre, små lemmer, tok hans føtter i sin hånd – aldri skulle nok denne gutten lære å ligge og gripe forundret etter de søte, blekrøde, underlige skapningene som flakset i luften over ham, som han ikke skjønte var hans egne ben. Aldri skulle disse små føttene treffe bakken. Da hun hadde sittet gjennom alle de modige ukene med å se på det døende barnet, tenkte hun, mens hun kledde seg til kirkefærden: Nei, nå var hun vel myk nok.

Hun hadde tilgitt Erlend – hun var likesinnede med ham; bare hun fikk beholde sitt søteste, sitt dyrebareste eie, så skulle hun gjerne tilgi den mannen. Men da hun foran korset hvisket frem pater noster og kom til ordene: «sicut et nos dimittimus debitoribus nostris», kjente hun sitt hjerte forherde seg, som en hånd som knyttes til et slag. Nei! Håpløst og sjælesykt gråt hun, for hun orket ikke å ville det. Og så døde Erlend Erlendssøn dagen før Maria Magdalenas fest, litt mindre enn tre måneder gammel.

Korset – del 12BokRobot · Side 262 / 462

VII. Denne høsten dro biskop Halvard på visitas nord gjennom dalen. Til Sil kom han dagen før Matteusmesse. Det var mer enn to år siden biskopen hadde vært så langt nord, så det var mange barn som skulle fermes denne gangen. Munan Erlendssøn var blant dem; han var nå otte år gammel. Kristin ba Ulf Haldorssøn følge gutten frem under biskopens hånd – hun hadde nå ingen venn i sin hjembygd som hun kunne be om dette. Ulf syntes å bli glad ved hennes bønn. Da det ringte til kirken, gikk derfor disse tre, Kristin, Ulf og gutten oppover. Sønnerne hadde vært til formessen, alle utenom Lavrans som lå i sengen og hadde feber; de ville ikke gå til denne messen, for det ble slik trengsel til kirken. Da de gikk forbi rådsmannsstuene, så Kristin at det stod mange fremmede hester bundet utenfor ved gjærdet. Litt lenger oppe i veien ble de innhentet av Jardtrud som kom ridende i stort følge og fór forbi dem. Ulf lot ikke se sin kone og hennes frænder.

Kristin visste at Ulf nok ikke hadde satt foten over sine egne dørstokker siden like etter nyttår. Da måtte det nok ha gått til mellom ham og hans kone enda verre enn vanlig, og deretter hadde han flyttet sin kleskiste og sine våpen opp på høiloftet og bodde der med guttene. En gang, tidlig på våren, hadde Kristin nevnt at det var ille at han var så uforlikt med sin hustru – da så han på henne og lo, så hun rødmet. Det var solskinn og vakkert vær. Ut over dalen var luften blå mellom fjellene. Det gule løvet opp igjennom bjerkeliene begynte å bli tynt, og i bygden var det meste kornet skåret, men enda duvet en og annen bygaker blek ved gårdene, og høyet stod grønt og duggvått i engen. Det var mye folk ved kirken og knall og bråk av grahester, for kirkestallen var full og mange hadde måttet binde øyene sine ute. Der gikk som en dempet, motvillig uro gjennom mønningen, overalt hvor Kristin og hennes følge kom frem.

Korset – del 12BokRobot · Side 263 / 462

En ung kar klappet seg på låret og lo, men ble kraftig hysjet på av eldre folk. Kristin vandret med målte skritt og stiv holdning over vollen inn på kirkegården. Hun dvælet først en stund ved barnets grav og så ved Simon Andressøns. En flat, grå hellestein var lagt på den – deri var inngravert lignelsen om en mann i gitterhjelm og spangebrynje som støttet

Korset – del 13BokRobot · Side 264 / 462

Korset – del 13

hendene på det store trekantede skjoldet med våpenmerket. Rundt om steinens kant stod hugget: In pace. Simon Armiger. Proles Dom. Andreæ Filii Gudmundi Militis Pater Noster. Ulf stod utenfor syddøren; han hadde satt sitt sverd fra seg i svalen. Da trådte Jardtrud inn på kirkegården i følge med fire menn – det var hennes to brødre og to gamle bønder; den ene var Kolbein Jonssøn som hadde vært Lavrans Bjørgulfsøns våbensvend i mange år. De gikk mot prestedøren syd på koret. Ulf Haldorssøn sprang ned og løp i veien for dem. Kristin hørte at de snakket fort og heftig der borte – Ulf ville hindre hustruen og hennes følge fra å gå videre. Folk på gravgården trakk seg nærmere; også Kristin gikk bortover dit. Da sprang Ulf opp på stensokkelen som svalen hvilte på, bøiet seg inn og grep den første øksen som lå for hånden hans, og idet den ene av Jardtruds brødre ville rive ham ned, hoppet Ulf frem og svingte øksen i luften.

Hugget traff mågen hans på skulderen, og nå løp folk til og la sine hender på Ulf. Han kjempet for å rive seg løs – Kristin så at ansiktet hans var mørkerødt, forspent og fortvilet. Da kom Sira Solmund og en klerk fra biskopens følge inn i prestedøren. De vekslet noen ord med bøndene. Straks etter tok tre svenderen, som bar biskopens hvite skjold, Ulf med seg og ledet ham ut fra kirkegården, men hans hustru og hennes følge gikk etter de to prestene inn i kirken. Kristin trådte hen til bondeflokken: «Hva er det?» spurte hun skarpt. «Hva tok dere Ulf for?» «Du så vel at han hugget en mann på kirkegården,» svarte en likeså. Alle trakk seg langt unna henne, så hun stod igjen alene med gutten sin ved kirkedøren. Kristin trodde at skjønne – Ulfs hustru – ville klage over ham for biskopen. Og ved at han hadde forløpet seg og brutt kirkegårdshelgen hadde han brakt seg selv i en vanskelig stilling.

Da en fremmed læsedjakn kom inn døren og så ut, gikk hun frem til ham, nevnte sitt navn og spurte om hun kunne få bli ført frem for biskopen.

Korset – del 13BokRobot · Side 265 / 462

Inne i kirken var alle dyrebare gjenstander stilt frem, men lysene på alterne var ennå ikke tent. Litt sol falt inn gjennom de runde glughullene høyt oppe og strømmet ned mellom de mørkebrune søylene. I langhuset hadde en del av menigheten gått inn og satt seg på benkene som løp langs veggen. I koret stod den lille flokken: Jardtrud Herbrandsdatter og hennes to brødre – Geirulv med armen i bind – Kolbein Jonssøn, Sigurd Geitung og Tore Borghildssøn foran biskopens sete. Bak og omkring den utskårne stolen stod to unge prester fra Hamar, noen andre menn fra hans følge og Sira Solmund. Alle stirret de nidfullt da Jørundgårdskonen trådte frem og bøyde seg dypt for biskopen. Herr Halvard var en stor og høytstående mann med et overmåte ærverdig utseende.

Under den røde silkeluen skinte håret snøhvitt ved tinningene, og hans avlange, runde og fyldige ansikt lyste stort og rødt; han hadde en sterk, krum nese, tung hake, og munnen, smal som en sprekk, var nesten uten lepper tvers over underansiktets tette, snaurakede og gråhvite skjeggrot – men de buskede øyenbrynene var mørke selv over hans glitrende, kullsvarte øyne. «Gud være med deg, Kristin Lavransdatter,» sa herr Halvard. Han så granskende på konen under de tykke øyenbrynene. Den ene store og hvite, gamle mannenhånden holdt om gullkorset på hans bryst, i den andre hånden, som hvilte på fanget av hans mørkt violblå kledning, holdt han en vokstavle. «Tykkes deg ikke det var sømmeligere at du ventet til etter middag, kom bort til meg på Romundgården og sa hva som ligger deg på hjertet?» spurte biskopen igjen. «Jardtrud Herbrandsdatter har søkt deg her, verdige fader,» svarte Kristin.

Korset – del 13BokRobot · Side 266 / 462

«Nå har Ulf Haldorssøn vært med min husbond i femogtredve år; alltid har han vært vår trofaste venn og hjelper og gode frænde – jeg tenkte at kanskje jeg kunne hjelpe ham på et vis –» Jardtrud ga et lavt rop av hån eller harme – alle de andre stirret på Kristin, bygdefolket forbitret, biskopens følge spent og nysgjerrig. Herr Halvard så skarpt seg rundt, så sa han til Kristin: «Er det slik at du trøster deg til å gjøre Ulf Haldorssøns undanførsel? Du vet vel kanskje –» sa han fort og løftet en hånd da hun ville svare: «Ingen har rett til å forklare din uttalelse i denne saken – uten din ektemann – med mindre din egen samvittighet driver deg til det. Tenk deg om først –» «Jeg tenkte mest på det, herre biskop, at Ulf lot sinnet løpe av med seg og grep til våpen ved kirken – om jeg kunne være til nytte for ham i denne saken ved å tilby borgen.

Eller,» sa hun med stor møye, «min ektemann vil sikkert i denne saken gjøre alt han kan for å hjelpe sin venn og slektning –» Biskopen vendte seg utålmodig til de omkringstående, som alle syntes å være sterkt opprørte: «Kvinnen der trenger ikke å være her. Hennes målmenn kan gjerne vente ute i langhuset – gå ditned dere alle, mens jeg snakker med husfruen – og la folket gå ut så lenge – og Jardtrud Herbrandsdatter med dem.» Den ene av de unge prestene hadde holdt på med å legge frem biskopshatten. Nå satte han forsiktig den guldkorsede mitraen ned på korkåpens utspredte folder, gikk ned og talte litt med folket i langhuset. Flokken fulgte etter ham ditned. Menigheten og Jardtrud gikk ut, og kirketjeneren stengte dørene. «Du nevnte din ektemann,» sa biskopen og så på henne som før. «Er det slik at du forrige sommer søkte forlik med ham?» «Ja, herre min.» «Men dere ble ikke forlikt?»

«Herre – tilgi meg at jeg sier det – men jeg har ikke klaget over min ektemann. Jeg søkte deg for å tale om Ulf Haldorssøns sak –» «Visste bonden din om at du var gravid?» spurte herr Halvard; han virket sint over hennes innvending. «Ja, herre,» sa hun meget lavmælt. «Hvordan tok Erlend Nikulaussøn det da?» spurte biskopen. Kristin stod og tvinnte en snor av sitt hengende hodelin mellom fingrene – så ned i gulvet.

Korset – del 13BokRobot · Side 267 / 462

«Herre, tilgi meg –» Kristin ble svært rød. «Enten min herre Erlend var slik eller slik mot meg – kan det hjelpe Ulfs sak noe at han kommer hit, så vet jeg at Erlend vil skynde seg hit til ham.» Biskopen rynket pannen mens han så på henne: «Mener du, av vennskap for denne mannen Ulf – eller siden saken nå er kommet frem i lyset – vil Erlend likevel anerkjenne barnet du fødte i vår?» Kristin løftet hodet – stirret på biskopen med oppspilte øyne og halvåpne lepper. Det var som om hun først litt etter litt forsto hva hans ord betydde. Herr Halvard så alvorlig på henne: «Vel, det er slik, kone, at ingen uten din ektefelle har rett til å føre sak mot deg for dette. Men du forstår vel at både han og du begår en stor synd hvis han tar på seg farskapet til en annen manns barn for å skjule det for Ulf. Dere ville alle vært bedre tjent, hvis dere hadde syndet, med at synden ble bekjent og sonet.»

Fargen kom og gikk i Kristins ansikt: «Har noen sagt at ikke min ektemann – at det ikke var hans barn –?» Biskopen spurte langsomt: «Vil du, Kristin, at jeg skal tro at du ikke engang visste hva folk snakket om deg og din rådgiver –?» «Nei.» Hun rettet seg opp, stod med hodet litt kastet bakover, hvit i ansiktet under det strømmende håret. «Nå ber jeg dere, min ærede herre og fader – hvis noen har spredt rykter om meg i mitt fravær, da beordrer dere dem til å ta det opp igjen foran meg!» «Ingen navn har blitt nevnt,» svarte biskopen. «Det er mot loven. Men Jardtrud Herbrandsdatter har krevd lov til å forlate sin ektemann og følge med sine slektninger hjem, fordi hun skylder ham for at han holdt seg til en annen kvinne, en gift kvinne, og fikk et barn med henne.» En stund satt de begge i stillhet.

Så sa Kristin igjen: «Herre – jeg ber deg om å vise meg slik barmhjertighet at du ber disse mennene om å si det slik at jeg hører det – jeg skulle være den kvinnen.»

Korset – del 13BokRobot · Side 268 / 462

Biskop Halvard så skarpt og granskende på husfruen. Så vinket han – følget fra langhuset kom opp og stilte seg rundt stolen hans. Herr Halvard tok til orde: «Dere gode menn fra Sil har idag vendt dere til meg på et ubeleilig tidspunkt og fremført for meg en klage som rettelig burde vært ført først for min ombudsmann. Nå tåler jeg det, siden jeg vet at dere neppe kan være så kyndige i loven. Men her er denne kvinnen, hustru Kristin Lavransdatter fra Jørundgård, kommet til meg med en merkelig bønn – hun ber meg spørre dere om dere tør si rett ut i hennes øyne at det går ord i bygden om at hennes ektemann, Erlend Nikulaussøn, ikke skulle være far til det barnet hun fødte i vår?» Sira Solmund svarte: «Det har blitt sagt i hver gård og hvert hus her i bygden at det barnet ble avlet i hor og blodskam mellom husfruen og rådsmannen hennes. Og det forekommer oss lite trolig at kvinnen selv ikke skulle vite at dette ryktet gikk.»

Biskopen ville tale, men Kristin sa, høyt og bestemt: «Så hjelpe meg Gud den allmektige, Maria mø og Sankt Olav og Sankt Tomas erkebiskop – jeg har aldri visst at denne løgnen ble sagt om oss.» «Det er ikke lett å forstå – hvorfor mente du da at du trengte å skjule det så nøye? Du holdt deg borte fra folk og kom knapt utenfor stuen din hele vinteren.» «Det er lenge siden jeg hadde venner blant bøndene i denne bygden – jeg har hatt lite samkvem med folk her de siste årene. Likevel visste jeg ikke før nå at alle synes å være mine fiender. Men jeg gikk til kirken hver messedag,» sa kvinnen. «Ja – og du hyllet deg i tykke kåper og kledde deg slik at det ikke skulle synes at du var blitt bred under beltet –» «Ikke annerledes enn enhver kone gjør – hun vil vel gjerne se presentabel ut blant folk,» svarte Kristin kort.

Presten mælte igjen: «Var det barnet din ektemanns, som du sier – da hadde du vel ikke stelt det så dårlig at du forårsaket dets død ved din vanrøgt.»

Korset – del 13BokRobot · Side 269 / 462

Den ene av de unge prestene fra Hamar trådte frem og gikk fort rundt Kristin. Et øyeblikk senere stod hun som før, blek og rank – hun takket presten med en bøying. Sira Solmund tok heftig til: «Det sa tjenestejentene på Jørundgård – min søster som kom dit i går har også sett det – konen gikk der, og melken sprutet fra brystene hennes slik at klærne hennes var gjennomvåte – men enhver kvinne som har sett guttens lik kan vitne om at han døde av sult –» Biskop Halvard slo ut med hånden: «Dette er nok, Sira Solmund. Vi må holde oss til den saken som ligger for, og det er om Jardtrud Herbrandsdatter ikke hadde annet å fare med da hun ga bonden sin sak, enn at hun hadde hørt rykter som husfruen her sier er løgn – og om Kristin kan avkrefte disse ryktene. – Ingen sier vel at hun har lagt hånd på sitt eget barn –» Men Kristin stod blek og sa ikke mer.

Biskopen sa til sognepresten: «Men du, Sira Solmund, du hadde vært skyldig til å tale til denne kvinnen og la henne vite hva som ble sagt. Har du ikke gjort det?» Presten ble rød: «Jeg har bedt hjertelig for denne kvinnen om at hun villig ville vende seg bort fra sitt stivsinn, vende seg til anger og bot. – Ikke var hennes far min venn,» sa presten heftig. «Men likevel vet jeg også at Lavrans i Jørundgård var en rettskaffen mann og sterk i troen. Bedre kunne han vel ha vært verdt – men denne datteren hans har påført ham skam på skam. Knapt var hun voksen før hun ved sin lettsinnhet fikk at to gode gutter her i bygden fikk fritt spillerom. Så brøt hun tro og forlovelse med en gild og ærværdig ridderson som hennes far hadde valgt til hennes ektemann, truet seg frem med uhæderlige midler og fikk denne mannen, som De, herre, vel vet, dømt til landrådsmann og forræder.

Men jeg tenkte at til slutt måtte det vel mykne hennes hjerte, da hun så at hun satt hatet og foraktet, hun og alle hennes, med det verste ry, på Jørundgård – der hennes far og Ragnfrid Ivarsdatter satt med enhver manns aktelse og kjærlighet –.»

Korset – del 13BokRobot · Side 270 / 462

Men det ble for mye da hun nå kom hit med sønnen sin til fermingen – og den mannen skulle føre gutten frem under eders hånd, som hele bygden har visst at hun lever sammen med i dobbel hor og i blodskam –» Biskopen gjorde et tegn til den andre om at han skulle tie: «Hvor nær i slekt med din ektemann er Ulf Haldorssøn?» sa han til Kristin. «Ulfs rette far var herr Bård Peterssøn av Hestnæs. Han var halvsøskenbror til Gaute Erlendssøn på Skogheim, Erlend Nikulaussøns morfar.» Herr Halvard vendte seg utålmodig til Sira Solmund: «Blodskam er det ikke – hennes stefar og Ulf er halvbrødre – det er frændsømdspild og en alvorlig synd, om det er sant – du trenger ikke gjøre det verre.» «Ulf Haldorssøn er gudfar til denne kvinnens eldste sønn,» sa Sira Solmund. Biskopen så på henne, og Kristin svarte: «Ja, herre min.» Herr Halvard satt en stund og tav. «Gud hjelpe deg, Kristin Lavransdatter,» sa han sorgfullt.

«Jeg kjente din far før – jeg gjestet ham på Jørundgård i min ungdom. Jeg husker deg da du var et vakkert, menløst barn. Hadde Lavrans Bjørgulfsøn levd, da var ikke dette hendt. Tenk på din far, Kristin – for hans skyld må du legge fra deg denne skammen og rense deg, hvis du kan –» Som et lyn kom det – hun kjente igjen biskopen. En vinterdag ved solglads leite – en rød, steilende ung hingst i tunet og en prest med svart hårkrans om det blodrøde ansiktet; hengende i grimeskaftet, overstænket av skum, skulle han tvinge det kåte dyret og komme opp på hesten usadlet. Flokker av drukne, leende julegjester bølget omkring, faren blant dem, rød i ansiktet av drikk og av kulde, ropende yrt og muntert –. Hun snudde seg mot Kolbein Jonssøn: «Kolbein! Du som har kjent meg siden jeg gikk i barnehøllik – du som kjente meg og søsknene mine hjemme hos far og mor – jeg vet at du holdt av far min slik at –. Kolbein – tror du dette om meg?»

Korset – del 13BokRobot · Side 271 / 462

Kolbein bonden så på henne, hardt og sorgfullt: «Du sier at vi holdt av din far –. Ja, vi huskarlerne hans, fattige tjenere og almugemenn som elsket Lavrans i Jørundgård og tykte at han var slik som Gud vil at en høvding skal være –. Spør ikke oss, Kristin Lavransdatter, som så hvordan din far elsket deg, og hvordan du lønnet hans kjærlighet – hva vi tror du skulle være for god til å gjøre!» Kristin bøyet hodet ned mot brystet sitt. Biskopen klarte ikke å få flere ord ut av henne – hun svarte ikke lenger på hans spørsmål. Så reiste herr Halvard seg opp. Ved siden av høyalteret var det en liten dør ut til den lukkede delen av svalgangen bakom korets apsis. En del av den ble brukt som skrudhus, og en del var innredet med noen små luker, som de spedalske kunne motta hostien gjennom, når de stod der ute og hørte messen, skilt fra resten av kirkelyden. Men nå hadde det i flere år ikke vært noen i sognet som led av liktrå.

«Kanskje er det best at du venter der inne, Kristin, til folket har gått inn til gudstjenesten. Jeg vil snakke med deg senere – men nå får du gå hjem til ditt eget.» Kristin neiet seg for biskopen. «Jeg vil heller gå hjem nå, verdige herre, hvis du tillater det.» «Som du vil, Kristin Lavransdatter. Gud være ditt vern, husfrue – er du uskyldig, da vil de gjøre din undanførsel, Gud selv og hans pinselsvitner som er kirkedrotter her, Sankt Olav og Sankt Tomas som døde for rettferdighetens sak.» Kristin neiet seg igjen for biskopen. Så gikk hun gjennom prestedøren ut på kirkegården. En liten gutt i rød ny kjortel stod der helt alene, stiv og rank. Munan vendte sitt bleke barneansikt opp mot moren et øyeblikk; øynene hans var store og skremte. Sønnene hennes – hun hadde ikke tenkt på dem før.

Som i et lynblink så hun gutteflokken sin – slik de hadde stått i utkanten av livet hennes dette siste året, sammentrengt som en hesteflokk i tordenvær, speidende, sky – fjernt fra henne, mens hun veltet seg i sine siste dødsbrytninger for sin kjærlighet. Hva hadde de forstått, hva hadde de tenkt, hva hadde de lidd, mens hun veltet seg i sitt villsinn –. Hva skulle det bli av dem nå –.

Korset – del 13BokRobot · Side 272 / 462

Hun holdt Munans lille, skrubbede neve i hånden sin. Barnet stirret rett for seg – det skalv litt om munnen hans, men han holdt seg rank. Hånd i hånd med sønnen gikk Kristin Lavransdatter over gravgården, ut på kirkebakken. Hun tenkte på sønnene sine, og hun følte at hun måtte bryte sammen og falle til jorden. Folkemengden trakk seg mot kirkedørene, mens klokkene ringte fra kirketårnet. Hun hadde engang hørt en historie om en drept mann som ikke kunne falle til jorden, så mange spyd stod det i ham. Hun kunne ikke stupe der hun gikk, for alle de øynene som stirret på henne. Moren og barnet trådte inn i salen i høytloftet. Sønnerne stod i en klynge rundt Bjørgulf, som satt ved bordet. Nåkkve kikket ned på brødrene, med en hånd på den halvblinde guttens skulder. Kristin så sin førstefødtes smale, dystre og blåøyde ansikt, det myke, mørke skjegget rundt den røde munnen hans. «Vet dere det?» spurte hun rolig og gikk frem mot sønnene. «Ja.»

Nåkkve svarte for dem alle. «Gunhild var ved kirken.» Kristin sto litt. Drengene35 hadde igjen vendt seg mot den eldste broren. Til moren sa han: «Har noen av dere visst at slikt ble hvisket om i bygden – om Ulf og meg?» Da snudde Ivar Erlendssøn seg brått mot henne: «Kan dere tenke dere, mor, at dere ikke skulle ha spurt noen av oss om vår ferd da? Jeg hadde ikke sittet stille og latt moren min bli utskjelt som horekjerring – ikke om jeg visste med sikkerhet at hun var det!» Kristin sa sorgfullt: «Nå undrer jeg meg, mine sønner, over hva dere har tenkt om alt dette som har hendt her i det siste året.» Guttene stod taus. Da løftet Bjørgulf ansiktet sitt, så opp på moren med de syke øynene:

Korset – del 13BokRobot · Side 273 / 462

«Jesus Kristus, mor – hva skulle vi tenke – dette året – og alle de årene som gikk forut! Tror du det var lett for oss å vite hva vi skulle tenke?» Nåkkve sa: «Åja, mor – jeg burde vel ha snakket med dere – men dere var slik at vi ikke kunne det. Og da dere lot vår yngste bror døpe, som om dere ville nevne vår far som en død mann –» han brøt av med en heftig rystelse. Bjørgulf talte igjen: «Ingenting annet tenkte dere på, far og du, enn denne bardagen deres –. Ikke på at vi vokste opp til menn imens. Aldri aktet dere på hvem som kom imellom våpnene deres og ble såret til blods –» Han hadde reist seg opp. Nåkkve la en hånd på skuldrene hans. Kristin så at det var sant – de to var voksne menn. Det var som om hun stod naken foran dem; selv hadde hun skamløst blottet seg for sine barn –.

Det var det de mest hadde sett i oppveksten sin – at foreldrene deres var blitt gamle mennesker, ungdommen kledde dem ynkelig – men de hadde ikke kunnet eldes med ære og verdighet –. Da skar barnets stemme gjennom stillheten. Munan skrek ut i vill gråt: «Mor – kommer de nå og tar deg til fange, mor? Kommer de og tar mor bort fra oss nå –?» Han klemte armene sine rundt henne og presset ansiktet sitt opp under barmen hennes. Kristin trakk ham inn til seg, satte seg ned på benken og samlet den gråtende lille gutten i armene sine; hun prøvde å berolige ham: «Lille sønn, lille sønn, ikke gråt slik –.» «Ingen kan ta vår mor fra oss.» Gaute gikk bort og tok tak i den lille broren. «Gråt ikke slik – de kan ikke gjøre henne noe. Nå må du styre deg, Munan – du vet vel at vi skal beskytte moren vår, gut!» Kristin satt med barnet klemmet inn til seg – det var som om den lille hadde frelst henne med sine tårer.

Da sa Lavrans – han satt opp med feberbluss på kinnene:

Korset – del 13BokRobot · Side 274 / 462

«Ja – hva vil dere gjøre, brødre?» «Når messen er utsunget,» sa Nåkkve, «så vil vi gå bort i prestegården, byde borgen for vår fosterfar. Det er det første vi skal gjøre – mener dere ikke det, gode halser?» Bjørgulf, Gaute, Ivar og Skule svarte ja. Kristin sa: «Ulf har båret våpen mot en mann på kirkegården. Og noe må jeg gjøre for å fri ham og meg selv fra disse ryktene. Dette er så alvorlige nyheter, drenger, så jeg mener at dere unge svendene må rådføre dere med noen om hvordan dette skal tas opp.» «Hvem mener du vi bør be om råd?» spurte Nåkkve litt spottende. «Herr Sigurd på Sundbu er min mosters sønn,» svarte moren nølende. «Siden han ikke har kommet på det før,» sa den unge mannen som før, «så tykkes det meg ulikt at vi Erlendssønner vil tigge ham, nå som vi er i nød. Hva sier dere, brødre? Er vi ikke myndige, så er vi dog våpenføre, de fem av oss –» «Gutter,» sa Kristin. «Dere kommer ingen vei med våpen i denne saken.»

«Dere får la oss råde, mor,» svarte Nåkkve kort. «Men nå, mor, mener jeg at dere må la oss få mat. Og sett dere ned på deres vante plasser – for husfolkets skyld,» sa han, som om han bød over henne. Hun klarte knapt å spise noe. Hun satt og tenkte – hun våget ikke spørre om de nå ville sende bud etter sin far. Og hun tenkte – hvordan denne saken videre ville gå. Hun visste lite om loven i slike saker – hun måtte vel legge fra seg ryktene med sættared eller tylvtared. Da skulle det vel skje ved hovedkirken på Ullinsyn i Vågå –. Der hadde hun slektninger i morsætten på nesten hver storgård. Og hvis hennes ed falt – og hun skulle stå foran deres øyne uten å kunne rense seg for denne skammelige anklagen. Skjeme ut sin far –. Han hadde vært en utbygger her i Dalene. Selv hadde han klart å hevde seg; alle hadde hedret ham. De gangene Lavrans Bjørgulfsøn tok opp en sak på ting eller stevne, hadde han alltid fått full støtte.

Men hun visste at hennes skam ville falle tilbake på ham. Hun så for seg i ett nu hvor ensom hennes far hadde stått – tross alt, ensom og fremmed blant folket her, hver gang hun la byrde på byrde av sorg og skam og svik på ham.

Korset – del 13BokRobot · Side 275 / 462

Hun hadde ikke trodd at hun kunne føle slik lenger – igjen og igjen hadde hun tenkt at hjertet hennes måtte sprekke i blødende skår – igjen var det som om det sprakk. Gaute gikk ut på verandaen og så nordover: «Nå går folket fra kirken,» sa han. «Skal vi vente til de har kommet litt på vei?» «Nei,» svarte Nåkkve. «De kan gjerne se at Erlendssønnene er ute. Vi får gjøre oss klare nå, gutter. Det er like greit at dere tar på dere stålhjelmer.» Bare Nåkkve hadde full rustning. Brynjen lot han ligge, men han tok på seg hjelmen, tok skjold, sverd og et langt spyd. Bjørgulf og Gaute tok på seg de gamle jernhattene som guttene brukte når de øvde seg i hugging, men Ivar og Skule måtte nøye seg med små stålhjelmer, slike som bondetroppene til og med brukte. Moren så på. Det dirret så underlig i brystet hennes: «Det tykkes meg urådlig, mine sønner, at dere væpner dere slik for å gå bort i prestens gård,» sa hun engstelig.

«Dere må ikke glemme helgefreden og biskopens nærvær.» Nåkkve svarte: «Det er blitt dyrtid på ære her på Jørundgård nå, mor – vi må ta det kjøpet vi kan få.» «Ikke du, Bjørgulf,» ba moren angstfullt, for den svaksynte gutten hadde tatt med seg en stor stridsøks. «Husk at du ser ikke godt, sønn!» «Å, jeg ser likevel så langt som denne rekker,» svarte Bjørgulf og veide øksen i hånden. Gaute gikk bort til unge Lavrans' seng og tok ned morfaren sitt store slagsvord, som gutten alltid skulle ha hengende på veggen over sengen sin. Han dro det ut av sliren og så på det: «Du får låne meg sverdet ditt, frænde – jeg tenkte at vår morfar gjerne ville like at det får være med på denne ferden.» Kristin knep hendene sine mens hun satt. Det var som om hun måtte skrike – av smerte og av den ytterste redsel, men også av en kraft som var sterkere enn både lidelsene og skrekken – slik hun hadde skreket da hun fødte disse mennene.

Korset – del 13BokRobot · Side 276 / 462

Sår og sår og sår uten tal hadde hun fåt i livet, men hun visste nu at de var grodd igjen alle – arrene var ømme som rått kjøtt – men blø til døden visste hun at hun ikke kunne – aldri hadde hun levd slik som nå –. Blomst og blad var slitt av henne, men hun var ikke kvistet og hun var ikke felt. Første gang siden hun hadde fått Erlend Nikulaussøns barn glemte hun faren helt og så bare sønnene hans –. Men sønnene så ikke på moren som satt hvit, med spente, oppspilte øyne. Munan lå enda over fanget hennes – han hadde ikke sluppet henne hele denne tiden. De fem guttene gikk ut av loftet. Kristin reiste seg og gikk ut i svalen. Nå kom de frem bak burene og gikk hakk i hæl stien bortover til Romundgård mellom de bleke, duvende bygakkene. Stålhjelmene og jernhattene glinset dødt, men solen blinket i Nåkkves glansende hår og i tvillingenes spydspisser. Hun ble stående og se etter de fem unge mennene. Hun var moren til dem alle –.

Inne i stuen brøt hun sammen foran kisten som Mariabildet stod over. Hylgråten rev henne i stykker. Munan skar seg inn og krøp gråtende bort til moren; Lavrans sprang ut av sengen og kastet seg ned på kne ved hennes andre side. Hun tok om begge de to yngste sønnene –. Siden den lille døde – hun hadde tenkt på hva hun skulle be om. Hard, kald, tung som stein hadde hun kjent at hun falt mot Helvetes gapende kjeft. Nå brøt bønnene frem over leppene hennes uten at hun kunne hindre det – uten hennes bevisste vilje strømmet sjelen hennes mot Maria, møte og moder, Himmelens og jordens dronning, rop av angst og takk og lovprisning – Maria, Maria, jeg eier så mye, likevel har jeg endeløse skatter som jeg kan bli frarøvet. – Miskunds moder, ta dem i din varetækt –! Det var mange folk i tunet på Romundgård. Da Erlendssønnerne kom inn, spurte noen bønder hva de ville. «Dere vil vi ingenting – enda,» sa Nåkkve og smilte hånlig.

«Vi har ærend til biskopen idag, Magnus. Senere tenker kanskje vi brødrene at vi har litt å snakke om med dere også. Men idag trenger dere ikke frykte oss.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 13BokRobot · Side 277 / 462

Der blev endel tilrop og uro. Sira Solmund kom ut og vilde formene disse drengene at være her, men nu tok nogen bønder til orde og mente, de måtte ha lov til at spørre sig for om denne saken mot deres mor. Biskopens svender kom ut og sa til Erlendssønnerne at nu fik de gå, her skulde spises, og ingen hadde stunder til at høre på dem nu. Men dette likte ikke bønderne. «Hvad er dette, gode folk?» spurte en sterk røst over dem. Ingen hadde merket at herr Halvard selv var kommet ut i loftssvalen. Nu stod han der i sin violblå kjortel, med den røde silkelue på det hvite hår, stor og svær og høvdingslig. «Hvem er disse unge mændene?» Man svarte ham at det var Kristins sønner i Jørundgård. «Er du den ældste?» spurte biskopen Nåkkve. «Så vil jeg tale med dig. Disse andre får bie her i gården så længe.» Nåkkve gik opfor høienloftstrappen og fulgte efter biskopen ind i stuen.

Herr Halvard satte sig i høisætet og så på den unge som stod foran ham, lænet til det store glavind. «Hvad heter du?» «Nikulaus Erlendssøn, herre.» «Mener du at du trænger være så vel væbnet, Nikulaus Erlendssøn,» sa den anden med et litet smil, «for at gå til samtale med biskopen din?» Nikulaus rødmet dypt. Han gik bort i kroken, la fra sig våben og kappe og vendte tilbake. Han stod op foran biskopen med bart hår, bøiet hode, en hånd spændt om det andet håndledd, med let og fri, sømmelig og ærbødig holdning. Herr Halvard tænkte, denne unge manden hadde lært kurteisi og høviske later. Han kunde hellerikke ha været småbarn, da faren faldt ned fra rigdom og ærefulde kår – han husket sagtens den tid da han hadde været odelssønnen på Husaby. En vakker kar var han også – det tyktes biskopen være stor synd på ham. «Var det brødrene dine, alle de som var i følge med dig? Hvor mange er dere Erlendssønnerne?» «Vi er syv, herre, som lever.»

Korset – del 13BokRobot · Side 278 / 462

– Så mange unge liv er viklet inn i dette. Biskopen trakk uvilkårlig et sukk. «Sett deg ned, Nikulaus – du vil vel snakke med meg om disse ryktene som har kommet frem om moren din og hennes rådgiver?» «Takk, ærede herre, jeg vil heller stå opp for deg.» Biskopen så ettertenksomt på den unge mannen. Så sa han langsomt: «Saken er den, Nikulaus, at jeg synes det er vanskelig å tro at det som er sagt om Kristin Lavransdatter er sant. Og ingen har rett til å anklage henne for hor uten bonden hennes. Men så er det vennskapet mellom din far og denne Ulf, og det at han er din gudfar –. Og Jardtrud har fremført sin klage slik at mye må tolkes som en skam for moren din. – Vet du om det er som hun sier, at mannen ofte har slått henne og at han har unngått hennes seng i snart ett år?» «Ulf og Jardtrud levde ikke godt sammen – vår fosterfar var ikke ung da han giftet seg, og han kan være noe hard og heftig av temperament.

Mot oss brødre og mot vår far og mor har han vært den mest trofaste slektningen36 og vennen alle dager. Det er den første bønnen jeg hadde tenkt å frembære for deg, kjære herre: hvis det finnes noen utvei, måtte du la Ulf slippe fri mot kausjon.» «Er du ikke myndig ennå?» spurte biskopen. «Nei, herre. Men moren vår er villig til å by på den kausjonen du måtte kreve.» Biskopen ristet på hodet. «Men faren min vil det samme, det vet jeg sikkert. Nå har jeg tenkt å ri rett herfra opp til ham og fortelle ham hva som har hendt. Om du da ville unne ham en samtale i morgen –» Nåkkve bøyde seg takknemlig og satte seg ned. «– Men det er sant da at Ulf har nektet sin kone samliv,» spurte han, som om han nå kom til å huske dette igjen. «Ja, herre. Så vidt jeg vet –» Biskopen begynte å smile, og den unge mannen smilte også litt. «Ulf har sovet på loftet sammen med oss brødrene siden jul i år.»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 13BokRobot · Side 279 / 462

Biskopen sat litt igjen: «End maten – hvor fik han sin mat?» «Han lot konen sin niste sig ut, når han skulde tilskogs og slik.» Nåkkves mine blev litt usikker. «Der var litt ugreier med dette – mor mente at det var bedst, han fik sit bordhold med os igjen, som han hadde hat, før han giftet sig. Ulf vilde ikke det, for han sa det vilde bli så omsnakket, hvis de nu ændret den avtalen som far og han traf, da han satte eget bo; om de varer som han skulde ha av gården til sit hushold – og det tyktes ham uret at mor skulde ta ham i kost igjen uten avslag i det andet. Men det blev som mor vilde, at Ulf gik tilbords med os – og det andet skulde gjøres op siden.» «Hm. Din mor har ellers det ordet på sig at hun passer nøie på sit gods og er en meget driftig og sparsommelig kone –» «Ikke med mat,» sa Nåkkve ivrig. «Det kan hvert menneske vidne, hver karl eller hver kone som har tjent i gården vor – med maten er mor den mest rundhåndede kone.

I det stykke er hun ikke anderledes nu, end da vi var rike folk – aldrig gladere end når hun kan bære nogen kråsedisk på bordet sit – og hun regner så rikelig, at hvert tjenestehjon ned til svinegjæteren og fattighjonet får sit av de gode sakerne.» «Hm.» Biskopen sat i tanker. «Du nævnte, du vilde hente din far?» «Ja, herre min. Andet vilde vel være urimelig?» Biskopen svarte ikke, da blev han ved: «Vi talte med far i vinter, min bror Gaute og jeg – vi talte også om dette at mor gik med barn. Men ikke så vi tegn og ikke hørte vi ett ord av hans mund som kunde tydes slik at han tvilte på det, mor var ham tro som guld, eller at han undret sig. Men far har aldrig likt sig i Sil, han vilde bo på sin egen gård i Dovre, og mor var der en stund sidste sommer.

Korset – del 13BokRobot · Side 280 / 462

Han var harm fordi hun ikke vilde bli der og styre hans hus, – han vilde, hun skulde la Gaute og mig drive Jørundgård og selv flytte til Haugen –» Biskop Halvard gned og gned sig over skjegroten og så på den unge mand. – Hvadslags kar Erlend Nikulaussøn end var – så kunne han vel heller ikke ha vært så ussel at han ga sin hustru skylden foran deres unge sønner. Så mye som syntes å tale mot Kristin Lavransdatter – likevel trodde han det ikke. Han syntes å vite at hun hadde vært ærlig, da hun benektet å vite at hun var mistenkt for Ulf Haldorssøn. Selv om han husket at denne kvinnen tidligere hadde vært svak, da kjødets lyst fristet – med stygge pretter hadde de truet seg til å få Lavrans' samtykke, hun og denne mannen som hun nå levde i uenighet med –. Da talen kom på barnets død, så han straks at samvittigheten plaget henne. Men om hun hadde mishandlet sitt barn, så kunne hun ikke derfor stilles for menneskers domstol.

Det måtte hun bøte for overfor Gud, etter sin skriftefars ord. Og barnet kunne vel være mannens, selv om hun hadde tatt dårlig vare på det. Glad kunne hun umulig ha blitt ved at hun skulle sitte med et spedbarn igjen, så gammel som hun var, forlatt av sin mann, med syv sønner allerede, i mye dårligere kår enn de var født til. Det ville være urimelig å vente at hun skulle elske det barnet særlig høyt. Han trodde ikke at hun var en utro hustru. Skjønt Gud alene visste hva han hadde hørt og erfart i de førti årene han hadde vært prest og hørt skriftemål. Men han trodde henne –. Men Erlend Nikulaussøns opptreden i denne saken kunne han ikke tolke på annen måte. Han hadde ikke spurt sin hustru mens hun gikk med barnet, ikke da det ble født og ikke da det døde. Han måtte tro at han ikke var faren –. Det ble da å spørre seg om hvordan mannen ville handle.

Korset – del 13BokRobot · Side 281 / 462

Om han ville stå frem og forsvare sin hustru likevel, for deres syv sønners skyld – slik ville en hederlig mann handle. Eller om han, nå da disse ryktene var blitt gjenstand for høylytt sladder, ville anklage henne. Etter det som biskopen hadde hørt om Erlend av Husaby, syntes han ikke å kunne stole på at mannen ikke ville gjøre slikt. «Hvem er din mors nærmeste slektninger og svogere?» spurte han igjen. «Jammælt Halvardssøn på Ælin er gift med hennes søster, enken etter Simon Darre av Formo. Så har hun to brødre, Ketil Åsmundssøn på Skog og hans søster Ragna som Sigurd Kyrning har. Ivar Gjesling på Ringheim og hans bror Håvard Trondssøn er hennes morbrødres sønner. Men de bor alle langt unna –» «Men herr Sigurd Eldjarn på Sundbu – din mor og han er søskenbarn. I en slik sak må ridderen stå frem og forsvare sin frændekone, Nikulaus! Du må ri til ham enda i dag og melde om dette, venn!»

Nåkkve svarte nølende: «Værdige herre – det har vært lite slektskap mellom ham og oss. Og jeg tror

Nei, herre, det ville ikke tjene mors sak om den mannen trådte opp for henne. Erlend

Eldjarns ætt er ikke lik her i bygderne. Intet skadet min far mer i folks omdømme enn det at Gjeslingene hadde bundet seg til ham i det tiltaket som kostet oss Husaby, og de mistet Sundbu.» «Ja, Erlend Eldjarn,» biskopen lo litt. «Ja, han hadde lag til å bli uvenn med folk – alle magene sine her nord kranglet han med. Din morfar, som var en from mann og urædd for å bøye seg, hvis fred og enighet mellom slektninger kunne styrkes ved det – han greide ikke annet heller; han og Erlend Eldjarn ble de bitreste fiender.» «Ja,» Nåkkve begynte å le litt. «Det var ikke om store saker heller – to laken med sprang og en blåsømmet håndduk; hele greia var verdsatt til to mark i penger. Men mormor hadde lagt det på hjertet til mannen sin at disse tingene måtte han absolutt få med seg ved skiftet, og Gudrun Ivarsdatter hadde også snakket om dem til mannen sin.

Korset – del 13BokRobot · Side 282 / 462

Erlend tok dem til slutt og gjemte dem i reisesekken sin, men Lavrans tok dem ut igjen – han mente at han hadde mest rett, for det var Ragnfrid som hadde vevet disse tingene mens hun satt som ungpike hjemme på Sundbu. Men da Erlend ble klar over det, slo han til morfar i ansiktet, og så tok morfar ham og slo ham tre ganger i gulvet og ristet ham som et skinn. Siden talte de aldri mer med hverandre – og det var alt på grunn av disse småsakene – mor har dem hjemme i kisten sin –.» Biskopen lo hjertelig. Han kjente godt til denne historien som folk hadde hatt stor moro av da den hendte – at Ivarsdøttrenes menn var så ivrige etter å gjøre konene sine en tjeneste. Men han hadde nådd det han ville – den unge mannens ansiktstrøkk var opplyst av et smil, det årvåkne engstelige utdrivet en stund av de vakre, blågrå øynene. Så lo herr Halvard enda høyere: «Jo, Nikulaus, de talte sammen én gang etterpå, og da stod jeg der.

Det var i Oslo, til juleveitslen, året før dronning Eufemia døde. Min salige herre kong Håkon talte til Lavrans – han hadde kommet sørfra for å hilse på sin herre og vise ham sin trofaste holdning – kongen talte om at det var ukristelig og småsint, dette uvennskapet mellom to søstres menn. Lavrans gikk bort til der Erlend stod med noen flere hirdmenn, ba ham kjærlig om tilgivelse.» at han hadde forvirret seg, og ville sende sakene til fru Gudrun med en kjærlig hilsen fra hennes bror og søster. Erlend svarte at han skulle forlike seg, hvis Lavrans ville skylde på seg selv for de mennene som stod hos ham, at han hadde opptrådt som tyv og ransmann under skiftet etter deres far. Lavrans snudde seg på hælen og gikk – og det, tror jeg, var siste gang Ivar Gjeslings måker møttes på jorden,» avsluttet biskopen og lo høyt.

Korset – del 13BokRobot · Side 283 / 462

«Men hør nå på meg, Nikulaus Erlendssøn,» sa han og la hendene sammen. «Jeg vet ikke om det er klokt å haste slik med å få faren din hitned – eller denne Ulf Haldorssøn på frifot. Din mor må rense seg, synes jeg – så høyt som det har blitt snakket om at hun skulle ha gjort noe galt. Men slik som sakene nå står, tror du det vil bli lett for Kristin å finne de husfruene som vil sverge eden sammen med henne?» Nikulaus så opp på biskopen – øynene hans ble usikre og redde. «Men vent noen dager, Nikulaus! Din far og Ulf er menn fra utlandet og lite like – Kristin og Jardtrud er begge her fra dalen – men Jardtrud kommer nå fra langt lenger sør; din mor er en av deres egne. Og jeg har skjønt det: Lavrans Bjørgulfssøn er ikke glemt av folket.

Det ser mest ut som de hadde ment å refse henne fordi hun etter deres mening hadde vært en dårlig datter – men nå forstår jeg at mange ser at de gjorde faren ille ved å rette slikt rop mot barnet hans – de angrer og skammer seg, og snart vil de ikke ønske noe så mye som at Kristin skal kunne rense seg. Og kanskje blir det lite hun har å fare med, Jardtrud, når vi får sett etter i sekken hennes. En annen sak er det, hvis hennes husbond skal gå her og tirre folket mot seg –» «Herre min,» sa Nåkkve og så opp på biskopen: «Tilgi meg at jeg sier det, men dette liker jeg lite. At vi ikke skal gjøre noe for vår fosterfar, og at vi ikke skal hente min far for å stå ved mors side nå –» «Likevel ber jeg deg, min sønn,» sa biskop Halvard, «at du tar mitt råd. Ikke forhaste oss med å få Erlend Nikulaussøn hit. Men jeg skal la skrive et brev til herr Sigurd på Sundbu, at han straks farer til funds med meg – hva er dette!»

Korset – del 13BokRobot · Side 284 / 462

Han reiste seg og gikk ut på svalen. Ved bursveggen stod Gaute og Bjørgulf Erlendssønner, og flere av biskopens tjenere gikk mot dem med våpen. Bjørgulf slo en mann til jorden med et øksehugg, samtidig som biskopen og Nåkkve kom ut. Gaute forsvarte seg med sverdet. Noen bønder holdt fast ved Ivar og Skule, mens andre bar bort en såret mann. Sira Solmund stod litt lenger unna. fra og blødde ut av munn og nese. «Hold op der,» ropte herr Halvard. «Kast fra dere våpnene, dere Erlendssønner –» han gikk ned i tunet, frem mot de unge mennene, som straks hadde adlydt. «Hva er dette?» Sira Solmund trådte frem, bøyde seg og sa:

«Det er slik, ærede fader, at Gaute Erlendssøn har brutt freden og slått meg, sin sogneprest, slik som dere ser!» Da trådte en middelaldrende bonde frem, hilste på biskopen og tok til orde: «Ærede herre, gutten ble hardt provosert. Slik talte presten om moren hans, at man vanskelig kunne vente at Gaute skulle tåle å høre på det i stillhet.» «Ti du, min herre – jeg kan ikke høre på mer enn én av dere om gangen,» sa herr Halvard utålmodig. «Tal, Olav Trondssøn.» Olav Trondssøn sa: «Presten søkte å provosere Erlendssønnerne, men Bjørgulf og Gaute svarte tilbake, sindig nok. Gaute sa også det som vi alle vet er sant: at Kristin var hos sin husbond på Dovre en tid sist sommer, og da ble han smidd – den armingen som all denne uroen handler om. Men så sier presten at folket på Jørundgård alltid har vært så boklærde – hun kjente vel sagaen om kong David og fru Batseba – men Erlend Nikulaussøn hadde kanskje vært like lur som ridderen Urias.»

Korset – del 13BokRobot · Side 285 / 462

Biskopen ble så rød i ansiktet som sin egen kledning; de svarte øynene hans gnistret. Han så litt på Sira Solmund. Men han vendte ikke ordet sitt til ham: «Du vet vel, Gaute Erlendssøn, at med denne gjerningen har du gjort deg selv til bannlyst?» sa han. Så bød han at Erlendssønnerne skulle føres hjem til Jørundgård; to av hans svend og fire bønder, som biskopen valgte ut blant de mest verdige og forstandige, sendte han med for å holde vakt over dem. «Du får følge med du også, Nikulaus,» sa han til Nåkkve, «og holde deg i ro. Brødrene dine har ikke gjort moren deres noen tjeneste, men jeg forstår at de ble hardt provosert.» I sitt hjerte mente Hamarbiskopen at Kristins sønner neppe hadde skadet hennes sak.

Han hadde sett at det allerede var mange som tenkte annerledes om Jørundgårdskonen enn de hadde gjort denne morgenen, da hun kom til kirken med Ulf Haldorssøn for at han skulle være fadder til sønnen hennes, og fikk bægeret til å renne over. En av dem var Kolbein Jonssøn – og så satte herr Halvard ham over vaktholdet.

