Tom Sawyers eventyrAlderstilpasset versjon

Tom Sawyers eventyr Lørdagen var allerede borte da Tom sto der med en bøtte kalk og en lang, dryppende kost. Gjerdet foran tante Pollys hus var tretti fot langt og ni fot høyt, og alt skulle bli hvitt innen kvelden, hadde hun sagt med den stemmen som ikke lot seg diskutere.

Det var et gjerde som kunne sluke mange timer, og Tom kjente det som om det allerede hadde svelget hele dagen. Han strøk et streif maling øverst, så ett til. Den smale, lyse stripen skinte i solen, og et øyeblikk kjente han seg flink. Men alt det nakne, grå treverket rundt skinte også, på sin triste måte, og gjorde ham bare motløs.

Han satte seg tungt på en trekasse og følte lørdagen renne ut av kroppen, som vann gjennom en sil. Lydene av byen drev inn: latter, et rop, et fjernt bjeff. Alle andre gutter var ute og lekte, mens han satt her som en fange, bundet fast til en kost.

Jim kom ut porten med en blikkbøtte og var på vei til vannposten. Der pleide barna alltid å flokke seg, sloss for moro skyld, skvette, skrek og hermet etter de voksnes prating. Vannposten var en hel verden, og den verdenen var to hjørner unna.

Tom tilbød ham en glitrende klinkekule hvis Jim ville kalke litt for ham i stedet. Tante Polly hadde forbudt det, sa Jim, og skottet nervøst tilbake mot kjøkkenet. Men Tom hadde flere triks i ermet. Han lokket med å vise den vonde tåen sin, en stor, hoven sak som så skikkelig farlig ut og som hadde fått ham til å tenke i senga at han kanskje kunne dø av den.

Jim bøyde seg nysgjerrig for å se – og akkurat da for fløy tante Polly ut som en storm gjennom porten. Skjørten strøk plankene, øynene lynte. Jim forsvant nedover

gaten som en skygge, og Tom fikk en svi på baken og et strengt blikk som sa at han skulle jobbe, ikke kjekke. Når voksne så slik ut, var det best å late som om man alltid hadde ment å gjøre det riktige.

Han jobbet. En stund. Han så på gjerdet som om det var et fengsel og han sto innenfor og telte dager. Strøk maling, så på stripen, strøk mer. Han prøvde å pifte opp motet med å plystre, men lyden døde fort.

Tankene ble mørkere og mørkere. Om litt ville guttene komme forbi, frie som fugler, og gjøre narr. Han gravde i lommene sine og samlet all verdens småskatter – en knust klokke som ikke gikk, en dørhåndtak som ingen dør trengte, fire klinkekuler med hakk i – men fant ut at han ikke eide nok til å kjøpe seg en eneste times frihet, ikke ett eneste strøk fra en vennlig sjel. Det stakk.

Da kom ideen. Den steg fram sakte, så skinnende at Tom måtte bite seg i kinnet for å ikke smile. Hvis han bare kunne gjøre jobben sjelden. Noe ikke hvem som helst kunne få til.

Hvis han gjorde det til kunst, ville ingen se på det som slit. Han tok kosten på nytt, ristet den så malingen fordelte seg jevnt, løftet hodet og malte sakte, nøye, som om det var en hemmelig kunstart og ikke arbeid. Han knep øynene sammen, lot hånden hvile i luften som om han hørte etter noe inni malingen.

Da kom Ben Rogers dansende nedover gaten, spiste eple og lekte at han var dampskipet Big Missouri, med fløyt og signal og alt som hørte med. Han pustet tungt som en dampmaskin og styrte mellom sprekkene i fortauet. Tom så ham ikke. Ikke med det første.

Han fortsatte med penselen som om verden utenfor var borte. Ben

stanset og gliste, en gutt som akkurat hadde funnet en som hadde det verre. «På pinebenken, Tom?» Han tygget eple og ropte det som et skipsfløyt. Tom kikket alvorlig på stripen han nettopp hadde lagt, tok et lite skritt tilbake, løftet haken, la til en nennsom berøring her, en der. «Pinebenk?» sa han langsomt, som om ordet var nytt og litt overraskende. «Dette passer Tom Sawyer.» Han hadde stemmen til en maler som nettopp hadde fått æren av å stryke siste strøk på en kongekrone. Ben lo. «Passer? Du vil vel ikke påstå du liker det?» Tom rykket til, nesten fornærmet; rynket pannen, som om Ben ikke skjønte det minste av det store i verden. «Liker? En gutt får ikke kalke et gjerde hver dag, Ben. Det er noe helt spesielt.» Ordene hang i luften og glitret nesten. Noen ord gjør det, hvis noen tror nok på dem. Ben svelget eplespytt. Han så på gjerdet, på malingen som lå jevn og fin, på Tom som løftet hodet og betraktet sitt eget strøk som om han vurderte en diamant. Tom flyttet seg, betraktet arbeidet med hodet på skakke, korrigerte en detalj i hjørnet. Stilheten mellom de to ble tykkere. Ben begynte å vri seg. «La meg prøve litt,» sa han til slutt, som om det ikke betydde noe, men det gjorde det. Tom nølte. Han pekte på gjerdet med et saklig alvor han ikke hadde trodd han hadde i seg. Tante Polly var så nøye. Denne siden lå helt foran huset – alle så den. Det var ikke for hvem som helst. Kun én av tusen gutter kunne gjøre dette riktig, kanskje to av to tusen, hvis solen sto rett. Ben tilbød kjernehuset. Tom ristet på hodet, nestensørgmodig, som om det var synd å måtte si nei. Ben tilbød hele eplet. Tom lot det henge et

øyeblikk i luften, som en fisk på en krok, og overlot så kosten med tung mine, men inni seg danset han og sang uten lyd. Han var fri i ett helt strøk. Da Ben svettet i solen, stod med tungen bak en tann, og jobbet som en voksen, dinglet Tom med beina på en tønne i skyggen, gumlet eple og smidde planer som ble bedre og bedre for hvert tygg.

Flere gutter kom for å erte, men ble for å kalke. For sjansen til å legge ett eneste strøk betalte de med en drage, en død rotte med snor, en munnharpebit, en tinnsoldat, to rumpetroll, et messingdørhåndtak, en enøyd kattunge – rikdommer som fikk Toms lommer til å klirre og tykne og gjøre han litt høyere i ryggen. Gjerdet fikk tre strøk, og sto plutselig der som noe som alltid hadde vært hvitt.

