FrankensteinAlderstilpasset versjon

Forfatteren fortalte at ideen til denne historien kom fra lærde som mente at naturens hemmeligheter kanskje en dag kunne forstås så godt at det som nå virker umulig, ikke lenger ville være det. Ikke for å kalle på spøkelser eller troll, men for å vise menneskers hjerter klarere – hva de elsker, hva de frykter, og hva de velger når ingen ser dem. Slik begynner en fortelling om is og ild, om glødende drømmer og bitre følger. Den ble skapt en kald og regnfull sommer ved Genfersjøen, da venner leste tyske spøkelseshistorier høyt og lovte hverandre å skrive sine egne. De andre glemte løftet. Denne fortellingen ble skrevet ferdig.

En mann ved navn Robert Walton skrev brev til søsteren sin hjemme i England. I desember holdt han til i St. Petersburg og sto ute om kvelden for å kjenne det nordlige draget i luften. Bare å puste det ga ham glede og en vill trang til å reise nordover, helt til polpunktet, der han forestilte seg en verden av klart lys og hemmeligheter ingen ennå hadde oppdaget.

Han drømte om å løse mysteriet med kompassnålen, om å se nye stjerner og kanskje gjøre noe stort for menneskene. Han hadde ikke mye skolegang, men hadde lest reiseskildringer glupsk og til og med forsøkt seg som poet en stund.

Da han arvet penger, bestemte han seg. Han seilte på hvalfangst for å lære sjøens harde liv, leste seg opp i matematikk og medisin, og fant et skip og menn som ikke var redde for is.

Alt som manglet var en virkelig venn – en som kunne dele gleden og holde ham oppe i mørke stunder. I mars skrev han fra Arkhangelsk at skipet var klart, isen lå tykk, og han savnet en sjelsfrende mer enn noe annet. I juli fortalte han at reisen gikk godt. Mennene var modige, og isfjell som drev forbi skremte dem ikke.

I august ble havet et grått og kvernende glass. Tåken var så tett at de nesten ikke så baugen. Isen presset seg sammen, og skipet sto stille. Så rev tåken seg opp. Langt der borte gled en slede over flaten, trukket av hunder.

På sleden sto en skikkelse så stor at alle som så den ble musestille. Den forsvant mot nord. Senere, da isen brast og skipet kom fri, fant de en ny slede, nesten frosset fast på et drivende isflak. Bare én hund var i live, og i sleden lå et menneske, utmattet og halvveis død av kulde. Han spurte på engelsk, men med fremmed aksent, hvor skipet var på vei.

Da Walton svarte at de søkte nordpolen, nikket den fremmede svakt og lot dem løfte ham om bord. Han segnet om, og de gav ham suppe, brandy og varme tepper. Sakte kom han til hektene. Walton flyttet ham inn i sin egen lugar. Øynene hans lyste av vill sorg og skiftevis galskap og mildhet.

Når noen spurte hvorfor han reiste alene på isen, svarte han: «Jeg leter etter en som flyktet fra meg.» Da Walton fortalte om den store skikkelsen de hadde sett, spisset den fremmede seg og stilte mange spørsmål om hvor «demonen», som han sa, hadde dratt.

Walton begynte å like den syke mannen som en bror. Han var klok, vennlig i måten han talte på, og så kultivert at alle som hørte ham ble stille. Likevel lå det en skygge over ham som ikke lett lot seg løfte. En dag satt de sammen ved rekka. Walton fortalte at han lengtet etter en venn som kunne forstå ham.

Mannen sukket og sa at han en gang hadde en slik venn, et nobelt menneske, men at han hadde tapt alt.

«Jeg kan ikke begynne livet på nytt,» sa han stille. Etter noen dager, da vinden peip i riggen og havet var fullt av drivende isfjell, så den fremmede Walton alvorlig inn i øynene. «Du kan nok gjette,» sa han, «at jeg bærer på en fortelling om lidelse. Jeg vil fortelle den, for du vender ansiktet mot samme farlige stjerne som jeg en gang gjorde. Kanskje vil mine ord stanse deg før du når dit jeg nå kommer fra.»

Mannen het Victor Frankenstein, og han var fra Genève. Familien hans var vel ansett, og faren hans var rettskaffen og høyt respektert. Før Victor ble født, hadde faren hatt en nær venn, Beaufort, en rik kjøpmann. Da Beaufort gikk fallitt, klarte han ikke skammen. Han gjemte seg bort i en fattig bakgate i Lucerne og slet seg ned i stillhet.

Datteren hans, Caroline, pleiet ham ømt, plukket strå og sydde for naboer for å skaffe de få myntene de trengte for å leve.

Til slutt døde Beaufort i datterens armer. Da trådte Victors far inn, som et vern i en verden som ikke sparte noen. Han tok Caroline under sin beskyttelse, og etter noen år giftet de seg. Da Victor ble født, viet de seg til å være milde, nærværende foreldre.

Da Victor var fire, kom den første forandringen i hjemmet. Fars søster, som hadde giftet seg i Italia, døde etter å ha født et lite barn. Mannen hennes sendte ord og ba om at babyen ikke måtte vokse opp under en stemors harde hånd. Victors far dro straks og hentet barnet. Hun het Elizabeth, og alle som så henne sa at hun var et vakkert barn – bløt i blikket og klok på en rolig måte.

Victors mor tok henne inn i hjertet sitt og sa fra første dag at Elizabeth en dag skulle være Victors kone. De to barna vokste opp som søsken og bestevenner. Victor elsket virkelighetens hemmeligheter: stenene ved sjøen, lyn og blomster, hvorfor blodet pulserte i en åre. Elizabeth elsket dikt, historier og bilder hun så for seg når hun kikket ut på fjellene. Der Victor ville se hva ting besto av, fylte hun tomrom med fantasi og varme.