Korset – del 14BokRobot · Side 286 / 462

Korset – del 14

Nåkkve gikk først inn i høylloftet, hvor Kristin satt på sengestokken hos Lavrans, med Munan i fanget. Han fortalte henne hva som hadde hendt, men la stor vekt på at biskopen mente hun var uskyldig, og at han også mente de yngre brødrene var blitt sterkt egget til sin voldsferd. Han rådet moren fra å gå over selv og søke biskopen. De fire brødrene ble nå ført inn. Moren så på dem; hun var blek og hadde et underlig uttrykk i øynene. Midt i den dype fortvilelsen og angsten boblet det igjen så merkelig i hjertet. Likevel sa hun rolig til Gaute: «Du har stelt deg ille nå, sønn – og det var liten ære for Lavrans Bjørgulfssøns sverd at du skulle dra det mot en bondemug som stod og tygget rygter –» «Først dro jeg det mot biskopens våbensvender,» sa Gaute harm. «Men det er sant, det var liten ære for vår morfar at det ble nødvendig for oss å bære våpen mot folk i en slik sak –» Kristin så på sønnen sin. Så måtte hun vende seg bort.

Så vondt som hans ord gjorde i henne, måtte hun likevel smile – som når barnet hugger melketennene sine i morens brystvorte, tenkte hun. «Mor,» sa Nåkkve, «nå mener jeg det er best at du går og tar med deg Munan. – Du må ikke la ham være alene noen stund, før det blir bedre med ham,» sa han lavt. «Hold ham inne i huset, så han ikke ser at det er vakt over brødrene hans.» Kristin reiste seg: «Sønnene mine – mener dere at jeg ikke er uverdig til det, da vil jeg be dere om å kysse meg før jeg går herfra.» Nåkkve, Bjørgulf, Ivar og Skule gikk bort og kysset henne. Alle disse fem, bortsett fra Gaute, var nå høyere enn henne, så Kristin. Hun ordnet litt med Lavrans' seng, og så gikk hun ut med Munan. Der var fire et loftshus på Jørundgård: høylloftshuset, nybursloftet som hadde vært sommerstue i Kristins barndom, før Lavrans fikk opp det store huset.

Korset – del 14BokRobot · Side 287 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] gamleburet og saltboden som der var et loft over; der sov tjenestekvinderne om sommeren. Kristin gik op i nybursloftet med Munan; de to hadde sovet der siden det lille barnets død. Der gik hun frem og tilbake på gulvet, da Frida og Gunhild kom med kveldsgrøten. Kristin bød Frida sørge for at vagtmandskapet fik øl og mat. Ternen svarte, hun hadde alt gjort det – på Nåkkves bud – men mændene hadde sagt, de vilde ikke ta imot noget av husfruen, siden de var på gården hendes i et slikt ærinde. De hadde fåt mat og drikke andetsteds fra. «Allikevel får dere nu få båret ind til dem en bjorkagge,» sa Kristin.

Gunhild, den unge ternen, var aldeles forgrætt: «Der er ingen av os husfolkene dine som tror dette om dig, Kristin Lavransdatter, det kan du vel vite – altid sa vi, at vi trodde visst det var løgn.» «Dere har hørt denne snakken da,» sa husfruen. «Bedre hadde det været, at dere hadde nævnt det til mig –» «Vi turde ikke for Ulf,» sa Frida, og Gunhild mælte gråtende: «Han truet os til at tie med det for dig – jeg tænkte titt at jeg skulde gjort det og bedt dig være mere vár – når du blev sittende efter og snakket med Ulf til langt utpå natten.» «Ulf – han har altså visst det,» spurte Kristin sagte. «Jardtrud har skyldt ham for det længe – det var nok altid det han slog hende for. Og en kveld nu i julen, ved den tiden du tok til at bli tyk – vi sat og drak over hos dem i rådsmandsstuen, Solveig og Øivind var der og nogen folk fra syd i bygden – da sa Jardtrud til ham, at det var ham som hadde voldt det.

Ulf slog hende med beltet sit, så spændet tok blod av hende. Men siden så har Jardtrud gåt og sagt, Ulf negtet ikke med ett ord –» «Og siden har der været snakket om dette i bygden,» spurte konen. «Ja. Men vi husfolket dit har altid mælt imot,» sa Gunhild gråtende. For at få gutten rolig måtte Kristin lægge sig nedpå med Munan og ta ham i sin arm, men hun klædde ikke av sig, og hun fik ingen søvn den natten.

Korset – del 14BokRobot · Side 288 / 462

Imens hadde det hendt i høysalen at Lavrans' unge hadde stått opp og kledd på seg. Og mot kvelden, da Nåkkve gikk ned for å hjelpe til med stellingen i fjøset, gikk gutten ut og ned i stallen. Han sadlet den røde jalken som Gaute eide; det var den beste hesten nest etter hingsten, og den trøstet han seg ikke til å ri. Noen av mennene som holdt vakt på gården kom ut og spurte gutten hvor han hadde tenkt seg hen. «Jeg vet ikke at jeg er fange,» svarte unge Lavrans. «Men jeg gidder ikke å skjule det for dere – dere kan vel ikke nekte meg å ri til Sundbu og hente ridderen hit for å verge sin frændekone –» «Det blir snart mørkt, gutt,» sa Kolbein Jonssøn. «Vi kan ikke la dette barnet få lov til å ri over Vågerosten om natten. Vi får snakke med moren.» «Nei, gjør ikke det,» sa Lavrans. Det skalv litt om munnen hans. «Jeg rir i et slikt ærend at jeg stoler på Gud og Maria; de vil våke over ferden min, hvis moren er uskyldig.

Og ellers kan det være det samme –» Han brøt av, for han var på gråten. Mannen stod litt. Kolbein så på det vakre, lyshårede barnet: «Rid da – og Gud være med deg, Lavrans Erlendssøn,» sa han, og ville hjelpe gutten opp i salen. Men Lavrans ledet hesten frem, så mennene måtte vike unna. Ved den store steinen nær gårdsledet steg han opp og kastet seg på ryggen til Rauden, så sprang han vestover på veien til Vågå.

VIII. Lavrans hadde ridd hesten til den var stiv av svette, da han kom til det stedet hvor han visste at en sti gikk opp gjennom urene og stupene som styrtet ned overalt på nordsiden av Silsådalen. Han måtte være oppe på vidda før det ble mørkt, skjønte han. Han var ikke kjent inne på dette fjellet mellom Vågå, Sil og Dovre, men hesten hadde gått her en sommer, og den hadde båret Gaute til Haugen mange ganger, selv om det var på andre veier. Lavrans la seg fremover på hesten og klappet den på halsen: «Du må finne veien til Haugen, Raud, sønnen min. Du må bære meg frem til far i natten, fola ja.» Straks han var kommet opp på fjellplatået og satt seg i salen igjen, økte mørket raskt. Han red frem gjennom en myrlendt dal, mens små bergknoller uendelig langt borte strakte seg opp mot himmelen, som ble stadig mørkere.

Korset – del 14BokRobot · Side 289 / 462

Det var bjørkeskog i dalsidene, og stammerne lyste hvitt; akkurat som det var, sveipet våte løvdusker mot hestens bryst og guttens ansikt. Steiner løsnet under hestens hover og trillet ned i bekken på bunnen av dråget – så slasket hestens ben i bløtet. Rauden fant veien gjennom mørket, opp og ned i lia, så bekkesildringen hørtes nærmere eller ble dempet. En gang hylte et dyr i fjellnatten, men Lavrans kunne ikke skjelne hvilket det var – og vinden suste og sang, sterkere og svakere. Gutten holdt spydet frem over hestens hals, så spissen pekte ut mellom dyrets ører. Dette var nettopp bjørnefjell, denne dalen her. Han undret seg over når den skulle få ende. Helt svakt begynte han å nynne ut i mørket. Kyrie Eleison, Christeleison, Kyrieleison, Christeleison –. Rauden plasket gjennom et grunt sted i en fjellelv.

Himmelen ble mer og mer stjernekledd rundt ham – skyene stod fjernere mot nattemørket, og vinden sang med en annen tone i det åpne rommet. Nå red han nesten rett sør, kunne han se på stjernene, men han våget ikke annet enn å stole på hesten og la den styre. Nå red de over bergsløyfer, hvor moset bleknet under ham på steinene. Rauden stoppet litt, pustet og speidet ut i natten. Lavrans så at det lysnet på himmelen i øst; skyer trakk seg opp der borte med sølvfargede kanter under. Hesten gikk igjen, nå rett mot måneoppgangen.

Det var omtrent en time til midnatt, så vidt gutten visste.

Korset – del 14BokRobot · Side 290 / 462

Da månen kom til syne over fjellene langt borte, lyste det nye snøfallet opp høyer og kuper, og det hvitnet de drivende skoddedottene rundt skar og kamper; Lavrans kjente seg igjen i fjellene. Han var på moseflyene under Blåhøene. Snart etter fant han en sti som førte ned i dalen. Og tre timer senere haltet Rauden inn i den måneskinshvite tunet på Haugen. Da Erlend åpnet døren, sank gutten uvitende sammen over svalstiljene. Litt etter våknet Lavrans i en seng mellom skitne, stramtlugtende skinnfeller. Det lyste fra en tyristikke som satt fast i en sprunge i veggen like ved. Faren stod over ham og vætet ansiktet hans med noe; faren var bare halvklædd, og gutten så i flagreskinnet at håret hans var helt grått. «Mor –» sa Lavrans og så opp. Erlend snudde seg, så sønnen ikke kunne se ansiktet hans. «Ja,» sa han etter en stund, nesten uhørlig. «Er moren din – har hun – er moren din – syk?»

«Du må komme hjem straks, far, og redde henne – nå skylder de henne for alt det verste – de har fanget Ulf og henne og brødrene mine, far!» Erlend kjente på guttens hete kinn og hender; feberen hadde blusset opp igjen: «Hva er det du sier –.» Men Lavrans satte seg opp og fortalte nokså sammenhengende alt som hadde hendt hjemme dagen før. Faren hørte på i stillhet, men litt ute i guttens beretning begynte han å kle seg ferdig; han tok på støvler og spente på seg sporer. Så hentet han litt melk og mat og bar det bort til gutten. «Men du kan ikke være alene her i stuen, sønn min – jeg må følge deg bort til Aslaug her nord i Brekken før jeg rir nedover.» «Far –» Lavrans grep om armen hans, «nei – jeg vil være med deg hjem –» «Rauden halter jo, gut –» Erlend tok sønnen opp i fanget sitt, men han klarte ikke å stagge gutten. «Og du er så trøtt –.

Korset – del 14BokRobot · Side 291 / 462

Jaja,» sa han til slutt, «Soten bærer oss vel –» begge –» «Du får se om du kan huske,» sa han, da han hadde leid kastalénen ut, satt den inn i Rauden og stelt med den, «at noen farer hit nord og tar vare på hesten din – og på sakene mine –» «Blir dere hjemme nå, far?» spurte Lavrans glad. Erlend så ut for seg. «Jeg vet ikke – men jeg hører at jeg ikke kommer hit mer.» «Skal dere ikke være sterkere bevæpnet, far?» spurte gutten igjen, for Erlend hadde foruten sverdet bare tatt med seg en temmelig lett og liten øks og ville nå gå ut av stuen. «Skal dere ikke ha skjoldet engang?» Erlend så på sitt skjold. Oksehuden var så skrammet og ripet at den røde løven i det hvite feltet var nesten utslettet. Han la det ned og bredte dekket over igjen. «Jeg er godt nok rustet til å kjøre en bondemug ut av gården min,» sa han. Han gikk ut, låste stuedøren, steg til hest og hjalp gutten opp bak seg.

Himmelen skyet over mer og mer; da de hadde kommet litt ned i lien, hvor skogen stod tett, red de i mørket. Erlend merket at sønnen var så trøtt at han knapt kunne holde seg fast; da lot han Lavrans sette seg opp foran og tok ham inn i armene sine. Det unge, lyshårede guttehodet mot brystet hans – Lavrans lignet mest moren av alle barna. Erlend kysset ham på issen, idet han rettet på guttens kappehue. «Gråt hun mye, moren din, da det vesle barnet døde her i sommer?» spurte han engang, ganske lavt. Lavrans svarte ung: «Hun gråt ikke etter at han var død. Men hun gikk opp til kirkegårdsporten hver natt –. Gaute og Nåkkve pleide å følge etter når hun gikk ut, men de turte ikke å snakke med henne, og de turte heller ikke at mor skulle se at de voktet henne –»

Korset – del 14BokRobot · Side 292 / 462

Kristin, da hun var blant dem som hun trodde ønsket henne vel. Senere måtte hun lære seg å bli hardere – og oftest var det vel meg som forårsaket det.» «Gunhild og Frida sier at i all den tid vår yngste bror levde,» mumlet Lavrans, «gråt hun hele tiden, når hun trodde at ingen så det.» «Gud hjelpe meg,» sa Erlend lavt. «Jeg har vært en uvis mann.» De red i dalbunnen og hadde elvebruset i ryggen. Erlend dekket gutten med kappen sin så godt han kunne. Lavrans døste og holdt på å synke i søvn – han merket at det luktet av faren som av en fattigmann. Utydelig husket han fra sin tidlige barndom, da de var på Husaby, at når faren kom fra badstuen på lørdagene, hadde han noen små kuler som han tok i hendene. De luktet så godt, og den fine, søte oljen hang i hans håndlover og i klærne hans hele helgen. Erlend red jevnt og raskt; her nede på myrene var det helt mørkt.

Uten at han tenkte på det, visste han til enhver tid hvor han var – han kjente den vekslende tonen i elvebruset, når Lågen gikk i stryk og når den gikk i stup. Det bar over flatberg hvor gnistene fløy under hestehovene. Soten flyttet føttene sikkert og lett mellom de vridde fururøttene, der stien gikk gjennom tykk skog; det surklet og sjasket mykt når han red over små grønne sletter som en vandrennil fra fjellet siklet utover. Ved daggry ville han være hjemme – og det kunne være passende –. Hele tiden husket han nok den fjerne, måneblå frostnatten da han hadde kjørt en slede ned gjennom denne dalen – Bjørn Gunnarssøn satt bak og holdt en død kvinne i armene sine. Men minnet var blekt og fjernt, og fjernt og uvirkelig var alt det barnet hadde fortalt – det som skulle ha hendt nede i bygden og de vanvittige ryktene om Kristin –. Han kunne liksom ikke få det inn i hodet.

Når han kom frem, ville det vel bli tid til å tenke på hva han skulle gjøre. Virkelig var ingenting uten spenningen og angsten – nå skulle han snart møte Kristin. Han hadde ventet og ventet så lenge på henne. Og aldri hadde han tvilt på at hun til slutt ville komme. Like til han spurte hvilket navn hun hadde gitt barnet –.

Korset – del 14BokRobot · Side 293 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] været og hørt en av Hamarpresterne læse tidlig messe fra kirken. De som kom først ut så Erlend Nikulaussøn ride forbi mot hjemmet og sa det til de andre. Der blev nogen uro og megen snak; folk drog sig nedover og stod i klynger, hvor veien til Jørundgård tok av fra almandveien.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Erlend red ind på tunet, idet månenæet sank ned mellem skyranden og fjeldbrynet, blekt i dagbrækningen. Utenfor rådsmandsstuen stod en klynge – Jardtruds frænder og hendes venner som hadde været hos hende om natten. Og ved lyden av hovslagene i tunet kom de ut, de mændene som hadde sittet på vagt i stuen under høienloftshuset. Erlend stanset sin hest. Han så ut over bønderne, mælte høit og spotsk: «Er her gjestebud i gården min – og jeg vet ikke om det – eller hvorfor er alle dere gode folk samlet her på morgenkvisten?» Vrede og mørke blikke møtte fra alle kanter. Erlend sat høi og smekker på den høibente, utenlandske hingsten. Soten hadde hat ståman, men nu var den lurvet og uklippet, hesten var heller uflidd og hadde grå hår i hodet, men det glittret utrygt i dyrets øine og den stampet og flyttet sig urolig, la på ørerne og slængte med det lille fine hodet så skumflakerne skvættet på dens bringe og bog og på rytteren.

Korset – del 14BokRobot · Side 294 / 462

Seletøiet hadde været rødt engang og sadlen indpresset med guld; nu var det slitt og brutt og bødt. Og manden var klædt mest som en stavkarl; håret som bruste frem under en simpel svart uldhat var hvitgråt, grå skjegrot grodde utover det bleke, furede og stornæsede åsyn. Men han sat rank og han smilte hovmodig nedover bondeflokken; ung så han ut, trass i alt, og høvdingslig – og hatet slog hett mot denne fremmede mand som holdt der og bar sit hode høit og ukuet – efter al den sorg og skam og jammer han hadde bragt over dem som disse bygdefolk regnet for sine egne høvdinger. Endda talte han sindig, den bonden som svarte Erlend først: «Jeg ser du har fundet sønnen din, Erlend – da tænker jeg at du vet, vi er ikke samlet her til gjestebud – og underlig er det at du vil skjemte med en slik sak.» Erlend så ned på barnet som sov endda – hans stemme blev vekere: «Gutten er syk, det ser dere vel.

De tidender som han bragte mig her fra bygden tyktes mig så utrolige, at jeg trodde mest han talte i feberørsken – – Noget er nok også tøv, skjønner jeg –» Erlend så med rynkede bryn mot stalddøren. Ulf Haldorssøn og etpar mænd til, derimellem en av mågerne hans, leiet netop ut nogen hester.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Ulf slap hesten, han gik fort frem mot husbonden: «Kommer du endelig, Erlend – og der er gutten – lovet være Krist og Maria mø! Mor hans vet ikke, han har været borte. Vi skulde ut og lete efter ham – biskopen gav mig fri på min ed, da han hørte barnet var redet alene til Vågå – hvordan er det med Lavrans?» spurte han angstfuldt: «Gud være lovet da at dere har fundet gutten,» sa Jardtrud gråtende; hun var kommet ut i tunet. «Er du der du, Jardtrud,» mælte Erlend. «Det blir nu det første jeg får se til, at du kommer ut av gården min, du og dit slæng. Denne sladderkjærringen skal vi allerførst ræke bort – og siden skal en og hver som har løiet på min hustru få bøte –» «Slik kan det ikke bli, Erlend,» sa Ulf Haldorssøn. «Jardtrud er min egtekone.

Korset – del 14BokRobot · Side 295 / 462

Jeg tænker hun og jeg har like liten hug til at bli ihop, men ut av mit hus skal hun ikke fare, før jeg har git mågerne mine hendes fé i hænder, hjemmefølge og tilgave og morgengave –» «Er det mig som er bonden her i gården,» spurte Erlend rasende. «Det får du spørre Kristin Lavransdatter om,» sa Ulf. «Der kommer hun.» Husfruen stod oppe i nyburssvalen. Nu steg hun langsomt ned av trappen. Tankeløst drog hun skautet frem over issen – det var glidd ned på bakhodet – og hun glattet kirkekjolen som hun bar siden dagen før. Men hendes ansigt var ubevægelig som sten. Erlend red hende imøte, fot for fot – litt fremoverlutet stirret han angstfuldt fortvilet ind i hustruens grå, døde ansigt. «Kristin,» tigget han, «Kristin min – jeg er kommet hjem til dig.» Hun syntes hverken høre eller se. Da lot Lavrans, som hadde sittet i farens arm og vågnet litt efter litt, sig gli ned på bakken.

I det samme han fik føtterne på græsvolden, brøt gutten sammen og blev liggende i en tull. Der fløi en sitring over morens ansigt. Hun bøiet sig ned og løftet den store gutten op i sine arme, la hans hode ind mot halsen sin som han kunde været et litet barn – men hans lange ben hang slapt ned foran fanget hendes.

«Kristin, min kjæreste venn,» bad Erlend fortvilet, «å Kristin, jeg vet det er altfor sent jeg er kommet til deg –» Igjen løp en skjelving over konens ansikt: «For sent er det ikke,» sa hun lavt og hardt. Hun stirret ned på sønnen som lå avmektig i hendes favn. «Det siste barnet vårt ligger alt i mulden – og nå er det Lavrans. Gaute er blitt bannmann – og de andre sønnene våre – enda eier vi to mye som kan legges øde, Erlend!» Hun snudde seg fra ham og begynte å gå bortover tunet med barnet. Erlend red etter, holdt seg ved hennes side: «Kristin – Jesus, hva skal jeg gjøre for deg – Kristin, vil du da ikke at jeg skal bli her hos deg nå –» «Nå trenger jeg ikke lenger at du skal gjøre noe for meg,» sa hustruen som før. «Meg kan du ikke hjelpe, enten du blir her eller du legger deg i Lågen –» Erlends sønner hadde kommet ut på høiloftstrappen; nå løp Gaute ned, sprang mot moren og ville stanse henne. «Mor,» bad han.

Korset – del 14BokRobot · Side 296 / 462

Da så hun på ham, og han ble stående målløs. Ved foten av trappen stod noen bønder. «Gå vekk der, menn,» sa husfruen og ville forbi med byrden sin. Soten slengte med hodet og danset urolig; Erlend vendte den halvveis rundt, og Kolbein Jonssøn grep tak i tømmene. Kristin hadde ikke riktig sett – nå snudde hun seg litt og sa over skulderen: «Slip hesten, Kolbein – vil han ri, så la ham –» Kolbein tok fastere tak og svarte: «Forstår du ikke, Kristin, at nå er tiden inne? Bonden blir hjemme på gården. Ellers burde du skjøne det,» sa han til Erlend. Men Erlend slo den andre over hånden og drev hingsten frem, så den gamle mannen tumlet. Et par menn sprang til. Erlend ropte:

«Kom deg vekk herfra! Du har ingenting med mine og min hustrus saker å gjøre – og jeg er ingen bonde; jeg lar meg ikke binde som en okse på båsen. Eier ikke jeg gården her, så eier ikke gården meg –!» Kristin vendte seg fullstendig mot mannen og skrek: «Ja, rid! Rid, rid djevelen i vold, dit du har drevet meg og slengt alt du har hatet og fått mellom hendene –» Det som nå hendte, gikk så fort at ingen egentlig oppfattet det eller kunne hindre det. Tore Borghildssøn og en bonde til grep konen i armene: «Kristin, snakk ikke slik til din husbond nå –» Erlend red inn på dem: «Våger dere å legge hånd på min hustru –» Han svingte øksen og hugget mot Tore Borghildssøn. Hugget kom mellom skulderbladene, og mannen stupte ned. Erlend løftet øksen på nytt, men idet han reiste seg i stigbøylene, stakk en mann spydet i ham; det traff ham i lysken. Det var Tore Borghildssøns sønn som gjorde det. Soten steilet og slo med fremhovene.

Korset – del 14BokRobot · Side 297 / 462

Erlend klemte knærne inn mot dens sider og lente seg litt forover, mens han strammet tøylene om venstre hånd og igjen løftet øksen. Men nesten umiddelbart mistet han den ene stigbøylen, og blodet fosset nedover hans venstre lår. Noen piler og håndspyd hvinte over tunet – Ulf og sønnene løp inn i klyngen med hevede økser og trukne sverd – da stakk en mann hesten under Erlend, og den falt ned på fremknærne, skingrende og vilt vrinskende, slik at hestene i stallen svarte. Erlend stod opp, skjevt over dyret. Han tok Bjørgulfs skulder og steg unna. Gaute kom til og grep faren under den andre armen. «Drep ham,» sa han om hesten, som nå var veltet over på siden, lå med halsen strukket langt ut, blodskum rundt munnen og slo med de veldige hovene. Ulf Haldorssøn gjorde det. Bøndene hadde trukket seg til side. To menn bar Tore Borghildssøn mot rådsmandsstuen, og den ene av biskoppsvennene bar bort sin kamerat, som var såret.

Kristin hadde sluppet taket i Lavrans, som nå hadde kommet til seg selv. De stod og holdt fast i hverandre. Hun syntes ikke å skjønne det som hadde hendt – det hadde også gått så fort.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 14BokRobot · Side 298 / 462

Sønnerne vilde leie faren mot høienloftshuset, da sa Erlend: «Jeg vil ikke ditind – jeg vil ikke dø der som Lavrans døde –» Kristin løp frem og kastet sine arme om mandens hals. Hendes frosne ansigt brast, fortrukket av gråten, som isen splitres for et stenkast: «Erlend, Erlend!» Erlend bøiet sit hode, så hans kind strøk mot hendes, stod slik et øieblik. «Hjælp mig op i gamleburet, gutter,» sa han. «Jeg vil ligge der –» I hast fik moren og sønnerne sengen gjort rede i gamleloftet og Erlend avklædt. Kristin forbandt hans sår. Blodet pulset støtvis fra spydstikket i lysken, og han hadde fåt et pileskudd lavt i venstre side av brystet, men det blødde ikke meget. Erlend drog sin hånd over hustruens hode: «Mig kan du nok ikke grøde, Kristin min –» Hun så op, fortvilet – der løp en dyp gysen gjennem hele kroppen hendes. Hun husket, det hadde Simon også sagt – og det syntes hende som det værste varsel, at nu talte Erlend de samme ordene.

Han lå i sengen, støttet høit op med hodedyner og puter og med det venstre benet opbøiet for at stanse blodflommen fra lyskesåret. Kristin sat over ham, da tok han hendes hånd: «Mindes du den første natten vi sov sammen i denne sengen her, min søte –? Jeg visste ikke, at da bar du alt en lønlig sorg som jeg hadde voldt dig. Det var ikke den første sorgen heller som du måtte bære for min skyld, Kristin –» Hun tok hans hånd i begge sine. Huden var sprækket, og der var indgrodd svart rundt de smale, riflede negler og i folderne om hvert ledd på de lange fingre. Kristin løftet den til sit bryst og til sin mund; hendes tårer strømmet utover den. «Så hete læberne dine er,» sa Erlend sagte. «Jeg ventet og jeg ventet på dig, –. Jeg længtet slik –. Sidst tænkte jeg, jeg skulde bøie mig, jeg, komme hitned til dig, men så hørte jeg –. Jeg tænkte, da jeg spurte at han var død, nu var det vel forsent, jeg kom til dig –» Kristin svarte hulkende:

Korset – del 14BokRobot · Side 299 / 462

«Jeg ventet deg endatil, Erlend. Jeg tenkte at du før eller siden måtte komme til guttens grav.» «Da hadde du vel ikke tatt imot meg som din venn,» sa Erlend. «Og Gud vet at du hadde ingen grunn til det heller. – Så søt og vennlig du var, min Kristin,» hvisket han og lukket øynene. Hun hulket lavt og jammerlig. «Nå er det ikke mer,» sa mannen som før, «uten vi må våge å tilgi hverandre som kristne ektefolk – hvis du kan det –» «Erlend, Erlend –» hun la seg ned over ham og kysset det hvite ansiktet. «Du tør ikke snakke så mye, min Erlend –» «Jeg får vel skynde meg og si det jeg skal,» svarte mannen urolig. «Hvor er Nåkkve?» spurte han. Det ble svart at straks igårkveld, da Nåkkve hørte at den unge broren hadde gitt seg ivei til Sundbu, hadde han redet etter, så fort som hesten kunne løpe. Han var vel rent ute av seg nå; han hadde ikke funnet gutten. Erlend sukket og flyttet urolig hendene på kvislet.

De seks sønnene trådte frem for hans seng. «Ja, jeg har ikke stelt det vel for dere, mine sønner,» mumlet faren. Han kom til å hoste, merkelig og forsiktig – blodig skum tøyset over leppene ved det. Kristin tørket det bort med skautet sitt. Erlend lå en stund: «Det må dere nå tilgi meg, hvis dere synes dere kan det. Glem aldri, gode gutter, at moren deres har kjempet for dere hver dag i alle de årene hun og jeg var sammen – aldri har det vært annet uvennskap mellom oss enn det som jeg forårsaket, fordi jeg så for lite på deres velferd – men hun elsket dere mer enn sitt eget liv –» «Vi skal ikke glemme,» svarte Gaute gråtende, «at du, far, alltid syntes du var den djerveste mannen og den ypperste høvdingen. Stolte var vi av å hete dine sønner, ikke mindre da lykken sviktet deg enn i dine velmaktsdager.»

«Du snakker som du vet det,» svarte Erlend; han lo en liten skjør, hostende latter, «og gjør ikke moren deres den sorg at dere slenger meg skylden på – hun har hatt nok å stri med siden hun fikk meg –»

Korset – del 14BokRobot · Side 300 / 462

«Erlend, Erlend,» hulket Kristin. Sønnene kysset faren på hånd og kind, de gikk gråtende bort og satte seg ved veggen. Gaute tok Munan om skulderen og dro barnet inn til seg; tvillingene satt hånd i hånd. Erlend la igjen hånden sin i Kristins. Hans var kald; da dro hun kvislene oppover ham helt til haken, men satt og gjemte hans hånd i sin under teppene. «Erlend,» sa hun gråtende, «Gud nåde oss – vi må nå hente prest til deg –» «Ja,» sa Erlend svakt. «Noen må ri opp på Dovre, hente Sira Guttorm, min sogneprest –» «Erlend – han kommer ikke tidsnok,» sa hun forferdet. «Jo,» mumlet Erlend heftig.

«Er det slik at Gud vil unde meg – for jeg vil ikke ta den siste tjenesten av denne presten som har ført ut snakket om deg –» «Erlend – for Jesu skyld – du får ikke tale slik –» Ulf Haldorssøn trådte frem og bøyde seg over den døende: «Jeg, Erlend, skal ri til Dovre –» «Husker du, Ulf,» sa Erlend, stemmen hans begynte nå å bli svak og uklar, «den gangen vi dro fra Hestnæs, du og jeg –» Han lo litt. «Ja, jeg lovte det; jeg skulle alle dager stå ved deg som din trofaste frænde –. Gud bedre, frænde, – oftest var det du og ikke jeg som viste frændetroskap, Ulf, venn – av oss to. Du får – ha tak da – frænde –» Ulf bøyde seg og kysset den andres blodige lepper: «Selv takk, Erlend Nikulaussøn –» Han tente et lys, stilte det nær den døendes leie og gikk ut. Erlends øyne var falt igjen. Kristin satt og stirret på hans hvite ansikt – hun strøk over det av og til. Hun syntes å se at han begynte å synke mot døden. «Erlend,» tigget hun lavt.

«For Jesu skyld – la oss hente Sira Solmund til deg. Gud er Gud, uansett hvilken prest som bærer ham til oss –»

Korset – del 14BokRobot · Side 301 / 462

«Nei!» Manden satte seg opp i sengen, så overflødenes gled ned fra hans nakne, gule kropp. Bindene over brystet og magen farget seg på nytt med skarpe røde flekker av det friske blodet som veltet frem. «En syndig mann er jeg – Gud være meg nådig av sin miskunn, så mye som han vil unde meg, men jeg vet –» han falt bakover på putene, hvisket nesten uhørlig, «jeg lever ikke lenge nok til å bli – så gammel – og så from – at jeg kan tåle – å være rolig i stue med den som har løyet på deg –» «Erlend, Erlend – tenk på din sjel!» Manden rørte på hodet nede på putene. Hans øyelokk hadde glidd sammen igjen. «Erlend!» Hun slo hendene sammen, hun skrek høyt i ytterste nød. «Erlend – skjønner du da ikke at slik som du handlet mot meg, så måtte dette bli sagt!» Erlend slo opp de store øynene. Hans lepper var bleke – men glansen fra hans unge smil fløt over det innsunkne ansiktet: «Kyss meg, Kristin,» hvisket han.

Det var som en skygge av latter i stemmen hans. «Det har nok vært mye annet mellom deg og meg – enn kristendom og ekteskap – til at vi lett kan – forlate hverandre – som kristne ektefeller –» Hun ropte og ropte navnet hans etter ham, men han lå med lukkede øyne, blek som nykløvet ved under det grå håret. Litt blod sivet ut av munnvikene; hun tørket det bort og klemte ham hviskende – da hun rørte seg, kjente hun klærne sine klamt kalde og våte av blodet som hun hadde fått på seg da hun la ham i sengen. Innimellom boblet det litt i Erlends bryst, og han syntes å ha vondt for å puste – men han hørte ikke lenger og sanset visst ingenting, mens han jevnt og sikkert sank mot dødsdvalen –. Loftsdøren ble åpnet brått; Nåkkve løp inn, kastet seg ned foran sengen, grep om farens hånd mens han kalte på ham –. Etter ham fulgte en høy og kraftig herre i reisekappe.

Han bøyde seg for Kristin: «Hadde jeg viset dette, min frændekone, at dere trengte hjelp av eders frænder –» han brøt av da han så at mannen var døende, korset seg og gikk bort til det fjerneste hjørnet av rommet. Sakte begynte Sundburidderen å lese bønnen for døende, men Kristin syntes ikke engang å ha varslet herr Sigurds komme.

Korset – del 14BokRobot · Side 302 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Nåkkve lå på knæ, bøiet ind over sengen: «Far! Far! Kjender du ikke mig mere, far!» Han flyttet sit ansigt bort på den hånden til Erlend, som Kristin sat og holdt; den unges tårer og kys haglet ned over begge forældrenes hænder. Kristin skjøv litt til sønnens hode – som hun halvvågnet: «Du uroer os,» sa hun utålmodig, «gå bort herifra –» Nåkkve reiste sig op på knærne: «Gå –? Mor da?» «Ja – sæt dig bort til brødrene dine –» Nåkkve løftet sit unge åsyn – vått av gråt, fortrukket av sorg – men morens øine så ingenting. Så gik han bort til bænken, der de seks brødrene sat allerede. Kristin merket det ikke – hun bare nidstirret, med vilde øine, på Erlends ansigt, som nu lyste snehvitt i kjerteskinnet. Litt efter blev atter døren åpnet. Med lys og med ringende sølvbjelde fulgte djakner og en prest herr Halvard biskop ind i loftet. Ulf Haldorssøn trådte sidst ind. Erlends sønner og herr Sigurd stod op og faldt på knæ imot Herrens legeme.

Men Kristin løftet bare hodet litt – vendte et øieblik sine forgrætte øine, som ingenting så, mot de kommende. Så la hun sig ned igjen, som hun hadde ligget, fremstupt over Erlends lik.

III. KORSET

I. Alle ilder brenner ut til slutt. Det kom en tid da disse ordene til Simon Darre igjen runget i Kristins hjerte. Det var om sommeren det fjerde året etter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans igjen hos moren på Jørundgård. To år tidligere var den gamle smia brent ned, og Gaute bygde opp en ny nord for gården, oppover mot hovedveien. Den gamle smia hadde ligget sør for husene, ned mot elven, i en lav skråning på jordet mellom Jørundshaugen og noen mektige røyser som skal ha blitt ryddet av jordene i fordums tid. Nesten hvert år under flomtiden kom vannet helt frem til smia. Nå var det ingenting igjen på tuften utenom de ildsprængte, tunge steinhellene som viste hvor døren hadde vært, og så det murede ildstedet. Fint og mykt, lysegrønt gress spirte nå opp av den mørke kullbunnen.

Korset – del 14BokRobot · Side 303 / 462

Kristin Lavransdatter hadde en linåker i nærheten av den gamle smiplassen dette året; Gaute ville ha korn på de teigene nærmere gården, hvor husfruene på Jørundgård ellers siden uminnelige tider hadde brukt å så lin og dyrke løk. Og Kristin hadde ofte ærender på denne kanten, i tillegg til å se til linet sitt. På torsdagskvelden bar hun sin gave av øl og mat til bonden i haugen; på lyse sommeraftener kunne det ensomme ildstedet i engen se ut som et slags urgammelt hedensk alter, der det skimret frem i gresset, gråhvitt og flammet av sot. På solstekende, varme sommerdager gikk hun med kurven sin til røysene ved høstdagsleite for å plukke bringebær eller samle bladene av geitskor, som er så gode til å lage leskedrikk av mot febersykdom. De siste tonene av kirkeklokkens middagshilsen til Guds moder døde bort i den lysmettede luften mellom fjellene. Bygden syntes å legge seg til ro under det flommende hvite solskinnet.

Siden det dugget grytidlig, hadde lyden av ljåene i blomsterengen, brynernes skraping mot jern og ropende stemmer runget nær og fjern fra gårdene. Nå stilnet all lyd fra arbeidslivet; middagshvilen falt på. Kristin satt i røysen og lyttet. Bare elvebrusningen hørtes nå, og løvet beveget seg litt i lunden; et mykt knitring og en svak summing av fluer over engen, klunkingen fra en enslig heimku et sted langt borte. En fugl fløy sin vei, fort og lydløst, langs kanten av engen.

Korset – del 14BokRobot · Side 304 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] olderkrattet, en fugl fløi op av engens tuer og strøk med et skvattrende kvidder bort på en tistelstrant. Men de drivende blåskygger langs lien, godveirsskyerne som kvellet op over fjeldkanten og smeltet på den blå sommerhimmel, glitteret av Lågens vand bakom trærne, sollysets hvite blink på alt løv – disse ting kjendte hun mere som stilhetens lyd, hørlige for et indre øre, end som øiets syner. Med skautet trukket frem over panden mot solen sat Kristin og lyttet til lysets og skyggernes lek over dalen. – Alle ilder brænder ut omsider –. I olderskogen langs den myrlændte elvebred glittret vandhuller i mørket mellem de tætte vierbusker. Stargræs grodde her og tuer av myrdun, men som tætte tepper vokste myrhatten med de grågrønne femknippede blader og rødbrune blomster.

Kristin hadde plukket en diger bør av dem. Så mange ganger hadde hun grundet på om ikke denne urt skulde eie nyttig kraft: hun hadde tørket den og sydet den og sat på øl og mjød. Men den syntes ikke at duge til noget. Endda kunde Kristin aldrig la være at gå ut i myren og væte sine sko for at sanke av den. Nu ribbet hun alle blader av stenglerne og flettet en krans av de mørke blomsterhoder. De lignet både rød vin og brun mjød på farven, var fugtige indi bunden under støvtrådenes røde knippe som av honning. Sommetider flettet Kristin en krans til billedet av Jomfru Maria oppe i høienloftsstuen – de brukte det i sydlandene, hadde hun hørt av prester som hadde været der. Ellers hadde hun nu ingen at lage kranser til. Her i dalen brukte ikke de unge svendene at sætte på sig kranser, når de gik til dans på leikarvolden. I Trøndelagen hadde de mændene som kom hjem fra hirden nogen steder ført ind denne skikken.

Korset – del 14BokRobot · Side 305 / 462

Moren tænkte, denne tykke sortrøde kransen vilde klædt så vakkert til Gautes lyse åsyn og lingule hår – eller på Lavrans' nøttebrune manke. – Evindelig længe var det siden den tid da hun brukte at gå med fostermødrene og alle småsønnerne sine i buhagen ovenfor Husaby de sommerlange godveirsdagene. Da kunde ikke hun og Frida få færdig kransene fort nok til de mange utålmodige små børn. Hun husket da hun hadde Lavrans ved brystet enda, men Ivar og Skule mente at sugebarnet også skulle ha en krans – den måtte da være av ganske små blomster, mente fireåringene –. Nå hadde hun bare voksne barn. Lavrans unge var femten vintrer gammel; han skulle vel ikke regnes for fullvoksen enda. Men moren hadde etter hvert blitt klar over at denne sønnen stod henne fjernest av alle barna. Han holdt seg ikke unna henne med vilje, slik som Bjørgulf hadde gjort, og han var ikke tilbaketrukket eller syntes så alvorlig ut som den blinde gutten –.

Men han var vist enda mye mer taus av seg – bare at ingen hadde merket det, da alle brødrene var hjemme: han var lys og frisk, virket alltid glad og blid, og alle var glade i det vennlige barnet uten å tenke over at Lavrans nesten alltid gikk alene og var stille. Han ble regnet for å være den vakreste av alle Kristin i Jørundgårds vakre sønner. Moren tenkte alltid at den hun i øyeblikket tenkte på var nesten vakrest, men hun visste også hvor det syntes å lyse av Lavrans Erlendssøn. Hans lysebrune hår og eplefriske kinn var som forgylt, mettet av solskinn; også hans store mørkegrå øyne syntes fulle av små gule gnister – han lignet henne selv veldig, slik hun hadde vært i ungdommen, med sitt lyse, vakre hår likesom overstrålet av solbrunt. Og han var stor og sterk for sin alder, dyktig og flink i alt arbeidet han ble satt til, lydig mot moren og de eldre brødrene, munter, snill og omgjengelig.

Korset – del 14BokRobot · Side 306 / 462

Men likevel var det denne merkelige fjerningen over gutten. På vinterkvelder, når husfolket samlet seg i vevstuen og kortet tiden med spøk og prat, mens hver hadde sitt arbeid å holde på med, satt Lavrans liksom han drømte. Mange sommerkvelder, når dagens arbeid på gården var ferdig, gikk Kristin ut og satte seg hos denne gutten, der han lå på vollen, tygget kvæ eller tullet en syrestrant i munnviken. Hun fulgte med på øynene hans mens hun snakket med ham – det var som om han hentet tankene sine hjem fra langt borte. Så smilte han opp i morens ansikt, svarte henne greit og forstandig; ofte kunne de to sitte ute sammen på bakken i timevis og snakke, hyggelig og godt. Men straks hun reiste seg for å gå inn, var det som Lavrans vendte blikket ut på vidvanke med tankene sine igjen. Og hun kunne

Det var umulig å finne ut hva det var gutten tenkte så dypt over. Han var flink nok i idrett og våpenbruk – men han var likevel mye mindre ivrig enn de andre sønnene hennes hadde vært med slikt, og han dro aldri ut alene på vandring, selv om han ble glad når Gaute ba ham bli med seg på jakt. Enda ialfald syntes han ikke å merke det; kvinnene så på den fagre unggutten med blide øyne. Han hadde absolutt ingen interesse for boklærdom, og den yngste la knapt merke til all snakken om de eldste brødrenes planer om å gå i kloster. Kristin kunne ikke se at gutten hadde tenkt noe annet på sin fremtid enn at han skulle bli værende her hjemme alle dager og hjelpe Gaute med gårdsbruket, slik som nå –. Noen ganger syntes Kristin at Lavrans minnet litt om faren med dette merkelig fraværende vesenet – men Erlends myke, døvende lag hadde vekslet med vilt raseri, og Lavrans hadde absolutt ingenting av farens brå, heftige temperament.

Korset – del 14BokRobot · Side 307 / 462

Erlend hadde aldri vært så langt borte fra det som rørte seg rundt ham –. Lavrans var den yngste nå. Munan hadde snart sovet lenge oppe på gravbakken hos sin far og lillebroren. Han døde tidlig om våren året etter at Erlend ble drept. Enken hadde gått der siden mannens død, som om hun verken hørte eller så. Mer enn smerten og sorgen kjente hun en nummen kulde og en følelsesløs avmakt i hele kroppen og sjelen sin, som om hun selv holdt på å forblø av hans dødsår. Hele hennes liv hadde ligget i hans favn siden den tordensvangre middagstimen i utlåven på Skog, da hun for første gang overgav seg til Erlend Nikulaussøn. Da var hun så ung og så uerfaren at hun ikke visste mer om det hun gjorde enn hun strebet etter å skjule; helst ville hun grått, for han påførte henne smerte, men hun smilte, for hun trodde at hun ga sin elsker den kosteligste gaven.

Og enten det nå hadde vært en god gave eller ikke – hun hadde gitt ham seg selv, helt og for alltid. Sitt jomfruliv, som Gud barmhjertig hadde prydet med skjønnhet og helse da han lot henne fødes i trygge og hederlige kår, som foreldrene hennes hadde vernet om i alle de årene da de fostret henne med den kjærligste strenghet – med begge hender hadde hun gitt alt til Erlend, og siden hadde hun levd i hans favntak. Så mange ganger i årene som fulgte hadde hun tatt imot hans kjærtegn, hard og kald av vrede, lydig underkastet seg sin ektemanns vilje, mens hun kjente at hun måtte gå til grunne, utmattet av tretthet. Hun hadde tenkt med en slags ondsinnet glede når hun så på Erlends

Vakkert ansikt og sunn, vakker kropp; hun kunne ikke lenger være blind for mannens feil. Ja, han var like ung og like vakker; likevel kunne han overøse henne med sine kjærtegn like heftig som dengang hun selv var ung. Men hun var blitt eldre, tenkte hun, og følte det som en rus.

Korset – del 15BokRobot · Side 308 / 462

Korset – del 15

av hovmod og seiersstolthet ved det. Lett å holde seg ung for den som aldri vil lære, som ikke gidder å tilpasse seg livets forhold og ikke gidder å kjempe for å tvinge forholdene etter mannens vilje. Men selv da hun tok imot hans kyss med hardt lukkede lepper, vendte hun seg med hele sitt vesen bort fra ham og mot kampen for sønnenes fremtid; hun ante at i dette foretaket hengav hun seg til den hete ild som mannen engang hadde tent i hennes blod. Årene hadde kjølet henne ned, trodde hun, for hun ble ikke het lenger når Erlend fikk det gamle glimtet i øynene og den dype tonen i stemmen som hadde fått henne til å synke sammen, viljeløs og avmektig av lykke, den første gangen hun kjente ham.

Men slik som hun den gang hadde lengtet etter å slukke skilsmissens tunge byrde og hjertets angst i møtet med Erlend, slik lengtet hun nå dumpt og brennende etter et mål som ville være nådd når hun engang, etter lang tid, satt som en gråhåret, gammel kone og så sine sønner stå trygge og berget. Nå var det for Erlends sønner at hun led den gamle angsten for uvissheten som lå foran. Dessuten plaget henne en lengsel som var lik sult og brennende tørst – hun måtte få se sønnene sine trives. Og slik som hun først hadde overgitt seg til Erlend, slik hengav hun seg nå til den verden som hadde vokst opp rundt deres samliv – kastet seg mot ethvert krav som måtte oppfylles, bød seg frem til ethvert arbeid som måtte gjøres for å trygge Erlends og hans børns velferd.

Halvveis forsto kvinnen selv at hun levde med Erlend: når hun satt på Husaby og grunnet sammen med deres prest over brevene i mannens kiste, når hun snakket med hans leilendinger og arbeidere, færdedes med sine tjenestepiker i bur og ildhus, satt oppe i hesthagen med fostermødrene og gjette sine barn på de vakre sommerdagene. For henne selv var det åpenbart at hun vendte sin vrede mot Erlend når noe gikk galt i huset, og når barna gjorde mot morens vilje; mot ham strømmet hennes hjertens glede når de fikk høyet tørt inn om sommeren og rikelig med korn om høsten, når kalvene hennes trivdes, og når hun hørte guttene sine klage og le i tunet. At hun var hans, det flammende opp i hjertet hennes når hun la fra seg det ferdigsydd

Korset – del 15BokRobot · Side 309 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] den sidste av helligdagsklædningerne til de syv sønnerne, stod frydefuld og så på bunken av sit eget vakre, forsiggjorte vinterverk. Det var ham hun var kjed av og træt av, når hun en vårkveld gik hjem fra elven med sine tjenestekvinder – de hadde vasket ulden fra den sidste klipningen, kokt vand i en kjedel ved stranden, skyllet i strømmen – og husfruen selv var som hugget over lænderne, kulsvart av talle høit opover armene, sauelugt og fett smuds hadde gjennemtrukket hendes klær, til hun kjendte det som kroppen hendes kunde ikke bli ren igjen i tre badstuer.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Og nu da han var borte, tyktes det enken, hun så ingen mening mere i sit livs rastløse travlhet. Han var hugget ned, og da måtte hun dø som et træ, hvis røtter er gjennemskåret. De unge runner som var skutt op omkring hendes fang, de fik nu gro på sin egen rot. De var gamle nok til at råde hver for sin egen skjæbne. Flygtig strøk det gjennem Kristins sind – hvis hun hadde skjønt dette før, dengang da Erlend sa det. Skyggelike billeder av et liv med Erlend oppe på fjeldgården hans gled gjennem sindet – de to opyngede, det lille barnet mellem dem. Men det var ikke slik at hun angret eller sørget. Hun selv hadde ikke kunnet skille sit liv fra sønnernes, nu vilde døden snart skille mellem dem, for uten Erlend eiet hun ikke livskraft. Alt som var hændt og det som skulde hænde, det var lagnaden – alting sker som det er laget. Hun blev grå i håret og i huden, gad snaut fli sig eller hænge klærne ordentlig på sig.

Korset – del 15BokRobot · Side 310 / 462

Om nætterne lå hun og tænkte på sit liv med Erlend, om dagene gik hun som i drømme, snakket aldrig uspurt til noget menneske, syntes ikke engang høre, når de små sønnerne talte til hende. Den driftige og årvåkne kone rørte ikke sin hånd til noget arbeide. Elskoven hadde været under alt hendes stræv med timelige ting – Erlend hadde ikke takket meget for det; det var ikke slik han hadde villet bli elsket. Men hun kunde ikke la være; det var hendes natur at elske med så meget stræv og omsut. Hun syntes på vei til at glide mot dødsdvalen. Da kom farang til bygden, kastet hendes sønner på sotteseng, og moren vågnet op. Sotten var farligere for voksne end for børn. På Ivar tok den så hårdt at ingen ventet, han skulde leve. Den unge gut fik kjæmpekræfter under feberen, han brølte, vilde op og ta sine våben – farens død syntes at gå i hugen på ham. Med nød og møie greiet Nåkkve og Bjørgulf at holde ham. Så blev også Bjørgulf liggende.

