She Who Sleeps: A Romance of New York and the NileAlderstilpasset versjon

Det begynte med en storm som så ut til å løpe etter bilen. Barry Cumberland kjørte altfor fort gjennom fjellene i bursdagsgaven sin, en blank Rolls-Royce. Solen forsvant bak en svart sky, og veien vred seg som en slange framfor ham. Han likte det, det tomme, det ensomme, følelsen av å være alene i verden med bare motoren og veien.

Akkurat da lynet sprakk over himmelen, skinte det på et steinhus tett ved veien. Høyt oppe sto en balkong utenfor et åpent vindu. Der, i brått dagslys fra lynet, sto en kvinne helt stille.

Hun bar en skyet, lys kjortel og en glitrende belte-lenke, slik han hadde sett på malerier fra oldtiden hjemme hos faren. De lange, mørke øynene hennes så rett på ham, som om hun kjente ham fra før. Som om hun hadde ventet. Han rakk å si høyt, halvt til seg selv: «En egyptisk prinsesse!»

Så nappet rattet i hendene hans. Han hørte en skrikelyd, et tungt brak og et slag i hodet som kastet alt i mørke.

Han våknet i et hvitt rom med blanke fliser på gulvet. En sykepleier i hvit kyse lente seg over ham. De sa han var på Elizabeth Foundation Hospital.

En fremmed mann i en Studebaker hadde brakt ham inn og til og med dratt Rolls-Roycen hans med tau til et verksted, men hadde ikke nevnt navn, adresse eller noe som helst. Ingenting var stjålet. Mannen

var bare borte. Som om han aldri hadde vært der. To døgn lå Barry halvveis borte før ordene kom i orden igjen. Da han endelig satt i biblioteket hjemme, der alle vegger bar malte danserinner, guder og prester fra Nildalen, fortalte han faren alt: lynet, kvinnen på balkongen, krasjet, den ukjente hjelperen. Faren, John Cumberland, var rik og elsket oldtidens Egypt så høyt at huset egentlig var et museum. Barry pekte på en kopi av et veggmaleri fra Medinet Habu. «Hun kunne ha trådt ned fra dette maleriet,» sa han lavt. Faren mente kanskje det hele var en hallusinasjon. Men Barry kjente at kvinnen var virkelig. Han hadde sett henne. Hun hadde sett ham. Og hvorfor hadde den fremmede som reddet ham, skjult seg så nøye? «Han handlet for henne,» mente Barry. «Hun ville ikke at jeg skulle finne henne.» Faren kunne ikke si det var ulogisk. Så Barry bestemte seg: Han skulle finne huset igjen. Han tok med vennen sin, Jim Sakers, som kjente området, for å lete. Neste dag kjørte de av gårde i klar sol. Men veien der ulykken måtte ha skjedd, var nå stengt av med barrikader og skilt: veiarbeid, stengt for lenge. Barry kjente at noe ikke stemte. Veien hadde vært åpen den kvelden! Jim foreslo at de kunne gå til fots, men Barry var ennå ikke helt frisk. «Ikke i dag,» sa han kort. De snudde tilbake. Noen dager etter,

da han kjente seg sterkere, dro Barry alene. Han fant den stengte veien igjen, smøg seg gjennom trærne rundt sperringen, og kom ut på den andre siden.

Ikke et menneske arbeidet på veien. Litt senere oppdaget han en åpning til venstre og gikk inn. Der lå et hus førti meter tilbake, med høye murer rundt og et tårn på østfløyen.

Synet vekket et annet minne i ham som han ikke greide å gripe. Som om han hadde sett dette huset ovenfra en gang. Når? I en drøm?

Han gikk sakte framover. Nede ved muren fant han et trestubb der barken nylig var skåret. Busker lå flate i flekker, døende.

Han så opp og rett på vinduet med den lille balkongen. Han hadde ikke tatt feil. Dr. Barton på sykehuset hadde spøkt med at Barry måtte ha prøvd å klatre i et tre.

Der sto treet. Barry kjente hjertet slå hardt, men huset lå stille. Alle gardiner var trukket for. På verandaen lå støv.

Han ringte på tre ganger. Ingen svarte. Ikke engang en hund bjeffet.

Hadde han innbilte seg jenta på balkongen? Men hvem hadde da kjørt ham til sykehuset? Han gikk rundt til baksiden. Der, under vinduet der jenta hadde stått, sto en dør på gløtt.

Fra rommet innenfor hørtes klirring av kjeler. Han banket. Støynen stoppet tvert. Han banket igjen. Døren åpnet seg brått, og en svær kvinne med våte underarmer og jernkjeve stirret

på ham. «Er noen hjemme?» spurte Barry. «Bare meg,» svarte hun kort. Han spurte etter damen som hadde sett ulykken hans. «Vet ikke hva du snakker om,» sa hun. «Hvem eier huset da?» «John Brown.» «Adresse?» «Vet ikke.» Barry prøvde høflighet, så et lite stunt. En tikronerseddel falt nesten tilfeldig ut av lommeboken i hånden hans. Døren smalt igjen så det sang, og han hørte en bolt skyves på. Barry sto og stirret på treet. «Vel, jeg skal være...!» Han skjønte to ting: Denne kvinnen var illsint og lojal. Og «John Brown» var en løgn. Her skulle ingen få vite noe. Dermed ble mysteriet dypere, men samtidig var han sikrere enn før: Jenta i vinduet var virkelig. Han måtte finne ut hvem hun var. Han sporet eierskapet via en eiendomsmegler. Joda, huset sto i navnet John Brown, men megleren hadde aldri møtt ham. Det fantes ingen fru eller frøken Brown. Dager gikk. Jim gjorde narr av «prinsessen» hans. Barry kjørte ofte i åsene. En ettermiddag, mens regnskyer drev forbi, stanset han ved golfklubben, på et punkt som virket kjent. Solen brøt et hull i skyene og lyste på et hvitmurt hus halvveis nede i skråningen. Huset. Hennes hus. Akkurat slik han hadde sett det da lynet slo. Han bleknet. Så noe rørte seg i den murede hagen. En liten, tydelig skikkelse, en jente som plukket blomster. Skodden skjøv seg foran solen og slukte henne. Barry rev

