BokRobot leseutgave
Bøker
GratisMasker og mennesker
Hans E. Kinck
Velg versjon
Kapitler
Masker og mennesker – del 1
bokselskap.no, Oslo 2018 Hans E. Kinck: Masker og mennesker
Teksten på bokselskap.no følger 1. utgave, 1909 (Kristiania, Aschehoug). Digitaliseringen er basert på en fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no) ISBN: 978-82-8319-399-2 (digital, bokselskap.no), 978-82-8319-400-5 (epub), 978-82-8319-401-2 (mobi) Teksten er lastet ned fra bokselskap.no
Hans E. Kinck Masker og mennesker bokselskap.no Oslo 2018
DE SMÅ SOMMERBØLGER Det var morgen under kysten. Om sommeren hadde fjellveggen virkelig festet seg; den lå stille og stekte nes etter nes vestover, der de stakk seg frem bak hverandre, tynnere og tynnere, til det ytterste forsvant i sommerskjærets dis. Skibet dampet makelig vestover. Det la seg over en og annen bølge; men så forsiktig at matrosene ikke hadde giddet å surre koffertrekken på dekket fast til relingen. Så kom den store bølgen. Man så den komme inn mot land, voksende fra havet der i vest, blank og trygg, og så ble den delt i to mot det ytterste, disete neset, så det hvitnet og skummet stod; – deretter klemte den seg inn til landet på denne siden av neset, truende og tett, slapp igjen, klasket, slikket, tisket, innover inn i den innerste viken, der resten løp seg fast mot renvasket, veirbitt skoll, først grønt, blankt grønt, mens den løftet seg oppover fjellveggen og solen nådde gjennom – og så kridhvitt skum, regnbue, drøn, smeld, knuste sjøtopper, som skalv av redsel.
Det var en stor bølge ute fra havet, som hadde avsluttet sin reise. Men de knuste sjøtoppene seilte vestover igjen, de, som små muntre sommerbølger. Solgangsbrisen var midt i sitt arbeid; først skulle den blåse de glitrende bølgene østfra den innerste viken og ut til havs, over dampskibsbølgene og imot den store bølgen. Det begynte som dirrende ild der inne, og vinden feide det foran seg oppover bølgetoppen og ned. dynninge-ryg – det nyttet ikke å prøve å stanse det –; utover uten heft, blåere og blåere, til det forsvant langt vest i den sterkeblå linjen under den lyse himmelen, der et barket seil lå søvnig og ventet nettopp på brisen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 1 / 135
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
bokselskap.no, Oslo 2018 Hans E. Kinck: Masker og mennesker
Teksten på bokselskap.no følger 1. utgave, 1909 (Kristiania, Aschehoug). Digitaliseringen er basert på en fil mottatt fra Nasjonalbiblioteket (nb.no) ISBN: 978-82-8319-399-2 (digital, bokselskap.no), 978-82-8319-400-5 (epub), 978-82-8319-401-2 (mobi) Teksten er lastet ned fra bokselskap.no
Hans E. Kinck Masker og mennesker bokselskap.no Oslo 2018
DE SMÅ SOMMERBØLGER Det var morgen under kysten. Om sommeren hadde fjellveggen virkelig festet seg; den lå stille og stekte nes etter nes vestover, der de stakk seg frem bak hverandre, tynnere og tynnere, til det ytterste forsvant i sommerskjærets dis. Skibet dampet makelig vestover. Det la seg over en og annen bølge; men så forsiktig at matrosene ikke hadde giddet å surre koffertrekken på dekket fast til relingen. Så kom den store bølgen. Man så den komme inn mot land, voksende fra havet der i vest, blank og trygg, og så ble den delt i to mot det ytterste, disete neset, så det hvitnet og skummet stod; – deretter klemte den seg inn til landet på denne siden av neset, truende og tett, slapp igjen, klasket, slikket, tisket, innover inn i den innerste viken, der resten løp seg fast mot renvasket, veirbitt skoll, først grønt, blankt grønt, mens den løftet seg oppover fjellveggen og solen nådde gjennom – og så kridhvitt skum, regnbue, drøn, smeld, knuste sjøtopper, som skalv av redsel.
Det var en stor bølge ute fra havet, som hadde avsluttet sin reise. Men de knuste sjøtoppene seilte vestover igjen, de, som små muntre sommerbølger. Solgangsbrisen var midt i sitt arbeid; først skulle den blåse de glitrende bølgene østfra den innerste viken og ut til havs, over dampskibsbølgene og imot den store bølgen. Det begynte som dirrende ild der inne, og vinden feide det foran seg oppover bølgetoppen og ned. dynninge-ryg – det nyttet ikke å prøve å stanse det –; utover uten heft, blåere og blåere, til det forsvant langt vest i den sterkeblå linjen under den lyse himmelen, der et barket seil lå søvnig og ventet nettopp på brisen.De kunne vel bli store, de knuste sjøtoppene, når de fikk tid på seg og kom langt nok ut. * Studenten Sjur Sjursen Sjursteigen lå i førsteplass-salongen med ansiktet ned i plyschen; han lå i de nye stripete benklærne og den moderne høye snippen og i fettlærsskoene, som moren hadde sendt, men som på byens promenade ble kalt beksøm-sko. Han var på vei hjem. Han hadde mistet timene sine på skolen der inne i byen. Men han var likevel den første av alle de fattige Sjur'ene på Sjursteigen som ikke var bundet til jord og aker og som kunne reise på førsteplass. Han våknet nettopp nå og kjente det svale morgenpustet fra havet, da oppvarteren skrudde opp vinduet. Han var glad; han kunne holde til her på plyschen, selv om det ikke var køiplass. Så slapp han å prate med henne der oppe om de store spørsmålene i livet.
For oppe på dekket gikk hans landsbydame, Birgit Vetletveit, datteren fra nabogården, som ikke var student – hun kom fra seminariet; hun fikk ikke billett-moderering på førsteplass. – Han hadde sagt til henne, da han dro på «skolene» her for fire-fem år siden, at det ville bli så lenge for henne å vente på ham: … allmenninteressene … den enkeltes rett til utvikling … de store spørsmålene, darwinisme, fritenking, samfunnslære, kunst – alt dette ville ta tid. For nå, da han var på vei til «skolene», kjente han liksom en blank, stor ro vokse opp inni seg fra det enorme tankehavet der ute, som ville bære ham bort fra Sjursteigingernes tuft, fremover, inn i dannelsens trygge verden. Da ville også hans syn på kvinnen bli et annet, både på kvinnen generelt og på den enkelte kvinne. Derfor var det likest for begge parter at det var slutt mellom dem nå. – Det sa han henne rett ut da de skiltes den gangen. Og han trodde de skiltes for alltid.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 2 / 135
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De kunne vel bli store, de knuste sjøtoppene, når de fikk tid på seg og kom langt nok ut. * Studenten Sjur Sjursen Sjursteigen lå i førsteplass-salongen med ansiktet ned i plyschen; han lå i de nye stripete benklærne og den moderne høye snippen og i fettlærsskoene, som moren hadde sendt, men som på byens promenade ble kalt beksøm-sko. Han var på vei hjem. Han hadde mistet timene sine på skolen der inne i byen. Men han var likevel den første av alle de fattige Sjur'ene på Sjursteigen som ikke var bundet til jord og aker og som kunne reise på førsteplass. Han våknet nettopp nå og kjente det svale morgenpustet fra havet, da oppvarteren skrudde opp vinduet. Han var glad; han kunne holde til her på plyschen, selv om det ikke var køiplass. Så slapp han å prate med henne der oppe om de store spørsmålene i livet.
For oppe på dekket gikk hans landsbydame, Birgit Vetletveit, datteren fra nabogården, som ikke var student – hun kom fra seminariet; hun fikk ikke billett-moderering på førsteplass. – Han hadde sagt til henne, da han dro på «skolene» her for fire-fem år siden, at det ville bli så lenge for henne å vente på ham: … allmenninteressene … den enkeltes rett til utvikling … de store spørsmålene, darwinisme, fritenking, samfunnslære, kunst – alt dette ville ta tid. For nå, da han var på vei til «skolene», kjente han liksom en blank, stor ro vokse opp inni seg fra det enorme tankehavet der ute, som ville bære ham bort fra Sjursteigingernes tuft, fremover, inn i dannelsens trygge verden. Da ville også hans syn på kvinnen bli et annet, både på kvinnen generelt og på den enkelte kvinne. Derfor var det likest for begge parter at det var slutt mellom dem nå. – Det sa han henne rett ut da de skiltes den gangen. Og han trodde de skiltes for alltid.Men hun kom etter østpå. Dette var hennes første år på seminariet der. Hun hadde sultet og pugget; hun var grå og mager i ansiktet. Det var ikke stort mer igjen enn briller og tenner og de mørke brune flettene. Nå var han på vei hjem. Hun kom etter igjen, stod på bryggen i gårkveld, ropte «Sjur!», ble vakker og lys i huden istedenfor grå, og fikk røde flekker på kinnene; hun spurte så lystig om han kunne lukte hva hun hadde i nisteskrinet; ba ham komme foran på andreplass når han ble sulten – skulle han få prøve det som var i skrinet. Så slo hun om i en hidsig tone: «Vi kan stå opp mot kvinneundertrykkelsen og derfor holde fast ved kvinnelighet!» Hun lettet på seg, enda mer hidsig. – «Ja,» svarte han bare; han lot
Sig ikke egge til å si nei; for nei var den knaggen hun grep etter, så de kunne komme opp til å drøfte et stort spørsmål sammen. Han var nå heller ikke lenger den samme som da de skiltes for fire-fem år siden; nå visste han at de ikke holdt på med de «store spørsmålene» inne i dannelsens trygge verden. Dannelsen ville fremme den stille veksten av særpreg i hvert enkelt menneske. Men de «store spørsmålene» var i bunn og grunn allmenningsbeiter og samlet i flokker. Hun hadde ikke nådd dit at hun kjente det. – Han likte ikke å tenke på Birgit Vetletveit. Han likte heller ikke å tenke på stunden da han snart skulle sitte hjemme hos enken på Sjursteigen; moren ville stryke hånden over snippen, og hun ville kjenne på stoffet i de stripete benklærne, og hun ville be om å få prøve den fine lommetørklaten. Den lille broren ville erte ham for å få klyp, for det var så gøy å få klyp av den broren som de hadde koste på seg «skolerne» for.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 3 / 135
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men hun kom etter østpå. Dette var hennes første år på seminariet der. Hun hadde sultet og pugget; hun var grå og mager i ansiktet. Det var ikke stort mer igjen enn briller og tenner og de mørke brune flettene. Nå var han på vei hjem. Hun kom etter igjen, stod på bryggen i gårkveld, ropte «Sjur!», ble vakker og lys i huden istedenfor grå, og fikk røde flekker på kinnene; hun spurte så lystig om han kunne lukte hva hun hadde i nisteskrinet; ba ham komme foran på andreplass når han ble sulten – skulle han få prøve det som var i skrinet. Så slo hun om i en hidsig tone: «Vi kan stå opp mot kvinneundertrykkelsen og derfor holde fast ved kvinnelighet!» Hun lettet på seg, enda mer hidsig. – «Ja,» svarte han bare; han lot
Sig ikke egge til å si nei; for nei var den knaggen hun grep etter, så de kunne komme opp til å drøfte et stort spørsmål sammen. Han var nå heller ikke lenger den samme som da de skiltes for fire-fem år siden; nå visste han at de ikke holdt på med de «store spørsmålene» inne i dannelsens trygge verden. Dannelsen ville fremme den stille veksten av særpreg i hvert enkelt menneske. Men de «store spørsmålene» var i bunn og grunn allmenningsbeiter og samlet i flokker. Hun hadde ikke nådd dit at hun kjente det. – Han likte ikke å tenke på Birgit Vetletveit. Han likte heller ikke å tenke på stunden da han snart skulle sitte hjemme hos enken på Sjursteigen; moren ville stryke hånden over snippen, og hun ville kjenne på stoffet i de stripete benklærne, og hun ville be om å få prøve den fine lommetørklaten. Den lille broren ville erte ham for å få klyp, for det var så gøy å få klyp av den broren som de hadde koste på seg «skolerne» for.Han rettet på snippen. Han kjente den blanke stordynningen ta tak under skibet. Han lå og hørte herrene spasere på akterdekket her over seg – det lå enda halvveis vått etter spylingen – grosserere, handelsreisende, alle disse som hadde sine snipper og benklær i orden; andre også, de fra gode familier, som gikk forbi de store spørsmålene med det fremmede smilet, slik man går forbi en markedsløe på torvet, de med dannelsens trygge selvfølgelighet i hvert skritt. Det var folk. Han kjente den blanke stordynningen. – Man begynte å dekke bordene her inne i salongen. Men han lå fortsatt på magen, lot som han sov; herrene oppe på dekket trodde nok ikke annet enn at han hadde sovnet, siden han ikke satt ved bordet: så slo han til med sin siste tre-krone og tok en full middag sammen med dem!
Han tittet ut under armen: under bordet så han restauratørens snøgge ben ute i gangen; han slo med en våt serviett og glodde inn – om man skal tro det, var denne herren i de stripete benklærne så rik at han tok en full frokost ombord. Først nappet en servitør forsiktig i ham: – Spiser herren frokost? … Skulle han gå sin vei? – Men da trodde de naturligvis at han rømte fra regningen! – Han lyttet til de trygge skrittene på dekket: han ville heller late som han sov! – De må være så vennlige å gi plass nå, herr – eh –! rystet det hardere. Han bøyde seg ned i plysjen og sovnet.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 4 / 135
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han rettet på snippen. Han kjente den blanke stordynningen ta tak under skibet. Han lå og hørte herrene spasere på akterdekket her over seg – det lå enda halvveis vått etter spylingen – grosserere, handelsreisende, alle disse som hadde sine snipper og benklær i orden; andre også, de fra gode familier, som gikk forbi de store spørsmålene med det fremmede smilet, slik man går forbi en markedsløe på torvet, de med dannelsens trygge selvfølgelighet i hvert skritt. Det var folk. Han kjente den blanke stordynningen. – Man begynte å dekke bordene her inne i salongen. Men han lå fortsatt på magen, lot som han sov; herrene oppe på dekket trodde nok ikke annet enn at han hadde sovnet, siden han ikke satt ved bordet: så slo han til med sin siste tre-krone og tok en full middag sammen med dem!
Han tittet ut under armen: under bordet så han restauratørens snøgge ben ute i gangen; han slo med en våt serviett og glodde inn – om man skal tro det, var denne herren i de stripete benklærne så rik at han tok en full frokost ombord. Først nappet en servitør forsiktig i ham: – Spiser herren frokost? … Skulle han gå sin vei? – Men da trodde de naturligvis at han rømte fra regningen! – Han lyttet til de trygge skrittene på dekket: han ville heller late som han sov! – De må være så vennlige å gi plass nå, herr – eh –! rystet det hardere. Han bøyde seg ned i plysjen og sovnet.Restauratøren sprang til, tråkket på beina: – Rakka tel plysjen med fettlærsstøvler! Han tok av seg skoene. Sjur sov. – Det stinket sokker over hele salongen. – De sokkene, skal eg si dåkker, er impregnerte! sa én. – De stod nok på gulvet like kjækt som støvlene hans! sa en annen. – Trekk på dere skoene! skjelte han hissig. – Sjur sov. De samlet seg alle tre rundt ham og tok på seg skoene igjen. – Tvi! spyttet de, og kastet beina ned på gulvet. Sjur sov likevel, med fettlærsstøvlene ut på gulvet. Det begynte å skjelve stille i ham, prikket underlig som gikt i siden ned ved korsryggen; det var slik, som når han gikk hjem fra timene på skolen og minnet seg guttenes spillopper, som han ikke rådde med … den samme lammende giften i selvfølelsen. – Og minnenes stikkende flokk kom flyvende: I den klassen gikk gutter som hørte til byens beste familier og bar høye snipper; der gikk gutten fra byens aller beste familie, med det hvite ansiktet uten trekk og de lyse stripete benklærne – som stod i tyve meters hop om vinteren og gikk i beksøm-sko hele året; han var slemmest, han lo himmelhøyt når Sjur kom til å si «botanikkar».
Der var bare én som hadde friplass og satt stille, han med den fettete mørke huden og de grå voksporene på nesen, sønnen til iglekonen, som ingen ville sitte på pult med. – De første timene han
Han satt der på kateteret, som om han satt midt oppi verdensutviklingens blanke havbølger, satt og red bredbringet som selve havguden: likhet for loven, når det gjaldt iglekonens sønn like mye som når det gjaldt ham med det hvite ansiktet! Og en dag han så en falsk l-er i den lyse guttens naturfagsoppgave, meldte han ham på flekken. Men bestyreren smilte tenksomt: – Hm, han er av en så god familie, min kjære Sjur, at –. Sjur stivnet og undret seg: Kanskje satt det bare en Sjursteiging i denne strenge, rettlinjede iveren! Han forstod én ting iallfall: Det hensynsløse rettssinnet var ikke den blanke, rullende bølgedynningen som bar inn i dannelsens verden. Og iglekonens sønn fikk han la seile sin egen sjø … Der kom en våt serviett susende rett i nakken hans; han lot den ligge. Servitørene dekket bordet under stormlatter. De la kjøpeprotokollen på ryggen hans.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 5 / 135
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Restauratøren sprang til, tråkket på beina: – Rakka tel plysjen med fettlærsstøvler! Han tok av seg skoene. Sjur sov. – Det stinket sokker over hele salongen. – De sokkene, skal eg si dåkker, er impregnerte! sa én. – De stod nok på gulvet like kjækt som støvlene hans! sa en annen. – Trekk på dere skoene! skjelte han hissig. – Sjur sov. De samlet seg alle tre rundt ham og tok på seg skoene igjen. – Tvi! spyttet de, og kastet beina ned på gulvet. Sjur sov likevel, med fettlærsstøvlene ut på gulvet. Det begynte å skjelve stille i ham, prikket underlig som gikt i siden ned ved korsryggen; det var slik, som når han gikk hjem fra timene på skolen og minnet seg guttenes spillopper, som han ikke rådde med … den samme lammende giften i selvfølelsen. – Og minnenes stikkende flokk kom flyvende: I den klassen gikk gutter som hørte til byens beste familier og bar høye snipper; der gikk gutten fra byens aller beste familie, med det hvite ansiktet uten trekk og de lyse stripete benklærne – som stod i tyve meters hop om vinteren og gikk i beksøm-sko hele året; han var slemmest, han lo himmelhøyt når Sjur kom til å si «botanikkar».
Der var bare én som hadde friplass og satt stille, han med den fettete mørke huden og de grå voksporene på nesen, sønnen til iglekonen, som ingen ville sitte på pult med. – De første timene han
Han satt der på kateteret, som om han satt midt oppi verdensutviklingens blanke havbølger, satt og red bredbringet som selve havguden: likhet for loven, når det gjaldt iglekonens sønn like mye som når det gjaldt ham med det hvite ansiktet! Og en dag han så en falsk l-er i den lyse guttens naturfagsoppgave, meldte han ham på flekken. Men bestyreren smilte tenksomt: – Hm, han er av en så god familie, min kjære Sjur, at –. Sjur stivnet og undret seg: Kanskje satt det bare en Sjursteiging i denne strenge, rettlinjede iveren! Han forstod én ting iallfall: Det hensynsløse rettssinnet var ikke den blanke, rullende bølgedynningen som bar inn i dannelsens verden. Og iglekonens sønn fikk han la seile sin egen sjø … Der kom en våt serviett susende rett i nakken hans; han lot den ligge. Servitørene dekket bordet under stormlatter. De la kjøpeprotokollen på ryggen hans.Stablet så opp med bordtepper, puter, et par taburetter også, «Norges kommunikasjoner», aviser – hva de fant. – Nå bruker vi ham til eggevarmer, sa piken, mens restauratøren et øyeblikk var borte fra gangen; hun lurte porselænshønen med de varme eggene inn mellom putene opp på ryggen hans. – Nå ligger du rolig; ellers må du bare nåde deg, far! truet hun. Sjur snorket under stablen. Men minnenes flokk ble ved å flyve, med sine stikk fra skoletimene: … En dag kom våren; gatene fløt av søt em fra avlende varme, hundene koste seg i byens park, og
Han med det hvite ansiktet stoppet opp med hendene i lommen og stirret intenst; ja, ved havnen ble jegerskipperen så grepet at han preket mot kjød og synd fra teglstensskuten. Den dagen stod Sjursteigen i skolegangen med fanget fullt av blomster. Der inne bak glassvinduet i døren gikk bestyrerens hode med den lille, rundende månen på det svake bakhodet; det nikket som en hammer, taktfast for hvert ord … de slitte vendingene … de samme formaningene til iglekonens sønn … den gamle vitsen med sitt følge: det matte smilet, supet med munnen, grepet i skjegget! Og det matte smilet speilte seg fremmed på det hvite ansiktet, som kom fra byens park, hvor hundene kjælte. – Da var det Sjur kjente igjen med glede: det var ikke mange som tenkte på barnesindet slik som han! For han ville fri det for denne kjærligheten like opp i synet, for vårens brutale vold!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 6 / 135
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Stablet så opp med bordtepper, puter, et par taburetter også, «Norges kommunikasjoner», aviser – hva de fant. – Nå bruker vi ham til eggevarmer, sa piken, mens restauratøren et øyeblikk var borte fra gangen; hun lurte porselænshønen med de varme eggene inn mellom putene opp på ryggen hans. – Nå ligger du rolig; ellers må du bare nåde deg, far! truet hun. Sjur snorket under stablen. Men minnenes flokk ble ved å flyve, med sine stikk fra skoletimene: … En dag kom våren; gatene fløt av søt em fra avlende varme, hundene koste seg i byens park, og
Han med det hvite ansiktet stoppet opp med hendene i lommen og stirret intenst; ja, ved havnen ble jegerskipperen så grepet at han preket mot kjød og synd fra teglstensskuten. Den dagen stod Sjursteigen i skolegangen med fanget fullt av blomster. Der inne bak glassvinduet i døren gikk bestyrerens hode med den lille, rundende månen på det svake bakhodet; det nikket som en hammer, taktfast for hvert ord … de slitte vendingene … de samme formaningene til iglekonens sønn … den gamle vitsen med sitt følge: det matte smilet, supet med munnen, grepet i skjegget! Og det matte smilet speilte seg fremmed på det hvite ansiktet, som kom fra byens park, hvor hundene kjælte. – Da var det Sjur kjente igjen med glede: det var ikke mange som tenkte på barnesindet slik som han! For han ville fri det for denne kjærligheten like opp i synet, for vårens brutale vold!Og da hans time kom, gikk han gjennom blomstenes befruktning, viste guttene støvdragerne og støvveiene, han- og hunstoffet; det stoffet fantes hos alt som levde, sa han. Han satte seg ned på pulten hos ham med det hvite ansiktet, mens han snakket; og han så ikke karakterbøkene flakse om i luften på sine løse permer, la ikke merke til blomsterstilkenes flukt som kastespyd rundt ham; han satt og snakket stille til ham, som i forklaring. For livet ble, slik ens syn her hadde vært: det var ens forhold på dette punktet som kunne lede inn på livsmodets rette landevei; det var feiltrinn her, som førte inn på forsiktighetens krokete sti. Og da det ringte, la han en finger på guttens skulde: – For alle er vi bare blomster, som trenger kjærlighet; dette er fornyelsens trang i oss, det skjønneste eie i slekten, det evige liv. – Gutten begynte å le. Sjur stivnet, undret seg: Satte det kanskje enda en Sjursteiging igjen!
Skjønnhetssynet, ømhetstrangen – det var kanskje heller ikke den blanke, rullende bølgen. … En tid senere stod han en dag inne på lærerværelset. Hans time for dagen var over. Nå sa han ikke «botanikkar» lenger, heller ikke «blom», og den røde lommetørkleet brukte han ikke lenger; og han hadde kjent at det stinket rå hud av iglekonens sønn. Han stod for første gang i sine nye stripete bukser; en dag da han hadde sittet ved pulten hos gutten med det hvite ansiktet, hadde han lent seg fremover og spurt hvor han hadde kjøpt det nydelige tøyet. Den dagen hadde han også pekt på sine sko: – Beksesømssko er deilige, selv om de lukter, sa han. For nå ante han at dannelse var noe som lå i ens vesens fibrer og kom til uttrykk i de små detaljene, helt fra buksene til tausheten om de brutale kreftene i livet … Det hadde ringt, og guttene hadde strømmet opp. De hadde ropt utenfor døren, skogledd. Sjur hadde lyttet.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 7 / 135
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og da hans time kom, gikk han gjennom blomstenes befruktning, viste guttene støvdragerne og støvveiene, han- og hunstoffet; det stoffet fantes hos alt som levde, sa han. Han satte seg ned på pulten hos ham med det hvite ansiktet, mens han snakket; og han så ikke karakterbøkene flakse om i luften på sine løse permer, la ikke merke til blomsterstilkenes flukt som kastespyd rundt ham; han satt og snakket stille til ham, som i forklaring. For livet ble, slik ens syn her hadde vært: det var ens forhold på dette punktet som kunne lede inn på livsmodets rette landevei; det var feiltrinn her, som førte inn på forsiktighetens krokete sti. Og da det ringte, la han en finger på guttens skulde: – For alle er vi bare blomster, som trenger kjærlighet; dette er fornyelsens trang i oss, det skjønneste eie i slekten, det evige liv. – Gutten begynte å le. Sjur stivnet, undret seg: Satte det kanskje enda en Sjursteiging igjen!
Skjønnhetssynet, ømhetstrangen – det var kanskje heller ikke den blanke, rullende bølgen. … En tid senere stod han en dag inne på lærerværelset. Hans time for dagen var over. Nå sa han ikke «botanikkar» lenger, heller ikke «blom», og den røde lommetørkleet brukte han ikke lenger; og han hadde kjent at det stinket rå hud av iglekonens sønn. Han stod for første gang i sine nye stripete bukser; en dag da han hadde sittet ved pulten hos gutten med det hvite ansiktet, hadde han lent seg fremover og spurt hvor han hadde kjøpt det nydelige tøyet. Den dagen hadde han også pekt på sine sko: – Beksesømssko er deilige, selv om de lukter, sa han. For nå ante han at dannelse var noe som lå i ens vesens fibrer og kom til uttrykk i de små detaljene, helt fra buksene til tausheten om de brutale kreftene i livet … Det hadde ringt, og guttene hadde strømmet opp. De hadde ropt utenfor døren, skogledd. Sjur hadde lyttet.«Blomsten!» hadde gutten med det hvite ansiktet ropt, og bestyreren grep ham, førte ham inn på kontoret til avhør. – Den ene døren etter den andre skrek utover gangen, bråket fra klassene veltet ut; så ble det lukket for stemmene; så ble det stille i gangen. Hver klasse hadde fått sin lærer. Men han ble stående i vinduskarmen og bite negler; spiloppene hadde økt i timene hans, så han gikk ikke lenger i mellommøtene og lyttet ved gluggene, om de kanskje ikke var blitt mye stillere for de andre lærerne. Han så ut på det blå glimtet i den lette hvite tåken; det skjelv kobberrødt i telefonledningen, det glitret og dirret som flammende ild langs gatens kridtede vindusrekke, hvor byens aller beste familier alt var tatt ut til sine landsteder. Han sank sammen i vinduskarmen: han hadde skrellet og flådd Sjursteigingen av seg lag for lag, som en løk, for deres skyld.
Glimtet der ute økte; solen fylte trekronene, som rundet seg langt der oppe i byens park; bakenfor var stille blått, lyseblått, bort i det uendelige. Og en flokk duer jaget taktfast rundt i høyden der oppe i luften; hele flokken skalv under vingeslagene. De var grå, når de fløy bortover; men så kom de hitover; og så snudde de igjen her, la seg på skakke for å klare svingen; og da kom det solskinn under de hvite vingene … Solskinn under vingene! – det var som den innerste, tynne, hvite hinnen i hans sinn skalv ved ordene. For det var vist det ved en Sjursteiging: han var uten kjerne, likesom løken; hindrene bare skalv! – Han stirret med stillestående øine langt forbi flokken, ut mot det blå bakenfor: … solskin under vingerne! gjentok det … solskin under hvite vingerne! … Der tråkket tette skridt på gangen; gutten i de stripete benklær kom tilbake fra forhøret i kontoret og gikk inn i sin klasse.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 8 / 135
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Blomsten!» hadde gutten med det hvite ansiktet ropt, og bestyreren grep ham, førte ham inn på kontoret til avhør. – Den ene døren etter den andre skrek utover gangen, bråket fra klassene veltet ut; så ble det lukket for stemmene; så ble det stille i gangen. Hver klasse hadde fått sin lærer. Men han ble stående i vinduskarmen og bite negler; spiloppene hadde økt i timene hans, så han gikk ikke lenger i mellommøtene og lyttet ved gluggene, om de kanskje ikke var blitt mye stillere for de andre lærerne. Han så ut på det blå glimtet i den lette hvite tåken; det skjelv kobberrødt i telefonledningen, det glitret og dirret som flammende ild langs gatens kridtede vindusrekke, hvor byens aller beste familier alt var tatt ut til sine landsteder. Han sank sammen i vinduskarmen: han hadde skrellet og flådd Sjursteigingen av seg lag for lag, som en løk, for deres skyld.
Glimtet der ute økte; solen fylte trekronene, som rundet seg langt der oppe i byens park; bakenfor var stille blått, lyseblått, bort i det uendelige. Og en flokk duer jaget taktfast rundt i høyden der oppe i luften; hele flokken skalv under vingeslagene. De var grå, når de fløy bortover; men så kom de hitover; og så snudde de igjen her, la seg på skakke for å klare svingen; og da kom det solskinn under de hvite vingene … Solskinn under vingene! – det var som den innerste, tynne, hvite hinnen i hans sinn skalv ved ordene. For det var vist det ved en Sjursteiging: han var uten kjerne, likesom løken; hindrene bare skalv! – Han stirret med stillestående øine langt forbi flokken, ut mot det blå bakenfor: … solskin under vingerne! gjentok det … solskin under hvite vingerne! … Der tråkket tette skridt på gangen; gutten i de stripete benklær kom tilbake fra forhøret i kontoret og gikk inn i sin klasse.Der seilte noe stille opp ved siden av ham her ved vinduskarmen, en spiss våt nese stakk seg opp i ansiktet hans, to tynne lepper lå på kryss, tygget tett, pep litt, gapte, som et fugleunge-neb, som slukte fluer; så knikset det med hodet, han sa ingenting, bare blinket skadefro de par ordene: – Adjø, hr. Blôm! – Seilte så lydløst ut igjen på sin tå – bestyreren hadde fått for vane å gå bort til gluggene og lytte. Sjur ble stående og stirre mot fyldingen i den lukkede døren. – Det banket på. Det var pedellen med brevet, hvor han ble oppsagt fra skolen: han satt ikke inne med den ønskelige takten i visse delikate spørsmål … … Det tuslet bort ved kartrullene. Det var iglekonens fettete sønn, som skulle hente Asia-kartet. Kartrullene lå nummerert på hver sin knagg. Sjur fant frem rullen for ham, sikta, stakk ham i magen. Et øyepar smilte lyst opp mot ham; og han grep det med rappe blunk … en hel flom av liv og lys!
– Gutten bukket kvikt for henne ved døren. Sjur sprang etter, tok ham under albuene, løftet, ristet: – Nå du, småen! Ristet, ristet; stemmen hans var hes av ren varme, og endte i et ynk. Han kjente ikke lenger at det stinket rå hud av iglekonens sønn … Student Sjur Sjursen Sjursteigen lå ned i plysjen på førsteplass. Matklokken gikk ute i gangen, opp trappene, rundt på dekket blant herrene. Han sov. Og det prikket i siden hans, merkelig som gikt. Matklokken kom tilbake ned i salongen, gikk rundt om ham, skingrende, påtrengende. Restauratøren stod ute i gangen som en edderkopp, og talte til herrene. For nå kom de inn i salongen én etter én, sikre, selvfølgelige; de fant seg plasser ved bordet. Og servitørene ble høytidelige. Restauratøren sprang bort, rystet Sjur: – Om f'lals, De må være så vennlig –! Sjur sov. Restauratøren løftet ham opp, reiste ham overende på plysjsofaen; det drysset med puter, tepper, kjøpeprotokoller, aviser.
Noen kniste; en passasjer lo som gutten med det hvite ansiktet, da han kom til å si «bløm» eller «botanikkar». En porselenshøne kom trillende mellom det andre. Eggene lå og fløt knuste utover linoleumen. – Ka fan! lo kapteinen. – Ka fa-an! skrek restauratøren; han slo neven i den stripete buksebakken og reiste ham opp etter den.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 9 / 135
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Der seilte noe stille opp ved siden av ham her ved vinduskarmen, en spiss våt nese stakk seg opp i ansiktet hans, to tynne lepper lå på kryss, tygget tett, pep litt, gapte, som et fugleunge-neb, som slukte fluer; så knikset det med hodet, han sa ingenting, bare blinket skadefro de par ordene: – Adjø, hr. Blôm! – Seilte så lydløst ut igjen på sin tå – bestyreren hadde fått for vane å gå bort til gluggene og lytte. Sjur ble stående og stirre mot fyldingen i den lukkede døren. – Det banket på. Det var pedellen med brevet, hvor han ble oppsagt fra skolen: han satt ikke inne med den ønskelige takten i visse delikate spørsmål … … Det tuslet bort ved kartrullene. Det var iglekonens fettete sønn, som skulle hente Asia-kartet. Kartrullene lå nummerert på hver sin knagg. Sjur fant frem rullen for ham, sikta, stakk ham i magen. Et øyepar smilte lyst opp mot ham; og han grep det med rappe blunk … en hel flom av liv og lys!
– Gutten bukket kvikt for henne ved døren. Sjur sprang etter, tok ham under albuene, løftet, ristet: – Nå du, småen! Ristet, ristet; stemmen hans var hes av ren varme, og endte i et ynk. Han kjente ikke lenger at det stinket rå hud av iglekonens sønn … Student Sjur Sjursen Sjursteigen lå ned i plysjen på førsteplass. Matklokken gikk ute i gangen, opp trappene, rundt på dekket blant herrene. Han sov. Og det prikket i siden hans, merkelig som gikt. Matklokken kom tilbake ned i salongen, gikk rundt om ham, skingrende, påtrengende. Restauratøren stod ute i gangen som en edderkopp, og talte til herrene. For nå kom de inn i salongen én etter én, sikre, selvfølgelige; de fant seg plasser ved bordet. Og servitørene ble høytidelige. Restauratøren sprang bort, rystet Sjur: – Om f'lals, De må være så vennlig –! Sjur sov. Restauratøren løftet ham opp, reiste ham overende på plysjsofaen; det drysset med puter, tepper, kjøpeprotokoller, aviser.
Noen kniste; en passasjer lo som gutten med det hvite ansiktet, da han kom til å si «bløm» eller «botanikkar». En porselenshøne kom trillende mellom det andre. Eggene lå og fløt knuste utover linoleumen. – Ka fan! lo kapteinen. – Ka fa-an! skrek restauratøren; han slo neven i den stripete buksebakken og reiste ham opp etter den.Men Sjur sov. Han hvisket noe i søvne. Ingen hørte det. Kapteinen gikk nærmere, spurte kluklende igjen. – Jeg er syk, hvisket han med lukkede øyne. – Ja, skrek kapteinen av latter og pekte på eggene: – Det er møkk, hvis dere ikke er sykere, slik som dere spyr. Latteren stod opp mot takvinduet. Restauratøren vagget fnysende ut og inn og tørket opp egg: – Man finner seg i mangt for å spare en krone til en frokost, mumlet han. – Sjur krøp opp trappene som en orm. Og restauratøren pekte med hodet ut etter ham: – Vi har ikke så få av dem her, år om annet, sa han. Sjur sprang forut på andreplass, lang, ledløs, med store kinnbein, som rammet inn et tørst, brennende øye; nå var det igjen som den innerste, tynne, hvite hinen i sinnet hans skalv. Der på bakken satt Birgit Vetletveit på en laksekasse med nistebomben foran seg.
Hun ble vakker og lys da hun så ham, og fikk røde flekker på kinnene. – Vi opplever litt her på andreplass også, hvisket hun. – Styrmannen fridde til meg i natt. – Og hun lette rundt i ansiktet hans etter virkningen; hun så at øynene hans var fulle av uro. Sjur stod og frøs i solen, og sa ingenting. Hun ble alvorlig med ett, spurte fortrolig, og lette i ansiktet hans: – Gjorde han det kanskje, når han ville liksom … silk … ja, ta etter meg? Han frøs, og sa ingenting. Hun så langt, utpå havet: – Det var interessant. Det var rasende trist … ham stå igjen … slik. Det ble stille. Så skoglo hun. Han hutret. Hun sukket med ett: – Uf ja, Sjur, tenk, jeg synes også at det er så lite varme i solen om dagene nå. Det ble igjen stille.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 10 / 135
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men Sjur sov. Han hvisket noe i søvne. Ingen hørte det. Kapteinen gikk nærmere, spurte kluklende igjen. – Jeg er syk, hvisket han med lukkede øyne. – Ja, skrek kapteinen av latter og pekte på eggene: – Det er møkk, hvis dere ikke er sykere, slik som dere spyr. Latteren stod opp mot takvinduet. Restauratøren vagget fnysende ut og inn og tørket opp egg: – Man finner seg i mangt for å spare en krone til en frokost, mumlet han. – Sjur krøp opp trappene som en orm. Og restauratøren pekte med hodet ut etter ham: – Vi har ikke så få av dem her, år om annet, sa han. Sjur sprang forut på andreplass, lang, ledløs, med store kinnbein, som rammet inn et tørst, brennende øye; nå var det igjen som den innerste, tynne, hvite hinen i sinnet hans skalv. Der på bakken satt Birgit Vetletveit på en laksekasse med nistebomben foran seg.
Hun ble vakker og lys da hun så ham, og fikk røde flekker på kinnene. – Vi opplever litt her på andreplass også, hvisket hun. – Styrmannen fridde til meg i natt. – Og hun lette rundt i ansiktet hans etter virkningen; hun så at øynene hans var fulle av uro. Sjur stod og frøs i solen, og sa ingenting. Hun ble alvorlig med ett, spurte fortrolig, og lette i ansiktet hans: – Gjorde han det kanskje, når han ville liksom … silk … ja, ta etter meg? Han frøs, og sa ingenting. Hun så langt, utpå havet: – Det var interessant. Det var rasende trist … ham stå igjen … slik. Det ble stille. Så skoglo hun. Han hutret. Hun sukket med ett: – Uf ja, Sjur, tenk, jeg synes også at det er så lite varme i solen om dagene nå. Det ble igjen stille.– Hva ville du ha svart, om jeg nå ville liksom … slik … ja, ta etter deg? frøs han. Hun åpnet bare bomben. Han satte seg på laksekassen hos henne. De satt og spiste gammelost og brød sammen; tett inntil hverandre satt de, og hånd i hånd. Han stirret vestover mot hjemmet; nå likte han å tenke på stunden da han satt hjemme i stuen på Sjursteigen: moren ville stryke med hånden over snippen, og hun ville kjenne på stoffet i de stripete benklærne, og hun ville be om å få prøve den fine lommekluten; lillebroren ville tøffe ham for å få klyp, for det var så gøy å få klyp av den broren som de hadde kostet på «skolerne» … * Inne ved det disete neset, lengst inne i den innerste viken, løp noe seg fast; kridhvitt skum, regnbue, drønn, smel, knuste sjøtopper som skalv av redsel. Det var en stor bølgerystelse ute fra havet, som hadde endt sin ferd. Men de knuste sjøtoppene seilte vestover igjen, de, som små muntre sommerbølger.
De lekte seg lett utover mot bølgerystelsen, opp over bølgerystelsens rygg og ned igjen. For solgangsbrisen var midt i sitt arbeid – det nyttet ikke å prøve å stanse her. Og de kunne sagtens bli store, de knuste sjøtoppene, når de fikk tid på seg. SÆTESDØLER I. Skeie-bryllupet Bryllupsgården var Skeie og lå på en flate som gled ut i fjorden. De holdt bryllup tidlig på våren, mens isene enda lå sterke og kjørende; for kirken var flyttet over til den andre siden av fjorden, hvor postveien gikk. Det var en stor gård med vidstrakte vidder, gild skog søndenfor og nordenfor. Og selve våningshuset var på to etasjer, grått, med små vinduer, som stod skjevt og uten å følge noen rett linje eller noe mønster; det var som om husbonden først hadde tømret av ett kammer, og så hadde kommet på det for hver gang: «men her mangler et glass!» Så hugg han hull der det traff seg.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 11 / 135
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
– Hva ville du ha svart, om jeg nå ville liksom … slik … ja, ta etter deg? frøs han. Hun åpnet bare bomben. Han satte seg på laksekassen hos henne. De satt og spiste gammelost og brød sammen; tett inntil hverandre satt de, og hånd i hånd. Han stirret vestover mot hjemmet; nå likte han å tenke på stunden da han satt hjemme i stuen på Sjursteigen: moren ville stryke med hånden over snippen, og hun ville kjenne på stoffet i de stripete benklærne, og hun ville be om å få prøve den fine lommekluten; lillebroren ville tøffe ham for å få klyp, for det var så gøy å få klyp av den broren som de hadde kostet på «skolerne» … * Inne ved det disete neset, lengst inne i den innerste viken, løp noe seg fast; kridhvitt skum, regnbue, drønn, smel, knuste sjøtopper som skalv av redsel. Det var en stor bølgerystelse ute fra havet, som hadde endt sin ferd. Men de knuste sjøtoppene seilte vestover igjen, de, som små muntre sommerbølger.
De lekte seg lett utover mot bølgerystelsen, opp over bølgerystelsens rygg og ned igjen. For solgangsbrisen var midt i sitt arbeid – det nyttet ikke å prøve å stanse her. Og de kunne sagtens bli store, de knuste sjøtoppene, når de fikk tid på seg. SÆTESDØLER I. Skeie-bryllupet Bryllupsgården var Skeie og lå på en flate som gled ut i fjorden. De holdt bryllup tidlig på våren, mens isene enda lå sterke og kjørende; for kirken var flyttet over til den andre siden av fjorden, hvor postveien gikk. Det var en stor gård med vidstrakte vidder, gild skog søndenfor og nordenfor. Og selve våningshuset var på to etasjer, grått, med små vinduer, som stod skjevt og uten å følge noen rett linje eller noe mønster; det var som om husbonden først hadde tømret av ett kammer, og så hadde kommet på det for hver gang: «men her mangler et glass!» Så hugg han hull der det traff seg.Det var bare to vinduer som stod i rett linje; de var i det hjørnet som var bordkledd og hvitmalt, og hvor de store folka bades inn. For ellers var det hele veien bare de svære tømmerstokkene i veggen man så. Det var blitt slik bare med det hjørnet, for nå var det så kostbart å bordkledde hele veien. Der gikk en bred trapp hugget i én furustokk med høye trinn opp til loftet. Bygningen stod like i jordbakken, nesten uten mur, og var sunket i den nedre enden. Skeie var en gammel gård. Her hadde det stått kirke i sin tid, da det ikke var noen postvei; inne i bjerkeholtet ned mot fjorden kunne man se det i muren. Og utenfor den var det dype graver, hvor forbryterne, som ikke ble begravet på kristen grunn, ble kastet ned. Like ved kanten av holtet så man de fire hullene etter «tremærrens» ben, hvor de som skulle ha straff satt på skrå med lodd i foten; de ville ikke gro igjen. de hullene, mer enn forbryternes graver.
Nord for kirkemuren lå Skeivodden, n3 hvor Skeie stod så sikkert den siste lørdagen i august. Og her hadde det flødt blod. For dølerne hisset seg opp, dyttet, hylte, så det nesten ikke var forskjell mellom dyr og mennesker – det gjorde så godt! Til slutt stormet de skrikende mot hverandre og bet og klorte; de trakk kniven og stakk. For alle ville de at deres gamp skulle bli «skeivolen». Men midt på Skeivodden stod hoppen uinteressert, bundet til en stein med hull i, og lyttet rolig til de skarpe skrikene fra hestene; n4 den steinen med hullet står den dag i dag på volden. Det var dette skriket, som fosset og virvlet utover flaten, som gjorde så godt, lettet på byrden som dalen hadde klemt. Det var faktisk slik: de hylte alltid mer på Skeie enn på andre gårder, når det var leik og gamp. Der var ville sagn i jorden. –
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 12 / 135
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var bare to vinduer som stod i rett linje; de var i det hjørnet som var bordkledd og hvitmalt, og hvor de store folka bades inn. For ellers var det hele veien bare de svære tømmerstokkene i veggen man så. Det var blitt slik bare med det hjørnet, for nå var det så kostbart å bordkledde hele veien. Der gikk en bred trapp hugget i én furustokk med høye trinn opp til loftet. Bygningen stod like i jordbakken, nesten uten mur, og var sunket i den nedre enden. Skeie var en gammel gård. Her hadde det stått kirke i sin tid, da det ikke var noen postvei; inne i bjerkeholtet ned mot fjorden kunne man se det i muren. Og utenfor den var det dype graver, hvor forbryterne, som ikke ble begravet på kristen grunn, ble kastet ned. Like ved kanten av holtet så man de fire hullene etter «tremærrens» ben, hvor de som skulle ha straff satt på skrå med lodd i foten; de ville ikke gro igjen. de hullene, mer enn forbryternes graver.
Nord for kirkemuren lå Skeivodden, n3 hvor Skeie stod så sikkert den siste lørdagen i august. Og her hadde det flødt blod. For dølerne hisset seg opp, dyttet, hylte, så det nesten ikke var forskjell mellom dyr og mennesker – det gjorde så godt! Til slutt stormet de skrikende mot hverandre og bet og klorte; de trakk kniven og stakk. For alle ville de at deres gamp skulle bli «skeivolen». Men midt på Skeivodden stod hoppen uinteressert, bundet til en stein med hull i, og lyttet rolig til de skarpe skrikene fra hestene; n4 den steinen med hullet står den dag i dag på volden. Det var dette skriket, som fosset og virvlet utover flaten, som gjorde så godt, lettet på byrden som dalen hadde klemt. Det var faktisk slik: de hylte alltid mer på Skeie enn på andre gårder, når det var leik og gamp. Der var ville sagn i jorden. –Det var lørdag ettermiddag. Imorgen skulle de over til Moi i kirken. Gunild Moi stod stille oppe på loftskammeret mellom brudekjolene og stirret; hun hadde nettopp kommet over isen. Moren gikk omkring, glattet de fine brudekjolene, de som skulle sitte utenpå hverandre, kortere og kortere oppover – ytterst kom den korteste, den røde av silke. Alt var nytt, Gunild eide det selv; Moi-folket var noe av det rikeste som fantes i dalen. Moren tok brudekronen opp av tinnen; den gikk i arv fra henne til Gunild. Hun gikk stille, som om hun stelte en lik. Gunild stod i vinduet og så over i Neri-stuen, hvor nabosønnen satt og spilte fele. Hun var ikke særlig glad i ham; likevel var hun glad nok – det var ikke det. Det var ikke til å stikke under stol at nesen hadde en liten sving i spissen ytterst ute; men det gjorde ansiktet bare så lystig.
Hun var frisk og strålende som en sommermorgen på heia, glad i gutter, og guttene var glad i henne – de stod i flokk der hun var. Hun gikk i små steg, korte steg; latteren var lys, tindrende, lå i øyet som sol på vårblankt bjørkeblad – da kunne det se ut som øyelokkene, som var posete før, ble stramme av bare latter. – Idag var øyet mørkt og tungt, og latteren hadde stilnet. Men hun skjønte ikke helt hva som skjedde. For imorgen skulle hun gifte seg med rike Sveinung Skeie, som hun ikke ville ha. Det var vår ute i solen. Snøen glitret, furuskogen dirret mørk i luften. Der lå vann på isen inne ved land – en grønn stripe, der den var tint opp og løsnet; men snøen lå hvit ute på isen – bare en og annen flekk med grønt vann. Der gikk tunge snøskred i dalen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 13 / 135
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var lørdag ettermiddag. Imorgen skulle de over til Moi i kirken. Gunild Moi stod stille oppe på loftskammeret mellom brudekjolene og stirret; hun hadde nettopp kommet over isen. Moren gikk omkring, glattet de fine brudekjolene, de som skulle sitte utenpå hverandre, kortere og kortere oppover – ytterst kom den korteste, den røde av silke. Alt var nytt, Gunild eide det selv; Moi-folket var noe av det rikeste som fantes i dalen. Moren tok brudekronen opp av tinnen; den gikk i arv fra henne til Gunild. Hun gikk stille, som om hun stelte en lik. Gunild stod i vinduet og så over i Neri-stuen, hvor nabosønnen satt og spilte fele. Hun var ikke særlig glad i ham; likevel var hun glad nok – det var ikke det. Det var ikke til å stikke under stol at nesen hadde en liten sving i spissen ytterst ute; men det gjorde ansiktet bare så lystig.
Hun var frisk og strålende som en sommermorgen på heia, glad i gutter, og guttene var glad i henne – de stod i flokk der hun var. Hun gikk i små steg, korte steg; latteren var lys, tindrende, lå i øyet som sol på vårblankt bjørkeblad – da kunne det se ut som øyelokkene, som var posete før, ble stramme av bare latter. – Idag var øyet mørkt og tungt, og latteren hadde stilnet. Men hun skjønte ikke helt hva som skjedde. For imorgen skulle hun gifte seg med rike Sveinung Skeie, som hun ikke ville ha. Det var vår ute i solen. Snøen glitret, furuskogen dirret mørk i luften. Der lå vann på isen inne ved land – en grønn stripe, der den var tint opp og løsnet; men snøen lå hvit ute på isen – bare en og annen flekk med grønt vann. Der gikk tunge snøskred i dalen.Like oppe i upsen sør for Skeie løsnet det: et drønn; der lå et bart, vått berg igjen etter snøen; kulene trillet videre nedover lia, økte i antall, sank nedover, reduserte farten, men nådde helt ned til hjemmevolden, sprakk, veltet over på siden – sendte til og med et par små kuler ut; men de ga også opp med en gang. Der stod folk på tunet. De ventet på lass fra byen i kveld over isen. Neri Skeie, med de tynne, krusete leppene, hadde kommet ut på tunet og så mot Moi; han ventet på lastebilen med lasten. Det fine, kortklippede bakhodet lå lunt ned bak den oppreiste kragen på genseren. Han var blek. Han så ikke opp mot vinduet i kammerset. Neri Skeie var den Gunild ville hate. Han hadde vært hos henne i fjor høst; det var første gang noen hadde vært hos henne. Han hadde fløtet seg over fjorden på to tømmerstokker og rodd seg dit med en spæ.
Han hadde ikke sagt noe; han hadde hatt en lang striesekk fylt med turnips – sokkebåndet var bundet utenpå rundt kneet for å holde dem på plass. Han hadde bare gitt henne turnips og gjort seg så kåt at han fløy over Moi-sjøen.
Den natten med neper til hver jente. Men hun skjønte ham; han hadde ikke våget livet sitt bare i kjærlighet. n5 Det rant av klærne. Den væten på gulvet hadde foreldrene sett om morgenen, og da Gunild ingenting ville vite, skjønte de også hvordan det hadde seg. Da var det de satte fart på Sveinung Skeie, enda han bare var 17 år; han var rikere. Og Neri skulle nå spille i bryllupet hennes. – Der kjørte to lass ned på isen derover med byvarer; hestene var redde for vannet ved land, men de måtte utpå. Det bar i trav hitover. Der samlet seg flere som kjørte ned på isen, satte i trav etter de to bylassene. De svingte utenom hverandre, kjørte forbi. Grahestene knegget. De galopperte, de ble tatt inn. De kappkjørte. Men de kjørte aldri fra bylasset; der var bryllupsbrennevin også i det lasset. Der kom folk gående etter ned på isen, stevnet hitover.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 14 / 135
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Like oppe i upsen sør for Skeie løsnet det: et drønn; der lå et bart, vått berg igjen etter snøen; kulene trillet videre nedover lia, økte i antall, sank nedover, reduserte farten, men nådde helt ned til hjemmevolden, sprakk, veltet over på siden – sendte til og med et par små kuler ut; men de ga også opp med en gang. Der stod folk på tunet. De ventet på lass fra byen i kveld over isen. Neri Skeie, med de tynne, krusete leppene, hadde kommet ut på tunet og så mot Moi; han ventet på lastebilen med lasten. Det fine, kortklippede bakhodet lå lunt ned bak den oppreiste kragen på genseren. Han var blek. Han så ikke opp mot vinduet i kammerset. Neri Skeie var den Gunild ville hate. Han hadde vært hos henne i fjor høst; det var første gang noen hadde vært hos henne. Han hadde fløtet seg over fjorden på to tømmerstokker og rodd seg dit med en spæ.
Han hadde ikke sagt noe; han hadde hatt en lang striesekk fylt med turnips – sokkebåndet var bundet utenpå rundt kneet for å holde dem på plass. Han hadde bare gitt henne turnips og gjort seg så kåt at han fløy over Moi-sjøen.
Den natten med neper til hver jente. Men hun skjønte ham; han hadde ikke våget livet sitt bare i kjærlighet. n5 Det rant av klærne. Den væten på gulvet hadde foreldrene sett om morgenen, og da Gunild ingenting ville vite, skjønte de også hvordan det hadde seg. Da var det de satte fart på Sveinung Skeie, enda han bare var 17 år; han var rikere. Og Neri skulle nå spille i bryllupet hennes. – Der kjørte to lass ned på isen derover med byvarer; hestene var redde for vannet ved land, men de måtte utpå. Det bar i trav hitover. Der samlet seg flere som kjørte ned på isen, satte i trav etter de to bylassene. De svingte utenom hverandre, kjørte forbi. Grahestene knegget. De galopperte, de ble tatt inn. De kappkjørte. Men de kjørte aldri fra bylasset; der var bryllupsbrennevin også i det lasset. Der kom folk gående etter ned på isen, stevnet hitover.De visste alle at det var kagger under lasset – de på Skeie skulle ha bestilt to tønner brennevin! Og på gården var det brygget seks tønner øl! … Det var vel to måneder siden jul, da dølerne smakte det sist; – det var ikke så ofte de fikk det; dess mer tørste var de. De kom på rad i den smale veistripen over isen. Det var mest ungdom – gråbrune vadmelskarer i lærtrukket, rosesømmet langbrok. De gikk med nevene på brystet under den høye klaffen, som nådde helt opp til halsen, der hvor også tollkniven dinglet gjemt på innsiden i sitt mønstrede slir. Og albuene lå inntil siden og varmet det åpne skjorterommet, som de korte trøiene ikke nådde til å dekke, for de rakk så vidt nedunder armkroken. Men bak i nakken reiste trøien seg med høy, stiv krage. Og på hodet satt den høye vadmelsfloshatten med liten brem, hvor lange sølvkjeder viklet seg rundt pullen mangfoldige ganger.
Der kom jenter i korte, sorte vadmelsstakker, som lå utenpå den hvite – begge lå de i to store valker foran og vugget seg som krappe bølger om hvert sitt nakne kne. De bar utsømte klædestrøier og på hodet et gildt, stort silketørkle, som like over pannen reiste seg hoffærdig i sky med sin høye, knyttede sløyfe. Og over den venstre skulden hang det rødstripete tjeld; endene møttes foran mot høyre side, hvor hendene samlet dem sammen igjen tett om stakken. De gikk snøgt, for de frøs her på isen; de bar ingenting under stakkene. – Gunild stod og så på Neri og hørte på sneen, hvordan den kom drønnende og kuttet opp fra heia, gikk til slutt trett herned, la seg over på siden, sprakk. – Høir snøen, mamma! Han vinner ikke fram! sa hun. – Det er fult nok vær for deg, prøvde moren å le. – Helvete, han tok stogo di! Gunild satte seg ved glasset, så mot folkestripen på isen – dit Neri så:
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 15 / 135
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De visste alle at det var kagger under lasset – de på Skeie skulle ha bestilt to tønner brennevin! Og på gården var det brygget seks tønner øl! … Det var vel to måneder siden jul, da dølerne smakte det sist; – det var ikke så ofte de fikk det; dess mer tørste var de. De kom på rad i den smale veistripen over isen. Det var mest ungdom – gråbrune vadmelskarer i lærtrukket, rosesømmet langbrok. De gikk med nevene på brystet under den høye klaffen, som nådde helt opp til halsen, der hvor også tollkniven dinglet gjemt på innsiden i sitt mønstrede slir. Og albuene lå inntil siden og varmet det åpne skjorterommet, som de korte trøiene ikke nådde til å dekke, for de rakk så vidt nedunder armkroken. Men bak i nakken reiste trøien seg med høy, stiv krage. Og på hodet satt den høye vadmelsfloshatten med liten brem, hvor lange sølvkjeder viklet seg rundt pullen mangfoldige ganger.
Der kom jenter i korte, sorte vadmelsstakker, som lå utenpå den hvite – begge lå de i to store valker foran og vugget seg som krappe bølger om hvert sitt nakne kne. De bar utsømte klædestrøier og på hodet et gildt, stort silketørkle, som like over pannen reiste seg hoffærdig i sky med sin høye, knyttede sløyfe. Og over den venstre skulden hang det rødstripete tjeld; endene møttes foran mot høyre side, hvor hendene samlet dem sammen igjen tett om stakken. De gikk snøgt, for de frøs her på isen; de bar ingenting under stakkene. – Gunild stod og så på Neri og hørte på sneen, hvordan den kom drønnende og kuttet opp fra heia, gikk til slutt trett herned, la seg over på siden, sprakk. – Høir snøen, mamma! Han vinner ikke fram! sa hun. – Det er fult nok vær for deg, prøvde moren å le. – Helvete, han tok stogo di! Gunild satte seg ved glasset, så mot folkestripen på isen – dit Neri så:… sølvknapper, sølvkjettinger, spenner på sko, spenner på sokkebånd, søljer, rosesaum – det blinket og rødnet derborte! – Solen gikk ned. Det skumret med blå frost over iser og li. – Kvifyri sille eg då have han Sveinung, mame? sa hun. – Kvifyre sille du inkji have han, tita? n10 svarte det. – Eg vinn' hell' alli fram. Hun visste ikke mer av seg enn sneen, som sank og gikk trett, da hun sa det. – Dæ verte fudde bet' n11 sia, svarte det. Gunild kvakk; det var lægds-kallen på Skeie, halvtomsingen, gamle Taddak, som slet kammersdøren opp, stønnet forvirret inn, et lite blekt ansikt i en busk av skjeggstubber: – Gunild! Gunild! … gama n12 kjem' – gama kjem'! Pekte ivrig rundt seg; kunne knapt snakke for skjelving; snudde seg, krabbet ned igjen, falt i gangen over dørstokken, reiste seg, skrek nede i svalen: – Gunild! – gama! – Gunild! – Han halte ut på tunet.
Han hadde gått i fjorten dager nå og spurt etter bylasset og gledet seg til brennevinet; Gunild hadde lovet ham idag at han skulle få smake det. Hun så ut. De to bylassene slet seg inn på tunet. Og Neri spurte om de hadde husket å kjøpe de nye felestrengene i byen. Gamle Taddak kikket opp mot kammervinduet. Gunild snakket ned: – Sveinung, du fær skjænkje han Taddak og! Han fikk det. Han stavret opp loftstrappen igjen: – Gunild! … gama! … Gunild! Så ut igjen.
De andre kjørerne kom etter. De fylte tunet. Det knegget fra de kåte grahestene. Folk steg av sledene. De samlet seg rundt lasten. De stod og slikket seg om munnen og lette i varene og glante: hvor var brennevinet? Gunild snakket ned: – Sveinung, du skal gi ham Taddak-gama! De andre ropte det samme og lo: – Gi ham Taddak-gama! – det var nok sant det som ble fortalt: her var to tønner brennevin! … De gående kom også inn på tunet. De smakte på det alle sammen. Der stod Gunni Liland. Det var en livlig, kort, rund dalmann som stadig lo så godt; det tykhalsede, runde hodet hans dreiet seg vevet bak trøyekragen. Han hadde stadig små flørterier til jentene, så de alltid samlet seg i tett flokk, liksom for å stå seg bedre mot ham. Det var små latterutbrudd ved hvert steg han tok, for det var bare brennevinet han var ute etter. Ingen danset som ham.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 16 / 135
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
… sølvknapper, sølvkjettinger, spenner på sko, spenner på sokkebånd, søljer, rosesaum – det blinket og rødnet derborte! – Solen gikk ned. Det skumret med blå frost over iser og li. – Kvifyri sille eg då have han Sveinung, mame? sa hun. – Kvifyre sille du inkji have han, tita? n10 svarte det. – Eg vinn' hell' alli fram. Hun visste ikke mer av seg enn sneen, som sank og gikk trett, da hun sa det. – Dæ verte fudde bet' n11 sia, svarte det. Gunild kvakk; det var lægds-kallen på Skeie, halvtomsingen, gamle Taddak, som slet kammersdøren opp, stønnet forvirret inn, et lite blekt ansikt i en busk av skjeggstubber: – Gunild! Gunild! … gama n12 kjem' – gama kjem'! Pekte ivrig rundt seg; kunne knapt snakke for skjelving; snudde seg, krabbet ned igjen, falt i gangen over dørstokken, reiste seg, skrek nede i svalen: – Gunild! – gama! – Gunild! – Han halte ut på tunet.
Han hadde gått i fjorten dager nå og spurt etter bylasset og gledet seg til brennevinet; Gunild hadde lovet ham idag at han skulle få smake det. Hun så ut. De to bylassene slet seg inn på tunet. Og Neri spurte om de hadde husket å kjøpe de nye felestrengene i byen. Gamle Taddak kikket opp mot kammervinduet. Gunild snakket ned: – Sveinung, du fær skjænkje han Taddak og! Han fikk det. Han stavret opp loftstrappen igjen: – Gunild! … gama! … Gunild! Så ut igjen.
De andre kjørerne kom etter. De fylte tunet. Det knegget fra de kåte grahestene. Folk steg av sledene. De samlet seg rundt lasten. De stod og slikket seg om munnen og lette i varene og glante: hvor var brennevinet? Gunild snakket ned: – Sveinung, du skal gi ham Taddak-gama! De andre ropte det samme og lo: – Gi ham Taddak-gama! – det var nok sant det som ble fortalt: her var to tønner brennevin! … De gående kom også inn på tunet. De smakte på det alle sammen. Der stod Gunni Liland. Det var en livlig, kort, rund dalmann som stadig lo så godt; det tykhalsede, runde hodet hans dreiet seg vevet bak trøyekragen. Han hadde stadig små flørterier til jentene, så de alltid samlet seg i tett flokk, liksom for å stå seg bedre mot ham. Det var små latterutbrudd ved hvert steg han tok, for det var bare brennevinet han var ute etter. Ingen danset som ham.Men det var ikke alle som lo da han fór av gårde; den jenta som hadde gått og ventet på ham – nå svevde hun vanvittig rundt på Lilandstunet. Der, blant de fremmede på tunet, stod jentas to brødre, den ene liten og svart, og sa ingenting; den andre var lys, lettsindig, og lo blekt til de lystige spøkene Gunni slengte ut. Men det kunne hende han fikk brennevinet, han.
Gunni, før dette bryllupet var slutt … Der stod Knut Reiordal, den største mannen i dalen, sterk, mørk. Han hadde også fele med seg og skulle skiftes til med Neri Skeie. Han hadde kjent Møllarguten, og det var dem som hadde hørt begge – som sa at han var vel så god til å spille, han Knut Reiordal. Munnen hans stod alltid litt skjevt, som klar til et kaldt flir; men det kom nesten aldri. Der på tunet stod også Bjønn Skåre, som kom i alle store bryllup, enten han var budt eller ikke. Han var «kallet til å gjøre vondt» og eglet seg alltid inn på folk. Det var fordi brudgommen ventet at han kom ubuden; han hadde vært så overlegen overfor Knut Reiordal at han rett og slett måtte komme; for han var sterkere. Det var et stort, blekt ansikt; de mørkeblå, skarpe øynene bar brede, hvite ringer. Han hadde en klumpet, ganske avskåret dyremunn uten noe liv i uttrykket.