Victor fikk også en fortrolig venn i Henry Clerval, sønn av en kjøpmann i byen. Henry var vill av oppfinnsomhet og skrev små skuespill de selv oppførte – om Robin Hood, Orlando og riddere som kjempet for rettferdighet. De tre – Victor, Elizabeth og Henry – gjorde barndommen rik og lys. Men da Victor fylte tretten, lå en tyngde i luften han ikke forsto.

Familien tok inn ved badene nær Thonon. Regnet holdt dem inne, og Victor fant en gammel bok i en krok: et verk av Cornelius Agrippa, en lærd som hadde skrevet om skjulte krefter i naturen.

Teksten hevet seg som et nytt lys i gutten. Han løp til faren med store øyne. Faren kikket sløvt på tittelen og sa: «Å, Agrippa. Kjære Victor, ikke kast bort tid på slikt; det er bare skrot.» Han lo ikke, han forklarte ikke – og gutten slo ikke boken igjen. Ordene hadde allerede tent noe brennende i ham.

Årene gikk. Da Victor var sytten, bestemte foreldrene at han skulle reise til universitetet i Ingolstadt for å se andre skikker og lære mer. Men før avreisen kom sykdommen inn i huset. Elizabeth fikk skarlagensfeber og ble raskt frisk. Moren pleiet henne likevel, gikk for tidlig inn i værelset hennes – og ble selv syk.

På dødsleiet tok moren Victors og Elizabeths hender og la dem sammen. «Min lykke,» sa hun, «har alltid ligget i tanken på at dere skal leve livet deres sammen.

Elizabeth, du må bli som en mor for dine små søsken.» Hun døde stille, med kjærlighet i trekkene som om hun sov. Avreisen ble utsatt. Elizabeth ble mer målbevisst i sorgen, tok seg av guttene og trøstet faren. Da Victor endelig dro, fulgte Elizabeth ham til vogntrinnet med øyne fulle av tårer.

Veien til Ingolstadt var lang og grå. Victor, som alltid hadde levd omgitt av kjærlige ansikter, kjente nå ensomhetens kalde hånd. Ved universitetet bar han brevene sine til professorene. Først møtte han M. Krempe, en liten og skarp mann i naturfilosofi, som ristet på hodet da Victor nevnte sine gamle forbilder: Agrippa, Paracelsus, Albertus Magnus.

«Har du virkelig bortkastet tid på slik tåpelighet?» sa han. «Slett alt. Begynn på nytt.» Victor gikk derfra med en sur smak i munnen.

Så gikk han halvveis motvillig på en forelesning i kjemi hos M.

Waldman. Mannen som kom inn, var mild, femti år, med den vennligste røst Victor noen gang hadde hørt. Han talte rolig om vitenskapens historie, om hva moderne lærde hadde oppdaget. Ikke gull av bly og evig liv, men blodets kretsløp, luftens natur, evnen til å lede lyn og etterligne jordskjelv med maskiner. Den gamle drømmen ble satt til side, men ikke feid vekk med forakt. «De gamle lovet umuligheter og gjorde ingenting,» sa Waldman, «de nye lover lite, men de har likevel utført mirakler.»

Den kvelden banket Victor på døren hans. I stillhetens rom steg respekten hans enda mer. Waldman smilte da Victor nevnte de gamle bøkene – ikke med hån, men som om han så gløden bak dem. Han lånte ham bøker, viste ham apparater, sa at kjemien var akkurat det feltet der de største fremskrittene kunne skje – og at matematikk og andre fag likevel måtte med. Den dagen bestemte Victor seg. Han forlot de uklare drømmene og gikk inn i laboratoriets lyse mørke.

Det neste året og det neste igjen sov han lite. Stjernene forsvant ofte i morgensol mens han ennå sto bøyd over kolbende apparater. Selv M. Krempe hadde forstand nok til å nikke godkjennende når han så talentet bak den magre kroppen og de brennende øynene. Waldman ble en virkelig venn. Victor lærte teori og praksis, og så, da han trodde han var nær ved å kunne reise hjem, åpnet en ny og skremmende dør seg i ham: Hva er livet? Hvor kommer selve gnisten fra som får dødt stoff til å puste, hjertet til å slå?

Han hadde aldri vært redd for spøkelser eller overtro, så han gikk dit svarene kanskje kunne finnes: til dødens sted. I kjellere og benhus studerte han hvordan kropp blir til jord, hvordan den fine formen brytes ned, hvordan ormer en dag eier øyne som en gang så. Han lyttet til stillheten rundt de døde til han plutselig forsto noe enkelt og blendende, så klart og skremmende at han knapt turte å tro at han alene hadde kommet på det.

Han sier ikke hva det var. «Tro meg,» sa han til Walton, «ikke be om dette hemmelige ordet. Lær heller av mitt eksempel hvor farlig det kan være å jage altfor hardt etter kunnskap. Den som tror at byen han er født i, er hele verden, er kanskje lykkeligere enn den som tråkker alle grenser ned.»

Nå hadde han kraft til å gi liv til livløst materiale. Han grublet på hva han skulle gjøre med den. Skulle han lage noe enkelt? Nei – stoltheten i ham sa at han kunne forme noe så sammensatt som et menneske. Men små deler er vanskelig å sette sammen.

For å overvinne det, bestemte han seg for å lage det hele i stor skala: en skapning på rundt åtte fot, med alt i samme forhold. Sommer ble til høst og vinter og vår og somre igjen.