motoren i gang, raste ned dalveien, svingte så raskt at to hjul lettet. Han hoppet opp på trappen og ringte. Stille. Støv på rekkverket. Han gikk til sideporten. Stengt med stenger. Bak så han bakdøren der husholdersken hadde stått. Alt tyst. Ingen klirring av kjeler, ingen puste-lyd bak gardinet. Er det sant som far sier? tenkte han. Er det bare hjernen min? Hadde ulykken skrudd av en bryter? Den kvelden skulle han spise ute med tante Micky—grevinne Colonna, som gikk i smoking og hadde stålgrå øyne og latter som kunne skremme en brigadér. Med dem kom Jim og Jack Lorrimer i sølvfarget selskapskjole. Da de kjørte hjemover etter showet, stanset bilen for rødt lys på Fifth Avenue. En fransk limousin skjøt forbi. I baksetet satt en mann og en jente med et underlig svart slør. Jenta løftet sløret, så bilen deres, og lot det falle. Barry så ansiktet hennes i brøkdelen av et sekund. Han skrek, slet opp døren og styrtet ut i gata. Det var ingen vits. Nummeret var uklart, og limousinen forsvant. Men han visste det. Det var jenta fra balkongen. Senere snek han seg hjem for å tenke. Han måtte vite om noen moret seg med ham, eller om han var i ferd med å bli gal. Familiens lege hadde sagt at han ikke skulle anstrenge hjernen i et år. Plutselig hørte han stemmer i biblioteket. Den ene var farens. Den andre var

dyp og klangfull, som fra en stor kirkeorgel. Barry banket og gikk inn. Faren satt foran et maleri fra Medinet Habu. På bordkanten ved siden av satt en mann som i ett eneste øyeblikk fylte rommet. Han bar hvit smoking med stiv krage i stedet for sløyfe. Håret var sølvgrått og glatt bakover fra en vakker panne; hodet var som et løvehode, med smal bart og en kort, spiss skjeggstripe. Ansiktet skåret som i marmor, med et strengt, nesten maurisk preg. Han reiste seg; han var høyere enn de fleste, og øynene, lys brune, hadde et dyrisk, gjennomborende blikk.

«Barry,» sa faren. «Dette er Mr. Danbazzar.» Mannen løftet hånden langsomt, nesten som en prest som velsigner, og sa at det gledet ham.

Det var ingen krangel i rommet, sa faren. Bare et tilbud. Et ja eller nei. «Det gjelder egyptiske oldsaker,» forklarte han, «men ikke helt som før.»

Danbazzar åpnet en mappe og tok fram en gammel, flekket papyrusrull. Midt på et fragment var et bilde av en slank jente tegnet med utrolig sikker hånd. Barry stivnet. Han kjente igjen ansiktet. Det kunne vært jenta på balkongen, eller det han så i den franske bilen.

«Dette,» sa Danbazzar, «er fra slutten av Seti den Førstes tid. Presten som skrev det, trodde han hadde funnet en måte å bevare liv på, ikke bare kropper. Ikke i noen kirkebok er slikt tilbudt siden Ramses den Niendes dager. En

levende person kunne bli mumifisert og fortsatt leve.» Barry protesterte. Han kjente alle historier om «mummy-wheat» som spirte og døde. Men Danbazzar fortsatte: Presten hadde valgt en vakker fange, en prinsesse kalt Zalithea, for å tjene Setis ære – en levende gjest for fremtiden. Hennes søvn skulle voktes av prester, og fem generasjoner etter, i løpet av 250 år, bekreftet prestene med sine segl at Prinsessen fortsatt levde. «Det er ikke til å tro,» sa Barry. Danbazzar hadde også vært i tvil. Så hadde han satt sin beste mann til å lete etter graven. For tolv måneder siden hadde mannen funnet den. Danbazzar hadde vært der siste vinter, gravd uten tillatelse, men stoppet av en steinport som gikk i spor—en portcullis. Pengene hans hadde tatt slutt. Han trengte en støttespiller. Faren til Barry, som i årevis hadde kjøpt skatter gjennom Danbazzar, lente seg fram og spurte hva det ville koste å gjøre ferdig arbeidet. «To hundre tusen dollar,» svarte Danbazzar uten å blunke. «Vær klar om fjorten dager,» sa John Cumberland. «Ellers må vi vente til neste sesong.» Noen kvelder etterpå møttes de på University Club. Der satt Dr. Rittenburg fra Smithsonian med røde kinn og runde briller, Horace Pain som alltid var tørst men saklig, og Professor Blackwell fra Yale, tynn som en mast, med et spørsmålstegn i hvert øye. De så på papyrusen. «Den er ekte,» sa Pain. «Men medicina i Berlin har

oppskrifter som ville gjort Paderewski skallet på to uker. Man blander ikke medisin fra en slik bok.» Blackwell nikket: livet, som idé, var det vitenskapen visste minst om. Danbazzar brydde seg ikke om latteren. «Det at papyrusen er fra tiden den påstår, er det vesentlige,» sa han. «Resten kan vente.» Og resten, det var ideen som snek seg inn i Barry: at den slanke jenta på det tre tusen år gamle papiret, og jenta i New York, kanskje var én og samme hemmelighet. Forberedelsene gjaldt ikke bare tau og hakker. I Danbazzars leilighet på taket, med en japansk hage der gullfisker smatt under blomstrende ranker, hersket kaos. En kostbar sarkofag var blitt barskap. «Noen gang sett slikt?» hvisket faren. Barry hadde ikke. De lo litt, men da Danbazzar dro fram enda et dokument og lot lyset gli over det gamle skriftet, ble luften alvorlig. Han sa at selve formelen som fikk livet til å hvile og våkne var i hans hvelv, sammen med fotografier av papyrusen. De originale rullene, sa han rolig, var trygt nedlåst i en bank i New York. Ikke lenge etter sto Barry på dekket av en båt i nattmørkt hav. Tante Micky hadde gitt ham en blendende hvit tropehjelm og formaninger: «Puss tennene i Vichy-vann. Alt annet vann er gift.» Jim hadde ropt fra kaia med en trakt som megafon: «Glem ikke flasken med Den Uforanderlige Ørken! Jeg er en fri, modig

araber!» Barry smilte for første gang på dager.