Lavrans lå med ansigtet ukjendelig optrutnet av utslet, øinene glittret dødt indi to smale sprækker – syntes at skulle brænde ut i glødende feber. Moren våket i loftet over disse tre. Nåkkve og Gaute hadde hat sygdommen som små, og Skule var meget mindre syk end brødrene,

Frida passet ham og Munan nedenunder i stuen. Ingen trodde det var noen fare med Munan, men han hadde aldri vært sterk, og en kveld, etter at de alt hadde trodd han var nesten frisk, ble han plutselig borte i avmagring. Det var så vidt at Frida fikk varslet moren – Kristin løp ned, og like etter utåndet Munan i hendene hennes.

Korset – del 15BokRobot · Side 311 / 462

Barnets død vekket henne til en ny, våken fortvilelse. Hennes ville sorg over spedbarnet som døde bort fra morens bryst hadde vært likesom rødfarget av minnet om alle de drømte lykkene som var blitt knust. Selve stormen i hennes hjerte bar Kristin oppe den gangen. Og den ytterste spenningen som endte med at hun så sin ektemann bli drept for øynene sine, etterlot en utmattelse i sjelen, slik at Kristin selv trodde sikkert at hun snart skulle dø av sorg over Erlend. Men denne vissheten dempet smertens skarphet. Hun gikk og kjente skumringen og skyggene vokse seg tettere rundt henne, mens hun ventet på at døren skulle åpnes også for henne –. Over Munans lille lik stod moren våken og grå. Den vakre, søte lille gutten hadde vært hennes yngste barn i så mange år, den siste lille som hun enda turte å kose med og le av, da hun burde ha vært streng og alvorlig og irettesatt sønnen for hans små misgjerninger og tankeløshet.

Og han hadde vært så kjærlig og glad i sin mor. Inn i hennes levende kjøtt skar det – så bundet til livet var hun enda, så lett at hun hadde trodd at ingen kvinne kunne dø, når hun hadde gitt sitt livsblod til så mange nye unge hjerter. I kald, nøktern fortvilelse gikk hun mellom barnet som lå på likstrået og de syke sønnene. Munan lå i det gamle bur hvor først det lille barnet og så faren hadde ligget – tre lik i gården hennes på mindre enn ett år. Med hjertet visnet av angst, men stiv og stum, ventet hun på at den neste skulle dø – hun ventet det som en uavvendelig skjebne. Hun hadde aldri skjønt nok av det hun fikk, da Gud ga henne så mange barn. Og det verste var at hun hadde skjønt det på en måte.

Korset – del 15BokRobot · Side 312 / 462

Men hun hadde tenkt mer på plagene, smerten, angsten og striden – selv om hun lærte om igjen og om igjen, av savnet, hver gang et barn vokste ut av armene hennes, av gleden hver gang et nytt lå ved brystet hennes – gleden var uendelig mye større enn strevet og smerten. Hun hadde knurret, fordi hennes barns far var en så usikker mann, med liten omtanke for ætten som skulle leve etter ham. Hun glemte alltid at han ikke hadde vært annerledes den gangen da hun brøt Guds bud og selv tråkket på sin egen slekt for å få ham. Nå var han revet bort fra hennes side. Og nå ventet hun at hun skulle få se sine sønner dø, én etter én. Kanskje skulle hun sitte igjen til slutt som en barnløs mor. – Det var så mange ting som hun nok hadde sett før også, men ikke tenkt mye over: den tiden da hun så verden gjennom diset av sin og Erlends kjærlighet.

Hun hadde nok skjønt at Nåkkve tok det alvorlig, dette med at han var den førstefødte og skulle være som hode og høvding for brødreflokken. Hun hadde nok også sett at han var svært glad i Munan. Endda rystet det henne som noe uventet da hun så hans heftige sorg over den yngste brors død. Men de andre sønnene frisknet da til, selv om det tok lang tid. Påskedag kunne hun gå til kirken med fire sønner, men Bjørgulf lå fortsatt i sengen, og Ivar var for svak til å gå ut av huset. Lavrans hadde vokst mye i høyden mens han lå på sottesengen, og også på andre måter var det som om hendelsene i dette halvåret hadde ført ham et langt stykke foran sin alder. Da tyktes det Kristin at hun nå var en gammel kone. Hun mente at en kvinne kunne være ung så lenge hun hadde små barn som sov i armene hennes om natten, lekte rundt moren om dagen og krevde hennes omsorg døgnet rundt. Når barna hennes hadde vokst fra henne, var en mor en gammel kone.

Korset – del 15BokRobot · Side 313 / 462

Den nye mågen hun, Jammælt Halvardssøn, snakket om, sa at Erlendssønnene var svært unge, og selv var hun bare litt over firti år gammel; hun ville snart finne at hun måtte gifte seg igjen; hun trengte en husbond som kunne hjelpe henne med å styre godset og fostre de yngre sønnene. Han nevnte flere gode menn som han mente kunne være egnede ektefeller for Kristin – hun skulle gjeste dem hjemme på Ælin til høsten, så skulle han sørge for at hun møtte dem, og siden kunne de snakke nærmere om disse tingene. Kristin smilte blekt. Ja – hun var ikke mer enn firti år gammel. Hadde hun hørt om en annen kone som var blitt enke så ung med en flokk voksende barn, ville hun sagt som Jammælt – hun måtte gifte seg igjen, søke støtte hos en ny mann; hun kunne til og med gi ham flere barn. Men hun selv ville ikke –. Det var like etter påskehelgen at Jammælt fra Ælin kom til Jørundgård, og for andre gang møtte Kristin sin søsters nye husbond.

De hadde ikke vært med på hverken festøllet på Dyfrin eller bryllupet på Ælin, hun og sønnene hennes. De to veitslene hadde blitt holdt med kort mellomrom den våren da hun gikk med sitt siste barn. Straks da Jammælt spurte om drapet på Erlend Nikulaussøn, hadde han skyndt seg til Sil; med råd og dåd hjalp han sin hustrus søster og søstersønner, ordnet så godt han kunne alt som måtte gjøres etter bondens død.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] og tok sig av saken mot drapsmændene, siden ingen av Erlendssønnerne var myndige endda. Men dengang sanset Kristin intet av det som hændte omkring hende. Selv dommen over Gudmund Toressøn som blev fundet at være Erlends drapsmand syntes litet at bevæge hende.

Korset – del 15BokRobot · Side 314 / 462

Denne gangen snakket hun mer med måken, og han virket som en sympatisk mann for henne. Ung var han ikke, jevngammel med Simon Darre – en stø og rolig mann, stor og diger og svært mørkhudet, med ganske vakre ansiktstrekk, men noe bøyd i ryggen. Han og Gaute ble gode venner med en gang. Nåkkve og Bjørgulf hadde helt siden farens død holdt seg enda tettere sammen og trukket seg bort fra alle andre. Men Ivar og Skule sa til moren at de likte Jammælt, «– likevel synes vi at Ramborg kunne hedret Simon ved å være enke litt lenger – hans like er nå denne nye bonden, ikke hennes.» Kristin merket at disse to vildstyringene husket nok enda Simon Andressøn: av ham hadde de latt seg lede både med skarpe ord og med logn spøk, enda de to utålmodige guttene ikke tålte et irettesettende ord fra sine egne foreldre, uten at øynene deres glitret av sinne og hendene deres knyttet seg.

Mens Jammælt var på Jørundgård, kom også Munan Bårdssøn dit for å besøke Kristin. Det var ikke stort igjen av ridder Dan nå. Han hadde ruvet stor og kraftig i gamle dager, da bar han sin svære kropp med verdighet, så han virket høyere og mer anselig enn han var. Nå hadde gikten krøket ham, og skinnet hang løst om hans avmagrede kropp; han så mest ut som en liten, flintskallet tufs, med en fattig frynse av slappe, hvite lokker rundt nakken. Engang hadde en kraftig, blåsvart skjeggvekst formørket det spente, kjøttfulle underansiktet, men nå trivdes de grå stubbene frodig i alle hakenes og halsens slappe folder, hvor han dårlig kunne nå med barberkniven. Surøyet var han blitt, siklet litt – og så var han svært plaget med svak mage. Han hadde med seg sin sønn Inge, som folk kalte Fluga etter moren; han var allerede en eldre mann.

Korset – del 15BokRobot · Side 315 / 462

Faren hadde hjulpet denne sønnen svært godt frem i verden; skaffet ham et rikt ekteskap og fått biskop Halvard til å ta seg av Inge – Munan hadde vært gift med biskopens søskenbarn, og herr Halvard ville gjerne hjelpe Inge Munanssøn til velstand, slik at han ikke skulle stjele unna fra fru Katrins barn.n41 Biskopen var forlenet med sysselen på Hedemarken, og han hadde derfor gjort Inge Munanssøn til sin ombudsmann, så nå eide han en del jordegods i Skaun og Ridabu. Hans mor hadde også kjøpt seg en gård i de traktene;

Hun var nå en svært from og gavmild kone og hadde lovet å leve i renhet til sin død. «Ja, hun er verken utgammel eller avfældig,» sa herr Munan støtt, da han så at Kristin smålo. Han ville gjerne få det til slik at Brynhild skulle flytte til ham og styre for ham på hans gård nær Hamar, men det ville hun ikke.

Han hadde så lite glede i sine siste dager, klaget herr Munan. Barna hans var så ufredelige – de halvsøsknene var uforlikte seg imellom og plaget og kjeftet på sine halvsøsken. Verst var den yngste datteren; henne hadde han fått med en frille mens han var gift mann, så henne kunne han ikke gi noen arv etter seg, og derfor plukket hun faren alt hun orket mens han levde. Hun var enke og hadde slått seg ned på Skogheim, den gården som var herr Munans egentlige åbøle; verken faren eller søsknene kunne flytte henne derfra. Munan var livredd for henne, men når han fristet å rømme unna til noen av sine andre barn, ble han plaget der også, med klager over de andres griskhet og uredelige ferd.

Best hadde han det hos sin yngste, ektefødte datter som var nonne i Gimsøy; han likte godt å være en stund i gjesteherberget der, strevet da mye med å bedre sin sjel med bot og bønner under datterens veiledning, men han orket ikke det livet lenge av gangen. Kristin var ikke sikker på at Brynhilds sønner var stort snillere mot faren enn de andre barna, men det ville ikke Munan Bårdssøn innrømme; han hadde dem kjærere enn alt sitt avkom. Men så ynkelig som denne mågen hennes nå var, så var det under samværet med ham at Kristins forstenede sorg først syntes å tine litt.

Korset – del 15BokRobot · Side 316 / 462

Herr Munan snakket om Erlend tidlig og sent – når han ikke klaget over sine egne prøvelser, talte han bare om den døde brødrungen og skrøt av Erlends bedrifter – men helst av hans uvørne ungdom: Erlends villede kåthet da han først kom ut i verden, bort fra hjemmet på Husaby, hvor fru Magnhild gikk og harmet seg over hans far, og faren harmet seg over sin eldste sønn, og fra Hestnæs og den fromme, alvorlige fosterfaren, herr Bård. Herr Munans prat måtte en synes være en merkelig trøst for Erlends sørgende enke. Men på sitt vis hadde ridderen elsket sin unge frænde og tyktet alltid at Erlend var fremfor alle andre menn i skjønnhet, mot – ja, i forstand også, bare at han ikke gidde å bruke den, sa Munan ivrig.

Og likevel måtte Kristin tenke på at det nok ikke var til Erlends beste at han kom ut til kongens hird, seksten år gammel, med denne søskenbarnet sitt som læremester og veileder, så måtte hun smile, sorgfullt42 og ømt, når Munan Bårdssøn snakket, så spyttet drev ut av mundvikerne hans og tårene tytet fra de gamle, rødrandede øine – om Erlends tindrende glade livsmod i de purunge årene, før han tullet seg bort i ulykken med Elinen43 Ormsdatter og brændte sig for levetiden. Jammælt Halvardssøn, som satt i alvorlig samtale med Gaute og Nåkkve, så undrende bort på mågkonen. Hun hadde slått seg ned på tverpallen med denne fæle gamlingen og Ulf Haldorssøn, som Jammælt syntes så noe skummel ut, men hun smilte mens hun snakket med dem og skjenket – han hadde ikke sett

Hun smilte før, men det kledde henne vakkert, og hennes lille, lave latter var som en ren ung jomfrus. Jammælt snakket om at det umulig kunne la seg gjøre at alle disse seks brødrene skulle bli værende hjemme på morens gård. Det var ikke ventelig at noen rik og jevnbyrdig mann ville gi sin frændekone til Nikulaus, hvis hans fem brødre skulle bo i bu med ham og kanskje flytte bort fra gården når de giftet seg. Og nå burde de se seg om etter en hustru til svenden – han var tyve vintrer gammel alt og syntes å ha en kraftig natur. Derfor ville Jammælt ta med seg Ivar og Skule når han nå dro sørover igjen; da skulle han nok finne en vei til fremgang for dem.

Korset – del 15BokRobot · Side 317 / 462

Da Erlend Nikulaussøn var kommet så ulykkelig av dage, hadde det vist seg at stormennene i landet nå husket at den drepte mannen hadde vært en av deres egne jevnaldrende, av byrd og blod utvalgt til å gå foran de fleste av dem, vennlig, modig på mange måter, en dristig og våpendjerv krigshøvding – men han hadde ikke hatt lykken med seg. Det var blitt handlet med ytterste strenghet mot de mennene som hadde vært delaktige i drapet på husbonden på hans egen gård. Og Jammælt kunne fortelle at mange hadde spurt ham om Erlends sønner. Sudrheimsmændene hadde han møtt i julen, og da hadde de nevnt at disse unge guttene var deres egne frænder; herr Jon hadde bedt ham hilse og si at, som frænde, skulle han møte og ta imot Erlend Nikulaussøns sønner, hvis noen av dem ville komme til ham.

Jon Haftorssøn skulle nå gifte seg med jomfru Elin, Erling Vidkunssøns eldste datter, og den unge bruden hadde spurt om svendene lignet sin far: hun husket godt at Erlend hadde gjestet dem i Bjørgvin mens hun var barn, og at han hadde virket for henne som den vakreste av alle menn. Men hennes bror, Bjarne Erlingssøn, hadde sagt at alt hva han kunne gjøre for Erlend Nikulaussøns sønner, det skulle han gjøre med hjertens glede. Kristin satt og så på sine tvillingsønner mens Jammælt talte. De ble mer og mer like sin far: silkemykt, kullsvart hår smøg seg glatt om hodeskallene, men krøllet litt i pandeluggen og over de slanke, brune nakkene. De hadde smale ansikter med høye, rette neser, fine, små munner med en muskelknute ved hvert munnvik. Men de hadde mer kort og bred hake, mørkere øyne enn Erlend.

Og det var mest av alt dette som hadde gjort Erlend så usedvanlig vakker, tenkte hustruen nå, at når han slo opp øynene i det magre, mørkhudede ansiktet under det ramsvarte håret, så var de så uventede, lyseblå og klare.

Korset – del 15BokRobot · Side 318 / 462

Men nå glimtet det stålblått i de unge drengenes øyne, da Skule svarte mostermannen – han pleide gjerne å føre ordet for tvillingene: «Vi takker dere for dette gode tilbudet, herr. Men vi har allerede snakket med herr Munan og med Inge og rådført oss med våre eldre brødre – det er slik at vi har kommet til enighet med Inge og hans far. Disse mennene er våre nære slektninger i farslinjen, og vi drar med Inge sørover og akter å være på hans gård i sommer og en tid utover –» Guttene kom ned i stuen til henne om kvelden, da hun hadde lagt seg: «Ja, vi forventer at dere forstår dette, mor,» sa Ivar Erlendssøn. «Vi tigger ikke om slektshjelp og vennskap av de mennene som satt og så på at vår far ble urettferdig behandlet,» la Skule til. Moren nikket. Hun mente at sønnene handlet rett. Jammælt var en forstandig og retttenkende mann, skjønte hun, og hans tilbud hadde vært velment – men hun likte godt at guttene var tro mot sin far.

Selv om hun ikke hadde tenkt på det før, skulle sønnene hennes en dag komme til å tjene Brynhild Flugas sønn. Tvillingene dro med Inge Fluga, så snart som Ivar var sterk nok til å ri. Der ble det svært stille på gården etter dem. Moren husket – i fjor på denne tiden lå hun i veverommet med et nyfødt barn – det føltes for henne som en drøm. Så kort tid var det siden hun hadde følt seg ung, med sinnet opprørt av en ung kvinnes lengsler og sorger, av håp og hat og kjærlighet. – Nå var flokken hennes redusert til fire sønner, og i hennes sinn rørte seg ingenting annet enn uroen for de voksne unge mennene. I denne stillheten som falt over Jørundgård etter tvillingenes avreise, slo angsten hennes for Bjørgulf ut som lysende fakler. Da hun fikk gjester, flyttet han og Nåkkve bort i den gamle årestuen. Han var oppe av sengen om dagene, men han hadde enda ikke vært utenfor døren.

Med inderlig frykt la Kristin merke til at Bjørgulf alltid satt stille på samme flekken og aldri gikk ut på gulvet, beveget seg det minste, når hun var inne hos ham. Hun visste at det hadde blitt verre med øynene hans under den siste sykdommen. Nåkkve var svært stille – men det hadde han vært helt siden farens død. og sin mor syntes han å unngå så meget som råd var til.

Korset – del 15BokRobot · Side 319 / 462

Endelig en dag tok hun mot til seg og spurte den eldste ut om hvordan det nå var med Bjørgulfs syn. Lenge svarte Nåkkve unnvikende. Men til slutt ba hun sønnen om å si sannheten til moren sin. Nåkkve sa: «Han kan skimte sterkt lys enda –» Samme øyeblikk ble den unge mannen drivende hvit i ansiktet, snudde seg brått og gikk ut av stuen. Langt ut på dagen, da moren hadde grått seg så trøtt at hun nå trodde hun kunne trøste seg til å snakke rolig med sønnen sin, gikk hun bort til gamlestuen. Bjørgulf lå i sengen. Straks hun kom og satte seg hos ham på sengekanten, kunne hun se på ansiktet hans at han visste at hun hadde snakket med Nåkkve: «Mor. Du må ikke gråte, mor,» ba han redd. Hun hadde helst villet kaste seg ned over sønnen sin, ta ham i armene sine, gråte over ham og jamre over hans harde skjebne. Men hun stakk bare hånden sin inn under åkledet hans: «Gud prøver din mandighet hardt, min sønn,» sa hun rustent.

Bjørgulfs ansiktsuttrykk endret seg, ble fast og bestemt. Men det tok litt tid før han kunne tale: «Jeg har visst lenge, mor, at jeg var utvalgt til å bære dette. Hele den tiden vi var på Tautra – broder Aslak snakket med meg om det, at skulle det gå slik med meg – – Som Vor Herre Jesus ble fristet i ødemarken, sa han –. Han sa at den rette ødemarken for en kristen manns sjel var når syn og sans var stengt – da fulgte han dronningens fotspor ut i ødemarken, selv om kroppen hans var midt iblant hans brødre eller slektninger. Han leste om disse tingene i Sankt Bernards bøker. Og når en sjel forstår at Gud særskilt har utvalgt den til en slik hard prøve i mandighet, da tør den ikke frykte at den ikke skal klare det. Gud kjenner min sjel bedre enn sjelen kjenner seg selv –» Han fortsatte å tale til moren på denne måten, og trøstet henne med visdom og sjelsstyrke som virket langt utover hans år.

Korset – del 15BokRobot · Side 320 / 462

Om kvelden kom Nåkkve til Kristin og bad om å få tale med henne to-ene. Da sa han at det var hans og Bjørgulfs hensikt å gå inn i et gudelig brorskap og ta munkeløftet i Tautra. Kristin stod målløs, men Nåkkve fortsatte, meget rolig. De ville vente til Gaute ble myndig og kunne handle på vegne av moren og de yngre søsknene. De ville gå inn i klosteret med så mye gods som kunne være passende for sønnene etter Erlend Nikulaussøn av Husaby, men de ville også se til sine brødres velferd. Etter sin far hadde Erlendssønnene ikke arvet noe som var verdt å nevne, men de tre som var født før Gunnulf Nikulaussøn gikk i kloster, eide noen gårdsdeler nord for fjellene – han hadde gitt gaver til sine nevøer da han delte sine rikdommer, selv om det meste som han ikke ga til kirken og gudelig bruk, etterlot han til sin bror.

Og da Nåkkve og Bjørgulf ikke krevde full arvepart, ble det også en lettelse for Gaute, som nå skulle bli overhodet for slekten og føre den videre; de to døde for verden, sa Nåkkve. Kristin var som slått av svimmelhet. Aldri hadde hun drømt om at Nåkkve skulle tenke på munkeliv. Men hun sa ingenting imot – hun var så overveldet. Og hun turte ikke å friste sønnene sine bort fra et så vakkert og nyttig forehavende. «Alt mens vi var gutter og satt sammen hos munkene der nord, lovet vi to hverandre at vi aldri skulle skilles,» sa Nåkkve. Moren nikket; hun visste det. Men hun hadde tenkt at det var ment slik at Bjørgulf skulle fortsette å bo sammen med Nåkkve, også når den eldste giftet seg. Det syntes Kristin nesten som et tegn fra Gud; Bjørgulf, så ung som han var, kunne bære sin ulykke så modig. De gangene hun snakket med ham om det, i løpet av våren, hørte hun ingenting annet enn gudfryktige og modige ord fra hans munn.

Ufattelig syntes det henne – men det måtte vel skyldes at han hadde forstått alt i mange år: at dette ville bli utgangen på hans svaksynthet, og så hadde han vel beredt sin sjel helt siden den tiden da han var blant munkene –. Men da måtte hun tenke på hvor hardt og tungt dette ulykkelige barnet hennes hadde lidd – og hun forsto det så lite, mens hun gikk her og var oppfylt av sitt eget. Nå snek

Korset – del 15BokRobot · Side 321 / 462

Kristin Lavransdatter satte seg ned på kne hver gang hun var alene, foran bildet av Jomfru Maria hjemme i loftet og foran hennes alter nord i kirken, så ofte den ble åpnet. Hun ba med ydmyk gråt og hele sitt hjerte.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Gjenløserens milde moder være Bjørgulf i mors sted og bøte ham det som hans mor i kjødet hadde latt ugjort. En sommernat lå Kristin våken. Nåkkve og Bjørgulf var da flyttet tilbake til høienloftsstuen, men Gaute lå nedenunder hos Lavrans, fordi de ældste brødrene vilde øve sig i at våke og bede, hadde Nåkkve sagt. Hun var likeved at sovne ind omsider, da vakk hun ved at hun hørte, nogen listet oppe i loftssvalen.n44 Det stapplet nedover trappen – hun kjendte den blinde mands måte at gå på. Han skulde vel bare ut et ærinde, tænkte hun – allikevel steg hun op og lette efter sine klær. Da hørte hun at døren ovenpå blev slængt åpen – en tok trappen i to- tre spring. Moren løp til forstuen og ut i døren.n45 Skodden lå så tæt ute, at det var bare såvidt burene tversover tunet skimtet igjennem.

Oppe ved gårdsgrinden kjæmpet Bjørgulf rasende for at fri sig ut av brorens tak: «Taper du noget, du,» skrek den blinde, «om du blir kvit mig – da er du løst fra alle eder – trænger ikke dø fra denne heimen –» Hvad Nåkkve svarte kunde ikke Kristin høre. Hun løp på bare føtter ut i det drivvåte græs. Bjørgulf hadde fåt slitt sig nu – da stupte han, som hugget, ned over den store stenen, slog i den med knyttede næver. Nåkkve så moren, kom hende ilsomt nogen skridt imøte: «Gå ind, mor, – dette greier jeg bedst alene – I skal gå ind, sier jeg,» hvisket han indtrængende, snudde og stod bøiet over broren igjen. Moren blev stående et stykke ifra. Græsvolden var gjennemtrukket av væte, det dryppet fra alle tak, og dråper trillet av hvert løvsblad – det hadde regnet hele dagen, men nu var skyerne sunket ned som tæt, hvit skodde.

Korset – del 15BokRobot · Side 322 / 462

Da sønnerne kom nedover om en stund – Nåkkve hadde tat Bjørgulf under armen og leiet ham slik – veg Kristin indom forstuedøren. Hun så at Bjørgulf blødde i ansigtet, han hadde vel slåt sig mot stenen. Uvilkårlig presset Kristin sin hånd ind i munden og bet i sit eget kjøt. I trappen forsøkte Bjørgulf endda en gang at slite sig fra Nåkkve – han stupte indover mot væggen og skrek:

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Jeg bander, jeg bander fødesdagen min –!» Da hun hadde hørt Nåkkve stænge loftsdøren efter dem, listet moren sig efter og stod utenfor i svalen. Længe hørte hun Bjørgulfs stemme indefra – han raste, skrek og forbandet – ett og andet av hans vilde ord kunde hun skjelne. Indimellem skjønte hun at Nåkkve talte til ham, men hans røst lød bare som en dæmpet mumlen. Tilslut hulket Bjørgulf, høit og hjerteskjærende. Moren stod og skalv av kulde og smerte. Hun hadde bare fåt på sig en kåpe over serken; hun stod der så længe at hendes utslåtte hår blev vått av den rå natteluft. Endelig blev det stilt i loftet. Indkommet i stuen nedenunder gik hun bort til sengen, hvor Gaute og Lavrans sov. De hadde ingenting merket. Mens hendes tårer strømmet, rakte hun sin hånd ind i mørket, kjendte på de to varme ansigter og lyttet til gutternes jevne, sunde pust. Det syntes hende at nu var disse to alt som hun hadde tilbake av sin rigdom.

Korset – del 15BokRobot · Side 323 / 462

Kuldegysende krøp hun op i sin egen seng. En av hundene som lå borte foran Gautes seng tasset over gulvet og hoppet opi til hende; ringet sig i en krull oppå hendes føtter. Den pleiet gjøre det om nætterne, og hun hadde dårlig hjerte til at kjøre den ut, endda den var tung og klemte hendes ben så de dovnet; men Erlend hadde eiet den, og det var hans yndlingshund, en kulsvart, stridragget gammel bjørnehund. Nu inat syntes Kristin, det var godt at den lå der og tinet hendes frosne føtter. – Hun så ikke Nåkkve den næste morgen før ved dugurdsbordet. Da kom han ind og satte sig i høisætet; den pladsen hadde været hans, siden faren døde. Han mælte ikke et ord under måltidet, og han hadde svarte ringer under øinene. Moren fulgte efter, da han gik ut igjen. «Hvordan er det med Bjørgulf nu?» spurte hun sagte. Nåkkve blev ved at undgå hendes blik, men han svarte like sagte, at Bjørgulf sov nu. «Har – har han været slik før?» hvisket hun ræd.

Nåkkve nikket, snudde sig fra hende og gik op igjen til broren. Nåkkve gjætet Bjørgulf tidlig og sent og holdt moren borte fra ham, alt han evnetn46 Men Kristin skjønte at de to unge hadde mange stride stunder med hverandre. Det var Nikulaus Erlendssøn som skulle være husbond i Jørundgård nå, men han hadde ikke tid til å følge det minste med driften. Han syntes også å ha lite lyst og evne slik som hans far hadde hatt. Kristin og Gaute stod da for hele styringen, for denne sommeren forlot også Ulf Haldorssøn henne. Etter de ulykkelige hendelsene som endte med Erlend Nikulaussøns drap, hadde Ulfs kone fulgt med sine brødre hjem. Ulf ble på Jørundgård – han sa at han skulle vise folk at han ikke lot seg drive ut av prat og løgner. Men han ymtet likevel om at nå hadde han vel levd sin lengste tid her; han tenkte kanskje å dra nordover til sin egen gård i Skaun, når så lang tid hadde gått at ingen skulle kunne si at han flyktet fra ryktene.

Korset – del 15BokRobot · Side 324 / 462

Men så begynte biskopens ombudsmann å undersøke saken, om Ulf Haldorssøn ulovlig hadde forskutt sin hustru. Ulf gjorde seg da klar til avreise, hentet Jardtrud og skulle nå dra nordover, før høstværet gjorde veien over fjellet vanskelig. Til Gaute sa han at han ville slå følge med sin halvsøsters mann, som var våpensmed i Nidaros, bo der, men sette Jardtrud på Skjoldvirkstad, som nevøen skulle fortsette å drive for ham. Den siste kvelden drakk Kristin ham til av det forgylte sølvbegeret som hennes far hadde eid etter sin farfar, herr Ketil Svenske. Hun ba ham ta begeret og gjemme det til minne om henne; deretter satte hun en gullring som hadde tilhørt Erlend på hans finger; den skulle han bære etter sin frænde. Ulf kysset henne til takk: «Det hører med til frændeplikt,» sa han leende. «Du tenkte visst ikke, Kristin, da vi først ble kjent – jeg var tjenestedrengen som hentet deg og fulgte deg til min herre – at vi skulle skilles slik?»

Kristin ble sprutrød, for han smilte til henne med det gamle spottende smilet, men hun trodde å se i øynene hans at han var bedrøvet. Så sa hun lavt: «Likevel, Ulf, lengter du ikke tilbake til Trøndelagen, du som er født og oppvokst der nord? Jeg lengter dit til fjorden mange ganger, jeg som bare levde der de få årene.» Ulf lo som før, da sa hun lavt: «Har jeg krenket deg noen stund i min ungdom, med hovmod eller – jeg visste ikke at dere var nære slektninger, du og Erlend – det må du nå tilgi meg!» «Nei

– og det var ikke Erlend som ikke vilde kjennes ved frændskapet. Men jeg var så kry i min ungdom – hadde far min støtt meg ut av ætten sin, så vilde ikke

Korset – del 15BokRobot · Side 325 / 462

«Jeg ber –» Han reiste seg brått, gikk bort til der Bjørgulf satt på benken: «Forstår du, Bjørgulf foster – faren din – og Gunnulf – de viste meg vennskap helt fra vi møttes som gutter – stikk i strid med mine brødre og søstre på Hestnæs. Siden – aldri trådte jeg frem som Erlends slektning uten fordi jeg så at slik kunne jeg bedre tjene ham – og hans hustru – og dere, mine fostersønner. Forstår du?» sa han heftig, la hånden sin over Bjørgulfs ansikt og skjulte de utslukte øynene. «Jeg forstår.» Bjørgulfs svar kom halvkvalt bak den andres fingrer; han nikket mot Ulfs hånd. «Vi forstår, fosterfar,» sa Nikulaus, la hånden sin tungt på Ulfs hånd, og Gaute gikk nærmere gruppen. Kristin ble underlig til mote – det var som om de skulle snakke om ting hun ikke kjente til. Så gikk hun også bort til mennene, mens hun sa: «Lid på det, Ulf frænde, det forstår vi alle – Erlend og vi har aldri hatt en så trofast venn som deg. Gud signe deg!»

Dagen etter dro Ulf Haldorssøn nordover. Utover vinteren falt Bjørgulf til ro, så vidt Kristin kunne skjønne. Han satte seg til bords igjen sammen med husets folk, fulgte dem til messen, og tok villig og vennlig imot den hjelpen og de tjenestene som moren så gjerne ville yte ham. Og etter hvert som tiden gikk og Kristin aldri hørte sønnene nevne klosteret, forsto hun selv hvor usigelig nødig hun ville gi sin eldste sønn til munkelivet. Hun kunne ikke annet enn å se at i et kloster ville Bjørgulf sikkert være best stilt. Men hun forsto ikke hvordan hun skulle orke å miste Nåkkve på denne måten. Det var nok likevel slik at den førstefødte på en måte var knyttet til morens hjerte enda tettere enn de andre sønnene. Hun kunne heller ikke skjønne at Nåkkve var skikket til å bli munk. Han hadde nok en ypperlig evne til lærd idrett og kjærlighet til andaktsøvelser; men likevel syntes hun ikke moren var særlig åndelig anlagt.

Kirken her i bygden søkte han ikke med noen iver, forsømte ofte gudstjenesten med skrøpelige grunner, og hun visste at verken han eller Bjørgulf skriftet for sin sogneprest annet enn den vanlige syndsbekjennelsen. Den nye presten, Sira Dag Rolfssøn, var sønn av Rolf

Korset – del 15BokRobot · Side 326 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] på Blakarsarv som hadde været gift med Ragnfrid Ivarsdatters søskendebarn, så han kom meget til sin frændekones gård; det var en ung mand omkring tredve år gammel, vellært og en god klerk; men de to ældste sønnerne holdt sig kolde mot ham. Med Gaute derimot blev han snart god ven. Gaute var den eneste av Erlendssønnerne som hadde fåt venner mellem folket i Sil. Men ingen av de andre var blit ved at være så fremmed i bygden som Nikulaus. Han blandet sig aldrig med de andre unge – gik han dit, hvor ungdommen møttes til dans eller stevne, så stod han mest i utkanten av leikarvolden og så på – med en mine som han holdt sig for god til at være med.

Men fik han det hugskott, så blev han ubedt med i leken – og da sa folk han gjorde det for at yppe sig: han var spræk, sterk og behændig, let at egge til slagsmål – og efter at han hadde vundet på to-tre av de mest navngjetnen49 kjæmper i bygden, måtte folk tåle hans væsen. Og lystet det ham at danse med en mø, så vyrdet han hverken hendes brødre eller frænder, men danset og gik og sat to-ene med piken – og det hændte ikke at en kvinde sa nei, når Nikulaus Erlendssøn bød hende sit selskap. Det blev han ikke bedre likt av. Siden broren var blit blind gik Nåkkve sjelden fra ham, men kom han ut en kveld, så var han ikke anderledes end han hadde været før. Også de lange jagtfærderne sine hadde han nu mest git op, men han kjøpte sig dog netop denne høst en overmåte kostbar, hvit falk av sysselmanden, og han var like ivrig til at øve sig i bueskytning og idrætter.

Korset – del 15BokRobot · Side 327 / 462

Bjørgulf hadde lært sig til at spille skak i blinde, og brødrene fordrev ofte hele dagen ved tavlbrettet; de var begge to de ivrigste spillere. Så hørte Kristin at folk snakket om ham og en ung mø, Tordis Gunnarsdatter fra Skjenne. Den næste sommer lå hun på sæteren. Da var Nåkkve flere ganger hjemmefra om natten. Kristin fik vite at han hadde været hos Tordis. Morens hjerte skalv og vendte sig hit og dit som et aspebladn50 på stilken. Tordis var av gammel og hæderlig slegt, selv var hun et godt, uskyldig barn; umulig kunde Nåkkve nenne at vanære hende. Glemte de to unge sig, så måtte han gjøre denne piken til sin hustru. Syk av angst og skam kjente Kristin på seg at hun visst ikke kom til å gråte altfor mye, om det gikk slik. Bare for to år siden ville hun aldri ha hørt om at Tordis Gunnarsdatter skulle bli husfruen på Jørundgård etter henne.

Møens farfar levde og satt på gården med fire gifte sønner, selv hadde hun mange søsken; hun ble en fattig brud. Og hver kvinne av den slekten fikk minst ett vetløst barn. Hint folket byttet barna eller hildret dem, – alt de strævet for å trygge om barnsengskonerne, så syntes verken dåp eller vigsler å monne. Der var nu to gamle menn på Skjenne, som Sira Eirik hadde dømt til å være byttinger, to døvstumme barn – og Tordis' eldste bror hadde huldren forgjort, da han var i syttenårsalderen. Ellers var Skjenne-ætten et vakkert folkefærd, bulykke og trivsel fulgte med dem, men de var for mange til at det kunne bli rikdom i slekten. – Gud måtte vite om Nåkkve kunne vike fra sitt forsæt uten å synde, hvis han alt hadde lovet seg til Jomfru Marias tjeneste.

Korset – del 15BokRobot · Side 328 / 462

Men en mann måtte da alltid prøve ett år som ungbroder i klosteret, før han fikk vigselen – kunne trekke seg tilbake selv da, hvis han kjente at han ikke var skikket til å tjene Gud på denne måten. Og hun hadde hørt at den velske grevinnen, som var mor til den store doktoren i teologi og predikanten herr Tomas Aquinas, hun stengte sin sønn inne med en vakker og sedesløs kvinne for å hindre hans forsæt, da han ville forlate verden. Kristin syntes det var det styggeste hun hadde hørt – men denne kvinnen døde dog forlikt med Gud. Da kunne det vel ikke være så fryktelig syndig om hun tenkte at nå skulle hun med åpne armer ta imot Tordis av Skjenne som sønnekone. Om høsten kom Jammælt Halvardssøn til Formo, og han stadfestet de ryktene om store hendelser som også hadde nådd hit til dalen.

I samråd med kirkens øverste lærefedre, riddere og svender av Norges rikes råd, hadde herr Magnus Eirikssøn besluttet å dele sine riker mellom de to sønnene som han hadde fått med sin dronning, fru Blanche. På herrestevnet i Vardberg hadde han gitt den yngste, junker Håkon, kongenavnet i Norge; lærde og riksmenn hadde svoret på helligdommene å verge landet til hans hånd. Det skulle være et ventet og lovende treårig barn, og han skulle oppfostres her i landet med fire av de ypperste norske ridderfruene som fostermødre og to geistlige og to verdslige høvdinger som fosterfedre, når kong Magnus og dronning Blanche var i Sverige.

Man sa at herr Erling Vidkunssøn og biskopene av Bjørgvin og Oslo hadde uttenkt dette kongevalget, og Bjarne Erlingssøn hadde fremmet saken mest hos kongen; han elsket Bjarne fremfor alle sine andre norske menn.n51 Og alle ventet seg det største gagn for Norgesvelde av at vi nå igjen skulle få en konge som bygde og bodde iblant oss og ville verge lov og rett og landets tarv istedetfor å øde sin tid, id og rikets velstand på tiltak i andre land. Kristin hadde hørt om kongevalget, likesom hun hadde hørt om ufreden med de tyske kjøpmændene i Bjørgvin og om kongens kriger i Sverige og Danmark. Men det hadde rørt henne så lite – som gjenlyden av torslåtten mellom fjellene, når

Korset – del 16BokRobot · Side 329 / 462

Korset – del 16

Veiret går over bygder langt borte. Hendes sønner hadde nok talt om disse ting seg imellom. Ved Jammælt sin fortelling kom Erlends sønner i det voldsomste sinneutbrudd. Bjørgulf satt med pannen i hånden, så han skjulte de blinde øynene; Gaute lyttet med litt åpne lepper, mens han krystet fingrene om dolkeskaftet; Lavrans pustet fort og hørbart, og hele tiden så han bort fra mostermannen over på Nåkkve i husbondssetet. Den eldste var blek i ansiktet, og øynene hans glødet. «Det har vært mange menns skjebne,» sa Nåkkve, «at de som stod ham hardest imot i livet, gikk til fremgang på den veien han viste dem – når de først hadde lagt ham til ormemat. Når han har fått munnen full av muld, kvier hans undersåtter seg ikke lenger ved å følge hans ord.»

«Nei, det kan være sant, gutten min,» sa Jammælt dempende, «du har en del rett i det; faren din tenkte på denne veien ut av ulendigheten først av alle menn – med to brødre på kongssetet her og i Sverige. En dypt tenkende, vis og storsinnet herre var Erlend Nikulaussøn, det skjønner jeg. Men vær nå varsom med det du sier, Nikulaus; du vil vel ikke at det skal bli båret slike ord fra deg, som kan skade Skule –» «Skule bad ikke meg om tillatelse til dette,» sa Nåkkve skarpt. «Nei, han husket vel ikke at du nå er myndig,» svarte Jammælt som før, «og jeg tenkte ikke på det heller – så det ble med mitt samtykke og vilje at han holdt på Bjarnes sverd og sverget –» «Jeg tror han husket det – men guttevalpen visste at jeg aldri ville ha gitt mitt samtykke til dette. Og Giskemennene trengte vel denne salven for sitt dårlige samvitt –» – Skule Erlendssøn var nå blitt Bjarne Erlingssøns håndgangne mann.

Korset – del 16BokRobot · Side 330 / 462

Han hadde møtt den unge storhøvdingen da han i julen gjestet sin moster på Ælin, og Bjarne hadde fått gjort gutten klar over at det var mest takket være herr Erlings og hans egne forbønner at Erlend i sin tid hadde fått nåde – uten deres støtte kunne Simon Andressøn aldri ha fått gjennomført sitt ærend hos kong Magnus. – Ivar var til og med hos Inge Fluga. Kristin visste at det som Bjarne Erlingssøn hadde sagt, ikke var helt usant – det stemte godt nok med Simons egen fortelling om sin ferd til Tunsberg. Allikevel hadde hun i alle disse årene tenkt med stor bitterhet mot Erling Vidkunssøn; hun mente at han kunne ha hjulpet hennes ektemann til bedre vilkår, hvis han hadde villet. Bjarne evnet vel ikke stort den gangen, så ung som han var.

Enda hun likte ikke rigtig at Skule hadde sluttet seg til denne mannen – og så tok det så underlig pusten fra henne, at tvillingene handlet helt på egen hånd og slik hadde gitt seg ut på vidotta – de var jo bare barn av den alderen, syntes hun –. Etter dette Jammælts besøk økte uroen i hennes sinn slik at hun nesten ikke orket å tenke. Var det virkelig slik mennene mente, at det skulle øke trivsel og trygghet for folket så usigelig mye, om denne vesle gutten på Tunsberg borg nå het Norges konge? Da kunne folket nyte denne vindingen snart i ti år, dersom ikke Erlend hadde –. Nei! Hun ville ikke tenke på det, når hun tenkte på den døde. Men hun kunne ikke la være, nettopp fordi hun skjønte at i sønnenes øyne sto faren herlig og fullkommen, den ypperste kjemp og høvding uten feil eller lyte.

Korset – del 16BokRobot · Side 331 / 462

Og hun selv hadde vel ment i alle disse årene at Erlend var blitt sveket av sine jevnaldrende og rike slektninger; stor urett hadde hennes ektemann lidd – men Nåkkve tok for hardt i, når han sa at de hadde lagt ham ut til ormemat. Hun bar vel sin tunge del av skylden hun også – men mest var det likevel Erlends fåvit og hans fortvilte egensindighet som hadde voldt hans elendige død. Men nei – likevel likte hun ikke at Skule nå var hos Bjarne Erlingssøn. Skulle hun da aldri oppleve den dagen da hun slapp å pines av angst og uro uavlatelig –? O Jesus, husk den angst og den sorg som din salige mor tålte for din skyld, miskunn deg over meg, en mor, og trøst meg –! Selv for Gaute hadde hun angst. Der var det nok i den gutten til å bli den dyktigste husbond, men han var så fremfusende i sin iver etter å bringe slektens velstand på fote. Nåkkve ga ham frie hender – og Gaute hadde hendene fulle av så mange tiltak.

Nå hadde han sammen med noen andre menn i bygden tatt opp de gamle jernblåstrerne i fjellet. Og han solgte altfor mye unna, ikke bare landskyldsvarer, men av gårdens egen avdrått solgte han. Kristin hadde alle dager vært vant til å se fullstappede bur og boder på gården sin, og hun ble ikke lite vred når Gaute gren på nesen av trått smør og spøkte med det ti år gamle flesket som hun hadde hengende. Men hun ville vite at det aldri skulle mangle mat på hennes gård; ingen fattig skulle gå tomhendt fra henne, om hungersnød rammet bygden. Og her skulle det ikke være knapt når de dagene kom da det igjen ble brylluper, barnedåp og gjestebud på den gamle gården. Hennes ambisiøse håp for sønnene ble redusert. Hun ville være fornøyd om de ville slå seg til ro her i hennes bygd. Hun kunne samle og fordele sine eiendeler. eiendommer slik at tre av dem ble sittende på egne gårder.

Korset – del 16BokRobot · Side 332 / 462

Og Jørundgård med den delen av Laugarbru som lå på denne siden av elven kunne føde tre oppsittere. Ble det ikke herresveiners kår – fattigfolk skulle de likevel ikke være. Her i dalen rådet da fred – all denne uroen mellom høvdingene i landet spredte seg lite hit. Kunne dette likevel tolkes som en nedgang for ættens makt og anseelse? Gud evnet å føre deres etterkommere videre, hvis han så at det var til deres gavn. Men det var vel fåfengt for henne å håpe at hun skulle få se dem samlet omkring seg på den måten – de ville nok ikke slå seg til ro så lett, disse sønnene hennes som hadde Erlend Nikulaussøn til far. I denne tiden var det at hennes sjel fant fred og lindring, når hun lot tankene dvele ved de to små barna som hun hadde gjemt oppe på gravgården. Hver dag i disse årene hadde hun nok tenkt på dem – undret seg, når hun så barn som var jevngamle med dem vokse og trives – hvordan ville vel hendes være nå –.

Nå, mens hun gikk sine daglige gjøremål, like ferm og flittig, men innesluttet og fordypet, var de døde barna alltid hos henne; i drømmene hennes vokste og trivdes de, og de var i alt og alt slik hun ønsket det: Munan var like trofast mot sine frænder som Nåkkve, men han møtte moren sin like muntert og meddelsomt som Gaute gjorde, og bekymret henne aldri med utrygge påfunn; han var blid og tenksom som Lavrans, men alt det rare Munan grublet over, det snakket han om med moren sin. Han var klok som Bjørgulf, men ingen ulykke skygget hans vei gjennom livet, så hans klokskap var uten bitterhet; han var selvhjulpen, sterk og djerv som tvillingene, men ikke så ustyrlig og egenrådig –. Og alle de søte, muntre minnene om barnas elskelige ynde, da de var små, dem kalte hun frem igjen, når hun tenkte på lille Erlend.

Korset – del 16BokRobot · Side 333 / 462

Han stod opp i fanget hennes og skulle bli kledd på: hun holdt hendene sine rundt hans nakne, tykke skrot, og han strebet med små hender og med oppvendt ansikt og hele sin dyrebare kropp opp mot hennes ansikt og hennes kjærtegn. Hun lærte ham å gå – hun hadde lagt et sammenfoldet tøy over brystet hans og opp under armhulene – i denne selen hang han, tung som en sekk, og kavet så inderlig bakvendt med føttene, lo selv, til han vred seg som en makk av latter. Hun bar ham med seg på armen ut i fjøset til kalvene og lammene; han skrek av glede over suggen med alle grisene, la hodet bakover og gapte mot duene oppe på låveveggen. Han løp ved siden av henne i det høye gresset ved haugene, ropte for hvert bær som han så og

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] åt dem ut av hendes hånd så grisk at hun blev aldeles våt indi loven av hans lille grådige mund. Alle sine glæder av børnene husket hun og levet op igjen i det drømte liv med de to små, og alle sorgerne glemte hun –. Det blev vår for tredje gang siden Erlend var lagt i graven. Kristin hørte ikke mere om Tordis og Nåkkve. Men hun hørte hellerikke mere om klosteret. Og hendes håb vokste – hun kunde ikke hjælpe for det: hun vilde så nødig ofre sin ældste søn til munkelivet. Like før Jonsmesse kom Ivar Erlendssøn hjem til Jørundgård. Tvillingerne hadde været fremvokstringer i det sekstende året, da de fór hjemmefra. Nu var Ivar voksen mand, nær atten år gammel, og moren syntes at han var blit så vakker og mandig, så hun kunde ikke se sig mæt på ham.

Korset – del 16BokRobot · Side 334 / 462

Den første morgen bar moren åbiten op til Ivar, mens han lå i sengen. Honningbakt hvetestomp, lefse og øl som hun hadde tappet fra den sidste tønden av julebrygget. Hun sat på sengekanten, mens han åt og drak, smilte til alt han sa, stod op og så på klærne hans, snudde og kjendte på hvert plagg, rotet i hans reisesæk, veiet den nye søljen hans i sin smale rødbrune hånd, drog hans dolk ut av sliren, roste den og alle hans eiendeler. Så satte hun sig igjen på sengen, så på sønnen og hørte med smil i øinene og om munden på alt som den unge mand fortalte. Da sa Ivar: «Likegodt, mor min, at jeg sier eder mit ærinde herhjemme – jeg er kommet for at få Nåkkves samtykke til mit giftermål.» Overvældet slog Kristin hænderne sammen: «Ivar min! Så ung som du er – du har vel ikke fundet på nogen vetløsheter!» Ivar bad moren høre. Det var en yngre enke, Signe Gamalsdatter på Rognheim i Fauskar.

Gården var på seks markebol og det meste var hendes selveiendom; hun hadde arvet sit eneste barn. Men hun kom i retssak med mandens frænder, og Inge Fluga hadde søkt at gjøre sig alslags ulovlig vinding av det, hvis han skulde hjælpe enken til hendes ret. Ivar var blit harm, hadde tat sig av kvinden og fulgt hende til biskopen selv, for herr Halvard hadde altid vist Ivar faderlig velvilje, de gangene han hadde møtt ham. Inge Munanssøns ferd i syslen tålte ikke godt skarp gransking – men han hadde visst å holde seg venner med stormennene i bygderne, skremme almuen inn i et musehull – og biskopen hadde han lurt med stor dyktighet; for Munans skyld var vel heller ikke herr Halvard hugget på å være altfor streng. Men nå tegnet det ikke så godt for ham – så tremenningene hadde skiltes i fullstendig uvenskap, da Ivar tok sin hest og red fra Inge Flugas gård.