Da kalken tok slutt, hadde Tom nesten ruinert hele guttelandsbyen og følte en varme spre seg fra brystet og utover. Han sa til seg selv at han hadde oppdaget en stor lov, som bare de som ser og tør, får se: arbeid er det man er tvunget til å gjøre; lek er det man ikke er tvunget til. Å kunne snu det, det var nesten som magi.

Tante Polly ble overrasket da han ropte at han var ferdig. Hun trodde han for lengst hadde stukket av og løpt etter en eventyrlyst. «Alt?» «Alt,» sa Tom, og sto strunk som en soldat.

Hun gikk ut for å sjekke, først med uttrykket til den som forventer det verste. Men hun ble stående. Gjerdet var hvitt, pyntelig, til og med litt ekstra strødd utover bakken der dryppene var tørket som små måner. «Du kan når du vil, Tom.» Hun ga ham et godt eple fra spiskammeret – det beste, det som lå bakerst – og en

liten preken om at godteri smaker best etter ærlig arbeid. Tom nikket ærbødig og lyttende, som om han aldri hadde tenkt noe annet. Og hukket en smultring på vei ut, hverdagslig og kjærlig, slik noen gutter gjør når verden er god. Friheten smakte søtt og sprøtt som en helt fersk smultring.

Han så Sid forlate utetrappa med sin alltid rene krage og sin alltid rene samvittighet, og i et øyeblikk for en byge av leirklumper rundt brorens ører. De sprutet som små stjerner mot treverket. Før noen rakk å løfte en pekefinger, var Tom over gjerdet og borte, lett i kroppen, i fred med sjelen – hevnen for at Sid hadde sladret om den svarte tråden var tatt. Tråden kunne man alltid feste på nytt. Det var verre med stoltheten.

På plassen var to «hærer» av gutter oppstilt, skjeve kepser og stokker som sverd. Tom var general for den ene, vennen Joe Harper for den andre. De to generalene satt høyt, hver på sin tønne, og ga ordre gjennom adjutanter som løp som villhester. Slaget var langt og storartet, med mye roping og oppfinnsomt døing. Toms hær vant, først litt, så mye, og til slutt alt.

Han gikk seirende hjemover med bøyd sabel (en pinne med barken av), og passerte huset til Jeff Thatcher. I hagen sto en ny jente, som solen liksom falt annerledes på. Blå øyne, gult hår i to fletter, hvit kjole, broderte bukser som tittet fram når hun beveget seg så man så at det var noen som hadde tatt seg bryet. Helt plutselig var alt i Tom endret, som når vinden snur uten varsel. Amy Lawrence, som nylig hadde vært hele verden for ham, fordampet som en drøm ved soloppgang. Han viste seg, hengte seg i gjerdestolper, sto på hendene, gjorde alle de rare guttebevegelsene han kjente, alle de som vanligvis

virket. Jenta så og så bort, og så igjen, som det passer seg når noe er nytt. Hun kastet en liten stemorsblomst over gjerdet da hun gikk, en blomst så lett at den knapt traff bakken. Tom listet seg, plukket den med tærne for ikke å bøye seg for mye, gjemte den under jakken ved hjertet og drømte seg hjem, sakte, som en som bærer noe som nesten ikke tåler å bli båret. Søndagen etter var han dypt urettferdighetsfornærmet. Tante Polly hadde pryllet ham for en sukkerbolle som Sid hadde knust. Og Sid hadde stått der som en engel med bønnhender. Det brant inni Tom. Han satte seg i et hjørne og så for seg sin egen død med stor patos, slik gutter kan, med detaljer som svir litt i magen: tante Pollys tårer, Sids anger som aldri ville komme, byens stille hvisking om hvor god en gutt Tom egentlig hadde vært, og hvor synd det var at ingen hadde sett det før. Da kusinen Mary kom trippende hjem fra landet, med rene hender og noe rolig i gangen, gikk han mørk ut for ikke å bli sett. Han la seg under vinduet til den ukjente jenta den kvelden, la armene i kors som en helt i en bok, foldet hendene over brystet som en som snart skal bæres, og ventet på å dø i natteluften – og fikk en skvett skittent vaskevann over seg og brakk et vindu i forfjamselsen. Det var slik virkeligheten ofte møtte drømmene hans: med en bøtte kaldt vann. Han listet seg inn senere, la seg til uten aftenbønn, skamfull og bitter på en gang, og Sid merket det med sine nøyaktige øyne. Mary hjalp ham å pugge bibelvers søndag morgen. Hun hadde tålmodighet som en liten elv, hun bare rant og rant til ordene lå riktig. Tom valgte seg

Bergprekenen fordi han håpet den var kort. Det var den ikke. Ordene sto som høye trær. Mary lovet ham en Barlow-kniv om han sto løpet ut. Den var dum og klønete og skar dårlig, men det sto «Barlow» på den, og det var nok. Noe kan være nok bare fordi det står riktig ord på det. På søndagsskolen byttet han seg til billettbrikker i alle farger – blå, røde, gule – ved å bruke bøtter av hvitebrikker fra dagen før og all byttekunst han eide. Ti blå var en rød, ti røde var en gul, ti gule var en bibel, og bibler ble bare delt ut til mirakelbarn som hadde samlet i årevis. Guttene visste hva som var mulig og ikke mulig, men Tom bar på nye muligheter i lommene. Da dommer Thatcher og familien hans kom på besøk, sank stillheten som et teppe. Noen stjerner har det med å dempe lyden rundt seg. Den lille jenta i følget var henne, hageengelen. Tom «viste seg» av alle krefter, og hver muskel var med. Hvis han kunne kaste hatten akkurat riktig, kanskje hun så ham. Og kanskje hun smilte. Kanskje. Så skjedde det som fikk Mr. Walters, superintendenten, til å stivne av lykke og mistenksomhet samtidig: Tom Sawyer leverte ni gule, ni røde og ti blå. En bibel, takk. Alle hvisket. Walters delte den ut med stor følelse, som om han var en konge som ga land til en vassal, men kjente et ubehag inni seg som han ikke kunne riste av. Noe stemte – og noe skurret. Dommer Thatcher, som var byens storhet denne formiddagen, la hånden på Toms hode, mild og tung, og ba ham si navnene på de to første disiplene. Tom vred i en knapp og hadde ikke et ord. I slike øyeblikk krymper en gutt til sin minste størrelse. «David og Goliat!»