Han var blek som voks og skinnmager av arbeid. Naturen blomstret utenfor vinduer han ikke åpnet. Han tenkte på farens klager over at han skrev sjelden, og sa til seg selv at han ikke kunne stanse nå. En brennende kraft drev ham. Han tok knokler fra benhus, materialer fra obduksjonssaler og slaktehus, og hendene hans, som hadde vært så vant til å trøste, ble vant til å sy sammen det styggeste og det vakreste på en gang.

En novembernatt, da vinduet dirret av regnet og lyset fra stearinlyset var i ferd med å dø, sto alt klart. Klokken slo ett. Han løftet instrumenter han hadde samlet til livet – og så et matt, gult øye åpne seg. Brystet hevet og senket seg. Lemmer trakk seg sammen og ristet. «Hvordan kan jeg si hva jeg følte?» sa han til Walton. «Jeg hadde valgt hans trekk med flid, tenkt at de skulle bli vakre. Vakkert! Gud! Huden, gul og spent, dekket muskler og blodårer som glinset under. Håret var kullsvart og skinnende, tennene hvite som perler – men alt dette gjorde bare de vannete øynene og de svarte, rette leppene enda mer forferdelige.»

Det han hadde håpet på i to år, sto foran ham, og hele drømmen ble til aske i ett blikk. Han sprang ut av rommet og vandret fram og tilbake til blodsmaken sto i munnen hans. Da han endelig sovnet, drømte han at Elizabeth kom gående i Ingolstadt. Han omfavnet henne, men da han kysset henne ble leppene blå, ansiktet sank sammen – og i armene hans lå morens lik, markene krøp i flanellen.

Han våknet badet i kaldsvette. Og i det matte måneskinnet så han skapningen stå ved sengen, trekke forhenget til side. Den åpnet kjeften, noen uforståelige lyder falt ut, og ansiktet vred seg i noe som skulle ligne et smil. Den strakte en hånd ut, som for å stanse ham. Victor løp ut i gården og gikk opp og ned der resten av natten.

Om morgenen, grå og våt, gikk han ut i gatene. Ved en skysstasjon, mens en vogn stanset, spratt Henry Clerval ut. «Min kjære Frankenstein! Så glad jeg er for å se deg!» Hjertet i Victor løftet seg som når man plutselig husker hvem man er.

De gikk sammen tilbake til kollegiet. På trappen sa Henry: «Du skjelver jo!» Victor forsøkte å smile. Han sa han hadde vært opptatt med et arbeid, men at det nå var over.

Da de kom til døren til rommet, ba han Henry vente.

Han rev opp døren som et barn som forventer et spøkelse. Rommet var tomt. Han klappet i hendene av lettelse og løp ned for å fortelle det. Men gleden vellet ut av ham som en sykdom. Han lo høyt og sprang over stoler. Henry ble redd. Victor ropte at han så det fryktelige ansiktet. Kroppen hans vred seg, og han sank sammen i kramper.

Feberen som fulgte, varte hele vinteren. I flere måneder var han bare såvidt ved bevissthet, gjentok igjen og igjen at han hadde skapt et uhyre. Henry skrek ikke til faren hans og Elizabeth om alt, men stelte ham stille og vernet dem for den fulle tyngden av bekymring. Da våren kom og knoppene sprang på trærne, satt Victor svimmel og så på lysegrønne blader og kjente en svak glede i brystet. Han takket Henry dypt. Henry smilte og sa at takken var å se ham frisk. Han la et brev fra Elizabeth i fanget hans.

Elizabeth skrev at de hjemme var uendelig urolige. Hun sa at Victor måtte skrive med sin egen hånd og fortelle at han levde, for fraværet hans var som sorgen etter morens død. Hun fortalte om lille William, vakker og livlig med smilegroper, og om Ernest, som nå var blitt sterk og elsket å ro på sjøen. Hun fortalte også om Justine Moritz, en pike som hadde vokst opp i huset deres.

Justine var yndlingen til sin far, men moren hatet henne etter hans død.

Tanten til Victor tok henne derfor inn da hun var tolv, ga henne lærdom og kjærlighet. Da tanten døde, pleiet Justine henne trofast. Hun var mild og takknemlig, og alle hjemmets mørke stunder ble lettere når hun var i rommet. Elizabeth skrev at i Genève var tjenere ikke de samme som i andre land; fattigdommen var mindre, verdigheten større. Justine var en av dem som fikk respekt, og hun var veltalende og lojal.

Da Victor så det kjente håndskriftet og leste de milde ordene, gråt han av lettelse. Han skrev tilbake, og ble utmattet av bare det. Men dagene begynte endelig å flyte jevnt. En av de første dagene han gikk ut, tok Henry ham med for å hilse på professorene. Bare å høre M.

Waldman rose hans innsats var som å få et jernbånd over pannen.

Han kjente kvalmen stige ved synet av instrumentene han selv en gang hadde vært så stolt av. Henry, som merket alt uten at Victor sa noe, fjernet alt utstyret fra rommet hans og fikk ham flyttet, slik at det gamle arbeidskammeret var borte fra øynene. Da Victor måtte tåle M. Krempes brå lovtaler, led han i stillhet. Henry så smerten og snudde samtalen.

Henry elsket ikke kjemi, men språk. Han tente på sjelen igjen i Victor med historier og dikt, med persisk og arabisk, med fortellinger som lukter av varm sol og roser og ild. Sommeren gikk slik, og Victor lærte å gå og snakke med mennesker igjen, å se på elvene og barna i gatene med mildhet. De bestemte at han skulle reise hjem på høsten.

