Fortellinger fra vannkanten

For lenge, lenge siden, i det gamle Kina, levde det en mektig keiser som het Huizong. Han var keiser under Song-dynastiet, en tid med både prakt og fare.

En dag befalte keiseren at et gammelt segl på Longhu-fjellet skulle knuses. Inne i seglet hadde 108 onde ånder vært fanget i hundrevis av år. Da seglet ble slått i stykker, slapp de løs.

Men i stedet for å spre redsel over landet, ble åndene født på nytt – denne gangen som mennesker. De ble til 108 helter, sterke menn og kloke kvinner som skulle kjempe mot urettferdighet og beskytte de svake.

Ingen visste at disse heltene en dag skulle samles og bli en mektig styrke. Men først måtte de finne veien til hverandre. Og veien ville bli både lang og farlig.

For i hovedstaden satt det allerede en mann som skulle bli deres største fiende.

Mannen het Gao Qiu. Han var ikke noe stort menneske av fødsel, men han var svært dyktig til å sparke ball. Keiseren syntes det var underholdende, og derfor fikk Gao Qiu en høy stilling ved hoffet.

Det var et forferdelig valg. Gao Qiu var ond og grisk. Han hatet alle som var flinkere enn ham eller som sto i veien for hans planer.

En av de første som fikk merke hans vrede, var våpenmesteren Wang Jin. Wang Jin var en dyktig sverdkjemper, men Gao Qiu var misunnelig. Han anklaget Wang Jin for noe han ikke hadde gjort, og Wang Jin måtte flykte fra hovedstaden.

Wang Jin gjemte seg i en liten landsby, hos en ung mann som het Shi Jin. Shi Jin var modig og sterk, og på hele kroppen hadde han tatoveringer av ni drager. De var så voldsomme at alle som så ham, ble imponert.

Shi Jin lærte seg kampsport av Wang Jin, og de to ble gode venner. Men Shi Jin hadde også andre venner – røvere fra Shaohua-fjellet i nærheten.

Da myndighetene fikk høre at Shi Jin var venn med røvere, ble han jaget. En natts brann ødela alt han eide. Uten noe annet å gjøre, ble Shi Jin selv en røver.

Men han var ikke alene. Snart skulle han møte en av de mektigste heltene av dem alle.

Lu Da var en annen våpenmester. Han var stor som en bjørn og hadde et temperament som kokende vann. En dag gikk han gjennom byen og så en ung kvinne som gråt. En brutal slakter hadde lurt henne og faren hennes i en felle og tvunget dem til å betale penger de ikke hadde.

Lu Da ble rasende. Han gikk rett til slakterens bod. Der sto slakteren og skar kjøtt, uvitende om hva som ventet ham.

«Slipp kvinnen fri,» sa Lu Da med dyp stemme.

Slakteren lo bare. «Hva har det med deg å gjøre?»

Da var det slutt på tålmodigheten. Lu Da slo til slakteren med bare nevene. Ett slag. To slag. Tre slag. Slakteren falt om og rørte seg ikke mer – han var død.

Lu Da hadde drept et menneske. Nå måtte han også flykte.

Han gikk i dekning og ble munk i et kloster. Han fikk et nytt navn: Lu Zhishen. Men det var ikke lett å være munk for en mann som var vant til å slåss og drikke øl.

Lu Zhishen brøt klosterreglene gang på gang. Han spiste kjøtt, drakk vin og sloss med andre munker. Til slutt ble abbeden lei. Han sendte Lu Zhishen til et annet tempel i hovedstaden.

Der møtte Lu Zhishen en mann som skulle bli hans beste venn. Mannen het Lin Chong og var våpeninstruktør på livvaktskolen – en av de dyktigste sverdkjemperne i hele landet.

Lin Chong var høy, sterk og edel. Han var en mann alle så opp til. Lu Zhishen og Lin Chong ble som brødre. De trente sammen, spiste sammen og drakk vin sammen. Ingenting kunne skille dem.

Men Gao Qiu hadde andre planer.

Gao Qiu hadde en sønn som var like ond som faren. En dag så sønnen Lin Chongs vakre kone på markedet. Han ble betatt av henne og prøvde å ta henne med makt.