Kairo skulle være kaotisk, sa folk. Fra balkongen på Shepheard's Hotel så han ropende selgere av flueviskere, gule tøfler og «skarabéer» som glitret i messing. Det var bilene han så etter: noen ganger, bak gardiner i en bil, anet han kohlmørke øyne. Han lente seg alltid frem da, i et håp han ikke turte å føre helt ut i tanken.

Da en arabiyeh stanset og Danbazzar steg ut i hvit drakt med stramme støvler og bred filthat, virket mannen mer orientalsk enn de fleste i gaten. Bak ham kom en slank egypter i svarte gevanter og hvit turban, med små, fine trekk og øyne som på en gaselle. «Dette er vår stabssjef, Hassan es-Sugra,» sa Danbazzar. «Det jeg ikke vet om Kongenes Dal, vet Hassan.»

I Luxor var Nilen så høy at statuenes føtter sto i vann. The Winter Palace var halvtomt. Barry og Hassan gikk mot Karnak i månelys. Palmene var kuttet i kull mot himmelen, stjernene satt som spikere.

Barry kjente en voldsom, glad uro og skyndte seg, men Hassan sa mykt: «Herr, det er ingen grunn til hast. Det er varmt.» Barry lo litt og roet seg.

«De herrer fra Amerika har alltid så stor hastverk,» fortsatte Hassan mildt. «Men det er så mye tid, og livet i Egypt er vakkert for den som vil hvile og nyte det.» Han pekte med den sorte stokken

sin mot en inskripsjon i steinen, og leste langsomt: «Jeg gjorde det beste jeg kunne for Amon-tempelet. Jeg reiste obelisker som rakk til himmelens verden…» «Hvem skrev det?» spurte Barry. «Den første profet av Amon, i Ramses den Andres regjering, sønn av Seti den Første.» Hassan hadde pekt ut stedet. En halvt skjult nisje i en steinvegg langt nord for Dronningenes dal. Over et humpete drøss av sand og skrot satt tegnet, dypt innhugget: en egenartet oval og tegnene som betydde: «Hun som sover men skal våkne.» Danbazzar hadde laget en kamuflasje som var nesten magisk: et stort, skrått stykke tre og seilduk malt og strødd med våt sand, knepet inn i klippen som om det var klippe. Bak dette kunne de jobbe dag og natt. To menn sto alltid vakt i høyden, en ved caravan-veien og en nede i kløften. «Regn er verst,» sa Danbazzar fornøyd, og så på arbeidet sitt som en kunstner. De visste at noen fulgte med. En dag red Mr. Ahmed Tawwab, en pen og ivrig betjent for myndighetene, inn i dalen og så rundt seg som om han gikk på Bond Street. «Mudîren sender en advarsel,» sa han høflig. «Hawwara-arabere er sett fra El Kharga. De er på vei og vil lage bråk.» Danbazzar smilte og takket. Da Tawwab var borte, sa han lavt: «Det betyr at skjermen kom opp i siste liten. Vi vil bli holdt øye med. Før

eller siden kommer vi til å bli invitert til å betale.»

De åpnet en liten sprekke like under tegnet. Sjakten skrådde innover. Nedover var det spor som om en tung steinport i taket hadde falt og knust. Hassan krøp først.

Lufta var tynnere, men ikke farlig. Lenger nede så han et tverrrom som var murt igjen med steinblokk og gipset tett. En åpning mellom blokkene var stor nok til å se gjennom. «Et kammer,» pustet Hassan. «Og en sarkofag.»

Barry kom løpende en natt, huket seg fram i skygger og listet seg for å ikke bli sett fra ryggen av fjellet. Han hadde nesten glemt å klappe tre ganger for å advare vaktene; heldigvis husket han i tide. En gang hørte han små slag dypt inne i fjellet. En annen gang hørte han en fjern, underlig lyd fra en sidekløft: som et lysende pust, en liten lampe i mørket. Hjertet hans sprang. Han trakk seg tilbake mellom to lave jordrygger for å vente, helt stille, med pusten holdt.

En lang, tynn mann kom over kanten. Månelyset falt på ham og gjorde ham smal og uhyggelig. Barry strammet seg. Mannen beveget hånden til hoften. Barry spratt fram. «Det er jeg!»