skvatt det ut. Et barmhjertighetens slør falt over resten. Noen smilte i skjegget, noen knipset med sprukken tunge. Kirken begynte snart etterpå. Tom satte seg ved tante Polly, langt fra sommervinduet som lokket med lys. Hundre voksne trykket seg inn, modellgutten Willie Mufferson ledet moren som en skjør porselenstatue, og salmesangen Old Hundred løftet bjelkene da alt var over for den dagen – men ikke før en puddel hadde tygd i seg Toms skarvebille og forvandlet gudstjenesten til et kort, uforglemmelig kaos der noen lo under hymnen og noen ikke våget å puste. Mandag hatet Tom, som alle mandager. Han våknet og følte tyngden av uke i hele kroppen. Han tenkte på sykdommer og håpet på en med langvarig sengeligging, en som gjorde ham blek på en interessant måte, og som gjorde tante Pollys hjerte mykt. Han løftet på en vond tå, stønnet så høyt han klarte, vekket Sid og ropte at tåen var mortifisert. Sid så på ham med sitt forskerblikk og hysjet, som om man kan hysje smerte. Tante Polly så gjennom ham da han kom med tåa. Hun hadde sett mange gutter i huset sitt og enda flere jentetårer. Han nevnte tannen. Hun kom med silketråd og et glødende kull, og hjertet i henne var like fast som hendene. Hun bandt tråden i tannen og i sengestolpen og dultet gløden mot ansiktet hans. Tom rykket bakover – og tannen hang og svaiet som en klokke som akkurat hadde ringt fra seg. På vei til skolen blåste han stolt gjennom det nye hullet, et blåst som sa: jeg har vært gjennom noe. På veien møtte han Huckleberry Finn, byens omstreifer og alles misunnelse. Huck kom og gikk som han ville, sov på dørstokker, gikk aldri i skole eller kirke, kunne banne mesterlig og starte våren i barføtter. Han bar alltid med seg litt

av natten, selv i fullt sollys. Tom var forbudt å leke med ham, så de lekte når de kunne, i skygger og bakgater, der forbud blir til gylne gater. Huck hadde en død katt. Den skulle kurere vorter. Tom mente spunk-vann var bedre, men lot seg overbevise om at død katt ved midnatt, på kirkegården, når djevlene kom for å bære bort en skurk, sikkert også virket. «Gamle Hoss Williams blir lagt i kveld,» sa Huck, «jeg mjaue-signaliserer ved elleve.» Ordene mjaue-signaliserer fikk Tom til å føle seg som en del av en hemmelig hær. De byttet Toms nyuttrukne tann mot Hucks flått og skiltes. Tom kom sent på skolen. Læreren i kurvestolen spurte hvorfor, og stemmen var søvnig og farlig. Tom så to lyse fletter foran en ledig plass på jentesiden, og alt bestemte seg nesten av seg selv. «Jeg stoppet og snakket med Huckleberry Finn,» sa han. Læreren ble rød av vantro og en hel klasse trakk pusten. Juling, og plass ved siden av Becky Thatcher. Slik mister man frihet og får en helt annen. Han tegnet på tavlen hennes – et skrått hus, røykrør som slang som en korketrekker, en stiv liten dame med vifte. Becky så, smilte, rødmet, og Tom skrev Jeg elsker deg med bitte små streker og skjulte det med hånden sin. Hun tryglet og lo, han lot henne lese, og hun slo ham med fingertuppene og var lykkelig med det samme. Noen ganger trenger ikke barn store ord for å forstå hva som foregår mellom to hjerter. Til slutt tok læreren ham i øret midt i lykken, og klassen lo som de alltid gjorde når det var trygt å le. Tom gled likevel på luft. I den søvnigste timen lot han en flått gå på pulten. Joe Harper og han delte flåtten i rettferdige halvdeler ved hjelp av en

krittstrek – enhver som fikk flåtten over på sin side uten å røre den, eide den til neste sidebytte. Det var en lek med regler, og reglene var halve gleden. Tiden gikk, pulsen sank, og de glemte verden rundt seg.

Et tungt slag på begge rygger varslet at læreren hadde sett alt. Noen slag setter seg i huden, noen i stoltheten. Disse gjorde begge deler.

I friminuttet lånte Tom og Becky skolen for seg selv. De tygget samme tyggegummiklump etter tur, den lille luksusen minnet dem om sirkus og sukkerspinn, og snakket om fremtiden som om den var en hage de kunne trå stier i. De ble forlovet etter Toms oppskrift: si at du aldri vil ha noen andre, og så kysse. Becky lovet, Tom lovet.

Verden sto litt stille. Så glapp det ut, slik det gjør for noen som har hatt mange planer: «Amy Lawrence og jeg…» Beckys øyne fyltes med tårer fortere enn han rakk å gripe ordet sitt tilbake. «Jeg er ikke den første!» Hun stormet av sted, og skoene slo mot gulvet som små spiker i hjertet hans.

Tom gikk stolt bort for ikke å være liten, men stoltheten var tynn som papir. Da stoltheten var tom, ble han bare ensom. Han gravde etter en gjemt klinkekule senere, prøvde på en gammel trolldom for å få alle de tapte tilbake. Den virket ikke, og troen hans hang og dinglet som en løs tann, men han skyldte på hekser og kastet en annen klinkekule etter med «Bror, finn din bror». Da lå to kuler sammen, og verden var igjen i orden akkurat nok til å holde ut.

Han møtte Joe Harper i skogen. De lekte Robin Hood slik boken befalte. Joe skjøt Tom med en pil, Tom døde storartet – lenge, med sukk og siste ord – helt til han løy seg rett