Lin Chong kom løpende og stoppet ham, men han turde ikke å slåss. Gao Qiu var tross alt mektig. I stedet prøvde Lin Chong å unngå problemer.

Men Gao Qiu ga seg ikke. Han la en felle for Lin Chong. Lin Chong ble lurt til å gå inn i et rom fullt av våpen, og så ble han anklaget for å planlegge et mord. Dommen var forvisning – han skulle sendes bort fra hovedstaden.

På veien til fengselet betalte Gao Qiu vaktene for å drepe Lin Chong. De ventet til de kom til en ensom skog, der de trakk sverdene.

Men akkurat da de skulle slå til, hørtes et tordnende brøl. Ut fra buskene kom Lu Zhishen stormende, med en tung munkestav i hendene. Han hadde fulgt etter vennnen sin hele veien.

«Kom dere vekk,» ropte han til vaktene, «ellers knuser jeg hodene deres!»

Vaktene flyktet forskrekket. Lu Zhishen fulgte Lin Chong hele veien til den neste byen. Der tok de farvel, men lovet å møtes igjen.

Lin Chong kom til et sted som ble styrt av den rike adelsmannen Chai Jin. Chai Jin var en god mann som tok imot alle som var på flukt. Han ga Lin Chong mat, husly og nye klær.

Men Gao Qius menn var fremdeles på jakt. En dag kom de til Chai Jins gård. Lin Chong så dem komme. Han visste at han ikke kunne flykte lenger.

Da de onde mennene angrep, kjempet Lin Chong som en løve. Han var så rask og sterk at de ikke hadde en sjanse. En etter en falt de.

Nå hadde Lin Chong drept menn. Det var ingen vei tilbake. Han måtte finne et sted der han kunne være trygg.

Og det fantes bare ett slikt sted – Liangshan, en stor sump full av siv og skjulte øyer. Der holdt røverne til. De tok imot alle som ble jaget av myndighetene.

Liangshan ble styrt av en mann som het Wang Lun. Han var liten og feig, og han stolte ikke på noen. Da Lin Chong kom, ble Wang Lun mistenksom. Han ville ikke slippe inn en så dyktig sverdkjemper.

«Du må drepe en mann for å bli med oss,» sa Wang Lun. Det var en prøve.

Lin Chong visste at det var galt, men han hadde ikke noe valg. Han gjorde som Wang Lun ba om, og fikk bli på Liangshan.

Men Lin Chong var ikke lykkelig. Wang Lun behandlet ham dårlig, og røverne på Liangshan var ikke bedre enn de vanlige kriminelle. De stjal og plyndret uten å bry seg om rettferdighet.

Mens Lin Chong satt fast på sumpøya, skjedde det store ting andre steder i landet.

En mann som het Yang Zhi, en annen dyktig sverdkjemper, solgte kniver på gaten i hovedstaden. Han hadde havnet i pengenød, men han hadde fremdeles ry som en av de beste.

Yang Zhi fikk en viktig oppgave: Han skulle bære en kostbar gave til keiseren.

Gaven var full av gull, sølv og edelstener – en verdifull skatt. Yang Zhi og hans menn måtte bære den gjennom skoger og over fjell.

Men de ble observert. I det skjulte holdt en gruppe på sju menn til. De var ledet av Chao Gai, en rik og modig mann, og Wu Yong, en klok rådgiver som hadde planer for alt.

«Vi må ta gaven,» sa Chao Gai. «Keiseren har nok. Folket sulter.»

Wu Yong smilte lurt. «Jeg vet akkurat hvordan vi gjør det.»

De sju mennene kledde seg som vinhandlere og satte opp et bord ved veien. Da Yang Zhi og hans menn kom, stoppet de for å drikke. Men vinen var blandet med sovemiddel.

En etter en falt de i søvn. Da de våknet, var gaven borte. Yang Zhi var rasende og redd. Han visste at han ville bli straffet for å ha mistet skatten.

Han rømte og møtte tilfeldigvis Lu Zhishen. Sammen slo de seg ned på Erlong-fjellet og ble røvere der.