BokRobot leseutgave
Bøker
GratisKullbrenneren og trollet
Herman Hofberg
Norsk
Engelsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)
Spansk
Svensk
FranskEn gang, på et nes som stakk ut i nordvestkanten av innsjøen Råsvalen, i Linde-området, bodde det en kullbrenner ved navn Nils. Han hadde en liten hageflekk som han overlot til en tjenergutt å passe, mens han selv tilbrakte all sin tid i skogen – med å hogge ved til kull om sommeren og brenne den om vinteren. Men uansett hvor hardt han arbeidet, så det aldri ut til at flaksen var på hans side, og han ble gjenstand for snakk i landsbyen, for alle visste at stakkars Nils aldri kunne få en pause.
En dag, mens han bygde en vedstabel til brenning på den andre siden av innsjøen, nær det mørke Harg-fjellet, dukket en merkelig kvinne opp foran ham og spurte om han trengte hjelp med arbeidet sitt.
«Ja, sannelig! Jeg kunne virkelig trenge en hånd», svarte Nils. Uten et ord til begynte kvinnen å dra rundt på stokker og ved med en slik fart at hun overhalede Nils’ hest, og ved middagstid lå alt materialet til en ny stabel klart på bakken. Da kvelden kom, spurte hun Nils hva han mente om hennes dagsarbeid og om hun kunne komme tilbake neste dag.
Kullbrenneren kunne knapt si nei, så hun kom tilbake neste dag, og deretter hver dag etter det. Da stabelen var brent, hjalp hun ham med å dra ved, og aldri før hadde Nils produsert så mye kull, eller kull av så høy kvalitet.
Således ble kvinnen hos ham i skogen i tre år, og i løpet av den tiden fødte hun ham tre barn. Dette plaget ikke Nils, for hun tok så godt vare på dem at han ikke hadde noen som helst bry med dem.
Men da det fjerde året begynte, ble hun mer dristig. Hun krevde at han skulle ta henne med hjem og gjøre henne til sin kone. Nils likte ikke denne ideen, men siden hun var så nyttig i kullskogen, var han forsiktig med å avsløre sine tanker og sa bare at han skulle tenke over saken.
En dag gikk Nils til kirken – noe han ikke hadde gjort på mange år – og det han hørte der satte tankene hans i bevegelse slik de ikke hadde vært det siden han var et uskyldig barn. Han begynte å lure på om han hadde begått en alvorlig feil, og om kvinnen som så villig hadde hjulpet ham, kanskje ikke var et troll i forkledning.
# book_id: global-gutenberg-translation-9fd8653281cd409e9595e79006ec2542
# book_title: Kullbrenneren og trollet
# chapter_id: 1-kullbrenneren-og-trollet
# chapter_title: Kullbrenneren og trollet
# book_page: 1 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
En gang, på et nes som stakk ut i nordvestkanten av innsjøen Råsvalen, i Linde-området, bodde det en kullbrenner ved navn Nils. Han hadde en liten hageflekk som han overlot til en tjenergutt å passe, mens han selv tilbrakte all sin tid i skogen – med å hogge ved til kull om sommeren og brenne den om vinteren. Men uansett hvor hardt han arbeidet, så det aldri ut til at flaksen var på hans side, og han ble gjenstand for snakk i landsbyen, for alle visste at stakkars Nils aldri kunne få en pause.
En dag, mens han bygde en vedstabel til brenning på den andre siden av innsjøen, nær det mørke Harg-fjellet, dukket en merkelig kvinne opp foran ham og spurte om han trengte hjelp med arbeidet sitt.
«Ja, sannelig! Jeg kunne virkelig trenge en hånd», svarte Nils. Uten et ord til begynte kvinnen å dra rundt på stokker og ved med en slik fart at hun overhalede Nils’ hest, og ved middagstid lå alt materialet til en ny stabel klart på bakken. Da kvelden kom, spurte hun Nils hva han mente om hennes dagsarbeid og om hun kunne komme tilbake neste dag.
Kullbrenneren kunne knapt si nei, så hun kom tilbake neste dag, og deretter hver dag etter det. Da stabelen var brent, hjalp hun ham med å dra ved, og aldri før hadde Nils produsert så mye kull, eller kull av så høy kvalitet.
Således ble kvinnen hos ham i skogen i tre år, og i løpet av den tiden fødte hun ham tre barn. Dette plaget ikke Nils, for hun tok så godt vare på dem at han ikke hadde noen som helst bry med dem.
