Den begravde månen

# book_id: global-gutenberg-translation-2e617c83b1854d9484f14ae848c693ec
# book_title: Den begravde månen
# chapter_id: 1-den-begravde-manen
# chapter_title: Den begravde månen
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge siden, på bestemors tid, var hele Carland full av myrer – store dammer med svart vann, krypende bekker med grønt vann, og bløte gjørmehull som sprutet når man tråkket på dem. Vel, bestemor pleide å fortelle at lenge før hennes tid var selveste Månen en gang død og begravd i myrene, og som hun pleide å fortelle meg, skal jeg fortelle dere alle sammen om det.

Månen der oppe skinte og skinte, akkurat som hun gjør nå, og når hun skinte, lyste hun opp myrdammene slik at man kunne gå rundt nesten like trygt som om dagen. Men når hun ikke skinte, kom Skapningene som holdt til i mørket og gikk rundt og forsøkte å gjøre ondt og skade; Bogler og Krypende Grusomheter – alle kom de ut når Månen ikke skinte.

Vel, Månen hørte om dette, og siden hun var snill og god – slik hun sannelig er, idet hun skinner for oss om natten i stedet for å hvile som hun naturlig burde – ble hun svært urolig. «Jeg skal se etter selv, jeg skal,» sa hun, «kanskje det ikke er så ille som folk sier.»

Og sannelig, ved månedens slutt gikk hun ned, innhyllet i en svart kappe, og med en svart hette over sitt gule, skinnende hår.

Rett bort gikk hun til myrkanten og så seg rundt. Vann her og vann der; vinkende tussock-planter og skjelvende gjørmehull, og store, svarte stubber som alle var vridd og bøyd. Foran seg var alt mørkt – mørkt, bortsett fra stjernenes glimt i vannhullene, og lyset som kom fra hennes egne hvite føtter, og som snek seg ut av den svarte kappen hennes.

Månen trakk kappen tettere om seg og skalv, men hun ville ikke gå tilbake uten å ha sett alt som var å se; så fortsatte hun, og gikk lett som vinden om sommeren fra tue til tue mellom de grådige, gurglende vannhullene. Akkurat idet hun kom nær en stor, svart dam, glapp foten hennes, og hun var nær ved å falle oppi. Hun grep med begge hendene tak i en stubbe i nærheten for å holde seg stødig, men da hun rørte ved den, tvant den seg rundt håndleddene hennes, som et par håndjern, og holdt henne fast slik at hun ikke kunne røre seg. Hun trakk og vred og kjempet, men det hjalp ikke. Hun satt fast, og måtte forbli fast.

# book_id: global-gutenberg-translation-2e617c83b1854d9484f14ae848c693ec
# book_title: Den begravde månen
# chapter_id: 1-den-begravde-manen
# chapter_title: Den begravde månen
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mens hun stod der og skalv i mørket, og lurte på om hjelpen ville komme, hørte hun noe som kalte i det fjerne, igjen og igjen, før lyden døde hen med et stønn, til myrene var fulle av denne ynkelige gråteklangen. Så hørte hun skritt som plasket gjennom gjørma og skled på tussene, og gjennom mørket så hun et hvitt ansikt med store, redde øyne.

Det var en mann som hadde gått seg vill i myrene. Forvirret av frykt slet han seg videre mot det flimrende lyset som så ut som hjelp og trygghet. Og da den stakkars Månen så at han kom nærmere og nærmere det dype hullet, lenger og lenger bort fra stien, ble hun så sint og så lei seg at hun kjempet og sloss og trakk hardere enn noen gang. Og selv om hun ikke klarte å komme seg fri, vred og vendte hun seg, til den svarte hetten falt av det skinnende, gule håret hennes, og det vakre lyset som kom fra det jaget bort mørket.

