Det nye testamenteAlderstilpasset versjon

I begynnelsen starter fortellingen med en slektsliste. Det virker kanskje tørt for oss, men for folket som ventet på en konge fra Gud, var det som å åpne en skattekiste og se gull ligge på rekke og rad. Navn etter navn bandt Jesus til Abraham og kong David. Det var som om selve historien, med alle sine vendinger, holdt pusten og sa: Nå skjer det. Nå kommer han som Gud har lovet. For lenge, lenge siden, i en liten by som het Nasaret, bodde det en ung kvinne som het Maria. Hun var forlovet med en snekker som het Josef. En dag kom en engel til henne. Maria ble forskrekket, men engelen sa: «Vær ikke redd, Maria. Du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyeste Guds Sønn.» Maria undret seg over ordene. Hvordan kunne dette skje, hun som ikke var gift? Engelen svarte: «For Gud er ingenting umulig.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Josef, mannen hun skulle gifte seg med, ble fortvilet da han forsto at Maria ventet barn. Han var en rettskaffen mann og ville

ikke utsette henne for skam. Han bestemte seg for å bryte forlovelsen stille og rolig, uten å gjøre oppstyr. Men mens han tenkte på dette, kom en engel til ham i en drøm.

Engelen sa: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å ta Maria til din kone. Barnet hun bærer, er fra Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Da Josef våknet, gjorde han som engelen hadde sagt. Han tok Maria til seg, og sammen ventet de på barnet.

På den tiden befalte keiser Augustus at hele verden skulle skrives i manntall. Alle måtte reise til hjembyen sin for å la seg registrere. Josef var av Davids ætt, så han og Maria dro fra Nasaret til Betlehem, Davids by.

Det var en lang og slitsom reise, og Maria var langt på vei i svangerskapet. Da de kom fram, var det fullt i alle herberger og gjestgiverier. Ingen hadde plass til dem. Til slutt fant de ly i en stall, og der, blant dyrene og halmen, ble Jesus født. Maria svøpte ham og la ham i en krybbe – en dyrekrybbe.

Den samme natten satt noen gjetere ute på markene og voktet sauene sine.

Plutselig strålte et sterkt lys rundt dem, og en engel sto foran dem. Gjeterne ble skrekkslagne. Men engelen sa: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal gjelde hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Messias, Herren. Dere skal finne barnet svøpt og liggende i en krybbe.» Og med ett ble hele himmelen fylt av en stor englehær som priste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, mennesker av Guds gode vilje!» Så forsvant englene like brått som de kom. Gjeterne så på hverandre. Den ene sa: «Kom, la oss gå til Betlehem og se det som har skjedd, som Herren har kunngjort for oss.» De løp av gårde, forlot sauene og fant Maria, Josef og barnet som lå i krybben. De fortalte hva engelen hadde sagt, og alle som hørte det, undret seg. Men Maria tok vare på alt som hadde skjedd, og tenkte på det i hjertet sitt. Gjeterne vendte tilbake til sauene sine, og de priste og lovet Gud for alt de hadde sett og hørt. En tid senere kom det vise menn fra Østen til Jerusalem. De hadde fulgt en spesiell stjerne, en stjerne som varslet at en ny

konge var født. De gikk til kong Herodes og spurte: «Hvor er jødenes konge som er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»

Da ble Herodes urolig, og hele Jerusalem ble urolig med ham. Han kalte sammen de skriftlærde og spurte hvor Messias skulle bli født. De svarte: «I Betlehem i Judea, for slik har profeten skrevet.» Herodes sendte bud på de vise menn i all hemmelighet og sa: «Dra til Betlehem og let nøye etter barnet. Når dere finner ham, kom tilbake og si meg det, så jeg også kan komme og tilbe ham.»

De vise menn dro av sted, og stjernen de hadde sett i Østen, gikk foran dem helt til den stanset over stedet der barnet var. De ble overveldet av glede. Da de gikk inn i huset, så de barnet sammen med Maria, moren. De falt ned og tilba ham. Så åpnet de skattene sine og ga ham gaver: gull, røkelse og myrra.

Men en engel advarte dem i en drøm om ikke å dra tilbake til Herodes, så de tok en annen vei hjem.