opp av en brennesle og bannet mer ekte enn heltemodig. Slik er noen helter når mauren kryper opp på knærne deres. Om natten snek Tom seg ut og mjauet under Huck Finns vindu. Sammen gikk de til kirkegården – en løftet høyde med lutende gjerder og solfalmede treplanker over sunkne graver. Gresset var svartere der enn andre steder. Vinden hvisket i trærne som gamle stemmer som hadde mye på hjertet, men som ikke fikk sagt det riktig. De var ved en fersk haug da en lykt og tre skygger kom gjennom mørket. «Djevler,» pustet Huck. Tom holdt pusten så brystet verket. Men det var Muff Potter, den fillete drukkenbolten, den døvstumme spanjolen som hadde vært rundt i byen – og en ung doktor: Robinson. De begynte å grave opp kisten, jernet skrapte i jorden med en lyd som fikk ryggen til å ise. De kranglet. Doktoren slo Muff i bakken med en gravplate. Den «døvstumme» – Indianer-Joe – reiste seg lydløst, tok Potters kniv, krøp som en katt og stakk den inn i doktorens bryst. Doktoren falt uten en lyd, som et telt uten plugger. Indianer-Joe la kniven i Potters høyre hånd. Potter våknet, forvirret, hulket og trodde han var morderen. Han ba Joe tie, og Joe nikket alvorlig, som en venn i sorg. Guttene løp til beina nesten ikke bar dem, med hjertene i halsen og verden snudd på hodet. I skyggen av det gamle garveriet skar de små bloddråper i tomlene, trykket dem mot et neverstykke og skrev med blod: «Tom Sawyer og Huckleberry Finn sverger å tie, og må falle døde om de bryter eden.» Ordene dirret, ikke bare av blodet, men av alt de hadde sett. De begravde den bak veggen. En hund hylte utenfor og skar dem i hjertet. De tittet ut: hunden sto med snuten mot Muff Potter, som

snorket i gresset, en sliten mann uten onde tanker i søvnen. «Å, kjære – det er ham!» hvisket de. Nå var alt i bevegelse, men munnene deres var låst. Den låsen kjentes tung som en port til en festning. Tidlig neste dag var Potter arrestert. Den blodige kniven ble funnet ved siden av ham. Injun Joe sto ved liket og fortalte steinhardt sin løgn om slagsmålet og om hvordan Potter hadde stukket. Potter trodde på ham. Hele byen trodde på ham, for Joe talte rolig, og det er noe med ro som ligner sannhet.

Tom og Huck sa ikke et ord, men nettene deres var fulle av knivglimt og brune ansikter med øyne uten nåde. Sid sa over frokosten at Tom snakket i søvne og skrek «Det er blod!» Tante Polly ba ham slutte med å gjøre henne redd, men hun la hånden mot brystet lenge etterpå. Tom bandt et skjerf rundt kjeven og lot som han hadde tannverk en hel uke for å slippe spørsmål. Han ble en liten skygge, selv i dagslys.

Noe gjorde litt godt: Tom snek seg til fengselsvinduet og ga Muff Potter tobakk, fyrstikker og småting. Potter gråt så skjegget dirret. «Dere er snillere enn alle de jeg har hjulpet før,» sa han, og stemmen var som en muggen kjeller full av anger. «Jeg fortjener straff, jeg gjorde nok noe fælt da jeg var full, men dere – dere må aldri drikke dere fulle, gutter.» Tom gikk bort med en klump i halsen som var tung som bly, og den satt der som en ekstra hals, hele dagen.

Becky var borte fra skolen en uke, syk. Tom mistet lysten til alt – krig, pirater, alt som pleide å bruse i ham. Tante Polly prøvde nye kurer: iskaldt vann, varme bad, sennepsplastre, og til slutt et «smertestillende» som brant som ild i

flytende form og luktet som noe en katt ikke ville gå over. Tom fant på å elske medisinen. Han ba om den hele tiden og helte resten i en sprekk i gulvet, med et lurt øre til hvordan lyden ble når dråpene forsvant. En dag matet han katten Peter med det. Katten rakk taket på to sprang, raste rundt som om helvete brant, danset på bakbeina, sto med ryggen krummet som en bue og klør som små sverd, og fløy ut av vinduet sammen med blomsterpottene.

Tante Polly skjønte hva som var skjedd, for man skjønner mye når man ser både katt og gutt. «Hvorfor plage katten?» «Av medlidenhet. Den hadde jo ingen tante.» Hun måtte le og tørket øynene sine med forkleet. Medisinen ble borte for godt, og huset pustet lettet ut.

En dag han sto ved skoleporten, kom Becky tilbake. Alt i ham spratt og bråkte for å bli sett, og han kastet en gutts hatt på taket av ren iver. Becky vendte seg bort og kalte ham en som alltid «skulle vise seg». Hun la trykk på ordene slik bare noen få kan, og Tom stivnet, ble kald og bestemte seg for å bli en forbryter.

Noe stort. Noe ingen kunne overse. Han rekrutterte Joe Harper og Huck Finn med blikk som sa mer enn ord. De møttes ved elvebredden ved midnatt, hvisket passordet «Blod!» og skjøv en flåte ut fra stranden.

Månen fløt som sølv i elven. Tom var Black Avenger of the Spanish Main, Huck Red-Handed, Joe Terror of the Seas. De drev i natten mot Jackson's Island. Ilden de stjal fra en tømmerflåte lyste rødt på ansiktene deres og gjorde dem eldre. De stekte flesk og fisk, svømte nakne i elva, rullet seg i varm sand, røykte piper og ble grønne i fjeset og uendelig modige, slik bare gutter

kan være når ingen voksne ser. Frihet! Ingen skole, ingen såpe, ingen kløende skjortekrager. Ingen noe, bortsett fra svak vind og myke lyder. Da de hørte et kanonskudd langt borte fra elva, stoppet de og så på hverandre med munnene litt åpne. Ferga skjøt over vannet. Brød med kvikksølv ble slept langs strømmen, det knirket i tauene. «Noen er druknet,» sa Huck, rolig og med et sting som gjorde stemmen hans tynn. Tom skjønte det i samme øyeblikk som gleden gjorde et hopp: «Det er oss!» Hjertet deres vokste av å tenke på mor, tanter og hele byen som sørget, på svarte klær og ord som «de var gode gutter innerst inne». Det er en rar ting ved å være savnet: det gjør en varm, selv i skyggen. Om kvelden snek Tom seg hjem med en barklapp i lomma. Han gled inn under senga til tante Polly og hørte henne hulke over ham sammen med Mrs. Harper. De to kvinnene mintes hvor gode guttene egentlig var, bak alle rampestrekene. De husket små hender som bar inn ved, og blikk som sa «unnskyld» uten ord. Tom lå musestille og svelget opp og ned. Han krøp fram da huset sov, la barklappen ved lyset – og tok den tilbake igjen etter en idé han ikke ville miste: de tre skulle dukke opp midt i sin egen begravelse. Det skulle bli et minne som ikke gikk vekk selv om man ble gammel. På øya slo en storm ned som en vegg av vann og støy. Seilet de brukte som telt, rev seg løs og fløy som et spøkelse. Guttene løp mellom lyn og skarpe tordendrønn, og fant ly under en stor eik. Lynet sprakk treet de sto ved i to, men ikke før de hadde forlatt det. Det sang i luften etterpå. Da uværet var forbi, blåste ilden deres

i gang igjen under den store stokken, med våte fingre og utholdenhet. De satt våte, så glade som helter som hadde bestått en prøve, og spiste mer flesk og fisk og snakket om alt de hadde opplevd som om de hadde vært borte i årevis.