Han hadde en grøssende kald, klangløs stemme. – De smakte på brennevinet enda én gang. Fulgte så inn i stuen nedenunder. Kjeldermanden og brudgommen trillet tønnene inn på stabburet. Gunild satt i glasset utover kvelden. Taddak krabbet en stund mellom henne og stabburet. Neri sin fele stod nede i stuen i lyset fra tyristikken på ovnsplaten. Kjeldermanden måtte rett som det var over i stabburet. Himmelen mistet langsomt lysstripen der solen hadde gått ned. Det frøs i snøballen under upsen. Det hujet en og annen gang på tunet … En jente skrek over seg borte fra sauehuset. Der skrek én til: – Der lå en mann med nesen mot dørstokken, sa det. Der fór en tent tyriflis bortover tunet. – Det var bare gamle Taddak som hadde sunket i kne! lo en kar. Der kom flere over tunet, løftet ham opp: – Reis deg! skrek de. – De kom springende om hverandre, løftet. Men de klarte ikke å få ham våken.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 17 / 135
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men det var ikke alle som lo da han fór av gårde; den jenta som hadde gått og ventet på ham – nå svevde hun vanvittig rundt på Lilandstunet. Der, blant de fremmede på tunet, stod jentas to brødre, den ene liten og svart, og sa ingenting; den andre var lys, lettsindig, og lo blekt til de lystige spøkene Gunni slengte ut. Men det kunne hende han fikk brennevinet, han.
Gunni, før dette bryllupet var slutt … Der stod Knut Reiordal, den største mannen i dalen, sterk, mørk. Han hadde også fele med seg og skulle skiftes til med Neri Skeie. Han hadde kjent Møllarguten, og det var dem som hadde hørt begge – som sa at han var vel så god til å spille, han Knut Reiordal. Munnen hans stod alltid litt skjevt, som klar til et kaldt flir; men det kom nesten aldri. Der på tunet stod også Bjønn Skåre, som kom i alle store bryllup, enten han var budt eller ikke. Han var «kallet til å gjøre vondt» og eglet seg alltid inn på folk. Det var fordi brudgommen ventet at han kom ubuden; han hadde vært så overlegen overfor Knut Reiordal at han rett og slett måtte komme; for han var sterkere. Det var et stort, blekt ansikt; de mørkeblå, skarpe øynene bar brede, hvite ringer. Han hadde en klumpet, ganske avskåret dyremunn uten noe liv i uttrykket.
Han hadde en grøssende kald, klangløs stemme. – De smakte på brennevinet enda én gang. Fulgte så inn i stuen nedenunder. Kjeldermanden og brudgommen trillet tønnene inn på stabburet. Gunild satt i glasset utover kvelden. Taddak krabbet en stund mellom henne og stabburet. Neri sin fele stod nede i stuen i lyset fra tyristikken på ovnsplaten. Kjeldermanden måtte rett som det var over i stabburet. Himmelen mistet langsomt lysstripen der solen hadde gått ned. Det frøs i snøballen under upsen. Det hujet en og annen gang på tunet … En jente skrek over seg borte fra sauehuset. Der skrek én til: – Der lå en mann med nesen mot dørstokken, sa det. Der fór en tent tyriflis bortover tunet. – Det var bare gamle Taddak som hadde sunket i kne! lo en kar. Der kom flere over tunet, løftet ham opp: – Reis deg! skrek de. – De kom springende om hverandre, løftet. Men de klarte ikke å få ham våken.De bar ham over i stabburet, la ham på øltønna, rullet ham. – Men han hevet seg ikke opp i sengen! n14 sa én av dem. Det slo dem alle med én gang: – Nei, han hevet seg ikke opp! Bjønn Skåre rettet seg opp mellom dem: – Han har fått gammen sin igjen! drønnet det, så det døvet alle rundt dem og gjorde det stille. De bar Taddak tilbake opp i Neristuen, svøpte ham inn i varme klær. De helte varm melk i ham; noen gned ham med knyttnevene. De snakket i munnen på hverandre: – Er han død, eller er han ikke død? – Og jentene satte seg på huk langs veggen, så sløvt frem for seg og pustet. – Når skal vi dra av gårde? sa en redd kar borte ved sengen. Bjønn Skåre rettet seg opp igjen: – Jeg drar etter doktoren og den spreke gamlingen min! brølte det; han stormet ut, famlet seg frem i vedskjulet, fant hesten, spente
Den i bogen kom slæbende ud med den halvvågne, kastede sig i slæden. Han råbte: – Nu skal jeg skræmme den nye doktoren! De bar ned på isen og over mod det andet land. En ung gutt så det. Han stak af ind i Skeie-stalden: – Han skulle vise ham Bjørn Skåre, at det var Sveinungs-gampen som var den sprækkeste i dalen! – Han var temmelig beruset. De arbejdede derinde i stuen med Taddak. Han blev ved at være stiv. – Vi kører ham Taddak ind! skreg det; det var den karen som var fra vidt af rædsel. – De bar ham ud i åklær, lagde ham i slæden. Den rædde sprang op i den: – Et menneske var i stand til at dø på mindre end et minut, så hvert øjeblik de vandt var kostbart! … En til sprang op i den: – Bjørn Skåre var en kar om at slå ihjel! Den nye doktoren gik ikke imellem i tide! … Men de vidste ikke så godt selv, hvad de ville, nogen af de tre.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 18 / 135
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De bar ham over i stabburet, la ham på øltønna, rullet ham. – Men han hevet seg ikke opp i sengen! n14 sa én av dem. Det slo dem alle med én gang: – Nei, han hevet seg ikke opp! Bjønn Skåre rettet seg opp mellom dem: – Han har fått gammen sin igjen! drønnet det, så det døvet alle rundt dem og gjorde det stille. De bar Taddak tilbake opp i Neristuen, svøpte ham inn i varme klær. De helte varm melk i ham; noen gned ham med knyttnevene. De snakket i munnen på hverandre: – Er han død, eller er han ikke død? – Og jentene satte seg på huk langs veggen, så sløvt frem for seg og pustet. – Når skal vi dra av gårde? sa en redd kar borte ved sengen. Bjønn Skåre rettet seg opp igjen: – Jeg drar etter doktoren og den spreke gamlingen min! brølte det; han stormet ut, famlet seg frem i vedskjulet, fant hesten, spente
Den i bogen kom slæbende ud med den halvvågne, kastede sig i slæden. Han råbte: – Nu skal jeg skræmme den nye doktoren! De bar ned på isen og over mod det andet land. En ung gutt så det. Han stak af ind i Skeie-stalden: – Han skulle vise ham Bjørn Skåre, at det var Sveinungs-gampen som var den sprækkeste i dalen! – Han var temmelig beruset. De arbejdede derinde i stuen med Taddak. Han blev ved at være stiv. – Vi kører ham Taddak ind! skreg det; det var den karen som var fra vidt af rædsel. – De bar ham ud i åklær, lagde ham i slæden. Den rædde sprang op i den: – Et menneske var i stand til at dø på mindre end et minut, så hvert øjeblik de vandt var kostbart! … En til sprang op i den: – Bjørn Skåre var en kar om at slå ihjel! Den nye doktoren gik ikke imellem i tide! … Men de vidste ikke så godt selv, hvad de ville, nogen af de tre.Unggutten peiste på: – Bjørn var vist langt ude på isen allerede! … De to andre sad nede i slæden hos lægds-kallen og gned ham. – Der sad stadig jenter på huk i Neri-stuen og stirrede på den tomme seng: – Var han død, eller var han ikke død? – Og en og annen kone skubbede manden sin hjemover samme nat; de havde fået skræk av den aller første kvelden. Men Gunild satt fortsatt der oppe i glaset. Hun så en og annen tyristikke skynde seg tilbake fra Neri-stuen hitover tunet. – Mai n16 brændevin! hujet én; flere hujet med. Hun hørte at kjellermannen diltet over i stabburet igjen. Og Neri-fiolinen begynte å spille sprøtt som før over de nye strengene. Gunild skottet av og til inn på brurestakkerne. Det var visst bare gamle Taddak som hadde fått nok å drikke. Hun forsto ikke engang helt hva som skjedde …
* Bjønn Skåre slo med knyttneven i doktor-gården; det dundret oppover bordveggen. Hesten stod drivvåt og stønnet. Et vindu åpnet seg der oppe. – No fygjer n17 du meg på timen, doktar! brølte det opp dit. – Ein manne heve drukkji seg ihel på Skeie i kveld! Det gløttet ut gjennom vinduet: – En mann som har drukket seg ihjel, sier du? sa det. – Han ligge stive, du! – Stiv? – Stive som ein fôre-stokk! – Jeg vekker ikke opp de døde, Bjønn. – Lat opp, doktar! – hell' spænn' eg dynni di inn! Han ventet ikke; han satte hælen i den, så den spratt oppover gangen. I trappen stod den unge doktoren med talglys i hånden. – Me æ inkji rædde dikko storkarann! ble det ved. – Me heve stungje mai ko n18 ein preste, me her i dalen. Han slo i bordet, satte ryggen til: – No fygjer du meg, doktar! Doktoren la lyset fra seg, trakk pelsen langsomt på seg, gikk ut og inn mellom kontoret og stuen, laget i stand et papir. – Eg æ onnuge! n19 drønnet det; han kvakk ikke nok, den doktoren! Doktoren leste opp av papiret: – Jeg, undertegnede Bjønn Bjønsen Skåre, forplikter meg herved til for tilsyn til lægdslem Taddak Skeie ved fremkomsten å erlægge kontant 10 – ti – daler. Han la papiret foran seg på bordet. Bjønn studerte det, så opp, og øyet ble klokt: …. et papir! – Det var uvant!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 19 / 135
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Unggutten peiste på: – Bjørn var vist langt ude på isen allerede! … De to andre sad nede i slæden hos lægds-kallen og gned ham. – Der sad stadig jenter på huk i Neri-stuen og stirrede på den tomme seng: – Var han død, eller var han ikke død? – Og en og annen kone skubbede manden sin hjemover samme nat; de havde fået skræk av den aller første kvelden. Men Gunild satt fortsatt der oppe i glaset. Hun så en og annen tyristikke skynde seg tilbake fra Neri-stuen hitover tunet. – Mai n16 brændevin! hujet én; flere hujet med. Hun hørte at kjellermannen diltet over i stabburet igjen. Og Neri-fiolinen begynte å spille sprøtt som før over de nye strengene. Gunild skottet av og til inn på brurestakkerne. Det var visst bare gamle Taddak som hadde fått nok å drikke. Hun forsto ikke engang helt hva som skjedde …
* Bjønn Skåre slo med knyttneven i doktor-gården; det dundret oppover bordveggen. Hesten stod drivvåt og stønnet. Et vindu åpnet seg der oppe. – No fygjer n17 du meg på timen, doktar! brølte det opp dit. – Ein manne heve drukkji seg ihel på Skeie i kveld! Det gløttet ut gjennom vinduet: – En mann som har drukket seg ihjel, sier du? sa det. – Han ligge stive, du! – Stiv? – Stive som ein fôre-stokk! – Jeg vekker ikke opp de døde, Bjønn. – Lat opp, doktar! – hell' spænn' eg dynni di inn! Han ventet ikke; han satte hælen i den, så den spratt oppover gangen. I trappen stod den unge doktoren med talglys i hånden. – Me æ inkji rædde dikko storkarann! ble det ved. – Me heve stungje mai ko n18 ein preste, me her i dalen. Han slo i bordet, satte ryggen til: – No fygjer du meg, doktar! Doktoren la lyset fra seg, trakk pelsen langsomt på seg, gikk ut og inn mellom kontoret og stuen, laget i stand et papir. – Eg æ onnuge! n19 drønnet det; han kvakk ikke nok, den doktoren! Doktoren leste opp av papiret: – Jeg, undertegnede Bjønn Bjønsen Skåre, forplikter meg herved til for tilsyn til lægdslem Taddak Skeie ved fremkomsten å erlægge kontant 10 – ti – daler. Han la papiret foran seg på bordet. Bjønn studerte det, så opp, og øyet ble klokt: …. et papir! – Det var uvant!… Han var flink til å skrive, den nye doktoren!… Kanskje de alle var det, de store gutta. – Han selv kunne bare skrive navnet sitt, når de holdt ham over hånden. – Det var som om han hadde fått beina sparket unna seg. Han satte seg.
… Ti daler? – Han stavet seg langsomt nedover papiret: – Men-e, dæ va hoste n20 dyrt dæ, doktar? Doktoren smilte og rakte ham pennen: – Jeg tar aldri mindre for å se til døde folk. Men-e maine doktar, dæ va bet' dryge då … sjå –? Han ble ikke sint heller, den doktoren! … – Jeg er ferdig, Bjønn! Bjønn tok ikke engang pennen; bare kikket og stavet nedover papiret. Det skranglet i skjærene der ute. Det satte seg fast i grindstolpen. Der kom en slede svingende opp på tunet i galopp. – Bjønn så ut. Der kom en unggutt slentrende inn i gangen; der kom en etter. De bar noe mellom seg. Bjønn så at det var liket. Han reiste seg, grep pennen: – Trur du eg inkji heve ti daler! buldret han. De to kom stupende inn i stuen: – Her æ han Taddak! sa unggutten høytidelig; de la ham ned på gulvet. Den redde stod hvit bak de andre. Doktoren kjente på ham.
Gamle Taddak var stiv. – Han æ daue då? skrek unggutten. – Ja, han er så død som du kan få ham, svarte den andre. De tok ham mellom seg igjen, slengte ham ut, kastet seg på sleden. Den bar slingrende ut gjennom doktorens leet med liket i lægdskall. Unggutten sverget på at de iallfall skulle være tilbake igjen på Skeie før han Bjønn Skåre! … Bjønn steg også opp i sleden. Han var nesten blitt edru; han undret seg: det
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 20 / 135
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
… Han var flink til å skrive, den nye doktoren!… Kanskje de alle var det, de store gutta. – Han selv kunne bare skrive navnet sitt, når de holdt ham over hånden. – Det var som om han hadde fått beina sparket unna seg. Han satte seg.
… Ti daler? – Han stavet seg langsomt nedover papiret: – Men-e, dæ va hoste n20 dyrt dæ, doktar? Doktoren smilte og rakte ham pennen: – Jeg tar aldri mindre for å se til døde folk. Men-e maine doktar, dæ va bet' dryge då … sjå –? Han ble ikke sint heller, den doktoren! … – Jeg er ferdig, Bjønn! Bjønn tok ikke engang pennen; bare kikket og stavet nedover papiret. Det skranglet i skjærene der ute. Det satte seg fast i grindstolpen. Der kom en slede svingende opp på tunet i galopp. – Bjønn så ut. Der kom en unggutt slentrende inn i gangen; der kom en etter. De bar noe mellom seg. Bjønn så at det var liket. Han reiste seg, grep pennen: – Trur du eg inkji heve ti daler! buldret han. De to kom stupende inn i stuen: – Her æ han Taddak! sa unggutten høytidelig; de la ham ned på gulvet. Den redde stod hvit bak de andre. Doktoren kjente på ham.
Gamle Taddak var stiv. – Han æ daue då? skrek unggutten. – Ja, han er så død som du kan få ham, svarte den andre. De tok ham mellom seg igjen, slengte ham ut, kastet seg på sleden. Den bar slingrende ut gjennom doktorens leet med liket i lægdskall. Unggutten sverget på at de iallfall skulle være tilbake igjen på Skeie før han Bjønn Skåre! … Bjønn steg også opp i sleden. Han var nesten blitt edru; han undret seg: detDet var et merkelig hardt stål i den nye legen fra Døle! … Han steg ut av sleden, gikk inn til ham igjen. – Du skal få smake på det, doktor! Han brølte nok; men det var likevel en skarphet i stemmen. Han trakk en flaske opp av lommen, rakte den frem. Og Bjønn steg opp i sleden for andre gang, svingte ut grinden. Nedover postveien stanset han, nølte igjen, snudde hesten: han måtte opp i stuen til doktoren enda en gang! … Døren var ikke stengt, for han hadde spennt ut låsen. Han krabbet opp trappen, inn på soverommet, satte seg på sengekanten: – Du skal få smake på det, doktor! gråt han og tok ham i halsen. Og doktoren reiste seg opp i sengen og drakk av flasken også denne gangen. – Har jeg sagt stygge ord til deg? spurte han. – Jeg husker ikke det, svarte han. Så svingte han ut grinden igjen. De bar liket over fjorden, så fort hesten kunne trave.
Men det var noe som hang igjen fra stuen hos doktoren og ikke ville slippe taket; han visste ikke hva det var – men det var som om han hadde sittet fast i klunger, skåret seg: … det at doktoren ikke kvakk! … det at han ikke ble sint heller! … * Det var søndag kveld. Bryllupsfolket på Skeie hadde begynt å gå fra bordet. De hadde kommet over isen fra Moi kirke i ettermiddag. Kjøreturen dit hadde vært voldsom, men hjemturen var enda verre.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 21 / 135
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var et merkelig hardt stål i den nye legen fra Døle! … Han steg ut av sleden, gikk inn til ham igjen. – Du skal få smake på det, doktor! Han brølte nok; men det var likevel en skarphet i stemmen. Han trakk en flaske opp av lommen, rakte den frem. Og Bjønn steg opp i sleden for andre gang, svingte ut grinden. Nedover postveien stanset han, nølte igjen, snudde hesten: han måtte opp i stuen til doktoren enda en gang! … Døren var ikke stengt, for han hadde spennt ut låsen. Han krabbet opp trappen, inn på soverommet, satte seg på sengekanten: – Du skal få smake på det, doktor! gråt han og tok ham i halsen. Og doktoren reiste seg opp i sengen og drakk av flasken også denne gangen. – Har jeg sagt stygge ord til deg? spurte han. – Jeg husker ikke det, svarte han. Så svingte han ut grinden igjen. De bar liket over fjorden, så fort hesten kunne trave.
Men det var noe som hang igjen fra stuen hos doktoren og ikke ville slippe taket; han visste ikke hva det var – men det var som om han hadde sittet fast i klunger, skåret seg: … det at doktoren ikke kvakk! … det at han ikke ble sint heller! … * Det var søndag kveld. Bryllupsfolket på Skeie hadde begynt å gå fra bordet. De hadde kommet over isen fra Moi kirke i ettermiddag. Kjøreturen dit hadde vært voldsom, men hjemturen var enda verre.Igjen hadde de som nå stod edru rundt på gårdene og fulgte med, knapt maken til i dalen. De hadde slått brennevin i hestene; da slengte de seg uvornere til med sporen, slingret gildere; de knegget verre og – det var akkurat som med folk! – Men det var brudgommen, han Sveinung, som kjørte bruren med Skeie-gampen, som var først på gårdsplassen. De hadde sittet ved bordet og kranglet om hvem som hadde den nest snåpeste gampen. Og et par kjerringer satt med den vesle svarte snadden og rødmet om hvor godt presten var blitt betalt: Sveinung hadde tatt opp en 10-daler av seddelboken; der stakk det frem en snipp av en gul seddel til. Sveinung lo: – Du titter etter kameraten din? Du får følge, du også! hadde han sagt. På den måten fikk presten tyve daler for vielsen. Det mørknet under upsen og inn i furumoen. Den vesle lampen kom opp på bjelkespikeren over sengekroken, der spillemannen skulle sitte. Neri Skeie's fele begynte å spille.
Men bruren var borte. – De kjeddingene! de kjeddingene! smilte Sveinung. Men andre ropte: – Bruri! bruri! De sprang, krabbet opp på loftet, lette. Men Sveinung gikk lun om og skjenket. Han var ingen staut kar; han bøyet nakken. Han hadde fettvalker i ansiktet som gamle kjerringer kan ha, små, halvlukkede øyne som blunket blidt; han snakket lite og var lavmælt, merkelig rusten og uvant i talen når han sa noe. Han
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 22 / 135
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Igjen hadde de som nå stod edru rundt på gårdene og fulgte med, knapt maken til i dalen. De hadde slått brennevin i hestene; da slengte de seg uvornere til med sporen, slingret gildere; de knegget verre og – det var akkurat som med folk! – Men det var brudgommen, han Sveinung, som kjørte bruren med Skeie-gampen, som var først på gårdsplassen. De hadde sittet ved bordet og kranglet om hvem som hadde den nest snåpeste gampen. Og et par kjerringer satt med den vesle svarte snadden og rødmet om hvor godt presten var blitt betalt: Sveinung hadde tatt opp en 10-daler av seddelboken; der stakk det frem en snipp av en gul seddel til. Sveinung lo: – Du titter etter kameraten din? Du får følge, du også! hadde han sagt. På den måten fikk presten tyve daler for vielsen. Det mørknet under upsen og inn i furumoen. Den vesle lampen kom opp på bjelkespikeren over sengekroken, der spillemannen skulle sitte. Neri Skeie's fele begynte å spille.
Men bruren var borte. – De kjeddingene! de kjeddingene! smilte Sveinung. Men andre ropte: – Bruri! bruri! De sprang, krabbet opp på loftet, lette. Men Sveinung gikk lun om og skjenket. Han var ingen staut kar; han bøyet nakken. Han hadde fettvalker i ansiktet som gamle kjerringer kan ha, små, halvlukkede øyne som blunket blidt; han snakket lite og var lavmælt, merkelig rusten og uvant i talen når han sa noe. HanGunilds mor tenkte vel også det samme: – Dæ verte fudde bet' sia! Der kom de bråkende og slepende inn med Gunild. Gunni Liland ville ha den første dansen, for han var brursvein. Hun var blek. Neri Skeies fele hadde ikke spilt som i kveld. Han spilte «Fossegrimen», hvor kjæten hev seg frem i to-tre sterke kast, og så kom suten, sprøytende på, økende, økende: – Det var en brureferd en gang, må vite. Den red gjennom en mo. Den kom opp på en bratt hammer. Åen lå dypt dernede. Der fløy noe med ett over veien, enten det nå var en stor fugl eller en hare. Brurehesten stanset, rykket til, hoppet baklengs utover hammeren. De så ikke mer hverken hesten eller bruden. Følget stod og glodde ned i åen: Der kom en nøk opp der hesten var blitt borte, spilte en tung slått opp til følget, som stod og glodde. Så var det en i følget som lærte den. Det var denne slåtten som siden het «Fossegrimen».
Det var den slåtten Neri Skeie nå satt og spilte til Gunild. Hun svingte seg rundt og fulgte Gunni Liland. Han tok henne, slapp henne – skosålen smalt i gulvet, smalt i taket; det var som om det ikke var noen tyngde i den tykke karen. Hun fulgte rundt om ham, trygg og stø, for alle jentene visste at Gunni Liland fant igjen neven, uansett hvor han var, om han kom igjen ovenifra taket eller tilbake fra kruseduller nedpå gulvet … Men Neri Skeie tænkte på det han hadde set idag: Hun Gunild seg ned på en våt grav like ved kirkedøren, i silkestakk og sølv, og de gyldne blækkene n24 i brurekronen skalv rædde i vårsolen. – Eg vinn' inkji mai! sa det. Og moren sa: –
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 23 / 135
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Gunilds mor tenkte vel også det samme: – Dæ verte fudde bet' sia! Der kom de bråkende og slepende inn med Gunild. Gunni Liland ville ha den første dansen, for han var brursvein. Hun var blek. Neri Skeies fele hadde ikke spilt som i kveld. Han spilte «Fossegrimen», hvor kjæten hev seg frem i to-tre sterke kast, og så kom suten, sprøytende på, økende, økende: – Det var en brureferd en gang, må vite. Den red gjennom en mo. Den kom opp på en bratt hammer. Åen lå dypt dernede. Der fløy noe med ett over veien, enten det nå var en stor fugl eller en hare. Brurehesten stanset, rykket til, hoppet baklengs utover hammeren. De så ikke mer hverken hesten eller bruden. Følget stod og glodde ned i åen: Der kom en nøk opp der hesten var blitt borte, spilte en tung slått opp til følget, som stod og glodde. Så var det en i følget som lærte den. Det var denne slåtten som siden het «Fossegrimen».
Det var den slåtten Neri Skeie nå satt og spilte til Gunild. Hun svingte seg rundt og fulgte Gunni Liland. Han tok henne, slapp henne – skosålen smalt i gulvet, smalt i taket; det var som om det ikke var noen tyngde i den tykke karen. Hun fulgte rundt om ham, trygg og stø, for alle jentene visste at Gunni Liland fant igjen neven, uansett hvor han var, om han kom igjen ovenifra taket eller tilbake fra kruseduller nedpå gulvet … Men Neri Skeie tænkte på det han hadde set idag: Hun Gunild seg ned på en våt grav like ved kirkedøren, i silkestakk og sølv, og de gyldne blækkene n24 i brurekronen skalv rædde i vårsolen. – Eg vinn' inkji mai! sa det. Og moren sa: –Du kjære mæniskje! Og faren kom: – Æ du inkji vetug! – De lettet henne opp: – Du skjæmmer Moi-fôkje n25 ut fy heile dalen! – De skjenket henne en halv dram brennevin, dyttet henne inn etter brudgommen. – Dæ verte fudde bet' sia, tita! hvisket moren. – Det gled inn i kirken. De andre i følget var så fulle at de ingenting ble var … Der kom flere par, gulvet ble trangt. Og sengen lå snart full av trøier og hatter. Spirene n26 kom til syne for karfolkene. Men Bjønn Skåre gikk rundt og kikket uten å danse. Det satt et agg n27 i ham fra inatt hos den nye doktoren, og det vokste i ham. Han lette: … Der gløttet vist en unggut bort på ham blant de bakerste, kniste – den unggutten som kjørte fra ham med Sveinungs-gampen inatt. Bjønn var over gulvet hos ham: – Gampen min va den sprækaste ivi isann idag! brølte han. – Ja, eptir Skeie-gampen, svarte det.
Bjønn dro ham opp etter lærbaken, viklet fingrene inn, slepte ham ut på tunet som en hest etter luggen. Noen fulgte ut. Den andre ba for seg: – Nai nai! Bjønn rykket til, så han stupte nesegrus i isvannet. Han lå og spyttet. Bjønn stod igjen i stuen, gikk inn til de andre i laget: – Her ser du han som hev den sprækaste gampen i dalen! Han løftet en gutt opp etter lærbaken
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 1-masker-og-mennesker-del-1
# chapter_title: Masker og mennesker – del 1
# book_page: 24 / 135
# chapter_page: 24
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Du kjære mæniskje! Og faren kom: – Æ du inkji vetug! – De lettet henne opp: – Du skjæmmer Moi-fôkje n25 ut fy heile dalen! – De skjenket henne en halv dram brennevin, dyttet henne inn etter brudgommen. – Dæ verte fudde bet' sia, tita! hvisket moren. – Det gled inn i kirken. De andre i følget var så fulle at de ingenting ble var … Der kom flere par, gulvet ble trangt. Og sengen lå snart full av trøier og hatter. Spirene n26 kom til syne for karfolkene. Men Bjønn Skåre gikk rundt og kikket uten å danse. Det satt et agg n27 i ham fra inatt hos den nye doktoren, og det vokste i ham. Han lette: … Der gløttet vist en unggut bort på ham blant de bakerste, kniste – den unggutten som kjørte fra ham med Sveinungs-gampen inatt. Bjønn var over gulvet hos ham: – Gampen min va den sprækaste ivi isann idag! brølte han. – Ja, eptir Skeie-gampen, svarte det.
Bjønn dro ham opp etter lærbaken, viklet fingrene inn, slepte ham ut på tunet som en hest etter luggen. Noen fulgte ut. Den andre ba for seg: – Nai nai! Bjønn rykket til, så han stupte nesegrus i isvannet. Han lå og spyttet. Bjønn stod igjen i stuen, gikk inn til de andre i laget: – Her ser du han som hev den sprækaste gampen i dalen! Han løftet en gutt opp etter lærbakenMasker og mennesker – del 2
med strak arm slo han ham ned igjen på fire: – Kjenner du Bjønn Skåre – hæh? Ingen svarte. De hadde trukket seg unna fra gulvet. Der danset ingen. Men fele til Neri Skeie gikk uforfærdet videre som før. Bjønn så på ham: var ikke han heller redd, akkurat som den nye doktoren? … Han slengte et stev frem: – Ja, Neri Skeie, jeg skal spille fele; og like godt skal han være til å beile. Ja, samme dritt skal han være til fri, så han kan gnage på fele sin. Han visste så vel om den natten Neri hadde fløyet seg over fjorden til Gunild med en langbåt full av neper til ingen nytte. Neri tok en øltønnetapp fra gulvet, slo Bjønn i synet med den. – Kjenner du ikke Bjønn Skåre? sa den, og kniven lette etter sliren. – Det vet jeg ikke. Men jeg kjenner den jævla drittstev-snekjen n29 på Skåre.
Kniven spret ut, stakk: – Vi er ikke nepe-gras på den gården, sa den og dyttet Neri bakover i sengen. – Jeg kjenner ham, han har jævla klør, den bjørnen, smilte Neri og ble liggende. Der sprang en unggutt bak på Bjønn, han som hadde ligget i isvannet, og slo ham med tønnetappen i bakhodet. Bjønn snudde seg brått om mot trængselen, hvitere enn ellers: – Hvem var det som slo! Folk flyttet seg unna mot ytterdøren. Bjønn eglet seg etter, med den blodige tønnetappen i hånden. De kom helt ut på tunet.
Her ute tok folk også tak og skrålte, de som holdt til i Neristuen. Knut Reiordal stod stille midt på tunet, med felen under armen, og så utover isene, som lå i nattens vårfrost; – han var vel snart lei av spillet, han Neri nå … Bjønn Skåre stilte seg på dørstokken og ropte: – Her kommer Skeie-kjæmpoen! En ropte fra Sveinung-stuen: – Nut'e! Han Bjønn hevet stangen og slo Neri med den! Der kom en jente springende fra Neristuen: – Nut Reiordal! Du må komme! De dreper Gunni Liland! Knut smilte: – Jeg kan da ikke gå både inn i Sveinung-stogo og inn i Neri-stogo på én gang! Han fulgte jenta. De andre stormet etter over tunet. – Bruren satt oppe på loftet og stirret. Det hujet og bråket gjennom kvelden.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 25 / 135
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
med strak arm slo han ham ned igjen på fire: – Kjenner du Bjønn Skåre – hæh? Ingen svarte. De hadde trukket seg unna fra gulvet. Der danset ingen. Men fele til Neri Skeie gikk uforfærdet videre som før. Bjønn så på ham: var ikke han heller redd, akkurat som den nye doktoren? … Han slengte et stev frem: – Ja, Neri Skeie, jeg skal spille fele; og like godt skal han være til å beile. Ja, samme dritt skal han være til fri, så han kan gnage på fele sin. Han visste så vel om den natten Neri hadde fløyet seg over fjorden til Gunild med en langbåt full av neper til ingen nytte. Neri tok en øltønnetapp fra gulvet, slo Bjønn i synet med den. – Kjenner du ikke Bjønn Skåre? sa den, og kniven lette etter sliren. – Det vet jeg ikke. Men jeg kjenner den jævla drittstev-snekjen n29 på Skåre.
Kniven spret ut, stakk: – Vi er ikke nepe-gras på den gården, sa den og dyttet Neri bakover i sengen. – Jeg kjenner ham, han har jævla klør, den bjørnen, smilte Neri og ble liggende. Der sprang en unggutt bak på Bjønn, han som hadde ligget i isvannet, og slo ham med tønnetappen i bakhodet. Bjønn snudde seg brått om mot trængselen, hvitere enn ellers: – Hvem var det som slo! Folk flyttet seg unna mot ytterdøren. Bjønn eglet seg etter, med den blodige tønnetappen i hånden. De kom helt ut på tunet.
Her ute tok folk også tak og skrålte, de som holdt til i Neristuen. Knut Reiordal stod stille midt på tunet, med felen under armen, og så utover isene, som lå i nattens vårfrost; – han var vel snart lei av spillet, han Neri nå … Bjønn Skåre stilte seg på dørstokken og ropte: – Her kommer Skeie-kjæmpoen! En ropte fra Sveinung-stuen: – Nut'e! Han Bjønn hevet stangen og slo Neri med den! Der kom en jente springende fra Neristuen: – Nut Reiordal! Du må komme! De dreper Gunni Liland! Knut smilte: – Jeg kan da ikke gå både inn i Sveinung-stogo og inn i Neri-stogo på én gang! Han fulgte jenta. De andre stormet etter over tunet. – Bruren satt oppe på loftet og stirret. Det hujet og bråket gjennom kvelden.Hun hørte at det gikk sakte, men raskt i trappen opp til loftet. Det var han Sveinung – han var alltid så forsiktig i fottrinnene sine. – Her er det umulig å vekke folk, sa han vemodig. – De sover så dypt. Hun reiste seg, fulgte ham ned. – Nå får dere drikke og mat, men her er det umulig å vekke folk, sa han til kjellermannen i svalen, og gikk ut på tunet. – Jeg har glimt av helsen min, sa hun og gjorde seg klar til å gå inn i stuen. Hun gikk bort mot sengen. Neri lå der ennå. Hun løste opp løtet n34 i sin hvite understak, slapp den på gulvet, steg raskt ut av den, la den over ham: – Sårfeberen! sa hun bare. Neri flidde den tilbake til henne, smilte blekt: – Jeg er virkelig trøtt! sa han. Sveinung kikket på døren: – Ro deg nå, men de er i Neri-stuen! Hesten står utenfor og rir på henne n35! n36 Hun fulgte ut. De to nygifte kjørte inn i vårnatten, over isen til Moi. – Inne i Neri-stuen kokte det.
Der hadde de kastet seg over Gunni Liland, begge brødrene til henne som han ikke tok. De sparket bena vekk under ham, stod midt på gulvet og spente ham med hælringen, hvor de kom til. De la seg om ham – de andre som stod der også – spente og slo, rykket de korte lærselene ut av taket i vadmels-broken. Ingen sa noe; men de dængte ham for det samme alle sammen; de tenkte på henne som nå svevde. vanvittig omkring på Lilands-tunet. Der kom en gammel, krokete kjerring frem med skjøtt snadde-skaft. Det var moren til de to brødrene. Hun grep den lyslette i armen: – Gå inn i kammeret, legg deg, boa! n37 Boa spente seg. – Hun truet med den skrumpne knyttneven, og stemmen var rusten av alder: – Hvis du ikke går inn i kammeret på timen, skal jeg denge deg så lenge det står svigja n38 der ute i skogen!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 26 / 135
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hun hørte at det gikk sakte, men raskt i trappen opp til loftet. Det var han Sveinung – han var alltid så forsiktig i fottrinnene sine. – Her er det umulig å vekke folk, sa han vemodig. – De sover så dypt. Hun reiste seg, fulgte ham ned. – Nå får dere drikke og mat, men her er det umulig å vekke folk, sa han til kjellermannen i svalen, og gikk ut på tunet. – Jeg har glimt av helsen min, sa hun og gjorde seg klar til å gå inn i stuen. Hun gikk bort mot sengen. Neri lå der ennå. Hun løste opp løtet n34 i sin hvite understak, slapp den på gulvet, steg raskt ut av den, la den over ham: – Sårfeberen! sa hun bare. Neri flidde den tilbake til henne, smilte blekt: – Jeg er virkelig trøtt! sa han. Sveinung kikket på døren: – Ro deg nå, men de er i Neri-stuen! Hesten står utenfor og rir på henne n35! n36 Hun fulgte ut. De to nygifte kjørte inn i vårnatten, over isen til Moi. – Inne i Neri-stuen kokte det.
Der hadde de kastet seg over Gunni Liland, begge brødrene til henne som han ikke tok. De sparket bena vekk under ham, stod midt på gulvet og spente ham med hælringen, hvor de kom til. De la seg om ham – de andre som stod der også – spente og slo, rykket de korte lærselene ut av taket i vadmels-broken. Ingen sa noe; men de dængte ham for det samme alle sammen; de tenkte på henne som nå svevde. vanvittig omkring på Lilands-tunet. Der kom en gammel, krokete kjerring frem med skjøtt snadde-skaft. Det var moren til de to brødrene. Hun grep den lyslette i armen: – Gå inn i kammeret, legg deg, boa! n37 Boa spente seg. – Hun truet med den skrumpne knyttneven, og stemmen var rusten av alder: – Hvis du ikke går inn i kammeret på timen, skal jeg denge deg så lenge det står svigja n38 der ute i skogen!Da gikk boaen. Hun dyttet ham foran seg inn i kammeret. Hun bredte seg over ham. Han sovnet straks av brennevinet, glad for alt hugget han slapp. Men den svarte broren ville ikke gi seg. – Nut Reiordal! skrek Gunni Liland i sin nød. Det ble stille da Knut trengte seg frem. – D'æ gamnare n39 ve' svikare hell' skrikare, Gunni, sa han. De sinte visnet. Noen sukket. Gunni satt dødstille på gulvet. Knut gikk forbi den svarte broren, som ikke ville gi seg, smilte godslig: – Jaja. Dæ tekje n40 me no adde. n41 Gunni reiste seg. Langbroken lå på gulvet, fordi selene var slitt av. Han famlet vilt etter den, nådde den ikke, stod fet og naken fra beltet. Ungguttene hånlo. Han gikk; han tråkket i broken, stupte fremover på gulvet. De lo verre. Han snek seg ut i mørket med broken i hånden. På dørstokken stod Bjønn Skåre med tøndetappen. Han gikk inn på Gunni: – Kvein va dæ so slog! brølte det.
Gunni misforstod ham, pekte snøgt inn i kammeret, hvor boaen sov. Bjønn krøp inn som en orm, krabbet opp i sengen, kastet seg over ham, slo, klorte, jafset – der gikk et øre, der gikk en nesetipp. Ansiktet var et blodig kjøttstykke da han krabbet av igjen. – Men boaen sov. Det gikk så fort at det tok litt tid før moren skjønte det. Så skrek hun: – Nut'e! Bjønn Skåre hev
Han klorte skamfullt boaen! – Jentene skrek. Knut gikk inn dit. Han dukket under bjelkelaget, fylte liksom hele rommet. Han gikk forbi Bjønn, så inn i sengen, tok tøndetappen på åklædet. Den knyttet seg ikke til noen. Han gikk forbi Bjønn en gang til. Munnen hans var skjev; det begynte å kaldflire langt inne. Han satte seg på sengekanten, tok opp tollekniven, begynte å skrape av blodet på tøndetappen. Til slutt så han opp på Bjønn og sa, med forundring i stemmen:
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 27 / 135
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da gikk boaen. Hun dyttet ham foran seg inn i kammeret. Hun bredte seg over ham. Han sovnet straks av brennevinet, glad for alt hugget han slapp. Men den svarte broren ville ikke gi seg. – Nut Reiordal! skrek Gunni Liland i sin nød. Det ble stille da Knut trengte seg frem. – D'æ gamnare n39 ve' svikare hell' skrikare, Gunni, sa han. De sinte visnet. Noen sukket. Gunni satt dødstille på gulvet. Knut gikk forbi den svarte broren, som ikke ville gi seg, smilte godslig: – Jaja. Dæ tekje n40 me no adde. n41 Gunni reiste seg. Langbroken lå på gulvet, fordi selene var slitt av. Han famlet vilt etter den, nådde den ikke, stod fet og naken fra beltet. Ungguttene hånlo. Han gikk; han tråkket i broken, stupte fremover på gulvet. De lo verre. Han snek seg ut i mørket med broken i hånden. På dørstokken stod Bjønn Skåre med tøndetappen. Han gikk inn på Gunni: – Kvein va dæ so slog! brølte det.
Gunni misforstod ham, pekte snøgt inn i kammeret, hvor boaen sov. Bjønn krøp inn som en orm, krabbet opp i sengen, kastet seg over ham, slo, klorte, jafset – der gikk et øre, der gikk en nesetipp. Ansiktet var et blodig kjøttstykke da han krabbet av igjen. – Men boaen sov. Det gikk så fort at det tok litt tid før moren skjønte det. Så skrek hun: – Nut'e! Bjønn Skåre hev
Han klorte skamfullt boaen! – Jentene skrek. Knut gikk inn dit. Han dukket under bjelkelaget, fylte liksom hele rommet. Han gikk forbi Bjønn, så inn i sengen, tok tøndetappen på åklædet. Den knyttet seg ikke til noen. Han gikk forbi Bjønn en gang til. Munnen hans var skjev; det begynte å kaldflire langt inne. Han satte seg på sengekanten, tok opp tollekniven, begynte å skrape av blodet på tøndetappen. Til slutt så han opp på Bjønn og sa, med forundring i stemmen:– Va dæ du so va Skeie-kjæmpo, Bjønn? – Smidde slo igjen på tappen. Bjønn svarte ikke. Han hentet pust, som om han hadde falt i kaldt vann. Der kom en unggutt bort til ham, gikk rundt ham, så på ham: – Eg tykje, bjønne-fui n43 sige, n44 sa han. Men Bjønn svarte fortsatt ikke. Det var som selve fjellet satt der foran ham på sengekanten! … hele dalens sunde fornuft: han smilte som om det hele var barnespill! … Det var håpløst å slåss mot slikt, om en var aldri så sterk! … Knut tok fiolinen: – No lyte de danse av dykko resten! sa han. De samlet seg på gulvet, parvis. Han spilte så heftig han kunne; han ville spille sinnet ut av dem. – Men to menn tok Neri Skeie mellom seg, støttet ham ut i sleden; stikket hadde truffet ham i magen. Og en gutt krabbet opp i sengen til boa, som sov, og ristet: – Du – du, ris upp, me vil te doktar! Det blodige ansiktet lukket seg over øynene et øyeblikk: – Hæ! – æ nokon sjuk'e? – Og så sovnet han igjen.
De bar ham fra kammerset ut i sleden. Så kjørte de til dalens doktor. Gunni Liland var da allerede på isen; han var på vei hjem om natten. – Knut spilte. Han spilte til de sovnet i sengene. Til slutt var det bare tre unggutter igjen på gulvet, som så ut til å gå i ørsken.
Da tok han et åndedrag. Den ene gutten gikk bort til Knut, helte brennevin i en spilkum, rakte ham den: … det skulle være gøy å danke ham, som ingen hadde danka! … når de hadde hellet nok brennevin på ham og alle tre var rundt ham? … Knut drakk. Han spilte igjen: … det skulle være gøy å spille disse tre i kne! … Den andre gutten gikk bort, bød. Knut sa nei. Han truet ham. Knut drakk. – Han spilte. De danset igjen en stund. De syntes han spilte mer og mer frempå fele. Den tredje gutten gikk bort, helte i en ny spilkum, rakte frem.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 28 / 135
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
– Va dæ du so va Skeie-kjæmpo, Bjønn? – Smidde slo igjen på tappen. Bjønn svarte ikke. Han hentet pust, som om han hadde falt i kaldt vann. Der kom en unggutt bort til ham, gikk rundt ham, så på ham: – Eg tykje, bjønne-fui n43 sige, n44 sa han. Men Bjønn svarte fortsatt ikke. Det var som selve fjellet satt der foran ham på sengekanten! … hele dalens sunde fornuft: han smilte som om det hele var barnespill! … Det var håpløst å slåss mot slikt, om en var aldri så sterk! … Knut tok fiolinen: – No lyte de danse av dykko resten! sa han. De samlet seg på gulvet, parvis. Han spilte så heftig han kunne; han ville spille sinnet ut av dem. – Men to menn tok Neri Skeie mellom seg, støttet ham ut i sleden; stikket hadde truffet ham i magen. Og en gutt krabbet opp i sengen til boa, som sov, og ristet: – Du – du, ris upp, me vil te doktar! Det blodige ansiktet lukket seg over øynene et øyeblikk: – Hæ! – æ nokon sjuk'e? – Og så sovnet han igjen.
De bar ham fra kammerset ut i sleden. Så kjørte de til dalens doktor. Gunni Liland var da allerede på isen; han var på vei hjem om natten. – Knut spilte. Han spilte til de sovnet i sengene. Til slutt var det bare tre unggutter igjen på gulvet, som så ut til å gå i ørsken.
Da tok han et åndedrag. Den ene gutten gikk bort til Knut, helte brennevin i en spilkum, rakte ham den: … det skulle være gøy å danke ham, som ingen hadde danka! … når de hadde hellet nok brennevin på ham og alle tre var rundt ham? … Knut drakk. Han spilte igjen: … det skulle være gøy å spille disse tre i kne! … Den andre gutten gikk bort, bød. Knut sa nei. Han truet ham. Knut drakk. – Han spilte. De danset igjen en stund. De syntes han spilte mer og mer frempå fele. Den tredje gutten gikk bort, helte i en ny spilkum, rakte frem.Knut dyttet ham bort: – Nå har jeg smakt deg to ganger! sa han. – Vil du ikke smake deg, når jeg gir deg! Knut drakk da. – Mai! mai! sa gutten og slo i ham, så det rant nedover trøya. Knut lo og spilte igjen. De danset. Den ene gutten gikk bort og snakket over ham: – Når du har spilt denne slåtten, vil jeg prøve meg n45 med deg, Knut. Han nikket og smilte: det kunne nok bli råd til det! … Da slåtten var over, tok gutten ham om ryggen, brøt. Knut rugget på seg: – Det var da jaggu n46 så sterk du er! sa han. Han ga etter på skrømt, la seg bakover på langbenken. – Gutten veltet benken så det gikk i gulvet. Knut smilte: – Du må da ikke slite helsa av deg! Han lå på rygg med gutten over seg og lo: – Det var da jaggu så sterk du er! De to andre samlet seg på ham, grep armer og føtter. Nevene begynte å gå. Knut slo armene om guttens midje, brøt ham av seg, reiste seg, sa forundret: – Du ville slåss, du!
Han løftet ham opp, bar ham ut på tunet, sparket hull på den frosne demningen, slapp ham ned i isvannet, trakk ham besindig og lenge frem og tilbake som en tvare, n47 ble ved i samme målet: – Det var stygt av deg, det! De tre siste krabbet så opp på loftet og la seg. Så kunne Knut Reiordal også få seg en lur, til nå de som først var sovnet av, våknet opp i sengene sine og ville ha seg en slått. * Dette var den første døgnet. Bryllupet varte i ti døgn. Det stod seks dager her. Så kom de kjørende over fjorden en ettermiddag til Moi; brudens far skulle også ha brygget. Knut Reiordal satt der og spilte, så alle som hadde noe utestående, danset sinnet av seg. Men han måtte sitte med fiolinen og passe på dem dag og natt, så lenge brennevinet rant. Og på gårdene sine gikk de, som hadde kommet hjem allerede første kvelden, og kikket bort mot bryllupsgården, lyttet til hylingen, gikk ut og inn og kunne ikke finne på noe å gjøre.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 29 / 135
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Knut dyttet ham bort: – Nå har jeg smakt deg to ganger! sa han. – Vil du ikke smake deg, når jeg gir deg! Knut drakk da. – Mai! mai! sa gutten og slo i ham, så det rant nedover trøya. Knut lo og spilte igjen. De danset. Den ene gutten gikk bort og snakket over ham: – Når du har spilt denne slåtten, vil jeg prøve meg n45 med deg, Knut. Han nikket og smilte: det kunne nok bli råd til det! … Da slåtten var over, tok gutten ham om ryggen, brøt. Knut rugget på seg: – Det var da jaggu n46 så sterk du er! sa han. Han ga etter på skrømt, la seg bakover på langbenken. – Gutten veltet benken så det gikk i gulvet. Knut smilte: – Du må da ikke slite helsa av deg! Han lå på rygg med gutten over seg og lo: – Det var da jaggu så sterk du er! De to andre samlet seg på ham, grep armer og føtter. Nevene begynte å gå. Knut slo armene om guttens midje, brøt ham av seg, reiste seg, sa forundret: – Du ville slåss, du!
Han løftet ham opp, bar ham ut på tunet, sparket hull på den frosne demningen, slapp ham ned i isvannet, trakk ham besindig og lenge frem og tilbake som en tvare, n47 ble ved i samme målet: – Det var stygt av deg, det! De tre siste krabbet så opp på loftet og la seg. Så kunne Knut Reiordal også få seg en lur, til nå de som først var sovnet av, våknet opp i sengene sine og ville ha seg en slått. * Dette var den første døgnet. Bryllupet varte i ti døgn. Det stod seks dager her. Så kom de kjørende over fjorden en ettermiddag til Moi; brudens far skulle også ha brygget. Knut Reiordal satt der og spilte, så alle som hadde noe utestående, danset sinnet av seg. Men han måtte sitte med fiolinen og passe på dem dag og natt, så lenge brennevinet rant. Og på gårdene sine gikk de, som hadde kommet hjem allerede første kvelden, og kikket bort mot bryllupsgården, lyttet til hylingen, gikk ut og inn og kunne ikke finne på noe å gjøre.Og en og annen kastet på seg trøyen og dro bortover igjen; så måtte kona følge etter og hente dem. – Men den dagen de kjørte hjem for godt, måtte Bjønn Skåre igjen innom den nye doktoren: – det var en annen slags hug, den storkars-hugen! Det var virkelig en merkelig hug …. II. På skarkjefangst n48 Det var tredve år etter bryllupet på Skeie; forbryternes graver i bjerkehoiet var grodd over av gress og klunger. Dalen var en annen. Den gode tiden var for lengst forbi, og de svære skogene på myrene nedved fjorden var så uthogd at det bare stod småtrær igjen; derfor ble det småtømmer det meste elven skysset på nå.
Tærings-syken herjet også her i dalen med sin ijå og slo ned de staute mennene. Og Amerika-båten tok hver tur flokker av unge døler over havet. Sølvspændernes tid, søljernes tid, var forbi. Vognlast etter vognlast hadde skranglet ut av dalen med sølvstasen, med de gamle sverdene også og stridsøksene og åklærne, rosemalte ølboller, kister og skap. Og de strålende silkeplaggene, med den store kneisende sløyfen oppe på hodet, gikk ikke lenger til kirke; de var byttet ut med et ullplagg, som ble knyttet i en hard, sømmelig knute, hvor alt som ville skrape i veien ble stappet inn med omhu. Det hadde også kommet en annen tone inn. Man så aldri snadden i en jentes munn lenger – det var ikke pent; det kunne kanskje være en gammel kjerring langt nord i dalen, som ennå satt og strikket med den og koste med den og matet den med glør.
«Spiret» hos karfolket så man bare hos gamle på avsides gårder; og det var ikke lenger en selvfølge at det var en gråhest hver gamp møtte. Men likevel var en skjegget mann likevel sjelden.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 30 / 135
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og en og annen kastet på seg trøyen og dro bortover igjen; så måtte kona følge etter og hente dem. – Men den dagen de kjørte hjem for godt, måtte Bjønn Skåre igjen innom den nye doktoren: – det var en annen slags hug, den storkars-hugen! Det var virkelig en merkelig hug …. II. På skarkjefangst n48 Det var tredve år etter bryllupet på Skeie; forbryternes graver i bjerkehoiet var grodd over av gress og klunger. Dalen var en annen. Den gode tiden var for lengst forbi, og de svære skogene på myrene nedved fjorden var så uthogd at det bare stod småtrær igjen; derfor ble det småtømmer det meste elven skysset på nå.
Tærings-syken herjet også her i dalen med sin ijå og slo ned de staute mennene. Og Amerika-båten tok hver tur flokker av unge døler over havet. Sølvspændernes tid, søljernes tid, var forbi. Vognlast etter vognlast hadde skranglet ut av dalen med sølvstasen, med de gamle sverdene også og stridsøksene og åklærne, rosemalte ølboller, kister og skap. Og de strålende silkeplaggene, med den store kneisende sløyfen oppe på hodet, gikk ikke lenger til kirke; de var byttet ut med et ullplagg, som ble knyttet i en hard, sømmelig knute, hvor alt som ville skrape i veien ble stappet inn med omhu. Det hadde også kommet en annen tone inn. Man så aldri snadden i en jentes munn lenger – det var ikke pent; det kunne kanskje være en gammel kjerring langt nord i dalen, som ennå satt og strikket med den og koste med den og matet den med glør.
«Spiret» hos karfolket så man bare hos gamle på avsides gårder; og det var ikke lenger en selvfølge at det var en gråhest hver gamp møtte. Men likevel var en skjegget mann likevel sjelden.De fleste av de gamle som hadde sett skrømt, var døde; moerne var blitt mer grinne, lysere, og nå lå den nye jernbanen midt oppe i dalen, skar gjennom ensomheten med sitt skarpe skrik. Gunni Liland hadde drukket seg fra gården og var død som enkemann over i Amerika. Bjønn Skåre hadde for lengst bitt av øret på ham som sa at «bjønnefui» var seget. Siden hadde han vært i straff og levde nå av å skjære grahester i dalen. Det var ikke for bittet eller knivstikket han hadde sittet fast – det var ingen bruk for det i Sætesdalen; da forlikte de seg alltid og betalte erstatning og doktor – til neste gang de var i leik og ble fulle. Han hadde stjålet, og det var av de ting som alltid skjemte ut en døl. Det store bryllupet på Skeie ble i bunn og grunn det siste av de ville bryllupene; den gangen stokket mange døler av det. Og brud og brudgom mente mer og mer at det ingen skam var å bli husvilde i sin egen stue.
De avkuttede ørene satt bare på gamle folk; de unge var reddere for blod, og de gikk til retten med sine uenigheter. Og begynte det nå å bli fantord i leik eller bryllup på Skeie, gikk det alltid en skoleholder eller en underoffiser imellom, så de som oftest aldri kom så langt som til kniven. De ville sagna som lå i jorden, hadde ikke lenger noen formaningsevne. Den siste luvslitte vadmelsfloshatten i dalen lå forlengst bortpå potetes-akren og prøvet på å råtne; men i høysommertid kom han hjem igjen til gårds og var hat på fugle-skræmslet i kirsebær-træet; for der var seigt vadmel i den karen, om han var aldrig så meget gåt av mode. * Sveinung og Neri stod i prammen oppå fjeldvandet; det var vandet litt indpå heien like op for Skeie. Sveinung stod i gul skindbol; n50 det småregnet.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 31 / 135
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De fleste av de gamle som hadde sett skrømt, var døde; moerne var blitt mer grinne, lysere, og nå lå den nye jernbanen midt oppe i dalen, skar gjennom ensomheten med sitt skarpe skrik. Gunni Liland hadde drukket seg fra gården og var død som enkemann over i Amerika. Bjønn Skåre hadde for lengst bitt av øret på ham som sa at «bjønnefui» var seget. Siden hadde han vært i straff og levde nå av å skjære grahester i dalen. Det var ikke for bittet eller knivstikket han hadde sittet fast – det var ingen bruk for det i Sætesdalen; da forlikte de seg alltid og betalte erstatning og doktor – til neste gang de var i leik og ble fulle. Han hadde stjålet, og det var av de ting som alltid skjemte ut en døl. Det store bryllupet på Skeie ble i bunn og grunn det siste av de ville bryllupene; den gangen stokket mange døler av det. Og brud og brudgom mente mer og mer at det ingen skam var å bli husvilde i sin egen stue.
De avkuttede ørene satt bare på gamle folk; de unge var reddere for blod, og de gikk til retten med sine uenigheter. Og begynte det nå å bli fantord i leik eller bryllup på Skeie, gikk det alltid en skoleholder eller en underoffiser imellom, så de som oftest aldri kom så langt som til kniven. De ville sagna som lå i jorden, hadde ikke lenger noen formaningsevne. Den siste luvslitte vadmelsfloshatten i dalen lå forlengst bortpå potetes-akren og prøvet på å råtne; men i høysommertid kom han hjem igjen til gårds og var hat på fugle-skræmslet i kirsebær-træet; for der var seigt vadmel i den karen, om han var aldrig så meget gåt av mode. * Sveinung og Neri stod i prammen oppå fjeldvandet; det var vandet litt indpå heien like op for Skeie. Sveinung stod i gul skindbol; n50 det småregnet.Det var mørkt; de så ingen heier fra båten, ingen fjeld; bekmørke; høstkveld-stilhed; de så ikke engang den gamle furu på mange mandsfavner rundt stammen, som fik stå og dø ut i al ensomhed der inde på land, fordi transporten ikke lønnet sig. De stod med lystre-stangen og stirret ned i dypet. Tyri-roten slog røde flammer fra jern-risten, og røken vandt sig tyk op i høstmørket som gråbrun uld. Ansigterne blev likesom så stille i skjæret. Den gulbrune blanke sætervang-ørreten steg, sank dernede i dypet.
Det var Neri som hadde foreslått at han, Sveinung, skulle komme hit i kveld og stikke den auren som gikk utenfor sætervangvolden. Der var det så dypt at den største fisken gikk der, sa Neri; – oter og tyvjo tok fisk i et vann, lommen tok noen, fiskerne tok noen. Men noen gikk vel også så dypt at ingen tok dem – det var den største fisken, sa Neri. Sveinung svarte at det nok bare var «skarkjen» som var så klok at den gjemte seg på dypet. Neri ga seg ikke: – de kunne iallfall prøve, om det var «skarkje» som gikk her, eller om det var god, spræk ungørret. – Han visste ikke engang skikkelig hvorfor han hadde kommet på å foreslå det. Og Gunild hadde også glåpt så underlig på ham da han gjorde det. Neri stakk ingen. Sveinung stakk den ene etter den andre.
Han så at Neri ikke traff, og smilte inne i øyet: Neri hadde nå aldri flaks med seg! – nå hadde han også turet av gårde med den siste skog-teigen sin langs Ulve-skotet … Men Neri stod og skottet bortetter Sveinungs ansikt. Neri hadde holdt bryllup samme våren som Sveinung, straks han kom seg opp etter knivstikket; han tok den første den beste ungjenta på nærmeste gård. Han fikk en sønn; etter det ble kona helseløs. I vår fikk hun tæring; i går gravde han henne ned på Moi-kirkegården: Han kunne gifte seg opp igjen, hvis han
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 32 / 135
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var mørkt; de så ingen heier fra båten, ingen fjeld; bekmørke; høstkveld-stilhed; de så ikke engang den gamle furu på mange mandsfavner rundt stammen, som fik stå og dø ut i al ensomhed der inde på land, fordi transporten ikke lønnet sig. De stod med lystre-stangen og stirret ned i dypet. Tyri-roten slog røde flammer fra jern-risten, og røken vandt sig tyk op i høstmørket som gråbrun uld. Ansigterne blev likesom så stille i skjæret. Den gulbrune blanke sætervang-ørreten steg, sank dernede i dypet.
Det var Neri som hadde foreslått at han, Sveinung, skulle komme hit i kveld og stikke den auren som gikk utenfor sætervangvolden. Der var det så dypt at den største fisken gikk der, sa Neri; – oter og tyvjo tok fisk i et vann, lommen tok noen, fiskerne tok noen. Men noen gikk vel også så dypt at ingen tok dem – det var den største fisken, sa Neri. Sveinung svarte at det nok bare var «skarkjen» som var så klok at den gjemte seg på dypet. Neri ga seg ikke: – de kunne iallfall prøve, om det var «skarkje» som gikk her, eller om det var god, spræk ungørret. – Han visste ikke engang skikkelig hvorfor han hadde kommet på å foreslå det. Og Gunild hadde også glåpt så underlig på ham da han gjorde det. Neri stakk ingen. Sveinung stakk den ene etter den andre.
Han så at Neri ikke traff, og smilte inne i øyet: Neri hadde nå aldri flaks med seg! – nå hadde han også turet av gårde med den siste skog-teigen sin langs Ulve-skotet … Men Neri stod og skottet bortetter Sveinungs ansikt. Neri hadde holdt bryllup samme våren som Sveinung, straks han kom seg opp etter knivstikket; han tok den første den beste ungjenta på nærmeste gård. Han fikk en sønn; etter det ble kona helseløs. I vår fikk hun tæring; i går gravde han henne ned på Moi-kirkegården: Han kunne gifte seg opp igjen, hvis hanVilde! … Neri fortsatte å se på den andre; han stod der tørket under en god skinnbol; han stod der i fine klær, mens han selv gikk her i fillete langbrok. Og hjemme på Skeie hadde nå Sveinungs stuens bordklædning blitt tatt av og var hvitmalt, og fra byen hadde det kommet en snekker som hadde satt opp en vindeltrapp til loftet istedenfor den gamle, som var hugget i én stokk. Sveinung var blitt mer tykkfallen, men var liksom visnet utvendig. Og for hvert år la de seg flere og flere, de fete runde valkene rundt munnen, som stod støtt slik halvt på gløtt og gjespet sløvt. Men det var bare i ansiktet det visne var – der tørket og tæret en stille, uutslukkelig ild under huden, ildens begjær etter å rake inn, bli rik; for hvert år gled en ny skogteig, stundom en hel ny gård, over i hans eie. Men Gunild fikk han aldri, enda de hadde elleve barn! Han raket inn; i høst tok han den andres siste teig som gjeld!
I alle disse tredve årene hadde han bodd dør i dør med Sveinung og Gunild. Hun satt med pipen hver eneste dag, uflidd, og de posete øyelokkene var blitt magre; hun vanstret alle de elleve ungene – en sabbe. n51 Og så slepte hans helseløse kone seg over tunet og satte seg hos henne, blodløs i ansiktet, årene tynne som tråder. De satt og ruget. De satt på dørstokken om
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 33 / 135
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vilde! … Neri fortsatte å se på den andre; han stod der tørket under en god skinnbol; han stod der i fine klær, mens han selv gikk her i fillete langbrok. Og hjemme på Skeie hadde nå Sveinungs stuens bordklædning blitt tatt av og var hvitmalt, og fra byen hadde det kommet en snekker som hadde satt opp en vindeltrapp til loftet istedenfor den gamle, som var hugget i én stokk. Sveinung var blitt mer tykkfallen, men var liksom visnet utvendig. Og for hvert år la de seg flere og flere, de fete runde valkene rundt munnen, som stod støtt slik halvt på gløtt og gjespet sløvt. Men det var bare i ansiktet det visne var – der tørket og tæret en stille, uutslukkelig ild under huden, ildens begjær etter å rake inn, bli rik; for hvert år gled en ny skogteig, stundom en hel ny gård, over i hans eie. Men Gunild fikk han aldri, enda de hadde elleve barn! Han raket inn; i høst tok han den andres siste teig som gjeld!
I alle disse tredve årene hadde han bodd dør i dør med Sveinung og Gunild. Hun satt med pipen hver eneste dag, uflidd, og de posete øyelokkene var blitt magre; hun vanstret alle de elleve ungene – en sabbe. n51 Og så slepte hans helseløse kone seg over tunet og satte seg hos henne, blodløs i ansiktet, årene tynne som tråder. De satt og ruget. De satt på dørstokken omOm sommeren satt de på sengen hos hverandre; om vintrene satt de. De ville ingensteds gå; de satt. De sa ingenting; men den ene sukket, så sukket den andre; for de bar på den samme sorgen. De lappet ingen klær, ingen sokker; og ut gjennom Gunilds skjorte stakk albuen utvasket hele året; det var bare av og til, når en kone fra nabogården kom innom og sa at dette var skam, at de tok seg sammen til en lapp eller et par nest; de to konene på Skeie var navngjetne for sin skiddenfærdighed. Men det var som hvert års lag av skitt som hadde samlet seg, så de herdet bedre i sorgen; derfor flidde de seg aldri. Og Neri dro ut på bygden som spillemann og drakk; det var nå ingen som spilte «Fossegrimen» som han. Det var bare Sveinung som satt våken med det lille øyet og glodde som en hauk etter nye skogteiger. – Sveinung stod igjen ferdig med lystrejernet: – Den va då kallet store, du! hvisket han med sin pipende, ustø stemme.
Men ørreten gjorde en vending, steg sirkulende opp mot Neris jern. Neri så det ikke; Sveinung kastet seg fremover og stakk ørreten unna hans jern. – Der sting' eg auren din! kniste det sagtmodig. Neri smilte stille: – Det var nok ikke første gangen du gjorde det, Sveinung. Nei, nei. Sveinung gjepet som før: – Det var vel denne uthuggede skogteigen sin han Neri tenkte på! … Han løftet ørreten opp; det
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 34 / 135
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Om sommeren satt de på sengen hos hverandre; om vintrene satt de. De ville ingensteds gå; de satt. De sa ingenting; men den ene sukket, så sukket den andre; for de bar på den samme sorgen. De lappet ingen klær, ingen sokker; og ut gjennom Gunilds skjorte stakk albuen utvasket hele året; det var bare av og til, når en kone fra nabogården kom innom og sa at dette var skam, at de tok seg sammen til en lapp eller et par nest; de to konene på Skeie var navngjetne for sin skiddenfærdighed. Men det var som hvert års lag av skitt som hadde samlet seg, så de herdet bedre i sorgen; derfor flidde de seg aldri. Og Neri dro ut på bygden som spillemann og drakk; det var nå ingen som spilte «Fossegrimen» som han. Det var bare Sveinung som satt våken med det lille øyet og glodde som en hauk etter nye skogteiger. – Sveinung stod igjen ferdig med lystrejernet: – Den va då kallet store, du! hvisket han med sin pipende, ustø stemme.