Også Josef fikk en drøm den natten. Engelen sa: «Stå opp, ta barnet og moren og flykt til Egypt. Bli der til jeg sier

fra, for Herodes skal lete etter barnet for å drepe det.» Josef våknet, vekket Maria, tok barnet og dro ut i natten. De reiste til Egypt og ble der.

Da Herodes skjønte at de vise menn hadde lurt ham, ble han rasende. Han sendte soldater til Betlehem og hele området rundt, og alle gutter på to år og yngre ble drept. Det var en forferdelig dag. Skrik og gråt steg opp fra byen. Rakelek klaget over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de var ikke mer.

Men Guds plan gikk ikke i stykker. Da Herodes døde, kom en engel til Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og moren og dra til Israels land. De som ville ta barnets liv, er døde.»

Josef gjorde som engelen sa. De reiste tilbake, men da han hørte at Herodes' sønn var konge i Judea, ble han redd. I en ny drøm ble han varslet, og de dro til Galilea, til byen Nasaret. Der vokste Jesus opp. Han ble sterk i kropp og fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Årene gikk. Jesus ble en ung mann, og langt ute i ødemarken, ved elven Jordan, begynte en mann å forkynne. Han het Johannes, og han var søskenbarnet til

Jesus. Han hadde et merkelig utseende, kledd i kamelhår og med et lærbelte om livet. Han spiste gresshopper og vill honning.

Men ordene hans var sterke: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Folk strømmet til ham fra hele landet. De bekjente syndene sine, og han døpte dem i Jordanelven.

En dag kom Jesus for å bli døpt. Johannes så ham og sa: «Det er jeg som trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg?» Men Jesus svarte: «La det skje nå. Det er rett for oss å oppfylle all rettferdighet.»

Johannes døpte ham, og da Jesus steg opp av vannet, åpnet himmelen seg. Guds Ånd dalte ned som en due og satte seg på ham, og en røst fra himmelen sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Straks etter førte Ånden Jesus ut i ødemarken. Der var han i førti dager og førti netter uten mat. Han ble svak og sulten.

Da kom djevelen og fristet ham. «Hvis du er Guds Sønn,» sa fristeren, «si at disse steinene skal bli til brød.» Jesus var sulten. Han kunne enkelt ha gjort det. Men han svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra

Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige byen Jerusalem. De sto på det høyeste punktet på tempelet, ytterst på muren, med en svimlende avgrunn under seg. «Hvis du er Guds Sønn,» sa fristeren, «kast deg ned. Det står jo skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte foten mot noen stein.» Men Jesus svarte: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med opp på et svært høyt fjell. Derfra så de alle verdens riker og deres herlighet. De var blendende vakre å se på. «Alt dette skal jeg gi deg,» sa fristeren, «hvis du faller ned og tilber meg.» Jesus så på ham. Så sa han: «Gå bort, Satan! Det står skrevet: Du skal tilbe Herren din Gud, og ham alene skal du tjene.» Da forlot fristeren ham, og engler kom og tjente Jesus. Jesus dro tilbake til Galilea. Han gikk langs bredden av Genesaretsjøen, en stor og vakker innsjø. Der så han to brødre: Simon, som også ble kalt Peter, og hans bror Andreas. De kastet garnene sine ut i vannet og var fiskere. Jesus stoppet opp. «Følg meg,» sa han, «så skal jeg

gjøre dere til menneskefiskere.» De så på hverandre, så på garnene og båten. Så lot de alt ligge og fulgte ham. Litt lenger borte så han to andre brødre, Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus. De satt i båten sammen med faren sin og bøtte garn. Jesus ropte på dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham. Det var som om noe stort dro dem med – en stemme de ikke kunne motstå, et lys midt i hverdagens slit. Jesus begynte å forkynne overalt. «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» sa han. Folk lyttet. Han underviste på en annen måte enn de skriftlærde. De skriftlærde snakket alltid om hva andre hadde sagt, men Jesus talte med myndighet. Det var som om han visste akkurat hva han sa, som om ordene kom rett fra Gud. En dag i Kapernaum, i en synagoge, kom en mann som hadde en ond ånd i seg. Mannen skrek: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus sa strengt: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden ristet mannen og for ut med et høyt skrik. Alle ble forferdet og spurte hverandre: «Hva er dette