Korset – del 16BokRobot · Side 335 / 462

Men så hadde han funnet på at han skulle hilse på sør på Rognheim, før han dro fra de bygderne. Det var ved påsketider, og han hadde vært hos Signe siden – hjulpet henne på gården i vår – og nå var de blitt enige om at han skulle gifte seg med henne. Hun mente ikke at Ivar Erlendssøn var for ung til å bli hennes husbond og verge for hennes tarv. Og biskopen likte ham, som sagt – enda var han jo altfor ung og ulært til at herr Halvard kunne overlate ham noe ærend, men Ivar mente nok at han skulle klare seg godt, hvis han giftet seg på Rognheim. Kristin satt og fiklede med nøkkelknippet i fanget sitt. Dette var jo fornuftig tale. Og Inge Fluga var sannelig ikke bedre verdt. Men hun undret seg på hva den stakkars gamle mannen, Munan Bårdssøn, ville si om dette.

Om bruden fikk hun vite at Signe var tredve vintrer gammel, av ringe og fattig slekt, men hennes første mann hadde kommet til velstand, så nå satt hun i gode kår, og selv var hun en hederlig, snill og dyktig kone. Nikulaus og Gaute fulgte med Ivar sørover for å se på enken, men Kristin ville bli igjen hos Bjørgulf. Da sønnene vendte hjem, kunne Nåkkve melde sin mor at nå hadde Ivar forlovet seg med Signe Gamalsdatter. Bryllupet skulle stå på Rognheim til høsten. Ikke lenge etter hjemkomsten gikk Nåkkve inn til sin mor, en kveld hun satt i vevstuen og sydde. Han dro for gardinen for døren. Så sa han at nå da Gaute var tyve år gammel, og også Ivar ved sitt giftermål ble myndig, ville han og Bjørgulf alt til høsten reise nordover og be om å bli tatt inn som noviser i klosteret. Kristin svarte ikke stort, og de snakket da bare om hvordan de skulle ordne seg med det som de eldste to sønnene nu vilde ha utredet av boet.

Men etpar dager efter kom bedemænd til Jørundgård – Åsmund av Skjenne skulde gjøre sin sønnedatter Tordis' fæstensøl med en god bondesøn fra Dovre.

Korset – del 16BokRobot · Side 336 / 462

Nåkkve kom inn til sin mor i vevstuen den kvelden også, og igjen lukket han døren etter seg. Han satte seg på kanten av åren, satt og koste med en kvist i varmen – Kristin hadde tent et lite bål, for nettene var kalde om sommeren. «Ikke annet enn veitsler og turing, mor min,» sa han og lo litt. «Festøl på Rognheim og festøl på Skjenne, og så blir det Ivars bryllup – når Tordis rir i brudefølget, blir vel ikke jeg med – da har jeg vel alt tatt klosterkappen –» Kristin svarte ikke med det samme. Men så sa hun uten å se opp fra sømmen – det var en staselig skjorte til Ivar: «Mange hadde vel trodd at det ville bli en sorg for Tordis Gunnarsdatter, hvis du ble munk.» «Det har jeg selv trodd engang,» mumlet Nåkkve. Kristin lot sømmen synke ned i fanget sitt. Hun så på sønnen – ansiktet hans var stengt og rolig.

Og han var så vakker – det mørke håret gret tilbake fra den hvite pannen, det krøllet seg så mykt bak ørene og over halsens slanke brune stamme. Han hadde mer regelbundne trekk enn faren – ansiktet var bredere og fastere, nesen ikke så stor og munnen ikke så liten, de klare blå øynene lå vakkert under rette, svarte bryn – og likevel virket han ikke så vakker som Erlend hadde vært. Det var farens dyrelignende mykhet og dovne ynde, den uutslettelige ungdommens glød som Nåkkve ikke eide. Moren tok opp arbeidet sitt igjen, men hun sydde ikke. Om litt sa hun, mens hun så ned og glattet en kant av tøyet med nålen: «Husk, Nåkkve, jeg har likevel ikke med ett ord sagt noe imot ditt gudelige forehavende. Jeg våger ikke det. Men du er ung – og det vet vel du, som er mye mer lærd enn jeg – det står skrevet et sted i læsten at det ikke sømmer seg for en mann å snu seg og se tilbake over åkeren, etter at han har lagt hånden på plogen.»

Ikke en mine rørte seg i sønnens ansikt.

Korset – del 16BokRobot · Side 337 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] noget længer, om dere har kaldet. Du er født til at ta gården her og bli hodet for ætten –» «I djerver eder til at råde mig nu?» Nåkkve pustet tungt etpar ganger. Han reiste sig – medett tok han sig heftig til barmen, skilte kjortel og skjorte så moren så ind på hans nakne bryst hvor morsmerket, de fem små blodrøde ildflekker, skinnet indi det svarte hårkrus: «I trodde vel jeg var for litet barn til at skjønne, hvad I sukket med gråt og klage, når I kysset mig her den tiden jeg var liten pilt –. Jeg skjønte det ikke da, men de ordene som I talte kunde jeg aldrig glemme –. Mor, mor – har I glemt at far døde den elendigste død uten skriftemål og husling! – Og I våger at råde os fra! – Jeg tænker vi brødrene vet, hvad vi snur os fra –.

Mig tykkes det ikke stort offer, om jeg skal miste gården her og giftermål – og slik fred og lykke som I og far min hadde sammen i alle de årene jeg mindes –» Kristin slap ned sømmen. Alt som hun og Erlend hadde levet – det onde med det gode – mindernes rigdom overskyllet hende. Så litet visste da dette barnet om det som han gav avkald på. Med alle sin ungdoms slagsmål, vågespil, løse handeler og elskovslek – han var ikke andet end et uskyldig barn. Nåkkve så at tårerne kom op i morens øine; han skrek: «Quid mihi et tibi est, mulier–»n52 Kristin fór sammen, men sønnen talte i voldsomt oprør: «Gud sa vel ikke de ordene for han svivyrdet mor sin –. Men han selv retviste hende, den rene perle uten risp eller lyte, da hun vilde råde ham, hvordan han skulde bruke den kraft som han hadde av sin far i Himmerike og ikke av sin mor i kjødet. – Mor, I må ikke råde mig i dette – våg eder ikke til det –» Kristin bøiet sit ansigt ned mot brystet.

Litt efter sa Nåkkve meget sagte: «Har I glemt, mor, at I drev mig bort fra eder –» han taug, som han ikke turde stole på sin egen stemme. Men så tok han på igjen: «Jeg vilde knæle hos eder ved min fars dødsseng – men I bad mig gå bort –. Tænker I ikke at hjertet mit kved i bringen, så ofte

Jeg kom ihug det –»

Korset – del 16BokRobot · Side 338 / 462

Kristin hvisket nesten uhørlig: «Er det derfor du har vært så – kald – mot meg i alle disse årene, siden jeg ble enke?» Sønnen tav. «Jeg begynner å skjønne – dette har du aldri tilgitt meg, Nåkkve –» Nåkkve så bort. «Noen ganger – har jeg nok tilgitt deg, mor,» sa han, svak i stemmen. «Ofte var det vist ikke – Nåkkve, Nåkkve,» ropte hun i bitter klage, «– tror du jeg elsket Bjørgulf mindre enn du – jeg er jo moren hans – jeg er jo moren til dere begge! Grusom var du, da du alltid stengte døren mellom ham og meg –!» Nåkkves bleke ansikt ble enda blekere: «Ja, mor, jeg stengte døren for deg. – Grusomt, sier du –. Jesus trøste deg, du vet ikke –» Hans stemme døde bort i en hvisken, som om guttens krefter var uttømt: «Jeg tenkte at du ikke skulle – deg måtte vi jo spare –» Han snudde seg brått, gikk bort til døren og dro den fra hengslene. Men så ble han stående der borte, med ryggen til Kristin. Til slutt kalte hun ham forsiktig ved navn.

Da kom han tilbake, stod foran henne med bøyet hode: «Mor –. Jeg skjønner nok at dette ikke er – lett – for deg –» Hun la hendene sine på skuldrene hans. Han skjulte ansiktet for blikket hennes, men han bøyet hodet og kysset henne på det ene håndleddet. Kristin husket at hans far hadde gjort dette en gang – hun kunne ikke huske når. Hun strøk nedover ermet hans, da løftet han hånden og klappet henne på kinnet. Deretter satte de seg ned, satt litt og tav. «Mor,» sa Nåkkve etter en stund, jevnt og stille. «Har dere fortsatt det korset som dere fikk etter min bror Orm?» «Ja,» sa Kristin, «han ba meg aldri skille meg fra det.»

Korset – del 16BokRobot · Side 339 / 462

Kristin fant frem det lille sølvkorset under serken. Nåkkve tok imot det; det var varmt av morens bryst. Han kysset ærbødig relikviegjemmet midt på korset og festet den tynne kjeden om halsen sin, stakk smykket inn under klærne. «Husker du din bror Orm?» spurte moren. «Jeg vet ikke. Det bæres meg for – men kanskje er det bare fordi dere snakket så mye om ham den tiden jeg var liten –» Nåkkve satt enda en liten stund der foran moren. Så reiste han seg: «God natt, mor!» «Gud signe deg, Gud signe deg, Nåkkve min –». Så blåste hun ut lyset og gikk ut av det gamle huset. En stund etter møtte Kristin sammen med Tordis på en gård ute i bygden. Folkene der lå syke, så de hadde ikke fått høstet inn høyet sitt; nå kom brødre og søstre av Olavsgildet og gjorde dugnad for dem. Om kvelden gikk Kristin et stykke sammen med piken.

Hun gikk langsomt og gammelmodig og småpratet, og litt etter litt fikk hun snakket slik at Tordis av seg selv hadde fortalt Nåkkves mor alt som hadde vært mellom ham og henne. Ja, hun hadde møtt ham i hagen deres, og i fjor sommer, da hun lå på setra deres, hadde han vært hos henne flere ganger om natten. Men han hadde aldri forsøkt å være for dristig mot henne. Hun visste godt hva folk sa om Nåkkve ellers – henne hadde han aldri krenket, verken i ord eller adferd. Men han hadde ligget ved siden av henne oppå sengefelden noen ganger, og de hadde snakket sammen –. Så hadde hun engang spurt om det var hans hensikt å fri til henne. Da svarte han at han ikke kunne det; han hadde lovet seg til Jomfru Marias tjeneste. Det samme sa han her i vår, da de snakket sammen. Så ville hun ikke lenger sette seg imot sin farfars og sin fars vilje. «Vondt måtte det ha gjort dere begge, skulle han brutt sitt løfte og du trosset dine frænder,» sa Kristin.

Korset – del 16BokRobot · Side 340 / 462

Hun stod støttet til riveren sin og så på den unge kvinnen. mø – et blidt og vakkert, rundt åsyn hadde dette barnet, og en tung lys flette av det skjønneste hår. «Gud vil visst legge lykke til for deg, Tordis min – en djerv, god dreng tyktes han å være, din forlovede.» «Ja, jeg liker Håvard godt,» sa piken – og så brast hun i bitter gråt. Kristin trøstet henne med slike ord som kunne passe i munnen på en gammel og forstandig kvinne. Inni henne klaget det av lengsel – så gjerne som hun gjerne ville ha kunnet kalle dette gode, friske barnet sin datter. Etter Ivars bryllup ble hun en tid på Rognheim. Signe Gamalsdatter var ikke vakker og så svært slitt og gammel ut, men hun var blid og tækkelig. Hun syntes å elske sin unge husbond med inderlig kjærlighet, og hans mor og brødre hyllet hun som om hun mente at de stod så høyt over henne at hun umulig kunne ære og tjene dem godt nok.

For Kristin var det helt nytt at et menneske gikk ut av sin vei for å gjette hennes ønsker og stelle vel for henne. End ikke mens hun var den rike fruen på Husaby som bød over tjenestefolk i hopetall, hadde noen tjent henne på den måten at de tenkte på husfruens bekvemmelighet eller velvære. Hun hadde aldri spart seg selv, mens hun rådet med alt arbeidet til hele huslydens tarv, og ingen annen hadde kommet på den tanken at hun skulle spares. Signes tjenstvillige omsorg for husmorens trivsel hele den tiden hun var på Rognheim gjorde da Kristin godt; hun ble snart så glad i Signe at nesten like mye som hun ba Gud legge lykke til for Ivar i hans ekteskap, ba hun om at Signe aldri måtte få grunn til å angre at hun hadde gitt seg selv og all sin eiendom hen til en så ung husbond. Like etter Mikælsmesse dro da Nåkkve og Bjørgulf nordover til Trøndelagen.

Korset – del 16BokRobot · Side 341 / 462

Alt hun hadde hørt om dem siden var at de var kommet til Nidaros med god helse og at de var blitt tatt opp som noviser i brødrelaget på Tautra. Og nå hadde Kristin snart sittet ett år på Jørundgård med bare to av sønnene hos seg. Men hun undret seg selv – at det ikke var lenger siden. For den dagen i fjor høst, da hun kom ridende forbi kirken og så nedover, hvor vollene lå under teppet av kaldskodden, så hun ikke kunne skjelne husene på sin egen gård – hun hadde fulgt de to op på Dovre – da tænkte hun, at slik måtte den kjende det som rider mot hjemmet sitt og vet, at der ligger bøen med aske og kolde kul –.

– Nu, da hun tok den gamle stien hjemover forbi smietomten – iår var den nesten gjengrodd, og tuer av guldfegre, blåbjelle og muserter vokste utover fra kanten av tykkingen – da tyktes det henne nesten å være et bilde av hennes eget liv som hun så: den veirslåtte og sotede gamle arnen som aldri mer skulle tennes opp ild på; bakken rundt var strødd med småknust kull, men fint, kort og blankt gress piplet opp overalt på brandtomten. Og i sprekkene på det gamle ildstedet blomstret gjeitskor, som spredte seg utover overalt, med lange, fagerøde dusker.

II. Det hendte, når Kristin alt hadde lagt seg, at hun ble vekket av folk som kom ridende inn i gården. Det ble hamret på loftsdøren – hun hørte Gaute hilse sine gjester høyt og gladstemt. Tjenestefolk måtte opp og ut. Det rumlet og tråkket ovenpå i stuen – Kristin kjente igjen Ingrid sin iltre stemme. Ja, hun var et godt barn, den unge ternen; hun lot seg ikke by noen nærhet. Et brøl av leende unge stemmer belønnet hennes skarpe og kvikke ord. Frida skrek – armingen; hun ble aldri klokere; hun var ikke mange år yngre enn Kristin selv – og likevel kunne det være nødvendig at husfruen holdt øye med henne. Så snudde Kristin seg i sengen og sovnet. Gaute var oppe neste morgen tidlig som han pleide – han tok ikke lenger morgensøvn, selv om han hadde drukket øl kvelden før. Men gjestene kom ikke frem før til dugurd. Så ble de på gården den dagen – iblant var det handel, og iblant var det bare vennelag. Gaute var svært gjestfri.

Korset – del 16BokRobot · Side 342 / 462

Kristin sørget for at Gautes venner ble servert det aller beste. Hun visste ikke selv at hun gikk og smilte stille til lyden av ungdom og livsglede igjen på farsgården. Men hun snakket lite med de unge mennene og så ikke stort til dem. Det hun så, var at Gaute var vennlig og glad. Gaute Erlendssøn var like godt likt blant både småfolk og rike bønder. Selv om saken mot Erlend sine drapsmenn hadde brakt stor ulykke over deres slektninger, så det var nok gårder og slekter hvor folk flittig unngikk å møte noen av Erlendssønnene, hadde Gaute selv ingen fiender. Herr Sigurd av Sundbu hadde fattet den inderligste kjærlighet til sin unge frænde. Denne søsterdatteren hennes, som Kristin aldri hadde møtt før skjebnen førte ham til Erlend Nikulaussøns dødsleie, hadde den gang vist ham den mest trofaste frændeånd. Han ble på Jørundgård nesten til jul og gjorde alt han kunne for å hjelpe enken og de faderløse unge guttene.

Erlendssønnene viste sin takknemlighet på en høvisk og vakker måte, men bare Gaute knyttet seg nærmere til ham og hadde vært mye på Sundbu siden den gang. Når denne sønnesønnen til Ivar Gjesling engang døde, kom gården til å gå helt ut av slekten – han var barnløs, og Haftorsønnene var hans nærmeste arvinger. Herr Sigurd var allerede en ganske gammel mann, og han hadde fristet den tunge skjebne at hans unge hustru mistet forstanden i sin første barnsseng. Nu hadde han sittet snart i firti år med den gale konen, men endda gikk han nesten daglig inn og så hvordan hun hadde det – hun bodde i et av de beste husene på Sundbu og hadde flere terner bare til å passe seg. «Kjenner du meg idag, Gyrid?» pleiet mannen å spørre. Sommetider svarte hun ikke, men andre ganger sa hun: «Deg kjenner jeg vel – du er Ysaias spåmann som bor på Brotveit nord under Brotveitkollen.»

Korset – del 16BokRobot · Side 343 / 462

Alltid satt hun med en ten – når hun hadde det best, spant hun tråden jevnt og fint, men når det var ille med henne, plukket hun opp sitt eget spind og strødde ullen som hennes terner hadde kardet utover hele stuen. Etter at Gaute hadde fortalt Kristin om dette, tok hun alltid imot søsterungen sin med hjertelig vennlighet når det hendte at han kom på besøk. Men hun unngikk å følge med til Sundbu – dit hadde hun ikke vært siden hun stod brud. Gaute Erlendssøn var mye lavere av vekst enn Kristins andre sønner. Mellom den høye moren og de lange brødrene så han nærmest liten ut, men han var godt og vel av middels høyde. I det hele syntes Gaute å ruve mye mer på alle måter, nå da de to eldste brødrene og tvillingene som kom etter ham i alder var borte – mellom dem hadde han vært stille av vesen. Folk i bygden kalte ham for en overmåte vakker mann – han var også ansiktsfager.

Med det lyse håret og store grå øyne som lå fint under pannen, et avlangt, passelig fyldig ansikt, frisk hudfarge og en skjønn munn var han meget lik sin morfar. Hodet hans satt vakkert på skuldrene, og han var ualminnelig sterk i de velskapte, noe store hendene. Men han var litt for kort i underkroppen, og meget hjulbent. Derfor bar han alltid sideklær når han ikke for sitt arbeids skyld var helt nødt til å gå i kort kufte, enda det nettopp i disse årene mer og mer ble regnet for fint og høvisk at mennene lot sine stasklær sy kortere enn før. Bøndene så denne moten på reisende storfolk som dro gjennom dalen. Men når Gaute Erlendssøn kom til kirke og til gjestebud i sin fotside, grønne helgedagskjortel, sølvbelte om den smekre midjen og stor gråskindsforet kappe slått bakover herderne, så bygdefolket glad og blidt etter den unge bonden i Jørundgård.

Korset – del 16BokRobot · Side 344 / 462

I hånden bar Gaute alltid en praktfull sølvbeslått øks som Lavrans Bjørgulfsøn hadde eid og arvet etter sin farfar, Ivar Gjesling – og folk tykte det var vakkert å se: Gaute Erlendssøn trådte i de fremfarne fedrenes spor, så ung som han var, holdt ved god gammel bondesed, både i klædedragt, levemåte og væsen. Og tilhest var Gaute den vakreste mannen noen kunne se. Han var den mest forvovne rytteren, og folk i bygden skrøt av at det ikke fantes noen hest i hele Norge som ikke Gaute deres skulle klare å temme og ri. Da han var i Bjørgvin året før, skulle han ha temmet en ung hingst som ingen mann før hadde kunnet temme. råde med og ride – under Gautes hender ble den så tam at han red den usadlet med en jomfrus hårbånd som tømme. Men da Kristin spurte sønnen ut om denne saken, lo han bare og ville ikke snakke om det.

At Gaute var letsindig i omgang med kvinner visste Kristin, og det plaget henne sterkt, men hun tenkte at det mest sannsynlig skyldtes at kvinnene møtte den vakre unge mannen altfor blidt, og at Gaute var åpen og innbydende. Lek og tøv var vel det meste – han tok ikke slikt tungt og gikk ikke og dolket, slik Nåkkve hadde gjort. Han kom selv og fortalte det til sin mor, da han hadde fått et barn med en ung pike overn53 på Sundbu – det var nå to år siden. For moren hadde han sørget rundhåndet med et godt hjemmefølge etter hennes kår, hørte Kristin av herr Sigurd, og barnet ville Gaute ta hjem til seg når det var avvent fra brystet. Han syntes å være svært glad i sin lille datter; han så alltid bort til henne når han var i Vågå – hun var det vakreste barnet, sa Gaute stolt, og han hadde latt henne døpe Magnhild.

Korset – del 16BokRobot · Side 345 / 462

Kristin tenkte også at når gutten først hadde gjort galt, så var det best at han tok sitt barn hjem til seg og ble en trofast far. Hun gledet seg ganske mye til å få lille Magnhild hit. Men så døde hun da hun var ett år gammel. Gaute ble svært bedrøvet da han hørte det, og Kristin syntes det var vondt at hun aldri hadde fått se sin lille sønnedatter. Kristin hadde alltid hatt svært vondt for å refse Gaute. Han hadde vært så ussel da han var liten, og siden hadde han fortsatt å henge etter moren mer enn de andre barna. Og så lignet han hennes far. Og han hadde vært så stø og troverdig som barn – alvorlig og voksenmannslik hadde han gått sammen med henne og gitt henne så mange velmente hjelpende hender som han i sin barnslige uskylddømte måtte være til størst nytte for moren.

Nei, å være hard mot Gaute hadde hun aldri vurdert – og om han gjorde galt av tankeløshet og sin alders naturlige enfold, trengte han heller aldri mer enn noen milde, veiledende ord, så sindig og klok som den gutten var. Da Gaute var to år gammel, rådet huspresten deres på Husaby, som forstod seg særlig godt mot sykdommer hos småbarn, for at han igjen skulle få kvinnemelk, siden ingen andre midler hjalp. Tvillingene var da nyfødte, og Frida som fostret Skule hadde mye mer melk enn spedbarnet orket å drikke opp. Men ternen stygget ved vesalingen – Gaute så dårlig ut med stort hode, tynn og vissen kropp, kunne verken tale eller stå på bena – så var hun redd han kunne være en bytting, enda barnet hadde vært sunt og vakkert helt til det fikk en sykdom da det var ti måneder gammelt. Likevel nektet Frida å legge Gaute til brystet satt, og så måtte Kristin ta ham selv, og han fikk suge ved morens bryst til han var fire vintergammel.

Korset – del 16BokRobot · Side 346 / 462

Siden hadde Frida aldri kunnet like Gaute; alltid hadde hun hakket på ham så mye hun turte for morens skyld. Frida satt nå husfruen nest på kvinnebænken og bar nøklene hennes når Kristin var borte hjemmefra. Hun fortalte husbondens folk alt som falt henne inn; Kristin bærte over med henne og moret seg over piken, selv om hun ofte var lei av henne også – likevel søkte hun alltid å bøte og glatte ut når Frida hadde gjort galt eller vært for grov i munnen. Nå hadde hun svært vondt av at Gaute satt i høysetet og skulle være bonden på gården. Hun regnet ham ikke for mer enn en uvitende gutunge, skrøt av brødrene hans, men mest av Bjørgulf og Skule, som hun hadde ammet, men hun spottet over Gautes lave vekst og krokede legger. Gaute tok det godmodig: «Ja, du kan vite, Frida, hadde jeg fått suge ved deg, så var jeg også blitt en slik kjempe som brødrene mine. Men jeg måtte nøye meg med mors bryst –» han smilte til Kristin.

Ofte gikk mor og sønn ut sammen om kvelden. Mange steder var stiene over jordene så smale at Kristin måtte gå bak Gaute. Han vandret foran med den langskaftede øksen, så selvsikker – moren måtte smile bak ryggen hans. Hun kjente en kåt, ung lyst til å løpe inn bakfra og klemme ham opp til seg, le og tulle med Gaute slik hun hadde gjort iblant da han var barn. Noen ganger gikk de helt ned til vaskestøen ved elvebredden, satte seg og hørte på brusingen fra elven som strømmet forbi, lys og rivende i skumringen. Ofte snakket de ikke stort sammen. Men det hendte at Gaute spurte moren ut om gamle ting fra denne bygden og om hennes egen slekt. Kristin fortalte slikt som hun hadde hørt og sett i sin barndom. Faren og årene på Husaby ble aldri nevnt mellom dem slike kvelder. «Nei, mor, dere sitter visst og fryser,» sa Gaute, «– det er kaldt i kveld.» «Åja – og støl har jeg blitt av å sitte på denne steinen.» Kristin reiste seg også.

«Jeg begynner å bli en gammel kjerring, Gaute min!» Oppover gikk hun og støttet seg med den ene hånden på skulderen hans. Lavrans sov som en stein i sengen sin. Kristin

Korset – del 16BokRobot · Side 347 / 462

Hun tente den lille kullampen – hun hadde lyst til å sitte litt og nyte havutsikten i sitt eget sinn. Og det var alltid nok å holde på med. Over hodet hennes ramlet Gaute med noe –

Så hørte hun at han reiste seg i sengen der oppe. Moren rettet ryggen et øyeblikk – smilte litt mot det lille lyset i lampen. Hun beveget leppene svakt, gjorde korsets tegn over ansiktet og brystet sitt, og ut for seg selv i luften. Så tok hun opp sømmen igjen. Bjørn, den gamle hunden, reiste seg og ristet seg, strakte seg flat på forlabbene mens den gjespet. Så tasset den over gulvet bort til sin frue. Straks hun klappet den, la den forlabbene opp i hendene hennes – mens hun snakket vennlig til den, slikket den ivrig ansiktet og hendene hennes, mens den logret med halen. Så lusket Bjørn tilbake igjen – snudde hodet og så bort på konen: dårlig samvitt lyste ut av de ørsmå øynene og av hele dens strie, tette kropp helt til ytterst på ryggkammen. Kristin smilte stille og lot som hun ikke så – da hoppet hunden opp i sengen hennes og krøllet seg sammen ved fotgjærdet.

Om en stund blåste hun ut lampen, klippet gnisten av veken og kastet den ned i tranen. Sommernattens lys demret utenfor bak det lille vinduet. Kristin ba de siste bønnene for dagen, kledde seg stille av og krøp til sengs. Hun puffet dynene godt til rette under brystet og skuldrene, og den gamle hunden krøp inntil baken hennes. Straks etter sovnet hun. Biskop Halvard hadde gitt Sira Dag sitt ombud i bygden, og av ham kjøpte Gaute biskopstien for tre år fremover. Han handlet også inn huder og mat i bygden, sendte varene på vinterføre til Raumsdal og videre til Bjørgvin med skip om våren. Kristin likte ikke rigtig disse tiltakene til sønnen sin – selv hadde hun alltid solgt på Hamar, for både hennes far og Simon Andressøn hadde gjort det. Men Gaute hadde lagt opp et slags handelsfellesskap med svogeren sin, Gerlak Paus – og Gerlak var en dyktig kjøpmann og i nær slekt med mange av de rikeste tyske handelsmennene i Bjørgvin.

Korset – del 16BokRobot · Side 348 / 462

Erlends datter Margret og hennes mann hadde kommet til Jørundgård sommeren etter farens død; de ga store gaver til kirken for hans sjel. Da Margret var ungpike hjemme på Husaby, hadde det ikke vært mer enn middels godt vennskap mellom henne og stemoren, og da hadde hun ikke brydd seg stort om de små halvbrødrene. Nå var hun tredve år gammel og hadde ikke fått barn i sitt ekteskap; nå viste hun de vakre, voksne brødrene den kjærligste søstersinn, og hun fikk i stand avtalen mellom sin mann og Gaute. Margret var en vakker kvinne, men hun var blitt så stor og tykk at Kristin trodde ikke hun hadde sett en jevndigert kvinne. Men dess flere sølvplater ble det var plass til det på beltet hennes, og en spenne så stor som et lite håndskjold prydet meget passende midt mellom de brede brystene hennes.

Hennes svære kropp var alltid så pyntet som et alter med de dyreste stoffer og forgylt metall – Gerlak Tiedekenssøn syntes å elske sin hustru overmåte høyt. Året før hadde Gaute besøkt sin søster og svogeren i Bjørgvin under stevnetiden om våren, og om høsten dro han over fjellene med en hestedrift som han solgte der. Den ferden ble så lønnsom at Gaute sverget at han ville gjøre den om igjen til høsten. Kristin tenkte at han nok ville få sin vilje i dette. Litt av farens reiselyst hadde vel også han i blodet – han ble nok tryggere på seg selv etter hvert som han ble eldre. Da moren forsto at han gikk og lengtet etter å komme seg avgårde, skyndte hun selv på ham – i fjor hadde han måttet reise hjem over fjellene i full vintervær. Så dro han ut en vakker solskinnsmorgen like over Bartolomæusmesse. Da skal man slakte bukkene – og over hele gården luktet det av kokt bukkekjøtt.

Korset – del 16BokRobot · Side 349 / 462

Folket var overmette og glade; hele sommeren hadde de ikke smakt fersk mat uten på de mest hellige messedagene, men nå fikk de av det kraftige kjøttet og den fete, sterke suppen både til frokost og til kveldsmat i mange dager. Kristin var utmattet og opprømt etter årets første storslaktning og pølselaging, da hun stod oppe på hovedveien og vinket med en snipp av skautet sitt etter Gautes ferd. Det var vakkert å se – skinnende hester, friske unge menn som red med glinsende våpen og klingende rideutstyr; det gungte slik da de kom over den høye broen. Gaute snudde seg i salen og vinket tilbake med hatten sin, og Kristin vinket igjen med et lite, høyt rop av glede og stolthet. Like over vinternatten begynte det å regne og sludde i bygden, storm og snø i fjellene. Kristin var litt urolig for Gaute, som ennå ikke hadde vendt tilbake. Men hun var likevel aldri så redd for ham som hun hadde vært for de andre – hun trodde på denne sønnens lykke.

En ukes tid etter kom Kristin fra fjøset sent om kvelden; da skimtet hun noen ryttere oppe ved gårdsporten. Skodden bølget som hvit røyk foran skjålykten hun bar – hun gikk oppover i regnet for å møte følget av mørke, skinnkledde menn: monne det være Gaute – det var urimelig at å vente fremmede så sent –. Da kjente hun at den fremste rytteren var herr Sigurd av Sundbu – litt tungvint og gammelmandsaktig kom han seg av hesten.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 16BokRobot · Side 350 / 462

«Ja jeg bærer tidender fra Gaute jeg, Kristin,» sa ridderen, da de hadde hilst hinanden. «Han kom til Sundbu igår –» Det var så mørkt ute at hun kunde ikke skjelne hans mine. Men stemmen hans var så rar. Og da han gik mot stuedøren, bød han svendene sine følge med Kristins staldgut til karlstuen. Hun blev ræd, da han ikke sa mere, men hun spurte svært rolig, da de stod alene sammen i stuen: «Hvad er det for tidender da, frænde? Er han syk, siden han ikke blev med dig hjem?» «Nei Gaute er så frisk at jeg så ham aldrig friskere. Men følget hans var træt –» Han blåste på frohatten over ølbollen som Kristin rakte ham, drak og roste øllet. «God skjænk skal den ha som bærer god tidende,» sa husfruen smilende. «Ja det spørs hvad du vil si, når du har hørt min tidende tilende,» mælte han, rent forsagt. «Han kom ikke alene denne gangen, sønnen din –» Kristin stod og ventet.

«Han har med sig – ja det er datteren til Helge av Hovland – han har nok tat denne – denne møen – tat hende med vold fra far hendes –» Kristin sa endda intet. Men hun satte sig ned på bænken midt imot ham. Hendes mund var smal og sammenknepen. «Gaute bad at jeg skulde fare hitover – han var nok ræd, du skulde ikke like dette. Han bad mig si dig dette – og nu har jeg gjort det,» sluttet herr Sigurd svakt. «Du får si alt som du vet om denne saken, Sigurd,» bad Kristin rolig. Herr Sigurd så gjorde – uklart og vringlet, med megen snak hit og dit. Han var nok selv meget forfærdet over Gautes gjerning. Men Kristin fandt ut av hans beretning – Gaute hadde nok truffet møen i Bjørgvin ifjor. Jofrid het hun – nei da, bortlovet var hun ikke. Men Gaute hadde nok skjønt, det kunde ikke nytte at han snakket til hendes frænder om møen – Helge på Hovland var storrik, av den ætten som kaldte sig Duk og hadde eiendommer på Voss mest.

Så hadde fienden fristet de to unge –. Herr Sigurd skubbet sig i klærne og klorte sig i hodet som han skulde været aldeles nedluset.

Korset – del 17BokRobot · Side 351 / 462

Korset – del 17

Ja så i sommer – da Kristin trodde at Gaute var på Sundbu og skulle følge herr Sigurd på jakten etter de to slagbjørnene i setervellene – da hadde han faret over fjellet ned i Sogn – hun var der hos en gift søster; Helge hadde tre døtre og ingen sønn. Sigurd stønnet av nød – ja han hadde lovet Gaute å tie med det. Han hadde nok visst at gutten skulde se til en mø – men han kunde da ikke drømme om at det var noget så vettløst Gaute tenkte på –. «Ja dette kan han vel få bøte dyrt for, sønnen min,» sa Kristin. Hennes ansikt var stivt og rolig. Sigurd sa at nå satte jo vinteren inn for alvor – veiene ble tungt fremkommelige. Og når Hovlandsmændene fikk tid til å tenke over sakene, så ville de kanskje finne det best at Gaute fikk Jofrid med hennes frænders samtykke – når hun tross alt var hans. «Men hvis de nå ikke finner dette – krever hevn for kvinnerovet?» Herr Sigurd vred seg og klødde seg enda verre: «Det er vel ubotamål,» sa han lavt.

«Jeg vet ikke så nøye –» Kristin taug. Da tok herr Sigurd til orde, bedende i stemmen: «Han sa det, Gaute – han ventet at du ville ta kjærlig imot dem. Han sa at du vel ikke var så gammel en kone at du hadde glemt – ja han mente at du fikk den husbonden du selv ville ha, skjønner du?» Kristin nikket. «Hun er det vakreste barnet jeg har sett i mitt liv, Kristin,» sa Sigurd inderlig; øynene hans ble våte. «Det er ille at djevelen har lokket Gaute til denne ugjerningen – men du vil vel ta imot disse to stakkars barna med vennlighet?» Kristin nikket igjen. Bygden lå øde, grå og svart under høljende regnskurer, da Gaute red inn i tunet neste dag ved middagstid. leie hende frem – da skjøv hun ham unna og gikk alene for å møte Kristin. Gaute fikk travelt med å hilse på huskarlerne og gi beskjed til de svendene som hadde vært med ham. Da han igjen så bort til de to foran husdøren, stod Kristin og holdt den fremmede piken i begge hender.

Korset – del 17BokRobot · Side 352 / 462

Gaute sprang bort med en glad hilsen på leppene. Inne i forstuen tok herr Sigurd ham om skulderen, klappet ham faderlig, pæset og pustet ut etter spenningen. Kristin var blitt overrumplet da piken løftet et ansikt så hvitt og så yndig opp under den sølvfargede kåpehætten – og hun var så purung og barnslig liten. Da den fremmede sa: «Velkomst venter jeg ikke av dere, Gautes mor – men nå er alle dører stengt for meg uten denne. Vil dere tåle meg her i gården, husfrue, så skal ikke jeg glemme at jeg kom hit uten gods og uten ære, men med god vilje til å tjene dere og Gaute, min herre –» – så hadde Kristin tatt begge pikens hender, før hun selv visste ordet av det: «Gud forlate min sønn det han har gjort mot deg, vakre barnet mitt – kom inn, du Jofrid – Gud hjelpe dere, så visst som jeg vil hjelpe deg alt jeg kan!» Straks etter syntes hun nok at hun hadde kommet til å ta vel kjærlig imot denne kvinnen som hun ikke kjente.

Men nå hadde Jofrid tatt av seg ytterplaggene. Hennes tunge vinterkjole av vannblått, hjemmevevd vadmel var drivvåt nederst og gjennombløtt over skuldrene tvers igjennom kappen. Og det var en mild, sorgfull verdighet over denne barnlige piken – hun holdt det lille, svarthårede hodet yndefullt bøyd, to de digre, svarte flettene nådde henne nedenfor midjen. Kristin tok kjærlig Jofrids hånd og ledet henne til den varmeste plassen på benken ved siden av ovnen: «Du må da fryse?» Gaute kom bort og tok moren heftig i favn: «Mor – det får gå som det er ment – har du sett en så vakker jente som Jofrid min? Hun måtte jeg eie, koste hva det skulle – og dere vil være henne gode, kjæreste mor min –» Væn var Jofrid Helgesdatter – Kristin kunne ikke la være å se på henne hele tiden. Hun var lav av vekst, bred over skuldrene og hoftene, men rund og vakkert skapt.

Korset – del 17BokRobot · Side 353 / 462

Og huden hennes virket så myk og ren at hun var vakker, selv om hun var helt hvit i ansiktet. ansiktet. Hun hadde korte og brede ansiktstrekk, men kinnene og hakenes vide, sterke buer gjorde det også vakkert, og hun hadde en lang, smal leppe og lyserød munn med jevne små tenner som lignet et barns melketenner. Og da hun løftet opp de tunge øyelokkene, var hennes klare, grågrønne øyne som skinnende stjerner under de lange, svarte øyenvippene. – Svart hår, lyse øyne – det hadde hun tenkt var det vakreste hun visste, helt siden hun første gang så Erlend – det hadde de fleste av hennes egne, vakre sønner –. Kristin førte Jofrid til en plass på kvinnebænken ved sin egen side. Hun satt fin og blyg mellom de fremmede husfolkene, spiste lite og rødmet skarpt hver gang Gaute under måltidet drakk henne til. Han strålte av stolthet og urolig lykke mens han satt på sin høye stol.

For å hedre sønnens hjemkomst hadde Kristin dekket bordet med duk i kveld og satt frem to voksløs på kjertestikkene av forgylt kobber. Gaute og herr Sigurd drakk hverandre til hele tiden, og den gamle herren ble mer og mer beveget; han la armen om Gautes skulder og lovte å tale hans sak hos sine rike slektninger, ja hos kong Magnus selv – han skulle nok skaffe ham forlik med møens krenkede slektninger. Sigurd Eldjarn selv hadde ingen fiender – det var farens ufredelige lynne og hans egen ulykke med hustruen som hadde gjort ham ganske ensom. Til slutt reiste Gaute seg med hornet i hånden. Så vakker han er, tenkte Kristin – og så lik far! Slik hadde også hennes far blitt i begynnelsen av en rus – så strålende av livsglede, rank og frisk –. «Nå er det gått slik for meg og denne kvinnen, Jofrid Helgesdatter, at vi i dag drikker hjemkomstølet vårt, og bryllupsølet får vi drikke siden, om Gud vil gi oss lykke til det.

Korset – del 17BokRobot · Side 354 / 462

Deg, Sigurd, takker vi for trofast vennskap, og deg, mor, for at du gledet oss slik som jeg ventet av ditt trofaste, moderlige hjerte – slik vi brødrene ofte snakket om oss imellom: at du syntes å være den mest storsinnede kona og den mest kjærlige mora. Derfor ber jeg deg om å hedre oss ved selv å rede vår brudeseng så staselig og vakker, så jeg uten skam kan by Jofrid sove der med meg, og at du selv vil følge Jofrid opp på loftet, slik at hun kan komme til sengs med så mye verdighet som råd er til, siden hun ikke har noen mor i live eller noen fruekoner her –» Herr Sigurd var ganske full nå; han brøt ut i latter: «–

Dere sov da sammen på loftet hos meg – jeg visste ikke bedre, jeg trodde dere hadde ligget i en seng før og –» Gaute ristet modig sitt gyldne hår:

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

«Ja frænde – men dette er den første natten Jofrid skal sove på armen min her i sin egen gård – om Gud vil. – Men dere gode folk ber jeg drikke og være kåte ikveld – nu har dere set hende som skal bli husfruen min på Jørundgård – hun eller ingen anden kone, det sier jeg ved Gud vor herre og min kristenmands tro. Jeg venter at dere vil hædre hende alle, både karer og koner, og jeg venter av dere mændene mine, dere vil hjælpe mig at holde hende og verge hende som det sømmer sig drenger.» Under alt det rop og ståk som fulgte på Gautes tale gik Kristin stilt fra bordet og hvisket til Ingrid om at følge med op i loftet. Lavrans Bjørgulfssøns staselige høienloftssal hadde faret ilde i de årene, da Erlendssønnerne holdt til huse der. Kristin hadde ikke villet ofre mere end det nødtørftigste og groveste av sengklær og løst bohave på de uvørne drengene, og hun lot sjelden stuen rengjøre, for det lønnet ikke umaken.

Korset – del 17BokRobot · Side 355 / 462

Gaute og vennerne hans drog ind lort og boss like fort som hun fik sopt det ut. Der var en indgrodd lugt av mandfolk som kom ind og slængte sig i sengene, våte og svette og tilsølt fra skogen og bugården, lugt av stald og lærplagg og våte bikkjer. Nu sopte og stedet Kristin og ternen i en fart, så godt de kunde, husfruen bar ind fin sengebunad, tepper og hynder, røkte med brisk, og på et litet bord stillet hun sølvbægeret med den sidste vinskvæt, hun eiet i huset, similiebrød og et vokslys på malmstake, flyttet det frem ved sengen. Nu var her så fint som hun kunde få det på så kort varsel. På plankevæggen ind til kleven hang våben – Erlends svære tohånds slagsverd og det mindre sverdet som han pleiet bære, tømmermandsbiler og vedøkser – Bjørgulfs og Nåkkves tyndøkser hang der endda.

Der var også to små økser som gutterne sjelden brukte, for de syntes, de var for lette – men med dem hadde hendes far teljet og tildannet alslags emner så nethændt og sikkert, at det var bare til finpudsning, han trængte fare efter med huljern og kniv. Kristin bar økserne ind i kleven og gjemte dem i Erlends kiste hvor hans blodige skjorte lå og den øksen som han hadde hat i hånden, da han fik banesår. Leende bød Gaute at Lavrans skulde lyse bruden op i loftet. Gutten ble både forlegen og stolt. Kristin så at Lavrans nok forsto at denne brorens lovløse bryllup var en farlig lek, men han var yr og oppspilt av den merkelige hendelsen – så med tindrende øyne på Gaute og hans vakre brud.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 17BokRobot · Side 356 / 462

I loftstrappen blåste lyset ut. Jofrid sa til Kristin: «Gaute skulde ikke bedt eder om dette, endda han var drukken – gå ikke med mig længer, husfrue. Frygt ikke for at jeg skal glemme, jeg er en lokket kone, brutt ut av mine frænders råd.» «Ikke er jeg for god til at tjene dig,» mælte Kristin, «indtil sønnen min har bøtet sin synd mot dig og du kan kalde mig vermor med rette. Sæt dig ned, skal jeg kjæmme håret dit – makeløst fagert hår har du, barn» –. Men da huslyden hadde gåt tilro og Kristin lå i sin seng, kjendte hun atter en viss uro – ret som det var hadde hun kommet til at si denne Jofrid mere end hun visste om hun mente – endda. Men hun var så ung – og hun lot se så klart, hun krævet ikke dømmes bedre end hun var – et barn som hadde rømt bort fra ære og lydighet. Slik så da det ut – når folk lot bruderidt og hjemfærd komme før bryllupet.

Kristin sukket – engang hadde hun selv været villig til at våge det og for Erlend – men hun visste ikke om hun hadde turdet, hvis hans mor hadde sittet på Husaby. Nei, nei, hun skulde ikke gjøre dette værre for barnet deroppe –. Herr Sigurd ravet endda omkring i stuen – han skulde sove med Lavrans – nokså røret, men inderlig velment snakket han om de to unge – han skulde ikke spare noget for at hjælpe dem til en god utgang på dette vågespil –. Dagen efter viste Jofrid Gautes mor det som hun hadde ført med sig til gården – to skindsækker med klær; i et litet skrin av hvalrostand hadde hun sine smykker. Som hun hadde læst Kristins tanker, sa Jofrid, at alt dette var hendes eget eie som hun hadde fåt til sit bruk – gaver og arv, mest efter moren; hun hadde intet tat fra sin far. Kristin sat sorgfuld med hånden under kindet.

Korset – del 17BokRobot · Side 357 / 462

Den natten for evig længe siden, da hun selv samlet sit guld i skrin for at stjæle sig hjemmefra – det meste hun hadde lagt ned var gaver fra de forældrene som hun hadde skjæmt ut i løndom og nu vilde krænke og bedrøve åpenlyst –. – Men var dette Jofrids eget eie og morsarven bare i smykker, da måtte hun være fra et ovrikt hjem. Kristin ville anslå at godset hun så her var verdt mer enn tredve mark i brent sølv – bare skarlagenskjortelen med hvitt skinn og sølvmaler og den silkeforede kaprunen som hørte til, hadde nok kostet ti tolv mark. Ville Møens far gå til forlik med Gaute, så var det vakkert og vel – men han kunne umulig regnes for jevngift med denne kvinnen. Og ville Helge søke Gaute så hardt som han hadde rett og evne til, så ble det svart ut. «Denne ringen,» sa Jofrid, «bar moren min alltid – vil du ta imot den, husfrue, da vet jeg at du ikke dømmer meg så strengt som en god og ætstor kone kunne ventes å gjøre.»

«Nei da får jeg vel friste til å stå deg i mors sted,» sa Kristin smilende og stakk ringen på fingeren sin. Det var en liten sølvring med en vakker hvit agat i, og Kristin tenkte at barnet nok anså den for særlig dyrebar, siden den minnet om moren hennes. «Jeg må vel gi deg gjengave, venter jeg.» – Hun hentet skrinet sitt og fant frem gullringen med safirer. «Denne ringen la hans far på sengen min da jeg hadde født Gaute til verden.» Jofrid tok imot den med håndkys: «men ellers hadde jeg tenkt å tigge en annen gjengave av deg – mor –» hun smilte så yndefullt. «Vær ikke redd for at Gaute har brakt hjem en lat eller uduelig kvinne. Men jeg eier ingen skikkelig arbeidsklær. Gi meg en gammel kjole etter deg, og spar meg for å måtte gå deg til hånde; kanskje vil du da snart like meg bedre enn det er rimelig at du gjør nå –.»

Korset – del 17BokRobot · Side 358 / 462

Men nå måtte Kristin vise den unge kvinnen hva hun hadde i kistene sine, og Jofrid roste så skjønsomt alt Kristins vakre håndverk, så den eldre kvinnen ga henne både det ene og det andre – to linlaken med silkeknyttede sprang, et blåsømmet håndkle, et firskafts åklæde og til slutt det lange vevteppet med falkejakten på: «Disse tingene vil jeg ikke skal komme bort fra denne gården her – og med Guds hjelp og Vår Frues blir dette huset ditt engang.» Så gikk de gjerne over til burene – de holdt på i mange timer og koste seg godt. Kristin ville gi Jofrid sin grønne vadmelskjole med de innvevde svarte prikkene – men Jofrid syntes den var altfor god til arbeidsklær. Stakkars, hun ville vel gjerne tekkes mandsmoren, tenkte Kristin og dulget et smil. Til slutt fant de en gammel brun kjortel som Jofrid mente kunne passe, når hun skar den av nederst og satte knapper under armene og på albuerne.

Straks måtte hun låne saks og sysaker og satte seg til å sy. Kristin tok da også et arbeid, og slik satt de to kvinnene da Gaute og herr Sigurd kom inn om kvelden.

III. Kristin innrømmet av hele sitt hjerte at Jofrid var en kvinne som hadde nytte av hendene sine. Gikk det godt, så hadde Gaute hatt lykken med seg – da fikk han en hustru som var like flittig og driftig som hun var rik og vakker. Ikke kunne hun selv ha funnet en dyktigere kvinne til å trede etter seg på Jørundgård – neppe om hun hadde lett over hele Norge. Så sa hun en dag – og etterpå visste hun ikke hvordan det var gått til at de ordene hadde fløyet ut av munnen hennes – at den dagen da Jofrid Helgesdatter ble Gautes ektehustru, ville hun gi fra seg nøklene til den unge og flytte inn i gamlestuen med Lavrans. Etterpå tenkte hun nok at hun burde ha overveid det nøye før hun nevnte det. Det var altfor mange ganger at hun hadde vært svært rask når hun talte til Jofrid –. Men der var dette at Jofrid var ufrisk. Kristin hadde skjønt det nesten straks den unge piken kom til gården.

Korset – del 17BokRobot · Side 359 / 462

Og Kristin husket den første vinteren, da hun satt på Husaby – hun var gift, hennes mann og hennes far var nå bundet sammen i svogerskap; hvordan skulle vennskapet mellom dem gå videre når uretten kom for en dag? Likevel hadde hun lidd så vondt av anger og skam, vært bitter i sitt hjerte mot Erlend – og hun hadde vært hele nitten vintre gammel; Jofrid var knapt fylt sytten år. Og nå gikk hun der, voldtatt og rettsløs, langt fra sitt hjem, blant fremmede, med Gautes barn under hjertet. Kristin fornektet ikke for seg selv at Jofrid syntes å være mye sterkere og modigere enn hun selv hadde vært. Men hun hadde ikke krenket klosterhelg, ikke brutt løfter og forlovelser, ikke sviktet og løyet og stjålet foreldrenes ære bak ryggen deres. Om disse to unge også hadde syndet dristig mot landets lov, lydnad og sedelighet – de trengte likevel ikke å ha så dårlig samvittighet.