Men ørreten gjorde en vending, steg sirkulende opp mot Neris jern. Neri så det ikke; Sveinung kastet seg fremover og stakk ørreten unna hans jern. – Der sting' eg auren din! kniste det sagtmodig. Neri smilte stille: – Det var nok ikke første gangen du gjorde det, Sveinung. Nei, nei. Sveinung gjepet som før: – Det var vel denne uthuggede skogteigen sin han Neri tenkte på! … Han løftet ørreten opp; detDet var en stor en som sprællet fra hakerne. Han sa: – D'æ so eg meinte – barre skarkje, korein! Neri så bort på ansiktet igjen; det var som om han stod her i prammen med en stjålet skatt og var i uråd om hva han skulle gjøre med den. Han så ned i bunnen av båten: – Eg trur d'æ skarkje alt ligge her, sa han og pekte; de lå og fløt rundt i vannet, for prammen lakk som fjellprammer gjør. Han kikket mer: … Hm, han Sveinung var støtt mer betenkt enn én skulde tro, når én så det sløve lille øyet! for han hadde satt foten fast under toften, så han ikke kunne vippe uti av seg selv … Neri trakk spæen, rodde til land – han hadde brukt spæ før Neri, den natten for tredve år siden da han fløt seg over til Moi-landet. Han tok et tak i prammen, så den lå halvt tørr på stranden, stupte den flammende tyri-roten av risten. Det lyste under skâten, n53 og oppover den døde hvite stammen, bortover det våte fjellet like ved.
Sveinung sa ingenting; han satte seg på huk i østren bak i prammen, famlet etter fisken, som skulle ned i næverskrukken. Neri sparket til tyri-roten; det sprang bare en flis av og druknet i fjellvannet; resten fortsatte å lyse for Sveinung: – Verte du då alii færige! skrek han og tok lystrestangen; – de skulle ta benveien over myren, sa han. – Eg måtte inkji gange Ulvemyri i nott, ba ho Gunild meg! sa Sveinung og smålo rustent. Det navnet gnistret som lyn i mørket:– Fyg n54 meg barre! ropte Neri; – det var ham hun var ræd om, når hun bad om slikt! Kom hun kanskje ikke inn i stuen med stakken den natten han lå overende i sengen for knivstikket? Sveinung kom smådiltende etter med knakk i kneet for hvert steg, som han pleiet. De så ikke en hånd foran seg i bekmørket. Neri stormet utover myren; den lå fra vannet helt frem til åskanten, der det glatte berget bar utover og rett ned i dalen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 35 / 135
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var en stor en som sprællet fra hakerne. Han sa: – D'æ so eg meinte – barre skarkje, korein! Neri så bort på ansiktet igjen; det var som om han stod her i prammen med en stjålet skatt og var i uråd om hva han skulle gjøre med den. Han så ned i bunnen av båten: – Eg trur d'æ skarkje alt ligge her, sa han og pekte; de lå og fløt rundt i vannet, for prammen lakk som fjellprammer gjør. Han kikket mer: … Hm, han Sveinung var støtt mer betenkt enn én skulde tro, når én så det sløve lille øyet! for han hadde satt foten fast under toften, så han ikke kunne vippe uti av seg selv … Neri trakk spæen, rodde til land – han hadde brukt spæ før Neri, den natten for tredve år siden da han fløt seg over til Moi-landet. Han tok et tak i prammen, så den lå halvt tørr på stranden, stupte den flammende tyri-roten av risten. Det lyste under skâten, n53 og oppover den døde hvite stammen, bortover det våte fjellet like ved.
Sveinung sa ingenting; han satte seg på huk i østren bak i prammen, famlet etter fisken, som skulle ned i næverskrukken. Neri sparket til tyri-roten; det sprang bare en flis av og druknet i fjellvannet; resten fortsatte å lyse for Sveinung: – Verte du då alii færige! skrek han og tok lystrestangen; – de skulle ta benveien over myren, sa han. – Eg måtte inkji gange Ulvemyri i nott, ba ho Gunild meg! sa Sveinung og smålo rustent. Det navnet gnistret som lyn i mørket:– Fyg n54 meg barre! ropte Neri; – det var ham hun var ræd om, når hun bad om slikt! Kom hun kanskje ikke inn i stuen med stakken den natten han lå overende i sengen for knivstikket? Sveinung kom smådiltende etter med knakk i kneet for hvert steg, som han pleiet. De så ikke en hånd foran seg i bekmørket. Neri stormet utover myren; den lå fra vannet helt frem til åskanten, der det glatte berget bar utover og rett ned i dalen.Han så Gunilds albue for seg, som stakk ut gjennom den fillete skjorten. Ut av den albuen steg det! For der hadde de stanset de to – den hadde de eid sammen gjennom disse tredve årene, tross hennes elleve barn; den uflidde svarte albuen sang: – Han Sveinung fær meg alli! Det steg ut av albuen, en lys, mektig toneslått, bredte seg innover myr og fjell: … Det var den høstnatten for de tredve årene siden, da han satt på skrævs på tømmerfloten over til Moi, i flomvann til midjen, med næpene som vasket seg selv nede i langbroken! – Neri kjente ikke bena under seg: det skvulpet og lekte gjennom ham, som når sommerbrisen blåste som blåst nordover fjorden. Så kom det andre og kvalte: hun hadde sittet der nede i åren. selv som en tung feleslått midt i alt det uflidde. … Det steg, det sank. Han dumpet ned i bækker, gikk gjennom i dikene; han hørte bare den sterke slåtten, som nå hadde gått stille i de tredve årene. Og nå var han enkemann og fri!
Skorna rant fulle av vann. Sveinung syntes det ble merkeligere og merkeligere: – No hev me vønt tri vendur i denne same lunse-myri! n55 pustet han. Neri gikk bare hardere på. Slåtten steg igjen: … Var det ikke første gang på tredve år hun var flidd nå igår, hun fulgte hans kone til graven! Og hun glåpte så underlig idag, da han fant på at de skulle ta herind på lystring. … – Ser du vegjen no? sa det der borte. – Ja, no ser eg vegjen! sa Neri. Han stanset. Han lente seg og ventet. Der kom noe som krabbet over myren. Han så det, for Gunilds navn gnistret. Der rant et ansikt rett mot ham. Neri satte seg imot. Det stupte bakover ut i et dike. Sveinung lå og grov etter fisken. – Å! va dæ deg, Sveinung! lo Neri. Sveinung ble liggende stille, famlet i mørket. Fisken var glatt, og flere slo med sporen enda. Der nord ved vannet lå tyri-roten og lyste rødt i skåtens døde kvist. Neri la seg også ned.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 36 / 135
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han så Gunilds albue for seg, som stakk ut gjennom den fillete skjorten. Ut av den albuen steg det! For der hadde de stanset de to – den hadde de eid sammen gjennom disse tredve årene, tross hennes elleve barn; den uflidde svarte albuen sang: – Han Sveinung fær meg alli! Det steg ut av albuen, en lys, mektig toneslått, bredte seg innover myr og fjell: … Det var den høstnatten for de tredve årene siden, da han satt på skrævs på tømmerfloten over til Moi, i flomvann til midjen, med næpene som vasket seg selv nede i langbroken! – Neri kjente ikke bena under seg: det skvulpet og lekte gjennom ham, som når sommerbrisen blåste som blåst nordover fjorden. Så kom det andre og kvalte: hun hadde sittet der nede i åren. selv som en tung feleslått midt i alt det uflidde. … Det steg, det sank. Han dumpet ned i bækker, gikk gjennom i dikene; han hørte bare den sterke slåtten, som nå hadde gått stille i de tredve årene. Og nå var han enkemann og fri!
Skorna rant fulle av vann. Sveinung syntes det ble merkeligere og merkeligere: – No hev me vønt tri vendur i denne same lunse-myri! n55 pustet han. Neri gikk bare hardere på. Slåtten steg igjen: … Var det ikke første gang på tredve år hun var flidd nå igår, hun fulgte hans kone til graven! Og hun glåpte så underlig idag, da han fant på at de skulle ta herind på lystring. … – Ser du vegjen no? sa det der borte. – Ja, no ser eg vegjen! sa Neri. Han stanset. Han lente seg og ventet. Der kom noe som krabbet over myren. Han så det, for Gunilds navn gnistret. Der rant et ansikt rett mot ham. Neri satte seg imot. Det stupte bakover ut i et dike. Sveinung lå og grov etter fisken. – Å! va dæ deg, Sveinung! lo Neri. Sveinung ble liggende stille, famlet i mørket. Fisken var glatt, og flere slo med sporen enda. Der nord ved vannet lå tyri-roten og lyste rødt i skåtens døde kvist. Neri la seg også ned.Sveinung reiste seg med den tomme næverskrukken: – Du må gjenne ta den skarkjen du finn'! sa han og tok den bort bortover myren. – Han æ fudde sprækare aure, skarkjen, hell du tykje om! ropte Neri: … stod ikke Gunild flidd i dag igjen, med ansiktet som lyste! – Han kom etter: – Du tor' då inkji kome heim 'te, utan kvåe te Gunild, vait eg! skrek han, han vilde høre hvor han var. – Eg vait væl kor gråni stende her på Ulveskote, mæ tvo kalleg store ikon-nappa! n57 – Men Sveinung ville ikke svare, fanden! Neri kjente seg frem; han hørte nå det sabbe foran et sted. Der stod to grantrær med lave grener – nå måtte Sveinung være like foran under treet. De la seg ned på fire, krabbet over våt kvist, lenger og lenger utpå. De sa ingenting. Her tok støilsveien på snøen bortover. Her lå også den bratte berget nedenfor. Neri stanset, lyttet; det var stille der under grenene.
Han turte ikke snakke til ham heller, for han skalv i brystet: her kjente han med neven selve berget! … Han lette etter en stamme med lystrejernet, satte hakeremmen fast, trakk til seg, trodde så visst han hadde Sveinung på nedersiden, ville bryte ham utover upsen. Men Sveinung satt på huk på øvresiden av skaftet. – Eg meinte du va fyri! sa Neri. Det svarte der oppe under treet – han hadde funnet støilsvei-rennen, som tok på snøen; det var som det underlig svekkede rettet seg opp og klukket: – Gjenge du Ulveskote i nott, må du inkji gange fyste, ba
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 37 / 135
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Sveinung reiste seg med den tomme næverskrukken: – Du må gjenne ta den skarkjen du finn'! sa han og tok den bort bortover myren. – Han æ fudde sprækare aure, skarkjen, hell du tykje om! ropte Neri: … stod ikke Gunild flidd i dag igjen, med ansiktet som lyste! – Han kom etter: – Du tor' då inkji kome heim 'te, utan kvåe te Gunild, vait eg! skrek han, han vilde høre hvor han var. – Eg vait væl kor gråni stende her på Ulveskote, mæ tvo kalleg store ikon-nappa! n57 – Men Sveinung ville ikke svare, fanden! Neri kjente seg frem; han hørte nå det sabbe foran et sted. Der stod to grantrær med lave grener – nå måtte Sveinung være like foran under treet. De la seg ned på fire, krabbet over våt kvist, lenger og lenger utpå. De sa ingenting. Her tok støilsveien på snøen bortover. Her lå også den bratte berget nedenfor. Neri stanset, lyttet; det var stille der under grenene.
Han turte ikke snakke til ham heller, for han skalv i brystet: her kjente han med neven selve berget! … Han lette etter en stamme med lystrejernet, satte hakeremmen fast, trakk til seg, trodde så visst han hadde Sveinung på nedersiden, ville bryte ham utover upsen. Men Sveinung satt på huk på øvresiden av skaftet. – Eg meinte du va fyri! sa Neri. Det svarte der oppe under treet – han hadde funnet støilsvei-rennen, som tok på snøen; det var som det underlig svekkede rettet seg opp og klukket: – Gjenge du Ulveskote i nott, må du inkji gange fyste, baGunild meg! Så smålo hun igjen: – De kjeddingene, de kjeddingene! – de er nå så på live støtt! Der sang noe nedover berget. Det gnistret fra lystrejern-hakerne. Var tredve års sut til slutt ikke annet enn åbrue! n58 – Og da konen døde, døde åbruen! … Her var nok verre «skarkje» blant folk enn blant fisk! … – Ko gjør du, Neri? – Jeg trodde jeg hørte en bjørn en sta. Jeg ville skremme den. – Der har det vært den siste bjørnen i dalen, sa Neri. Neri skvatt opp, satte utover Ulveskotet. Det skred og det hoppet. Det hang i grener og kvist. Det var et mirakel at han ikke slo seg ihjel. – Han var fremme på Skeie lenge før Sveinung, som forsiktig tok stølsveien ned til gården. Det lyste i Sveinungs-stuen. Neri gikk bort til glasset, kikket inn. Der satt Gunild nykledd, og albuen lå gjemt i en hvit skjorte; hun flidde den yngste ungen.
De satt alle i nye klær. – Nå eier han de styggeste skogene i dalen, sa den eldste sønnen. – Nå sier han at han tok Ulveskote fra Neri, la en annen til. – Til våren har han drukket seg fra hele gården, sa Gunild. – Så får du drive den, boa, lo hun til den eldste. – Nå har vi banen også, svarte den. –
En halv time senere kom Sveinung til gården. Han så lys i Neri-stuen, gikk tett inntil husveggen og stoppet utenfor. Neri satt på sengekanten. Over sengehjelmen lå den døde konas fillete stak. Han satt og så på den. I fanget hans lå fiolinen. Han dro tollkniven ut av sliren, som lå inntil brystet hans. Han rev streng etter streng av fiolinen, langsomt, tankefullt. Sveinung sto og så på; han måtte også tenke på skarken som lå igjen i myren og slo med den gamle sporen. Og neste morgen rodde Neri over fjorden. Han gikk postveien sørover; han ville ned til jernbanen, dit hvor de nye brukene lå, for å høre om det ikke skulle være ledig plass til en arbeider.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 38 / 135
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Gunild meg! Så smålo hun igjen: – De kjeddingene, de kjeddingene! – de er nå så på live støtt! Der sang noe nedover berget. Det gnistret fra lystrejern-hakerne. Var tredve års sut til slutt ikke annet enn åbrue! n58 – Og da konen døde, døde åbruen! … Her var nok verre «skarkje» blant folk enn blant fisk! … – Ko gjør du, Neri? – Jeg trodde jeg hørte en bjørn en sta. Jeg ville skremme den. – Der har det vært den siste bjørnen i dalen, sa Neri. Neri skvatt opp, satte utover Ulveskotet. Det skred og det hoppet. Det hang i grener og kvist. Det var et mirakel at han ikke slo seg ihjel. – Han var fremme på Skeie lenge før Sveinung, som forsiktig tok stølsveien ned til gården. Det lyste i Sveinungs-stuen. Neri gikk bort til glasset, kikket inn. Der satt Gunild nykledd, og albuen lå gjemt i en hvit skjorte; hun flidde den yngste ungen.
De satt alle i nye klær. – Nå eier han de styggeste skogene i dalen, sa den eldste sønnen. – Nå sier han at han tok Ulveskote fra Neri, la en annen til. – Til våren har han drukket seg fra hele gården, sa Gunild. – Så får du drive den, boa, lo hun til den eldste. – Nå har vi banen også, svarte den. –
En halv time senere kom Sveinung til gården. Han så lys i Neri-stuen, gikk tett inntil husveggen og stoppet utenfor. Neri satt på sengekanten. Over sengehjelmen lå den døde konas fillete stak. Han satt og så på den. I fanget hans lå fiolinen. Han dro tollkniven ut av sliren, som lå inntil brystet hans. Han rev streng etter streng av fiolinen, langsomt, tankefullt. Sveinung sto og så på; han måtte også tenke på skarken som lå igjen i myren og slo med den gamle sporen. Og neste morgen rodde Neri over fjorden. Han gikk postveien sørover; han ville ned til jernbanen, dit hvor de nye brukene lå, for å høre om det ikke skulle være ledig plass til en arbeider.JENS BÄCK OG HANS TRE FØRSTE PATIENTER Våren lå og kjælte oppover Raunestranden – langs fjæra med sine små fjordbølger, opp på land med sitt sollys. Det var nordavind og mai. Det viftet stille i den lyse siljegrenen. Det var ingen bråk fra sjøen. Det suste bare i luften fra vår-elvene, som blinket med snøsmeltet vann over hvert skarv. Det suste dypere fra furuskogen. For resten var det nesten ingen vind – det var for tidlig på året til havgul, og nordavindens kraft var brutt. Nærmeste nes der inne lå grønt i solen, fjorden innenfor lå blå, til den ble isblå lengst inne mot bunnen. Det var fortsatt snø å se helt nede i tregrensen der tvers over fjorden; der lå
Det var nok mye snø i fjellene i år, og breen der oppe lyste skinnende fet og hvit. Morellbærtreet, med sine lange blomstrende grener og en livsglede som var nesten sydlandsk i sin fylde, stod her og lyste med sin lyshet mot snøen på breen. Opp på en haug mot himmelbrynet vugget en rødbrun eke-gren stille i solen, og det var godt for øyet å møte den, for her famlet man, beruset av alt dette snøhvite lyset, og ble blind – selv om den glitret, den grenen også.
På en haug mot himmelbrynet vugget en rødbrun eke-gren stille i solen, og det var godt for øyet å møte den, for her famlet man, beruset av alt dette snøhvite lyset, og ble blind – selv om den glitret, den grenen også.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 39 / 135
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
JENS BÄCK OG HANS TRE FØRSTE PATIENTER Våren lå og kjælte oppover Raunestranden – langs fjæra med sine små fjordbølger, opp på land med sitt sollys. Det var nordavind og mai. Det viftet stille i den lyse siljegrenen. Det var ingen bråk fra sjøen. Det suste bare i luften fra vår-elvene, som blinket med snøsmeltet vann over hvert skarv. Det suste dypere fra furuskogen. For resten var det nesten ingen vind – det var for tidlig på året til havgul, og nordavindens kraft var brutt. Nærmeste nes der inne lå grønt i solen, fjorden innenfor lå blå, til den ble isblå lengst inne mot bunnen. Det var fortsatt snø å se helt nede i tregrensen der tvers over fjorden; der lå
Det var nok mye snø i fjellene i år, og breen der oppe lyste skinnende fet og hvit. Morellbærtreet, med sine lange blomstrende grener og en livsglede som var nesten sydlandsk i sin fylde, stod her og lyste med sin lyshet mot snøen på breen. Opp på en haug mot himmelbrynet vugget en rødbrun eke-gren stille i solen, og det var godt for øyet å møte den, for her famlet man, beruset av alt dette snøhvite lyset, og ble blind – selv om den glitret, den grenen også.
På en haug mot himmelbrynet vugget en rødbrun eke-gren stille i solen, og det var godt for øyet å møte den, for her famlet man, beruset av alt dette snøhvite lyset, og ble blind – selv om den glitret, den grenen også.Vinduene stod oppe på Raunestad, og de slo ganske sagte frem og tilbake, for det var ingen stormkrok i karmene. Nede langs potetgravene lå enda den svarte gjødselhaugen og ventet på jordpåkasting. Og dernede stod en mann med rosesømmede stas-tøfler i det grønne; han stod ved en muldsvart hageseng, hvor han vilde sette løk til den nye doktoren, som ankom med dampskibet nettopp ved middagstid og flyttet inn til leie hos ham. Og mannen skottet stolt opp til de åpne vinduene, hvor hans logerende nå gikk og ordnet seg til sin første konsultasjon; det var allerede støvende fullt av syke som ventet utenfor – det var rent blåt i bakken! Så det hadde sin riktighet at behovet for legehjelp økte med den lette adkomsten – Gud bevare deg, som han kom til å slå mynt på det der oppe i ettermiddag! … Men bak de åpne vinduene gikk den pur unge legen og pakket frem det aller mest nødvendige.
Han var kommet hit som Raunestrandens kommunelege, ansatt etter nærmere spesifisert takst, hvor bestemmelsen om 2 kroner per konsultasjon spilte hovedrollen – bevæpnet med legevitenskapens aller blankeste instrumenter, og dessuten utstyrt hjemmefra med familiens gamle barnepike, til å rede hans seng og stoppe hans strømper. Nå skulle han omsider begynne på livet og alvoret, overlatt til seg selv og på egen hånd, øsende av de mange års lesing og sitt eget unge erfaringsfond. Også han skottet ut på de blåklædte pasientene, og av og til gikk han bort og lot som han skjøv vinduene bedre opp, hver gang vinden klemte dem til: det var kanskje klokt likevel at han slo til med en gang og ikke forsøkte å etablere seg i hovedstaden, sin kjære fødeby. For om det ikke nettopp ble en stappfull seddelbok ut av dem der borte på volden, så ble det iallfall en smeltfet portemonné.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 40 / 135
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vinduene stod oppe på Raunestad, og de slo ganske sagte frem og tilbake, for det var ingen stormkrok i karmene. Nede langs potetgravene lå enda den svarte gjødselhaugen og ventet på jordpåkasting. Og dernede stod en mann med rosesømmede stas-tøfler i det grønne; han stod ved en muldsvart hageseng, hvor han vilde sette løk til den nye doktoren, som ankom med dampskibet nettopp ved middagstid og flyttet inn til leie hos ham. Og mannen skottet stolt opp til de åpne vinduene, hvor hans logerende nå gikk og ordnet seg til sin første konsultasjon; det var allerede støvende fullt av syke som ventet utenfor – det var rent blåt i bakken! Så det hadde sin riktighet at behovet for legehjelp økte med den lette adkomsten – Gud bevare deg, som han kom til å slå mynt på det der oppe i ettermiddag! … Men bak de åpne vinduene gikk den pur unge legen og pakket frem det aller mest nødvendige.
Han var kommet hit som Raunestrandens kommunelege, ansatt etter nærmere spesifisert takst, hvor bestemmelsen om 2 kroner per konsultasjon spilte hovedrollen – bevæpnet med legevitenskapens aller blankeste instrumenter, og dessuten utstyrt hjemmefra med familiens gamle barnepike, til å rede hans seng og stoppe hans strømper. Nå skulle han omsider begynne på livet og alvoret, overlatt til seg selv og på egen hånd, øsende av de mange års lesing og sitt eget unge erfaringsfond. Også han skottet ut på de blåklædte pasientene, og av og til gikk han bort og lot som han skjøv vinduene bedre opp, hver gang vinden klemte dem til: det var kanskje klokt likevel at han slo til med en gang og ikke forsøkte å etablere seg i hovedstaden, sin kjære fødeby. For om det ikke nettopp ble en stappfull seddelbok ut av dem der borte på volden, så ble det iallfall en smeltfet portemonné.Det gjaldt bare å ta innbyggerne skikkelig i begynnelsen; særlig gjaldt det for ham, som et eksemplar av den mistenkelige by-rasen, og tilmed født i vår Sodoma av en hovedstad, å slå an den folkelige tonen med det samme. Han trippet frem og tilbake, pakket opp glass og medisiner, og noen av de største instrumentene, for å gjøre inntrykk. Det var en liten hånd som pakket og satte frem på bordet, med magre, kridhvite fingrer som feget og famlet uavbrutt ut i luften; de var vant til å leke med en lett spaserstokk. En lys, lys blond pusling var legen, som nok bestandig hadde holdt det lille hodet på den tynne halsen maskinklippet, med en skygge av blond knebel i et litt indsovnet ansikt … tynne fyrstikkben – og det var noe hengslet og seneløst ved kneleddet. Men ingen ben i hovedstaden holdt likevel ut så lenge gjennom høsten i gule sommersko; og ved tøværet igjen var de byens første par føtter til å stikke i nye.
Han elsket i det hele gult i sin drakt. Og denne lille, helt livløse fremtoningen var alltid pent kledd. I hovedstadens pulserende liv følte han seg hjemme, og det hadde alltid vært hans klare, rosenrøde drøm å slå seg ned og bli motelege i fødebyen – bare hans eksamensbevis kunne oppnå den nødvendige anseelsen. På gaten var han stadig å se, mest i følge med damer, og da snakket han ustanselig – det satt en forbausende sterk, skurrende bass til stemmen i den tynne strupen – og svingte med en spaserstokk med sølvholk som blinket, en gave fra moren hans, oberstinnen; – slik at folk på avstand fikk inntrykk av at han hadde noe på hjertet, eller til og med kom med det man kaller idéer. Og damene lot seg forføre av ham i hopetall, fordi han var så interessant. Men som regel falt de fort fra igjen, fordi språket var det vanlige, og flørtingen så rent harmløs, uten spenning.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 41 / 135
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det gjaldt bare å ta innbyggerne skikkelig i begynnelsen; særlig gjaldt det for ham, som et eksemplar av den mistenkelige by-rasen, og tilmed født i vår Sodoma av en hovedstad, å slå an den folkelige tonen med det samme. Han trippet frem og tilbake, pakket opp glass og medisiner, og noen av de største instrumentene, for å gjøre inntrykk. Det var en liten hånd som pakket og satte frem på bordet, med magre, kridhvite fingrer som feget og famlet uavbrutt ut i luften; de var vant til å leke med en lett spaserstokk. En lys, lys blond pusling var legen, som nok bestandig hadde holdt det lille hodet på den tynne halsen maskinklippet, med en skygge av blond knebel i et litt indsovnet ansikt … tynne fyrstikkben – og det var noe hengslet og seneløst ved kneleddet. Men ingen ben i hovedstaden holdt likevel ut så lenge gjennom høsten i gule sommersko; og ved tøværet igjen var de byens første par føtter til å stikke i nye.
Han elsket i det hele gult i sin drakt. Og denne lille, helt livløse fremtoningen var alltid pent kledd. I hovedstadens pulserende liv følte han seg hjemme, og det hadde alltid vært hans klare, rosenrøde drøm å slå seg ned og bli motelege i fødebyen – bare hans eksamensbevis kunne oppnå den nødvendige anseelsen. På gaten var han stadig å se, mest i følge med damer, og da snakket han ustanselig – det satt en forbausende sterk, skurrende bass til stemmen i den tynne strupen – og svingte med en spaserstokk med sølvholk som blinket, en gave fra moren hans, oberstinnen; – slik at folk på avstand fikk inntrykk av at han hadde noe på hjertet, eller til og med kom med det man kaller idéer. Og damene lot seg forføre av ham i hopetall, fordi han var så interessant. Men som regel falt de fort fra igjen, fordi språket var det vanlige, og flørtingen så rent harmløs, uten spenning.Han var imidlertid på vei til å bli et fast gatebilde, en akademisk original – av dem som skarpe sjelskjennere sa kanskje det medisinske fakultet gjennom årene hadde levert ikke så få av; og de samme psykologene hevdet at det opprinnelig hang sammen med den hypokondrien som er vanlig hos begynnende medisinere, og som igjen var en følge av det nye bekjentskapet med våre myriader av sykdommer; denne drev dem nemlig ut på gaten, de søkte flyktige møter med kolleger og samtidige, for gjennom vittige vendinger og anekdoter om å skylle av seg sykdomsfølelsen og snakke seg til normalitet – i sitt innerste vesen det samme fenomenet som man også møtte på legenes årlige fest i deres litt grovkornede deviser og bråkende vitser, nemlig trangen til gjennom hjertelig latter og komikk å nå tilbake, frem til den sunne følelsen av seg selv.
Når man så bort fra dem som så å si i kraft av sin stilling ble gateskikkelser, som journalister og politikere, var det jo fortrinsvis hypokondere ansikter som var faste gateansikter; man hadde fra først av søkt gatens flagrende passiar som sjelesalve en stund, og så var noen blitt sittende fast der ute som stivnede originaler. – Men det får være som det vil med psykologenes påstand; byvittigheten var i hvert fall i full gang med å finne på et passende kallenavn på den gule legen; man hadde forsøkt «Myrsnipa» på grunn av føttenes stadige gulhet, «Gulspurven» og annet; man hadde også forsøkt et litt uhøflig kallenavn som skulle uttrykke både det barnslige og det gule, men det ble avvist som uanvendelig utenom i virkelig godt selskap. Man ble stående ved det nokså harmløse «Bækkesprætten». Han het jo dessuten Jens Bäck.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 42 / 135
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han var imidlertid på vei til å bli et fast gatebilde, en akademisk original – av dem som skarpe sjelskjennere sa kanskje det medisinske fakultet gjennom årene hadde levert ikke så få av; og de samme psykologene hevdet at det opprinnelig hang sammen med den hypokondrien som er vanlig hos begynnende medisinere, og som igjen var en følge av det nye bekjentskapet med våre myriader av sykdommer; denne drev dem nemlig ut på gaten, de søkte flyktige møter med kolleger og samtidige, for gjennom vittige vendinger og anekdoter om å skylle av seg sykdomsfølelsen og snakke seg til normalitet – i sitt innerste vesen det samme fenomenet som man også møtte på legenes årlige fest i deres litt grovkornede deviser og bråkende vitser, nemlig trangen til gjennom hjertelig latter og komikk å nå tilbake, frem til den sunne følelsen av seg selv.
Når man så bort fra dem som så å si i kraft av sin stilling ble gateskikkelser, som journalister og politikere, var det jo fortrinsvis hypokondere ansikter som var faste gateansikter; man hadde fra først av søkt gatens flagrende passiar som sjelesalve en stund, og så var noen blitt sittende fast der ute som stivnede originaler. – Men det får være som det vil med psykologenes påstand; byvittigheten var i hvert fall i full gang med å finne på et passende kallenavn på den gule legen; man hadde forsøkt «Myrsnipa» på grunn av føttenes stadige gulhet, «Gulspurven» og annet; man hadde også forsøkt et litt uhøflig kallenavn som skulle uttrykke både det barnslige og det gule, men det ble avvist som uanvendelig utenom i virkelig godt selskap. Man ble stående ved det nokså harmløse «Bækkesprætten». Han het jo dessuten Jens Bäck.Men hans eksamen var ikke av den endelige beskaffenhet at det var utsikt for ham til å slå seg igjennom som modellæge i hovedstaden; den var ikke engang slik at han, selv med megen sterk proteksjon, kunne gi seg særlig begrunnet håp om beskjednere ansettelser, om fattiglegepraksis eller vikariater. Så han måtte bite i det sure eple og fortrække; han meldte seg til forskjellige kommunelegeposter rundt i landet og havnet her i Vestlandsfjorden. Jens Bäck skjøv vinduet opp mot muren, så på det tindrende vårlyset: dette var et underlig, nesten eventyrlig sted! Mai-lys, og snøbreer og frukttrær i blomst! Han tittet bort på morell-treet: det valgte han seg, det var her hans tre, med den fornemt smidige bøyen i grenen; med en holdning stod det der lik en arm som løftet sitt beger til fest! …Og de innfødte der ute reiste seg langsomt ved synet av sin nye doktor i vinduet, stod og pustet tungt.
Han så bort: jammen, setet ikke benken rett fremfor seg, blå av pasienter! Og han telte: der satt, gud forsyne meg, 10 sikre to-kronere på rad der ute! – Han knep opp den øverste knappen i jakken sin, så den satt stramt over barnebrystet, skottet hen mot veggen som om det hang et speil der, og åpnet så ytterdøren: – Værs'go, da, kona mi! sa han folkelig ut i den vadmels-blå haugen av mennesker. Der satte en kar seg inn forbi de andre. Legens spinkle skikkelse nådde såvidt til å sette seg, før mannen stod innenfor døren; han bredte seg på stolen og motarbeidet hovedstaden ved seg. Det var en mann med tykke røde lepper, han som kom, og brune øyne, som dvælte religiøst sugende og seige på sin frelser-mann, før han tok til orde; mannen var av disse, som er i ferd med å komme til fornuft.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 43 / 135
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men hans eksamen var ikke av den endelige beskaffenhet at det var utsikt for ham til å slå seg igjennom som modellæge i hovedstaden; den var ikke engang slik at han, selv med megen sterk proteksjon, kunne gi seg særlig begrunnet håp om beskjednere ansettelser, om fattiglegepraksis eller vikariater. Så han måtte bite i det sure eple og fortrække; han meldte seg til forskjellige kommunelegeposter rundt i landet og havnet her i Vestlandsfjorden. Jens Bäck skjøv vinduet opp mot muren, så på det tindrende vårlyset: dette var et underlig, nesten eventyrlig sted! Mai-lys, og snøbreer og frukttrær i blomst! Han tittet bort på morell-treet: det valgte han seg, det var her hans tre, med den fornemt smidige bøyen i grenen; med en holdning stod det der lik en arm som løftet sitt beger til fest! …Og de innfødte der ute reiste seg langsomt ved synet av sin nye doktor i vinduet, stod og pustet tungt.
Han så bort: jammen, setet ikke benken rett fremfor seg, blå av pasienter! Og han telte: der satt, gud forsyne meg, 10 sikre to-kronere på rad der ute! – Han knep opp den øverste knappen i jakken sin, så den satt stramt over barnebrystet, skottet hen mot veggen som om det hang et speil der, og åpnet så ytterdøren: – Værs'go, da, kona mi! sa han folkelig ut i den vadmels-blå haugen av mennesker. Der satte en kar seg inn forbi de andre. Legens spinkle skikkelse nådde såvidt til å sette seg, før mannen stod innenfor døren; han bredte seg på stolen og motarbeidet hovedstaden ved seg. Det var en mann med tykke røde lepper, han som kom, og brune øyne, som dvælte religiøst sugende og seige på sin frelser-mann, før han tok til orde; mannen var av disse, som er i ferd med å komme til fornuft.Det begynner med at de drar ut for å oppsøke fremmede leger og avviser sin egen; de setter først over fjellet til nabolægen, og siden reiser de til fjerne byer; men aldri «treffer» noen deres tilfelle: – Det hjelper aldri den slags! – heter det motløst. De får nemlig overalt de selvsamme dråpene for sin enkle lidelse; man gjør bare små endringer i tilsetningen for å gi miksturen en villedende smak, så pasienten kan få sendt avgårde. Og han blir stadig svakere av all denne miskjennelsen, i samme mon som hans tørst etter forståelse øker; til slutt vansmægter han uutholdelig etter dog endelig én eneste gang å se sitt tilfelle tildelt rang og æresplass i lægekunstens store, strålende sykefølge. – Det er med denne begynnelsen ganske som med den prosess-syke, som krever særplass for sin juridiske tolkning; og får han den ikke, så slår det over i den brennende rettslige vansmægtelsen og i utallige søksmål. – Hva heter du da, mann min? sa doktoren langsomt og stirret folkelig ned mot gulvet for å gi ham tillit. – Å, jeg heter nå Osmund Osmundsen Oldervik.
Doktoren reiste seg nå og tok frem sin splitter nye journal; han mumlet lunt mens han skrev: Osmund Osmundsen Oldervik. – Og satte seg igjen bredt: Hva er det som plager deg da, Osmund Osmundsen? Osmund begynte å fortelle om sitt tilfelle. Han snakket forferdelig,
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 44 / 135
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det begynner med at de drar ut for å oppsøke fremmede leger og avviser sin egen; de setter først over fjellet til nabolægen, og siden reiser de til fjerne byer; men aldri «treffer» noen deres tilfelle: – Det hjelper aldri den slags! – heter det motløst. De får nemlig overalt de selvsamme dråpene for sin enkle lidelse; man gjør bare små endringer i tilsetningen for å gi miksturen en villedende smak, så pasienten kan få sendt avgårde. Og han blir stadig svakere av all denne miskjennelsen, i samme mon som hans tørst etter forståelse øker; til slutt vansmægter han uutholdelig etter dog endelig én eneste gang å se sitt tilfelle tildelt rang og æresplass i lægekunstens store, strålende sykefølge. – Det er med denne begynnelsen ganske som med den prosess-syke, som krever særplass for sin juridiske tolkning; og får han den ikke, så slår det over i den brennende rettslige vansmægtelsen og i utallige søksmål. – Hva heter du da, mann min? sa doktoren langsomt og stirret folkelig ned mot gulvet for å gi ham tillit. – Å, jeg heter nå Osmund Osmundsen Oldervik.
Doktoren reiste seg nå og tok frem sin splitter nye journal; han mumlet lunt mens han skrev: Osmund Osmundsen Oldervik. – Og satte seg igjen bredt: Hva er det som plager deg da, Osmund Osmundsen? Osmund begynte å fortelle om sitt tilfelle. Han snakket forferdelig,Høyt, flytende, uten å snuble, uten en stans; han ble mer og mer høylytt. Han stod oppreist; det var som om han snakket for å overdøve en foss, eller for å bryte ned en himmelhøy vegg av beksorte fordommer. Det var ikke ørenes lyd for doktoren. Og det var stivt boksprog han brukte om sykdommen, slik det sømmer seg når talen er om hellige ting … Han klaget over sug i brystet, og sa at spyttet var så surt – han spyttet i neven for den nye doktoren som bevis; han tålte slett ikke mat, han spiste kanskje noen egg om dagen og litt flatbrød, drakk fire-fem liter melk – men han var ikke skikket til å spise den slags! … Jeg har prøvd 20 leger, skrek han. Nå må du faen meg gi meg helsen tilbake! Doktoren reiste seg: – Den skal vi nok få tilbake, mand min! sa han, og var så varsom med det splitter nye folkelige uttrykket som om det var en fjærløs fugleunge. Han gikk for å lage til et glass.
– Nei nei! Bi no litt, doktar! sa den andre. Du har ikke greie på sykdommen min enda. – Han satte seg nå godt til rette, fløt utover stolen i tak mot denne mannen, som så tålmodig hadde hørt innledningen til ende, uten å avbryte ham. – Nu vil jeg først fortelle deg hele sykdommens historie, både hendelsesforløp og årsak. – Han begynte rolig og omstendelig, slik det sømmer seg for et epos. Og Bäck satt mer og mer i rådvill undring: mens lignende tilfeller i byen helst ble sittende fast i den tause, smektende sentimentaliteten, så hadde det her brutt ut en hel Demosthenes, som kunstferdig skiftet tone under foredraget, slik man ellers bare hørte det på teatret i de for lange og vanskelige replikkene … Jeg skal nå fortelle deg nøyaktig hvordan det kom seg og hvordan jeg først merket det. Det var her i fjor sommer, jeg var på fjellslåtte, som vi kaller det, og høyet.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 45 / 135
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Høyt, flytende, uten å snuble, uten en stans; han ble mer og mer høylytt. Han stod oppreist; det var som om han snakket for å overdøve en foss, eller for å bryte ned en himmelhøy vegg av beksorte fordommer. Det var ikke ørenes lyd for doktoren. Og det var stivt boksprog han brukte om sykdommen, slik det sømmer seg når talen er om hellige ting … Han klaget over sug i brystet, og sa at spyttet var så surt – han spyttet i neven for den nye doktoren som bevis; han tålte slett ikke mat, han spiste kanskje noen egg om dagen og litt flatbrød, drakk fire-fem liter melk – men han var ikke skikket til å spise den slags! … Jeg har prøvd 20 leger, skrek han. Nå må du faen meg gi meg helsen tilbake! Doktoren reiste seg: – Den skal vi nok få tilbake, mand min! sa han, og var så varsom med det splitter nye folkelige uttrykket som om det var en fjærløs fugleunge. Han gikk for å lage til et glass.
– Nei nei! Bi no litt, doktar! sa den andre. Du har ikke greie på sykdommen min enda. – Han satte seg nå godt til rette, fløt utover stolen i tak mot denne mannen, som så tålmodig hadde hørt innledningen til ende, uten å avbryte ham. – Nu vil jeg først fortelle deg hele sykdommens historie, både hendelsesforløp og årsak. – Han begynte rolig og omstendelig, slik det sømmer seg for et epos. Og Bäck satt mer og mer i rådvill undring: mens lignende tilfeller i byen helst ble sittende fast i den tause, smektende sentimentaliteten, så hadde det her brutt ut en hel Demosthenes, som kunstferdig skiftet tone under foredraget, slik man ellers bare hørte det på teatret i de for lange og vanskelige replikkene … Jeg skal nå fortelle deg nøyaktig hvordan det kom seg og hvordan jeg først merket det. Det var her i fjor sommer, jeg var på fjellslåtte, som vi kaller det, og høyet.Så var det en ettermiddag at jeg slo med en stuttårv, som vi kaller det, ned på en myrflate. Det var en særdeles varm og het dag. Så ble jeg overhengende tørst. Der gikk det en bekk, sollesn, som vi kaller det, og den smårandt og purlet. Du skal legge deg ned og drikke litt her, tenkte jeg med meg selv, og forfriske deg. Jeg gjorde det, jeg la meg ned og drakk litt. i bekken, og kveikte vetet mitt. Men det skulle jeg ikke gjort. Etter den dagen har jeg vært helseløs, doktor! og ikke riktig frisk. Det må ha vært spretter eller dyr i bekken, eller annen forurensning av drikkevannet.
Nå skal jeg forklare deg, doktor, fra først og til sist hvordan det kjentes. – Han var nå vendt tilbake til symptomene, og påny reiste fossen seg imot ham, eller som om han hadde et helt folkemøte av bakvendte anskuelser foran seg; foredraget steg i høylytt styrke; han stod igjen oppreist, og doktoren kom ikke til et øyeblikk; han satt bare mat på stolen og visste ikke ut eller inn. Til slutt rev doktoren seg løs, reiste seg og humret folkelig, med hånden hvilende på den sykes skulder: – Vi skal nok vøle deg, Osmund Osmundsen. Vi skal nok vøle deg, Osmund Osmundsen. Vi skal nok vøle deg. – Han laget igjen til et glass, og skrev resepten inn i sin nye journal. Men Osmund ba om å få smake først: – Nei, doktor! sa han og smilte knusende. – Det var nettopp den miksturen jeg fikk på resepten sist i byen. Jeg ble heller verre, og ikke bedre, etterpå. Nei! – han skrek: – Det var dynamitt og sprengolje, og slikt i den resepten!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 46 / 135
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så var det en ettermiddag at jeg slo med en stuttårv, som vi kaller det, ned på en myrflate. Det var en særdeles varm og het dag. Så ble jeg overhengende tørst. Der gikk det en bekk, sollesn, som vi kaller det, og den smårandt og purlet. Du skal legge deg ned og drikke litt her, tenkte jeg med meg selv, og forfriske deg. Jeg gjorde det, jeg la meg ned og drakk litt. i bekken, og kveikte vetet mitt. Men det skulle jeg ikke gjort. Etter den dagen har jeg vært helseløs, doktor! og ikke riktig frisk. Det må ha vært spretter eller dyr i bekken, eller annen forurensning av drikkevannet.
Nå skal jeg forklare deg, doktor, fra først og til sist hvordan det kjentes. – Han var nå vendt tilbake til symptomene, og påny reiste fossen seg imot ham, eller som om han hadde et helt folkemøte av bakvendte anskuelser foran seg; foredraget steg i høylytt styrke; han stod igjen oppreist, og doktoren kom ikke til et øyeblikk; han satt bare mat på stolen og visste ikke ut eller inn. Til slutt rev doktoren seg løs, reiste seg og humret folkelig, med hånden hvilende på den sykes skulder: – Vi skal nok vøle deg, Osmund Osmundsen. Vi skal nok vøle deg, Osmund Osmundsen. Vi skal nok vøle deg. – Han laget igjen til et glass, og skrev resepten inn i sin nye journal. Men Osmund ba om å få smake først: – Nei, doktor! sa han og smilte knusende. – Det var nettopp den miksturen jeg fikk på resepten sist i byen. Jeg ble heller verre, og ikke bedre, etterpå. Nei! – han skrek: – Det var dynamitt og sprengolje, og slikt i den resepten!Og han forklarte påny sitt tilfelle, og tok med alle de umerkelig fine nyansene av følelsene. Doktoren humret igjen og satte et stort kors nedover resepten i den nye journalen. journal. – Jaja, vent litt, du Osmund! Og gå inn til Ane en stund – han åpnet døren inn til den gamle barnepiken, som gikk og pakket: – til jeg får ekspedert unna en del der ute først. Så skal vi få lov til å se på deg litt siden og undersøke deg grundigere. – Han åpnet opp for nye pasienter: – Vær så god, kona mi! sa han ut til den blå folkemengden. Det var to i flokken som skubbet seg frem, en eldre mann og en gutt, og klemte seg frem med vold; det så ut som de sloss med de andre pasientene for å komme forbi. De to sto stumme inne på kontoret; det så ut som de var far og sønn. Gutten var rødsprengt i ansiktet og hoven, og han hadde kokte øyne som stirret blodunderløpne og hatefulle på doktoren.
Doktoren satt og var folkelig på stolen: – Hva heter du da, mann min? sa han til den eldste. – Det olme paret svarte ikke et ord. – La oss se at dere setter dere! prøvde doktoren igjen. – Men de ble stående nede ved døren og satte seg ikke. De stirret på doktoren, gjennomsyret av skepsis og forakt for alt som het legekunst i denne verden, sinte, stumme av innbitte hevngjerrige følelser; de hadde nettopp vært med den tannsvulle til en kjerring på fjellgården, for å få det lest bort, og til smeden for å få det brent, og hos én som fór med griser, for å få det skåret.
Nu stod de her til slutt, far og søn, forherdet til dødsforakt av den ille medfarten, likesom soldater som er blitt vanvittige av raseri over blodbadets redsler; de var simpelt hen bestemt på i kveld å tilføye legekunsten et knusende nederlag, og de ville sette alt, selv sin siste tann i kjeven, inn på dette avgjørende slaget. – Jeg spurte liksom litt om navnet ditt, mand min? sa det. Det var ikke en lyd borti kroken. Gutten var kommet så langt at han ikke ynket seg lenger, men bare skar tenner, når rierne kom. Doktoren forsøkte seg på humoren: – Dere har kanskje ikke noe navn, dere? – Me har tannverk! sa det skummelt fra faren.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 47 / 135
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og han forklarte påny sitt tilfelle, og tok med alle de umerkelig fine nyansene av følelsene. Doktoren humret igjen og satte et stort kors nedover resepten i den nye journalen. journal. – Jaja, vent litt, du Osmund! Og gå inn til Ane en stund – han åpnet døren inn til den gamle barnepiken, som gikk og pakket: – til jeg får ekspedert unna en del der ute først. Så skal vi få lov til å se på deg litt siden og undersøke deg grundigere. – Han åpnet opp for nye pasienter: – Vær så god, kona mi! sa han ut til den blå folkemengden. Det var to i flokken som skubbet seg frem, en eldre mann og en gutt, og klemte seg frem med vold; det så ut som de sloss med de andre pasientene for å komme forbi. De to sto stumme inne på kontoret; det så ut som de var far og sønn. Gutten var rødsprengt i ansiktet og hoven, og han hadde kokte øyne som stirret blodunderløpne og hatefulle på doktoren.
Doktoren satt og var folkelig på stolen: – Hva heter du da, mann min? sa han til den eldste. – Det olme paret svarte ikke et ord. – La oss se at dere setter dere! prøvde doktoren igjen. – Men de ble stående nede ved døren og satte seg ikke. De stirret på doktoren, gjennomsyret av skepsis og forakt for alt som het legekunst i denne verden, sinte, stumme av innbitte hevngjerrige følelser; de hadde nettopp vært med den tannsvulle til en kjerring på fjellgården, for å få det lest bort, og til smeden for å få det brent, og hos én som fór med griser, for å få det skåret.
Nu stod de her til slutt, far og søn, forherdet til dødsforakt av den ille medfarten, likesom soldater som er blitt vanvittige av raseri over blodbadets redsler; de var simpelt hen bestemt på i kveld å tilføye legekunsten et knusende nederlag, og de ville sette alt, selv sin siste tann i kjeven, inn på dette avgjørende slaget. – Jeg spurte liksom litt om navnet ditt, mand min? sa det. Det var ikke en lyd borti kroken. Gutten var kommet så langt at han ikke ynket seg lenger, men bare skar tenner, når rierne kom. Doktoren forsøkte seg på humoren: – Dere har kanskje ikke noe navn, dere? – Me har tannverk! sa det skummelt fra faren.Doktoren reiste seg og sa forsiktig: – Så skal vi foreløpig finne på noe for å lindre smertene, barnet mitt. – Han gikk bort i hjørnet for å klappe gutten på skulderen. Da skar faren inn: – Du ska skera drævlen! – Men det er vel ikke drøvlen som er syk, barnet mitt. Faren brølte: – Jau! Han kan ikkje svelja spytten. Men doktoren laget likevel et glass: – Prøv disse du, skal du se! Men da frøs de to i munnen på hverandre: –Ikke en dråpe! sa faren. –Du skal skera drævlen! –Blir verre å ikke ber', av dråpa –! – Drævlen! – dify kom me te deg! – Men disse dråpene har dere jo ikke prøvd. – Jau! Akkurat de samme! – Nei! – Jau! – Du ska' skera dræv–len! Doktoren stormet opp, plutselig ute av seg ved denne trassige påståeligheten, åpnet vinduet, kastet glasset ut: – Det er meg fullstendig likegyldig!
Du har konsultert meg, du betaler to kroner, og dermed ut med dere begge to! – Og han åpnet døren, sa fattet og verdig ut i den blå folkemengden: – Værs'go da, kona mi! Og en hårete og skjeggete mann løp vekk, lydløst forbi dem alle og inn på kontoret. De to olme ble stående i hjørnet ved døren, og nå stirret de på hverandre; men doktoren så ikke i den retningen. – Hva heter du da, mann?
– Min? sa han til den nye så rolig han magtet. – Helge Myklebust, svarte den lavt. Han så på ham: herregud, han lignet jo et enfoldig troll, kommet rett ut av fjellet, der han stod med alt det håret og det rødlige bukkeragget til skjegg! …
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 2-masker-og-mennesker-del-2
# chapter_title: Masker og mennesker – del 2
# book_page: 48 / 135
# chapter_page: 24
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Doktoren reiste seg og sa forsiktig: – Så skal vi foreløpig finne på noe for å lindre smertene, barnet mitt. – Han gikk bort i hjørnet for å klappe gutten på skulderen. Da skar faren inn: – Du ska skera drævlen! – Men det er vel ikke drøvlen som er syk, barnet mitt. Faren brølte: – Jau! Han kan ikkje svelja spytten. Men doktoren laget likevel et glass: – Prøv disse du, skal du se! Men da frøs de to i munnen på hverandre: –Ikke en dråpe! sa faren. –Du skal skera drævlen! –Blir verre å ikke ber', av dråpa –! – Drævlen! – dify kom me te deg! – Men disse dråpene har dere jo ikke prøvd. – Jau! Akkurat de samme! – Nei! – Jau! – Du ska' skera dræv–len! Doktoren stormet opp, plutselig ute av seg ved denne trassige påståeligheten, åpnet vinduet, kastet glasset ut: – Det er meg fullstendig likegyldig!
Du har konsultert meg, du betaler to kroner, og dermed ut med dere begge to! – Og han åpnet døren, sa fattet og verdig ut i den blå folkemengden: – Værs'go da, kona mi! Og en hårete og skjeggete mann løp vekk, lydløst forbi dem alle og inn på kontoret. De to olme ble stående i hjørnet ved døren, og nå stirret de på hverandre; men doktoren så ikke i den retningen. – Hva heter du da, mann?
– Min? sa han til den nye så rolig han magtet. – Helge Myklebust, svarte den lavt. Han så på ham: herregud, han lignet jo et enfoldig troll, kommet rett ut av fjellet, der han stod med alt det håret og det rødlige bukkeragget til skjegg! …Masker og mennesker – del 3
Og han grep tak i den lodne masken som en kjærkommen avveksling etter det uhyggelige klammeriet med de to vrange borti hjørnet; han ble plutselig ustyrlig lattermild, skrev navnet hans i journalen, lo hjertelig over det, og skottet samtidig mot ham: – Myklebust … bust … Bust! – Så trøstet han og lo: – Jaja, Helge, det hadde vært verre om du hadde hetet Grisebust! – Så gikk han og tullet rundt ham som man må gjøre med en bytting: – Nå, min kjære Helge, hva er det som plager deg? Og de to olme typene borti hjørnet var som luft for ham. Helge snakket pyntelig og forklarte seg langsomt; først var det en enke han skulle søke råd for – det måtte koste hva det koste, skulle han si, bare hun kunne bli frisk igjen! – Og doktoren forberedte seg, mens han mumlet folkelig: – Hun drikker vel svart kaffe? – Jaha, jeg kan tenke meg det … Sur melk – mys, som dere innfødte kaller det.
Jaha. – Ja, svarte han uskyldig, – og mysen er så sur at hun rett og slett vil fly på en mann. Så må man bare styre unna. Doktoren lo igjen lenge og gjentok det mens han lukket døren inn til Ane: – Nei, du må virkelig høre på hva Helge her sier! På Myklebust er mysen så sur at den vil fly på folk. Han er s'gu morsom, han der! – Og Helge smilte ikke engang. Doktoren lukket igjen døren og skulte på de to olme i kroken, som bare var som luft for ham: – Jaja, det er nu bedre det, Helge, end at folka er olme. Og da enkens dråper var laget, begynte han på Helge selv: – Vi skal nok vøle deg, som dere indfødte sier, humret det. – Fint veir! sukket det fredelig fra Helge, som doktoren var på det siste med hans medisin, og skottet ut gjennom vinduet: – Ja, no glar solå just aust i Ørnenipen. Solen, gikk vel ned i vest her i fjorden også? rettet doktoren. Ørnenipen lå rett i øst, svarte det stille, men underlig skråsikkert.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 49 / 135
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og han grep tak i den lodne masken som en kjærkommen avveksling etter det uhyggelige klammeriet med de to vrange borti hjørnet; han ble plutselig ustyrlig lattermild, skrev navnet hans i journalen, lo hjertelig over det, og skottet samtidig mot ham: – Myklebust … bust … Bust! – Så trøstet han og lo: – Jaja, Helge, det hadde vært verre om du hadde hetet Grisebust! – Så gikk han og tullet rundt ham som man må gjøre med en bytting: – Nå, min kjære Helge, hva er det som plager deg? Og de to olme typene borti hjørnet var som luft for ham. Helge snakket pyntelig og forklarte seg langsomt; først var det en enke han skulle søke råd for – det måtte koste hva det koste, skulle han si, bare hun kunne bli frisk igjen! – Og doktoren forberedte seg, mens han mumlet folkelig: – Hun drikker vel svart kaffe? – Jaha, jeg kan tenke meg det … Sur melk – mys, som dere innfødte kaller det.
Jaha. – Ja, svarte han uskyldig, – og mysen er så sur at hun rett og slett vil fly på en mann. Så må man bare styre unna. Doktoren lo igjen lenge og gjentok det mens han lukket døren inn til Ane: – Nei, du må virkelig høre på hva Helge her sier! På Myklebust er mysen så sur at den vil fly på folk. Han er s'gu morsom, han der! – Og Helge smilte ikke engang. Doktoren lukket igjen døren og skulte på de to olme i kroken, som bare var som luft for ham: – Jaja, det er nu bedre det, Helge, end at folka er olme. Og da enkens dråper var laget, begynte han på Helge selv: – Vi skal nok vøle deg, som dere indfødte sier, humret det. – Fint veir! sukket det fredelig fra Helge, som doktoren var på det siste med hans medisin, og skottet ut gjennom vinduet: – Ja, no glar solå just aust i Ørnenipen. Solen, gikk vel ned i vest her i fjorden også? rettet doktoren. Ørnenipen lå rett i øst, svarte det stille, men underlig skråsikkert.Og der så de solen sist om kvelden. Så gikk hun vel ned der. – Han gjentok med hovenikkende overbevisning og skrutrygget selvfølelse: – For ho æ vel sidst dar, me ser 'na sidst, sku eg tru! Doktoren storlo. Men under det randt Helge frem: hva det enkens skulle koste? – Og doktoren svarte under ustanselig godslig knis: – 4,25, det, Helge. Og hans eget glass? – 3,75. Helge skyndte seg å legge frem en 5-krone på bordet, mens den godslige knisen stod på som verst; det var til enkens medisin, sa han. Doktoren så på den og lette i sin pung etter vekslingsmynt, lukket imens knisende også døren til Ane: – Du, han Helge sier at solen går ned i øst. – Og sa ut til kontoret: – Har du slett ikke småpenger, Helge? Jeg har bare hele kroner. Ikke engang 25 øre å gi bort?
Helge lette i pungen sin og sa at han for sin del ikke hadde mer enn 3 kroner idag. – Ja, så får jeg høre med Ane, sa doktoren. – Helge sa: men kanskje han kunne låne de resterende 75 ørene ute hos følget! – og tasset på tå gjennom døren ut på vollen. Doktoren kniste videre her inne: – Du må virkelig ta deg litt av de innfødtes astronomi, Ane! Jeg sender Helge Grisebust inn til deg. Helge vendte tilbake fra vollen. Doktoren kom inn fra Ane med de 75 ørene og rakte ham tilbake 5-kronen for enken. – Men du må inn til Ane litt; hun vil finne deg, Helge, for denne sola di, som går ned i øst. Femmeren lå da ikke lenger på bordet. Men Helge var bare en eneste gapende, åndsfraværende skikkelse. Doktoren sa, og nikket mot femmerens forrige plass: – Men–e–? Helge bare gapte uforstyrret åndsfraværende og kom nærmere: – Ka slag, doktar? – Fem–meren?
Nikket uavbrutt tilbake mot doktoren: – Ja–e, ja–e, – tok–e – ikkje–e? – Nikket uavbrutt mot doktoren: – Her i sta?
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 50 / 135
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og der så de solen sist om kvelden. Så gikk hun vel ned der. – Han gjentok med hovenikkende overbevisning og skrutrygget selvfølelse: – For ho æ vel sidst dar, me ser 'na sidst, sku eg tru! Doktoren storlo. Men under det randt Helge frem: hva det enkens skulle koste? – Og doktoren svarte under ustanselig godslig knis: – 4,25, det, Helge. Og hans eget glass? – 3,75. Helge skyndte seg å legge frem en 5-krone på bordet, mens den godslige knisen stod på som verst; det var til enkens medisin, sa han. Doktoren så på den og lette i sin pung etter vekslingsmynt, lukket imens knisende også døren til Ane: – Du, han Helge sier at solen går ned i øst. – Og sa ut til kontoret: – Har du slett ikke småpenger, Helge? Jeg har bare hele kroner. Ikke engang 25 øre å gi bort?
Helge lette i pungen sin og sa at han for sin del ikke hadde mer enn 3 kroner idag. – Ja, så får jeg høre med Ane, sa doktoren. – Helge sa: men kanskje han kunne låne de resterende 75 ørene ute hos følget! – og tasset på tå gjennom døren ut på vollen. Doktoren kniste videre her inne: – Du må virkelig ta deg litt av de innfødtes astronomi, Ane! Jeg sender Helge Grisebust inn til deg. Helge vendte tilbake fra vollen. Doktoren kom inn fra Ane med de 75 ørene og rakte ham tilbake 5-kronen for enken. – Men du må inn til Ane litt; hun vil finne deg, Helge, for denne sola di, som går ned i øst. Femmeren lå da ikke lenger på bordet. Men Helge var bare en eneste gapende, åndsfraværende skikkelse. Doktoren sa, og nikket mot femmerens forrige plass: – Men–e–? Helge bare gapte uforstyrret åndsfraværende og kom nærmere: – Ka slag, doktar? – Fem–meren?
Nikket uavbrutt tilbake mot doktoren: – Ja–e, ja–e, – tok–e – ikkje–e? – Nikket uavbrutt mot doktoren: – Her i sta?Doktoren vinket energisk all tvil bort: – Jo, det er sant; jo, det er sant! Unnskyld! … Ja, og du da, Helge, hvordan –? hadde følget ditt vært –? Han klødde seg i håret: Det var jo bare helt galt og feil tenkt fra begynnelsen av! Han hadde regnet feil, han kom først nå i hu at han skulle betale for en vev hos fargeren også i dag … Men 75 øre hadde han iallfall lånt der ute hos følget. – Han rakte dem til doktoren. Men nå var det det besettende spørsmålet: Om han måtte be om å få igjen iallfall to kroner av de tre, til veven hos fargeren? Doktoren tok seg for pannen og slo en hånd bortover gulvet, for å tenke etter: – Men–e, men–e, fikk jeg noe nå av deg for medisinen din, da Helge? Helge gapte i sløv forundring. Og situasjonen ble for den andre til en ugjennomtrengelig floke av uklart og uløselig mystikk. Helges munn stod åpen: – Ja–e; ja–e, gjorde ikke doktaren det –? Her i stad? – Jo, det er sant!
Jo, det er jo sant! – Og han rakte ham hurtig hele tre kroner: – Best du tar alle tre, du Helge, så er du sikker for veven. – Jahaja, sa en stemme inne i en ubevegelig, rund munn midt inne i en skog av hår. Og han tuslet villig inn til Ane i stuen, for å få denne solen sin snudd. Doktor Bäck ble stående.
Igjen midt på kontorgulvet og tenke etter, og stirret på bordet, hvor femmeren en gang hadde ligget. De to olme stod enda og glodde på hverandre borte i kroken. Han tok opp pungen sin og telte opp innholdet; men han lukket den igjen, for han visste jo allikevel aldri nøyaktig hvor mye penger han hadde der. Han stod som i et mareritt, fortvilet over ikke å kunne våkne: hvordan hang dette sammen! Men, han Helge hadde da vist sine saker i orden. Han hørte jo nå inne Ane, som den kulturelt overlegne, forklare solnedgangens mekanismer for denne tusseladden; hun tok opp spørsmålet i hele dets bredde, grundig, led for led, og med en rolig stemme, hvori det lå sikker forvissning om et godt resultat: – Du vet altså det, Helge: jorden er rund og beveger seg rundt solen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 51 / 135
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Doktoren vinket energisk all tvil bort: – Jo, det er sant; jo, det er sant! Unnskyld! … Ja, og du da, Helge, hvordan –? hadde følget ditt vært –? Han klødde seg i håret: Det var jo bare helt galt og feil tenkt fra begynnelsen av! Han hadde regnet feil, han kom først nå i hu at han skulle betale for en vev hos fargeren også i dag … Men 75 øre hadde han iallfall lånt der ute hos følget. – Han rakte dem til doktoren. Men nå var det det besettende spørsmålet: Om han måtte be om å få igjen iallfall to kroner av de tre, til veven hos fargeren? Doktoren tok seg for pannen og slo en hånd bortover gulvet, for å tenke etter: – Men–e, men–e, fikk jeg noe nå av deg for medisinen din, da Helge? Helge gapte i sløv forundring. Og situasjonen ble for den andre til en ugjennomtrengelig floke av uklart og uløselig mystikk. Helges munn stod åpen: – Ja–e; ja–e, gjorde ikke doktaren det –? Her i stad? – Jo, det er sant!
Jo, det er jo sant! – Og han rakte ham hurtig hele tre kroner: – Best du tar alle tre, du Helge, så er du sikker for veven. – Jahaja, sa en stemme inne i en ubevegelig, rund munn midt inne i en skog av hår. Og han tuslet villig inn til Ane i stuen, for å få denne solen sin snudd. Doktor Bäck ble stående.
Igjen midt på kontorgulvet og tenke etter, og stirret på bordet, hvor femmeren en gang hadde ligget. De to olme stod enda og glodde på hverandre borte i kroken. Han tok opp pungen sin og telte opp innholdet; men han lukket den igjen, for han visste jo allikevel aldri nøyaktig hvor mye penger han hadde der. Han stod som i et mareritt, fortvilet over ikke å kunne våkne: hvordan hang dette sammen! Men, han Helge hadde da vist sine saker i orden. Han hørte jo nå inne Ane, som den kulturelt overlegne, forklare solnedgangens mekanismer for denne tusseladden; hun tok opp spørsmålet i hele dets bredde, grundig, led for led, og med en rolig stemme, hvori det lå sikker forvissning om et godt resultat: – Du vet altså det, Helge: jorden er rund og beveger seg rundt solen.Ja–e? svarte han med den ånds-fattiges forundring og dype trang etter å komme til en høyere sannhets-erkjennelse. – Ja, og dernest beveger jorden seg om sin egen akse. – Ja–e? Der famlet hun allerede litt, hun også: – Ja, og så – og så–e … hørte doktoren. Selv ikke Ane kunne holde stand og bevare seg våken i dette de innfødtes ånds-mørke! – Og han famlet rundt etter noe fast … en prås, et befriende minne fra kulturlivet! Og med et dryppet bildet av Karl Johans gate ned i hans tanke, – eller det skjøt opp som en gryende lys himmel før soloppgang: … Karl Johan i solskinn, når musikken spiller inne bak trærne og han selv driver nedover med sølvholken, hilsende til alle kanter, utvilsomt en integrerende del av en storstads pulserende kulturliv … Det var et velgjørende bilde.
Og han lyttet et øyeblikk rolig til Ane som fortsatt famlet forvirret etter konklusjonen: – Ja, så må altså solen gå ned – i øst altså, da Helge, skjønner du. – Ja i aust, ja! svarte han lys og tilfreds, men uten hovmod, over å ha fått medhold. – I vest, mente jeg! Doktoren vaknet til: … Nei, dette var trolldom! Helge kunne synkverve; han kunne simpelthen trylle! – Og doktoren stirret på den tomme plassen ved femmeren: hadde han betalt! eller hadde han ikke betalt! … En mann stod i den åpne døren inn til Ane, det var Osmund Osmundsen Oldervik; han brøt som et stormkast inn i kontoret og fylte det med sitt mæle: – Jeg glemte det meste og det viktigste, doktor! Sykdommen tar meg slik iblant at det er grove ting! Blodet koker som i en gryte! Tankene farer som vindkast gjennom hodet! Og borte i hjørnet gneldret det plutselig, tennene skjerpet: – Du skal skære av dræ–æ–v––len!