Men da det fjerde året begynte, ble hun mer dristig. Hun krevde at han skulle ta henne med hjem og gjøre henne til sin kone. Nils likte ikke denne ideen, men siden hun var så nyttig i kullskogen, var han forsiktig med å avsløre sine tanker og sa bare at han skulle tenke over saken.
En dag gikk Nils til kirken – noe han ikke hadde gjort på mange år – og det han hørte der satte tankene hans i bevegelse slik de ikke hadde vært det siden han var et uskyldig barn. Han begynte å lure på om han hadde begått en alvorlig feil, og om kvinnen som så villig hadde hjulpet ham, kanskje ikke var et troll i forkledning.Fortapt i disse tankene mens han var på vei tilbake til sitt hjem i skogen, glemte han avtalen han hadde inngått med kvinnen da hun først begynte å arbeide for ham: at ved ankomsten, før han nærmet seg kullhaugen, måtte han slå tre ganger med øksen mot et gammelt furutre som sto litt unna kullkilnen. Så fortsatte han rett fram, og plutselig møtte et syn ham som nesten drev ham til vanvidd. Da han nærmet seg kullhaugen, så han den stå i lysende flammer, og rundt den stod kvinnen og hennes tre barn og trakk kull. De trakk og raket med slik vrede at ild, røyk og gnister fløy høyt opp mot himmelen. Men i stedet for å bruke furukvister, slik det var vanlig for å dempe ilden, brukte de sine bustete haler, som de dyppet i snøen og deretter slo mot flammene med.
Nils så på en stund, før han snek seg tilbake til furutreet og slo det tre ganger med øksen, slik at slagene gav gjenklang helt bort til Hargfjellet. Først da gikk han fram til kullhaugen og oppførte seg som om han ikke hadde sett noe. Da han kom fram, var alt akkurat slik han var vant til: kullhaugen brant jevnt og godt, og kvinnen gikk rundt med sine gjøremål som vanlig.
Da kvinnen så Nils igjen, gjentok hun sine bønner om å få lov til å dra til hans hjem og bli hans kone.
«Ja, saken skal avgjøres nå,» sa Nils, og forsøkte å høres trøstende ut, og så satte han kursen hjemover, angivelig for å hente hesten sin. Men i stedet dro han til Kallernäs, på innsjøens østlige bredd, der en vis, gammel mann bodde. Nils spurte ham hva han skulle gjøre for å frigjøre seg fra dette dilemmaet.
Den gamle mannen rådet ham til å dra hjem, spenne hesten for kullvognen, men sørge for at tømmene og selen ikke hadde noen løkker i seg. Deretter skulle han ri over isen på hesteryggen, svinge av ved kullovnen uten å stoppe, rope til trollkvinnen og barna hennes at de skulle hoppe inn i vognen, og deretter ri raskt tilbake over isen.
Kullbrenneren fulgte instruksjonene nøyaktig. Han spente for hesten, sjekket nøye at det ikke var noen løkker i tømmene eller selen, og red deretter over isen, opp i skogen til ovnen, og ropte til kvinnen og barna hennes at de skulle hoppe inn. Samtidig vendte han hesten og satte kurs mot isen i høy hastighet.
# book_id: global-gutenberg-translation-9fd8653281cd409e9595e79006ec2542
# book_title: Kullbrenneren og trollet
# chapter_id: 1-kullbrenneren-og-trollet
# chapter_title: Kullbrenneren og trollet
# book_page: 2 / 3
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Fortapt i disse tankene mens han var på vei tilbake til sitt hjem i skogen, glemte han avtalen han hadde inngått med kvinnen da hun først begynte å arbeide for ham: at ved ankomsten, før han nærmet seg kullhaugen, måtte han slå tre ganger med øksen mot et gammelt furutre som sto litt unna kullkilnen. Så fortsatte han rett fram, og plutselig møtte et syn ham som nesten drev ham til vanvidd. Da han nærmet seg kullhaugen, så han den stå i lysende flammer, og rundt den stod kvinnen og hennes tre barn og trakk kull. De trakk og raket med slik vrede at ild, røyk og gnister fløy høyt opp mot himmelen. Men i stedet for å bruke furukvister, slik det var vanlig for å dempe ilden, brukte de sine bustete haler, som de dyppet i snøen og deretter slo mot flammene med.
Nils så på en stund, før han snek seg tilbake til furutreet og slo det tre ganger med øksen, slik at slagene gav gjenklang helt bort til Hargfjellet. Først da gikk han fram til kullhaugen og oppførte seg som om han ikke hadde sett noe. Da han kom fram, var alt akkurat slik han var vant til: kullhaugen brant jevnt og godt, og kvinnen gikk rundt med sine gjøremål som vanlig.