Han skammet seg for lettelsen da den magre skikkelsen viste seg å være Danbazzar selv. «Vi er begge nervøse,» sa Danbazzar og lo tørt. «Jeg trodde noen spionerte på meg der nede.» «Jeg også,» sa Barry. «Så

en høy, tynn…» «Som en avkledd mumie,» fullførte Danbazzar og tente en sigarett. Hver kveld ble stemningen strammere. Professor Blackwell sto vakt først, med en Lee-Enfield i hånden og en sigar i munnviken. «Alt vel!» ropte han i åpningen, og ekkoet suste som ånder forbi. Det forløsende gjennombruddet kom selv om alt var skummelt. De hadde borret bort en svakhet i fjellet ved siden av den første porten. De krøp gjennom, med skrapete albuer, forbi det som måtte være restene av en annen steinport. Nedenfor var et lite kvadratisk kammer, og videre, bak en sperre av murte steiner, skimtet de en stor rosenfarget kiste. «Vi er i graven,» hvisket Barry. «Hun er der inne.» Det var en blanding av lovbrudd og latter som drev dem. De kjøpte seg tid da Tawwab kom tilbake: Han fikk en sjekk, ti tusen piastre for første uke. Han forklarte, smilende, at neste uke ble dobbelt så dyr, og den tredje dobbelt av den igjen. Professor Blackwell regnet raskt: «Fem hundre dollar, tusen, to tusen… I løpet av tre måneder trenger vi Rockefeller.» «Det hadde vi gjort,» brummet Danbazzar, «hvis vi betalte alt. Men vi skal prøve å la være.» Redskapene til å løfte den tunge lokkplaten kom fra et lager i Luxor: jekker fra Birmingham, tau, støtter, spant. Danbazzar forbød alle å bevege seg brått. «Hvis vi slipper en halv tonn granitt på en tettsluttet kiste under, kan den som

ligger der, dø av støtet,» sa han. Barry angret at han hadde kremtet at de gjorde for mye styr. Ved solnedgang sto alt klart. Luften i kammeret var tykk og het, maleriene på veggene så ut som de pustet. Et gullskål på et lavt bord, små flakoner med noe som nesten hadde lukt av gammel honning, tynne lamper og en lang, lav benk med leopardføtter. «Dette er ikke vanlige gravgaver,» sa Danbazzar spent. «De er ingredienser i formelen.» Professoren strakte hånden mot en flaske. «Ikke rør!» sa faren til Barry. «Det smuldrer!» Danbazzar nikket: «En av oljene kommer fra Persia. Den har alt begynt å skifte farge. Noen stoffer er forgjengelige.» Han sa, med en bismak av triumf, at han hadde skaffet et sjeldent pattedyr-ingrediense fra Russland. «Var det en russisk koloni i Egyptiansk tid?» spurte professoren ironisk. Danbazzar smilte ikke. Ved midnatt hevet de granittlokket noen få tommer. Under var en indre kiste av tre, rikt forgylt og malt, med lokk formet som en kvinneskikkelse i tynn kjortel, hendene foldet rundt en lotus, med ankh-tegn ved hodet og føttene. Barry følte at blodet forsvant fra ansiktet. Han måtte lene seg til veggen for å ikke svimle. Det var henne—ikke bare som en fremstilling. Det var henne. Den natten gjorde de vakter selv. Først sto Barry og faren i hver sin ende av kløften. Barry kjente seg plutselig latterlig. Her sto to fornemme amerikanere og

bevoktet en grav som tilhørte Egypts museum, som om de eide en haug i Central Park. Han tenkte på jenta, på hennes ansikt, på alle merkelige øyeblikk der han hadde «sett» henne først. Han bestemte seg: De vanhelliget ikke de døde. De fortsatte et forsøk som prestene selv hadde begynt, for at fremtiden skulle høre Setis historie fra en som hadde sett den. Han var nesten rolig da det kom en lyd fra den mørke hulen nede i siden. Ikke ord, bare toner. Det var en kvinnestemme. Den var langt borte, men så sikkert menneskelig at Barry frøs fra topp til tå. Han grep geværet. Han turte ikke røre seg eller rope. Han sto i stillheten og holdt ut. Til slutt hørte han tre klappelyder. Danbazzar og faren var på vei ned igjen. «Alt klart?» ropte Danbazzar. «Alt klart,» svarte Barry. «Bortsett fra at jeg hørte noe underlig. En kvinnestemme. Der nede.» Han pekte mot den hule dalen der han tidligere hadde sett en høy, tynn skikkelse. John og Danbazzar så raskt på hverandre. «Kanskje en nattravn,» foreslo Danbazzar. «Nei,» sa Barry. «Det var en kvinne.» Ved daggry kom den timen ingen av dem riktig trodde ville komme. I kammeret brant syv små lamper. Røyken fra Kyphi, en gammel duft, hang søt og tett. Danbazzar befalte stillhet. De bar turbaner og sandaler og enkle, lyse drakter, alt for at den som lå der ikke skulle skrike

seg sinnssyk av skrekk ved synet av fremmede i moderne klær. Barry tente lampene i den rekkefølgen han var blitt lært, og holdt seg nær veggen. Da klippet gikk og treverket ga etter, kjente han hårene reise seg.

Danbazzar løftet henne forsiktig og la henne på den forgylte benken. Hun var svøpt i safranfargede remser, ansiktet skjult av en tynn gullmaske. Saksesnutene gikk i små, klare klipp. Laken falt til side.

To slanke armer, en skulder, hvit og glatt som elfenben, kom fram i lampelyset. Danbazzar løftet forsiktig masken. En mørk, kort, bølget hårmasse gled fri. Ansiktet var liksom skåret i blek perlemor: fin nese, myke lepper, lange, svarte vipper på runde kinn.

Barry hørte seg selv rope stygt høyt: «Min Gud!» Han så rett i Danbazzars øyne, som nå lyste vilt som hos et dyr. Barry skjønte først senere at det var hans egen stemme. Danbazzar gjorde resten nesten kaldt. Han blåste duften over munnen hennes.

Professor Blackwell snublet ut til Barry, hvit som voks. «Jeg… kan ikke,» stotret han. «Hvis hun lever, bryter det hjørnesteinen i hele livet mitt. Hvis hun ikke lever, hvorfor…»

Utenfor drakk han en slurk whiskey og så på Barry med bløte øyne. «Jeg så henne puste.» Barry løp inn igjen.