Doktoren la hendene beskyttende for ansiktet, mens han klemte seg frem blant en flokk underjordiske, og sa stille og fortvilet: – Jeg vil ha fred!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 52 / 135
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Ja–e? svarte han med den ånds-fattiges forundring og dype trang etter å komme til en høyere sannhets-erkjennelse. – Ja, og dernest beveger jorden seg om sin egen akse. – Ja–e? Der famlet hun allerede litt, hun også: – Ja, og så – og så–e … hørte doktoren. Selv ikke Ane kunne holde stand og bevare seg våken i dette de innfødtes ånds-mørke! – Og han famlet rundt etter noe fast … en prås, et befriende minne fra kulturlivet! Og med et dryppet bildet av Karl Johans gate ned i hans tanke, – eller det skjøt opp som en gryende lys himmel før soloppgang: … Karl Johan i solskinn, når musikken spiller inne bak trærne og han selv driver nedover med sølvholken, hilsende til alle kanter, utvilsomt en integrerende del av en storstads pulserende kulturliv … Det var et velgjørende bilde.
Og han lyttet et øyeblikk rolig til Ane som fortsatt famlet forvirret etter konklusjonen: – Ja, så må altså solen gå ned – i øst altså, da Helge, skjønner du. – Ja i aust, ja! svarte han lys og tilfreds, men uten hovmod, over å ha fått medhold. – I vest, mente jeg! Doktoren vaknet til: … Nei, dette var trolldom! Helge kunne synkverve; han kunne simpelthen trylle! – Og doktoren stirret på den tomme plassen ved femmeren: hadde han betalt! eller hadde han ikke betalt! … En mann stod i den åpne døren inn til Ane, det var Osmund Osmundsen Oldervik; han brøt som et stormkast inn i kontoret og fylte det med sitt mæle: – Jeg glemte det meste og det viktigste, doktor! Sykdommen tar meg slik iblant at det er grove ting! Blodet koker som i en gryte! Tankene farer som vindkast gjennom hodet! Og borte i hjørnet gneldret det plutselig, tennene skjerpet: – Du skal skære av dræ–æ–v––len!
Doktoren la hendene beskyttende for ansiktet, mens han klemte seg frem blant en flokk underjordiske, og sa stille og fortvilet: – Jeg vil ha fred!– Nu skal jeg fortælle om sygdommens hele såvel tildragelse som årsak – – – Der kom et vindkast i det samme; det fyldte stuen derinde, så oppakningspapiret fløy rundt og Ane skrek; hun slo døren vidt åpen til kontoret; og her inne grep det gardinen, viftet den bort på bordet, hvor de fylte, nettopp pakkede medisinflaskene stod, rev ned en jodflaske og knuste den. Vindkastet tok vinduet, slo det først bakover på den vide veggen, kastet det så tilbake med et vell av smel, så en rute sprang med syngende glassbiter innover kontorgulvet. Døren inn til Ane slo igjen bak ham med et vell av brak. Da var det doktoren våknet helt – det måtte nemlig, ved gud! være måte med alt! – og så den virkelige sammenhengen skarpt og klart. Han brølte med den forbausende sterke bassen: – Jeg vil ha fred! – Grep en av sine største tang, svingte den farlig, og de innsovne små øynene lyste som to glør; han slo ytterdøren opp, drev pasientene foran seg.
Osmund var først ute. Og de to olme satte seg heller ikke til motværge overfor det blinkende våpenet; men der strålte liksom en innbitt trods ut av hver deres bevegelse, så han ikke kunne dy seg, men kløp gutten i armen; da bet gutten seg gnissende fast i tangen: – Dræ–æ–v–len! Så måtte han riste ham av: – Ut, buskete pak! Lodne skarver! Utysker! … Bedrag! bedrag! tutet det som fra en hund. Og det
Det endte slik at de stod utenfor, de to olme også. Bäck stod tilbake i døren med mordvåbnet. Der ble det dødstille ute på vollen i den blå folkemengden som ventet; noen reiste seg og pustet tungt. Han tørket pannen for svette, stammet numment og forsøkte å rette på sine stikkord, for det var jo det første inntrykket man gjorde i et nytt distrikt som alt avhang av. Han strakte de engstelige fingrene frem for å forklare: – Jeg mente bare: jeg må ha ro et øyeblikk, til å skrive et absolutt nødvendig brev i kveld, før posten går ... rekvirere ny medisin fra apoteket ... Jeg mente: kom igjen i morgen tidlig, så skal vi nok ta imot dere. Men han satte seg ned og begynte slik på det nødvendige brevet:
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 53 / 135
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
– Nu skal jeg fortælle om sygdommens hele såvel tildragelse som årsak – – – Der kom et vindkast i det samme; det fyldte stuen derinde, så oppakningspapiret fløy rundt og Ane skrek; hun slo døren vidt åpen til kontoret; og her inne grep det gardinen, viftet den bort på bordet, hvor de fylte, nettopp pakkede medisinflaskene stod, rev ned en jodflaske og knuste den. Vindkastet tok vinduet, slo det først bakover på den vide veggen, kastet det så tilbake med et vell av smel, så en rute sprang med syngende glassbiter innover kontorgulvet. Døren inn til Ane slo igjen bak ham med et vell av brak. Da var det doktoren våknet helt – det måtte nemlig, ved gud! være måte med alt! – og så den virkelige sammenhengen skarpt og klart. Han brølte med den forbausende sterke bassen: – Jeg vil ha fred! – Grep en av sine største tang, svingte den farlig, og de innsovne små øynene lyste som to glør; han slo ytterdøren opp, drev pasientene foran seg.
Osmund var først ute. Og de to olme satte seg heller ikke til motværge overfor det blinkende våpenet; men der strålte liksom en innbitt trods ut av hver deres bevegelse, så han ikke kunne dy seg, men kløp gutten i armen; da bet gutten seg gnissende fast i tangen: – Dræ–æ–v–len! Så måtte han riste ham av: – Ut, buskete pak! Lodne skarver! Utysker! … Bedrag! bedrag! tutet det som fra en hund. Og det
Det endte slik at de stod utenfor, de to olme også. Bäck stod tilbake i døren med mordvåbnet. Der ble det dødstille ute på vollen i den blå folkemengden som ventet; noen reiste seg og pustet tungt. Han tørket pannen for svette, stammet numment og forsøkte å rette på sine stikkord, for det var jo det første inntrykket man gjorde i et nytt distrikt som alt avhang av. Han strakte de engstelige fingrene frem for å forklare: – Jeg mente bare: jeg må ha ro et øyeblikk, til å skrive et absolutt nødvendig brev i kveld, før posten går ... rekvirere ny medisin fra apoteket ... Jeg mente: kom igjen i morgen tidlig, så skal vi nok ta imot dere. Men han satte seg ned og begynte slik på det nødvendige brevet:Raunastranden 25. mai. Gamle venn og kjære kollega! Bare noen få linjer om situasjonen; tro det løftet jeg ga deg ved min avreise, og som svar på den hånlige skadefryden du uttrykte da du ba meg skrive til deg og berette om mitt første møte med raunestrændingene. Du må slett ikke bli gul når jeg nå forteller deg at alt her er i beste orden. Befolkningen, stakkars! er godtroende og endatil i aller høyeste grad. Og uten overdrivelse tør jeg nok si at forholdet tegner til å bli det aller hjerteligste. Dessuten finnes det ingen konkurrenter i miles omkrets. Så jeg har absolutt ingen planer om å bytte med deg, som nå sitter opp over ørene i skittent konkurranse og dessuten velter deg i hovedstadens, for å si det mildt, intrigante doktorforhold. Du aner simpelthen ikke hva du går imøte. Og så blir det jo dessuten bare sveltihel for deg, far! Det viste seg nemlig allerede første dag at det er sterkt behov for lege på stedet.
Bakken utenfor boligen min er stadig full av pasienter, så jeg er nærmest blokkert, og selv på sine dager kan det være vanskelig nok å bryte seg gjennom kolonnene og ta seg frem til det lille uthuset bak morelltræet. I dag måtte jeg således sende resten av de syke bort for å komme tilbake i morgen. Så dette blir visselig et særdeles innbringende distrikt, nå som jeg har fått arbeidet i gang. Det gjelder altså først og fremst...
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 54 / 135
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Raunastranden 25. mai. Gamle venn og kjære kollega! Bare noen få linjer om situasjonen; tro det løftet jeg ga deg ved min avreise, og som svar på den hånlige skadefryden du uttrykte da du ba meg skrive til deg og berette om mitt første møte med raunestrændingene. Du må slett ikke bli gul når jeg nå forteller deg at alt her er i beste orden. Befolkningen, stakkars! er godtroende og endatil i aller høyeste grad. Og uten overdrivelse tør jeg nok si at forholdet tegner til å bli det aller hjerteligste. Dessuten finnes det ingen konkurrenter i miles omkrets. Så jeg har absolutt ingen planer om å bytte med deg, som nå sitter opp over ørene i skittent konkurranse og dessuten velter deg i hovedstadens, for å si det mildt, intrigante doktorforhold. Du aner simpelthen ikke hva du går imøte. Og så blir det jo dessuten bare sveltihel for deg, far! Det viste seg nemlig allerede første dag at det er sterkt behov for lege på stedet.
Bakken utenfor boligen min er stadig full av pasienter, så jeg er nærmest blokkert, og selv på sine dager kan det være vanskelig nok å bryte seg gjennom kolonnene og ta seg frem til det lille uthuset bak morelltræet. I dag måtte jeg således sende resten av de syke bort for å komme tilbake i morgen. Så dette blir visselig et særdeles innbringende distrikt, nå som jeg har fått arbeidet i gang. Det gjelder altså først og fremst...Det er best å være streng i begynnelsen, ikke lære dem dårlige vaner! Ellers skjemmer man jo selvfølgelig straks ut distriktet og gjør det fra et innbringende til et dårlig sted. Alt avhenger i så henseende av den første dagen og det inntrykket man gjør da; det er med det ganske som med en lærer: den første timen i en klasse er avgjørende for disiplinen og hele hans skjebne. (Husker du vikaren i religion, som vi plaget til kateteret, så han ble så rasende at han jaget hele klassen ut? Akk ja, salige minner!) Doktor Jens Bäck så opp et øyeblikk, styrket av disse ordene, og skottet ut etter de blå, som nå i mai-kvelden spredte seg over gårdene uhelbredelig, for å finne overnatting til neste dag; blant dem fór det også et enfoldig, busket troll, men han tok beina fatt nedover mot sjøen, han løp forbi dem alle sammen, så overlegent lett og lystig til fots.
Men ved det synet så Jens Bäck i en annen retning; han betraktet isteden vestlandsnaturen med uavlatelig beundring; han hørte det suse i luften av alle vårløvene, det suste dypere av furuskogen. Og han tittet etter morelltræet, som nå stod i kvelds-skygge: det var hans træ, med den fornemme bøyen i hver gren, som en arm som løfter sitt beger i fest. I det grønne der ute stod fremdeles mannen i de rose-sømmede stas-tøflene; og han så også etter de blå, som spredte seg langs stiene: Gud bevare deg, tenkte han,
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 55 / 135
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det er best å være streng i begynnelsen, ikke lære dem dårlige vaner! Ellers skjemmer man jo selvfølgelig straks ut distriktet og gjør det fra et innbringende til et dårlig sted. Alt avhenger i så henseende av den første dagen og det inntrykket man gjør da; det er med det ganske som med en lærer: den første timen i en klasse er avgjørende for disiplinen og hele hans skjebne. (Husker du vikaren i religion, som vi plaget til kateteret, så han ble så rasende at han jaget hele klassen ut? Akk ja, salige minner!) Doktor Jens Bäck så opp et øyeblikk, styrket av disse ordene, og skottet ut etter de blå, som nå i mai-kvelden spredte seg over gårdene uhelbredelig, for å finne overnatting til neste dag; blant dem fór det også et enfoldig, busket troll, men han tok beina fatt nedover mot sjøen, han løp forbi dem alle sammen, så overlegent lett og lystig til fots.
Men ved det synet så Jens Bäck i en annen retning; han betraktet isteden vestlandsnaturen med uavlatelig beundring; han hørte det suse i luften av alle vårløvene, det suste dypere av furuskogen. Og han tittet etter morelltræet, som nå stod i kvelds-skygge: det var hans træ, med den fornemme bøyen i hver gren, som en arm som løfter sitt beger i fest. I det grønne der ute stod fremdeles mannen i de rose-sømmede stas-tøflene; og han så også etter de blå, som spredte seg langs stiene: Gud bevare deg, tenkte han,Idag hadde han slått mynt til gagns der oppe, den nye doktoren! … MASKER I. Blodets ynk Det var en juli-dag, en solskinsdag i den lille italienske fjellbyen. Man stod i pensjonatets åpne vinduer på skyggesiden og lente seg halvsøvnig utover jernrekkverket for å hente seg en sval pust. Den unge tyske doktoren var blant dem som sov i vinduet bak sin guldlorgnet. Og den 45 år gamle frøkenen, med det grå stænket i håret, stod på sin loggia høyt oppe; hun drømte jo om fri, høy himmel og Guds sol og alt det som var rent. Hun hadde nettopp av den grunn kommet uklar med sin slekt og venner i hjemlandet: De giftet seg jo! De fikk barn! De fråtset nærmest i det urene rundt henne. Så brøt hun med alle sine nærmeste, tok med seg katten sin og reiste hit til Syden, hvor det edle og skjønne blomstret og foldet seg fritt ut. Da hun reiste, følte hun at omgivelsene trakk et lettelsens sukk.
Hennes kjære katt, som nå var hennes eneste venn i livet, gikk fritt omkring utenfor kurven sin, strakte seg ut i velvære og skarpe klørne mot steingulvet. Det var en slik knitrende solskinsdag. Og nede i marchesens hage på den andre siden av gaten stod mange menn og siktet korn i store sold over brede presenninger som lå utover hagesanden. Esel etter esel rugget ustanselig inn gjennom gitterporten med sekker på ryggen; ti marchesen tok imot leilendingenes kornavgift idag. Det
Det rislet tørt gjennom kornsoldene hele tiden; det lød som en pratsom gulspurvflokk hadde slått seg ned med sitt utrettelige kvidder. Marchesens tjener gjorde nettopp morgenrent på sønnens rom i palassets fløy; han hadde skil i sitt pomade-hår midt bak, fra pannen over issen og ned i nakken. Han kom ut på fløyens veranda med noe gjemt under sitt hvite forklæ, kikket mistenksomt rundt mot vinduene, slo så resolutt noe over gulspurv-flokken; og den lille skvæt var ingenlunde rent vann. Men der nede rislet det tørt gjennom kornsoldene, uforstyrret og som før; marchesen skulle dessuten selge kornet. Det var en solskinnsdag så mild. Og de store fikenbladene ved marchesens hagemur glitret rene opp mot missen, og hennes grå vestalinnelignende øye lyste henrykt ved dem.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 56 / 135
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Idag hadde han slått mynt til gagns der oppe, den nye doktoren! … MASKER I. Blodets ynk Det var en juli-dag, en solskinsdag i den lille italienske fjellbyen. Man stod i pensjonatets åpne vinduer på skyggesiden og lente seg halvsøvnig utover jernrekkverket for å hente seg en sval pust. Den unge tyske doktoren var blant dem som sov i vinduet bak sin guldlorgnet. Og den 45 år gamle frøkenen, med det grå stænket i håret, stod på sin loggia høyt oppe; hun drømte jo om fri, høy himmel og Guds sol og alt det som var rent. Hun hadde nettopp av den grunn kommet uklar med sin slekt og venner i hjemlandet: De giftet seg jo! De fikk barn! De fråtset nærmest i det urene rundt henne. Så brøt hun med alle sine nærmeste, tok med seg katten sin og reiste hit til Syden, hvor det edle og skjønne blomstret og foldet seg fritt ut. Da hun reiste, følte hun at omgivelsene trakk et lettelsens sukk.
Hennes kjære katt, som nå var hennes eneste venn i livet, gikk fritt omkring utenfor kurven sin, strakte seg ut i velvære og skarpe klørne mot steingulvet. Det var en slik knitrende solskinsdag. Og nede i marchesens hage på den andre siden av gaten stod mange menn og siktet korn i store sold over brede presenninger som lå utover hagesanden. Esel etter esel rugget ustanselig inn gjennom gitterporten med sekker på ryggen; ti marchesen tok imot leilendingenes kornavgift idag. Det
Det rislet tørt gjennom kornsoldene hele tiden; det lød som en pratsom gulspurvflokk hadde slått seg ned med sitt utrettelige kvidder. Marchesens tjener gjorde nettopp morgenrent på sønnens rom i palassets fløy; han hadde skil i sitt pomade-hår midt bak, fra pannen over issen og ned i nakken. Han kom ut på fløyens veranda med noe gjemt under sitt hvite forklæ, kikket mistenksomt rundt mot vinduene, slo så resolutt noe over gulspurv-flokken; og den lille skvæt var ingenlunde rent vann. Men der nede rislet det tørt gjennom kornsoldene, uforstyrret og som før; marchesen skulle dessuten selge kornet. Det var en solskinnsdag så mild. Og de store fikenbladene ved marchesens hagemur glitret rene opp mot missen, og hennes grå vestalinnelignende øye lyste henrykt ved dem.Men mens tjeneren stod der ute på verandaen, hemmelighetsfull og vel tilfreds med dette kuppet – at han nå igjen hadde spart sine ben for unødige skritt – kom marchese-søsterens sisik flyvende ut av fløyens glassdør og satte seg i solen her ute, for å lytte på fuglekvitteret nede fra kornsoldene. Tjeneren grep forfærdet etter den, for han hadde jo satt døren opp der inne! Men den flyttet over til fikentreet – den flyttet kort av gangen, for den var uvant med en solskinnsdag i det fri. Tjeneren sprang inn, kom ut igjen der nede i hagen med en kost. Og missen hjalp ham og ropte at der satt den, på fikenbladet! Men fuglen fløy over hagemuren og satte seg tett inntil selve den glatte pensjonsmuren like under missens loggia. Tjeneren kom forskrekket helt ut på gaten med en lang rørstang. Og missen hjalp ham igjen av sin godhet, skrek at her satt den, like under loggiaen! Tjeneren pirket den løs fra murveggen.
Men fuglen fløy inn på missens loggia. Katten snappet den. En gammel markisefrøken kom ut på verandaen og lente seg fremover over rekkverket, spurte etter sin sisik. Og hun skjente tjeneren ut: Kjeltring! Ladro! – og kvidderet fra alle kornsoldene stilnet plutselig, mens de nysgjerrig lyttet. Men tjeneren krøp og vred seg i forlegenhet, hvisket opp til henne med skumle blikk og forbløffet panne, at den fremmede signorina inglese der oppe på loggiaen hadde – hm, hm! … Men per Baccho! hvorfor lot han fløydøren stå åpen? Ladro! … Han pekte bare, i ytterste tjenernød: Den fremmede signorina inglese stjal den til sin katt! Da knyttet den gamle markisefrøken sin magre, knoklete hånd, skrek og skjente opp mot missens loggia: Ladra! Ladra! Men tjeneren trakk seg imens helt bort under fikentreet, og stod dødstilt og dødsens stille.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 57 / 135
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men mens tjeneren stod der ute på verandaen, hemmelighetsfull og vel tilfreds med dette kuppet – at han nå igjen hadde spart sine ben for unødige skritt – kom marchese-søsterens sisik flyvende ut av fløyens glassdør og satte seg i solen her ute, for å lytte på fuglekvitteret nede fra kornsoldene. Tjeneren grep forfærdet etter den, for han hadde jo satt døren opp der inne! Men den flyttet over til fikentreet – den flyttet kort av gangen, for den var uvant med en solskinnsdag i det fri. Tjeneren sprang inn, kom ut igjen der nede i hagen med en kost. Og missen hjalp ham og ropte at der satt den, på fikenbladet! Men fuglen fløy over hagemuren og satte seg tett inntil selve den glatte pensjonsmuren like under missens loggia. Tjeneren kom forskrekket helt ut på gaten med en lang rørstang. Og missen hjalp ham igjen av sin godhet, skrek at her satt den, like under loggiaen! Tjeneren pirket den løs fra murveggen.
Men fuglen fløy inn på missens loggia. Katten snappet den. En gammel markisefrøken kom ut på verandaen og lente seg fremover over rekkverket, spurte etter sin sisik. Og hun skjente tjeneren ut: Kjeltring! Ladro! – og kvidderet fra alle kornsoldene stilnet plutselig, mens de nysgjerrig lyttet. Men tjeneren krøp og vred seg i forlegenhet, hvisket opp til henne med skumle blikk og forbløffet panne, at den fremmede signorina inglese der oppe på loggiaen hadde – hm, hm! … Men per Baccho! hvorfor lot han fløydøren stå åpen? Ladro! … Han pekte bare, i ytterste tjenernød: Den fremmede signorina inglese stjal den til sin katt! Da knyttet den gamle markisefrøken sin magre, knoklete hånd, skrek og skjente opp mot missens loggia: Ladra! Ladra! Men tjeneren trakk seg imens helt bort under fikentreet, og stod dødstilt og dødsens stille.Men den tyske doktoren kom ridderlig til unnsetning; han svarte i rettferdig harme henne fra sitt vindu, ropte: Løgnerske! Bugiarda! – Og missen tok det blodige fugleliket fra katten, og hvit av raseri kastet hun det ned i fikentreet. Og hun stilte seg modig opp på sin loggia for å trosse de knyttede gamle jomfruhendene; hennes grå øyne sprang runde ut av hodet. Og hun skrek opprivende setninger, uten sans og sammenheng, famlet etter stikkord, satt fast; som en vind var hun inne etter sin ordbok og fant et nytt ord, hun fant ordet «blodsuger», skrek det oppildnende ned i hagen over markisen. søster og leilændinger: Marchese vampiro! Marchese vampi–i–ro! Leilændingerne skottet på hverandre ved det ord og blunket tilfreds, at det skudsmål over marchesen var rigtig anbragt her just idag, avgifts-dagen.
Og den tyske lærde stod fremdeles ridderlig på missens parti, ropte demonstrativt over til henne, om hun vilde spasere en tur nå, – det var sådan en solskins-dag? – Very kind of you! Og kvidderet fra kornsoldene gik igjen, som før. * De to fulgte hovedgaten ut av byen. Hun var ennå i fortærende opprør, hun gråt, og kjælte for sin katt, og vilde absolutt bære kurven selv, krenket som hun var blitt; hun vilde tømme kalken til bunns. Byen lå på toppen av en haug, slik byer i disse traktene pleier å ligge, gammel og mosegrodd; den lå slik fra den tid da man holdt krigere i tårnene, for å stå vakt og speide over sletten etter fiendtlige horder. De gikk ned i dalbunnen og forbi jernbanestasjonen, som lå dypt ved elven, og over elven på den hvite, støvete veien; de svingte inn på en steinete sti som krøp oppover en ny haug.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 58 / 135
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men den tyske doktoren kom ridderlig til unnsetning; han svarte i rettferdig harme henne fra sitt vindu, ropte: Løgnerske! Bugiarda! – Og missen tok det blodige fugleliket fra katten, og hvit av raseri kastet hun det ned i fikentreet. Og hun stilte seg modig opp på sin loggia for å trosse de knyttede gamle jomfruhendene; hennes grå øyne sprang runde ut av hodet. Og hun skrek opprivende setninger, uten sans og sammenheng, famlet etter stikkord, satt fast; som en vind var hun inne etter sin ordbok og fant et nytt ord, hun fant ordet «blodsuger», skrek det oppildnende ned i hagen over markisen. søster og leilændinger: Marchese vampiro! Marchese vampi–i–ro! Leilændingerne skottet på hverandre ved det ord og blunket tilfreds, at det skudsmål over marchesen var rigtig anbragt her just idag, avgifts-dagen.
Og den tyske lærde stod fremdeles ridderlig på missens parti, ropte demonstrativt over til henne, om hun vilde spasere en tur nå, – det var sådan en solskins-dag? – Very kind of you! Og kvidderet fra kornsoldene gik igjen, som før. * De to fulgte hovedgaten ut av byen. Hun var ennå i fortærende opprør, hun gråt, og kjælte for sin katt, og vilde absolutt bære kurven selv, krenket som hun var blitt; hun vilde tømme kalken til bunns. Byen lå på toppen av en haug, slik byer i disse traktene pleier å ligge, gammel og mosegrodd; den lå slik fra den tid da man holdt krigere i tårnene, for å stå vakt og speide over sletten etter fiendtlige horder. De gikk ned i dalbunnen og forbi jernbanestasjonen, som lå dypt ved elven, og over elven på den hvite, støvete veien; de svingte inn på en steinete sti som krøp oppover en ny haug.Og hele veien maste missen ustanselig for tyskeren om marchesefruen og den skammelige overlasten, over denne enestående mangelen på ærbødighet overfor en enslig, forsvarsløs kvinne! Og der ruslet trege esler oppover stien med tomme kornsakker på ryggen; det var esler som kom tilbake fra kornpugerens have. Hun spurte heftig, mens de gikk forbi, hva de betalte i avgift, hver leilænding. Og de svarte; og hun skjønte ikke svarene; men hun gjentok likefullt for hver enkelt, for å hisse dem opp, ja ropte, ute av likevekt: Marchese vampiro! vampi–i–ro! Og leilændingerne ble begeistret; de fikk røde flekker av klassehat på kinnet, og de fektet med armene, skrek: Eh, altro! n61 Vampiro! De to nådde frem til et par forfalne hus. Der var treskeplass på tunet mellom bygningene. Og der gikk rolige okser og tråkket på kornbåndene; et par kjerringer stod med kjepper og slo kornet av over en krakk.
Der var fullt av folk som gikk frem og tilbake, bar kornbånd frem og halmen bort. De to spurte etter vin. Straks kom en krukke grumset hvitvin ut og et glass. Og hun satte seg også ned på trebenken for å finne ro i sitt oppjagede sinn; hun takket nå i sitt hjerte denne mannen ved sin side for alt det usigelig edle som han hadde gjort mot henne, da menneskene slo seg sammen for å forfølge henne. Men mens de stod der, kom eselmennene etter; de stimlet tett rundt dem, sammen med treske-folket, så det ble mørkt om trebordet av skyggene deres; de stod og stirret. Vampiro! gjentok de. Eh, altro! – Missen så på dem, og blikket deres var vilt; stemmene deres lød også som det første, mørke brølet fra en okse når den skrapende prøver sine horn mot jorden. Hun klarte ikke å svelge vinen; hun hvisket lavt til ham om han trodde at de ville myrde dem og rane dem: – De skumle opsynene! sa hun.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 59 / 135
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og hele veien maste missen ustanselig for tyskeren om marchesefruen og den skammelige overlasten, over denne enestående mangelen på ærbødighet overfor en enslig, forsvarsløs kvinne! Og der ruslet trege esler oppover stien med tomme kornsakker på ryggen; det var esler som kom tilbake fra kornpugerens have. Hun spurte heftig, mens de gikk forbi, hva de betalte i avgift, hver leilænding. Og de svarte; og hun skjønte ikke svarene; men hun gjentok likefullt for hver enkelt, for å hisse dem opp, ja ropte, ute av likevekt: Marchese vampiro! vampi–i–ro! Og leilændingerne ble begeistret; de fikk røde flekker av klassehat på kinnet, og de fektet med armene, skrek: Eh, altro! n61 Vampiro! De to nådde frem til et par forfalne hus. Der var treskeplass på tunet mellom bygningene. Og der gikk rolige okser og tråkket på kornbåndene; et par kjerringer stod med kjepper og slo kornet av over en krakk.
Der var fullt av folk som gikk frem og tilbake, bar kornbånd frem og halmen bort. De to spurte etter vin. Straks kom en krukke grumset hvitvin ut og et glass. Og hun satte seg også ned på trebenken for å finne ro i sitt oppjagede sinn; hun takket nå i sitt hjerte denne mannen ved sin side for alt det usigelig edle som han hadde gjort mot henne, da menneskene slo seg sammen for å forfølge henne. Men mens de stod der, kom eselmennene etter; de stimlet tett rundt dem, sammen med treske-folket, så det ble mørkt om trebordet av skyggene deres; de stod og stirret. Vampiro! gjentok de. Eh, altro! – Missen så på dem, og blikket deres var vilt; stemmene deres lød også som det første, mørke brølet fra en okse når den skrapende prøver sine horn mot jorden. Hun klarte ikke å svelge vinen; hun hvisket lavt til ham om han trodde at de ville myrde dem og rane dem: – De skumle opsynene! sa hun.Men han lo overlegent av henne, avfeide det: – Um Gottes willen, fräulein! Men de stod jo her med sigder og høgafler! sa hun. – Um Gottes willen, fräulein! Hun sprang plutselig opp, skjøt tvers gjennom folkemengden med kattekurven under armen. For de kvalte henne jo simpelthen med denne sammenstimlingen! Og den andre reiste seg: – Nicht laufen! sa han. – Men hun løp. Og han satte etter: – Nicht laufen! skrek han. – Men hun løp. Hun løftet opp og satte tvers over en stubbet åker. – Nicht laufen! hvinte han. Og nå løp også han. Det var stemmer etter dem. En vill stemme var det særlig: Il conto! sa den; det var verten, som likevel ville ha en liten smule betaling for vinen. Men de to skjelnet jo ikke ordene mens de løp.
Missen forsøkte å vende ansiktet et par ganger, se seg tilbake: der var visst springende mennesker overalt nedover åkeren! … og hender ble vist ut etter dem, krevde deres blod! – Den ville stemmen var foran, brølte sine stygge oksebrøl: Il conto! – Øynene hennes så ikke lenger for skrekk, og hun følte ikke føttene sine, som bar henne avsted som en storm. Stemmekoret bak dem oppe på åkeren tilvekket; der kom en splitter ny stemme til, en forferdelig skrikende – skrek den ikke noe om «attentat» eller drap? … Ja, de krevde deres blod! Med
Det ble svart for øynene hennes, gnistret, hun svimlte. En katt mjauet ulykkelig … Hun hadde visst slått seg. Hun samlet seg og trakk hodet frem fra kjolen. Hun lå hodestups nede i en grøft. Hun så opp fra bunnen på en løpsk herre som satte over i en vell av folk; nicht laufen! hven det. Hun krøp iltert opp, grep kurven, tok skjørtet opp om seg i stigende panikk, og de tynne leggene skred ut etter herren. Det bar videre nedover akren på en stormvind, og hun visste slett ikke hvorhen. – Il conto! ropte det plutselig fra en gammel mann høyt oppe i akren. Ved byporten stod en svettedryppende, løpsk doktor og ventet på missen; han kunne knapt snakke av andpustenhet, men likevel smilte han overlegent: –
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 60 / 135
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men han lo overlegent av henne, avfeide det: – Um Gottes willen, fräulein! Men de stod jo her med sigder og høgafler! sa hun. – Um Gottes willen, fräulein! Hun sprang plutselig opp, skjøt tvers gjennom folkemengden med kattekurven under armen. For de kvalte henne jo simpelthen med denne sammenstimlingen! Og den andre reiste seg: – Nicht laufen! sa han. – Men hun løp. Og han satte etter: – Nicht laufen! skrek han. – Men hun løp. Hun løftet opp og satte tvers over en stubbet åker. – Nicht laufen! hvinte han. Og nå løp også han. Det var stemmer etter dem. En vill stemme var det særlig: Il conto! sa den; det var verten, som likevel ville ha en liten smule betaling for vinen. Men de to skjelnet jo ikke ordene mens de løp.
Missen forsøkte å vende ansiktet et par ganger, se seg tilbake: der var visst springende mennesker overalt nedover åkeren! … og hender ble vist ut etter dem, krevde deres blod! – Den ville stemmen var foran, brølte sine stygge oksebrøl: Il conto! – Øynene hennes så ikke lenger for skrekk, og hun følte ikke føttene sine, som bar henne avsted som en storm. Stemmekoret bak dem oppe på åkeren tilvekket; der kom en splitter ny stemme til, en forferdelig skrikende – skrek den ikke noe om «attentat» eller drap? … Ja, de krevde deres blod! Med
Det ble svart for øynene hennes, gnistret, hun svimlte. En katt mjauet ulykkelig … Hun hadde visst slått seg. Hun samlet seg og trakk hodet frem fra kjolen. Hun lå hodestups nede i en grøft. Hun så opp fra bunnen på en løpsk herre som satte over i en vell av folk; nicht laufen! hven det. Hun krøp iltert opp, grep kurven, tok skjørtet opp om seg i stigende panikk, og de tynne leggene skred ut etter herren. Det bar videre nedover akren på en stormvind, og hun visste slett ikke hvorhen. – Il conto! ropte det plutselig fra en gammel mann høyt oppe i akren. Ved byporten stod en svettedryppende, løpsk doktor og ventet på missen; han kunne knapt snakke av andpustenhet, men likevel smilte han overlegent: –Um Gottes willen, fräulein, hvorfor løper du? Hun tok hans arm og sank sammen ved den: – Veldig snilt av deg! – Og hun takket ham igjen i sitt hjerte for alt det usigelig edle som han hadde gjort mot henne idag: han stod jo nå og ventet til og med på henne! … Men her inne i byporten holdt akkurat en håndkjerre for tollen. Den trillet straks videre foran dem oppover hovedgaten, for der var ingen matvarer. Det var en hel håndkjerre full av kridhvitt, respektløst steintøy. En gammel mann gikk etter og dyttet; han var spesialist på nettopp denne ene stygge avarten innen steintøybransjen. Han dro fra by til by, og gjorde akkurat i dette øyeblikket sitt inntog her i byen. Han skrek med sin heske markedsstemme: Mine herrer og damer!
Han henvendte seg frimodig til begge kjønn, selv om det som fulgte var litt uhøflig både i innhold og i ord; – men kort sagt handlet det om den lave prisen på snøen, og særlig om snøens tilstrekkelighet for ens hele lange levetid igjennom. I tunge, sørgmodige strofer kom det skitne skriket. Og så den korte, grådige kramkarslutningen i den rustne strupebasen: Sono tutti buoni! – Tingene var alle sammen feilfrie! Og der gikk en gammel dame bort midt i hovedgaten; hun tok et eksemplar av lasten og holdt det hvite steintøyet opp mot den knitrende solskinsdagen og banket på det med knoken og la øret inntil og lyttet, for å forvisse seg. Men kramkaren rev den krenket ut av hendes hånd og forsikret avgjørende: Ah, é buono, signora mia! Det var jo hans inntogsdag i byen, så det gjaldt å slå ned all tvil straks. Og han klinket hardere, han hamret virkelig med knyttneven.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 61 / 135
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Um Gottes willen, fräulein, hvorfor løper du? Hun tok hans arm og sank sammen ved den: – Veldig snilt av deg! – Og hun takket ham igjen i sitt hjerte for alt det usigelig edle som han hadde gjort mot henne idag: han stod jo nå og ventet til og med på henne! … Men her inne i byporten holdt akkurat en håndkjerre for tollen. Den trillet straks videre foran dem oppover hovedgaten, for der var ingen matvarer. Det var en hel håndkjerre full av kridhvitt, respektløst steintøy. En gammel mann gikk etter og dyttet; han var spesialist på nettopp denne ene stygge avarten innen steintøybransjen. Han dro fra by til by, og gjorde akkurat i dette øyeblikket sitt inntog her i byen. Han skrek med sin heske markedsstemme: Mine herrer og damer!
Han henvendte seg frimodig til begge kjønn, selv om det som fulgte var litt uhøflig både i innhold og i ord; – men kort sagt handlet det om den lave prisen på snøen, og særlig om snøens tilstrekkelighet for ens hele lange levetid igjennom. I tunge, sørgmodige strofer kom det skitne skriket. Og så den korte, grådige kramkarslutningen i den rustne strupebasen: Sono tutti buoni! – Tingene var alle sammen feilfrie! Og der gikk en gammel dame bort midt i hovedgaten; hun tok et eksemplar av lasten og holdt det hvite steintøyet opp mot den knitrende solskinsdagen og banket på det med knoken og la øret inntil og lyttet, for å forvisse seg. Men kramkaren rev den krenket ut av hendes hånd og forsikret avgjørende: Ah, é buono, signora mia! Det var jo hans inntogsdag i byen, så det gjaldt å slå ned all tvil straks. Og han klinket hardere, han hamret virkelig med knyttneven.Og den gamle fruen kjøpte to til og ruslet oppover smuget med én i hver hånd etter skaftet. Missen stanset plutselig opp, så på synet, stivnet: hun kunne ikke tro sine egne øyne! – Den tyske doktoren stanset opp: han kunne ikke tro sine egne øyne! De flyktet unna synet, inn i smug og sidegater; med sky øyne flyktet de. Men overalt gikk det én og bar på et hvitt eksemplar! De jaget avsted. Man kunne jo ikke berge seg mot dette! Hun stanset til slutt opp, tok seg for øynene og kjempet stønende den gode striden mot disse skinnende hvite synene, mot det rå i livet som hun plutselig idag var stilt så brutalt ansikt til ansikt med, mot all denne verdens himmelropende grusomhet … Men hun hadde den edle ved sin side, som hun så, renhet, uskyld og dyd, likesom hun selv! – De svingte rundt hjørnet, hvor marchesen ennå tok imot tributten. De kom dryppende svette hjem til pensjonatet.
Hun slo skodderne igjen på rommet sitt, stengte døren, skiftet de våte klærne og tok sin kalde avrivning. Det dryppet fortsatt tørt ned derfra, fra de mange kornsoldene. Og da hun igjen
Hun åpnet skodderne; det var en slik solskinnsdag ute, og de store fikenbladene glitret blanke av lys. Hun smilte, for hun trodde dog idag at hun hadde delt en dødsfare med en annen; og hun husket det forferdelige brølet om «attentat» og lignende, som ennå satt fast i øret hennes. Hun gikk bort til leksikonet sitt for å se ordene trykt der, fordi hun hadde delt det med ham. Hun fant også ordene; i leksikonet betydde de der «ta deg i vare for grøften! …» Men slike små lommeleksika var nå ikke alltid så fullstendige. – Og hadde han ikke også tatt parti for henne, da de tølperne skjente henne og katten hennes ut for drap på sisiken! – Og hun husket den siste merkelige opplevelsen, hun husket dette hvite, forferdelige synet i gaten, som de også hadde delt sammen, de to. Hun tenkte henrykt på hans forlegne blikk, som bare den sanne uskyld eier. For han var jo for blek til at rødmen på kinnet hans kunne synes.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 62 / 135
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og den gamle fruen kjøpte to til og ruslet oppover smuget med én i hver hånd etter skaftet. Missen stanset plutselig opp, så på synet, stivnet: hun kunne ikke tro sine egne øyne! – Den tyske doktoren stanset opp: han kunne ikke tro sine egne øyne! De flyktet unna synet, inn i smug og sidegater; med sky øyne flyktet de. Men overalt gikk det én og bar på et hvitt eksemplar! De jaget avsted. Man kunne jo ikke berge seg mot dette! Hun stanset til slutt opp, tok seg for øynene og kjempet stønende den gode striden mot disse skinnende hvite synene, mot det rå i livet som hun plutselig idag var stilt så brutalt ansikt til ansikt med, mot all denne verdens himmelropende grusomhet … Men hun hadde den edle ved sin side, som hun så, renhet, uskyld og dyd, likesom hun selv! – De svingte rundt hjørnet, hvor marchesen ennå tok imot tributten. De kom dryppende svette hjem til pensjonatet.
Hun slo skodderne igjen på rommet sitt, stengte døren, skiftet de våte klærne og tok sin kalde avrivning. Det dryppet fortsatt tørt ned derfra, fra de mange kornsoldene. Og da hun igjen
Hun åpnet skodderne; det var en slik solskinnsdag ute, og de store fikenbladene glitret blanke av lys. Hun smilte, for hun trodde dog idag at hun hadde delt en dødsfare med en annen; og hun husket det forferdelige brølet om «attentat» og lignende, som ennå satt fast i øret hennes. Hun gikk bort til leksikonet sitt for å se ordene trykt der, fordi hun hadde delt det med ham. Hun fant også ordene; i leksikonet betydde de der «ta deg i vare for grøften! …» Men slike små lommeleksika var nå ikke alltid så fullstendige. – Og hadde han ikke også tatt parti for henne, da de tølperne skjente henne og katten hennes ut for drap på sisiken! – Og hun husket den siste merkelige opplevelsen, hun husket dette hvite, forferdelige synet i gaten, som de også hadde delt sammen, de to. Hun tenkte henrykt på hans forlegne blikk, som bare den sanne uskyld eier. For han var jo for blek til at rødmen på kinnet hans kunne synes.En yndig kamp hadde de kjempet sammen idag mot det dyriske i mennesket. Et kjært, skinnende hvitt minne var det liksom blitt om en beseiret fristelse … Og da natten kom, stod kattekurven hos henne, rett ved puten. Når den beveget seg inni der, og kurven knirket sagte for dens levende vesen, lukket hun øyet tettere og hvisket så inderlig og hett, men det lød også som et
Sorgens klage: Veldig – veldig – snilt av deg! II. Ave Maria. Monte Pincio lå med senhøstsolen over sine mørke, lave steinalléer; når trærne står i solen, er de så mørke og så mettende grønne at det for øyet ser ut som om det flimrer et tindrende lys langs kronenes omriss, der de møter solluften, bare på grunn av kontrasten. De dårlige marmorstatuer av berømte landsmenn rundt om på plassen stod og lyste i ettermiddagssolen så fullstendig skyggeløst hvite at man ikke kunne se deres livløse trekk. Her på plassen foran musikk-tribunen stod nå de to, den norske grossererens datter og forfatteren.
Det var deres første gode solskinnsdag på Monte Pincio i den nye høsten; han, den flatbrystede, med det skjeggete faunansiktet og de røde leppene og de hete, hektiske øynene under mørke bryn som skjøt opp i gavlen, hadde møtt den blåøyde ved muren bak vannuret, der hun satt og drømte inn i de solfylte trekronene i Borghese-parken; han syntes hun lignet en ung kornblomst, der hun forundret satt og strakte hals. Og så gikk de sammen; de gikk hit, der faren hennes satt med sin frue; de satte seg på stoler som var leid ut for to soldi stykket. Faren, en tidligere byggherre fra en småby som hadde handlet seg rik på gårder i hovedstaden og spist seg rødsprengt på bif og burgunder, satt og halvsov mot høstsolen med hendene i den kjappe pjekkert, ennå tung av dejeunerens vin. Men de to unge stod våkne og så på folket.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 63 / 135
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
En yndig kamp hadde de kjempet sammen idag mot det dyriske i mennesket. Et kjært, skinnende hvitt minne var det liksom blitt om en beseiret fristelse … Og da natten kom, stod kattekurven hos henne, rett ved puten. Når den beveget seg inni der, og kurven knirket sagte for dens levende vesen, lukket hun øyet tettere og hvisket så inderlig og hett, men det lød også som et
Sorgens klage: Veldig – veldig – snilt av deg! II. Ave Maria. Monte Pincio lå med senhøstsolen over sine mørke, lave steinalléer; når trærne står i solen, er de så mørke og så mettende grønne at det for øyet ser ut som om det flimrer et tindrende lys langs kronenes omriss, der de møter solluften, bare på grunn av kontrasten. De dårlige marmorstatuer av berømte landsmenn rundt om på plassen stod og lyste i ettermiddagssolen så fullstendig skyggeløst hvite at man ikke kunne se deres livløse trekk. Her på plassen foran musikk-tribunen stod nå de to, den norske grossererens datter og forfatteren.
Det var deres første gode solskinnsdag på Monte Pincio i den nye høsten; han, den flatbrystede, med det skjeggete faunansiktet og de røde leppene og de hete, hektiske øynene under mørke bryn som skjøt opp i gavlen, hadde møtt den blåøyde ved muren bak vannuret, der hun satt og drømte inn i de solfylte trekronene i Borghese-parken; han syntes hun lignet en ung kornblomst, der hun forundret satt og strakte hals. Og så gikk de sammen; de gikk hit, der faren hennes satt med sin frue; de satte seg på stoler som var leid ut for to soldi stykket. Faren, en tidligere byggherre fra en småby som hadde handlet seg rik på gårder i hovedstaden og spist seg rødsprengt på bif og burgunder, satt og halvsov mot høstsolen med hendene i den kjappe pjekkert, ennå tung av dejeunerens vin. Men de to unge stod våkne og så på folket.Der kom en ti-årig romersk borger spaserende med sin bonde og sin mor; og han var for stor til å passe inn, han sprang vilt frem og hoppet opp og ga den sist ankomne marmor-landsmannen et smekkende slag på kinnet. Forfatteren pekte og snakket til den blåøyde: En billedstormer! sa han. En anarkist! – Men konstablen derhenne smilte under barten over den nyopdukkende borgeren og skottet klokt opp i den blå solluften. – Nei! Konstablen ser riktig! sa han så: Sådan begynder altid streberen, både i parlamentet og i kunsten! – Og hun kniste støtvis, med barnehaken frem. – Slår først sine næver møre, sa han. For det som er stort, står ham nemlig i veien! Men ellers så ingen den nye borgeren. For dronningen kom kjørende frem i det samme med tjenere i hvite strømpelegger og ildrøde snipkjoler. Og den unge romeren benyttet anledningen nok en gang, og der klasket et nytt ørefik til en annen berømt landsmann.
Men dirigenten for brigademusikken foran tribunen stoppet midt i sitt nummer og kastet seg over kongesangen med slik øvelse og så hurtig at mange ikke merket pausen, eller endog byttet i programmet.
Og man kjørte. Vognrækkerne der borte på plassen løste seg ut og fulgte i høytidelig trav etter de ildrøde heidukkene innover de lave, mørke stenalléene. Den friske, brune sanden knuste og knustes. Velpussede vognhjul blinket, og herrernes flosshatter, og hestebidslernes stål. Roms adel og gesandtene kjørte. Man kjørte ustanselig rundt i de kronglete veiene, svingte, krysset, skar sine egne hjulspor over, vekslet veier, varierte – ut og inn mellom blomsterbedene, mellom gråstammede plataner. Men på benkene satt bedagede romere tilbake og kalkulerte kjøretøyenes verdi: det var den adelsmannen, og det var den! … det var gesandten for den stormakten og den for den andre, som begge hadde råd til egen vogn! … Men der kjørte en fille-gesandt fra en småstat, som bare leide vogn og tjenere for disse par timene daglig på Monte Pincio og betalte 100 lire måneden … Der travet en snøhvit, rimdækket hoppe forbi med kokette jomfruetrinn; der satt to i den lette kurvvognen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 64 / 135
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Der kom en ti-årig romersk borger spaserende med sin bonde og sin mor; og han var for stor til å passe inn, han sprang vilt frem og hoppet opp og ga den sist ankomne marmor-landsmannen et smekkende slag på kinnet. Forfatteren pekte og snakket til den blåøyde: En billedstormer! sa han. En anarkist! – Men konstablen derhenne smilte under barten over den nyopdukkende borgeren og skottet klokt opp i den blå solluften. – Nei! Konstablen ser riktig! sa han så: Sådan begynder altid streberen, både i parlamentet og i kunsten! – Og hun kniste støtvis, med barnehaken frem. – Slår først sine næver møre, sa han. For det som er stort, står ham nemlig i veien! Men ellers så ingen den nye borgeren. For dronningen kom kjørende frem i det samme med tjenere i hvite strømpelegger og ildrøde snipkjoler. Og den unge romeren benyttet anledningen nok en gang, og der klasket et nytt ørefik til en annen berømt landsmann.
Men dirigenten for brigademusikken foran tribunen stoppet midt i sitt nummer og kastet seg over kongesangen med slik øvelse og så hurtig at mange ikke merket pausen, eller endog byttet i programmet.
Og man kjørte. Vognrækkerne der borte på plassen løste seg ut og fulgte i høytidelig trav etter de ildrøde heidukkene innover de lave, mørke stenalléene. Den friske, brune sanden knuste og knustes. Velpussede vognhjul blinket, og herrernes flosshatter, og hestebidslernes stål. Roms adel og gesandtene kjørte. Man kjørte ustanselig rundt i de kronglete veiene, svingte, krysset, skar sine egne hjulspor over, vekslet veier, varierte – ut og inn mellom blomsterbedene, mellom gråstammede plataner. Men på benkene satt bedagede romere tilbake og kalkulerte kjøretøyenes verdi: det var den adelsmannen, og det var den! … det var gesandten for den stormakten og den for den andre, som begge hadde råd til egen vogn! … Men der kjørte en fille-gesandt fra en småstat, som bare leide vogn og tjenere for disse par timene daglig på Monte Pincio og betalte 100 lire måneden … Der travet en snøhvit, rimdækket hoppe forbi med kokette jomfruetrinn; der satt to i den lette kurvvognen.De ble lagt merke til og gjenkjent på grunn av hoppen – i øyeblikket Roms mest nyskapende hoppe! Ti mennesker vendte seg mot hverandre og spurte ivrig etter hoppens eiers navn. Og eieren så det, og det jublet i hans bryst; og han satt glædesløs og mørk, en pessimist i øyet som en sirkusdirektør. – Forfatteren pekte: Se hans venn! sa han – som sitter der ved siden på kurvsætet: han soler seg i muligheten for at man der på benken eller der borte i vognen kanskje
Spør også etter navnet på hoppens eiers venn! – Hun smilte lunt som før: – Hvor slem du er! sa hun. Musikkens toner veltet mens de kjørte. Det var karabinierene som spilte i dag. Og den unge, spradebaste løytnanten som ledet dem, hadde sneket inn en av sine egne komposisjoner i programmet – en «marcia trionfale». Men det var nettopp det nummeret som ble avbrutt av dronningens kongshymne. Og det ga ham nå påskudd til å spille hele «marcia trionfale» på nytt. Han kastet hodet lidenskapelig bakover og stirret seierstolt opp i det solforslukte stenekbladet; for dronningen ville kanskje sende sin kammerherre bort for å komplimentere ham etter prestasjonen. – Forfatteren pekte igjen: – Se dilettantens selvkritikk! sa han. Selv det runde, lune bladverket på stenektræet over tribunen, tror han, vibrerer til tonene fra hans fattige produkt! – Og den blåøyde kvinnen smilte igjen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 65 / 135
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De ble lagt merke til og gjenkjent på grunn av hoppen – i øyeblikket Roms mest nyskapende hoppe! Ti mennesker vendte seg mot hverandre og spurte ivrig etter hoppens eiers navn. Og eieren så det, og det jublet i hans bryst; og han satt glædesløs og mørk, en pessimist i øyet som en sirkusdirektør. – Forfatteren pekte: Se hans venn! sa han – som sitter der ved siden på kurvsætet: han soler seg i muligheten for at man der på benken eller der borte i vognen kanskje
Spør også etter navnet på hoppens eiers venn! – Hun smilte lunt som før: – Hvor slem du er! sa hun. Musikkens toner veltet mens de kjørte. Det var karabinierene som spilte i dag. Og den unge, spradebaste løytnanten som ledet dem, hadde sneket inn en av sine egne komposisjoner i programmet – en «marcia trionfale». Men det var nettopp det nummeret som ble avbrutt av dronningens kongshymne. Og det ga ham nå påskudd til å spille hele «marcia trionfale» på nytt. Han kastet hodet lidenskapelig bakover og stirret seierstolt opp i det solforslukte stenekbladet; for dronningen ville kanskje sende sin kammerherre bort for å komplimentere ham etter prestasjonen. – Forfatteren pekte igjen: – Se dilettantens selvkritikk! sa han. Selv det runde, lune bladverket på stenektræet over tribunen, tror han, vibrerer til tonene fra hans fattige produkt! – Og den blåøyde kvinnen smilte igjen.Men imens var det første anfallet av kjøretrang over, og kjøretøyene stanset opp på plassen foran musikken. Blink av vognhjul og flosshatter og hestebisslenes stål! – alt samlet seg og bandt seg til et eneste bål av gnister. Man hilste på nye bekjente der borte i gnistbålet. Man satte seg opp hos hverandre i vognen. Man smilte. Man lot solen skinne seg rett i ansiktet. Og de fikk et nytt anfall av kjøretrang, og man førte den som hadde satt seg opp i vognen, med seg på den nye turen, rundt i de kronglete veiene under steiner og blanke laurbær og grå platantrær. Igjen knirket den brune sanden; det var som om menneskenes kjøretørst ble mer brennende for hver runde, og ordene deres raskere, og det var som hingstenes lyst til å løpe økte. Damenes strutsefjær vaiet. – Se! sa han igjen og pekte: Der er røde, våte lepper! Hvite tenner gnistrer. Der er kinder bleke av brennende livslyst. Der er glør i de brune øynene.
Ti under farten – slik kan mann og kvinne på samme sete kaste blikkene sine på hverandre, uten at det betyr alt, uten at blikket fester seg og blir bortkastet; – men der kan likevel være noe som et lite løfte i blikket, en rask gnist, en skjult, vill nynning opp i det himmelblå rommet: Chi lo sa! Hvem visste! … Ja, se alle de ville nynningene! sa han. Nå lo hun ikke lenger. Nå la hun hodet på skulderen hans.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 66 / 135
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men imens var det første anfallet av kjøretrang over, og kjøretøyene stanset opp på plassen foran musikken. Blink av vognhjul og flosshatter og hestebisslenes stål! – alt samlet seg og bandt seg til et eneste bål av gnister. Man hilste på nye bekjente der borte i gnistbålet. Man satte seg opp hos hverandre i vognen. Man smilte. Man lot solen skinne seg rett i ansiktet. Og de fikk et nytt anfall av kjøretrang, og man førte den som hadde satt seg opp i vognen, med seg på den nye turen, rundt i de kronglete veiene under steiner og blanke laurbær og grå platantrær. Igjen knirket den brune sanden; det var som om menneskenes kjøretørst ble mer brennende for hver runde, og ordene deres raskere, og det var som hingstenes lyst til å løpe økte. Damenes strutsefjær vaiet. – Se! sa han igjen og pekte: Der er røde, våte lepper! Hvite tenner gnistrer. Der er kinder bleke av brennende livslyst. Der er glør i de brune øynene.
Ti under farten – slik kan mann og kvinne på samme sete kaste blikkene sine på hverandre, uten at det betyr alt, uten at blikket fester seg og blir bortkastet; – men der kan likevel være noe som et lite løfte i blikket, en rask gnist, en skjult, vill nynning opp i det himmelblå rommet: Chi lo sa! Hvem visste! … Ja, se alle de ville nynningene! sa han. Nå lo hun ikke lenger. Nå la hun hodet på skulderen hans.Hun la plutselig merke til de sylskarpe glimtene i øynene hans; nå følte hun også tydelig hånligheten og det opprørte uttrykket i alt det han tidligere hadde sagt, når han pekte på menneskene rundt seg. Og hun ble urolig av det. Men han fortsatte å se seg rundt og lete. Rett bak dem klynget de krabbefargede misjonærlærlingene fra Propagandæn seg dekorativt sammen midt inne i det grønne, der hvor de pleiet bak det lysmalte malmstaket; og idag hadde de solstrålene rett på seg, på de unge leppene, på de hvite sølibat-kindene. – Og hennes mor, som satt her foran malmstaket, skottet hele tiden bakover mot misjonærene i det grønne og «studerte» deres bleke, interessante ansikter. – Se! Selv neseborene deres skjelver! sa han til den blåøyde. Men grossereren forsto hvor hans frues blikk var vendt, og våknet opp for femte gang og smilte småklynkende mot høstsolen: – Du har nok rett i at denne hummeren er stor nok, mamma!
– Isch dig, pappa! – Og hun tørket seg tungt med lommetørklæ-snippen i begge mundviker. Datteren hørte det. Da gikk hun sin vei. Og forfatteren fulgte med. De gikk tvers over plassen, frem på balustraden; de stilte seg ved det tufstenshvite gelænderet. De stod og så frem for seg, og sa ingenting; og de hadde hele vognvrimlen heroppe under stenekalléerne bak ryggen sin. De stod med ansiktene vendt mot granittobelisken på Piazza del Popolo dernede, hvor drosjehjulene snurret ivrig avsted i de lange rekker og så, fri gatestens larm, svingte bedaget inn gjennom Monte Pincio-porten; ennå kom det kjørende hitop! Men denne lyden fra alle disse hjul smeltet nå sammen for de to og steg opp mot dem, som ingenting annet enn en eneste dempet rokkesnelle-dur. De stod og så en stund ned på den gamle kirken like under seg med det gamle teglstens-taket, brunt, forfallet; – forresten lå det mange slike ru østers-tak under dem.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 67 / 135
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hun la plutselig merke til de sylskarpe glimtene i øynene hans; nå følte hun også tydelig hånligheten og det opprørte uttrykket i alt det han tidligere hadde sagt, når han pekte på menneskene rundt seg. Og hun ble urolig av det. Men han fortsatte å se seg rundt og lete. Rett bak dem klynget de krabbefargede misjonærlærlingene fra Propagandæn seg dekorativt sammen midt inne i det grønne, der hvor de pleiet bak det lysmalte malmstaket; og idag hadde de solstrålene rett på seg, på de unge leppene, på de hvite sølibat-kindene. – Og hennes mor, som satt her foran malmstaket, skottet hele tiden bakover mot misjonærene i det grønne og «studerte» deres bleke, interessante ansikter. – Se! Selv neseborene deres skjelver! sa han til den blåøyde. Men grossereren forsto hvor hans frues blikk var vendt, og våknet opp for femte gang og smilte småklynkende mot høstsolen: – Du har nok rett i at denne hummeren er stor nok, mamma!
– Isch dig, pappa! – Og hun tørket seg tungt med lommetørklæ-snippen i begge mundviker. Datteren hørte det. Da gikk hun sin vei. Og forfatteren fulgte med. De gikk tvers over plassen, frem på balustraden; de stilte seg ved det tufstenshvite gelænderet. De stod og så frem for seg, og sa ingenting; og de hadde hele vognvrimlen heroppe under stenekalléerne bak ryggen sin. De stod med ansiktene vendt mot granittobelisken på Piazza del Popolo dernede, hvor drosjehjulene snurret ivrig avsted i de lange rekker og så, fri gatestens larm, svingte bedaget inn gjennom Monte Pincio-porten; ennå kom det kjørende hitop! Men denne lyden fra alle disse hjul smeltet nå sammen for de to og steg opp mot dem, som ingenting annet enn en eneste dempet rokkesnelle-dur. De stod og så en stund ned på den gamle kirken like under seg med det gamle teglstens-taket, brunt, forfallet; – forresten lå det mange slike ru østers-tak under dem.Og de så en stund over mot den motsatte siden av Popolo-plassen, hvor innkjørselen skrånet fra to kanter opp til den brede broen, som ilte rett frem mellom de hvite tufstens-rekkverkene over Tiberen og mot den andre bredden. Deres blikk løp med langs den hvite broen, fortsatte videre helt opp til den store furuen som stod mot solhimmelen langt der borte på ryggen av Monte Mario. – Men her stod de nå, tause begge to, uansett hvor blikket deres vendte seg … Der kom en tyskeren bort til de to. Det var den unge, lærde doktoren fra pensjonatet, med den berømte knebelen og gullbrillene. Han hilste fortrolig, som om de var gamle, gode kjente. Men de snudde ryggen til. Han skjønte ingenting; han pekte, slo ut med armene, snøftet: – Dieser herrliche abend! … Hva sier ikke vår Goethe? – Kanitverstan! sa den andre, fremmed og mutt.
Men den lærde ville likevel presse seg inn ved siden av de to og være med på deres utsikt mot solnedgangen over Monte Mario. Og han snakket, fylt av følsomhet: Dieser herrliche abend! Men de snudde ryggen enda mer til og stilte seg i svinfylking i et hjørne. Og tyskeren slapp ikke innenfor i ringen. Til slutt gled han unna; og han gikk fornærmet nedover langs tufsteinsmuren; – og der nede møtte han en annen pensjonatsvenn, den 45 år gamle, rike engelske missen, som kom spaserende med kattekurven sin under armen, så dyret kunne trekke litt frisk luft. Han tok galant kurven hennes, slo ut med den ledige armen og begynte på nytt: Dieser herrliche abend! Solen sank. Musikken stilnet og klappet sammen. Det blinket gult i vinduene i Kvirinalet inne i byen, og duesvermen der borte rundt det melankolske middelalderske Torre militare satte kursen hjem. Obeliskens granitt mørknet her på plassen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 68 / 135
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og de så en stund over mot den motsatte siden av Popolo-plassen, hvor innkjørselen skrånet fra to kanter opp til den brede broen, som ilte rett frem mellom de hvite tufstens-rekkverkene over Tiberen og mot den andre bredden. Deres blikk løp med langs den hvite broen, fortsatte videre helt opp til den store furuen som stod mot solhimmelen langt der borte på ryggen av Monte Mario. – Men her stod de nå, tause begge to, uansett hvor blikket deres vendte seg … Der kom en tyskeren bort til de to. Det var den unge, lærde doktoren fra pensjonatet, med den berømte knebelen og gullbrillene. Han hilste fortrolig, som om de var gamle, gode kjente. Men de snudde ryggen til. Han skjønte ingenting; han pekte, slo ut med armene, snøftet: – Dieser herrliche abend! … Hva sier ikke vår Goethe? – Kanitverstan! sa den andre, fremmed og mutt.
Men den lærde ville likevel presse seg inn ved siden av de to og være med på deres utsikt mot solnedgangen over Monte Mario. Og han snakket, fylt av følsomhet: Dieser herrliche abend! Men de snudde ryggen enda mer til og stilte seg i svinfylking i et hjørne. Og tyskeren slapp ikke innenfor i ringen. Til slutt gled han unna; og han gikk fornærmet nedover langs tufsteinsmuren; – og der nede møtte han en annen pensjonatsvenn, den 45 år gamle, rike engelske missen, som kom spaserende med kattekurven sin under armen, så dyret kunne trekke litt frisk luft. Han tok galant kurven hennes, slo ut med den ledige armen og begynte på nytt: Dieser herrliche abend! Solen sank. Musikken stilnet og klappet sammen. Det blinket gult i vinduene i Kvirinalet inne i byen, og duesvermen der borte rundt det melankolske middelalderske Torre militare satte kursen hjem. Obeliskens granitt mørknet her på plassen.Det glimtet i vest, langt der ute bak den trygge, svarte pinjen på Monte Mario. Og borte bak den hvite Tiber-broen ble lyktene allerede tent, i siksak hitover, én for én, blyge, blekgrønne. Det glimtet fjernere og rødere i vest. Det dampet hvitt, lik tynt flor så gjennomsiktig, opp fra byens gater og loggiaer; og det dampet tett og tykt der ute i syd over sletten bak byen … en flate av hvit dis som la seg innover land mot Albanerskråningen, og som la seg utover mot havet i vest. En flate som steg opp i luften, likesom vannspeilet stiger under flommen, og så veltet den innover, hyllet byens gamle tegltak inn, sløret sollyset matt i vest. Der stod en blek måne et sted høyt oppe, høyt over den hvite dampen. Og frem av stenekens mørke trådte kustoden i den sidekappen og ropte med dyster banditrøst: S'chi-u-u-ude! n62 Månen blinket i hans hatt, og dens fjær stod ranke og bydende. Og de siste kjøretøyene trillet nedover de brede veiene.
De dekorative hummerne gled på rad ned ad stiene mot Propaganda-bygningen. Og den hvite hoppens eier svingte sin svepe til et muntert avskjedssmeld og et blikk vandret over det glade øyet av tilfredshet med dagens suksess. Der var folk på alle veier, alle stier ned mot gitterportene. Den lille romerborgeren feide på hjemveien alle fedrelandets marmorstormenn av banen, uten hinder og sky. – – – – – … Et svakt, sølvklart klingeling fra et lite kirketårn et sted! – En melding, sånn. Den blandet seg med stemmene fra de andre, fra San Carlo, fra de neststørste kirkene, fra St. Peters veldige klokke, som svingte så tungt og så langt, at de mellomstore kirkene begynte å kime to slag for hvert slag som runget. Og det spede første klingeling druknet ute i klokketonenes hav. Det var hundrevis av stemmer som steg opp mot dem på balustraden. En enorm verdensstrupe som nynnet sin aftenhymne. Obeliskens granitt var svart.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 69 / 135
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det glimtet i vest, langt der ute bak den trygge, svarte pinjen på Monte Mario. Og borte bak den hvite Tiber-broen ble lyktene allerede tent, i siksak hitover, én for én, blyge, blekgrønne. Det glimtet fjernere og rødere i vest. Det dampet hvitt, lik tynt flor så gjennomsiktig, opp fra byens gater og loggiaer; og det dampet tett og tykt der ute i syd over sletten bak byen … en flate av hvit dis som la seg innover land mot Albanerskråningen, og som la seg utover mot havet i vest. En flate som steg opp i luften, likesom vannspeilet stiger under flommen, og så veltet den innover, hyllet byens gamle tegltak inn, sløret sollyset matt i vest. Der stod en blek måne et sted høyt oppe, høyt over den hvite dampen. Og frem av stenekens mørke trådte kustoden i den sidekappen og ropte med dyster banditrøst: S'chi-u-u-ude! n62 Månen blinket i hans hatt, og dens fjær stod ranke og bydende. Og de siste kjøretøyene trillet nedover de brede veiene.