Men en dag, tilbake på kollegiet etter en vandretur med Henry, lå et brev fra faren hans og ventet. «William er død!» sto det. «Han er myrdet. Vi fant ham i gresset ved Plainpalais ved morgengry, med fingermerkene fra morderen rundt halsen. Et miniatyrbilde av din mor, som Elizabeth bar om halsen, var borte fra guttens bryst. Elizabeth er fra seg. Kom hjem.»

Turen ble tung og stille. Victor stoppet i Lausanne, sto og så utover den speilglatte sjøen og de snødekte toppene som ikke hadde endret seg. De vakre fjellene, uforanderlige, fikk ham til å gråte som et barn. Da han nærmet seg Genève, ble det kveld. Byportene var stengt, så han sov i Sécheron og gikk ut i mørket da vinden begynte å fylle skyene.

Lyn flommet over innsjøen. Han gikk over sletten der broren var blitt drept. Et lyn slo, og i det kortvarige, skarpe lyset så han noe som kom fram mellom trærne – en gigantisk skikkelse, rar og forferdelig i formen.

En ny flamme, og han så den klatre oppover de bratte klippene som om det var stier av jord. «Det er ham,» tenkte Victor. «Min skapning. Morderen.» Hele forbannelsen i de siste to årene samlet seg i ham, og han sto alene med regnet i ansiktet og visste hvem som hadde drept barnet.

Men hvem skulle tro ham? Dette ville klinge som galskap. Ved morgengry gikk han inn i huset. Ernest møtte ham og sa at faren var knekket, og at Elizabeth var fortært av sorg og selvbebreidelse. «Men nå som morderen er funnet …» sa Ernest. «Hva mener du?» svarte Victor. «Det er umulig.» Ernest forklarte at Justine var anklaget.

Hun hadde vært borte hele natten, og noen hadde funnet miniatyrbildet i lommen hennes.

Hun hadde svart forvirret da hun ble spurt, og alle sa at bevisene pekte på henne. «Nei,» hvisket Victor, «nei. Dere tar feil. Jeg vet hvem som drepte ham. Justine er uskyldig.» Faren kom inn, forsøkte å snakke om andre ting, men alt pekte samme vei: Retten skulle settes samme dag.

Justine sto foran dommerne i svart, rolig og blek, som om vreden rundt henne ikke rørte henne. Vitner fortalte at de hadde sett henne nær stedet den natten, at hun ble hysterisk da hun så den døde gutten, at bildet var i lomma hennes. Elizabeth sto fram og ba om å få tale. Hun fortalte hvor godt Justine hadde vært, hvordan hun hadde pleiet tante Frankenstein til siste åndedrag, hvordan hun hadde vært som en mor for William.

«Hun er uskyldig,» sa hun. «Hun har ikke noe å vinne med dette. Hun elsket ham.» Ordene bar, men redselen var sterkere. Justine forklarte at hun hadde sovet i en låve fordi byporten var stengt, og at hun hadde lett etter gutten i mange timer.

Hun kunne ikke forklare bildet. Om natten, i cellen, ba hun om å få se Elizabeth og Victor. Hun gråt og sa at hun hadde tilstått – men at det var en løgn. En prest hadde skremt henne med helvete og utenforskap, og hun hadde vært alene og redd. Nå sa hun sannheten, for i morgen skulle hun dø, og hun trodde hun snart skulle se William igjen i himmelen. Elizabeth holdt hendene hennes og gråt og sa at hun aldri burde ha tvilt. Justine ba henne ikke gråte, bare tenke på at sannheten en dag ville skinne opp. Dagen etter ble hun hengt.

Huset i Genève ble et sørgehus. Victor ville ut om kveldene, ut på sjøen alene, drifte med båten til tanken var borte, eller drive og se skyer og høre bølger, og nesten la seg over ripa for å synke stille ned i mørket. Bare tanken på faren, Elizabeth og Ernest holdt ham tilbake. En natt sa faren at det er en plikt mot de levende å ikke la sorgen ødelegge alt. Men Victor bar ikke bare tap – han bar skyld. Elizabeth, som før hadde vært som en mild sol, ble stille og alvorlig. Hun sa at verden plutselig hadde vist sitt ansikt: Mennesker kunne være monstre for hverandre. Og her gikk morderen fri.

Faren bestemte at de skulle reise til dalen i Chamonix for å finne fred i naturens storhet. De dro av sted, og de grønne skogene og hvite fossene, den dype, gråblå elven Arve og Mont Blanc som hvilte som en søyle i himmelen – alt dette fylte Victor først med en stille ærefrykt som nesten kjentes som trøst. Men skyene inne i ham løftet seg ikke. En morgen, i regn, gikk han alene opp bratte stier mot Montanvert. Utsikten han nådde, var en sjø av is som rullet som bølger frosset i bevegelsen. For første gang på lenge kjente han et lite løft i hjertet. Han sto og lot tankene fly.

Da så han en skikkelse løpe over isen mot ham. Skrittene var altfor raske for et vanlig menneske. Victor kjente igjen gangen, størrelsen, det stive uttrykket. Sinne spratt opp i ham som en flamme. «Djevel!» ropte han. «Om jeg ikke var svak, ville jeg rive deg i stykker!» Skapningen sto stille et øyeblikk, og ansiktet hans var fullt av smerte og forakt.

Så talte den med en ro han ikke forventet. «Alle hater den som er elendig,» sa han.

«Men du, min skaper, du skulle ha vist barmhjertighet. Jeg var god. Jeg ble gjort ond av elendighet. Gjør meg lykkelig, og jeg skal bli god igjen.» Han ba om én ting: at Victor skulle lytte. «Hør min historie, og døm etter det.»