Hjemlengselen kom som en myk hånd og trykket dem litt i brystet, men Tom dro opp hemmeligheten sin som en tryllekunstner drar et tørkle fra ermet. De skulle hjem – på sin egen begravelse. Helt nye helter. Ingen kunne ta det fra dem.

Byens klokke kimet alvorlig da søndagen kom. Kirken var full av svarte kjoler, tørklede øyne og dype sukk. Presten talte om de tre guttene – hvor gode de egentlig hadde vært, det han aldri helt hadde lagt merke til før, og stemmen hans ble varm på de rette stedene. Tårene rant.

Så knirket galleridøren. Én, to, tre gutter kom marsjerende ned midtgangen, sølete og stridsk, med ansikter som prøvde å være ydmyke og mislyktes fordi smilet ikke lot seg kneble. Tantene og mødrene kastet seg over dem. Noen sa de aldri ville høre Old Hundred sunget så ekte igjen, for nå bar tonene både sorg og latter samtidig. Tom fikk kjærtegn, kjeft og klemmer i om hverandre hele dagen, og alt var godt i det samme sekundet og litt vondt i det neste, slik hjemkomster ofte er.

Om morgenen etter fortalte han tante Polly at han hadde «drømt» om besøket den natten og gjenfortalte ord for ord det hun og Mrs. Harper hadde sagt.

Hun klynget seg til ham, med fingrene hardt i skjorten hans, og Sid forsøkte å si noe mutt og moralsk, men ble tiet. Tom kysset tanten, litt klossete og litt fint, og gled ut. Hun sto en stund med den gamle piratjakken hans i hendene, rørt og redd, lette i lommen og fant barklappen.

Hun gråt og smilte på samme tid. Hun kunne tilgi en gutt for en million synder for noe slikt, og kanskje enda en for resten av dagen. Tom ble en helt. Han gikk med svai og røykte pipe ved høylys dag, mens mindre gutter flokket rundt ham og prøvde å puste ut røyken som menn. Becky så ham snu ryggen til henne med en ro han ikke følte. Han skravlet med Amy Lawrence til hun ble rød av glede og Becky ble blank i blikket. Becky ropte om en storslagen piknik hun skulle få holde, og inviterte alle – unntatt Tom og Amy, og ordene hennes landet som små steiner på fortauet. Tom flørtet hardere med Amy, men da han så Becky sitte med Alfred Temple og bildeboken, kvalte sjalusien ham som en altfor trang krage. Han drev tilbake for å brenne øynene på synet, fordi det er bedre å vite nøyaktig hvor vondt det gjør. Til slutt løp han hjem. Han orket ikke mer av å være stor og liten i samme kropp. Senere helte Alfred blekk i staveboken til Tom for hevn. Becky så det, men bestemte seg for å tie – Tom hadde fortjent å få ris for ikke å ha møtt blikket hennes da hun forsøkte forsoning i gangen. Intet er så hardt som den lille rettferdigheten vi deler ut til dem vi elsker. Tante Polly konfronterte Tom med at han ikke hadde «drømt», men virkelig hadde vært hjemme den natten. Tom sa han hadde villet skrive en beskjed, men så snakket de om begravelsen og han klarte ikke ødelegge en så stor plan. «Kysset du meg den natten?» spurte hun, og ansiktet hennes myknet. «Ja.» De ble forlikt i hjertet, slik man blir når sannhet og ømhet endelig finner samme stol. På skolen gjorde skjebnen seg klar. Rektor Dobbins hadde

en låst bok i kateteret – en tykk anatomi med fargelagte plansjer. Alle barn ønsket å se den, fordi ingen fikk lov.

En dag sto nøkkelen i låsen, som om boken selv hadde pustet og åpnet en dør på gløtt. Becky så seg om, åpnet, bladde, og der – et stort, farvet nakenbilde som brant som en skam uten ord. Skyggen hennes falt over siden samtidig som Tom kom inn. Becky dro til seg boken og rev siden tvers av i skrekk. Papiret smalt som en pisk. Hun brast i gråt med hendene for ansiktet.

«Du kommer til å sladre!» Tom ble stram i munnen, men øynene hans var myke. Han tenkte på hvordan alt kom til å skje: Rektor ville stå tungt og spørre «Hvem?» Ingen svarte. Han ville spørre én og én, og på Becky ville han se det. Hun ville få ris for første gang, og han visste hvordan det kjentes.

Skolen gikk. Alfreds blekk ble oppdaget. Rektor trykket Tom hardt med spørsmål og blikk og puster, og Tom nektet og tok pryl for «prinsippet». Det sved og prikket, men i Toms indre vokste noe som var større enn hud.

Så sovnet Dobbins i stolen, våknet med rykk, låste opp kateteret og trakk ut boken. Han bladde – og stoppet med den slags stillhet som alltid følger etter et lyn. «Hvem har gjort dette?» Han gikk fra ansikt til ansikt.

Becky bleknet til nesten gjennomsiktig. Da sprang Tom opp. «Jeg gjorde det!» sa han høyt nok til at hjertet hørte det. Han tok julingen stille, med tenner som beit seg i leppen. Becky så på ham med et blikk som var all takknemlighet og ærefrykt og noe nytt som kanskje var noe annet.