De dekorative hummerne gled på rad ned ad stiene mot Propaganda-bygningen. Og den hvite hoppens eier svingte sin svepe til et muntert avskjedssmeld og et blikk vandret over det glade øyet av tilfredshet med dagens suksess. Der var folk på alle veier, alle stier ned mot gitterportene. Den lille romerborgeren feide på hjemveien alle fedrelandets marmorstormenn av banen, uten hinder og sky. – – – – – … Et svakt, sølvklart klingeling fra et lite kirketårn et sted! – En melding, sånn. Den blandet seg med stemmene fra de andre, fra San Carlo, fra de neststørste kirkene, fra St. Peters veldige klokke, som svingte så tungt og så langt, at de mellomstore kirkene begynte å kime to slag for hvert slag som runget. Og det spede første klingeling druknet ute i klokketonenes hav. Det var hundrevis av stemmer som steg opp mot dem på balustraden. En enorm verdensstrupe som nynnet sin aftenhymne. Obeliskens granitt var svart.Monte Mario i vest var høy; og den som kjente havet, tenkte på det ved solnedgang, når det legger seg til ro etter en vild stormdag – og stormdagen har feiet himmelen ren ovenfor, og det går for seg med tunge, åsrygg-høye bølger hernede, lunete, brotsjø-lystne – og langt ute i vest ligger dagen som et blodrødt øye og myser frem gjennom en sprekk i en tett sammenpresset, klæberstensblå skybanke. Og så reiser en bølgetopp seg i luften. Reiser seg, reiser seg uten ende! tar pusten fra skipet nede i bølgedalen. – Monte Mario-åsen lå svart og truende som en slik enorm bølge. For det var selve natten som kom vellende inn over byen over åsryggen. Men foran den jog klokkeklangen innover som brusen og suset før bølgen slukte. Dagslysets siste glimt slukket ute bak den sorte furuen. Ave Maria! Og alle disse hundrevis av forskjellige klokkerøster tok hver sin bit av sinnene, suset, brusete, skalv – og fratok menneskene tankens klarhet.
Natten reiste seg uten ende og tok fra dem livspusten og bevisstheten, bøyet sørlandingen til et barn av natur og jord og muld … et lite sekund hvor hans klare hjerne ikke yter motstand. Det det eneste naturmystiske sekundet han kjenner. Menneskene glemte seg selv for natten; og de sang, og tenkte ikke. De sang, de på balustraden. De sang, de langs tufstensmuren. De tok klokkenes toner, hentet hver sin klokke der ute i havet. De støtte distraherte sine stokker i asfalten, trommet med dem på muren; og noen ble døve og skjøv hatten bak i nakken, stoppet opp med rynkete bryn og sang; og noen stirret blinde ut for seg og hilste ikke engang på kjente. Bølgen kom, nattens bølge … menneskene steg over hodet. De sang himmeldronningen farvel. Ave Maria! … De to på balustraden sa ingenting ennå. De lå i klokkeklemten, lå i toneelven fra menneskestrømmen, lot seg ta og seilte med nedover.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 70 / 135
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Monte Mario i vest var høy; og den som kjente havet, tenkte på det ved solnedgang, når det legger seg til ro etter en vild stormdag – og stormdagen har feiet himmelen ren ovenfor, og det går for seg med tunge, åsrygg-høye bølger hernede, lunete, brotsjø-lystne – og langt ute i vest ligger dagen som et blodrødt øye og myser frem gjennom en sprekk i en tett sammenpresset, klæberstensblå skybanke. Og så reiser en bølgetopp seg i luften. Reiser seg, reiser seg uten ende! tar pusten fra skipet nede i bølgedalen. – Monte Mario-åsen lå svart og truende som en slik enorm bølge. For det var selve natten som kom vellende inn over byen over åsryggen. Men foran den jog klokkeklangen innover som brusen og suset før bølgen slukte. Dagslysets siste glimt slukket ute bak den sorte furuen. Ave Maria! Og alle disse hundrevis av forskjellige klokkerøster tok hver sin bit av sinnene, suset, brusete, skalv – og fratok menneskene tankens klarhet.
Natten reiste seg uten ende og tok fra dem livspusten og bevisstheten, bøyet sørlandingen til et barn av natur og jord og muld … et lite sekund hvor hans klare hjerne ikke yter motstand. Det det eneste naturmystiske sekundet han kjenner. Menneskene glemte seg selv for natten; og de sang, og tenkte ikke. De sang, de på balustraden. De sang, de langs tufstensmuren. De tok klokkenes toner, hentet hver sin klokke der ute i havet. De støtte distraherte sine stokker i asfalten, trommet med dem på muren; og noen ble døve og skjøv hatten bak i nakken, stoppet opp med rynkete bryn og sang; og noen stirret blinde ut for seg og hilste ikke engang på kjente. Bølgen kom, nattens bølge … menneskene steg over hodet. De sang himmeldronningen farvel. Ave Maria! … De to på balustraden sa ingenting ennå. De lå i klokkeklemten, lå i toneelven fra menneskestrømmen, lot seg ta og seilte med nedover.Han stanset engang opp ved en agave og kjente sløvt på dens benete blad-od. – Kjente! sa han tonløst. Skal De kjenne hvor den stikker. Og hun kjente på den. Og de kjente på andre, og satte fingertuppen mot hver eneste benete blad-od den hadde. – Den stikker, sa hun åndsfraværende. – Ja, den stikker, sa han. – Men man behøver jo slett ikke å ta i dem, sa hun. De stod og lyttet: … Aftendunst og klokkeklemt … Lyden av alle de strykende føttene, som gled unna nedover sandgangene. Menneskeflommen som gikk; som silte frem i tynne bekker langs stiene; som bølget ned i brede elver langs veiene. Og plutselig tok hun den spede, døende klangen langt der ute i tonehavet og sang med, lot seg bøye til barn igjen ovenpå hans sylskarpe smil, og øyet hennes lukket seg: Ave Maria! Det var tomt ovenfor dem på Monte Pincio; menneskeflommen hadde flyttet seg bort fra dem. Bandittens stemme lød like der oppe, kortere, sintere: S'chiude!
Og de to skyndte seg. * Nede på Piazza di Spagna stanset hun plutselig foran en drosje. – Colosseum! sa hun. Han smilte: – Colosseum? Men han ventet ikke svar; han steg opp i drosjen til henne. Den trillet avsted over Roms slitte gatestener, i krappe, forsiktige svinger rundt hjørnene, i urolig galopp opp gjennom trange smug. Og nå stod månen klar og hvit der oppe, over alle loggiaene og alle de østerstekte takene. – Colosseum i måneskin! sa hun, og lo rett ut i luften fra det våkne blå øyet. – De stilte seg i skyggen inne i Colosseum.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 71 / 135
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han stanset engang opp ved en agave og kjente sløvt på dens benete blad-od. – Kjente! sa han tonløst. Skal De kjenne hvor den stikker. Og hun kjente på den. Og de kjente på andre, og satte fingertuppen mot hver eneste benete blad-od den hadde. – Den stikker, sa hun åndsfraværende. – Ja, den stikker, sa han. – Men man behøver jo slett ikke å ta i dem, sa hun. De stod og lyttet: … Aftendunst og klokkeklemt … Lyden av alle de strykende føttene, som gled unna nedover sandgangene. Menneskeflommen som gikk; som silte frem i tynne bekker langs stiene; som bølget ned i brede elver langs veiene. Og plutselig tok hun den spede, døende klangen langt der ute i tonehavet og sang med, lot seg bøye til barn igjen ovenpå hans sylskarpe smil, og øyet hennes lukket seg: Ave Maria! Det var tomt ovenfor dem på Monte Pincio; menneskeflommen hadde flyttet seg bort fra dem. Bandittens stemme lød like der oppe, kortere, sintere: S'chiude!
Og de to skyndte seg. * Nede på Piazza di Spagna stanset hun plutselig foran en drosje. – Colosseum! sa hun. Han smilte: – Colosseum? Men han ventet ikke svar; han steg opp i drosjen til henne. Den trillet avsted over Roms slitte gatestener, i krappe, forsiktige svinger rundt hjørnene, i urolig galopp opp gjennom trange smug. Og nå stod månen klar og hvit der oppe, over alle loggiaene og alle de østerstekte takene. – Colosseum i måneskin! sa hun, og lo rett ut i luften fra det våkne blå øyet. – De stilte seg i skyggen inne i Colosseum.Måneskinnet fløt med sin hvite dis inn over murkransen høyt der oppe. Der gikk folk omkring hernede og hvisket andektig. Der vandret folk oppe i radene også; akkurat der månen stod oppe, lyste en hvit kurv, som en galant herre bar for en dame. Og herren slo ustanselig ut med armen og mumlet dempet: «Hva sier ikke vår store Goethe!» – Og frøkenen sa at hun var trøtt, og fikk lov til å ta hans arm «bare et lite minutt». De to nordmennene sto igjen i skyggen og stirret stumme opp i måneskinnets lysdis. Der oppe slo en fugl skremt med vingene. De merket at de var alene med hverandre. Han sa med ett, for igjen å si noe i rette tid mot stillheten: «Der oppe på murkransen satt altså marine-soldatene fra Ostia og trakk solseil over folket og festet tauet med jernringer.»
Og hun svarte raskt: «Der oppe så jeg nettopp i går ved dagslys en skogdue flakse ... eller kanskje det var en kaie ... eller kanskje det var en ugle-art som hørte hjemme inne i fjellene.» De sto igjen stumme. Folk beveget seg rundt i radene og snakket dempet. Og de to stilte seg helt ut i den tette, flommende lysdisen, og det var som om noe stort grep etter dem med sin varme hånd og ville lede dem inn på livets brede, trygge allfarvei. Han skyndte seg å si, for igjen å si noe i rette tid mot stillheten: «Her ...»
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 3-masker-og-mennesker-del-3
# chapter_title: Masker og mennesker – del 3
# book_page: 72 / 135
# chapter_page: 24
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Måneskinnet fløt med sin hvite dis inn over murkransen høyt der oppe. Der gikk folk omkring hernede og hvisket andektig. Der vandret folk oppe i radene også; akkurat der månen stod oppe, lyste en hvit kurv, som en galant herre bar for en dame. Og herren slo ustanselig ut med armen og mumlet dempet: «Hva sier ikke vår store Goethe!» – Og frøkenen sa at hun var trøtt, og fikk lov til å ta hans arm «bare et lite minutt». De to nordmennene sto igjen i skyggen og stirret stumme opp i måneskinnets lysdis. Der oppe slo en fugl skremt med vingene. De merket at de var alene med hverandre. Han sa med ett, for igjen å si noe i rette tid mot stillheten: «Der oppe på murkransen satt altså marine-soldatene fra Ostia og trakk solseil over folket og festet tauet med jernringer.»
Og hun svarte raskt: «Der oppe så jeg nettopp i går ved dagslys en skogdue flakse ... eller kanskje det var en kaie ... eller kanskje det var en ugle-art som hørte hjemme inne i fjellene.» De sto igjen stumme. Folk beveget seg rundt i radene og snakket dempet. Og de to stilte seg helt ut i den tette, flommende lysdisen, og det var som om noe stort grep etter dem med sin varme hånd og ville lede dem inn på livets brede, trygge allfarvei. Han skyndte seg å si, for igjen å si noe i rette tid mot stillheten: «Her ...»Masker og mennesker – del 4
Vi vandrer nå liksom til et hellig sted! Endog her har hundrevis av uskyldige menneskers blod blitt utgytt i denne sanden. – Han smilte: – Historiens dom er nokså lemfældig, når begivenhetene bare får tid på seg til å gro over av mose og få østersskall på seg. Men ordene vendte et for et tilbake til ham, og slo seg ned igjen hos ham, like forbløffende lurvete, utslitte og meningsløse. Og de to ble uhjelpelig stumme igjen, og etterpå forlegne over stillheten; og de tenkte i bunn og grunn slettes ikke spor på historiens dom. Men så blusset han plutselig opp: – Åh! Hvor mye liv og lykke som har blitt sløst bort her! sa han. Og han blusset opp enda heftigere: – Det er noe evig ved dette … ved denne lykkens luksus! ved denne bunnløse livs-ødslingen! Noe fast! Noe som et anker for menneskenes tro! Ja, et alter er det for en jordisk andakt! Eller det er et bugnende festbord som aldri dekkes av! … Det forteller om overflod.
Og overflod er beviset på at livet er rikt! – Håh! svarte hun og trakk ham inn i skyggen igjen: – Når jeg står like overfor dette her, blir jeg liksom så forsvinnende liten, at jeg synes jeg har lov til hva jeg vil! … Solnedgangen først, og så dette her! Og hun slo armene om ham inne i skyggen … Men oppe i radene hadde den lærde doktoren gått med kurven under armen, og missen under den andre; de hadde kommet nærmere skyggen nå. Og missen hørte katten puste inne i kurven, og hun kjente liksom naturen selv risle innover seg ved det. Og i en mørk gang sa hun at hun var så uhyre forferdelig trøtt! og hulket ganske sagte av tretthet og la seg inntil tyskeren, og tyskeren slapp kurven og tok imot henne.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 73 / 135
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vi vandrer nå liksom til et hellig sted! Endog her har hundrevis av uskyldige menneskers blod blitt utgytt i denne sanden. – Han smilte: – Historiens dom er nokså lemfældig, når begivenhetene bare får tid på seg til å gro over av mose og få østersskall på seg. Men ordene vendte et for et tilbake til ham, og slo seg ned igjen hos ham, like forbløffende lurvete, utslitte og meningsløse. Og de to ble uhjelpelig stumme igjen, og etterpå forlegne over stillheten; og de tenkte i bunn og grunn slettes ikke spor på historiens dom. Men så blusset han plutselig opp: – Åh! Hvor mye liv og lykke som har blitt sløst bort her! sa han. Og han blusset opp enda heftigere: – Det er noe evig ved dette … ved denne lykkens luksus! ved denne bunnløse livs-ødslingen! Noe fast! Noe som et anker for menneskenes tro! Ja, et alter er det for en jordisk andakt! Eller det er et bugnende festbord som aldri dekkes av! … Det forteller om overflod.
Og overflod er beviset på at livet er rikt! – Håh! svarte hun og trakk ham inn i skyggen igjen: – Når jeg står like overfor dette her, blir jeg liksom så forsvinnende liten, at jeg synes jeg har lov til hva jeg vil! … Solnedgangen først, og så dette her! Og hun slo armene om ham inne i skyggen … Men oppe i radene hadde den lærde doktoren gått med kurven under armen, og missen under den andre; de hadde kommet nærmere skyggen nå. Og missen hørte katten puste inne i kurven, og hun kjente liksom naturen selv risle innover seg ved det. Og i en mørk gang sa hun at hun var så uhyre forferdelig trøtt! og hulket ganske sagte av tretthet og la seg inntil tyskeren, og tyskeren slapp kurven og tok imot henne.Og hun følte i blendende lykke en herres knebel på kinnet sitt … naturen rislet. – Det smigret salig: Min katt og jeg! min katt og jeg! … Men nettopp der inne i den mørke gangen stod en kustode, som forgjeves hadde forsøkt å holde foredrag for tyskeren om ruinene; og han dukket nå dydig opp ved deres side, for å presse ut drikkepengene likevel, og han sa med sedelig rynkete bryn at alt slikt jo ikke var tillatt … kunne vel begripe –! Just det brølet slo ned over de to andre, da de stod stille i skyggen og hadde slått armene om hverandre. Det var hans kone! svarte det der oppe. Kustoden lo spottende, for å forcere skandalen og gjøre den kjent: – Heh, det sa de alle her! Tyskeren dro avsted med missen, ut av den mørke gangen, ned trappen. Men kustoden fulgte med, mer høylytt, og spratt med fingrene: ikke tillatt i offentlige museer overhodet!
Men tyskeren fortsatte, og betalte ingen solido: La mia moglie! svarte han, og styrte rett mot de to nordmennene på arenen, uten at husker svinefylkingens skammelighet nylig på Monte Pincio: – Nicht wahr, mein Herr? Den lærde guldlorgnet blinket mer innstendig og servilt enn noen gang i måneskinnet: – Wir sind ja Landsleute?
Og forfatteren nikket, ja, det var signorens kone; men stakk samtidig 50 centesimi til kustoden, som en slags kyssets bot. Imens rømte den lærde med missen inn i skyggen; de forsvant arm i arm ut den store portalen. En katt satt alene tilbake oppe i en av gangene og mjauet så sørgelig. Men han, som hadde betalt boten, kunde ikke styre seg; han lo etter dem, ropte: «Vår store Goethe!» – Og hun ved hans side lo også: «Vår Goethe!» – Og de vandret også ut av ruinene, arm i arm, ut i lysdisen. Men i den store portalen møtte de en sønderknust synderinne, som listet seg en ensom miss forbi dem, strøk seg frem langs skyggen, krøp angstfull opp de par trappene, hvor månelyset nådde frem.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 74 / 135
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og hun følte i blendende lykke en herres knebel på kinnet sitt … naturen rislet. – Det smigret salig: Min katt og jeg! min katt og jeg! … Men nettopp der inne i den mørke gangen stod en kustode, som forgjeves hadde forsøkt å holde foredrag for tyskeren om ruinene; og han dukket nå dydig opp ved deres side, for å presse ut drikkepengene likevel, og han sa med sedelig rynkete bryn at alt slikt jo ikke var tillatt … kunne vel begripe –! Just det brølet slo ned over de to andre, da de stod stille i skyggen og hadde slått armene om hverandre. Det var hans kone! svarte det der oppe. Kustoden lo spottende, for å forcere skandalen og gjøre den kjent: – Heh, det sa de alle her! Tyskeren dro avsted med missen, ut av den mørke gangen, ned trappen. Men kustoden fulgte med, mer høylytt, og spratt med fingrene: ikke tillatt i offentlige museer overhodet!
Men tyskeren fortsatte, og betalte ingen solido: La mia moglie! svarte han, og styrte rett mot de to nordmennene på arenen, uten at husker svinefylkingens skammelighet nylig på Monte Pincio: – Nicht wahr, mein Herr? Den lærde guldlorgnet blinket mer innstendig og servilt enn noen gang i måneskinnet: – Wir sind ja Landsleute?
Og forfatteren nikket, ja, det var signorens kone; men stakk samtidig 50 centesimi til kustoden, som en slags kyssets bot. Imens rømte den lærde med missen inn i skyggen; de forsvant arm i arm ut den store portalen. En katt satt alene tilbake oppe i en av gangene og mjauet så sørgelig. Men han, som hadde betalt boten, kunde ikke styre seg; han lo etter dem, ropte: «Vår store Goethe!» – Og hun ved hans side lo også: «Vår Goethe!» – Og de vandret også ut av ruinene, arm i arm, ut i lysdisen. Men i den store portalen møtte de en sønderknust synderinne, som listet seg en ensom miss forbi dem, strøk seg frem langs skyggen, krøp angstfull opp de par trappene, hvor månelyset nådde frem.Hun kom tilbake med en frelst kattekurv under armen, listet seg sky over arenæn, ut igjen den store portalen … De to nordmennene gikk de duggete Romas gater opp og ned og i svinger, helt oppslukt av det bugnende livsmylderet. – Bare … slik … bugnende … bare natten kommer her sør! sa hun. Men hun kunde allikevel ikke si annet i sitt hjerte: det var noe betenkelig dette med de andre latterlige to, som også hadde funnet hverandre, at det skulle falle sammen slik i tid med deres egen lykke. – Og hun sa, for å ta opp spørsmålet, fordi det pirket usikkert inni henne: – Vi lo av dem og sa «Unser Goethe»? – For hun var litt bedrøvet også for deres skyld. – Ja, fordi naturen allikevel kan være så smålig med følelsene! sa han. Og han pekte tilbake opp mot Colosseums murer: – Men dengang kunne de more seg uten pirkende anger! – Og han tok hendes arm, og det skjøt opp i ham, svulmende som en dithyrambe: – Nei!
Det er medynken som gjør folk små i historien. Og vi er skoflikkere – statsmennene, dikterne! Vi er de dåres formyndere … og så ender vi selv som tannløse dårer! – La oss glemme dårene! La oss glemme dem, slik vi glemmer dråper som drypper og forsvinner i det store havet! … De gikk opp og ned og i svinger gjennom de duggvåte gatene i Roma. Og hun ble helt revet med av dithyramben, og hun jublet det samme, hun også til slutt, selv om hun hadde kornblomstblå barneøyne som ennå ikke hadde noen minner, men som først idag begynte å samle dem:
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 75 / 135
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hun kom tilbake med en frelst kattekurv under armen, listet seg sky over arenæn, ut igjen den store portalen … De to nordmennene gikk de duggete Romas gater opp og ned og i svinger, helt oppslukt av det bugnende livsmylderet. – Bare … slik … bugnende … bare natten kommer her sør! sa hun. Men hun kunde allikevel ikke si annet i sitt hjerte: det var noe betenkelig dette med de andre latterlige to, som også hadde funnet hverandre, at det skulle falle sammen slik i tid med deres egen lykke. – Og hun sa, for å ta opp spørsmålet, fordi det pirket usikkert inni henne: – Vi lo av dem og sa «Unser Goethe»? – For hun var litt bedrøvet også for deres skyld. – Ja, fordi naturen allikevel kan være så smålig med følelsene! sa han. Og han pekte tilbake opp mot Colosseums murer: – Men dengang kunne de more seg uten pirkende anger! – Og han tok hendes arm, og det skjøt opp i ham, svulmende som en dithyrambe: – Nei!
Det er medynken som gjør folk små i historien. Og vi er skoflikkere – statsmennene, dikterne! Vi er de dåres formyndere … og så ender vi selv som tannløse dårer! – La oss glemme dårene! La oss glemme dem, slik vi glemmer dråper som drypper og forsvinner i det store havet! … De gikk opp og ned og i svinger gjennom de duggvåte gatene i Roma. Og hun ble helt revet med av dithyramben, og hun jublet det samme, hun også til slutt, selv om hun hadde kornblomstblå barneøyne som ennå ikke hadde noen minner, men som først idag begynte å samle dem:– Dråper som drypper og forsvinner i det store havet! sa hun. Glemme! glemme! gjentok hun. KEISARINDEPÆRETRÆET Når én kom seilende utenfra, så én denne sidefjorden helt til bunns. Så svingte den skarpt inn. Li og nes lå runde og stupbratte bak hverandre innover, med skygger og myke overganger i det blå, hvor én ikke kunne skille noe enkelt tre fra en liten gresstufse eller så … blåere og klarere, til det fikk stålets stille blåhet i det innerste av fjordpollen, hvorfra så kløften minte seg opp og inn under selve den hvite fonnen. Alden n63 blomstret kritthvitt; de var hvitere enn sneen inne på fonnen; der blomstret epler, kirsebær, plommer, pærer. Og noen var røde, blodrøde i blomsten. Folk i pollen så utover hvor fjorden blomstret; når solen falt slik, lå det som lyse skyer langs begge land utover. Og når brisen gikk, stod emmen innover som brede tåkedrag.
Kalvaskåret n64 lå midt i sidefjorden, en grå pladsmanns-stue, en tindrende grønn bakke, med bekken i, og en skarvnakke på hver side, rund og blank, som gjerdde bakken inn. Der var bare ett hus på Kalvaskåret – fjøs i kjelleren, løe og låve på loftet; – og så et nøst nede i fjæren, hvor båtene ble bygget og mannen holdt til. De Kalvaskår-båtene var kjente i fjorden, og alle flyktet unna for dem; det eneste kunne være én fra et fremmed notalag en mørk høstkveld, som hørte oppom og gav full pris usett. mens skuta hans lå og bakket utenfor og ventet. Og færingene ble ikke bedre, men heller verre med årene. Des mer uoppholdelig gikk klinkehammeren. – Det var langt til folk fra plassen; det var to mil ut til handelsmannen i Storefjorden. Og de måtte i båt når de ville utenom skarvnakken – samme hvilken vei! Men et keisarindepæretræ hadde kalvaskårararne eid.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 76 / 135
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
– Dråper som drypper og forsvinner i det store havet! sa hun. Glemme! glemme! gjentok hun. KEISARINDEPÆRETRÆET Når én kom seilende utenfra, så én denne sidefjorden helt til bunns. Så svingte den skarpt inn. Li og nes lå runde og stupbratte bak hverandre innover, med skygger og myke overganger i det blå, hvor én ikke kunne skille noe enkelt tre fra en liten gresstufse eller så … blåere og klarere, til det fikk stålets stille blåhet i det innerste av fjordpollen, hvorfra så kløften minte seg opp og inn under selve den hvite fonnen. Alden n63 blomstret kritthvitt; de var hvitere enn sneen inne på fonnen; der blomstret epler, kirsebær, plommer, pærer. Og noen var røde, blodrøde i blomsten. Folk i pollen så utover hvor fjorden blomstret; når solen falt slik, lå det som lyse skyer langs begge land utover. Og når brisen gikk, stod emmen innover som brede tåkedrag.
Kalvaskåret n64 lå midt i sidefjorden, en grå pladsmanns-stue, en tindrende grønn bakke, med bekken i, og en skarvnakke på hver side, rund og blank, som gjerdde bakken inn. Der var bare ett hus på Kalvaskåret – fjøs i kjelleren, løe og låve på loftet; – og så et nøst nede i fjæren, hvor båtene ble bygget og mannen holdt til. De Kalvaskår-båtene var kjente i fjorden, og alle flyktet unna for dem; det eneste kunne være én fra et fremmed notalag en mørk høstkveld, som hørte oppom og gav full pris usett. mens skuta hans lå og bakket utenfor og ventet. Og færingene ble ikke bedre, men heller verre med årene. Des mer uoppholdelig gikk klinkehammeren. – Det var langt til folk fra plassen; det var to mil ut til handelsmannen i Storefjorden. Og de måtte i båt når de ville utenom skarvnakken – samme hvilken vei! Men et keisarindepæretræ hadde kalvaskårararne eid.Så lenge det ikke råtnet ned av mose og løse, gamle barklag, var det likevel som om de hadde følge og selskap med stranden der ute. Det var den eneste søte smaken som fantes på Kalvaskåret året rundt – når én ikke ville regne melken av «Dagros», da. For der var ikke blåbær, det var ikke hassel heller. Der stod noe older igjen i fjæren; og under den ene skarvnakken stod noe igjen av en ek; mannen hadde gått her og tatt keipeved av den til de nye båtene i årevis og stusset den, så den var krøpet sammen, tett og tykk som en snegle for ikke å slippe ham inn på seg mer. Pæretræet var noe utenfor hverdagslivet. Og under det hadde ingen unge ennå fått en lusing på Kalvaskåret. De regnet tiden fra den merkedagen det blomstret; konen på Kalvaskåret døde i fjor akkurat to og en halv uke før keisarindepæretræet blomstret. Og nå blomstret keisarindepæretræet.
«Besta» lå inne i sengen på nyskiftet halm og så på det og drømte: – Når no perena fyst æ gjorde –! Og det var som hun ville dø av tørke i munnen. Hun fikk det med et sånt sug etter pusten og ble sengeliggende – som en slags «mosott» – her en dag, som hun kom til å huske; nå var det bare to uker til keiserindepæretræet blomstret; for det var ingenting som hjalp mot mosott som søtt. Og mannen på Kalvaskåret hadde kjøpt et egg på handelsplassen og stukket det inn under henne i den nyskiftede halmen: hun kunne alltids gjøre såpass som å ligge på det, når hun lå slik uansett, mente han. Så ble det kylling, og høne etterpå – og hun skulle verpe egg om sommeren – og egg var det beste og bløteste og lækreste som fantes … For «Dagros» var høstbær; keiserindepæretræet blomstret virkelig overflødig i år.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 77 / 135
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så lenge det ikke råtnet ned av mose og løse, gamle barklag, var det likevel som om de hadde følge og selskap med stranden der ute. Det var den eneste søte smaken som fantes på Kalvaskåret året rundt – når én ikke ville regne melken av «Dagros», da. For der var ikke blåbær, det var ikke hassel heller. Der stod noe older igjen i fjæren; og under den ene skarvnakken stod noe igjen av en ek; mannen hadde gått her og tatt keipeved av den til de nye båtene i årevis og stusset den, så den var krøpet sammen, tett og tykk som en snegle for ikke å slippe ham inn på seg mer. Pæretræet var noe utenfor hverdagslivet. Og under det hadde ingen unge ennå fått en lusing på Kalvaskåret. De regnet tiden fra den merkedagen det blomstret; konen på Kalvaskåret døde i fjor akkurat to og en halv uke før keisarindepæretræet blomstret. Og nå blomstret keisarindepæretræet.
«Besta» lå inne i sengen på nyskiftet halm og så på det og drømte: – Når no perena fyst æ gjorde –! Og det var som hun ville dø av tørke i munnen. Hun fikk det med et sånt sug etter pusten og ble sengeliggende – som en slags «mosott» – her en dag, som hun kom til å huske; nå var det bare to uker til keiserindepæretræet blomstret; for det var ingenting som hjalp mot mosott som søtt. Og mannen på Kalvaskåret hadde kjøpt et egg på handelsplassen og stukket det inn under henne i den nyskiftede halmen: hun kunne alltids gjøre såpass som å ligge på det, når hun lå slik uansett, mente han. Så ble det kylling, og høne etterpå – og hun skulle verpe egg om sommeren – og egg var det beste og bløteste og lækreste som fantes … For «Dagros» var høstbær; keiserindepæretræet blomstret virkelig overflødig i år.På vollen travet Nilla rundt med det solblekede hodet; det var første gang i år hun gikk barfot; hun kastet sokkene nå, siden keiserindepæretræet blomstret. Og nesen hennes var spiss og skjev, fordi hun alltid snøt seg til samme kant; hun var blodrød i hårbunnen, fordi de hadde kammet på Kalvaskåret den dagen keiserindepæretræet stod i blomst; og det hvite håret hennes lå flatt frem over pannen i en floke som en skjerm, ubøyelige som bust. Hun fylte nettopp fem år andre uken etter at de skjøt pæretræet. – Huij! Jeg skal løpe så fort at du ikke skal se meg! skrek hun løpsk til søsteren, og det duret under føttene hennes utover vollen. – Jeg
– Du hadde vel fornøå n66 ha tåg på deg her idag! sa søsteren Jersina. Hun var ni år, og mest voksen. Et lite fregnet hode, som gikk med klut over det ene øyet og halve ansiktet; hun hadde vært plaget av slik vandsig i munnen her siden én uke, før keisarindepæretræet blomstret. Hun fikk det sammen med tannverk, når hun tenkte: – Når no perena fyst æ gjorde –! Hun stod med et rivekaft og så opp i pæretræet. Hun hadde kommet på den tanken idag, at mushumlen egentlig sugde saften av pæreblomsten, så frukten ble mindre søt; – og det var ingenting som hjalp mot tannverk som søtt. Hun slo inn i treet, og blomstene drysset utover vollen; men mushumlen måtte bort. Og farens klinkehammer gikk flittig i gang nede i bolet, der det kom en ny unge hver måned ut av den døren; så her var det ikke tid til å se etter ungene. Der var disse fire menneskene på Kalvaskåret.
Nilla kom travende tilbake fra vollen. – Har du sett en lakrisstang, jeg mysset her i går kveld? sa den eldste. For her til jul kjøpte faren fire lakrisstenger på handelsplassen, én til hver; – og jul er akkurat tretten uker etter at keisarindepæretræet blomstret. De andre brukte tannen på sin stang med det samme; men besta slikket forsiktig, for å ha den så lenge som mulig, når nå mosotten kom. Men Jersina fant den, da de nå byttet sengehalm under hende, og stakk den bort nede i kjelleren i «Dagros»-båsen. Nilla gneldret som svar: – Nei! Bev-a-a-res – hvor skulle jeg sette den? n67 – Hun var tross alt like tynn som en græffel –?
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 78 / 135
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
På vollen travet Nilla rundt med det solblekede hodet; det var første gang i år hun gikk barfot; hun kastet sokkene nå, siden keiserindepæretræet blomstret. Og nesen hennes var spiss og skjev, fordi hun alltid snøt seg til samme kant; hun var blodrød i hårbunnen, fordi de hadde kammet på Kalvaskåret den dagen keiserindepæretræet stod i blomst; og det hvite håret hennes lå flatt frem over pannen i en floke som en skjerm, ubøyelige som bust. Hun fylte nettopp fem år andre uken etter at de skjøt pæretræet. – Huij! Jeg skal løpe så fort at du ikke skal se meg! skrek hun løpsk til søsteren, og det duret under føttene hennes utover vollen. – Jeg
– Du hadde vel fornøå n66 ha tåg på deg her idag! sa søsteren Jersina. Hun var ni år, og mest voksen. Et lite fregnet hode, som gikk med klut over det ene øyet og halve ansiktet; hun hadde vært plaget av slik vandsig i munnen her siden én uke, før keisarindepæretræet blomstret. Hun fikk det sammen med tannverk, når hun tenkte: – Når no perena fyst æ gjorde –! Hun stod med et rivekaft og så opp i pæretræet. Hun hadde kommet på den tanken idag, at mushumlen egentlig sugde saften av pæreblomsten, så frukten ble mindre søt; – og det var ingenting som hjalp mot tannverk som søtt. Hun slo inn i treet, og blomstene drysset utover vollen; men mushumlen måtte bort. Og farens klinkehammer gikk flittig i gang nede i bolet, der det kom en ny unge hver måned ut av den døren; så her var det ikke tid til å se etter ungene. Der var disse fire menneskene på Kalvaskåret.
Nilla kom travende tilbake fra vollen. – Har du sett en lakrisstang, jeg mysset her i går kveld? sa den eldste. For her til jul kjøpte faren fire lakrisstenger på handelsplassen, én til hver; – og jul er akkurat tretten uker etter at keisarindepæretræet blomstret. De andre brukte tannen på sin stang med det samme; men besta slikket forsiktig, for å ha den så lenge som mulig, når nå mosotten kom. Men Jersina fant den, da de nå byttet sengehalm under hende, og stakk den bort nede i kjelleren i «Dagros»-båsen. Nilla gneldret som svar: – Nei! Bev-a-a-res – hvor skulle jeg sette den? n67 – Hun var tross alt like tynn som en græffel –?– Huij –! Nai bevares! – For om du så 'na, va du hônen so gild taus –? – Om eg var kar om te finn' 'na, – so – ja då, so! – Me kan skifta te hælftar! bød Jersina. Nilla gikk foran og lot som om hun lette og var i tvil. – Ungane fere her å drassa åv! skjendte hun voksen – og der var bare de to barn på Kalvaskåret. Hun stakk hånden inn i stue-muren etter griffelen; den var ennå innpakket i bestas papir. Men i det samme nappet Jersina den fra henne. – Du trong, eg piska deg! sa hun. Du ha vore i båsen te «Dagros». Nilla skottet inn stuevinduet. Solen hadde nådd middagsleite ved den grå streken, som var rispet inn i karmen; og derfor hadde besta tatt seg en lur. Hun listet seg inn, rotet rundt under henne i halmen. Jersina smatt inn etter henne. Nilla fant egget under besta. Jersina nappet det og la ut av stuen. De løp kappløp. – Nai! Eg ve ha da! – Jau! Eg ve ha da! – Nai! – Jau! Nilla skrek: – Me kan skifta te hælftar!
Og Jersina stanset oppunder pæretræet og ble medgjørlig i all den søte blomsten. Men hun hadde da hele egget alt i munnen. Det var råttent og svart inni. Men hun åt, for egg var egg for det. De sa ingenting. For under keisarindepæretræet ble de alltid stille av seg. Og Nilla stilte seg opp under treet og stirret begeistret på henne, som nå alt hadde hele lakris-griffelen og bestemors egg i seg. Og tok så barføtt ut over vollen: – Å Ge-u-u-d – huij! Et skrik lå igjen som en tynn stripe etter henne i luften.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 79 / 135
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
– Huij –! Nai bevares! – For om du så 'na, va du hônen so gild taus –? – Om eg var kar om te finn' 'na, – so – ja då, so! – Me kan skifta te hælftar! bød Jersina. Nilla gikk foran og lot som om hun lette og var i tvil. – Ungane fere her å drassa åv! skjendte hun voksen – og der var bare de to barn på Kalvaskåret. Hun stakk hånden inn i stue-muren etter griffelen; den var ennå innpakket i bestas papir. Men i det samme nappet Jersina den fra henne. – Du trong, eg piska deg! sa hun. Du ha vore i båsen te «Dagros». Nilla skottet inn stuevinduet. Solen hadde nådd middagsleite ved den grå streken, som var rispet inn i karmen; og derfor hadde besta tatt seg en lur. Hun listet seg inn, rotet rundt under henne i halmen. Jersina smatt inn etter henne. Nilla fant egget under besta. Jersina nappet det og la ut av stuen. De løp kappløp. – Nai! Eg ve ha da! – Jau! Eg ve ha da! – Nai! – Jau! Nilla skrek: – Me kan skifta te hælftar!
Og Jersina stanset oppunder pæretræet og ble medgjørlig i all den søte blomsten. Men hun hadde da hele egget alt i munnen. Det var råttent og svart inni. Men hun åt, for egg var egg for det. De sa ingenting. For under keisarindepæretræet ble de alltid stille av seg. Og Nilla stilte seg opp under treet og stirret begeistret på henne, som nå alt hadde hele lakris-griffelen og bestemors egg i seg. Og tok så barføtt ut over vollen: – Å Ge-u-u-d – huij! Et skrik lå igjen som en tynn stripe etter henne i luften.Jersina slo inn i treet med rivekaftet, og blomstene drysset over vollen: – Men eg lyte ruska meir ette mushomla! mumlet hun. Klinkehammeren gikk ned i nøstet og ble ikke funnet. Besta sov videre i sengehalmen uten egget. * Rivekaftet stod under treet utover våren. Og blomstene drysset fra det, så lenge treet blomstret. Det var seks uker etter at keisarindepæretræet hadde blomstret. Og frukten som var blitt igjen for rivekaftet, hadde nå knyttet seg. Jersina stod igjen og slo inn i treet, og kartene drysset over vollen. Da hørte faren i nøstet det; det kom en rasende mann krabbende ut, væver og rødskjegget... ... et geiteskjegg med en mektig, flammende virvel like der; skjegget festet seg til haken. – Slite du ne tor tree! – Eg slær etter trast! – Trast i peretre –! Eg ska finna bakenden din, eg! Men da han stod under treet, ble han lavmælt av søt forventning.
Han rørte bare rivekaftet, og sa så smørblidt: – Æ her berre trast, du Jersina? Og han slo inn i treet, og kartene drysset. Nilla kom skrikende: – Eg ve ha pera! De to under treet glemte seg og skrålte høyt: – Her æ berre trast! – Naij! – Jau! Men da hun stod under treet, rakte faren henne en pære fra vollen.
– Naij! – Ve du 'kje ha dan, så får du 'kje dan held! – Naij! Eg ve ha to , høire du! Og de la seg på vollen alle tre og sanket om kapp. Og de hvisket hverandre i munnen: – Me kan skifta te hælftar! – Ja, me kan skifta te hælftar! For under keisarindepæretræet kunne ingen si rett ut nei særlig lenge. De fylte lommene, og de fylte brøkkene. Kalvaskåren tok med seg riveskaftet og prøvde å gå bort. Han ropte ned fra nøstet: – Ve du ha deg heim, eta, Jersina! – Eg ha ete! Og hun stod under treet og tøide seg uten riveskaft. Han kom stappende oppover igjen og stammet av sinne: – Skjeke du og no, dit svinabeist! – Truet: – Ja, kom berre ei gång te – kom berre ei gång te–! – Eg skôk ikkje, høire du! Men oppe under treet stilnet sinnet hans på nytt. Og hun hvisket: – Eg berre såg ei fljôt n68 pera. – Korhelst! – Dar! – Me kan skifta te hælftar! sa han og tøide seg etter den; og han åt den alene.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 80 / 135
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jersina slo inn i treet med rivekaftet, og blomstene drysset over vollen: – Men eg lyte ruska meir ette mushomla! mumlet hun. Klinkehammeren gikk ned i nøstet og ble ikke funnet. Besta sov videre i sengehalmen uten egget. * Rivekaftet stod under treet utover våren. Og blomstene drysset fra det, så lenge treet blomstret. Det var seks uker etter at keisarindepæretræet hadde blomstret. Og frukten som var blitt igjen for rivekaftet, hadde nå knyttet seg. Jersina stod igjen og slo inn i treet, og kartene drysset over vollen. Da hørte faren i nøstet det; det kom en rasende mann krabbende ut, væver og rødskjegget... ... et geiteskjegg med en mektig, flammende virvel like der; skjegget festet seg til haken. – Slite du ne tor tree! – Eg slær etter trast! – Trast i peretre –! Eg ska finna bakenden din, eg! Men da han stod under treet, ble han lavmælt av søt forventning.
Han rørte bare rivekaftet, og sa så smørblidt: – Æ her berre trast, du Jersina? Og han slo inn i treet, og kartene drysset. Nilla kom skrikende: – Eg ve ha pera! De to under treet glemte seg og skrålte høyt: – Her æ berre trast! – Naij! – Jau! Men da hun stod under treet, rakte faren henne en pære fra vollen.
– Naij! – Ve du 'kje ha dan, så får du 'kje dan held! – Naij! Eg ve ha to , høire du! Og de la seg på vollen alle tre og sanket om kapp. Og de hvisket hverandre i munnen: – Me kan skifta te hælftar! – Ja, me kan skifta te hælftar! For under keisarindepæretræet kunne ingen si rett ut nei særlig lenge. De fylte lommene, og de fylte brøkkene. Kalvaskåren tok med seg riveskaftet og prøvde å gå bort. Han ropte ned fra nøstet: – Ve du ha deg heim, eta, Jersina! – Eg ha ete! Og hun stod under treet og tøide seg uten riveskaft. Han kom stappende oppover igjen og stammet av sinne: – Skjeke du og no, dit svinabeist! – Truet: – Ja, kom berre ei gång te – kom berre ei gång te–! – Eg skôk ikkje, høire du! Men oppe under treet stilnet sinnet hans på nytt. Og hun hvisket: – Eg berre såg ei fljôt n68 pera. – Korhelst! – Dar! – Me kan skifta te hælftar! sa han og tøide seg etter den; og han åt den alene.Kalvaskåren stilte seg på vakt nede ved nøst-nåven; det var lite råd å gå bort, slik som ungene var idag. De stod alle tre og knasket og siklet; de var nok stenhårde, pærene. Men når én stod slik og slo dem mot steinmuren først, så skal jeg si de ble modne og myke! …
– Å, da var det så søtt! – Å, da var det så surt! … gloende, fortærende –! Nilla gneldret: – Å Gud –! Og hun la seg like ved bestemor. – Her er jeg så utmattet, atte –! skrek hun inn. Og bestemor satt våken i sengen, selv om det var middagssøvn i vinduskarmen, og ynket seg og rotet etter lakrisstangen; det var den sjette uken hun hadde rotet etter den nå, og hun kunne ikke begripe –! Men hun hadde ikke turt å nevne det for ungene før nå. Mosetten satte seg ved henne. Nilla sa: – Ungene kommer hit, drassa av! … Lakrisen også, nai nai! – Oij! Jeg er så plaget av mosetten! – Men når nå perena først kom, bestemor – å Gud –! Hun gikk ut av stuen igjen, og det duret utover hele engen. Og bestemor sank tilbake i sengen i søt drøm. Riveskaftet kom tilbake opp under keiserindepæretræet. Der hang bare én pære igjen der oppe resten av sommeren. Den hang oppe i toppen fra hovedgrenen.
Den hang som en fisk på en stang og dinglet i lange svinger for det minste vindkast. Men stilken var sterk. Den pæren fridde seg selv, hun! Den kunne ikke engang riveskaftet nå. * Kalvaskårararne bar kornstaur inn på stue-loftet en senhøstkveld. De var ferdige nå. De satt dødstille under loftstigen. Jersina satt med klut for tannverken. Det var skikk at de «skøt» keiserindepæretræet den dagen de fikk kornet inn. hus. De satt så dødstille under loftstigen, og alle tre tenkte på det samme: … Keisarindepærene henger slik og dupper med rustrøde kinder, de – men de er gule opp ved stilken; de som er sprukket bare litt opp ved stilken, er modne. Det hang én igjen. Og den var sprukket opp ved stilken. Det var som å drikke søt vin når du spiste den …
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 81 / 135
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Kalvaskåren stilte seg på vakt nede ved nøst-nåven; det var lite råd å gå bort, slik som ungene var idag. De stod alle tre og knasket og siklet; de var nok stenhårde, pærene. Men når én stod slik og slo dem mot steinmuren først, så skal jeg si de ble modne og myke! …
– Å, da var det så søtt! – Å, da var det så surt! … gloende, fortærende –! Nilla gneldret: – Å Gud –! Og hun la seg like ved bestemor. – Her er jeg så utmattet, atte –! skrek hun inn. Og bestemor satt våken i sengen, selv om det var middagssøvn i vinduskarmen, og ynket seg og rotet etter lakrisstangen; det var den sjette uken hun hadde rotet etter den nå, og hun kunne ikke begripe –! Men hun hadde ikke turt å nevne det for ungene før nå. Mosetten satte seg ved henne. Nilla sa: – Ungene kommer hit, drassa av! … Lakrisen også, nai nai! – Oij! Jeg er så plaget av mosetten! – Men når nå perena først kom, bestemor – å Gud –! Hun gikk ut av stuen igjen, og det duret utover hele engen. Og bestemor sank tilbake i sengen i søt drøm. Riveskaftet kom tilbake opp under keiserindepæretræet. Der hang bare én pære igjen der oppe resten av sommeren. Den hang oppe i toppen fra hovedgrenen.
Den hang som en fisk på en stang og dinglet i lange svinger for det minste vindkast. Men stilken var sterk. Den pæren fridde seg selv, hun! Den kunne ikke engang riveskaftet nå. * Kalvaskårararne bar kornstaur inn på stue-loftet en senhøstkveld. De var ferdige nå. De satt dødstille under loftstigen. Jersina satt med klut for tannverken. Det var skikk at de «skøt» keiserindepæretræet den dagen de fikk kornet inn. hus. De satt så dødstille under loftstigen, og alle tre tenkte på det samme: … Keisarindepærene henger slik og dupper med rustrøde kinder, de – men de er gule opp ved stilken; de som er sprukket bare litt opp ved stilken, er modne. Det hang én igjen. Og den var sprukket opp ved stilken. Det var som å drikke søt vin når du spiste den …Så ble Kalvaskåren med ett sint: – Ve du ha deg inn, eta, Jersina! Hun reiste seg og trakk en klut over hele ansiktet og ynket seg: – Oij! Eg æ so plaga tå tannverk! Men hun smøg seg ut som en ål og forsvant bak hushjørnet. Den mosottige kom krabbende ut av stuen, lå på alle fire over dørstokken og stirret ut. Hun visste også dagen da de skjøt keisarindepæretræet på Kalvaskåret. Det liksom fatnet i Nilla og faren da de så henne; de spratt opp og forsvant også bak hushjørnet. Jersina var da alt oppe i treet. Hun klatret bare videre. Kalvaskåren mælte ikke et ord. Han klatret opp etter. Nilla krabbet tett etter ham. De var barføtte alle tre. De krabbet rundt om i treet. De krabbet høyere og høyere. De tok hver sin storgren. For de ville forbi hverandre opp til pæren. Jersina var helt ute på ytterste grenen i toppen. Hun ristet rasende. Faren holdt henne igjen i foten og ristet treet. Og hun dinglet på grenen som pæren i lange svinger.
Men pærestilken holdt. Og Jersina holdt. Nilla slo barnenæven om farens stortå og halte til seg. Så brast det der oppe i toppen. Kalvaskåren ble vill av brastet og skrek: – Skjeke du og nå! Datteren kom stupende i synet på ham. Det brast også der faren holdt seg. De dalte videre nedover, hver med en storgren hengende etter seg i fallet. De dunket alle tre i volden.
De lå på alle fire og krabbet etter hverandre rundt i treet, som nå lå sprukket helt ned til bakken i sine tre store grener. Men Jersina hadde alt fått én bit av eplet. Hun krabbet bort og bet seg i én til. Nilla grep henne om ankelen og holdt den naglende fast inne i begge de små hendene sine og gneldret: – Skal du også ha nå! Og faren krabbet seg imens videre frem på henne. Men da han nådde munnen hennes, slukte hun resten. Han hveste i ytterste nød: – Du skal bytte til å hjelpe meg med bestemor! Og borte over dørstokken hørte den gamle skriket, og det ble til et sammenfiltret og så gammelt klag: – Jeg er så plaget av møkka! Kalvaskåren satt stille oppe i keiserindepæretræet, som lå knust rett ved vollgraven. Nilla stirret stolt og med store øyne på Jersina's hals, hvor eplet akkurat nå var på vei med resten.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 82 / 135
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så ble Kalvaskåren med ett sint: – Ve du ha deg inn, eta, Jersina! Hun reiste seg og trakk en klut over hele ansiktet og ynket seg: – Oij! Eg æ so plaga tå tannverk! Men hun smøg seg ut som en ål og forsvant bak hushjørnet. Den mosottige kom krabbende ut av stuen, lå på alle fire over dørstokken og stirret ut. Hun visste også dagen da de skjøt keisarindepæretræet på Kalvaskåret. Det liksom fatnet i Nilla og faren da de så henne; de spratt opp og forsvant også bak hushjørnet. Jersina var da alt oppe i treet. Hun klatret bare videre. Kalvaskåren mælte ikke et ord. Han klatret opp etter. Nilla krabbet tett etter ham. De var barføtte alle tre. De krabbet rundt om i treet. De krabbet høyere og høyere. De tok hver sin storgren. For de ville forbi hverandre opp til pæren. Jersina var helt ute på ytterste grenen i toppen. Hun ristet rasende. Faren holdt henne igjen i foten og ristet treet. Og hun dinglet på grenen som pæren i lange svinger.
Men pærestilken holdt. Og Jersina holdt. Nilla slo barnenæven om farens stortå og halte til seg. Så brast det der oppe i toppen. Kalvaskåren ble vill av brastet og skrek: – Skjeke du og nå! Datteren kom stupende i synet på ham. Det brast også der faren holdt seg. De dalte videre nedover, hver med en storgren hengende etter seg i fallet. De dunket alle tre i volden.
De lå på alle fire og krabbet etter hverandre rundt i treet, som nå lå sprukket helt ned til bakken i sine tre store grener. Men Jersina hadde alt fått én bit av eplet. Hun krabbet bort og bet seg i én til. Nilla grep henne om ankelen og holdt den naglende fast inne i begge de små hendene sine og gneldret: – Skal du også ha nå! Og faren krabbet seg imens videre frem på henne. Men da han nådde munnen hennes, slukte hun resten. Han hveste i ytterste nød: – Du skal bytte til å hjelpe meg med bestemor! Og borte over dørstokken hørte den gamle skriket, og det ble til et sammenfiltret og så gammelt klag: – Jeg er så plaget av møkka! Kalvaskåren satt stille oppe i keiserindepæretræet, som lå knust rett ved vollgraven. Nilla stirret stolt og med store øyne på Jersina's hals, hvor eplet akkurat nå var på vei med resten.Men Jersina's ansikt lyste rødt og innadvendt over den store bragden: – Jaha, da var det vanskeligst å få svelget det i tiar! n69 nikket hun erfarent. I SLÅTTONNEN Nei, jeg slår ikke lenger! hvisket det stille ned i den gulhårede hundesløya, n70 som stod med solflekker helt inn på stilken. Tor Brække rettet seg opp, med stuttårven n71 i hånden, en liten, tørket, skjeggløs mann på førti år; harde sener langs halsen, som solen hadde brent rødbrune. Han fór over den svære pannen med hånden, mens de store, blå øynene skulte rappe mot huset under tynde rødkantede lok. Den gamle grå kapteinen, som hang i skjortærmer ut av vinduet i den store gården, så ikke blikket; Tor Brække's blikk var ikke lett å gripe, det lå og lurte under farveløse øyenhår, uberegnelig som grisens.
Gamlingen bare smilte etter hvert som hans dødsfiender stupte for ljåen; han kjente dem, hadde prøvd tit nok å rive dem opp med rot uten nytte. – Da får det meste stå, da står det nå, kaptein, sa det og pustet sagte opp mot vinduet. Men kapteinen ville ha slått av alt sammen i ett kjør, svarte det. Det var ikke ferdig på den lange veien enda, græsset, prøvde Tor seg langsomt; øynene lurte en stund, ville se om løgnen gikk. Men kapteinen svarte ikke nå. Tor ble igjen væk i hundesløkjen, som seg ned som store trær rundt om for den sinte ljåen. – Din råtne kalveskrott der du henger! fræste det stille. – Kunne slå av bødn n72 din sjøl! – Han bet tennene sammen i sinne: han lå der oppe i god skygge og ingenting tok seg til, sval og utræt! … – Eg ha no fengje n73 da sværaste tå rotå, då! sa det litt fastere ned fra ugræsset, de lyse øynene stanset lenger ved vinduet enn før.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 83 / 135
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men Jersina's ansikt lyste rødt og innadvendt over den store bragden: – Jaha, da var det vanskeligst å få svelget det i tiar! n69 nikket hun erfarent. I SLÅTTONNEN Nei, jeg slår ikke lenger! hvisket det stille ned i den gulhårede hundesløya, n70 som stod med solflekker helt inn på stilken. Tor Brække rettet seg opp, med stuttårven n71 i hånden, en liten, tørket, skjeggløs mann på førti år; harde sener langs halsen, som solen hadde brent rødbrune. Han fór over den svære pannen med hånden, mens de store, blå øynene skulte rappe mot huset under tynde rødkantede lok. Den gamle grå kapteinen, som hang i skjortærmer ut av vinduet i den store gården, så ikke blikket; Tor Brække's blikk var ikke lett å gripe, det lå og lurte under farveløse øyenhår, uberegnelig som grisens.
Gamlingen bare smilte etter hvert som hans dødsfiender stupte for ljåen; han kjente dem, hadde prøvd tit nok å rive dem opp med rot uten nytte. – Da får det meste stå, da står det nå, kaptein, sa det og pustet sagte opp mot vinduet. Men kapteinen ville ha slått av alt sammen i ett kjør, svarte det. Det var ikke ferdig på den lange veien enda, græsset, prøvde Tor seg langsomt; øynene lurte en stund, ville se om løgnen gikk. Men kapteinen svarte ikke nå. Tor ble igjen væk i hundesløkjen, som seg ned som store trær rundt om for den sinte ljåen. – Din råtne kalveskrott der du henger! fræste det stille. – Kunne slå av bødn n72 din sjøl! – Han bet tennene sammen i sinne: han lå der oppe i god skygge og ingenting tok seg til, sval og utræt! … – Eg ha no fengje n73 da sværaste tå rotå, då! sa det litt fastere ned fra ugræsset, de lyse øynene stanset lenger ved vinduet enn før.Kapteinen løftet seg opp fra karmen for å få stemme: – Har man hørt slikt, din laban! – Er det ikke en avtale mellom meg og deg, at du skal slå av her hos mig i sommer! Tor dukket seg ned i hundesløkjen igjen; én måtte fare fint avsted og ikke terge, for da slapp én aldri unna i verden. Det flirte og lurte seg stundom opp mot vinduet, skiftende som solflekker under trærne. – Du er min mann, skal jeg si deg! kom det langsomt etter en stund; kapteinen nikket sint med hodet for hvert ord. – Ja, det vet du vel! svarte det bløtt, som om han helt hadde gitt seg hen til det.
Han rettet seg opp og så utover, hvor små gårds-teiger langs begge bredder gled tilsjøs bakom steinrøiser og tørstet i solsteken, mens fjorden lå mat og blinket i vindstillets blådis; det som var lenger ute, gled unna for øyet, vekk i storfjordens varme-moe, n74 som skjulte bort hvert nes, hver skarpe fjellkant, visket ut snefonners slørete ro under den blålig-hvite himmelen. Denne moen hadde stått der ute i uker nå, bløt, med økende tetthet for hver dag; – der var sannelig nok å ta av! … Og Tor snudde seg, så oppover mot Brække. Der fór folk innover med river og bylt og åklær og ljåer; en og annen klyvjet også, det han skulle ha opp til slåtten i dalen. Der var jenter i røde liv med spøtet; n75 de holdt seg etter; og blåhuete kjerringer med kaffekjelen. Og de som hadde, tok grisen med. Foran fór ungene og den skittenbrune Passop'en; men lengst ned i græsbakken kom katten byksende etter på lette labber.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 84 / 135
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Kapteinen løftet seg opp fra karmen for å få stemme: – Har man hørt slikt, din laban! – Er det ikke en avtale mellom meg og deg, at du skal slå av her hos mig i sommer! Tor dukket seg ned i hundesløkjen igjen; én måtte fare fint avsted og ikke terge, for da slapp én aldri unna i verden. Det flirte og lurte seg stundom opp mot vinduet, skiftende som solflekker under trærne. – Du er min mann, skal jeg si deg! kom det langsomt etter en stund; kapteinen nikket sint med hodet for hvert ord. – Ja, det vet du vel! svarte det bløtt, som om han helt hadde gitt seg hen til det.
Han rettet seg opp og så utover, hvor små gårds-teiger langs begge bredder gled tilsjøs bakom steinrøiser og tørstet i solsteken, mens fjorden lå mat og blinket i vindstillets blådis; det som var lenger ute, gled unna for øyet, vekk i storfjordens varme-moe, n74 som skjulte bort hvert nes, hver skarpe fjellkant, visket ut snefonners slørete ro under den blålig-hvite himmelen. Denne moen hadde stått der ute i uker nå, bløt, med økende tetthet for hver dag; – der var sannelig nok å ta av! … Og Tor snudde seg, så oppover mot Brække. Der fór folk innover med river og bylt og åklær og ljåer; en og annen klyvjet også, det han skulle ha opp til slåtten i dalen. Der var jenter i røde liv med spøtet; n75 de holdt seg etter; og blåhuete kjerringer med kaffekjelen. Og de som hadde, tok grisen med. Foran fór ungene og den skittenbrune Passop'en; men lengst ned i græsbakken kom katten byksende etter på lette labber.Ingen ville være igjen nede i bygden, når én ikke måtte; der var en strøm og et jag av folk og beist langs lien, så han måtte tenke på havgulen, når den gled på det friskeste og svaleste inn mot fjellet over hvithvælvede blader. Han hørte skratten og ståket helt ned. Han skilte Fonnalands-enken blant dem som tok innover … Han ga seg til å slå igjen, så det duret i volden; her skulle han gå i hete og kjakse, der det ikke var så mye spiselig gress at én kunne stikke i vestlommen! og dessuten dårlig slått, med glasskår og steiner i! Det hjalp ikke å klage; nei, han ville ikke klage! Han slo som en gal mann, hugg ned rosentrær; og nelliker seg om i blomsterbedet! – Plutselig sang det i ljåen, han satte den i en stein, så gnistene fløy. – Fa-an steikje! Og han slengte ljåen fra seg inn i rosenhekken, så knoppene spret halshugget av. Kapteinen reiste seg fra vinduskarmen.
Men Tor var alt ov-om huset. – Hå – hå – hå – i – j! kom det, en lang og vill latter. Han strøk oppover stien til Brække. Men ov-om huset stod den tynne, grå kapteinen tilbake, nesten gråtende av sinne, og skrek: Tor Brække! som stemmen ville revne. Den andre hørte det og tenkte: Jaja; det var nok en avtale på en måte, at han skulle slå av for kapteinen, før han dro på slåtten inn i dalen; – men, det var jo ingenting skriftlig … Han var innom på låven sin så fort som mulig for å hente stuttårv og langårven. Så bar det innover dalen etter de andre. * Dalen var vid og rommelig nede ved sjøen, og rund som en jettegryte; men den trakk seg sammen opp ved Brække. – Og her var jordlaget også tynnere; det var alt brent og brunt i mangt et bråt av solsteken; gress og blomster stod stiv som halm, sendte lummer lukt av tørt høi på matte vindpust, og det sang under stegene, som det var på trommeskind én gikk.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 85 / 135
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Ingen ville være igjen nede i bygden, når én ikke måtte; der var en strøm og et jag av folk og beist langs lien, så han måtte tenke på havgulen, når den gled på det friskeste og svaleste inn mot fjellet over hvithvælvede blader. Han hørte skratten og ståket helt ned. Han skilte Fonnalands-enken blant dem som tok innover … Han ga seg til å slå igjen, så det duret i volden; her skulle han gå i hete og kjakse, der det ikke var så mye spiselig gress at én kunne stikke i vestlommen! og dessuten dårlig slått, med glasskår og steiner i! Det hjalp ikke å klage; nei, han ville ikke klage! Han slo som en gal mann, hugg ned rosentrær; og nelliker seg om i blomsterbedet! – Plutselig sang det i ljåen, han satte den i en stein, så gnistene fløy. – Fa-an steikje! Og han slengte ljåen fra seg inn i rosenhekken, så knoppene spret halshugget av. Kapteinen reiste seg fra vinduskarmen.
Men Tor var alt ov-om huset. – Hå – hå – hå – i – j! kom det, en lang og vill latter. Han strøk oppover stien til Brække. Men ov-om huset stod den tynne, grå kapteinen tilbake, nesten gråtende av sinne, og skrek: Tor Brække! som stemmen ville revne. Den andre hørte det og tenkte: Jaja; det var nok en avtale på en måte, at han skulle slå av for kapteinen, før han dro på slåtten inn i dalen; – men, det var jo ingenting skriftlig … Han var innom på låven sin så fort som mulig for å hente stuttårv og langårven. Så bar det innover dalen etter de andre. * Dalen var vid og rommelig nede ved sjøen, og rund som en jettegryte; men den trakk seg sammen opp ved Brække. – Og her var jordlaget også tynnere; det var alt brent og brunt i mangt et bråt av solsteken; gress og blomster stod stiv som halm, sendte lummer lukt av tørt høi på matte vindpust, og det sang under stegene, som det var på trommeskind én gikk.Han skottet bort på en slik blond flek, som var vokst stygt i det siste. Han og naboene hadde tit ståt og sett på, hvor det visnet rundt i kanterne, åt seg utover, mens det alt gulnet der inne i midten. Men det ble allikevel ikke til at de slo for å redde det som kunne reddes, for de trodde hver dag at regn måtte det da komme. Og nå kunne de ikke slå; for nå måtte de ta dalen først; ellers ble de ikke ferdige til midt i august, da storgårdene nede ved sjøen hadde beiterett der og slapp buskapen ned fra sine setrer. Han fór snøgt; det måtte gå som det ville her nede! Han ville være inne i dalen idag like tidlig som de andre. Og derfor tok han rett opp bakken, bort fra den grusete veien, som var hul og dyp av tømmerkjørsel, og stakk så på skrå gjennom olderskogen, som lukket for dalen. Den lå innenfor dyp og høy, med sne nedover sprekkene.
Det var som en svær krap sjø av flytende fjell og av lokkende grønt som brått hadde stanset og stivnet, akkurat idet kammen skulle til å briste, – lå nå igjen stupbratt øverst, med et utall av jevnsidige striper nedover, som bekker hadde pløyet langs skråningen ovenfra hver sneklat; men det jevnet seg stilt, i økende hvile, mot dalbunnen, hvor elvens iskalde vann skar seg trygt frem gjennom flaten, mellom helletækte grå løer, sving etter sving, lerblått.