De gikk inn i en enkel hytte ved isen, lot ilden brenne og satte seg. Skapningen begynte å fortelle om de første timene av sitt liv: hvordan lys, lyd og lukt falt over ham som en eneste bølge, hvordan han måtte lære hvert sanseinntrykk for seg, som et barn uten foreldre. Han hadde stukket hånden i en glød og lært at ild var både venn og fiende.

Han hadde funnet et hyrdehus, spist brød og ost og melk som om det var paradis, og blitt jaget ut av en landsby med skrik og steiner.

Så, kald og redd, fant han et skur som var bygget inn mot veggen av et lite, pent hus. Her gjemte han seg, lagde seg en seng av halm, stengte alle glipper han kunne finne for at ingen skulle se ham, og laget en liten åpning for å titte ut. Bak skuret levde en familie: en blind, gammel far med hvitt hår, en mild datter, Agatha, og en sønn, Felix, som bar skigard og hogde ved og bar vann, og hvis ansikt alltid bar en skygge av sorg.

Skapningen så på dem med et sug i hjertet. Han hadde aldri sett noe så vakkert. De var fattige. Mange ganger satte de mat foran den gamle og lot være å spise selv. Han, som hadde knabbet av forsyningene deres, sluttet med det, og i nattens mørke begynte han å hjelpe dem i hemmelighet.

Han samlet ved, bar vann og skuffet snø, og de undret seg hver morgen over hvem denne gode ånden kunne være.

Han hørte på språket, lærte etter hvert lydene for brød, vann, ild, ved, og kjente en glede uten like når han selv kunne forme lydene og gi dem mening. Han lærte navnene deres: far, Agatha, Felix. Om natten prøvde han å forme ordene når ingen hørte, og om dagen forsto han mer og mer av samtalene deres, smerten deres, håpet deres.

En vårdag speilet en dam ansiktet hans klart for første gang. Han trakk seg bakover som om han hadde blitt bitt. Var dette ham? Alt inni ham ble mørkt. Men han holdt fast ved lidenskapen for familien ved veggen.

En dag kom en ny rytter ridende til gården, en ung kvinne med slør, svart hår og øyne varme som natt. Felix ble forvandlet av glede. Hun het Safie og snakket ikke deres språk, men begynte raskt å lære, og skapningen lærte med henne.

Felix underviste henne fra en bok som het Ruinene av imperier. Gjennom den lærte skapningen om rikdom og fattigdom, tyranner og helter, religioner og lover, om konger som styrte med hard hånd og om folkeslag som drømte om frihet.

Han gråt for de opprinnelige folkene i Amerika som led under erobrernes grådighet. Han undret seg over hvordan ett menneske kunne drepe et annet, og hvorfor det måtte finnes lover for å holde mennesker fra å rive hverandre i stykker. Samtidig forsto han noe annet: at verden verdsatte adel og rikdom, avstamning og skjønnhet.

Han hadde ingen slekt. Ingen penger.

Og ansiktet hans … Han sammenlignet seg med menneskene i bøkene. I én bok, et gammelt dikt om en stor Gud, en engel som falt og en Adam som ble skapt alene, følte han seg først som Adam – skapt alene, uten en mor og en far – men ofte, altfor ofte, kjente han seg mer som den falne som sto utenfor lysthagen og bare så inn.

Så en kveld fant han i lommen på frakken sin, den samme frakken han hadde røvet fra Victors laboratorium, papirer fulle av håndskrift. Det var journalen til Victor, beskrivelsen måned for måned av arbeidet, og ordene var fulle av avsky for den skapningen han holdt på å bringe til live. Hver linje var som en knyttneve. «Forbannede skaper,» ropte han i minnet. «Hvorfor formet du meg så heslig at til og med du vendte deg vekk?»

Likevel, i lyset fra de små gjerningene til familien han elsket, ville han ikke gi opp. Han la en plan: Den blinde faren kunne ikke bedømme ham ut fra utseendet. Hvis han vant den gamles vennskap, ville han kanskje etter hvert tåle at de andre ble introdusert, litt etter litt. En dag ventet han til de unge hadde tatt en lang tur.

Han banket på døren. De Lacey, som hørte en fremmed, ba ham inn. Skapningen kalte seg en reisende i nød. Den gamle tilbød det han kunne. De snakket en stund, og skapningen sa gradvis sannheten: Han var ensom og hadde en familie han elsket, men som ville avvise ham ved første blikk.

Den gamle sa han var blind, men han trodde på ærlige ord. «La meg hjelpe deg,» sa han. Og akkurat da hørtes skritt i grusen. Skapningen grep den gamle i hånden og ropte: «Nå! Stå meg bi når de kommer, be dem se mitt hjerte!»

Døren spratt opp. Agatha besvimte. Safie skrek og løp ut. Felix rev skapningen vekk fra farens stol og slo til ham med en stokk, igjen og igjen. Skapningen kunne ha revet ham i biter. I stedet sank han sammen av kvalm sorg og løp, blind av tårer, gjennom hagen og inn i skogen.

Nattens kulde slukte ham, og en vill lyd kom fra brystet. «Forbannet være den dagen jeg fikk liv!» ønsket han å rope til stjernene som blunket som øyne som gjør narr. Han var sliten og sank etter hvert sammen. Da morgensolen traff ham, bestemte han i sinnet at han ville prøve en siste gang: gå tilbake, finne den gamle alene, forklare alt.

Men da han, etter en utmattende dag, snek seg tilbake i skjulets mørke, forble huset stille.

Tittene gjennom kvisthullet så han en mann komme for å si at hytta måtte settes i stand og leien betales. Felix svarte at de måtte forlate stedet. «Min far ville dø av redsel om vi ser ham igjen. Min søster vil aldri bli seg selv,» sa han. De kom aldri tilbake.