Om kvelden hvisket hun «Hvordan kunne du være så edel!» i øret hans, og Tom sov med ordene som vuggesang

og som en ring rundt brystet. Eksamen kom. Ungpikene leste opp stiler med store ord og sørgmodige emner, fulle av moraler til slutt. Folk klappet fordi de er snille og fordi de glemmer hvor det gjør vondt å skrive for læreren. Læreren tegnet et kart over Amerika på tavla med skjelvende hånd. Det var stater som fløt litt, men det gjorde ingenting. Så ble parykken hans nappet av av en katt som guttene senket ned i en snor fra loftsluka. Parykken dro med seg et glitrende skallet hode som signmalerens gutt hadde forgylt en natt, og lyset fra vinduene tok imot og gjorde det verre. Møtet brøt opp, latteren runget, og ferien kom med en brå endring som smaken av kaldt vann på en varm dag. Muff Potters rettssak begynte. Tom hang utenfor rettsalen med ett øye på døren og resten på bakken, som om han kunne lese fremtiden i støvet. Bevisene la seg tunge på den ulykkelige mannen, og stillheten i rommet presset seg inn i ørene på alle som satt der. Injun Joe pekte med steinefjes mot Potter og gjentok sin historie. Den var glatt som noe han hadde øvd på. Da Potter sank, reiste Toms mot seg. På tredjedagen kalte forsvareren «Thomas Sawyer». Hele salen gispet. Tom kjente knærne sine, men de bar ham. Han fortalte med skjelvende stemme om natten på kirkegården. Da han kom til slaget og knivstikket, spratt Injun Joe mot vinduet, slo til side de som sto i veien og forsvant som en skygge som finner en sprekk. Muff Potter ble frifunnet og trykket Tom til hjertet, og det var som å bli holdt av en som var redd for å falle. Tom sto i avisen som helt, men om natten sto Injun Joe i alle drømmene hans. Når vinduet knirket, ble det en kniv. Når månen flyttet

seg, ble det et ansikt. Sommeren lå lat og klebrig, med fluer og sakte ettermiddager. Tom var en stund i avholdsbevegelsen for å gå i flott skjerf i begravelsen til dommer Frazer, men dommeren holdt seg akkurat levende for lenge. Da han endelig døde, marsjerte Tom stolt i toget – så meldte han seg ut og mistet lysten til både å banne og drikke, for det var ikke lenger noe skjerf å vinne. En mesling slo ham i bakken i tre uker, og da han kom ut, var «vekkelsen» over. Vennene hans var tilbake i gamle spor, og verden likte best å være som den var. Han møtte Huck. Å grave etter skatter lød bedre enn alt annet, for det finnes alltid et sted under jorden der en hemmelighet hviler. De startet under et dødt tre, midnatt, der skyggen falt riktig og luften sto stille. Skatten ville høre at de kom, sa Huck, og Tom sa stille ord han hadde lært av en gutt som hadde lest en bok om pirater. Å si riktige ord i mørket kan gjøre et barn modigere. De fant ingenting. Neste dag valgte de det hjemsøkte huset. De hvisket seg gjennom døråpningen, sjekket første etasje, våget seg opp trappen. Den knirket som om den levde og prøvde å skremme dem ombestemt. De la seg på magen og kikket gjennom knutehull i gulvet ned til stuen. To menn kom inn. Den ene var fillete. Den andre med grønne briller, hvit kinnskjegg og serape, han som lot som om han var døvstum spanjol i byen. Han snakket. De gispet uten å lage en lyd: Injun Joe. Noe i måten han holdt ansiktet på, var nok. Han sovnet, våknet, spiste, lette etter et sted å gjemme sølvpenger i. De løftet en peishelle og fant en pose som klirret med en lystig lyd som ikke

passet til det mørke rommet. Så støtte kniven hans på treverk. En råtten kiste. «Mann, det er gull!» sa partneren, og stemmen ble lav og ru. De lo lavt, løftet, skranglet. Noe med jord på picken og spaden gjorde Injun Joe mistenksom. «Noen har gravd her nylig. Vi tar ikke sjansen. Vi tar alt til Nummer To, under korset.» De ville gå. Joe prøvde trappen. Den brast nesten, som alt som er gammelt og lei. Han bannet og bestemte at de skulle dra med det samme. Tom og Huck ventet til de var borte, snek seg ut og skalv som blader i vind som ikke syntes. Nummer To. Hvor? Et romnummer på et vertshus, sa Tom, med den stemmen han brukte når planer vokste i ham som brød. Han fant ut at «toeren» på det fine vertshuset var opptatt av en ung advokat, men på det mindre var nummer to låst hele tiden, med lys der inne om natten. Det måtte være der. Når noe lyser på feil tid, lyser det med mening. De la en plan. Tom tok nøkler hjemmefra, en hel bukett med metallhåp, Huck holdt vakt med en blikklanterne gjemt i et sukkerfat. Natten var så svart som tjære, og lyden fra elven var tykk og langsom. Tom snek seg inn i bakgaten til vertshuset, på tær som knapt var der. Huck sto alene med hjertet hamrende i halsgropen og blikket som hoppet mellom busker. Tiden bøyde seg og ble lang som en evighet, slik den gjør når noe skal skje og ikke vil. Plutselig så han et svakt flakk, og Tom raste forbi som en fugl som nesten har blitt skutt. «Løp!» ropte han, «løp for livet!» De løp til et forlatt slakterhus. Uværet brøt løs samtidig, og himmelen var plutselig full av vann og lys. Pusten sto i hvite, skremte skyer

foran dem da de stanset. Tom fortalte at døren ikke hadde vært låst. Inne på gulvet, ved flaske og tinnkrus, hadde Injun Joe ligget og sov, med hendene som to snarer. Tom hadde nesten tråkket på hånden hans. «Én flaske er ikke nok til å få ham trygt drukken,» sa Tom, «vi må vente til han går ut og så stjele kisten.»

Det var lett å si der i slakterhuset, vanskeligere å gjøre i skute-natten. Huck la seg på høyloftet hos Ben Rogers om dagen og holdt vakt hver natt. Han sov lite, spiste dårlig, var alene i mørket med følelser som var større enn han hadde ord for. Han visste at noen voksne ord fantes, som mot og plikt, men de var ennå litt for store for munnen hans. Likevel bar han dem.

Mens Tom reiste til piknik hos dommer Thatcher med Becky og vennene, og vogner rullet og jenter lo, ventet Huck ved vertshuset. Tom lovet å komme hvis Huck trengte ham, og noen løfter lyser litt i en gutts hjerte. Men kvelden ble svart og tung, og da bakdøren til vertshuset gled opp forsiktig, lot Huck Tom sove. To menn smatt ut og bar på en kasse. Huck gled etter som en katt, barbent på sumakstien, hver skygge var en fiende og venn.

De gikk forbi Welshmannens hus på Cardiff Hill og videre til en grind. «Vi venter til lyset slukkes,» hvisket den ene – Injun Joe. Den andre ville gi opp, for han var mindre ond, eller kanskje bare mer redd.