Med Tor bar det oppover, og det bar nedover søkkene oppe langs dalsiden; han la bygdeflokken bak seg, som beveget seg sent frem langs den krokete veien nede på flaten, og var ved enden av dalen, inne på Fonnalandsteigen, lenge før de andre. Han satte seg i skyggen på øversiden av løen, vred vidjer, og bandt ljåen til årvet. n77 Han lyttet til bekken, som kom silende langs den svarte rennen i det bratte, varme fjellet like ovenfor; og han lyttet ned mot stien, om noen kom … Her var det grønt og svalt, her var det ur og skygge. Det var den unge enken på Fonnaland, som eide her … Han ble sittende der bakom øversiden, også etter at han var ferdig med ljåen; stappet pipa, sugde seg hullkindet på den utette snadden – den var tung å dra som en hul smi-belg, tændtes og sluknet; halve stikkedåsen gikk med. Men likevel kom det ingen ned i bakken.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 86 / 135
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han skottet bort på en slik blond flek, som var vokst stygt i det siste. Han og naboene hadde tit ståt og sett på, hvor det visnet rundt i kanterne, åt seg utover, mens det alt gulnet der inne i midten. Men det ble allikevel ikke til at de slo for å redde det som kunne reddes, for de trodde hver dag at regn måtte det da komme. Og nå kunne de ikke slå; for nå måtte de ta dalen først; ellers ble de ikke ferdige til midt i august, da storgårdene nede ved sjøen hadde beiterett der og slapp buskapen ned fra sine setrer. Han fór snøgt; det måtte gå som det ville her nede! Han ville være inne i dalen idag like tidlig som de andre. Og derfor tok han rett opp bakken, bort fra den grusete veien, som var hul og dyp av tømmerkjørsel, og stakk så på skrå gjennom olderskogen, som lukket for dalen. Den lå innenfor dyp og høy, med sne nedover sprekkene.
Det var som en svær krap sjø av flytende fjell og av lokkende grønt som brått hadde stanset og stivnet, akkurat idet kammen skulle til å briste, – lå nå igjen stupbratt øverst, med et utall av jevnsidige striper nedover, som bekker hadde pløyet langs skråningen ovenfra hver sneklat; men det jevnet seg stilt, i økende hvile, mot dalbunnen, hvor elvens iskalde vann skar seg trygt frem gjennom flaten, mellom helletækte grå løer, sving etter sving, lerblått.
Med Tor bar det oppover, og det bar nedover søkkene oppe langs dalsiden; han la bygdeflokken bak seg, som beveget seg sent frem langs den krokete veien nede på flaten, og var ved enden av dalen, inne på Fonnalandsteigen, lenge før de andre. Han satte seg i skyggen på øversiden av løen, vred vidjer, og bandt ljåen til årvet. n77 Han lyttet til bekken, som kom silende langs den svarte rennen i det bratte, varme fjellet like ovenfor; og han lyttet ned mot stien, om noen kom … Her var det grønt og svalt, her var det ur og skygge. Det var den unge enken på Fonnaland, som eide her … Han ble sittende der bakom øversiden, også etter at han var ferdig med ljåen; stappet pipa, sugde seg hullkindet på den utette snadden – den var tung å dra som en hul smi-belg, tændtes og sluknet; halve stikkedåsen gikk med. Men likevel kom det ingen ned i bakken.Men plutselig ble det snøft med de lyse øyenhårene; han lente seg fremover, med hodet forbi løehjørnet, og sugde, så det skrek i pipa: To gikk og pratet dernede bak bråtet. … Han hadde nok skjønt henne, gamla på Nordvold – hun var så ivrig etter at kapteinen skulle hyre ham som slåttekar i år! – Han satt og flirte for seg selv: Å ja, han skjønte henne altfor godt! … – Da æ behændeg n78 mæ dan vinden på have om submaren, n79 hørtes en karfolksstemme nede i stien; det var Johannes, «Vinden», som folk kalte ham, for han alltid gikk og snakket om det samme når han skulle snakke. – Hver morgen n80 kom det en kraftig vind og holdt på hele dagen; men om kvelden stilnet den n81 helt av … helt stille, aldeles stille. Det kom ingen respons.
De gikk en stund uten å si noe. – Da nytter det ikke å snakke med kvinner på den måten, Johannes, mumlet Tor for seg selv bak løen. – Ja, da er jeg uheldig, ja, tok Johannes opp igjen, rett utenfor døren. – Og så fortsatte han, du! – Hva? – Er det folk her? Han snudde seg; han gapte slapt og så rådløst bort på enken med sine små brune øyne, som nesten lukket seg i solen. Det var et rundt, fett ansikt, blankt som om det var smurt.
Det gav et rykk i henne da hun ble klar over Tor; men det gikk så fort at Johannes ikke så noe i hennes mørkebrune ansikt med det svartbrynete blikket som stirret ned i gresset. Han ble stående og se på henne; til slutt spyttet han ut vekten, så den rant ned i den lille skjeggtotten under haken. – Da er jeg kanskje likest, jeg går da? sa Tor og reiste seg. – Du gjør nå ingenting med meg to. – Nei, to til denne lille teigen –! smatt «Vinden» inn. Men hun ba ham bli; dess snørrere gikk det; dessuten hadde hun nå snakket med Tor først. Den andre lot som han ikke hørte; for hun hadde egentlig ikke snakket med ham i det hele tatt – det var moren hennes nede på Nordvold som hadde sagt at han skulle passe på nå, mens Tor var bundet hos kapteinen. Det ble ikke sagt mer. De begynte å slå begge to, men hver i sin motsatte krok av teigen; enken holdt seg i bråtet, Tor stod. De hvilte seg tit, satte seg bakom stuene og døste.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 87 / 135
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men plutselig ble det snøft med de lyse øyenhårene; han lente seg fremover, med hodet forbi løehjørnet, og sugde, så det skrek i pipa: To gikk og pratet dernede bak bråtet. … Han hadde nok skjønt henne, gamla på Nordvold – hun var så ivrig etter at kapteinen skulle hyre ham som slåttekar i år! – Han satt og flirte for seg selv: Å ja, han skjønte henne altfor godt! … – Da æ behændeg n78 mæ dan vinden på have om submaren, n79 hørtes en karfolksstemme nede i stien; det var Johannes, «Vinden», som folk kalte ham, for han alltid gikk og snakket om det samme når han skulle snakke. – Hver morgen n80 kom det en kraftig vind og holdt på hele dagen; men om kvelden stilnet den n81 helt av … helt stille, aldeles stille. Det kom ingen respons.
De gikk en stund uten å si noe. – Da nytter det ikke å snakke med kvinner på den måten, Johannes, mumlet Tor for seg selv bak løen. – Ja, da er jeg uheldig, ja, tok Johannes opp igjen, rett utenfor døren. – Og så fortsatte han, du! – Hva? – Er det folk her? Han snudde seg; han gapte slapt og så rådløst bort på enken med sine små brune øyne, som nesten lukket seg i solen. Det var et rundt, fett ansikt, blankt som om det var smurt.
Det gav et rykk i henne da hun ble klar over Tor; men det gikk så fort at Johannes ikke så noe i hennes mørkebrune ansikt med det svartbrynete blikket som stirret ned i gresset. Han ble stående og se på henne; til slutt spyttet han ut vekten, så den rant ned i den lille skjeggtotten under haken. – Da er jeg kanskje likest, jeg går da? sa Tor og reiste seg. – Du gjør nå ingenting med meg to. – Nei, to til denne lille teigen –! smatt «Vinden» inn. Men hun ba ham bli; dess snørrere gikk det; dessuten hadde hun nå snakket med Tor først. Den andre lot som han ikke hørte; for hun hadde egentlig ikke snakket med ham i det hele tatt – det var moren hennes nede på Nordvold som hadde sagt at han skulle passe på nå, mens Tor var bundet hos kapteinen. Det ble ikke sagt mer. De begynte å slå begge to, men hver i sin motsatte krok av teigen; enken holdt seg i bråtet, Tor stod. De hvilte seg tit, satte seg bakom stuene og døste.«Vinden» syntes det ble så stille en gang at han måtte se seg om. Tor møtte blikket og skrek bort: – Hva kan blåse ham av gårde i dag? Det svarte ikke; han skjønte at det siktet til klengenavnet, og begynte å slå igjen, så gressstråene fløy langt av gårde; de visste ikke om det var av sinne eller for å vise sin flid. Men siden så han ikke bort på dem. Hun skjønte: De klarte åkerarbeidet godt, bare de to, sa hun om kvelden, da de satt og spiste utenfor løen; – og nå hadde hun dessuten avtalt med Tor først. Moren hennes på Nordvold kunne trenge en så flink slåttekar som Johannes selv. Men han ville ikke ta imot betaling for den halve dagen, uansett hvor mye hun truet; det var bare en liten hjelpende hånd, svarte han.
Og han forsvant helt da hun begynte å snakke om det igjen, at moren nok trengte hjelp med slåtten; han så da opp i bjørkelunden, hvor kveldslyset raslet: – Da æ behændeg mæ dan vinden på have om submaren, kom det, i et mæle som om det var noe helt nytt han hadde kommet på.
De to andre brøt ut i latter. Nu hadde han snakket om den vinden hele dagen! sa hun. – Han jortet, flirte Tor. «Vinden» reiste seg da, og gikk. – Han skulle opp igjen, og det på timen! svarte moren hennes ned på flaten: … la dem ligge to og to i løen oppe i Fonnalandsteigen! Han måtte da ha såpass vett! Og Johannes dro skamfullt avsted igjen. – Hun sa, moren din, jeg skal slå deg i morgen også! sa han høyt utenfor løedøren, for å varsle. Så dyttet han den til side, smatt inn og la seg bort i et hjørne. * Det var det samme været dag etter dag: litt kjølig trekk tidlig om morgenen, som døde bort lenge før middag, straks heten kom; det var som om dalen fyltes fra li til li med tørt, skjelvende solstøv. Passop holdt seg nede i elven, stod på sandstien og slukte isvann; ungene gikk og vasset og kløp etter kjøtt, mens en svart katt satt oppmerksom oppe i gresset og ventet på fangsten.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 88 / 135
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Vinden» syntes det ble så stille en gang at han måtte se seg om. Tor møtte blikket og skrek bort: – Hva kan blåse ham av gårde i dag? Det svarte ikke; han skjønte at det siktet til klengenavnet, og begynte å slå igjen, så gressstråene fløy langt av gårde; de visste ikke om det var av sinne eller for å vise sin flid. Men siden så han ikke bort på dem. Hun skjønte: De klarte åkerarbeidet godt, bare de to, sa hun om kvelden, da de satt og spiste utenfor løen; – og nå hadde hun dessuten avtalt med Tor først. Moren hennes på Nordvold kunne trenge en så flink slåttekar som Johannes selv. Men han ville ikke ta imot betaling for den halve dagen, uansett hvor mye hun truet; det var bare en liten hjelpende hånd, svarte han.
Og han forsvant helt da hun begynte å snakke om det igjen, at moren nok trengte hjelp med slåtten; han så da opp i bjørkelunden, hvor kveldslyset raslet: – Da æ behændeg mæ dan vinden på have om submaren, kom det, i et mæle som om det var noe helt nytt han hadde kommet på.
De to andre brøt ut i latter. Nu hadde han snakket om den vinden hele dagen! sa hun. – Han jortet, flirte Tor. «Vinden» reiste seg da, og gikk. – Han skulle opp igjen, og det på timen! svarte moren hennes ned på flaten: … la dem ligge to og to i løen oppe i Fonnalandsteigen! Han måtte da ha såpass vett! Og Johannes dro skamfullt avsted igjen. – Hun sa, moren din, jeg skal slå deg i morgen også! sa han høyt utenfor løedøren, for å varsle. Så dyttet han den til side, smatt inn og la seg bort i et hjørne. * Det var det samme været dag etter dag: litt kjølig trekk tidlig om morgenen, som døde bort lenge før middag, straks heten kom; det var som om dalen fyltes fra li til li med tørt, skjelvende solstøv. Passop holdt seg nede i elven, stod på sandstien og slukte isvann; ungene gikk og vasset og kløp etter kjøtt, mens en svart katt satt oppmerksom oppe i gresset og ventet på fangsten.Det var hett inne i fjellet også; elven kom nedover kløften med økende brak for hver dag, og den skitne snøen i sprekkene minket. Og på skrentene opp mot den sommerlyse himmelen så man kjørene skjene i kantet ku-galopp, med roven stivt vendt opp mot vinden – så bjeldelåten nådde helt ned i dalen; – ja, kleggen foraktet ikke høgfjellet heller på slike dager. dager! … Men folk arbeidet for det; her var det alltid kjøligere enn nede i bygden. Dalen var i ustanselig uro; det var en myretue på hver lille teig … kvinner som hadde kastet det røde livet bak seg … menn i skjorteermer … glimtende ljåers bølgende sving … lek av hvite riveskafter … sang fra kvætjende bryner; og lauparstrengene sendte susende bører oppe fra lien, hang så lenge og skalv, når børen slapp seg under stønn hernede, fylte luften med bølgende klang.
Men i bygden brændte bøen verre og verre. – Hå–hå–hå–i–j! sa det ovenfra Fonnalands-teigen midt i solsteken, så hele dalen hørte det; det lo styggere og styggere for hver dag fra Tor Brække. Noen kunne ikke holde seg i ro, måtte opp på olderhaugen og se til gården nesten hver dag. En gang kom de tilbake og meldte at de hadde sett brune flekker i de flate vollene også, og bjørketrærne gulnet i brækkene. Da ristet gamle kjerringer på hodet, stakk det grå håret tenksomt inn under den blå vadmelshatten: – Eg veit 'kje, ka han tænke på å gjera mæ oss, storemannen, no, sa de forbløffet og skygget over øyet liksom for ikke å se det gule, som de hørte snakke om. Andre trøstet og trodde på det likevel; det kunne nok komme regn – én måtte heller få presten til å be i kirken nå på søndag. Men en to-tre, som hadde satt seg rent nederst i det siste og ikke
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 89 / 135
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var hett inne i fjellet også; elven kom nedover kløften med økende brak for hver dag, og den skitne snøen i sprekkene minket. Og på skrentene opp mot den sommerlyse himmelen så man kjørene skjene i kantet ku-galopp, med roven stivt vendt opp mot vinden – så bjeldelåten nådde helt ned i dalen; – ja, kleggen foraktet ikke høgfjellet heller på slike dager. dager! … Men folk arbeidet for det; her var det alltid kjøligere enn nede i bygden. Dalen var i ustanselig uro; det var en myretue på hver lille teig … kvinner som hadde kastet det røde livet bak seg … menn i skjorteermer … glimtende ljåers bølgende sving … lek av hvite riveskafter … sang fra kvætjende bryner; og lauparstrengene sendte susende bører oppe fra lien, hang så lenge og skalv, når børen slapp seg under stønn hernede, fylte luften med bølgende klang.
Men i bygden brændte bøen verre og verre. – Hå–hå–hå–i–j! sa det ovenfra Fonnalands-teigen midt i solsteken, så hele dalen hørte det; det lo styggere og styggere for hver dag fra Tor Brække. Noen kunne ikke holde seg i ro, måtte opp på olderhaugen og se til gården nesten hver dag. En gang kom de tilbake og meldte at de hadde sett brune flekker i de flate vollene også, og bjørketrærne gulnet i brækkene. Da ristet gamle kjerringer på hodet, stakk det grå håret tenksomt inn under den blå vadmelshatten: – Eg veit 'kje, ka han tænke på å gjera mæ oss, storemannen, no, sa de forbløffet og skygget over øyet liksom for ikke å se det gule, som de hørte snakke om. Andre trøstet og trodde på det likevel; det kunne nok komme regn – én måtte heller få presten til å be i kirken nå på søndag. Men en to-tre, som hadde satt seg rent nederst i det siste og ikkeDe sa det var en maske, men for dem virket det som et stikk: de måtte ned til sjøen; de stod og slo som rasende i sine gule brækker. De arbeidet dag og natt, holdt til heroppe om dagen, men om natten slo de dernede. Men likevel var det hos dem flammene brant styggest – og det var noe alle visste måtte skje, for de ville hindre Vorherre i hans vilje og ta opp kampen med ham; og da kunne én vite på forhånd hvordan det måtte gå … Men mange var og forble de samme. For dem var det en duft av et bekymringsløst liv på landet i dette, i målene ute ved løeveggen, i sengebolet på den nye høyden der inne, som en flukt bort fra strevet og trykket fra bygdesladderet; de drakk svalt isvann, slo friskt gress, glemte bygden, som stod dernede og svettet for dem. Ja, det minnet om et bekymringsløst byliv; det var fantasiens sti i det små. Det var nå mest ungdommen som så på det på den måten.
Men stundom, når kvelden lå i dalen med dugg og svale over dem, mens de satt langs helle-sessen utenfor den åpne løedøren med den kobberrøde kaffekjelen og den sotete gryten foran seg – og det luktet mat og blå, frisk røyk vidt over flaten, da kunne det vel hende at det var disse som fikk overtaket over de andre, så én og annen mismodig måtte med på å le av en gal stubbe. Men når så latteren la seg, og sommernatten kom med sin lysegrå vent i luft og i li; de stuet seg sammen i løene, lå om hverandre, karfolk og kvindfolk,
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 90 / 135
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De sa det var en maske, men for dem virket det som et stikk: de måtte ned til sjøen; de stod og slo som rasende i sine gule brækker. De arbeidet dag og natt, holdt til heroppe om dagen, men om natten slo de dernede. Men likevel var det hos dem flammene brant styggest – og det var noe alle visste måtte skje, for de ville hindre Vorherre i hans vilje og ta opp kampen med ham; og da kunne én vite på forhånd hvordan det måtte gå … Men mange var og forble de samme. For dem var det en duft av et bekymringsløst liv på landet i dette, i målene ute ved løeveggen, i sengebolet på den nye høyden der inne, som en flukt bort fra strevet og trykket fra bygdesladderet; de drakk svalt isvann, slo friskt gress, glemte bygden, som stod dernede og svettet for dem. Ja, det minnet om et bekymringsløst byliv; det var fantasiens sti i det små. Det var nå mest ungdommen som så på det på den måten.
Men stundom, når kvelden lå i dalen med dugg og svale over dem, mens de satt langs helle-sessen utenfor den åpne løedøren med den kobberrøde kaffekjelen og den sotete gryten foran seg – og det luktet mat og blå, frisk røyk vidt over flaten, da kunne det vel hende at det var disse som fikk overtaket over de andre, så én og annen mismodig måtte med på å le av en gal stubbe. Men når så latteren la seg, og sommernatten kom med sin lysegrå vent i luft og i li; de stuet seg sammen i løene, lå om hverandre, karfolk og kvindfolk,– så det litet var mening i det, sa de gamle, som nu i denne tørken med ett hadde fått opplatte øine, glemte sin egen og snakket om slegtens synd og Guds straffedom. Og siden ut på natten kunde det skrike så skremt i en dør; et par unge lette føtter hastet gjennem duggvått græs; det stanset utfor en grå løe, pustet tungt engang imellem, så meget at hun hørte det og fikk smette stilt ut, mens far og mor sov. * En kveld ble det ropt og skreket fra løen på Nordvolds-flaten; de skulle komme hjem og få seg mat, sa det. Ingen svarte, uten Borken, som stod med halsen over hageleet; hun knegget nedover bøen og bad så fint om flatbrødbeten. Men det gamle kvindfolket gav seg ikke. Folk ble våre ropet, snudde seg og så bort imot flaten. Litt etter litt skjelnet de høye skrik fra en annen kant; de kom fra slåtten hennes bakom en stengare; de så en mann trille seg rundt på bakken, huje og hive seg, som han var gal.
Og ungdommen tok til å samle seg bortved garen for å se på Tor Brække, som bar seg. Han hadde forættet seg på havregrøt, skrek han så sterkt; han vant; han var dødsens låk n88 over livet. Han trakk seg sammen til en tvebugtet bylt, som rullet. Folk lo, for de skjønte nok skjelmen! Gamla på Nordvold var knepen med kosten og holdt ikke andet end havregrøt til alle mål; han vilde ha det utover. Der kom fler og fler til, stod og skratlo. Des styggere skrek Tor Brække; han ynket sig, og slet sig, som han skulde gå av på midten. Det lange magre kvindfolket ropte igjen. – Han ha forete seg på havregraut! svarte ungdommen. – Han æ lite go te gå! – Da æ jus so syla og gjeishodn n89 i vombå på meg! hudde han. Det blev en skratt, så det svarte opunder fjeldet. Han lo slik selv også, at han ikke vandt få frem mer.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 91 / 135
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
– så det litet var mening i det, sa de gamle, som nu i denne tørken med ett hadde fått opplatte øine, glemte sin egen og snakket om slegtens synd og Guds straffedom. Og siden ut på natten kunde det skrike så skremt i en dør; et par unge lette føtter hastet gjennem duggvått græs; det stanset utfor en grå løe, pustet tungt engang imellem, så meget at hun hørte det og fikk smette stilt ut, mens far og mor sov. * En kveld ble det ropt og skreket fra løen på Nordvolds-flaten; de skulle komme hjem og få seg mat, sa det. Ingen svarte, uten Borken, som stod med halsen over hageleet; hun knegget nedover bøen og bad så fint om flatbrødbeten. Men det gamle kvindfolket gav seg ikke. Folk ble våre ropet, snudde seg og så bort imot flaten. Litt etter litt skjelnet de høye skrik fra en annen kant; de kom fra slåtten hennes bakom en stengare; de så en mann trille seg rundt på bakken, huje og hive seg, som han var gal.
Og ungdommen tok til å samle seg bortved garen for å se på Tor Brække, som bar seg. Han hadde forættet seg på havregrøt, skrek han så sterkt; han vant; han var dødsens låk n88 over livet. Han trakk seg sammen til en tvebugtet bylt, som rullet. Folk lo, for de skjønte nok skjelmen! Gamla på Nordvold var knepen med kosten og holdt ikke andet end havregrøt til alle mål; han vilde ha det utover. Der kom fler og fler til, stod og skratlo. Des styggere skrek Tor Brække; han ynket sig, og slet sig, som han skulde gå av på midten. Det lange magre kvindfolket ropte igjen. – Han ha forete seg på havregraut! svarte ungdommen. – Han æ lite go te gå! – Da æ jus so syla og gjeishodn n89 i vombå på meg! hudde han. Det blev en skratt, så det svarte opunder fjeldet. Han lo slik selv også, at han ikke vandt få frem mer.Nordvolds-kjærringen hadde hørt såpass at hun ble rød i det bleke ansiktet, trakk seg og smatt inn igjen i løen; hun viste seg ikke mer den dagen. Hele kvelden lo folk; akkurat som det var ute på flaten, brøt det ut ny latter ved en løe, som smittet over på de andre og rev dem med seg; iblant økte latteren som et skred, så hele dalen fyltes. Mens folk lo, skyndte Tor seg oppover til Fonnalands-teigen igjen. Han måtte le av seg selv; det var dårlig spekulasjon av gamla å dra ham ned på flaten for å slå gress istedenfor «Vinden»! Nå var hun utskjelt. Og hun ville nok ikke legge seg mellom ham og datteren for det første! … Og de to lurte seg til å stenge løedøren for Johannes den kvelden på Fonnalands-teigen; folk fikk si hva de ville, i Herrens navn! Denne «Vinden» hadde holdt seg der hver dag og slått som en gal mann – slått nesten alt! Enken klarerte ham hver kveld og takket for denne gangen, men utpå natten kom han igjen, så visst, så!
Nordvolds-kjærringen hadde sagt at han skulle. I kveld sto han en stund utenfor en lukket dør og pustet. Så ruslet han nedover. Han hørte stemmer inne hos gamla på flaten, ville ha greie på levenet nede ved stengaren, som de der oppe på Fonnalandsteigen også hadde hørt. * Og så var det en søndags ettermiddag; havgult lys fylte dalen og gjorde enga hvitere enn ellers, og lyset holdt seg lenger utover kvelden.
Folk sa ingenting, sto bare stille midt i teigene sine og luktet på den: ja–a, det var ikke til å ta feil av, der var den kommet som en annen svale i luften! – Da jeg merket vinden på havet om submaren, sa Johannes til Nordvolds-kjærringen, som satt med kaffekjelen utved løe-væggen. Men hun svarte ikke, lyttet bare til smalen, som varslet uvær og kom veltende ned lien, like ned i slåtterne, så Passop måtte opp av elvehølen92 og ruske etter. Et lag blåklædte kirkefolk stanset nede på flaten; én ropte hit, at idag ble det lyst første gang for Tor Brække og datteren.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 92 / 135
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Nordvolds-kjærringen hadde hørt såpass at hun ble rød i det bleke ansiktet, trakk seg og smatt inn igjen i løen; hun viste seg ikke mer den dagen. Hele kvelden lo folk; akkurat som det var ute på flaten, brøt det ut ny latter ved en løe, som smittet over på de andre og rev dem med seg; iblant økte latteren som et skred, så hele dalen fyltes. Mens folk lo, skyndte Tor seg oppover til Fonnalands-teigen igjen. Han måtte le av seg selv; det var dårlig spekulasjon av gamla å dra ham ned på flaten for å slå gress istedenfor «Vinden»! Nå var hun utskjelt. Og hun ville nok ikke legge seg mellom ham og datteren for det første! … Og de to lurte seg til å stenge løedøren for Johannes den kvelden på Fonnalands-teigen; folk fikk si hva de ville, i Herrens navn! Denne «Vinden» hadde holdt seg der hver dag og slått som en gal mann – slått nesten alt! Enken klarerte ham hver kveld og takket for denne gangen, men utpå natten kom han igjen, så visst, så!
Nordvolds-kjærringen hadde sagt at han skulle. I kveld sto han en stund utenfor en lukket dør og pustet. Så ruslet han nedover. Han hørte stemmer inne hos gamla på flaten, ville ha greie på levenet nede ved stengaren, som de der oppe på Fonnalandsteigen også hadde hørt. * Og så var det en søndags ettermiddag; havgult lys fylte dalen og gjorde enga hvitere enn ellers, og lyset holdt seg lenger utover kvelden.
Folk sa ingenting, sto bare stille midt i teigene sine og luktet på den: ja–a, det var ikke til å ta feil av, der var den kommet som en annen svale i luften! – Da jeg merket vinden på havet om submaren, sa Johannes til Nordvolds-kjærringen, som satt med kaffekjelen utved løe-væggen. Men hun svarte ikke, lyttet bare til smalen, som varslet uvær og kom veltende ned lien, like ned i slåtterne, så Passop måtte opp av elvehølen92 og ruske etter. Et lag blåklædte kirkefolk stanset nede på flaten; én ropte hit, at idag ble det lyst første gang for Tor Brække og datteren.Hun reiste seg fra helle-sessen med det samme; men satte seg igjen, uten å si noe, klemte bare kjæl-lokket på, så kaffen sprutet ut av tuten. Åja, det var nu på tide og, nu, sa det der borte. Hun spratt opp, blekheten økte i kinnet, og det lyseblå blikket hvitnet: – Ho ska 'kje ha han Tor Brække, da hjælp' ikkje, kor dei ha stelt seg, dei to, der oppe i Fonnalands-løå! – Da æ seint te plistra, når øvelippå æ tå! lo det hit fra laget om en stund. Hun satte seg for andre gang. Det var som om sinnet mistet makten da hun hørte latteren; hun husket havregryten og latteren dengang. Men hun lot som hun ikke ville gi seg: han hadde det filleplasset på Brække, sa hun, – ellers eiet han ikke annet enn det han stod og gikk i! … Følget gled videre innover, satte av små klatter hist og her på slåttene. – Og oppe i fjeldet kom støils-laget nedover; det var ungdommen, gutter og jenter, med blåbærris i svære kjærver.
De stanset ved løene lenger nede, der de hørte hjemme, takket for laget idag og la seg på gressbakken for å prate. Og de som hadde kommet fra kirken, tok blåbær-kjærvene og pitlet og åt. Men mannen, som stod ute i vollen og luktet på havregryten, ble stående; han stirret ut mot åpningen av dalen, så på fjellene, som rødnet så fint langt der ute i fjorden. Det røde var så sterkt at det nesten blendet. Men så, plutselig, forsvant solen bak skyene; det var som om den var blitt hugget av, og fjellene stod kalde og stålblå tilbake. Da snudde han seg, rykket tilfreds til med skuldrene og ruslet inn mot løen sin: slikt betydde stygt vær – der var tåke og tykt til havs! Det ble livlig stemning rundt løene den kvelden: det var en godmodig latter, som det ikke hadde vært siden de flyttet opp hit. Det var bare en og annen unggutt som satt stum og såret, sukkende etter lørdagsnatten og fantaserende om den.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 93 / 135
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Hun reiste seg fra helle-sessen med det samme; men satte seg igjen, uten å si noe, klemte bare kjæl-lokket på, så kaffen sprutet ut av tuten. Åja, det var nu på tide og, nu, sa det der borte. Hun spratt opp, blekheten økte i kinnet, og det lyseblå blikket hvitnet: – Ho ska 'kje ha han Tor Brække, da hjælp' ikkje, kor dei ha stelt seg, dei to, der oppe i Fonnalands-løå! – Da æ seint te plistra, når øvelippå æ tå! lo det hit fra laget om en stund. Hun satte seg for andre gang. Det var som om sinnet mistet makten da hun hørte latteren; hun husket havregryten og latteren dengang. Men hun lot som hun ikke ville gi seg: han hadde det filleplasset på Brække, sa hun, – ellers eiet han ikke annet enn det han stod og gikk i! … Følget gled videre innover, satte av små klatter hist og her på slåttene. – Og oppe i fjeldet kom støils-laget nedover; det var ungdommen, gutter og jenter, med blåbærris i svære kjærver.
De stanset ved løene lenger nede, der de hørte hjemme, takket for laget idag og la seg på gressbakken for å prate. Og de som hadde kommet fra kirken, tok blåbær-kjærvene og pitlet og åt. Men mannen, som stod ute i vollen og luktet på havregryten, ble stående; han stirret ut mot åpningen av dalen, så på fjellene, som rødnet så fint langt der ute i fjorden. Det røde var så sterkt at det nesten blendet. Men så, plutselig, forsvant solen bak skyene; det var som om den var blitt hugget av, og fjellene stod kalde og stålblå tilbake. Da snudde han seg, rykket tilfreds til med skuldrene og ruslet inn mot løen sin: slikt betydde stygt vær – der var tåke og tykt til havs! Det ble livlig stemning rundt løene den kvelden: det var en godmodig latter, som det ikke hadde vært siden de flyttet opp hit. Det var bare en og annen unggutt som satt stum og såret, sukkende etter lørdagsnatten og fantaserende om den.Men han ventet ikke på annet enn dis og natt, for han skulle ut likevel igjen i kveld … Det lysnet og ble klarere på en merkelig måte over fjellene langt borte under himmelen, etter hvert som kvelden gikk; men lenger fremme gled svarte skyer innover fjorden, som lovet regn. Det var likevel vanskelig å få det til å regne; først kom det silende våt, grå tåke, som fylte hver sprekk, klamret seg fast til hver skygge. Og et par måker kom seilende opp dalen, som lå i mettet, grønt halvmørke, med ille skrik. Folk gikk og la seg med svarte, regnvåte skyer i tankene. Men utpå natten kom vindkastene til slutt, sopende nedover lia. Det prikket tett i tett langs de tørketørke løeveggene, så de våknet opp inne. Og mange kunne ikke dy seg, skyndte seg ut i regnnatten; de ble stående utenfor løene sine.
Hist og her borteover, barhodet og barbenet, stirret de mot den grålyse himmelen, til de kjente regnet gjennem ullskjorten. Det kunne vel hende at de så en og annen unggutt også, mens de stod der – han satte tvers gjennom slåtten. Men nå smilte mannen stille for seg selv; han hadde glemt slektens synd og Guds straffedom – bare husket seg selv igjen: her oppe i dalen var det først at ungguttene så jentene; så hadde det vært i hans ungdom også; her var det at de tok dem ut; – og her var det at de begynte å gå til dem. Slikt måtte ha sin gang, det; de brydde seg ikke om det regnet eller brandt nede i bygden. Og i de mørke løene ble det en prat, da mannen kom våt inn igjen, som midt på lyse dagen. Og kjerringene reiste seg kaklende i høyet, skremt av presten, som stod seg såpass godt med Vorherre at regnet kom, på timen han bad i kirken. Lenge lå de våkne der inne, lyttet glad til regnets tette prikking.
Men «Vinden», som hadde sittet hos Nordvolds-kjærringa og ventet på natten, strøk stille nedover til bygden for å slå hos kapteinen, slik som han pleiet om sommerne. UNGHESTEN
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 4-masker-og-mennesker-del-4
# chapter_title: Masker og mennesker – del 4
# book_page: 94 / 135
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men han ventet ikke på annet enn dis og natt, for han skulle ut likevel igjen i kveld … Det lysnet og ble klarere på en merkelig måte over fjellene langt borte under himmelen, etter hvert som kvelden gikk; men lenger fremme gled svarte skyer innover fjorden, som lovet regn. Det var likevel vanskelig å få det til å regne; først kom det silende våt, grå tåke, som fylte hver sprekk, klamret seg fast til hver skygge. Og et par måker kom seilende opp dalen, som lå i mettet, grønt halvmørke, med ille skrik. Folk gikk og la seg med svarte, regnvåte skyer i tankene. Men utpå natten kom vindkastene til slutt, sopende nedover lia. Det prikket tett i tett langs de tørketørke løeveggene, så de våknet opp inne. Og mange kunne ikke dy seg, skyndte seg ut i regnnatten; de ble stående utenfor løene sine.
Hist og her borteover, barhodet og barbenet, stirret de mot den grålyse himmelen, til de kjente regnet gjennem ullskjorten. Det kunne vel hende at de så en og annen unggutt også, mens de stod der – han satte tvers gjennom slåtten. Men nå smilte mannen stille for seg selv; han hadde glemt slektens synd og Guds straffedom – bare husket seg selv igjen: her oppe i dalen var det først at ungguttene så jentene; så hadde det vært i hans ungdom også; her var det at de tok dem ut; – og her var det at de begynte å gå til dem. Slikt måtte ha sin gang, det; de brydde seg ikke om det regnet eller brandt nede i bygden. Og i de mørke løene ble det en prat, da mannen kom våt inn igjen, som midt på lyse dagen. Og kjerringene reiste seg kaklende i høyet, skremt av presten, som stod seg såpass godt med Vorherre at regnet kom, på timen han bad i kirken. Lenge lå de våkne der inne, lyttet glad til regnets tette prikking.
Men «Vinden», som hadde sittet hos Nordvolds-kjærringa og ventet på natten, strøk stille nedover til bygden for å slå hos kapteinen, slik som han pleiet om sommerne. UNGHESTENMasker og mennesker – del 5
Jeg så ham for første gang en formiddag innenfor Barriera San Niccolo, byens tollport mot øst på søndre Arno-bredd, der det moderne gitterverket skiller land og by. Han trakk en av de lette kjerrene som ligner sportsvogner for barn – bare skjær gitterverket til kjerren – oljet gul og skinnende ny av ferniss, med et tau til å binde fast under setet, og en dørmatte oppå det for å stoppe søleskvettet ned fra veien, så det ikke sprutet opp i de to som kunne få plass på setet. – Det var bare én mann med; han gikk ved siden av hesten og ledet den oppmerksomt i bittet; det var en forpakter eller lignende – man kunne iallfall se at han var på grensen til å være en signore. – Hesten var gråflekkete over hele kroppen, slik mange hester her er, og litt større enn en islandshøst. Men den var kraftig bygd, finlemmet og tynnbeint, myk i hvert kroppskast og i hver bevegelse, og så ung.
Fotleddet over hoven bøyet seg under de tette skrittene så lett som på en valp; og hoven var liksom rødlig i fargen, så man tenkte på en tynn barne-negl. Det var folksomt innover langs Arno-elven, for det var fredag og markedsdag. Folk kjørte ustanselig forbi. Og da han kjente seg trygg i mylderet, hevet han stemmen og satte i en viltvoksende latter; han brettet opp leppene, og tannkjøttet lå nakent, slik man ellers bare ser hos barn.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 95 / 135
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jeg så ham for første gang en formiddag innenfor Barriera San Niccolo, byens tollport mot øst på søndre Arno-bredd, der det moderne gitterverket skiller land og by. Han trakk en av de lette kjerrene som ligner sportsvogner for barn – bare skjær gitterverket til kjerren – oljet gul og skinnende ny av ferniss, med et tau til å binde fast under setet, og en dørmatte oppå det for å stoppe søleskvettet ned fra veien, så det ikke sprutet opp i de to som kunne få plass på setet. – Det var bare én mann med; han gikk ved siden av hesten og ledet den oppmerksomt i bittet; det var en forpakter eller lignende – man kunne iallfall se at han var på grensen til å være en signore. – Hesten var gråflekkete over hele kroppen, slik mange hester her er, og litt større enn en islandshøst. Men den var kraftig bygd, finlemmet og tynnbeint, myk i hvert kroppskast og i hver bevegelse, og så ung.
Fotleddet over hoven bøyet seg under de tette skrittene så lett som på en valp; og hoven var liksom rødlig i fargen, så man tenkte på en tynn barne-negl. Det var folksomt innover langs Arno-elven, for det var fredag og markedsdag. Folk kjørte ustanselig forbi. Og da han kjente seg trygg i mylderet, hevet han stemmen og satte i en viltvoksende latter; han brettet opp leppene, og tannkjøttet lå nakent, slik man ellers bare ser hos barn.Det gjenspeiles hos hester i klassisk skulptur og på stilisert moderne ornamentikk. Han ropte sin hilsen innover byen, slengte den ut til høyre og venstre og opp i luften, en flåsete og løsmunnet hilsen til alt som fløy forbi ham ut og inn, til unghest og til gamle øk – han brydde seg ikke om personenes anseelse på en dag som idag! Folk så det, og de smilte og skjønte at det var første gang han var i byen. – Sardignolo! sa de til hverandre. Han var fra Sardinia, hvor de grådroplete småhestene oppdrettes, likesom de trippende gråbrune dverg-eslene med den side-vommen … Kanskje tenkte han nå også på den øya ute i det blåsefulle, lysegrønne havet; for derfra kom brisen over byen fra vest idag. Kanskje det nå trakk litt i de fine røde neseborene, likesom før i hans hjemtrakter, da hans raske hover bar ham opp av dalene og frem på knausen, hvor han slurpet inn den salte sjøbrisen, mens havet lå utover og glitret vidt og bredt.
Han gjorde iallfall sitt inntog i byen til ustanselige kneg langs Arno-elven. Og han ble publikums favoritt, som det heter. Det var som han også forstod det, for han ble stadig mer løsmunnet. – Mannen gikk ved siden og smilte litt forlegen over denne flasset juplingen som var slik en kar for første gang. * Og tilfeldigvis kom jeg tilbake samme vei utover langs Arno-elven utpå ettermiddagen, akkurat idet byen tømte seg for de siste restene av markedsfolket; vognhjulene sirklet, det ringlet og klang av bjelker, det smalt fra sveper, de kjørende skrek stygge stikkord til hverandre, for der satt sur Chianti-vin i strupene og rev. Jeg så en grådroplet liten unghest i mylderet – jeg kjente ham igjen på den lyse hoven. Han var blitt så ivrig i hovslaget; og han hadde ikke tid til noen løslæbet hilsen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 96 / 135
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det gjenspeiles hos hester i klassisk skulptur og på stilisert moderne ornamentikk. Han ropte sin hilsen innover byen, slengte den ut til høyre og venstre og opp i luften, en flåsete og løsmunnet hilsen til alt som fløy forbi ham ut og inn, til unghest og til gamle øk – han brydde seg ikke om personenes anseelse på en dag som idag! Folk så det, og de smilte og skjønte at det var første gang han var i byen. – Sardignolo! sa de til hverandre. Han var fra Sardinia, hvor de grådroplete småhestene oppdrettes, likesom de trippende gråbrune dverg-eslene med den side-vommen … Kanskje tenkte han nå også på den øya ute i det blåsefulle, lysegrønne havet; for derfra kom brisen over byen fra vest idag. Kanskje det nå trakk litt i de fine røde neseborene, likesom før i hans hjemtrakter, da hans raske hover bar ham opp av dalene og frem på knausen, hvor han slurpet inn den salte sjøbrisen, mens havet lå utover og glitret vidt og bredt.
Han gjorde iallfall sitt inntog i byen til ustanselige kneg langs Arno-elven. Og han ble publikums favoritt, som det heter. Det var som han også forstod det, for han ble stadig mer løsmunnet. – Mannen gikk ved siden og smilte litt forlegen over denne flasset juplingen som var slik en kar for første gang. * Og tilfeldigvis kom jeg tilbake samme vei utover langs Arno-elven utpå ettermiddagen, akkurat idet byen tømte seg for de siste restene av markedsfolket; vognhjulene sirklet, det ringlet og klang av bjelker, det smalt fra sveper, de kjørende skrek stygge stikkord til hverandre, for der satt sur Chianti-vin i strupene og rev. Jeg så en grådroplet liten unghest i mylderet – jeg kjente ham igjen på den lyse hoven. Han var blitt så ivrig i hovslaget; og han hadde ikke tid til noen løslæbet hilsen.Det måtte ha hendt ham noe inne i byen; kanskje han var blitt svimmel av bruset fra markedets skravlende folkemengde på Signoria-plassen, hvor bønder og forvaltere kjøpslår og pruter, så palassene er i ferd med å rase sammen. Eller hadde noen prøvd svepen på den unge, skrå ryggen? …. Han lente seg nervøst opp mot mannen, som liksom trykket ham ned i gaten med den ene hånden over manen og holdt ham i biddet med den andre. Men mannen hadde drukket vin som de andre og var opprømt. De skulle utover til Bagno di Ripoli, til Ponte d'Ema, til San Donato
– jeg vet hvor de to skulle hen; men østover på de hvite veiene inn mot fjellene skulle de i kveld. Der kom en unggutt i skjorteermer springende med utover bare for å se hvordan det nå gikk, når de to var utenfor tollbarrieren og mannen satte seg oppi. Så var hesten ennå på en måte publikums yndling, som det heter. Og her på plassen utenfor porten hadde folk stanset opp. Her utenfor tollgrensen holdt jo mannen med sin håndkjerre full av varm, billig kjøttmat; det var innmat han hadde, nappede magesekker-skinn, trippa – man fikk et stort stykke kokt skinn for en soldo. Og langs fortauet, med ryggen opp mot murveggen, satt trette arbeidere på hælen, som de pleier når de hviler, og spiste i seg det billige skinnet, slik at by-tolden ikke kunne nå det, når de nå skulle innover. Like bak mannens kjerre stod den lille kiosken, hvor en gammel kjerring satt og solgte dagsavisens siste utgave og ellers forsynte den åpne plassen med lesestoff.
Der var noe å stanse opp for for enhver. Og nå så folk med smil den juplingen av en sardinier som kom ut gjennom porten for å underholde dem med sine spræl. Mannen steg opp i kjerra, trakk tømmene inn, slo et vellig slag med pisken, slakket så igjen litt i tømmene. Det bar avsted. Men folen ville så merkelig til høyre. Så trakk mannen igjen tømmene inn, slo med pisken; og
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 97 / 135
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det måtte ha hendt ham noe inne i byen; kanskje han var blitt svimmel av bruset fra markedets skravlende folkemengde på Signoria-plassen, hvor bønder og forvaltere kjøpslår og pruter, så palassene er i ferd med å rase sammen. Eller hadde noen prøvd svepen på den unge, skrå ryggen? …. Han lente seg nervøst opp mot mannen, som liksom trykket ham ned i gaten med den ene hånden over manen og holdt ham i biddet med den andre. Men mannen hadde drukket vin som de andre og var opprømt. De skulle utover til Bagno di Ripoli, til Ponte d'Ema, til San Donato
– jeg vet hvor de to skulle hen; men østover på de hvite veiene inn mot fjellene skulle de i kveld. Der kom en unggutt i skjorteermer springende med utover bare for å se hvordan det nå gikk, når de to var utenfor tollbarrieren og mannen satte seg oppi. Så var hesten ennå på en måte publikums yndling, som det heter. Og her på plassen utenfor porten hadde folk stanset opp. Her utenfor tollgrensen holdt jo mannen med sin håndkjerre full av varm, billig kjøttmat; det var innmat han hadde, nappede magesekker-skinn, trippa – man fikk et stort stykke kokt skinn for en soldo. Og langs fortauet, med ryggen opp mot murveggen, satt trette arbeidere på hælen, som de pleier når de hviler, og spiste i seg det billige skinnet, slik at by-tolden ikke kunne nå det, når de nå skulle innover. Like bak mannens kjerre stod den lille kiosken, hvor en gammel kjerring satt og solgte dagsavisens siste utgave og ellers forsynte den åpne plassen med lesestoff.
Der var noe å stanse opp for for enhver. Og nå så folk med smil den juplingen av en sardinier som kom ut gjennom porten for å underholde dem med sine spræl. Mannen steg opp i kjerra, trakk tømmene inn, slo et vellig slag med pisken, slakket så igjen litt i tømmene. Det bar avsted. Men folen ville så merkelig til høyre. Så trakk mannen igjen tømmene inn, slo med pisken; ogNå ble det et rapp; og hesten stod på to ben; mannen med innmaten skrek som for sitt bare liv etter kjærren sin. Da fikk hesten et slag under buken, og den satte forbenene ned. Så løp den avsted. Men det bar påny stridkjæftet til høyre; det støtte mot aviskiosken med et brak, og den veltet seg over på siden ved det. Folk brølte opp, lo; de kjørende sto stille for å se på; og de som satt på hælen og tygget i seg det blasse maveskinnet, våknet under hattbremmen og kikket opp med små lysende muldvarpøyne. Mannen prylte; han trakk venstre tømme inn, så halsen stod i bue, og prylte bare på høyre side, under buken, langs flanken, på manen, siktet etter høyre øre, etter alle tenkelige ømme steder; det var som om han skulle høvle og rette en skjev planke.
Det var på den måten en ny kjørehest fikk sin innvielse; og mannen sverget: når den hadde fått et par slike byturer, skulle den ved Kristi blod legge av sine uvaner! – Unggutten, som hadde fulgt med helt ut av byen for å se hvordan det løp av, ble oppildnet av alt dette pryl og fikk lyst til å rette opp det som var skjevt; han stormet til med en kjepp. – Gå vekk! skrek mannen, – for jeg må selv pryle! – Han hoppet ned av kjærren og ledet hesten inn i den stille, brede sidegaten til venstre, som følger Arno-elven og hvor ingen kjører; her kunne de to rase uforstyrret og alene. – Igjen bar det avsted i vilt galopptempo. Og folk stod på plassen og fulgte med øyet langs den rette gaten. Neste gang ble det en lyktestolpe. Latteren skraltet fra dem som stod på plassen. – Men mannen ga seg ikke; til slutt reiste han seg i kjerra for å få bedre tak på ham med svepen.
Og de unge hestene trommet mer og mer, skremt, inn på fortauet, opp i en haug med brostein, til høyre – til høyre! Den unge hesten forsto ikke lenger det guddommelige formålet med det hele. Det var kronglete og flokete og snodde seg opp i hodet på ham, akkurat som det gjør i alle unge hoder. Og latteren skraltet fra plassen; for nettopp derfor var han blitt publikums favoritt …
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 98 / 135
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Nå ble det et rapp; og hesten stod på to ben; mannen med innmaten skrek som for sitt bare liv etter kjærren sin. Da fikk hesten et slag under buken, og den satte forbenene ned. Så løp den avsted. Men det bar påny stridkjæftet til høyre; det støtte mot aviskiosken med et brak, og den veltet seg over på siden ved det. Folk brølte opp, lo; de kjørende sto stille for å se på; og de som satt på hælen og tygget i seg det blasse maveskinnet, våknet under hattbremmen og kikket opp med små lysende muldvarpøyne. Mannen prylte; han trakk venstre tømme inn, så halsen stod i bue, og prylte bare på høyre side, under buken, langs flanken, på manen, siktet etter høyre øre, etter alle tenkelige ømme steder; det var som om han skulle høvle og rette en skjev planke.
Det var på den måten en ny kjørehest fikk sin innvielse; og mannen sverget: når den hadde fått et par slike byturer, skulle den ved Kristi blod legge av sine uvaner! – Unggutten, som hadde fulgt med helt ut av byen for å se hvordan det løp av, ble oppildnet av alt dette pryl og fikk lyst til å rette opp det som var skjevt; han stormet til med en kjepp. – Gå vekk! skrek mannen, – for jeg må selv pryle! – Han hoppet ned av kjærren og ledet hesten inn i den stille, brede sidegaten til venstre, som følger Arno-elven og hvor ingen kjører; her kunne de to rase uforstyrret og alene. – Igjen bar det avsted i vilt galopptempo. Og folk stod på plassen og fulgte med øyet langs den rette gaten. Neste gang ble det en lyktestolpe. Latteren skraltet fra dem som stod på plassen. – Men mannen ga seg ikke; til slutt reiste han seg i kjerra for å få bedre tak på ham med svepen.
Og de unge hestene trommet mer og mer, skremt, inn på fortauet, opp i en haug med brostein, til høyre – til høyre! Den unge hesten forsto ikke lenger det guddommelige formålet med det hele. Det var kronglete og flokete og snodde seg opp i hodet på ham, akkurat som det gjør i alle unge hoder. Og latteren skraltet fra plassen; for nettopp derfor var han blitt publikums favoritt …Og det falt meg inn: Hvor hadde han vel hørt den latteren første gang? … Han hadde nok hørt den første gang som ettårig føll den gnistrende solskinsdagen i mai, da det var gjestebud ute i marken og der slang vin til gjæterne – hestemerkedagen, da gjæterne kastet rendesnare om hans hals, hev seg opp i den unge mannen og grep med sine stålklør til fingrer inn i hans spede næsebrusk, fjætret ham og merket hans venstre kind med det glødende jernet; da ble han gal av redsel og travet vilt avsted, stupte i sitt eget tau, rendte kanskje en gjeter eller et føll overende – hva så han! Men da hadde han hørt latteren der ute i ringen fra signoren og hans innbudte venner som stod utenfor innhegningen og så på, denne friske og kjappe latteren som veltet utover den utemmede hestens første spræl i livets skole.
Og han var for første gang publikums yndling; for det er mer enn én måte å bli det på … Unghesten forsvant inn i skumringen østover på de hvite veiene. Lygtene ble tent i tollporten, og lampen lyste rødt inne hos regnskapsføreren. – Men unggutten i skjorteermene ble ved å stå og følge den vettskremte kjøringen med øynene. Jeg gikk opp til ham for å se ansiktet: Der lå et uskyldig barnesmil over det mysende blikket, som stirret inn i skumringen. Når småbarn har samlet opp en hel flokk tomme trådsneller og de holder kappløp nedover sengeteppet med dem, da har de det sorgløse smilet, mens øyet sikter og følger favorittsnellens løp, uten ynk, bare med blid spenning i blunket. Det var i bunn og grunn bare én som ikke smilte på hele plassen: der satt en gammel kjerring bak gluggen i en halvforfallen kiosk og bannet stygt på pressens vegne. Så flittige avislesere spøkte med slitte vitser om journalistikkens synkende autoritet.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 99 / 135
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og det falt meg inn: Hvor hadde han vel hørt den latteren første gang? … Han hadde nok hørt den første gang som ettårig føll den gnistrende solskinsdagen i mai, da det var gjestebud ute i marken og der slang vin til gjæterne – hestemerkedagen, da gjæterne kastet rendesnare om hans hals, hev seg opp i den unge mannen og grep med sine stålklør til fingrer inn i hans spede næsebrusk, fjætret ham og merket hans venstre kind med det glødende jernet; da ble han gal av redsel og travet vilt avsted, stupte i sitt eget tau, rendte kanskje en gjeter eller et føll overende – hva så han! Men da hadde han hørt latteren der ute i ringen fra signoren og hans innbudte venner som stod utenfor innhegningen og så på, denne friske og kjappe latteren som veltet utover den utemmede hestens første spræl i livets skole.
Og han var for første gang publikums yndling; for det er mer enn én måte å bli det på … Unghesten forsvant inn i skumringen østover på de hvite veiene. Lygtene ble tent i tollporten, og lampen lyste rødt inne hos regnskapsføreren. – Men unggutten i skjorteermene ble ved å stå og følge den vettskremte kjøringen med øynene. Jeg gikk opp til ham for å se ansiktet: Der lå et uskyldig barnesmil over det mysende blikket, som stirret inn i skumringen. Når småbarn har samlet opp en hel flokk tomme trådsneller og de holder kappløp nedover sengeteppet med dem, da har de det sorgløse smilet, mens øyet sikter og følger favorittsnellens løp, uten ynk, bare med blid spenning i blunket. Det var i bunn og grunn bare én som ikke smilte på hele plassen: der satt en gammel kjerring bak gluggen i en halvforfallen kiosk og bannet stygt på pressens vegne. Så flittige avislesere spøkte med slitte vitser om journalistikkens synkende autoritet.II Nedover langs Arnoen står det hele dagen sandfiskere i båter, brune i skinnet av vær og sol, og skraper i elvebunnen med langskaftede spader etter den fine sanden som legger seg øverst i strømhvirvlene under flommen; eller de står på stranden, når elven krymper inn av tørken, og graver seg ned i dype hull og sikter hver spadefuld sand mot store sold. De kalles renaioli; og når solen er sterk, går de i bare skjorten der nede. Men flest er de nede på den brede evjen ved San Niccolo-barrieren, like nedenfor byens vannverk. – Der rusler også hester der nede og drar sanden i røde kjerre opp bakken og gjennom muråpningen ut på gaten, og bringer den så videre innover i byen eller ut på landet, for å blandes med kalk og sement, der nye murbygninger er under arbeid. Jeg hadde gått kveld etter kveld langs elvemuren der forbi og ut gjennom tollbarrieren, og når jeg fikk øye på en grådroplet sardinier, så skottet jeg etter hoven.
Men det var aldri den rette, ikke den med barne-neglens fine rødskjær. Og jeg tenkte ikke mer på ham; – han hadde vel også nå lært å følge hovedveien helt frem og lagt av alle de svingete innfallene. Så så jeg en kveld jeg var på vei hjem fra byen, og skumrings-mylderet begynte å sluke én – alle disse mylrende fottrinnene, som skulle frem og hadde hast på hver sin måte, det kipne og trippende eller det trette og glidende – dette som gjør én tankefull og får én til å lytte, fordi man kan skjelne menneskers livsmod på trinnenes art, – den kvelden så jeg der komme en kjerre full av fin brun sand ut av åpningen i elvemuren og svinge utover mot barrieren. Det var det siste lasset for idag, og dødstrøtte arbeidere kom opp fra elvebredden med sine spader og hvite skjær om buken og trøyen over den ene skulden. Det var to hester for kjerra, og den ene på venstre side av skjærene var en sardinier. Han var ivrig og slet trutt i tauet.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 100 / 135
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
II Nedover langs Arnoen står det hele dagen sandfiskere i båter, brune i skinnet av vær og sol, og skraper i elvebunnen med langskaftede spader etter den fine sanden som legger seg øverst i strømhvirvlene under flommen; eller de står på stranden, når elven krymper inn av tørken, og graver seg ned i dype hull og sikter hver spadefuld sand mot store sold. De kalles renaioli; og når solen er sterk, går de i bare skjorten der nede. Men flest er de nede på den brede evjen ved San Niccolo-barrieren, like nedenfor byens vannverk. – Der rusler også hester der nede og drar sanden i røde kjerre opp bakken og gjennom muråpningen ut på gaten, og bringer den så videre innover i byen eller ut på landet, for å blandes med kalk og sement, der nye murbygninger er under arbeid. Jeg hadde gått kveld etter kveld langs elvemuren der forbi og ut gjennom tollbarrieren, og når jeg fikk øye på en grådroplet sardinier, så skottet jeg etter hoven.
Men det var aldri den rette, ikke den med barne-neglens fine rødskjær. Og jeg tenkte ikke mer på ham; – han hadde vel også nå lært å følge hovedveien helt frem og lagt av alle de svingete innfallene. Så så jeg en kveld jeg var på vei hjem fra byen, og skumrings-mylderet begynte å sluke én – alle disse mylrende fottrinnene, som skulle frem og hadde hast på hver sin måte, det kipne og trippende eller det trette og glidende – dette som gjør én tankefull og får én til å lytte, fordi man kan skjelne menneskers livsmod på trinnenes art, – den kvelden så jeg der komme en kjerre full av fin brun sand ut av åpningen i elvemuren og svinge utover mot barrieren. Det var det siste lasset for idag, og dødstrøtte arbeidere kom opp fra elvebredden med sine spader og hvite skjær om buken og trøyen over den ene skulden. Det var to hester for kjerra, og den ene på venstre side av skjærene var en sardinier. Han var ivrig og slet trutt i tauet.Han var blind på det høyre øyet; gjennom skumringen stod det en melkehvit glans ut av blikket. Men jeg kjente ham igjen likevel på hoven. Kjørekaren gikk på fortauet og smelte med svepen. Det knepret med kjekke knakk i de høye hjulene, når de skvat på de glatte, velsmurte hjulåslene. Kjerra var rødmalt, og det var et anslag til rosemaling utover mot skjærene. Det var en stor, mager, brun okse, den der inne.
Skjækerne, med underlig buet, myk kamelhals. Hun hadde reisning; men det var jo fordi hun gikk med sadel. Og hun var pyntet, slik hester pleier å være; det var et par store, røde bomullsdusker, det var et utall små ponpon'er som dinglet fra stram tråd, og den tykke grøvlingehalen svaid frem og tilbake ned fra brystet; det var blinkende messingbeslag på sadelgjordene, og på toppen av sadlen stod det noe som et lite messingtårn med en jernpinne i, og rundt den jernpinnen satt det en messingplate som svingte rundt lik et flagg hver gang hoppen byttet fot. Og der stod ut fra henne et helt lite, skingrende kor av store og små bjeller, skarpt og øredøvende ut i skumringen, så når man lukket øynene, tenkte man på et rundt pinnsvin når det krøller seg sammen med piggene ut. Jeg spurte kjørekaren om sardinierens blinde øye.
Ja, det var den forrige eieren! – han var blitt så rasende etter en bytur at han prylte folen halvdød, og da ble det høyre øyet skadet. Så var han blitt solgt til sandkjøring, og det var en bra gamp, sa han; – han satte ham bare på venstre side av skjækerne; han lo og smalt med pisken: – så kan han iallfall ikke komme til høyre uten å gå over den andre, Maremma-hoppen! – For den andre, den store, hun var fra Maremma. … Fra Maremma et sted kom hun! Disse to hadde møtt hverandre. – Maremma,
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 101 / 135
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han var blind på det høyre øyet; gjennom skumringen stod det en melkehvit glans ut av blikket. Men jeg kjente ham igjen likevel på hoven. Kjørekaren gikk på fortauet og smelte med svepen. Det knepret med kjekke knakk i de høye hjulene, når de skvat på de glatte, velsmurte hjulåslene. Kjerra var rødmalt, og det var et anslag til rosemaling utover mot skjærene. Det var en stor, mager, brun okse, den der inne.
Skjækerne, med underlig buet, myk kamelhals. Hun hadde reisning; men det var jo fordi hun gikk med sadel. Og hun var pyntet, slik hester pleier å være; det var et par store, røde bomullsdusker, det var et utall små ponpon'er som dinglet fra stram tråd, og den tykke grøvlingehalen svaid frem og tilbake ned fra brystet; det var blinkende messingbeslag på sadelgjordene, og på toppen av sadlen stod det noe som et lite messingtårn med en jernpinne i, og rundt den jernpinnen satt det en messingplate som svingte rundt lik et flagg hver gang hoppen byttet fot. Og der stod ut fra henne et helt lite, skingrende kor av store og små bjeller, skarpt og øredøvende ut i skumringen, så når man lukket øynene, tenkte man på et rundt pinnsvin når det krøller seg sammen med piggene ut. Jeg spurte kjørekaren om sardinierens blinde øye.
Ja, det var den forrige eieren! – han var blitt så rasende etter en bytur at han prylte folen halvdød, og da ble det høyre øyet skadet. Så var han blitt solgt til sandkjøring, og det var en bra gamp, sa han; – han satte ham bare på venstre side av skjækerne; han lo og smalt med pisken: – så kan han iallfall ikke komme til høyre uten å gå over den andre, Maremma-hoppen! – For den andre, den store, hun var fra Maremma. … Fra Maremma et sted kom hun! Disse to hadde møtt hverandre. – Maremma,Det er den brede, lave, malariabefengte kysten langs havet i vest, som strekker seg helt fra sør for Ostia og til Pisa. Derfra kommer de store hestene. Maremma! – Der rir hestegjeteren, tynn som ingenting, slår ut med hånden, bruker fantasens likefremme ord: «Flate og strand, er, hele greia, vår!» Og det var blitt hestedriftens ordspråk. Denne brune øya foran sanddynen her hadde hun beitet sine første leveår der, fri som fuglen i skogen; når nordenvinden blåste sine lovbestemte tre, eller seks, eller til og med ni klare dager til ende, hadde hun travet over de umålelige gressvidder og skråninger, mellom kratt og diker og siv og gråskjegget eikeskog – og de blå fjellene tindet langt inne i landet i øst, mens havet blinket likesom halvveis oppe i himmelen i vest: da hadde hun også knegget, likesom de andre, selv om hun ikke var av ren rase, løsmunnet opp mot det blå, fylt til over alle grenser av gleden ved å leve: «Flate og strand, er, hele greia, vår!» – Og når sciroccoen fra sør kom strykende inn over land på de lergrå bølgene og pustet kvelende på henne og på gresset med sitt lunkne åndedrag, eller når styggværet suste vått, stilte hun seg bare rolig opp bak høystakken og ventet på de klare nordenvindsdagene … Inntil den dagen kom da hun også for første gang spratt i livets skole; for hun hadde vel også hørt
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 102 / 135
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det er den brede, lave, malariabefengte kysten langs havet i vest, som strekker seg helt fra sør for Ostia og til Pisa. Derfra kommer de store hestene. Maremma! – Der rir hestegjeteren, tynn som ingenting, slår ut med hånden, bruker fantasens likefremme ord: «Flate og strand, er, hele greia, vår!» Og det var blitt hestedriftens ordspråk. Denne brune øya foran sanddynen her hadde hun beitet sine første leveår der, fri som fuglen i skogen; når nordenvinden blåste sine lovbestemte tre, eller seks, eller til og med ni klare dager til ende, hadde hun travet over de umålelige gressvidder og skråninger, mellom kratt og diker og siv og gråskjegget eikeskog – og de blå fjellene tindet langt inne i landet i øst, mens havet blinket likesom halvveis oppe i himmelen i vest: da hadde hun også knegget, likesom de andre, selv om hun ikke var av ren rase, løsmunnet opp mot det blå, fylt til over alle grenser av gleden ved å leve: «Flate og strand, er, hele greia, vår!» – Og når sciroccoen fra sør kom strykende inn over land på de lergrå bølgene og pustet kvelende på henne og på gresset med sitt lunkne åndedrag, eller når styggværet suste vått, stilte hun seg bare rolig opp bak høystakken og ventet på de klare nordenvindsdagene … Inntil den dagen kom da hun også for første gang spratt i livets skole; for hun hadde vel også hørtLatterbrølet fra strupene ute i ringen den gnistrende solskinsdagen i mai, da de merket føl med det fræsende jernet. – Så var hun da blitt tre år, og kom til det store hesteskuet for å bli vraket som militærhest. Forvalteren ville heller ikke beholde henne, for hun var ikke verdig til å fortsette slekten, og hun kom ut i livet med den tynne, lange kamelhalsen; hun hadde vel gått fra hånd til hånd, til hun endte her ved Arno-elven for å slepe sand opp fra elvebredden, brutt under livgjorden, halt, under duskers dans og bjellers skingrende spill, sammen med en halvblind, skakkjørt unghest. Men jeg undret meg over de hovne bulene over lendene og sidene; for jeg visste jo ennå ikke at hun også var sta. Det var eget å komme i følge med disse dyrene. Det er det ved skumringen: i den vokser skikkelsene, man kommer nær, og tingene og stemmene; og det man ser, i det ligger ofte skjebnen.
Og det rystet meg så underlig sterkt at dette var som å gå i et likfølge. – – Kjørekaren lastet allerede sanden av henne på plassen utenfor barrieren, der hvor byen nettopp muret den nye vannledningen. Han slapp kjærrekarmen i luften, så innholdet skred ned, og ropte til den brune at hun skulle trekke kjærren unna. Hun rørte seg ikke; unghesten slet i tauet og stampet med hoverne. Da så jeg at den brune var sta; det var
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 103 / 135
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Latterbrølet fra strupene ute i ringen den gnistrende solskinsdagen i mai, da de merket føl med det fræsende jernet. – Så var hun da blitt tre år, og kom til det store hesteskuet for å bli vraket som militærhest. Forvalteren ville heller ikke beholde henne, for hun var ikke verdig til å fortsette slekten, og hun kom ut i livet med den tynne, lange kamelhalsen; hun hadde vel gått fra hånd til hånd, til hun endte her ved Arno-elven for å slepe sand opp fra elvebredden, brutt under livgjorden, halt, under duskers dans og bjellers skingrende spill, sammen med en halvblind, skakkjørt unghest. Men jeg undret meg over de hovne bulene over lendene og sidene; for jeg visste jo ennå ikke at hun også var sta. Det var eget å komme i følge med disse dyrene. Det er det ved skumringen: i den vokser skikkelsene, man kommer nær, og tingene og stemmene; og det man ser, i det ligger ofte skjebnen.
