Tommeliten

Det var en gang en fattig bonde som satt ved ilden om kvelden og pirka i glørne, mens kona hans satt og spant. «Så trist det er at vi ikke har noen barn!» sa han. «Alt er så stille her, mens det i andre hus er støyende og livlig.»

«Ja,» svarte kona hans med et sukk, «hvis vi bare hadde ett barn, selv om det var bitte lite, ikke større enn tommelen min, ville jeg vært lykkelig. Vi ville elske det av hele vårt hjerte.»

Ikke lenge etter ble kvinnen syk, og etter sju måneder fødte hun et barn som var perfekt på alle måter, men ikke større enn en tommel. «Det er akkurat det vi ønsket oss,» sa de, «og det skal være vårt kjære barn.» Og på grunn av størrelsen kalte de ham Tommeliten. De ga ham rikelig med mat, men barnet vokste ikke mer i høyden – han forble like liten som han var i starten. Likevel så han klok ut og viste seg snart å være både lur og rask. Alt han gjorde, lyktes godt.

En dag var bonden i ferd med å dra til skogs for å hogge ved. «Så skulle jeg ønske at noen kunne bringe vogna til meg!» sa han nesten for seg selv. «Å, Far!» ropte Tommeliten. «Jeg skal hente den! Du kan stole på meg; den vil være i skogen til rett tid!»

Mannen smilte og sa: «Hvordan kan du klare det? Du er altfor liten til å lede hesten i tøylene.» «Det gjør ikke noe, Far. Hvis Mor spenner hesten for vogna, skal jeg sitte i øret dens og rope ut veibeskrivelser.» «Vel,» sa mannen, «vi prøver det denne ene gangen.»

Da tiden kom, spente moren hesten for vogna og plasserte Tommeliten i øret dens. Så ropte den lille karen: «Køyr på! Køyr på!» Og vogna gikk av gårde akkurat som om herren dens kjørte, rett inn i skogen.

Idet Tommeliten ropte «Køyr på!» mens de svingte rundt et hjørne, kom to fremmede mot ham. «Du godeste!» sa den ene. «Her kommer en vogn med en kusk som roper, men ingen er å se!» «Det kan ikke være riktig,» sa den andre.

«La oss følge etter den og se hvor den stopper.» Vogna kjørte rett inn i skogen, til akkurat det stedet hvor veden var hogd. Da Tommeliten så faren sin, ropte han: «Ser du, Far? Her er jeg med vogna!

Nå kan du ta meg ned.» Faren holdt hesten med venstre hånd og tok sin lille sønn ut av øret dens med høyre. Tommeliten satte seg fornøyd på et strå. Men da de to fremmede fikk se ham, ble de forbløffet.

Den ene tok den andre til side og sa: «Hør her, den lille karen kunne gjøre oss til rike menn hvis vi viste ham fram i en stor by for penger. La oss kjøpe ham.» De gikk til bonden og sa: «Selg oss den lille mannen. Vi skal behandle ham godt.» «Nei,» svarte faren.

«Han er øyesteinen min. All verdens penger kan ikke kjøpe ham fra meg.» Men Tommeliten, som hadde hørt tilbudet, krøp opp i foldene på farens frakk, stilte seg på skulderen hans og hvisket i øret hans: «Far, la dem få meg.

Jeg kommer snart tilbake.» Så solgte faren ham til de to mennene for en god sum penger. «Hvor vil du sitte?» spurte de. «Å, bare sett meg på kanten av hatten din.

Da kan jeg gå fram og tilbake, se på landsbygda, og jeg faller ikke av.» De gjorde som han ønsket. Etter at Tommeliten hadde tatt farvel med faren sin, dro de av gårde.

De gikk til det ble skumring. Da sa den lille karen: «Vær så snill å ta meg ned. Jeg må ned.» Mannen tok av seg hatten og satte Tommeliten på bakken ved veien. Tommeliten hoppet og krøp litt rundt blant gresset, og plutselig gled han inn i et musehull han hadde sett.