Far og Danbazzar sto bøyd over henne. Hun pustet rolig. Danbazzar ga henne en slurk vin blandet med pulver. Hun rørte leppene lette, og et øyeblikk smilte hun forsiktig

opp på Barry som en trøtt liten unge. Så lukket hun øynene. «Nå sover hun vanlig søvn,» hvisket Danbazzar og slukket lampene. «Hun bør våkne om åtte–ni timer og… fortsette livet.»

Han vaka litt, grep Barrys arm. «Før meg ut.» Så fulgte timer der alt var omvendt: En tre tusen år gammel pike puster, og mennene som hadde trodd på tall og prøver og medisinske lærebøker, må sette seg ned og puste selv. Professor Blackwell kjente rytme, pust, temperatur. «Normal,» sa han, og sukket hult.

«Neglene hennes var stelt i går.» «Ca. 1360 før Kristus,» sa Danbazzar, ikke uten triumf. Et lite arr ved høyre tinning tydet på gammel kirurgi. «Hun lo av meg to ganger,» innrømmet professoren til sist, og så forfjamset ut.

De måtte ha en plan. Danbazzar reiste et stort lystelt lenger nede i kløften. En gammel tjenerkvinne, Safîyeh, var brakt inn for noen dager siden. Hun tok seg av «den syke datteren av en venn fra El Kasr,» slik de fortalte alle.

Den natten bar Danbazzar selv, i lys drakt og sandaler, jenta ut fra graven og i dekning bak skjermen. Ingen andre måtte vise seg for henne. Før førstesol. Før blodrøde fugler fløy over fjellkammen. Professoren sto vakt.

Barry sto langt nede. Han gikk og tenkte og var overlykkelig og hadde plutselig veldig enkle bekymringer: Hva skulle hun spise? Kunne hun gå? Ville hun få mareritt? Ville hjertet hennes—kanskje eldre enn

Noah—plutselig gi opp? Professoren trakk på skuldrene. «Jeg kan bare se. Jeg kan ikke forklare.»

Det som fulgte forandret alt mellom Barry og henne. Først var hun redd. Da hun skjønte, med Danbazzars enkle ord, at hun hadde sovet veldig, veldig lenge, og at Theben var borte, begynte hun å le litt, og til og med tulle. Hun var urolig som et barn og stolt som en dronning.

Danbazzar likte ikke at hun lo av ham. Men hun gjorde alt Barry ba om. En gang ble hun sint fordi de kom til henne uten de hvite draktene.

«Vanære,» sa blikket. Da Barry, som om en forsvunnen forfar steg opp i ham, knelte og bøyde hodet for henne, smeltet hun straks. Hun sa navnet hans for første gang: «Bahree,» og strøk ham lett over håret som tilgivelse.

De begynte med engelskleksen i samme åndedrag. Han pekte på øyelokk: «Eye.» Hun rørte ved øret hans: «Ear.» Han lo. De glemte tiden.

Da en dag Mr. Tawwabs oljede stemme kunne høres like utenfor, ble Barry sendt til teltet hennes for å få henne til å ligge rolig og tie. Hun lovet. Men da Tawwab passerte utenfor og skrøt av at han ville se «kjøkkenet», grep hun en fersken fra en bolle og kastet.

Frukten traff bakhodet hans slik at tarbushen fløy. Han snudde seg, forbløffet og rasende. «Si at det var kjøkkendrenge'n! Rop!» hveste Danbazzar, stormet inn i teltet

og laget et oppstyr så alle trodde stakkars Said hadde fått juling. Ferskentrikset ble en hemmelig spøk mellom Barry og henne. Graven ble tømt for det de ville dokumentere. Skjermveggen ble satt fint på plass igjen; nye sandstrøk og maling gjorde alt som før. Arbeiderne fra landsbyen ble betalt godt og sendt hjem. Så ble jenta brakt over elven til et hotell i Luxor i full forberedelse som en sløret muslimsk dame. Ingen fikk se ansiktet. Hun ble glad i balkongen mot Nilen, i lydene av rørfløyte om kvelden og i smellene fra biler hun straks ville prøve. Store kasser med kjoler kom fra Kairo. En kveld ropte hun fra rommet: «Bahree!» Hun sto i døråpningen i en danskjole som avslørte mer av den kremhvite huden hennes enn Barry hadde sett siden de fjernet remsene. Han syntes hun var verdens vakreste. Hun var fjollete lykkelig. Han så på henne en stund før han forsto hva som manglet. Hun hadde glemt strømper. Hun sto barbeint i de nye skoene. Og hun sa, stolt av å ha lært riktig: «Zal'ith-eeah! Du er a-dor-able!» Ferden gikk videre, og kamper om hvem som bestemte, fulgte med. Mrs. Uffington, den beryktede «løvejegerinnen» som samlet berømtheter som andre samler frimerker, dukket plutselig opp i Luxor. Hun klasket John Cumberland på armen og erklærte at hun «måtte bare si hvordan-d'ju-do!» og at jenta var «deilig». Prinsessen svarte med å se på henne gjennom

lange øyevipper og si et ord til Barry på gammel språktone, et ord hun hvisket som om det brant: «Hafee.» «Slange,» oversatte Barry.

Denne damen skulle ikke stjele Zalithea inn i avisers små stikk. På et diplomatisk selskap i New York, senere, gjorde hun det enkelt: Da Mrs. Uffington kom svevende med åpne armer, sa Zalithea «Bahree» slik hun sa det når hun ønsket ut, snudde og gled ut av salen, gjennom døren og ut av bygget i vinterluften. Ingen fikk se henne igjen den kvelden.

På dampskipet vestover, da Manhattan var en ragg av blått stål på horisonten, sto Barry med henne oppe i vinden. Fargen i kinnene hennes ble sterk, og plutselig trillet store tårer ned.

«Zalithea! Kjære! Hva er det?»

hvisket Barry. Hun blunket, sjenerte seg. «Sorree,» sa hun, og la hånden i hans.