Kristin bad mye for en god utgang på Gautes galmandsgjerning – og hun trøstet seg med at Guds rettferdighet umulig kunne dele en hardere skjebne over Gaute og Jofrid enn den hun selv og Erlend hadde fått – og de var da blitt gift, deres syndebarn født til lovlig arv etter alle sine slektninger. Siden verken Gaute eller Jofrid nevnte saken, ville ikke Kristin ta den opp, enda

Hun lengtet etter å snakke med den uerfarne kvinnen: Jofrid burde nå spart seg, nøt morgenhvilen istedenfor å fare opp først av alle på gården – Kristin merket at det var Jofrids attrå å vinne opp før vermoren og utrette mer. Men Jofrid var ikke slik at Kristin kunne by henne til og vise medynk.

Korset – del 17BokRobot · Side 360 / 462

Hun kunne bare i stillhet ta unna det tyngste arbeidet for henne og møte henne alene og for øynene på husfolket, som om hun med rette skulle ha vært den unge hustruen på gården. Frida var rasende fordi hun måtte vike fra sin plass ved siden av husfruen og gi den til Gautes – hun brukte et stygt ord om Jofrid en dag da hun og Kristin var sammen i ildhuset. For en gangs skyld slo Kristin sin terne: «– Vakkert å høre slike ord av deg, gamle, gærne tispe!» Frida tørket blodet av nese og munn: «Skulle ikke dere være bedre, storhøvdingers døtre som du og denne Jofrid, enn kotkarlsunger –. Dere vet at brudeseng med silkelaken venter dere visst nok, – dere må være gærne og uforskammede, når dere ikke kan vente, men stryker til skogs med unge knaper og blir med risunger – tvi sier jeg til slike!» «Ti nå – gå ut og vask deg – du står og blør ned i deigen,» sa husfruen ganske rolig. I døren møttes Frida og Jofrid.

Kristin så på den unge kvinnen, som måtte ha hørt hennes samtale med terningen. «Den stakkaren snakker som hun vet det. Jeg kan ikke kjøre henne ut – hun har ingen steder hun kan vende seg hen.» Jofrid smilte spottende, da sa Kristin: «Hun har fostret to av sønnene mine.» «Gaut har hun ikke fostret,» svarte Jofrid. «Det minner hun både ham og meg om, rett som det er. Kan dere ikke få henne gift?» spurte hun skarpt. Kristin måtte le: «Tror du ikke jeg har strevet med det? Men det kom aldri lenger enn til at karlen hadde fått snakke med henne som brud skulle bli –» Kristin tenkte på om hun burde gripe anledningen og snakke med Jofrid nå – la henne forstå at her skulle hun bare møte moderlig velvilje. Men Jofrid så vred og kald ut –. Imidlertid var det nå tydelig å se på Jofrid at hun ikke fór alene. Så var det en dag hun skulle rense fjær til nye bolstrer. Kristin rådet henne til å binde over håret, så det ikke skulle fyke fullt av dun.

Jofrid knyttet et linplagg rundt seg:

Korset – del 17BokRobot · Side 361 / 462

«Det kler vel også bedre nå enn bare håret,» sa hun og lo litt. «Det kan vel være, det,» sa Kristin kort. Hun skjønte likevel ikke at Jofrid ville spøke med det. Noen dager etter kom Kristin inn i ildhuset og så at Jofrid stod og åpnet noen årfugler – hun hadde allerede fått blodsprut oppover armene. Forferdet trakk Kristin henne til side: «Barn, du må ikke ta i blod nå – vet du da ikke så mye engang –!» «Å, tror du da at det er sant, alt det konene sier sånn?» spurte Jofrid tvilende. Da fortalte Kristin om de ildmerkene som Nåkkve hadde fått på brystet. Med vilje fortalte hun det slik at Jofrid kunne skjønne; hun hadde ikke vært gift engang da hun så kirkebrenningen. «Du hadde vel ikke tenkt slikt om meg?» spurte hun lavt, men svært bestemt.

«Jo, Gaute har fortalt meg alt det – faren din hadde lovet deg bort til Simon Andressøn, men du rømte med Erlend Nikulaussøn til hans moster, og da måtte Lavrans gi sitt samtykke –» «Det var ikke helt slik – vi rømte ikke. Simon løste meg straks han skjønte at jeg ønsket Erlend bedre, og da ga far sitt ja – motvillig, men han la da min hånd i Erlands – jeg var forlovet i ett år –. Synes du dette er verre?» spurte hun, for Jofrid hadde blitt skammelig rød og så forferdet på den andre. Piken skrapte med kniven litt blod og slintrer av sin hvite arm. «Ja,» sa hun lavt, men svært bestemt. «Godt omdømme og ære ville jeg ikke spilt bort i utrængsmål. – Ja, jeg skal ikke si dette til Gaute,» sa hun fort. «Han tror at faren hans tok deg bort med vold, for han kunne ikke få deg med bønn –» Hun hadde helt rett, tenkte Kristin.

Ettersom tiden gikk og Kristin stadig tenkte på denne saken, syntes hun at det hederligste ville være at Gaute sendte bud til Helge på Hovland, la saken sin i hans hender og ba om å få Jofrid til ekte på slike vilkår som Helge dømte at han ville finne passende for dem. Men da hun snakket om dette til Gaute, ble han opprørt og trakk seg unna.

Korset – del 17BokRobot · Side 362 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] unna. Sidst spurte han heftig om moren kunde skaffe et brev frem over fjeldene vintertiden? Nei, men Sira Dag kunde sikkert skaffe et brev frem til Neset og videre langs kysten, sa moren, presterne kunde altid skaffe frem brevsendinger, selv vintertiden. Gaute sa, det blev for kostbart. «Da blir det ikke med din hustru du får barn ivår,» sa moren harmfuldt. «Saken kan likevel ikke ordnes så fort,» sa Gaute. Han var meget vred, kunde Kristin merke. En styg, mørk angst tok moren eftersom tiden led. Hun kunde ikke andet end se, Gautes første blussende glæde over Jofrid var aldeles borte; han gik og var stur og mislynt. Fra første stund av hadde denne saken, Gautes bruderov, set ut så ilde som mulig – men moren tykte, meget værre blev den, hvis manden nu skulde vise sig ræd efterpå.

Angret de to unge synden, så var det godt og vel – men det så stygt ut som her var mere av umandig frygt for den mand han hadde krænket end av gudfrygtig anger. Gaute, den sønnen sin hadde hun alle dager trodd bedst – det kunde ikke være sandt, som folk hadde sagt, at han var upålitelig og letfærdig med kvinder, lei allerede av Jofrid, nu da bruden selv var falmet og tung, og tiden nærmet sig, at han måtte svare for sin voldsfærd mot hendes frænder. Hun undskyldte sønnen – når hun hadde kunnet la sig lokke så let, hun som aldrig hadde hat andet for øine under opveksten end fromme menneskers sedelige færd –. Hendes sønner hadde visst fra barnedagene, at deres egen mor hadde misgjort, faren hat børn med en anden mands hustru i sin ungdom, og syndet med en gift kone, da de alt var store gutter.

Korset – del 17BokRobot · Side 363 / 462

Ulf Haldorssøn, deres fosterfar, Fridas letfærdige prat – å det var ikke rart om disse unge mændene var svake slik. – Gifte sig med Jofrid måtte Gaute, hvis han kunde få hendes frænders samtykke, og takke til – men synd på hende vilde det være, hvis hun nu skulde se, Gaute tok hende nødtvungent, uten god vilje. En dag i fasten holdt Kristin og Jofrid på at gjøre rede nistesækkene til tømmerhuggerne. De hamret tørfisken tynd og flat, klemte ned smør i æsker, fyldte træflasker med øl og melk. Kristin så, det plaget Jofrid forfærdelig nu at gå og stå slik hele tiden, men Jofrid blev bare ærgerlig, da

Kristin ba henne sette seg ned og hvile. For å muntre henne litt opp kom Kristin da på tanken å spørre – om dette eventyret med hingsten som Gaute skulle ha temmet med en jomfrus flettebånd: «det var vel dit det gikk?»

«Nei,» sa Jofrid sint og ble sprutrød. Men så endret hun mening: «Det var Åsas – søsteren min,» sa hun leende. «Hun kysset Gaute først, men da jeg kom hjem, visste han ikke hvem av oss han likte best. Men Åsa var den han hadde ventet skulle være hos Dagrun i sommer; han kom ned til Sogn. Og så ble han sint da jeg ertet ham med henne – han sverget ved Gud og menn at han ikke var slik at han kom for nær gode menns døtre, og at det ikke hadde vært mer mellom Åsa og ham enn at han kunne sove uten synd på armen min om natten, sa han. Jeg tok ham på ordet –» hun lo igjen. Da hun så Kristins ansikt, nikket hun trassig. «Ja, Gaute ville jeg ha til mann, og tro meg, mor, jeg får ham. Det hender ofte at jeg får viljen min –.» Kristin våknet i nattemørket. Kulden bet i kinnene og nesen – da hun dro kappen bedre opp rundt seg, kjente hun at den var frosset av pusten hennes.

Korset – del 17BokRobot · Side 364 / 462

Det var vel like før morgenen – men hun gruet seg for å stå opp og se ut på stjernene. Hun krøllet seg helt sammen under kappen for å varme seg litt til. Samtidig husket hun drømmen sin. Hun syntes hun lå i sengen nede i lillestuen på Husaby og nettopp hadde født et barn. Det lå på armen hennes, innpakket i et lammeskinn som hadde glidd opp og spriket inn over den lille, mørkerøde kroppen – de ørsmå hendene holdt det knyttet over ansiktet, knærne trukket opp mot underlivet og føttene i kors – av og til beveget det seg litt. Hun undret seg ikke, for gutten var ikke svøpt og det var ingen kvinner i stuen hos dem. Varmen hennes omsluttet til og med barnet mens det lå slik inntil henne; gjennom armen kjente hun det helt inn til hjertets røtter når barnet beveget seg.

Tretthet og smerter skygget over henne som et mørke som holdt på å lette, mens hun lå og så på sønnen og kjente at gleden i ham og kjærligheten økte uopphørlig, som morgengryet som vokser langs åskanten –. Men samtidig som hun lå der i sengen, stod hun også ute bak stueveggen. Under henne lå bygden og lyste i morgensolen. Det var en tidlig vinterdag – hun pustet inn den skarpe, friske luften – vinden var isende. kaldt, men det var smak i den av havet langt ute og av snøsmeltingen: åsene lå i morgensolen tvers over dalen med sneflekker rundt gårdene, og skarsnøen skinte sølvskinnende inn på alle lysninger i de mørkegrønne skogene. Himmelen var som feid, klart gul og blekblå med noen få mørke, vinddrevne skyflokker som fløt rundt – men kaldt var det; der hun stod var snøfonnen steinhard enda etter nattefrosten, og

Korset – del 17BokRobot · Side 365 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] mellem husene lå kaldskyggen, for solen stod like over åsen øst forn54 gården. Og like foran hende, hvor skyggen sluttet, rørte morgenvinden det bleke, fjorgamle græs, det bevæget sig og det skinnet, men stålblank issvull bandt røtterne endda. Å – å. Klagesukket kom fra hendes bryst mot hendes vilje. Lavrans hadde hun hos sig endda – hun hørte guttens jevne åndedrag borte fra den anden sengen. Og Gaute – han lå her oppe i loftet med frillen sin. Moren sukket igjen, rørte sig urolig, og den gamle hunden til Erlend flyttet sig indtil hendes optrukne ben under sengklærne. Nu hørte hun at Jofrid var oppe og gik på gulvet. Kristin krøp fort ut og fik føtterne i de lodne støvler, vadmelskjolen og skindkuften på sig.

I mørket famlet hun sig frem til ovnen, sat på huk og pustet og rotet i asken, men ikke mindste gnist – ildsmoren var dødd ut inat. Hun grov ildjernet frem av beltepungen, men knøsket måtte være blit vått og ha frosset. Sidst gad hun ikke mase længer, tok glopanden og gik op for at låne varme hos Jofrid. Der brændte en god ild i den lille ovnen og lyste utover rummet. I flagreskinnet sat Jofrid og nestet kobberspændet bedre fast på Gautes renskindstrøie. Borte i sengens tusmørke skimtet hun mandens nakne overkrop – Gaute sov uten linnet selv i den værste sprængkulde. Han sat op og hadde fåt morgenbiten på sengen. Jofrid reiste sig, tungvint og husmoderlig – vilde ikke mor ha en øldrik? Hun hadde varmet morgendrikken til Gaute. Og mor fik ta med denne kanden til Lavrans – han skulde være med Gaute på tømmerskogen idag. Det blev koldt for mændene –. Kristin brettet uvillig på læberne, da hun stod nede hos sig selv og nøret op i ovnen.

Jofrids hjemmevante syslen, Gaute som lå der og åpenlyst lot sig tjene av sin venkone – frillens omsorg for sin ulovlige måg – alt sammen syntes hende så ublygt og ekkelt –. Lavrans blev igjen på skogen, men Gaute kom hjem til kvelden, sliten og sulten. Kvinderne blev da sittende en stund, efterat tjenestefolkene var gåt ut, for at holde bonden med selskap, mens han drak.

Korset – del 17BokRobot · Side 366 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Kristin så at Jofrid hadde det ikke godt ikveld. Ret som det var lot hun sømmen synke ned på sit fang og der gik trækninger av smerte over hendes ansigt. «Har du vondt, Jofrid?» spurte Kristin sagte. Åja litt – i føtterne og benene, svarte piken. Hun hadde strævet hele dagen som hun pleiet og ikke villet spare sig. Nu hadde hun fåt hold, og benene var hovnet op. Medett sprat små tårer ut under hendes øienhår. Kristin hadde aldrig set en kvinde gråte så rart – uten lyd, med sammenbitte tænder sat hun, og runde klare tårer – Kristin syntes de så hårde ut som perler, hoppet nedover det herjede, brunskjollede ansigt. Hun syntes sint for hun hadde måttet gi sig over – motvillig lot hun Kristin støtte sig bort på sengen. Gaute kom efter: «Har du vondt, Jofrid min?» spurte han klosset.

Han var ildrød i ansigtet av kulden, og han så hjertelig ulykkelig på at moren la Jofrid makelig tilrette, drog av hende sko og sokker og tok til at stelle med de optrutnede føtter og lægger. «Har du vondt, Jofrid min?» blev han ved at spørre. «Ja,» sa Jofrid sagte og indætt rasende. «Tænker du jeg bar mig slik ellers?» «Har du vondt, Jofrid min –» tok han op igjen. «Du ser vel det – stå ikke slik og måp som en vetløsing, gut!» Kristin snudde sig mot sønnen, hun gnistret. Den dumpe knute av angst for utgangen på det hele, av utålmodighet for hun måtte tåle de unges uordentlige liv her i sin gård, av gnagende tvil på sønnens mandighet – den rev op i rasende harme: «Er du slikt naut, du tror hun kan ha det godt kanske – hun ser du er ikke så meget til dreng, du tør fare over fjeldet for det blåser og det sner –.

Korset – del 17BokRobot · Side 367 / 462

Du vet det, at snart skal hun krype på knæ, vesalkonen her, og vri sig i de hårdeste kvaler – og løsunge skal barnet hendes hete, for du våger ikke gå hendes far imøte – du sitter og varmer bænken i stuen du og tør ikke røre en finger for at verge den konen du har og barnet du skal få –. Din far var ikke så ræd far min, at han ikke turde gå til samtale med ham, og ikke så frøsen at han våget ikke gå på ski over fjeldet vintertiden. Tvi

Vorde deg, Gaute – og ve meg som må leve den dagen jeg skal kalle ham en fryktelig mann, en av de sønnene som Erlend avlet med meg!»

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Gaute tok kubbestolen i begge hænder, dængte den i gulvet, rendte til bordet og subbet ned alt som stod på det. Så strøk han på dør med et avskedsspark til kubbestolen – de hørte ham rende bandende opover loftstrappen. «Nei mor – nu var I altfor hård mot Gaute –» Jofrid reiste sig op på albuen. «I kan ikke vente med rimelighet at han skal våge livet over fjeldene vintertiden – for at finde min far og få vite, enten han skal gifte den lokkede bruden med serken han tok mig bort i til hjemmefølge, eller fare utlæg av landet –» Harmebølgerne duvet endda i Kristins sind. Hun svarte stolt: «Jeg tror likevel ikke, min søn kan tænke slik!»

Korset – del 17BokRobot · Side 368 / 462

«Nei,» sa Jofrid, «– hadde han ikke hat mig til at tænke for sig så –» Da hun så Kristins mine, piplet latteren i hendes stemme: «Kjære mor – jeg har hat stræv nok med at stagge Gaute – nu vil jeg ikke, han skal gjøre flere galskaper for min skyld og skille børnene vore fra den velstand som jeg kan vente at få efter frænderne mine, hvis Gaute kan komme til slikt forlik som vil være bedst og hæderligst for os alle –» «Hvad mener du med det?» spurte Kristin. «Jeg mener at når frænderne mine søker Gaute, vil herr Sigurd møte dem så de skjønner, Gaute er ikke frændeløs. Han får tåle at bøte fuld bod, men siden skal far fæste mig bort til Gaute slik at jeg igjen får ret til arv med søstrene mine efter ham –» «Du er ikke uten skyld selv da,» spurte Kristin, «i det at du blir ikke gift inden barnet dit kommer til verden?» «Har jeg kunnet rømme hjemmefra med Gaute så –.

Ingen tror nu vel at han har lagt et draget sverd i sengen mellem os om nætterne –.» «Har han slet ikke hørt sig for om dig hos dine frænder,» spurte Kristin. «Nei det visste vi vilde været fåfængt, selv om Gaute hadde været meget rikere mand end han er.» Jofrid brast i latter igjen. «Ser I, mor, far tror at han skjønner sig bedst av alle mænd på at handle hester. Men den skal være mere vidvåken end far min er, som agter at lure Gaute Erlendssøn i hestebytte –» Kristin kunde ikke andet end smile – så uglad som hun var tilsinde.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 17BokRobot · Side 369 / 462

«Jeg kjender ikke loven så nøie i slike mål,» sa hun alvorlig, «men jeg er ikke viss på, Jofrid, om det blir let for Gaute at få et forlik som du vil kalde godt. Blir Gaute lyst fredløs – og far din tar dig med sig hjem, lar dig kjende sin vrede – eller han kræver, du skal gå i kloster og bedre synderne dine –» «Ikke kan han sætte mig i kloster uten han må gi så rike gaver med mig at det blir billigere og mere ærefuldt, han forliker sig med Gaute og tar bøter: I skjønner, da trænger han ikke lægge ut fé når han gifter mig bort. At jeg kommer til arv med søstrene mine tænker jeg han under Olav, min søstermand. Ellers så får frænderne mine dette barnet her at ta hånd om også. Og jeg tror at far vil tænke sig om to ganger før han frister at ta mig hjem til Hovland med et frillebarn – for at la mig kjende sin vrede – han kjender mig – – Jeg vet ikke så meget om loven jeg heller, men jeg kjender far og jeg kjender Gaute.

Og nu er alt så lang tid gåt at dette målet kan neppe bli fremmet før jeg selv er let og karsk igjen; da, mor, skal I ikke se mig gråte! Ånei, Gaute skal nok få forlik på slike kår som –. Nei, mor – Gaute som er kommet fra tignarmænd og konger – og I er ættet fra de bedste slegter i landet: måtte I lide det at eders sønner sank ned fra den plads som de var bårne til at stå på, så skal I nok få se fremgang igjen for eders avkom i mine og Gautes børn –» Kristin sat taus. Det kunde være trolig nok at det gik som Jofrid vilde – hun skjønte at hun hadde ikke trængt syte så meget for hende. Hun var blit svært mager i ansigtet nu – kindets bløte runding var helt tæret bort, og derved såes det bedre, for en vældig og sterk underkjake hun hadde. Jofrid gjespet, karret sig op i sittende stilling og så omkring sig efter fottøiet. Kristin hjalp hende med at få det på. Jofrid takket: «Og terg ikke Gaute mere nu, mor.

Han tar det ikke let selv at vi ikke kan bli gifte forinden – men ikke vil jeg gjøre

Korset – del 17BokRobot · Side 370 / 462

«Barnet mitt er fattig, enda før det er født –» Fjorten dager senere fødte Jofrid en stor og vakker sønn, og Gaute sendte bud til Sundbu samme dag; herr Sigurd kom da straks til Jørundgård, og han holdt Erlend Gautessøn under dåpen. Men så glad som Kristin Lavransdatter var for sønnesønnen, så plaget det henne likevel at Erlend skulle døpes som et frillebarn.

«Din far våget mer for å gi sin sønn hans rett,» sa hun til Gaute en kveld, mens han satt nede i vævstuen og så på at hun natstelte gutten. Jofrid sov allerede søtt borte i sengen. «Det var måte med hans kjærlighet til gamle herr Nikulaus, men likevel ville han vist aldri æret sin far så lite at han nevnte ham overfor en sønn som ikke var egtefødt.» «Nei Orm – det var etter morfaren det?» spurte Gaute. «– Jaja, mor, det var kanskje ikke særlig sønnlig sagt. Men dere kan da skjønne at vi brødrene alle merket den tiden da vår far levde; da tykte dere ikke at han kunne være et forbilde for oss i alle ting – men nå taler dere om ham sent og tidlig, som om han skulle vært en sannhellig mann – nesten. Dere kan da vite at vi vet at han ikke var det.

Stolte ville vi alle være den dagen vi var vokst opp etter fars mål – til herderne – vi husker at han var høvding og dreng, fremfor alle menn i alle de dyder som mest pryder en mann – men dere kan ikke få oss til å tro at han var den mildeste og mest sedelige svend i en fruerstue eller den dugeligste bonde – – Enda er det ingen ønske som er bedre for deg, Erlend min, enn at du skal slå følge med ham!» Han tok opp barnet, som nå var ferdig svøpt, bøyde haken sin mot det vesle røde ansiktet i det lyse ullsvøpet: «Denne evnelige og lovende gutten, Erlend Gautessøn i Jørundgård – du får fortelle din farmor at du ikke er redd; din far skal ikke svikte deg –» han korset seg over barnet og la det tilbake i Kristins fang, gikk bort til sengen og så på den sovende unge moren: «Det er så bra med Jofrid min som det kan være, sier dere? Hun ser blek ut – men dere forstår vel slikt best – sov godt i Guds fred her inne!»

Korset – del 17BokRobot · Side 371 / 462

Månedsdagen etter guttens fødsel holdt Gaute et stort barnedåp, og til det kom hans frænder sammen langveis fra. Kristin gjettet at Gaute hadde stevnet dem hit for å rådslå om sin stilling – det var nå vår, og han måtte vel snart vente å høre fra Jofrids frænder. Kristin fikk den gleden at Ivar og Skule kom hjem sammen. Og hit kom hennes søskenbarn: Sigurd Kyrning, som var gift med hendes farbrordatter fra Skog, Ivar Gjesling av Ringheim og Håvard Trondssøn. Trondssønnerne hadde hun ikke set siden Erlend drog Sundbumændene med sig i ulykken. Nu var de ældre mænd: de hadde altid været sorgløse og letsindige, men djerve og storlynte, og de var ikke meget forandrede – de møtte både Erlendssønnerne og sin fætter og eftermand på Sundbu, ridder Sigurd, med fri og åpen frændsømmelig holdning. Nu

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] randt øl og mjød i strømme til liten Erlends ære; Gaute og Jofrid fagnet sine gjester så freidig som de hadde været gift sammen og kongen hadde selv gjort deres bryllup – alle var glade og ingen syntes tænke på, endda stod de to unge folks ære og velfærd på spil. Men Kristin fik vite, at Jofrid hadde ikke glemt det: «Des mere kåte og kry de møter far min, des lettere vil han falde tilføie,» sa hun. «Og Olav Piper kunde aldrig dølge, han liker godt at få sitte på bænk med mænd av de gamle ætterne.» Den eneste som ikke syntes at trives rigtig i denne frændesamling var herr Jammælt Halvardssøn. Kong Magnus hadde git ham riddersnavn denne jul; Ramborg Lavransdatter het nu frue. Denne gang hadde herr Jammælt sin ældste stedsøn, Andres Simonssøn, med sig.

Korset – del 17BokRobot · Side 372 / 462

Kristin hadde bedt om det, sidst Jammælt var nord, for hun hadde hørt et rygte om at gutten skulde være underlig. Da blev hun forfærdelig ræd – om han skulde ha fåt mén på sjæl eller legeme, av det som hun øvet over ham da han var liten. Men stedfaren sa nei, gutten var sund og sterk, god som guld – og kanske var han klokere end folk flest – men det var slik at han var synsk: sommetider blev han likesom borttat, og bakefter gjorde han ofte underlige ting – slik som ifjor: Da hadde han en dag tat sølvskeen sin – det var endda den som han hadde fåt av Kristin i fødselsgave, og en skjortesprette som han eiet efter sin far – og så gik han ut av gården og ned til en bro som er over elven på storveien nær Ælin. Der sat han i mange timer og biet – så kom tre fattigfolk, en gammel tigger og en ung kvinde med et spædbarn over broen. Andres går bort til dem, gir dem kosterne og ber om at få bære barnet for kvinden.

Hjemme blev de ute av sig av angst, da Andres ikke kom til matmåls og ikke til kvelds, – de fór ut og lette, og sidst fik Jammælt spurt at Andres var set langt nord i nabobygden i følge med nogen folk som blev kaldt Krepp og Kråka; han gik og bar ungen deres. Da Jammælt endelig næste dag fik tak i gutten, sa han tilslut at han hadde hørt en røst sidst søndag under messen, mens han stod og så på lignelsen som var malt på tavlen foran alterbordet. Det var Guds mor og Sankt Josef som fór med barnet til Egypt, og han hadde ønsket at han hadde levd den tiden, for da ville han ha bedt om å få følge med dem og bære barnet for Jomfru Maria. Da hadde han hørt en stemme, den blideste og søteste i hele verden, og den lovet å vise ham et tegn, hvis han ville gå til Bjerkheimsbroen en viss dag –.

Ellers ville Andres nødig tale om sine syner – for sognepresten deres sa at det sikkert var delvis dikt og delvis vrøvl og sinnssyke, og moren hans skremte ham.

Korset – del 18BokRobot · Side 373 / 462

Korset – del 18

mest på grunn av sitt underlige vesen. Men han snakket med en gammel tjenestepike, en meget from kvinne, og med en predikantbror som pleide å vandre gjennom bygden i fasten og adventstiden. Og gutten kom vel til å velge det åndelige liv – så det ble ganske riktig Simon Simonsen som en gang i tiden kom til å slå seg ned på Formo. Han var et sunt og livlig barn, svært lik sin far og Ramborgs yndling. Ramborg og Jammælt hadde til og med ingen barn fått sammen; Kristin hadde hørt av folk som hadde sett henne på Raumarike at hun skulle ha blitt svært tykk og lat. Hun ferdedes blant de rikeste og mektigste folkene sør i landet, men nord til hjembygden sin ville hun aldri reise, og Kristin hadde ikke sett sin eneste søster siden de skiltes den dagen på Formo. Men Kristin trodde å vite at Ramborg bar på sitt nag mot henne uforandret. Hun levde godt sammen med Jammælt, og han tok seg av sine stedbarns velferd med kjærlig omsorg.

Han hadde avtalt at den eldste sønnen til den mannen som skulle bli hans hovedarving, hvis han døde barnløs, skulle gifte seg med Ulvhild Simonsdatter; slik kom iallfall Simons datter til å nyte godt av hans gods etter ham. Arngjerd var blitt gift med Grunde på Eiken året etter farens død; Gyrd Darre og Jammælt hadde skjenket henne så rikelig følge hjemmefra som de visste at Simon hadde unnet dette barnet sitt, og hun hadde det godt, sa Jammælt – Grunde lot seg i alt lede av sin hustru, og de hadde allerede tre vakre barn. Kristin ble underlig beveget da hun igjen så Simons og Ramborgs eldste sønn. Han var Lavrans Bjørgulfssøns levende lignelse – mye mer enn Gaute. Og i de siste årene hadde Kristin måttet gi slipp på troen på at Gaute skulle være så lik sin far i lynne.

Korset – del 18BokRobot · Side 374 / 462

Andres Darre var nå i tolvårsalderen, høy og smekker, lys og vakker og litt stille av vesen, selv om han virket sunn og glad, hadde god helse og frisk matlyst; bare at han ville ikke spise kjøtt. Noe var det som skilte ham ut fra andre gutter, men Kristin kunne ikke si hva det var, selv om hun fulgte nøye med på ham. Andres ble gode venner med tanten, men han nevnte aldri sine syner og falt ikke i henrykkelse mens han var i Sil. fire Erlendssønnene syntes å nyte samværet i morens gård, men Kristin fikk snakket ikke mye med sønnene sine. Når de snakket seg imellom, følte hun at deres liv og velferd nå gled utenfor hennes synsvidde – de to som kom utenfra hadde skilt seg fra hjemmet, og de to som satt på gården var nok i ferd med å ta styringen ut av hendene hennes. Stevnet falt midt i vårknipen, og hun så nå at Gaute måtte ha forberedt seg på å møte det ved å spare mer på fôret i vinter enn ellers, og han hadde

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] også fåt låne fór av herr Sigurd – men alt dette hadde han ordnet uten at rådspørre hende. Og alle rådslagninger om Gautes sak blev likesom ført hen over hodet på hende, selv om hun sat i stue med mændene. Så det undret hende ikke meget da Ivar en dag kom og sa, at Lavrans skulde følge med ham, når han drog tilbake til Rognheim. Ivar Erlendssøn sa dog en dag til moren, at han tykte hun burde flytte til ham på Rognheim, når Gaute blev gift: «Signe er mere medgjørlig sønnekone at bo i bu med, tror jeg – og let for eder kan det umulig bli at gi fra eder styret her hvor I har været vant til at råde.» Men ellers syntes han at like Jofrid, han som alle mændene. Bare herr Jammælt lot til at se litt mere kjølig på hende.

Korset – del 18BokRobot · Side 375 / 462

Kristin sat med sin lille sønnesøn i fanget og tænkte, let blev det vist hverken det ene eller det andet sted. Det var vanskelig at bli gammel. Så nylig syntes hun, det var hende selv som var den unge kvinde – da var det om hendes skjæbne at mændenes strid og rådslagninger dønnet. Nu var hun drevet ind i bakevjen. Og for ikke længe siden hadde hendes egne sønner været som denne her. Hun husket på sin drøm om det nyfødte barnet –. I denne tid kom tanken om hendes egen mor op i hende – moren kunde hun ikke huske andet end som en aldrende, tungsindig kvinde. Men hun hadde været ung, hun og, da hun lå og varmet hende med sit legemes varme, moren også var blit merket i ungdommen på krop og sjæl av at bære og føde børnene, og hun hadde vel ikke tænkt hun mere end Kristin selv, når hun sat med det søte unge liv ved brystet sit, at så længe som de to levet skulde hver eneste dag føre barnet længere og længere bort fra hendes fang.

«Når du selv har født barn, Kristin, tænkte jeg at du vilde skjønne,» hadde moren sagt engang. Nu skjønte hun at hendes mors sind hadde været fuldristet med minder om datteren, minder om tanker for barnet fra den tid det var ufødt og fra alle de årene som barn ikke husker noget fra, minder om frygt og håb og drømme som børn aldrig vet er blit drømt for dem, før deres egen tid kommer til å frykte og håpe og drømme i løndom –. Til slutt spredte seg slekten slik at noen slo seg ned hos Jammælt på Formo og noen dro med Sigurd over til Vågå. Men endelig en dag kom to av Gautes bygselsmenn sprangende inn på gården fra sør i dalen: nå var sysselmannen på vei nordover for å hente Gaute hjem, og møens far og frænder var selv i hans følge. Unge Lavrans løp like til stallen –. Neste kveld så

Korset – del 18BokRobot · Side 376 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] det ut som hærsamling på Jørundgård: alle Gautes frænder var der med sine væbnede svender, og hans venner fra bygden hadde også møtt frem. Så kom da Helge av Hovland i stort følge for at kræve sin ret over kvinderaneren. Kristin så et glimt av Helge Duk, da han red i tunet jevnsides med herr Pål Sørkvessøn, sysselmanden selv. Jofrids far var en gammelagtig, lang og slutrygget mand som så sykelig ut – han var låghalt, da han kom av hesten. Søsterens mand, Olav Piper, var liten, bred og knødd, rød av hy og hår. Gaute gik frem imot dem, han holdt sig rank og vakker – og bak sig hadde han hele fylkingen av frænder og venner; de stod i en halvring foran høienloftstrappen, i midten de to ældre herrer av riddersrang, herr Sigurd og herr Jammælt.

Kristin og Jofrid så møtet fra skuten til vævstuen, men de kunde ikke høre ordene som faldt. Mændene gik op i loftet, og de to kvinder snudde ind i vævstuen. De orket ikke tale sammen. Kristin sat ved åren; Jofrid gik på gulvet og bar sit barn i favnen. Dette varte en stund – så slog Jofrid et åklæde omkring gutten og gik ut med ham. En times tid efter kom Jammælt Halvardssøn ind til sin konesøster, der hun sat alene, og han sa hende utfaldet. Gaute hadde budt Helge Duk seksten mark i guld for Jofrids ære og for sin voldsfærd efterpå – det var de samme bøter som Helges bror hadde fåt for sin søns liv. Og han skulde fæste Jofrid av hendes fars hånd med sømmelig tilgave og morgengave, men Helge skulde til gjengjæld ta ham og datteren i fuldt forlik, så hun fik slikt hjemmefølge som søstrene sine og kom til arv med dem. Herr Sigurd bød på Gautes frænders vegne borgen for at han skulde holde forliket.

Korset – del 18BokRobot · Side 377 / 462

Helge Duk syntes straks villig til at gå ind på tilbudet, men mågerne hans, Olav Piper og Nerid Kåressøn som var Åsas fæstemand mælte imot og mente at Gaute måtte være frækkest av alle mænd som våget selv at ville sætte vilkårene for sit giftermål med en mø som han hadde skjæmt ut, mens hun var i sin svogers gård, og siden voldført – eller kræve at hun skulde komme til arv med sine søstre. Det var let at se, sa Jammælt, at Gaute selv likte litet, han skulde tinge om prisen for å eie en så vakker ung kvinne som han hadde forført, og som nå hadde født ham en sønn. Men han hadde lært både leksjonen og talen utenat, så han trengte ikke lese dem opp fra en bok; det var også lett å forstå. Mens de talte om saken, og vennene på begge sider forsøkte å megle, trådte Jofrid inn med barnet på armen. Da brøt hennes far sammen og kunne ikke holde seg. tilbake gråten. Så ble det som hun ville.

Gaute hadde aldri kunnet betale en slik bot, det var klart, men Jofrids medgift ble satt slik at det gikk opp i opp. Så ble utfallet av handelen egentlig at Gaute tok Jofrid og ikke fikk stort mer med henne enn det hun hadde hatt i sekkene sine da hun kom til gården, men han ga henne skjøte på det meste av det han eide som gave og morgengave, og brødrene hans samtykket i det. Men engang kom han til å få store rikdommer med henne – hvis ikke ekteskapet ble barnløst da, lo Ivar Gjesling, og mennene lo med, men Kristin ble ildrød, for Jammælt satt og hørte all den grove spøken som nå falt. Dagen etter giftet Gaute Erlendssøn seg med Jofrid Helgesdatter, og derpå holdt hun sin kirkegang med slik ære som hun kunne som hustru – Sira Dag sa at hun nå hadde rett til det. Så dro hun med barnet til Sundbu og satt under herr Sigurds beskyttelse inntil bryllupet.

Korset – del 18BokRobot · Side 378 / 462

Det fant sted månedsdagen etter, like over Jonsmesse; det var både vakkert og praktfullt. Morgenen etter ga Kristin Lavransdatter med stor høytidelighet nøklene til sønnen sin, og Gaute festet knippet ved sin hustrus belte. Deretter holdt herr Sigurd Eldjarn et stort gjestebud på Sundbu, og der ble vennskapet mellom ham og hans søskenbarn, de tidligere mennene på Sundbu, høytidelig lovet og beseglet. Herr Sigurd ga rundhåndet av de kostbarhetene som var på gården, både til Gjeslingene og til alle gjestene, ettersom slektskapet og vennskapet var nært – dyrshorn, bordkar, smykker, våpen, pelsverk og hester. Folk mente da at Gaute Erlendssøn hadde ført saken sin med dette bruderovet til den mest ærerike avslutningen.

IV. En sommermorgen året etter var Kristin ute i svalen foran den gamle årestuen og ryddet i noen redskapskister som stod der. Da hun hørte hester bli leiet ut i tunet, gikk hun frem og så ut mellom svalgangens små søyler. En av huskarlerne førte frem to hester, og i stalldøren kom Gaute; barnet Erlend satt skrått over farens skulder. Det lille lyse ansiktet så ut over mannens gulhårede isse, og Gaute holdt guttens små hender samlet under haken sin. Han rakte barnet til en terne som kom over tunet, og steg til hest. Men da Erlend skrek og rakte etter faren, tok Gaute ham igjen og satte ham foran seg på sadelknappen. I det samme kom Jofrid ut av stuehuset. «Skal du ha med deg Erlend – hvor skal du ri?» Gaute svarte at han skulle opp til kværnen – den var på vei opp elven «– og Erlend vil være med far, sier han.» «Er du fra vettet –» hun tok fort gutten til seg, og Gaute lo: «Jeg tror du trodde jeg mente å ta ham med meg!»

Korset – del 18BokRobot · Side 379 / 462

«Ja –» kona lo også: «du, du drar med deg denne armingen både hit og dit – jeg tror gjerne du gjorde som gaupen – åt ungen før du lot noen annen få ham –» Hun vinket med barnets ene hånd til Gaute, da han red ut av gården. Så satte hun gutten ned på gressvollen, huket seg over ham et øyeblikk og snakket litt, før hun løp videre over til nyeburet og opp på loftet. Kristin ble stående og så på sønnesønnen – morgensolen skinte så vakkert på det lille, rødkledde barnet. Unge Erlend svingte seg rundt i ringer, stirret ned i gresset. Nå ble han klar over en haug med skåreflis, og straks fikk han et stort strev med å hive disse utover. Kristin lo. Han var fem fire år gammel, men foran sin alder, mente foreldrene, for han både gikk og sprang og kunne også si to-tre ord. Nå styrtet han av gårde rett mot det lille vannsiget som rant nederst i tunet og ble til en rislende bekk når det hadde regnet i fjellet.

Kristin løp ut og tok ham opp i armene sine: «Må ikke – moren din blir sint hvis du blir våt –.»

Gutten trutet leppene – nå grublet han nok på om han skulle skrike, fordi han ikke fikk plaske i bekken, eller om han skulle gi seg – å bli våt var den største synden for ham – Jofrid var altfor streng mot ham slik. Men han så så klok ut – leende kysset Kristin gutten, satte ham ned og gikk tilbake til svalen. Men det gikk dårlig med arbeidet for henne – mest stod hun bare og så ut i tunet. Morgensolen skinte så blidt og vakkert over de tre burene midt imot – det var som om Kristin ikke hadde sett dem ordentlig på lenge – hvor staselige husene var, med sine søylesmykkede loftssvaler og rike skurd. Den forgylte fløyen i vindskikrydset på nybygget glinset mot blådisen over fjellet bak. I år, etter den våte forsommeren, var gresset så friskt på takene. Kristin sukket litt, så enda en gang etter lille Erlend og vendte seg mot kistene sine igjen.

Korset – del 18BokRobot · Side 380 / 462

Med ett skar et jamrende barneskrik seg utenfra – hun kastet ned alt hun hadde i hendene og fór ut. Erlend stod og skrek og så fra fingeren sin ned på en halvdød veps som lå i gresset, og tilbake igjen. Da farmoren løftet ham opp og ynket ham, skrek han mye høyere, og da hun, mens hun klaget og ynket enda mer, la våt jord og et kaldt grønt blad på stikket, ble skriket hans helt forferdelig. Hun bærte ham inn i stuen sin mens hun vugget og kjælte ham, og han skrek som i dødsens nød – og stanset brått midt i et hyl: han kjente igjen esken og hornskeen som farmoren tok ned fra dørkarmen. Kristin dyppet lefsebiter i honning og matet ham, mens hun fortsatte å ynke ham, stryke kinnet sitt mot hans lyse nakke, hvor håret var kort og krusete enda fra den tiden da han hadde liget stille i vuggen sin og slitt det av på puten.

Og Erlend hadde glemt sorgen sin nå, vendte ansiktet opp mot konen og bød henne å klappe og kysse ham med klissete hender og munn. Akkurat da de satt slik, stod Jofrid i døren: «Har dere tatt ham inn – det var da ikke nødvendig, mor – jeg var bare oppe på loftet.» Kristin nevnte ulykken som Erlend hadde vært utsatt for: «Hørte du ikke at han skrek?» Jofrid takket farmoren «– men nå skal vi ikke uroe dere mer –» Hun tok barnet, som nå rakte etter moren og ville til henne, gikk ut. Kristin ryddet bort honningæsken. Så satt hun der sysselløs. Kistene i svalen kunne vente til Ingrid kom inn.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 18BokRobot · Side 381 / 462

Meningen hadde været at hun skulde hat Frida Styrkårsdatter til at tjene sig, når hun flyttet ut i gamlestuen. Men så blev hun gift med en av de svendene som var her med Helge Duk – en unggut som kunde været sønnen hendes. «Vi er vant til det på vor kant av landet, at vore undermænd hører på husbondsfolket sit, når de råder dem til deres bedste,» sa Jofrid, da Kristin undret sig over at dette giftermålet var kommet istand. «Og her i bygden,» sa Kristin, «er småfolket uvant med at lystre os længer end vi er rimelige eller høre efter vore råd uten det er til deres gavn like fuldt som til vort. Det er et godt råd, jeg gir dig, Jofrid, at du husker dette.» «Det er sån som mor sier, Jofrid,» mælte Gaute, men svært spakt. – Alt før han blev gift med hende hadde Kristin skjønt at Gaute var meget uvillig til at si Jofrid imot. Og han var blit den mest føielige husbond.

Vermoren negtet ikke at Gaute i mange ting kunde stå sig på at høre meget efter sin kone – hun var forstandig, dygtig og flittig som få kvinder. Og hun var ikke mere letfærdig hun end Kristin selv hadde været – hun også hadde tråkket på sin datterpligt og solgt sin ære, siden hun ikke kunde få den mand som hun hadde huglagt for bedre kjøp. Først hun hadde fåt frem viljen sin var hun den mest ærbare og trofaste hustru. Kristin skjønte at Jofrid elsket sin mand overmåte høit – stolt var hun av hans fagerhet og av hans ypperlige æt; søstrene hendes var rikt gifte, men mændene deres skulde en helst se om natten når ikke månen skinnet, og langfædrene deres trængte en ikke tale om, sa Jofrid hånlig.

Korset – del 18BokRobot · Side 382 / 462

Hun var nidkjær for hans velfærd og hæder, slik som hun skjønte det, og hjemme skjæmte hun ham bort så godt hun kunde – men hvis Gaute bød til at ha en anden mening end sin hustru i den mindste småsak, så samstemmet Jofrid først med en slik mine, at Gaute straks vaklet – og så tok hun på og snakket ham rundt. Men Gaute trivdes, slik som han hadde det. Ingen kunde tvile på at de to unge levet godt sammen. Gaute var glad med konen sin, og begge var de så stolte av sønnen og elsket ham over al måte. Så nå kunne alt vært godt og vel. Hadde bare ikke Jofrid Helgesdatter vært – ja, hun var gjerrig; Kristin kunne ikke kalle det noe annet. Hadde hun ikke vært det, skulle ikke Kristin ha grått seg fordi sønnekona var rådelysten.

Alt i skuronnen den første høsten, like etter at hun var blitt gift inn på gården, hadde Kristin skjønt at arbeidsfolket var misfornøyd – selv om de stort sett ikke sa noe. Men den gamle husfruen merket det nok likevel. Det kunne ha hendt også i Kristins tid at folket måtte spise sild som hadde blitt sur, flesk så gult og trått som tyrispikker og kjøtt som hadde blitt ødelagt. Men da hadde alle visst at matmoren nok kompenserte for det med noe særlig godt til et annet måltid, melkegrøt eller fersk ost, godt øl i utide. Og når det ble servert mat som hadde fått dårlig smak og måtte spises opp, skjønte alle at det liksom bare var Kristins fulle bur som rant over – og når folk kom i nød, var overfloden på Jørundgård en trygghet for hele bygden. Alt nå følte folk seg mindre sikre på at Jofrid ville vise seg gavmild når det ble mangel blant almuen. Dette var det som plaget vermoren – for hun mente at det minsket gårdens og bondens ære.

Korset – del 18BokRobot · Side 383 / 462

At hun selv allerede i løpet av det ene året hadde fått kjenne på det, unnskyldte sønnekona sine egne for det beste; det måtte bare være slik. Allerede til Bartolomæusmesse fikk hun to bukkeskrotter i stedet for de fire hun skulle ha hatt. Jerven hadde herjet ille blant småfeet i fjellet forrige sommer, det var sant – likevel syntes Kristin det var skam å regne med to bukkeslagt på en så stor gård; men hun holdt kjeft. Og det ble det samme med alt hun skulle ha fra gården – høstslaktet, korn og mel, fôret til hennes fire kjøer og to ridehester – hun fikk for lite eller dårlig vare. Gaute var lei seg for det, og Gaute skammet seg, merket hun – men han turte ikke gjøre noe for kona si, og så lot han som han ikke så det. Gaute var like åpenhjertig som alle Erlend Nikulaussøns sønner. Hos brødrene hadde moren kalt det ødselhet.

Men Gaute var en sliter, og selv var han nøysom – bare han hadde de beste hestene og hundene og noen gode falker, så ville han ellers ikke leve annerledes enn småbøndene i dalen. Men kom folk til gården, var han en vennlig vert for alle gjester og rundhåndet mot stavkarler – og med det var han en bonde etter morens hjerte: slik mente hun at stormenn skulle leve, de som satt på odelsgårdene sine i hjembygdene: dyrke jord, intet øde til unytte. men heller intet spare, når kjærlighet til Gud og hans fattige, omsorg for å hevde slektens ære, krevde at gods ble gitt ut. Nu så hun at Jofrid likte Gautes rike venner og ansete frænder best. Her syntes dog Gaute minst villig til å føye seg etter hustruen – han prøvde å holde fast ved sine gamle stallbrødre fra ungdommen – svirebrødre, sa Jofrid, og Kristin lærte nu også at Gaute nok hadde vært noe mer vill enn hun visste om. Men de

Korset – del 18BokRobot · Side 384 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] vennerne kom ikke ubudne til hans gård, efter han var blit gift mand. Og endda hadde visst ingen fattig gåt uhjulpen fra Gaute. Men han gav meget mindre gaver når Jofrid så det. Bak hendes ryg lurte han sig til at gi mere. Men der kunde ikke ske meget bak hendes ryg. Og Kristin skjønte at Jofrid var skinsyk på hende. Gautes venskap og fortrolighet hadde moren eiet så helt og fuldt i alle disse årene siden han var det arme vesalbarnet hendes som hverken orket leve eller dø. Nu merket hun at Jofrid likte det ikke, hvis Gaute satte sig ned hos moren, rådspurte hende eller fik hende til at fortælle, slik som før i verden. Glemte manden sig bort nede i gamlestuen hos hende, så skulde nok Jofrid finde et ærinde ditned –.

Og hun blev skinsyk, hvis farmoren tok sig for meget av liten Erlend. – Ute i tunet grodde i det korte, nedtråkkede græs nogen urter med læragtig grove og mørke blader. Men nu under midsommerens soldager sprang en liten stilk med skjære, lyseblå småblomster op midt i hver flattrampet bladrose. Kristin syntes at de gamle ytterbladene, arret som de var av hvergang folkefot og fefot hadde knust dem, måtte elske det søte blomstrende lyse hjerteskuddet slik som hun elsket sin søns søn. Han syntes hende at være liv av hendes liv og kjøt av hendes kjøt like inderlig, men endda søtere end de egne børnene. Når hun fik holde ham i sit fang og så at guttens egen mor imens passet gjerrig på de to, tok ham igjen så fort som hun for skams skyld kunde, eiertryg la ham til brystet og klemte ham grådig indtil sig – da dæmret det for Kristin Lavransdatter på en ny måte, at de hadde ret, Guds ords tolkere.

Korset – del 18BokRobot · Side 385 / 462

Det legemlige liv var uhjælpelig smittet med ufred; i den verden hvor menneskene blandet sig, avlet nye ætled, lot sig drive mot hinanden av kjødelig elskov og elsket sit eget kjøt, der kom hjertesorg og brutte voner så visst som rimet falder om høst; både liv og død skilte vennerne tilslut så visst som vinteren skiller træet fra bladene. Så hændte det en kveld, fjorten dager før Olavsmesse, at et tiggerfølge kom til Jørundgård og bad om at få låne hus for natten. Kristin stod i svalen på gamleburet – det skulde hun råde over nu – hun hørte at

Jofrid kom ut og svarte stavkarlerne at de skulle få mat, men hun kunne ikke huse dem: «Vi er mange selv og har vermoren i gården – hun råder over halvparten av husene –»

Harmen så opp på den forrige husfruen – det hadde aldri hendt før at reisende menn ble nektet nattely på Jørundgård, og solen begynte å røre åskanten. Hun løp ned og gikk bort til Jofrid og tiggerne: «De kan få husly i stuen min, Jofrid, og da blir det like greit; jeg gir dem maten også. Her på gården har vi aldri nektet en medkristen husly, når han ba om det i Guds navn.» «Gjør som dere synes, mor,» svarte Jofrid, ildrød i ansiktet. Da Kristin fikk se stavkarlerne, var hun nær ved å angre tilbudet sitt – det var ikke uten grunn at den unge kona hadde ulyst til å ha disse folkene på gården natten over. Gaute og husfolket var borte på utslåttene oppe ved Silsvandet og skulle ikke komme hjem til kvelds; Jofrid var alene hjemme med de fattige sjelene, to gamle folk og to barn, og Kristin og hennes terne i gamlestuen. Og blant disse folkene, som Kristin var vant til å se i streifende tiggefølger – disse likte hun ille.