Da kvinnen så Nils igjen, gjentok hun sine bønner om å få lov til å dra til hans hjem og bli hans kone.
«Ja, saken skal avgjøres nå,» sa Nils, og forsøkte å høres trøstende ut, og så satte han kursen hjemover, angivelig for å hente hesten sin. Men i stedet dro han til Kallernäs, på innsjøens østlige bredd, der en vis, gammel mann bodde. Nils spurte ham hva han skulle gjøre for å frigjøre seg fra dette dilemmaet.
Den gamle mannen rådet ham til å dra hjem, spenne hesten for kullvognen, men sørge for at tømmene og selen ikke hadde noen løkker i seg. Deretter skulle han ri over isen på hesteryggen, svinge av ved kullovnen uten å stoppe, rope til trollkvinnen og barna hennes at de skulle hoppe inn i vognen, og deretter ri raskt tilbake over isen.
Kullbrenneren fulgte instruksjonene nøyaktig. Han spente for hesten, sjekket nøye at det ikke var noen løkker i tømmene eller selen, og red deretter over isen, opp i skogen til ovnen, og ropte til kvinnen og barna hennes at de skulle hoppe inn. Samtidig vendte han hesten og satte kurs mot isen i høy hastighet.Da han kom midt ut på innsjøen, så han en stor flokk med ulver som kom løpende mot ham fra villmarken. Raskt lot han selen gli av akslingene, slik at vognen og innholdet sto igjen på den glatte isen, og red så fort hesten kunne bære ham mot den andre siden av innsjøen.
Da trollkvinnen så ulvene, begynte hun å skrike og trygle. «Kom tilbake! Kom tilbake!» ropte hun. «Hvis du ikke vil gjøre det for min skyld, så gjør det for din yngste datter, Vipa!» Men Nils fortsatte å ri mot bredden.
Så hørte han trollene rope til hverandre: «Bror i Harsberg, søster i Stripa, og fetter i Ringshällen, grip tak i løkkene og trekk!»
«Han har ingen løkke,» kom det som svar fra dypet av Harsberg.
«Fang ham ved Härkällarn, da.»
«Han rir ikke i den retningen,» kom det fra Ringshällen.
Og faktisk red ikke Nils den veien, men over marker, steiner og veier rett hjem til huset sitt. Han hadde knapt kommet fram da hesten hans falt død om, og et trollskudd rev av hjørnet av stallen.
Selv ble Nils syk kort tid etter og lå til sengs i mange uker. Da han ble frisk igjen, solgte han hytta si i skogen og brukte resten av livet til å dyrke de få acrene rundt hytta si. Og slik ble trollene tatt på senga for en gangs skyld.
# book_id: global-gutenberg-translation-9fd8653281cd409e9595e79006ec2542
# book_title: Kullbrenneren og trollet
# chapter_id: 1-kullbrenneren-og-trollet
# chapter_title: Kullbrenneren og trollet
# book_page: 3 / 3
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da han kom midt ut på innsjøen, så han en stor flokk med ulver som kom løpende mot ham fra villmarken. Raskt lot han selen gli av akslingene, slik at vognen og innholdet sto igjen på den glatte isen, og red så fort hesten kunne bære ham mot den andre siden av innsjøen.
Da trollkvinnen så ulvene, begynte hun å skrike og trygle. «Kom tilbake! Kom tilbake!» ropte hun. «Hvis du ikke vil gjøre det for min skyld, så gjør det for din yngste datter, Vipa!» Men Nils fortsatte å ri mot bredden.
Så hørte han trollene rope til hverandre: «Bror i Harsberg, søster i Stripa, og fetter i Ringshällen, grip tak i løkkene og trekk!»
«Han har ingen løkke,» kom det som svar fra dypet av Harsberg.
«Fang ham ved Härkällarn, da.»
«Han rir ikke i den retningen,» kom det fra Ringshällen.
Og faktisk red ikke Nils den veien, men over marker, steiner og veier rett hjem til huset sitt. Han hadde knapt kommet fram da hesten hans falt død om, og et trollskudd rev av hjørnet av stallen.
Selv ble Nils syk kort tid etter og lå til sengs i mange uker. Da han ble frisk igjen, solgte han hytta si i skogen og brukte resten av livet til å dyrke de få acrene rundt hytta si. Og slik ble trollene tatt på senga for en gangs skyld.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