Hassan es-Sugra hadde tatt farvel i Luxor og sagt noe som ble igjen i Barry som en klang: «En dag vil De komme tilbake. Noen av Deres venner vil ikke da være Deres venner. Om hun en dag forteller Dem hvorfor hjertet hennes er trist, bli ikke sint på henne. Hun er ikke av Egypt.»

Barry forsøkte å se fremover. Men inne i øynene hennes, bak alt nytt, bodde noe gammelt som han ikke forsto, og som ikke hadde noen plass i New York. Hjemme ble hele byen gal. Overskrifter med «Harem-skjønnhet brakt med Berengaria!» og «Cumberland-Kleopatra her!»

Alle ville se «prinsessen». Hun nektet alt. Hun satt på Bubastis-tronen faren hadde kjøpt—et utskåret praktstykke—som om den var laget til henne, og lærte seg små ord og uttrykk på sin vrengte måte. Danbazzar kom ofte; han var den eneste som virkelig kunne tale med henne på det gamle språket. Jack Lorrimer var blendende i ballkjoler, men fikk bare et lite smil. Jim Sakers, med påfugltoner og vitser, fikk beskjed via Danbazzar: «Du snakker for mye.» Barry lo. I biblioteket, under maleriene av hellige prosesjoner, var alt blitt annerledes. Faren, som pleide å elske hver statuens skygge, ble stille når hun kom inn. Han elsket henne som en forsker elsker det eneste levende vidnet til noe han har brukt livet på å forstå—og som en gammel mann elsker et barn han må beskytte. Barry elsket henne på en annen måte og slet i stillhet med én tanke som ikke ville slippe: Hadde de to møttes før? Ikke i New Jersey eller på Fifth Avenue. Men… før. Så gikk det galt. Det skjedde ikke med rop, men med hvisking, med tause skritt. Tante Micky gjennomskuet fortellingene deres, spurte rett ut: «Når skal Zalithea hjem? Er hun et adoptivbarn? Og hvor passer Danbazzar inn? Dere lyver alle sammen!» Barry kunne ikke forklare. Den natten han gikk inn i biblioteket for å hente en bok, hørte han en fjollete latter og hennes stemme, «Bahree!» Han rev opp døren. Monty

Edwards, en pengefull tulling Barry hatet, holdt henne fast, bøyde henne bakover og forsøkte å stjele et kyss han ikke hadde rett til. «Ut,» sa Barry med en stemme som ikke var hans. Edwards gikk, hvit av raseri, uten å si et ord.

Døren smalt. Zalithea sto og pustet fort. Øynene hennes søkte ham, som om han var den eneste trygge tingen i det nye landet.

Barry kjente hele livet sitt rykke. Han tok henne inn, stram og varm, og kysset henne som en mann som endelig sier det han har holdt igjen for lenge. Han kysset pannen, håret, øyelokkene hennes, og det myke i halsgropen.

Da han slapp, så hun på ham med et langt, dypt blikk. Hun vendte seg bort og løp stille ut av rommet. Et sted oppe gikk en dør igjen, lydløst.

Det var den siste timen hans med henne.

Neste morgen kom faren stormende inn på soverommet. «Barry! Zalithea er borte!»

Vakten utenfor hadde sett henne og Safîyeh gå ut ved halv seks. De kom aldri tilbake.

Søk begynte. Ingen resultat. Private detektiver, politi, lønn for tips. Ingenting nytt.

Til sist, da byen ikke sto ut å ikke vite, sendte de en melding til pressen. Danbazzar skrev en kort biografi—fullt oppdiktet: «Lady Zalithea el-Aziza ed-Dhahir, datter av sjeik Mohammed Abd el-Ghuri...»

«Dette når Egypt,» sa Danbazzar. «Og sjeiken, hvis han finnes, vil si han aldri har hatt en datter.» Det var

håpløst. Så en morgen, midt i bunken av brev fra fremmede som «hadde sett henne i Marseille», falt en liten, hard ring ut av en konvolutt uten frimerke. En lapis lazuli-ring som Barry hadde kjøpt til henne i Paris, i Rue de la Paix. Hjertet sank i ham. Inne i brevet var ark med skrift som så ut som insektsfot over sand. Hieratisk. Faren kalte inn Dr. Rittenburg. Etter å ha byttet til større briller, leste han lavt: «Fordi jeg ikke kan være med deg mer, sender jeg ringen. Slik skal du vite. Ikke sørg. Ikke let mange steder. Glem. Det er intet mer. Mitt hjerte lar jeg bli tilbake. Zalithea.» Barry sluttet ikke å lete likevel. Faren og professor Blackwell spiste middag med Jim og sa det som var sant: Barry var på randen av sammenbrudd. En reise kunne redde ham. Jim var vennen som kunne dra ham ut av mørket og våke over ham. Ti dager etter la de ut. London hjalp litt. Paris forverret alt. En formiddag på en fortauskafé ble Barry plutselig kritthvit. Han stirret mot et parfymeri på den andre siden av gaten. «Jeg så henne,» hvisket han. «Hun gikk inn der.» Jim greide å smile. «Du drømmer i dagslys, gamle venn.» Døren til butikken gikk opp. En slank jente kom ut med en liten pakke. Jim så det samme Barry så: gangen, profilen. «Vent her,» sa han, og gikk etter.

Hun krysset gaten, kjapt men ikke skyndsomt, som en som alltid har gått her. Jim holdt avstand. Hun rundet et hjørne og gikk inn i et diskret hotell.

Han fulgte etter inn i lobbyen. Hun snakket med resepsjonisten. Engelsk, perfekt. «Er det kommet amerikansk post?» «Ikke ennå, frøken.»

Jim snudde for å ikke bli stirret på som en gaper. Hun snudde seg også. De sto plutselig ansikt til ansikt. «Prinsesse!» glapp det ut av ham.