Skapningen satt ut dagen i dyp fortvilelse. Så ble sorgen til en hard kjerne av vrede. Han samlet kvist og strå, stablet det opp rundt hytta i dødens stillhet, og da månen var gått ned, tente han på. Flammene slikket treverket, vinden blåste lys og skygger over veggene, og stedet der han hadde lært å lytte til menneskers språk, sank sammen i glødende kull. Så gikk han.

Han vandret mot Genève, for i papirer og små bemerkninger hadde han forstått hvor skaperen hans kom fra. Verden ble kald rundt ham. Snø falt. Elver frøs. En morgen, da solen endelig skinte varmt, listet han seg fram gjennom en skog og hørte en liten pike le.

Hun skled, falt i en stri elv og forsvant. Han kastet seg uti, dro henne på land og forsøkte å varme henne. En mann kom løpende, fór mot ham med et skrik, dro jenta vekk – og skjøt. Kulen rev i skulderen hans. Han vred seg i smerte, og da han våknet fra en besvimelse, var ingenting godt tilbake.

Da var det ikke lenger vanskelig å hate. Da han nærmet seg Genève, gjemte han seg i en lund. Trøtt sov han kort, og da han åpnet øynene, sprang en liten gutt gjennom trærne, vakker og bekymringsløs. «Et barn er uskyldig,» tenkte han. «Han er for liten til å hate meg.»

Han grep gutten forsiktig. Barnet skrek da han så ansiktet. «Monster! Slipp meg! Faren min er M.

Frankenstein! Han skal straffe deg!» Navnet falt som en gnist i tørt gress. «Frankenstein!» sa skapningen.

«Da skal du til ham.» Han klemte for hardt i fortvilelse for å tyste barnet, og det lille hodet hang plutselig slapt.

Gutten var død. Skapningen stirret. En liten medaljong glitret på brystet, et bilde av en usedvanlig vakker kvinne.

Ømhet og raseri kjempet i ham. Han tok bildet. Kort etter så han en ung kvinne gå forbi med kurv i hånden, og som av en fatal idé stakk han bildet inn i foldene på kjolen hennes. «La de dømme en uskyldig,» tenkte han i et mørkt øyeblikk. «La min skaper smake av det jeg har smakt.»

Da historien var fortalt, så skapningen opp. «Nå vet du hvem som drepte,» sa han. «Jeg ber deg om én ting. Lag en som meg, en annen av min art, en som vil hate lyset og verden like mye som jeg, men som vil elske meg. Skjenk meg en følgesvenn, og vi forsvinner til de store skogene i Sør-Amerika.

Vi spiser nøtter og bær. Ingen mann vil noen gang se oss.» Victor ristet på hodet, forferdet over tanken på et par, på barn som kunne fylle jordens avkroker med hat. Skapningen lente seg forover.

«Jeg er ond fordi jeg er alene,» sa han.

«Mitt onde er dine henders barn. Gi meg noen å elske, og jeg blir ufarlig.» Han sverget ved solen og ved himmelen at om han fikk det han ba om, skulle Victor aldri se ham igjen. Victor kjente en grøssende medlidenhet mellom alt raseriet. Han så for seg isgrotter og øde fjell, en skapning med et annet som sin verden, og at det kanskje var mer rettferdig – for både ham og menneskene – å ta den sjansen. Han gav sitt løfte.

Med løftet brant en ny ring i Victors sinn. Han reiste hjem. Faren så sorgen i ham og trodde først at det var kjærlighet til en annen som holdt ham fra Elizabeths side. «Hvis hun er din søster i hjertet, og ikke din kommende kone, si det,» sa han varsomt. Victor forsikret ham: «Alt jeg håper på, alt jeg elsker, finnes i Elizabeth.» Faren ble lettet. «Da kan dere gifte dere snart.» Men Victor kunne ikke. «La meg reise til England,» sa han. «Jeg må lære noe først.» Faren ga ham tillatelse. Henry Clerval kom for å følge ham en del av veien.

De seilte nedover Rhinen mellom vinmarker og mørke skoger, forbi ruiner på klipper, inn i en strøm av byer og skyer som var annerledes enn hjemme. Henry ropte ofte i glede, pekte, delte alt, mens Victor lå på båtbunnen og så på himmelen og tenkte på det han måtte gjøre. De var i London en stund. Henry søkte kunstnere og lærde.

Victor samlet i hemmelighet det han trengte for sitt arbeid. De reiste videre nordover, til Oxford og Matlock og sjøene i nord, som minnet ham om Sveits på langt hold.

Til slutt dro Victor alene, langt ut mot havet, til en karrig øy blant Orknøyene der jorda knapt holdt gress, og fem magre sjeler bodde. Han leide en skrøpelig hytte, reparerte den så godt han kunne, og begynte på sitt andre verk om morgenen, mens han gikk ut om kvelden for å puste og orke neste dag.

Nå var ikke arbeidet blendet av forventning. Han sto kaldt i stanken, med hendene i arbeid og hjertet i halsen. Hver dag ble spørsmålet skarpere i ham: Hva slags vesen ville hun være? Ville hun være ti tusen ganger så farlig som den første? Ville hun hate ham hun var skapt for?

Ville de to få barn? Tanken på en rase av slike som løp i skogene og mellom fjell og is, som viftet bort alt som sto i veien, fikk ham til å skjelve.

En kveld hevet han blikket og så et ansikt i vinduet. Skapningen sto utenfor med en stiv, grusom forventning i øynene. Victor så på det halvferdige arbeidet foran seg – og rev alt i stykker. Lydløst stirret skikkelsen utenfor. Så brast ansiktet i et hyl. «Du har knust mitt håp,» ropte han. Han forsvant i natten.