Å, men mannen ropte av glede da han så lyset igjen. Og med én gang flyktet alle de onde skapningene tilbake til de mørke krokene, for de tåler ikke lyset. Så kunne han se hvor han var, og hvor stien gikk, og hvordan han kunne komme seg ut av myrene. Og han hadde så travelt med å komme seg bort fra Kvikkene, Boglene og Skapningene som bodde der, at han knapt så på det modige lyset som kom fra det vakre, skinnende, gule håret, som strømmet ut over den svarte kappen og falt ned i vannet ved føttene hans. Og Månen selv var så opptatt med å redde ham, og med å glede seg over at han var tilbake på den rette stien, at hun helt glemte at hun selv trengte hjelp, og at hun var fast holdt av den Svarte Snaren.

# book_id: global-gutenberg-translation-2e617c83b1854d9484f14ae848c693ec
# book_title: Den begravde månen
# chapter_id: 1-den-begravde-manen
# chapter_title: Den begravde månen
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så gikk han av sted; utmattet og gispet etter luft, snublende og gråtende av glede, mens han flyktet for livet ut av de forferdelige myrene. Da kom det over Månen: hun ville gjerne følge med ham. Så dro og kjempet hun som om hun var gal, helt til hun falt på kne ved foten av stubben, utmattet av anstrengelsen. Og mens hun lå der og gispet etter luft, falt den svarte hetten ned over hodet hennes. Så sloknet det velsignede lyset, og mørket kom tilbake, med alle dets onde vesener, med et skrik og et hyl. De kom strømmende rundt henne, spottende og rivende og slående; de skrek av raseri og ondskap, og bannet og knurret, for de kjente henne igjen som deres gamle fiende, som drev dem tilbake til hjørnene og hindret dem i å utøve sin onde vilje.

"Drat deg!", ropte heksenes kropper, "du har ødelagt trolldommene våre i år!"

"Og oss sendte du til å lure i hjørnene!", hylte Boglene.

Og alle vesenene slo seg sammen med et stort "Ho, ho!", helt til selve torvklumpene ristet og vannet boblet. Og de begynte igjen.

"Vi skal forgifte henne – forgifte henne!", skrek heksene.

Og "Ho, ho!" hylte vesenene igjen.

"Vi skal kvele henne – kvele henne!", hvisket de krypende grusomhetene, og tvant seg rundt knærne hennes.

Og "Ho, ho!" spottet resten av dem.

Og igjen ropte de alle sammen av ondskap og illvilje. Og den stakkars Månen krøp sammen, og ønsket at hun var død og ferdig med det hele.

Og de kranglet og diskuterte hva de skulle gjøre med henne, helt til et blekt grått lys begynte å dukke opp på himmelen; og daggryet nærmet seg. Da de så det, ble de redde for at de ikke skulle ha tid til å gjennomføre sin vilje; og de grep tak i henne med sine grusomme, knoklete fingre og la henne dypt ned i vannet ved foten av stubben. Og Boglene hentet en merkelig, stor stein og rullet den oppå henne for å hindre henne i å reise seg. Og de ba to av Will-o'-the-wykes om å ta svinger på å holde vakt ved den svarte stubben, for å se til at hun lå trygt og stille, og ikke kunne komme seg ut for å ødelegge deres spill.

Og der lå den stakkars Månen, død og begravd i myren, til noen skulle sette henne fri; og hvem skulle vite hvor de skulle lete etter henne?

# book_id: global-gutenberg-translation-2e617c83b1854d9484f14ae848c693ec
# book_title: Den begravde månen
# chapter_id: 1-den-begravde-manen
# chapter_title: Den begravde månen
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vel, dagene gikk, og det var tid for den nye Månens komme, og folket la penger i lommene sine og strå i hattene sine for å være klare til hennes ankomst, og så seg omkring, for Månen var en god venn av myrfolket, og de var glade da den mørke tiden var over, og stiene var trygge igjen, og de onde skapningene var drevet tilbake av det velsignede lyset inn i mørket og vannhullene.