Korset – del 18BokRobot · Side 386 / 462

Fire av dem var store og sterke unge menn, tre rødhårede med små ville øyne; de syntes å være brødre, men den fjerde, som engang hadde fått begge neseborene sprengt opp og manglet ørene, brøt på målet, som om han kunne være utlending. Så var det til og med to gamle folk, en liten kroket kalle, gulgrønn i ansikt, hår og skjegg av skitt og alderdom, med buken oppsvulmet som av en eller annen sykdom; han gikk på krykker, og en gammel kone med et hodeklede fullstendig gjennomtrukket av blod og våg og full av sår på hals og hender. Kristin grøsset da hun tenkte på om denne skulle komme nær Erlend. Men det var likevel godt for de to usle gamle folkenes skyld at dette følget ikke skulle vandre i Hammerås om natten. Men stavkarlerne oppførte seg fredelig nok. Da den øreløse fristet til å ta bort Ingrid mens hun gikk og bar på bordet, reiste straks Bjørn seg og knurret.

Ellers virket de motløse og trette – de hadde slitt hardt og sanket lite, svarte de på husfruens spørsmål – det ville nok bli bedre i Nidaros. Konen ble glad da Kristin ga henne et bukkehorn med god smørelse av reneste lammetalg og småbarnsvand – men hun ville ikke, da Kristin tilbød å bløte opp hodekluten hennes med varmt vann og skjenke henne en ren lintuk – ja, duken. tok hun da. Likevel lot hun Ingrid, den unge ternen, legge seg innerst i sengen. Et par ganger i løpet av natten knurret Bjørn, men ellers var alt stille. Litt over midnatt løp hunden mot døren og ga et par korte bjef – Kristin hørte ridt i tunet og skjønte at det var Gaute som kom hjem. Hun gjettet at Jofrid hadde sendt bud til ham.

Korset – del 18BokRobot · Side 387 / 462

Kristin la godt i sekkene til dem neste morgen, og tiggerne hadde ikke kommet stort lenger enn ut av gårdsgrinden, da så hun at Jofrid og Gaute styrte sin gang mot hennes stue. Kristin satte seg ned og tok opp sin ten, hilste blidt sine barn da de kom inn, og spurte Gaute om høyet. Jofrid snuste – gjestene hadde etterlatt seg en ubehagelig stank i stuen. Men vermoren lot som hun ikke så det. Gaute vred seg og syntes det var vanskelig å få frem sitt ærende. Da tok Jofrid til orde: «Det er en sak, mor, som jeg mener vi nå helst må snakke om. Jeg skjønner at dere mener jeg er mer sparsommelig enn dere synes sømmer seg for husfruen på Jørundgård. Jeg vet at dere mener det, og dere mener at jeg minsker Gautes ære ved det. Nå vil jeg ikke snakke om at jeg var redd i kveld for å ta imot denne følget, siden jeg satt alene på gården med mitt spedbarn og noen tjenestefolk, for jeg så at dere forsto det straks dere hadde fått se gjestene deres.

Men jeg har merket før også at dere mener jeg er gjerrig med mat og uhøflig mot de fattige. Det er jeg ikke, mor, men Jørundgård er ikke lenger en høvdingsete for en hirdmann og rik mann, slik det var på deres fars og mors tid. Dere var rike menneskers barn, ferdes blant rike og mektige slektninger, ble rikt gift, og deres ektemann førte dere inn i enda større makt og prakt enn dere var vokst opp med. Ingen kan forvente at dere skal forstå fullt ut i deres alderdom hvor mye annerledes Gaute er stilt, siden han mistet farsarven og skal dele halvparten av deres fars rikdom med mange brødre. Men jeg tør ikke glemme at jeg ikke hadde stort mer i hans bo enn barnet jeg bar under barmen og en stor bøteskyld for vennen min, siden jeg samtykket i hans voldshandlinger mot mine slektninger. Det kan bli bedre med tiden – men jeg ber da Gud skjenke min far et langt liv.

Vi er unge mennesker, Gaute og jeg, vet ikke hvor mange barn vi er skapt til å få –.» «Jeg tror deg, Jofrid.»

Korset – del 18BokRobot · Side 388 / 462

Kristin så alvorlig inn i sønnekonenens oppglødde ansikt. «Og aldri har jeg lagt meg opp i ditt styre, og aldri benektet at du er en dyktig kone og en god, trofast hustru for sønnen min. Men du får la meg råde med mitt, slik jeg er vant til. Som du sier, jeg er gammel kvinne og duger ikke lenger til å lære nytt.» De unge forsto at moren ikke hadde mer å si dem, og tok straks avskjed. Som alltid måtte Kristin gi Jofrid rett – først. Men da hun tenkte over det, syntes hun – nei likevel; det var ingen mening i å ligne Gautes almisser med hendes fars. Sjælegaver til fattige og fremmede som døde i bygden, giftermålshjælp til faderløse møer, ølgildene på farens kjæreste helgeners dager, tærepengen til syke og syndere som vilde søke Sankt Olav – ikke om Gaute hadde vært mye rikere enn han var, ville noen ha ventet at han skulle påta seg slike utgifter; Gaute tenkte ikke mer på sin skaper enn han var nødt til.

Han var gavmild og godhjertet, men Kristin hadde skjønt at hennes far hadde ærefrykt for de fattige som han hjalp, siden Jesus hadde valgt en fattig manns kår da han kom i kjødet. To dager etter, tidlig om morgenen, mens Jofrid ennå gikk halvklædd og Gaute lå i sengen, kom Kristin inn til dem. Hun bar en kjortel og kappe av grått vadmel, hadde en sidbremmet sort filthat over hodelinet og sterke sko på føttene. Gaute ble blodrød da han så moren i denne drakt. Kristin sa at hun ville gå til Nidaros til Sankt Olavs fest, og ba sønnen se etter hennes bagasje så lenge. Gaute tok ivrig til motmæle; han ville at hun iallfall skulle låne hester og få med seg en følgesvenn, ta med sin terne – men hans ord var som man kunne vente av en mann når han ligger naken i sengen for sin mors øyne, uten særlig autoritet. Kristin syntes så synd på hans forvirring at hun fant på å si at hun hadde hatt en drøm.

Korset – del 18BokRobot · Side 389 / 462

«Jeg lengter også etter å se igjen dine brødre –» men da måtte hun vende seg bort; likevel hadde hun neppe turt å utsi i sitt hjerte hvor hun ble dratt mot og engstet seg for gjenforeningen med de eldste to sønnene –. Gaute ville til slutt følge moren et stykke på vei. Mens han kledde seg og spiste en matbit, satt Kristin og lo og lekte med lille Erlend – han kvitret nyvåken og morgenlyst. Til avskjed kysset hun Jofrid, og det hadde hun aldri gjort før. I tunet hadde hele husstanden samlet seg – Ingrid hadde fortalt at husfruen Kristin ville gå pilegrimsvandring til Nidaros. Kristin tok den tunge, jernskodde pigstaven i hånden, og siden hun ikke ville ri, la Gaute bagasjen hennes over hesten. og dro den foran seg. Opp på kirkebakken snudde Kristin seg og så ned på gården sin – så vakker den lå i den duggfulle, solfylte morgenen. Elven lyste hvitt.

Folkene stod der enda – hun kunne skimte Jofrids lyse klær og skaut og barnet som en rød flekk på armen hennes. Gaute så at morens ansikt bleknet av sinnsbevegelse. Veien bar oppover i skogen under skyggen av Hammerås. Kristin gikk så lett som en ungpike. Hun og sønnen snakket ikke stort sammen. Og da de hadde gått i to timer, kom de dit hvor veien svinger nordover under Rostkampen, og hele Dovrebygden lå nordover under en. Da sa Kristin at nå skulle ikke Gaute følge henne lenger, men først ville hun sitte litt og hvile. Nedenfor dem lå dalen med elvens hvitgrønne bånd gjennom den, og gårdene som små grønne flekker i skoglierne. Men høyere oppe lå moseflyene brune og gulaktige mot gråur og nakne høyer, flekket av snøfonn. Skyenes skygger vandret over dalen og vidderne, men i nord var det så klart oppe i fjellet; bergknaus bakom bergknaus hadde befridd seg fra skydekket og blånet den ene bortenfor den andre.

Korset – del 18BokRobot · Side 390 / 462

Og Kristins lengsel beveget seg med skyflokkene nordover på den lange vegen hun hadde foran seg, ilte over dalen, inn mellom de ruvende storfjelda, de bratte villstiene over vidda. Noen dager til, så var hun på ferden ned gjennom Trondheimens vakre, grønne daler, fulgte elveløpene frem mot den store fjorden. Hun gystet ved minnet om de kjente bygderne ved sjøen, der hun hadde ferdedes i sin ungdom. Erlends vakre skikkelse beveget seg for hennes øyne med skiftende holdning og miner, fort, uklart, som om hun så ham speilet i rindende vann. Til slutt skulle hun komme frem til Feginsbrekka, ved marmorkorset – der lå kaupangen ved oset mellom den blå fjorden og det grønne Strind, på åsbakken den veldige, lyse kirken med svimlende tårn og gyldne fløier, med aftensolens glød i rosen midt på brystet. Og langt inne i fjorden under Frostas blå berg lå Tautra, lav og mørk som en hvalsrygg, med kirketårnet som en styrefinne.

Å Bjørgulf min, å Nåkkve –. Men da hun så seg tilbake over heden, kunne hun enda skimte litt av hjemmefjellet under Høvringen. Det lå i skyggen, men hennes vant øye kunne kjenne igjen hvor seterveien gikk i skogen. Grånutene som reiste seg over skogteppet kjente hun igjen – de markerte Silværingenes gamle setervang. Lurlok tonet fra fjellet – noen få høye toner som døde bort og kom igjen – det kunne høres som barn som øvde seg på å blåse. Fjerne bjelleklokker – og elvebrus som runget dovt og skogens dype sukk i den stille, varme dagen. Kristins hjerte skalv av uro i stillheten. Det dro henne som hjemlengsel fremover, som hjemlengsel tilbake mot bygden og gården.

Korset – del 18BokRobot · Side 391 / 462

Bildene myldret for hennes syn – av hverdagslige hendelser: hun så seg selv selv løp med gjeterne på stien gjennom den grønne skogen sør for seteren deres – en ku hadde gått seg vill i myren – solen skinte klart; da hun sto et øyeblikk og lyttet, kjente hun sin egen svette bite i huden. Hun så tunet hjemme i snøen – en gråhvit stormdag som skummet over til en vill vinternatt – hun ble nesten blåst tilbake inn i forstuen; da hun åpnet døren, tok stormen pusten fra henne, men der dukket de opp, to uformelige, snødekte skikkelser av menn i skinnkapper: Ivar og Skule kom hjem. Skibaugene deres sank dypt ned i den store snøhaugen som alltid blåste sammen tvers over tunet når det blåste fra nordvest.

Da ble det alltid store snøfonner på to steder i tunet – og plutselig var det som hun måtte tenke med kjærlig lengsel på disse to haugene som hun og alle folkene på gården hadde båret hver vinter – det var som hun skulle være dømt til aldri å se dem mer. Det var som lengslene sprengte hjertet hennes – de rant hit og dit som blodstrømmer, søkte seg veier til alle de stedene i det vidstrakte landet hvor hun hadde levd, til alle sønnene hennes som vandret omkring i verden, til alle de døde som hun hadde under mulden –. Hun undret seg – monne hun var feig? Slik hadde hun aldri følt seg før –. Da så hun at Gaute satt og stirret på henne. Og hun smilte fort og unnskyldende – nå var det på tide at de sa farvel, og hun gikk videre. Gaute ropte på hesten sin, den hadde gått fremover og beitet i det grønne råket. Han sprang etter den, kom tilbake, og de bød hverandre farvel.

Korset – del 18BokRobot · Side 392 / 462

Kristin hadde allerede sekken over skulderen, sønnen satte foten i stigbøylen – da snudde han seg og gikk et skritt frem: «Mor!» Et øyeblikk så hun dypt inn i hans rådløse, skamslåtte øyne. «Du har nok ikke – Du har nok ikke vært særlig fornøyd dette siste året – mor, Jofrid mener det godt, hun har stor ærefrykt for deg – men likevel burde jeg vel ha fortalt henne mer om det, hvilken slags kone du er og har vært alle dager –» «Hvordan kommer du på slike tanker, Gaute min?» moren talte blidt og undrende. «Vel vet jeg selv at jeg ikke er ung lenger, og gamle folk skal være vanskelige å gjøre til lags, men så gammel er jeg da ikke –»

Likevel ikke enda, at jeg ikke har vett enda til å skjønne på deg og konen din. Det ville tykkes meg ille, hvis Jofrid går og tror det har vært takløst strev, alt hun har gjort for å spare meg arbeid og omsut. Tenk da ikke slik om meg, sønnen min, at jeg ikke skjønner på din hustrus dyd eller din trofaste, sønlige kjærlighet – har jeg ikke vist det så

«Jeg vet, jeg vet, det er mye som dere med rimelighet kunne vente, så får du bære over med meg og huske: gamle folk er slik –» Gaute stirret på moren, målløs – «mor –.» Så brast han i gråt, lente seg inn mot hesten sin og stod og skalv av hulkene. Men Kristin holdt seg fast; stemmen hennes røpet intet uten forundring og moderlig godhet. «Gaute min, ung er du av alder, og det er slik at du var mitt kjælelam hele livet, som faren din pleide å si. Men likevel får du da ikke ta dette slik, sønn, nå som du selv er husbonden hjemme og en myndig mann. Skulle jeg dra til Romaborg eller Jorsal, så – men stor fare kommer jeg neppe til å møte på denne ferden – følge finner jeg nok, vet du, om ikke før, så når jeg kommer til Toftar. Derfra går nå pilegrimsfølger hver morgen innover i denne tiden –» «Mor, mor – tilgi oss det!

Korset – del 18BokRobot · Side 393 / 462

Slik som vi tok all makt og myndighet ut av hendene på dere, dyttet dere inn i en krok –» Kristin ristet på hodet med et lite smil: «Jeg er redd dere barna mine mener, jeg er en svært rådelysten kone –» Gaute snudde seg mot henne; da tok hun hånden hans i den ene, la den andre på skulderen hans mens hun ba ham enda en gang tro at hun ikke var utakknemlig mot ham eller Jofrid, og Gud være med ham. Så vendte hun ham mot hesten hans og ga ham leende et knyttneveslag mellom skuldrene for lykke til. Hun stod og så etter ham til han forsvant under brekken. Så vakker som han så ut på den store, blå hesten. Det ble så rart for henne – alt utenfor seg sanset hun så urimelig skarpt, den solmættede luften, furuskogens hete duft, gnidderet av småting i gresset.

Samtidig så hun inn i seg selv, i bilder, slik som man under sterk feber kan tro å se lignelser inni seg selv – inni henne var et tomt hus, fullstendig lydløst, dunkelt og med en lukt av øde. Synet skiftet – en fjærestrand som havet har trukket seg langt unna, lyse, slitte steiner, hauger av mørk, livløs tang, all slags rækster –. Så skjøv hun posen bedre til rette, tok om staven og gav seg i vei nedover mot dalen. – Var hun ikke skapt til å komme hit lenger, så var det Guds vilje, nytteløst å klage. være redd. Men det var vel snarere det at hun ble gammel –. Hun tegnet seg med korset og gikk sterkere på – lengtet likevel etter å nå ned i lien, hvor veien lå gårdimellom. Bare på et eneste kort stykke kunne en fra almandsveien se husene på Haugen øverst i fjeldbåndet. Hennes hjerte begynte å hamre ved tanken. Som hun hadde tenkt, møtte hun flere pilegrimmer da hun kom til Toftar sent på dagen.

Korset – del 18BokRobot · Side 394 / 462

Neste morgen var de en liten flokk sammen, som tok oppover fjellet. En prest med sin svend og to kvinner, hans mor og søster, var til hest og kom snart langt foran fotgjengerne. Kristin kjente et stikk i hjertet da hun så etter den andre kvinnen som red mellom sine to barn. I hennes følge var to eldre bønder fra en liten gård her på Dovre. Så var det to yngre menn fra Oslo, handelsmenn i byen, og en bonde med sin datter og hennes mann, ganske unge folk; de bar den lille gutten til de unge folkenes barn, en liten mø vel tre halvår gammel, og hadde en hest som de byttet til å ri på. Disse tre var fra en bygd langt sør i landet som het Andabu – Kristin visste ikke hvor det lå. Den første kvelden ba Kristin om å få se på barnet, for det gråt og sutret uten stans – det så ynkelig ut med sitt digre skallete hode og lille, ledeløse kropp; det kunne verken tale eller sitte oppreist enda.

Moren syntes å skamme seg over det – og da Kristin neste morgen tilbød seg å bære datteren en stund for henne, fikk hun lov til å holde ved – den andre dro langt i forveien; hun syntes å være en haremor. Men de var svært unge, både hun og mannen hennes, neppe atten år gamle, og hun kunne vel være trett av å bære det tunge barnet som alltid gråt og skrek. Bestefaren var en stygg, mutt og tverr, halvgamle mann, men det var han som hadde villet dra til Nidaros med oldebarnet sitt, så han syntes vel å ha hjerte for henne. Kristin gikk sist i følget sammen med ham og de to fransiscanermunkene – og hun irriterte seg over at Andabyggene aldri tilbød munkene å låne hesten – enhver kunne se at den unge munken var fryktelig syk. Den eldre, broder Arngrim, var en rund, liten mann med rundt, rødt og fregnet ansikt, kvikke brune øyne og rødt hårkrans om skallen. Han snakket uten stans, mest om

Korset – del 18BokRobot · Side 395 / 462

Den armoden som de levde i, barfotmunkene i Skidan – ordenen hadde nylig fått en gård i den byen, men de var så fattige at de neppe evnet å opprettholde gudstjenesten, og den kirken som de var ment å bygge, fikk de vel aldri reist. Skylden la han på de rike nonnene i Gimsøy, som forfulgte de fattige tiggerbrødrene med nid og nag og hadde en rettssak gikk mot dem; med flytende tunge fortalte han alt det verste om dem. Kristin likte lite å høre munken snakke slik, og hans beretninger om at abbedissen deres skulle være valgt ukanonisk og at nonnene sov fra sine tider, sladret og førte utugtig tale over bordet i refektoriet, syntes henne lite trolig – ja om en søster sa han rent ut at folk ikke trodde hun hadde holdt sitt renlevnet. Men hun så at broder Arngrim ellers var en godhjertet og hjelpsom mann.

Han bar det syke barnet lange strekninger, når han skjønte at Kristin var trett i armene, og når det skrek for ille, la han på sprang innover vidda, med kutten høyt løftet, så at sporet risset hans svarte, lodne legger og gjørma sprutet av myrhullene, mens han skrek og ropte til moren at nå måtte hun vente, barnet var tørst. Så løp han tilbake til den syke, broder Torgils; mot ham var han som den ømmeste og kjærligste far. Med den syke munken var det uråd å nå frem til Hjerdkinn, men de to dovringene visste om en steinhytte ved et vann litt sør i marken, og så gikk pilegrimmene dit. Kvelden var blitt kald imens. Det var glatt langs bredden av vannet, og hvit tåke eiet av myrene så at bjørkeskogen dryppet av dugg. En liten måneskive stod vest over nutene, nesten like blekgul og matt som luften. Oftere og oftere måtte broder Torgils stå stille; han hostet, så det var en ynk å høre.

Korset – del 18BokRobot · Side 396 / 462

Broder Arngrim støttet ham imens, tørket ham over ansiktet og rundt munnen etterpå og viste hoderystende Kristin hånden sin – den var blodig av den andres spytt. De fant hytta, men den var ramlet ned. Så søkte de seg et lunt sted og tente bål. Men de stakkars folkene fra sør hadde ikke tenkt at fjellnatten var så isende kald. Kristin tok ut av sekken sin den kappen som Gaute hadde tvunget på henne, fordi den var særlig lett og varm – av kjøpeklær, foret med bæverskinn. Da hun svøpte broder Torgils i den, hvisket han – han var så hes at han knapt kunne tale – at barnet gjerne kunne ligge inne med ham. Så tok han det inn til seg; det sutret, og munken hostet, men innimellom sov de likevel begge to. En del av natten våket Kristin sammen med den ene dovringen og broder Arngrim og passet på varmen.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 19BokRobot · Side 397 / 462

Korset – del 19

lysning flyttet sig nordover – fjeldvandet lå hvitt og stilt utpå, fisk vaket og slog ringer – men under nuten på hin siden speilet sjøen svart mørke. Engang lød et stygt, gjøende skrik over til dem fra den kanten – munken kvak og tok de to andre hårdt i armene. Kristin og bonden mente, det var noget dyr – da hørte de at sten rullet som om nogen gik i uren derborte, og et nyt rop, likt grovt mandsmål. Munken tok til at læse med høi røst: «Jesus Kristus,

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Soter», skjønte hun, og «vicit leo de tribu Juda»n56 – da hørte de at en dør slog igjen borte under berget. Det tok til at grålysne, uren på hin siden og bjerkekrullerne trådte frem, – da løste den anden dovringen og Oslomanden dem av. Det sidste Kristin tænkte før hun sovnet ind nær bålet var, at skulde de gjøre så små dagsreiser – og en pengegave måtte hun gi til tiggermunkene når de skiltes – så blev hun nok nødt til at be sig mat på gårdene, når de kom ned i Gauldalen. Solen stod nokså høit alt og morgenvinden mørknet vandet med små ilinger, da de forfrosne pilegrimmer samlet sig om broder Arngrim, mens han læste morgenbønnerne. Broder Torgils sat sammenkrøpen, tænderhakkende, og stred for at holde nede hosten, mens han mumlet med.

Korset – del 19BokRobot · Side 398 / 462

Da hun så de to askegrå munkekutter som morgensolen skinnet på, husket Kristin at hun hadde drømt om broder Edvin – hun kunde ikke mindes hvad, men hun kysset knælende munkenes hænder og bad dem velsigne følget. Av bæverfeldskappen hadde de andre pilegrimmene skjønt at Kristin ikke var av småfolk. Og da hun kom til at nævne, hun hadde faret kongeveien over Dovrefjeld to ganger før, så blev hun som enslags fører for flokken. Dovringerne hadde aldrig været indover længere end til Hjerdkinn, og vikværingerne var jo aldeles ukjendte her. Til Hjerdkinn kom de alt før vespertid, og efter tjenesten i kapellet gik Kristin ut i fjeldet alene. Hun vilde finde igjen den stien, som hun hadde gåt med sin far, og det stedet ved bækken, hvor hun hadde sittet med ham. Det fandt hun ikke, men hun trodde at hun hadde fundet den haugen som hun var kløvet op på forat se efter ham, da han red fra hende.

Endda de små rabberne her efter dråget var hinanden svært like. Hun sat på knæ i melbærlyngen på kollens top. Sommerkvelden tok til at gråne – bjerkelierne opover småbergene, grå ur og brune myrstrøk fløt sammen, men over den vidstrakte fjeldmark hvælvet aftenhimmelen sin bundløst dype og klare skål. Den speilet hvit i alle vandhuller, brutt og blekere speilet himmelglansen i en liten fjeldbæk som ilte brusende og urolig over stener og løp ut mellem de lyse grusmæler omkring et litet vand utpå myren.

Korset – del 19BokRobot · Side 399 / 462

Igjen kom det over henne, den merkelige feberlignende innsikten – elven syntes å vise henne et bilde av hennes eget liv, slik hun rastløst hadde ilt gjennom den timelige tidens villmark, reist seg i opprørt brus ved hver sten hun skulle over – svakt og brutt og blekt nådde det evige lyset bare å speile seg i hennes liv. – Men det demret dunkelt for moren at i angsten og sorgen og kjærligheten – hver gang syndens frukt hadde modnet til sorg, da var det at hennes jordbundne og egenrådige sjel nådde å fange et glimt av det himmelske lyset –. Hil og sal, Maria, full av nåde. Velsignet er du blant kvinnene og velsignet er ditt livs frukt Jesus, som sved blod for vår skyld –. Mens hun leste de fem Ave-bønnene til minne om forløsningens smertefulle mysterier, følte hun at det var med sin egen sorg hun turde søke ly under Guds moders kappe.

Med sorgen over de barna hun hadde mistet, med de tyngre sorgene over hvert skjebneslag som rammet hennes sønner uten at hun kunne bøte for dem. Maria, den fullkomne i renhet, i ydmykhet, i lydighet mot Faderens vilje, hadde sørget mest av alle mødre, og hennes miskunn ville forstå den svake og bleke gløden i hjertet til en syndig kvinne, som hadde brent av het og herjende kjærlighet og alle de synder som ligger i kjærlighetens natur – trots og ulydighet, forherdet uforsonlighet, egensindighet og hovmod – likevel var det et morshjerte –. Kristin skjulte ansiktet i hendene sine. Et øyeblikk syntes det henne mer enn hun kunne bære at hun nå var skilt fra dem alle – alle sønnene sine. Så leste hun den siste Fadervår. Hun husket sin avskjed med faren her på dette stedet for alle de årene siden, sin avskjed med Gaute for to dager siden.

Korset – del 19BokRobot · Side 400 / 462

Av barnslig tankeløshet hadde sønnene hennes krenket henne – like mye, visste hun, som om de hadde krenket henne slik hun hadde krenket sin far, med syndig vilje – det kunne aldri endre hennes hjerte for dem. Det var lett å tilgi sine barn –. Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto leste hun og kysset korset som hun hadde fått av sin far engang, ydmyk og takknemlig for å vite at, tross alt, tross hennes egenvilje, hadde også hennes urolige hjerte greid å fange et blekt glimt av den kjærligheten som hun hadde sett speilet i sin fars sjel, klart og stille som den lyse himmelen nå skimret tilbake fra den store tjernen ute i vidda.

Neste dag var været så grått og kaldt med skodde og regn at Kristin knapt våget å fortsette med det syke barnet og broder Torgils. Men munken selv var den ivrigste – hun skjønte at han selv fryktet at han skulle dø før han kom til Nidaros. Så la de ivei innover vidda, men skodden var så tett at Kristin ikke våget å ta nedover de stupbratte stiene med stup både over og under, som hun husket lå nedover til sålstuen i Drivdalen. Så tente de bål da de kom øverst i skaret og roet seg ned for natten. Etter kveldsbønnen fortalte broder Arngrim en vakker historie for dem om et skip i havsnød som ble reddet ved en abbedisses forbønn til Jomfru Maria; hun lot morgenstjernen stå frem over sjøen. Munken syntes å ha fattet kjærlighet til Kristin. Mens hun satt ved bålet og vugget barnet for at de andre skulle få sove, kom han bort til henne og begynte med hviskende stemme å fortelle om seg selv.

Korset – del 19BokRobot · Side 401 / 462

Han var sønn av en fattig fisker, og da han var fjorten år gammel, mistet han far og bror på sjøen en vinternatt, men selv ble han reddet av et annet båtlag. Det hadde tyktet ham som et tegn fra Gud, og dessuten var han blitt sjøredd; slik hadde han fått tanken om å bli munk. Men i hele tre år hadde han måttet være hjemme hos moren sin, og de sultet og slet hardt, og han var alltid redd i båt – men så ble søsteren hans gift, og mannen hennes tok over gården og båtlodden, og han kunne dra til minorittene i Tunsberg. Der hadde han først fått høre spottord for sin ringe byrd – men gardianen var snill og tok ham under sin beskyttelse. Og siden broder Torgils Olavssøn hadde kommet til brødrelaget, ble alle munkene mye mer fromme og fredelige, for han var så from og sagtmodig, enda han var av den beste ætten av dem alle, fra en rik bondeslekt borte i Slagn – og moren hans og søstrene hans var så gavmilde mot klosteret.

Men siden de hadde kommet til Skidan og siden broder Torgils var blitt syk, var alt igjen blitt mye tyngre. Broder Arngrim lot Kristin forstå at han undret seg over at Kristus og Maria lot veien være så steinete for sine fattige brødre. «De valgte fattigdommen selv mens de levde på jorden,» mente Kristin.

«Det er lett for deg å si det, rike kone som du visst er,» sa munken argt. «Aldri har du vel fristet å gå matløs –» og Kristin måtte svare at det var så –. Da de kom ned i bygderne og vandret gjennom Updal og Soknadalen, fikk broder Torgils både ri og kjøre deler av veien, men han ble svakere og svakere, og Kristins følge skiftet stadig, for folk gikk fra dem, men nye pilegrimmer kom til. kom etterpå. Da hun nådde Staurin, var det ingen andre igjen i følget av dem hun hadde gått over fjellet sammen med enn to munkene. Og om morgenen kom broder Arngrim gråtende til henne og sa at broder Torgils hadde hatt et kraftig blodspytingsanfall; han kunne ikke gå videre – nå kom de vel for sent til Nidaros og fikk ikke se festen. Kristin takket brødrene for reisefølget, for åndelig veiledning og hjelp på ferden.

Korset – del 19BokRobot · Side 402 / 462

Broder Arngrim virket overrasket over rikdommen i hennes avskjedsgave, for ansiktet hans lyste opp – nå skulle hun få en gjengave av ham: han dro frem av sekken sin en eske med noen brev i. På dem stod skrevet en vakker bønn og alle Guds navn til slutt; det var latt åpent rom på konvolutten til å skrive bedendes navn i. Kristin skjønte selv at det var urimelig at munken skulle vite noe om henne, hvem hun hadde vært gift med eller hennes manns skjebne, selv om hun nevnte farens navn. Likevel ba hun ham bare skrive: Kristin enke. Ned gjennom Gauldalen tok hun stiene i utkanten av bygderne, for hun tenkte at hvis hun møtte folk fra storgårdene heromkring, kunne det lett hende at noen kjente igjen den tidligere husfruen fra Husaby, og hun visste knapt selv hvorfor hun så nødig ville det.

Dagen etter gikk hun opp skogsstiene gjennom åsen til den lille kirken på Vatsfjellet, som var viet til Johannes Døperen, men folk omkring kalte den Sankt Edvins. Kapellet stod på en lysning i den tette skogen; det og høyden bak speilet seg i en dam som den helsebringende kilden rant ut av. Et trekors stod ved bekken, og rundt omkring lå noen krykker og stokker; på buskene rundt hang filler av gamle bandasjer. Det var et lite gjerde rundt kirken, men porten var stengt. Kristin knelte utenfor og husket da hun satt der inne med Gaute på fanget. Da var hun kledd i silke, en i flokken av de staselig kledde stormennene og kvinnene fra bygderne heromkring. Sira Eiliv stod like ved og holdt fast på Nåkkve og Bjørgulf; i folkemengden utenfor var hennes tjenere og svendene.

Korset – del 19BokRobot · Side 403 / 462

Da hadde hun bedt så inderlig: måtte det elendige barnet her få menneskelig forstand og evne til å gå, så skulle hun ikke ønske mer – ikke engang å bli fri selv for den vonde smerten i ryggen som hadde plaget henne siden tvillingenes fødsel. Hun tenkte på Gaute, så vakker og stolt satt hun på den digre blå hesten sin. Og hun selv – det var ikke mange kvinner på hennes alder, nær opp mot de femti. år, nød slik helse; det hadde hun merket på sin ferd over fjellet. Herre, gi meg bare dette og dette og dette – så skal jeg takke deg og ikke be om mer enn dette og dette og dette –. Hun hadde vel aldri bedt Gud om annet enn at han skulle la henne få sin vilje. Og alltid hadde hun fått det hun ville – mesteparten av det. Og nå satt hun her med et knust hjerte – ikke fordi hun hadde syndet mot Gud, men fordi hun var misfornøyd med at hun hadde fått følge sin egen vilje helt til veiens ende.

Hun var ikke kommet til Gud med kransen sin, og heller ikke med sin synd og sin sorg – ikke så lenge som verden ennå hadde en dråpe av det søte å blande i hennes beger. Men nå kom hun, nå da hun hadde lært at verden er som et tavernhus – den som ikke har mer å gi bort, blir satt utenfor døren. Hun følte ingen glede ved sin beslutning – men Kristin tenkte at hun ikke selv hadde bestemt det. De fattige menneskene som kom inn i hennes stue, var kommet for å be henne ut. En annen vilje enn hennes egen hadde satt henne inn i flokken av de fattige og syke og bedt henne gå med dem, bort fra det hjemmet hvor hun hadde styrt som husfrue og rådet som mennenes mor. Og da hun nå samtykket uten altfor stor motvilje, visste hun at hun gjorde det fordi hun hadde skjønt at Gaute ville trives bedre når hun var borte fra gården.

Korset – del 19BokRobot · Side 404 / 462

Hun hadde bøyet skjebnen etter sin vilje, hun hadde fått de kårene hun ønsket – sønnene kunne hun ikke forme etter sin vilje; de var slik Gud hadde skapt dem, og deres egenvilje drev dem; mot dem kom hun til kort. Gaute var en god bonde, en god husbond og en trofast far, en dyktig mann og like hederlig som folk flest – men til høvdingsemne var han ikke skapt, han hadde heller ikke den lengselen etter det som hun hadde attrået for ham. Men han holdt nok av henne til at det plaget ham når han visste at hun ventet annet av ham. Derfor ville hun nå be om husly og mat, selv om det smakte ille for hennes hovmod å komme så utarmet; hun eide ingenting å ofre. Men hun skjønte at hun måtte komme. Granskogen oppover bakken stod og drak inn det silende sollyset og suste så sagte; den lille kirken lå stille og stengt og avgav en tjærelukt.

Lengtende tenkte Kristin på den døde munken som hadde tatt hendes hånd og ført henne inn under lyset fra Guds kjærlighets kappe, da hun var et menløst barn, og gang på gang hadde rakt hånden ut for å føre henne hjem fra de ville stiene, både mens han levde på jorden og siden. Og med levende klarhet husket hun drømmen om ham fra forleden natt på fjellet: Hun hadde drømt at hun stod i solskinnet på tunet til en eller annen storgård, og broder Edvin kom nedover fra stuedøren. Hendene hans var fulle av brød, og da han kom bort til henne, brak han av et stort stykke og gav henne – hun skjønte at hun måtte gjøre som hun tenkte, be om almisse, når hun kom ned i bygderne, men så var hun kommet i følge med broder Edvin på en eller annen måte; de to gikk sammen og ba –.

Men samtidig visste hun at drømmen hadde en dobbel tydning: gården var ikke bare en storgård, men den syntes henne å bety et hellig sted, og broder Edvin hørte til huslyden der, og brødet som han kom og rakte henne, var ikke bare flatbrød slik det så ut som – det betydde hostien, panis angelorum, og hun tok imot englenes føde av hans hånd. Og nå ga hun sitt løfte i broder Edvins hender.

Korset – del 19BokRobot · Side 405 / 462

V. Så var hun fremme til slutt. Kristin Lavransdatter satt og hvilte i en høysåte på veien oppunder Sionsborgen. Solen skinte og det blåste; det stykket av engen som enda ikke var slått, bølget rødt og blankt som silke med utsprungne strå. Så rød var engen bare her i Trøndelagen. Under bakken kunne hun se et glimt av fjorden, mørkeblå og skumdottet; frisk hvit sjøsprøyt slo opp under berghamrene hele veien så langt hun så stranden under det skoggrønne bynes. Kristin pustet langt ut. Likevel – det var godt å være her igjen, godt, selv om det var rart, og å vite at nå skulle hun aldri mer bort herfra. De gråkledde søstrene ute på Rein fulgte samme regel, Sankt Bernhards regel, som brødrene i Tautra. Når hun reiste seg i morgenlyset og gikk til kirken, visste hun at nå gikk også Nåkkve og Bjørgulf til sine plasser i munkenes kor.

Så kom hun likevel til å leve sin alderdom sammen med noen av sønnene sine – riktignok ikke på den måten hun hadde tenkt. Hun dro av seg hoser og sko, vasket føttene sine i bekken. Inn i Nidaros ville hun gå barbent. Bak henne i stien oppover slotsfjellet sto noen gutter – de holdt på oppe under portkastellet og prøvde om de kunne finne en vei inn i det forfalne bygget. Da de ble var henne, begynte de å rope uhøviske ord nedover, mens de lo og hylte. Hun hørte dem ikke før en liten gutt – gutten kunne vel være otte år – lot seg rulle nedover den bratte vollen og nesten dunket borti henne, med noen stygge ord som han i kåthet hadde plukket opp etter de eldste. Kristin snudde seg mot ham og sa smilende: «Du trenger ikke skrike slik, for jeg skal skjønne; du er en trollunge, jeg ser det av det du har trillebroken på deg –» Da guttene merket at kvinnen svarte, kom de løpende, hele gjengen.

Men de ble redde og skamfulle da de så at det var en eldre kvinne i pilegrimsdrakt, og hun irettesatte dem ikke for deres stygge ord, men satt og så på dem med store, klare og rolige øyne og et vennlig lite smil om munnen. Hun hadde et rundt, magert ansikt med bred panne og liten, buet hake; hun var solbrent og svært rynkete under øynene, men så likevel ikke særlig gammel ut.

Korset – del 19BokRobot · Side 406 / 462

Så la de djerveste av guttene i vei med å snakke og spørre for å skjule forvirringen i flokken. Kristin følte seg så lattermild – disse guttene syntes hun så like hennes egne ukjurer, tvillingene, da de var små, selv om hun håpet til Gud; så skitne i kjeften hadde vel aldri hennes egne vært. Disse her syntes å være småfolks barn fra kaupangen. Og da den stunden kom som hun hadde lengtet etter under hele ferden, da hun stod under korset på Feginsbrækka og så ned på Nidaros, klarte hun ikke å samle sin sjel til andakt eller ettertanke. Alle byens klokker brøt ut samtidig og ringte til vesper, men guttene snakket i munnen på hverandre og skulle peile ut alt hun så – Tautra kunne hun ikke se, for der gikk en vindrose over fjorden utenfor Frosta med skodde og sopende regnskurer. Midt i gutteflokken gikk hun nedover de bratte stiene gjennom steinene – og nå ringte kubjelder og gjætere rundt omkring – kyr dro hjem fra bymarken.

Ved porten i virket over Nidareid måtte Kristin og hennes unge følge vente mens buskapen ble drevet gjennom – gjeterne hoiet, ropte og skjente, okser stanget, kyr trengtes sammen, og guttene nevnte hvem som eide denne eller hin stuten. Og da de var gjennom porten og gikk innover mot gjeilerne, hadde Kristin mer enn nok med å se hvor hun satte sine nakne føtter mellom kurukkerne i det opptråkket råket. Noen av guttene fulgte henne ubedt helt inn i Kristkirken. Og da hun stod i den skumre søyleskogen og så frem mot lysene og gullet i koret, trakk guttene hele tiden i den fremmede kvinnen og skulle vise henne – fra de fargede lysflekkene som solen på rosevinduet kastet inn mellom hvælvene, likstenene på gulvet, til himlingene av dyre tøier over alterne – alle de tingene som mest faller barn i øynene.

Korset – del 19BokRobot · Side 407 / 462

Kristin fikk ingen ro til å samle sine tanker – men hvert ord guttene sa vekket den dumpe trå i hennes hjerte – først og fremst etter sønnene, men også etter gården, stuene, uthusene, buskapen – morens strev og morens herredømme. Hun hadde til og med denne uviljen mot å bli gjenkjent av noen som hadde vært hennes og Erlends venner før i verden. De pleide alltid å være i sine bygårder under festen og ha gjester hos seg – hun gruet seg for å støte på et følge av dem. Ulf Haldorssøn måtte hun opsøke, for han hadde styrt som hennes ombudsmann med de gårdspartene som hun enda eide her nordenfjelds og nå vilde gi som sitt provent i Reins kloster. Men nå hadde han vel sine frænder fra gården i

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Skaun hos sig, så hun fik vente. Men hun visste at en mand som hadde tjent mellem Erlends hærmænd under hans sysselmandstid skulde bo i en liten gård ute på Bratøren, han drev jagt på hvitskjæving og nise i fjorden og holdt herberg for sjøbønder. Her var overfyldt i alle hus, blev der svart hende, men så kom manden selv, Åmunde, til og kjendte hende straks. Det var rart at høre ham rope hendes gamle navn: «Nu mener jeg – er det ikke Erlend Nikulaussøns husfrue av Husaby – hilsæl, Kristin – hvordan det kan bære til at du kommer hit i gården min!» Han var bare glad til, at hun vilde tækkes med slikt nattely som han kunde byde hende, og han lovet at han selv skulde seile hende ut til Tautra dagen efter festen. Til langt på nat sat hun ute i gården og snakket med huskarlen, og det tok hende sterkt da hun merket, Erlends fordums mænd elsket og hædret høit mindet om sin unge høvding – Åmunde brukte flere ganger det ordet om ham, ung.

Korset – del 19BokRobot · Side 408 / 462

Fra Ulf Haldorssøn visste de om hans ulykkelige død, og Åmunde sa, han møttes aldrig med nogen av sine gamle fæller fra Husaby-tiden, uten de drak sin djerve husbonds minde – og to ganger hadde nogen av dem skutt sammen og latt læse messe efter ham på hans dødsdag. Åmunde spurte meget efter Erlendssønnerne, og så spurte Kristin efter gamle kjendte. Det blev midnat før hun kom iseng ved siden av Åmundes hustru – han vilde endelig at de begge skulde rømmet sengen sin for hende, og sidst måtte hun med tak ta imot hans plads ialfald. Næste dag var Olavsvaka. Fra morgenstunden gik Kristin nede på ørerne, så på travlheten ved bryggerne. Hendes hjerte tok til at banke, da hun så herr abbeden av Tautra stige iland – men de munkene som fulgte ham var alle ældre mænd.

Alt før nonstid strømmet folket mot Kristkirken, bærende og støttende sine syke og krøplinger for at få slik plads til dem i langhuset, at de kunde komme nær skrinet, når det blev båret ut i procession næste dag efter høimessen. Da Kristin kom op mellem boderne som var slåt op ved kirkegårdsgjærdet – der blev mest solgt mat og drikke, vokslys og hynder flettet av siv eller bjerkekvister til

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] at lægge under sig på kirkegulvet – råket hun på Andebyggerne, og Kristin tok barnet, mens den unge konen fik sig en drik mungåt. I det samme kom toget av de engelske pilegrimmer med sang og merker og tændte lys; i den forvirring som blev da disse skulde gjennem de sammenstappede menneskemasser ved boderne, mistet hun Andebyggerne, og siden kunde hun ikke finde dem igjen. Længe vildret hun hit og dit i utkanten av folkemugen og bysset det skrikende barnet. Da hun la dets ansigt ind til halsen sin og kjælte for at trøste det, søkte det og suget sin mund mot hendes hud; hun skjønte at det var tørst og visste ikke sin arme råd. Moren syntes det fåfængt at lete efter, hun måtte gå ned i gaterne og høre om hun kunde få melk til det.

Korset – del 19BokRobot · Side 409 / 462

Men da hun kom ut i Øvre Langstræte og vilde gå nordover, blev der igjen stor trængsel – sydfra kom et rytterfølge og samtidig toget borgsvendene fra kongsgården ind på pladsen mellem kirken og korsbrødregården. Kristin blev trængt ind i den nærmeste veiten, men også her fór ridende og gående mot kirken, og stimen blev så svær, så sidst måtte hun redde sig op på en stengar. Luften over hende fyldtes med klokkeklang – fra domkirken ringet nona hora. Barnet holdt op at skrike ved lyden – så op mot himmelen, og der kom et skjær av forstand i dets sløve øine – det smilte litt. Bevæget bøiet den gamle mor sig ned og kysset det arme krypet. Da så hun at hun sat på stengjærdet omkring humlehagen til Nikulausgården, den gamle bygården deres. – Hun skulde vel kjende den murede skorstenen op gjennem torvtaket – baksiden av stuehuset deres. Nærmest hende lå sykehusets gårder som Erlend harmet sig slik over hadde fåt ret til hagen sammen med dem.

Hun knuget den fremmede kvindes barn til sit bryst, kysset og kysset det. Da tok nogen hende på knæet –. – En munk i prædikebrødrenes hvite kutte og svarte hættekappe. Hun så ned i et gulblekt, rynket gammelmandsansigt, – en sammenfalden smal og lang mund, to store ravgule øine som lå dypt indsunket. «Kan dette være – er dette dig selv, Kristin Lavransdatter!» Munken la de korslagte armer på stengjærdet og boret sit hode nedi. «– Er du her!» «Gunnulf!» Da flyttet han hodet, så det rørte hendes knæ, der hun sat: «Tykkes

Korset – del 19BokRobot · Side 410 / 462

«Er det så underlig at jeg er her?» Da kom hun til å tenke på at hun satt på gjærdet til denne gården som hadde vært hans først og siden hennes eget hus, og hun syntes det var rart likevel. «Men hva er det for et barn du har på kneet – er det nå vel ikke sønnen til Gaute han der?» «Nei –» Ved tanken på lille Erlends sunne, søte åsyn og sterke, velskapte kropp krystet hun det fremmede vesalbarnet inn til seg, overveldet av medynk: «Det er barnet til en kone som jeg hadde følge med over fjellet.» – Men da dæmret det for henne hva Andres Simonssøn hadde sett i sin barnslige visdom. Full av ærefrykt så hun på den ynkelige skapningen som lå i hendes fang. Men nå gråt det igjen, og hun måtte først og fremst spørre munken om han kunne si henne hvor hun skulle få tak i litt melk til barnet. Gunnulf førte henne øst rundt kirken til Predikarliv og skaffet henne melk i en bolle.

Mens Kristin matet sitt fosterbarn, snakket de sammen, men samtalen gikk merkelig trått. «Så lang tid er gått og så mye har hendt siden sist,» sa hun sørgmodig. «Og tunge var de vel å bære for deg også, de tidendene som du spurte om din bror?» «Gud nåde hans arme sjel,» hvisket broder Gunnulf rystet. Først da hun spurte om sine sønner i Tautra, snakket Gunnulf litt mer. Med hjertelig glede hadde konventet tatt imot de to novisene som var ættet fra landets beste slekter. Nikulaus syntes å ha så herlige åndsgaver og gjorde slike fremskritt i lærdom og gudsfrykt at abbeden måtte minnes hans herlige ættfar, kirkens evnerike stridsmann biskop Nikulaus Arnessøn. Det var den første tiden. Men en stund etter at brødrene var blitt innklædt, hadde Nikulaus begynt å oppføre seg meget ille og voldt stor uro i klosteret.

Korset – del 19BokRobot · Side 411 / 462

Gunnulf visste ikke den nøyaktige årsaken – en av dem var at abbed Johannes ikke ville tillate at de unge brødrene fikk prestevigselen før de hadde fylt det trettiende året, og han ville ikke vike fra denne regelen overfor Nikulaus. Og da den ærverdige faderen mente at Nikulaus leste og grublet mer enn han hadde åndelig modenhet til, og ødela helsen sin med fromhetsøvelser, ville han sende ham til en av klosterets gårder på Inderøya, for at han der, i lydighet under noen av de eldre munkene, skulle plante en eplehage. Da skal Nikulaus ha brutt ut i ulydighet mot abbeden, anklaget sine brødre for at de ved vellevnet hadde forspilt klosterets gods, og for lathet til gudstjeneste og usømmelig tale. Det meste av saken kom jo ikke utenfor konventet, sa Gunnulf, men han skulde også ha sat sig til motverge mot den broderen som abbeden hadde sat til å refse ham.

En tid lang hadde han ligget i carceret, visste Gunnulf, men sist hadde han da falt til fote, da abbeden truet med å skille ham fra broder Bjørgulf og sende den ene av dem til Munkabu – det var nok den blinde broren som satte ham opp. Men da ble Nikulaus ydmyk og forsiktig. «Det er farens art som er i dem,» sa Gunnulf bittert. «Andet var ikke ventelig enn at mine brorsønner skulle ha vanskelig for å lære lydighet og vise ustadighet i et gudelig forsæt –» «Det kan like gjerne være morsarven deres,» svarte Kristin sorgfullt. «Ulydighet var min hovedsynd, Gunnulf – og ustadig var jeg også. Alle mine levedager lengtet jeg både etter å gå den rette veien og å gå mine egne villstier like fullt –» «Erlends villstier, mener du,» sa munken mørkt. «Ikke engang min bror lokket deg, Kristin, men jeg tror han lokket deg hver dag du levde med ham.

Korset – del 19BokRobot · Side 412 / 462

Glemsk gjorde han deg, så du ikke sanset at når du tenkte tanker som du måtte skamme deg over, kunne du ikke skjule for Gud den allvitende hva du tenkte –.» Kristin stirret ut i luften. «Nå vet jeg ikke, Gunnulf, om du har rett – jeg vet heller ikke om jeg noen gang har glemt at Gud så inn i mitt hjerte, og større er vel min synd. Likevel er det ikke slik som du kanskje tror at jeg mest skammet meg over min ublyge kjærlighet og min svakhet, men mer over at mine tanker om min ektemann mange ganger var ondere enn ormebitt. Men det siste måtte vel komme etter det første – du var den som sa det til meg engang, at de som har elsket hverandre med den heteste attrå, de ender med å være som to ormer som biter hverandre i sporden.