Hun skalv, fikk nesten pakken til å falle. Så rettet hun seg og sa kaldt: «De tar feil. Jeg er ikke noen prinsesse. Jeg kjenner Dem ikke.» Jim kastet visittkortet sitt på skranken og mumlet en unnskyldning han ikke husket senere.

Resepsjonisten sa at damen var Miss Marguerite Devina fra New Jersey, og at hun ventet slektninger. Barry skiftet hotell samme ettermiddag. Han skrev et kort brev og fortalte at navnet Devina minnet ham om at foreldrene hans hadde vært venner med Madame Devina, sopran ved Metropolitan Opera. Kunne Miss Devina være i slekt? Svar kom: Hun ville møte ham i salongen klokken fire.

Barry kunne ikke huske en eneste ting han sa til henne over teen. Han husket bare øynene hennes. «Devina var min mor,» sa hun lett. «Hun døde i Paris da jeg var baby.» De snakket forsiktig.

Han spurte om ulykken i New Jersey. «Jeg er fascinert av lyn,» sa hun og lot sukkeret drysse i koppen. «Du

må ha lurt på hvorfor vi oppførte oss så rart etterpå. Men vo—forsørgeren min og jeg skulle seile. Kunne ikke bli blandet inn.» «Mr. Brown?» spurte Barry. «Å nei,» svarte hun. «Mr. Brown var bare sjåføren. Vi leide hos ham.» Hun holdt blikket uforstyrrelig. Han spurte hvorfor hun var kledd så merkelig den natten på balkongen. «Jeg prøvde på et maskerade-kostyme,» svarte hun rett. «To sukkerbiter?» «Én.» Han stirret på de slanke hendene hennes, bevegelsene han kjente igjen. Han nevnte sangerinnen Thais. «Kritikerne sa hun ikke bare sang Thaïs. Hun var Thaïs.» Barry spurte om faren. En skygge gled over ansiktet hennes. «Han ødela henne. I alle ordets betydninger. Hun ville ha dødd i et fattighus hvis ikke Paul Ahmes hadde…» «Hvem?» spurte Barry lavt. «Den beste mannen i verden,» sa hun plutselig brannfullt. «Hun brakte ham bare sorg. Likevel brukte han alt han hadde på å redde henne.» Den kvelden forsvant hun. En konvolutt ventet Barry da han kom til rommet. Han kjente igjen skriften. Marguerite forklarte alt – alt de ikke noen sinne hadde tenkt å fortelle. Det begynte da hun var baby. Paul Ahmes hadde forlatt scenen, sluttet som magiker og egyptisk illusjonist for å ta vare på moren hennes, som var syk og ødelagt av en mann hun en gang nesten giftet seg med. Ahmes elsket alt egyptisk mer enn seg selv. Han kjøpte opp oldtidsfunn med hver krone han tjente, visste

mer om dem enn de fleste handlende i Europa. Det meste han brukte på scenen, var ekte. Da moren hennes leste at en ring som hadde tilhørt den virkelige Thaïs skulle auksjoneres i London, ønsket hun den tilbake. Hun hadde vært nødt til å selge den da hun var fattig. Ahmes reiste for å kjøpe ringen for å gjøre henne lykkelig. Han bød ikke selv, for auksjonshuset kjente ham. Han sendte en mann. John Cumberland var også i salen. Da Ahmes skrev til Cumberland og forklarte uten å nevne morens navn, trodde ikke Cumberland på ham. Moren døde kvelden etter at Ahmes kom tilbake. Etterpå flyttet Ahmes og den lille Marguerite til Amerika. Han tok andre navn, ble «Danbazzar» for verden. Han handlet med antikviteter, men beholdt de vakreste og solgte bare kopier eller reparerte originaler. «Noen av de berømte museene i verden har ting han har laget eller reparert,» skrev hun. «Han solgte aldri noe han elsket. Han laget heller noe som så ut som det for slike som ville betale for å eie en legende.» Og en dag kom han over en grav i en sidekløft i vest, gjennom en gammel røvergang. En svær steinkiste sto der. Han fikk opp lokket med jekker og kiler. Kisten var tom. Han forsto også at de gamle røverne hadde brutt den nedre porten og døren til kammeret for lenge siden. Han lukket alt igjen, pussen og

sanden skjulte åpningen. Han gjemte inngangen fra oven også, den som førte inn i rommet mellom første og andre steinport. Han ventet. Planla. «Han sa en dag,» skrev hun, «at han ville selge meg til John Cumberland. 'Spiller kortene dine riktig, gifter du deg med en millionær', lo han. Jeg var helt under hans makt, og jeg sa ja. Vi leide huset i New Jersey gjennom Mr. Brown, som hadde vært hans scenemester. Hans kone lagde mat. Ingen av de gamle i truppen forlot ham. Jeg levde som en nonne, alltid sløret når jeg gikk ut. Han lærte meg koptisk, det gamle språket. Jeg kunne arabisk fra barnepiken min, Safîyeh. Et år før papyrusen ble vist til faren din, dro han til Egypt. Han reiste opp skjermen du fant. Vår mann, Hassan es-Sugra, hadde sporet opp den virkelige inngangen via kartusjen. Han åpnet bare frem til den første steinporten, visste at den sto, og lukket igjen. Han skar selv inn tegnet 'Hun som sover men skal våkne' i klippen utenfor. Gjennom den andre tunnelen, ovenfra, tok han ned løfteutstyr og heiste opp granittlokket. Han satte inn en malt tresarkofag vi hadde laget i New Jersey og sendt sjøveien. Han la lamper, skåler og benker på plass – noen ekte, noen som hans egne hender hadde laget. Han blokkerte døren og muret igjen gangen ovenfra. Alt sto klart til hans siste og største illusjon.» Papyrusen? Formelen? «Vi

