Kong Oedipus

Byen Theben var syk. Vinden bar lukten av røkelse og råte. Husene stod med åpne dører, men det var stille der inne, som om pusten hadde sluttet. Ved templene lå folk på knærne og hvisket bønner som smuldret mellom leppene. Barn hostet, og mødre la kalde kluter på varme panner. Pesten hadde kommet som en usynlig sky og hang over alt, dag og natt.

Midt i dette stod kong Oedipus. Han var ikke en hvilken som helst konge. For ikke lenge siden hadde han reddet byen ved å løse Sfinxens gåte, og siden da hadde folket kalt ham klok og modig. Nå så han ut over plassen foran palasset og kjente et sug i magen. Han måtte finne et svar. Han sendte Creon, sin svogers sønn, til Apollons orakel i Delfi for å høre hva gudene krevde.

Mens de ventet, snakket han rolig til de syke, løftet små barn opp og lot dem kjenne at han hørte dem. Han lovet at dette ikke skulle vare, at han ikke skulle hvile før han fant roten til alt. Da kom Creon tilbake, støvet av veien på klærne, og hele folkemengden ble stille. Oedipus gikk ham i møte. Han merket at Creon bar på en beskjed som ville røre hele byen.

Creon fortalte det som orakelet hadde sagt: Pesten var straffen for et gammelt svik. Den forrige kongen, Laios, var blitt drept, og morderen gikk fortsatt fri i Theben. Først når drapsmannen ble funnet og straffet, ville byen bli ren. Ordene falt tungt på trappene til palasset. Mange hadde nesten glemt at kong Laios var død; noen hvisket om røvere på en vei, andre om et bakhold. Men sannheten var aldri blitt funnet.

Oedipus kjente hjertet slå raskere. Hvis et gammelt mord var årsaken, skulle han løse det som et nytt gåte. Han trådte frem og sverget høyt at han skulle finne morderen, om han så måtte snu hver stein i landet. Han utstedte en forbannelse over den skyldige: At han som hadde gjort dette, skulle leve i ulykke og være usynlig for vennskap, og at ingen skulle gi ham mat eller ly. Han lovet samtidig beskyttelse til alle som kom med sannhet, selv om sannheten var farlig.

Første steg var klart: Han kalte på Teiresias, den blinde seeren, som ofte hadde hjulpet konger med å høre det som lå bak verden. I mellomtiden sendte han bud om vitner som hadde overlevd angrepet på Laios. Alt skulle frem. Pesten presset alle, og alt skulle lyttes til.

Teiresias ble ført inn, støttet av en gutt. Han gikk med sikker fot selv om øynene hans ikke så. Han lyttet inn i stillheten før han snakket. Oedipus, vennlig men bestemt, ba ham si hva han visste. Seeren holdt tilbake. Han kjente en sannhet som brant, men som ville brenne alt hvis den ble sagt. Han bad om å få slippe. Oedipus insisterte. Byen døde, og sannhet måtte frem.

Til slutt kom ordene. Teiresias sa at morderen de lette etter, var i Theben. Han bodde der, var kjent der, og hadde blod på hendene uten å vite det. Da Oedipus presset hardere, falt den verste beskyldningen. Teiresias sa rett ut at Oedipus selv var årsaken til byens ulykke. Ordene var som is i varm luft. Oedipus rykket bakover, så frem, og lot vreden få form. Han beskyldte Teiresias for å være betalt av noen som ville styrte ham. Hvem? Han så mot Creon. Hadde Creon og seeren sammen funnet på dette for å ta tronen?

Teiresias ristet på hodet. Han skyldte ikke på noen. Han fortalte kun det han måtte. Han talte om blindhet som ikke bare sitter i øynene, om en mann som så verden uten å se sitt eget liv. Oedipus, flammet av sinne og frykt, jaget seeren ut. Plassen kokte av uro.

Dronning Jocasta, Oedipus kone og Creons søster, kom for å roe stormen. Hun la en hånd på Oedipus arm og ba ham lytte. Spådommer, sa hun, kunne ikke alltid stoles på. Hun hadde et eksempel: Hennes første ektemann, kong Laios, hadde fått høre en profeti om at han skulle bli drept av sin egen sønn. For å unngå det, hadde de latt et spedbarn bli satt ut på fjellet Cithaeron med bundne ankler, så det aldri kunne krabbe hjem. Likevel ble Laios drept, men ikke av en sønn, mente de, bare av røvere på en vei. Slik kunne spådommer lure mennesker til å skape sin egen frykt.

Oedipus ble plutselig stille. Der Jocasta hadde villet trøste, hadde hun åpnet en dør. Hun nevnte et sted: et treveiskryss der Laios ble drept. Oedipus kjente at minnet steg frem som en mørk bølge. Han husket støv, hjulspor, raseri. Han spurte Jocasta ut: Hvor møttes de tre veiene? Hvor mange menn var med? Hvordan så kongen ut? Hun svarte så godt hun kunne. Et treveiskryss, en eldre mann i en vogn, tjenere rundt ham. En av dem, sa hun, overlevde og var i live ennå, men han holdt seg unna palasset. Oedipus kjente pusten bli kort.