Men det har vært min trøst i disse årene, Gunnulf, så ofte jeg tenkte på at Erlend måtte gå inn for Guds dom, uhuslet og uhjulpen, stadig nedtynget av vrede i hjertet og blod på hendene – han ble ikke slik som du sa, og slik som jeg ble. Han gjemte ikke mer på vrede og urett enn han gjemte andre ting. – Gunnulf, han var så vakker og han så fredfull ut da jeg hadde kledd liket hans – jeg vet at Gud den allvitende vet at Erlend aldri bar nag til noen mann og ikke for noen sak.» Broren så på henne med vidt oppspilte øyne. øyne. Så nikket han. Om en stund spurte munken: «Vet du at Eiliv Serkssøn er prest og nonnenes rådsmann ute på Rein?»

Korset – del 19BokRobot · Side 413 / 462

«Nei?» sa Kristin jublende lykkelig. «Jeg trodde det var derfor du hadde valgt å gi deg inn der,» sa Gunnulf. Like etter talte han om at han måtte gå tilbake til sitt kloster. Den første nocturnen hadde begynt da Kristin kom inn i kirken. I langhuset og rundt alle alterne var det en trengsel av folk, men en kirketjener, som så at hun hadde et meget usselt barn i armene, tok og dyttet henne frem i midtgangen, slik at hun kom helt frem mellom skarer av krøplinger og syke som var lagt midt i kirken under hovedtårnets hvelv, med god utsikt til koret. Mange hundre lys brant i kirken – kirketjenerne tok imot pilegrimenes fakler og satte dem på de små tårnene som var dekket med lysestaker og stilt opp langs kirkens midtgang. Etter hvert som dagslyset døde ut bak de brogede glassrutene, ble kirken varmet av lukten av det brennende vokset, men etter hvert ble den også fylt av den sure stanken fra de sykes og fattiges filler.

Da korsangen runget under hvelvene, og organdur, fløyter, bumber og strengelek låt, forsto Kristin hvorfor kirken kunne kalles et skip – i det mektige steinhuset syntes alle disse menneskene å være ombord i et fartøy, og sangen var som brus fra et hav som det bæres på. Innimellom la den seg til ro som på stilnende bølger, når en enkelt mannsrøst alene bar opplesningsteksten ut over massene. Ansikt ved ansikt, som ble mer hvite og trette etter hvert som nattevåken gikk. Nesten ingen gikk ut mellom tjenestene, iallfall ikke de som hadde fått plasser midt i kirkens midtgang. I stundene mellom nocturnene døset de eller ba. Barnet sov nesten hele natten – et par ganger måtte Kristin vugge det litt eller gi det melk av en treflaske som Gunnulf hadde skaffet henne fra klosteret. Møtet med Erlends bror hadde rystet henne merkelig – etter hvert skritt på veien nordover hadde hun kommet nærmere og nærmere hjem til minnet om den døde.

Korset – del 19BokRobot · Side 414 / 462

Hun hadde tenkt lite på ham de siste årene, mens strevet med de voksende sønnene ga henne lite tid til å huske sin egen skjebne – likevel hadde tanken på ham alltid vært som om den lå like bak henne, bare at hun ikke hadde tid til å vende seg dit. Nå syntes hun å se sin egen sjel i de årene; den hadde levd som folk lever på gårdene i den travle sommerhalvdelen, når man flytter ut av storstuen og bor på låven. bursloftet. Men man går og løper forbi vinterstuen hele dagen, tenker aldri på å gå inn dit, enda det bare er å ta i klinkefaldet og å skyve opp en dør. Og når en endelig en dag får et ærend ditinn, så er stuen blitt fremmed og nesten høytidsfull av at den har fått lukten av ensomhet og stillhet –.

Men mens hun talte med den mannen som var den siste levende medviter til vekselspillet mellom utsæd og høst i hennes liv med den døde – da tyktes det henne at hun hadde begynt å se ut over sitt liv på en ny måte: som når en kommer opp på en høyde over hjembygden, hvor en aldri har vært før, og derfra ser ned i sin egen dal. Hver gård og hvert gjerde, hvert kjerr og hvert bekkefar kjenner en, men en synes å se for første gang hvordan alt ligger på det land som bærer bygden. Og ut av dette nye synet hadde hun med ett funnet ord som løste opp både hennes bitterhet mot Erlend og hennes angst for hans sjel som fór bort i brå død. Nag hadde han aldri kjent; hun så det nå, og Gud hadde sett det alltid. Så var hun da endelig nådd så langt at hun tykte seg se sitt eget liv likesom fra de øverste brønnene i et skar.

Korset – del 19BokRobot · Side 415 / 462

Nå bar hennes vei nedover i skomedalen, men forinden hadde hun fått nåde til å skjønne at i klosterets ensomhet og i dødens dør ventet en på henne som alltid hadde sett menneskenes liv som menneskenes bygder synes fra fjellkanten. Han hadde sett synden og sorgen og kjærligheten og hatet i hjertene, slik som en ser de rike gårdene og de fattige kotene, bugnende akrer og gjengrodd ødemark båret oppe på det samme land. Og han hadde steget ned, hans føtter hadde vandret gjennom folkelandene, stått i borgene og i hyttene, samlet de rikes og de ringes sorger og synder og løftet dem høyt opp med seg på et kors. Ikke min lykke og mitt overmot, men min synd og min sorg, o søte Herre min –.

Hun så opp, hvor krucifikset stod oppløftet, svimlende høyt over triumfbuer. – Mens morgensolen tente de høye, fargerike rutene innerst i bunnen av høykorets søyleskog, og glansen som av røde og brune og grønne og blå edelstener dempet lysglansen fra alteret og fra gullkisten bakom, hørte Kristin den siste vigilien – ottesangen. Lesningene ved denne gudstjenesten visste hun var om Guds helbredende tegn ved hans kraft i hans trofaste ridder, kong Olav Haraldssøn. Hun løftet det fremmede, syke barnet opp til sine bryst, og mens hun sang, holdt hun det tett inntil sitt hjerte. op mot koret og bad for det. Men hun frøs så hun hakket tænder efter det lange ophold i kirkekulden, og hun kjendte sig mat av fasten. Lugten av de mange mennesker og den kvalme tev av de syke og fattige blandet sig med vokslysosen og sank underlig fet og klam og tungt nedover de knælende på gulvet, kaldt i den kalde morgenen.

Korset – del 19BokRobot · Side 416 / 462

Men en tykk og blid og glad bondekone som hadde sittet og døset litt ved foten av søylen like bak dem, med et bjørneskinn under setet og et annet over sine lamme ben, våknet nå og dro Kristins trette hode bort på sitt rommelige fang: «Hvil litt nå, søster – du trenger det, tenker jeg –» Kristin sovnet i den fremmede kvinnens skjød og drømte: Hun steg over dørstokken inn i den gamle årestuen hjemme. Hun var ung og ugift, for hun så sine egne tykke brune fletter som hang bare frem over skuldrene hennes. Hun var i følge med Erlend, for han rettet seg nettopp opp etter at han hadde gått foran henne inn under dørkarmen. Ved åren satt faren hennes og skjeftet piler – hadde fanget fullt av bundter av senetråd, og ved begge sider av ham lå det dynger av pilodder og tilspikkede skaft på benken. I det samme de trådte inn, bøiet han seg frem over glohaugen og skulle ta den lille trebente malmkoppen som han alltid brukte til å smelte kvikksølv i.

Men brått trakk han hånden til seg, ristet den i luften, og så stakk han de brente fingertuppene inn i munnen og sugde på dem, mens han snudde hodet mot henne og Erlend og så opp på dem med rynkede bryn og et smil om leppene –. Så våknet hun med ansiktet vått av gråt. Hun knelte under høymessen, da erkebiskopen selv forrettet gudstjenesten foran hovedalteret. Røkelseskyene bølget gjennom den tonende kirken, hvor nå fargerikt solskinn og lyset fra vokslysene blandet sitt skin; den friske, krydrede røkelsesduften sivet utover og overdøvet lukten av fattigdom og sykdom. Med hjertet bristende fullt av medfølelse for flokken av arme og sårede, som Gud hadde stilt henne midt iblant, bad hun i en rus av søsterlig ømhet for alle som var fattige sammen med henne og led slik hun selv hadde lidd –. «Jeg vil stå opp og gå hjem til min far –.»

Korset – del 19BokRobot · Side 417 / 462

VI. Klosteret lå på et lite høydedrag nær fjorden, så med de fleste vinder tonet lyden av brændingen på stranden over suset fra furuskogen som dekket haugens skrenter i nord og vest og skjulte utsikten til sjøen. Kristin hadde sett kirketårnet over skogen da hun seilte forbi her med Erlend, men den ferden ut til nonneboet som hans ættfar hadde grunnlagt, og som Erlend noen ganger hadde snakket om at de burde gjøre, ble aldri noe av. Hun hadde ikke vært iland ved Reins kloster før hun kom hit for å bli. Hun hadde tenkt at livet her skulle være likt det hun kjente fra nonneklostrene i Oslo eller på Bakke, men her var det meget annerledes og mye mer stille. Her var søstrene virkelig døde fra verden. Fru Ragnhild, abbedissen, roste seg av at det var fem år siden hun hadde vært inn til kaupangen og like lenge siden noen av nonnene hennes hadde satt foten utenfor klosterets takmerker.

Her var ingen barn til oppfostring, og da Kristin kom til Rein, var det heller ingen noviser i klosteret; det var så mange år siden noen ungpike hadde søkt opptak i søsterlaget at den yngste i konventet, søster Borghild Marcellina, allerede hadde vært viet til nonne for seks vintrer siden. Yngst av alle var søster Turid, men hun var blitt sendt hit i sitt sjette år av sin farfar som var prest ved Klemenskirken, en meget streng og alvorlig mann, og barnet hadde vært lamhåndet fra fødselen og også litt skrøpelig ellers, så hun ble innklædt straks hun hadde nådd den alderen. Nå var hun tredve år gammel, meget syk, men hun hadde et yndig ansikt, og fra første dag hun kom i klosteret la Kristin særlig vekt på å tjene henne, for hun tenkte at søster Turid minnet om hennes egen lille søster Ulvhild som døde så ung. Sira Eiliv sa at lav ætt vel ikke burde være noen hindring for de møene som ville søke hit for å tjene Gud.

Korset – del 19BokRobot · Side 418 / 462

Men likevel hadde det vært slik helt siden klosteret på Rein ble grunnlagt at det nesten bare var døtre eller enker av mektige og høybårne menn fra Trøndelagen som ga seg inn her. Men under de onde og urolige tidene som hadde vært i riket siden den salige kong Håkon Hålegg døde, syntes fromheten å ha blitt mye mindre blant stormennene – nå var det mest døtre av bymenn og velstående bønder som tenkte på nonneliv. Og de søkte heller til Bakke, hvor mange av dem hadde vært til opplæring i gudsfrykt og kvinnelig håndarbeid, og søstrene kom i større grad fra vanlige folk, og der var ikke klausuren så streng, og klosteret lå ikke så utenfor allfarvei.

Ellers var det ikke ofte at Kristin fikk anledning til å snakke med Sira Eiliv, og hun skjønte snart at prestens stilling i klosteret var både slitsom og tvetydig. Selv om Rein var et rikt kloster og nonneforsamlingen neppe telte halvparten så mange nonner som stiftelsen skulle kunne romme, var dets økonomiske forhold i stor uorden og det hadde vanskelig for å dekke sine utgifter. Men de siste tre abbedissene hadde vært mer fromme enn verdsligsinnete kvinner; likevel hadde de og deres konvent hevdet med nebb og klør at de ikke skulle være underlagt erkebiskopen – dette tolket de slik at de ikke engang ville la seg råde av faderlig velvilje. Og deres ordensbrødre fra Tautra og Munkabu, som hadde vært prester ved kirken, hadde alltid vært gamle menn, for at det ikke skulle oppstå ondt rykte, men de hadde ikke vært særlig dyktige styresmenn når det gjaldt klosterets timelige velferd.

Korset – del 19BokRobot · Side 419 / 462

Da kong Skule bygde den vakre steinkirken og ga sin odelsgård til klosteret, ble husene først satt opp av tømmer, og de hadde brent ned tredve vintrer tidligere. Fru Audhild, som var abbedisse den gang, begynte å bygge opp igjen i stein; fra hennes tid kom det mange forbedringer ved kirken og den vakre konventsstuen. Hun hadde også foretatt en reise til generalkapitlet ved ordenens moderkloster, Tart i Burgund, og fra den reisen hadde hun hjembrakt det herlige filbenstårnet som stod i koret nær høyalteret – et verdig skrin for Herrens legeme, kirkens ypperste pryd og nonnenes stolthet og kjæreste kjærlighet. Fru Audhild døde med det skjønneste ry for fromhet og dyd, men hennes ukyndige håndtering av byggearbeiderne og ukloke eiendomshandler hadde skadet klosterets velferd, og de senere abbedissene hadde ikke evnet å rette opp skaden.

Hvordan det var gått til at Sira Eiliv kom dit som prest og rådgiver, fikk Kristin aldri vite, men så mye skjønte hun: Fra først av hadde abbedissen og nonnene tatt imot en sekulærprest med motvilje og mistro, og Sira Eiliv hadde fått en slik stilling ved Rein at han var nonnenes prest og sjelesørger, skulle se til å få orden på forvaltningen og klostrets regnskaper, samtidig som han anerkjente abbedissens overhøyhet, nonnenes selvstyre og abbeden av Tautras’ tilsynsrett, og holdt vennskap med den andre presten ved kirken, en munk fra Tautra. Hans alder og rykte for plettfritt sedelig liv, ydmyk gudsfrykt og innsikt både i kanonisk rett og landsloven kom ham nok godt til nytte. til nytte, men han måtte være meget varsom i all sin ferd. Sammen med den andre presten og kirketjenerne bodde han i en liten gård som lå nordøst for klosteret. Der ble også munkene innkvartert som en og annen gang kom ut fra Tautra i ulike ærender.

Da Nikulaus engang ble viet til prest, visste Kristin at om hun levde så lenge, så ville hun også en gang få høre sin eldste sønn lese messen her i kirken.

Korset – del 20BokRobot · Side 420 / 462

Korset – del 20

Kristin Lavransdatter var først blitt innatt som proventskone. Men etter at hun for fru Ragnhild og søstrene, i nærvær av Sira Eiliv og to munker fra Tautra, hadde lovet renlevnet, lydighet mot abbedissen og søstrene, og som tegn på at hun frasa seg all rådighet over jordisk gods hadde gitt sitt segl i Sira Eilivs hender, som hugget det i stykker, fikk hun bære en drakt lik søstrenes: gråhvit ullkjortel, men uten skapular, hvitt hodelin og sort slør. Når en tid var gått, var meningen at hun skulle søke opptakelse blant søstrene som viet nonne. Men likevel falt det henne vanskelig å la være å tenke for mye på det som hadde vært. Til å leses opp under måltidene i refektoriet hadde Sira Eiliv oversatt til norsk mål en bok om Kristi liv, som minorittordenenes general, den lærde og fromme doktor Bonaventura, hadde diktet.

Og mens Kristin hørte på, fyltes hennes øyne med tårer, når hun tenkte hvor salig monne den være som kunne elske Kristus og hans mor, kors og smerte, fattigdom og ydmykhet, slik som her er skrevet om – likevel måtte hun huske på den dagen på Husaby, da Gunnulf og Sira Eiliv hadde vist henne latinboken som dette var skrevet etter. Det var en tykk, liten bok skrevet på så tynt og skinnende hvitt pergament at hun aldri hadde trodd kalveskinn kunne bearbeides så fint, og der var de skjønneste bildene og kapittelstavene; fargene glødet som edelstener mot gullet. Mens de snakket, lo Gunnulf, og Sira Eiliv nikket med sitt stille smil – om hvordan de ved dette bokkjøpet var blitt så pengelens at de måtte selge sine klær og spise sammen med almissefolket i et kloster, til de fikk vite at noen norske geistlige var kommet til Paris, og der fikk de låne penger. Når søstrene etter ottesangen gikk tilbake til dormitoriet, ble Kristin igjen i kirken.

Korset – del 20BokRobot · Side 421 / 462

Sommermorgener virket søte og liflige for henne her inne, men om vinteren var det fryktelig kaldt, og hun var redd i mørket mellom alle gravsteinene, selv om hun uavlatelig holdt sine øyne festet på den lille lampen som alltid brant foran elfenbenstårnet med hostien i. Men vinter eller sommer, mens hun dvælet i sin krok av nonnenes kor, tenkte hun på at nå våket Nåkkve og Bjørgulf og bad for sin fars sjel, og det var Nikulaus som hadde bedt henne lese disse bønnene. og bodssalmerne med dem hver morgen etter ottesangen. Alltid så hun da for seg disse to, slik hun hadde sett dem den regngrå dagen hun var ute til klosteret. Da Nikulaus medett stod foran henne der i talestuen, merkelig høy og fremmed i den gråhvite munkedrakten, med hendene stukket inn under skapularet, hennes sønn, og likevel så forandret. Det var mest hans likhet med faren som grep henne så sterkt – det var som å se Erlend i munkekutte.

Mens de satt og snakket sammen, og hun måtte fortelle om alt som hadde hendt på gården siden han dro hjemmefra, ventet og ventet hun. Til slutt spurte hun engstelig om ikke Bjørgulf snart kom. «Jeg vet ikke, mor,» svarte sønnen. Litt etter sa han: «For Bjørgulf har det vært en hard strid å bøye seg under korset sitt og tjene Gud –. Og det syntes å engste ham da han hørte at du var her – at altfor mange tanker skulle bli rakt opp –» Deretter satt hun bare dødsbedrøvet og så på Nikulaus mens han talte. Han var svært solbrent i ansiktet, og hendene hans var arbeidsslitte – han nevnte med et lite smil at han nå likevel hadde måttet lære seg å styre en plog og bruke ljå og sigd. Hun sov ikke om natten i herberget, og skyndte seg til kirken da det ringte til ottesang. Men munkene stod slik at det bare var noen få hun kunne se ansiktene til, og sønnene hennes var ikke blant dem.

Korset – del 20BokRobot · Side 422 / 462

Men neste dag gikk hun i hagen sammen med en lekbroder som arbeidet der, og han viste henne de mange sjeldne vekstene og trærne som den var berømt for. Mens de vandret slik, revnet skyene, solen kom frem, og det duftet av selleri og løk og timian, og de store buskene av gule liljer og blå akkeleier som prydet hjørnene av teppene, glitret tungt av regndråper. Da kom sønnene hennes; begge kom to ut av den lille, buede døren i steinhuset. Og Kristin følte at hun kjente en forsmak på paradisets glede da hun så de to høye, lyskledde brødrene komme nedover stien mot seg under apalltrærne. Ellers snakket de ikke mye sammen; Bjørgulf talte nesten hele tiden. Han hadde blitt en kjempe av skikkelse nå som han var fullvoksen.

Og det var som om den lange adskillelsen hadde skjerpet synet hennes – først nå forsto hun fullt ut hva denne sønnen hennes hadde kjempet for, og hvor hardt han fortsatt kjempet, mens han vokste seg så stor og sterk av lemmer, mens hans indre skarpsyn tok til og han kjente synet svinne –. En gang spurte han etter fostermoren sin, Frida Styrkårsdatter. Kristin fortalte at hun var blitt gift. «Gud signe henne,» sa munken. «Hun var en god kone – mot meg var hun en god og trofast fostermor.» «Ja, jeg tenker nesten at hun var mer mor for deg, hun, enn jeg var,» sa Kristin bedrøvet. «Lite merket du til mitt morshjerte, da du ble satt på så harde prøver i din ungdom.»

Korset – del 20BokRobot · Side 423 / 462

Bjørgulf svarte sagte: «Jeg takker Gud for at fienden likevel aldri bøyet meg til slik umandighet, at jeg fristet eders morshjerte – enda jeg vel kjente det – men jeg så at dere bar en så tung byrde – og nest etter Gud var det Nikulaus her som reddet meg de gangene jeg var nær ved å falle i fristelse –» Det ble ikke talt mer om dette, og heller ikke om hvordan de trivdes i klosteret eller om at de skulle ha syndet og pådratt seg unåde. Men de syntes å bli meget glade da de hørte om morens plan om å gi seg inn i Reins kloster. Da Kristin etter denne bønnetimen gikk tilbake gjennom dormitoriet og så søstrene som sov to og to på halmsenger, kledd i sine kjortler som de aldri tok av seg, tenkte hun på hvor ulik hun monne være disse kvinnene som fra ungdommen av bare hadde tjent sin skaper. Verden var en herre som det ikke var lett å flykte fra, når man først hadde gitt seg under dens herredømme.

Ja, hun hadde vel ikke flyktet fra verden heller, men hun var blitt vist ut, slik en hard husbond jager et utslitt tjenestehjon på døren – og nå var hun blitt tatt inn her, slik en barmhjertig herre tar inn en gammel tjener og av barmhjertighet gir vedkommende litt arbeid, mens han huser og føder det utslitte og venneløse, gamle mennesket –. Fra nonnenes sovehus førte en overbygd sval bort til vævstuen. Kristin satt alene og spant; Reinsnonnene var berømte for sitt lin, og de dagene om sommeren og høsten da alle søstrene og lægsøstrene gikk til arbeide på linåkrene, var som festdager i klosteret, men mest den dagen da de rykket plantene. Å tilberede, spinne og veve linet og sy det til kirkeklær var nonnenes hovedsyssel i arbeidstiden.

Korset – del 20BokRobot · Side 424 / 462

Her var ingen som skrev av og utsmykket bøker slik som søstrene i Oslo under fru Groa Guttormsdatter hadde drevet med med så stor dyktighet, og den kunstige sømmen med silke og gulltråd øvet de heller ikke mye på. Om en stund hørte hun gjerne lydene fra gården som våknet til liv. Lægsøstrene gikk inn i ildhuset for å lage mat til tjenestefolket; nonnene rørte aldri mat eller drikke før etter dagmessen, med mindre de var syke. Da det ringte til prim, gikk Kristin til sykestuen, hvis det lå noen der, for å avløse søster Agata eller den av nonnene ellers som var der. Søster Turid, stakkaren, lå ofte der. Så kunne hun snart begynne å glede seg til dagverden, som fulgte etter den tredje bønnetimen og messen for klosterets tjenestefolk. Hver dag gledet Kristin seg like mye til dette vakre og høytidelige måltidet.

Refektoriet var et tømmerhus, men dog en vakker hall, og der spiste alle kvinnene i klosteret sammen – nonnene ved det øverste bordet, hvor abbedissen satt i høysetet, og de tre gamle fruene som hadde kommet hit foruten henne selv satt også der; lægsøstrene lenger nede. Når bønnen var til ende, ble mat og drikke båret inn, og alle spiste og drakk i stillhet, med stille, sømmelig oppførsel, mens ofte en av søstrene leste opp av en bok imens; hun tenkte at om menneskene ute i verden kunne nyte sine måltider med slik sømmelighet, ville de vel klarere forstå at mat og drikke er Guds lån, og de ville ønske sine medkristne bedre, og tenke mindre på å skrape til seg selv og sine. Men hun selv hadde kjent det annerledes, den gangen hun bredte ut sitt bord for flokken av kåte, bråkete menn som lo og skrek, mens hundene snuste under bordet, stakk opp snutene sine og fikk kjøttbein eller slag, alt etter guttenes humør. Sjelden kom reisende hit.

Korset – del 20BokRobot · Side 425 / 462

En og annen skute med folk fra høvdingsætene la til land, når de seilte inn og ut i fjorden, og menn og husfruer med barn og ungdom gikk opp til Rein for å hilse på en slektning blant søstrene. Så var det ombudsmennene fra klosterets gårder og værer, og bud fra Tautra av og til. Til de festene som ble feiret med mest prakt – Jomfru Marias messedager, Kristi legemsfest og Sankt Andreas apostelens dag – søkte folk fra de nærmeste bygderne på begge sider av fjorden nonnenes kirke, men ellers var det bare de av klosterets bygselsmenn og arbeidsfolk som bodde nærmest, som kom dit til messene. De fylte ikke mye i det store kirkelokalet. Og så var det de fattige – de faste almissehjonene som fikk øl og mat etter rikemenns testamenter om årtidshold, og som også ellers dro opp til Rein nesten daglig, satt ved ildhusveggen og spiste, og søkte opp nonnene når de kom ut i tunet for å snakke om sine sorger og plager.

Syke, krøplinger og spedalske færdedes ut og inn – her var mange som led av liktrå, men det var det alltid i sjøbygdene, sa fru Ragnhild. Leilændinger kom og ba om lettelser og utsettelser med utgjerd, og da hadde de alltid mye å fortelle om motgang og vanskeligheter. Jo uslere og ulykkeligere disse menneskene var, dess mer åpent og ublygt talte de til søstrene om sine kår, enda de gjerne ga andre gav skylden for sine ulykker og hadde fromme talemåter på munnen. Det var ikke underlig at nonnenes snakk i rekreasjonen og i vævstuen ofte gikk om disse menneskenes liv – ja, søster Turid røpet for Kristin at når nonnene i klosteret skulle rådslå om saker og lignende, drev samtalen ofte bort til snakk om folkene som var involvert i sakene. Kristin kunne nok merke på nonnenes ord at de visste ikke stort mer om det de snakket om enn det de hadde hørt av folkene selv eller av lægtjenerne. som hadde vært ute i bygden.

Korset – del 20BokRobot · Side 426 / 462

De var meget godtroende, enten deres underlydende snakket vakkert om seg selv eller vondt om sin granne – og da tenkte hun med harme på alle de gangene hun hadde hørt ugudfryktige lekfolk, ja selv en tiggermunk som broder Arngrim, skylde nonneklostrene for å være sladderhuler og søstrene for å sluke med grådighet rykter og utugtig snak. Selv de samme folkene, som kom hit og tutet fru Ragnhild eller hvilken av søstrene de kunne få i tale, ørene fulle med snakk, lastet seg imellom nonnene for at de snakket seg imellom om de ropene som nådde dem fra den verden de selv hadde forsaket. Det syntes henne å være likesom med snakken om klosterfruenes vellevnet – den kom fra folk som mange ganger hadde fått både åbiten og førdugurd av søstrenes hånd, mens Guds tjenestekvinner fastet, våket, bad og arbeidet, før de alle møttes til det første høytidelige måltidet i refektoriet.

Kristin tjente da nonnene med kjærlig ærefrykt i den tiden som gikk forut for hennes nonnevigsel. God nonne kunne hun vel aldri bli, tenkte hun, dertil hadde hun altfor mye spredt sin evne til samling og fromhet, men hun skulle bli så ydmyk og trofast som Gud ville gi henne nåde til. Det var utpå sommeren i året 1349, hun hadde vært i Reinsklosteret to år, og hun skulle bli innviet som nonne før jul. Hun fikk den gledelige nyheten at begge sønnene hennes skulle være med hit i Abbed Johannes' følge til innvielsen. Broder Bjørgulf hadde sagt, da han hørte om sin mors forsæt: «Nå går drømmen min i oppfyllelse – jeg har drømt to ganger i år at før jul skulle vi begge se henne – enda helt slik som det bare for meg kan bli, kan det ikke bli, for i drømmen min så jeg henne.» Også broder Nikulaus ble svært glad. Men samtidig spurte hun etter andre nyheter om ham, som ikke var så gode.

Han hadde opptrådt overfylent mot noen bønder inne ved Steinker – de lå i strid med klosteret om en fiskerett, og da munkene kom over dem en natt, mens de holdt på å ødelegge klosterets laksegård, hadde broder Nikulaus skamslått en mann og kastet en annen i elven, og samtidig syndet han svært med banning.

Korset – del 20BokRobot · Side 427 / 462

VII. Noen dager etter gikk Kristin inn i furuskogen sammen med noen av nonnene og lekssøstrene for å skrape gardmose til grønfarving. Denne mosen er noe sjelden; den vokser mest på vindfeller og tørketrær. Kvinnene spredte seg snart i skogen og mistet synet av hverandre i tåken. I flere dager hadde dette merkelige været vart – vindstille, tett skodde som så ut som et merkelig, blyblått slør over sjøen og bort mot fjellene, når den av og til lettet så vidt at det ble synlig litt utover bygden. Innimellom ble den tettere og forvandlet seg til støvregn, innimellom lysnet det så mye at en hvitlig flekk syntes der solen stod i skoddefjellene. Men alltid rådet en rar, tung badstuvarme som var merkelig her nede ved fjorden og til og med på denne årstiden – det var to dager før Nativitas Mariæ – så alle folk snakket om været og undret seg over hva det kunne bety.

Kristin svettet i den dødt klamme varmen, og tanken på det hun hadde hørt fra Nåkkve klemte henne for brystet. Hun hadde kommet ned til utkanten av skogen, til hafellen ved veien opp fra sjøen, og mens hun stod der og skrapte litt mose av gjærdet, kom Sira Eiliv ridende hjemover i tåken. Han stanset hesten og sa noen ord om været, og så kom de i snakk. Da spurte hun presten om han visste noe om dette med Nåkkve – selv om hun visste at det var nytteløst; Sira Eiliv lot alltid som han intet visste om de indre forholdene i klosteret på Tautra. «Jeg tror ikke, Kristin, du trenger å være redd; han skal ikke komme hit i vinter for den sakens skyld,» sa presten. «For det er vel det du frykter?» «Det er mer enn det, Sira Eiliv. Jeg er redd Nåkkve aldri var skikket til å bli munk. Han var så ung da han kom hit; han visste ikke hva han sa fra seg og kjente ikke sitt eget sinn.

Men alt det som skjedde i oppveksten hans – at han mistet farsarven, og ufreden han så mellom sin far og mor, som endte med Erlends død – gjorde at han tapte

«...hugget til å leve i verden. Men jeg kunde aldri merke at han ble from av det –»

Korset – del 20BokRobot · Side 428 / 462

«Du kunne ikke det? – Det kan vel ha falt Nikulaus like tungt som mange andre gode munker å bøye seg under ordenstugt; hidsig av sinn er han og en ung mann – for ung kanskje til at han hadde skjønt, før han vendte seg bort fra verden, at verden er like hard en tuktemester som enhver annen herre, og til slutt en herre uten nåde. Om det, tror jeg, kan du selv dømme, søster –. Og er det slik at Nåkkve gikk inn i klosteret mer for sin brors skyld enn av kjærlighet til sin skaper – likevel tror jeg ikke at Gud vil la det forbli ulønnet; han tok opp korset for sin brors skyld.

Guds Moder Maria, som jeg vet at Nåkkve æret og elsket helt fra han var liten gutt, vil nok en dag vise ham klart at hennes sønn kom hit til dette hjemmet for å bli hans bror og bære korset for ham –. – Nei –» hesten støtte seg inn mot prestens bryst; han kjælte den mens han sa, halvt som til seg selv: «Allerede fra barnsben hadde Nikulaus den merkelige evnen til å elske og lide – jeg tenker han burde være en god nok kandidat til å bli munk.» «Men du, Kristin,» sa han og vendte seg til konen, «du burde nå ha sett så mye, synes jeg, at du kunne overlate deg til Gud den allmektige med litt større trygghet. Har du ikke skjønt enda at han holder oppe hver sjel så lenge sjelen ikke slipper ham? Tror du, barn som du enda er i din alderdom, kone, at Gud straffer synden, når du må høste sorg og ydmykelse fordi du fulgte din egen lyst og ditt overmot på veier som Gud har forbannet sine barn til å gå?

Korset – del 20BokRobot · Side 429 / 462

Vil du kalle det at du straffet dine barn, om de skar seg i hånden da de stakk den opp i den kokende vannkjelen som du hadde forbannet dem mot å komme bort til, eller den hule isen brakk under dem, som du hadde truet dem mot å gå ut på? Har du ikke skjønt, da den skjøre isen brast under deg – at du ble dratt under hver gang du selv slapp Guds hånd, og du ble reddet opp av dypet hver gang du ropte på ham?» når du måtte høste frukten av din ulydighet mot ham? Har du ikke skjønt enda, søster, at Gud har hjulpet deg hver gang du bad, selv om du ba med halv hjerte og på skrømt, og mye mer enn du bad om? Du elsket Gud slik du elsket din far, ikke så høyt som du elsket din egen vilje, men likevel slik at du alltid sørget vel, når du skilte deg fra ham – og så fikk du nåde til at det vokste godt midt i det vonde som du måtte høste av din trodsige viljes sæd –.

Sønner dine – to av dem tok han til seg, mens de var menløse småbarn; dem trenger du aldri frykte for. Og de andre har artet seg vakkert, – om de nå ikke artet seg slik som du ville. Det samme mente vel Lavrans om deg –. Og bonden din, Kristin – Gud være hans sjel huld – jeg vet at du har båret ham i ditt hjerte tidlig og sent for hans uvørne fåvit. Meg tykkes det måtte ha vært mye hardere for en stolt kvinne å minnes at Erlend Nikulaussøn førte deg gjennom skam og svik og blodskyld, hvis du en gang hadde sett at den mannen kunne handle ut fra kalde råd. Og jeg tror fast at det var like mye fordi du var trofast i vrede og hardhet som i kjærlighet, at du evnet å holde Erlend fast så lenge dere begge levde – det var ute av øie, ute av sinn med ham i alle ting uten deg. Gud hjelpe Erlend, jeg er redd han aldri hadde vett til å kjenne sann anger for sine synder – men det som din husbond syndet mot deg, angret han likevel og sørget over det.

Korset – del 20BokRobot · Side 430 / 462

Den lærdommen tør vi vel tro at Erlend har fått nytte av, da han var død.» Kristin stod stille og taus, og søster Ingrid sa heller ikke mer. Han løste tømmene, sa «Fred være med deg», steg til hest og red bort. Da hun noe senere kom opp til klosteret, møtte søster Ingrid henne i porten med budskapet om at en av sønnene hennes var kommet for å hilse på henne – Skule het han; han var i taleporten. Han satt i samtale med båtfolkene sine – sprang opp da moren kom i døren. Å, hun kjente sine egne på den raske bevegelsen – lite hode, høyt båret over brede skuldre, den langbeinte slanke skikkelsen. Strålende gikk hun imot ham – men hun stanset brått og trakk pusten da hun fikk se ansiktet hans – å, hvem hadde handlet slik med hennes vakre sønn –!

Overleppen var fullstendig som knadd utover – et slag måtte ha knust den, og siden hadde den grodd sammen flat og sid og vansiret, stripet av hvitt arrvev; munnen ble trukket skjev av det, så han så litt hånlig ut alltid – og nesebenet hadde vært brukket og var grodd sammen skjevt. Han stotret litt da han talte – manglet en fortann, og en annen var svart og død. Skule rødmet under morens blikk: «Jeg tror ikke du kjenner meg, mor?» Han lo litt og tok seg med en finger over leppen – det trengte ikke. at han pekte på sitt sår, kunne godt tolkes som en tilfeldig berøring. «Vi har vel ikke vært skilt så lenge at moren din ikke skulle kjenne deg igjen,» svarte Kristin rolig og smilte ubekymret.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

Korset – del 20BokRobot · Side 431 / 462

Skule Erlendssøn var kommet på en letteskute fra Bjørgvin to dager før med brever til erkebiskopen og fehirden i Nidaros fra Bjarne Erlingssøn. Siden på dagen gik mor og søn nede i hagen under asketrærne, og nu da de kunde snakke sammen to-ene, fortalte han moren nyt om sine brødre: Lavrans var på Island endda. – Moren hadde end ikke visst at han var draget dit. Jo, sa Skule, han hadde møtt den yngste bror i Oslo forrige vinter til herrestevnet, han var med Jammælt Halvardssøn. Men den gutten hadde jo altid hat hug til at komme ut og se sig om i verden, og så tok han tjeneste med Skålholtbiskopen og for ut –. «Ja han selv hadde fulgt med herr Bjarne ind i Sverige og siden på krigstoget til Rusland. Moren rystet stille på hodet – det hadde hun heller ikke visst! Skule hadde likt sig, lo han – nu hadde han da fåt hilse på de gamle vennerne som faren snakket så meget om – kareler, ingrer, russer.

Nei det vakre hæderssåret var ikke vundet i leding – han lo litt – ja det var et slagsmål; den karen som gav ham det skulde nu aldrig bli nødt til at be om sit brød. Ellers hadde nok Skule ikke større lyst til at fortælle mere hverken om det eller om ledingen. Nu var han herr Bjarnes rytterhøvedsmand i Bjørgvin, og ridderen hadde lovet at skaffe ham igjen nogen gårder som hans far hadde eiet i Orkladal og som nu lå under kronen – men Kristin så at Skules store stålgrå øine mørknet så rart, i det samme han sa det. «Du mener, et slikt løfte er ikke stort at lite på?» spurte moren. «Nei, nei,» Skule rystet på hodet. «Brevene blir sat op i disse dager. Herr Bjarne har holdt alt han lovet, da jeg tok tjeneste under ham – kalder mig frænde og ven. Jeg har mest slik stilling i gården hans som Ulf hadde hjemme hos os» – han lo; det klædte ikke hans mishandlede ansigt.

Men han var den vakreste mand av legemsbygning, nu han var fuldt utvokset – han bar en dragt av et nymotens snit, trange hoser og et snevert litet kothardi som bare nådde midt ned på låret og var knappet med små messingknapper helt nedigjennem foran, og den viste næsten usømmelig djervt kroppens smidige kraft. Det så ut som han

Korset – del 20BokRobot · Side 432 / 462

«Han gikk i underbukser,» tenkte moren. Men pannen og de vakre øynene var ikke forandret. «Du ser ut som om noe tynger deg, Skule,» våget moren seg frem med. «Nei, nei, nei.» Det var bare været, sa han og rystet seg. Det var et merkelig, rødbrunt skjær i tåken fordi solen usynlig gikk ned. Kirken oppe over hagens trekrone sto

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] rar og mørk og utflytende i en leverrød tåke. De hadde måttet ro hele fjorden ind i vindstillen, sa Skule. Så skubbet han sig litt i klærne igjen og fortalte mere om brødrene. Han hadde været et ærinde syd i landet for herr Bjarne ivår, så fra Ivar og Gaute kunde han bringe ferskt nyt, for han hadde redet op gjennem landet og tat over fjeldene fra Vågå hjem til Vestlandet. Ivar levet godt; de hadde to småsønner på Rognheim, Erlend og Gamal, vakre børn.

«Men på Jørundgård kom jeg til barnsøl – og så mente Jofrid og Gaute, at siden I var død fra verden nu, så kunde de nævne eder op i den lille møen; Jofrid er så kry av det, I er hendes vermor – ja I ler, I, men nu da dere ikke skal bo i bu sammen, kan I vite at Jofrid skjønner, det høres vakkert ut at tale om min vermor Kristin Lavransdatter. Men jeg gav Kristin Gautesdatter mit bedste fingerguld, for hun hadde så vakre øine at jeg tror mest hun blir lik eder –» Kristin smilte tungsindig: «Snart får du mig til at tro, Skule min, mine sønner tykkes jeg var så gjæv og gjild som gamlefolket pleier bli, først det er under mulden.» «Snak ikke slik, mor,» sa manden underlig heftig.

Korset – del 20BokRobot · Side 433 / 462

Så lo han litt: «I vet godt at det mente alle vi brødrene alt siden vi fik brok på baken, at I var den gjæveste og mest storsindede kone – endda I klemte os vel hårdt under eders vinger mangen gang, og så basket vi kanske noget hårdt igjen, før vi slap ut av reden – – Men I fik da ret i det, at Gaute var høvdingsemnet mellem os brødrene,» sa han storleende. «Du trænger ikke spotte mig for det nu, Skule,» sa Kristin – og Skule så at moren rødmet ungt og fint. Men da lo han endda mere: «Det er sandt, mor min – Gaute Erlendssøn i Jørundgård er blit en mægtig mand i norddalene. Han kom i slikt ry med dette bruderovet sit» – Skule lo av fuld hals; det klædte ikke den skamskjændte munden hans. «De kvæder en vise om det, ja da synger de nu at han tok møen med jern og med stål og han slos med frænderne hendes tre dager tilende oppå heien – og det gildet som herr Sigurd holdt på

Sundbu og gjorde satt mellom frænderne med gull og med sølv; det får også Gaute æren for i visen – men det tykkes ikke skade større at det er løgn: Gaute råder over hele bygden og litt lenger – og Jofrid råder over Gaute –»

Kristin ristet på hodet med det lille, sørgmodige smilet. Men hun ble ung i ansiktet mens hun så på Skule. Nå syntes han henne mest å ligne faren – den unge krigsmannen med det herjede ansiktet hadde likevel mest av Erlends friske livsmod – og det at han så tidlig hadde måttet ta sin skjebne i sine egne hender hadde gitt ham en kjølig fasthet i sinnet, som trygget morens hjerte på en merkelig måte. Med Sira Eilivs ord fra tidligere den dagen i minnet forsto hun med ett – så redd som hun hadde vært for sine uvørne sønner og så hardhendt som hun ofte hadde vært mot dem, fordi hun var pint av angsten for dem – så ville hun vært mye mindre nøid med sine barn, hvis de hadde vært svake og udyrkelige. Så spurte og spurte hun om sønnesønnen, lille Erlend – men ham hadde nok Skule ikke sett stort på – jo, han var frisk og vakker og vant til å få viljen sin alltid. Det uhyggelige, blodrøde skjæret i tåken bleknet, og mørket begynte å falle på.

Korset – del 20BokRobot · Side 434 / 462

Kirkens klokker begynte å ringe; Kristin og sønnen reiste seg. Da tok Skule hendene hennes: «Mor,» sa han lavmælt. «Husker du at jeg engang la hånd på deg? Jeg kastet en balltre i sinne, og den traff deg i pannen – husker du? Mor, mens vi er alene to, si til meg at du har tilgitt meg dette fullstendig!» Kristin pustet langt ut – ja, hun husket. Hun hadde bedt tvillingene fare et ærend opp til setra – men da hun kom ut i tunet, gikk hesten der og beitet, med kløvsadlen på, og sønnene sprang og slo ball. Da hun hardt irettesatte dem for det, kastet Skule balltreet fra seg i fullt sinne –. Men mest husket hun – hun stod der, og øyelokket dirret så det var helt forslått; brødrene så på henne og på Skule og vek unna gutten som om han hadde vært en spedalsk – Nåkkve hadde først banket ham nådeløst. Og Skule vandret og satt, kokende av trass og skam bak det harde, hånlige ansiktet.

Men da hun om kvelden i mørket stod og kledde av seg, kom han smygende – sa ingenting, men tok hendene hennes og kysset dem. Og da hun rørte ved skulderen hans, kastet han armene sine rundt halsen hennes og presset kinnet sitt inn mot hennes – hans var svalt og mykt og til og med litt rundt, et barnekinn, visste hun – han var likevel bare et barn, denne stridige, hidsige gutten –. «Det har jeg, Skule – så fullstendig, at Gud alene vet det, for jeg kan ikke si deg hvor fullstendig jeg har tilgitt deg det, sønnen min!» Et øyeblikk stod hun med hånden på hans skulder. Da grep han om håndleddet hennes, klemte så hardt at hun stønnet av det – i neste øyeblikk kastet han seg inn mot henne, så inderlig ømt og redd og blyg som den gangen.

Korset – del 20BokRobot · Side 435 / 462

«Sønnen min – hva mangler deg?» hvisket moren skremt. Hun kjente i mørket at mannen ristet på hodet. Så slapp han, og de gikk oppover mot kirken. Under messen kom Kristin i tanker om at hun hadde glemt igjen kåpen til den blinde fru Åsa, da de satt sammen på benken utenfor prestedøren i morges. Etter gudstjenesten gikk hun rundt for å hente den. Under dørbuen stod Sira Eiliv med lykten i hånden og Skule. «Han døde da vi la til ved bryggen,» hørte hun Skule si, med en merkelig vill og fortvilet tone i stemmen. «Hvem?» Begge mennene kvakk voldsomt da de så henne. «En av mine sjømenn,» sa Skule lavt. Kristin så fra den ene til den andre. I lyset fra lykten skimtet hun ansiktene deres, meningsløst anspente, så hun brøt ut i et lite, motvillig angstskrik. Presten bet seg i underleppen – hun så at haken hans dirret litt. «Like godt, min sønn, at du sier det til moren din.

Bedre at vi alle gjør oss rede til å bære det, hvis Gud vil at også dette folket skal vekkes med så hard en – –.» Men Skule ga et slags stønn og sa ingenting; da sa presten: «Det har kommet farlig bud til Bjørgvin, Kristin –. Denne store pesten som vi har hørt rykter om skulle herje ute i landene rundt om i verden –» «Den svarte pesten –?» hvisket Kristin. «Det nytter ikke om jeg skulle forsøke å fortelle dere hvordan det var i Bjørgvin da jeg dro derfra,» sa Skule. «Ingen kan forestille seg det som ikke har sett det. Herr Bjarne tok hardt i først for å slokke brannen der den brøt ut, borte i gårdene rundt Jonsklosteret; han ville sperre av hele Nordneset med borgsvendene, ja, munkene i Mikalsklosteret truet med bann –. Der kom et engelsk skip som hadde sykdommen ombord, og han nektet dem å losse lasten eller gå fra borde; hver mann på koggen døde, og så lot han den brenne opp.

Men noe av godset var allerede brakt i land, og noen av bymennene smuglet mer av borde en natt – og brødrene ved Jonskirken krevde at de døende skulle få sjelesorg –. Da folk begynte å dø overalt i byen, var det nytteløst, forstod jeg –.»

Korset – del 20BokRobot · Side 436 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] vi –. Nu er der ikke et liv i kaupangen uten mænd som bærer lik – alle rømmer ut av byen som kan, men sotten følger med dem –» «O Jesus Kristus!» «Mor – mindes I sidste gangen det var lemæn-år hjemme i Sil. Skreden som valt på alle veier og stier – husker I da de lå og døde i hver busk og råtnet og forgiftet alle vandsig med stank og smitte –!» Han knyttet hænderne; moren gyste: «Herre, miskund dig over os alle –. Lovet være Gud og Maria mø, at du endda blev sendt hitop, Skule min –» Manden skuret tænderne sammen i mørket: «Vi sa så vi og, mændene mine og jeg, den morgenen da vi vandt op seil og lot stå utover Vågen. Da vi kom nord i Moldøsundet, syknet den første.

Vi bandt stener ved hans føtter og et kors på hans bryst, da han var død, lovet ham en sjælemesse, når vi kom til Nidaros og kastet liket på sjøen – Gud forlate os det. Med de to næste la vi iland og skaffet dem sjælehjælp og gravgårdsfred – lagnaden kan en ikke fly fra likevel. Den fjerde døde da vi rodde ind i elven, og den femte inat –» «Trængs det at du farer tilbake til kaupangen?» spurte moren noget efter. «Kan du ikke bli her?» Skule rystet på hodet, lo glædesløst: «– Å snart tænker jeg det blir det samme hvor en er. Unyttig at ræddes – ræd mand er halv død. Men gid jeg var så gammel som I er, mor!» «Ingen vet hvad den blir spart for, som dør i ungdommen,» sa moren sagte. «Ti, mor! Tænk på den tiden da I selv var treogtyve vintrer gammel – og vilde I gåt mist om de årene I har levet siden –?» Fjorten dager efter så Kristin første gang en pestsyk.

Korset – del 20BokRobot · Side 437 / 462

Rygterne om, at dræpsotten herjet i Nidaros og spredte sig i bygderne, var nådd til Rissa – hvordan var ikke godt at vite, for folk holdt sig hjemme og hver mand rømte ind i skog og kjerr, hvis han så en ukjent vandrer på veien; ingen åpnet sin dør for fremmede folk. Men en morgen kom to fiskere opp til klosteret, bærende på en mann mellom seg i et seil; da de ved daggry kom ned til båten sin, hadde de funnet en fremmed båt ved bryggen, og inni lå denne karen, bevisstløs – han hadde nådd å fortøye båten sin, men ikke å komme seg opp av den. Mannen var født i et hus under klosteret, men slekten hans hadde flyttet bort fra bygden. Den døende lå i det våte seilet midt på tunets gressvoll; fiskerne stod langt fra ham i samtale med Sira Eiliv. Nonnene og tjenestejentene hadde flyktet inn i husene, men nonnene stod i en klynge ved døren til konventstuen – en flokk skjelvende, skremte og fortvilte gamle kvinner. Så trådte fru Ragnhild frem.

Hun var en liten, mager, gammel kvinne med et bredt og flatt ansikt og en liten, rund, rød nese som lignet en knapp; hennes store, lysebrune øyne var rødkantede og rant alltid litt. «In nomine patris et filii et spiritus sancti,» sa hun tydelig, svelget så en gang. «Bær ham inn i gjestehuset –» Og søster Agata, den eldste av nonnene, albuet seg vei mellom de andre og fulgte ubedt med abbedissen og mennene som bar den syke. Kristin kom dit inn utpå natten med et legemiddel som hun hadde laget ferdig i apoteket, og søster Agata spurte om hun turte å bli og passe på varmen. Hun syntes selv hun burde være herdet – fortrolig som hun var med fødsel og død, hadde hun sett verre syner enn dette – hun anstrengte seg for å huske alt det verste hun hadde sett –.