Joe begynte å snakke om hevn, ikke pengene. Mannen til enken Douglas hadde ydmyket ham, latt ham piske som en fange, og nå ville han «gå løs på utseendet» hennes. Skjære opp nesen, skåre ørene. «Hvis jeg må drepe deg for at du hjelper, dreper jeg henne også.» Ordene var

som kniver i mørket. Huck kjente de fant veien gjennom buskene inn til ham. Huck skalv, men han løp. Han løp med hele kroppen og alt han hadde lært av å være fri.

Han banket på hos Welshmannen. «Fortell meg alt, og ingen får vite at det var du,» sa den gamle med et blikk som var skarpt som en flint og snilt som en stol på kjøkkenet. Litt etter listet Welshmannen og sønnene opp stien med våpen.

De nøs for høyt og skremte skurkene. Skudd, rop, så stillhet. Mennene forsvant inn i skogen og vekk i mørket som suger alt.

Sheriffen ble vekket og vakter satt langs elva. I morgengryet kom enken Douglas for å takke Welshmannen, som ikke røpet Hucks navn.

Det finnes voksne som vet å holde på det viktigste. Samme søndag ble det ropt i kirken. Dommer Thatchers kone hadde ikke Becky hjemme hos seg. Tante Polly så seg rundt etter Tom med en slik skygge i ansiktet at selv Sid ble stille.

Ingen visste om han hadde vært på fergen. Det ble hvisket av panikk, og noen sa de to var blitt igjen i hulen. Lyset i kirken ble plutselig hvitere, som når man blir redd.

Tom og Becky hadde gått langt ned i mørket med de andre, tegnet navnene sine med røykrusk på veggene og ledd, før leken med gjemsel hadde skilt dem som en lek ofte gjør, plutselig og uten ondt. De hadde funnet en liten stein-niagara som hadde bygget opp en praktfull trapp av kalk. Den så ut som noe en dronning kunne gå ned.

De klatret, og jegerne i dem våknet. De satte små røykkryss for å huske veien tilbake, som små brødsmuler i en eventyrskog. Flaggbatter slo ut Beckys lys i store skyer; de flyktet inn i en gang og lo litt for høyt. De lo

en stund, pekte på stalaktitter som glitret som hvite ben og iskuler, fant en underjordisk innsjø, satte seg og lyttet. Stillheten var så dyp at den presset på trommehinnene og gjorde stemmen liten hvis man prøvde den.

«Jeg hører ikke de andre,» sa Becky. «Vi er bare litt lenger nede,» sa Tom, og prøvde å lydlegge mot, men inne i seg visste han ikke lenger veien. Han blåste ut ett lys for å spare, med en ro han ikke helt eide.

De vandret, satte tegn, ropte – og hørte ekkoene le tilbake uten varme. Sulten kom. Tom hadde en kakeslant igjen fra pikniken, som ble delt på et øyeblikk. De drakk vann ved en liten kilde, kaldt som skygge.

Da flammen til det siste lyset stod rett opp og døde, var mørket helt, og det var som å stå med øynene lukket og armene bundet. De sov, våknet, gråt, styrket hverandre med tomme ord som blir fulle når noen sier dem med hånden din i sin, gikk og ventet.

Lyd ble en fiende og en venn, for alt man ikke ser, blir større. Noen ropte langt borte, så langt at det nesten ikke var en stemme. Tom trakk Becky etter seg mot lyden, men en dyp kløft stoppet dem som et nytt hav. Ropene ble borte, som om noen lukket en dør.

Becky ble sittende i svart apati og sa hun ville bli der for å dø, og stemmen hennes var så rolig at Tom ble iskald. Han tvang seg til å holde hånden hennes og være rolig, for når en er redd, trenger den andre ro mer enn alt.

Da hun sov, bandt han enden av en drage-line til en stein og krøp. Han lot kroppen bli øyne. En gang som svingte, et lite vindpust over kinnet, som en finger fra verden utenfor, så

– en prikk, som lys. Han presset seg gjennom en åpning liten som et nøkkelhull. Mississippi. Daglys som nesten gjorde vondt. Han dro seg tilbake til Becky, snakket seg gjennom hennes vantro, og før det ble helt mørkt igjen utenfor, fikk han henne ut. Hender ble knær, knær ble hender. En båt kom forbi som en redning i en sang. Folk tok dem om bord og ga dem mat og hvile, og kjørte dem hjem i triumf, og byen pustet ut så dypt at det nesten hørtes. Uka etter beordret dommer Thatcher den store huleporten kledd med jern og låst med tre kraftige låser, så ingen flere barn skulle bli borte i den labyrinten. Gamle menn nikket. Mødre sov litt bedre. Da Tom tilfeldigvis hørte det, ble han hvit på et øyeblikk. «Injun Joe er der inne,» gispet han, og snart drog en hel flokk menn bort for å åpne. Inne i forhallen, ved dørens steinsprang, lå den halvblodige mannen stiv med ansiktet vendt mot den smale stripa av frihet utenfor. Ved siden av ham lå bowiekniven, bladet brukket på stein. Den store grinda i dørkarmen var hakket av timer med nytteløst arbeid. Han hadde lett opp stearinlys stukket inn i sprekkene og spist dem. Han hadde fanget flaggermus, og spist dem, bare klørne lå igjen som smale tegn. Han hadde slått av toppen av en liten stalagmitt, ristet en stein i hul og satt den der under en stalaktitt, for å fange én dråpe hvert tredje minutt – en spiseskje vann på et døgn. Den samme dråpen hadde falt siden før romerne, sa mennene, og faller fortsatt i dag. Turister står stille foran den og ser på dryppet og tenker på mannen som ventet, men de tenker også på hvor stille verden går sin gang når ingen bestemmer over den. Hele distriktet kom til begravelsen.

Noen sa det nesten var like godt som en hengning. Særlig de som nettopp hadde skrevet på en liste for å benåde ham. Av den slags er det mange i verden. Mennesker liker ofte at andre får det de fortjener, og glemmer hvor fort meninger kan snu.

Morgenen etter tok Tom Huck til side. Injun Joe var død, men en ting var ikke fortalt alle: skatten. «Den er i hulen,» sa Tom, og det var som om noen åpnet et skattekart inni Huck. Hucks øyne lyste. «Under korset.»

De lånte en liten skiff, rodde milevis nedover elva og gikk i land ved et særlig kratt der Tom hadde sneket seg ut sist. Vannet klukket som om det lo av dem, men var vennlig. De skjøv seg inn gjennom buskene og åpningen, bandt sammen flere dragehaler til en lengre line, og gikk, forsiktige som rever.