Senere den kvelden kom den tilbake, stilte seg i døråpningen og talte lavt, men tydelig: «Du har brutt løftet.» Victor svarte at han aldri ville lage en slik skapning til. Skapningen bet kjevene sammen. «Slave,» sa han med kaldt raseri. «Du er min. Jeg skal være med deg på bryllupsnatten.» Ordene skar i Victors bryst som en kniv. Han forsøkte å gripe ham, men den gled ut, skjøv en liten båt ut på vannet og forsvant.

Victor samlet restene av arbeidet sitt i en kurv, la tunge steiner oppå, rodde ut under en blek måne og slapp alt i havet. Han la seg i båten, sliten, og sov. Da han våknet, var havet høyt og vinden hard, og han var ført langt fra øya. Han kjempet uten kompass, tørst og kald, og tenkte at det kanskje var bedre slik.

Men mot ettermiddagen ble havet roligere, og en kystlinje kom til syne.

Det var en liten havn i Irland. Folk samlet seg rundt ham da han gikk i land. De hvisket og så hardt på ham. En sa at han måtte følge med til en magistrat. Victor var forvirret. «Hvorfor?» «For å forklare deg for mordet som ble begått i går kveld,» svarte mannen.

Inne i et mørkt rom sto en kiste. Magistraten, Mr. Kirwin, var gammel og vennlig til tross for alt. Vitnene fortalte om en mann som var funnet på stranden med fingermerker rundt halsen og om en båt sett på sjøen med én mann i. Da Victor ble ført inn til den døde og lokket ble åpnet, lå Henry Clerval der, ansiktet som i dyp søvn, og blåmerker som snakket høyere enn ord.

Hele verden ble svart. De bar Victor ut i krampene som fulgte.

En ny feber holdt ham i fengselssengen i to måneder. Han ropte om natten om uhyret og ba samtidig dem rundt sengen om hjelp til å drepe det. Mr.

Kirwin ordnet forsvar for ham. Bevisene viste til slutt at Victor hadde vært på Orknøyene da drapet skjedde, og juryen avviste tiltalen. Faren kom for å føre ham hjem igjen, men selv friheten var som ingenting. Alt i ham var ødelagt. «Jeg har drept dem alle i handling om ikke i gjerning,» sa han stille.

På veien mottok han et brev fra Elizabeth. Hun skrev at hun ønsket å tro at lykke ennå var mulig, men at hun var redd noe i ham hadde endret seg og gjort ham fremmed. Hun ba om at han skulle fortelle sannheten. Elsket han henne fremdeles, eller fantes det en annen? Hun ville heller ha hans bitterhet og sorg enn hans taushet. Victor svarte med alle de varme ordene han kunne finne. Han fortalte at alt håp han hadde igjen, lå i henne. Men én hemmelighet, skrev han, en grusom hemmelighet, måtte han holde igjen. Den ville han si dagen etter at de ble gift.

De kom tilbake til Genève. Faren, som så litt håp i at noe lyst var planlagt, satte bryllupet om ti dager. Victor, som hadde pistoler og kniv under frakken selv i sitt eget hus, tenkte at natten ville bli slaget, og at enten han eller udyret ville ligge dødt når morgenen kom. Bryllupsdagen var vakker. De dro utover sjøen mot Evian etter seremonien, gjennom lukten av nyklipt høy og blomster, under et blått slør på himmelen, mens Mont Salève og Mont Blanc lå hvite i det fjerne.

Elizabeths øyne glimtet av glede iblant, så gled skyggene tilbake. Om kvelden tiltok vinden. Månen skyndte seg mellom mørke skyer, og små bølger bruste. Inne på vertshuset ble vinden enda sterkere. Victor, hvis hjerte allerede hamret, ba Elizabeth gå inn på rommet og hvile. Han ville se etter fienden i ganger og kroker, håpet å treffe ham borte fra henne, og kjempet med alle lydene huset laget.

Et skrik skar gjennom døren. Han ble stiv. Han løp inn. Elizabeth lå på sengen, håret som et slør over et blekt ansikt, halsen bar merket etter samme grufulle hender som før. I vinduskarmen sto skikkelsen som hadde lovet ham bryllupsnatten. Den pekte på den døde som en hån. Victor skjøt. Skapningen sprang og kastet seg i sjøen. De lette i timevis. Ingen trodde ham da han snakket om et uhyre i mørket. Til slutt og med en tung sorg restaurerte han et ansikt som ikke kunne vekkes mer. Han måtte hjem. Faren hørte og falt om. I løpet av få dager døde han i sønnens armer.

Resten ble et tåketomt rom, et mørkt hull der måneder gikk mens Victor satt i en celle og ble kalt gal. Da han endelig kom ut, gikk han til en dommer og sa alt – uten det ene hemmelige ordet ingen likevel ville tro på. Dommeren ville ikke eller kunne ikke hjelpe. «Han er sterkere enn alt vi kan stille opp,» sa han tvilende.

Igjen sto Victor alene. Ved graven til William, Justine, Elizabeth og faren knelte han i gresset og la pannen i jorden.

Han sverget ved natten og de døde, ved den evige sorgen og åndene rundt ham, at han skulle jage skapningen til en av dem falt i død kamp. Latter fra mørket svarte ham. Stemmen han hatet hvisket i øret hans: «Jeg er tilfreds. Du vil leve og jage.» Månen avslørte et flakkende glimt av et kjent uhyggelig ansikt over en bakketopp, og Victor sprang.

Løpet gikk gjennom daler og byer, elver og sletteland, til kysten og videre. Skapningen etterlot tegn, små beskjedne gaver som holdt Victor i live: et bytte hare her, en flik med ord i barken på en bjørk som sa: «Følg meg!» og: «Pakk deg i pels. Vi skal snart ut på isen.» Mot nord ble luften mer og mer bitende.