Og det rystet meg så underlig sterkt at dette var som å gå i et likfølge. – – Kjørekaren lastet allerede sanden av henne på plassen utenfor barrieren, der hvor byen nettopp muret den nye vannledningen. Han slapp kjærrekarmen i luften, så innholdet skred ned, og ropte til den brune at hun skulle trekke kjærren unna. Hun rørte seg ikke; unghesten slet i tauet og stampet med hoverne. Da så jeg at den brune var sta; det varVel, en dag hadde de lastet lasten for tungt, slik at viljelammelsen rammet henne et sted oppe i hodet. Derfor var unghesten nå en «bra gamp»: han hadde havnet i så dårlig selskap at han simpelthen utmerket seg. Og jeg skjønte hvor de hovne bulene langs siden hennes kom fra; hun fikk dem når hun skulle vekkes fra marerittet. Men mannen spratt bare til ved det den gangen; han stod stiv med de skjelvende bena, som om et elektrisk støt hadde gått gjennom ham, og grep hatten i kanten, krøllet den som en klut, klasket den så ned igjen på bakhodet, skrek og stirret mot den skumle himmelen: – Benedetto dio! – Han lokket henne litt, tok seg godt av henne litt, spente henne helt ut av skrekken, inviterte henne til å spasere fritt rundt på plassen; det eneste som rørte seg på henne var mulen ute på den buede kamelhalsen, for det var vel der rappene fra spekeskaftet ellers pleide å komme.
Så satte han seg ned på fortauet og falt helt sammen, mens folket på plassen lo. Han lot de andre forsøke, de som hadde lyst, for han visste at ingenting nyttet. Og de andre kom stimlende til for å hjelpe, spente, slo, brukte steiner. De stod jo alle sammen klare på den åpne plassen, de som klør etter å lære bort oppførsel og levemåter som de likevel bare går forbi – fra den gode humørs bajads som retter det skjeve og det vridde. mens han snylter seg til en latter på de unge spræl; de var der allesammen, – like til den dødstrøtte arbeideren, som sitter på hælen og tygger seg arg på det seige mavesekksskinnet og kommer rendende med spaden og støter skaftet av all makt som en murbrækker i den sta hestesiden, så det durer i vommen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 104 / 135
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vel, en dag hadde de lastet lasten for tungt, slik at viljelammelsen rammet henne et sted oppe i hodet. Derfor var unghesten nå en «bra gamp»: han hadde havnet i så dårlig selskap at han simpelthen utmerket seg. Og jeg skjønte hvor de hovne bulene langs siden hennes kom fra; hun fikk dem når hun skulle vekkes fra marerittet. Men mannen spratt bare til ved det den gangen; han stod stiv med de skjelvende bena, som om et elektrisk støt hadde gått gjennom ham, og grep hatten i kanten, krøllet den som en klut, klasket den så ned igjen på bakhodet, skrek og stirret mot den skumle himmelen: – Benedetto dio! – Han lokket henne litt, tok seg godt av henne litt, spente henne helt ut av skrekken, inviterte henne til å spasere fritt rundt på plassen; det eneste som rørte seg på henne var mulen ute på den buede kamelhalsen, for det var vel der rappene fra spekeskaftet ellers pleide å komme.
Så satte han seg ned på fortauet og falt helt sammen, mens folket på plassen lo. Han lot de andre forsøke, de som hadde lyst, for han visste at ingenting nyttet. Og de andre kom stimlende til for å hjelpe, spente, slo, brukte steiner. De stod jo alle sammen klare på den åpne plassen, de som klør etter å lære bort oppførsel og levemåter som de likevel bare går forbi – fra den gode humørs bajads som retter det skjeve og det vridde. mens han snylter seg til en latter på de unge spræl; de var der allesammen, – like til den dødstrøtte arbeideren, som sitter på hælen og tygger seg arg på det seige mavesekksskinnet og kommer rendende med spaden og støter skaftet av all makt som en murbrækker i den sta hestesiden, så det durer i vommen.Vi kjenner dem jo, det forvildede mylderet på alle åpne plasser, som man kaller de sunne fornuftens talsmenn, hvis liv og lyst det er, som de passerer allikevel, å hjelpe til ved livets skole … Unghesten steilet; for der falt det av på ham også; han nesten sprang løpsk inne i sitt sterke tau, men kom seg ikke av flekken, for den brune hadde skjærene og stod som et fjell, bare humret lunt og godmodig til ham – det lød som hun sa: brry-hy deg ikke du-hu! Og han ble igjen et øyeblikk publikums yndling, fordi han steilet så ungt i spand med den gamle, sta hoppen; han fikk til og med ekstra-applaus for å gjøre det. – Det var bare en gammel engelsk frøken i mengden som strakte en knyttet, mager hånd i været og skrek imot dem over det forargelige opptrinnet.
Kjørekaren tok den ugifte frøken i øyesyn og smilte, fordi hun var blitt så ubændig dyrekjær av surnet elskovstrang; han fikk plutselig en idé, kastet med et lystig kast i øyet en stor høidott, som lå i kurven under hans vogn, strøk av en fyrstikk, tændte, og kastet det ved hoppens bakben. Det hadde sin virkning på henne: hoppa raste; til slutt ble det bare et eneste skrik, og i skriket var det bare to italienske ord, «bastone» og «nudo» – «stokk» og «naken» – det lovte hun alle på plassen. Til slutt endte det hele som et høyt, lite fugleskrik mot himmelen. Og folk slo seg på låret over skriket; hele plassen var et øyeblikk et eneste øredøvende latterbrøl, og i det druknet hoppa hjelpeløst med sitt brustne hvin. Men ilden fra høidotten blaffet rødt opp i skumringen, og de to hestene stod i røyk, så de ikke var til å skimte.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 105 / 135
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vi kjenner dem jo, det forvildede mylderet på alle åpne plasser, som man kaller de sunne fornuftens talsmenn, hvis liv og lyst det er, som de passerer allikevel, å hjelpe til ved livets skole … Unghesten steilet; for der falt det av på ham også; han nesten sprang løpsk inne i sitt sterke tau, men kom seg ikke av flekken, for den brune hadde skjærene og stod som et fjell, bare humret lunt og godmodig til ham – det lød som hun sa: brry-hy deg ikke du-hu! Og han ble igjen et øyeblikk publikums yndling, fordi han steilet så ungt i spand med den gamle, sta hoppen; han fikk til og med ekstra-applaus for å gjøre det. – Det var bare en gammel engelsk frøken i mengden som strakte en knyttet, mager hånd i været og skrek imot dem over det forargelige opptrinnet.
Kjørekaren tok den ugifte frøken i øyesyn og smilte, fordi hun var blitt så ubændig dyrekjær av surnet elskovstrang; han fikk plutselig en idé, kastet med et lystig kast i øyet en stor høidott, som lå i kurven under hans vogn, strøk av en fyrstikk, tændte, og kastet det ved hoppens bakben. Det hadde sin virkning på henne: hoppa raste; til slutt ble det bare et eneste skrik, og i skriket var det bare to italienske ord, «bastone» og «nudo» – «stokk» og «naken» – det lovte hun alle på plassen. Til slutt endte det hele som et høyt, lite fugleskrik mot himmelen. Og folk slo seg på låret over skriket; hele plassen var et øyeblikk et eneste øredøvende latterbrøl, og i det druknet hoppa hjelpeløst med sitt brustne hvin. Men ilden fra høidotten blaffet rødt opp i skumringen, og de to hestene stod i røyk, så de ikke var til å skimte.Og gjennom latterbrølet hørte man fra en annen kant: – Han brenner opp hoppa! – med den stygge, gurglende strupebrølingen fra den florentinske dialekten: Brucia la cavalla! – Da vekket flammen den brune fra marerittet; hun styrtet frem av røken med en vettskremt unghest. Kjørekaren hoppet opp i karmen; først tok han en stor sving bort på plassen for å få balanse, og så styrtet han i vill galopp, til folkets bifallsbrøl, inn gjennom barrieren, hvor tollpersonalet stod stramt og gjorde honnør for den elegante tospannet. Der stod en rå kjørekvinne oppreist i vognen, vendt innover langs Arno-elven, og fortsatte å bruke pisken som om hun fortsatt var sta; alle de ringlende bjellene surret, og grevlinghalen vinket. De to red avsted i felles angst og forsvant i skumringen. Men piskeremmene lå igjen i luften som et sår. strime.
Og opp foran bjeldeklangen, foran duskernes stas og svepens smeld, opp over den såre strimen, vokste skumringen stor og sørgmodig; den vokste med den blekblå kvelds-skjelvingen i luften, som tok én selv, likesom den alt hadde tatt Palazzo Vecchio's takkete tårn, som skjøt i været suverent og selvbevisst opp av sin mørke by der inne bak Arno'ens røde lygterad, – og som den hadde tatt domkuplens mætte likevekt der den satte seg som en bred hatt utover menneskeboligernes vrimmel, – og som den hadde tatt Santa Croce-campanilens travle, higende gotikk. Og jeg gikk oppunder ansiktene, som stod her igjen på plassen og myste innover mot strimen etter de to: der stod de alle med det samme uberørte barnesmilet, de små snelletrilleres underlig unge smil, uten ynk, bare med blid spenning i blunken! – Og de ble alle sammen fremmede menn av en fremmed rase for meg. En sydlandsk folkesjæl smilte. Sønner av sydhimlens hidsige sol som stikker, smilte.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 106 / 135
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og gjennom latterbrølet hørte man fra en annen kant: – Han brenner opp hoppa! – med den stygge, gurglende strupebrølingen fra den florentinske dialekten: Brucia la cavalla! – Da vekket flammen den brune fra marerittet; hun styrtet frem av røken med en vettskremt unghest. Kjørekaren hoppet opp i karmen; først tok han en stor sving bort på plassen for å få balanse, og så styrtet han i vill galopp, til folkets bifallsbrøl, inn gjennom barrieren, hvor tollpersonalet stod stramt og gjorde honnør for den elegante tospannet. Der stod en rå kjørekvinne oppreist i vognen, vendt innover langs Arno-elven, og fortsatte å bruke pisken som om hun fortsatt var sta; alle de ringlende bjellene surret, og grevlinghalen vinket. De to red avsted i felles angst og forsvant i skumringen. Men piskeremmene lå igjen i luften som et sår. strime.
Og opp foran bjeldeklangen, foran duskernes stas og svepens smeld, opp over den såre strimen, vokste skumringen stor og sørgmodig; den vokste med den blekblå kvelds-skjelvingen i luften, som tok én selv, likesom den alt hadde tatt Palazzo Vecchio's takkete tårn, som skjøt i været suverent og selvbevisst opp av sin mørke by der inne bak Arno'ens røde lygterad, – og som den hadde tatt domkuplens mætte likevekt der den satte seg som en bred hatt utover menneskeboligernes vrimmel, – og som den hadde tatt Santa Croce-campanilens travle, higende gotikk. Og jeg gikk oppunder ansiktene, som stod her igjen på plassen og myste innover mot strimen etter de to: der stod de alle med det samme uberørte barnesmilet, de små snelletrilleres underlig unge smil, uten ynk, bare med blid spenning i blunken! – Og de ble alle sammen fremmede menn av en fremmed rase for meg. En sydlandsk folkesjæl smilte. Sønner av sydhimlens hidsige sol som stikker, smilte.Mænd av grumt blod som klør, smilte … Men kanskje var det igjen skumringens skyld at bildet vokste slik. * Siden har jeg ikke møtt unghesten fra Sardinia. Et sted i landet går han vel og tramper med sin hov, som engang hadde et rødskjær som en ømtålig barnenegl, og lærer mer og mer i livets skole. For på alle åpne plasser står de jo rede, disse med sitt smil, som tror at de bare triller sneller. Og stundom blir han igjen publikums yndling. som det heter, når han steiler rigtig ungt ved siden av de sta skjæker.
SKÅREFOLKET ET LITET BLAD AV EN HEL SAGA Gamle Haktor, bestefaren, stod gigtbroten over i eldhuset og hugget ved, da den nye mannen, som hadde kjøpt Sør-Skåre, om kvelden dukket opp sjøveien nede i brækken bak Åspeskarvet; han kom flyttende med kone og kløvhest og med en liten flokk buskap. Den ti år gamle sønnesønnen, lille Haktor, sprang i ring på tunet, som et kid i tjor, av bare spenning: – No kjeme dei! Og bestefaren skar inn fra innsiden av eldhuset, hveste, bannet, gjemt bak haugen av vedkubber: – Ve du byksa, ska du ta skoene av deg, din forbanna hondarygg! – For det var ingenting som voksne folk så så sint på som at unger sprang til unyttes, – og hadde de ikke før, så hadde de iallfall da brutt sin rett til sko!
Det var egentlig derfor at hans sønn, mannen i Nordstuen, ikke så noe poeng i å ha gamlingen i hus lenger hos seg, men for en tid siden hadde gitt ham eldhuset oppe på volden til egen stue: han var så hard mot den vesle. – Lille Haktor la ikke merke til ham idag, men fortsatte å springe; det var forresten ufarlig nå, for gubben hadde selv stengt utgangen for seg med all veden han hadde kløyvd opp. No kjeme dei! hylte det uhemmet ut mot kveldssolen. Skåre var den høyeste gården i bygden på fjordens østside; den lå opp mot en myr i nedre enden av et bredt dalsøkk, men heldet grøn imot vest og hadde solen rett i synet så sent på dagen. Det var ellers to bruk. Men våningshusene lå ennå til felles tun; for det var ikke lenge siden det hadde vært utskiftning mellom Nord- og Sør-Skåre. – Og det var etter den at mannen på Sør-Skåre ville selge.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 107 / 135
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Mænd av grumt blod som klør, smilte … Men kanskje var det igjen skumringens skyld at bildet vokste slik. * Siden har jeg ikke møtt unghesten fra Sardinia. Et sted i landet går han vel og tramper med sin hov, som engang hadde et rødskjær som en ømtålig barnenegl, og lærer mer og mer i livets skole. For på alle åpne plasser står de jo rede, disse med sitt smil, som tror at de bare triller sneller. Og stundom blir han igjen publikums yndling. som det heter, når han steiler rigtig ungt ved siden av de sta skjæker.
SKÅREFOLKET ET LITET BLAD AV EN HEL SAGA Gamle Haktor, bestefaren, stod gigtbroten over i eldhuset og hugget ved, da den nye mannen, som hadde kjøpt Sør-Skåre, om kvelden dukket opp sjøveien nede i brækken bak Åspeskarvet; han kom flyttende med kone og kløvhest og med en liten flokk buskap. Den ti år gamle sønnesønnen, lille Haktor, sprang i ring på tunet, som et kid i tjor, av bare spenning: – No kjeme dei! Og bestefaren skar inn fra innsiden av eldhuset, hveste, bannet, gjemt bak haugen av vedkubber: – Ve du byksa, ska du ta skoene av deg, din forbanna hondarygg! – For det var ingenting som voksne folk så så sint på som at unger sprang til unyttes, – og hadde de ikke før, så hadde de iallfall da brutt sin rett til sko!
Det var egentlig derfor at hans sønn, mannen i Nordstuen, ikke så noe poeng i å ha gamlingen i hus lenger hos seg, men for en tid siden hadde gitt ham eldhuset oppe på volden til egen stue: han var så hard mot den vesle. – Lille Haktor la ikke merke til ham idag, men fortsatte å springe; det var forresten ufarlig nå, for gubben hadde selv stengt utgangen for seg med all veden han hadde kløyvd opp. No kjeme dei! hylte det uhemmet ut mot kveldssolen. Skåre var den høyeste gården i bygden på fjordens østside; den lå opp mot en myr i nedre enden av et bredt dalsøkk, men heldet grøn imot vest og hadde solen rett i synet så sent på dagen. Det var ellers to bruk. Men våningshusene lå ennå til felles tun; for det var ikke lenge siden det hadde vært utskiftning mellom Nord- og Sør-Skåre. – Og det var etter den at mannen på Sør-Skåre ville selge.Det dro ut med salget, for ryktet gikk på at han ikke ville være fri for å være akkurat litt vrang som granne, den andre mannen – det var ingen sak når én var kar til å bite fra seg som den som nå hadde gården; men ellers het det jo, når én bodde så avsides, – at én måtte flytte, så folk kunne bo sammen med én … Det dro ut. Og før salget ble gjennomført, døde gamle Haktor bedsten og kjøpte for egne penger en liten firkant rett foran Sørstuen, hvor eldhuset stod – i sinne over å ha blitt jaget fra Nord-Skåre-stuen; det var ikke større tomten enn at den kunne bli til et smale-fostr og litt poteter; men det var da så mye at han nå hadde sitt eget. – Og så døde mannen før han fikk solgt; og enken flyttet ned til bygden. Det hadde virkelig vært en gild tid; de drakk på i to dager med gravølet, og det var fremmede folk på gården. Og etterpå kom auksjon av løsøre, og fremmede folk på nytt.
Det hadde virkelig vært en gild tid på Skåre; og vesle Haktor hadde ikke hatt maken til dager, verken med lefsekling eller unge-selskab. Men nå hadde huset stått tomt hele vinteren; og først her i vår fikk enken endelig solgt. Da de fremmede stod på tunet idag, kom mannen og kona i Nordstuen ut og hilste – bare bestefar satt argt videre borte i eldhuset. Mannen het også Haktor – av de fotrappe og rødlige små tørketassene, som minner om den øverste skrantne furubusken i fjellet, opptatt av mose og forkommen av nordenvind; og der satt også de ørsmå forfrosne skogsøynene, som hører til, inne i mosen, med det bistre blå knivblikket, som får folk til å kvakke, fordi det ser ut som det kan skjære skarv; men som kanskje nettopp er skjørt og det slett ikke er så rent uråd å sløve eggen av.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 108 / 135
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det dro ut med salget, for ryktet gikk på at han ikke ville være fri for å være akkurat litt vrang som granne, den andre mannen – det var ingen sak når én var kar til å bite fra seg som den som nå hadde gården; men ellers het det jo, når én bodde så avsides, – at én måtte flytte, så folk kunne bo sammen med én … Det dro ut. Og før salget ble gjennomført, døde gamle Haktor bedsten og kjøpte for egne penger en liten firkant rett foran Sørstuen, hvor eldhuset stod – i sinne over å ha blitt jaget fra Nord-Skåre-stuen; det var ikke større tomten enn at den kunne bli til et smale-fostr og litt poteter; men det var da så mye at han nå hadde sitt eget. – Og så døde mannen før han fikk solgt; og enken flyttet ned til bygden. Det hadde virkelig vært en gild tid; de drakk på i to dager med gravølet, og det var fremmede folk på gården. Og etterpå kom auksjon av løsøre, og fremmede folk på nytt.
Det hadde virkelig vært en gild tid på Skåre; og vesle Haktor hadde ikke hatt maken til dager, verken med lefsekling eller unge-selskab. Men nå hadde huset stått tomt hele vinteren; og først her i vår fikk enken endelig solgt. Da de fremmede stod på tunet idag, kom mannen og kona i Nordstuen ut og hilste – bare bestefar satt argt videre borte i eldhuset. Mannen het også Haktor – av de fotrappe og rødlige små tørketassene, som minner om den øverste skrantne furubusken i fjellet, opptatt av mose og forkommen av nordenvind; og der satt også de ørsmå forfrosne skogsøynene, som hører til, inne i mosen, med det bistre blå knivblikket, som får folk til å kvakke, fordi det ser ut som det kan skjære skarv; men som kanskje nettopp er skjørt og det slett ikke er så rent uråd å sløve eggen av.Men når man bor langt fra mennesker, er det jo ingen fremmed som kommer forbi for å se blikket sløvet og blidt. – Du æ så flittig, ute fer'? hilste de; de lot som de ikke ante hvem den fremmede karen var, og det var ikke spor forvetne. Det var to barnløse, de nye; han var tålmodig, og så snill ut, syntes de; han var svart av hår, og det var jevnt stusset; noe videre skjegg vokste det ikke, og han var velstelt i ansiktet. Blikket var mørkt og tungt; særlig var øyenbrynene tykke og svarte, og liksom seige av sut. Men han var ikke mager, tvert imot hadde han fete næver, og kinnet lå tykt og trutent opp under øynene. Munnen var liten og fin: han hadde visst aldri så mye som bandet! Og særs velkledd var han. Men ellers kunne det jo mye være det samme, hvordan folk var, når én bare traff folk.
Ville de selge dem en kande melk? sa nyemanden sky; han stammet, iallfall hadde han tungt for det, som én som snakket sjelden, gispet ut i luften liksom etter pust; og med det gispet fikk Haktors-folket slik særs tillit til ham. Det skulle det alltid bli en råd med! blusset det opp fra begge med én gang – og det var som en hinde var sprunget foran deres syn, og volden lå grønnere enn på mange år! De la inn i Nordstuen alle tre, så beruset av å nippe til nye mennesker, skranglet med spand, fant frem det rette, målte; og de målte særs raust. De hadde røde flekker på kinnet alle tre, da de målte. Men vesle Haktor var så gloende snåp til å nappe de to spannene ut av nævene, at han sprang ut; faren og moren satte etter over tunet: Akta deg du ikkje dette! skrek de. Akta deg! Men over i Sørstuen møtte konen dem alt ute i døren, tok imot melken; hun tømte den i sin kopp, leverte spandet tilbake og ville betale.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 109 / 135
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men når man bor langt fra mennesker, er det jo ingen fremmed som kommer forbi for å se blikket sløvet og blidt. – Du æ så flittig, ute fer'? hilste de; de lot som de ikke ante hvem den fremmede karen var, og det var ikke spor forvetne. Det var to barnløse, de nye; han var tålmodig, og så snill ut, syntes de; han var svart av hår, og det var jevnt stusset; noe videre skjegg vokste det ikke, og han var velstelt i ansiktet. Blikket var mørkt og tungt; særlig var øyenbrynene tykke og svarte, og liksom seige av sut. Men han var ikke mager, tvert imot hadde han fete næver, og kinnet lå tykt og trutent opp under øynene. Munnen var liten og fin: han hadde visst aldri så mye som bandet! Og særs velkledd var han. Men ellers kunne det jo mye være det samme, hvordan folk var, når én bare traff folk.
Ville de selge dem en kande melk? sa nyemanden sky; han stammet, iallfall hadde han tungt for det, som én som snakket sjelden, gispet ut i luften liksom etter pust; og med det gispet fikk Haktors-folket slik særs tillit til ham. Det skulle det alltid bli en råd med! blusset det opp fra begge med én gang – og det var som en hinde var sprunget foran deres syn, og volden lå grønnere enn på mange år! De la inn i Nordstuen alle tre, så beruset av å nippe til nye mennesker, skranglet med spand, fant frem det rette, målte; og de målte særs raust. De hadde røde flekker på kinnet alle tre, da de målte. Men vesle Haktor var så gloende snåp til å nappe de to spannene ut av nævene, at han sprang ut; faren og moren satte etter over tunet: Akta deg du ikkje dette! skrek de. Akta deg! Men over i Sørstuen møtte konen dem alt ute i døren, tok imot melken; hun tømte den i sin kopp, leverte spandet tilbake og ville betale.Det var ikke større å ta for … blev altid forlikte! satte alle tre i på én gang. Og så var dette mere end én kande, sagde hun. Åh, det var ikke større! svarede de i kor. Og mens konen lukkede døren, trak de tre sig langsomt tilbage over tunet; de gik ind, de satte sig på bænken og så ud og over mod naboens dør, om klinken ikke skulle røre sig, aldrig så lidt. Stuerne lå kun halvt andet hundrede skridt fra hinanden, og stuevinduerne vendte ud herhen og stirrede hinanden i møde; men nu lå der en stor, brun høstbunke på den fælles tun, af bjerke- og elderpås efter vedhuggningen, så de kun kunne se ind i nabovinduet i det øvre hjørne; men dørklinken så de, når de tippede hovedet mod den ene side af karmen. De sad tavse og længtes efter mere snak, med kinderne klemt ned mod karmen: Bare nyemanden kom ud, skulle de sandelig hyle ham ud! de snakkede med ham om årstiden, og om vejret, som var så usædvanligt skinnende for os idag!
Skal tro han ikke havde blå øjne? pustede manden. Og så god en dyffelstrøie han havde! sagde konen. Der rørte det sig i klinken, og som en orm kravlede lille Haktor ud på dørtrinnet foran de voksne. Men straks nyemanden hørte det, skreg han over mod Nordstu-døren, gik skyndsomt ind igen. Og de satte sig påny, brystholdne, ned ved vinduet. å stirre på. Men de sa ingenting. Da mannen kom ut neste gang, hadde han en vannbøtte i hånden; han skulle hente vann! sa de. Og vesle Haktor var ute på et blunk: Skal du hente vann? gneldret han. Og mannen mumlet sky, at ja, det var meningen, idet han gikk inn igjen og lukket døren … På hele Skåre var det bare bedstens øksehugg som gikk uforstyrret den dagen. – De folkene red nok ikke hesten den dagen de sadlet den! sa Haktor om kvelden. –
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 110 / 135
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var ikke større å ta for … blev altid forlikte! satte alle tre i på én gang. Og så var dette mere end én kande, sagde hun. Åh, det var ikke større! svarede de i kor. Og mens konen lukkede døren, trak de tre sig langsomt tilbage over tunet; de gik ind, de satte sig på bænken og så ud og over mod naboens dør, om klinken ikke skulle røre sig, aldrig så lidt. Stuerne lå kun halvt andet hundrede skridt fra hinanden, og stuevinduerne vendte ud herhen og stirrede hinanden i møde; men nu lå der en stor, brun høstbunke på den fælles tun, af bjerke- og elderpås efter vedhuggningen, så de kun kunne se ind i nabovinduet i det øvre hjørne; men dørklinken så de, når de tippede hovedet mod den ene side af karmen. De sad tavse og længtes efter mere snak, med kinderne klemt ned mod karmen: Bare nyemanden kom ud, skulle de sandelig hyle ham ud! de snakkede med ham om årstiden, og om vejret, som var så usædvanligt skinnende for os idag!
Skal tro han ikke havde blå øjne? pustede manden. Og så god en dyffelstrøie han havde! sagde konen. Der rørte det sig i klinken, og som en orm kravlede lille Haktor ud på dørtrinnet foran de voksne. Men straks nyemanden hørte det, skreg han over mod Nordstu-døren, gik skyndsomt ind igen. Og de satte sig påny, brystholdne, ned ved vinduet. å stirre på. Men de sa ingenting. Da mannen kom ut neste gang, hadde han en vannbøtte i hånden; han skulle hente vann! sa de. Og vesle Haktor var ute på et blunk: Skal du hente vann? gneldret han. Og mannen mumlet sky, at ja, det var meningen, idet han gikk inn igjen og lukket døren … På hele Skåre var det bare bedstens øksehugg som gikk uforstyrret den dagen. – De folkene red nok ikke hesten den dagen de sadlet den! sa Haktor om kvelden. –Ser så klønete ut, den nye mannen! svarte det fra konen. – Nok ikke stort ålved n94 i den karen! sa han, – og dessuten stammet han – det var bare som om han gjeftet, når han pratet! … Og de var i ferd med å bli like salte, på bunnen, av å vansmækte. Dagen etter flyttet de tre litt på rishaugen; den lå så uhøflig rett i veien for glasset i Sørstuen; og da kunne de iallfall se hva de holdt på med der inne. Der satt nå alltid én ved Haktors-glasset og holdt øye med det utover dagen; for de holdt seg merkelig mye inne, de nye. Til kvelds satt de der alle tre og glodde sammen. De så henne i stuen der borte. – Hun sa visstnok at det var mer enn én kanne melk! minnet konen. – Hun hadde målt opp igjen da! blåste Haktor. – Hun let altså ikke på dem! fortsatte konen …. Den dagen så de bare på hverandre til kvelds, uten å si noe.
Og neste dag, da de satt her, sa Haktor at den nye mannen gikk der i de fine klærne og så ut som om han eide hele Skåre. – Det var bare skyggegeita i ham, og ikke ålved! svarte hun. – Gikk og gjemte seg bort, sa han …. Bare øynene hans! – Visste kanskje noen hva de egentlig hadde? – Stilleste stuen n95 – største tyven! sa hun; og nå kniste de og visste ikke rett på hva de mente med det ordspråket. Men øynene stirret og gikk seg vill langt ut i den tette skodden, for det var som om de ikke møtte noe hardt som kunne stanse dem. Etter hvert mistet de mannen rett foran seg av syne; for hver time så han liksom ut til å krympe litt for dem – til det til slutt endte som en lys tåke med en svart liten prikk i, som var resten av hele fyren. De vendte seg derfor hjelpeløst først mot hverandre, og så videre tilbake inn i seg selv, ned i hverdagens tunge dvale …. Den kvelden så de ikke på hverandre.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 111 / 135
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Ser så klønete ut, den nye mannen! svarte det fra konen. – Nok ikke stort ålved n94 i den karen! sa han, – og dessuten stammet han – det var bare som om han gjeftet, når han pratet! … Og de var i ferd med å bli like salte, på bunnen, av å vansmækte. Dagen etter flyttet de tre litt på rishaugen; den lå så uhøflig rett i veien for glasset i Sørstuen; og da kunne de iallfall se hva de holdt på med der inne. Der satt nå alltid én ved Haktors-glasset og holdt øye med det utover dagen; for de holdt seg merkelig mye inne, de nye. Til kvelds satt de der alle tre og glodde sammen. De så henne i stuen der borte. – Hun sa visstnok at det var mer enn én kanne melk! minnet konen. – Hun hadde målt opp igjen da! blåste Haktor. – Hun let altså ikke på dem! fortsatte konen …. Den dagen så de bare på hverandre til kvelds, uten å si noe.
Og neste dag, da de satt her, sa Haktor at den nye mannen gikk der i de fine klærne og så ut som om han eide hele Skåre. – Det var bare skyggegeita i ham, og ikke ålved! svarte hun. – Gikk og gjemte seg bort, sa han …. Bare øynene hans! – Visste kanskje noen hva de egentlig hadde? – Stilleste stuen n95 – største tyven! sa hun; og nå kniste de og visste ikke rett på hva de mente med det ordspråket. Men øynene stirret og gikk seg vill langt ut i den tette skodden, for det var som om de ikke møtte noe hardt som kunne stanse dem. Etter hvert mistet de mannen rett foran seg av syne; for hver time så han liksom ut til å krympe litt for dem – til det til slutt endte som en lys tåke med en svart liten prikk i, som var resten av hele fyren. De vendte seg derfor hjelpeløst først mot hverandre, og så videre tilbake inn i seg selv, ned i hverdagens tunge dvale …. Den kvelden så de ikke på hverandre.Det begynte med at de tre neste dagene liksom ikke klarte å komme forbi hverandre i døren uten å si et lite ord, en oppmuntrende bemerkning eller lignende … som en slags små glatte puter under en båt som skal ut på sjøen. Men allerede neste dag var lageret av puter slutt, og de nøyet seg med å bekrefte selve det tørketalende forehavendet overfor hverandre når de møttes: Han sa således: … Ute etter stampen? … Fer' mæ byttå? – og så stirret han forvirret ut i luften. Eller hun kunne si: … Tinda rivå? … Bryna økså? – Og da svarte den andre med et forvirret ja.
Men den femte dagen stanset også det; de hadde funnet tilbake til hverandre, hver for seg; de forsvant inn i den onde søvnen, hvor de ikke skikkelig visste hva de selv gjorde, eller om det som skjedde nådde dem. og andre gjorde. – Men den kvelden ble bedsten og Haktor forlikte bort i eldhuset, og de hvisket fredelig med hverandre, slik de ikke hadde gjort på sikkert den halve menneskealderen. De to ble siden stående utover natten og spant opp en næpeseng sammen, like borti teigskillet mot nyemanden og under hans svære rognetræ. Det var et vakkert træ; – og her var det ikke god tid på rognetrær så høyt til fjells. Det var så å si det eneste træet heroppe på Skåre, som smakte av kirkebygden og av folkeskikk. * Neste dag var det regn.
Haktor kom i et veir over til nabo-stuen, og sønnen fulgte i hælene; han ble stående ute på dørhellen: – nei, nei, han hadde slettes ikke stunder å gå inn! … – Han regnandes åt oss idag, sa han så, og tok et dypt pust for å stagge seg. – Da dryppet regnet ned i næpegraven til faren hans! kom det med ett hivende; – så måtte han sage av de grenene som lå ut over bedstens teig. Nyemanden gikk ut og så på træet – det stod så vent like i hushjørnet og var som et slags hustræ, snakket han. Og rognetreet strøk kanskje med, skulle én ta av alle de grenene, stammet han. – Da ble Haktor sint, han ville gi den karen en første kvækk: Så, hvis han ikke hadde hug til å få dom på grenene, fikk han nok ta dem på timen … Min gamle far! sa han ømt; og han fikk uventede tårer, både av sinne og av medynk.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 112 / 135
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det begynte med at de tre neste dagene liksom ikke klarte å komme forbi hverandre i døren uten å si et lite ord, en oppmuntrende bemerkning eller lignende … som en slags små glatte puter under en båt som skal ut på sjøen. Men allerede neste dag var lageret av puter slutt, og de nøyet seg med å bekrefte selve det tørketalende forehavendet overfor hverandre når de møttes: Han sa således: … Ute etter stampen? … Fer' mæ byttå? – og så stirret han forvirret ut i luften. Eller hun kunne si: … Tinda rivå? … Bryna økså? – Og da svarte den andre med et forvirret ja.
Men den femte dagen stanset også det; de hadde funnet tilbake til hverandre, hver for seg; de forsvant inn i den onde søvnen, hvor de ikke skikkelig visste hva de selv gjorde, eller om det som skjedde nådde dem. og andre gjorde. – Men den kvelden ble bedsten og Haktor forlikte bort i eldhuset, og de hvisket fredelig med hverandre, slik de ikke hadde gjort på sikkert den halve menneskealderen. De to ble siden stående utover natten og spant opp en næpeseng sammen, like borti teigskillet mot nyemanden og under hans svære rognetræ. Det var et vakkert træ; – og her var det ikke god tid på rognetrær så høyt til fjells. Det var så å si det eneste træet heroppe på Skåre, som smakte av kirkebygden og av folkeskikk. * Neste dag var det regn.
Haktor kom i et veir over til nabo-stuen, og sønnen fulgte i hælene; han ble stående ute på dørhellen: – nei, nei, han hadde slettes ikke stunder å gå inn! … – Han regnandes åt oss idag, sa han så, og tok et dypt pust for å stagge seg. – Da dryppet regnet ned i næpegraven til faren hans! kom det med ett hivende; – så måtte han sage av de grenene som lå ut over bedstens teig. Nyemanden gikk ut og så på træet – det stod så vent like i hushjørnet og var som et slags hustræ, snakket han. Og rognetreet strøk kanskje med, skulle én ta av alle de grenene, stammet han. – Da ble Haktor sint, han ville gi den karen en første kvækk: Så, hvis han ikke hadde hug til å få dom på grenene, fikk han nok ta dem på timen … Min gamle far! sa han ømt; og han fikk uventede tårer, både av sinne og av medynk.For da han sa det, ja da kjente han inni seg likesom en vidunderlig myk susen fra et splitter nytt, vaiende flagg – han forsto ikke hvor i all verden han kunne være så genial at han fant på noe så godt! – Det var nesten som om han leste opp fra Bibelen … Min gamle far! sa han én gang til; og han fikk røde kinn av åndelig oppvåkning. Men … siden naboen ville –! svarte så nyemanden, og gikk inn etter øksen. – Rett skal være rett! sa Haktor; men nå sa han det hardt. – Du vet da, ja, svarte nyemanden vennlig; og satte i gang med grenene. De tre over i Nordstuen satt i glasset og stirret: Han nyemanden sa ingenting, slik som den forrige mannen gjorde; han gjorde bare det de krevde, og sa ingenting! De undret seg skuffet: var det som ingenting hadde virket på den nye mannen? Hadde du da i dine levendes levedager sett maken til krye folk! … Men det måtte da gå an å slå så hardt til at man til slutt traff noe hardt, og det sa noe i ham også.
Og nå sluttet de å se på resten av mannen; de så bare dette ene store målet. Og sent den lyse sommerkvelden var de alle tre ute: … Ka dei
Seir? hvisket de og halvsvelget setningen, mens de steg frem over tunet på tå og stilte seg bak rishaugen. Men de gjemte bare hodet; det var som ensomhetens slør igjen var i ferd med å trekke seg dekkende sammen om dem og skjerme dem mot andres blikk. Og i Sørstuen sa de slett ingen ting; de satt stille og forsagte der inne de to, som høns på en fremmed tun, og furte liksom på det. Først da de skulle legge seg, nikket nyemanden alvorlig: Når folk var slik som de i Nordstuen, sa han, skulle én aldri gå dem nær; det var det eneste rette. – Men melken fikk en se få betalt, sa hun. – Så var iallfall den oppgjort, sa han. * Neste kveld kom vesle Haktor sendende over tunet til nyemanden og skulle be faren om utskiftningen. Gutten var da hvit i ansiktet av ihug; for nå begynte han også å forstå hva det gjaldte, og kjente liksom et uforklarlig sug i brystet etter det som var rett og riktig. Og de to i Sørstuen satte seg tettere sammen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 113 / 135
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
For da han sa det, ja da kjente han inni seg likesom en vidunderlig myk susen fra et splitter nytt, vaiende flagg – han forsto ikke hvor i all verden han kunne være så genial at han fant på noe så godt! – Det var nesten som om han leste opp fra Bibelen … Min gamle far! sa han én gang til; og han fikk røde kinn av åndelig oppvåkning. Men … siden naboen ville –! svarte så nyemanden, og gikk inn etter øksen. – Rett skal være rett! sa Haktor; men nå sa han det hardt. – Du vet da, ja, svarte nyemanden vennlig; og satte i gang med grenene. De tre over i Nordstuen satt i glasset og stirret: Han nyemanden sa ingenting, slik som den forrige mannen gjorde; han gjorde bare det de krevde, og sa ingenting! De undret seg skuffet: var det som ingenting hadde virket på den nye mannen? Hadde du da i dine levendes levedager sett maken til krye folk! … Men det måtte da gå an å slå så hardt til at man til slutt traff noe hardt, og det sa noe i ham også.
Og nå sluttet de å se på resten av mannen; de så bare dette ene store målet. Og sent den lyse sommerkvelden var de alle tre ute: … Ka dei
Seir? hvisket de og halvsvelget setningen, mens de steg frem over tunet på tå og stilte seg bak rishaugen. Men de gjemte bare hodet; det var som ensomhetens slør igjen var i ferd med å trekke seg dekkende sammen om dem og skjerme dem mot andres blikk. Og i Sørstuen sa de slett ingen ting; de satt stille og forsagte der inne de to, som høns på en fremmed tun, og furte liksom på det. Først da de skulle legge seg, nikket nyemanden alvorlig: Når folk var slik som de i Nordstuen, sa han, skulle én aldri gå dem nær; det var det eneste rette. – Men melken fikk en se få betalt, sa hun. – Så var iallfall den oppgjort, sa han. * Neste kveld kom vesle Haktor sendende over tunet til nyemanden og skulle be faren om utskiftningen. Gutten var da hvit i ansiktet av ihug; for nå begynte han også å forstå hva det gjaldte, og kjente liksom et uforklarlig sug i brystet etter det som var rett og riktig. Og de to i Sørstuen satte seg tettere sammen.Den dagen hørte Haktors-folket at de tok seg en liten salme til kvelds borte hos grannen, før de la seg. Da gikk Haktor bort til bestefaren; og de to satt i eldhus-døren og hvisket utover sommernatten. Nyemandens stue lå øverst i en trekantet snip; utskiftningen lot tomten løpe opp slik i den snipen, for at Sørskåre-husene skulle kunne
Bli stående. Øverst i trekanten, like under stenskolten, lå gårdens minste uthus. Det søndre teigskillet gikk her 200 skritt rett i øst, opp langs næpesengen, streifet hushjørnet og mot et tjærekors i skolten. På denne søndre kanten hadde nyemanden etter utskiftningen sitt gjerdehold. Og noen dager etter stod Haktor og krevde gjerd på bedstens vegne; til høsten, sa han, kom smalen inn på næpegravet hans, hvis det ikke kom gjerd – og bedsten holdt jo nesten ingen beist! … Han fant den oppbyggelige tonen og ble atter rød i kinnene av gråtmild sut: – Min gamle far! ynket han. Men så fastholdt han at det var likest, hver hadde sitt eget; så ble det ikke noe kludder. – Du veit da, ja. – Rett skal være rett! Og den andre bad om å få betalt for melken de fikk. – Da gled Haktor unna: å, det ble de alltid forlikte om! Litt etterpå begynte nyemanden å hale frem gjerdingsved. Han begynte i øverste snippen av trekanten, like under skolten.
Da kom Haktor ut og sa lystig til faren – han satt i eldhusdøren – at nå gjerdde de ham ute på Sørskåre! – Ja, det måtte vel våge seg, mumlet gamlingen, og akkurat som om han ville ofre seg for gårdens ve og vel og det som var rett og riktig: skulle han til Nordstuen, måtte han gå utenom skolten og over myren, og komme ned igjen seterveien! Det var vel ellers mindre vondt, om han noen tid mer i sitt liv kom til Nordstuen, la han fromt til. – Slik snakket far og sønn til hverandre over trekanten. Da nyemanden hørte det, sa han – og var imøtekommende og raus – at kjære! de kunne da la være igjen såpass remse der oppe mellom skolten og øverste pålen, at en mann kunne komme forbi. Og han flyttet hjørnepålen litt nedover. – Nede ved hushjørnet løp gjæret så tett inn på at han der ikke behøvde påle, men spikret like godt stengene fast rett i nåven. De satt taus over i Nordstuen og så på gjæret.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 114 / 135
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Den dagen hørte Haktors-folket at de tok seg en liten salme til kvelds borte hos grannen, før de la seg. Da gikk Haktor bort til bestefaren; og de to satt i eldhus-døren og hvisket utover sommernatten. Nyemandens stue lå øverst i en trekantet snip; utskiftningen lot tomten løpe opp slik i den snipen, for at Sørskåre-husene skulle kunne
Bli stående. Øverst i trekanten, like under stenskolten, lå gårdens minste uthus. Det søndre teigskillet gikk her 200 skritt rett i øst, opp langs næpesengen, streifet hushjørnet og mot et tjærekors i skolten. På denne søndre kanten hadde nyemanden etter utskiftningen sitt gjerdehold. Og noen dager etter stod Haktor og krevde gjerd på bedstens vegne; til høsten, sa han, kom smalen inn på næpegravet hans, hvis det ikke kom gjerd – og bedsten holdt jo nesten ingen beist! … Han fant den oppbyggelige tonen og ble atter rød i kinnene av gråtmild sut: – Min gamle far! ynket han. Men så fastholdt han at det var likest, hver hadde sitt eget; så ble det ikke noe kludder. – Du veit da, ja. – Rett skal være rett! Og den andre bad om å få betalt for melken de fikk. – Da gled Haktor unna: å, det ble de alltid forlikte om! Litt etterpå begynte nyemanden å hale frem gjerdingsved. Han begynte i øverste snippen av trekanten, like under skolten.
Da kom Haktor ut og sa lystig til faren – han satt i eldhusdøren – at nå gjerdde de ham ute på Sørskåre! – Ja, det måtte vel våge seg, mumlet gamlingen, og akkurat som om han ville ofre seg for gårdens ve og vel og det som var rett og riktig: skulle han til Nordstuen, måtte han gå utenom skolten og over myren, og komme ned igjen seterveien! Det var vel ellers mindre vondt, om han noen tid mer i sitt liv kom til Nordstuen, la han fromt til. – Slik snakket far og sønn til hverandre over trekanten. Da nyemanden hørte det, sa han – og var imøtekommende og raus – at kjære! de kunne da la være igjen såpass remse der oppe mellom skolten og øverste pålen, at en mann kunne komme forbi. Og han flyttet hjørnepålen litt nedover. – Nede ved hushjørnet løp gjæret så tett inn på at han der ikke behøvde påle, men spikret like godt stengene fast rett i nåven. De satt taus over i Nordstuen og så på gjæret.De voksne satt usikre og tvilrådige over all ettergivenheten: hadde nyemanden endda lagt seg imot her, og ikke laget vei for bestefaren oppe ved skolten! Men han gjorde det ikke; han bet seg ikke fast, som den forrige mannen … Plutselig reiste lille Haktor seg, skrek og viste knyttnevene bak ruten: – Æ vu slik, ska me pinede halda ind-åt deg! – Og med det vredet han bort all uroen fra foreldrene: de måtte bare bite seg videre inn på ham – det var ingen verdens råd for det! – Og om kvelden gikk de tre ut for å lye; de gikk på tå over tunet, uten å bli sett, mente de; de gjemte heller ikke hodet mer bak rishaugen, men stilte seg nå tett inntil glasset, usynlige gjennom den hinnen som de bar i sitt eget syn. – De sa ingenting til hverandre der inne, selv om det ble mørkt i stuen av hodene her ute. Først da de skulle legge seg, hvisket nyemanden: – Meina, dei står å lye, sa han.
Meina, dei står å lye, sa hun. – Og de som stod, rørte seg ikke av det, bare blunket med øynene, akkurat idet de sa det, som mot sjøskvett; – for søvnørsken hadde liksom nå nådd også deres ører og sløvet hørselen: de hørte ordene og de hørte dem ikke, akkurat som man hører bekker risle, eller som dyr skjelner menneskers tale. Det var som de den kvelden fikk trollhammen helt ned over seg. * Oppe i utmarken lå Hestabergsbrækken. Den lå skrått halvt mot sør, i øvre enden av Skåremyren, og over den gikk seterveien. Der var lav, gammel skog på begge sider, der hvor det var jord nok til røttene. Og nedenunder, bak leet, lå melkestølen, opptråkket og gruset; og inne i kvisten der pleide det å stå hvite korygger og slå med roven etter grå klegger; buskapen holdt seg såpass høyt til fjells, stønnet utålmodig og tenkte på den kleggefrie setra.
Men på virkelig tidlige morgener var det stille, bare stikkende sol og grå klegger og osende furu … og så denne strømstrimen av syrlig lukt av elder. – Midt i veien var det hugget inn et kors i skarvet; det var nettopp på det glatteste stedet, hvor det bar utfor en hammer og en hest engang var skadet. Stølsfolk hadde sett
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 115 / 135
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De voksne satt usikre og tvilrådige over all ettergivenheten: hadde nyemanden endda lagt seg imot her, og ikke laget vei for bestefaren oppe ved skolten! Men han gjorde det ikke; han bet seg ikke fast, som den forrige mannen … Plutselig reiste lille Haktor seg, skrek og viste knyttnevene bak ruten: – Æ vu slik, ska me pinede halda ind-åt deg! – Og med det vredet han bort all uroen fra foreldrene: de måtte bare bite seg videre inn på ham – det var ingen verdens råd for det! – Og om kvelden gikk de tre ut for å lye; de gikk på tå over tunet, uten å bli sett, mente de; de gjemte heller ikke hodet mer bak rishaugen, men stilte seg nå tett inntil glasset, usynlige gjennom den hinnen som de bar i sitt eget syn. – De sa ingenting til hverandre der inne, selv om det ble mørkt i stuen av hodene her ute. Først da de skulle legge seg, hvisket nyemanden: – Meina, dei står å lye, sa han.
Meina, dei står å lye, sa hun. – Og de som stod, rørte seg ikke av det, bare blunket med øynene, akkurat idet de sa det, som mot sjøskvett; – for søvnørsken hadde liksom nå nådd også deres ører og sløvet hørselen: de hørte ordene og de hørte dem ikke, akkurat som man hører bekker risle, eller som dyr skjelner menneskers tale. Det var som de den kvelden fikk trollhammen helt ned over seg. * Oppe i utmarken lå Hestabergsbrækken. Den lå skrått halvt mot sør, i øvre enden av Skåremyren, og over den gikk seterveien. Der var lav, gammel skog på begge sider, der hvor det var jord nok til røttene. Og nedenunder, bak leet, lå melkestølen, opptråkket og gruset; og inne i kvisten der pleide det å stå hvite korygger og slå med roven etter grå klegger; buskapen holdt seg såpass høyt til fjells, stønnet utålmodig og tenkte på den kleggefrie setra.
Men på virkelig tidlige morgener var det stille, bare stikkende sol og grå klegger og osende furu … og så denne strømstrimen av syrlig lukt av elder. – Midt i veien var det hugget inn et kors i skarvet; det var nettopp på det glatteste stedet, hvor det bar utfor en hammer og en hest engang var skadet. Stølsfolk hadde settKorset i uminnelige tider; hemmelighetsfullt som en helleristning fra uråld hadde det ligget i menneskealdre og markert skogskillet mellom Nord- og Sør-Skåre; det lå der umælende og godmodig og lot seg tråkke på; og slites ut, for det var hugget i tusseskarv. Men da lyset en tidlig, stikkende solmorgen kom på snøen fra øst, ble skyggen tydelig i søkkene, og da var det ingen tvil om at korset var der; da var det det eneste likesom tenkende vesen her oppe i brækken. En slik dag i solskinnet stod en mann nettopp over korset og hugget med hakke og støtte med jernstang, så tusseskarven knustes til fliser. Det var Haktor, som hadde tatt seg fore, av seg selv og uten å si det til naboen, å vøle støilsveien litt grand, så her ble farendes, og de i år skulle slippe å føre hvert beist over for gangende mann.
Og etterpå la han en tømmerstokk på nedrekanten. – De to i Sørstuen satt hjemme ved glasset hele dagen og grublet på hva Haktors folk nå holdt på med, siden de ikke så noen på tunet; de ble mer og mer urolige for hver dag, for da hadde de vel funnet på noe nytt. Tredje dags kveld var Haktor ferdig, og da var veien ikke til å kjenne igjen. Hestabergsbrækken lå igjen uskyldig i det stikkende morgensolskinnet, men uten sitt eneste tenkende vesen. I det skjulte var det blitt en god vei over skarven isteden: nå var det bare å slå leir. op dernede, så strøk buskapen til støils av sig selv! … Og fjerde dag stod Haktors-folket igjen på tunet og laget sig så småt til å gjærde på nordsiden av nyemandens teig; for her hadde de gjærdepligt. Men de begynte så underlig fra to ender på samme tid, både her oppe i snippen ved skolten og så der langt nede, nordligst i teigen mot nyemanden; Sørstu-folket holdt seg innendørs og så på.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 116 / 135
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Korset i uminnelige tider; hemmelighetsfullt som en helleristning fra uråld hadde det ligget i menneskealdre og markert skogskillet mellom Nord- og Sør-Skåre; det lå der umælende og godmodig og lot seg tråkke på; og slites ut, for det var hugget i tusseskarv. Men da lyset en tidlig, stikkende solmorgen kom på snøen fra øst, ble skyggen tydelig i søkkene, og da var det ingen tvil om at korset var der; da var det det eneste likesom tenkende vesen her oppe i brækken. En slik dag i solskinnet stod en mann nettopp over korset og hugget med hakke og støtte med jernstang, så tusseskarven knustes til fliser. Det var Haktor, som hadde tatt seg fore, av seg selv og uten å si det til naboen, å vøle støilsveien litt grand, så her ble farendes, og de i år skulle slippe å føre hvert beist over for gangende mann.
Og etterpå la han en tømmerstokk på nedrekanten. – De to i Sørstuen satt hjemme ved glasset hele dagen og grublet på hva Haktors folk nå holdt på med, siden de ikke så noen på tunet; de ble mer og mer urolige for hver dag, for da hadde de vel funnet på noe nytt. Tredje dags kveld var Haktor ferdig, og da var veien ikke til å kjenne igjen. Hestabergsbrækken lå igjen uskyldig i det stikkende morgensolskinnet, men uten sitt eneste tenkende vesen. I det skjulte var det blitt en god vei over skarven isteden: nå var det bare å slå leir. op dernede, så strøk buskapen til støils av sig selv! … Og fjerde dag stod Haktors-folket igjen på tunet og laget sig så småt til å gjærde på nordsiden av nyemandens teig; for her hadde de gjærdepligt. Men de begynte så underlig fra to ender på samme tid, både her oppe i snippen ved skolten og så der langt nede, nordligst i teigen mot nyemanden; Sørstu-folket holdt seg innendørs og så på.Allerførst slo han ned påler nede ved Åspeskarvet et par hundre skridt fra tunet. Men imens kokte han tjære oppe på skolten ovenom trekanten – det var vel til å smøre pålene med i den enden som skulle i jorden, tenkte nyemanden. Gryten stod like ved den nye tjære-krossen i skarvet; og vesle Haktor passet den og hadde ordre til å fyre godt under. Det varte da heller ikke lenge, så sydet den over, og alt stod i flammer; der rant rykende ildbækker nedover skolten. Haktor flyttet da dit opp med hele gjærdingen. Først sendte han sønnen inn til nyemanden etter utskiftningen; han var ikke kar til å finne igjen tjære-krossen i skolten, skulle han si. Og nyemanden fulgte godvillig med ut. Haktor leste opp av papiret om «midlertidig tjære-kross i skolt»; som skille mot Nord-Skåre stod det angitt: «fra samme tjære-kross i skolt først tre hundre skridt i nordnordvestlig retning ned mot Åspeskarvet …» Nei, tjære-krossen var borte!
Men mannen var medgjørlig: han Haktor kunne jo
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 5-masker-og-mennesker-del-5
# chapter_title: Masker og mennesker – del 5
# book_page: 117 / 135
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Allerførst slo han ned påler nede ved Åspeskarvet et par hundre skridt fra tunet. Men imens kokte han tjære oppe på skolten ovenom trekanten – det var vel til å smøre pålene med i den enden som skulle i jorden, tenkte nyemanden. Gryten stod like ved den nye tjære-krossen i skarvet; og vesle Haktor passet den og hadde ordre til å fyre godt under. Det varte da heller ikke lenge, så sydet den over, og alt stod i flammer; der rant rykende ildbækker nedover skolten. Haktor flyttet da dit opp med hele gjærdingen. Først sendte han sønnen inn til nyemanden etter utskiftningen; han var ikke kar til å finne igjen tjære-krossen i skolten, skulle han si. Og nyemanden fulgte godvillig med ut. Haktor leste opp av papiret om «midlertidig tjære-kross i skolt»; som skille mot Nord-Skåre stod det angitt: «fra samme tjære-kross i skolt først tre hundre skridt i nordnordvestlig retning ned mot Åspeskarvet …» Nei, tjære-krossen var borte!
Men mannen var medgjørlig: han Haktor kunne joMasker og mennesker – del 6
Begynn ved hans påle nedenfor skolten og gå nordover fra den; det var ikke så nøye med et par tommer jord! sa han. At ikke utskiftningsfolkene hugg kross i skarv med det samme, skjente Haktor; så hadde én noe fast å holde seg til, nå og for alltid! – Så kunne de jo nå med det samme slå ned en bytesten like ved pålen her, stammet nyemanden; – som skulle gjelde nå og for alltid. – Jaja. Så var det greit til en annen gang, svarte Haktor, og siktet fra skolten: opprinnelig var det et par alen mellom husets hjørne og gjæret her nord; men det skulle lite til på en så kort avstand for å vinne inn en alen … og en alen gjorde mye, når det var trangt nok før; … og i sør var gjæret jo spikret tett i veggen. – Det var likest at enhver hadde sitt, sa han.
Og dermed skiltes de. – Han gjærdet ivrig og siktet mot pålen: det skulle gå underlig til om de ikke engang dernede ved det hushjørnet fikk kneppet til om mannen, så det lot seg høre i ham også! … Sjøveien til Skåre kom opp forbi Åspeskarvet og lå hele tiden på Haktors bø; men like her ved hushjørnet, da den nådde opp på tunet, gjorde den en sving og var akkurat i svingen inne på nyemandens teig. Ved den svingen stanset Haktor opp foreløpig med gjærdingen og rammet ned en svær påle som slutt, tett ved husveggen, så en mann såvidt kunne slippe forbi. Nedenfor svingen stod det allerede en påle. Om kvelden var Haktors-folket igjen ute på tå og lyttet, «uten å bli sett».
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 118 / 135
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Begynn ved hans påle nedenfor skolten og gå nordover fra den; det var ikke så nøye med et par tommer jord! sa han. At ikke utskiftningsfolkene hugg kross i skarv med det samme, skjente Haktor; så hadde én noe fast å holde seg til, nå og for alltid! – Så kunne de jo nå med det samme slå ned en bytesten like ved pålen her, stammet nyemanden; – som skulle gjelde nå og for alltid. – Jaja. Så var det greit til en annen gang, svarte Haktor, og siktet fra skolten: opprinnelig var det et par alen mellom husets hjørne og gjæret her nord; men det skulle lite til på en så kort avstand for å vinne inn en alen … og en alen gjorde mye, når det var trangt nok før; … og i sør var gjæret jo spikret tett i veggen. – Det var likest at enhver hadde sitt, sa han.
Og dermed skiltes de. – Han gjærdet ivrig og siktet mot pålen: det skulle gå underlig til om de ikke engang dernede ved det hushjørnet fikk kneppet til om mannen, så det lot seg høre i ham også! … Sjøveien til Skåre kom opp forbi Åspeskarvet og lå hele tiden på Haktors bø; men like her ved hushjørnet, da den nådde opp på tunet, gjorde den en sving og var akkurat i svingen inne på nyemandens teig. Ved den svingen stanset Haktor opp foreløpig med gjærdingen og rammet ned en svær påle som slutt, tett ved husveggen, så en mann såvidt kunne slippe forbi. Nedenfor svingen stod det allerede en påle. Om kvelden var Haktors-folket igjen ute på tå og lyttet, «uten å bli sett».Og de to satt stille der inne og grunnet halvhøyt; den dagen smilte nyemanden tilkvelds og sa – og øynene myste fjernt og forsagt – at det var lite bryet verdt å utfordre dem i Nordstuen, når de var slik at de så nytte i hver tomme jord: og de selv ble sannelig ikke fattigere av det! … Og neste dag tjærebrødde lille Haktor pålen rikelig, så det rant. Han satt siden på lur og så på dem, når de kom ut og skulle opp om nåven og inn til uthuset: ja, han skulle nok få loen av dyffelstrøien! – Hver dag var han ute med tjærepøsen og så over pålen. Der hang ull igjen, som etter sau i klungerkratt. Og til slutt kom de ikke lenger den veien. For nå, om sommerdagen, var det uvant: nyemanden løsnet bare et fastspikret vindu på øvresiden av huset – så gikk de den veien, når de skulle ut så fort som mulig. Men den dagen lille Haktor så det, sprang han i ring med tjærekosten og skrek vilt i sky: – Gud bevare meg for folk!
Men bia du! tenkte han: det kom en vinter etter dette; da måtte han nok være forsiktig, han holdt det glaset igjen!
… * Så kom slåtten, og hver dag hadde nok i sin plage. – Men en morgen var atter bjerkeskogen gulnet, og høsten der … dette grå fugtige stim i luften … fjern sus av alle de kommende stormer, som for det første lover storregn før kveld, og videre mer – nok til en hel vinter; smalen søkte ned i lierne og slængte av sig de grætne bræk, uvorrent som skråspyt, – og de lød dobbelt grætne på en slik høstmorgen, fordi én jo ikke hadde hørt et beist hele utslagne sommeren.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 119 / 135
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og de to satt stille der inne og grunnet halvhøyt; den dagen smilte nyemanden tilkvelds og sa – og øynene myste fjernt og forsagt – at det var lite bryet verdt å utfordre dem i Nordstuen, når de var slik at de så nytte i hver tomme jord: og de selv ble sannelig ikke fattigere av det! … Og neste dag tjærebrødde lille Haktor pålen rikelig, så det rant. Han satt siden på lur og så på dem, når de kom ut og skulle opp om nåven og inn til uthuset: ja, han skulle nok få loen av dyffelstrøien! – Hver dag var han ute med tjærepøsen og så over pålen. Der hang ull igjen, som etter sau i klungerkratt. Og til slutt kom de ikke lenger den veien. For nå, om sommerdagen, var det uvant: nyemanden løsnet bare et fastspikret vindu på øvresiden av huset – så gikk de den veien, når de skulle ut så fort som mulig. Men den dagen lille Haktor så det, sprang han i ring med tjærekosten og skrek vilt i sky: – Gud bevare meg for folk!
Men bia du! tenkte han: det kom en vinter etter dette; da måtte han nok være forsiktig, han holdt det glaset igjen!
… * Så kom slåtten, og hver dag hadde nok i sin plage. – Men en morgen var atter bjerkeskogen gulnet, og høsten der … dette grå fugtige stim i luften … fjern sus av alle de kommende stormer, som for det første lover storregn før kveld, og videre mer – nok til en hel vinter; smalen søkte ned i lierne og slængte av sig de grætne bræk, uvorrent som skråspyt, – og de lød dobbelt grætne på en slik høstmorgen, fordi én jo ikke hadde hørt et beist hele utslagne sommeren.Nyemanden spikret glasset fast og begynte å klemme seg forbi pålen igjen. Og vesle Haktor var straks ute med tjærepøsen. Men nå begynte de å ta på seg oljekapper når de skulle ut så fort som mulig. Da stormet han inn i farens stue, for nå hadde han for alvor blitt rasende på den nye mannen: – No har dei laga seg vetlahus-trøia og! skrek han. Gud beva-a-a-re meg fø folk! Og neste dags morgen kom han sendende over til nyemanden etter utskiftningen; faren var ikke i stand til å finne igjen krossen i Hestabergsbrækken, meldte han, – og han måtte nødvendigvis hugge en del bjerk til ved før snøen kom, men nå turte han mest ikke: ville ikke nyemanden reke oppover engang idag? … Haktor stod i høljende regn med papiret og øksen og furte, helt over til søndre kanten av brækken, da nyemanden kom ruslende oppover; vesle Haktor holdt til borte i lien og lette, enda mer ivrig etter hans teig. – So flitteg på sætersti? sa Haktor; han snakket som i søvne, lavmælt og spakt, som om han egentlig bare snakket med seg selv, så fordypet som han var i saken.
Ja, her lette og lette han, og var ikke i stand til å finne krossen igjen. Og nyemanden gikk over mot nordre kanten: – Da ska no vera ein her i brækkå! – Om han Haktor ikke hadde sett likt på noen, da han
Vølte han veien? Nei, han hadde ikke blitt klar over noen kross. Ikke sett noe særlig etter den heller … ikke for det! – Men han ble stående hardnakket i søndre kanten av brækken. Og famlet over berget med knyttnevene, sopte det for gammel furunål og mose og elderblad: – Ja, da skulle det være en her, på lag … lenger sør, lite vetta, – tar jeg da ikke mye feil! – Og han hadde rynkede, saglige bryn. Han ramset kjølig opp etter utskiftningen, at byttet skulle gå herfra kross i skarv rett øst mot Blilitjønn; så kom det inn og sørover til Ugleskårrøisen, og derfra ut igjen over til Kalvaberg til kross i skarv; og herfra gikk det så rett ned igjen over til søndre hjørnet på Skutlebergs-uren, til kross i skarv … Ret skal være ret! la han til. Men Sørstu-mannen ble stående der nord og tråkke, likesom lokket på Haktor: – Nja. Nja. De må ha det sånn, han skulle være mer nord … en liten tukk, rettere sagt, husker jeg? sa han tålmodig.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 120 / 135
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Nyemanden spikret glasset fast og begynte å klemme seg forbi pålen igjen. Og vesle Haktor var straks ute med tjærepøsen. Men nå begynte de å ta på seg oljekapper når de skulle ut så fort som mulig. Da stormet han inn i farens stue, for nå hadde han for alvor blitt rasende på den nye mannen: – No har dei laga seg vetlahus-trøia og! skrek han. Gud beva-a-a-re meg fø folk! Og neste dags morgen kom han sendende over til nyemanden etter utskiftningen; faren var ikke i stand til å finne igjen krossen i Hestabergsbrækken, meldte han, – og han måtte nødvendigvis hugge en del bjerk til ved før snøen kom, men nå turte han mest ikke: ville ikke nyemanden reke oppover engang idag? … Haktor stod i høljende regn med papiret og øksen og furte, helt over til søndre kanten av brækken, da nyemanden kom ruslende oppover; vesle Haktor holdt til borte i lien og lette, enda mer ivrig etter hans teig. – So flitteg på sætersti? sa Haktor; han snakket som i søvne, lavmælt og spakt, som om han egentlig bare snakket med seg selv, så fordypet som han var i saken.