Ved en bratt leirskråning holdt Tom lyset opp: På grundfjell var det risset et svart kors. «Han ville aldri komme nær et kors,» sa Tom og prøvde å berolige Huck, som var redd for den dødes ånd mer enn for stein og mørke. Frykt for Gud og frykt for spøkelser er ikke det samme, men de ligner i en barnekropp.

De klatret ned, prøvde én gang, to, tre. Tom så voks på stein, fingermerker av talg. Han gravde, fant planker. Under dem en sprekk som gikk videre, som en munn som ikke var ferdig med å snakke. De ålte seg inn, og der, gjemt, sto en kiste og en kruttønne og to gamle geværer.

Guttene stakk hendene nedi. Gull. Mynter som var kalde og tunge og slipte. Sølv som glitret uten sol. Nesten for mye å se på én gang.

De fylte to små sekker så fulle at de knapt rakk å løfte dem, men løftet dem likevel, sammen, med et blikk

som sa: vi deler. «Nå er vi rike,» sa Huck, alvorlig som en voksen som nettopp har kjøpt jord. «Vi er rike,» sa Tom, og tenkte i samme øyeblikk på en røverbande han ville starte – riktig, med ordentlige regler, midnatt og alt som hørte med.

Rikdom smaker ekstra godt når den får være med i en plan. De stappet sekkene på loftet i vedskjulet til enken Douglas, for noen hemmeligheter må stå i ly litt. Waliseren dro dem med på middag i enkens hus. Huck ville flykte – for han kjente ikke bordskikker, og fine klær gjorde ham stiv og liten – men Tom holdt ham igjen med løfter og blikk.

Det var fest for Welshmannen og sønnene. Sid, som alltid, hadde sladret alt og litt til, for det lå i ham å bringe orden i verden med ord. Midt i takketalen, da Welshmannen fortalte hvordan en ukjent løper hadde reddet enkens ansikt denne natten, spratt Tom opp. Han kunne ikke sitte stille med en hemmelighet som ville gjøre en venn stor.

«Huck trenger ikke belønning. Han er rik.» Folk lo, så på hverandre, tenkte på katter og gutter. Tom forsvant, kom tilbake med sekkene, og tømte gullet på bordet så det klang mot treet og alle reiste seg. «Halvparten til Huck, halvparten til meg.»

Det tok en god stund å telle til over tolv tusen dollar. Hver mynt hadde kommet lang vei for å ligge der denne kvelden. Nå gikk byen fra gravøl til gullfeber. Hvert «hjemsøkte hus» ble endevendt av velkledde herrer med blåsvarte negler og lyder de ikke pleide å lage.

Tom og Huck ble beundret som om de hadde oppfunnet penger. Tante Polly satte Toms penger ut på seks prosent sammen med dommer Thatcher, enken Douglas gjorde det samme med Hucks. Guttene hadde en dollar om dagen og halv dollar

på søndager, mer enn noen prest kunne håpe å se i hånden sin på en uke. Penger ruller annerledes i en guttelomme. Dommer Thatcher hørte også hvordan Tom hadde tatt straffen for Becky. Han kalte det en løgn som gikk skulder ved skulder med George Washingtons ærlighet. Det var ikke alle som tenkte slik, men dommeren gjorde det, og noen voksne meningers varme rekker langt. Huck prøvde å bo hos enken. Han ble vasket, kledd, lagt i rene laken som luktet sol og såpe, vekket på samme klokkeslett hver morgen, fikk skole og kirkegang, ble bundet av servietter, kniv og gaffel. Halvparten av ordene han måtte bruke, satt som steiner i munnen. Han savnet vind på ansiktet og frihet i føttene. Etter tre uker var det nok. Han rømte til en gammel tønne bak slaktehuset. Der lå han, røykte pipe og spiste stjålne rester fra en bakdør, og pusta som en som hadde reist hele veien hjem. Ingen sa når han skulle legge seg. Ingen ba ham folde hendene. Stillheten var venn. Tom fant ham, som han finner det han vil. «Bli med tilbake. Enken vil dø av sorg.» «Jeg passer ikke til det,» sa Huck stille, og blikket hans glei bort slik blikk gjør når tanken har gått foran. «Søndagsskinnsko flår meg levende. Å være rik er ikke slik de sier. Det er bare bekymringer og å ville være død.» Han sa det uten å ville være dramatisk; han sa det fordi det var sant for ham akkurat da. Tom så sjansen, og når Tom ser en sjanse, bruker han den som en stige. «Det er noe du går glipp av om du ikke er respektabel,» sa han. «Du kan ikke være med i banden min. Vi skal bli røvere. Ekte. Med innvielse ved midnatt, blod på en kiste, en ed som svir og ord

som ingen utenfor får høre. Vi skal bære bort fanger og leve på løsepenger. Vi skal ha passord og hemmelige tegn. Ingen sladrer. Aldri.»

Huck satt en stund. Verden kjentes for stor, men akkurat passe for en drøm. «Jeg blir,» sa han. «Jeg blir hos enken en måned, to om det trengs – så lenge det tar å bli røver. Og når jeg er røver, blir hun nok stolt av at hun reddet meg.»

Ordene hans smakte litt bedre i munnen enn de forrige. Det var som om han fant en bro mellom to liv.

Slik ender denne lange historien om en gutt som slo og løy og reddet og elsket, og som nesten alltid mente vel, selv når han gjorde seg til. Tom lærte at lek kan bli arbeid om noen tvinger deg til det, og at arbeid kan bli lek om du bare gjør det sjeldent og på din måte. Han fikk se at en liten gutt kan stå i veien for en ond mann, med ordene alene, og at vennskap tåler blodets ed og fortellinger som ikke alle voksne får høre. Han lærte hvor mørk en hule kan være – og hvor stort dagslyset i en prikk kan bli for noen som trenger det mest. Han lærte at kjærlighet kan gjøre deg dum og modig samtidig, at skam kan svi og likevel lære deg å stå opp, at det går an å være stolt og god i ett og samme hjerte, selv om det er vanskelig.

Og i kveld, når månen henger over Mississippi og sirissene synger i gresset, hvisker kanskje tre gutter passordet «Blod!» under eika ved åkeren og drømmer om kryssede sverd, hemmelige huler, og en gjeng som aldri forråder hverandre. De fleste drømmer blir voksne av å bli delt. Noen blir til historier som varer. Dette er en av dem.