brukte to år på dem,» sto det. «Det var hans største verk. Materiellet hadde kostet ham utallige studier. Ingen andre kunne skrevet det på en måte som fikk Herr Pain og Dr. Rittenburg til å godta det. Jeg var stolt av ham. Helt til deg. Det slo meg aldri å tvile på hans måte å leve på.» Den kvelden Barry krasjet rett utenfor huset i New Jersey, trodde de alt var tapt. Men Ahmes var på sitt beste når alarmen gikk. Han fikk alle ut. Bare fru Brown ble igjen for å rydde. Marguerite ble gjemt i leiligheten hans i New York. «Jeg holdt på å ødelegge alt da jeg dro tilbake til hagen for å plukke blomster. Det var den dagen du kom igjen.» Da alt var klart, dro Safîyeh og en høy, mager mann ved navn Omar til Egypt før henne. Marguerite seilte selv med samme skip som professor Blackwell, men ble i lugaren hele veien for ikke å bli sett. Hun lå skjult i Luxor helt til kvelden før. Den natten bar de henne over ørkenen. Barry hørte henne da hun snublet i den hule dalen. Omar tente en liten lampe. «Du syntes han lignet en mumie,» skrev hun. «Det var Omar.» I en ruin der kledde Safîyeh henne i slør og remser. Hun ble lagt ned i tresarkofagen mens jekker holdt granittlokket oppe. Da Barry kom tilbake klokken åtte, var hun allerede

der inne. Hun hadde luft via en tynn maske og små hull. «Jeg var redd. Men jeg hadde trent i måneder. Jeg glemmer aldri lettelsen da du hjalp å løsne remsene.» Hun var blitt lært opp til å hate Cumberland-navnet. Men den kvelden Barry knelte og hvisket «tilgi meg, jeg mente ikke å såre deg», brast alt hat. «Vi visste ikke hvordan vi skulle avslutte det,» skrev hun. «Du avsluttet det for oss. Kvelden med Edwards. Mens du sov i biblioteket etterpå, gikk jeg. Safîyeh tok morgen-toget til Montreal og seilte. Jeg dro til Paris. Ahmes skrev hieratisk, for din skyld. Jeg skulle ikke ha sett deg igjen. Men så kom Jim og snakket til meg på hotellet, og da visste jeg at du var her. Jeg måtte i det minste si sannheten. Du ser – jeg elsker deg.» Barry leste brevet med hendene knugende papiret. Han gikk rett ut i regnet da tordenskyene samlet seg over byen. Han hadde én tanke: finne henne. Han søkte hele uken. Han ble pekt på og ledd av. Han ble stoppet av en gammel herre som truet med sekundanter. Den siste dagen, før stormen slo løs, sto han under et tre og så over på et hvitmalt hus bak lave akasier. Et vindu gikk opp i et lysglimt. På en grønnmalt balkong sto hun. Hun trakk pusten og smilte, halvt redd, halvt lykkelig. Barry ropte og løp over veien,

gjennom porten, opp grusen, ringte og banket. Døren åpnet seg langsomt. Safîyeh sto der, smilte og trakk seg til side. «Kom inn.» Luften i hallen luktet svakt av uro og myrra. Ved et lite rødt granitt-peisbrett, flettet av gamle fragmenter, lente en høy mann seg. Han hadde skjorteermene rullet opp. Han tok sigaren ut av munnen, bukket lett og bar kroppen med kongelig ro. «Danbazzar!» sa Barry høyt. «Paul Ahmes, til tjeneste,» svarte mannen stille. «Sett Dem, min gutt. Vi snakker.» Samtalen var kortest når den var vanskeligst. Ahmes sa at han hadde sluttet. «Zalithea var min siste handel,» sa han, uten glans i øyet. Han sa han angret. Ikke alt—han kunne ikke angre kjærligheten til Egypt. Men han angret at han hadde bedømt John Cumberland som en mann som fortjente å bli lurt. «Han er hvit ren tvers gjennom,» sa Ahmes. «Om du vil fortelle ham, kan jeg gi en liste over alt som ikke er rett. Han kan få kjøpe det tilbake. Men han vil bli lykkeligere hvis han slipper å vite det.» Han sa at resten fikk de unge ordne seg imellom. Han gikk ut, stiv og rolig som alltid. Barry sto alene mellom små gudestatuer og emaljerte halskjeder og tenkte på alt som var løgn og alt som var sant. Han hørte et gardinteppe bevege seg. Hun sto der, stille, og så på ham slik hun hadde gjort den kvelden hun hadde

kommet til bibliotekdøren og stanset. Han gikk ikke fram, han ville ikke skremme henne. Hun kom.

Han hvisket: «Min kjære.» Han la armene rundt henne, forsiktig og fast, og kysset henne så lenge at tiden forsvant. Slik endte den merkelige reisen fra lynet over et hus i New Jersey til en støvete dal i Egypt og tilbake til en balkong i regnet.

Noen ting forble hemmelig, for noen menneskers fred. Faren skulle få vite det han kunne bære. Barry og Marguerite visste resten.

De visste om skjermveggen i bergveggen, om klappesignalet og politifløyten, om jekker fra Birmingham og smuglerskulder ved midnatt, om «Hafee» hvisket mellom tennene og en fersken som datt en tarbush av hodet, om syv lamper og gammel duft i et kvelende kammer, om et ansikt blekt som et skjell som åpnet øynene og smilte. De visste at noen ganger kan et hjerte være ungt selv når historien rundt det er tre tusen år gammel. De visste at det ikke alltid er sannheten om tingene som gjør et liv. Noen ganger er det hvem du velger å bære den sammen med.

Og langt borte, i skyggen av søyler, som et ekko, lød en mild stemme som en gang hadde sagt til en utålmodig amerikaner under en måne i Karnak: «Hva er det å skynde seg for? Alt livet har å gi, er vårt i kveld.» Hassan es-Sugra hadde hatt rett. Det hastet ikke lenger.