Folk han møtte, skuttet seg i døråpninger. Elver var is og land var som glass. Til slutt sto havet i horisonten, en evig ørken av uliknende fjell av frossent vann. Victor fant hunder og en slede og jaget etter skyggen som var foran ham.

En kveld så han ham.

Det var bare én dags reise mellom dem. Men natten etter kløyvde sjøen isen mellom dem med et brak, og bølgene bar dem hver sin vei. Victor sto alene på en flåte som ble mindre for hvert slag. Sult, kulde og tørst bet seg inn i alt han var. Da skimtet han mastene til et skip. Han tok deler av sleden, gjorde dem om til årer, og med smerte i hver nerve kom han nær nok til å bli trukket opp av menneskehender.

På skipet ble han båret ned i varmen i Waltons lugar. Han fortalte alt mens skipet ble liggende fast mellom store, blå isfjell som knaket i sømmene. Walton skrev brev til søsteren om hvordan tankene hans var revet i stykker av fortellingen. Han merket at Victor kunne få menn til å kjenne seg modige med ord, selv nå da livet hans var nesten slutt. En dag, da noen av sjømennene, redde og sinte, kom for å be om at Walton snudde sørover straks isen løsnet, løftet Victor hodet og snakket med en gammel ild.

«Var ikke dette en stor ferd,» sa han, «fordi den var full av farer? Vil dere være de som gir opp ved første motstand, og blir skrevet inn i historien som menn som var for redde til å se det de reiste for å se?» Mennene lyttet, ble rørt – ikke lenge, men lenge nok til at Walton sendte dem ut igjen i stillhet. Dagen etter lovet han likevel at hvis isen brøt opp og veien syd åpnet seg, ville de dra hjem.

Da det skjedde, gled skipet omsider løs. Men Victor var svak som et strå. Han tok Waltons hånd. «Jeg gjorde rett i til slutt å nekte ham en ledsagerske,» sa han langsomt. «Mine plikter til alle de andre menneskene var større. Lær av meg – søk lykke i fred, ikke i ambisjon. Farvel.» En mildt smertelig fred lå i ansiktet hans, og så var han borte.

Walton sto ved sengen med penn og lakket i hånden. Et tungt sukk fikk ham til å snu seg. En høy, skjev skikkelse sto bøyd over den døde. «Det er også mitt offer,» hulket stemmen, ikke triumferende, men med et bunnløst ras. «Jeg ødela ham ved å ødelegge alt han elsket.»

Walton ba ham bli. Skapningen så på ham med øyne som en gang hadde lyst varmere. Han snakket sårt om hvordan hjertet hans var skapt for godhet, men ble vridd til ondskap som en grein i en storm han ikke selv hadde kalt fram. Han nevnte Felix og den rustikke jegeren som skjøt ham da han hadde reddet et liv. Uretten hadde gjort ham sinnssyk og fylt ham med en gift han ikke lenger kunne spytte ut.

Da Elizabeth døde, sa han, hadde han kastet fra seg menneskeligheten som allerede hang i filler. Han hadde gjort ondt, men aldri uten å vite at det han gjorde, drepte ham like mye som de andre. «Du hater meg,» sa han til slutt. «Jeg hater meg selv mer. Frykt ikke flere ulykker.

Jeg går nå for å tenne mitt bål på isen, for å gjøre slutt på dette bitre livet. Ingen skal finne restene. Asken min skal blandes med havet. Om Frankenstein ennå føler der han er, vil han ikke ønske at jeg lever videre for å lide.»

Han kløv ut av et vindu og forsvant over isen. Mørke og avstand slukte ham som en bølge. Walton sto igjen med stillheten og minnene og brevet han skulle sende søsteren, om menneskers store viljer og store feil, om vennskapets tørst og isens tunge murer, og om to skikkelser som speilet hverandre: én som løp for langt etter et mål og én som aldri ble sett som den han var, og som derfor ble det han ble beskyldt for å være. Havet lukket seg, og skipet, som hadde blitt en lykt for en fremmed på flukt fra sin egen skygge, vendte seg endelig sørover, mot varm vind og smeltende snø.

Walton satt lenge og tenkte på den mannen han hadde funnet på isen, som talte som en vis og døde som en venn, og på udyret som hadde smilt fra vinduskarmen og nå forsvant inn i natten. Han så for seg stien av fotspor som ble fylt igjen av snø, og forsøkte å veie alt i sinnet. Var det rett av Victor å skape?

Fantes det noen vei tilbake etter første skritt? Han kunne ikke svare på alt.

Men han visste at det fantes en mørk fjellside der altfor store ønsker kan føre en mann inn, og at det fantes en lysning på den andre siden som noen ganger bare kunne nås ved å stoppe før det var for sent. Han lukket øynene og hørte en stund bare lyden av is som brakk langt der ute, som om verden selv trakk pusten og slapp den langsomt, som en som endelig hadde lagt seg ned for å sove.

Slik ender fortellingen slik den ble fortalt i mørke og frost, med en rolig død og en skygge som løper over snøen for å kaste seg i sin egen ild. Om dagen kan man tro at alt dette er for langt borte til å angå noen. Men i stillheten i natt kan man høre hjertene i menneskene i den: farens varme som hentet en datter ut av nød, vennens troskap som bar en syk gjennom vinteren, kjærestens stille styrke, og to sjeler som begge en gang rakte hender etter noe godt – og mistet grepet.

Havene slutter seg, og isen beveger seg alltid. Og i den bevegelsen finnes det kanskje en mild advarsel som kan erindres lenge etter at navnene er glemt.