«God kveld, mine herrer! Bare dra hjem uten meg!» ropte han og hånte dem. De løp bort og stakk stokkene sine inn i musehullet, men det nyttet ikke. Tommeliten krøp dypere inn. Da det snart ble ganske mørkt, måtte de dra hjem sinte og med tomme lommer.

Da Tommeliten så at de var borte, krøp han ut av den underjordiske gangen igjen. «Det er farlig å gå på bakken i mørket,» sa han. «En hals eller et bein kan lett brekkes!» Heldigvis snublet han over et tomt sneglehus. «Takk og lov!» sa han.

«Jeg kan tilbringe natten trygt her inne.» Og han krøp inn. Snart, da han var i ferd med å sovne, hørte han to menn som gikk forbi. Den ene sa: «Hvordan kan vi få tak i den rike prestens sølv og gull?» «Det kan jeg fortelle deg!» ropte Tommeliten og avbrøt dem.

«Hva var det?» sa en av tyvene, redd. «Jeg hørte noen som snakket.» De stoppet og lyttet. Tommeliten snakket igjen: «Ta meg med, så skal jeg hjelpe dere.»

«Men hvor er du?» «Se på bakken og lytt etter stemmen min,» svarte han. Til slutt fant de ham og løftet ham opp. «Din lille spøkelsesunge, hvordan kan du hjelpe oss?» sa de. «Jeg kan mye,» sa Tommeliten.

«Jeg vil krype inn i prestens rom gjennom jernstengene og rekke ut til dere alt dere ønsker.» «Kom igjen, da,» sa de. «Vi får se hva du kan gjøre.» Da de nådde prestens hus, krøp Tommeliten inn i rommet, men ropte umiddelbart så høyt han kunne: «Vil dere ha alt som er her?» Tyvene ble skremt.

«Vær stille! Ikke vekk noen!» hvisket de. Men Tommeliten lot som om han ikke hadde hørt, og ropte igjen: «Hva vil dere ha? Vil dere ha alt som er her?» Kokka, som sov i rommet ved siden av, hørte dette og satte seg opp i senga og lyttet.

Tyvene hadde løpt av gårde i skrekk, men etter en stund fattet de mot og tenkte: «Den lille skøyeren håner oss.» De kom tilbake og hvisket: «Kom igjen, vær seriøs! Rekk ut noe til oss.» Da ropte Tommeliten så høyt han kunne: «Jeg skal gi dere alt!

Bare stikk hånden inn!» Tjenestejenta, som lyttet, hørte det tydelig. Hun hoppet ut av senga og styrtet til døren. Tyvene flyktet som om den ville jegeren var etter dem.

Men da tjenestejenta ikke så noen, gikk hun for å tenne en lampe.

Da hun kom med lyset, gled Tommeliten ubemerket bort til låven. Tjenestejenta sjekket hver krok, fant ingenting og gikk tilbake til senga, og trodde hun hadde drømt med åpne øyne og ører.

Tommeliten hadde klatret opp i høyet og funnet en fin plass å sove. Han planla å hvile der til daggry, for så å dra hjem til foreldrene sine. Men han hadde andre eventyr i vente. Sannelig, det er mye strev og elendighet i denne verden!

Da daggryet kom, sto tjenestejenta opp for å fore kyrne. Hun dro først til låven, hvor hun grep en favn med høy – akkurat den som den stakkars Tommeliten lå og sov i. Han sov så fast at han ikke våknet før han var i kuas munn, tatt opp med høyet.

«Å, himmel!» ropte han. «Hvordan havnet jeg i en mølle?» Men han skjønte snart hvor han var. Han måtte være forsiktig så han ikke ble klemt mellom tennene og knust. Likevel ble han tvunget til å gli ned i kuas mage med høyet.