Men dag etter dag gikk, og den nye Månen kom aldri, og nettene var alltid mørke, og de onde skapningene var verre enn noen gang. Og likevel fortsatte dagene å gå, og den nye Månen kom aldri. Naturlig nok var det stakkars folket merkelig redde og forvirrede, og mange av dem gikk til den vise kvinnen som bodde i den gamle mølla, og spurte om hun kanskje kunne finne ut hvor Månen var blitt av.

"Vel," sa hun, etter å ha sett i bryggetønna, i speilet og i boka, "det er svært merkelig, men jeg kan ikke med sikkerhet si dere hva som har skjedd med henne. Hvis dere hører noe, kom og fortell meg det."

Så gikk de sine veier; og etter hvert som dagene gikk, og ingen Måne kom, begynte de naturlig nok å snakke – jeg sier dere! Jeg tror de virkelig snakket! Tungene deres gikk i ett hjemme, på vertshuset og på tunet. Men så kom det en dag, mens de satt på den store benken på vertshuset, og en mann fra den fjerne enden av myrlandet satt og røyket og lyttet, da han plutselig satte seg opp og slo seg på kneet. "For pokker!" sa han, "jeg hadde helt glemt det, men jeg tror jeg vet hvor Månen er!" Og han fortalte dem om hvordan han hadde gått seg vill i myrene, og hvordan, da han nesten var død av skrekk, lyset hadde skint frem, og han hadde funnet stien og kommet trygt hjem.

Så dro de alle sammen til den vise kvinnen og fortalte henne om det, og hun så lenge inn i gryta og boka igjen, og så nikket hun med hodet.

# book_id: global-gutenberg-translation-2e617c83b1854d9484f14ae848c693ec
# book_title: Den begravde månen
# chapter_id: 1-den-begravde-manen
# chapter_title: Den begravde månen
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er fortsatt mørkt, barn, mørkt!" sier hun, "og jeg kan ikke se ordentlig, men gjør som jeg sier, så skal dere finne ut av det selv. Gå alle sammen, like før natten senker seg, legg en stein i munnen, ta en hasselkvist i hendene, og si ikke et eneste ord før dere er trygt hjemme igjen. Gå så videre uten å frykte, langt inn i myrområdet, til dere finner en kiste, et stearinlys og et kors. Da er dere ikke langt fra Månen deres; se, og kanskje finner dere henne."

Så kom den neste natten i mørket, og ut gikk de alle sammen, hver mann med en stein i munnen og en hasselkvist i hånden, og man kan tenke seg at de følte seg svært redde og skremte. Og de snublet og vaklet langs stiene inn i midten av myrene; de så ingenting, selv om de hørte sukk og fladder i ørene sine, og følte kalde, våte fingre som berørte dem. Men til slutt, mens de lette etter kisten, lyset og korset, kom de nær dammen ved den store stubben, der Månen lå begravd. Og plutselig stoppet de, skjelvende, forvirrede og redde, for der var den store steinen, halvveis nede i vannet, som et merkelig, stort kisteformet objekt. Og ved toppen stod den svarte stubben, som strakte ut sine to armer i et mørkt, grusomt kors, og på den flimret et lite lys, som et døende stearinlys.

Og de knelte alle ned i gjørmen og sa: "Vår Herre, først fremover, på grunn av korset, og så bakover, for å holde Boglene borte; men uten å si noe høyt, for de visste at de onde skapningene ville fange dem hvis de ikke gjorde som den vise kvinnen hadde sagt."

Så gikk de nærmere, tok tak i den store steinen og dyttet den opp, og etterpå sa de at i ett eneste lite minutt så de et merkelig og vakkert ansikt som så gledesstrålende opp på dem fra det svarte vannet; men lyset kom så fort og var så hvitt og skinnende at de trakk seg tilbake, blendet av det, og i neste øyeblikk, da de kunne se igjen, var fullmånen på himmelen, lys og vakker og vennlig som alltid, og skinte og smilte ned på dem, og gjorde myrene og stiene like klare som dagen, og trengte inn i selve hjørnene, som om hun ville drive mørket og Boglene helt bort hvis hun bare kunne.