Nå fortalte Oedipus sin egen historie. Han var vokst opp i Korint, hos kong Polybus og dronning Merope, og hadde elsket dem som foreldre. Men en kveld, under vin og latter, hadde en mann sagt i forbifarten at Oedipus ikke var Polybus ekte sønn. Ordene brente i ham. Han dro i hemmelighet til Delfi for å spørre guden. Svaret han fikk, var en profeti som hans hjerte aldri hadde glemt: Han skulle drepe sin far og gifte seg med sin mor.

I skrekk vendte han ikke hjem, for å ikke true dem han trodde var foreldrene. Han gikk vekk fra Korint, ut i landet. På veien, ved et treveiskryss, møtte han en vogn. En eldre mann ropte at han skulle vike. Noe i Oedipus sprakk. Det ble dytt, slag, et hjul som skar bakken, en stokk som bet i hans skulder. Rasende, i en brå og skitten kamp, drepte han den gamle mannen og flere av hans menn. Han gikk videre, med blodet fra et annet liv på hendene, og med spådommen lurende som en skygge.

Da han kom til Theben, møtte han Sfinxens gåte, løste den, og ble deres konge. Byen ga ham Jocasta til hustru. Han hadde trodd han unnslapp sin skjebne. Nå sto han og så på Jocastas ansikt, og tallene i hans hode møttes: en gammel mann, et treveiskryss, en spådom.

En budbringer fra Korint ankom. Han bar sandaler fulle av støv og nyheter på tungen. Polybus var død, sa han, av alderdom og fred. Oedipus sank på en benk, og noe i ham lettet. Han hadde ikke drept sin far. Profetien var i ferd med å miste kraft. Men like etter strammet han seg igjen. Hva med sin mor, Merope? Skjebnen var ikke helt brutt. Han ville ikke tilbake til Korint hvis han kunne bli årsaken til enda en ulykke.

Budbringeren lo mildt og ristet på hodet. Han fortalte at Polybus ikke var Oedipus far. Som ung hyrde hadde han funnet et spedbarn på fjellet Cithaeron, med føttene stukket gjennom og bundet, etterlatt til å dø. Han tok barnet i armene av medlidenhet. Han ga det til kongen og dronningen i Korint, som ikke kunne få barn. Slik ble Oedipus Korints prins. Hvem hadde gitt ham spedbarnet? En annen hyrde, sa budbringeren, en tjener fra huset til Laios. Oedipus kjente det skjelve i hele kroppen.

Jocasta stivnet. Hun ba Oedipus slippe denne jakten på sannhet. Hun ba ham gå, være stille, ta det livet de hadde. Men han ville vite. Han sendte bud etter hyrden som hadde overlevd drapet på Laios. Noe i luften var blitt skarpere, som om en kniv nærmet seg.

Hyrden ble ført inn, gammel og lut. Han ville helst ikke se noen, selv om han ikke så særlig godt lenger. Han gjenkjente budbringeren fra Korint. De delte et blikk, som om en eldgammel hemmelighet hadde våknet. Oedipus stilte spørsmål. Stemmen hans var rolig, men hendene hans var hvite rundt tronen. Hvem hadde gitt deg et spedbarn på Cithaeron? Hvorfor var barnets ankler såret? Hyrden vred seg. Han mumlet om ordre, om barmhjertighet som var svakhet.

Under tvang, og under blikkene fra alle, tilsto han. Barnet var Laios sønn. Dronning Jocasta hadde gitt ordre om at det skulle dø, for å stanse profetien om at sønnen skulle drepe sin far. Hyrden hadde ikke klart det. Han hadde gitt barnet videre til budbringeren fra Korint. Og slik hadde barnet overlevd.

Oedipus tok på sine egne ankler. Der var arr, gamle og harde, nesten som om kroppen alltid hadde båret sannheten, men ingen hadde sett. Brikkene falt på plass med et smell i stillheten. Han, Oedipus, hadde drept en mann ved et treveiskryss. Mannen var hans far. Han hadde giftet seg med kvinnen som fødte ham. Hun var hans mor.

Jocasta forlot rommet i stillhet, uten å se på noen. Hun gikk raskt, nesten som et dyr som vet at fellen er i ferd med å lukke seg. Oedipus, bundet til sannheten han hadde krevd frem, ropte etter henne, men stemmen hans døde i de høye dørene. En stund var alt stumt. Så kom skrik innenfra, skarpe og korte. De som løp inn, kom ut igjen med ansikter som ikke kunne si ord. Dronningen hadde tatt sitt eget liv, stilt seg utenfor livets støy.

Oedipus gikk inn. Han så henne henge, kjolen hennes som en knust bølge. Han tok brosjene hennes, de tunge med kraftige nåler, og stakk dem mot sine egne øyne. Lyset brast. Smerte kom sammen med mørke, og for første gang på lenge så han alt uten bilder. Han ropte at han ikke lenger var verdig til å se verden, at sannhet uten klokskap var en tung bør.

Han ba om å bli ført bort fra byen han elsket, forvist, som han selv hadde krevd for den ukjente morderen. Creon kom, ikke lenger bare den rolige rådgiveren, men mannen som måtte ta styringen. Oedipus ba om to ting: at Jocasta skulle begraves med ære, og at han selv fikk ta farvel med sine døtre, Antigone og Ismene. Han rørte ved deres hår som om det var siste gang han kjente noe mykt i verden. Han sa at skjebne kan være taus i mange år og så rope høyt på en dag.