Korset – del 20BokRobot · Side 438 / 462

Den pestsyke satt helt oppreist, for han holdt på å kveles av det blodige spyttet som kom ut av ham ved hvert hosteanfall – søster Agata hadde hengt ham opp i en sele tvers over den magre, gule og rødhårede brystkassen, og hodet hans hang fremover; ansiktet var blekgrått, og hele kroppen skalv av kulderystelser. Men søster Agata satt rolig og ba sine bønner, og når hosteanfallet kom over ham, reiste hun seg, tok ham om hodet med den ene armen og holdt en kopp under munnen hans. Den syke skrek av smerte, vred øynene forferdelig, og til slutt strakte han ut en svart tunge langt ut av svelget, mens hans nødrop døde ut i ynkelige stønn.

Nonnen tømte koppen ut. i ilden – og mens Kristin la på mer brensel og den våte veden først fylte rommet med skarp, gul røyk og siden flammte opp i luer, så hun søster Agata rette puter og dyner under den sykes rygg og armhuler, tørke hans ansikt og de brune, skorpede lepper med eddikvann og trakk det tilsølte overtrekket opp over kroppen hans. Det var straks over, sa hun til Kristin; han var alt kald, først hadde han vært het som en glo – men Sira Eiliv hadde alt beredt ham til å fare bort. Så satte hun seg ned hos ham, dyttet med tungen kalmusroten på plass i kinnet hans og ba igjen. Kristin prøvde å overvinne den forferdelige redselen hun følte. Hun hadde sett folk dø en hardere død –. Men det var fåfengt – dette var pesten, Herrens straff over all menneskenes hemmelige hjertestivhet, som bare den allvitende Gud kjente.

Korset – del 20BokRobot · Side 439 / 462

Svimlende følte hun seg som gyngende på et hav, hvor alle bitre og vrede tanker som hun hadde tenkt i verden toppet seg som en bølge mellom tusen og brøt i rådløs smerte og jammer. Herre, hjelp oss, vi går under –. Sira Eiliv kom inn utpå natten. Han irettesatte søster Agata skarpt, for hun hadde ikke fulgt hans råd om å binde en lintøyklut, dyppet i eddik, for munn og nese. Hun mumlet gråtende at det dugde ikke til noe – men nå måtte både hun og Kristin gjøre som han bød. Prestens ro og fasthet ga Kristin en slags mot – eller vekket en skamfølelse; hun våget seg ut av røyken fra briskerøken og gikk bort til søster Agata. Der stod en kvalmende stank fra den syke som røken ikke kunne dempe – skarn, blod, sur svette og en råtten lukt ut av halsen hans. Hun husket Skules ord om lemænskredet; endog kom den forferdelige lysten til å flykte, selv om hun visste at det ikke var noe sted en kunne flykte hen fra dette.

Men da hun først hadde overvunnet seg til å ta i den døende, var det verste over, og hun hjalp så godt hun kunne, helt til han hadde utåndet. Da var han alt svart i ansiktet. Nonnene gjorde prosesjon med relikviene, korsene og de brennende faklene rundt kirken og klosterhaugen, og alt som kunne krype og gå i bygden fulgte med. Men få dager etter døde en kvinne inne ved Strømmen – og så brøt dødsbyllen ut på én gang i hver grænd over hele bygden. Død og gru og nød syntes å overføre folket til en tidløs verden – det var ikke mer enn noen uker som hadde gått, om man skulle telle dagene – og allerede var det som den verden som hadde vært. før pesten og døden vandret nakne over landet, svant det fra folks minne, som kysten synker når man står rett ut mot havet for en kraftig bølge.

Korset – del 20BokRobot · Side 440 / 462

Det var som ingen sjel orket å holde fast ved minnet om at engang hadde livet og arbeidsdagenes rekke syntes trygge og nære, døden fjern – eller evnet å få det tilbake. det for seg selv at slik skulle det bli igjen – hvis ikke alle mennesker døde ut. Men «vi skal vel alle dø», sa mennene som kom med sine morløse små til klosteret; noen sa det sløvt og hardt, noen med gråt og jammer; de sa det når de hentet prest til døende, de sa det når de bar likene til sognekirken nede på bakken og til gravgården ved klosterkirken. Ofte måtte de selv grave gravene – Sira Eiliv hadde satt de mennene av lægfolk som enda var tilbake i arbeid med å berge kornet på klosterjorden, og hvor enn han fór i bygden, manet han folk til å få inn avlingen og hjelpe hverandre med å stelle dyrene, så de ikke skulle gå til grunne av hungersnød som kunne komme etter at pesten engang hadde rast ut. Nonnene i klosteret møtte først prøven med en slags rådvill fatning.

De slo seg ned for godt i konventsstuen, tente bål natt og dag på den store, murede skorsteinen, sov og spiste der. Sira Eiliv rådet dem til å holde vedlike store ilder i gårdene og i alle hus hvor det var ildsteder, men søstrene var redde for varmen – de hadde hørt så mange ganger av de eldste søstrene om brannen for tredve år siden. Spisetider og arbeidstider falt bort, og de forskjellige søstrenes oppgaver ble ikke holdt atskilt, ettersom fremmede barn kom og ba om mat og hjelp. Syke ble båret inn – det var mest velstående folk som kunne kjøpe seg gravsted og sjælemesser i klosteret, og så de fattige og ensomme som ikke kunne få hjelp hjemme. De hvis kår lå midt imellom, lå og døde i husene sine. På noen gårder døde hvert eneste menneske. Men tidebønnene hadde nonnene likevel hittil greid å holde ved like.

Korset – del 20BokRobot · Side 441 / 462

Den første av nonnene som ble syk var søster Inga, en kvinne på Kristins alder, nær femti år, men likevel var hun så redd for døden at det var en skrekk å se og høre det. Frostrierne kom over henne i kirken under messen, og hun krøp skjelvende og med tennene sammenbitt på hender og knær, mens hun tryglet og ba til Gud og Jomfru Maria om sitt liv –. Straks etter lå hun i brennende feber, svettet, og blod sved ut av huden på henne. Kristin gruet i sitt hjerte – hun kom visst til å bli like elendig redd, når hennes tid kom. Det var ikke bare det at døden var viss – men den forferdelige rædselen som fulgte med pestdøden. Så ble fru Ragnhild selv syk. Kristin hadde undret seg litt over at denne kvinnen var blitt valgt til en abbedisses høye embete – hun var en stilfærdig, litt gretten gammel kvinne, ulært, uten større åndsgaver syntes det – men da døden la sin hånd på henne, viste hun at hun virkelig var en Kristi brud.

Sotten slo henne med byller – hun ville ikke tåle at hennes åndelige døtre engang blottet det gamle legemet, men under den ene armen ble hevelsen til slutt så stor som et eple, og hun fikk byller under haken, de ble store og blodrøde, til slutt sortaktige; hun led uutholdelig smerte av dem og glødet av feber, men hver gang hun var ved samling, lå hun som et levende eksempel på hellig tålmodighet, sukket til Gud om sine synders forlatelse og ba vakkert og inderlig for sitt kloster og sine døtre, for alle syke og sorgfulle og for alle sjeler som nå kunne være i ferd med å forlate denne verden. Selv Sira Eiliv gråt da han hadde gitt henne den siste olje – og hans fasthet og utrettelige innsats midt i all denne elendigheten hadde ellers vært en ting å undre seg over. Fru Ragnhild hadde allerede mange ganger overgitt sin sjel i Guds hender og bedt ham ta nonnene under sin beskyttelse – da begynte byllene på kroppen hennes å sprekke opp.

Korset – del 20BokRobot · Side 442 / 462

Men dette viste seg å være en vending til livet – som folk siden også syntes å oppleve: de som fikk sykdommen med byller ble av og til helbredet, men de som fikk den med blodspy døde alle. Med abbedissens eksempel og ved at de hadde sett en pestrammet som ikke døde, fant nonnene liksom ny styrke. Nå måtte de selv melke og stelle i fjøset, lage sin egen mat og selv hente hjem frisk halm til å røyke med – hver fikk gjøre det som lå for hånden. De pleiet de syke så godt de kunne og delte ut medisiner – teriak og kalmusrot var slutt, de delte ut ingefær, pepper og safran og eddik mot smitten, melk og mat – brødet tok slutt og de bakte om natten – krydderiene tok slutt og folk måtte tygge einerbær og furunåler mot smitten.

En etter en sank søstrene om og døde; kirkeklokkene ringte fra klosterkirken og fra sognekirken tidlig og sent i den tunge luften, for den unaturlige tåken lå vedvarende; det syntes å være en skjult sammenheng mellom tåken og pesten. Noen ganger ble den til frosttåke, som drysset ned isnåler og halvfrossent regn, og marken frøs til is – så ble det lindveir og tåke igjen. Folk mente at det var et ondt varselstegn at sjøfuglene, som ellers holdt til i tusentall langs den strømmen som går inn i bygden fra fjorden og ligner en elv gjennom de lave engdragene, men som munner ut i en innsjø med salt vann nord for Reinskloster, nå var borte – men i stedet kom ravnene i uhørte mengder – på hver stein langs vannet.

Korset – del 21BokRobot · Side 443 / 462

Korset – del 21

De svarte fuglene satt i tåken og lot sin fæle skrukken høres, mens kråkeflokker så store som ingen før hadde sett, slo seg ned i alle skoger og lunder og fløy med stygge skrik over det arme landet. Av og til tenkte Kristin på sine egne – sønnene som var spredt så vidt omkring, barnebarna som hun aldri skulle få se – lille Erlends gyldne nakke svevde for hennes syn. Men de ble fjerne og bleke for henne. Nå syntes det nesten som alle mennesker var hverandre like nære og fjerne i denne nøden. Og så hadde hun hendene fulle dagen lang – nå kom det godt til nytte at hun var vant til all slags arbeid.

Mens hun satt og melket, stod forkomne småbarn, som hun aldri før hadde sett med sine egne øyne, plutselig inne hos henne, og hun husket knapt på å spørre hvor de var fra eller hvordan det stod til hjemme hos dem; hun ga dem bare melk og brød og sendte dem bort igjen. gav dem mat og lot dem bo i kapellsalen eller et annet sted hvor det var varme, stuet dem ned i en seng i dormitoriet. Med en slags undring merket hun at i denne ulykketiden, da det mer enn noen gang var nødvendig at hvert menneske var årvåkent i bønn, fikk hun nesten aldri stunder til å samle seg og be. Hun kastet seg ned foran sakramentshuset i kirken når hun fant et ledig øyeblikk, men det ble bare ordløse sukk og sløvt fremsagte Pater Noster og Ave.

Hun visste ikke selv at det nonnelignende vesenet og oppførselen hun hadde tilegnet seg i løpet av disse to årene, mer og mer forsvant fra henne, og hun ble lik husfruen fra før i verden, etter hvert som nonnenes flokk ble mindre, klosterlivet forfalt og abbedissen til og med lå hen, svak og med tungen halvveis lammet – og arbeidet vokste for de få som var igjen til å utføre det. En dag spurte hun tilfeldigvis om Skule fortsatt var i Nidaros – mannskapet hans var dødd ut eller rømt, og han hadde ikke kunnet få nye folk. Han var frisk, men han hadde kastet seg ut i et vilt liv, slik mange unge mennesker i fortvilelsen hadde gjort. Den som var redd, var døden viss, sa de, og så bedøvet de seg med svir og drikk, doblet og danset og sværmet med kvinner.

Korset – del 21BokRobot · Side 444 / 462

Selv ærbare bymenns hustruer og unge kvinner fra de beste slektene rømte bort fra hjemmene sine i denne onde tiden; i følge med porthustruer vandret de rundt i skytestuer og taverner blant de forvildede mennene. Gud, tilgi dem, tenkte moren, men det var som om hjertet hennes var for trett til at hun kunne sørge særlig over det. Men også i bygderne var det visst nok av synd og forvildelse. De hørte litt om det i klosteret, men ellers hadde de ikke tid til å snakke mye om det. Men søster Eiliv, som dro overalt til syke og døende uten hvile eller ro, sa en dag til Kristin at sjelenes nød var større enn legemets. Så var det en kveld de satt omkring skorsteinen i konventsstuen, den lille flokken av mennesker som fortsatt levde i Reinsklosteret. Fire Nonner og to lægsøstre, en gammel stallkarl og en halvveis voksen gutt, to almissekoner og noen barn krøp sammen rundt ilden.

På høysætebenken, hvor et stort krucifiks skimtet i tusmørket på den lyse muren, lå abbedissen, og søster Kristin og søster Turid satt ved hendes hender og føtter. Det var ni dager siden det siste dødsfallet mellom søstrene og fem dager siden noen var død i klosteret eller de nærmeste husene. Pesten syntes å være i

«Den avtar også utover bygden,» sa Sira Eiliv. Og for første gang på nesten tre måneder falt det som en lysning av fred og trygghet og hygge over de stille og trette menneskene som satt sammen. Gamle søster Torunn Marta lot paternosterbåndet synke i fanget, tok hånden til den lille piken som stod ved knærne hennes: «Hva mener hun, tro? Ja, barn, nå tykkes vi å se at Guds mor Maria aldri vender sin barmhjertighet bort fra sine barn lenge.» «Nei, det er ikke Maria, søster Torunn, Hel er det. Da går hun ut av denne bygden, både med rive og lime, når de bloter den ulykkelige mannen ved kirkegårdens port – imorgen er hun langt borte –» «Hva mener hun?» spurte nonnen igjen urolig. «Skam deg, Magnhild, for slik stygg, hedensk prat du fører! Du burde få smake riset –» «Si oss hva dette er, Magnhild – uten frykt,» sa søster Kristin som stod bak dem; hun spurte andektig.

Korset – del 21BokRobot · Side 445 / 462

Hun hadde i sin ungdom hørt fra fru Åshild om forferdelige, unævnelig syndige råd som djevelen frister fortvilte menn til å følge –. Barna hadde vært nede i lunden ved sognekirken i skumringen, og noen av guttene hadde sneket seg inn i en jordhytte som var der; så hadde de spionert på noen menn som holdt råd der. Det syntes som disse mennene hadde fanget en liten gutt, Tore til Steinunn, på stranden, og inat skulle de blote ham til Pestgygren, Hel. Barna snakket ivrig; de var redde fordi de hadde fanget de voksnes oppmerksomhet. De syntes ikke å kunne tenke på å ynke den stakkars Tore – han var jo også som et utskudd; han gikk og ba i bygden, men aldri ved klosteret, og når Sira Eiliv eller noen av abbedissens utsendinger søkte opp moren hans, rømte hun, eller hun ville ikke snakke med dem, enten de talte kjærlig eller hardt til henne.

Hun hadde bodd i gjestgiveriene i Nidaros i ti år, men så fikk hun en sykdom som skjemmet henne så stygt at hun til slutt ikke kunne skaffe seg næring slik hun hadde vært vant til, og så kom hun hit til bygden og bodde i en hytte ute ved stranden. Endog hendte det at en eller annen tigger eller lignende tok hus hos henne en stund. Hvem som var faren til gutten hennes visste hun ikke selv. «Vi må gå dit,» sa

Kristin. «Her kan vi da ikke sitte mens døpte sjeler selger seg til djevelen utenfor våre dører.»

Nonnene klaget. Det var bygdens verste menn, rå, ugudelige karer, og den siste nøden og fortvilelsen hadde vel gjort dem til rene djævler. Hadde bare Sira Eiliv vært hjemme, klaget de. Under pesttiden hadde prestens stilling blitt slik at søstrene ventet at han skulle kunne alt –.

Kristin vred hendene sine: «Om jeg skal gå alene – moder min, får jeg lov til å gå dit?»

Abbedissen tok henne i armen, så hun ynket seg. Den gamle, tungelamme kvinnen kom seg på føttene; ved tegn ga hun til kjenne at de skulle kle henne for utgang.

Guldkorset, hennes verdighetstegn, og staven krevde hun å få. Så tok hun Kristin under armen – hun var den yngste og sterkeste av kvinnene. Alle nonnene reiste seg og fulgte etter.

Korset – del 21BokRobot · Side 446 / 462

Gjennom døren fra det lille rommet mellom kapellstuen og kirkens kor trådte de ut i den råkalde vinternatten. Fru Ragnhild begynte å skjelve og knaske tenner – hun svettet fortsatt uopphørlig etter sykdommen, og sårene etter pestbyllene var ikke fullstendig leget, så det forårsaket henne store smerter å gå. Men hun knurret irriteret og ristet på hodet da søstrene ba henne snu, klemte hardere på Kristins arm og gikk skjelvende videre gjennom hagen.

Etter hvert som øynene vendte seg til mørket, skimtet kvinnene lysningen under føttene sine av det neddryssede visne løvet og litt lys fra den skyede himmelen over de nakne trekronene. Det dryppet ned kalde dråper og suste svakt i vindpustene. Et dempet og tungt sukk runget fra fjorden mot stranden bortenfor høiden.

Nederst i hagen var en liten port – nonnene gystet da den fastrustede jernstangen knirket, mens Kristin anstrengte seg for å dra den fra hverandre. Så snek de seg videre gjennom lunden ned mot sognekirken. Nå skimtet de den tjærebredde massen mørkere mot mørket og mot lysningen i skyene over åsen på den andre siden av vannet: den øverste delen av taket og takrytteren med dyrehoder og korset på toppen.

Ja – det var folk på kirkegården – de følte det mer enn de så eller hørte. Og nå viste det seg et lite lysskjær, som en lommelykt stående på bakken. Mørket beveget seg nær ved.

Nonnene trykket seg sammen, hvisket nesten lydløst sine bønner, gikk noen skritt, stanset og lyttet, og gikk igjen. De var nesten fremme ved kirkegårdsporten. Da hørte de ut av mørket en tynn barnerøst som ropte: «Au, au, dere har jo søle på klærne mine!»

Korset – del 21BokRobot · Side 447 / 462

Kristin slapp abbedissens arm, løp frem og inn under kirkegårdsporten. Hun dyttet unna noen mørke mannsrygger, snublet i hauger av oppspadd jord, og så var hun ved randen av den åpne graven. Hun la seg på kne, lente seg utover og løftet opp den lille gutten som stod på bunnen og enda smågråt, for det hadde kommet jord på den gode lefsen som han hadde fått for å sitte rolig nedi der. Mennene stod vettskremte, klare til flukt – noen tråkket på samme flekken – Kristin så føttene deres i lyset fra lykten på bakken. Så var det visst en som ville springe inn på henne, trodde hun – i det samme skimtet de gråhvite nonneklærne frem – og flokken av menn stod rådville –. Kristin hadde gutten i armene enda, han sutret etter lefsen sin, da satte hun ham ned, tok og børstet av brødet: «Der, spis – nå er kliningen din like god –. – Og gå nå hjem, dere menn» – skjelvingen i stemmen hennes tvang henne til å stanse litt.

«Gå hjem og takk Gud, dere ble reddet før dere fikk gjort en gjerning som vanskelig kunne bøtes.» Nå talte hun som en frue til sine tjenere, mildt, men slik at hun aldri kunne tenke seg at de ikke skulle lyde. Uvilkårlig snudde noen av mennene seg mot porten. Da var det en som skrek: «Vent litt – skjønner dere ikke at det gjelder livet, minst av alt – alt vi eier kanskje – nå som disse fordrukne munkene har fått nesene sine i dette! Ikke må de få komme herfra og bære bud om det –» Ingen mann rørte en hånd for å hindre henne. Da hun løftet lykten opp, glitret gullkorset på brystet hennes. Hun stod støttet til staven sin og lyste langsomt rundt raden, nikket litt for hver mann hun så på. Så gjorde hun tegn til Kristin at hun skulle tale. Kristin sa: «Gå pent og rolig hjem, kjære brødre – stol på at den ærverdige moderen og disse gode søstrene vil være så barmhjertige som de kan stå til ansvar for Gud og hans kirkens ære.

Korset – del 21BokRobot · Side 448 / 462

Men flytt dere unna nå, så vi kan komme frem med dette barnet – og gå siden hver til sitt.» Mennene stod ubesluttsomme. Da skrek en som i ytterste nød: «Er det ikke bedre at én blir ofret, enn at vi skal ødelegges alle –! Dette barnet her som ingen eier –» «Kristus eier ham. Bedre er det at vi ødelegges hver eneste en, enn at vi øver vold mot én av hans små –» Men mannen som hadde talt først, ropte igjen: «Hold munn med slike ord, ellers stapper jeg dem tilbake i deg med denne her» – han ristet kniven sin i luften. «Gå hjem dere, legg dere og be presten deres trøste dere, og ti om dette – ellers sier jeg dere i Satans navn, dere skal få vite at det verste dere har gjort, var at dere ville legge hendene deres i våre saker –» «Du trenger ikke rope så høyt for at han skal høre deg, som du nevnte, Arntor – du kan vite at han ikke er langt unna her,» sa Kristin rolig, og noen av mennene syntes å bli redde, beveget seg uvilkårlig nærmere abbedissen som holdt lykten.

«Det verste ville det vært både for oss og for dere, om vi hadde sittet hjemme mens dere holdt på å bygge dere en bolig i det hotteste helvete.» Men mannen, Arntor, bannet og raste. Kristin visste at han hatet nonnene, for hans far hadde måttet pantsette gården sin til dem, da han skulle bøte for manddrap og blodskam med sin kones søskendebarn. Nå fortsatte han å spy ut alle fiendens mest hatefulle løgner om søstrene, anklaget dem for synder så svarte og unaturlige at bare djevelen selv kunne få en mann til å tenke på slikt. De stakkars nonnene bøyet seg redselsslagne og gråtende under hånordene, men de stod fast omkring den gamle moderen, og hun holdt lykten i været og lyste på mannen mens han raste. Men i Kristin flammende opp sinnet som ny ild: «Ti! Har du mistet vettet, eller har Gud slått deg med blindhet?

Korset – del 21BokRobot · Side 449 / 462

Skulle vi våge å bøye oss under hans straff, vi – når vi har sett hans innviede bruder gå imot sverdet som ble trukket for verdens synds skyld. De våket og ba, mens vi syndet og glemte vår skaper hver dag – låste seg inne i bønnens borg, mens –» vi ræket verden rundt, jaget av griskhet etter stort fe og smått fe, etter vår egen gammen og vår egen vrede. Men de kom til oss, da drapsengelen ble sendt ut blant oss – de samlet inn de syke og de vernløse og de sultne – tolv av våre søstre er døde i denne pesten, det vet dere alle; ikke en veg unna og ikke en lot av å be for oss alle med søsterlig kjærlighet, til tungen tørket i munnen på dem og livsblodet rant ut –» «Fint taler du om deg selv og dine like –» «Jeg er din like,» skrek hun, ute av seg selv: «ikke er jeg en av de hellige søstrene – jeg er en av dere –» «Så myk du ble, kone,» sa Arntor hånlig. «Du er redd, merker jeg.

Når det lider litt utpå, så kaller du gjerne henne din like, moren til gutten der.» «Det må Gud dømme om – han døde både for henne og for meg, og han kjenner oss begge. – Hvor er hun, Steinunn?» «Gå ut i bølet hennes, så finner du henne nok,» svarte Arntor. «Ja, der får da noen skikke bud til den stakkars kvinnen, at gutten hennes har vi.» Kristin sa til nonnene. «Vi får se til henne imorgen.» Arntor flirte, men en annen mann ropte uvillig: «Nei, nei –. Hun er død,» sa han til Kristin. «Det er fjorten dager siden Bjarne gikk ut fra henne og satte stang for døren. Da lå hun og kjempet med døden –» «Lå hun og –» Kristin så skrekkslagen på mennene. «Var det ingen som hentet prest til henne – –.

Ligger – liket – der – og ingen har hatt så mye miskund at de ville bringe henne til viet muld – og barnet hennes ville dere –» Ved kvinnens skrekk var det som mennene selv ble rent fra seg av skrekk og av skam; de skrek i munnen på hverandre; over alle de andre ropte en røst: «Hent henne selv, søster!» «Ja! Hvem av dere går med meg?» Ingen svarte. Arntor ropte: «Du får nok gå alene.»

Korset – del 21BokRobot · Side 450 / 462

«Imorgen – straks det lysner – skal vi hente henne, Arntor – selv skal jeg kjøpe henne leiested og sjælemesse –» «Gå ut dit, gå nå inn – så skal jeg tro at dere er drivende fulle av hellighet og dyd –» Arntor hadde stukket ansiktet tett opp til hennes. Kristin kjørte knyttneven inn i synet på ham; hun hulket høyt én gang av raseri og redsel –. Fru Ragnhild gikk bort og stilte seg ved Kristins side; hun strevde med å få frem ord. Nonnene ropte at imorgen skulle den døde hentes til graven. Men djevelen syntes å ha rådet med Arntors forstand; han fortsatte å skrike: «Gå nå – så skal vi tro på Guds miskunn –» Kristin rettet seg opp, hvit og stiv: «Jeg skal gå.» Hun løftet barnet og ga det i søster Torunns armer, dyttet mennene til side og løp fort og snublende i tuer og jorddynger mot grinden, mens nonnene klagende løp etter og søster Agnes ropte at hun ville gå med.

Abbedissen ristet de knyttede hendene, at Kristin skulle stanse, men hun syntes å være helt fra seg –. Samtidig ble det en voldsom uro i mørket borte ved gravgårdsgrinden – straks hørte de Sira Eilivs stemme spørre hvem som holdt ting der. Han kom frem i lyset fra lommelykten – de skimtet at han bar en øks i hånden. Nonnene stimlet sammen om ham, karerne fikk travelt med å søke unna i mørket, men ved grinden ble de møtt av en mann som bar et trukket sverd i hånden. Der ble det en del tummel og våpenlarm, og Sira Eiliv ropte bortover at ve enhver mann som nå krenket kirkegårdsfreden. Kristin hørte noen si at det var den sterke smeden fra Credoveiten – like etter dukket en høy og hardfør, hvithåret mann frem ved hennes side; det var Ulf Haldorssøn.

Presten rakte ham øksen – han hadde lånt den av Ulf – tok gutten Tore fra nonnen, mens han sa: «Det er alt over midnatt – likevel er det best at dere alle blir med opp til kirken; disse sakene vil jeg ha rede på enda i natt.» Ingen tenkte på annet enn å adlyde. Men da de var kommet ut på veien, trakk en av de grålyse kvinneskikkelsene seg ut av flokken og ville ta inn på stien i skogen.

Korset – del 21BokRobot · Side 451 / 462

Presten ropte og bød henne komme hit med de andre. Kristins stemme svarte fra mørket – hun var allerede et stykke inne på stien: «Jeg kan ikke komme, Sira Eiliv, før jeg har holdt mitt løfte –» Presten og noen flere satte i løp. Hun stod lent mot gjærdet, da Sira Eiliv tok henne igjen. Han løftet lykten – hun var forferdelig hvit i ansiktet, men da han så inn i øynene hennes, skjønte han at hun ikke var blitt gal, slik han først hadde fryktet. «Kom hjem, Kristin,» sa han. «Imorgen skal vi følge deg dit, noen menn – selv skal jeg følge deg dit –» «Jeg har gitt mitt ord. Jeg kan ikke gå hjem, Sira Eiliv, før jeg har gjort det jeg lovte.» Presten stod litt. Så sa han lavt: «Kanskje du har rett. Gå da, søster, i Guds navn.» Kristin beveget seg merkelig, skyggelignende, innover i mørket som slukte hennes grå skikkelse.

Da Ulf Haldorssøn kom opp ved siden av henne, sa hun – hun talte støtvis og heftig: «Gå tilbake – jeg har ikke bedt deg om å følge meg –» Ulf lo lavt: «Kristin, min frue – har du ikke lært enda, at mye kan skje uten at du ber eller befaler – og heller ikke det, forstår jeg, så mange ganger som du har sett det. – Du orker ikke alltid å bære frem alene alt det du tar på deg, heller. Men nå skal jeg hjelpe deg med å få frem denne byrden din.» Furuflokket suste over dem, og drønnet fra bølgene ute på stranden hørte de sterkere og svakere, etter hvert som vindkastene kom. Det var kullsvart der de gikk. Om en stund sa Ulf: «– Jeg har fulgt deg før, Kristin, når du gikk ute om natten – jeg tenkte det kunne være passende at jeg gikk med deg denne gangen også –»

Korset – del 21BokRobot · Side 452 / 462

Hun pustet hardt og heftig inne i mørket. En gang snublet hun i noe, Ulf grep henne. Så tok han hånden hennes og ledet henne. Etter en stund skjønte mannen at hun gråt, da spurte han hva hun gråt for. «Jeg gråter fordi jeg tenker på at du har vært så god og trofast mot oss alle dager, Ulf. Hva kan jeg si –? Jeg vet nok at mest var det for Erlends skyld, men jeg tror nesten, frænde – du har alle dager dømt mildere om meg enn du hadde rett til, etter det første du så av min ferd.» «Jeg har holdt av deg, Kristin – ikke mindre enn av ham.» Han tav. Kristin skjønte at han var i sterk bevegelse. Så sa han: «Derfor tykket det meg hardt da jeg seilte hitut idag – jeg kom for å bringe deg slike tidender som det tykkes meg selv hardt å bære frem. Gud styrke deg, Kristin.» «Er det Skule?» spurte Kristin litt etter med lav stemme. «Skule er død?» «Nei, Skule hadde det bra da jeg talte med ham igår – og nå dør det ikke mange av sotten i kaupangen.

Men jeg fikk tidender fra Tautra imorges –.» Han hørte henne sukket tungt engang, men hun sa ingenting. Litt etter sa han: «Det er alt ti dager siden de døde. Men det er bare fire brødre igjen i klosteret, og øya er mest som sopt for folk.» De var nå der skogen sluttet. Over den flate landstrækningen foran dem bruste sjøbruset og vinden imot dem. Et sted ute i mørket lyste det hvitt – brændingen i en liten vik, en bratt, lys sandbakke over. «Hun bor der,» sa Kristin. Ulf kjente at det gikk lange, krampaktige rykninger gjennom henne. Han tok henne hardt i hånden: «Du har selv tatt på deg dette. Husk det og mist ikke fatningen nå.» Kristin sa med en merkelig, tynn, skarp stemme, som vinden tok og bar bort: «Nå vil Bjørgulvs drøm gå i oppfyllelse – jeg stoler på Guds og Marias nåde.»

Korset – del 21BokRobot · Side 453 / 462

«Bli her,» sa Ulf kort. Han gikk bort, brøt på døren – så hørte hun at han hugget mot vierbåndene og brøt igjen. Hun skjønte at døren falt innover og at han gikk inn i det svarte hullet. Det var ingen særlig blåsefull natt. Men det var så mørkt at Kristin ikke kunne se noe uten at sjøen lyste med små blink av skumdotter som kom og forsvant igjen med det samme, og lysningen fra bølgene som brøt langs vikens strandbredd, og så skimtet hun den svarte såten mot bakken. Og det tykket henne som om hun stod i en hule av natt og det var dødens forborg.

Drønnet fra bølgene som brøt og rislingen fra vannet som rant tilbake mellom fjærestenene gikk i ett med blodvågen i henne selv, enda det var som om kroppen hennes holdt på å løses opp, lik et kjørrel som faller i spiler – det verket i brystet som om noe ville sprenge det sund innvendig; hodet kjentes hult og tomt og liksom gistent, og den støtte vinden svøpte seg om henne og blåste rett gjennom henne. På en merkelig, nesten ubeskrivelig måte forsto hun at hun sannelig hadde fått sotten selv nå – men hun ventet liksom at mørket skulle revne med lys som brusende skylte over sjøbruset, og at da ville hun gå under i redsel.

Hun trakk opp hetten som var blåst bakover over hodet hennes, dro den svarte nonnekåpen tett sammen om seg og stod med hendene korslagt foran seg – men det falt henne ikke inn å be; det var som om sjelen hennes hadde mer enn nok med å arbeide seg ut av det falleferdige huset, og det var det som slet i brystet når hun pustet. Hun så at ild flammet opp inne i kojen. Litt etter ropte Ulf Haldorssøn på henne: «Du må komme hit og lyse for meg, Kristin» – han stod i døråpningen og rakte henne en fakkel av noe tjæret tre. Tanken slo henne som en kvelende kval, enda kojen var så utett og døren av. Stivnet, med halvåpen munn – og hun kjente kjevene og leppene stive som tre – så hun etter døden. Men der lå bare en lang bylt på jordgulvet i hjørnet; ytterst var Ulfs kappe svøpt om den. Han hadde revet løs noen lange plankebiter et sted fra og lagt døren oppå.

Korset – del 21BokRobot · Side 454 / 462

Mens han bandet over det uhåndterlige redskapet, gjorde han med øksen og dolken sin hakk og hull og strevde med å surre døren fast. fast på brettene. Noen ganger så han fort opp på henne, og hver gang trakk hans mørke, gråskjeggede ansikt seg hardere sammen. «Undrer meg på hvordan du hadde tenkt å klare dette verket alene,» sa han nedover arbeidet – skottet opp – men det stive, døde ansiktet i skinnet fra den røde tjæreilden forble like urørlig – som et dødt kvinneansikt eller et galt menneskes ansikt. «Kan du si»

«Er det mig, Kristin?» lo han barsk, men det hjalp ingenting. «Nu tykkes mig det kunne være tid, du leste noen bønner.» Like stiv og sløv begynte hun å lese: «Pater noster qui es in celis. Adveniat regnum tuum. Fiat voluntas tua sicut in caelo et in terra –» så stanset hun. Ulf så på henne. Så tok han opp: «Panem nostrum quotidianum da nobis hodie –» raskt og bestemt leste han Fadervår til ende, gikk bort og korset over liket, raskt og bestemt tok han det opp og bar det bort på båren som han hadde laget. «Gå foran du,» sa han. «Det er kanskje litt tyngre, men du kjenner mindre stanken da. Kast bålet – vi ser sikrere uten det – og trå ikke feil, Kristin – for nå vil jeg helst slippe å ta mer i dette stakkars liket.» Den kjempende smerten i brystet hennes syntes å reise seg til motstand, da hun fikk bårestengene over skuldrene; brystkassen ville ikke ta imot vekten. Men hun bet tennene sammen.

Korset – del 21BokRobot · Side 455 / 462

Så lenge de gikk langs stranden, hvor det blåste, kjente hun lite til liklukten. «Her får jeg vist lempe opp det først og båren etterpå,» sa Ulf, da de kom til skråningen hvor de hadde gått ned. «Vi kan gå litt lenger bortover,» sa Kristin, «dit hvor de kjører ned tangslæderne – der er det ikke bratt.» Stemmen hennes lød rolig og sanset, hørte mannen. Og han begynte å svette og skjelve, nå som det var over – han hadde trodd at hun skulle ha mistet vettet i redselen. De strevet fremover den sandede stien som gikk over sletten bort mot furuskogen. Vinden strøk fritt innover her, men likevel var det ikke som nede på stranden, og etter hvert som de kom lenger og lenger bort fra bruset i fjæren, følte hun at det var en hjemkomst fra det ytterste mørkets grusomhet. Det skinte hvitt på siden av stien, en kornåker som ingen hadde vært der for å skjære.

Lukten av den og synet av de nedlagte stråene ønsket henne velkommen hjem igjen – og øynene hennes ble fulle av søsterlige medynkets tårer – ut av sin egen øde redsel og nød kom hun hjem til de levendes og de dødes fellesskap.

Den forferdelige lukten av råttent kjøtt slo helt over henne iblant, når hun hadde vinden rett i ryggen, men likevel var det ikke så ille som da hun stod inne i hytten – rommet var fylt av renheten fra friske, våte og kalde luftstrømmer. Og mye sterkere enn følelsen av at hun bar noe forferdelig på båren bak seg, var følelsen av at Ulf Haldorssøn gikk og dekket ryggen hennes mot den svarte og levende gruppen som de gikk bort fra – som bruste svakere og svakere. Da de nådde utkanten av furuskogen, ble de varsomme: «De kommer mot oss,» sa Ulf. Straks etter ble de møtt av en hel flokk menn som bar fakler og et par lykter og en båre dekket med likklede – Sira Eiliv var med dem, og Kristin kjente med undring igjen flere av de mennene som hadde vært på kirkegården kvelden før, og mange av dem gråt. Da de løftet byrden av skuldrene hennes, holdt hun på å falle.

Korset – del 21BokRobot · Side 456 / 462

Sira Eiliv ville ta henne, men da sa hun fort: «Rør meg ikke – kom ikke nær meg – jeg har sotten selv, vet jeg –» Men Sira Eiliv støttet likevel under skulderen hennes: «Da skal det være deg til trøst, kone, å huske at Vår Herre har sagt: Det som du har gjort mot en av hans armeste brødre eller søstre, har du gjort mot Ham selv.» Kristin stirret på presten. Så så hun bort, hvor mennene holdt på å flytte liket fra den båren som Ulf hadde satt sammen over på likbåren. Ulfs kappe gled litt til side – snuten på en utslitt sko glinset frem, mørkvåt i lyset fra faklene. Kristin gikk bort, knelte ned mellom bårestengene og kysset skoen: «Gud være deg nådig, søster – Gud glede din sjel i sitt lys – Gud se barmhjertig på oss alle her i mørket –» Så trodde hun at livet slet seg ut av henne – en stikkende, ufattelig smerte som noe inni henne, rotfestet helt ut i hver minste ledd av lemmerne hennes, ble revet løs.

Alt som var inni brystet hennes ble revet ut – hun kjente halsen full av det, munnen fyltes med blod som smakte av salt og skittent kobber – i neste øyeblikk var hele kjortelen hennes glinsende mørkvåt foran – «Jesus, er det så mye blod i en gammel kone?» tenkte hun. Ulf Haldorssøn løftet henne opp i armene sine og bar hende.

Ved klosterporten kom nonnene mot toget med tente lys i hendene. Kristin var ennå ikke helt samlet, men hun fornemmet at hun ble halvt båret og halvt støttet gjennom porten, og det hvitkalkede, hvelvede rommet fyltes av flakkende lysskinn fra gule flammer og røde fakler, og fottrinnene drønnet som et hav – men for den døende var det som gjenskinnet av hennes egen synkende livsild, og fottrinnene på flisene virket som bruset fra dødens strømmer som steg opp mot henne. Så spredte lysskinnet seg utover i et videre rom – hun var igjen under åpen, mørk himmel – på tunet – lysskinnet lekte oppover en grå steinvegg med svære støttepiller og høye vindusåpninger – kirken. Hun ble båret i ens armer – det var Ulf igjen – men nå ble han som ett med henne og alle dem som hadde båret henne opp.

Korset – del 21BokRobot · Side 457 / 462

Da hun la armene om hans nakke og presset kinnet sitt mot hans skjeggkledde hals, var det som om hun var et barn igjen hos sin far, men det var også som om hun tok et barn til seg. Og bak hans mørke hode var det røde lys, og de virket som skinnet fra den ilden som nærer all kjærlighet. Litt senere slo hun opp øynene og var ved full, klar bevissthet. Hun satt støttet opp i en seng i sovesalen; en nonne stod bøyd over henne og hadde et linbind over underansiktet; hun kjente lukten av eddik. Det var søster Agnes; hun så på øynene og den lille, røde vorten hun hadde i pannen. Og nå var det dag – et klart, grått lys strømmet inn i rommet fra det lille vinduet. Hun hadde ingen smerter nå – hun var bare gjennomvåt av svette, fryktelig mat og trøtt, og det stakk og var sårt i brystet når hun pustet. Grådig drakk hun en leskedrikk som søster Agnes holdt opp til munnen hennes. Men hun frøs –.

Kristin la seg tilbake på hodeputene, og nå husket hun alt som hadde hendt om natten. Men det ville drømmeskjæret var helt borte – hun måtte ha vært litt fra seg, skjønte hun – men det var godt at hun hadde fått gjort denne gjerningen, reddet den vesle gutten og hindret disse stakkars menneskene i å få pålagt seg en slik ugjerning. Hun visste at hun nok burde være overmåte glad; hun hadde lyktes med å utrette dette like før hun skulle dø – men hun klarte ikke rigtig å glede seg slik hun burde; hun kjente mer tilfredshet, slik som når hun lå i sengen sin hjemme på Jørundgård og var trøtt etter en velutført arbeidsdag. Og så måtte hun takke Ulf –

Korset – del 21BokRobot · Side 458 / 462

– Hun hadde nevnt hans navn, og han må ha sittet gjemt nede ved døren og hørt det, for her kom han over gulvet og stod foran sengen hennes. Hun rakte ut hånden til ham, og han tok den og klemte den godt og hardt. Med ett ble den døende kvinnen urolig; hendene famlet opp under linets folder om halsen. «Hva er det, Kristin?» spurte Ulf. «Korset,» hvisket hun og fant frem farens forgylte kors. Hun hadde kommet på det; hun hadde jo lovet i går å gi en gave for denne arme Steinunns sjel. Hun hadde glemt at hun ikke eide noe mer i verden. Hun eide ikke annet som hun rådet over nå enn dette korset som hun hadde fått av sin far – og så sin forlovelsesring. Den bar hun fortsatt på hånden. Hun tok den av og så på den. Tung lå den i hånden, av rent gull, satt med store røde steiner. Erlend – tenkte hun, og det stod klart for henne at nå skulle hun heller gi bort denne – hun visste ikke hvorfor, men hun følte at hun burde.

Hun lukket øynene i smerte og rakte den til Ulf: «Hvem skal du gi den til?» spurte han lavt, og da hun ikke svarte: «Mener du at jeg skal gi den til Skule –?» Kristin rystet på hodet, holdt øynene hardt lukket. «Steinunn – jeg lovte – å messe for henne –» Hun åpnet øynene, så på ringen som lå i smedens mørke knyttneve. Og tårene hennes brast i en strid strøm, for det var som om hun aldri før hadde skjønt helt hva den betydde. Det livet som denne ringen hadde viet henne til, som hun hadde klaget over, knurret under, raste og trassig – likevel hadde hun elsket det slik, gledet seg over det med det vonde og det gode, slik at det ikke var en dag uten at hun følte det tungt å gi det tilbake til Gud, ikke en smerte som hun kunne ofre uten savn –. Ulf og nonnen utvekslet noen ord som hun ikke hørte, og han gikk ut av rommet. Kristin ville løfte hånden og tørke tårene, men orket ikke – hånden ble liggende på brystet hennes.

Det gjorde så vondt der inne, hånden føltes så tung, og så var det som om ringen skulle sitte på fingeren likevel. Hun begynte å bli uklar i hodet igjen – hun måtte se om det

Det var sant at det var borte, at hun ikke bare hadde drømt; hun hadde gitt det bort – nå begynte hun også å bli

Korset – del 21BokRobot · Side 459 / 462

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.] usikker, alt det der inat, barnet i graven, det svarte havet med de rappe små bølgeglimtene, liket som hun hadde båret – hun visste ikke om hun hadde drømt det eller været våken. Og hun orket ikke få op øinene. «Søster,» sa nonnen, «du må ikke sove nu – Ulf gik for at hente prest til dig.» Kristin vågnet helt op igjen med et ryk, fæstet sine øine på hånden sin. Guldringen var borte, det var visst nok – men der var et blankslitt merke der den hadde sittet på langfingeren. I det brune og skrubne hold stod det aldeles klart – som et arr av tynd, hvit hud – hun syntes at hun kunde skjelne både to runde pletter efter rubinerne på hver side og som et litet rids, et M, efter midtplaten med Jomfru Marias hellige navnetegn gjennembrutt i guldet.

Og den sidste klare tanke som formet sig i hendes hjerne var, at hun skulde dø, før dette merket fik tid til at svinde, og hun var glad. Det tyktes hende være et mysterium, som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt hende fast i en pagt som var blit sat for hende, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blit øst over hende – og trass i hendes egenvilje, trass i hendes tunge, muldbundne sind var noget av den kjærlighet blit i hende, hadde virket i hende som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde, som ikke elskovens heteste brand og ikke elskovens stormende vredesmod helt hadde kunnet lægge øde.

Korset – del 21BokRobot · Side 460 / 462

En Guds tjenestekone hadde hun været – en vrang, motvillig terne, tiest en øientjener i sine bønner og utro i sit hjerte, lat og forsømmelig, uten tålemod under revselser, litet stadig i sin gjerning – likevel hadde han holdt hende fast i sin tjeneste, og under den glittrende guldring var der lønlig blit sat et merke på hende, at hun var hans tjenestekvinde, eiet av den herre og konge, som nu kom, båret på prestens viede hænder, for at gi hende frihet og frelse –. Straks efter at Sira Eiliv hadde git hende den sidste olje og viaticum, mistet Kristin Lavransdatter igjen bevisstheten. Hun lå med hårde blodspytninger og brændende feber, og presten, som blev hos hende, sa til nonnerne, at det kom til at gå fort med hende. – Nogen ganger var den døende så meget ved samling, at

Hun kjente igjen ett og annet ansikt – Sira Eilivs, søstrenes – fru Ragnhild selv var der engang, og Ulf så hun. Hun strevde for å vise at hun kjente dem, og at hun tykte det var godt at de var hos henne og ville henne vel. Men for dem som stod der, så det bare ut som hun kjempet med hendene i en dødsstrid.

[AI-import: Dette segmentet ble ikke gjennomarbeidet fordi AI-kallet feilet etter flere forsøk. Originalteksten er beholdt her og må gjennomgås manuelt.]

En gang så hun Munans ansigt – den lille sønnen hendes kiket på hende ut av en dørgløtt. Så trak han hodet til sig igjen, og moren lå og stirret på døren, om gutten ikke skulde titte ut igjen. Men istedet kom fru Ragnhild og strøk hende over ansigtet med en våt klut, og det også gjorde godt. – Så blev alting borte i en mørkerød skodde og en dur, som først tok til skræmelig, men så døde duren smått om senn, og den røde tåke blev tyndere og lysere, og sidst var det som en fin morgenskodde, før solen bryter igjennem, og det var aldeles lydløst, og hun visste, at nu døde hun –. Sira Eiliv og Ulf Haldorssøn gik sammen ut fra den døde. I døren ut til klostergården stanset de –. Der var faldt sne. Det hadde ingen sanset av dem som sat hos hende, mens hun stred ut dødskampen. Det hvite gjenskjær blendet underlig fra kirkens steile tak midt imot; tårnet lyste mot den grågruggede himmel.

Korset – del 21BokRobot · Side 461 / 462

Sneen lå så fin og hvit på alle vindusindfatninger og alle fremspring mot kirkens vægger av huggen grå sten. Og det var som de to mænd nølet, for de nennet ikke prente det tynde dække av nysne i tunet med sine fotefar. De søp ind luften. Efter den kvalmende lugt som altid blir inde hos en pestsyk, smakte den søtt – sval, likesom litt tom og tynd, men det var som dette snefald måtte ha tvættet sott og smitte ut av luften – den var god som friskt vand. Klokken i tårnet tok til at ringe igjen – de to så op, hvor det rørte sig bak lydgluggerne. Små snekorn løsnet på tårnhjelmen ved rystingen, trillet ned og blev til småballer, litt av den svarte spån synte under. «Liggende blir vel denne sneen neppe,» sa Ulf. «Nei den tiner vel bort før kvelden,» svarte presten. Der var bleke gyldne rifter i skyerne, og der faldt et svakt, likesom prøvende solgløtt over sneen. Mændene blev stående.

Så sa Ulf Haldorssøn sagte: «Jeg tænker på det, Sira Eiliv – jeg vil gi noget jord til kirken her – og et bæger som hun gav mig efter Lavrans Bjørgulfssøn – stifte en messe for hende – og mine fostersønner – og for ham, Erlend, min frænde –» Presten svarte like sagte og så ikke på manden:

«– Jeg synes også at du burde mene at du skylder Ham takk som førte deg hit ut i går kveld – du kan vel være fornøyd med at du fikk hjelpe henne gjennom denne natten.» «Ja, det var det jeg mente,» sa Ulf Haldorssøn. Så lo han litt: «Og nå angrer jeg nesten, prest, at jeg har vært en så from mann – mot henne!» «Nytteløst å kaste bort tiden med så fåfengt anger,» svarte presten. «Hva mener du –?» «Jeg mener at det bare er sine egne synder en mann gagner noe med å angre,» sa presten. «Hvorfor da?» «For ingen er god uten Gud. Og intet godt kan vi gjøre uten av ham. Så det er nytteløst å angre en god gjerning, Ulf, for det gode du har gjort kan ikke rygges; om så alle fjellene raser sammen, så står det –» «Jaja. Slikt skjønner ikke jeg, Sira min. Jeg er trøtt –» «Ja – og sulten må du vel være nå – du får bli med bort i ildhuset, Ulf,» sa presten. «Takk, jeg har ikke matpakke,» sa Ulf Haldorssøn.

Korset – del 21BokRobot · Side 462 / 462

«Likevel får du bli med bort og få mat,» sa Sira Eiliv, la hånden på ermet hans og dro ham med seg. De gikk ut i tunet og nedover mot ildhuset. Uvilkårlig trådte de begge så lett og forsiktig som de evnet på nysnøen.

BokRobot

BokRobot

BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.

Flere bøker du kanskje liker

The Bridal WreathSigrid UndsetJennySigrid UndsetHvordan vinne venner og påvirke menneskerDale CarnegieKlassiske myter i engelsk litteratur og i kunst (2. utg.) (1911)Bulfinch, Thomas, Gayley, Charles MillsKarakterSamuel Smiles1984