«I dette lille rommet har de glemt vinduene,» sa han. «Ingen sol skinner inn, og ingen lommelykt blir båret hit.» Stedet var svært ubehagelig, og verst av alt, mer og mer høy ble ved med å komme inn, og plassen ble mindre og mindre.

Til slutt, i sin fortvilelse, ropte han så høyt han kunne: «Ikke mer høy! Ikke mer høy!» Tjenestejenta holdt på å melke kua. Da hun hørte noen snakke og ikke så noen, og skjønte at det var den samme stemmen hun hadde hørt om natten, ble hun så skremt at hun falt av krakken og sølte melka.

Hun løp i stor hast til husbonden sin. «Å, himmel, pastor!» ropte hun. «Kua har snakket!» «Du er gal,» svarte pastoren. Men han gikk til låven for å se selv. Så snart han kom inn, ropte Tommeliten igjen: «Ikke mer høy!

Ikke mer høy!» Nå ble pastoren også redd. Han trodde en ond ånd hadde fare inn i kua og beordret at den skulle slaktes. Den ble slaktet, men magen – med Tommeliten inni – ble kastet på møkkhaugen. Tommeliten slet hardt for å få litt plass.

Akkurat som han var i ferd med å stikke hodet ut, rammet en ny ulykke ham. En sulten ulv kom løpende og svelget hele magen i en eneste slurk. Tommeliten mistet ikke motet. «Kanskje,» tenkte han, «vil ulven høre på det jeg har å si.» Så ropte han fra innsiden av ulvens mage: «Kjære ulv, jeg vet hvor du kan finne en herlig festmiddag.»

«Hvor?» spurte ulven.

«I et slikt og slikt hus,» sa Tommeliten. «Du må krype inn gjennom kjøkkenvasken. Der finner du kaker, bacon og pølser – så mye du kan spise.» Han beskrev foreldrenes hus nøyaktig. Ulven trengte ikke å bli fortalt to ganger.

Den natten klemte den seg inn gjennom vasken og spiste til den var stappmett i spiskammeret. Da den hadde spist seg mett, prøvde den å komme seg ut, men den var blitt så feit at den ikke kunne komme ut samme vei. Tommeliten hadde regnet med det.

Nå begynte han å lage en forferdelig støy inne i ulven, ropte og skrek så høyt han kunne. «Vær stille!» sa ulven. «Du vekker folkene!» «Å, er det slik?» svarte Tommeliten. «Du har spist deg mett, og nå skal jeg ha det gøy!» Og han skrek enda høyere.

Til slutt våknet faren og moren hans. De løp til rommet og kikket gjennom sprekken i døren. Da de så en ulv inni, løp de av gårde. Mannen hentet øksa si, og kona hentet ljåen. «Hold deg bak meg,» sa mannen da de gikk inn.

«Når jeg slår ham, hvis han ikke er død, må du hogge ham ned og hakke ham i stykker.» Da hørte Tommeliten foreldrenes stemmer og ropte: «Kjære Far, jeg er her! Jeg er inne i ulven!» Faren ropte av glede: «Gudskjelov, vårt kjære barn er funnet!» Han ba kona om å legge bort ljåen så Tommeliten ikke skulle bli skadet.

Så løftet han armen og ga ulven et så kraftig slag i hodet at den falt død om. De skaffet seg kniver og sakser, skar opp ulvens kropp og dro ut Tommeliten. «Å,» sa faren, «for en sorg vi har lidd for deg!» «Ja, Far,» sa Tommeliten, «jeg har reist over hele verden.

Takk og lov at jeg kan puste frisk luft igjen!» «Hvor har du vært?» «Å, Far, jeg har vært i et musehull, i en kumage og så i en ulv. Nå blir jeg hos deg.» «Og vi vil aldri selge deg igjen – ikke for alle rikdommer i verden!» sa foreldrene hans.

De klemte og kysset sin kjære Tommeliten. De ga ham mat og drikke, og fikk laget nye klær til ham, for de gamle var ødelagt på reisen hans.