Ja, her lette og lette han, og var ikke i stand til å finne krossen igjen. Og nyemanden gikk over mot nordre kanten: – Da ska no vera ein her i brækkå! – Om han Haktor ikke hadde sett likt på noen, da han
Vølte han veien? Nei, han hadde ikke blitt klar over noen kross. Ikke sett noe særlig etter den heller … ikke for det! – Men han ble stående hardnakket i søndre kanten av brækken. Og famlet over berget med knyttnevene, sopte det for gammel furunål og mose og elderblad: – Ja, da skulle det være en her, på lag … lenger sør, lite vetta, – tar jeg da ikke mye feil! – Og han hadde rynkede, saglige bryn. Han ramset kjølig opp etter utskiftningen, at byttet skulle gå herfra kross i skarv rett øst mot Blilitjønn; så kom det inn og sørover til Ugleskårrøisen, og derfra ut igjen over til Kalvaberg til kross i skarv; og herfra gikk det så rett ned igjen over til søndre hjørnet på Skutlebergs-uren, til kross i skarv … Ret skal være ret! la han til. Men Sørstu-mannen ble stående der nord og tråkke, likesom lokket på Haktor: – Nja. Nja. De må ha det sånn, han skulle være mer nord … en liten tukk, rettere sagt, husker jeg? sa han tålmodig.Og Haktor svarte hardt og kort: – Da skjer det som skjer, da du. Kan du finne ham, så! – For han hadde gitt opp, like godt først som sist, og satte seg til å karve i pipa, med trette rynker i panna: – For jeg tenkte at han skulle være her mens jeg sitter her. Den andre kom bort til ham i søndre kanten og var nå usikker: – Men, det er en stund siden jeg så ham, … så jeg vet ikke. – Haktor mumlet at det var galt; de hadde hugget den i tusseberget: han forsto ikke hvor de gamle dog hadde sin omtanke for henne! – snakket sint: Midt i støilsveien! … Slites ut bare av det, folk går! … Toskabeist og! – Så satte nyemanden seg også, og de snakket sammen om omtanken hos de gamle før i tiden … Haktor blåste: Skjønte vel at det var sånn, de også! – Og han blunket og sikta oppover lia med det ene ørlille øyet; for ble byttet lagt herfra, der han nå satt, visste han med seg selv hvor mange fine båtfuruer og gild bjerk han tok, bare på det ene kastet!
Og nyemanden så at Haktor satt der og sikta; han kjente hvor han åt seg innover ham, bare åt ustanselig og blindt. Og han reiste seg og begynte å lete igjen der oppe i nord. Men den andre satt rolig som før. Nyemanden så hvor ivrig vesle Haktor gravde etter kors i skarven enda lenger inn på hans teig, helt der inne i lien. Da ble han rent ut redd for dette blindt etende; han kom tilbake, tok ham på ordet – bare for å stanse flommen og reise et greit demme, så de ikke helt begravde ham! I hvert fall for en tid, så han fikk pusterom. – Ve deg, stammet han, ja så hugget vi et nytt kors, her sør der du sitter? Å så skal han gjøres til rette. Den andre ble da plutselig likesinnet: – Men det gamle korset skal finnes! … og da skal han gjøres til rette. – Kjære deg Haktor, jeg ber deg så vent! Bare som en slags minnelig overenskomst! – Meg da samme. Men, – kan jeg gjøre deg en tjeneste med det, så –!
Nyemanden hugget straks et nytt kors med steinpikken, så skarvberget sprutet. Da det var gjort, sa Haktor og siktet med et øye: – Å da kommer bygden i sørenden av Blilitjønn.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 121 / 135
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og Haktor svarte hardt og kort: – Da skjer det som skjer, da du. Kan du finne ham, så! – For han hadde gitt opp, like godt først som sist, og satte seg til å karve i pipa, med trette rynker i panna: – For jeg tenkte at han skulle være her mens jeg sitter her. Den andre kom bort til ham i søndre kanten og var nå usikker: – Men, det er en stund siden jeg så ham, … så jeg vet ikke. – Haktor mumlet at det var galt; de hadde hugget den i tusseberget: han forsto ikke hvor de gamle dog hadde sin omtanke for henne! – snakket sint: Midt i støilsveien! … Slites ut bare av det, folk går! … Toskabeist og! – Så satte nyemanden seg også, og de snakket sammen om omtanken hos de gamle før i tiden … Haktor blåste: Skjønte vel at det var sånn, de også! – Og han blunket og sikta oppover lia med det ene ørlille øyet; for ble byttet lagt herfra, der han nå satt, visste han med seg selv hvor mange fine båtfuruer og gild bjerk han tok, bare på det ene kastet!
Og nyemanden så at Haktor satt der og sikta; han kjente hvor han åt seg innover ham, bare åt ustanselig og blindt. Og han reiste seg og begynte å lete igjen der oppe i nord. Men den andre satt rolig som før. Nyemanden så hvor ivrig vesle Haktor gravde etter kors i skarven enda lenger inn på hans teig, helt der inne i lien. Da ble han rent ut redd for dette blindt etende; han kom tilbake, tok ham på ordet – bare for å stanse flommen og reise et greit demme, så de ikke helt begravde ham! I hvert fall for en tid, så han fikk pusterom. – Ve deg, stammet han, ja så hugget vi et nytt kors, her sør der du sitter? Å så skal han gjøres til rette. Den andre ble da plutselig likesinnet: – Men det gamle korset skal finnes! … og da skal han gjøres til rette. – Kjære deg Haktor, jeg ber deg så vent! Bare som en slags minnelig overenskomst! – Meg da samme. Men, – kan jeg gjøre deg en tjeneste med det, så –!
Nyemanden hugget straks et nytt kors med steinpikken, så skarvberget sprutet. Da det var gjort, sa Haktor og siktet med et øye: – Å da kommer bygden i sørenden av Blilitjønn.Det svarte dumpt og svelget: – Då stryk finaste skogen min. – Din ! lo Haktor. – Bytet gik fra kross i skarv øst mot Blilitjønn – hæ? Så skyndte han seg med ramsen fra utskiftningen, at derfra tok det inn og sør over Ugleskårs-røisen, og så ut igjen over til Kalvaberg, til kross i skarv; og derfra tok det rett ned igjen mot søndre hjørnet på Skutlebergs-uren, til kross i skarv… Ramset, så den andre ble nummen og forsagt; sa så plutselig: Det var vel ikke meningen at byttet skulle snu midt ut på Blilitjønn – hæ? Ret ska være ret. – Du veit da. Men den gamle krossen skal nå finnes. Og då skal han gjærd's. – Meg da samme. Og så skiltes de. Utover høsten stod Haktor i lien over Hestabergsbrækken og hugg skog; og da myrene frøs, kjørte han det hjem.
Der lå til slutt på tunet et helt fjell av trær, som han utover vinteren saget opp og kløvet til byved. – Vesle Haktor holdt gjærdepålen trutt med tjære; men Sørstu-folket brukte vetlahustrøien og smøg seg forbi opp til trekanten. Så tjæren var til ingen nytte. Men en dag, det hadde snødd kraftig om natten, gav far og sønn seg til å løfte opp den huggede byveden. Vesle Haktor drev på med spaden for å skaffe fast grunn under stablen. – Åja, stakk faren ivrig inn, – me tar ikkje skofla so væl. – Og sønnen så bort og fanget farens skarpe blikk mens han jaget; tydeligvis gjaldt det igjen å krangle om nyemanden. De la byrden tett inntil snøen, løftet den opp mot den tjærebelagte pælen og bar den over tunet. Og det ble en svær stabel. Det ble trangere om plassen ved husets hjørne også nå; med vilje løftet de den litt utover mot naboen. Men Sørstu-folket klarte likevel så vidt å komme seg forbi.
Om kvelden var Haktors-folket ute i trollham og lyttet til Sørstu-folket. De to satt stille på hver side av kokeovnen, og mannen kikket forsiktig ut i stuen mens han snakket, overmannet av ren underdanighet; de kunne alltids slå ut veggen på oversiden, sa han, når de dro til Nordstuen på den måten, og sette inn en dør der – så hadde de vei opp til trekanten. Eller kanskje de heller skulle flytte uthuset? Det var jo ingen stor flytting med et så lite skur … De satt slik gjennom vinteren og grublet over det.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 122 / 135
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det svarte dumpt og svelget: – Då stryk finaste skogen min. – Din ! lo Haktor. – Bytet gik fra kross i skarv øst mot Blilitjønn – hæ? Så skyndte han seg med ramsen fra utskiftningen, at derfra tok det inn og sør over Ugleskårs-røisen, og så ut igjen over til Kalvaberg, til kross i skarv; og derfra tok det rett ned igjen mot søndre hjørnet på Skutlebergs-uren, til kross i skarv… Ramset, så den andre ble nummen og forsagt; sa så plutselig: Det var vel ikke meningen at byttet skulle snu midt ut på Blilitjønn – hæ? Ret ska være ret. – Du veit da. Men den gamle krossen skal nå finnes. Og då skal han gjærd's. – Meg da samme. Og så skiltes de. Utover høsten stod Haktor i lien over Hestabergsbrækken og hugg skog; og da myrene frøs, kjørte han det hjem.
Der lå til slutt på tunet et helt fjell av trær, som han utover vinteren saget opp og kløvet til byved. – Vesle Haktor holdt gjærdepålen trutt med tjære; men Sørstu-folket brukte vetlahustrøien og smøg seg forbi opp til trekanten. Så tjæren var til ingen nytte. Men en dag, det hadde snødd kraftig om natten, gav far og sønn seg til å løfte opp den huggede byveden. Vesle Haktor drev på med spaden for å skaffe fast grunn under stablen. – Åja, stakk faren ivrig inn, – me tar ikkje skofla so væl. – Og sønnen så bort og fanget farens skarpe blikk mens han jaget; tydeligvis gjaldt det igjen å krangle om nyemanden. De la byrden tett inntil snøen, løftet den opp mot den tjærebelagte pælen og bar den over tunet. Og det ble en svær stabel. Det ble trangere om plassen ved husets hjørne også nå; med vilje løftet de den litt utover mot naboen. Men Sørstu-folket klarte likevel så vidt å komme seg forbi.
Om kvelden var Haktors-folket ute i trollham og lyttet til Sørstu-folket. De to satt stille på hver side av kokeovnen, og mannen kikket forsiktig ut i stuen mens han snakket, overmannet av ren underdanighet; de kunne alltids slå ut veggen på oversiden, sa han, når de dro til Nordstuen på den måten, og sette inn en dør der – så hadde de vei opp til trekanten. Eller kanskje de heller skulle flytte uthuset? Det var jo ingen stor flytting med et så lite skur … De satt slik gjennom vinteren og grublet over det.Men så kom våren, og snøen tinte; også under stablen tinte den: byveden begynte å helle enda mer innover mot hushjørnet. Vesle Haktor satt i glaset og glodde: der kom nok en dag da det ikke hjalp å ha vetlahustrøien på; det dreide seg ikke om uker lenger, når nyemanden var stengt ute fra uthuset. Og bedsten, som var blitt sengeliggende i vinter, lå i eldhus-glaset og så hit på stablen og ga gode råd; nå kunne de nok snart knipe til om nyemanden, så det knøt seg i ham og … Så var det en morgen da stablen ikke kunne ha mange timer igjen. Vesle Haktor gikk hes av spenning, og de voksne i Nordstuen sluttet å snakke; han stod på lur ute ved stablen, «uten å bli sett», og stirret nidfullt mot døren og det store målet, da de skulle ta nyemanden; han måtte klemme sammen leppene for ikke å tørke helt sammen i strupen, og hjertet dunket tungt som stemplet i en dampbåt.
Han hørte det knirke i vedkubbene av og til, og hjalp da litt til med de øverste, flyttet dem villig mer frempå. Faren kom også ut og stilte seg ved hushjørnet, busket og glodde. Slik stod far og sønn en times tid. Med én gang skar vesle Haktor inn, som et hærrop: – Dar kjem' an! – Nyemanden skulle ut gjennom døren i vetlahustrøien. Gutten gikk baklengs foran ham langs vedlaget, holdt ham fast, prøvde å fylle åpningen mellom
Væggen og stablen, halte i vedskierne: Der kalvet stablen! Skierne stupte med malmklang i bakken, fylte smuget. Nyemanden fikk såvidt skvættet seg unna. Men gutten kom under. Og det skrek ut av stablen: – Far, møt ham på den andre siden! … Hold deg unna ham! – Sintere og sintere for hvert nye ski som kom stupende. Det endte i et kvalt barneskrik som ingenting vørdet: – Har du da sett på maskene til folk! Og faren kom til for å møte nyemanden på den andre siden. For han snudde, fanden! og ville for enhver pris frem, utenom stablen, klatre over gjerdet. Haktor ropte til kona: nå hadde de vitner på at nyemanden la stien ulovlig over en annen manns eiendom! … Så måtte mannen snu; han la utover sin egen bø og forsvant i hui og hast ved sitt fjøs. Mens de begynte å grave lille Haktor frem av vedstablen, så de hadde ham klar til å vise frem og kunne «holde seg unna» mannen når han kom tilbake.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 123 / 135
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Men så kom våren, og snøen tinte; også under stablen tinte den: byveden begynte å helle enda mer innover mot hushjørnet. Vesle Haktor satt i glaset og glodde: der kom nok en dag da det ikke hjalp å ha vetlahustrøien på; det dreide seg ikke om uker lenger, når nyemanden var stengt ute fra uthuset. Og bedsten, som var blitt sengeliggende i vinter, lå i eldhus-glaset og så hit på stablen og ga gode råd; nå kunne de nok snart knipe til om nyemanden, så det knøt seg i ham og … Så var det en morgen da stablen ikke kunne ha mange timer igjen. Vesle Haktor gikk hes av spenning, og de voksne i Nordstuen sluttet å snakke; han stod på lur ute ved stablen, «uten å bli sett», og stirret nidfullt mot døren og det store målet, da de skulle ta nyemanden; han måtte klemme sammen leppene for ikke å tørke helt sammen i strupen, og hjertet dunket tungt som stemplet i en dampbåt.
Han hørte det knirke i vedkubbene av og til, og hjalp da litt til med de øverste, flyttet dem villig mer frempå. Faren kom også ut og stilte seg ved hushjørnet, busket og glodde. Slik stod far og sønn en times tid. Med én gang skar vesle Haktor inn, som et hærrop: – Dar kjem' an! – Nyemanden skulle ut gjennom døren i vetlahustrøien. Gutten gikk baklengs foran ham langs vedlaget, holdt ham fast, prøvde å fylle åpningen mellom
Væggen og stablen, halte i vedskierne: Der kalvet stablen! Skierne stupte med malmklang i bakken, fylte smuget. Nyemanden fikk såvidt skvættet seg unna. Men gutten kom under. Og det skrek ut av stablen: – Far, møt ham på den andre siden! … Hold deg unna ham! – Sintere og sintere for hvert nye ski som kom stupende. Det endte i et kvalt barneskrik som ingenting vørdet: – Har du da sett på maskene til folk! Og faren kom til for å møte nyemanden på den andre siden. For han snudde, fanden! og ville for enhver pris frem, utenom stablen, klatre over gjerdet. Haktor ropte til kona: nå hadde de vitner på at nyemanden la stien ulovlig over en annen manns eiendom! … Så måtte mannen snu; han la utover sin egen bø og forsvant i hui og hast ved sitt fjøs. Mens de begynte å grave lille Haktor frem av vedstablen, så de hadde ham klar til å vise frem og kunne «holde seg unna» mannen når han kom tilbake.Han var blodig og istykkerslått mange steder, og han kunne ikke stå på det ene benet. Og straks han fikk se nyemanden på vei, skrek han, kridhvit, og med skum rundt munnen av sinne, og ramset opp – og de voksne kom seg ikke til orde – og grep vilt inn i det rike lageret: … Slå meg ratt helselaus! … Ulovlig vei over en fremmeds bø! … Bedre oss på melk! … Å, Byte kommer i sørenden på Blilitjønn! –Alt han visste i øyeblikket, veltet som et regn av steiner over ham. – Og nyemanden svarte forsiktig: – Du vet jo, – og forsvant skremt inn i huset. Haktors-folket bar sønnen inn. Det gav et kvakk i Sørstuen da de så det fra vinduet. Og litt etter kom Haktor rendende over tunet, fulgt av konen; de slepte bjørketrær frem og begynte å gjerde over sjøveien mellom de to pålene, hvite i ansiktet og uten å si et ord – skar bort en skive av veisvingen, fylte åpningen mellom påle og påle med skog.
Rett skal være rett! skrek det til slutt fra skjelvende stemmer. – Og de i Sørstuen krøp bare numne sammen og så på, uten å røre en finger, og hørte hvor grenene dunket sint mot bordveggen rundt dem. De ble sittende og grunnet halvhøyt ut over dagen: nå eide grannen sjøveien alene; og innestengt var de altså fra støils-veien også, heretter … Og ut på kvelden kom mann og kone ut fra Nordstuen for å legge seg – vesle Haktor lå med vridd ankel igjen inne; de kunne ikke komme tett inntil glasset idag på grunn av all gjerdskogen; men de hørte likevel tydelig nyemanden si kvelden, da han reiste seg for å gå til sengs, at nå kunne iallfall ikke Haktors-folket komme lenger inn på dem! … Og det sank liksom så trygt i ham ved at nå var den ytterste grensen nådd. – Men da steg sulten hos Nordstu-folket, og Haktor la fra seg konen og gikk inn i eldhuset for å hviske med bestefaren.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 124 / 135
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han var blodig og istykkerslått mange steder, og han kunne ikke stå på det ene benet. Og straks han fikk se nyemanden på vei, skrek han, kridhvit, og med skum rundt munnen av sinne, og ramset opp – og de voksne kom seg ikke til orde – og grep vilt inn i det rike lageret: … Slå meg ratt helselaus! … Ulovlig vei over en fremmeds bø! … Bedre oss på melk! … Å, Byte kommer i sørenden på Blilitjønn! –Alt han visste i øyeblikket, veltet som et regn av steiner over ham. – Og nyemanden svarte forsiktig: – Du vet jo, – og forsvant skremt inn i huset. Haktors-folket bar sønnen inn. Det gav et kvakk i Sørstuen da de så det fra vinduet. Og litt etter kom Haktor rendende over tunet, fulgt av konen; de slepte bjørketrær frem og begynte å gjerde over sjøveien mellom de to pålene, hvite i ansiktet og uten å si et ord – skar bort en skive av veisvingen, fylte åpningen mellom påle og påle med skog.
Rett skal være rett! skrek det til slutt fra skjelvende stemmer. – Og de i Sørstuen krøp bare numne sammen og så på, uten å røre en finger, og hørte hvor grenene dunket sint mot bordveggen rundt dem. De ble sittende og grunnet halvhøyt ut over dagen: nå eide grannen sjøveien alene; og innestengt var de altså fra støils-veien også, heretter … Og ut på kvelden kom mann og kone ut fra Nordstuen for å legge seg – vesle Haktor lå med vridd ankel igjen inne; de kunne ikke komme tett inntil glasset idag på grunn av all gjerdskogen; men de hørte likevel tydelig nyemanden si kvelden, da han reiste seg for å gå til sengs, at nå kunne iallfall ikke Haktors-folket komme lenger inn på dem! … Og det sank liksom så trygt i ham ved at nå var den ytterste grensen nådd. – Men da steg sulten hos Nordstu-folket, og Haktor la fra seg konen og gikk inn i eldhuset for å hviske med bestefaren.Han lå denne gangen på sitt siste og kunne knapt snakke på grunn av tungpustethet; men han lyttet med bleke, klippede øyne til det sønnen fortalte, at nå var nyemanden stengt inne. Og så lette han på seg for å gi sitt siste gode råd, pustet og stønnet hes: – No ska han flytja vetlahuse! Sei, eg døir av di eg ikkje tåle snekjen. – Så sank han tilbake i sengen med lukkede øyelokk, med en liten rød flekk på den ene gustne kinnet. – At eg ikkje døir ratt te unyttes! sukket han fromt. Og straks de så nyemanden utenfor døren neste dag, tok Haktor ham, ropte fra dørhellen: – Du lyt' flytja vetlahuse … Min gamle far! – Så la han til med helsekommisjonens mine og på bymål: – Helsefarlige gasser og forbanna snøkråk og forpestelse av atmosfæren! – De ordene kom også av seg selv og uten anstrengelse, og de smalt mykt og festlig, akkurat som «min gamle far». Men her var ingen vei til å flytte det på, stammet han og kom nærmere.
Det hadde han ingen greie på, svarte Haktor isnende. I utskiftningen stod det ikke med et ord nevnt noe om noen vei der – han kunne selv se etter! Og ingenting tydde vel heller bedre på at det uthuset i bunn og grunn ikke hadde noen rett til å stå der det stod. Jaja, én kunne
– Ta alltid plankebitene og bordene inn gjennom glasset også, når én flyttet, sa nyemanden; og ville trekke seg unna og inn i huset. Da satte de seg på ham, nikket hidsig; det lød som et eneste brustent skrik mot himmelen over all overlasten: Hå, her var nok mer enn planker og bord! … Ville han ikke flytte alt, kunne det bli sånne slag med plankene… Nå nei du! – Og vesle Haktor hørte det inne fra sengen, reiste seg overende, strakte begge barne-nævene gneldrende mot taket: – Helsefarlige gasser og forba–a–anna slanger! Faren tok til: – Dar ligg' vesle Haktor helselaus! Å nå ve du drepa min gamle, gamle far! – Han gråt, så tårene haglet, over urettferdighetenes utall: Og nå kunne han følge med over i eldhuset, så skulle han få se hvordan hans gamle far lå! – Den andre ba for seg: her var penger til to kanner melk, sa han. Men Haktor gled unna: Nå nei du! – Og han hånlo: Du æ tå dan sorten!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 125 / 135
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han lå denne gangen på sitt siste og kunne knapt snakke på grunn av tungpustethet; men han lyttet med bleke, klippede øyne til det sønnen fortalte, at nå var nyemanden stengt inne. Og så lette han på seg for å gi sitt siste gode råd, pustet og stønnet hes: – No ska han flytja vetlahuse! Sei, eg døir av di eg ikkje tåle snekjen. – Så sank han tilbake i sengen med lukkede øyelokk, med en liten rød flekk på den ene gustne kinnet. – At eg ikkje døir ratt te unyttes! sukket han fromt. Og straks de så nyemanden utenfor døren neste dag, tok Haktor ham, ropte fra dørhellen: – Du lyt' flytja vetlahuse … Min gamle far! – Så la han til med helsekommisjonens mine og på bymål: – Helsefarlige gasser og forbanna snøkråk og forpestelse av atmosfæren! – De ordene kom også av seg selv og uten anstrengelse, og de smalt mykt og festlig, akkurat som «min gamle far». Men her var ingen vei til å flytte det på, stammet han og kom nærmere.
Det hadde han ingen greie på, svarte Haktor isnende. I utskiftningen stod det ikke med et ord nevnt noe om noen vei der – han kunne selv se etter! Og ingenting tydde vel heller bedre på at det uthuset i bunn og grunn ikke hadde noen rett til å stå der det stod. Jaja, én kunne
– Ta alltid plankebitene og bordene inn gjennom glasset også, når én flyttet, sa nyemanden; og ville trekke seg unna og inn i huset. Da satte de seg på ham, nikket hidsig; det lød som et eneste brustent skrik mot himmelen over all overlasten: Hå, her var nok mer enn planker og bord! … Ville han ikke flytte alt, kunne det bli sånne slag med plankene… Nå nei du! – Og vesle Haktor hørte det inne fra sengen, reiste seg overende, strakte begge barne-nævene gneldrende mot taket: – Helsefarlige gasser og forba–a–anna slanger! Faren tok til: – Dar ligg' vesle Haktor helselaus! Å nå ve du drepa min gamle, gamle far! – Han gråt, så tårene haglet, over urettferdighetenes utall: Og nå kunne han følge med over i eldhuset, så skulle han få se hvordan hans gamle far lå! – Den andre ba for seg: her var penger til to kanner melk, sa han. Men Haktor gled unna: Nå nei du! – Og han hånlo: Du æ tå dan sorten!Du ve kjøpa deg laus! – Og han dro nyemanden med seg, og det hjalp ikke, alt han ba for seg eller tilbød penger: Minnelig overenskomst! Betaler tre kroner året for rett til uthusvei! tagg han. – Haktor svarte isnende: Han fikk ekspropriere, som andre folk, og gå rettens vei! – Og vesle Haktor kom haltende etter på spjelket fot over tunet, og holdt moren i staken. Det var stille borte i bedstens seng. – Sjå her, kor du fer' åt! pekte Haktor. Det rørte seg ikke i sengen. De gikk nærmere. Vesle Haktor og moren kom inn. – Han æ dø, trur eg! sa hun. – Han æ dø! gjentok de. – Æ han då dø? sa vesle Haktor. – Jamen trur eg ikkje, han æ dø! sa de. – Og nyemanden sprang ut i eldhus-døren og ropte på sin kone, hun skulde komme hit over på timen, for bedsten var død.
Da skar vesle Haktor inn: – Då vette her sjond n97 att! … Vette her ikkje sjond att då, far? … Jau, svarte det. – Og han var ikke god for lenger å være inne i det trange eldhuset, måtte ut på dørhellen, humpet rundt, tråkket på det onde benet: – Du store gud i himmelen! jublet det opp i luften: Då vette her sjond att på Skåre! Det slo ned i de voksne, og det var som de våknet, og hinnen revnet foran deres syn; de ble med ett så vide om bringen, og det sank fredelig i deres sinn; de snakket plutselig sammen, og Haktor så nyemanden inn i ansiktet tvers gjennom hinnen: ja, så smatt høna; hadde han ikke blå øyne, karen! … Av og til var de høyrøstede, for det var så uvant å snakke sammen slik; og av og til sank de ned i hvisking. Og de skalv i stemmen over det uvante. Men de fant den langsomt igjen … Javisst, her skulle det bli gravøl!
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 126 / 135
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Du ve kjøpa deg laus! – Og han dro nyemanden med seg, og det hjalp ikke, alt han ba for seg eller tilbød penger: Minnelig overenskomst! Betaler tre kroner året for rett til uthusvei! tagg han. – Haktor svarte isnende: Han fikk ekspropriere, som andre folk, og gå rettens vei! – Og vesle Haktor kom haltende etter på spjelket fot over tunet, og holdt moren i staken. Det var stille borte i bedstens seng. – Sjå her, kor du fer' åt! pekte Haktor. Det rørte seg ikke i sengen. De gikk nærmere. Vesle Haktor og moren kom inn. – Han æ dø, trur eg! sa hun. – Han æ dø! gjentok de. – Æ han då dø? sa vesle Haktor. – Jamen trur eg ikkje, han æ dø! sa de. – Og nyemanden sprang ut i eldhus-døren og ropte på sin kone, hun skulde komme hit over på timen, for bedsten var død.
Da skar vesle Haktor inn: – Då vette her sjond n97 att! … Vette her ikkje sjond att då, far? … Jau, svarte det. – Og han var ikke god for lenger å være inne i det trange eldhuset, måtte ut på dørhellen, humpet rundt, tråkket på det onde benet: – Du store gud i himmelen! jublet det opp i luften: Då vette her sjond att på Skåre! Det slo ned i de voksne, og det var som de våknet, og hinnen revnet foran deres syn; de ble med ett så vide om bringen, og det sank fredelig i deres sinn; de snakket plutselig sammen, og Haktor så nyemanden inn i ansiktet tvers gjennom hinnen: ja, så smatt høna; hadde han ikke blå øyne, karen! … Av og til var de høyrøstede, for det var så uvant å snakke sammen slik; og av og til sank de ned i hvisking. Og de skalv i stemmen over det uvante. Men de fant den langsomt igjen … Javisst, her skulle det bli gravøl!Han skulle først kjøres til sjøs, og så skulle han roes på båt til kirken … javisst skulle det bli gravøl og greier! – Og de gikk pratende ut … Men kiste? sa Haktor – Å, det skulle det nok bli råd med – nyemanden hadde bord, som var beregnet til nytt vetlahus istedenfor det som var revet ned: dem kunne de ta! – For hva i all verden skulle han med nytt uthus, når han hadde? sa Haktor. Og da han kom forbi den nye gjærdestumpen over veisvingen, rev han bjerketrærne løs, slengte dem bort, blåste hånsk som mot fremmede folks ferdsel: hva i all verden de hadde tenkt på her … gjærde folk inne! – Trev en øks, hugg tjærepålen ned … Sett slikt! … Å, jeg skal nok finne den øksa i Hestabergsbrækkå, og jeg! nikket han truende som til en fraværende forbryter. * En ukes tid, eller vel det, etter begravelsen, da fremmedfolket forlengst var gått hjem til bygden og Skåre igjen lå øde, kom vesle Haktor haltende over i Sørstuen; her satt nyemanden akkurat og smurte kirkeskorne, før han skulle sette dem bort.
Gutten skulle be faren om utskiftningen; han var da hvit i ansiktet av sinne. Og mannen og kona satte seg tettere sammen ved kokeovnen; de satt og så på kirkeskornene; de følte begge at nå, så var det på'n igjen og opp i det gamle … Men, her måtte vel dø én engang til slutt. Det var ingen som døde til ingen nytte på Skåre. DEN HVITE LILLE DAME Lenger oppe i østlandsdalen ligger fjellet flatt og fint og lyser skaldet langt bortover, for der står bare gråhvit vier og der rekker ikke granen frem; den høye heia trekker seg oppover langs dalen, men litt inn på fjellet, så den ikke sees når man er i dalbunnen, og heia like over én. Og nedenfor den strekker
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 127 / 135
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han skulle først kjøres til sjøs, og så skulle han roes på båt til kirken … javisst skulle det bli gravøl og greier! – Og de gikk pratende ut … Men kiste? sa Haktor – Å, det skulle det nok bli råd med – nyemanden hadde bord, som var beregnet til nytt vetlahus istedenfor det som var revet ned: dem kunne de ta! – For hva i all verden skulle han med nytt uthus, når han hadde? sa Haktor. Og da han kom forbi den nye gjærdestumpen over veisvingen, rev han bjerketrærne løs, slengte dem bort, blåste hånsk som mot fremmede folks ferdsel: hva i all verden de hadde tenkt på her … gjærde folk inne! – Trev en øks, hugg tjærepålen ned … Sett slikt! … Å, jeg skal nok finne den øksa i Hestabergsbrækkå, og jeg! nikket han truende som til en fraværende forbryter. * En ukes tid, eller vel det, etter begravelsen, da fremmedfolket forlengst var gått hjem til bygden og Skåre igjen lå øde, kom vesle Haktor haltende over i Sørstuen; her satt nyemanden akkurat og smurte kirkeskorne, før han skulle sette dem bort.
Gutten skulle be faren om utskiftningen; han var da hvit i ansiktet av sinne. Og mannen og kona satte seg tettere sammen ved kokeovnen; de satt og så på kirkeskornene; de følte begge at nå, så var det på'n igjen og opp i det gamle … Men, her måtte vel dø én engang til slutt. Det var ingen som døde til ingen nytte på Skåre. DEN HVITE LILLE DAME Lenger oppe i østlandsdalen ligger fjellet flatt og fint og lyser skaldet langt bortover, for der står bare gråhvit vier og der rekker ikke granen frem; den høye heia trekker seg oppover langs dalen, men litt inn på fjellet, så den ikke sees når man er i dalbunnen, og heia like over én. Og nedenfor den strekkerGranskogen strekker seg som et bredt, mørkt belte. Så kommer gårdene og husene; de ligger spredt nedover de grønne skråningene, somme kullsvart i tømmeret, somme grå som kampestein, og i klumper ligger de, gjerne litt skjevt med akslen i bakken likesom stribukker etter et ras – men noen er likevel trukket med nedover helt til postveien i dalbunnen. Det er sommergjester på gårdene i dalen. På Skårum oppe under granåsen bor en byråsjef med kone og en femårig datter. Der har det ikke vært byfolk før. De bor i egen stue, og der er en liten hage med bladrike, frodige epletrær uten eplekart og et lite hus i det ene hjørnet av hagen, slik som det huset pleier å stå i dalen; og det stinker fra det når vinden står på fra den kanten. Men på tunet og i hagen er det en summende sommerfred, hvor de spinkle nellikene ikke gjør særlig forsøk på å bli dobbelte; men ellers er det også et syrinlysthus i hagen.
Og ofte hender det at vinden står på fra den andre kanten, og da er det skarp fjelluft i hagen. De to som de leier hos er eldre folk, og de har bare én datter igjen hjemme som er i konfirmasjonsalderen, som kan leke med den femårige piken. Men bort på tunet et stykke unna er det et stakitgjerde som skiller dem fra naboen, og det ble malt rødt da sommergjestene var ventet. Bak det, lenger nede i bakken, ligger en lav
Stue med ørsmå ruter i og på torvtaket. En merkelig høy pipe, som om den var fløyet opp og strakte hals for å gale; den er vel så høy for å gi trekk i gruen, og oppe på pipehellen står en spiss stein og peker i sky som en hanekam. Det er fattigfolk som bor borti Søristua; de er kommet ovenfra, fra en fjellgård i nabobygden, og har kjøpt her. Og de har kjøpt dyrt, og de sliter seg frem år for år. Men for hver høst heter det at nå kommer nok banken til å måtte ta gården; gården har ingen skog, så kontanter er det vanskelig å få tak i. Men det er unge folk; de er bare et par og tyve – mannen giftet seg jo da han var sytten, og enda sitter gutteslænget igjen i kroppen hans, og han er ikke senet, men rund. Maren er et par år eldre. Og man kan høre dem le så godt om kveldene, når de kommer hjem fra slåtten.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 128 / 135
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Granskogen strekker seg som et bredt, mørkt belte. Så kommer gårdene og husene; de ligger spredt nedover de grønne skråningene, somme kullsvart i tømmeret, somme grå som kampestein, og i klumper ligger de, gjerne litt skjevt med akslen i bakken likesom stribukker etter et ras – men noen er likevel trukket med nedover helt til postveien i dalbunnen. Det er sommergjester på gårdene i dalen. På Skårum oppe under granåsen bor en byråsjef med kone og en femårig datter. Der har det ikke vært byfolk før. De bor i egen stue, og der er en liten hage med bladrike, frodige epletrær uten eplekart og et lite hus i det ene hjørnet av hagen, slik som det huset pleier å stå i dalen; og det stinker fra det når vinden står på fra den kanten. Men på tunet og i hagen er det en summende sommerfred, hvor de spinkle nellikene ikke gjør særlig forsøk på å bli dobbelte; men ellers er det også et syrinlysthus i hagen.
Og ofte hender det at vinden står på fra den andre kanten, og da er det skarp fjelluft i hagen. De to som de leier hos er eldre folk, og de har bare én datter igjen hjemme som er i konfirmasjonsalderen, som kan leke med den femårige piken. Men bort på tunet et stykke unna er det et stakitgjerde som skiller dem fra naboen, og det ble malt rødt da sommergjestene var ventet. Bak det, lenger nede i bakken, ligger en lav
Stue med ørsmå ruter i og på torvtaket. En merkelig høy pipe, som om den var fløyet opp og strakte hals for å gale; den er vel så høy for å gi trekk i gruen, og oppe på pipehellen står en spiss stein og peker i sky som en hanekam. Det er fattigfolk som bor borti Søristua; de er kommet ovenfra, fra en fjellgård i nabobygden, og har kjøpt her. Og de har kjøpt dyrt, og de sliter seg frem år for år. Men for hver høst heter det at nå kommer nok banken til å måtte ta gården; gården har ingen skog, så kontanter er det vanskelig å få tak i. Men det er unge folk; de er bare et par og tyve – mannen giftet seg jo da han var sytten, og enda sitter gutteslænget igjen i kroppen hans, og han er ikke senet, men rund. Maren er et par år eldre. Og man kan høre dem le så godt om kveldene, når de kommer hjem fra slåtten.De har tre barn; spedbarnet bærer hun på ryggen når hun går på slåtten, og mannen surrer det fast til henne med et skjerf under armene og ett lenger nede om knæhasene; og når det sover, svøper hun det i kluten og stikker det inn i en høyløe. Det andre barnet er to år, og den eldste gutten er fire. De to eldste ser likedan ut. De har solbleket hår; men huden i hodet er jo svart, så det lyser ikke særlig av det uansett; og de har høye panner og trange små munner, og tannraden foran er tett og sterk nok, men den heller så fredelig og ugrisk innover hos dem begge. De bærer samme drakt, av falmet rødfarget lerret; det er en vest knappet i brystet, og en stakk som henger i svarte bånd over skuldrene. Og den drakten bærer også moren nå på sommerdagen. De små har ikke villet gå med på slåtten den dagen sommergjestene kommer til gården. De står der og titter frem rundt stuehjørnet og stirrer bort i Noristua-tunet mellom det røde staket.
Og da den første undringen er over, stiller den eldste seg tett inntil stueveggen og begynner å synge... eller det ligner mer på enstemte, hesende rop; men øynene i det grå ansiktet slipper ikke den velstelte, hvite, nye, lille jenta bort i Noristua-tunet. Na no, ta to. Na no, ta to.
Og han hamrer i hjørnefjælen med en stein, så det rister helt opp under torvtaket. Den lille på to år finner også en stein og gjør akkurat det samme. Men siden går de dype neseåpninger over til overstadig kvitring. Og kvitringen høres langt utover kvelden inne i stuen. Det synes også som om det kommer noe hvitt opp i vinduskarmen der inne. Men det er ikke så lett å si, for det er så mange knuste ruter, hvor det er klistret papir istedenfor glass. Men da moren kommer hjem fra slåtten om natten med den minste på ryggen, ligger de to der på benken under vinduet og sover, oppå hverandre. Hun flytter dem bort i sengen.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 129 / 135
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De har tre barn; spedbarnet bærer hun på ryggen når hun går på slåtten, og mannen surrer det fast til henne med et skjerf under armene og ett lenger nede om knæhasene; og når det sover, svøper hun det i kluten og stikker det inn i en høyløe. Det andre barnet er to år, og den eldste gutten er fire. De to eldste ser likedan ut. De har solbleket hår; men huden i hodet er jo svart, så det lyser ikke særlig av det uansett; og de har høye panner og trange små munner, og tannraden foran er tett og sterk nok, men den heller så fredelig og ugrisk innover hos dem begge. De bærer samme drakt, av falmet rødfarget lerret; det er en vest knappet i brystet, og en stakk som henger i svarte bånd over skuldrene. Og den drakten bærer også moren nå på sommerdagen. De små har ikke villet gå med på slåtten den dagen sommergjestene kommer til gården. De står der og titter frem rundt stuehjørnet og stirrer bort i Noristua-tunet mellom det røde staket.
Og da den første undringen er over, stiller den eldste seg tett inntil stueveggen og begynner å synge... eller det ligner mer på enstemte, hesende rop; men øynene i det grå ansiktet slipper ikke den velstelte, hvite, nye, lille jenta bort i Noristua-tunet. Na no, ta to. Na no, ta to.
Og han hamrer i hjørnefjælen med en stein, så det rister helt opp under torvtaket. Den lille på to år finner også en stein og gjør akkurat det samme. Men siden går de dype neseåpninger over til overstadig kvitring. Og kvitringen høres langt utover kvelden inne i stuen. Det synes også som om det kommer noe hvitt opp i vinduskarmen der inne. Men det er ikke så lett å si, for det er så mange knuste ruter, hvor det er klistret papir istedenfor glass. Men da moren kommer hjem fra slåtten om natten med den minste på ryggen, ligger de to der på benken under vinduet og sover, oppå hverandre. Hun flytter dem bort i sengen.Og om morgenen, da hun går og de ikke vil være med på slåtten igjen, sier hun til dem: – Ja, dere må ikke komme til den hvite lille dama! – Og som det ofte pleier å skje under landliggeri, settes sommergjesten fra byen under nøye formynderskap, og vertsfamilien velger fra første stund ut dem som anses som representative for bygden og bygdens kultur, for beretningen om den vil jo gå vidt og bredt når ferien er over, og de fremmede vender tilbake til byen. Derfor peiler de i Noristua også ut dem i Søristua, selv om de tit og ofte forsikrer at de der forresten heller ikke er her fra bygden. Og hun i konfirmasjonsalderen passer hele sommeren nidkjært på at den hvite lille
Piken kommer ikke utenfor stakittet; og hun roper til de to små, så snart de kommer helt bort til gjærdet, at nå må de vist gå hjem til mor igjen … Sommeren går. De to står og slår i husveggen hver godværsdag og titter: Na no, ta to. – Kanskje de også har lus? mumler det mellom vertsfamilien og sommergjestene, for å understreke forbudet. Og den hvite lille piken kommer aldri dit. * Hundedagene nærmer seg slutten, og åkrene ligger allerede gule i skråningen og lyser, og de fremmede i Noristua skal reise sin vei tilbake til byen.
Den ettermiddagen står den lille hvite piken helt borte ved det røde stakitgjerdet. Og på den andre siden står de to barhodede grå ansiktene. Som to rislende bekker løper de sammen. Og ingen på tunet legger merke til det. Først ser de på hverandre gjennom sprinkelverket, og ingen sier et ord. De bøyer seg og titter, som om de stod under en lav bjelke. – Kom inn da! sier hun. Men den eldste er stum og rører seg ikke. – Kom inn da vel! vinker hun igjen. Men han er stum. Og så finner hun frem til grinden, får opp kroken og kommer utenfor til dem. – Hva heter du? spør hun. Da ler han høyt opp i luften og tar det lengste hoppet han kan. Og så springer han inn i et nesle-kjær og brenner seg, kommer tilbake, ser på henne og ler. Men hun ler ikke. Hun ser ut som en mor, så overlegen og bestemt i mine. For hun føler liksom at han hopper og brenner seg for henne. – Skal jeg kanskje plukke blomster til deg? sier hun. Men han er stum.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 130 / 135
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og om morgenen, da hun går og de ikke vil være med på slåtten igjen, sier hun til dem: – Ja, dere må ikke komme til den hvite lille dama! – Og som det ofte pleier å skje under landliggeri, settes sommergjesten fra byen under nøye formynderskap, og vertsfamilien velger fra første stund ut dem som anses som representative for bygden og bygdens kultur, for beretningen om den vil jo gå vidt og bredt når ferien er over, og de fremmede vender tilbake til byen. Derfor peiler de i Noristua også ut dem i Søristua, selv om de tit og ofte forsikrer at de der forresten heller ikke er her fra bygden. Og hun i konfirmasjonsalderen passer hele sommeren nidkjært på at den hvite lille
Piken kommer ikke utenfor stakittet; og hun roper til de to små, så snart de kommer helt bort til gjærdet, at nå må de vist gå hjem til mor igjen … Sommeren går. De to står og slår i husveggen hver godværsdag og titter: Na no, ta to. – Kanskje de også har lus? mumler det mellom vertsfamilien og sommergjestene, for å understreke forbudet. Og den hvite lille piken kommer aldri dit. * Hundedagene nærmer seg slutten, og åkrene ligger allerede gule i skråningen og lyser, og de fremmede i Noristua skal reise sin vei tilbake til byen.
Den ettermiddagen står den lille hvite piken helt borte ved det røde stakitgjerdet. Og på den andre siden står de to barhodede grå ansiktene. Som to rislende bekker løper de sammen. Og ingen på tunet legger merke til det. Først ser de på hverandre gjennom sprinkelverket, og ingen sier et ord. De bøyer seg og titter, som om de stod under en lav bjelke. – Kom inn da! sier hun. Men den eldste er stum og rører seg ikke. – Kom inn da vel! vinker hun igjen. Men han er stum. Og så finner hun frem til grinden, får opp kroken og kommer utenfor til dem. – Hva heter du? spør hun. Da ler han høyt opp i luften og tar det lengste hoppet han kan. Og så springer han inn i et nesle-kjær og brenner seg, kommer tilbake, ser på henne og ler. Men hun ler ikke. Hun ser ut som en mor, så overlegen og bestemt i mine. For hun føler liksom at han hopper og brenner seg for henne. – Skal jeg kanskje plukke blomster til deg? sier hun. Men han er stum.Og så begynner hun å plukke. Hun tar det nærmeste hun ser og velger ikke ut til ham. Det blir en syrestrant, og den rekker hun ham. Syre vokser nå over hele Søristuas tun og opp på stengjerdet, og til og med opp på hustaket vokser det syre. Men han står stum. og uten smil og tar imot med sine valne barne-hænder. Han står med stranterne og holder dem ut fra seg, som det var en vigslet vokskjerte, hver én. Broren står like bak. Og begge de små trange munde blir så lysende blide. Og hun ser andagten og tror nesten selv at dette er kostelige urter, og plukker og rækker ham ustanselig. Til slutt er det et tett knippe inne i hans neve. Og da han ikke kan mer, så stikker hun syrestrantene inn i den minstes neve.
Han har enda vanskeligere for å holde på dem, og han knuger trofast med begge nevene. – Så blir hun i Noristua-tunet, som passer den lille piken, mens de tre står bak gjerdet, og hun kommer springende og roper at Lillemor må komme tilbake øyeblikkelig! – Hun mumler hemmelighetsfullt: – Kanskje de også har lus der borte… De to står igjen med syrestrantene og bøyer seg og ser etter den hvite piken mellom stakitsprinklene. Så springer de også hjem. De hopper og springer med syrestrant-kjerterne ut fra seg, og føttene liksom kravler oppå hverandre for å holde følge med syrestrantene innover dørstokken. Inne i stuen kryper de opp på benken under vinduet, og der begynner den eldste å synge sin hese sang gjennom nesen: Na no, ta to. Na no, ta to. Langt utover kvelden høres sangen. Men nå er den blitt merkelig vemodig, og den drøyer seg, som om den har tatt fart ut i det blå. på store stille vinger og handlet om livets lykke og om døden.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 131 / 135
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og så begynner hun å plukke. Hun tar det nærmeste hun ser og velger ikke ut til ham. Det blir en syrestrant, og den rekker hun ham. Syre vokser nå over hele Søristuas tun og opp på stengjerdet, og til og med opp på hustaket vokser det syre. Men han står stum. og uten smil og tar imot med sine valne barne-hænder. Han står med stranterne og holder dem ut fra seg, som det var en vigslet vokskjerte, hver én. Broren står like bak. Og begge de små trange munde blir så lysende blide. Og hun ser andagten og tror nesten selv at dette er kostelige urter, og plukker og rækker ham ustanselig. Til slutt er det et tett knippe inne i hans neve. Og da han ikke kan mer, så stikker hun syrestrantene inn i den minstes neve.
Han har enda vanskeligere for å holde på dem, og han knuger trofast med begge nevene. – Så blir hun i Noristua-tunet, som passer den lille piken, mens de tre står bak gjerdet, og hun kommer springende og roper at Lillemor må komme tilbake øyeblikkelig! – Hun mumler hemmelighetsfullt: – Kanskje de også har lus der borte… De to står igjen med syrestrantene og bøyer seg og ser etter den hvite piken mellom stakitsprinklene. Så springer de også hjem. De hopper og springer med syrestrant-kjerterne ut fra seg, og føttene liksom kravler oppå hverandre for å holde følge med syrestrantene innover dørstokken. Inne i stuen kryper de opp på benken under vinduet, og der begynner den eldste å synge sin hese sang gjennom nesen: Na no, ta to. Na no, ta to. Langt utover kvelden høres sangen. Men nå er den blitt merkelig vemodig, og den drøyer seg, som om den har tatt fart ut i det blå. på store stille vinger og handlet om livets lykke og om døden.Og tonen smitter av på to-åringen, så hans sang også handler om livets lykke og om døden. Da moren kommer hjem den kvelden, finner hun de to på benken under vinduet, de ligger på magen og sover. Og inn i armkroken har de hver sitt store knippe syrestrant. – Hun flytter de to i seng. Og syrestranten tar hun med seg ut i svinestien, med det samme hun gir grisen. Neste morgen tidlig står den eldste røde staken bak det høye staket og venter med det grå ansiktet: – Na no, ta to. Vertsfolket borti Noristua er imorges blitt omgjengelige igjen og roper over staketgjerdet til naboen i Søristua at nå har de da stridt ut for sommeren med det fille byfolket sitt – de er allerede godt og vel nede på stasjonen … Slik får han vite at den lille, velstelte piken har reist imorges. Han legger seg flatt ned på gressvollene og lukker øynene, for aldri mer å våkne.
Og de gule åkrene blir svarte, og granskogsbeltet blir svart, og selv det flate, fine, sølvfargede fjellet blir det som lyser langt, langt borte. Der er bare én hvit flek langt, langt ute: den hvite, lille dammen som er reist … Moren roper at han skal komme inn og spise frokost. Hun roper mange ganger. Og til slutt kommer hun helt hen og løfter i ham. – E søv meddag! svarer han og klorer seg fast til græstufsen. Og årene går. Moren kommer hvert annet år med en ny bror eller en ny søster, og gutten ser at hennes røde stak med selene blir mer laset i kanten for hver sommer, når hun drasser avsted til slåtten med den siste på ryggen. Faren er blitt senet, og ler ikke mer om kveldene, og når ungene så får hver sin lusing, så det kan bli ørens lyd i stuen, og de sitter og hikster stille etterpå, så hender det at den eldste vranten og misnøyd slenger seg utenfor dørstokken og slipper seg ende ned i græsvolden og lukker øynene fast til.
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 132 / 135
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og tonen smitter av på to-åringen, så hans sang også handler om livets lykke og om døden. Da moren kommer hjem den kvelden, finner hun de to på benken under vinduet, de ligger på magen og sover. Og inn i armkroken har de hver sitt store knippe syrestrant. – Hun flytter de to i seng. Og syrestranten tar hun med seg ut i svinestien, med det samme hun gir grisen. Neste morgen tidlig står den eldste røde staken bak det høye staket og venter med det grå ansiktet: – Na no, ta to. Vertsfolket borti Noristua er imorges blitt omgjengelige igjen og roper over staketgjerdet til naboen i Søristua at nå har de da stridt ut for sommeren med det fille byfolket sitt – de er allerede godt og vel nede på stasjonen … Slik får han vite at den lille, velstelte piken har reist imorges. Han legger seg flatt ned på gressvollene og lukker øynene, for aldri mer å våkne.
Og de gule åkrene blir svarte, og granskogsbeltet blir svart, og selv det flate, fine, sølvfargede fjellet blir det som lyser langt, langt borte. Der er bare én hvit flek langt, langt ute: den hvite, lille dammen som er reist … Moren roper at han skal komme inn og spise frokost. Hun roper mange ganger. Og til slutt kommer hun helt hen og løfter i ham. – E søv meddag! svarer han og klorer seg fast til græstufsen. Og årene går. Moren kommer hvert annet år med en ny bror eller en ny søster, og gutten ser at hennes røde stak med selene blir mer laset i kanten for hver sommer, når hun drasser avsted til slåtten med den siste på ryggen. Faren er blitt senet, og ler ikke mer om kveldene, og når ungene så får hver sin lusing, så det kan bli ørens lyd i stuen, og de sitter og hikster stille etterpå, så hender det at den eldste vranten og misnøyd slenger seg utenfor dørstokken og slipper seg ende ned i græsvolden og lukker øynene fast til.Og når så moren blir betenkt over det og roper ham inn til kveldsmat, så svarer han tonløst bare: – E søv meddag! – Det høres underlig ut å si det; men selv det øyeblikket da han som voksen stod borte ved den hvitmalte rekken på Amerika-båten og stirret tilbake etter den siste såre lysningen i luften over landet Norge, og likesom trengte å få samlet sitt livs skjebne i ett fast bilde, så han kunne ha svar klart for seg selv, når det nå begynte å suge og spørre hvorfor han egentlig reiste ut, så sa han til seg selv at han nok allikevel hadde trivdes på Søristua og slitt sin tid ut der, hvis ikke hun, den hvite lille damen, var hadde kommet ham så nær utenfor det røde staket dengang og hadde plukket syrestrant om Søristua og rakt ham den i barnenæven, så han gikk med det som hellig lys … For synene kryper nå på mange vis inn i et menneskes sinn; det er stundom de som kryper inn gjennom lukkede små barneøyne og blir til lengsler, – som suger én med seg mest motstandsløst, ut av gård og grænd og land.
Noter: n1 . Forfatternote: glas , vindu. n2 . Forfatternote: kostbart , besværlig. n3 . Forfatternote:
Skeivodden , volden hvor hestekampene ble holdt. n4 . Forfatternotat: grahest , hingst. n5 . Forfatternotat: kjæte , kåt lystighet. n6 . Forfatternotat: De ble bearbeidet i dalen, tørket sammen på blokker til de ble stive. n7 . Forfatternotat: vinn' , orker. n8 . Forfatternotat: fudde , nok. n9 . Forfatternotat: hell , ellers. n10 . Forfatternotat: tita , kjælenavn for småpiker. n11 . Forfatternotat: bet' , bedre. n12 . Forfatternotat: gama , fornøyelse, «gammen». n13 . Forfatternotat: kalleg , meget. n14 . Forfatternotat:
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 133 / 135
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og når så moren blir betenkt over det og roper ham inn til kveldsmat, så svarer han tonløst bare: – E søv meddag! – Det høres underlig ut å si det; men selv det øyeblikket da han som voksen stod borte ved den hvitmalte rekken på Amerika-båten og stirret tilbake etter den siste såre lysningen i luften over landet Norge, og likesom trengte å få samlet sitt livs skjebne i ett fast bilde, så han kunne ha svar klart for seg selv, når det nå begynte å suge og spørre hvorfor han egentlig reiste ut, så sa han til seg selv at han nok allikevel hadde trivdes på Søristua og slitt sin tid ut der, hvis ikke hun, den hvite lille damen, var hadde kommet ham så nær utenfor det røde staket dengang og hadde plukket syrestrant om Søristua og rakt ham den i barnenæven, så han gikk med det som hellig lys … For synene kryper nå på mange vis inn i et menneskes sinn; det er stundom de som kryper inn gjennom lukkede små barneøyne og blir til lengsler, – som suger én med seg mest motstandsløst, ut av gård og grænd og land.
Noter: n1 . Forfatternote: glas , vindu. n2 . Forfatternote: kostbart , besværlig. n3 . Forfatternote:
Skeivodden , volden hvor hestekampene ble holdt. n4 . Forfatternotat: grahest , hingst. n5 . Forfatternotat: kjæte , kåt lystighet. n6 . Forfatternotat: De ble bearbeidet i dalen, tørket sammen på blokker til de ble stive. n7 . Forfatternotat: vinn' , orker. n8 . Forfatternotat: fudde , nok. n9 . Forfatternotat: hell , ellers. n10 . Forfatternotat: tita , kjælenavn for småpiker. n11 . Forfatternotat: bet' , bedre. n12 . Forfatternotat: gama , fornøyelse, «gammen». n13 . Forfatternotat: kalleg , meget. n14 . Forfatternotat:Sjonni , sjøen. n15 . Forfatternotat: okkon , vor. n16 . Forfatternotat: mai , mere. n17 . Forfatternotat: fygjer , følger. n18 . Forfatternotat: ko , end. n19 . Forfatternotat: onnuge , som har hast. n20 . Forfatternotat: hoste , temmelig, for. n21 . Forfatternotat: snåp , rask. n22 . Forfatternotat: røe , snakke. n23 . Forfatternotat: stokk , kvakk. n24 . Forfatternotat: blække , blad. n25 . Forfatternotat: fôk , folk. n26 . Forfatternotat: spir , en lang lokk over pannen, som aldri klippes, legges bak øret. Voksne folk kunne gråte når en skjelm hadde klippet den av, mens de sov. Og på øvelsesplassen brukte de alle knep for å redde spiret under soldathatten – der var det ikke tillatt. n27 . Forfatternotat: agg , uro. n28 . Forfatternotat: voks , vokste. n29 . Forfatternotat: snek , lukt. n30 . Forfatternotat: leitt , utmattet.
Nut , Knut. n32 . Forfatternote: niv , kniv. n33 . Forfatternote: ve' , være. n34 . Forfatternote: oplôt , skulderstykket, hvori stakken hang. n35 . Forfatternote:
'nonde , nedenunder. n36 . Forfatternote: rein , akerkant. n37 . Forfatternote: boa , kjælenavn til smågutter. n38 . Forfatternote: svigje , bøielig kvist. n39 . Forfatternote: gamnare , morsommere. n40 . Forfatternote: tekje , tykkes. n41 . Forfatternote: adde , alle. n42 . Forfatternote: smie , skjære, spikke. n43 . Forfatternote: fu , bakdel. n44 . Forfatternote: sig'e , synker, blir lavere. n45 . Forfatternote: prøvas , ta tak. n46 . Forfatternote: kallege , fryktelig. n47 . Forfatternote: tvåge , visk, vakeklut. n48 . Forfatternote: skarkje , gammel stor fisk, som er blitt tør og uspiselig av alder. n49 . avsides] rettet fra: avides (trykkfeil) . n50 . Forfatternote: skindbol , en slags regnkappe, opprinnelig av skinn, som dekket ryggen; spesielt praktisk når man gikk foroverbøiet og slo med ljåen. n51 . Forfatternote: sabbe , dorsk og slurvet kone. n52 . Forfatternote: korein , hver en. n53 .
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 134 / 135
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Sjonni , sjøen. n15 . Forfatternotat: okkon , vor. n16 . Forfatternotat: mai , mere. n17 . Forfatternotat: fygjer , følger. n18 . Forfatternotat: ko , end. n19 . Forfatternotat: onnuge , som har hast. n20 . Forfatternotat: hoste , temmelig, for. n21 . Forfatternotat: snåp , rask. n22 . Forfatternotat: røe , snakke. n23 . Forfatternotat: stokk , kvakk. n24 . Forfatternotat: blække , blad. n25 . Forfatternotat: fôk , folk. n26 . Forfatternotat: spir , en lang lokk over pannen, som aldri klippes, legges bak øret. Voksne folk kunne gråte når en skjelm hadde klippet den av, mens de sov. Og på øvelsesplassen brukte de alle knep for å redde spiret under soldathatten – der var det ikke tillatt. n27 . Forfatternotat: agg , uro. n28 . Forfatternotat: voks , vokste. n29 . Forfatternotat: snek , lukt. n30 . Forfatternotat: leitt , utmattet.
Nut , Knut. n32 . Forfatternote: niv , kniv. n33 . Forfatternote: ve' , være. n34 . Forfatternote: oplôt , skulderstykket, hvori stakken hang. n35 . Forfatternote:
'nonde , nedenunder. n36 . Forfatternote: rein , akerkant. n37 . Forfatternote: boa , kjælenavn til smågutter. n38 . Forfatternote: svigje , bøielig kvist. n39 . Forfatternote: gamnare , morsommere. n40 . Forfatternote: tekje , tykkes. n41 . Forfatternote: adde , alle. n42 . Forfatternote: smie , skjære, spikke. n43 . Forfatternote: fu , bakdel. n44 . Forfatternote: sig'e , synker, blir lavere. n45 . Forfatternote: prøvas , ta tak. n46 . Forfatternote: kallege , fryktelig. n47 . Forfatternote: tvåge , visk, vakeklut. n48 . Forfatternote: skarkje , gammel stor fisk, som er blitt tør og uspiselig av alder. n49 . avsides] rettet fra: avides (trykkfeil) . n50 . Forfatternote: skindbol , en slags regnkappe, opprinnelig av skinn, som dekket ryggen; spesielt praktisk når man gikk foroverbøiet og slo med ljåen. n51 . Forfatternote: sabbe , dorsk og slurvet kone. n52 . Forfatternote: korein , hver en. n53 .Forfatternote: skâte , utdød trestamme, som står igjen på roten. n54 . Forfatternote: fyg , følg. n55 . Forfatternote: vo , været. n56 . Forfatternote: lunse , gynge. n57 . Forfatternote: ikon (ekorn) -napp (knapp), den klare (beste) kvæ, som tyter ut av granstammen i form av runde knapper.
Eh, altro ! ɔ : Skulde mene det!. n62 . Forfatternote: si chiude , man lukker. n63 . Forfatternote: alde , frukttrær. n64 . Forfatternote: skarv , berg. n65 . Forfatternote: skaka , riste ned frukt. n66 . Forfatternote: fornøå , fornøden. n67 . Forfatternote: 'na , den (hende). n68 . Forfatternote: fljôt , tidlig moden. n69 . Forfatternote: i tiar , betids. n70 . Forfatternote: hundesløkje , hundekjæks. n71 . Forfatternote: stuttårv , kort ljå. n72 . Forfatternote: bødn , jordet. n73 . Forfatternote: fengje o.s.v. , fåt av roten. n74 . Forfatternote: moe , varmedis («ølrøk»). n75 . Forfatternote: spøt , binding. n76 . Forfatternote: kvætje , hvæsse, bryne. n77 . Forfatternote: årv , skaft på ljåen. n78 . Forfatternote: behændeg , underlig. n79 . Forfatternote: submaren , sommeren. n80 . Forfatternote: morå , morgen. n81 . Forfatternote: dette åv , «flauer», blir spak. n82 . Forfatternote: vette , verte, blir. n83 .
Forfatternote: gjer' , behøver. n84 . Forfatternote: stu , trestamme. n85 . Forfatternote: drøse , prate. n86 . Forfatternote: skjæmd , generet, flau. n87 . Forfatternote: gjel , trangt dalsøk med elveløp. n88 . Forfatternote: låk , syk. n89 . Forfatternote: gjeishodn , gjetehorn. n90 . Forfatternote: utskjæmd , chikaneret, ødelagt i folkesnakket. n91 . Forfatternote: smalen (kollektivt), sauene. n92 . Forfatternote: høl , basseng. n93 . Forfatternote: sotten , pokker (e. l.).
âlved (= malmved) den indre, gode veden i furu o. l. (i motsetning til geite , den ytre, hvite og dårlige). n95 . Forfatternote: stu , trestamme. n96 . Forfatternote: beinka , tjeneste. n97 . Forfatternote: sjond , gravøl. Hans E. Kincks Masker og mennesker er lastet ned gratis fra bokselskap.no
# book_id: global-pdf-a7d45f3089c843ca92c286bf172cb720
# book_title: Masker og mennesker
# chapter_id: 6-masker-og-mennesker-del-6
# chapter_title: Masker og mennesker – del 6
# book_page: 135 / 135
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Forfatternote: skâte , utdød trestamme, som står igjen på roten. n54 . Forfatternote: fyg , følg. n55 . Forfatternote: vo , været. n56 . Forfatternote: lunse , gynge. n57 . Forfatternote: ikon (ekorn) -napp (knapp), den klare (beste) kvæ, som tyter ut av granstammen i form av runde knapper.
Eh, altro ! ɔ : Skulde mene det!. n62 . Forfatternote: si chiude , man lukker. n63 . Forfatternote: alde , frukttrær. n64 . Forfatternote: skarv , berg. n65 . Forfatternote: skaka , riste ned frukt. n66 . Forfatternote: fornøå , fornøden. n67 . Forfatternote: 'na , den (hende). n68 . Forfatternote: fljôt , tidlig moden. n69 . Forfatternote: i tiar , betids. n70 . Forfatternote: hundesløkje , hundekjæks. n71 . Forfatternote: stuttårv , kort ljå. n72 . Forfatternote: bødn , jordet. n73 . Forfatternote: fengje o.s.v. , fåt av roten. n74 . Forfatternote: moe , varmedis («ølrøk»). n75 . Forfatternote: spøt , binding. n76 . Forfatternote: kvætje , hvæsse, bryne. n77 . Forfatternote: årv , skaft på ljåen. n78 . Forfatternote: behændeg , underlig. n79 . Forfatternote: submaren , sommeren. n80 . Forfatternote: morå , morgen. n81 . Forfatternote: dette åv , «flauer», blir spak. n82 . Forfatternote: vette , verte, blir. n83 .
Forfatternote: gjer' , behøver. n84 . Forfatternote: stu , trestamme. n85 . Forfatternote: drøse , prate. n86 . Forfatternote: skjæmd , generet, flau. n87 . Forfatternote: gjel , trangt dalsøk med elveløp. n88 . Forfatternote: låk , syk. n89 . Forfatternote: gjeishodn , gjetehorn. n90 . Forfatternote: utskjæmd , chikaneret, ødelagt i folkesnakket. n91 . Forfatternote: smalen (kollektivt), sauene. n92 . Forfatternote: høl , basseng. n93 . Forfatternote: sotten , pokker (e. l.).
âlved (= malmved) den indre, gode veden i furu o. l. (i motsetning til geite , den ytre, hvite og dårlige). n95 . Forfatternote: stu , trestamme. n96 . Forfatternote: beinka , tjeneste. n97 . Forfatternote: sjond , gravøl. Hans E. Kincks Masker og mennesker er lastet ned gratis fra bokselskap.no
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
